Marit Nybakk (A) [10:07:03]: (ordfører for sakene): Som presidenten sa, behandler vi meldingen om nordisk samarbeid og rapporten fra den norske delegasjonen til Nordisk Råd under ett. Jeg kommer derfor i det alt vesentlige til å konsentrere meg om stortingsmeldingen i bredden. Så vil representantene fra delegasjonen til Nordisk Råd etterpå ta for seg det parlamentariske samarbeidet i året som gikk. Jeg vil likevel få lov til å si innledningsvis at vi er ganske imponerte over rapporten fra Nordisk Råd og synes at det parlamentariske samarbeidet i Norden fungerer veldig bra.

Så har jeg lyst til å si at stortingsmeldinger ikke alltid er det mest spennende man leser. Men St.meld. nr. 41 er faktisk spennende, fordi det nordiske samarbeidet for øyeblikket er inne i en veldig dynamisk periode, enten det dreier seg om Ministerrådets arbeid, om Regjeringens aktive utenrikspolitikk eller om parlamentarikersamarbeidet i Nordisk Råd.

I begynnelsen av oktober var utenriksministeren i Bodø sammen med sine kollegaer fra Sverige og Finland. Der diskuterte ministrene samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk. De var sågar ved Landsdelskommando Nord-Norge der de ble orientert om utviklingstrekk og utfordringer i nord. Det er ikke så veldig mange år siden dette ville ha vært helt umulig. Men de tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjene mellom Norge, Sverige og Finland er i dag «et samarbeidsrom av muligheter» – som Jonas Gahr Støre uttrykte det i et foredrag for noen dager siden – et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn.

Det var først på midten av 1990-tallet at utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannskapslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Selv satt jeg i Nordisk Råd fra 1997, og det var nytt og spennende det som da begynte å skje, med at man også kunne drøfte sikkerhetspolitiske spørsmål.

Nå deltar Norge i EUs «battlegroups» under svensk ledelse. Både Sverige og Finland har PfP-status i NATO og deltar i NATOs operasjoner. Både Norge og Danmark har undertegnet et Memorandum of Understanding med Island om sikkerhetspolitikk etter at amerikanerne trakk seg ut fra Keflavikbasen på relativt kort varsel. Samarbeidet med Island dreier seg stort sett om å overvåke havområdene, med tanke på en kraftig økning av oljefrakt og annen sivil trafikk.

Det økende nordiske samarbeidet er naturligvis fokusert på vår nordområdepolitikk: politisk dialog, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling og som sagt utenriks- og forsvarspolitikk. I juni skjedde to viktige ting: et ministermøte om Østersjøsamarbeidet i Malmø og et møte i Tromsø der både Sveriges utenriksminister og næringsminister deltok sammen med en tung næringslivsdelegasjon.

Norge har for tiden formannskapet i Arktisk Råd og i Den arktiske parlamentariske komite. Etter oss følger Danmark og Sverige. På grunn av sin sammensetning er disse organene helt vesentlige for å håndtere klimautfordringene i arktiske områder. På ministermøtet i Arktisk Råd i oktober 2006 var det enighet om å fortsette arbeidet med å hente inn kunnskap om klimaendringene. Norge har foreslått et prosjekt for vurdering av status for og konsekvenser av klimaendringene i nord. Nå i helgen hadde Den arktiske parlamentariske komite møte i Ottawa i Canada. Det får vi sikker høre mer om senere i debatten. Det er viktig for oss å ha med parlamentarikere også fra land som Canada og USA når det gjelder utvikingen av de foruroligende klimaendringene for miljøet i arktiske områder. Det gjelder for så vidt også Russland, men Canada og USA er viktige. Derfor drar utenrikskomiteen til Canada til våren.

I 1997 lanserte Finland begrepet «EUs nordlige dimensjon». Både Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd engasjerte seg raskt for å bidra til å fylle EUs nordlige dimensjon med innhold. Men i EU har det vært mye om og men – og fram og tilbake – om den nordlige dimensjon. Nå har Finland på nytt vært drivkraft og pådriver for den nye nordlige dimensjonen, som trådte i kraft 1. januar i år. Betydningen av at Norge, Island og Russland nå deltar som likeverdige partnere med EU i Den nordlige dimensjon kan ikke overvurderes. I dette arbeidet bør også Barentssamarbeidet og bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland trekkes inn.

Under Nordisk Råds sesjon i fjor skapte nyordningen med et nordisk toppmøte en interessant debatt. Temaet var «Utvikling av Norden som global vinnerregion». Jeg synes at man her bør nevne fokuseringen på den nordiske velferdsmodellen som en viktig konkurransefaktor for vekst og næringsutvikling. Jeg vil også legge til at det ble lagt veldig stor vekt på forskning og innovasjon på akkurat dette toppmøtet. Den norske statsministeren la i tillegg stor vekt på det å ta globalt ansvar og stilte seg positiv til å opprette et nordisk globaliseringsråd.

La meg også understreke betydningen av nordisk samarbeid for å bekjempe trafficking og prostitusjon. Det er nødvendig med felles nordiske tiltak overfor de land som er leverandører av prostituerte til Norden, og de befinner seg dessverre også i våre nærområder. Dette samarbeidet må også gå nye veier. EU må i mye sterkere grad enn i dag sørge for felles bestemmelser og tiltak i de enkelte medlemsland. Vi skal huske på at menneskehandelen er vår tids slavehandel og representerer de negative sidene – hvis det går an å si det slik – ved de nye åpne grensene. Menneskehandel har faktisk det siste året passert både narkotikaomsetning og våpenhandel som inntektskilde for internasjonal mafia. Vi må komme dette til livs, med alle de virkemidler vi har til rådighet også i det nordiske samarbeidet.

Jeg legger også vekt på dette fordi det rundt hjørnet her «jobber» østeuropeiske jenter som ikke aner noe om vår velferdsmodell, som ikke kjenne Nordmarka eller fjordene våre, men som er slaver delvis i leilighetsbasert prostitusjon. Gutter fra videregående skoler i Oslo debuterer i økende grad seksuelt med prostituerte. Dette er nedverdigende. Det er et tilbakeslag for norsk likestillingspolitikk og et tilbakeslag når det gjelder synet på kvinner og kvinnekroppen.

Det gjøres mye bra her i Norge, og det vil komme flere tiltak. Det gjøres mye bra både i det interne politiarbeidet og internasjonalt for å bekjempe trafficking. Men vi må ha et enda sterkere internasjonalt samarbeid. Så ære være representantene i Nordisk Råd for de initiativene som der er tatt for å bekjempe trafficking også fra Nordisk Råds side.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:15:19]: Jeg kan kanskje virke litt trøtt i dag, men i går kveld kom gullet «hem», og jeg vil gjerne gratulere Brann med norgesmesterskapet.

Så til saken. Nordisk samarbeid er viktig, både fordi vi på den måten blir inkludert, selv om vi som land står utenfor, og fordi Norden har en lang tradisjon for samarbeid og forbrødring. Det er viktig at vi alle har en oppfatning av at Norden er én region, men ikke på en slik måte at noen fremdeles tror at Norge er hovedstaden i Sverige. Norden bør også ta utfordringene i nordområdene alvorlig, og sammen blir man definitivt sterkere.

Det samarbeidet som foregår mellom Norden og nabolandene både i øst og nordvest, er viktig for å kunne bygge nettverk og for å dele kompetanse. Likevel er det vel de mer nærliggende sakene, bokstavelig talt, som vi først bør ta tak i og få orden på. Dette gjelder grensehindringer, som jo tukler det til for folk flest, og som ingen egentlig begriper hvorfor er der. Hvorfor skal det være så vanskelig å reise mellom Norge og Sverige? Siden Norge ligger i randsonen til EU, vil det klart være enkelte problemstillinger vi ikke kan gjøre noe med – riktig enda i hvert fall. Men det kan synes som om Norge er et land der de fleste hindringene ligger, og jeg håper at Nordisk Ministerråd snart vil kunne finne løsninger på enkelte av disse «nissen-på-berget»-reglene.

Av andre ting som det er svært viktig at Norden samarbeider om, er organisert kriminalitet over landegrensene. Som også saksordfører var inne på, gjelder dette særlig trafficking av kvinner og barn. Vi må kjempe for sammen å få stoppet denne uverdige og inhumane måten å behandle og bruke mennesker på. Det er godt å se at nordisk politisamarbeid fungerer, og at man har greid å få til et ubyråkratisk og velfungerende samarbeid i kampen mot trafficking og organisert kriminalitet. Jeg vil likevel at vi skal minne hverandre på at det fremdeles kommer ca. 200 barn til Norge via trafficking, som er solgt fra hjemlandet eller opphavslandet sitt. Det er dem vi greier å fange opp. Sannsynligvis går det nok en del via Norge og ut i sexindustrien i Europa. Dette må vi fortsette med å kjempe mot så lenge det er ork i oss.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag i Nordisk Råd og fått vedtatt av presidiet at vi skal holde en konferanse om å prøve å få til en felles handlingsplan om vold i nære relasjoner. Dette er helt i tråd med Europarådets treårige aksjon, og det er svært positivt at Nordisk Råd også kan samarbeide på dette planet – veldig bra!

Men så er det noe som ikke er fullt så bra. Det må være lov å sette spørsmålstegn ved alle arbeidsgruppene i Nordisk Råd. Trenger vi dem? Hva holder de på med? Meg bekjent er det ca. 150 arbeidsgrupper i sving på oppdrag fra Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. Er det slik at disse arbeidsgruppene sjelden avslutter sine prosjekter, eller er det ofte nye arbeidsgrupper som blir satt i gang? Hva konkret får Norge og Norden tilbake fra alle disse arbeidsgruppene? Det er det verdt å spørre seg om så lenge man er med på å finansiere disse gruppene.

Det andre spørsmålet jeg har lyst til å ta opp i denne sammenheng, gjelder samarbeid. Jeg synes det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvorfor man tillater forskjellsbehandling av politiske partier i Nordisk Råd. Særlig tenker jeg da på at enkelte partier på nasjonalt plan ikke får delta i beslutningsprosesser og er helt avhengige av hva andre partier avgir av plasser i komiteene, for at enkelte medlemmer skal kunne delta i de ulike komiteene. Som et eksempel på dette kan jeg nevne at det er fem komiteer – eller «utskott», som det heter – i Nordisk Råd. Fremskrittspartiet har fem representanter – eller medlemmer – i Nordisk Råd. Det skulle tilsi at vi skulle ha én plass i hvert «utskott». Det har vi ikke. Dette bør presidiet se på.

Fremskrittspartiet kommer også i løpet av året til å fremme et forslag om en vedtektsendring slik at man ikke lenger krever at det skal være fem medlemmer fra tre forskjellige land, men at det holder med fem medlemmer, for at man skal kunne danne en partigruppe. Dette vil kunne medføre at alle blir inkludert i de ulike prosessene i Nordisk Råd. At store partier blir behandlet som en pariakaste, er ikke noe som bidrar til samarbeid og fellesskap. Det er på tide å revidere vedtektene i Nordisk Råd, slik at alle er likeverdige og alle blir likebehandlet.

Avslutningsvis vil jeg likevel si at jeg har tro på nordisk samarbeid og nordisk fellesskap, og at det er nødvendig i en tid da Norden står under press.

Inge Lønning (H) [10:21:30]: Jeg konstaterer med overraskelse og en viss tilfredshet at det meste kan ses i et nordisk perspektiv, også det norske seriegullet i fotball. Det synes jeg er positivt. Jeg antar at grunnlaget for å sette det inn i det perspektivet, er konstateringen av at den eneste nasjonalitet som ikke er representert på gullmedaljevinnerlaget, er den bergenske.

Utenrikskomiteens innstilling er enstemmig denne gang. Det noterer jeg også med tilfredshet. Vi har jo som kjent i årene bakover ofte hatt dissenser i innstillingen om det nordiske samarbeidet som til dels har gitt uttrykk for prinsipiell skepsis mot nordisk samarbeid i sin alminnelighet, og mer konkret mot bestemte praktiske sider av det nordiske samarbeid. At utenrikskomiteen denne gang har samlet seg om en enstemmig innstilling som gir ganske sterke uttrykk for tro på mulighetene i det nordiske samarbeid, synes jeg er positivt. Det er imidlertid en formulering i innstillingen fra utenrikskomiteen som jeg har stusset lite grann over, og det er den formuleringen som sier:

«Komiteen vil trekke fram at det nordiske samarbeidet er under press, og at samarbeidet i regionen vil bli stadig viktigere.»

Denne konstateringen av at det nordiske samarbeidet er under press, er jeg ikke helt sikker på at jeg har fått tak i meningen med. Vanligvis vil man jo tolke et slikt uttrykk på en måte som innebærer at en bestemt type samarbeid er i vanskeligheter eller utsatt for angrep av det ene eller annet slag. Det er, så langt jeg har registrert, ikke tilfellet. Både i Stortinget og i de øvrige nordiske parlamentene er det mitt inntrykk at problemet snarere er det motsatte, at det på en måte er for lite uenighet, i den forstand at man tar det nordiske samarbeidet som gitt og som en helt selvfølgelig sak.

Det er fra én side sett positivt, og det reflekterer også oppfatningen i opinionen, på grasrota, i alle de nordiske land, for alle opinionsundersøkelser viser at det nordiske samarbeidet er noe befolkningene i de nordiske land ønsker og stiller seg bak. På den annen side kan det jo lett være slik at det som ikke skaper kontroverser av noe slag politisk, det er heller ikke spesielt betydningsfullt, og det blir heller ikke prioritert spesielt høyt. Det er vel utfordringen når det gjelder det nordiske samarbeid, at det er så mange uutnyttede muligheter. Hvorledes skal vi få det til at disse uutnyttede mulighetene virkelig blir tatt tak i og blir realisert? Det er vel der den store utfordringen ligger, både når det gjelder regjeringssamarbeidet mellom de nordiske land, og når det gjelder det parlamentariske samarbeidet mellom de nordiske land.

Den andre delen av setningen jeg siterte, at samarbeidet i regionen vil bli stadig viktigere, mener jeg helt klart er en riktig konstatering. Den ene side ved den saken er det utenrikskomiteen peker på, nemlig at regionalt samarbeid i sin alminnelighet blir stadig viktigere i den nye europeiske arkitektur. Det andre er at akkurat vår region – den nordlige regionen i Europa – har en del spesielle og ganske iøynefallende utfordringer når det gjelder de store sakskompleksene i dagens politikk, miljø, ikke minst, og energispørsmål, men også når det gjelder sikkerhetspolitikk og stabilitet i forholdet mellom landene.

Det er interessant å konstatere, når man kaster et lite blikk tilbake, at den innsats Nordisk Råd kunne gjøre på 1990-tallet når det gjaldt Østersjøsamarbeidet, og når det gjaldt å hjelpe de baltiske land til å finne sin politiske vei videre, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk, i dag er institusjonalisert på en måte som gjør at formelen 5+3 – altså de fem nordiske land pluss de tre baltiske land – er gått inn i det politiske vokabular som en teknisk term.

Jeg hadde gleden av å representere Norge på en 5+3-ekspedisjon til Georgia for noen uker siden. Jeg har tidligere vært med på en lignende ekspedisjon til Ukraina. Det interessante er at i de landene som i dag strever mest politisk med å finne sin plass etter at Sovjetsamveldet gikk i oppløsning, ser man på det nordisk–baltiske samarbeidet både som en uhyre interessant samarbeidsmodell og som en interessant modell for politiske partnere i et naboskap som vi alle vet er fullt av politiske problemer og utfordringer. Der ligger det et potensial for det nordisk–baltiske samarbeid som jeg tror at vi skal være meget bevisste på å bruke, for det er en politisk faktor som veier, og som betyr noe for de landene som er i den mest utsatte posisjonen i forhold til sin mektige nabo Russland.

Det er også interessant å konstatere at vi etter initiativ fra Nordisk Råd senest i denne måneden fikk gjennomført et seminar med politikere fra Hviterussland – både fra det offisielle regimets side og fra opposisjonsgrupperingenes side – sammen med våre baltiske venner og de øvrige nordiske land. Så vidt jeg har forstått, var erfaringene med dette udelt positive. Det viser at også på det helt uformelle plan har det nordisk–baltiske samarbeid et potensial i seg når det gjelder å bidra til å løse opp de aller mest fastlåste situasjonene i våre egne nærområder. Det er altså utvilsomt riktig at det regionale aspekt og forholdet til våre nærområder i øst er en stadig viktigere del av det nordiske samarbeid.

Det vises med rette til at samarbeidet på det området som tidligere har vært nesten tabubelagt også i forholdet mellom gode nordiske naboer, nemlig det rent forsvarspolitiske og militære samarbeid, i dag fremstår i en ny skikkelse, hvor mange av de gamle sikkerhetspolitiske sperrene som var til stede på grunn av ulik alliansetilknytning for de nordiske land, ikke lenger er til stede, og gjør at det i dag kan være interessante muligheter for å utvikle et tettere samarbeid også på dette området. Det er svært viktig å understreke det som utenrikskomiteen også sier forbilledlig klart, at et slikt samarbeid i dag ikke fremstår som et alternativ til f.eks. NATO-samarbeidet eller det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet innenfor EU. Hvis det hadde fremstått som et slikt alternativ, hadde vi vært tilbake i den situasjonen som det nordiske samarbeid gang på gang har strandet på hvis man går tilbake til 1950-, 1960- og 1970-tallet – hver gang man har satset på nordisk samarbeid som alternativ til videre europeisk eller transatlantisk samarbeid, har det mislyktes, og det har mislyktes med god grunn. I dag er det ingen av landene som oppfatter dette som et alternativ til – man oppfatter det som et supplement til og som en naturlig forsterkning av – det samarbeidet som skjer innenfor NATO-alliansen, og det samarbeidet som skjer innenfor EU.

La meg bare nevne i forbifarten at selvfølgelig hadde det vært enda lettere å utnytte den politiske tyngdekraft i det nordiske samarbeid – den potensielle politiske tyngdekraft – dersom alliansetilknytningen og samarbeidstilknytningen innenfor NATO og EU hadde vært den samme for alle de nordiske land. Det ville i gitte situasjoner ha gitt den nordiske stemme en politisk gjennomslagskraft som den i dag ikke har.

I utenrikskomiteens innstilling er det et avsnitt som viser til initiativet Coexistence of Civilizations, og som jeg også med tilfredshet merker meg at utenrikskomiteen tillegger betydning fordi det ligger muligheter i dette. Formuleringen «Coexistence of Civilizations» er valgt bevisst som et alternativ til formuleringen «clash of Civilizations». Og den er et godt valg fordi den setter fingeren på at «clash» – altså sammenstøt, kollisjon – mellom kulturer og sivilisasjoner ikke er den eneste opsjon som finnes i den historiske fase vi befinner oss i. Det er altfor mange mennesker som lever i den tro at sammenstøt og konflikt er uunngåelig. I noen sammenhenger og i noen saker kan det være riktig, men det har lett for å bli en selvoppfyllende profeti dersom man tror at det totale sammenstøt er en historisk nødvendighet som ikke er til å unngå. Det er ingenting i historien som er en nødvendighet. Det som skjer, er resultatet av menneskers valg og menneskers dumheter. Derfor er det grunnleggende viktig å få inn i vår felles kollektive bevissthet at det ikke er uunngåelig. Hvis man ønsker å unngå full konflikt, ja så er det simpelthen bare et spørsmål om å velge de strategier og de fremgangsmåter som gjør at man kan komme i dialog og komme i inngrep med andre kulturer og tradisjoner og på den måten finne frem til fornuftige løsninger som ikke innebærer voldsbruk verken mellom stater eller mellom grupperinger eller enkeltindivider. Ordet «sivilisasjon» – når man snakker om «Coexistence» eller «Clash of Civilizations» – innebærer jo i seg selv et moralsk krav til aktørene når det gjelder hvilke virkemidler man tar i bruk, og særlig hvilke virkemidler man avstår fra å ta i bruk.

I den sammenheng noterte jeg med stor interesse at ingen ringere enn paven kom med en offisiell uttalelse for noen dager siden som har fått betydelig mediedekning, hvor han konstaterer at ingen religion, uten unntak – ingen religion – har rett til å legitimere eller understøtte bruk av vold i noen sammenheng eller for noe formål. Deri ligger det også et viktig bidrag fordi de som snakker om sammenstøt mellom sivilisasjoner, svært ofte henger det opp på forestillingen om at det er religionene som er problemet – islam eller andre religioner. Det ligger i det en viktig konstatering av at religionene har en helt soleklar plikt til å bidra til å finne fredelige løsninger på de konfliktene som eksisterer i dagens verden.

La meg minne om at på Nordisk Råds møte i København i fjor var en viktig innsikt i det arbeidet som var gjort i Nordisk Råds regi i forbindelse med Coexistence of Civilizations, at integrasjonspolitikk er noe annet enn en spesiell sektor ved siden av andre sektorer for politikk, altså noe som spesielt interesserte steller med. Integrasjonspolitikk, hvis man skal ta det begrepet på alvor, innebærer at alle politikkområder, fra boligpolitikk og byplanlegging til språkpolitikk, religionspolitikk osv., skal ses under den synsvinkel at målet er å holde sammen istedenfor å separere, at målet er at alle borgere uavhengig av bakgrunn skal ha de samme muligheter til å yte en innsats til fellesskapets beste, og at alle skal underlegges den samme forpliktelse til å yte et bidrag til fellesskapets beste.

La meg til sist vende tilbake til de uutnyttede muligheter i det nordiske samarbeid. La meg bare eksemplifisere det med noen stikkord som fra norsk synspunkt kan være spesielt aktuelle og spesielt interessante. Når det gjelder samferdsel mellom de nordiske land, og ganske særlig mellom Norge og Sverige, er det helt åpenbart muligheter som roper på å bli utnyttet til beste for befolkningen på begge sider. Det er og blir ubegripelig i en tidsalder hvor vi er mer og mer opptatt av jernbane som et miljøvennlig og effektivt transportmiddel, at vi ikke er i stand til å utvikle det på positiv måte i øst–vest-aksen i Skandinavia. Det er primært en utfordring for oss nordmenn når det gjelder å lage en nasjonal samferdselspolitikk som utnytter det potensialet.

Når det gjelder kulturpolitikken, er vi i Norge opptatt av en nasjonal oppgradering, og det er vel og bra. Men også der savner jeg en bevisst utnyttelse av det nordiske perspektiv. Hvis vi hadde vært i stand til å utvikle vår norske kulturpolitikk mer bevisst i et nordisk perspektiv, ville vi antagelig ha kunnet oppnå mer for de økte ressursene vi setter inn i kulturpolitisk aktivitet.

Til sist to stikkord til: forskning og høyere utdanning. Der burde, jeg hadde nær sagt, den gode kappestrid, konkurransen mellom de nordiske land, anspore til betydelig forsterket innsats – og igjen er det jo Norge som er dårligst i klassen, uten sammenligning dårligst, til tross for at vi er det land som har de største økonomiske ressurser til rådighet. Det er på høy tid at vi i Norge kommer oss ut av hvileskjærmodusen når det gjelder akkurat denne sektor, og også der kan hente inspirasjon og utnytte bedre samordningsmulighetene med de andre nordiske land.

En ørliten bemerkning til sist til representanten Karin Woldseths synspunkter på partisamarbeidet innenfor det nordiske samarbeid: Det er betimelig å reise det spørsmålet, og jeg synes også det er en grei sak hvis Fremskrittspartiets representanter i Nordisk Råd vil reise et forslag innenfor Nordisk Råd-rammen om å endre de spillereglene som i dag gjelder for partigrupperinger i Nordisk Råd-samarbeid. Uten at jeg dermed vil forutskikke noe standpunkt til sakens realitet, er det god grunn til å gå gjennom det regelsettet på ny. Det har eksistert i såpass mange år, og det ble vedtatt i en kanskje såpass ulik situasjon i forhold til dagens, at det kan være velbegrunnet. Men det er naturligvis slik at så lenge regelverket eksisterer, må man spille innenfor det regelverk man har, og pr. i dag er altså minstekravet til å etablere en partigruppe innenfor det parlamentariske samarbeid i Norden at det er tre av medlemslandene som er representert.

Presidenten: Under første del av de innledende kommentarene til representanten Lønning øynet presidenten et håp om at Lønning endelig ville proklamere Bergen som en del av kongeriket. Han falt likevel ned på at Bergen er en egen nasjon. Presidenten vil likevel, i stor respekt for Lønning, påpeke en logisk brist: Lagets by, Bergen, må være en del av kongeriket, ellers kunne ikke laget ha blitt norgesmester. Her er vi alle vinnere!

May Hansen (SV) [10:43:44]:I en tid med globalisering og fri kapitalflyt over landegrenser er politisk styring og sosiale rettigheter under press. I den sammenheng er Norden et forbilde, også Nordisk Råd som en mellomstatlig samarbeidsform.

Vi har mye felles i Norden, vi er naboer og har mye felles historie. Vi er små land, men er blant de rikeste i verden, og vi har lyktes i å utvikle de mest avanserte velferdsstatene kombinert med økonomisk velstand. Vi har kombinert høye standarder og rettigheter for folk. Norge er på topp i verden i arbeidsproduktivitet. Norden ligger på topp i levekår.

Heidi Grande Røys er minister for nordisk samarbeid. Hun er også IKT-minister, og undersøkelser viser at Norge og Norden ligger på topp i tilgang til bredbånd. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av et sterkt statlig engasjement og et spleiselag mellom det offentlige og det private, og det kalles den nordiske modellen.

Jeg vil trekke fram noen områder som SV mener er særlig viktige i vårt samarbeid i Nordisk Råd – utdanning og forskning, nordområdene, klima og miljø og ikke minst bekjempingen av trafficking og prostitusjon. Det er et sterkt behov for samarbeid mellom de nordiske land for å bekjempe trafficking og prostitusjon. Det gjøres ved å utarbeide felles nordiske tiltak overfor de land som i dag er leverandører av prostituerte, og ikke minst er det viktig med tiltak for å gi kvinner og barn beskyttelse, utdanning, jobb – og en framtid.

SV er fornøyd med at Nordisk Råd prioriterer satsing på felles utdanning. Et felles nordisk masterprogram, Nordic Master Program, etableres nå med første studentopptak høsten 2008. Det skal medvirke til at nordiske universiteter og høyskoler hevder seg internasjonalt.

Målet må være å utvikle og forsterke samarbeidet i Norden rundt utdanning, helt fra grunnskolen og opp til forskningsmiljøene. Norden har mye felles å ta vare på i møte med globaliseringen. Norge har støttet aktivt opp om globaliseringsarbeidet til Ministerrådet, der utdanning, forskning og innovasjon spiller sentrale roller. Det handler om å styrke den nordiske velferdsmodellen gjennom fornyelse og forskning.

Samarbeid mellom forskning og innovasjon står sentralt i NordForsk, som fikk sin første strategi i 2006, og Nordisk Innovasjonssenter. I 2006 ble det også opprettet fem nordiske sentre for forskning – to innenfor velferd og tre innenfor sunn mat.

For det andre er det viktig at Norge drar Norden inn i et arbeid med en offensiv nordområdestrategi. Norge har lagt vekt på Nordens betydning som en foregangsregion i arktisk forskning. Vi kjenner til det utrolig viktige arbeidet til Arktisk Råd, som består av de fem nordiske land samt USA, Canada og Russland. Norden har formannskapet i Arktisk Råd fram til 2013, og det lederskapet bør vi bruke godt, ikke minst til å ha klimaendringer og miljøgifter i nordområdene kontinuerlig på dagsordenen.

Arktisk Råds rapport om klimaendringene i arktisk område var banebrytende og et forvarsel om rapporten fra FNs klimapanel som kom i år. Vi må styrke innsatsen for å hindre menneskeskapte klimaendringer. De vil ramme våre områder spesielt ille. Det nordiske miljøsamarbeidet er omfattende og bør styrkes ytterligere i åra framover, og Norden bør framstå som en miljøpolitisk foregangsregion.

Til slutt: Noen forsøker å redusere betydningen av Nordisk Råds samarbeid. Jeg mener at samarbeidet i Nordisk Råd er ekstremt viktig, spesielt på regjeringsnivå, men også folk til folk-samarbeid og politiker til politiker-samarbeid.

Det er viktig at vi har et samarbeid basert på å bygge en nordisk region, basert på fredelige tradisjoner og samhandling mellom gode naboer. Den nordiske modellen er et godt eksempel også for resten av verden. Sterkt fellesskap og godt samarbeid er viktig for at enkeltmenneskene skal få utfolde sine liv. Det er den nordiske modellen, og derfor er Nordisk Råd ekstremt viktig.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:49:17]: Jeg kan ikke motstå fristelsen til å blande meg inn i diskusjonen mellom presidenten og representanten Lønning om hvorvidt det er en logisk brist i representanten Lønnings resonnement. Nå påpekes det sjelden logiske brister i representanten Lønnings resonnementer uten at det blir påtalt. Det er ikke det at jeg føler behov for å komme Lønning til unnsetning, men jeg hørte forleden en reporter si følgende på radio: I dag skal vi til Irland. Vi skal besøke norgesmesteren i østersspising. Han er for øvrig dansk.

Det går altså an å være norgesmester uten å være fra Norge, tydeligvis, i hvert fall når det gjelder østersspising.

På en måte er utsagnet ganske illustrerende for den virkelighet, den samtid, vi lever i, og den nærhet Norge har til sine naboland. Nordisk samarbeid handler om nettopp det. Det handler om det kulturelle fellesskapet, den store samhandel, den økonomiske kontakt, den geografiske nærhet og den åpenhet vi har for hverandre. Det er stor bredde i det nordiske samarbeidet. Det er mulig det er for mange arbeidsgrupper, men det er et stort mangfold i samarbeidet – og det er bra.

Desto viktigere blir det å holde fokus på de sentrale utfordringene og spisse innsatsen inn mot dem. Jeg er for øvrig glad for den brede enighet på tvers av partiene, som er kommet til uttrykk så langt i denne debatten, om betydningen av det nordiske samarbeidet. Jeg tror at det nordiske samarbeidet har en viktig tid akkurat nå, fordi de sist tilmeldte EU-land har fått en modenhet i sin EU-status som gjør at de åpner seg mer for det nordiske samarbeidet igjen, og ikke minst fordi det sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet er brakt inn i Nordisk Råd og i Nordisk Ministerråd på en helt annen måte enn før. Det som før var uhørt, er nå blitt en selvfølgelig del av dagsordenen.

Vår del av verden preges også av globalisering. Kristelig Folkeparti opplever ikke det som en trussel, men snarere som en mulighet til å videreutvikle vår nordiske modell innen velferd, medbestemmelse og demokrati, og satsing på kunnskap og kultur. Det nordiske samarbeidet bør være høyt oppe i norsk politikk. Det perspektivet må slå inn både i vår nasjonale prioritering og i vår utenrikspolitikk.

Vi har hatt en debatt i Nordisk Råd over et par år om å holde fram Norden som global vinnerregion. Det å sette fram Norden som et varemerke, som et uttrykk for et vellykket prosjekt, har vært viktig for nordiske politikere. Vi har en levestandard, et utdanningssystem, en helsesektor og en politisk stabilitet som gjør det godt å bo i Norden – ja, på mange måter er vi en vinnerregion. Men vi har også våre klare utfordringer i forhold til bærekraftig forvaltning av naturressurser, fokus på livskvalitet i motsetning til materiell standard, konkurransedyktig næringsliv, innsats på forskning, integrering av våre nye nordboere og klimaendringer, for å nevne noe. Vi trenger et nordisk samarbeid som ikke servilt oppsummerer Norden som vinneren, men som tar tak i globaliseringens utfordringer, analyserer dem og skaper en vilje til å møte disse utfordringene i fellesskap.

Det er rett å styrke samarbeidet innen forskning og innovasjon, høyere utdanning, miljø og energi samt stimulere det folkelige samarbeidet i frivillige organisasjoner og fjerne unødvendige grensehindringer. Den nordiske modellen kan utvikles videre hvis vi vedlikeholder våre solidariske verdier, ikke bare her hjemme, men også internasjonalt. Kampen mot fattigdom og urett, det å løfte fram menneskeverd og menneskerettigheter, det å gi enkeltmennesker mulighet til arbeid, utdanning og god helse og å møte utfordringer i fellesskap er en felles nordisk agenda i det internasjonale samarbeidet. Dette er verdier og en agenda som er forankret i vår kristne og humanistiske kulturarv i Norden. Vi trenger et solidarisk Norden hvis Norden skal være en global vinnerregion. Jeg får egentlig litt vond smak i munnen av begrepet «vinner», hvis ikke det solidariske ved den nordiske modellen er med, også når vi går ut av Norden.

Konkurransen på det økonomiske området er hard, men vi blir først en vinnerregion når vi bruker vår materielle rikdom og vår intellektuelle kapital til å bekjempe verdens fattigdom. Vi møter særlig denne utfordringen når vi diskuterer framtiden til det nordiske utviklingsfondet. Det er en merknad om dette i utenrikskomiteens innstilling som jeg vil henlede oppmerksomheten på. Regjeringene har besluttet å legge ned dette samarbeidet fordi de ikke klarte å bli enige om påfylling av kapital. Kristelig Folkeparti, og undertegnede, er kritisk til prosessen rundt denne nedleggingen. Det burde ha vært en bedre dialog mellom regjeringene og parlamentarikerne omkring dette. Så har vi fått en debatt om hvordan vi skal bruke pengene gitt at fondet er vedtatt nedlagt, og det er to alternativer: å følge forslaget til styret i Nordisk Utviklingsfond om å gi midlene til Verdensbanken eller å stille dem til disposisjon for Den nordiske investeringsbanken, NIB. For Kristelig Folkeparti er det en selvfølge at de midler Norge har satt inn i dette fondet, er utviklingsmidler – ODA-godkjente midler, som må brukes etter de prinsipper som følger av ODA-godkjenningen. Men for øvrig vil jeg be den nordiske samarbeidsministeren om å svare på den utfordringen som en samlet komite gir Regjeringen, om å redegjøre for hvorfor man har gått inn for å legge ned dette utviklingsfondet, som kanskje er ett av få uttrykk for et nordisk samarbeid om solidaritet med verdens fattige.

På den forestående sesjonen i Nordisk Råd kommer det opp mange ulike forslag til behandling blant parlamentarikerne, men det er riktig å si at noen hovedtemaer står fram som de viktigste: globalisering, klima og grensehindringer. Alle er veldig relevante for nordisk samarbeid. Globalisering har jeg vært inne på. Klimaendringene og de forestående forhandlingene om en ny internasjonal klimaavtale er det andre viktige temaet som krever nordisk samordning, hvor Norden, vil jeg påstå, har en merverdi å tilføre det internasjonale samarbeidet. Vi merker klimaendringene godt i vår del av verden hvor polisen smelter, urfolk får sine levekår endret, vekstvilkårene forandres, nye transportveier åpnes og havets rolle blir enda viktigere. Det er mitt ønske at Norden kan tale med en radikal stemme inn i de internasjonale forhandlingene, at vi kan samarbeide nærmere om løsninger innen energi, energimarked og et mer bærekraftig forbruk, og at vi kan drive klimatilpasning i fellesskap.

Et tredje tema er arbeidet med å fjerne unødvendige grensehindringer mellom våre nordiske land. Jeg vil hevde at det nordiske samarbeidet til enhver tid trenger å bevise sin berettigelse overfor nordiske borgere. Vi som parlamentarikere trenger å kunne vise til resultater i nordisk samarbeid som er nyttige for det enkelte mennesket i Norden. På grensehindringsområdet er det mange muligheter for å gjøre det, men det er krevende. Jeg har jobbet med dette fra mange kanter. Jeg har vært trygdedirektør og skrevet forklaringer til departementet om hvorfor reglene bør være akkurat slik som de er. Jeg har vært statsråd og lyttet til embetsmenn og -kvinner som har sagt det samme: Her hos oss må det være slik, selv om det er annerledes der.

En statsråds liv er jo kort. Det har jeg blitt minnet om de siste dagene. Derfor vil man gjerne prioritere det man kan få noen resultater av. Og man følger gjerne slike råd om grensehindringer, som statsråder ofte får. Derfor trengs det en pådriver og en kraft i dette grensehindringssamarbeidet som kan utfordre på politisk nivå, utfordre de politisk ansvarlige statsråder i forskjellige land om å gjøre noe med det plunder og heft av unødig art som mange borgere opplever når de skal bo og arbeide i to forskjellige nordiske land, eller drive næring i flere forskjellige nordiske land. Derfor har forslaget om en samordner eller en ombudsmann vært reist. Jeg er glad for å kunne konstatere at vi nå ser ut til å ha kommet et godt stykke i retning av en konklusjon på dette, i samspill mellom presidiet og Ministerrådet, som gjør at vi kan få på plass en slik løsning. Jeg husker meget godt en gang tidligere statsminister Paul Schlüter kom inn på mitt kontor i Helsedepartementet. Etter at han hadde skrevet et brev og påpekt en del grensehindringer, troppet han personlig opp og sa: Statsråd, hva har du gjort med det jeg skrev til deg om? Og da blir man svar skyldig på en annen måte enn når det kommer et notat fra et embetsverk som sier at man ikke behøver å gjøre noen ting.

Jeg har det siste året hatt gleden og æren av å være president i Nordisk Råd, og jeg har vært opptatt av å løfte fram behovet for et effektivt arbeid med grensehindringer og å få større politisk oppmerksomhet i Norden om utfordringene i nordområdene, bl.a. som følge av klimautfordringen. Jeg tror vi i løpet av den forestående sesjonen kan konstatere at begge disse områdene får en oppmerksomhet – og når det gjelder grensehindringer, også en løsning – som vil gi konkrete resultater på sikt, til beste for nordiske innbyggere. Det er til syvende og sist det vi driver Nordisk Råd for.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:00:02]: Når vi samles til Nordisk Råd i denne sal neste uke, står utenriksministrenes og forsvarsministrenes redegjørelser som sentrale saker på dagsordenen. Sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske spørsmål er blitt en legitim del av debattene i det nordiske samarbeidet, og også jeg viser til komiteinnstillingens henvisning til at tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige i den nåværende situasjon er forandret til å bli et politisk rom av nye muligheter. Regjeringen har brukt denne muligheten på en offensiv måte. Det er det grunn til å gi Regjeringen honnør for, og det er også grunn til å mene at dette er fulgt opp godt fra norsk side i samarbeidet i regi av Nordisk Råd. Norge har sin sikkerhetspolitiske forankring i NATO og sine sterkeste sikkerhetspolitiske utfordringer knyttet til utviklingen i nordområdene. Det er gledelig at vi fra denne posisjonen, som er så grunnleggende for oss, finner interessefellesskap og ser nye samarbeidsmuligheter overfor våre naboland.

Det nordiske samarbeidet er altså inne i en interessant utvikling. Engasjementsområdene utvider seg, men det betyr ikke at vi har grunn til å gi de tradisjonelle samarbeidsområdene mindre betydning. Det unike ved det nordiske samarbeidet er det høye fokus det har på forhold som angår våre innbyggere i deres daglige liv. Arbeidet med å avskaffe grensehindringer er, som representanten Høybråten sa, et godt eksempel på det. Jeg må få lov til å uttrykke noe tvil om hvorvidt resultatene så langt står i forhold til de ambisjoner Nordisk Råd og Ministerrådet satte seg etter det dynamiske forarbeidet som tidligere statsminister Poul Schlüter gjorde.

I Innst. S. nr. 8 vises det til følgende:

«På den parlamentariske side har man diskutert spørsmålet om det er behov for en egen «ombudsmannsinstitusjon» for å drive på arbeidet med å avskaffe unødvendige grensehindringer.»

Så langt har altså samarbeidsministrene fått på plass såkalte pådriverordninger for å motvirke grensehindringer på to områder: næringsområdet og sosial- og helseområdet. Fra parlamentarisk side er det behov for å følge videreføringen av arbeidet med å fjerne grensehindringer nøye. Vi har et nordisk arbeidsmarked hvor titusenvis av personer arbeider i nabolandet. Ikke minst vi i Norge nyter godt av det i dagens stramme arbeidsmarked her hjemme. De fleste av oss som bor i Norden, opplever at arbeidsmiljø, kompetansekrav og språk er lite til hinder for å bruke arbeidskraften vår i nabolandet. Men mange – for mange – opplever at ulike forhold knyttet til skatt, sykdom, pensjonsrettigheter o.l. blir praktiske hindringer myndighetene er lite villige til å gjøre noe med når det kommer til stykket. Problemet for arbeidstakerne er at hindringene kommer for dagen når det oppstår uventede og vanskelige situasjoner. De opplever ofte å bli sittende fast i feller de ikke visste om eller tok høyde for da de gikk inn i arbeidsforholdet.

Jeg er kjent med at pådriveren på sosial- og helseområdet har oversendt flere saker som trenger å finne sin løsning. Ett eksempel er knyttet til fedres selvstendige rett til pappapermisjon. I Norge har fedre bare rett til egen pappapermisjon gjennom barnets mor. Når mor verken bor eller arbeider i Norge, har den svenske, danske eller finske arbeidstakeren i Norge ikke rett til noen pappapermisjon. Det hjelper ikke om vedkommende er medlem i folketrygden. I norsk likestillingsdebatt understreker vi betydningen av at foreldrene deler ansvaret under fødselspermisjonstiden, men vi ekskluderer altså våre egne arbeidstakere dersom de har sitt statsborgerskap, sin boligadresse eller sin familie i et av nabolandene. Dette virker ikke så veldig tillitvekkende i forhold til de ambisjoner vi setter for hvordan norsk velferdspolitikk skal utvikles, og er et av eksemplene på grensehindringer som jeg forutsetter at ministrene går inn i og søker å finne løsninger på. Problemstillingen er dokumentert og oversendt til den aktuelle statsråd.

Kultur- og utdanningssamarbeidet er fortsatt ryggraden i det nordiske samarbeidet. Det er også på disse områdene vi gjennom Nordisk Råd har lagt til rette for bredde i deltakelsen. De nordiske prisene, Nordplus-programmene, de nordiske husene, forskningssamarbeidet, støtte til samarbeid innenfor frivillig sektor, kunst- og kulturprogrammene og nå sist medieprogrammet med utvikling av dataspill for barn og unge er alt uttrykk for at vi gjennom vårt nordiske samarbeid har nådd langt utover kontakt og tiltak på myndighetsnivå. Det virker direkte inn i folks hverdag, og derfor settes også det nordiske samarbeid pris på, kanskje ofte mer pris på blant vanlige folk enn blant oss politikere. Når nye tiltak kommer til, må vi ikke la det bidra til å svekke det gode fundamentet som over tid er utviklet innenfor nabolandssamarbeidet på kultur- og utdanningsområdet.

Norden som global vinnerregion er en utmerket nysatsing innenfor rammen av Nordisk Råd. Jeg gir full støtte til utviklingen av det samarbeidet. Det må likevel ikke bli slik at viljen til å satse på dette, slik en nå gjør bl.a. gjennom en sterk prioritering innenfor Ministerrådets budsjettrammer, fører til en svekkelse av kunstnernes, frivillige organisasjoners, studenters og utdanningsinstitusjoners muligheter for å realisere fellesnordiske tiltak. Dette blir utfordrende når en skal finne løsninger innenfor de budsjettrammer Ministerrådet har, og som vi skal arbeide innenfor. Det er, som tidligere sagt, samarbeidet innenfor kultur og utdanning som har skapt fundamentet for det nordiske samarbeidet, og vi må ikke komme i en situasjon hvor det nivelleres, når vi nå også ser mulighetene for å utvikle et samarbeid på andre områder der det er all grunn til å utvikle samarbeid, men som må finne sitt rom som et tillegg og ikke bare som en erstatning.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:07:00]: Etterkrigstiden har vist at felles språk, felles verdier og like samfunnsmodeller utgjør et godt grunnlag for samarbeid. Nordisk Råd og Ministerråd har således i årenes løp gitt betydelige, om enn ikke alltid oppsiktsvekkende, resultater.

Mange av resultatene har vi nemlig tatt for gitt, så som mulighetene til å reise fritt mellom de nordiske land uten pass, et fritt arbeidsmarked og rett til helsevern og sosial trygghet for norske borgere som bor i et annet nordisk land. Videre kan Nordisk Ministerråd vise til et fruktbart samarbeid på områder som miljø, likestilling og integrering samt kultur, utdanning, forskning og ikke minst demokratiutvikling i Norden og i nærområdene. Dertil kommer arbeid med fjerning av grensehindringer.

Jeg har lyst til å understreke at samarbeidet i stor grad er basert på å betjene og involvere et bredt spekter av enkeltmennesker, store og små bedrifter og organisasjoner. Konkrete problemer knyttet til den enkeltes hverdag har ofte stått i fokus. Det nordiske samarbeidet har med andre ord ikke vært et prosjekt forbeholdt de få eller en elite. Dette har gitt det nordiske samarbeidet en god forankring i befolkningen, som jeg tror gjennomgående forbinder noe solid og trygt med det.

Perspektivet for det nordiske samarbeidet går imidlertid lenger enn til det nære. I dagens Europa blir det stadig viktigere å tilhøre en region. Dette er spesielt viktig for Norge, som har valgt ikke å være medlem av EU. Betydningen av dette blir ikke mindre når vi vet at det nordiske samarbeidet kan bidra til å trekke EUs oppmerksomhet oppover mot nordområdene. Her står vi overfor store utfordringer knyttet til forvaltning av store havressurser og globale miljøproblemer. Dertil kommer vår geopolitiske plassering, vendt ut mot store ressurser i Nordsjøen, Nordøst-Atlanteren og Barentshavet, og ikke minst vår felles grense med Russland. For å kunne håndtere dette trenger vi venner, og de finner vi bl.a. her i Norden.

Jeg vil nå vende blikket mot Nordens nærområder. Samarbeidet mellom de nordiske og baltiske landene har gått over i en ny fase. Det er nå fullt ut likeverdig i form og innhold, med en forsterket politisk dialog og bortfall av bistandspreget prosjektfinansiering. Dette er en gledelig utvikling som vitner om at Nordisk Ministerråd har vært med på å bryte ned gamle skillelinjer i Europa.

Samtidig er det viktig å videreføre samarbeidet med Russland. En bærekraftig utvikling, demokrati og en regulert markedsøkonomi bør stå sentralt. Dertil kommer fremming av en fri presse, som dessverre er blitt en stadig mer aktuell problemstilling i Russland.

Jeg har også lyst til å trekke fram betydningen av å følge opp arbeidet Nordisk Ministerråd har igangsatt i forhold til Hviterussland, spesielt med henblikk på å fremme menneskerettigheter og demokrati. Hviterussland er et diktatur i Nordens nærområder, hvor elementære sivile rettigheter ikke respekteres. Vi bør derfor holde Hviterussland i fokus og gjøre hva vi kan for å fremme en demokratisk utvikling.

Så noen ord om klima. Spørsmålet om klimaendringer vil få mye oppmerksomhet under det nordiske toppmøtet i forbindelse med Nordisk Råds årlige sesjon, som finner sted her i Oslo fra 30. oktober. Hvilke konsekvenser vil klimaendringene få for de nordiske landene? Dette spørsmålet vil stå sentralt under debatten. Da klimaendringene er spesielt synlige i de arktiske områdene, bør vi bidra til at det også fokuseres på dem. Et annet sentralt tema blir hvordan de nordiske landene kan påvirke FNs klimatoppmøte i København i 2009. Det vil bli det mest betydningsfulle klimamøtet siden Kyoto-møtet i 1997. Målet er å få en internasjonal klimaavtale som kan avløse Kyotoprotokollen. Jeg mener at klimamøtet i København vil gi en god anledning til felles nordiske markeringer. Vi kan bl.a. synliggjøre nordiske verdier, forskning og utvikling av miljø- og energiteknologi.

Et tema som opptar meg sterkt, og som flere andre har nevnt, er menneskehandel, herunder spesielt prostitusjon og trafficking. Det er dessverre blitt et problem med stadig større aktualitet i norske og andre nordiske byer. Vi trenger ikke gå lenger enn noen kvartal fra hvor vi nå befinner oss, for å få bekreftet det. Jeg er derfor glad for at Nordisk Ministerråd har grepet fatt i dette problemet.

Noe av bakteppet er at det har skjedd store endringer i prostitusjonsmarkedene i de nordiske land og internasjonalt de siste årene. Økt globalisering, store forskjeller mellom rike og fattige land og åpning av grensene mot tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa er sentrale stikkord. Resultatet er bl.a. økt menneskehandel og mer prostitusjon.

Dette krever nye sosiale, rettslige og politiske tiltak. Før de kan iverksettes, må vi imidlertid avklare nye problemstillinger. Skal f.eks. prostitusjon kriminaliseres? Om dette er det ikke politisk enighet i Norden – verken innen det enkelte land eller mellom landene. Hva så med etterspørselssiden? Flere av de nordiske landene forsøker nå å begrense rekrutteringen til prostitusjon ved også å se nærmere på dem som kjøper sex. Videre har vi sett at prostitusjon og menneskehandel i tiltagende grad krysser grenser, noe som gjør det helt nødvendig med et betydelig sterkere internasjonalt fokus.

Nordisk Ministerråds svar på disse utfordringene er bl.a. prosjektet «Prostitusjon i Norden». Det tar sikte på å etablere et felles kunnskapsgrunnlag som vil øke muligheten for et godt nordisk samarbeid. Jeg ser fram til å studere resultatene av dette samarbeidet.

Til slutt noen ord om globalisering. «Norden som global vinnerregion» – ja, det høres jo flott ut. Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd har, sammen med en annen bidragsyter, utgitt en rapport med en slik tittel. Den fokuserer på nordiske verdier og anbefaler felles strategier basert på felles visjoner og handlekraft. De nordiske samarbeidsministrene har fulgt opp med konkrete forslag. Jeg synes dette er positivt. Imidlertid har jeg, liksom andre, reagert litt på innfallsvinkelen. Er det slik at globaliseringen gir vinnere og tapere? Hvis noen skal vinne, må det skje på bekostning av andre? Jeg ser for meg en vinn-vinn-situasjon knyttet til globalisering. Samtidig ser jeg at noen land høster mye større fordeler av globaliseringen enn andre. Ikke minst er de nordiske landene godt posisjonert. Dessverre synes en del land å stå igjen som tapere. Dette mener jeg gir oss et ansvar for å hjelpe fattige land til å høste fordeler av globaliseringen. De bør dessuten skjermes mot de verste negative konsekvensene.

Vi bør med andre ord ikke se oss blinde på hva vi selv kan tjene i kroner og øre på globaliseringen, men være med og ta et globalt ansvar. Det har vi råd til. Jeg tenker her først og fremst på å bidra til å løse globale miljøproblemer og fattigdomsproblemer – og å fremme menneskerettigheter og demokrati.

Statsråd Heidi Grande Røys [11:15:29]: Eg må få lov til å kommentere, eg òg. Som ivrig Brann-tilhengar i mange år er det jo lov til å glede seg over at gullet kom heim. Men utover det trur eg ikkje eg skal gå så langt inn på diskusjonen mellom presidenten og representanten Inge Lønning, for i Nordisk Råd har vi no brukt fleire år på å diskutere sjølvstyrte område, og eg ser med gru på at det eventuelt kunne kome ein søknad frå Bergen om å få større fullmakter i forhold til både nordisk og nasjonalt arbeid. Så vi får la gleda strekkje oss så langt som til gullet, og så får vi, trur eg, parkere det der.

Til noko som er langt meir alvorleg: Isbjørnen forsvinn i same takt som isen i Polhavet, og om 50 år kan isbjørnstammen faktisk vere redusert med meir enn 30 pst. Isbjørnen er eit viktig symbol på kva som rører seg innanfor klima, og framsida av årets stortingsmelding om nordisk samarbeid skal illustrere dette, og at nordisk samarbeid i aukande grad tek tak i problemstillingane knytte til klima.

Nordisk Råds sesjon i Oslo skal då òg i stor grad dreie seg nettopp om klima, energi og miljø, og nordisk samarbeid i det heile dreier seg i aukande grad om desse emna. Og igjen er, som fleire av representantane har vore inne på, det nordiske samarbeidet inne i ei politisk omstilling – ei dynamisk omstilling, som nokon sa – for å møte aktuelle utfordringar, og det er bra.

Dei nordiske landa må vere med på å møte dei globale utfordringane der det gir nordisk nytte, men òg der vi best kan medverke. I kjølvatnet av debatten om globalisering på Nordisk Råds sesjon i fjor har Nordisk Ministerråd i den samanhengen vedteke å prioritere klima, energi og miljø, kunnskap og innovasjon, grensehindringar og profilering.

Konkret samarbeid og prosjekt i samband med dette er under utvikling. Vi skal vere utolmodige, men samtidig har iallfall eg eit behov for å erkjenne at godt arbeid tek noko tid. Vi skal ikkje kaste pengar etter forhasta tiltak, men bruke tid på å få fram dei riktige og konkrete tiltaka som vi skal prioritere. Og vi skal sørgje for å forankre aktivitetane der innsikta og kompetansen er å finne, og der aktivitetane skal gjennomførast. Det vil først og fremst seie nordiske fagministerråd med deira institusjonar og dei andre nordiske og nasjonale baklanda. Det vert ei stor utfordring for det nordiske systemet å arbeide meir tverrsektorielt både innetter i landa og mellom fagministerråda enn det vi har gjort til no, men eg trur det er heilt nødvendig når vi skal ha nokre overordna arbeidsområde som vi skal jobbe fram mot.

Finansieringa for budsjettåret for 2008 er sikra gjennom ei disponering av 60 mill. danske kroner. Vi har begynt diskusjonen om finansiering dei komande åra, og den må vi sjølvsagt ha i tett dialog med Nordisk Råds budsjettgruppe, men òg med fagministrane.

Som eksempel på aktuelle konkrete samarbeidsområde kan eg nemne dei globale klimaforhandlingane, nye energiløysingar, koordinering og programmering av nasjonale forskingsinnsatsar – òg innanfor klima, energi og miljø – og ei styrking av nordiske innovasjonsmiljø. Dei nordiske statsministrane gav startskotet for ei rekkje ulike tiltak på møtet sitt i juni, og det skal rapporterast om status i arbeidet på statsministermøtet under sesjonen i neste veke. Det er positivt at statsministrane er direkte engasjerte i arbeidet, det viser den vekta dei nordiske regjeringane legg på denne verksemda.

Statsministrane skal òg delta på det nordiske globaliseringsforumet som den svenske formannskapen skal arrangere i april neste år. Forumet skal vere ei rådgivande plattform der politikk, næringsliv, forsking og organisasjonar skal møtast årleg for å diskutere idear og styrkje forankringa av det nordiske globaliseringsarbeidet. Tema for forumet i 2008 vert framleis diskutert, men vert relatert til klima, energi og miljø. Eg ser òg for meg at innlegg frå parlamentarikarar i sesjonen neste veke vert viktige innspel i forhold til kva det toppmøtet skal handle om, så her er det viktig at ein har gode innlegg som òg adresserer det.

I denne prosessen for å skape nordisk nytte og forankring av arbeidet med globalisering er det viktig, som eg sa, at Nordisk Råd er aktive og medverkar kontinuerleg. Eg håpar rådet og Ministerrådet kan sjå på dette som eit felles ansvar der vi saman kan lukkast nettopp med å skape den politiske dynamikken som vi treng for at dette skal verte noko som gir konkrete resultat, så det ikkje berre vert ord og flosklar og nye prosjekt som ikkje har nytte verken her eller der.

Eit anna satsingsområde som no vert vidareført, òg som ein del av globaliseringsarbeidet, er nedbygging av grensehindringar. Som denne debatten viser, og som alle debattar eg er på i nordisk samarbeid, viser, er interessa og engasjementet rundt det å byggje ned grensehindringar stort òg blant parlamentarikarane. Dei nordiske statsministrane vedtok i juni i år at dei kvart år på møtet sitt i samband med sesjonen skal få lagt fram ei utgreiing for grensehindringar som står att, og tiltak for å fjerne desse. Under arbeidet med årets utgreiing har pådrivarane innanfor sosial- og helseområdet og næringsområdet, som vart etablert under vår formannskap i fjor, kome med sentrale innspel til den finske formannskapen som har leia arbeidet.

Etter forslag frå Nordisk Råd om etablering av ein samordnar for grensehinderarbeidet er det no utarbeidd eit forslag til ny struktur for det samla grensehinderarbeidet. Dette vert det ei utgreiing om i neste veke, men eg vil likevel nytte høvet til å seie noko om kva som er tenkt. På bakgrunn av behovet for å ha sterkt fokus på sakene og ikkje minst for betre samordning av dei mange gode kreftene som arbeider med grensehindringar, skal det skipast eit nordisk grensehinderforum. I forumet skal det sitje ein nasjonal representant frå kvart av landa, og gruppa skal leiast av ein overordna samordnar som òg skal rapportere til landa. Generalsekretæren i Ministerrådet skal delta i forumet. Det trur eg er viktig nettopp for å sikre at både sekretariatet jobbar med forumet, og ikkje minst for at vi skal få på plass den samordninga som kanskje har mangla noko tidlegare. Dei nasjonale representantane vil få sentrale oppgåver når det gjeld grensehindringar i sine respektive land. Etter kvart som grensehinderforumet finn si form, vil oppgåvene til dei to sektorpådrivarane verte inkluderte i forumet, og dei ordningane som vi oppretta i fjor, vil verte avvikla. Men vi må sørgje for at fleire av dei forslaga som òg representantane i salen har vore inne på, kan gå igjennom – og ikkje verte lagde i ein ny skuff i påvente av at nye skal ta dei fram. Det er viktig.

Som eg var inne på innleiingsvis, har ei anna sentral rolle i det nordiske samarbeidet det siste året vore å styrkje deltakinga frå dei sjølvstyrte områda. Sjølv om det ikkje gjeld Noreg direkte på same måten som Danmark og Finland, har dette vore ei viktig sak for det nordiske samarbeidet som heilskap – og difor òg for Noreg. Utgangspunktet vårt har vore at det er viktig at dei som ynskjer å medverke til eit godt nordisk samarbeid, òg må få høve til det på ein konstruktiv måte.

Ei eiga arbeidsgruppe har vore sett ned for å sjå nærare på deltakinga til dei sjølvstyrte områda i nordiske institusjonar, samarbeidsorgan og program. Innstillinga frå arbeidsgruppa vart godkjend på samarbeidsministermøtet på Åland den 5. september. Dokumentet har fått namnet Ålandsdokumentet, og det skal no gjere seg gjeldande og finne si form i det daglege samarbeidet.

Blant konklusjonane i Ålandsdokumentet vil eg særleg trekkje fram at Danmark og Finland heretter kan gi representantar for Færøyane, Grønland og Åland ansvaret for å leie ministermøte, embetskomitear og arbeidsgrupper. Dette kan gjere dei sjølvstyrte områda langt meir synlege og gjere det lettare for dei å prege det nordiske samarbeidet. I forhold til Nordisk Råd er det semje om at Helsingforsavtalen skal forståast slik at dei sjølvstyrte områda får rett – innanfor den kompetansen dei har fått overført frå landa – til å vere adressatar og å svare på spørsmål, rekommandasjonar og andre framstillingar frå rådet. Dermed kan dei sjølvstyrte områda òg delta meir aktivt og synleg i dialogen mellom regjeringssida og parlamentarikarsida.

Eg hadde stor glede av mitt samarbeid med rådet om budsjettarbeidet då vi hadde formannskapen i fjor. Eg har gitt det rådet til dei komande formannskapane at det er viktig å ha god og tett dialog og faste møte gjennom heile året med budsjettgruppa i Nordisk Råd. Ikkje minst er det viktig at rådet er aktivt tidleg i prosessen, når ein tek dei politisk overordna diskusjonane, slik at ein på ein måte ikkje kjem inn for seint – etter at ein har diskutert dei store politisk overordna sakene – og berre vert sitjande og file på konkrete prosjekt. Det er viktig at ein òg har dei store politisk overordna diskusjonane – for å sikre at vi har ein felles ståstad når det gjeld dei utfordringane vi står overfor.

Eg ser jo godt for meg at dei komande budsjetta kan verte meir krevjande enn dei vi har hatt til no, nettopp fordi vi skal finne eit større rom for finansieringa av globaliseringsarbeidet innanfor ordinære budsjett enn det vi treng gjere i 2008. Det vert krevjande og vil utelukkande vere avhengig av eit godt samarbeid og ein god dialog mellom rådet og Ministerrådet. Så det er noko iallfall eg vil leggje til rette for. Og eg har god tru på at Sverige, som skal ta over formannskapen neste år, har det same synet.

Det vert spennande å følgje gjennomføringa av budsjettreformene for å skape strammare styring og meir politikk, som låg inne frå den gruppa vi hadde sett ned, som skulle modernisere heile budsjettprosessen i Nordisk Råd – noko som òg er viktig for å sikre innsyn og medverknad i budsjettprosessane.

Berit Brørby (A) [11:26:41]:Innstillingen fra utenrikskomiteen og rapporten fra den norske delegasjonen til Nordisk Råd viser at det nordiske samarbeidet er mer dynamisk og viktigere enn noen gang. Det er ikke bare det interne nordiske som er viktig, men mer og mer det samarbeidet Norden har med sine naboland – Russland, De baltiske stater, østersjølandene og EU, for å nevne noen. Berlinmurens fall har gjort dette mulig.

Så til de nære ting. Nordisk Råds budsjett på nesten 900 mill. danske kroner vil bli vedtatt neste uke. Det er viktig for meg som leder av budsjettgruppen å understreke overfor samarbeidsministeren at alle partigruppene i Nordisk Råd mener at fagministrene må ta et betydelig større ansvar for å forme og prioritere sine budsjettområder, i tett samarbeid med parlamentarikerne i fagutvalgene i Nordisk Råd. Det er så å si fraværende i dag. En slik arbeidsform ville aldri blitt akseptert i Stortinget, Folketinget, Riksdagen eller Alltinget.

Statsministrene har bestilt at det skal finnes penger, minst 60 mill. kr, til å finansiere ulike globaliseringstiltak. Det er bra at statsministrene er bestillere av mer nordisk samarbeid. For neste år er globaliseringstiltak finansiert ved å bruke 35 mill. kr av Nordisk Råds likviditet. Resten er samlet fra ulike budsjettposter. Samtidig med denne operasjonen sender altså Nordisk Ministerråd ca. 35 mill. kr av likviditeten tilbake til landene. Det betyr at Norge, som allerede har en ganske velfylt statskasse, får tilbake 5–7 mill. kr. Da blir pengene rett og slett en kuriositet.

Penger tilbake trenger vi ikke. Vi trenger heller pengene til å løse flere oppgaver i nordisk samarbeid, bl.a. oppgaver som utenrikskomiteen i Stortinget og alle i Nordisk Råd har vært opptatt av, nemlig å bekjempe trafficking og prostitusjon. Her trengs det flere tiltak og mer penger. Det som burde ha vært gjort, var å beholde den likviditeten som landene nå får tilbake, videre inn i budsjettet i 2009 for å delfinansiere de ulike påleggene og initiativene som statsministrene vil komme med.

Det blir en krevende øvelse å omdisponere budsjettet for 2009 – det arbeidet har jo allerede startet – når det også skal være plass til det fellesnordiske initiativ knyttet til det store klimatoppmøtet som skal være i København i 2009. For eksempel må vi finne penger til et eget nordisk undervisningsprosjekt. Jeg mener at vi bør ha et nordisk undervisningsprosjekt hvor skolebarn og unge på forskjellige nivåer kan følge klimakonferansen virtuelt og få innsikt i klimaproblemene og deres virkning i forskjellige deler av verden, og at vi dermed også iverksetter et eget undervisningsinitiativ for skoleelever om klimaproblemer. Dette burde vi faktisk ha startet med allerede i 2008. Det seneste er å finne penger til dette i 2009.

Grensehinder er et annet område hvor parlamentarikersiden har stor utålmodighet. Vi vil se resultater. Det er gjort noen viktige grep ved å ansette pådrivere, som de kalles, og det er bra, selv om parlamentarikerne helst ville hatt en ombudsmann på full tid, med rapporteringsplikt direkte til parlamentarikerne.

Pådriverne er i ferd med å synliggjøre enda flere grensehindringer enn det som allerede faktisk er kartlagt. De kartlegger stadig nye, og de har funnet ut at både næringsliv og hvermannsen så å si daglig opplever grensehindringer. Derfor må det lages gode rutiner, i hvert fall bedre enn i dag, for at det som kartlegges av pådriverne, forelegges parlamentarikersiden – med det mener jeg parlamentene – og fagministrene i hele Norden, og det må være politisk vilje i regjeringene til å løse dem. Bare da lykkes vi i å bryte ned grensehindringer. Jeg tror ærlig talt at vi allerede vet nok til å sette i gang. Det som mangler, er at det handles mer. Jeg mener også at greier vi ikke denne oppgaven, utfordrer det hele Nordisk Råds legitimitet.

Nordisk Råd er vitalisert, og en rekke store politikkområder er løftet fram. Jeg skal bare nevne noen områder som skal drøftes neste uke.

Vi vil bl.a. få en redegjørelse fra ministerrådssiden om det alkoholpolitiske samarbeidet i Norden. Vi vil få en redegjørelse om det konsumentpolitiske samarbeidet i Norden og en redegjørelse om likestillingssituasjonen i Norden. Det vil være en redegjørelse om etablering av et nordisk genressurssenter. Det vil også være en redegjørelse om hvordan man kan forsterke de selvstyrende områders deltakelse i nordisk samarbeid. Det vil være oppfølgingsinitiativ angående globaliseringen. Ikke minst vil det være en viktig redegjørelse om EUs maritime politikk og Norden. Og selvfølgelig vil det være en redegjørelse om grensehinderarbeidet.

Fra parlamentarikersiden er det også tatt opp en rekke viktige saker som vil bli drøftet. Foruten grensehindringer, som snart går igjen i alle saker, blir det også drøfting av et integrert syn på forvaltningen av Østersjøen. Det vil også være en diskusjon om et felles nordisk initiativ for implementeringen av EUs direktiv om den offentlige sektors energibruk. Det vil være debatt om psykiatrien i Norden. Og en rekke andre viktige saker vil bli løftet fram.

Til slutt: I tillegg til arbeidet med felles nordiske spørsmål har Nordisk Råd en viktig oppgave som brobygger. Nordisk Råd deltar i en rekke sammenhenger. Det er nok å nevne Vestnordisk Råd, Østersjøkonferansen, Baltisk forsamling og den arktiske parlamentariske komite, og vi har etablert viktige kontakter i land som Russland, de baltiske stater og andre land som strever med å bli reelle demokratier.

For en ukes tid siden arrangerte Nordisk Råd for første gang et møte med representanter fra den hviterussiske opposisjonen og en representant fra Lukasjenkos styre for å bidra til dialog på tvers av regimer.

Internasjonalt samarbeid krever tålmodighet. Det å bygge tillit er nødvendig, men ikke gjort i en håndvending. En viktig forutsetning for at det nordiske samarbeidet skal få gjennomslag, er at de ansvarlige ministre tar sitt ansvar og følger opp på sine områder. Det betyr at regjeringsmedlemmene må ta seg tid til å melde tilbake til oss i Nordisk Råd om hvorledes de følger opp de resolusjoner og vedtak som fattes i de ulike fora hvor vi er med.

Helt til slutt: Representanten Karin S. Woldseth tok opp to viktige områder i sitt innlegg. Det ene var alle arbeidsgruppene som er nedsatt av Nordisk Ministerråd. Den største mengden er faktisk der. Det er bare en håndfull som er nedsatt av parlamentarikersiden, altså Nordisk Råd. Det som er viktig når det gjelder disse arbeidsgruppene, er: Hva lærer vi av dem? Hvor får vi tak i den informasjonen som de kommer fram til? Hvilke suksesskriterier anvendes fra ministerrådssiden når de blir nedsatt? Hva skal de levere? Det er fortsatt ganske uklart for mange av oss.

Det andre spørsmålet som representanten Karin S. Woldseth reiste, er hvorfor en tillater å ha spesielle regler for enkelte partier som er med i Nordisk Råd. Til det vil jeg si, og jeg vil gi et signal fra mitt ståsted: Jeg mener det er tid for reformer, tid for å ta tak i dette spørsmålet som representanten Woldseth reiser. Riktignok må vi forholde oss til de reglene vi har, slik de er pr. i dag, men jeg mener at reglene kan endres. Vi får sette i gang et arbeid med det straks, slik at når vi skal velge posisjoner for 2009, er dette ryddet unna, og at alle som deltar i Nordisk Råd, blir definert som partigrupper.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Hill-Marta Solberg (A) [11:36:24]:St.meld. nr. 41 for 2006-2007, om det nordiske samarbeid, omtaler også de regionale samarbeidsorganene der de nordiske landene deltar utenfor Norden, herunder det arktiske. Fredag sist uke var jeg i Ottawa på møte i den arktiske parlamentarikerkomiteen. På møtet ble komiteen presentert for den nye arktiske planen til den kanadiske regjeringen. Planen innebærer en stor satsing på de kanadiske nordområdene, med sterk fokusering på styrking av den militære tilstedeværelsen – med bygging av nye baser, nye marinefartøyer og dypvannshavner. Det skal videre bygges et forskningssenter, hvor fokus skal være forskning på nordområdene og Arktis.

Et gjennomgripende element i den kanadiske planen er å styrke kanadiske interesser i nordområdene. Sammenliknet med den tidligere planen er viktigheten av internasjonalt samarbeid sterkt nedtonet. Nå er det de nasjonale interessene som framheves. Jeg mener dette reflekterer den siste tids utvikling der mye av den internasjonale agendaen og debatten nettopp dreier seg om å sikre nasjonale interesser. Kartlegging av kontinentalsokkelen og fokusering på de rike ressursene som finnes i Arktis, er et naturlig fokus for de arktiske land. Men det er ikke nok.

Jeg tar dette opp for å peke på at vi ikke må glemme at det bare er mulig å finne løsninger for en god framtidig forvaltning av Arktis gjennom internasjonalt samarbeid. Dialog og samhandling må ha stor plass i det arktiske samarbeidet, og de nordiske land må være pådrivere for dette. Arktis er i forandring nå. Landsbyer må flyttes fordi grunnen blir skylt vekk under husene. Infrastruktur blir ubrukelig fordi tundraen smelter. Cruiseskip med kapteiner utdannet for middelhavsforhold navigerer mellom isfjell, og flere tusen passasjerer går i land i byer som har noen få hundre innbyggere. Og Nordvestpassasjen var, som vi vet, for første gang på veldig lenge isfri i september i år.

Alle skjønner at det som skjer, er en konsekvens av den globale oppvarmingen. Det dramatiske for Arktis er at temperaturøkningen her er mer enn dobbelt så kraftig som det globale gjennomsnitt. Derfor er også konsekvensene så synlige allerede. Klimautfordringen må møtes med to hovedstrategier. Den ene er tiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Den andre er tilpasninger til de endringer som følger av klimaendringen som allerede er i gang.

Det haster med å finne fram til løsninger som kan gi oss et Arktis med bærekraftige samfunn og bærekraftig natur. Den norske regjeringens nordområdesatsing har en sterk fokusering på dialog og samarbeid. Det er nødvendig. Vi trenger forpliktende avtaler som regulerer aktiviteten i et stadig mer åpent polhav, der både energiressurser og nye sjøruter blir lettere tilgjengelig. Dette påkaller internasjonale løsninger og ikke nye polarkappløp.

Dette er problemstillinger som også reflekterer arbeidet i den arktiske samarbeidskomiteen. Vi er nå i gang med forberedelsene til den neste parlamentarikerkonferansen, som skal finne sted i Alaska i august 2008. Her vil tilpasninger til klimaendringer og bruk av alternative fornybare energikilder være sentrale temaer.

Vi ser også med spenning fram til resultater fra det fjerde internasjonale polaråret, som pågår i år og neste år. Forskningsinnsatsen som foregår i den forbindelse, er formidabel. Helt vesentlig er også at det for første gang i et polarår forskes på hvordan menneskene som bor i området, dvs. i Arktis, lever. Naturvitenskapen er nødvendig for å forstå hva som skjer, og hvorfor, men vi må også få fram samfunnskunnskapen, kunnskapen om hvordan de mennesker og de samfunn som berøres av klimaendringene, påvirkes. Det påligger oss et stort ansvar i Norge og i Norden for å omsette funnene i denne forskningen til god politikk for nordområdene.

Som parlamentarikere i Norden må vi ta ansvar for politiske svar på den innsikt vitenskapen og forskningen har gitt oss om hvordan Arktis nå endres som følge av den globale oppvarmingen.

Ivar Kristiansen (H) [11:41:17]: Komiteinnstillingen og rapporten viser tydelig at vi har et omfattende og fremgangsrikt nordisk samarbeid. Jeg synes også debatten har vist at dette samarbeidet kanskje mest av alt viser at Norge er det land som har mest å tjene på at vi får oppmerksomhet rundt de hovedspørsmål som flere har trukket inn i denne debatten. En ting er å rette oppmerksomheten mot de forhold som berører mangelen på samarbeid over landegrensene, og at vi får bort grensehindrene, men mest av alt er det viktig å få en større fokusering på den situasjonen som vi opplever når vi trekker frem de områdene som vi har i vår egen bakgård, ikke minst sett i forhold til at Norge står utenfor det direkte europeiske samarbeidet. Det er klart at vi har et sterkt behov for å få drahjelp til å få økt oppmerksomhet rundt miljøutfordringene, klimautfordringene, i vårt eget område. Derfor viser også denne komiteinnstillingen og denne rapporten at vi har lyktes med å få en større fokusering på de arktiske områdene og også, vil jeg si, en større fokusering på et økt østersjøsamarbeid.

Bare noen få merknader til behovet for å delta i østersjøsamarbeidet i enda større grad. Jeg har hatt gleden av å følge et utvalg som har jobbet med Østersjøen som sådan som et område som dessverre fremstår som det mest forurensede havområde i hele verden – som vi har i vårt grensefarvann, og som er blitt verdens mest forurensede havområde på grunn av at man ikke har koordinering, at man ikke har politiske tiltak som gjør at de land som grenser til Østersjøen, er i stand til å samhandle i tilstrekkelig grad, noe som har medført at Østersjøen på mange måter er blitt en felles utslagsvask for ulike aktiviteter, som har gjort at de som bor i de nære områdene til Østersjøen, er de som lider ved dette.

Når jeg trekker dette frem, er det på grunn av det arbeidet, utmeislet i en rapport, som har vært ledet av Asmund Kristoffersen på en utmerket måte, som jeg anmoder statsråden gjennom Ministerrådet å sørge for blir fulgt opp i det videre arbeid.

Så er det flere som har dratt frem begrepet «Norden som vinnerregion». Det er bra, og det er i høyeste grad rettferdig. Men jeg sitter også som medlem i Nordisk Råds handikappolitiske utvalg. Der skurrer faktisk vinnerregionbegrepet – det skurrer ganske kraftig. Vi ser at vi bare i Norge har 450 000 mennesker i arbeidsfør alder som har et handikap eller et utgangspunkt som gjør at de ikke kan delta i hverdagen som de såkalte friske menneskene gjør. Det forhold at vi i Norden har mellom tre og fire millioner mennesker i arbeidsfør alder som på mange måter helt eller delvis er satt utenfor, er en situasjon som gjør at vi ikke kan si at den velferdsmodellen som vi ynder å presentere utenfor Norden, er spesielt gjeldende for denne gruppen.

I Norden måler vi ofte suksessfaktoren etter hvor stor andel sysselsetting vi klarer å oppnå til enhver tid. Det er helt åpenbart at på dette området er Norden best i verden. Vi ser at i Norge, som i de fleste nordiske land, er sysselsettingsfaktoren økende, mens det for handikappede er en fallende tendens. Vi har en sysselsettingsgrad i Norge på mer enn 70 pst., og den er økende. Blant funksjonshemmede er den nede på 45 pst., og den er fallende.

Når representanten Inge Lønning var inne på at vi på enkelte områder har for lite uenighet, føler jeg faktisk at han treffer blinken ganske godt når det gjelder dette utenforskapet som funksjonshemmede er en del av i Norden. Vi har en øredøvende enighet i den politiske oppfølgingen når det gjelder funksjonshemmede i Norge. Men likevel opplever vi altså stagnasjon. Mitt bidrag her er å be statsråden om at også på dette området må Nordisk Ministerråd i større grad være i stand til å sette disse meget viktige spørsmålene på dagsordenen.

Helt til slutt: Det har vært mye snakk om Bergen og Brann i denne debatten. Jeg tror jeg er nødt til å oppklare en meget åpenbar misforståelse. Brann er ikke blitt norgesmester, som det synes å herske en oppfatning om. De ble i går i beste fall seriemestere i Norge.

Presidenten: Der ble da en åpenbar misforståelse oppklart.

Heikki Holmås (SV) [11:47:45]: Det skal bli mer Brann. For dem av oss som aldri i hele sitt liv har opplevd at Brann har vunnet seriegull, som jeg og alle andre født etter 1963, rager faktisk seriegullet enda høyere enn cupfinalen og det å heve kongepokalen. Så dette er gode greier.

I går vant altså Brann seriegullet. Jeg skulle gjerne vært på Brann stadion og sunget «Gullet ska hem, gullet ska hem, hem til Bergen, gullet ska hem». Men det var jeg altså ikke. Jeg håpet jeg skulle fått vært til stede. Jeg var i Ålesund og prøvde å ro seieren i land der, men klarte ikke det. Det er altså 44 år siden sist Brann vant gullet. Jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang.

Normalt sett skulle gårsdagen også kvalifisert Brann til Royal League, men det gjorde den ikke, for på lørdag gikk Norges Fotballforbund ut og sa at vi vil ikke være med på Royal League, fordi de avtalene som ligger der, ikke er gode nok. Da vil jeg gjerne si: Mange av representantene her er også representanter i Nordisk Råd. Er det én ting som kjennetegner Nordisk Råd, er det at det foregår et bredt samarbeid. Det er mange representanter fra mange politiske partier som møter hverandre i Nordisk Råd. Det er jeg veldig glad for, det er et godt samarbeid. Men det finnes ikke noen god nordisk offentlighet.

Etter min oppfatning fikk den nordiske offentligheten seg et skikkelig løft da vi innførte Royal League, for da fikk man for første gang sportsbilag i de norske avisene som ikke bare skrev om spansk tippeliga, engelsk tippeliga – Premier League – eller italiensk liga, men som også skrev om de nordiske ligaene. Plutselig var det slik at unge gutter og jenter som vokste opp her i landet, ikke bare kjente navnene på toppspillerne i de engelske, spanske eller italienske ligaene, men også begynte å kjenne toppspillerne i de andre nordiske ligaene. Dette skal ikke undervurderes, for det å danne en nordisk offentlighet er faktisk helt avgjørende for at man skal få den følelsen av kollektiv identitet som alle som deltar i Nordisk Råd, og alle som har Norden som et viktig punkt på dagsordenen, jobber for.

Jeg tror alle som vokste opp en generasjon før meg, husker disse svenskekampene – kampen mot svenskene. Det nikkes på pressebenken her. Svenskekampene husker alle, for det var noe som samlet hele det norske folk. Det var denne nordiske identiteten og denne krigen – ikke krigen, men den kameratslige kappestriden – som lå der. Det var viktig med svenskekampene. På samme måten hadde jeg håpet at vi skulle klare å gjøre Royal League til noe som var viktig for det norske folket, for da hadde vi klart å bygge en nordisk identitet og en nordisk offentlighet. Vi har svensk tv, men det er ikke mange av oss som har dansk tv, som ville være et viktig bidrag for å bygge en nordisk offentlighet. Derfor synes jeg Royal League er vesentlig.

Det står ikke mye om kultur og idrett i innstillingen. Det er et lite avsnitt om kultur, men idrett er ikke akkurat et sentralt tema i den innstillingen vi behandler nå om det nordiske samarbeidet. Derfor vil jeg oppfordre alle representantene som drar på møter i Nordisk Råd i framtiden, de som reiser som delegater, og jeg vil også oppfordre ministeren – som også er ihuga Brann-tilhenger – til å gjøre en bedre jobb for å sørge for at det som har kimen i seg til å skape en nordisk offentlighet, nemlig samlingen om en nordisk fotballiga, skal bli et viktig punkt på agendaen på de framtidige møtene i Nordisk Råd.

Det er altså 44 år siden Brann vant seriegullet sist. Jeg håper at jeg skal klare å oppleve det minst en gang til i livet mitt, selv om ingenting er sikkert i denne verden. Jeg håper at vi, med bidrag fra norske politikere, sørger for at neste gang Brann vinner serien, får vi være med og konkurrere og prøve å bli best i Norden slik vi nå skal ut og prøve å bli best i Europa. Så kan vi sørge for å bringe tilbake det nordiske perspektivet i idrettslekene våre i den kameratslige kappestriden.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på hva denne debatten egentlig dreier seg om, men leser altså at det er innstilling fra utenrikskomiteen om nordisk samarbeid. Spørsmålet er om debatten kanskje burde ha vært ført i Fotballforbundet.

Gunn Olsen (A) [11:53:24]: Jeg var et øyeblikk i tvil om jeg måtte trekke meg fra talerlisten, når temaet ble så endret som det så ut til å bli. Men nå er vi tilbake.

Denne debatten har vist at nordisk samarbeid er både viktig og ønskelig. Skal vi høste frukter av samarbeid i Norden, må vi bidra til at dette samarbeidet er på dagsordenen, sånn som nå, og at det får politisk status. Arbeidet som blir prioritert i utskottene, må følges opp av Nordisk Ministerråd. Heldigvis er det tilfellet på flere områder, også innenfor helse- og sosialpolitikken, som jeg er opptatt av. Vi synes ofte det går litt sent, og vi er utålmodige, som ministeren var inne på i sitt innlegg. Men hun har sjølsagt rett i at skal vi oppnå gode resultater på en rekke områder, tar det ofte tid.

St.meld. nr. 41 for 2006-2007, om nordisk samarbeid, har heldigvis særlig pekt på situasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne, med fokusering på barn og unge, og det er stor fokusering på barn og unge i Norden. Det er vi veldig opptatt av. Heldigvis er det også sånn at vi kan løfte blikket litt og bekymre oss for og ta fatt i utfordringer som er utenfor de nordiske landene. I velferdsutskottets arbeid har vi vært veldig opptatt av helsesituasjonen i nordområdene, og særlig hos naboene våre i Russland. Jeg vil spesielt nevne Murmansk, som har vært på dagsordenen til velferdsutskottet over lang tid. Jeg er veldig glad for at det er tatt på alvor, også i St.meld. nr. 41. Jeg føler meg ganske trygg på at ministeren vil følge den saken spesielt og ta ansvar for at vi får gjort et godt arbeid for våre naboer.

Arbeidet i velferdsutskottet og i helse- og omsorgskomiteen synliggjør veldig de utfordringene vi står overfor, og at de er like i de nordiske landene. Vi har i velferdsutskottet i flere år jobbet med psykiatri i Norden, som et eksempel. Vi har vært spesielt opptatt av ventelistene for barn og unge innenfor psykiatri. Det vi kan slå fast, er at barn og unge med psykiske lidelser i Danmark er det samme som barn og unge med psykiske lidelser i Norge. Unge med spiseforstyrrelser i Finland er like krevende å behandle som unge med spiseforstyrrelser i Norge. Og ikke alle land i Norden er like gode på alt.

Vi vet at den medisinske og teknologiske utviklingen på helse går veldig fort. Noen ganger synes vi den går sent på enkelte områder, for vi vil så gjerne behandle alle for deres sykdommer og lidelser. Det er i alle fall sånn at vi til enhver tid utfordres på å gi pasienter den beste behandlingen. Det er ganske krevende for et lite land å ha spisskompetanse på alt. Det er ikke sikkert at vi skal ha det heller, derfor er det ganske mye å hente, tror vi, i et nordisk samarbeid, som kan gi store muligheter for å utveksle både tjenester og helsehjelp over Nordens grenser. Vi har ofte eksempler i media på at pasienter reiser til Danmark og Sverige for å få behandling, f.eks. ved enkelte krefttyper der det er uttalt at vi i Norge ikke kan gi den samme behandlingen.

Så er det også slik at Norge har sine gode ting å tilby det nordiske samarbeidet. Jeg har lyst til å nevne f.eks. telemedisin. Vi vet at miljøene i Tromsø er veldig langt framme når det gjelder telemedisin, kanskje blant verdens beste. Da er det viktig at det også kan være et tema i det nordiske samarbeidet. Jeg oppfordrer ministeren også her til å delta i den debatten. Den sosialdemokratiske gruppen har for øvrig løftet det fram i sine gruppemøter, og ønsker at det skal bli et tema i Nordisk Råd.

Nå er det som kjent sånn at vi skal planlegge temaene for 2008 i de ulike utskottene. Vi vil veldig fort se at det her er ganske alvorlige temaer som skal opp på dagsordenen, som er like i Sverige, Danmark, Finland og Norge. Jeg vil bare kort nevne vold mot eldre. Vi er veldig opptatt av drikkemønsteret blant unge i Norden. Vi er veldig opptatt av barn og unge som f.eks. opplever grov omsorgssvikt, og hva slags konsekvenser det på sikt får for dem. Vi ser at det er de samme utfordringene i Norge som det er i de andre nordiske landene, og jeg tror vi har veldig mye godt utbytte av det samarbeidet. Jeg ønsker at ministeren skal både følge med og følge opp de sakene som vi behandler.

Asmund Kristoffersen (A) [11:59:35]:Først vil jeg nytte anledningen til å takke Dagfinn Høybråten og Berit Brørby, henholdsvis president og visepresident i Nordisk Råd, for utmerket presidentskap i det året som har gått. De har bidratt sterkt til å vitalisere det nordiske samarbeidet. Representanten Inge Lønning har også gitt kraftfulle bidrag til et utvidet og målrettet nordisk samarbeid. Han var selv inne på noen av de hovedområdene som han har bidratt sterkt til, selv om han ikke nevnte seg selv. Men jeg synes det er grunn til å nevne det fra denne talerstol, for dette har preget det nordiske samarbeidet, bl.a. det siste året.

Mange talere har hatt ordet før meg i dag og har snakket om de store trekkene i det nordiske samarbeidet. Jeg skal derfor ikke bruke så mye tid på de generelle og overordnede momentene i det nordiske samarbeidet. Jeg vil likevel innledningsvis si at de som ikke synes at vi skal bruke så mye tid og energi på det nordiske samarbeidet, og som mener at det er bortkastet, totalt feilvurderer verdien av dette samarbeidet. Det er slett ikke selvsagt at fem selvstendige land og tre selvstyrende områder samarbeider tett. Ja, vi snakker her om et samarbeid mellom nasjoner som en ikke finner maken til noe sted i verden. Verdien av dette samarbeidet viser seg bl.a. ved at alle disse landene framstår som velferdsnasjoner, der nasjonenes befolkning samlet har fått ta del i en velstandsutvikling. Det kan framstå som et eksempel for mange andre nasjoner.

Det er god dynamikk i det nordiske samarbeidet. Samarbeidsministrene og statsministrene er aktive i dette arbeidet. Det er ny kraft i Nordens samarbeid med Nordvest-Russland. Det er spennende arbeid på gang på det forsvarspolitiske og sikkerhetspolitiske området mellom de nordiske land, slik spesielt representanten Marit Nybakk var inne på i sitt innlegg. Vi snakker om at det vi foretar oss i nordisk samarbeid, skal være til nordisk nytte, og de eksemplene som det er vist til her, er virkelig til nytte for Norden.

I miljø- og naturressursutvalget, som jeg for tiden er leder for, har vi ut fra gode grunner hatt hyppig og systematisk kontakt med naboland til Norden. Jeg vil her henlede oppmerksomheten på atomavfall og atomsikkerhet i forbindelse med energiproduksjon. Å besøke Andrejevabukta på Kola, en enorm lagringsplass for brukt og meget farlig atombrensel, var viktig for ved selvsyn å se hva som trengs å bli gjort, og ikke minst for å se hvordan norske penger er meget vel anvendt der. Verden har ennå ikke løst problemet med håndtering og sikker lagring av brukt kjernebrensel. Det er likevel tilfredsstillende å se at både Sverige og Finland, som anvender kjernekraft, forsker iherdig på hvordan de skal kunne ta hånd om sitt eget avfall. Forhåpentligvis vil de lykkes, og kanskje kan de være modeller for verden for øvrig. Nordisk Råd har viet dette stor oppmerksomhet, siden det angår oss selv og kommende generasjoner i tusenvis av år. Derfor er vår oppmerksomhet rettet mot utilfredsstillende forhold ved gjenvinningsanlegget i Sellafield i England og nedbyggingen av Ignalina-kraftverket i Litauen.

Ja, vi har gjennom flere år hatt et tett og formalisert samarbeid om konkrete saker med de baltiske statene, spesielt gjennom deres fellesorgan, Baltic Assembly. Dette samarbeidet bygger vi ut, bl.a. når det gjelder havmiljøspørsmål i Østersjøen, energieffektivitet og sikkerhet. Vi følger også opp vår felles interesse for EUs politikk om en integrert havpolitikk. Vi ønsker også å systematisere vårt samarbeid med British-Irish Inter-Parliamentary Body på bl.a. områdene radioaktivt avfall og energipolitikk. Dette organet er en slags Nordisk Råd «light» versjon på De britiske øyer og Irland.

Det nordiske energisamarbeidet er meget viktig. Vi har et ganske godt fungerende marked, men flaskehalser i overføringsnett, bedre integrasjon, bedre energieffektivitet og samarbeid om ny fornybar energi påkaller fortsatt stor innsats i det nordiske samarbeidet. Det er sørgelig at vi ikke er kommet lenger i overgangen til hydrogensamfunnet. Mitt forslag for noen år siden om å opprette et nordisk hydrogenfond ble torpedert av Nordisk Ministerråd med den begrunnelse at de nordiske land skulle følge EU-tempoet. Det var dumt! Vi kunne ha kommet lenger om viljen hadde vært der.

Nordisk Råd kan bli svært viktig for de nordiske lands felles kamp mot menneskeskapte klimaendringer. Gjennom dette samarbeidet inspirerer vi hverandre definitivt. Jeg mener også at det er viktig at de nordiske land på dette området i større grad enn hittil opptrer i retning av én stemme i internasjonale fora. Vårt initiativ i Nordisk Råd om en felles og synlig nordisk opptreden på verdens miljøtoppmøte i København i 2009 er viktig. Jeg forutsetter at regjeringene har merket seg dette og handler deretter.

Norge er svært opptatt av ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Her trenger alle de nordiske land å stå sammen for å sikre at både EU-landene og Russland gjennomfører en sivilisert politikk. Hittil har det vært mangelvare.

For å kvittere for representanten Ivar Kristiansens hyggelige visitt til meg når det gjelder østersjøsamarbeidet, vil jeg gi ham sterk honnør for at han i alle forsamlinger der det har vært naturlig å møte internasjonalt, har tatt opp dette fiskejuksproblemet, slik at det ofte har kommet på sakskartet. Det er viktig, for sikker forvaltning av naturressursene har med vår framtid å gjøre.

Bendiks H. Arnesen (A) [12:07:16]: Jeg ser på det nordiske samarbeidet som veldig viktig, ikke bare for de nordiske land, men også for verden omkring. Den nordiske samarbeidsmodellen må være et godt eksempel for andre land på hvordan naboland kan samarbeide på en fredelig og utviklende måte.

Jeg har respekt for store internasjonale samarbeidsorganer og organisasjoner, og de samarbeidsprosjektene som disse står for, men jeg tror ikke behovet for et sterkt formalisert nordisk samarbeid er av mindre betydning fordi disse finnes – snarere tvert imot.

Målet med det nordiske samarbeidet er å øke fellesskapet mellom de nordiske land og oss som bor i disse landene, gjennom en sterk folkelig forankring.

Jeg er glad for, men ikke forbauset over, at meningsmålinger viser at det nordiske samarbeidet står meget sterkt hos innbyggerne i de nordiske land, og at det er stemning for å forsterke dette samarbeidet ytterligere. Dette synes jeg at de som mener at det nordiske samarbeidet har utspilt sin rolle og er overflødig, skal merke seg.

Jeg vil også understreke betydningen av at de unge er blitt så synlige i det nordiske samarbeidet gjennom Ungdommens Nordiske Råd. Disse flotte ungdommene tilfører det nordiske samarbeidet mye i dag, og dette forteller oss at samarbeidet kan bli enda mer omfattende i årene som kommer.

Jeg vil også ved denne anledning nevne det betydningsfulle arbeidet som gjøres fra Foreningen Norden for å fremme det nordiske samarbeidet og fellesskapet. Ikke minst er det gledelig å se at de også arbeider iherdig for å ta vare på det skandinaviske språkfellesskapet. Jeg håper at dette frivillige nordiske samarbeidet vil fortsette med uforminsket styrke, og at de får rammebetingelser til en fortsatt positiv utvikling.

Nordens samarbeid med våre naboland er også meget viktig og i positiv utvikling. Jeg har selv fått anledning til å jobbe med urfolksspørsmål i Medborger- og forbrukerutvalget i Nordisk Råd. Her har jeg jobbet med å få fram hva vi fra nordisk side kan bidra med for å støtte urfolk i Barentsregionen. Jeg har fått anledning til å reise omkring i disse områdene for å snakke med folk og se hvordan de lever.

Vi vet at velferdsgapet mellom folk som bor i disse områdene, er enormt, men jeg er ikke sikker på at så mange vet hvordan situasjonen er for urfolk spesielt. Det vil føre for langt å gå inn på dette her, men om dette kunne jeg ha snakket veldig mye. Medborger- og forbrukerutvalget i Nordisk Råd har i denne sammenheng synliggjort behovet for kortsiktig og langsiktig bistand til urfolk i Nordvest-Russland, spesielt når det gjelder helse og næringsutvikling.

Jeg har med glede og respekt registrert at Ministerrådet har tatt imot disse og andre innspill på en meget konstruktiv måte, og at konkrete tiltak er iverksatt på flere viktige områder. Ikke minst vil jeg nevne innsatsen for å fremme demokratiutvikling, språk og kultur.

Dette er eksempler på at nordisk samarbeid er viktig også for verden omkring, og at det virkelig skjer noe med utgangspunkt i det nordiske samarbeidet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H) [12:11:40]: Årets debatt om nordisk samarbeid har vært uvanlig spenstig, til tider har den kanskje minnet om et sportsarrangement, og det er det jo sjelden at stortingsdebatter gjør. Jeg følte trang til kanskje å minne min medrepresentant Heikki Holmås om at vi politisk har én ting til felles, nemlig at vi begge representerer Oslo i denne forsamling.

Til sakens konstitusjonelle sider: Samarbeidsministeren uttrykte en viss uro for risikoen for at man skulle få ambisjoner om et selvstyrende område i Norge. Det kan statsråden ta helt rolig. Etter mitt skjønn: Ambisjonsnivået er vesentlig høyere enn å styre seg selv. Det dreier seg om å gjøre den omtalte by, hvis navn jeg ikke skal nevne, til en global vinnerregion.

Men så til det temaet jeg følte trang til til sist å knytte en liten kommentar til. Samarbeidsministeren var inne på det nye forum som etableres for å ivareta grensehinderproblematikken, og til det vil jeg si at jeg synes det er en meget god løsning. Om man kaller ting for det ene eller det annet – ombudsmann, forum eller hvilken terminologi man velger – er jo egentlig nokså likegyldig, bare saken blir ivaretatt på en effektiv måte.

Det som fra min side har vært en motforestilling mot ønsket om å ta i bruk ombudsmannsbegrepet i denne sammenheng, er at det lett vil tildekke det forhold at det nordiske samarbeidet tross alt er et mellomstatlig samarbeid. Det innebærer at det vanlige innholdet i ordet «ombudsmann», som er etablert både i Norge og i andre land – dette er jo ett av de få ord det norske språk har beriket andre språk med – egentlig ikke vil passe på en funksjon som skal finne sted innenfor rammen av et mellomstatlig samarbeid. Men det som er livsviktig, er at dette forum får den nødvendige politiske tyngde, og at det fra Ministerrådets side også får den tilstrekkelige prioritering, slik at det virkelig kan ivareta funksjonen.

Det flere talere har pekt på, og som jeg tror er helt riktig, er at tyngden i de nasjonale byråkratiene på dette området er såpass stor at det skal betydelig politisk vilje til, og det skal betydelig politisk gjennomføringskraft til, for at man skal lykkes i å bygge ned unødvendige grensehindringer. Jeg er enig med representanten Brørby i at kanskje den viktigste testen på effektiviteten i det nordiske samarbeid, sett fra borgernes synspunkt, er om vi lykkes i å løse dette problem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se side 256)