Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunnar Gundersen (H) [10:49:17]: (ordfører for saken): Det blir mange velkomsthilsener til den nye statsråden, og jeg slutter meg til dem.

Representantene Anders Anundsen, Jon Jæger Gåsvatn og Åse Schmidt fra Fremskrittspartiet har i Dokument nr. 8:96 for 2006-2007 fremmet forslag om å fjerne skillet mellom borteboende og hjemmeboende studenter i forhold til studiefinansiering, samt gradvis å øke grensene for hvor mye inntekt og formue studenter kan ha før de får redusert stipendandelen.

Når det gjelder å fjerne det skillet som er mellom borteboende og hjemmeboende studenter, mener komiteen, alle med unntak av Fremskrittspartiet, at det ikke er ønskelig å gå inn for Fremskrittspartiets forslag. Mange vil nok hevde at ungdom bør flytte hjemmefra på et tidspunkt uansett. Men det sentrale argumentet er jo at det er lang tradisjon for at utdanningsstøtten skal kompensere for de utgifter det innebærer å måtte flytte hjemmefra for å ta utdanning. Motivasjonen for og årsaken til stipendandelen er fra samfunnets side å gi like muligheter til utdanning. I vårt langstrakte land er det slik at mange må flytte hjemmefra for å få videregående opplæring så vel som høyere utdanning. Det er denne økonomiske merbelastningen borteboerstipendet skal kompensere for.

Hele komiteen ser det selvfølgelig som svært problematisk hvis studenter svindler Statens lånekasse, slik som antydet i dokumentet, ved å operere med fiktive adresser for å utløse borteboerstipend. Det er imidlertid i seg selv ikke noe sterkt argument for å avvikle skillet mellom borteboende og hjemmeboende studenter. Det er derimot et argument for å skjerpe rutinene og finne passende tiltak som kan avsløre en slik svindel, og det er viktig for at legitimiteten i systemet ikke skal svekkes.

Komiteens flertall, alle med unntak av Fremskrittspartiet, er også av den oppfatning at det er fornuftig å ha en øvre grense for hvor stor inntekt en student kan ha før det medfører en avkorting i stipendandelen. Jeg finner i denne sammenheng igjen grunn til å minne om at motivasjonen for utdanningsstøtte er å gi alle like muligheter til å ta utdanning uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi. Gradvis å heve beløpsgrensene ville bety gradvis å forlate dette prinsippet til fordel for støtte til alle. Flertallet er av den oppfatning at det både er fornuftig og nødvendig å ha en øvre grense for hvor mye en student kan tjene, før det vil medføre en avkorting i den statlige støtten stipendandelen utgjør. Inntektsgrensene er dessuten oppe til behandling sammen med statsbudsjettet hvert år. Stortinget behandler derfor jevnlig hvilket nivå disse grensene skal ligge på.

Hva gjelder grensen for studenters formue i forhold til redusert stipendandel, ber et mindretall fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre Regjeringen vurdere å fjerne behovsprøving av utdanningsstøtte mot formue. Det kan være mange grunner til at unge mennesker har formue. For mange betyr det at en har mistet en eller begge forsørgere og arvet dem. Den som er i en slik situasjon, har allerede mistet en stor del av sitt viktigste nettverk, og den arven vedkommende har mottatt som en følge av det, bør gi trygghet, ikke være en ulempe. Ofte består slike formuer av fast eiendom eller annet som ikke uten videre kan realiseres eller gir direkte avkastning.

En fjerning av formuesgrensene kan imidlertid også åpenbart åpne for at ungdom som har arvet formuer uten noen forutgående tragedie, kan komme til å bli støtteberettiget. I den grad denne formuen ikke skaper en inntekt som gjør at stipendandelen begrenses gjennom inntektsbegrensningene, vil det være en utilsiktet effekt av å fjerne behovsprøvingen. Disse partiene ønsker selvfølgelig ingen endringer i prinsippet om at utdanningsstøtte er motivert ut fra ønsket om å skape like muligheter til utdanning uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi. Det koster imidlertid å opprettholde et søknads- og kontrollsystem for å unngå akkurat denne situasjonen. Kostnaden er sannsynligvis mye høyere enn stipendbeløpet som vil utbetales. Vi beklager derfor at flertallet ikke ville gå nærmere inn i de problemstillingene dette åpner opp for.

Det samme mindretallet er opptatt av å ivareta hele studentgruppens mulighet til høyere utdanning, også ved private institusjoner. Regjeringen Bondevik II hevet derfor grensene for disse studentene, nettopp for å gi alle en reell rett til fritt å kunne velge innenfor høyere utdanning.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:54:14]: Jeg vil også slutte meg til dem som ønsker statsråden velkommen. Jeg er sikker på at vi vil få et godt samarbeid.

Velstandsutviklingen i det norske samfunnet er formidabel om vi ser utviklingen over noen tiår. En utfordring i den sammenheng har vært og er å sørge for at alle får ta del i utviklingen, uavhengig av kjønn, alder, bosted, økonomiske og sosiale forhold.

Utviklingen innenfor høyere utdanning har bidratt kraftig til økonomisk og sosial utjamning i landet vårt. Blant annet har etablering av distriktshøyskolene, senere de statlige høyskolene og åpning av universitetene for flere, bidratt til at det har blitt enklere å ta høyere utdanning. Men de aller viktigste faktorene i tillegg til økt tilgjengelighet er gratisprinsippet innenfor høyere utdanning i Norge samt en sjenerøs studiefinansieringsordning.

Studiefinansieringen slik vi kjenner den i dag, har etter Arbeiderpartiets mening en god fordelingspolitisk profil. En tar hensyn til at det koster å etablere seg utenfor barndomshjemmet og flytte langt unna hjemplassen sin. Slik gjør vi det mulig for ei jente fra Lierne i Nord-Trøndelag å ta høyere utdanning på lik linje med en gutt fra Oslo. For det koster å etablere seg langt unna hjemplassen sin. I tillegg til etableringskostnader og utgifter til bolig og studier er det også kostbare hjemreiser for en del studenter som skal finansieres. Der er jo studenter som studerer nær barndomshjemmet i utgangspunktet bedre stilt, selv om de velger å flytte hjemmefra.

Vi synes at det skal være forskjell på de som bor hjemme under studietida, og de som etablerer seg for seg selv. Det er ikke til å komme bort fra at det for de aller fleste er økonomisk fordelaktig å bo hjemme hos foreldrene. Det er det å ha en formue også, selv om formuen er knyttet til fast eiendom og ikke kan gå til forbruk under studietiden. Men for de aller fleste vil en formue være et gode når en skal etablere seg etter endt studietid.

De aller fleste studentene i dag jobber ved siden av studiene. Det kan alltid være rom for å diskutere om det som gis i lån og stipend, er tilstrekkelig for å kunne være heltidsstudent. Men det er naturlig å sette grenser for hvor mye en kan tjene som student for å oppnå lån og stipend. De aller fleste må vel bruke mesteparten av tida på studier om de skal oppnå god studieprogresjon og fullføre studiet på normert tid. Det er derfor naturlig å skille mellom om en er mest student eller mest arbeidstaker, og der er inntekt en god indikator.

Om noen har inntekter fra andre kilder enn arbeid, er det også riktig at det blir avkorting i lån og stipend. Slik må det være i et land hvor en tilstreber en solidarisk fordelingspolitikk hvor fellesskapet bidrar til at alle skal ha muligheter, uansett økonomisk og sosial bakgrunn, til å ta høyere utdanning om en har lyst og er motivert for det.

Jeg vil få gi uttrykk for bekymring for de påstandene om juks som kommer fram i representantforslaget fra Fremskrittspartiet. Det er referert til et oppslag i en studentavis om at studenter som bor hjemme, oppretter fiktive adresser for å få stipend. Om dette stemmer, er det svært alvorlig, fordi det er med på å undergrave en svært god og raus ordning for dem som ønsker å studere i Norge. Det å lure fellesskapet for egen vinnings skyld smaker vondt. Jeg håper dette ikke er utbredt, og om det er det, må vi få kontrollrutiner, slik at den type svindel ikke lar seg gjøre. Jeg håper vi kan få studentorganisasjonene med oss også, slik at det blir ryddet opp i den type forhold. Fellesskapet kan ikke tolerere at de godene vi har, og som bidrar så sterkt til økonomisk og sosial utjamning, blir ødelagt fordi noen finner det for godt å svindle. Det er i alle fall ingen grunn til å endre studiefinansieringsordningen for at disse skal bli lovlydige.

I høst vil statsråden for høyere utdanning og forskning legge fram en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen av Kvalitetsreformen. Der vil også studiefinansieringsordningen bli gjenstand for diskusjon. Det finnes sannsynligvis svakheter i dette systemet også som gjør det nødvendig med en gjennomgang og en eventuell endring. Jeg går ut fra at det en samlet opposisjon tar opp i saken i dag, også blir tatt opp til diskusjon i den sammenheng. Vi kan da se nærmere på konsekvensene om en endrer systemet slik at det fanger opp helt spesielle tilfeller, som f.eks. der tap av foreldre i en ulykke medfører at studenter har formue og dermed får avkorting i lån og stipend.

Anders Anundsen (FrP) [10:59:25]: Fremskrittspartiet mener at det er et samfunnsgode at unge mennesker utdanner seg. Det er viktig å legge forholdene til rette for at alle skal ha mulighet til høyere utdanning, men også for at det offentlige bidraget til den enkelte student skal være likest mulig.

I dette representantforslaget legger Fremskrittspartiet frem tre konkrete forslag som vil bidra til økt likebehandling av studenter i forhold til den offentlige støtten som gis direkte til studenten i form av lån og stipend. For det første vil Fremskrittspartiet fjerne skillet mellom borteboende og hjemmeboende studenter. Det er det forslaget som vil ha størst betydning for flest studenter. I dag diskrimineres studenter som bor hjemme, ved at de ikke har mulighet til å få utdanningsstipend. Det skjer til tross for at mange av disse studentene må betale for å bo hjemme, og ofte like mye som studenter som bor utenfor foreldrenes hjem.

Erfaring fra enkelte universitets- og høyskolemiljøer viser at denne urettferdige praksisen fører til at en del studenter jukser seg til stipend ved å late som om de bor utenfor hjemmet til foreldrene. Fremskrittspartiet mener det er leit at det offentlige støttesystemet for studenter får slike utfall.

Det andre forslaget er gradvis å heve inntektsgrensene for hva studentene kan tjene før stipendandelen blir redusert. Det høres nær sagt ut, fra både saksordføreren og foregående taler, at vi skal fjerne alle begrensninger i inntekten. Forslaget er altså at vi gradvis skal øke.

Fremskrittspartiet har som utgangspunkt at alle med stor arbeidskapasitet skal belønnes, ikke straffes. Så lenge en student klarer å gjennomføre studiet på normert tid, mener vi det er uinteressant hva studenten gjør for øvrig. Selv om Fremskrittspartiet vil legge til rette for at studenter skal ha mulighet til å være heltidsstudenter, mener vi det er positive virkemidler som må benyttes for å oppnå det, ikke avkorting av stipendandel bare på grunn av arbeid i tillegg til studiene. Samfunnsverdien av at den enkelte tar høyere utdanning, reduseres ikke ved at studenten arbeider ved siden av studiene. Samfunnsøkonomisk er faktisk det svært lønnsomt.

Jeg vil også vise til den debatten vi hadde i forrige sak, hvor Fremskrittspartiet vil belønne studenter som har kapasitet til å ta flere studiepoeng enn normert i et semester. På den måten vil vi stimulere studenten til økt innsats, ikke straffe. Det samme argumentet kan benyttes i denne saken.

Det tredje forslaget går ut på å heve grensen for hvor mye en student kan ha i formue før stipendet blir redusert. Jeg er litt overrasket over at komiteen ikke er med på dette forslaget. Det er meningsløst å bruke formue som begrensende faktor ved tildeling av stipend. Det kan være en rekke årsaker til at studenter har formue, og formuesgrensen er satt svært lavt i dag. Saksordføreren gjorde også rede for at det kan være mange årsaker, også tragiske, til at studenter har formue. Det er underlig at vi skal drive en form for aktiv avstraffing gjennom stipendordningen overfor studenter som har vært gjennom den typen ting. I motsetning til saksordføreren mener vi i Fremskrittspartiet at en ikke skal skille mellom årsakene til at en har formue. Vi mener at formuesbegrensningene i seg selv er meningsløse.

I innstillingen går Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti riktignok inn for at Regjeringen skal vurdere å fjerne formue som grunnlag for behovsprøving av utdanningsstøtten. At de da ikke kan støtte forslag nr. 3, virker veldig underlig. Det hjelper erfaringsmessig lite at deler av opposisjonen samler seg i en merknad. Så påpekningen fra de tre partiene i merknaden er uten virkning, med mindre en går for Fremskrittspartiets forslag. Det vil unektelig fremstå som ganske merkelig at de tre partiene mener noe som går lenger enn forslaget i merknadene, og samtidig går imot Fremskrittspartiets forslag om å heve formuesgrensen gradvis. Jeg vil anmode om at de tre partiene ser på dette på nytt og vurderer om det ikke er rom for å støtte forslag nr. 3 fra Fremskrittspartiet.

Komiteen for øvrig har lagt inn en generell merknad om at studiefinansieringsordningen skal vurderes i forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen. Det er bra. Siden det ikke ser ut til å blir flertall for noen av Fremskrittspartiets utmerkede forslag i denne omgang, forventer jeg at de blir vurdert i forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen, i tråd med det jeg oppfatter en kan legge inn i flertallsmerknaden. Jeg vil tillate meg å be statsråden i sitt innlegg senere i dag bekrefte at det er tilfellet.

Til slutt vil jeg ta opp de tre forslag som Fremskrittspartiet har lagt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Åsa Elvik (SV) [11:04:26]: Dette representantforslaget grip inn i ein diskusjon som eigentleg i grunnen handlar om lik rett til utdanning. Eg er glad for at statsråden, både i brev til komiteen og for så vidt i førre saka, gir uttrykk for at dette er tema som vi kjem tilbake til i ein større kontekst i samband med stortingsmeldinga om evalueringa av Kvalitetsreforma. Å ta ut enkeltelement av studiestøtta på den måten som ein gjer i representantforslaget, blir etter mi meining feil. Eit argument for det er bl.a. at ein må sjå på kostnadene ved det som Framstegspartiet i dag foreslår. Å skulle likebehandle heimebuande og bortebuande studentar inneber ein heilårseffekt på 300 mill. kr. Dersom ein skal fullstendig fjerne avkorting av studiestøtte mot inntekt og formue, seier statsråden i brevet til komiteen at det er 590 mill. kr som blir avkorta i dag, og ein må vente at det talet blir endå høgare dersom ein fjernar grensa, fordi fleire vil søkje.

Så høyrer eg at Framstegspartiet seier at ein vil ha ein gradvis auke. Men likevel er det mykje pengar som blir flytta på den måten. Då er spørsmålet: Flyttar vi pengane rett veg? SV meiner at systemet slik det er innretta i dag, bl.a. ved at bortebuande studentar har betre ordningar enn heimebuande, er riktig. Vi meiner at det skal vere ei avkorting av stipend mot lønnsinntekt. Dette handlar om lik rett til utdanning, og då må vi ha eit system som er finmaska. Eg gler meg til at vi skal få lov til å sjå på det i samband med stortingsmeldinga. Det trur eg blir ein mykje betre kontekst for Stortinget å diskutere saka i enn eit forslag, der Framstegspartiet har trekt ut nokre element og eigentleg ikkje ser det i sin riktige samanheng, etter SV si meining.

Sidan vi kom i regjering, har ein indeksregulert studiestøtta kvart år. Det burde vere ein sjølvsagd ting, men vi veit at det ikkje har vore sjølvsagt tidlegare. Det oppfattar studentane, og eg er glad for at studentane seier at dette er eit viktig krav frå studentane som blir innfridd. Sidan vi kom i regjering, har vi trappa opp igjen bygginga av studentbustader, etter at den førre regjeringa trappa dette ned.

Det er to ting som krev prioritering. Det er mykje pengar. Samfunnet brukar veldig mykje pengar til gode ordningar som sørgjer for lik rett til utdanning, men det viser ei aktiv prioritering frå denne regjeringa si side. Det er tiltak som vi frå SV si side er glade for, og vi jobbar sjølvsagt vidare, slik at desse ordningane skal bli endå betre. Det skal byggjast endå fleire bustader bl.a., slik at ein har ein reell lik rett til utdanning. Det er det det til sjuande og sist handlar om, og forslaga frå Framstegspartiet er ikkje i tråd med det formålet, sett frå SV si side.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:07:54]: Først og fremst synes jeg det kan være på sin plass for en gangs skyld å si noen positive ord til Fremskrittspartiet for et representantforslag. Jeg synes det er spennende at noen våger å tenke nytt og annerledes, også på dette feltet. Men så må jeg jo skynde meg å si at jeg er ganske rykende uenig i konklusjonene som Fremskrittspartiet kommer med i denne saken. Det er likevel spennende å få en diskusjon om et tema som jeg mener kan være verdt å ta opp.

La meg starte med det som vi er i nærheten av å være enige om, nemlig å se nærmere på grensen for hvor mye formue en student kan ha før stipendandelen blir redusert. Det kan, som flere har sagt her i dag, være mange ulike grunner til at en student har formue. Én årsak, som jeg også selv har hørt eksempler på, er at en har mistet én eller begge foreldrene, og dermed sitter med formue. Disse studentene er i utgangspunktet i en utfordrende og vanskelig situasjon i og med at de har mistet de aller nærmeste. Arven en da får, kan bestå av hus, familiehytte e.l., som i mange tilfeller ikke vil gi en direkte og tilgjengelig avkastning. En slik arv burde først og fremst gi dem en trygghet og ikke være en ulempe, noe en skal straffes for. Det kan være en ekstra belastning om en f.eks. ser seg nødt til å måtte selge huset for å få endene til å møtes. Jeg håpte derfor at regjeringspartiene ville være med og vurdere å fjerne formue som grunnlag for behovsprøving av utdanningsstøtte. Men jeg mener at dette bør tas i forbindelse med evalueringen av Kvalitetsreformen, og ikke stykkevis og delt. Hvis en er redd for kapitalister, vil jeg berolige med at dersom formuen gir avkastning, vil det regnes som inntekt og dermed fanges opp av de eksisterende beløpsgrensene for inntekt.

Når det gjelder forslaget om å fjerne skillet mellom borteboende og hjemmeboende studenter, går Kristelig Folkeparti imot det. Jeg mener det er en styrke og et viktig prinsipp ved dagens ordning for utdanningsstøtte at den skal kompensere for de utgifter det innebærer å måtte flytte fra hjemstedet for å ta utdanning. Det er også et godt distriktspolitisk tiltak, fordi det gir unge som ikke har høyere utdanningsinstitusjoner på sitt hjemsted, en mulighet til likevel å kunne ta en høyere utdanning.

Til slutt: Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å satse på heltidsstudenten. Jeg mener vi får bedre resultater i andre enden om studentene har mulighet til å kunne sette seg ordentlig inn i det stoffet de skal lære. Det har en egenverdi for den enkelte student, men det har også en verdi for samfunnet å ha godt kvalifiserte og faglig dyktige arbeidstakere. Derfor mener vi at vi må ha en studiefinansiering som gjør det mulig å kunne studere. Det er også en av grunnene til at vi har gjennomført Kvalitetsreformen i høyere utdanning, og jeg ser fram til den diskusjonen – som også er nevnt tidligere i dag – som vi skal få i kjølvannet av evalueringen av Kvalitetsreformen. Den vil kunne gi svar på hvilke grep vi må ta for å gi studentene mulighet til å kunne studere på heltid.

Inger S. Enger (Sp) [11:11:30]: Det er viktig å legge forholdene til rette sånn at alle kan få rett til lik utdanning. Og det er allerede blitt nevnt en rekke ganger i dag at gratisprinsippet og god studiefinansiering er prinsipp som det er tverrpolitisk enighet om. Det innebærer at alle som er kvalifisert, skal få mulighet til å ta høyere utdanning, uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi. Det viktigste virkemidlet for å nå målsettinga om at alle skal få mulighet til å studere, er studiefinansieringsordningene. Det er hyggelig at det er tverrpolitisk enighet om det, og jeg kan vel nesten også si: Det skulle bare mangle.

I denne saken ønsker Fremskrittspartiet å viske ut skillet mellom hjemmeboende og borteboende studenter. Senterpartiet er i likhet med de andre partiene uenig i dette. Utdanningsstøtta skal nettopp styrke økonomien til dem som må flytte hjemmefra. Jeg kan bare nevne stikkord som hybel, mat og hjemreiser. Det koster ekstra å bo borte. Og vi må være klar over at svært mange i vårt vidstrakte land ikke har noen reell mulighet til å velge om de vil bo hjemme eller borte. De er avhengige av å flytte på hybel, kanskje i tidligste laget mange ganger, for å få den utdannelsen som de ønsker seg. Derfor er det viktig at vi holder på dette skillet, slik at borteboende får et fortrinn iallfall når det gjelder økonomi.

Det skal sies at Fremskrittspartiet bringer fram «gode» eksempler som viser at det jukses med hjemme- og borteboing. Jeg tviler ikke på at det som Fremskrittspartiet kommer med her, medfører riktighet, og da er det svært alvorlig. Svindel kan aldri godtas, og det må være ei oppgave for studentorganisasjonene å ta tak i dette, og ikke se gjennom fingrene med slike ting. Da må de selvfølgelig først bli kjent med det. I tillegg må Lånekassen gå gjennom rutinene for å hindre at vi får slike utslag. Det er også pålegg fra komiteen om å be departementet gå gjennom regelverk og rutiner for å sikre at intensjonen med stipendordningen ivaretas på en god og ordentlig måte.

Så er det en øvre grense for studentinntekt før avkorting av lån og stipend. Senterpartiet mener at det er riktig. Beløpet kan alltid diskuteres. Den som har hatt unger i studier og jobb samtidig, veit at det beløpet alltid vil føles for lite. Men det er riktig som Gundersen sa, dette behandles jevnlig, og det endres jevnlig. Jeg tror det behandles på en riktig måte.

I brev til komiteen skriver tidligere statsråd Djupedal at en full avvikling av behovsprøving mot inntekt sannsynligvis vil medføre at flere studenter med høg inntekt vil søke stipend. Jeg siterer fra brevet:

«Jeg anser det som rimelig at studenter med relativt god inntekt i større grad finansierer utdanningen selv, uten de samme bidrag fra staten som personer med liten eller ingen inntekt.»

Det er jeg enig i. Hovedpoenget med støtten må jo være at alle skal kunne ta utdanning, og det er et verdifullt prinsipp å holde på.

Når det gjelder formue, stiller saken seg noe annerledes. Det kan være mange grunner til at studenter har formue. Det er bl.a. nevnt triste ting her, som at en kan ha mistet en av foreldrene sine. Det er ikke slik at all formue gir avkastning. Det kan derfor være grunn til å se på behovsprøving i forbindelse med dette. Et mindretall i komiteen ber da også Regjeringa vurdere om formue skal fjernes som grunnlag for behovsprøving av utdanningsstøtte.

Når det gjelder Kvalitetsreformen, kommer evaluering etter jul, og da vil som kjent studiefinansieringsordningen være en viktig del. Vi ser fram til det.

Odd Einar Dørum (V) [11:16:30]: Jeg er inne i en mental øvelse for tiden som heter: Hvordan skjerper man retorikken uten å bli klubbet av presidenten? Så som en forpostfektning til denne øvelsen vil jeg si at det jeg nå skal si til Fremskrittspartiets innlegg, ikke har metaforer fra dyreriket. Det er verken hentet fra den sjelstilstand man er i når man er i fjellet og leter etter sine sauer og har fred i sinnet, eller den uro som man har når man kan se hodeløse kyllinger springe rundt i verden. Det er rett og slett hentet fra den normale samfunnsdebatt, hvor man på en grei og tydelig måte både er enig og uenig med hverandre. Mer følger senere, i senere innlegg.

Så til saken. Venstre er rett og slett uenig i å fjerne forslaget om skillet mellom hjemmeboende og borteboende, så det stemmer vi imot. Vi mener når det gjelder inntektsgrensene, at det koster så mye penger at det har vi ikke penger til. Siden vi skal prioritere kronene reelt innenfor budsjetter – og det skal vi også gjøre som opposisjonsparti – må vi prioritere våre kroner, og vi velger å bruke dem til andre formål.

Når det gjelder den tredje saken som Fremskrittspartiet har tatt opp, har Venstre sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti valgt ikke å stemme for forslaget, fordi vi har oppfattet det slik, som også kom til uttrykk i forrige innlegg, at her er det faktisk en vilje til å gå inn i problemstillingen og ikke bare avvise den. Bare for å gi noen bidrag til det: Vi lever jo som kjent i et samfunn hvor det etter annen verdenskrig var en bred, uttrykt vilje i Norge til at alle skal eie egen bolig. Det er en norsk linje. Den linjen fører jo veldig fort til at man kan bli sittende med formue som ungt menneske. Det er vel ikke meningen at fordi vi har bygd opp et samfunnsgode i vårt land, som altså ble definert som en del av et historisk fellesprogram, skal det plutselig ha noen rikosjetter lenge etterpå. Venstre synes at Fremskrittspartiet har pekt på mange viktige poeng, og vi synes også at saksordføreren har gjort det. Det er klart at hvis man får en arv, kan det, som flere har pekt på, være en arv man ikke kan ta ut noe utbytte av. Hvis man får det i form av penger, avkastning, kommer jo inntektsgrensen inn. Så vi mener veldig sterkt, som vi har skrevet sammen med to andre partier, og som representanten Enger også nå gav uttrykk for, at dette bør vurderes. Vi synes ikke det gir mening å se på formuen, fordi formue i denne sammenheng ikke spesielt er noen ultrarikes muligheter for å spekulere i noe som helst, men det er muligheten for en bred normalitet i et norsk samfunn. Den normaliteten bør vi håndtere ut fra at vi etter min mening, og Venstres mening, skal vedkjenne oss vår historiske arv. På det grunnlaget synes Venstre at det er all mulig grunn til å se på formuesgrensene, og også la dem falle bort, knyttet til stipendier.

Så skal Fremskrittspartiet ha ros for at de i denne saken har pekt på at det er noen som jukser med prinsipper. Det er det dessverre alltid en mulighet for. Lovgivning bygger på at det overveldende flertall er skikkelige. Men det er alltid noen som prøver å komme seg unna, og derfor synes Venstre det er viktig, på samme måte som andre partier i komiteen, at der vi kjenner til muligheter for juks og svindel, får vi slå ned på det slik det er, ut fra det enkle prinsipp at lovlydighet skal vi hedre, og brudd på loven og juks med loven skal vi reagere mot uansett hvem som driver med det. Det starter f.eks. med at noen prøver å snike på trikken, som noen på en skole i Oslo gjorde for noen år siden. Da er det slik at når man er på skolevalg for partiet Venstre, tar man et steinhardt oppgjør med dem som prøver å snike på trikken. Og da får man applaus for det, for det er jo ikke slik at lealaushet belønnes. Det er jo slik at man sier fra om at juks egentlig er å undergrave for andre, for det er det det er. Jukser man f.eks. med stipendieordninger, stjeler man fra andre. Det er det som er den folkelige og direkte måten å uttrykke seg på. Man forsyner deg av kassa, som rammer andre. Og da bør det beskrives på den måten. På det punktet er jo komiteen, også oppildnet av Framskrittspartiets forslag, blitt enig om at der får man reagere overfor de tilfellene man kjenner.

Jeg vil slutte dette innlegget med å oppfordre statsråden til spesielt å se på formuesgrensene og formuessituasjonen, fordi jeg synes vi har en situasjon i Norge som gjør at det er godt begrunnet å gjøre det.

Statsråd Tora Aasland [11:21:02]: Jeg skal kommentere de tre forslagene som er fremmet i representantforslaget fra Fremskrittspartiet.

Når det gjelder forholdet hjemme-/borteboer, er det i Norge lang tradisjon for sammenheng mellom utdanningsstøtten og utgiftene ved å flytte hjemmefra for å ta utdanning. Dette har ikke minst vært et viktig distriktspolitisk hensyn.

Dagens ordning innebærer at hjemmeboende og borteboende studenter får samme støttebeløp, på den måten at hjemmeboende elever og studenter får hele støtten som lån.

Rentefritaket på lånet under utdanningen er en vesentlig statlig subsidiering. Rentefritak gis også til hjemmeboende.

Hjemme- og borteboende studenter vil normalt ha ulike bokostnader, som flere av representantene har vært inne på. Ut fra den vurderingen er det rimelig at det ikke gis samme støtte. Jeg ser at komiteens flertall deler dette synet.

Komiteen er bekymret over påstanden om at studenter bevisst omgår regelverket for tildeling av stipend. Dette er noe departementet følger nøye i forvaltningen av studiefinansieringen. Å motvirke juks er en forutsetning for tillit til Lånekassen.

Når det gjelder behovsprøving mot inntekt, er det et grunnleggende prinsipp ved utdanningsstøtteordningene at de skal bidra til like muligheter til utdanning, uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet og økonomiske og sosiale forhold.

Ved utarbeiding av støtteordningene har man vurdert det slik at personer med god personlig økonomi i mindre grad enn personer med svak personlig økonomi har behov for støtte fra det offentlige til å gjennomføre utdanning. Dette er bakgrunnen for at behovsprøving har en sentral plass ved stipendtildelingen i støtteordningene.

Lånetildeling skjer uten behovsprøving for søkere i høyere utdanning, slik at likviditeten til studentene ikke er påvirket av behovsprøvingen.

Det er ikke urimelig at studenter med relativt god inntekt i større grad finansierer utdanningen selv, uten de samme bidrag fra staten som personer med liten eller ingen inntekt. Jeg ser at flertallet i komiteen deler dette synet, og jeg konstaterer også at her er det en åpenbar politisk uenighet.

Vedrørende behovsprøving mot formue har også denne behovsprøvingen sin bakgrunn i utdanningsstøtteordningens formål, nemlig å bidra til at alle kan ta utdanning, uavhengig av bl.a. økonomisk situasjon. Utgangspunktet er at personer med til dels stor formue i større grad enn personer med lav eller ingen formue kan finansiere utdanningen selv.

Å behovsprøve utdanningsstipend og forsørgerstipend mot formue har også vært et viktig fordelingspolitisk virkemiddel. Jeg har imidlertid forståelse for at reglene av enkelte kan oppleves urimelige. Jeg lytter til det som blir sagt her, og vil selvfølgelig være åpen for å diskutere konsekvenser av samfunnsendringer i dette forholdet. Det kan vi sikkert få anledning til å komme tilbake til.

Selv om formue ikke nødvendigvis gir økt likviditet, vil personer med formue f.eks. stille sterkere i en etableringsfase etter studietiden. Lånetildelingen skjer uten behovsprøving for søkere i høyere utdanning, slik at likviditeten til studentene da ikke er påvirket av behovsprøvingen.

Det er viktig for meg å understreke at kapitalinntekter, det vil si renter og aksjeutbytte, behovsprøves ikke. Bare personinntekt, det vil si arbeidsinntekt og eventuelle trygdeytelser, behovsprøves.

Jeg vil til slutt understreke at Regjeringen selvsagt vil ha med vurdering av studiefinansiering i den bebudete meldingen om evaluering av Kvalitetsreformen. Det vil da være rikelig anledning til å komme tilbake til dette i et noe mer helhetlig perspektiv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [11:25:21]: Først vil jeg gratulere statsråden med stillingen. Vi har store forventninger, så dette blir spennende.

Men så til saken. Det har gjennom media framkommet at det offentlige taper rundt 40 mill. kr årlig på urettmessig tildelt borteboerstipend. Noe av dette skyldes bevisst svindel, og i 2006 ble 15 personer anmeldt for dette forholdet. Lånekassen har kun mulighet til å ta stikkprøver for å avdekke svindelen. Studenter opplyser at de opplever Lånekassens regelverk som kronglete formulert og lite oversiktlig, og selv de som jobber i Lånekassen, har problemer med å forstå forskriftene.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hva vil statsråden gjøre med dette? Vil hun styrke antallet saksbehandlere i Lånekassen og dermed bedre muligheten til å kontrollere, vil hun forenkle Lånekassens regelverk og gjøre det mer forståelig, eller vil hun opprettholde dagens system, som innbyr til svindel og også til forskjellsbehandling?

Statsråd Tora Aasland [11:26:18]: Jeg har to poeng i mitt svar til representanten. Det første er at vi, som jeg sa, vil følge nøye med i svindelsaker. Det skal ikke svindles. Det er ikke med på å bygge opp tillit verken til Lånekassen eller til våre systemer, så det vil departementet og jeg følge nøye med i.

Når det gjelder språklige problemer, problemer med å forstå saksdokumenter eller regelverk fra Lånekassen på grunn av vanskelig språk, synes jeg det er en viktig sak å ta opp for å få språket forståelig og få formidlet de reglene vi har, på en forståelig måte. Så jeg merker meg det poenget.

Gunnar Gundersen (H) [11:27:09]: Når saksordføreren og mindretallet valgte de formuleringene vi gjorde om formue, var det for å invitere til en gjennomgang av problemstillingen på et helt annet nivå enn bare å heve grensene, for det gjør vi hvert år i statsbudsjettet.

Nå har jeg notert meg at representanter fra flertallet og også statsråden har sagt at man er oppmerksom på at det er mange årsaker til at man har formue. Så jeg vil egentlig bare spørre om en slik evaluering og vurdering kommer tilbake når Kvalitetsreformen skal evalueres, i den rapporten Stortinget da får.

Statsråd Tora Aasland [11:27:53]: Jeg skal i hvert fall sørge for at det blir fullt mulig å diskutere dette i et bredere perspektiv i forbindelse med stortingsmeldingen om evaluering av Kvalitetsreformen.

Jeg har hørt nøye på det som er sagt her i dag, også når det gjelder utviklingen på formuessiden. Men enhver evaluering er avhengig av det grunnlaget man har, og her har man sannsynligvis et begrenset grunnlag så langt. Men som sagt, det vil bli fullt mulig å diskutere det på politisk basis og på bakgrunn av de faktaopplysninger man da har på det tidspunktet.

Anders Anundsen (FrP) [11:28:37]: Statsråden er naturlig nok noe forsiktig, og det kan jeg forstå, etter såpass kort tid i statsrådssetet. Jeg vil likevel følge opp representanten Gundersens spørsmål – og være svært konkret.

Statsråden sier at hun vil åpne for at dette skal diskuteres, og at det skal være rom for diskusjon osv. knyttet til formuesbegrensningen. Vil statsråden helt konkret selv sørge for at det i Regjeringens evaluering som kommer til Stortinget, vil foreligge en konkret vurdering av det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet som forslag nr. 3, og den problemstillingen som er berørt, knyttet til formuesbegrensing? Vil statsråden selv sørge for at hun tar dette opp, og konkluderer overfor Stortinget?

Statsråd Tora Aasland [11:29:26]: Jeg vil sørge for at det blir en vurdering gjort av departementet, slik at saken kan drøftes av Stortinget også ut ifra dette forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:30:00]: Studiefinansiering er et nøkkelord for å kunne sørge for at alle skal ha mulighet til å ta høyere utdanning. Selv om vi ikke er i nærheten av det, bør også gratisprinsippet ligge til grunn for våre tertiærutdanninger.

Det er derfor etter min oppfatning et alvorlig problem når det avdekkes at nasjonen taper rundt 40 mill. kr årlig på urettmessig tildelt borteboerstipend. En kan stille seg spørsmålet om dagens studenter har mistet all moral, eller om de er så dumme at de ikke forstår Lånekassens forskrifter. Eller kanskje Lånekassens saksbehandlere gjør alt de kan for å lage vanskeligheter for studentene? Nei, jeg tror at studentene verken er dumme eller uten moral, og jeg tror og stoler på at Lånekassens saksbehandlere gjør sitt arbeid på en samvittighetsfull måte. Jeg tror problemet er sammensatt. Riktignok oppfattes Lånekassens regelverk av mange som lite oversiktlig og ikke helt enkelt å forstå. Derfor kunne nok Lånekassen med fordel ha styrket sitt informasjonsarbeid.

Når det gjelder såkalt borteboerstipend, er det etter min oppfatning ikke så vanskelig å forstå. De fleste vil da skjønne at man må bo borte fra sine foreldre eller foresatte, eller at man i det minste må ha en egen husholdning for å ha krav på borteboerstipend. Riktignok finnes det også her noen byråkratiske formuleringer om hus med mer enn fire boenheter, osv., men i utgangspunktet skulle ikke denne ordningen være til å misforstå.

Når vi likevel ser et slikt omfattende misbruk, er det etter min oppfatning et uttrykk for at studiefinansieringen generelt er for dårlig. Studiestøtten her i landet ligger under EUs fattigdomsgrense, og under minstepensjon.

Stortingets krav gjennom Kvalitetsreformen har også ført til et økt press på å fullføre studiene på normert tid, noe som begrenser den enkelte students mulighet til inntektsbringende arbeid ved siden av studiet, hvis han eller hun vil følge normal studieprogresjon. Det er tydelig at det å skaffe seg borteboerstipend derfor framstår som en attraktiv måte å skaffe seg mer penger på. Når en også vet at risikoen for å bli oppdaget er relativt liten, nærmest inviterer det en fattig student til å jukse litt med opplysningene i søknadsskjemaet.

Fremskrittspartiet går inn for at både hjemmeboende og borteboende får samme støtte til utdanning. En slik ordning vil etter vår oppfatning bidra til like muligheter til utdanning og like rettigheter. Etter vår oppfatning vil det bidra til et mer oversiktlig og et enklere regelverk, og det vil redusere behovet for byråkrati og kontrolltiltak for å begrense juks. Samtidig vil det ikke minst føre til at studentene ikke fristes til å bli lovbrytere for å kunne fullføre sine studier på en slik måte som Stortinget og dermed samfunnet har lagt opp til gjennom Kvalitetsreformen.

Vi ser i Bergens Tidende den 17. april:

«Studentsvindel er eit stort problem for oss, stadfestar Wenche Merli, informasjonssjef i Lånekassen.»

Og videre

«Vi har ikkje tal på kor stort misbruket av Lånekassen sine midlar er.»

Dette bekrefter at vi må gjøre noe. Derfor vil jeg tilrå Stortinget å stemme for Fremskrittspartiets forslag.

Gunnar Gundersen (H) [11:32:57]: Det er mulig poenget er forstått allerede, men til representanten Anundsen, som lurte på hvorfor vi ikke kunne gå for det å heve grensen, når vi faktisk foreslår at man vurderer å fjerne den: Hvert år behandler man et statsbudsjett, og da kan man gå inn og heve grensene. Vi ønsket å løfte det opp på et høyere nivå, hvor man faktisk får grunnlag for å vurdere i hvilken grad man skal opprettholde den behovsprøvingen som gjelder for formue, for den situasjonen er ganske sammensatt. Dette dreier seg også om hvordan man skal bruke tilgjengelige skattemidler på en fornuftig og forståelig måte ute.

Vi registrerer også at provenyeffekten av å endre noe ved formuesskatten er atskillig mindre, i henhold til statsrådens svarbrev til komiteen, enn den er av å begynne å gjøre noe på inntektssiden.

Så det er rett og slett grunnen, og vi har fått gode svar her i Stortinget som gjør at vi nå kan imøtese en framtidig diskusjon om det temaet.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.