Rolf Reikvam (SV) [11:58:29]: Denne interpellasjonen kunne også ha vært rettet til kunnskapsministeren, som har hatt ansvaret for deklarasjonen i Ministerrådet. Men i og med at det er kulturministeren som har det språkpolitiske ansvaret i Norge, og at han også arbeider med en egen melding om norsk språk som vil komme til Stortinget, mente jeg det var riktig å rette interpellasjonen til kulturministeren.

Det er språket som konstituerer oss som menneske. Det er språket som er bærer av kultur og tradisjon. Uten språk ville vi vært både kultur- og historieløse. Mister vi språkforståelsen, mister vi store deler av vår kultur og vår identitet.

«Dersom vi skal kunna halda oppe og vidareutvikla eit levande demokrati i Noreg, er det avgjerande at vi har eit felles nasjonalspråk som blir brukt på ein god, klår og situasjonstilpassa måte. Eit velfungerande nasjonalspråk er òg viktig for tryggleiken, effektiviteten og ressursutnyttinga på alle område i samfunnet.»

Dette siste er et sitat fra innledningen i utredningen «Norsk i hundre!», som Språkrådet står bak, og som vil danne utgangspunktet for den stortingsmeldingen vi skal få. Utredningen er altså gjennomført av en egen gruppe nedsatt av Språkrådet. Det heter videre i utredningen:

«Eksistensen til norsk som språk er ikkje truga i dag. Når vi tek omsyn til korleis heile det norske samfunnet i dag er tufta på norsk språk, ser vi det som svært usannsynleg at norsk forsvinn i overskodeleg framtid. Viktige samfunnsområde kan likevel gå tapt til engelsk. På desse områda må det difor setjast i verk tiltak.»

Dette var også et sitat fra innledningen.

Et område der norsk språk kan gå tapt, er som fagspråk, som akademisk språk.

Deklarasjonen som Nordisk Råd har vedtatt, opererer med tre definisjoner når det gjelder språk i Norden. Det er for det første de samfunnsbærende språkene. Det er seks språk som er definert som samfunnsbærende, det er språk som er komplette, og som brukes offisielt, som f.eks. i undervisning og i lovgivning. For det andre er det de statsbærende språk, som er definert til å være norsk, finsk, dansk, svensk og islandsk. For det tredje har vi minoritetsspråkene. Det finnes over 200 minoritetsspråk i Norden.

Den nordiske språkdeklarasjonen tar som utgangspunkt at alle nordboere har rett til for det første å lære et samfunnsbærende språk. Dette er vel for så vidt det enkleste med hele deklarasjonen. For det andre har de rett til å tilegne seg forståelsen av og kunnskap om et skandinavisk språk, dansk, norsk eller svensk, for å kunne delta i det nordiske språkfellesskap. For det tredje sier deklarasjonen at en skal ha rett til å lære et språk med internasjonal rekkevidde, og for det fjerde at minoritetsspråklige skal få utvikle sitt morsmål, at vi skal legge til rette for det.

I denne konteksten er våre utfordringer, slik jeg ser det, knyttet til for det første å legge til rette for at det norske folk får kunnskap om og kan bruke enten dansk eller svensk i tillegg til sitt morsmål norsk. For det andre, hvordan skal en styrke norsk og de nordiske språkene som vitenskapsspråk? Og for det tredje: Hva er vårt ansvar, og hvordan skal vi ta vårt ansvar på alvor i forhold til minoritetsspråkene i vårt språkfellesskap? Med minoritetsspråkene tenker jeg ikke bare på samisk eller kvensk, men også på de nye språkene som er et resultat av innvandring til vårt språkområde.

Kunnskapen om grannelandsspråkene er blitt dårligere, viser studier. Nordisk Kulturfond fikk utført en studie som ble presentert for to år siden, tror jeg det var. Den viser at kunnskapen om grannelandsspråkene blant ungdom er blitt dårligere sammenlignet med tilsvarende studier for noen år tilbake. Norsk ungdom gjør det bedre enn ungdommer fra Danmark og Sverige, de norske ungdommene har mer kunnskap om dansk og svensk enn det de danske og svenske ungdommene har om sine nabospråk. Det er bra, og det skal vi være glad for. Likevel skal vi ta denne utviklingen på alvor, og det er flere tiltak som bør iverksettes samtidig, slik jeg ser det.

For det første er det viktig at vi får styrket språkopplæringen om grannelandsspråkene i skolen. Vi må stimulere til bruk av tekster på grannelandsspråkene i norsk skole, både grunnskole, videregående skole og også innenfor høyere utdanning.

For det andre er det viktig å ta fatt i lærerutdanningen. Jeg tror det er fryktelig viktig at norske lærere får mer kunnskap om og bruker mer tid under studiene på å lese tekster, tilegne seg kunnskap og ferdigheter om grannelandsspråkene.

For det tredje er det viktig at tilgangen på litteratur på grannelandsspråkene i Norge i norske bokhandler og i bibliotek blir bedre.

For det fjerde er utveksling av klasser og elever mellom de nordiske landene viktig for å styrke og øke kunnskapen om grannelandsspråkene.

For det femte må vi ta grep i forhold til de nordiske språkene som vitenskapsspråk.

Dessuten må vi også ha en politikk og være klar på hva vi ønsker i forhold til minoritetsspråkene. Deklarasjonen er klar på at vi har et ansvar for de 200 minoritetsspråkene som finnes i de nordiske landene. Deklarasjonen sier at det skal finnes kompetanse, det skal finnes kompetansemiljøer som kan ta vare på og være med og utvikle disse minoritetsspråkene. Dette er et felles nordisk ansvar. Jeg innser helt klart og tydelig at vi i Norge kan ikke rundt om på våre høyere utdanningsinstitusjoner ha kompetanse og kunnskap og utdanningstilbud innenfor alle disse 200 minoritetsspråkene, men i en nordisk sammenheng er det viktig at en finner fram til et samarbeid mellom de nordiske landene slik at en i fellesskap kan ta et ansvar, at en opprettholder kompetanse, kunnskap og utdanningstilbud innenfor disse minoritetsspråkene. Dessuten er det også etter min oppfatning viktig at vi utvikler videre morsmålstilbudet rundt om i norske utdanningsinstitusjoner, slik at de som tilhører en minoritetsspråkgruppe, kan få et godt og et skikkelig morsmålstilbud i norsk skole.

Til slutt vitenskapsspråket – de nordiske språk, det norske språket som vitenskapsspråk, som språk brukt på akademia. Dette er vel det området hvor det norske språket og de nordiske språk er mest truet. Vi ser at vi mister grep om fagterminologi, fordi norsk og nordiske språk ikke er gangbare nok rundt om på mange fagområder. Derfor er det helt avgjørende og helt sentralt at vi er i stand til å ta vare på de nordiske språk og utvikle de nordiske språk som vitenskapsspråk. Da tror jeg at skal vi klare det, er kanskje det viktigste tiltaket vi kan gjøre, å øke samarbeidet mellom de ulike utdannings- og forskningsinstitusjonene i Norden.

Det er store utfordringer, men det er viktig at det gjøres tiltak i Norge, slik at språkdeklarasjonen kan implementeres på en god måte, og at vi kan styrke de nordiske språk.

Statsråd Trond Giske [12:09:06]: La meg først takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema, et kanskje undervurdert tema. Vi tar det for gitt at vårt norske språk er en evigvarende kvalitet, at det ikke trengs vedlikehold, at det er en selvfølge. Det er det slett ikke. Vi mister språk i verden hver eneste dag, og ulike språk i verden mister sin funksjon på ulike områder. Derfor er denne debatten interpellanten har tatt initiativet til, en svært viktig debatt, også for oss.

Regjeringen vil arbeide med den nordiske språkdeklarasjonen både gjennom samarbeidet i Nordisk Ministerråd og på nasjonalt plan. Nasjonalt vil arbeidet med å følge opp deklarasjonen inngå som et ledd i den språkpolitikk Regjeringen vil skissere i den kommende språkmeldingen, der det vil bli drøftet tiltak både innenfor og utenfor deklarasjonens rammer. Prioriteringen av disse vil dels bli vurdert i meldingen og dels i det løpende oppfølgingsarbeidet i årene som kommer.

Det aller viktigste med den nordiske språkdeklarasjonen er kanskje det bidrag den kan gi til å få satt språk og språkpolitikk høyere opp på den politiske dagsordenen, ikke bare i det nordiske samarbeidet, men nettopp også i vår nasjonale politikk, som interpellantens interpellasjon er et godt bevis på. Sammenliknet med tidligere tiders ofte opphetete debatt om rettskrivningsspørsmål er det imidlertid i stor grad andre språkpolitiske utfordringer vi nå står overfor. Det er en helt annen språkpolitisk debatt enn det Norge har hatt i tidligere tiår.

Blant annet har de flerspråklige og minoritetsspråklige utfordringene på vår egen hjemmearena helt andre dimensjoner enn tidligere. Men først og fremst dreier det seg om en bredere innsats for å styrke nasjonalspråkets status og bruk på alle områder i samfunnet.

Dette dreier seg både om norsk språk generelt og om den nynorske målformen spesielt. En mer offensiv språkpolitikk må ikke minst innrettes mot å styrke nynorskens stilling. I så måte er jeg helt enig i det Aftenposten skrev i sin lederartikkel 25. mai. Det lover godt at nettopp denne avisen bidrar til å fremme en kulturpolitisk ansvarlig linje i vår nasjonale språkdebatt. Det er vel også en god illustrasjon på at språkdebatten har endret seg.

For selv om vi har mye til felles med våre nordiske naboer, står jo Norge i en særstilling ved at selve det norske nasjonalspråket omfatter to levende skriftkulturer og to separate skriftstandarder. Her har vi en dobbelt rikdom, men samtidig et dobbelt ansvar. Den særnorske språksituasjonen gir oss også et fortrinn innenfor det nordiske fellesskapet. Vi er mer vant til språklig variasjon, og vi er bedre på nordisk nabospråksforståelse enn det svensker og dansker er.

I tillegg til de rent internordiske spørsmål handler den nordiske språkdeklarasjonen også om de nye nasjonalspråklige og flerspråklige problemstillingene. Omkring disse spørsmålene gjør det seg utvilsomt gjeldende en klar språkpolitisk bevissthet og interesse i våre nærmeste nordiske naboland.

Språkdeklarasjonen tar altså til orde for en ny nordisk språkpolitikk som skal sikre helhet og sammenheng i Nordisk Ministerråds egne tiltak på språkområdet, bl.a. gjennom fellesnordiske forsknings- og utviklingsprosjekter. Dette vil være relevant for flere av de konkrete tiltak som nevnes i interpellasjonen, nemlig internordiske ordbøker, program for maskinoversettelse og for flerspråklig søking i nordiske databaser.

Innenfor mange områder av deklarasjonen hviler det imidlertid også et nasjonalt oppfølgingsansvar på de enkelte nordiske regjeringer og selvstyremyndigheter. Deklarasjonen er en politisk forpliktelse som vi skal forholde oss til.

Språket er, som interpellanten også sa, ett av våre viktigste kulturuttrykk, og svært mange samfunnsspørsmål har en språkpolitisk side, ja språket identifiserer oss som samfunn og mennesker. Derfor er det påtrengende å få utformet en helhetlig språkpolitikk og gi denne en kulturpolitisk forankring. Den kommende språkmeldingen skal tydeliggjøre Kultur- og kirkedepartementets overordnede språkpolitiske ansvar. En god språkpolitisk oppfølging forutsetter imidlertid at alle fagdepartementer tar i betraktning språkpolitiske perspektiver ved utforming og gjennomføring av relevante deler av politikken innenfor sine respektive samfunnssektorer. Kultur- og kirkedepartementet og det underliggende fagorganet Språkrådet må i denne sammenhengen ha en pådriverfunksjon og et koordineringsansvar.

I tillegg til kultur- og medieområdet knytter mange av de sentrale språkpolitiske utfordringene seg til utdannings- og forskningssektoren. I Nordisk Ministerråd har derfor språk inngått som en del av det forsknings- og utdanningspolitiske samarbeidsområdet. Det var da også kunnskapsministeren som på Norges vegne var med på å fremme ministerrådsforslaget om den nordiske språkdeklarasjonen.

I fjor ble det nedsatt et utvalg under Ministerrådet for å vurdere den framtidige organiseringen av arbeidet på språkområdet. Arbeidet er i ferd med å bli sluttført, og et sentralt tema vil formodentlig være forholdet mellom samarbeidsområdene kultur og utdanning/forskning i språkspørsmål. Hvem som skal ha ansvaret for det nordiske samarbeidet, vil antakelig bli avklart der.

Uansett konklusjoner på det nordiske planet er det i Norge behov for tett kontakt mellom Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet innenfor viktige deler av språkpolitikken. Vi skal ha én enhetlig språkpolitikk som omfatter flere departement.

I det nordiske språksamarbeidet er det tradisjon for slik kontakt, noe som bl.a. har gitt seg utslag i at det ene av Norges to medlemmer i Nordens språkråd kommer fra kultursektoren, det andre fra utdannings- og forskningssektoren.

De nordiske utdannings- og forskningsministrene har for øvrig allerede tatt initiativ til en klargjøring og prioritering av eksisterende og planlagte språkpolitiske tiltak i Nordisk Ministerråd, med språkforståelse som prioritert tema.

Under støtteprogrammet Nordplus Språk yter Nordisk Ministerråd årlig økonomisk støtte til gjennomføring av internordiske språkkurs. På denne måten får elever og studenter muligheter til kortvarige opphold i et annet nordisk land og derved praktisk og jordnær hjelp til nabospråksforståelse i kontakt med ungdom fra andre deler av Norden.

Det som nå er kommet i tillegg, er et særskilt satsingsprosjekt for å styrke praksisdelen av nabospråksundervisningen i grunnskolen i Norden. Dette skjer gjennom en målrettet innsats overfor en avgrenset gruppe av lærere. Målet er å etablere et nettverk av ressurslærere, som både kan bidra til økt kvalitet i nabospråksundervisningen og samtidig øke effekten av eksisterende tiltak ved at det blir etablert forbindelseslinjer mellom det eksisterende kurstilbudet og den praktiske undervisningssituasjonen ute i skolene. De utvalgte lærerne skal være nordiske språkpiloter som kan veilede kolleger og studenter og være pådrivere for utviklingen av en bedre og mer effektiv nabospråksundervisning.

En særskilt undersøkelse i regi av Nordisk Ministerråd høsten 2005 viste at det som står om nabospråksundervisning i de nordiske lands læreplaner, gjennomgående er svært lite og nokså uforpliktende. I Norge er imidlertid nabospråksforståelse, herunder undervisning i nordiske språk, løftet opp som et kompetansemål i skolen.

De midlene under samarbeidsområdet for kultur i Nordisk Ministerråd som brukes til oversettelsesstøtte, kan også være med på å styrke den gjensidige språkforståelsen i Norden. Det at nordiske lesere takket være utvalgte oversettelser blir kjent med et forfatterskap fra et annet nordisk land, kan vekke en interesse som gjør at de i neste omgang vil lese flere bøker av samme forfatter selv om de ikke er oversatt, altså på originalspråket.

Oversettelsesmidlene bidrar også til at vi i Norden opprettholder et korps av kompetente oversettere mellom de samfunnsbærende språkene i Norden. Dette representerer en faglig dybdekompetanse som utgjør en vesentlig del av det nordiske språkfellesskapets kulturelle infrastruktur.

Som ledd i arbeidet med å følge opp den norske bibliotekutredningen, som nettopp har være ute på høring, kan det også være grunn til å se på om norske biblioteker i større grad enn i dag kan vektlegge aktiv formidling av nordisk nabolandslitteratur. Det kan også tenkes at arrangementer med litteraturopplesning og forfatterbesøk i regi av bibliotekene i større grad kan gis et nordisk nabospråksperspektiv.

Tilgang til tv-kanaler fra de nordiske naboland har jo vært et tema som har preget det nordiske samarbeidet i flere tiår. Det er helt opplagt at det kan bidra til å styrke nabospråksforståelsen blant folk flest at man ser tv-programmer fra de nordiske naboland. Sett fra norsk side er det grunn til å framheve den økte satsingen på filmproduksjon. Dette vil også styrke formidlingen av norsk film i våre nordiske naboland og dermed bidra til at et stort filminteressert publikum i de øvrige nordiske naboland i større grad blir eksponert for ulike varianter av norsk talemål, på samme måte som vi i stor grad ser danske og svenske filmer i særdeleshet.

Tv, film og litteratur, men også andre former for kulturutveksling mellom de nordiske land bidrar i høy grad til å gjøre nettopp det som språkdeklarasjonen framhever, nemlig at de samfunnsbærende språkene i Norden blir mest mulig synlige i det offentlige rom.

En rekke andre relevante spørsmål, slik som parallellspråklighet ved universitetene, språkteknologi og språklig mangfold vil Regjeringen komme tilbake til, bl.a. i språkmeldingen.

Den nordiske språkdeklarasjonen bør være en påminnelse for oss alle i Norden om betydningen av å ta vare på den umistelige verdi som ligger i det nordiske språkfellesskapet. Det blir påpekt at det nordiske språkfellesskapet er unikt, og at det unike består i at skandinavene har en mulighet til å bruke sitt eget morsmål i kommunikasjon med alle som taler et av de to andre skandinaviske språk. Vi ønsker å ta vare på den forståelsen og den kommunikasjonsevnen vi har i Norden.

Rolf Reikvam (SV) [12:19:32]: Takk til statsråden for svaret. Jeg synes at det var et godt svar på mange områder, men jeg har lyst til å utfordre statsråden på noen områder som jeg synes var mindre klare og litt utydelige.

Jeg er veldig glad for at statsråden prioriterer dette og understreker så sterkt at språkdeklarasjonen er vi politisk forpliktet på. Han var helt klar på at dette er en politisk forpliktelse som de ulike landene har til å implementere og å legge til rette for det som språkdeklarasjonen tegner opp for oss.

Jeg synes også det er viktig, det som statsråden understreket, at det skal være tett kontakt mellom de ulike departementer som har ansvaret for språkpolitikken her i landet – det er Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet i første omgang, men også andre departementer – at det skal være tette bånd mellom departementene i disse spørsmålene.

For meg er det også viktig, som statsråden også understreket, at deklarasjonen er en måte å løfte fram språkpolitikken på, en måte å bevisstgjøre oss på på språkets stilling og også på at språket er det som er den viktigste kulturbæreren vi har, og er – som jeg sa i min innledning – det som konstituerer oss som mennesker, det som skaper vår identitet som menneske.

Statsråden brukte forholdsvis mye tid på å gå gjennom en del av de tingene som skjer på nordisk plan – det nordiske samarbeidet og Nordplus-programmene. Jeg er helt enig med statsråden i at dette er fryktelig viktig, også de nye pilotene som nå skal prøves ut rundt om på skoler i Norden.

Det som jeg kanskje hadde noe større forventninger til, var at satsråden i sitt svar kunne være litt mer konkret med hensyn til hvordan vi skal implementere språkdeklarasjonen i Norge. Hva skal vi gjøre i Norge? Skal vi gjøre noe med lærerutdanningen? Er det behov for å ta grep om lærerutdanningen for å styrke nabolandsspråkenes stilling i lærerutdanningen? Kan vi gjøre mer i forhold til skolen? Er det behov for å gå gjennom læreplanene? Er det behov for å sette i gang aktivitet med sikte på å styrke tekster, litteraturtekster, på nabolandsspråket? Det er selvsagt lærerne ved den enkelte skole som velger ut tekster sammen med elevene, men det er viktig at det finnes noe stimulans i retning av å bruke nabospråkstekster. Kan det settes inn ressurser i forhold til utveksling av elever osv., ikke bare gjennom Nordplus-programmene, men også som et eget norsk tiltak? Slike ting tror jeg er fryktelig viktig, og jeg skulle ønske at statsråden var litt mer konkret på det, og ber ham vurdere om det er behov for en del slike tiltak.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [12:22:56]: I interpellasjonen viser interpellanten først og fremst til Nordisk Råds deklarasjon. Det er oppfølgingen av den som vi nå må omsette til konkret handling gjennom forståelse på tvers av landegrenser og samarbeidsarenaer for det, samarbeidsprosjekter som jeg beskrev i svaret til interpellanten, og selvsagt også en rekke nasjonale tiltak.

Som jeg sa i mitt svar, kommer Regjeringen med en omfattende språkmelding. Både språkdepartementet, altså Kulturdepartementet, og selvsagt også det departementet som kanskje har de fleste konkrete oppfølgingsvirkemidlene, nemlig Kunnskapsdepartementet, kommer der tilbake til alt det som interpellanten nå spør om. Så hvor mye jeg skal lette på sløret i forhold til hva som kommer, er jeg litt usikker på. Vi må nok ta de formelle rundene før vi kan flagge det. Men at språkdeklarasjonen til Nordisk Råd ligger som en politisk forpliktelse og en ambisjon som vi skal nå gjennom de tiltakene som vi beskriver, er helt klart.

Nå er det ikke sånn at Norden er det eneste området i verden hvor man har beslektede språk, og hvor man kan kommunisere på tvers av landegrensene med litt ulike varianter av språk der man forstår hverandre, på tross av at de er unike og distinkte. Men det er vel knapt noe område i verden hvor den politiske samarbeidsviljen til å opprettholde den forståelsen og den kunnskapen på tvers av landegrensene er så sterk.

Vi er inne i en medierevolusjon. Jeg tror at noen av disse gamle visjonene om Norsat og nordiske kanaler på tvers av grenser kanskje er lettere å virkeliggjøre nå, når vi har andre teknologiske muligheter. Vi kan lettere følge med på det som skjer i andre land. Vi ser også hvordan de ulike nordiske land bygger opp en ganske stor industri i form av tv-dramaproduksjoner. Det er vel ikke få som har sittet hjemme og sett Krønikeren og dermed fått et ganske godt innblikk i dansk. På samme måte håper vi at vi skal få en tilsvarende produksjon i Norge som andre nordiske land kan nyte godt av. Den type praktiske, konkrete virkemidler er de beste virkemidler, tror jeg, for å øke språkforståelsen mellom våre nordiske land, i tillegg til alt det som ligger under kunnskap, utdanning og forskning.

Britt Hildeng (A) [12:26:09]: Sammen med felles kultur og historie er språkfellesskapet en grunnleggende forutsetning for det nordiske samarbeid, et samarbeid som blir viktigere og viktigere i en globalisert verden der markedsideologiske kulturuttrykk er i ferd med å kolonisere mindre stater og nasjoner. Og nettopp i denne sammenhengen blir de geografiske regionene betydningsfulle politiske motkrefter. Det nordiske språkfellesskap blir derfor en nøkkel til å videreutvikle det nordiske samarbeid om vesentlige sosiale og kulturelle verdier.

Det er derfor av stor betydning at Nordisk Råd på siste sesjon i København vedtok en deklarasjon om nordisk språkpolitikk. Selv om deklarasjonen ikke er juridisk bindende, har utdanningsministrene gjennom dokumentet uttalt en klar politisk forpliktelse til å arbeide for de områder og målsettinger som deklarasjonen omfatter.

Det er riktig at vi fra Norges side er aktivt med i den prosessen som nå er igangsatt med å utarbeide en ny språkkonvensjon, og i forbindelse med gjennomgangen og organiseringen av Nordens språkråd. Dette arbeidet vil også kunne gi et godt utgangspunkt for fornyet nordisk språkdebatt.

På sesjonen og gjennom mangeårig arbeid i Nordisk Råd er det blitt uttrykt stor enighet om de sentrale målsettingene for nordisk språkpolitikk. Ministerrådet ble derfor enstemmig oppfordret til å utarbeide en handlingsplan for å konkretisere hvordan man vil arbeide med de fire hovedområdene som er skissert i deklarasjonen, nemlig språkforståelse, parallellspråklighet, flerspråklighet og Norden som språklige foregangsland. Det er et ønske at Norge blir en pådriver i denne sammenhengen.

Jeg er glad for at ministeren allerede nå synes å følge opp Nordisk Råds kultur- og utdanningsutvalgs anbefalinger, som nettopp er at området språkforståelse blir gitt høyest prioritet i de kommende årene. I den forbindelse pekes det på betydningen av å målrette Nordplus-språkprogrammet når det skal utarbeides nye Nordplus-programmer, og at lærerutdanningene og lærerstudentene burde være viktige målgrupper. Det ble også fra kulturkomiteens side pekt på at oversettelsesstøtten burde inngå i en helhetlig tiltaksplan for å styrke språkforståelsen.

Gjennom flere år har det i Nordisk Råd også vært en tverrpolitisk enighet om å gi tegnspråk den samme stillingen som de lovfestede minoritetsspråkene i Norden. De lovfestede minoritetsspråkene i Norden er samisk, jiddisch, kvensk og romani. Dette kom også til uttrykk i et enstemmig forslag fra kulturkomiteen i Nordisk Råd. Men under Ministerrådets behandling av språkdeklarasjonen ble dette punktet svekket, og formuleringene fra ministernes side ble at også tegnspråk skulle tilkjennes en sterk stilling. Det er klart at denne formuleringen også forplikter i det videre arbeidet, men når Ministerrådet ikke var beredt til å gå lenger enn som så, hadde det sammenheng med at tegnspråk ikke har status som lovfestet minoritetsspråk i alle de nordiske land. Blant annet har vi i Norge ennå ikke gitt tegnspråk denne statusen. Enda viktigere blir det derfor at Norge i det videre arbeidet med språkdeklarasjonen ivaretar og styrker tegnspråkets stilling i nordisk sammenheng, og særlig blir det viktig når den nordiske språkkonvensjonen på nytt skal utarbeides.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:31:35]: Det er mye det stilles interpellasjoner om i denne sal, og den saken vi nå behandler, er kanskje ikke av de sakene som vi har hatt mest fokus på. Spørsmålet er om vi da skal fokusere så sterkt på dette området. I mine notater til denne interpellasjonen står det ganske mange spørsmålstegn. Jeg stiller spørsmålet om dette er et så sentralt og viktig tema som interpellanten hevder.

Jeg merker meg at interpellanten tar til orde for å styrke opplæringen i nabospråk. Han foreslår maskinoversetting, og at nabospråklige søk i databaser skal gjøres lettere. Jeg vil stille spørsmålet: Hva er formålet? Er det slik at vi ikke forstår hverandre på dansk, svensk og norsk? De fleste av oss er oppvokst med svensk tv og etter hvert danske filmer, og vi har en stor turisme og handelsutveksling mellom landene. Det vil derfor være betimelig å stille spørsmål ved om dette faktisk er et problem som bør løses av politikerne.

Man skal i en slik debatt vokte seg vel for å ta i bruk engelsk, men i England har man et ganske treffende ordtak: «If it isn’t broken, don’t fix it.» Det kan muligens være tilfellet i denne problemstillingen. Maskinoversettelse, flerspråklige databaser eller søk, osv. Trenger vi dette? Er det interessant for mer enn en håndfull akademikere og noen lærere? Jeg tror i alle fall at det har begrenset interesse.

Når det derimot gjelder språkpolitikk generelt, er det klart at det er et viktig tema, som også Fremskrittspartiet er opptatt av. Ivaretakelsen av det norske språket vil være viktig i tiden fremover. På dette området er det overhodet ingen uenighet. Vi er under press fra verdensspråkene, og vi må styrke norsk både i media, i fagmiljøene, i skolen og i den daglige bruk – også innenfor ikt og programvaresektoren. Det er mange måter å styrke det norske språket på, men jeg tror neppe det interpellanten skisserer, er veien å gå.

Fremskrittspartiet har ingenting imot at vi har tilgang til svensk og dansk litteratur på bibliotekene og skolene, og at vi har den flotte tilgangen vi har, til flere tv-stasjoner i og kulturelle innslag fra våre naboland. Spørsmålet er om vi skal prioritere knappe ressurser til dette området. Her vil Fremskrittspartiet si seg enig med utdanningsminister Djupedal, som i det siste har kommet til at man må ha en langt høyere prioritering av og mer fokusering på kjerneområdene i den norske skolen. Det synes vi er veldig bra, og det er i og for seg en god kopi av det Fremskrittspartiet har sagt de siste 20 årene.

Statsråden opplyser at det kommer en språkmelding, og det ser Fremskrittspartiet frem til. Vi vil i forbindelse med den saken konkretisere våre vurderinger, men vi vil helt klart fokusere på det press som er fra verdensspråkene, på de utfordringer som den store innvandringen til Norge har gitt oss i forhold til språk, og også på nynorskens fremtid. Vi har i tidligere språkdebatter i denne sal hevdet, og det står vi fast ved, at det ikke er mulig å sørge for at nynorsken overlever bare ved tvang, kvoteringer og statsstøtte. Det må fokuseres på den daglige, frivillige bruk både i den offentlige sektor og i media dersom nynorsken skal ha en mulighet til å overleve, slik vi alle ønsker.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:36:00]: Eg vil gjerne hengje på ein kommentar til representanten frå Framstegspartiet når det gjeld nynorsk som språk. Ved sida av å ha retten til å bruke nynorsk, er det òg viktig at vi får lik moglegheit til å bruke han. Då er det t.d. viktig med tilrettelegging av god litteratur – det er mange utfordringar – slik at ein får ei god moglegheit til å bruke nynorsken.

Fleire hundre år tilbake i tid snakka nordbuarane saman og forstod kvarandre. Dei forstod kvarandre med sin nordiske del av det indoeuropeiske språket. I dag må vi ofte ty til engelsk når forståinga sviktar.

Den nordiske språkforståinga er i tilbakegang. Mange andre regionar i Europa misunner Norden, som forstår grannelanda sine språk. Her må det gjerast unntak for finsk, islandsk, samisk og grønlandsk, som ikkje høyrer til den nordiske delen av indoeuropeisk, og der ein naturleg nok finn lite felles. Men utviklinga ser ut til å gå den vegen at vi òg i Skandinavia i stadig større grad må snakke saman via engelsk. Den nordiske språkfellesskapen forvitrar. Det ser ut til at Norden må hoppe av den nordgermanske greina av den indoeuropeiske og over på den engelske.

Det er gjort fleire undersøkingar for å finne ut korleis det står til med språkforståinga i dei ulike landa. Ei undersøking frå 2001 viser at det er vi her i landet og dei på Færøyane som forstår grannelandsspråk best. Resultata av tekst- og taleforståing der ein maksimalt kunne få 10 poeng, gav 7,01 til Færøyane, 6,14 til Noreg, 4,38 til Sverige og 3,87 til Danmark. Ei liknande undersøking blant rekruttar i 1976 gav om lag det same resultatet. Den norske språkforståinga er altså den nest beste. Eg trur det kjem av aktiv dialektbruk, og at vi har to jamstilte skriftspråk – nynorsk og bokmål. Vi er vande med språkleg variasjon – både munnleg og skriftleg.

Her i landet har folk sett svensk fjernsyn så lenge vi har hatt fjernsyn. Dette har utan tvil ført til større kunnskapar om svensk språk – særleg gjennom populære seriar som Skjærgårdsdoktoren og barneprogram som Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget. Dei siste åra har det også blitt vist fleire danske fjernsynsseriar for norsk publikum – både på NRK og TV 2. Dei har blitt svært populære hos mange nordmenn, og vi får vel gå ut frå at dette også har ein gunstig verknad for nordmenns forståing av dansk språk.

Dei siste åra har svenskundervisninga i Finland og danskundervisninga på Island gått tilbake, og her i landet er det sterke krefter som arbeider for å redusere opplæringa i nynorsk og talet på litterære tekstar på svensk og dansk. Alt dette fører til svekt nordisk språkkunnskap og større vanskar med å snakke saman på nordiske språk.

Det er vel stort sett engelsk som kjem inn der undervisninga i nordiske språk går ut, og no ser det ut til at vi ikkje treng å reise lenger enn til grannelanda for å få bruk for engelskkunnskapar. Men det kan vel ikkje kallast framsteg dersom vi må snakke engelsk med danskar og svenskar, slik ein gjer i dag med finnar og islendingar?

Nordisk språksamarbeid har eksistert så langt tilbake som på 1800-talet. I 1869 blei det halde nordisk språkmøte i Stockholm for å drøfte ei samordning av rettskrivinga. Mellom dei norske deltakarane var Henrik Ibsen og språkmannen Knud Knudsen. Nordisk Råd har vore oppteke av dette spørsmålet så lenge det har eksistert.

Dei nordiske språka er dei beste til å beskrive nordiske tilhøve, og den nordiske språkfellesskapen har ein symbolverdi.

Samtidig har det blitt mindre undervisning i skandinaviske språk i fleire av dei nordiske landa, og dette har ikkje styrkt den nordiske forståinga. Det er ei uheldig utvikling. På den andre sida er ungdomsutveksling mellom nordiske land populært og bidreg til å styrkje den nordiske forståinga.

Vi må vere aktive for å redde språkfellesskapen og kulturgrunnlaget vårt. Nordisk Råd sin litteraturpris er ein viktig og tung pris i så måte, ein sikker nr. 2 i Norden etter Nobel-prisen. Her har Nordisk Råd gjort ein stor innsats for kulturfellesskapen og språket i Norden. Norden snakkar med ei stemme på ulike språk. Vi må kjempe for at det skal halde fram, m.a. gjennom språkopplæring i lærarutdanningane og for elevar i skulen, auka satsing på ungdomsutveksling og ved å byggje ned dei barrierane som framleis finst for fri flyt av arbeidskraft mellom dei nordiske landa.

Erling Sande (Sp) [12:41:51]: Språk er identitet, og språk er ein viktig del av kulturen vår. Vi veit at globaliseringa gjer at nokre språk er under press. Det er sjølvsagt flott at land har meir kontakt seg imellom, og at verda på mange måtar blir mindre. Samtidig krev det at vi er meir bevisste på å halde ved lag og leggje til rette for kulturelt mangfald og språkleg mangfald. Dette gjer det naudsynt å ha ein målretta politikk for å sikre språka.

Nordisk Råd vedtok på si samling hausten 2006 ein deklarasjon om nordisk språkpolitikk. Deklarasjonen inneheld ei generell og prinsipiell innleiing med definisjonar, der utgangspunktet for språkpolitikken i Norden blir understreka. Måla blir presiserte under hovudoverskrifter, område som det skal arbeidast med, og som kvart land skal fokusere på, blir omtala, som interpellanten gjorde greie for.

Deklarasjonen om nordisk språkpolitikk er svært positiv. Samarbeidet om språk må etter Senterpartiet sitt syn vere ein viktig del av det nordiske samarbeidet. Senterpartiet vil jobbe aktivt i storting og regjering for at tiltaka for å sikre og styrkje språka blir prioriterte og sette ut i livet.

Samfunnsutviklinga går i retning av at språk blir stadig viktigare. Dels er det grunna auka handel, migrasjon og tettare internasjonalt samarbeid, også i Norden. Noreg har t.d. eit tettare samarbeid med Sverige no enn det vi hadde i unionstida. Dels er det grunna endringar i økonomien. Tenesteytande sektor har blitt stadig viktigare og dermed språk som innsatsfaktor. I industrisamfunnet var arbeid og kapital dominerande. No er det humankapital som gjeld og rår grunnen i stadig større grad, kunnskap og kommunikasjon, med språket som raud tråd og ramme.

Difor: Eit generelt auka medvit om språk, satsing på språkleg kvalitet og dugleik også i nordisk samanheng, er både eit teikn i tida og ein føresetnad for eit djupare samarbeid, betre forståing og styrking av identitet, også som grunnlag for å møte og kommunisere med kulturar og menneske utanfor Norden.

Forsking viser at nordmenn si forståing av andre nordiske språk, spesielt dei andre skandinaviske, somtid er betre enn svenskar og danskar sin tilsvarande kunnskap. Det er to grunnar til dette. Den eine er statusen til dialektane, folkeleg talemål, her i landet. Den andre er den tospråklege situasjonen i Noreg med to relativt like norske språk. Dette – altså variasjon i både tale og skrift – gjev nordmenn eit komparativt fortrinn: Vi er meir vande med at eit språk så å seie kan variere, ha forskjellige uttrykk. Difor er det slik at auka satsing på jamstelling mellom nynorsk og bokmål faktisk er eit tiltak som så å seie inneber betre føresetnader også for ein betre nordisk språkpolitikk. Dette er også nedfelt i Soria Moria-erklæringa som eitt av satsingsområda til Regjeringa.

Interpellanten peika på fleire konkrete satsingsområde som det etter hans syn er viktig å styrkje innsatsen på, som å knyte kompetanse til minoritetsspråk, omsynet til vitskapsspråk, altså norsk språk i akademia, utveksling av ungdom mellom dei nordiske landa, og lærarutdanninga m.a. Dette er fokusområde som vi i Senterpartiet kan stille oss heilhjarta bak.

Ein kunne kommentert veldig mykje av innlegget til representanten Knudsen frå Framstegspartiet. Eg synest det var heilskapen i innlegget som var interessant. For mottoet var, som det er for Framstegspartiet på veldig mange samfunnsområde: «If it isn t broken, don t fix it». Det er ein tankegang der reparasjon er det som til kvar tid står i høgsetet, framfor førebygginga, og det viser ein grunnleggjande forskjell på m.a. Framstegspartiet og Senterpartiet, der vi i Senterpartiet ser det som eit mål i seg sjølv å hindre at reparasjon ein gong blir nødvendig. Det var eit lite sidespor.

Den slektskapen som er mellom dei nordiske landa gjennom språket, gjev oss gode føresetnader for eit tett samarbeid. Altså – språket er ein faktor som kan medverke til å styrkje samarbeid og utvikling i landa våre. Senterpartiet håpar deklarasjonen vil medverke til ei sterkare språkpolitisk satsing i heile Norden i tida som kjem.

Rolf Reikvam (SV) [12:46:51]: Jeg registrer jo at språk og språkdebatter ikke er det som engasjerer Stortinget mest. Jeg hadde sett for meg en full sal når vi skulle diskutere språk, identitet og hvem vi er som menneske. Jeg registrerer også at det såkalte kulturpartiet Høyre ikke finner grunn til å delta i debatter om språk og språkpolitikk. Dessuten synes jeg også vi kunne vært spart for det bajasliknende innlegget frå Fremskrittspartiet. Jeg beklager, president, at jeg brukte ordet «bajas», men jeg tror ikke det er noe mer dekkende ord for det innlegget som han holdt.

Det hadde vært en fordel om representanten fra Fremskrittspartiet hadde sett igjennom det som er vedtatt i Nordisk Råd, det som Nordisk Ministerråd har kommet med, og den deklarasjonen som Nordisk Råd har vedtatt. Det var jo sitat fra deklarasjonen det representanten Knudsen viste til. Det er alltid en fordel å lese grunnlagsdokumentene i saken før en skal delta i en debatt.

Jeg takker dem som har vært med i debatten. Det er en viktig sak. Det dreier seg om vår identitet, det dreier seg om vår forståelse av oss som mennesker, og det dreier seg om Nordens og vårt framtidige nordiske samarbeid. Som statsråden sa, og som flere andre har sagt, så er grunnlaget for det nære nordiske samarbeidet at vi har et språkfellesskap. Det er dette språkfellesskapet vi er opptatt av å utvikle videre og styrke, nettopp for å styrke samarbeidet i Norden. Det er det den nordiske språkdeklarasjonen peker ut retninger for, hva som skal gjøres på nordisk nivå, og hva som skal gjøres på nasjonalt nivå.

Vi kommer tilbake igjen til en debatt om språkpolitikken når vi får meldingen fra Kulturdepartementet. Da får vi en bredere debatt om norsk språk, men også om de nordiske språkene og samarbeidet om disse i Norden.

Jeg tror vi har store utfordringer, for som flere har sagt, er det norske språket og de ulike nordiske språkene presset. Og som jeg sa i mitt innlegg: Hvis vi går inn og ser innenfor akademia, ser vi at de nordiske språkene taper terreng. Selv om jeg ikke skal rope varsko – det er kanskje ikke grunn til det – så er det grunn til å frykte at om en 20, 30, 40 år har det norske språket tapt sitt hegemoni innenfor akademia. Det gir grunn til bekymring, for det dreier seg som sagt om vår forståelse av oss selv som mennesker.

Presidenten: Presidenten vil bemerke – som taleren selv henviste til – at «bajas» ikke er et godt ord i denne sammenheng.

Statsråd Trond Giske [12:50:13]: Om det er et godt ord i denne sammenheng kan det nok være delte meninger om, men om det er et godt ord i denne sal, det er vel kanskje en annen sak.

Jeg må si at jeg også synes det er underlig at ikke partiet Høyre deltar i debatten. Da er det dog bedre med Fremskrittspartiet, som faktisk deltar. Jeg synes likevel det er et paradoks at Fremskrittspartiet, som i så mange sammenhenger er opptatt av å ta vare på det norske og vår egenart og er redd for at vi skal bli utvannet av internasjonal påvirkning, ikke ser at et sterkt nordisk samarbeid om språkpolitikken faktisk vil være med på å gjøre alle sterkere. Men man kan da kanskje også si at den sammenhengen, ved at vi står sterkere sammen, heller ikke har vært Fremskrittspartiets store styrke.

Derimot tror jeg det går an å få et ganske bredt politisk flertall ellers for at vi skal ha et svært ambisiøst mål om at det norske språket skal være et fullverdig språk på alle samfunnsområder. Det er etter mitt syn grunn til å rope det varskoet som interpellanten var litt usikker på. Det er områder innenfor akademia hvor man ikke nødvendigvis om 5, 10 eller 15 år har fullverdige faguttrykk og et vokabular på norsk. Det handler om at vi må satse både på lærebøker, på undervisning på norsk, på forskningsrapporter, doktorgradsavhandlinger og internasjonale artikler oversatt til norsk, og at vi derigjennom opprettholder et godt norsk fagspråk på samtlige samfunnsområder. Om det så begynner på kanskje de mest spesielle små og smale fag, så kan det utvide seg ikke bare innenfor akademia, men også til andre samfunnsområder.

Jeg ser på dette som et lite preludium til den debatten vi får når vi får en språkmelding. Jeg håper at vi da får et stort og bredt engasjement, for dette er en veldig viktig sak som handler om nettopp det som interpellanten sier, om vår identitet og vårt samfunn. Det er vel få ting som uttrykker hvem vi er, så sterkt som det språket vi bruker. Så dette er et spørsmål som går langt utover det mer smale kulturpolitiske perspektivet. Dette dreier seg om den brede kulturen, om hvem vi er, og det dreier seg om alle samfunnsområder. Med det gleder jeg meg til den debatten vi får utover høsten og vinteren om språkpolitikken i Norge.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.