Svein Roald Hansen (A) [14:57:41] (ordfører for saken): Riksrevisjonens undersøkelse av hvordan Arbeids- og velferdsetaten forvalter bilstønadsordningen, har avdekket svakheter når det gjelder vurderinger rundt den tid tildeling av bil tar, ulikheter i behandlingstiden mellom fylkene og rutiner for oppfølging når bilen er tatt i bruk.

De målsettinger som er trukket opp for saksbehandlingstiden, knytter seg til den tid det tar fra søknaden er levert, og til den er innvilget. Tre av fire søknader behandles innen det krav som er satt, fire måneder for søknad om vanlig bil og åtte måneder for spesielt tilrettelagt kassebil.

Men å få ja er jo ikke det samme som å få bil. Den tid det tar å få bilen, er ikke omfattet av de normkrav som er satt opp. Undersøkelsen viser at leveringstiden kan variere fra tre måneder til to år, avhengig av de tilpasninger som må gjøres med bilen.

En samlet komite mener at det er behov for å se på årsakene til at leveringstiden kan bli så lang, og at det må vurderes tiltak for å kutte ned denne. Et virkemiddel for å få til dette vil være å avdekke hvor lang tid saken bruker i de ulike og ofte mange instanser den skal innom.

Det andre forholdet som avdekkes, er altså store variasjoner i saksbehandlingstid fylkene imellom. Mange fylker har god tidsmargin i forhold til normkravet. Det kan jo tyde på at kravene burde være mer ambisiøse, og at det vil være formålstjenlig å vurdere kortere normtid, slik Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at det gjør.

Undersøkelsen avdekker ikke bare ulikheter i saksbehandlingstid fylkene imellom, men også store variasjoner i praksis og utfall. Ulike kontorer kommer til ulike konklusjoner på om søkeren skal få bli i gruppe 1 eller 2. Det er også variasjoner i inntektsprøvingen.

Dette bryter med prinsippet om at like tilfeller skal behandles likt, og en samlet komite forutsetter at departementet sørger for rutiner som sikrer lik behandling av like tilfeller.

Det tredje forholdet er at det stilles spørsmål ved oppfølgingen når bilen er tatt i bruk. Rutinene er at hjelpemiddelsentralen etter tre måneders bruk skal vurdere om utstyr og tilpassing fungerer etter forutsetningene. Det var imidlertid bare én av seks hjelpemiddelsentraler som fulgte denne rutinen, noe som er en alvorlig svikt.

Komiteen har med tilfredshet merket seg at departementet ser på rapporten som nyttig, og at funnene vil bli brukt til å rette opp de svakhetene som er avdekket.

Til slutt vil jeg peke på at det er viktig at brukerne av ordningen gjennom de funksjonshemmedes organisasjoner trekkes med i en reell medvirkningsprosess når organiseringen på dette området nå skal vurderes. Det kan gi nyttige bidrag til å rette opp de svakheter Riksrevisjonens undersøkelse har avdekket, og sikre oss en bilordning som fungerer enda bedre, hvor behandlingstiden fra søknad til leveranse kan kortes ned, hvor nye brukere følges opp som forutsatt, og hvor det viktige prinsippet om likebehandling følges.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:00:52]: Det kjem mange rapportar frå Riksrevisjonen. Innhaldet varierer naturleg nok med kva tema som vert teke opp.

Hovudinntrykket av Dokument nr. 3:6 for 2006-2007 er at det er trist lesing. Innhaldet er ikkje mindre viktig av den grunn. Rapporten gjeld altså arbeids- og velferdsetatens forvalting av bilstønadsordninga.

Det er jo slik at det er eit tverrpolitisk mål om at funksjonshemma skal kunna delta i samfunnslivet på same vilkår som funksjonsfriske. Dersom ein skal ha noka som helst moglegheit til å vera i nærleiken av å nå eit slikt mål, trur eg at vi alle er samde om at vi då er avhengige av, som eit minimum, at dei ordningane vi har for å bidra i den retninga, fungerer. Denne rapporten gir grunn til å stilla mange spørsmål, som saksordføraren her var inne på. Det er altså 12 000 søknadar i 2005. 2 600 søknader vert godkjende. Gitt at dette talmaterialet er rett – kva er det som gjer at det er så stor forskjell? Er det f.eks. slik at det sit veldig mange og utformar søknadar som ikkje er realistiske i forhold til å få eit ja? Er det reglane som er uklare? Er det kunnskapen hjå dei som rettleier i desse sakene, det kjem an på? Er det kanskje den tida som saksbehandlarane har til disposisjon, som er for knapp? Så er det òg slik at det er stor variasjon i saksbehandlingstida fylka imellom. Det er i tillegg ulike konklusjonar når det gjeld godkjenning og avslag. Det er gitt eit eksempel her, der det er gjennomført ei vignettundersøking som viser at det er fire bilkontor som gir stønad til bil, og seks bilkontor som avslår. Ved handtering av like saker kan ein altså risikera at verken vilkår knytte til medisinsk tilstand eller transportbehov vert sett på som å vera oppfylt ved eitt kontor, mens ein ved eit anna kontor kan leggja til grunn at begge delar er oppfylte. Det er òg slik at inntektsprøvinga varierer. Til overmål varierer ventetida når det gjeld levering og oppfølging, frå fylke til fylke.

Det er eit heilt tydeleg lyspunkt, og det er det som er sagt frå departementet. Det er varsla at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil utarbeida ein handlingsplan som skal medføra tiltak overfor arbeids- og velferdsetaten slik at Riksrevisjonens påpeikingar vert følgde opp. Det er avgjort bra at departementet følgjer opp denne saka på ein offensiv måte. Eg går ut frå at Stortinget på eigna måte får ei tilbakemelding.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 8.