Kari Lise Holmberg (H) [14:20:21]: Den rød-grønne regjeringen gikk til valg på å gjøre litt for alle, men har til nå ikke gjort spesielt mye for noen.

Et av de mange områdene hvor det er vist mangel på handlekraft, er psykisk helse i vårt flerkulturelle samfunn. Regjeringen tier, men mediene har dessverre ved en rekke anledninger dokumentert at problemstillingen må tas med største alvor. Det er ikke lenge siden vi kunne lese i VG at en 39-åring fra Sri Lanka hadde kvalt sin kone. Ifølge avisen var han ustabil før drapet. Han mistet alle sine fire barn, foreldre og søsken i tsunamien i 2004, og antakeligvis har 39-åringen ikke fått profesjonell hjelp til å håndtere traumene fra katastrofen etter at han kom til Norge.

Jeg skal ikke dvele ved denne enkeltsaken. Den er dessverre bare et av flere eksempler på voldelige episoder med tragisk utfall. Jeg skal gå et annet sted – til Grønland i Oslo. Der florerer kattygging blant somalierne. Ifølge et innlegg i Dagbladet den 18. mars blir det antydet at 70 pst. av somaliske menn tygger. Når vi vet hva kat fører til av slapphet, likegyldighet, angst og depresjoner, med dertil hørende familievold, skilsmisser og fattigdom, sier det seg selv at dette er et samfunnsproblem som må tas på alvor. Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre med det? Det er for enkelt å forklare det med kulturelle forskjeller. Det er her hos oss vi må gripe fatt i problemstillingen. Hva gjør Regjeringen for å få en slutt på kattyggingen? Hva gjør Regjeringen for å få somaliske menn over i arbeid?

Det er ikke for å hjelpe statsråden med svaret, men jeg kan ikke unnlate å nevne en episode fra kommunalkomiteens USA-reise. I Louisville i Kentucky fikk vi orientering om byens mottak av flyktninger og den integreringspolitikken som ble ført. På en av stedets bedrifter, stort sett drevet med utenlandsk arbeidskraft, ville omviseren ha oss bort til to av somalierne, for – som han sa – det var den flinkeste gruppen til å jobbe. Da vi noe forundret påpekte at hos oss er somalierne en av de vanskeligste gruppene i integreringsarbeidet, trakk han på skuldrene og sa: Ja, men dere gir dem bare penger. Rett nok kan vi ikke sammenlikne direkte, men dette bør være et eksempel til ettertanke for de fleste.

Arbeid adler mannen, mens passivitet ofte fører til depresjon og psykiske plager. Det blir en ond sirkel. I integreringsarbeidet bør vi fokusere sterkere på kortere saksbehandlingstid, raskere bosetting og arbeid i kommunene.

Innvandrernes psykiske helse bør oppta statsråden, av flere grunner. For det første er god integrering en forutsetning for god psykisk helse. Den integreringspolitikken som føres, er i så måte av avgjørende betydning. For det andre er god integrering viktig av hensyn til den enkelte innvandrer selv og familien, og for det tredje er trygghet i lokalsamfunnet avgjørende for trivsel og tilhørighet. Fanger vi ikke opp og hjelper mennesker med store psykiske problemer, vil tryggheten i samfunnet bli borte.

Vi vet at mennesker som søker beskyttelse i Norge, har vært gjennom psykisk belastende opplevelser. Vi har hatt flere dramatiske episoder med dødelig utgang. Vi vet imidlertid ikke nok om omfanget og behovet for hjelp. Vi vet bare at mennesker reagerer forskjellig på tunge opplevelser, og at de har forskjellige hjelpebehov.

Dagens interpellasjon har en forhistorie. Den ble i utgangspunktet adressert til arbeids- og inkluderingsministeren og satt på Stortingets dagsorden – før den ble utsatt og overført til helseministeren som rette vedkommende. Akkurat det er ikke poenget, men jeg ble den gang kontaktet av Kanal 24 for intervju. Bakgrunnen var at de satt på en forskningsrapport om torturerte flyktninger i Norge. I mediebildet ble rapporten, som er utarbeidet ved Aker universitetssykehus, Klinikk for psykisk helse, koblet til interpellasjonsdebatten. For meg var rapportens innhold ukjent, men ved gjennomlesing desto mer interessant, og høyst relevant i forhold til dagens tema.

Det bør ikke forundre noen at undersøkelser har vist en høyere forekomst av psykiske vansker blant flyktninger. Det bør imidlertid bekymre at lite er kjent når det gjelder den psykiske helsen til flyktningbefolkningen i Norge som helhet. Vi vet dessuten ikke hvor mange som har vært utsatt for alvorlige og behandlingskvalifiserende overgrep. Rapporten er tankevekkende og bekymringsfull.

En rekke studier av flyktninger fra spesifikke landområder viser at 30 –35 pst. er torturert – 100 pst. av tsjetsjenerne, nesten 70 pst. av afghanerne og ca. 55 pst. av dem som kom fra Serbia og Montenegro. Høye prosenttall finner en også blant flyktninger fra andre land, ikke minst fra land i Afrika. De torturerte flyktningene er bosatt ulikt i Norge. Halvparten – 50 pst. – holder til på Østlandet, mens Sørlandet har 21 pst., Vestlandet 16 pst., Midt-Norge 8 pst. og Nord-Norge 5 pst.

Det er verdt å merke seg at denne undersøkelsen er avgrenset til den voksne delen av flyktningbefolkningen. Ifølge rapporten bor det samtidig rundt 20 000 flyktningbarn i Norge. En kan bare tenke seg hva disse barna har opplevd.

Norge har hatt en relativt streng flyktningpolitikk, med høye krav for å få asyl. Det er derfor ikke urimelig å anta at flyktninger som får oppholdstillatelse i Norge, som gruppe har store psykiske vansker.

Bondevik II-regjeringen, med Høyres Ansgar Gabrielsen som helseminister, satte Opptrappingsplanen for psykisk helse på sporet. Psykisk helsevern fikk historisk høye bevilgninger. For å understøtte det ordinære behandlingsapparatet etablerte Bondevik II-regjeringen psykososiale team for flyktninger i helseregionene. Fra 1. januar 2004 ble også Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress etablert. Senteret skal drive forskning, kompetanseutvikling og veiledning og har en egen avdeling for flyktninghelse og tvungen migrasjon. Det ble også iverksatt arbeid for å bedre den psykiske helsen blant barn og unge i mottak. Flere tiltak ble igangsatt i de forskjellige departementene, fordi det fortsatt var behov for innsats for å bedre situasjonen for flyktninger med psykiske problemer.

Nå har det gått halvannet år siden nåværende helseministers regjering overtok. Mens utfordringene på feltet er flere og større enn tidligere, har den rød-grønne regjeringen trappet ned satsingen. På innvandringsfeltet har det vært helt stille når det gjelder utfordringene innen psykisk helse i et flerkulturelt samfunn – ingen saker om dette fra Regjeringen, ikke én sak i komiteen, ingen debatter i Stortinget.

Det har også kommet få svar fra fagstatsråden når mediene har fokusert på integreringspolitikken i forbindelse med dramatiske hendelser. Problemet blir behendig unngått. Vi vet at ulike departementer har iverksatt relevante undersøkelser, men så langt har Stortinget ikke blitt informert om resultatene. Det er fristende å spørre om statsråden er opptatt av å gjøre noe for innvandrernes psykiske helse. Høyre vil ha svar på om statsråden prioriterer dette viktige arbeidet.

Jeg vil nevne noen områder spesielt. Først vil jeg ta for meg kartlegging. Det foretas i dag ingen systematisk kartlegging av den psykiske helsetilstanden til den delen av befolkningen som har minoritetsbakgrunn. Samarbeidsregjeringen iverksatte et prøveprosjekt som skulle avsluttes i 2006. Det er viktig at dette blir evaluert og fulgt opp videre.

Som punkt nr. 2 vil jeg nevne kompetanseoppbygging. Mangel på kompetanse kan i enkelte tilfeller medføre at faresignaler ikke blir fanget opp, og at riktige tiltak ikke blir iverksatt. Det er opprettet psykososiale team, men sett i lys av det jeg har nevnt, bør disse trolig forsterkes. Vil statsråden gjøre det?

Punkt nr. 3 gjelder holdningskampanje, informasjonskampanje og etablering av terskelfrie tilbud. Vi vet at i disse miljøene er psykiske problemer fortsatt tabu. Det er derfor behov for lett tilgjengelig informasjon, og det er behov for å gjøre terskelen for å ta opp problemene lavere. Og det er viktig at informasjon om psykiske problemer blant minoritetsbefolkningen kan utarbeides på de viktigste språkområdene. Hva med en brosjyre?

Rekruttering er også et tema som bør nevnes. Arbeidet med å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn i psykisk helsevern må intensiveres.

Så skal jeg sitere et lite ordtak: Først når vi har forstått hvor vi står, kan vi foreta de valg som bringer oss videre.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke valg vil statsråden gjøre?

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [14:30:28]: Representanten Holmberg tar opp et viktig spørsmål, men jeg er noe overrasket over tonen i interpellasjonen – utsagn om at denne regjeringa ikke har gjort spesielt mye for noen, at vi har trappet ned innsatsen – hvilket faktisk er feil – og spørsmål om statsråden er opptatt av dette.

Jeg kan med en gang si: Statsråden og denne regjeringa er opptatt av dette. Denne regjeringa har overhodet ikke trappet ned innsatsen på dette viktige området, og det akter vi heller ikke å gjøre. Dette gjelder en gruppe mennesker som ofte har en svært utfordrende livssituasjon, som kommer hit med en bagasje som kanskje få av oss kan forestille seg hva egentlig inneholder.

Det å flykte fra krig, forfølgelse og overgrep, og det å søke om asyl- og oppholdstillatelse i et land langt fra der man er født og oppvokst, kan selvsagt være belastende både psykisk og fysisk. I tillegg vet vi at mange flyktninger og asylsøkere møter både kulturelle og språklige utfordringer i det landet de kommer til. Flyktninger og asylsøkere må også leve med usikkerhet og ventetid for å få avklart om de får asyl- eller oppholdstillatelse i Norge. Mange som får oppholdstillatelse, må også vente en god stund før de kan få bosatt seg i en kommune. I mellomtida er det dessverre mange som tilbringer altfor lang tid i asylmottak, som jo egentlig er ment som et midlertidig botilbud. Jeg mener det er god grunn til å ha særskilt oppmerksomhet på flyktningers og asylsøkeres psykiske helse.

Vi har god dokumentasjon for å si at psykisk helse i stor grad påvirkes av livsbetingelser, som f.eks. det å ha en egnet bolig og det å ha en meningsfylt hverdag, som gir selvtillit og evne til å mestre livet. Mange flyktninger og asylsøkere i mottak har utfordringer på flere av disse områdene. En mangelfull boligsituasjon over lang tid, manglende aktivitet og sysselsetting og utrygghet knyttet til utfallet av søknadsprosessen er selvsagt forhold som betyr mye for den enkeltes psykiske helse.

Regjeringa ser det som svært viktig å ha en helhetlig tilnærming til psykisk helse og psykiske problemer på flere områder. Vi må arbeide med å endre grunnleggende livsbetingelser, samtidig som vi må ta på alvor at noen må få hjelp fra tjenestene i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å bygge opp tilstrekkelig kompetanse til å behandle flyktninger og asylsøkere som sliter med psykiske traumer. Dette er utfordrende, og det er et langsiktig arbeid.

Jeg vil kort oppklare en formulering i spørsmålet fra interpellanten. Hun bruker Bondevik II-regjeringas tiltak for asylsøkere og flyktningers psykiske helse som begrunnelse for «en historisk opptrapping av midler til psykiatrien». Det var Stortinget som vedtok Opptrappingsplanen for psykisk helse, og som har bevilget midler til opptrappingsplanen helt siden 1998. Gjennomføringa av denne planen står sentralt også for flertallsregjeringas arbeid på dette feltet, noe som går tydelig fram av Soria Moria-erklæringa og gjennom de budsjetter vi så langt har presentert.

Et asylmottak er som kjent et frivillig og midlertidig botilbud til asylsøkere, men vi vet at mange tilbringer altfor lang tid der. Det er lett å forstå at en usikker ventetid i mottak, med liten kontroll over eget liv, kan påvirke søkernes psykiske helse. Derfor er det viktig at oppholdet i mottak blir så kort som overhodet mulig, at bosetting i en kommune skjer raskt etter at oppholdstillatelse er innvilget, og at retur til opprinnelseslandet gjennomføres etter endelig avslag. Regjeringa legger derfor vekt på tiltak som kan redusere saksbehandlingstida, sikre rask bosetting og sikre at personer som ikke har lovlig opphold, faktisk forlater landet.

Språk er grunnleggende for å forstå og for å bli forstått, for å skaffe nødvendige tjenester, for å delta i aktiviteter og for å kunne få nødvendig informasjon. Regjeringa ser det som svært viktig at beboere i asylmottak får tilbud om norskundervisning. I årets budsjett er det satt av midler til å gjeninnføre norskundervisning fra høsten 2007, etter at dette tilbudet falt bort 1. januar 2003, under Bondevik II-regjeringa. Gjeninnføring av undervisninga betyr at beboere i mottak kan lære seg tilstrekkelig norsk til å klare seg bedre i hverdagen og ta del i samfunnet, noe som er svært viktig for den psykiske helsa.

Det har ved flere anledninger vært problemer med vold og trusler i enkelte asylmottak. Det er selvsagt svært negativt for de psykososiale forholdene for enkeltmennesker og for miljøet ved mottaket. Det ble derfor høsten 2006 satt i gang et pilotprosjekt for å kartlegge vold og trusler i mottak. Disse erfaringene skal brukes i arbeidet med å forsøke å komme dette problemet til livs.

Det bor mange barn i asylmottak. En slik situasjon kan selvfølgelig oppleves som særlig vanskelig for barna, enten de kommer alene eller sammen med familien. Uvisshet om utfallet av søknaden, og at de deretter må vente på å få vite hvor de skal bo, det være seg i Norge eller eventuelt i hjemlandet, kan selvfølgelig gjøre oppholdet tungt og vanskelig. Regjeringa har derfor flere tiltak for å bedre situasjonen for barn som kommer til Norge som asylsøkere:

• Fra 1. oktober 2007 blir omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år overført til barnevernet. Hensikten er at barna skal få et langt bedre bo- og omsorgstilbud, med tettere og bedre oppfølging enn tilfellet er i dag.

• Vi vet at beboere i mottak har generelt svak økonomi, og barna kan ofte ikke delta i aktiviteter utenfor mottaket. For barn gir lek og aktiviteter også grunnlag for å bearbeide følelser og utvikle kunnskap og ferdigheter. I statsbudsjettet for i år ble det bevilget 5,5 mill. kr til aktivitetstiltak for barn i mottak. Midlene skal gå til å styrke barns muligheter for å delta i fritidsaktiviteter.

Som interpellanten viste til, ble det utarbeidet en tiltaksplan for å bedre betingelsene for flyktningers og asylsøkeres psykiske helse under regjeringa Bondevik II. Mange av de langsiktige tiltakene i planen inngår også i denne regjeringas tiltak for flyktninger og asylsøkere.

Flyktninger og asylsøkere i Norge som har eller får alvorlige psykiske lidelser, skal få hjelp av de ordinære helse- og sosialtjenestene. Som jeg sa innledningsvis, arbeider Regjeringa med å bygge ut det psykiske helsetilbudet både i kommunal sektor og i spesialisttjenesten. Regjeringa har nå fått utredet en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske eller rusrelaterte problemer, og forslaget vil om kort tid bli fremmet for Stortinget.

Jeg vet også at det psykiske helsetilbudet er pekt på som et viktig utviklingsområde i stadig flere kommuner og bydeler. Familiesentrene som er opprettet flere steder i landet, er gode eksempler på lavterskeltilbud som vi trenger mange av. Disse sentrene samler ulike tilbud, som f.eks. åpen barnehage og helsestasjon. Det er et tverrfaglig lavterskeltilbud som i større grad når ut til minoritetsbefolkninga. På denne måten kan også psykiske problemer fanges opp og forebygges på et langt tidligere tidspunkt.

For å få til et godt tilbud trenger de ansatte god kompetanse på flere områder, f.eks. innen behandling og oppfølging på tvers av kulturer, når det gjelder bruk av tolk i tjenesten, og innen behandling av traumatisk stress. Et av de viktigste tiltakene er regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Disse sentrene skal nettopp bidra til å utvikle tjenester og tilbud som er tilpasset behovene til flyktninger med psykiske lidelser. Det betyr veiledning, kompetanseutvikling og arbeid på tvers av sektorene. Både spesialisthelsetjenesten og tilbudet i kommunene skal dra nytte av de nye sentrene, som snart er på plass i alle regioner.

Tidligere denne måneden hadde jeg gleden av å åpne ressurssenteret i Region Øst. Jeg er glad for å konstatere at flyktningers og asylsøkeres behov blir tatt på stort alvor, og at grunnarbeidet allerede er gjort, slik at de kommer raskt i gang med dette viktige arbeidet.

Jeg ønsker at de regionale sentrene skal bli sentrale aktører i arbeidet med å bedre tilbudet til flyktninger og asylsøkere, både regionalt og lokalt og på tvers av ulike sektorer. Det er mange som trenger disse sentrene, og det er stort behov for kunnskap og veiledning for dem som jobber i helse- og sosialtjenesten, i barnevernet og i asylmottakene.

Det arbeides nå også med fagutvikling på nasjonalt nivå, særlig i regi av disse sentrene. Det er også skrevet flere gode veiledere om behandling og god oppfølging av alle målgrupper, både voksne, barn og unge.

Jeg har stor tro på forebyggende arbeid, også innenfor dette området. Derfor har vi nå en rykende fersk veileder i psykisk helsearbeid til barn og unge i kommunal sektor, som Sosial- og helsedirektoratet presenterte i forrige uke. Dette mener jeg er ett av mange bidrag for å gjøre tilbudet til også denne gruppen bedre.

Kari Lise Holmberg (H) [14:40:59]: Jeg ble ikke veldig forundret over at statsråden mener man ikke har trappet ned satsingen på psykisk helse i forhold til innvandrerbefolkningen. Jeg håper at jeg kan ta statsråden på ordet, og at hun vil sørge for at de følger Høyres alternative budsjett, for for 2007 la vi inn 110 mill. kr ekstra til arbeidsrettede tiltak på dette feltet til kjøp av behandlingsplasser og til økning av bevilgningene til det kliniske arbeidet. Så jeg imøteser neste budsjettbehandling med forventning.

Opptrappingsplanen for psykisk helse ble også nevnt. Jeg har bare lyst til å si at det er ingen tvil om at det var Ansgar Gabrielsen som satte den på sporet igjen, fordi vi på det daværende tidspunkt lå langt unna det som var foreskrevet som en plan. Det tredje året lå vi på nivå med det første når det gjaldt oppfølging.

Når det gjelder overføringen til barnevernet, er jeg direkte uenig med statsråden i at det er et godt tiltak. Vi har et barnevern i krise. Mer skal jeg ikke si om dette nå.

Jeg har lyst til å sette søkelyset på en statusrapport som jeg nylig har fått, som er utgitt av Helsetilsynet i Telemark, og som går på levekår i mitt hjemfylke Telemark i 2006. Der gjør man viktige funn i kommunenes arbeid. Ved nærmere gjennomlesing av denne rapporten slo det meg at rapporten overhodet ikke gjenspeiler at Norge er et flerkulturelt samfunn, og det sies ikke noe om psykisk helse blant innvandrere. Det nærmeste den kommer dagens tema, er å peke på at det stigende antallet innvandrersaker betyr en økende utfordring for den kommunale barnevernstjenesten. Så er da spørsmålet: Er det tilfeldig, eller er det et tegn på at det flerkulturelle samfunnet ikke er helt innunder huden på oss? Jeg tror dessverre at Fylkesmannens rapport er ganske så representativ og illustrerer hvor kort vi er kommet i arbeidet med psykisk helse i vårt flerkulturelle samfunn. Vi har ikke riktig tatt inn over oss de store utfordringene som gjenspeiles i det daglige arbeidet, at tjenestene våre ute i kommunene må ha et minoritetsperspektiv.

I statsbudsjettet ligger det hvert år bevilgninger til mange fine prosjekter på dette området innenfor forskjellige kapitler. Men jeg er redd for at mye av det vi gjør i statsbudsjettet, er for prosjektpreget og ikke i stor nok grad blir fulgt opp og nedfelt i det ordinære tjenestetilbudet. Og det er det jeg vil rette statsrådens oppmerksomhet mot. Jeg tror dessverre at både verdifull kunnskap og god praksis altfor ofte forblir hos noen få. Jeg vil gjerne ha noen kommentarer på det.

Statsråd Sylvia Brustad [14:44:15]: Jeg er enig med representanten i at det er viktig at praksis og gode eksempler distribueres, slik at flere kan lære av det – på dette området som på andre områder. Så regner jeg med at vi får rikelig anledning til å diskutere budsjett når tida er inne for det.

Det er i hvert fall et faktum at denne regjeringa ikke har trappet ned innsatsen overfor denne gruppa. La meg bare nevne noen flere eksempler på det. Vi er nå i ferd med å åpne fem regionale sentra, som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg. Vi kartlegger nå den psykiske helsa til nyankomne asylsøkere. Vi har nettopp ferdig en egen veileder og et eget rundskriv om helsetjenestetilbudet for etniske minoriteter. Vi har ferdig to veiledere om behandling og oppfølging av flyktninger med psykiske traumer. Vi har et prosjekt om utvidet frivillig helseundersøkelse for beboere med voldelig utagerende atferd. Det er viktig, fordi vi da både skal prøve å finne fram til systemer som gjør at vi ivaretar den enkelte, og også finne gode systemer for å håndtere vanskelige situasjoner. Her får ansatte, politi, helsepersonell, opplæring i hvordan en skal håndtere slike situasjoner. Regjeringa har stilt klare krav i oppdragsdokumentet for inneværende år om å styrke behandlingstilbudet til flyktninger og asylsøkere. Vi har et eget prosjekt når det gjelder rask helseutredning. Vi har gjort mye når det gjelder tolketjenesten osv. Regjeringa kommer snart tilbake med en egen ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år.

Jeg mener at det er mye bra på gang her. Jeg skulle ønske at en heller kunne enes om hva vi i fellesskap bør bidra med for å gjøre noe overfor denne utsatte gruppa, for de barna som har kommet hit fra andre land, noen av dem med en bagasje av vold, overgrep osv., og som det er viktig at blir tatt hånd om på en skikkelig måte. Vi må forebygge, hjelpe, behandle, og ikke minst må vi lykkes med integreringspolitikken. Da er det bl.a. viktig at de vi snakker om her, får mulighet til å lære seg språket på en skikkelig måte. Nettopp derfor er det så viktig det grepet som Regjeringa nå faktisk gjør – og som er en styrking av innsatsen på dette området – nemlig å gjeninnføre norskundervisning i asylmottak. Det kan også være med på å forebygge store psykiske lidelser som vi ser i en del av denne gruppa.

Presidenten: Dei talarar som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 5 minutt.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:47:07]: Konfliktbildet i verden endrer seg fra færre konflikter mellom nasjoner til flere konflikter mellom grupperinger innenfor ett land. Virkemidler som brukes, rammer de sivile, særlig kvinner og barn, i større grad. For eksempel har voldtekt av kvinner blitt en del av den taktiske krigføringen i enkelte konflikter. Bruk av barnesoldater er også utbredt. I noen områder finnes det hele generasjoner som ikke har opplevd annet enn krig. Fraværet av en fungerende stat fører til at goder som vi tar som en selvfølge – som skole, arbeid, bolig og helse – er mangelvare. Det kommer færre asylsøkere til Norge, men flere av dem som kommer, får opphold. Jeg synes statsråden gir et godt svar og en god beskrivelse av mange av de utfordringene disse menneskene møter når de kommer til Norge. Fra å være i en situasjon der de kanskje, før forfølgelse drev dem ut av hjemlandet, følte seg verdifulle, kommer de til et land hvor de føler seg helt hjelpeløse.

Det gjøres et bredt og godt arbeid for å bistå våre nye landsmenn og gi hjelp for psykiske lidelser og til traumebearbeiding. Men vi kan bli mye bedre. Det er dessverre en kjensgjerning at situasjonen mange opplever her i Norge, med lang saksbehandlingstid og dermed langvarig ustabil bosituasjon, kan være med på å forsterke de psykiske problemene den enkelte har. Det kan for enkelte også framkalle ny psykisk sykdom. Vi har hørt om personer som i utgangspunktet var velfungerende, men som har fått sammenbrudd underveis i søknadsprosessen. Derfor er det bra at Regjeringen satser på kortere saksbehandlingstid, på å forbedre boforholdene med særlig vekt på barnefamilier samt å få en raskere effektuering av vedtak. Det er igangsatt et viktig arbeid for å heve kompetansen blant dem som jobber i hjelpeapparatet, slik at det kan gis bedre oppfølging.

Interpellanten skal ha honnør for å ta opp et viktig tema. Men jeg synes muligheten for å få en god diskusjon ødelegges noe av den krasse tonen interpellanten har i sitt innlegg. Det frister til å gi et svar. Det hjelper lite å trappe opp det offentliges innsats når det gjelder psykisk helsevesen, når en samtidig kutter ut de tiltakene som tross alt fungerer forebyggende. Språk er, som statsråden var inne på, svært viktig i denne sammenhengen. Derfor er det en gåte for meg at den forrige regjeringen fjernet norskopplæring for asylsøkere i mottak. Det er kommet rapporter fra mottakene om at konfliktnivået i mottakene har økt etter at norskundervisningen ble fjernet. Mangelen på en meningsfull hverdag og et språk som alle kunne kommunisere med hverandre på, medførte økt forekomst av trusler, vold og seksuelle overgrep mot beboere i mottakene. Det har derfor vært uttrykt stor glede fra de ansatte over at denne regjeringen nå gjeninnfører norskundervisning for asylsøkere i mottak.

Det var nok heller ikke heldig at den forrige regjeringen kuttet all statlig støtte til asylsøkere med endelig avslag på søknad om opphold. Mennesker som havnet i en meget vanskelig og prekær situasjon ble regelrett kastet på gata. Jeg er glad for at de tidligere regjeringspartnerne tok inn over seg at det ikke er noen god løsning å overlate dette ansvaret til kommunene.

Jeg vil også benytte denne interpellasjonsdebatten til å påpeke følgende: Det glødende engasjementet vi ser, burde ha vært et utslag av et oppriktig ønske om å hjelpe mennesker i en svært vanskelig situasjon. Jeg ser dessverre en tendens til at mange vil forebygge psykiske problemer nærmest utelukkende begrunnet i samfunnets behov for sikkerhet.

Da de ungarske flyktningene kom til Norge etter å ha flyktet fra kommunismen i 1956, ble de mottatt som helter. Det har skjedd en utvikling siden den tid som gjør at dagens innvandrere ikke får den samme varme velkomsten av alle nordmenn. Innvandrere som kommer til vårt samfunn og opplever å bli møtt med respekt, som får jobb, får bruke sin kompetanse og som blir inkludert i det sosiale liv, har mindre risiko for psykiske lidelser. Det er i møtet mellom våre nye landsmenn og resten av befolkningen at integrering skjer. Derfor utfordrer jeg hver og en av oss til å ta et ansvar for å hilse våre nye landsmenn velkommen. Det er lærerikt. Det er personlig berikende. Det gir også en samfunnsøkonomisk fortjeneste.

Vigdis Giltun (FrP) [14:51:55]: Psykiske problemer hos pasienter med innvandrer-, flyktning- og asylbakgrunn ble særlig framhevet i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Etter at den kliniske virksomheten ved Psykososialt senter for flyktninger ble nedlagt i 2002, er det nå vanlig at det er DPS-ene, psykiatriske poliklinikker, som skal yte behandling til denne gruppen.

Et av problemene som DPS-ene sliter med, er økonomi og bemanning. Økonomi i forhold til denne gruppen vil si tolketjenester som belaster budsjettene. Jeg tror det er viktig å se på det spesielt, så det ikke rammer andre grupper pasienter. Stabil bemanning og bemanning av fagpersonell er viktig, ikke bare for denne gruppen, men for alle grupper som trenger behandling på DPS-ene.

Alle har en psykisk helse. Innvandrerbefolkningen har kanskje en større risiko i den forbindelse enn nordmenn flest, ikke minst ut fra sin bakgrunn i landet de kommer fra, men også på grunn av at de bor i et samfunn hvor de kanskje ikke føler seg hjemme. Det er en konflikt mellom to kulturer. Det er ingen tvil om at både barn som har vokst opp her, og de som kommer hit, føler at de blir dratt mellom to kulturer. Dette blir forsterket ved at de får lov til å trenere integreringen så lenge de selv ønsker det.

Veldig mange er preget av hendelser fra før de kom til Norge, men veldig mange er selvfølgelig også preget av hendelser her. Daglig skjer det mishandling. Vi ser at krisesentrene har veldig mange barn og kvinner. I barnevernet ser vi en sterk økning av innvandrerbarn som har det vanskelig hjemme. Vi vet også at små pikebarn fremdeles blir utsatt for omskjæring, som må være en grusom hendelse – faktisk langt verre enn å bli utsatt for en voldtekt – men overgriperne straffes ikke. Det er klart at de pikebarna drar dette med seg videre i livet, det kan det ikke være noen tvil om.

De som blir utsatt for tvangsgifting, eller trussel om det, må jo oppleve et veldig psykisk press. Kvinnene er ofte glemt. Menn blir synlige, de er utagerende og kan utføre handlinger som gjør at de havner inn under psykisk helsevern. Veldig mange innvandrerkvinner har store psykiske problemer, både i forhold til sosial isolasjon og at de har vært utsatt for vold og fortsatt er det. Jeg tror at den gruppen også må heves høyere, at man må nå fram til de kvinnene som ikke selv søker hjelp i helsesektoren.

Psykiske problemer er fremdeles tabu i innvandrermiljøene, langt mer enn i den norske befolkningen. Når kvinner og barn i disse miljøene har psykiske problemer, er det ikke alltid de får hjelp, hvis det ikke er så alvorlig at det blir avdekket helt automatisk.

Vi har fokusert veldig mye på menn, og det er veldig viktig, spesielt i forhold til risiko for samfunnet for øvrig. Man kan ikke bare tenke på den pasienten det gjelder. Risikovurdering og riktig behandlingstilbud er noe som må følges opp, og jeg hørte også at statsråden sa nå at det ble forsket på dette med vold. Ellers er det slik at en del av innvandrerbefolkningen reagerer annerledes på medisiner, så man trenger kanskje mer forskning for å vite hvordan man skal behandle riktig, men også i forhold til å nå fram til alle som trenger det.

Jeg tror også vi har en forebyggingsjobb her i landet, for at det ikke skal utvikles enda flere psykiske lidelser, og kanskje for å hjelpe dem som ikke når fram så lett.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:56:06]: Interpellanten reiser en viktig debatt om psykisk helse i innvandrerbefolkningen. I alle debatter om psykisk helse er det viktig å peke på at de aller, aller fleste mennesker med psykiske lidelser ikke representerer noen fare for andre. Enkeltsaker der mennesker med psykiske lidelser begår kriminelle handlinger, er alvorlig og rammer hardt, men dette har heldigvis et svært begrenset omfang. Det store omfanget av menneskelige tragedier er først og fremst i forhold til alle dem som ikke får tilstrekkelig hjelp for sine traumer, depresjoner eller lidelser.

Selv om vi i utgangspunktet ønsker at det ordinære tjenesteapparatet skal ivareta alle uavhengig av bakgrunn, er det viktig å erkjenne at vi har behov for noen særskilte tiltak overfor mennesker som har særlige utfordringer. Det er viktig at tjenestetilbudet ivaretar de ulike behovene som ulike mennesker har. Selv om mennesker med minoritetsbakgrunn er like forskjellige som oss andre, er det ingen tvil om at mange har hatt traumatiske opplevelser som det er høyst menneskelig å få en psykisk reaksjon på. Studier av nordmenn som flyktet til Sverige under krigen, illustrerer dette. Overlege Birgit Lie leverte i 2004 en doktoravhandling om tvangsmigrasjon og traumer som viser betydningen av å satse på forebyggende psykisk helsevern når det gjelder flyktninger, slik også statsråden var inne på. En sammenlikning mellom innvandrere, asylsøkere og nordmenn viste at det er større risiko for å bli innlagt i psykiatrisk akuttavdeling hvis man er asylsøker enn hva tilfellet er for innvandrere og nordmenn. Det skriver Valentina Iversen ved NTNU i sin doktoravhandling.

Samarbeidsregjeringen åpnet et nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse. Et av formålene med etableringen var å sikre bedre kompetanse i tjenesteapparatet om flyktningers og innvandreres psykiske helse. Vi har også forhåpninger om at det nasjonale kompetansesenteret for vold og traumatisk stress skal bidra til kunnskapsutvikling som gir et bedre psykisk helsevern, også for mennesker med minoritetsbakgrunn. Det samme gjelder de regionale psykososiale teamene for flyktninger. Disse tiltakene er viktige, men ikke tilstrekkelige.

Det å ha en psykisk lidelse er i seg selv en betydelig belastning. Det å ikke kunne kommunisere med andre om sin lidelse på grunn av språklige eller kulturelle barrierer er en alvorlig tilleggsbelastning. Jeg er glad for at språkopplæringen igjen kommer på plass. En psykisk syk pasient innlagt ved en døgninstitusjon her i Oslo fortalte at han hadde tolk to timer i uken. Det betyr at han i praksis var isolert 166 timer i uken, til tross for at han var alvorlig syk. De fleste av oss ville trolig blitt syke bare av den grunn. Jeg har tidligere tatt opp med statsråden spørsmålet om tilgang til tolketjenester, og vil understreke at dette er viktig også i forhold til psykisk helsevern.

Slik interpellanten påpekte i sitt innlegg, kan det også være barrierer som hindrer mennesker med minoritetsbakgrunn i å ta kontakt med det psykiske helsevernet. Forslaget om en informasjonskampanje er konstruktiv i så måte. Det psykiske helsevernet må generelt være lett tilgjengelig, også for denne gruppen. Etableringen av ambulerende team vil trolig bidra til dette. Innenfor Opptrappingsplanen for psykisk helse har det vært viktig å satse på mer desentraliserte tjenester, som vil sikre bedre hjelp i den enkeltes nærmiljø.

Opptrappingsplanen for psykisk helse er inne i sitt niende år, og neste år er vel det siste. Generelt er tendensen at mange flere får hjelp, og at mange flere søker hjelp. Det er bygd 75 nye distriktspsykiatriske sentre, og det er gitt tilsagn om bygging av 3 000–4 000 nye tilrettelagte boliger for psykisk syke. Vi vet også at driftsmidlene er trappet opp med mange milliarder, og at det også er investert for tilsvarende. Men til syvende og sist er det nødvendigvis ikke bare de kvantitative størrelsene som er viktige, og som sier noe om kvaliteten på tjenestene. Det er brukernes opplevelse av møtet med det psykiske helsevernet som er avgjørende. Sett i dette perspektivet er vi ikke ved veis ende. Et bedre psykisk helsevern, også for flyktninger, må fortsatt være et prioritert satsingsområde framover. Jeg er glad for at statsråden følger opp og utvikler det arbeidet og tilbudet som Samarbeidsregjeringen satte i gang. Jeg opplever det slik at det er tverrpolitisk enighet om å satse mer på dette området. Det er bra at det er utålmodighet med hensyn til å finne gode løsninger og få et godt tilbud innen psykisk helsevern, også for innvandrerbefolkningen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:01:26]:

«Mennesker med minoritetsbakgrunn som bor i Norge, er mer utsatte for psykiske problemer og psykisk sykdom enn befolkningen for øvrig. De har også dårligere muligheter for å få hjelp og behandling. Dette er urimelige forskjeller som er resultater av strukturelle forhold i det norske samfunnet generelt og i tjenesteapparatet spesielt.»

Dette er de første setningene i forordet til et hefte som vi alle sammen har fått, som heter «Psykisk helse i et flerkulturelt samfunn», og som er utgitt av Rådet for psykisk helse. Jeg har lyst til å basere mitt innlegg på utdrag fra den rapporten, for jeg syns at den er så klok at den gir grunn til ettertanke.

Rådet for psykisk helse sier:

«For å bøte på det første problemet, nemlig økt forekomst av psykiske lidelser, må den generelle integrerings- og velferdspolitikken utjevne ulikheter i levekår og livsvilkår mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen. Psykisk helse henger nært sammen med levekår» – det vet vi – «og det beste forebyggende arbeidet med hensyn til psykiske lidelser er å skape gode livsvilkår som bidrar til mestring, deltakelse og inkludering.»

Allerede der mener jeg at det er ganske god grunn til å sette seg ned og reflektere over om det er på den måten vi møter denne utfordringen eller ikke. Jeg mener at interpellanten, som har tatt opp et viktig tema, også har grunn til å reflektere rundt akkurat det. Det syns jeg representanten Stokkan-Grande sa en del klokt om.

Rådet for psykisk helse sier videre:

«Det andre problemet, at mennesker med minoritetsbakgrunn får mindre og dårligere hjelp enn befolkningen for øvrig, må bøtes med et systematisk minoritetsperspektiv i alle ledd i tjenesteapparatet, mer kultursensitivitet i helsetjenestene og mer kunnskap om minoriteter og psykisk helse. Mange innvandrere har ikke kjennskap til hvordan og hvor man søker hjelp, hva man blir henvist til, og hvem som kan henvise, og ikke minst viktig, hva det er mulig å få hjelp til.»

Det er altså ikke slik, som man f.eks. kunne få inntrykk av av innlegget fra Vigdis Giltun, at dette først og fremst dreier seg om at de må forandre seg og gjøre ting annerledes. Det dreier seg vel så mye om hvordan vi tilrettelegger for et flerkulturelt samfunn med reell inkludering, og hvor vi slutter å dele opp i de og vi, dem og oss.

Jeg har lyst til å si at for Regjeringa, med sterkt fokus på sosiale ulikheter i helse, går dette rett hjem, for vi vet at det er i ferd med å utvikle seg en underklasse i Norge som er farget. Det er en kjempestor utfordring, fordi fattigdom, mangel på bolig, forskjeller i levekår påvirker den psykiske helsa, kanskje til innvandrerbefolkningen spesielt. Da kan det også komme andre typer problemer som vi ikke forklarer strukturelt, men som vi forklarer ved hjelp av etnisitet. Det er en farlig utvikling.

Rådet for psykisk helse sier også at for å sikre at alle med behov for hjelp får den hjelpen de har krav på, kreves det «en erkjennelse av at et likt tilbud ikke alltid i praksis er et likeverdig tilbud». Det vet vi som har jobba med kvinnepolitiske spørsmål i så mange år, at likhet når det gjelder tilbud, ikke betyr likhet når det gjelder resultat, men tvert imot fungerer det ofte diskriminerende ved at resultatet blir ulikt og en forsterking av ulikheter. Derfor trengs det tilrettelegging.

I tillegg er det viktig at både minoritetsmiljøene sjøl og tjenesteapparatet arbeider for normalisering av og mer kunnskap om psykisk helse. Vi har gått en lang vei i vårt vestlige demokrati for å skape åpenhet om psykiske lidelser og psykiske problemer. Her er det også en lang vei å gå i mange minoritetsmiljøer, og den veien har man begynt å gå.

Det er mange som i dag gjør et godt arbeid, bl.a. journalisten Noman Mubashir, som har tatt opp dette. Han sier bl.a. at uansett hvilken rolle innvandrerungdom blir gitt, virker generalisering i seg sjøl psykisk belastende. Han snakker også om at vi må ta dette opp, snakke om det, akkurat som støttesenterbevegelsen alltid har sagt, at man må tale ting i hjel, ikke tie det i hjel.

Vi får en utfordring fra Rådet for psykisk helse, nemlig når det gjelder Handlingsplan for integrering. Det syns jeg er verdt å merke seg og ta til seg. De mener at «det er en klar svakhet at psykisk helse ikke behandles spesifikt i handlingsplanen». Der mener jeg at vi kan spille en rolle, siden det er representanter her fra flere forskjellige komiteer som kan være med på å gjøre disse handlingsplanene bedre i framtida.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:06:39]:

«Mange flyktninger blir psykisk syke som en konsekvens av den asylpolitikken Norge fører.»

Dette sa psykiater og seksjonsoverlege ved Stavanger Universitetsjukehus, Jone Schanche Olsen, til Stavanger Aftenblad den 15. november 2006. Jeg tror han har et poeng. Det er svært viktig at det settes søkelys på samfunnets behandling av asylsøkere og flyktninger med psykiske problemer. Dette var et viktig tema på Nordens største psykiatrikonferanse, Schizofrenidagene, i Stavanger før jul. Tittelen på konferansen var «Har sår på sjelen farge?». Det er ingen tvil om at fagmiljøene er opptatt av saken. Hva med oss politikere? Jeg er veldig glad for den debatten vi har i salen i dag, og takker representanten Holmberg for at hun har fremmet denne interpellasjonen.

Vi som er politikere, må ta denne gruppen på alvor. Vi må se sammenhengen mellom det å leve i uvisshet på et asylmottak og psykisk helse. Situasjonen nå er at vi har et system som medfører at den psykiske helsen til asylsøkere og flyktninger blir dårligere etter at de har kommet hit. De er i utgangspunktet en sårbar gruppe. Mange av asylsøkerne og flyktningene her i landet har traumatiske hendelser og reaksjoner på disse med seg i bagasjen.

Enda mer alvorlig er det at det nettopp er disse menneskene, de med psykiske vansker og de som har funksjonshemninger, som kommunene ikke vil ha eller bosette fordi de er ressurskrevende. Er de i tillegg ureturnerbare, kan de risikere å bli sittende enda flere år på asylmottak. Det finnes ingen begrensninger for hvor lenge vi kan holde folk der. UDI skriver følgende i sin rapport om lengeværende i mottak i april 2003:

«På et eller annet tidspunkt kan det spørres om myndighetene får et ansvar for å skjære igjennom og få satt strek. Uansett opprinnelig årsak, vil tidsmomentet i seg selv reise spørsmål om myndighetenes forhold til menneskerettighetene.»

Dette blir en av de mange viktige saker vi må ta tak i når den nye utlendingsloven legges fram. Vi må føre en debatt som går langt over de politiske skillelinjene, hvor vi skylder på hverandre i forhold til hvilken regjering som har gjort minst og mest. Dette handler om å ivareta menneskerettighetene i vårt land. Det må vi gjøre sammen.

Tenk å bo i årevis på asylmottak uten rett til arbeid, uten skikkelige boforhold og uten et godt sosialt nettverk. Ja, hvis du ikke er syk fra før, er det iallfall stor sjanse for at du blir det i løpet av oppholdet. Det er uverdig, og jeg mener vi gjør disse menneskene en stor urett. Er det rett at norske asylmottak, i alle fall de jeg har sett, har dårligere standard enn norske fengsler? Jeg vet for min del at jeg hadde sett temmelig svart på et opphold i et av landets asylmottak.

Dette er en helsedebatt, men flyktninger og asylsøkere må få en mulighet til å leve et liv som ikke gjør dem sykere. Det har med asylpolitikken å gjøre. Ventetiden må kortes ned. De må få god norskopplæring. Vi må satse på frivillige organisasjoner som bidrar med sosiale nettverk. Vi må tilby sunne bomiljø. Vi må gi hjelp til selvhjelp. Hvis vi mener dette er en gruppe med ekstra psykiske belastninger, er det jo paradoksalt at vi har et system og en politikk som faktisk gir dem ytterligere belastninger.

Representanten Holmberg var inne på USA og integreringspolitikken. Vi har mye å lære av USA når det gjelder å få folk raskt i arbeid, og når det gjelder å bruke frivillige organisasjoner i arbeidet med å bygge nettverk, i inkluderingsarbeidet.

Skal vi ta godt vare på dem som søker beskyttelse i Norge, må vi føre en annen asylpolitikk enn det vi gjør i dag, for den skaper sykdom mer enn den gjør folk friske. Vi må trappe videre opp det arbeidet som sikrer god behandling og oppfølging av den psykiske helsen til asylsøkere og flyktninger, både av hensyn til sikkerhet for samfunnet og for den enkelte flyktnings menneskeverd.

Til slutt: Kristelig Folkeparti er opptatt av at de frivillige organisasjonene må trekkes enda mer inn i inkluderingsarbeidet – dette for å skape et nettverk rundt den enkelte flyktning eller asylsøker. Gjennom nettverk skapes tilhørighet, og tilhørighet gir lettere tilgang til hjelpeapparatet i Norge.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:11:48]:En stund ute i denne interpellasjonsdebatten lurte jeg på om dette var en vanlig innvandrerdebatt, eller om den handler om asylsøkere og flyktninger, slik interpellanten understreker at det gjør. Jeg sier dette i forhold til Vigdis Giltuns innlegg, som på en måte ble et generelt innlegg om innvandrere.

Det dreier seg om folk med annen bakgrunn, som kanskje kom hit til landet for lenge siden, og som kanskje ikke kom på grunn av forfølgelse, krig eller tortur, men som kom hit fordi det var arbeid å få. De fikk det, og vi trengte dem. Vi har mye å ta igjen i forhold til å gi disse menneskene tilbake noe av det de har gitt oss.

Det er svært vanskelig for de aller fleste å komme til Norge og søke beskyttelse, for bak disse menneskene, tidligere i deres liv, er det ofte en historie som vi vanskelig kan forestille oss. Krig, forfølgelse, et liv under konstant trussel setter spor i menneskesinnet. Vi trenger ikke mye kunnskap om menneskets psyke for å forstå at slike opplevelser setter spor, og også i mange tilfeller fører til endret atferd. I møte med mennesker som har fått opphold i Norge, har jeg sett at dype spor og såre opplevelser alltid vil være der, og at det er hendelser som vil prege dem resten av livet.

Senterpartiet mener det er et felles mål i vårt velferdssamfunn å gi mennesker som har vært på flukt, et helsetilbud, som kan hjelpe dem til å leve et så godt liv som mulig, der det traumatiske livet kan leges så langt det er mulig.

Asylmottak er slett ikke det beste sted å bo. Det skal være midlertidig, og det er et frivillig botilbud. Men mange bor der lenge, ja, for lenge. Derfor er det positivt at Regjeringen legger vekt på tiltak som skal redusere behandlingstiden og kunne sikre rask bosetting.

Å leve i en annen kultur er vanskelig. Språk er en nøkkel for forståelse. Derfor var det helt nødvendig å gjeninnføre språkopplæringen, som ble tatt bort i 2003, under Samarbeidsregjeringen.

Statsråden nevnte i sitt innlegg vold og trusler i asylmottakene, noe som viser at det er utfordrende og vanskelig å bo der, men som også forteller om enkeltmenneskers svært ustabile livssituasjon. En kartlegging av disse problemene er i gang som en start på å komme dette til livs.

Som det framgikk av statsrådens innlegg, skal flyktninger og asylsøkere få hjelp av det ordinære helse- og sosialtjenesteapparatet. Kompetanse på særskilte livstraumer er viktig. Derfor vil også de regionale ressurssentrene for vold, selvmordsforebygging og traumatisk stress være svært viktige. De skal bidra til kompetanseutvikling. De skal kunne gi veiledning overfor spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten på vanskelige områder innenfor psykiatrien.

Det er behov for å styrke behandlingstilbudet for traumatiserte pasienter og torturofre. Det er derfor veldig bra at statsråden i oppdragsdokumentet har satt krav om at det skal utvikles kliniske miljøer med kompetanse på denne problematikken.

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg var litt overrasket over inngangen til denne interpellasjonen fra Kari Lise Holmberg, (presidenten klubber) i den forstand at jeg opplever at en interpellasjon mer skal være en invitasjon til å kunne drøfte ting på en særlig god måte uten å komme med så veldig klare politiske – (presidenten klubber).

Presidenten: Presidenten må be om at ein respekterer taletida. Det er viktig også i ein interpellasjonsdebatt.

André N. Skjelstad (V) [15:17:20]: Representanten Holmberg tar opp en viktig sak som har mange forskjellige elementer i seg. Mennesker som søker beskyttelse, møter et nytt samfunnssystem, nye kjønnsroller og et nytt språk. Noen opplever rasisme og diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet, noe som har vært nevnt tidligere i debatten, samt savnet av familie og venner. Men det innebærer også nye muligheter til å få et bedre liv. Flyktninger har opplevd mye: vold og tap av familie, belastninger under flukt og i eksil.

Mange asylsøkere og flyktninger er veldig sårbare for stressfaktorer, slik at de har en lavere terskel for påkjenninger, og de tåler mindre før det gir seg utslag i psykiske reaksjoner. For en del av flyktningene er tap av familie og venner noe som ikke er tilbakelagt, men en lever under en konstant trussel om at de kan miste flere. Noen har vært utsatt for tortur, noe som medfører at en har fått brudd på både personlighet og følelsesliv.

Mange asylsøkere som venter på behandling av sin asylsøknad, er i en spesiell sårbar situasjon. Noen er svært isolerte, og mange mangler meningsfulle aktiviteter, kombinert med en uvisshet om de får opphold. Dette kan være svært psykisk nedbrytende, selv for mennesker med en robust psyke.

Venstre mener at retten til asyl er grunnleggende, og at alle som søker asyl, har rett til å prøve sin sak innenfor rettssikkerhetens rammer. På denne bakgrunnen må behandlingstiden for asylsøkere ned, men uten at det går på bekostning av hvor grundig hver enkelt søknad blir behandlet.

I utgangspunktet har Utlendingsdirektoratet strenge selvpålagte retningslinjer for saksbehandlingstiden. Men lange restanser og et høyt antall ankomster gjør det umulig å følge egne retningslinjer, og tilliten til saksbehandlingstiden undergraves. Venstre vil derfor ha en lovfestet kortere saksbehandlingstid. Det må være en lavere terskel for å få kjønnsbasert asyl. Venstre ønsker et sterkere vern av kvinner og barn som er truet eller utsatt for vold og undertrykkelse. Dagens asylpraksis og beslutningsprosess er ikke nødvendigvis tilpasset barnets behov. Derfor må barnevernsbegrepet «barnets beste» også gjelde flyktningbarn. En må derfor lage et best mulig tilbud til enslige mindreårige flyktninger/asylsøkere. Venstre støtter i prinsippet at ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere overføres til barnevernet. Men en slik overføring forutsetter en kompetanseheving av barnevernet i deres arbeid med barn og unge med minoritetsbakgrunn generelt, og med enslige mindreårige asylsøkere spesielt. En overføring til barnevernet uten kompetanseoverføring vil kunne føre til at barna kan rammes enda hardere enn i dag.

Unge mennesker er heller ikke skånet for traumatiske opplevelser i krig eller under flukt. Hos mange unge gir det seg forskjellige utslag, som mangel på søvn og konsentrasjon, som igjen fører til at de unge blir irritable, oppfarende og får en annen væremåte. Konsekvensene av forskjellige symptomer er at det kan være vanskelig å tilegne seg kunnskap i en skolesituasjon. Skolehelsetjenesten, både helsesøster og andre, kan være viktige samtalepartnere og støttespillere for barn og unge når livet byr på utfordringer. En tilrettelegging for å kunne leke med andre barn, også barn som ikke bor i mottak, tilrettelegging for fritidsaktiviteter og muligheter til å bruke sine evner er viktig for at barn og unge kan ha en mest mulig normal oppvekst.

Det å kunne bo sammen med foreldre er vanligvis en beskyttende faktor for barn. Enslige mindreårige er derfor en veldig sårbar gruppe. Det vil derfor være viktig at disse barna får en ekstra oppfølging, med muligheter for en trygg voksenkontakt. Det vil videre være viktig med en god oppfølging av psykiatrien samt å ha en nær oppfølging gjennom regionale psykososiale team for flyktninger.

Gjennom et helhetlig, likeverdig og godt helsetilbud vil en gi mennesker som søker beskyttelse, en større grad av verdighet.

Dag Ole Teigen (A) [15:22:08]: Mennesker formes av den bakgrunnen de har. At mennesker som har opplevd nød, fattigdom eller krig preges av dette og har høyere risiko for psykiske lidelser, er lett å forstå, selv om lidelsene mange har gjennomgått, er vanskelig for oss å fatte.

Selv om mange mottak og kommuner gjør et godt arbeid i forhold til asylsøkeres psykiske helse, er det rom for forbedringer både på systemnivå og ved det enkelte mottak. Lang ventetid i mottak er en stor hindring for å skape et godt psykososialt miljø, fordi det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet i den enkeltes livssituasjon.

Et viktig tiltak er å spre kunnskap om de gode tiltakene. Et annet viktig tiltak er å sikre meningsfylte aktivitetstilbud. Et eksempel er norskopplæring, fordi det bidrar til aktivitet, kommunikasjon, integrasjon og mestring. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har foreslått, og Stortinget vedtatt, midler til å gjennomføre norskundervisning fra høsten 2007, etter at dette tilbudet ble fjernet under den forrige regjeringen.

Jeg ønsker å bruke hoveddelen av mitt innlegg på å fokusere på de unge menneskene som søker beskyttelse i Norge. Konsekvensene av krig og krise blir stadig mer globalisert. Av verdens mange unge ofre for slike konflikter bor noen i Norge som flyktninger og asylsøkere. Noen går på norske skoler. Mange har også kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere, uten familie. Norge har forpliktet seg til å hjelpe mindreårige flyktninger, og sikre at de får muligheter til utdanning og et liv i sikkerhet.

Unge mennesker er spesielt utsatt for overgrep og misbruk – og særlig sårbare – i områder med krig og krise. Blant mennesker som flykter fra land i krig, er det barna som har levd den største delen av livet i nettopp denne livssituasjonen. Dette er barn som kan ha vært vitne til fryktelige hendelser som vil følge dem resten av livet, og som de trenger hjelp til å håndtere.

Jeg er enig med statsråden i at det er viktig å ha en helhetlig tilnærming til psykisk helse og psykiske problemer på flere områder. Barn med psykiske lidelser trenger å fanges opp. Gjennom skolene, skolefritidsordningen, helsestasjonene og ikke minst gjennom barnehagene kan signaler bli tolket og forstått slik at barna får hjelp.

Ikke minst vil jeg understreke betydningen av skolehelsetjenesten. Det er avdekket at tilbudet innenfor skolehelsetjenesten er varierende for skoleelever, både i forhold til ulike bydeler i Oslo og mellom ulike byer og kommuner i hele landet. Antall barn pr. årsverk varierer fra godt under 200 i noen bydeler eller kommuner til godt over 1 200 andre steder. Skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i forebygging av ulike helseproblemer for barn og unge, og et godt tilbud må sikres, uavhengig av bosted.

En utfordring er å rekruttere flere psykologer ute i kommunene. For mange er det viktig å få hjelpen der de bor og hører hjemme, i sin egen kommune. Men samtidig som primærhelsetjenesten er viktig, er det også svært viktig å ta vare på og å videreutvikle spisskompetanse gjennom tunge, samlede fagmiljø.

Mennesker reagerer forskjellig, og behovet for hjelp varierer. Mange vil derfor ha nytte av å få hjelpen nærmest mulig der de bor, mens andre som har spesielle lidelser, og kanskje har gjennomgått særlige traumer, trenger hjelp fra fagmiljø med spesiell kompetanse innenfor de respektive områdene. Derfor er det viktig at vi satser på slike fagmiljø.

Jeg er glad for at Regjeringen nå vil fremme forslag for Stortinget om å innføre en ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske eller rusrelaterte problemer. Jeg tror ikke jeg lover meg bort ved å love statsråden min støtte til et slikt forslag.

Jeg er også glad for at Regjeringen gjennomfører tiltak for å bedre situasjonen for barn som kommer til Norge som asylsøkere.

Som det ble vist til, skal omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år overføres til barnevernet fra 1. oktober 2007. De enslige mindreårige asylsøkerne er barn som har et særlig behov for vern og støtte. Svært mange av dem kommer fra krigsherjede områder og er frarøvet muligheten til å være sammen med sine foreldre. Mangel på barnefaglig kompetent personale i asylmottakene er en utfordring – lave krav til eksternt tilsyn likeså.

Jeg håper derfor at en overføring av ansvaret til barnevernet gir barna et langt bedre bo- og omsorgstilbud, med tettere og bedre oppfølging enn de har i dag.

Laila Dåvøy (KrF) [15:27:05]: I ulike deler av verden lever barn i krigs- og katastrofesituasjoner. Virkningene lever videre i barna lenge etter at bombene har falt, eller jordskjelvet har jevnet hjemmet deres med jorda. Mange flyktningbarn og asylsøkende barn med slike traumer er også kommet til Norge. Noen av dem lever i asylmottak med foreldre eller andre omsorgspersoner, og noen er kommet til Norge alene.

Barn med opplevelser av krig og flukt har ofte følelsesmessige problemer som gjør det vanskelig for dem å fungere godt i hverdagen, både i barnehagen, på skolen og i fritiden. Nettverket av voksne rundt barnet utgjør de viktigste støttespillere i et barns liv. Det er avgjørende at disse barna møter voksne som har god kompetanse på volds- og traumefeltet.

For snart ti år siden ble det opprettet en ideell stiftelse i Bergen, Children and War Foundation. Sammen med en gruppe fagfolk fra Institute of Psychiatry i London etablerte medarbeidere fra Senter for Krisepsykologi i Bergen denne stiftelsen for å sikre at hjelp til barn etter krig og katastrofer var basert på metoder som var vel dokumentert, som hadde vist at de virket. Samtidig ønsket initiativtakerne å stimulere til mer forskning omkring barn som opplever krig og katastrofer, fordi økt kunnskap gir voksne hjelpere mulighet for bedre forståelse og mer effektive hjelpetiltak.

For stiftelsen ble det utviklet en manual for hjelp til barn etter krig og katastrofer. Etter bruk i ulike deler av verden er det nå godt dokumentert at manualen reduserer posttraumatiske plager og depresjon. Titusenvis av mennesker, faktisk både voksne og barn, er blitt hjulpet. Også barn i Norge som er kommet fra krigsherjede områder andre steder i verden, blir hjulpet.

Gjennom gruppeopplegg lærer barna hva de kan gjøre for å få kontroll over og dempe minnebilder som stadig plager dem i etterkant av det de har opplevd, eller hjelp til å nærme seg det de i etterkant er blitt svært redde for. De hjelpes til å dempe uro i kroppen gjennom avspenningsmetoder og andre metoder som demper kroppslig uro. I nesten alle gruppeopplegg nyttes også uttrykksmetoder hvor barna kan uttrykke det de har opplevd gjennom tegning, lek eller systematisk skriving.

Det å arbeide seg gjennom manualen kan hjelpe barna til en lagring av de vonde minnene på en slik måte og på et slikt sted i hjernen at det ikke lenger aktiviserer hjernens alarmsentral for angst og skrekk. Færre mareritt og bedre konsentrasjon på skolen innebærer et stort steg framover for de hardest rammede barna. Det er uhyre viktig at dette arbeidet opprettholdes og videreutvikles.

Vi har forpliktet oss til å hjelpe alle krigs- og katastroferammede barn. Det står skrevet klart og tydelig i Barnekonvensjonens artikkel 39:

«Partene skal treffe alle egnede tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter. Slik rehabilitering og reintegrering skal finne sted i et miljø som fremmer barnets helse, selvrespekt og verdighet.»

Dette er også god forebygging mot utvikling av langtidstraumer senere i livet. Jeg er veldig stolt av at vi har et slikt tilbud utviklet i Norge i dag, at det virker så godt, og at det også er kommet andre til gode.

Jeg håper også at Regjeringen vil fortsette med det viktige arbeidet på volds- og traumefeltet som ble igangsatt av regjeringen Bondevik II, hvilket også statsråden har bekreftet i dag. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress ble åpnet i august 2004. Senteret driver ikke selv klinisk virksomhet, men bidrar til at de ordinære tjenestene blir tilført nødvendig kompetanse. Den kliniske virksomheten skal ivaretas av det ordinære hjelpeapparatet. Det ville vært spennende å høre enda mer om hvordan Regjeringen vil videreutvikle dette viktige arbeidet, og om hvilke konkrete, nye initiativ Regjeringen vil ta på volds- og traumefeltet, som også handler om psykisk helse for dem som rammes, og også for dem som skal hjelpe disse.

Kari Lise Holmberg (H) [15:32:36]: Psykisk helse og integreringsarbeid henger uløselig sammen, knyttet til hverandre som to sider av samme sak. Derfor skulle vi egentlig hatt to statsråder i salen i dag.

Jeg synes at jeg har hørt flere vektige og interessante innlegg under debatten, men jeg har lyst til å kommentere litt innlegget fra statsråden og fra representanten Stokkan-Grande, som begge egentlig har gjort et stort nummer av at Bondevik II-regjeringen fjernet norskopplæringen på asylmottakene. Det hører også med til den historien at da Bondevik II-regjeringen tiltrådte, var asylinstituttet under et stort press, med inntil 18 000 asylsøkere i kø. Veldig mange av dem skulle ut igjen. Kommunalministeren, som da var Erna Solberg, satte i gang en helt nødvendig omorganisering og strukturering. Ett av tiltakene var å ta bort norskundervisningen, nettopp fordi så mange skulle ut av landet igjen.

I dag har vi 4 000–5 000 asylsøkere og en helt annen situasjon. Derfor stemte Høyre også for å gjeninnføre norskundervisning i asylmottak, nettopp fordi vi faktisk er helt enig i at det er viktig og helt fundamentalt å lære norsk så tidlig som mulig og så raskt som mulig.

Språkopplæring, hurtig bosetting, raskt ut i utdannelse og arbeid er de tre grunnleggende faktorene for å lykkes med god integrering og for å sikre god psykisk helse til beste for det enkelte mennesket.

Jeg er også glad for at Kristelig Folkeparti fokuserte på viktigheten av at frivillige organisasjoner blir inkludert. Jeg skulle ønske at frivillige organisasjoner i Norge i langt større grad kunne få anledning til å ta del i integreringsarbeidet vårt. Der har vi alle, tror jeg, en jobb å gjøre.

Så synes jeg det er bra at statsråden følger opp og evaluerer iverksatte tiltak. Jeg har avslutningsvis, på de få sekundene jeg har igjen, lyst til å trekke fram ett område for statsråden som jeg mener man kan følge opp uten å bruke mye penger, og det gjelder individuelle planer. Mange steder er individuelle planer heller unntaket enn regelen. Det framkom også av rapporten fra Telemark, som jeg refererte til i stad. Hvis mennesker som har psykiske problemer og har møtt mye avmakt og motstand fra før, blir kasteballer i vårt system, skaper det enda mer stress og press. Man kan spørre seg om ikke noen av de tikkende bombene vi har hatt rundt i landet, nettopp kan skyldes at vi ikke har tatt dette alvorlig nok. Jeg vet av egen arbeidserfaring hvor viktig det er, hvor godt tiltak det er, med individuelle planer for dem som trenger det. Da knytter man alle etatene og alle hjelpeinstansene rundt det enkelte mennesket og gir det viktig og nødvendig hjelp.

Statsråd Sylvia Brustad [15:35:53]: Representanten Teigen sa:

«Mennesker formes av den bakgrunnen de har».

Det syns jeg var godt sagt, og jeg tror det er helt riktig. Det gjelder selvfølgelig også i det viktige spørsmålet som har vært diskutert her i dag.

Jeg er enig i at det er sagt veldig mye viktig og veldig mye bra – jeg ser nå litt vekk fra siste innlegget til representanten Holmberg, som igjen prøvde å dra opp en politisk debatt om det vi er uenige om – og jeg håper at vi kan samle oss om det vi faktisk er enige om. Så må vi registrere at på noen områder er vi uenige, men at det bør være sammenheng mellom prat og praksis.

Skal vi greie å forebygge psykiske lidelser blant barn og unge, også for den gruppa her, er det viktig at vi gjør nok av det som dreier seg om forebyggende helsearbeid. Flere har nevnt barnehager, skoler, skolehelsetjeneste, fritidsaktiviteter ikke minst, arbeid, bolig, inntekt – alle de tingene vi vet er årsaker til levekårsforskjeller. Vi må få ned saksbehandlingstida, slik at en slipper å bo så lenge i asylmottak som dessverre er tilfellet. Særlig ille er det for unger, men også for voksne. Alt dette henger i hop, og det er det vi fra Regjeringens side forsøker å bidra til å gjøre noe med.

Så er jeg helt enig med representanten Sjøli i at det tjenestetilbudet vi tilbyr, selvfølgelig må være tilpasset det behov som hver enkelt har. Det betyr at det kan være forskjellige ting som passer for forskjellige personer. Det gjelder for flyktinger og asylsøkere, som for andre. Jeg er enig i at tolketjenester også er viktig, og at språk er helt grunnleggende, at det er kjempeviktig.

Representanten Thorkildsen var inne på Rådet for psykisk helse, som har fokusert mye på dette. Jeg er enig med representanten i at de gjør et bra arbeid, også overfor denne gruppa med psykiske lidelser. Jeg tror vi har mye å lære av dem og deres påpeking av at mye av dette dreier seg nettopp om sosiale ulikheter når det gjelder helse, og om hvordan vi skal angripe det i vid forstand.

Så til representanten Dåvøy: Regjeringa er innstilt på å utvikle de tilbud vi har innenfor volds- og traumefeltet, nå bygd på de fem regionale sentrene som vi er i ferd med å åpne over hele landet, samle kompetanse, greie å utnytte det i alle deler av landet, i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Jeg tror det er et veldig viktig verktøy å bygge videre på.

Så helt til sist til representanten Holmberg som på tampen tok opp spørsmålet om individuelle planer. Det er jeg helt enig i. Det er en generell utfordring. Det gjelder også her. Regjeringa har til hensikt å gjøre de individuelle planene enklere. Jeg tror de er for omfattende slik de er i dag. Vi skal gjøre dem enklere, og vi skal sørge for at de blir en realitet. Jeg er klar over at det for mange er snakk om et stykke papir, som ikke fungerer i virkeligheten. Vi må alle sammen prøve å bidra til at det fungerer, for på den måten kan det også være et bidrag i det store arbeidet for å gjøre tilbudet overfor denne gruppa bedre.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 13 slutt.