Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Carl I. Hagen (FrP) [12:07:25]: (ordfører for saken): Komiteen viser til Riksrevisjonens undersøkelse av skatteoppkrevernes innkreving og stedlige arbeidsgiverkontroll, i Dokument nr. 3:10 for 2006-2007, som er datert 1. juni 2007. Vi understreker viktigheten av Regjeringens videre oppfølging av denne saken. Dette er en ny undersøkelse, etter at man fra Riksrevisjonen to ganger tidligere har gjort undersøkelser, Dokument nr. 3:12 for 1999-2000 og Dokument nr. 3:5 for 2001-2002, hvor man har fokusert på om innfordringsarbeidet for restskatt ble praktisert som forutsatt, og hvor man foretok en vurdering av omfang og kvalitet av den statlige arbeidsgiverkontrollen. Komiteen vil minne om at Finansdepartementet fulgte opp disse dokumentene og orienterte Stortinget i Riksrevisjonens Dokument nr. 3:1 for 2005-2006.

Det er kanskje grunn til å minne om at det overordnede mål for skatteetaten er å sikre en korrekt fastsettelse og innbetaling av skatter og avgifter, med de to sentrale oppgavene som innkreving av skatter og kontroll av arbeidsgivernes innberetning og innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift. Systemet er basert på at de kommunale skatteoppkreverkontorene står for både innkreving og kontroll. Slik komiteen har forstått situasjonen, har innkrevingsresultatet og bruken av virkemidler i mange år imidlertid variert sterkt mellom kommunene. Komiteen vil minne om at den generelle skatteinnkreving fungerer godt i vårt land, idet hele 99,7 pst. av utliknet skatt blir innbetalt. Riksrevisjonens undersøkelse kan kanskje derfor oppfattes som marginal, da den – slik komiteen oppfatter det – primært fokuserer på de utestående 0,3 pst. av skatterestanser.

Et av spørsmålene i forbindelse med å få disse skatterestanser inn har vært spørsmålet om i hvilken grad det er hensiktsmessig å bruke tvang. Skal det brukes, er det også helt avgjørende at det vil kunne gi noen ønskede resultater, og at det ikke gir uønskede resultater. I forbindelse med denne diskusjonen hadde jeg et møte, sammen med noen av komiteens medlemmer, med Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring, NKK, og et møte med Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, KS. De gjorde rede for sine synspunkter, og disse synspunktene er videreformidlet til komiteen.

I denne forbindelse registrerer komiteen at de skatteoppkrevere som raskt iverksetter innkreving, også tvangsinnfordrer en større andel av kravene, noe som understreker betydningen av en raskest mulig innkrevingsprosess. Det er komiteens oppfatning at denne prosessen ikke må gå på bekostning av skattyters rettigheter, men at det må praktiseres og utøves skjønn i gjennomføringen. Fra NKK og KS fremkom det klare signaler om at både Finansdepartementet og Skattedirektoratet faktisk ønsker minimal bruk av konkursbegjæringer mot personlig skattytere, som representerer de 0,3 pst. av utestående og ikke innbetalt skatt, noe komiteen har merket seg. Komiteen innser også at bruk av tvang mot personer som mangler evne til å gjøre opp for seg, er et dårlig virkemiddel, da hele 70 pst. av denne gruppe personer består av saker med ikke innsendt selvangivelse og dermed skjønnslikning, ukjent bopel, konkurser, alvorlig sykdom og andre spesielle årsaker. Komiteen innser at virkemidler må tilpasses der skyldner har betalingsvilje, men mangler betalingsevne. Dagens innkrevingssystem har mange positive elementer som bør videreføres.

Vi har også merket oss at undersøkelsen bekrefter at tvangssalg og konkurs brukes i svært liten grad av skatteoppkreverkontorene, da instruksen sier at etaten skal være tilbakeholden med å begjære vanlige lønnstakere konkurs. Det er klart at skatteoppkreverkontorene må følge de instrukser de har fra sine overordnede myndigheter, som er Skattedirektoratet og Finansdepartementet.

Til slutt vil jeg si at hele dette systemet har vært undersøkt ganske grundig, og mens komiteen arbeidet med sin sak, avgav Solberg-utvalget sin innstilling 6. november 2007. Utvalget, som ble oppnevnt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet 21. september 2005 for å gjennomgå det offentlige innkrevingsapparat med sikte på forbedringer, konkluderer med at all statlig innkreving av regninger som ikke er blitt betalt, bør samles i én etat. Komiteen som komite tar ikke stilling til dette spørsmålet, da det ikke tilligger kontroll- og konstitusjonskomiteen, og fordi dette er et spørsmål Regjeringen må vurdere og ta stilling til først, og så får Stortinget komme inn i bildet når Regjeringen har avsluttet sitt arbeid og eventuelt fremmer forslag overfor Stortinget.

Ola T. Lånke (KrF) [12:13:02]: Den foreliggende rapporten fra Riksrevisjonen er en oppfølging av tidligere undersøkelser av skatteoppkrevernes innfordringsarbeid og stedlige arbeidsgiverkontroll.

I denne omgang er det innfordringsarbeidet i forhold til restskatt for personlig skattytere og skatteoppkrevernes stedlige kontroll av arbeidsgiverne som er undersøkt. Undersøkelsen viser at det fortsatt er store variasjoner kommunene imellom, både i forhold til tid, beløp og bruken av ulike innfordringstiltak i restskatteinnkrevingen.

Også når det gjelder arbeidsgiverkontrollen, er det store variasjoner i kontrolldekningen mellom kommunene. En effektiv innfordring av skatter og en vel fungerende arbeidsgiverkontroll er av stor samfunnsmessig betydning. Til tross for de svakheter Riksrevisjonen peker på i sin rapport, er det grunn til å understreke at skatteinnkrevingen i Norge fungerer bra. Godt over 99 pst. av utliknet skatt blir innbetalt. Restskatten utgjør bare en liten del av skatten.

En stor del av den skatten som ikke blir innbetalt, gjelder personer som det vil kunne være vanskelig å få innbetalinger fra. Det er i stor grad personer som ikke har levert selvangivelse, og som er skjønnsliknet, bl.a. personer som verken har kjent adresse eller telefon, ubemidlede personer og andre i vanskelige livssituasjoner. Bruk av tvang overfor disse som er i en vanskelig livssituasjon, har liten effekt og er et lite tjenlig virkemiddel.

De lokale skatteoppkreverne, særlig på mindre steder, har ofte god kjennskap til hvem det kan ha noen hensikt å bruke tvang overfor. Stortinget har ellers tidligere vært opptatt av at en også må ivareta andre hensyn overfor folk som har betalingsproblemer, bl.a. at også offentlige kreditorer må bidra til gjeldsordninger når dette er hensiktsmessig.

Når det gjelder arbeidsgiverkontrollen, påpeker Riksrevisjonen bl.a. at kontrollene ikke er mange nok og gode nok, særlig i mindre kommuner. Jeg har lyst til å understreke at god arbeidsgiverkontroll er viktig for å avdekke skatteunndragelser og svart arbeid. Samtidig er det viktig å understreke at variasjoner i kontrolldekning også kan ha sammenheng med ulik næringsstruktur. Eksempelvis er 57 pst. av arbeidsgiverne konsentrert i 11 pst. av kommunene, og 54 pst. av de mindre kommunene har kun 14 pst. av arbeidsgiverne.

I små kommuner er også næringsgrunnlaget godt kjent for skatteoppkreveren. At det ikke avdekkes noe i nesten halvparten, eller ca. 43 pst., av kontrollene, kan også ses som positivt og viser at bedriftene er påpasselige i sitt regnskapsarbeid.

Kristelig Folkeparti har tro på at lokal kunnskap også i skatteinnkrevingen bidrar til at skatteinnkrevingen er så god som den er. Vi ser det derfor som viktig fortsatt å opprettholde denne funksjonen i kommunene.

Lars Peder Brekk (Sp) [12:16:47]: Jeg vil også kommentere Solberg-utvalgets innstilling, NOU 2007:12, om offentlig innkreving, der det konkluderes med at all statlig innkreving av regninger som ikke er blitt betalt, bør samles i én etat. Det går inn på en av de viktigste diskusjonene rundt denne saken, hvem som skal ha ansvaret for innkrevingen – om det fortsatt skal være et kommunalt ansvar som i dag, eller om det skal samles i én statlig etat.

Fra Senterpartiets side vil vi advare mot en statliggjøring av innkrevingssystemet. Det vil kunne få store konsekvenser for kommunesektoren. Kommunene vil miste sin særnamsmannskompetanse, som gjør dem i stand til å kreve inn sine egne kommunale krav. En slik løsning vil innebære at kommunene i framtiden må få hjelp fra denne sentrale innkrevingsetaten, alternativt fra noen annen, til å kreve inn alle kommunale krav som ikke betales ved forfall. Jeg vil uttrykke skepsis mot å statliggjøre det og ytterligere byråkratisere skatteinnkrevingen, som jeg mener ligger som en konsekvens av dette forslaget.

En sentralisering av debitortilpasset innkreving vil føre til dårligere kommunikasjon og kontakt mellom skatteoppkrever og skattyter. Det er en stor utfordring i skatteinnkrevingen knyttet til skatterestanser der inntekt og skatt tidligere er fastsatt på grunnlag av skjønn. Kjennskap til disse skjønnskravene tilsier at svært mange av disse skattyterne ikke har mulighet til å betjene sin gjeld, og det er lite sannsynlig at en statlig etat vil kunne klare denne jobben bedre enn lokale innkrevere. Jeg vil understreke at flere av disse skyldnerne allerede er vanskeligstilte innbyggere, som ikke en statlig etat vil kunne ha like god oversikt over som kommunale innkrevere. En ytterligere statliggjøring av skatteinnkrevingen vil derfor kunne få konsekvenser for innkrevingsresultatet også for en statlig etat, og man vil trolig få større grad av byråkrati og feilvurderinger i forhold til denne skyldnergruppen.

Kommunalt ansvar for skatteinnkreving har positive distriktspolitiske konsekvenser. Dagens desentraliserte lokalisering innebærer at det opprettholdes innkrevingsmiljøer og arbeidsplasser i utkantstrøk. Det betyr også at lokalt næringsliv har kort vei til en av sine viktigste offentlige samarbeidspartnere. En eventuell statliggjøring vil altså da bety sentralisering, og en reduksjon av antall kontorer – det hevdes ned mot en fjerdedel av det antall kontorer vi har i dag – vil ha negative distriktspolitiske konsekvenser.

Det overordnede målet for skatteetaten er å sikre en korrekt fastsettelse og innbetaling av skatter og avgifter, med de to sentrale oppgaver som innkreving av skatter og kontroll av arbeidsgivernes innberetning og innbetaling av skatt og arbeidsgiveravgift. Vi har et system som er basert på at de kommunale skatteoppkreverkontorene står både for innkreving og kontroll, noe som jeg observerer at ifølge kontrollen fungerer godt. De kommunale skatteoppkreverne gjør en god jobb med innkreving av skatt. Den høye prosenten som innkreves, viser det: godt over 99 pst. Ved en videreføring av den lokale innkreving vil det være lettere å bruke lokal kunnskap i innkrevingsarbeidet. Slik kan en på en bedre måte ivareta også andre hensyn Stortinget tidligere har vært opptatt av i forhold til enkeltpersoner som har betalingsproblemer, eksempelvis ved bruk av gjeldsordning når dette er hensiktsmessig.

Avslutningsvis vil jeg bare konstatere at den kommunale skatteinnkrevingen har bred støtte i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.