Lodve Solholm (FrP) [13:42:14]: (leiar i komiteen og ordførar for saka): Som det går fram av innstillinga, vart det gjort 9 oppmodingsvedtak i perioden 2005–2006, mens det i perioden 2004–2005 vart gjort 43. Det er kanskje grunn til å tru at den neste St.meld. nr. 4 blir nokså tynn, i og med at vi er i den situasjonen at vi har ei fleirtalsregjering, og ikkje kan vente at det blir gjort for mange oppmodingsvedtak der Regjeringa blir beden om å følgje opp.

Men når det er sagt, vil komiteen også seie seg nøgd med meldinga slik ho no er. Etter ein del oppmodingar frå komiteen om ei oversiktleg og tydeleg St.meld. nr. 4 har ho blitt betre og betre. Det som har vore komiteens merknad, har vore at ein kanskje har svart på ein del av oppmodingsvedtaka gjennom budsjettproposisjonane, og så har ikkje det blitt teke opp att i St.meld. nr. 4. Dermed har det ikkje blitt så oversiktleg som komiteen ønskjer, i og med at det er kontroll- konstitusjonskomiteen som skal behandle oppfølginga av stortingsvedtak.

Det har, som sagt, blitt betre, og komiteen er også nøgd med oppfølginga som Regjeringa legg opp til. Med nokre få unnatak er det faktisk ei samrøystes komiteinnstilling der vi seier oss rimeleg godt nøgde med den måten som dette blir følgt opp på. Det ein kan åtvare mot, er at når Regjeringa har sagt at ho nødvendigvis ikkje har sett i gang med å arbeide så raskt, må ikkje det bli ei sovepute, men komiteen må bli orientert etter kvart som det skjer.

Eg har berre lyst til å vise til ein merknad frå komiteen som går på korleis ein ønskjer at det skal følgjast opp. Det gjeld Olje- og energidepartementet, vedtak nr. 440, 8. juni 2005, der Stortinget gjorde følgjande vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en stortingsmelding der det legges opp til en helhetlig gjennomgang av norsk gassinfrastruktur og norsk gassforvaltning. Det ses på framtidige transportløsninger for norsk gass der de samfunnsmessige sidene tillegges betydelig vekt.»

Departementet skriv at ein er litt usikker på om det skal bli ei stortingsmelding eller ikkje, og om tilbakemeldinga kanskje skal ha ei anna form.

Då seier komiteen følgjande:

«Komiteen viser til Stortingets vedtak hvoretter Regjeringen er bedt om å utarbeide en stortingsmelding der det legges opp til en helhetlig gjennomgang av norsk gassinfrastruktur og norsk gassforvaltning. Komiteen registrerer at Regjeringen tar sikte på å gi en tilbakemelding til Stortinget, men uten å ta stilling til hvorvidt dette skal være en stortingsmelding eller ikke.»

Så strekar komiteen under:

«Komiteen vil understreke at Regjeringen skal gjennomføre Stortingets vedtak i tråd med vedtakets ordlyd eller alternativt gå tilbake til Stortinget og anmode om å få gi tilbakemelding i en annen form.»

Eg synest det er riktig og viktig at komiteen peikar på dette, og vonleg tek Regjeringa seg også det ad notam.

Så berre nokre få ord om eit punkt der Framstegspartiet ikkje er heilt nøgd med oppfølginga. Dei andre partia er godt nøgde. Det gjeld kravet om butid etter at ein har vore i utlandet og kome tilbake til Noreg, og når ein igjen får opparbeidde rettar. Det er stortingsvedtak nr. 346. Regjeringa antydar at ein vil jobbe vidare med saka, men tidfestar ikkje når ein eventuelt skal få eit svar i Stortinget på korleis dette blir. Det som er overraskande, er jo at det var eit samrøystes storting som vedtok at ein skulle få orden på dette, få ei tidfesting. Det Framstegspartiet vil, er at dette no skal tidfestast, og vi ber Regjeringa kome tilbake med eit opplegg på slutten av dette året.

Eg tek med dette opp forslaget frå Framstegspartiet, som er teke inn i innstillinga.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Lodve Solholm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Roald Hansen (A) [13:47:59]: Stortingsmeldingen om oppfølgingen av anmodnings- og utredningsvedtak har ført til økt oppmerksomhet om hvorledes de vedtak Stortinget fatter, faktisk blir fulgt opp av Regjeringen. Saksordføreren har redegjort for hvordan komiteen ser på det i dagens innstilling.

Jeg har lyst til å si litt i tilknytning til disse sakene. Fram til regjeringsskiftet i 2005 opplevde vi en sterk økning i antall anmodningsvedtak. Flest var det i perioden 2002–2003, da det ble fattet hele 247 slike vedtak. Årsaken lå, naturlig nok, i den parlamentariske situasjonen med en mindretallsregjering som ikke hadde «fast følge», for å si det slik.

Hvis denne utviklingen hadde fortsatt, ville vi fått en situasjon som jeg tror ville vært uheldig ut fra den ansvarsdeling som parlamentarismen hviler på. Det kunne ført til en utvisking av ansvarsforholdet mellom regjering og storting og skapt en uklarhet som ville gjort det enda mer krevende for velgerne å holde seg orientert om hvem som har ansvaret for hva i det politiske liv.

Derfor er det gledelig at vi i den meldingen vi nå behandler, ser at antallet anmodningsvedtak er nede i ni. Jeg deler saksordførerens syn på at det forhåpentligvis blir enda færre utover i denne perioden.

Stortingets rett til å fatte denne typen vedtak er jo udiskutabel. Men i tillegg til den uklarhet en tiltakende tendens til stortingsregjereri medfører, er det også grunn til å advare mot en tendens til å fatte vedtak hvis grunnlag ikke alltid er tilstrekkelig utredet.

Hvis man ser på pålegg til Regjeringen om utredninger, har de i hele perioden vært overraskende få – dette selv om mange av vedtakene med fordel kunne vært formulert som utredningsanmodninger for å sikre at Stortinget, når saken kommer tilbake, har et tilfredsstillende grunnlag å fatte beslutninger på.

For å beholde sin makt over de store linjene på lang sikt tror jeg Stortinget bør være forsiktig med å utvikle en grad av stortingsregjereri der man treffer instruksvedtak i for mange saker. Enkelte ganger kan det være nødvendig, men da bør sakene være tilstrekkelig utredet, slik at Stortinget kan være sikker på at det vedtaket man treffer, også kan gjennomføres. Hvis ikke vil man kunne ende opp i en situasjon der befolkningen vil miste tillit til det politiske system fordi det fattes vedtak i denne sal som altså kan vise seg å ikke kunne gjennomføres, rett og slett fordi man ikke har overskuet alle konsekvensene da vedtaket ble fattet. Derfor bør Stortinget bruke sin initiativmulighet til å få satt saker på dagsordenen ved å be om utredninger og deretter basere sine endelige vedtak på de utredningene som da vil måtte bli levert fra Regjeringens side. Det kan ta lengre tid, men det tilsier også at man har større mulighet til å treffe korrekte beslutninger når man tar dem. Det er viktig at det føres en løpende kontroll med etterlevelsen av Stortingets vedtak. I hvilket omfang slike vedtak bør fattes, er et annet spørsmål.

Jeg har lyst til å si litt om fagkomiteenes rolle i behandlingen av anmodningsvedtakene. Slik vi gjør det i dag, oversendes meldingen til de respektive fagkomiteer for uttalelse før kontroll- og konstitusjonskomiteen avgir sin innstilling. Dette er en hensiktsmessig ordning. Det jeg imidlertid kunne ønske meg, var en sterkere fokusering på oppfølgingen av de vedtak som fattes innenfor de enkelte områder. Det gjelder både presisjonen ved utformingen av vedtak, og at de enkelte fagkomiteer sørger for systemer som gjør dem i stand til å følge med i om vedtakene faktisk følges opp. Det er ikke nok å vinne en votering i denne salen hvis vedtaket ikke settes ut i livet.

Jeg har lyst til å bruke et eksempel som også saksordføreren var inne på, som kan skape unødig konflikt i vurderingen av om Stortingets vedtak er fulgt opp etter dets ordlyd eller ikke. Hvis det i vedtaket er bedt om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen sak, er altså vedtaket ikke fulgt opp etter sin bokstav om tilbakemeldingen kommer i en budsjettproposisjon eller en samleproposisjon. For å unngå at formalismen blir like viktig som politikken kunne vi kanskje i Stortinget gjøre hyppigere bruk at formen «på egnet måte».

Det er også grunn til å presisere at kontrolloppgaven ikke består i om egne synspunkter har fått gjennomslag, men om vedtaket Stortinget har fattet, er gjennomført i henhold til sin ordlyd. Kampen om de politiske løsningene må skje i komiteene og i stortingssalen – ikke i kontrollkomiteen under behandlingen av St.meld. nr. 4.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.