Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:27:05]: Den direkte foranledningen til redegjørelsen og debatten i dag er et vedtak fattet i Stortinget 5. desember i fjor:

«Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram for Stortinget en samordnet plan for utvikingen av Norges bidrag til Afghanistan, herunder den sivile utviklingsbistanden og bidragene til den politiske stats- og nasjonsbyggingen i landet.»

I tillegg til dette har det brutale angrepet mot Serena Hotel i Kabul 14. januar i år ført til en enda bredere debatt om Afghanistan og vår egen politikk i landet. Angrepet - som tok flere menneskeliv, deriblant ett norsk - var svært dramatisk. Trolig var det første gang at en offisiell norsk delegasjon i utlandet ble rammet direkte av et terrorangrep.

Regjeringen tar dette på det største alvor. Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har siden 15. januar arbeidet med en grundig gjennomgang av hendelsene knyttet til angrepet, en gjennomgang av forberedelsene til mitt besøk i Afghanistan, og forslag til videre oppfølging bl.a. når det gjelder sikkerhet ved reiser til utsatte områder.

Jeg viser til kontakt med de parlamentariske lederne i forrige uke der jeg har orientert om at forsvarsministeren, justisministeren og jeg vil konsultere den utvidede utenrikskomite om resultatene av gjennomgangen og vårt videre planlagte arbeid med dette spørsmålet på det tillyste møtet i komiteen i morgen, onsdag 6. februar.

Rapportene fra departementene vil bli offentliggjort senere samme dag, altså i morgen. Disse vil gi en samlet gjennomgang av hendelsene og forslag til noen umiddelbare tiltak. Regjeringen vil orientere om det videre oppfølgingsarbeidet som nå vil bli igangsatt med rutiner knyttet til besøk til utsatte områder.

I lys av dette legger jeg opp til at fokus for denne redegjørelsen vil holde fast ved formålet, nemlig å svare på anmodningen fra 5. desember i fjor om å presentere en samordnet plan for utviklingen av Norges bidrag til Afghanistan.

Tidspunktet for redegjørelsen er også hensiktsmessig ut fra møtene på politisk nivå som skal finne sted i NATO fram mot toppmøtet i Bucuresti 2.-4. april i år. Et forsvarsministermøte finner sted i Vilnius denne uken, og et utenriksministermøte avholdes tidlig i mars. I lys av den debatten som nå pågår, finner jeg det derfor riktig å gi denne redegjørelsen et bredt perspektiv, i tillegg til å fokusere på den norske innsatsen.

Jeg ønsker i dag å beskrive situasjonen i landet slik Regjeringen nå opplever den. Det kan forklare bakgrunnen for innretningen av våre bidrag og sette disse bidragene i perspektiv i forhold til det internasjonale samfunns samlede innsats.

Når vi skal vurdere situasjonen i Afghanistan i dag, er det naturlig å ta utgangspunkt i hvordan landet så ut ved inngangen til dette tiåret. Det var omstendighetene rundt 2001 som la grunnlaget for det engasjementet så mange land deltar i nå.

Afghanistan var et land som - med unntak av en mindre del i nord - ble styrt av et Taliban-regime som sjokkerte oss alle. Det sjokkerte oss ved daglige og brutale brudd på grunnleggende menneskerettigheter, gjennom offentlige henrettelser ved steining, gjennom overgrep mot kvinner, gjennom utelukkelse av jenter og kvinner fra utdanning, ved forbud mot bilder av mennesker og mot fjernsyn, og gjennom ødeleggelser av historiske og religiøse monumenter, vår felles verdensarv.

Og ikke minst: Det var et land som gradvis ble et fristed for utenlandske terrorister - som Al Qaida - og dermed et arnested for planlegging av terrorhandlinger mot andre land. Det mest ødeleggende - men langt fra det eneste - var angrepene på New York og Washington D.C. den 11. september 2001. I tråd med retten til selvforsvar angrep USA Afghanistan i oktober 2001, og Taliban-regimet falt.

Under FN-konferansen om Afghanistan i Bonn i desember 2001 ble det inngått en avtale om midlertidige ordninger i landet, i påvente av igjen å få etablert permanente myndighetsinstitusjoner. Avtalen ledet fram til valg til afghanske politiske institusjoner. Den anerkjente at det ville ta tid før nye afghanske sikkerhetsstyrker og militære styrker ville være fullt ut etablerte og operasjonelle, og den anmodet derfor FNs sikkerhetsråd om en styrke med et FN-mandat.

Situasjonen i Afghanistan ble av Sikkerhetsrådet betegnet som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. På bakgrunn av Bonn-avtalen og et uttrykt ønske fra afghanske myndigheter vedtok Sikkerhetsrådet, i resolusjon 1386, under FN-paktens kapittel VII å autorisere en internasjonal sikkerhetsstyrke, ISAF, slik at dette midlertidige afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet.

Den midlertidige Bonn-avtalen ble fulgt opp av London-konferansen, ledet av FN, Afghanistan og Storbritannia, som for to år siden vedtok et omfattende program, Afghanistan Compact, for å bringe varig stabilitet og utvikling til landet gjennom bred internasjonal innsats.

I dag kan vi slå fast at arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Vi snakker om verdens femte fattigste land. Etter nesten tre tiår med krig og konflikt lå landets infrastruktur i ruiner. Statsinstitusjonene eksisterte ikke, eller fungerte ikke. Helse- og undervisningsvesenet var ødelagt. Den humanitære situasjonen var prekær for millioner av mennesker. Mange av Afghanistans mest utdannede hadde forlatt landet.

Samtidig hadde nok både de nye afghanske myndighetene og det internasjonale samfunnet undervurdert Talibans evne - og andre opprørsbevegelsers evne - til å komme tilbake.

Riktignok ble Taliban dramatisk svekket, men bevegelsen fikk gradvis anledning til å bygge seg opp i områder i Afghanistan og i Pakistan. Dermed ble den igjen - for to år siden - i stand til å utfordre både det internasjonale samfunn og de nye folkevalgte myndighetene. I tillegg kommer en rekke andre væpnede grupperinger som vanskelig lar seg innordne i et felles afghansk styresett.

Det er ikke vanskelig å beskrive problemene og utfordringene i dagens Afghanistan. De er mange, og de er krevende:

De humanitære utfordringene er fortsatt store. Statsinstitusjonene er svake. Det er utbredt korrupsjon, og landet er verdens største produsent av opium.

Opprørsbevegelsene er blitt sterkere. De utfordrer den afghanske regjering og det internasjonale samfunn i betydelige deler av landet.

Rettssystemet er svakt. Rapporterte menneskerettighetsbrudd omfatter utenomrettslige henrettelser, voldtekt, kidnapping, menneskehandel og mishandling av fanger.

Sikkerhetsutfordringene i landet er ikke blitt mindre. Det opplever vi hver dag. Men den store våroffensiven mange ventet på i 2007, uteble. I stedet gikk Taliban og andre opprørsbevegelser over til mer omfattende bruk av veibomber, selvmordsaksjoner og andre former for såkalt asymmetrisk krigføring.

Det er imidlertid viktig i dette bildet å framheve positive utviklingstrekk, fordi disse ofte forsvinner i debatten om de problemene vi nå står overfor. La meg beskrive noen av disse trekkene, slik FN i Afghanistan framstiller situasjonen.

Først det overordnede politiske: Det er i 2004 og 2005 blitt holdt demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og provinsforsamlinger. En fjerdedel av nasjonalforsamlingens medlemmer er kvinner.

En ny konstitusjon er vedtatt. Lovverket er under utvikling. Statsinstitusjonene bygges opp.

Om lag 80 pst. av befolkningen har nå tilgang til helsetilbud - om enn beskjedent og utilstrekkelig - sammenliknet med 9 pst. i 2004. Mer enn 4 000 klinikker og helsestasjoner er åpnet de siste fire årene. Barnedødeligheten er redusert med en fjerdedel.

Hele seks millioner barn og ungdommer er nå under utdanning - millioner av dem er jenter. Neste skoleår starter 400 000 jenter på sin skolegang. Ti universiteter er etablert rundt om i landet, mens knapt ett fungerte under Taliban-regimet.

Bortimot 4 000 km vei er fullført de siste årene. Det mest framtredende prosjektet er en ringvei som skal knytte hele landet sammen.

17 000 lokalsamfunn er omfattet av utviklingsprosjekter innen skole, helsevesen, vei og vannforsyning gjennom regjeringens nasjonale solidaritetsprogram.

Over fem millioner flyktninger har returnert.

Regjeringens inntekter har økt med en fjerdedel bare det siste året. Inntektene pr. innbygger har vokst betydelig.

Det eksisterer syv nasjonale fjernsynsstasjoner, en rekke radiostasjoner og en stadig mer omfattende presse.

Om lag 150 byer har i dag mobiltelefonnett og internettjenester.

Om lag 60 000 tidligere krigførende er avvæpnet og reintegrert i samfunnet.

Samlet er nesten 27 milliarder dollar gjort tilgjengelig fra det internasjonale samfunn. Det inkluderer både sivil og militær innsats.

Jeg vet at også slike tall ikke gir et fullstendig bilde. Institusjonene er fortsatt svake. Kvaliteten på de tjenester som er tilgjengelige, er beskjeden. Selv mange av dem som har fått et bedre liv, lever fortsatt i fattigdom og vanskelige kår. De humanitære behovene er derfor fortsatt store. Ytrings- og pressefriheten er under press, og i deler av landet arbeider journalister med livet som innsats.

Forventningene til framgang og fred står fortsatt i kontrast til realitetene for den jevne afghaner. Men illustrasjonene jeg har hentet fram, forteller at vi ikke står overfor en situasjon uten lyspunkter. Bildet er sammensatt. Framgangen blir gradvis synlig for afghanere i mange deler av landet. De begynner å se at den internasjonale og afghanske innsatsen gir resultater - og det for dem i deres dagligliv.

Vi må også se denne delen av bildet. Vi spør ofte om glasset er halvfullt eller halvtomt. Om Afghanistan tror jeg det riktige vil være å si at glasset fylles kontinuerlig, men at det lekker kontinuerlig. Utfordringen er å stanse lekkasjen, og i hovedsak vet vi hvor den kilden ligger.

Det tegnes ofte et bilde av situasjonen i Afghanistan preget av et ukoordinert, utilstrekkelig internasjonalt samfunn, en svak og til dels korrupt afghansk ledelse og en velorganisert opprørsbevegelse med Taliban som hovedaktør. Denne virkelighetsbeskrivelsen må vi også nyansere.

Ja, det internasjonale samfunn preges fortsatt for mye av mangelfull koordinering, som fører til tap av tid og resurser. Ja, den afghanske regjeringen har utilstrekkelig kompetanse og kapasitet, og det finnes et betydelig innslag av korrupsjon.

For Norge har det vært og er det av betydning å få til bedre samordning og styrket afghansk eierskap. Jeg skal komme tilbake til dette. Vi bør også ha et nyansert og realistisk bilde av Taliban og andre opprørsbevegelser.

Det kan ikke herske tvil om at sikkerhetssituasjonen i landet er vanskelig og spent - heller ikke at det har vært et økende antall sikkerhetshendelser det siste året: Mens antallet slike hendelser lå på over 6 600 i 2006, økte det til 8 700 i fjor. Det er klare tall. De representerer anslag som ikke bare fører til tap av liv og ødeleggelse av eiendom, men som sprer frykt og engstelse for framtiden.

Men samtidig er det slik at 70 pst. av disse alvorlige hendelsene fant sted i 10 pst. av distriktene: i de mest utsatte provinsene i sør og øst av landet. Det har vært en økning også i andre deler av landet, inkludert i Kabul-regionen. Men i store deler av Afghanistan er sikkerhetssituasjonen uendret.

For å finansiere sin virksomhet bidrar Taliban nå til økt produksjon av narkotika. Det gjør også flere av de såkalte krigsherrene. Forbindelseslinjene mellom organisert kriminalitet i form av narkotikaproduksjon og smugling som finansieringskilde for opprørsbevegelser er blitt stadig klarere. Det rammer millioner av mennesker i regionen og i Europa, inkludert oss i Norge.

Men også dette bildet har nyanser: Opprørsbevegelsen har det siste året vært utsatt for alvorlige nederlag og er påført betydelige tap. Et antall av de mest erfarne feltkommandantene er drept. I flere av provinsene har opprørslederne følt seg tvunget til å plassere utenlandske ekstremister i kommandoposisjoner. Det undergraver grunnlaget for lokal støtte.

Dette er en vurdering FN i Afghanistan gjør i sin siste rapport til Sikkerhetsrådet.

Videre er det kommet i gang en dialog mellom Afghanistan og Pakistan. De to lands presidenters nærvær ved fredsrådet i august i fjor var et viktig skritt. Møtet mellom dem 27. desember 2007 i Islamabad ble - på begge sider - betegnet som konstruktivt.

Under mitt besøk til Islamabad og Kabul for tre uker siden var det tydelig at begge lands ledere erkjenner at man står overfor en felles interesse i å bekjempe Taliban og andre opprørsbevegelser. Dette er jo en av grunnene til at de forestående valgene i Pakistan blir så viktige, og at den nye pakistanske ledelsen har evne og styrke til å ta tak i denne utfordringen.

Taliban og andre opprørsbevegelser, som Al Qaida og Hezb-e-Islami, ser også at det internasjonale militære nærværet ikke er svekket som resultat av deres virksomhet. Tvert om har antallet internasjonale styrker økt det siste året, og den afghanske hæren blir i økende grad i stand til å delta i og lede operasjoner. Dette poenget er av avgjørende betydning.

Så må vi også nyansere betegnelsen Taliban. Det man til daglig betegner som Taliban, omfatter trolig også et voksende innslag av kriminelle elementer, med virksomhet knyttet til narkotikaproduksjon. Disse gruppene deler ikke nødvendigvis fullt ut Talibans politiske og religiøse målsettinger, men de deler Talibans interesse i å forhindre at fungerende statsinstitusjoner og infrastruktur kommer på plass i landet.

Selv om antallet angrep har fortsatt å vokse, er bildet med andre ord nyansert. Vi vet at det er flere med bakgrunn fra Taliban som slutter seg til de etablerte politiske prosessene i landet. Vi vet at president Karzai har åpnet for politisk dialog. Dette er tendenser vi må være oppmerksomme på, og som vi må gjøre vårt for å støtte opp under.

La meg så berøre noen av de forutsetningene jeg mener står sentralt for at vi skal lykkes. Og la meg legge til: Vi må i det internasjonale samfunn og i dialog med afghanske myndigheter føre debatten om hva det vil si nettopp å lykkes. Og det er også i sammenheng med slike drøftelser at en framtidig exit-strategi kan formes, med andre ord formet om hvordan møte det som kan kalles konkrete suksesskriterier.

Jeg vil mene at det må handle om - på den ene siden - å forhindre at Afghanistan igjen blir et arnested for internasjonal terror. Det kan vi ikke leve med. På den andre siden må det handle om å sette afghanere i stand til å styre Afghanistan. Det er en langsiktig oppgave. Og i løsningen av den oppgaven må vi ta høyde for at afghanere vil styre sitt land etter tradisjoner og normer som kan avvike fra våre. Samtidig må vi holde fast ved at menneskerettighetene er universelle, og at menneskeverdet er unikt.

Arbeidet for sikkerhet er avgjørende. Skal vi lykkes, må den militære innsatsen videreføres.

Dersom vi nå skulle trappe ned det internasjonale militære engasjementet, ville vi svekke viktige og positive utviklingstrekk. Vi må holde fast ved vårt engasjement. Afghanere må settes i stand til å ta - i økende grad - ansvar for egen sikkerhet, gjennom egen hær og eget politi.

For det andre må den internasjonale utviklingsinnsatsen styrkes og samordnes bedre - og synliggjøres i afghanernes navn. Vi må sammen bidra til afghansk eierskap og afghansk ansvar.

Det er ikke viktig om et prosjekt bærer et norsk eller amerikansk flagg. Det avgjørende er at det bærer et afghansk flagg. Dette vil bidra til å styrke befolkningens tillit til landets egne valgte ledere.

For det tredje - og dette er kanskje det viktigste: Den politiske dimensjonen i vår samlede innsats må forsterkes.

Det er sagt før, men det kan gjentas: Løsningen på Afghanistans problemer er ikke militær. Den må finnes politisk.

Det gjelder å bygge opp afghanske institusjoner på sentralt nivå, provinsnivå, distriktsnivå og lokalt nivå. Det gjelder å styrke den afghanske statens mulighet til selv å levere tjenester til sitt folk. Det gjelder å styrke den afghanske statens legitimitet.

Befolkningen må oppfatte at deres egen regjerings «fotavtrykk» er klart og varig, at den har et nærvær som er permanent, og som befolkningen kan ha tillit til, for sikkerhet og for basistjenester.

Slik Regjeringen ser det, er det avgjørende å satse mer på arbeidet med å bygge opp afghanernes eget styresett, egne institusjoner, basert på afghaneres egne behov og deres aktive deltakelse - og la meg legge til: i større grad forenlig med afghanske tradisjoner. Bare slik vil befolkningen våge å stole på at landets regjering er i stand til å ivareta deres interesser og vende seg bort fra opprørsbevegelsene. På dette området har den afghanske presidenten nå truffet beslutninger som kan bidra til å snu utviklingen.

Så må den afghanske regjeringens forsoningsarbeid forsterkes.

Mitt klare inntrykk fra samtalen med president Karzai - og andre ledere - 15. januar i år var at han selv er opptatt av dette. Men han legger vekt på at det politiske forsoningsarbeidet, arbeidet med å rekke en hånd ut til dem som ønsker å tre inn igjen i det afghanske samfunnet, må føres under afghansk ledelse og på afghanske premisser. Det er avgjørende viktig at dette respekteres. Det er ikke vi som skal forhandle med denne typen bevegelser. Afghanerne kjenner landet best, og det er deres. Å forstå det politiske landskapet krever inngående kjennskap til etniske, religiøse og sosiale skillelinjer - og til deres årsaker og bakgrunn. Derfor er afghanisering av hele innsatsen, sivilt og militært, så viktig.

Vi skal gi disse prosessene vår fulle støtte. Vi skal medvirke der det er ønsket og mulig. De politiske løsningene må være slik at de bringer landet framover politisk, økonomisk og sosialt - løsninger som bringer oss framover i respekt for universelle menneskerettigheter og etablerte demokratiske institusjoner, og løsninger som kan gi et bidrag til regional stabilitet, og bringe Afghanistan inn i verdenssamfunnet.

Det er nok av de elementer som vil forstyrre slike prosesser, både innenfor og utenfor opprørsbevegelsens rekker, innenfor og utenfor landets grenser. Derfor må dette behandles med varsomhet. Dette dreier seg om en tilnærming som er annerledes enn den vi kjenner fra enkelte andre konfliktområder. Viktigheten av å styrke den politiske dimensjonen i arbeidet er sentral for oss. Så opplever jeg at den står enda lenger framme på dagsordenen til afghanerne selv.

I siste rapport til FNs generalforsamling og sikkerhetsråd om Afghanistan i september 2007 understreket FNs generalsekretær at et koordinert militært tilsvar fortsatt er nødvendig for å bekjempe opprørs- og terroristbevegelser. Det er viktig å merke seg denne understrekingen. Generalsekretæren la til at dersom vi skal lykkes, krever det et sterkere engasjement overfor lokale samfunn. Her ligger også kjernen i norsk politikk: Framgang forutsetter en integrert sivilmilitær strategi, hvor de politiske prosessene forsterkes.

På den militære siden er det bare NATO som gjennom ISAF kan gi den militære komponenten i en slik samlet strategi. ISAF-operasjonen og NATOs ledelse av denne har, som nevnt, et solid ankerfeste i FNs sikkerhetsråd. Det var FN som bad NATO påta seg oppgaven. Men også NATO må tilpasse sin strategi til endrede forhold og prioriteringer på bakken. Derfor pågår det nå et omfattende arbeid i alliansen for å utforme en samlet politiskmilitær plan som fanger opp utviklingen fra det siste året. Den skal være ferdig til toppmøtet i Bucuresti i april i år.

Dette arbeidet må flettes inn i de bredere anstrengelsene som pågår for å forme en mer effektiv samlet strategi for hele det internasjonale samfunn, under afghansk ledelse. I dag møtes representanter fra en rekke bidragsytende land i Tokyo for å arbeide videre med en integrert strategi som er tilpasset denne utviklingen. Norge, sammen med de andre nordiske land, deltar aktivt i utformingen av denne strategien.

Når NATO gradvis har påtatt seg et større ansvar for ISAF, var dette i samsvar med Sikkerhetsrådets ønsker. I 2003 tok NATO på seg ansvaret for kommando og koordinering av ISAF i forståelse med FN og Afghanistan. FNs sikkerhetsråd har hvert år anmodet medlemslandene om å stille styrker til rådighet for denne operasjonen. Senest i sitt møte 19. september 2007, gjennom resolusjon 1776, uttaler Sikkerhetsrådet at situasjonen i Afghanistan stadig utgjør en trussel mot freden og sikkerheten i verden.

Bakgrunnen for at NATO ble anmodet om å påta seg denne oppgaven, ligger i flere forhold. La meg nevne noen av dem:

For det første har NATO - i motsetning til alle andre organisasjoner - et etablert kommando- og samordningssystem, som gjør det mulig å skape forutsigbarhet, effektivitet og sikkerhet for styrkene i krevende operasjoner.

For det andre har NATO et etablert apparat for generering av styrker. Beslutningen som den gang ble truffet, har således bidratt sterkt til å sikre tilgang på ressurser til ISAF.

Den militære delen av vår samlede innsats i Afghanistan vil fortsatt være svært krevende i årene framover. Den vil fortsatt måtte være en Kapittel VII-operasjon i samsvar med Sikkerhetsrådets vurdering at situasjonen i landet utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Derfor må vi sikre at viljen til medvirkning blant viktige bidragsytere ikke svekkes. Denne viljen vil avhenge av om operasjonen fortsatt har det kommando- og samordningsapparatet som er så viktig for styrkenes sikkerhet og operasjonsevne. Også vi vil tenke slik. Derfor er det avgjørende at NATO har ledelsen.

La oss heller ikke glemme at ISAF i dag er noe langt mer enn bare NATO og NATO-land. ISAF har 40 bidragsytende land fra ulike kontinenter, og hvor ulike religioner er utbredt. Av disse er 26 NATO-land. ISAF består av land som representerer en femtedel av verdens nasjoner. Jeg tror ikke man finner noen annen operasjon i dag som inneholder et så stort antall bidragsytende land, selv om vi også kunne ønske et større innslag av styrker fra muslimske land. Så kunne man kanskje ideelt sett ha ønsket seg flere deltakere fra land i regionen. Disse landenes situasjoner er altså slik at det ikke har vært mulig. La oss heller ikke glemme at styrker fra den nærmeste regionen også kunne ha bidratt til å forsterke snarere enn å svekke konfliktpotensialet.

Så vil jeg understreke: ISAF er med sine om lag 40 000 personell like stor som den styrken NATO hadde i Kosovo, til tross for at Afghanistan er 65 ganger større og langt mer uframkommelig. Fortsatt har NATO 16 000 kvinner og menn i Kosovo, ni år etter krigen ble avsluttet. Sikkerhetsoperasjoner i så kompliserte sammenhenger tar tid. Afghanistan vil ikke være noe unntak.

ISAFs mandat er å bistå afghanske myndigheter i å skape sikkerhet for å gjøre gjenoppbygging og utvikling mulig.

Når den militære kapasiteten er nødvendig, er det fordi bevegelser som Taliban, Al Qaida og andre grupperinger ikke ønsker den type stabilitet og gjenoppbygging. De søker å underminere landets myndigheter og tvinge utviklingen inn på et annet spor.

ISAFs mandat er å bidra til sikkerhet og stabilitet i landet, støtte den afghanske regjeringen og øke dens innflytelse utenfor Kabul samt å legge til rette for godt styresett og økonomisk og sosial utvikling. Operasjonens mandat åpner for å benytte nødvendige og forholdsmessige midler for å nå disse målsettingene.

En konsekvens av ISAFs utvidelse til å omfatte de sørlige og østlige provinsene i 2006 var at ISAF rykket inn i områder der Taliban og andre opprørsbevegelser inntil da i realiteten hadde kunnet operere relativt fritt. Det skapte en økning i kamphandlingene, ettersom utvidelsen ble møtt med motstand. Det gjorde det nødvendig å bruke maktmidler operasjonen så langt ikke hadde tatt i bruk i andre deler av landet. Så skal vi huske at det er afghanere som lider mest når det utføres militære kamper. Men det har også vært krevende for de land i ISAF som bidrar med styrker i disse områdene, og som har måttet tåle store tap. Det har hendt at internasjonale styrker har forårsaket sivile tap. Det er tatt opp i sterke ordelag av president Karzai og av allierte, inkludert norske myndigheter, innenfor NATO. ISAF har etablert nye retningslinjer med sikte på å unngå slike tap. Her har det skjedd forbedringer i regelverk, og det har gitt resultater på bakken i form av færre slike hendelser. Det understreket president Karzai da jeg møtte ham i Kabul.

Det er på denne bakgrunn Regjeringens syn at NATO fortsatt må ha ledelsen i den internasjonale militære innsatsen. Jeg ser ikke noe i dag som kan rokke ved den analysen. Men så vil jeg gjenta: Norge ønsker et sterkere FN-engasjement i Afghanistan. Dette er et synspunkt denne regjeringen har forfektet i over to år. Vi har ønsket et sterkere FN sentralt i Kabul. Vi har ønsket et sterkere FN rundt om i landet. Og vi har ønsket en større rolle for FN i koordineringen av den sivile og politiske innsatsen.

FN har nå selv tatt initiativ til en intern debatt om bedre koordinering av den internasjonale innsatsen ved å styrke FN-misjonen i landet. Norge vil løpende følge denne diskusjonen i Sikkerhetsrådet, og vi vil følge gjennomføringen i Afghanistan. Der vi kan, vil vi bistå FN med å innfri de forventningene afghanerne har. Derfor har vi også finansiert 16 stillinger i UNAMA for å styrke arbeidet med å kartlegge humanitære behov og bedre koordineringen av den humanitære innsatsen.

FN har mye ugjort. NATOs mandat handler om sikkerhet. Men NATO kan ikke, og skal ikke, bygge politiske institusjoner. Der har FN sin spisskompetanse. I dag har UNAMA bare om lag 220 internasjonale besatte stillinger. Den har åtte regionkontorer og ni provinskontorer - av til sammen 34 provinser. Dette er et resultat av det som var FNs opprinnelige filosofi i Afghanistan. I dag tenker mange annerledes. Et sterkere FN-nærvær fra begynnelsen kunne ha bedret muligheten for å møte forventningene i befolkningen på en mer koordinert måte.

Jeg har gitt denne situasjonsbeskrivelsen som et bakteppe for hvordan Regjeringen tenker om det framtidige norske engasjementet. La meg nå komme nærmere inn på de norske bidragene. De følger en kontinuitet over år. Norsk politikk bygger på gjentatte drøftelser i Stortinget og konsultasjoner med Stortingets organer. Planene for Norges militære bidrag for 2008 og 2009 er kjent og ligger fast. La meg kort gjenta hovedelementene: Regjeringen vil konsentrere sitt militære bidrag om Faryab-provinsen i nord og om Kabul-regionen.

Vi forsterker det stabiliseringslaget Norge leder i Meymaneh. Dette vil styrke lagets evne til å patruljere over større områder i provinsen, og det vil ivareta lagets sikkerhet i en situasjon hvor vi etter hvert trekker tilbake reaksjonsstyrken fra Mazar-e Sharif.

Det er Regjeringens syn at vi nå kjenner denne delen av landet godt. Det er viktig å gjøre bruk av denne kunnskapen og den kontakt vi har fått med lokalbefolkningen i området. Samtidig må vi bygge på den tilliten vi har opparbeidet i forholdet til andre aktører, særlig de som er engasjert i sivil gjenoppbyggingsinnsats.

Når vi i mars sender tilbake våre spesialstyrker til Kabul-regionen for en 18-månedersperiode, vil også disse kunne trekke på erfaring og kunnskap fra deres siste opphold i 2007. Sikkerheten i hovedstaden er avgjørende for at både afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnets innsats kan fungere - både i Kabul og i landet for øvrig.

Derfor er dette et viktig bidrag, spesielt i en periode der Kabul er utsatt for en mer krevende sikkerhetssituasjon. Under mitt møte med ISAFs øverstkommanderende, general McNeill, den 15. januar i år, gav han også uttrykk for stor anerkjennelse både for det arbeidet våre spesialstyrker utførte i denne regionen under forrige opphold, og for at Regjeringen nå har besluttet å sende dem tilbake for en lengre periode.

Det er kontinuitet i det norske militære bidraget. Slik bør det være. Kontinuitet er viktig for kunnskap om lokale forhold, for tillit mellom de ulike aktørene og dermed for styrkenes effektivitet i utføringen av sine oppdrag. Og det er krevende oppdrag. Det fikk vi erfare under spesialstyrkenes forrige opphold, og det har vi fått erfare under stabiliseringsoppdrag på grensen mellom Faryab- og Baghdis-provinsene sist høst.

Samtidig styrker Norge bidraget til opplæring av den afghanske hæren. Med 50 instruktører vil vi bidra til å sette afghanerne i stand til å ta en stadig større del av oppgavene selv. Det er afghanernes eget ønske, og det er vårt ønske. Det føyer seg inn i det som må være en rød tråd i vår samlede strategi.

Den militære innsatsen må fortsette å støtte den sivile uten å bli en direkte del av den. Det er viktig. Militær innsats og sivilt arbeid innehar ulike roller og oppgaver. Slik må det være av hensyn til afghanske sivile og hjelpearbeideres beskyttelsesbehov, og for å få til best mulig samlet innsats basert på de ulike aktørenes mandat og kompetanse. Deres oppgaver skal samordnes, men ikke sammenblandes.

La meg så omtale den sivile innsatsen. Norge er en av de største bidragsyterne til sivil oppbygging av Afghanistan. I 2006 utgjorde vårt sivile bidrag 415 mill. kr, og i 2007 økte det til om lag 500 mill. kr. I dette bidrar norske frivillige organisasjoner med viktig humanitær innsats og utviklingsinnsats. Det finnes økende kompetanse på Afghanistan i norske organisasjoner og fagmiljøer, noe jeg fikk illustrert i et møte med mange av dem før mitt besøk til Kabul i januar.

Regjeringen har nå besluttet å øke vår sivile innsats til 750 mill. kr i 2008. Det er en økning på om lag 50 pst. i forhold til 2007. Det er et viktig politisk signal. Det understreker viljen vi har til å styrke utviklingssamarbeidet og den politiske innsatsen, i tillegg til våre militære bidrag.

Det siste året gikk om lag 20 pst. av den samlede norske sivile innsatsen til Faryab-provinsen, hvor Norge leder stabiliseringslaget, og hvor vi har samlet mye lokal kunnskap. Derfor er det naturlig å satse fortsatt tungt her. En stor del av dette bidraget er viet oppbyggingen av skoleverket i provinsen.

Da den afghanske undervisningsministeren Haneef Atmar besøkte Norge i november i fjor, uttalte han følgende om denne innsatsen: Deres soldater gjør det mulig for våre barn å gå på skole.

På denne måten gav han på en enkel måte uttrykk for den sammenhengen som eksisterer mellom sivil og militær innsats. Uten sikkerhet, ingen utvikling. Og jeg vil føye til: uten utvikling, ingen varig sikkerhet.

Sammen med undervisningsminister Atmar undertegnet jeg en avtale om videre samarbeid innen utdanningssektoren. Sammen bygger vi skoler i flere provinser. I Faryab har vi forpliktet oss til bygging av 82 skoler innen årets utløp, og under mitt besøk i januar skulle jeg ha lagt ned grunnsteinen til skole nr. 41. Det er et arbeid vi utfører i nært samarbeid med undervisningsministeriet.

Så vi ønsker å gå videre. Provinsen har behov for i alt 220 skoler. Når første etappe er avsluttet, vil det dermed gjenstå 140. Det er vår hensikt å arbeide med afghanske myndigheter inntil dette målet er nådd. Det er et arbeid som ikke utføres av eller gjennom vårt stabiliseringslag. Men det skjer i ly av deres innsats.

Et annet hovedfelt vi har gitt prioritet til, er landsbygdsutvikling. Dette er viktig i seg selv for fattigdomsreduksjon. Her arbeider vi innenfor det afghanske utviklingsprogrammet. Prosjektene er basert på råd fra lokale ledere og i dialog med sentrale myndigheter. Dermed bidrar vi ikke bare til å skaffe vann, sanitære forhold, markedstilgang, mikrofinans, veier og andre tjenestetilbud, vi bidrar også til å bringe lokale strukturer sammen og til å utvikle en form for lokalt demokrati. Vi skaper lokalt medeierskap og bidrar til å styrke båndene mellom lokalsamfunn og sentrale myndigheter. Vi bidrar til å utvikle lokale samfunn, og vi bidrar på et vis til å bringe landet sammen. Jeg kan her legge til at det er nettopp steder hvor både lokalt styresett styrkes og båndene til sentrale myndigheter utvikles, at det internasjonale arbeidet med å få bukt med narkotikaproduksjonen og narkotikahandelen har mulighet til å gi resultater.

Et tredje hovedfelt i vårt sivile bidrag er humanitær bistand. Hjemvendte flyktninger og internt fordrevne trenger beskyttelse, hjelp og støtte. FNs høykommissær for flyktninger gjør her et viktig arbeid som vi støtter. Minerydding og støtte til mineofre er humanitær innsats med langsiktige positive virkninger.

Helseinnsatsen kommer til å øke, bl.a. gjennom Røde Kors og Røde Halvmåne og deres lokale foreninger. Vi krever at våre humanitære partnere samarbeider med nasjonale og lokale myndigheter. Og vi har stått i spissen for å styrke FNs koordinerende rolle innenfor det humanitære feltet.

I all vår innsats vil kvinners rettigheter, rolle og behov stå sentralt. Det internasjonale samfunn er her også bundet av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan skal inkludere en intensivert innsats for å styrke kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltakelse.

Sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling er åpenbar. Jeg tror at sammenhengen mellom sikkerhet og styresett er like viktig - ja, kanskje enda viktigere.

Den nevnte sikkerhetsrådsresolusjon 1776 om Afghanistan stadfester at utfordringene i Afghanistan er sammensatte og nær forbundet med hverandre, og at varig fremgang med hensyn til sikkerhet, styresett og utvikling samt det tverrgående spørsmål om tiltak mot narkotikahandel gjensidig forsterker hverandre.

På dette feltet har det internasjonale samfunnet kommet sent i gang. Utfordringen er stor. Det er et område der jeg mener at Norge spiller en framtredende rolle, i nært samarbeid med afghanske myndigheter. Vi har vært tidlig ute i å fokusere på dette, og vi er rede til å trappe ytterligere opp.

Sammen med undervisningsminister Atmar og andre regjeringsmedlemmer satser Norge nå sterkere på utbygging av afghanske ministerier og institusjoner i Kabul, i provinsene og i distriktene. Her går vi foran. Siktemålet er å sette afghanerne bedre i stand til å levere tjenester til sin egen befolkning, skape lojalitet overfor sentralregjeringen og dermed binde landet sammen.

Den afghanske kapasiteten må styrkes. Til nå har sivil oppbygging og administrasjon i for stor grad funnet sted gjennom innleid utenlandsk ekspertise, som snart forlater landet. Det har vært kortsiktige og kostbare kjøp av ekspertise, som har lagt igjen liten kompetanse og læring. Denne bruken av utenlandske eksperter og selskaper, ofte kanalisert via militære stabiliseringslag, har også en annen negativ side: Den bidrar ikke til å bringe befolkningen i lokalsamfunnene og regjeringen i Kabul nærmere hverandre. Men ved å bygge opp afghansk ekspertise, kompetanse og kapasitet settes den afghanske regjering i stand til å utvide sin myndighet og levere tjenester og resultater som synliggjøres rundt om i landet. På den måten kan den jevne afghaner vite at hun og han kan stole bedre på sin egen regjering, gi den støtte og vise lojalitet.

Dette er et arbeid med flere elementer. Gjennom støtte til det nye Civil Service Institute søker Norge å bedre kompetansen hos dem som allerede er ansatt i ministerier og provinsadministrasjoner. Gjennom støtte til opprettelsen av Nasjonalt Institutt for Ledelse og Administrasjon vil vi utdanne studenter som kan rekrutteres til offentlig og privat administrasjon i hovedstaden, provinsene og distriktene. Etter planen skal dette instituttet åpnes for studenter i neste måned.

Målsettingen med dette prosjektet, der Norge har spilt en aktiv rolle i konseptutformingen, er å bringe 3 000 elever - halvparten unge kvinner - inn fra de 34 provinsene. Vi ønsker å styrke regjeringens tilstedeværelse og uttelling rundt om i landet og kompetansenivået i den nye administrasjonen. Vi ønsker å knytte ulike deler av landet nærmere sammen ved å skape nye nettverk av unge mennesker fra ulike provinser, og vi ønsker - gjennom offentlig administrasjon - å sette et eksempel for kvinners rolle i det nye afghanske samfunnet.

Norge har også vært med i utformingen av et annet sentralt styresettprosjekt som nå er i gang. Under mitt forrige besøk i Kabul i januar i fjor drøftet jeg mulighetene for å etablere et program for å skape tettere bånd mellom presidenten og hans regjering, provinsmyndighetene og lokale ledelsesstrukturer. I november i fjor opprettet presidenten et eget direktorat for lokalstyre, som oppfølging av de samtalene. Direktoratet skal sørge for å styrke ledelsen av provinsene og bygge ut et tettere nettverk mellom regjering, provinser og lokale samfunn. Dette er et ambisiøst prosjekt. Grunntanken er å etablere strukturer på lokalt nivå som kan ta større ansvar for lokalsamfunnenes styre, sikkerhet og utvikling i samarbeid med sentrale myndigheter. Dersom dette lykkes, vil det være et viktig redskap for å vise befolkningen at regjeringen er i stand til å levere grunnleggende tjenester i samsvar med lokalsamfunnenes behov og prioriteringer. Norge har finansiert oppstarten av dette direktoratet. Under mitt besøk i januar ble vi enige om hvordan vi skal støtte prosjekter ute i provinsene.

Vår sterke satsing på styresett kan bare gi den effekt vi ønsker, dersom vi også er beredt til å være klare overfor afghanske myndigheter på følgende punkt: De må vise større evne og vilje til å bekjempe korrupsjon i sine egne institusjoner. De må forstå at dersom de ikke viser slik vilje, vil det svekke vår evne og vilje til å hjelpe og til å lykkes.

Det er oppmuntrende at det nye direktoratet for lokalt styresett ser ut til å ta tak i korrupsjonsproblemet, men innsatsen vil bare lykkes dersom de øverste myndighetene viser at arbeidet har deres fulle støtte. Det forsikret president Karzai meg om under besøket i Kabul. Vi vil følge dette tilsagnet nøye. I denne sammenheng spiller politi- og rettsvesen en sentral rolle. Det er kanskje her det gjenstår mest, både i den afghanske og internasjonale innsatsen. Norge har siden 2003-2004 hatt personell fra politiet og justissektoren i Afghanistan som bistår med kompetanseoppbygging for å styrke rettsstatsutviklingen i landet. Denne innsatsen vil bli videreført.

Styrkebrønnen bistår spesialgruppen/domstolen for narkotikasaker i Kabul og har i tillegg fengselsrådgivere som bidrar til forbedringer ved fengslene i Meymaneh. Et vesentlig ledd i denne delen av den norske sivile innsatsen i Afghanistan er politiprosjektet NORAF, som ble etablert i 2003. I alt 18 tjenestemenn er nå stasjonert i Kabul og Meymaneh, og hovedsatsingsfeltet er assistanse til oppbygging av et sivilt afghansk politi. Det tas også sikte på å fase inn norske polititjenestemenn i EUs politioperasjon, som er under oppbygging.

Godt styresett handler også om å få til økonomisk vekst og god sosial fordeling. Afghanistan har olje- og gassressurser, men erfaringer fra altfor mange land er at dårlig forvaltning av naturressurser fører til konflikter og kommer ikke befolkningen til gode. Derfor har Norge innledet et samarbeid med afghanske myndigheter for å etablere rammer for en god forvaltning innen olje- og gassektoren. Det handler om å etablere et lovverk og om overføring av kompetanse til myndigheter og privat sektor. Dette er et arbeid som verdsettes av president Karzai og andre afghanske myndigheter som ønsker å sikre en forsvarlig nasjonal forvaltning av ressursene.

Kompetansebyggingen dreier seg ikke bare om å styrke myndighetenes evne til å levere tjenester og sikkerhet. Det dreier seg også om å støtte det sivile samfunn. Myndighetene trenger kritiske stemmer og pådrivere for å styrke respekten for menneskerettigheter og likestilling, og befolkningen trenger kanaler for deltakelse. Derfor gir Norge støtte bl.a. til den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen, som gjør en betydelig innsats for å rapportere om og å beskytte menneskerettighetene i landet.

Afghanisering er et stikkord for norsk politikk - og gradvis et stikkord for diskusjonene både i NATO og i FN - både når det gjelder sikkerhet, styresett og utvikling. Vi må gjøre vårt beste for å sette oss inn i afghanernes egne perspektiver. Vi må forsøke å se utfordringene fra Kabul og ikke fra Oslo. Deres perspektiver går nå i to retninger: De ser innover mot provinsene, distriktene og lokalsamfunnene i eget land, og de ser utover i den bredere regionen landet er en del av. Vi ønsker å spille en rolle i begge disse sammenhengene.

Men hovedvekten vil ligge i å styrke de politiske prosessene innad i landet, i å bygge opp lojaliteten mellom sentrale myndigheter og lokalsamfunn, i å bidra til pluralisme og i å styrke den politiske forsoningsprosessen.

Det regionale perspektivet er avgjørende for muligheten til å få til stabilitet og vekst. Og da står forholdet til Pakistan helt sentralt. Vi må bidra til å styrke forståelsen av at stabiliteten i Afghanistan og Pakistan henger sammen. De to landene har en sterk felles interesse i å bekjempe ekstremistiske bevegelser i grenseområdene. Det er mitt klare inntrykk at forståelsen for dette er økende.

Samtidig må dialogen med Iran og de sentralasiatiske landene styrkes. Iran bør ikke ha interesse av et ustabilt Afghanistan - og særdeles ikke av en styrket Taliban-bevegelse. Det aller meste av narkotikaeksporten går i dag gjennom ganske åpne grenser i sør, mellom Afghanistan på den ene siden og Iran og Pakistan på den andre. Derfor er også en entydig iransk politikk viktig. Vi må unngå - både fra iransk og vestlig side - at dialogen om og med Afghanistan forstyrres av striden omkring det iranske atomprogrammet.

På lengre sikt er også et nærmere regionalt samarbeid viktig for regionens økonomiske vekst. Et stabilt Afghanistan vil gjøre det mulig å bygge ut veier og energirørledninger som vil komme hele regionen til gode.

Det internasjonale samfunnets innsats har lenge vært for fragmentert. Ressurser er ikke godt nok utnyttet, og tid er gått tapt. Derfor har Norge påtatt seg en lederrolle i arbeidet med å fremme bedre koordinert innsats under afghansk ledelse. Derfor har vi bedt om at FN må styrke sin innsats som koordinerende organ. Og derfor tok Norge initiativ til å opprette en FN-stilling, en spesialutsending med utvidede fullmakter til å koordinere det internasjonale samfunn og være presidentens samtalepartner på vegne av det internasjonale samfunn.

Det er i dag voksende enighet om behovet for en mer koordinert og helhetlig tilnærming. Men de som tar til orde for koordinering, må også si seg villig til å bli koordinert. Vi må koordinere vår innsats innenfor det bredere internasjonale fellesskapet i et nasjonalt afghansk perspektiv. Men vi må også koordinere vår innsats blant mindre grupper av land der det er naturlig.

Etter det siste besøket i Afghanistan har jeg tatt til orde for en nærmere nordisk koordinering av innsatsen. Det gjelder i nord, hvor fire av de nordiske landene er representert, men det gjelder også i andre deler av landet.

Jeg ser det som særlig viktig at befolkningen i naboprovinser oppfatter at innsatsen i den ene provinsen ikke skiller seg vesentlig fra hva som ytes i den andre. Derfor bør vi vurdere om det er mulig med en arbeidsfordeling som kan sørge for en parallell utvikling i de provinsene hvor de nordiske land har sine viktigste engasjement.

Men det bør også være rom for en bredere nordisk samordning om bl.a. styresettprosjekter der de nordiske landene tradisjonelt tenker likt. Under et nordisk møte i Oslo i forrige uke forserte vi dette arbeidet med sikte på at vi på politisk nivå skal få framlagt konkrete forslag til slikt samarbeid om kort tid.

La meg oppsummere: Vi er til stede militært i Afghanistan gjennom ISAF for å trygge sikkerheten i landet. Vi må sikre at Afghanistan ikke på ny blir et arnested for internasjonal terror.

Afghanisering er et viktig stikkord for vår innsats. Afghanere må bli i stand til å trygge sikkerheten og til å styre Afghanistan. Vi må ta høyde for at det vil bli etter tradisjoner som kan skille seg fra våre.

Med utgangspunkt i at vi bidrar til sikkerheten gjennom vår deltakelse i ISAF styrker vi utviklingssamarbeidet og bidrar med humanitær bistand til oppbygging av grunnleggende tjenester som utdanning og helsevesen.

For at afghanske myndigheter selv skal kunne levere disse tjenestene, bygger vi afghanske institusjoner som kan gi Regjeringen bredere fotfeste.

For å binde landet sammen støtter vi en forsoningspolitikk som kan tilby dem som gir opp sin motstand, en anledning til å være med på å bygge opp landet.

For å bidra til at hele det internasjonale samfunn opptrer samlet og gir afghanerne selv ledelsen, arbeider vi for en styrket internasjonal koordinering under afghansk lederskap.

Til sammen utgjør disse elementene en helhetlig strategi og en samordnet plan i nær koordinering med det øvrige internasjonale samfunn.

Det dreier seg ikke om å velge den politiske, sivile eller humanitære dimensjonen i stedet for den militære. Det dreier seg om å finne den riktige balansen mellom de ulike komponentene. I dag er oppgaven å fremheve de politiske utfordringene. Det er det Regjeringen vil bidra til.

Til sist: Jeg vil benytte anledningen til å uttrykke vår store anerkjennelse for alle de norske kvinner og menn som er engasjert i Afghanistan - gjennom vårt militære bidrag, gjennom utenrikstjenesten, i justis- og politisektoren, gjennom utviklingsinnsatsen og i humanitære organisasjoner. Innsatsen er krevende og medfører høy risiko.

Derfor fortjener de vår samlede støtte.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utgreiinga omgåande blir følgd av ein debatt, i samsvar med Stortingets forretningsordens § 34a punkt a.

Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten foreslå at Stortinget fråvik § 34 a annet ledd, slik at lengste taletid for innlegg frå hovudtalarane frå kvar partigruppe og medlemer av Regjeringa blir sett til 10 minutt og for andre talarar til 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå partia sine hovudtalarar og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

• Det er å sjå på som vedteke.

Olav Akselsen (A) [13:13:16]: Lat meg først få takka utanriksministeren for ei svært grundig og konkret utgreiing, og lat meg samtidig få takka for denne moglegheita til å drøfta situasjonen og utviklinga i Afghanistan og Noreg sin innsats i landet. Dette er vår største militære utanlandsaktivitet, og etter kvart også vårt største sivile og humanitære engasjement i eit anna land. Situasjonen i Afghanistan og vår innsats i landet bør derfor vera gjenstand for kontinuerleg evaluering og debatt.

Etter dei tragiske hendingane knytte til angrepet på Serena Hotel under utanriksministerens besøk i Afghanistan har det vore ein debatt om planlegginga og gjennomføringa av dette besøket. Desse hendingane har gjort det naturleg med ein total gjennomgang av alle sider ved besøket. Eg er glad for at Regjeringa straks starta arbeidet med ein slik gjennomgang, og at det òg blei gjort kjent og klart at Stortinget ville bli orientert om resultata av gjennomgangen når desse låg føre. Denne orienteringa vil skje i morgon. Debatten i dag bør derfor handla om situasjonen i Afghanistan og om norske og internasjonale tiltak og strategiar i landet.

Det er bra at Regjeringa har ei brei tilnærming til utfordringane i Afghanistan, og at utanriksministeren gjev ei nyansert skildring av situasjonen og utviklinga i landet. Den offentlege debatten om Afghanistan, både i Noreg og i andre land, har hatt ein tendens til å bli svart-kvit og prega av bastante meiningar - at ein anten fokuserer på det som går bra, eller at ein legg all vekt på dei negative utviklingstrekka. Sanninga er nyansert. Det er både positive og negative utviklingstrekk i Afghanistan. Eg meiner likevel ikkje at ein kan bedømma situasjonen i landet i dag utan å skjegla til historia. Afghanistan har i større eller mindre grad vore i krig eller borgarkrig i over 30 år. Desse krigane har gjeve store materielle øydeleggingar, infrastrukturen er ikkje-eksisterande eller i svært dårleg forfatning, krigane har hindra økonomisk utvikling og oppbygging av nødvendig næringsliv, og - sjølvsagt - 30 år med krig har prega folket sterkt.

Taliban tok makta på 1990-talet og innførte eit skrekkregime me sjeldan har sett maken til. Dette regimet forfølgde sitt eige folk, drap og plyndra og braut konsekvent alle menneskerettar. Afghanistan var eit land i indre oppløysing, med total kollaps i statlege institusjonar, i helsevesen og i utdanningssystem. Taliban-styret var ein trussel mot Afghanistan si eiga befolkning, millionar blei drivne på flukt.

Situasjonen i Afghanistan bidrog òg sterkt til å destabilisera situasjonen i regionen. Landet blei òg vertsland, tilhaldsstad og treningsleir for internasjonal terrorisme, noko som etter kvart utvikla seg til å bli ein trussel mot store delar av verda.

Den direkte bakgrunnen for dei internasjonale styrkane sitt nærvær i Afghanistan var angrepet på World Trade Center 11. september 2001 - ei terrorhandling som kunne sporast tilbake til Afghanistan. Dagens nærvær av internasjonale styrkar, inkludert dei norske, er eit resultat av eit samrøystes vedtak i FNs tryggingsråd og ein invitasjon frå Afghanistans lovleg valde regjering. Den internasjonale tryggingsstyrken ISAF blei leia av FN dei første åra. NATO blei så bedt av FN om å ta over styringa av denne operasjonen. NATO er med andre ord i Afghanistan på vegner av FN.

Det er viktig å ha den nære historia bakover når me skal vurdera både situasjonen i dag og våre tiltak i Afghanistan. Som utanriksministeren var inne på, har det skjedd mykje positivt i Afghanistan. Landet har i dag eit folkevalt parlament, ein folkevald president, og det har vore lokalval. Sjølv om det enno er store manglar i skulevesen og helsestell, er det i dag millionar som får eit tilbod dei ikkje hadde for få år sidan. Mens svært få barn og unge fekk utdanning under Taliban, er situasjonen i dag heldigvis ein annan. Stadig blir det opna nye skular, og det er ikkje lenger forbode eller livsfarleg å undervise jenter. Når det gjeld infrastruktur som vegar og vassforsyning, blir det i dag gjort investeringar som for få år sidan ikkje var moglege. Flyktningar vender tilbake, og økonomien er i vekst. Media har begynt å fungera igjen, og ein har eit gryande kulturliv.

Det er altså positive utviklingstrekk i landet, men, som utanriksministeren påpeika, er det òg negative trekk. Særleg gjeld dette tryggingssituasjonen. Dessverre er det ein vekst i terrorhandlingar og i militære anslag. Taliban og andre grupperingar synest å ha fått større makt og oppslutning. Narkotikaproduksjon, smugling og organisert kriminalitet ser òg ut til å vera i vekst. Det er med andre ord eit brokut bilete me ser av utviklinga i landet. Det som er klart, er at det enno er langt fram før situasjonen har stabilisert seg. Målet er jo at Afghanistan skal bli eit fungerande samfunn, med fungerande institusjonar, der afghanarane styrer seg sjølve.

Eg er heilt einig med utanriksministeren når han seier at det viktige no er å «afghanisera» dei prosessane som skjer i landet, slik at Afghanistan og den afghanske befolkninga sjølv får eit eige forhold til det som skjer. Men eg trur nok det internasjonale samfunnet må vera innstilt på at dette vil ta si tid, og at det i mange år vil vera behov for ein stor internasjonal innsats i landet, både militært og sivilt. Det finst ingen enkle løysingar, og eg trur me gjer klokt i å innrømma at ingen sit med den endelege fasiten eller den einaste rette løysinga. Skråsikkerheit er det me treng minst, og me må etter mitt syn tilnærma oss utfordringane med stor grad av audmjukskap.

Me skulle vel alle sett at det var mindre behov for militært nærvær, og at me heller skulle brukt heilt påkrevde midlar til sivile tiltak enn til militære. Dessverre er eg nokså sikker på at utan eit stort militært nærvær ville ei sivil gjenoppbygging vore umogleg. Viss dei internasjonale styrkane blei trekte ut av landet, er eg heilt sikker på at ein ny borgarkrig ville bryta ut, og at mange av dei positive resultata me har oppnådd, ville gå tapt. Og igjen ville det vera sivilbefolkninga som var den store taparen. Dei siste anslaga og terrorhandlingane viser etter mitt syn det. Det er viktig å hugsa på at dette er handlingar som først og fremst rammar sivile afghanske borgarar, og som er med og hindrar ei normalisering i landet.

På den andre sida har det lenge vore klart at ein militær innsats åleine ikkje vil løysa dei utfordringane Afghanistan står overfor. Det er derfor svært positivt at Regjeringa no vil trappa opp den sivile innsatsen i landet, og at Noreg no vil bruka omtrent 750 mill. kr på sivile formål. Eg håpar denne innsatsen òg vil vera ein spore til andre bidragsytarar, slik at dei aukar sin innsats på det sivile området.

Det er viktig at den jamne afghanar opplever ei positiv utvikling i landet. Det er òg viktig at dei statlege institusjonane får økonomiske musklar til å gjera jobben sin. Det er viktig for å byggja desse institusjonane, og det vil vera viktig for å auka legitimiteten til desse institusjonane i det afghanske samfunnet og i den afghanske befolkninga.

Det er likevel ikkje nok med økonomiske midlar åleine. Det er viktig at desse blir brukte på dei rette tiltaka og så effektivt som mogleg. Eg vil gje mi fulle støtte til det som utanriksministeren seier om behovet for koordinering av innsatsen og å få ein endå sterkare innsats mot korrupsjon i det afghanske samfunnet. Det er sjølvsagt slik at dersom desse institusjonane skal fungera, vil, i tillegg til pengar, ei kompetanseoverføring vera avgjerande i alle fall i ein overgangsperiode.

Det har vore stor oppslutning i Stortinget om den politikken som har vore ført overfor Afghanistan. Det var tilfellet under den førre regjeringa, og det er tilfellet under denne regjeringa. Eg håpar at debatten i dag vil bekrefta at så er tilfellet også i dag. Arbeidarpartiet sluttar seg til dei prioriteringane og den strategien som utanriksministeren gjorde greie for, og eg håpar at det vil òg resten av Stortinget gjera i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Ove Width (FrP) [13:22:50]: Den norske innsatsen i Afghanistan når det gjelder soldater og de sivile som er til stede, er det ingen uenighet om, håper jeg, den er bare veldig bra. Den må vi, som representanten Akselsen sier, støtte opp om alt vi kan. Men det er også viktig at vi ikke bare bruker militære styrker til militære formål, vi må også bruke militære styrker for å støtte opp under den humanitære innsatsen, som jo blir så viktig etter hvert.

Det eneste Fremskrittspartiet er uenig i, er disponeringen av soldatene. Vi mener vi skulle hatt en større styrke i sør.

I Dagbladet den 24. januar sier Jan Egeland, direktør i NUPI og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet:

«Den såkalte angrepskrigen i Afghanistan er helt nødvendig. For det er umulig å skille mellom offensiv og defensiv krigføring. Soldatene kan ikke sitte og vente på at Taliban skal rykke fram. De må møtes med overveldende styrke.»

Er representanten Akselsen enig i dette?

Olav Akselsen (A) [13:23:58]: Først og fremst er eg veldig glad for den støtta som Framstegspartiet no gjev uttrykk for. Det betyr at det er eit samla storting som står bak det som er Regjeringa sin politikk på området.

Når det gjeld disponering av dei norske styrkane, har det vore gjenstand for debatt i denne salen fleire gonger. Me meiner at me har disponert styrkane på den måten som gjev best resultat. Me trappar no opp talet på norske soldatar, slik at dei òg kan vera med og bidra meir aktivt i Kabul og på den måten sikra myndigheitene si moglegheit til å fungera i området.

Så er det sjølvsagt slik at norske styrkar må inngå i det som er den totale innsatsen i ISAF. Me meiner at Noreg heile tida har stilt opp og vore ein viktig bidragsytar for å få ein fredelegare situasjon i Afghanistan.

Jan Petersen (H) [13:25:01]: Jeg mener at den redegjørelsen vi nettopp har hørt, danner et utmerket grunnlag for å kunne konstatere at det er bred enighet om vårt engasjement i Afghanistan, og som Akselsen har vært inne på: Det har bestått under denne regjeringen, og det bestod under den forrige regjering. Jeg er glad for at det fortsatt er situasjonen. Ikke minst gjennom den virkelighetsoppfatning utenriksministeren gav uttrykk for, er det dannet et slikt grunnlag.

Men det gjenstår allikevel det spørsmålet som nettopp ble reist av representanten Width. Jeg er enig med Akselsen når han sier at det er viktig ikke å legge skråsikkerhet til grunn. Men en skråsikkerhet om hva man ikke skal legge til grunn, er nettopp det Soria Moria-erklæringen med sine begrensninger legger til grunn. Er ikke Akselsen enig i at i 2008 fremstår denne begrensningen som i stigende grad irrelevant og mer diktert av norsk innenrikspolitikk enn av behovet i Afghanistan?

Olav Akselsen (A) [13:25:59]: Eg vil tvert imot seia at Soria Moria-erklæringa også på dette området er svært framsynt. Det er ingen avgrensingar i den avtalen som regjeringspartia blei einige om då denne regjeringa blei danna, som hindrar Noreg og det norske storting i å ta dei avgjerdene som me ønskjer, og som me ser er nødvendige i forhold til Afghanistan.

Når det gjeld militært nærvær frå Noregs side, er det på bakgrunn av størrelsen på Noreg og dei militære ressursane me har til disposisjon, ingen grunn til å seia at ikkje me har gjort vår innsats, og at ikkje me har stilt opp slik som me har ønskt. Eg kan heller ikkje sjå at det skulle vera nokon avgrensingar i det grunnlaget som er for denne regjeringa, for å fortsetja ein aktiv politikk i Afghanistan både sivilt og militært.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Morten Høglund (FrP) [13:27:06]: Vi forholder oss til at det er i morgen Regjeringen vil orientere om hendelsene rundt terrorangrepet mot Serena Hotel den 14. januar. Vi vil derfor ikke kommentere denne hendelsen spesielt i dag, og heller ikke ta for oss hvilke konsekvenser denne hendelsen må få i forhold til videre oppfølging. Dette kommer vi tilbake til etter møtet i den utvidede utenrikskomite i morgen.

La meg for det første si at vi har fått en meget bra redegjørelse fra utenriksministeren. Det er klar tale. Det er ingenting i denne overordnede analysen og strategien som ikke deles av Fremskrittspartiet. Situasjonsbeskrivelsen er god og realistisk. Ønsket om en afghanisering av det arbeid som det internasjonale samfunn gjør, er viktig. Forskjellene oss imellom er først og fremst knyttet til de begrensninger som legges på norske militære som sendes til Afghanistan, og enkelte ganger vil vi også være uenige om omfanget på den norske militære deltakelsen.

I fjor høst sa 60 pst. av afghanerne i en meningsmåling at man var positive til den utenlandske militære tilstedeværelsen. Kun 16 pst. var negative. Våre soldater og andre er der etter invitasjon fra den afghanske regjering og har et solid FN-mandat i ryggen. Det er altså ingen fiendtlig okkupasjonsstyrke som har besatt landet, og som driver en aggressiv angrepskrig, som noen hevder. Dette er viktig å understreke for å forstå de rammer som vi og andre land opererer under i Afghanistan.

Vi velger å delta både militært og sivilt for å endre kursen i Afghanistan til det bedre. Vi satser mye politisk, menneskelig og økonomisk på å lykkes. Vi deler den brede oppfatningen om at å lykkes krever så vel sivil som militær innsats. Begge deler og en helhetlig bred tilnærming til oppgaven er nødvendig, og vi er glad for at mange aktører ser den sivile delen som viktig og kanskje stadig viktigere.

Men å tro at det militære kan nedtrappes som en følge av dette, blir farlig og leder ingen steder. Enhver svakhet, nedtrapping og usikkerhet i den NATO-ledede operasjonen vil utnyttes til fulle av fienden. Derfor er første bud for å lykkes å forene krefter, satse tilstrekkelig og intensivere de militære operasjonene i tråd med vedtatt strategi. Hittil har for mange land unnlatt å stille opp på en god nok måte, og de land som stiller, legger begrensninger som ikke nødvendigvis er militært effektive. Geografiske begrensninger og andre begrensninger virker mer innrettet mot den innenrikspolitiske debatt enn mot den virkelighet som er i Afghanistan. Norge er ikke alene om slike begrensninger. Det gjør ikke situasjonen bedre. Jeg har til gode å møte dem som mener at disse begrensningene bringer oss nærmere en løsning på sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Hvis vi ikke satser det som er påkrevd, vil altfor mange afghanere som i dag sitter på gjerdet, heller satse på Taliban-elementer, ikke fordi de er enige med Taliban i deres politikk, men fordi de av hensyn til egen og familiens sikkerhet ikke har råd til å la være. Når vi først har valgt å gå inn i dette landet for å befri det fra Taliban, må vi i det minste forsøke å gjøre jobben helt og fullt.

Det er viktig å analysere alt vi gjør i Afghanistan grundig, og hele tiden søke å lykkes bedre enn vi gjør i dag. Men at problemet med selvmordsbombere og manglende sikkerhet kan løses ved utelukkende å fokusere på sivil bistand eller sterkere rolle for FN eller forhandlinger med Taliban, er retorikk for dem som ikke er villig til å satse det som kreves militært. Nå vil jeg gjenta at tilnærmingen til Afghanistan må være bred og ha en agenda som inneholder mange elementer, og få ting skal utelukkes hvis det kan gi håp om en bedret sikkerhetssituasjon. Men det blir noe naivt å tro at vi kan erstatte våpenmakt med noe annet. Dessverre krever en løsning på bakken i Afghanistan soldater på bakken i Afghanistan, og heller ikke bare fly som slipper bomber mot mer eller mindre godt definerte mål. Dette er realiteten, og det er dette vi må forholde oss til. Vi skulle gjerne ønske at det var annerledes. Men noe som ligner på en slutt i Afghanistan, kan ikke komme uten at NATO samlet strekker seg til det ytterste for i fellesskap å skaffe nødvendige styrker for å løse oppgaven. Derfor er vi glad for signalene fra Regjeringen om NATOs ledende rolle og viktigheten av det militære bidrag. Vi håper alle partier i Regjeringen vil være med og understreke dette.

Som sagt må det parallelt satses på mange andre elementer, som utvikling av de afghanske myndigheters evne til å styre landet, forsøk på å stoppe negative elementer fra fritt å bevege seg over grensene fra naboland og satsing på fattigdomsbekjempelse og utvikling. Dette krever nødvendig koordinering og evne til å finne kanaler for bistand som gir det håp sivilbefolkningen trenger.

Menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan var håpløs og tragisk under Taliban, men selv i dag er den vanskelig, og noen ganger vil jeg si at den er barbarisk. Vi må forvente at det internasjonale samfunnet setter søkelys på dette og holder afghanske myndigheter ansvarlige for hva som skjer. Vi kjemper i Afghanistan for et mer menneskevennlig samfunn enn under Taliban, og da er det viktig å holde fast ved noen prinsipper. Ellers kan det bli vanskelig å motivere alle dem som på en eller annen måte skal engasjere seg i forhold til en endring i Afghanistan.

Utenriksministeren la vekt på «afghanisering» i sin redegjørelse, og vi er enig i dette. Men i en slik krevende prosess skal vi også kunne stille krav. Men skal vi kunne stille krav på en troverdig måte, og slik at afghanerne vil lytte, må vi vise tilstrekkelig vilje til å stå last og brast med landet over tid. Da må vi vise at vi er klare til å møte denne alvorlige sikkerhetsutfordringen, og at vi er konsekvente og langsiktige i vårt engasjement. Først da kan vi forvente at afghanere flest gir oss den tillit som kreves i et partnerskap. Først da kan vi med troverdighet også si noe om hva vi ikke aksepterer fra afghanske domstoler og myndigheter.

Vi merker oss at redegjørelsen også trekker opp det regionale perspektivet. Dette kan ikke undervurderes. Hvorvidt utviklingen i Pakistan går i en retning som favoriserer utviklingen i Afghanistan, er for oss et åpent spørsmål. Iran ble nevnt, og er en faktor som ikke kan overses. Usbekistans rolle er viktig, og i forhold til narkotikahandelen må trafikken gjennom særlig Tadsjikistan bremses kraftig. Vi har et norsk diplomatisk fokus på Pakistan og Iran. Hvorvidt vi er tilstrekkelig til stede i Usbekistan, Tadsjikistan og andre naboland, er jeg mer usikker på, og et forsøk på å stabilisere situasjonen i Afghanistan krever en bred tilnærming. Vi bruker svært mye midler inne i Afghanistan. Kanskje kan noe mer midler og energi brukes i en regional tilnærming?

Debatt om vårt engasjement og hele situasjonen i Afghanistan er viktig. Men når kursen er staket ut, og vi er midt i en krevende situasjon, spørs det hvor lurt det er å spenne bena under egen strategi og politikk. Dette utnyttes av alle dem som ikke vil at vi skal lykkes i Afghanistan. Ingen skal og kan stoppe viktige debatter, men alle har et ansvar for å finne ut med seg selv og eget parti hva som er egnet tid og sted. Jeg mener det er legitimt å være imot et militært engasjement i Afghanistan, men det er ikke fruktbart å være både mot og for.

Når jeg har valgt å snakke mer om det militære enn det sivile, er ikke det fordi den sivile hjelpen er mindre viktig, men fordi vi på dette området er enige. Det militære engasjement er mer omstridt og angripes hele tiden. Derfor var utenriksministerens redegjørelse i dag så viktig, fordi den gav den klare beskjeden som er nødvendig. Utenriksministeren kunne ha valgt en annen språkform, et noe vagere språk. Han behøvde ikke å betone NATOs lederrolle slik han gjorde det. Det at han gjorde det, er viktig, og det fortjener all mulig støtte i og utenfor Regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [13:36:33]: Eg synest at det viktigaste med dette innlegget var at det bekrefta at Framstegspartiet støttar Regjeringa sin strategi i forhold til Afghanistan. Det er eg sjølvsagt svært glad for. Eg trur òg det er viktig, og aukar moglegheitene til å lukkast, at det er så brei oppslutning som mogleg i Stortinget. Eg er òg glad for at Høglund understrekar behovet for ei brei tilnærming til dei strategiane som blir brukte i Afghanistan, og ikkje minst for at han her understreka behovet for ein auka sivil innsats. Det betyr at i tilfellet Afghanistan har Framstegspartiet ei litt anna tilnærming enn dei elles har i slike konfliktar, der dei vanlegvis er veldig skeptiske til å bruka pengar til sivil gjenoppbygging, pengar til bistand, til opprusting av organisasjonar, institusjonar osv. Betyr denne innrømminga i forhold til Afghanistan at Framstegspartiet no har ei ny tilnærming når det gjeld bistand òg i andre typar konfliktar?

Morten Høglund (FrP) [13:37:41]: Det er riktig at helt siden vi startet å involvere oss i Afghanistan etter 11. september 2001, har Fremskrittspartiet støttet de initiativ og tiltak, ikke minst på sivil side, som både denne og den forrige regjeringen har satt i verk. Dette er for oss viktig og riktig. Vi har vår politikk i forhold til den langsiktige utviklingsbistand generelt, og det er jo det representanten Akselsen henviser til, hvor vi ikke deler det politiske flertallets syn ellers. Den politikken står vi fast ved. Situasjonen i Afghanistan er på mange områder annerledes. Det finnes tilsvarende eksempler hvor vi også er med rundt omkring i verden, og vårt engasjement i forhold til nødhjelp og katastrofebekjempelse står vi fast ved. Jeg forstår ikke at den situasjonen vi har i Afghanistan, skulle foranledige den type spørsmål som representanten Akselsen stiller. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Jan Petersen (H) [13:39:10]: Det er ingen tvil om at vårt engasjement i Afghanistan er noe av det mest krevende vi har begitt oss inn i. Derfor er det meget tilfredsstillende å kunne registrere at utenriksministerens redegjørelse nå gir et godt grunnlag for bred enighet om dette engasjementet. Ikke minst synes jeg det var verdifullt at hans virkelighetsoppfatning gir et godt grunnlag for denne brede enigheten.

Jeg er av dem som ved en rekke anledninger har hatt gleden av å diskutere Afghanistan bl.a. med SVs representanter, og må kunne konstatere at svært mange av de problemstillingene jeg møter i disse debatter, bare i meget beskjeden grad er reflektert i det innlegget vi nå hørte. Det er et innlegg som dermed er holdt på vegne av hele Regjeringen, og på den måten effektivt begrenser SVs muligheter for dobbeltkommunikasjon. Det er tilfredsstillende.

Jeg må også si jeg er glad for å høre den meningsmålingen som ble offentliggjort nå i morges, som forteller at det er ikke bare her i salen, men også utenfor salen det er en solid støtte for den politikken som føres. I dette ligger det viktige signaler - dels til de av våre styrker som er i utlandet, som gjør en fremragende innsats, og som har fremstått i norsk offentlighet på en meget tillitvekkende måte. Det er godt at de på denne måten ser støtten til sitt arbeid.

Det er også svært viktig i forhold til det afghanske samfunn fordi det er viktig å kommunisere at vårt engasjement er av langsiktig art. Det er ingen tvil om at Taliban flere steder er kommet tilbake, har satt lokalsamfunn under press, stilt mange enkeltmennesker overfor spørsmålet: Vil Taliban en dag komme tilbake og få kontrollen igjen i mitt område? Hvis det blir bekymring for dette, er det åpenbart at mange vil, av god grunn, ønske å sitte på gjerdet. Nettopp ved å ha en langsiktig politikk skaper vi en garanti for at vi vil være der, vil hjelpe den afghanske regjering og vil på den måten også hjelpe folk til å legge inn sin støtte der den burde være. Dermed er vår oppgave ikke fullt så vanskelig som den egentlig ellers ville ha vært. Denne langsiktigheten er nødvendig.

Nå tilhører jeg dem som mener at det har vært nyttig med så omfattende Afghanistan-debatter som vi har hatt. Jeg tror det har vært med på å avklare problemstillingene. Samtidig er det viktig nettopp i en debattsituasjon at det også utøves et tydelig lederskap som forteller om denne langsiktigheten. Jeg må ærlig innrømme at med unntak av dem som har hatt det direkte fagansvar i Regjeringen, har jeg nok fra tid til annen savnet dette tydelige lederskapet. Derfor var jeg veldig glad for å høre statsministerens nyttårstale i år som var forbilledlig klar. Ja, min reaksjon var - endelig. I det ordet ligger det ros, men også en kritikk.

Vi skal ikke på noen måte skamme oss over omfanget av den norske militære innsatsen. Jeg tror vi på mange måter strekker våre styrker omtrent så langt som det er mulig å strekke dem. Det er viktig å huske at det begrenser vår mulighet til å påta oss andre oppdrag. Hvis det oppstår en konkurransesituasjon mellom Afghanistan-oppdraget og andre oppdrag, må Afghanistan gå foran. Jeg håper Regjeringen husker det når den overveier et mulig engasjement på Haiti.

Men det som er problemet, og der uenigheten fortsatt består, gjelder de begrensningene vi har lagt på våre styrker. Jeg tror fortsatt at det er en viktig problemstilling, og jeg tror vi må ta inn over oss at hvis vi ikke vinner kampen over hele Afghanistan, vinner vi ikke i det hele tatt. Det betyr at vi må være der lenger enn vi ellers ville ha vært. Derfor må vi være klar over at en rimelig byrdefordeling er nødvendig. Men som sagt - med de styrkene vi har stilt til disposisjon, har ikke Norge spesielt noe å skamme seg over. Jeg tror på den annen side at vi ville hatt en sterkere stemme i forhold til andre medlemsland i NATO hvis ikke også vi hadde hatt våre egne, hjemmesnekrede begrensninger.

Jeg ser av debatten at det er mange som kanskje er litt forbauset over at dette er blitt et så langvarig og så vanskelig engasjement. Jeg deler vel kanskje noe av den forbauselsen, men spørsmålet er: Burde vi egentlig være forbauset? I et land så langt nede på velstandslisten og med en så traumatisk historie må vi ikke være forbauset over at det tar tid, og vi må i hvert fall ikke fanges inn av vår egen vestlige utålmodighet og våre egne vestlige tidsbegreper som forteller oss at hvis ikke tingene er oppe og står i løpet av fem-seks år, mister vi tålmodigheten. Slik kan det ikke være.

Vi bør vel heller ikke forbause oss over at Taliban, etter at de var slått tilbake i første omgang, ikke nødvendigvis finner at de vil være i fjellhulene sine til evig tid, men at de har sett etter en mulighet for å komme tilbake med nye aksjonsformer, slik som de nå må ha gjort. Det er ikke slik som enkelte hevder i den offentlige debatten, at hadde det ikke vært for at ISAF og Operation Enduring Freedom hadde slått tilbake med forholdsvis kraftige midler fra tid til annen, ja, så hadde ikke dette kommet. Det er ikke slik at det er våre styrker som har fremprovosert dette. Jeg tror det er helt klart at vi her står overfor grupper med et sterkt ideologisk engasjement, som har sett muligheten for å komme tilbake, og selvfølgelig griper denne muligheten. Det forteller oss ikke annet enn at disse tingene tar tid, og at det kommer til å bølge frem og tilbake.

Vi må minne oss om hva et Taliban-regime egentlig er. Og jeg syntes utenriksministeren på en forbilledlig måte oppsummerte dette. Man må huske på dette når man snakker om Taliban. Det virker på meg, ut fra den offentlige debatten, som om altfor mange mener Taliban i grunnen er greie gutter, og at bare vi snakker ordentlig med dem, går dette ganske greit, og så blir det en form for forsoning i Afghanistan. Jeg tror ikke man skal regne med det. Vi vet hvordan deres krigføring dreper.

Vår oppgave er å få sentralmyndighetene til å lykkes, og stille både militære og sivile kapasiteter til disposisjon for dette.

Vi er enige om det som sies om den sivile gjenoppbyggingen, men registrerer at vi har hatt en mellomfase hvor noen i norsk debatt har trodd at dette nærmest er en slags ny idé som har kommet. Det er det ikke. Det er jo ved gjenoppbygging og den sivile innsatsen at vi startet hele prosessen. Vi husker Bonn-prosessen, vi husker alle giverlandkonferansene, og vi kan stille oss spørsmålet hvorfor det egentlig ikke har gått bedre.

Det vi i hvert fall kan si, er at dette ikke er NATOs skyld. NATO har aldri hatt et totalansvar. Det har vært begrenset til ISAF, som på mange måter har vært det internasjonale samfunns mest sammenhengende og vellykkede bidrag i Afghanistan. Når vi derfor snakker om denne tyngdeforskyvningen, blir det helt feil at det har en brodd mot ISAF. Det kan det ikke ha. Men at det nå er viktig å sette inn mer her, tror jeg er helt på det rene. La oss samtidig advare mot å tro at vi nærmest kan kjøpe oss til en seier i Afghanistan. Det kommer til å bli vanskelig, og det kommer til å ta tid.

Vi må derfor sørge for at bistanden rettes inn slik at den styrker sentralmyndighetenes autoritet, bygger oppunder deres makt og viser lokalbefolkningen at det er samarbeidet mellom sentralmyndighetene og det internasjonale samfunn som skaper følbare og positive endringer i deres egen daglige virkelighet. Ikke all bistand vil kunne fylle disse kriteriene.

Så er jeg helt enig i det som sies om behovet for at FN får en sterkere rolle. Det har de for så vidt hatt muligheten til, og det var jo også de som delvis stod bak London-konferansen for to år siden. Jeg har også merket meg at forslaget fra FNs koordinator, Paddy Ashdown, ble avvist av de afghanske myndigheter. Det forteller oss at det er grenser for i hvor stor grad de afghanske myndigheter ønsker å akseptere denne sterke internasjonale hånden. Jeg håper at de afghanske myndighetene vil lytte til råd om at en slik sterkere hånd trengs, og at de vil akseptere flere av disse rådene, for det er jo nettopp fordi den afghanske regjeringen ikke fullt ut har oppfylt sin koordineringsoppgave, at behovet for at FN gjør mer av denne jobben, har reist seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [13:49:19]: ISAF-styrken ble opprettet 20. desember 2001 av FNs sikkerhetsråd, og det er enighet i Stortinget, som vi også har hørt i dag, om at ISAF-styrkene er nødvendige for tryggheten i Afghanistan. Det er også enighet om at vi skal delta, og det er enighet om at NATO skal lede dem.

Nå lyttet jeg til det som representanten sa om sivil bistand, for freden kan bare vinnes gjennom sivil bistand. Petersen var klar på at dette var Høyre villig til å være med på. Men vil Høyre være med på å sikre at den sivile bistanden forblir stabil og eventuelt øker også i årene som kommer, enten Høyre sitter i opposisjon eller i posisjon?

Jan Petersen (H) [13:50:07]: Bare til virkelighetsoppfatningen: Både sivil og militær bistand er nødvendig. Ingen av delene kan ekskluderes. Uten det mislykkes vi.

Jeg vil bare minne om at den sivile bistanden hele tiden, også den gangen Høyre satt i regjering, har vært en viktig del av vårt Afghanistan-engasjement. Vi har aldri ment at den ene siden skulle være viktigere. Vi begynte jo faktisk med den sivile bistanden før den militære. Så hvis vi skal skrive Bondevik-regjeringens historie på dette området, er det vel kanskje den sivile bistanden som fremstår som mer synlig enn den militære, for den kom på slutten.

At vi kommer til å støtte oppunder disse tiltakene, er helt på det rene. Vi tror at dette er meget riktig å gjøre. Og vi må ikke gå i den fella at vi tror at vi kan bevilge oss til seier i Afghanistan. Dette kommer til å bli langvarig og problematisk.

Bjørn Jacobsen (SV) [13:51:14]: Representanten Petersen nemnde «hjemmesnekrede begrensninger». Dei er i tilfelle rimeleg verdsomspennande, desse «hjemmesnekrede begrensningene». Eg kjenner ikkje til eitt land som ikkje har ei avgrensing i si deltaking i Afghanistan. Til og med Bonn-avtalen legg heilt klare avgrensingar på kva andre enn den afghanske nasjonale hæren kan gje seg ut på.

Så er det dagens situasjon, der det store fleirtalet hegnar om det opphavlege ISAF-mandatet, stabilisering og gjenoppbygging. Vi ser av debatten at USAs forsvarsminister Robert Gates klart og tydeleg kjeftar på Canada og Nederland for at dei ikkje er aktive nok i krigføringa. Så har vi det store fleirtalet, der Noreg deltek, som driv med gjenoppbygging og stabilisering. Kva er Høgre sitt standpunkt til dette? Støttar ein Gates i at ein vil ha ein meir aktiv åtakskrig, eller kan ein meir tenkje seg eit opplegg der ein har endå større respekt for det humanitære rommet, og dermed gje meir rom for det sivile?

Jan Petersen (H) [13:52:19]: Først til de grunnleggende premissene, nemlig det hjemmesnekrede.

Jeg er helt enig med Jacobsen i at svært mange land har slike begrensninger, og det er også et av NATOs hovedproblemer. Det er jo derfor vi ikke utnytter våre kapasiteter så effektivt som vi kunne ha gjort, og det er derfor det vil ta lengre tid å løse oppgaven.

Jeg er klar over at SV er en entusiastisk tilhenger av en del av disse begrensningene, men prisen vi da betaler, er at vi kommer til å stå lenger i Afghanistan enn det vi ellers ville gjøre. Det forundrer meg at SV ønsker å gjøre det.

Når det gjelder hvordan krigføringen utføres, vil jeg for det første si at det er det ikke Stortinget som er de daglige ledere av, men jeg har lyst til å si at jeg er komfortabel med den måten Norge har gjort det på. Det betyr at det er en myk måte, men vi er altså noen ganger nødt til å gå hardere til verks. Det har vi også gjort, og det vil vi komme til å måtte i fremtiden. Det er ikke slik at Taliban forsvinner opp i åssiden, bare vi ikke tar hardt i dem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ågot Valle (SV) [13:53:47]: Også jeg vil takke utenriksministeren for en svært grundig og en svært god redegjørelse, som bærer bud om nye grep som kanskje kan være med på å redde Afghanistan.

Norges engasjement er en del av det store internasjonale bildet - det som blir gjort eller ikke gjort, har store konsekvenser. Jeg vil understreke at det som vi gjør - våre bidrag - hele tida må bygges på kunnskap om Afghanistan, kunnskap om utviklinga der, kunnskap om afghanske strukturer, kunnskap om hva som gir den afghanske kvinnen og mannen håp om en framtid.

Derfor er det så viktig at utenriksministeren tydeligvis hører på dem som sitter inne med denne kunnskapen, og tar noen grep som følge av at han har fått tilgang til denne kunnskapen. Derfor er det så viktig at utenriksministeren inviterer Stortinget til debatt og utfordrer oss til å se på helheten i situasjonen, og er så tydelig på at vi må se utviklinga fra Kabul og ikke fra Oslo. Med respekt for den debatten som har foregått i Norge i lang tid, vil jeg jo si at vi har sett utviklinga altfor mye fra Oslo, og lite fra Kabul.

At Afghanistan kan vinnes militært, er en påstand som ikke lenger har særlig støtte i internasjonal sammenheng. Senest forrige uke kom The Atlantic Council of the United States med en rapport hvor konklusjonen er at framtida for Afghanistan vil avhenge av suksess eller nederlag i forhold til statsbygging, oppbygging av sivilt samfunn i landet.

Det er viktig å slå fast at det har skjedd mye positivt i Afghanistan i løpet av de siste årene. Det er sant at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har tilgang til skolegang, og at mødrehelsa har bedret seg i et land som har hatt noe av verdens største barnedødelighet før fylte tre år. Barnedødeligheten er nå redusert med en fjerdedel. Jeg synes også det er grunn til å løfte fram landsbyutviklingsprosjektene. Dem gir Norge betydelig støtte til. Gjennom disse er hele 17 000 lokalsamfunn omfattet av utviklingsprosjekt innen skole, helsevesen, veg og vannforsyning. Afghanistan har gått fra å være et land med Taliban-styre, med daglige grove brudd på menneskerettigheter, med steining av kvinner, jenter som ble nektet skolegang, og knebling av politisk opposisjon, til å bli et land hvor det nå er lov til å håpe på framtidig demokratiutvikling og statsbygging.

Så er det slik at det her er mange paradokser. Her er ikke noe svart-hvitt-bilde, for mange av de krigsherrene som dagens afghanske regjering støtter seg på, som f.eks. Dostum, står for betydelige grove overgrep. Det minnet afghanske kvinner, samlet på seminar i Norge i høst, oss om. Blant dem var parlamentarikeren Shukria Barakzai, en av de fire som med fare for sitt eget liv stemte imot amnestilovene som gjør det umulig å stille disse krigsherrene til ansvar for de overgrepene de har stått for.

Utenriksministeren viste også til journalister som med livet som innsats arbeider i deler av Afghanistan. Like før deler av utenrikskomiteen besøkte Afghanistan i fjor, ble to kvinnelige journalister drept. Vi møtte en kvinnelig journalist som ikke ville la seg skremme til å slutte å skrive, men hun var veldig klar over hva omkostningene kunne bli.

Med dette sier jeg at vi som internasjonalt samfunn står - som alle er enige i - overfor store utfordringer knyttet til vårt engasjement for et stabilt og fredelig Afghanistan. Som utenriksministeren sier: Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Landet og infrastrukturen lå i grus etter mange års krig. Og som de afghanske kvinnene, som var samlet på seminar her i høst, sa: Den verste tida opplevde de under borgerkrigen.

Det må nå satses mer på god koordinering av den innsatsen som i dag gjøres av et utall ulike aktører med ulike agendaer. NATO er en allianse som aldri har vært bygd for utvikling og statsbygging. Det håper jeg vi alle er enige om. Det er derfor blitt tydeligere og tydeligere at FN må på banen og gis en overordnet rolle og et mandat til å koordinere innsatsen framover. FN har, som utenriksministeren sa, stor erfaring i sivil oppbygging. Vi kan vise til eksempler som Liberia, Sierra Leone og Øst-Timor, for å nevne noe. Ledelsen må derfor gradvis gis over til FN, og afghanerne må slippes til sjøl - «afghanisering» - som utenriksministeren så klokt understreket.

Rapporten fra The Atlantic Council of the United States påpeker at reformen av sivil sektor har store problemer. Det mangler koordinering, og i tillegg er situasjonen slik at for hver dollar som brukes på bistand til Afghanistan, går bare en liten del direkte til afghanerne. Daan Everts, tidligere sivilrepresentant i NATO-sekretariatet i Kabul, innrømmet over for Al-Jazeera at afghansk oppbygging har vært bonanza for konsulenter, som har stukket av gårde med over 40 pst. av den hjelpen som er gitt Afghanistan.

I dag må mange afghanere reise til naboland og Golf-statene for å få seg ufaglært jobb. Det vi må gjøre, er å sørge for at afghanerne sjøl kan skape jobbmuligheter for afghanere i Afghanistan. Det må da brukes statlige myndigheter og virkemidler i form av bygging av infrastruktur og implementering av alle de prosjektene som internasjonale donorer gir midler til. I dag settes de i altfor stor grad ut til større internasjonale aktører. Flere Afghanistan-kjennere har fortalt oss at rollen til de afghanske myndigheter blir som i en «nattvekterstat», der de får ansvar for politiet, militæret og domstolene, mens det å skape arbeidsplasser og økonomisk utvikling går til større utenlandske selskaper. Her må mye mer gå til afghanske firma for å bygge opp afghansk næringsliv.

Afghanistan har historisk sett aldri vært en sentraldirigert stat, men er bygd opp av stammer og lokalsamfunn, slik ikke minst antropologen Fredrik Barth har fortalt oss. Den britiske organisasjonen Oxfam kom forrige uke med en rapport om utviklinga i landet og sier at sosial og økonomisk utvikling til nå har vært for sentralisert, for topptung og utilstrekkelig. Som stor bistandsaktør har vi i Norge en rolle å spille for å få en dreining mot mer makt til og vekt på de lokale styrene i provinsene og landsbyene. Vi må bidra til at kapasitetsoppbygging også skjer her. Det samme må skje på alle ledd i administrasjonen for å forebygge korrupsjon og skape tillit til myndighetene. Politi- og rettsvesen må reformeres, ikke bare som organisasjon, men også i holdninger og når det gjelder rolle i samfunnet. Afghanistan må bygges på afghanske strukturer. Afghanistan må sjøl ta styringa, og vi må i større grad innrømme at det må skje i tråd med de tradisjonene som har vært i Afghanistan.

SV er glad for at Regjeringa nå øker humanitær- og utviklingsbistand til 750 mill. kr. Etter det vi vet, er Norge det eneste landet som bruker like mye på utvikling som på militær deltakelse. Det er et viktig skritt i riktig retning for innsatsen i Afghanistan. Det er et viktig signal til andre land og donorer. Fremdeles er det sånn at det brukes ti til elleve ganger mer på militær deltakelse i Afghanistan enn på humanitær bistand. Norge går altså i en annen retning.

For å få til en stabil framtid for afghanerne må det også vises vilje til å snakke med ulike aktører. I den sammenheng er det viktig å gi støtte til den dialogen som har vært under utvikling lenge mellom den afghanske regjeringa og moderate krefter innenfor Taliban. Det er som utenriksministeren sier: En må nyansere bildet av Taliban. Vi må skaffe oss mer kunnskap om dem. Vi vet at Karzai lenge har åpnet for dialog. Som flere statsoverhoder har sagt: Det blir ikke fred dersom en ikke snakker med fienden.

Så sa utenriksministeren at det er om å gjøre å styrke de kritiske stemmene, de som tar til orde for å kritisere brudd på menneskerettigheter. Afghanistan-kjennere sier til oss at det er også veldig viktig å styrke disse kritiske stemmene, og at vi har debatten videre framover også.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [14:04:03]: Utenriksministeren sa i redegjørelsen bl.a.: «Uten sikkerhet, ingen utvikling». Og: «Uten utvikling, ingen varig sikkerhet.» Han sa videre: «Vi er til stede militært i Afghanistan gjennom ISAF for å trygge sikkerheten i landet», og at alle norske kvinner og menn som er engasjert i Afghanistan, fortjener vår samlede støtte.

Fra Sosialistisk Venstreparti opplever vi til stadighet dobbeltkommunikasjon om disse spørsmålene. I denne sal hevdes det, riktignok noe motvillig, at man støtter vårt Afghanistan-engasjement, mens vi utenfor denne sal hører representanter fra partiet som hevder det stikk motsatte. En slik opptreden undergraver til de grader vår sikkerhetspolitiske troverdighet, samtidig som det også gir gode argumenter for dem som fortsatt støtter Taliban.

Vil Sosialistisk Venstreparti nå samle rekkene og støtte vår sivile og militære innsats i Afghanistan og stille seg bak våre styrker, som utenriksministeren helt riktig hevder fortjener vår samlede støtte?

Ågot Valle (SV) [14:05:15]: Utenriksministeren er ikke den eneste som sier at uten sikkerhet blir det ingen utvikling. Var det noe de afghanske kvinnene poengterte overfor oss på det seminaret jeg henviste til, i høst, var det akkurat det samme. Men så er spørsmålet: Hvordan kommer man til den sikkerheten? Det er et faktum at det spesielt i sør og i øst har foregått en offensiv krigføring som ikke har svekket oppslutninga om Taliban, men heller økt oppslutninga mot internasjonal tilstedeværelse. Dette er jo med på å svekke sikkerheten.

For oss har det vært viktig at vi nå øker den humanitære innsatsen, sånn at det blir en 50/50-fordeling, og at utenriksministeren så klart sier at man må ha tro på forsoning, at man må ha tro på samtaler. Men så er det et problem at det har vært for lite Afghanistan-debatt i Norge. Det har vært for liten kunnskapsutvikling i Norge, og jeg hilsen enhver debatt om Afghanistan velkommen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:06:30]: Jeg vil rose utenriksministeren for å være forbilledlig klar om hva som er Regjeringens politikk. Jeg hadde forventet at også SV skulle følge opp den, når utenriksministeren nå er utvetydig. Men jeg kan ikke annet enn å konstatere stor forskjell på representanten Valles innlegg og det innlegget utenriksministeren holdt.

SV har over lang tid ønsket debatt om Afghanistan. Problemet, slik jeg ser det, er at SVs primære bidrag nettopp har vært å skape usikkerhet om hva den norske linjen er. Usikkerhet går på bekostning av norske soldater. Det gjør norske soldater til et opportunt angrepsmål. Den afghanske utdanningsministeren sier: «Deres soldater gjør det mulig for våre barn å gå på skole.» Og vi ser at sikkerhet, styresett og utvikling utvetydig henger sammen. Mener representanten Valle at den legitimiteten de utenlandske styrkene har, vil bli styrket av å foreta samtaler med Taliban?

Ågot Valle (SV) [14:07:41]: At utenriksminister Atmar kommer med de understrekingene som han gjør, viser jo at det har vært rett å ha tilstedeværelse i nord. Det har vært rett å ha tilstedeværelse for å sikre hverdagen til den afghanske kvinne og mann. Samtidig trapper vi nå opp den humanitære og sivile bistanden som bygger på kunnskap om Afghanistan. Det utenriksministeren skal ha veldig stor ros for, er at han så tydelig viser at han har kunnskap om Afghanistan og de afghanske strukturene.

Så synes jeg med respekt å melde det blir ganske grovt å si at en debatt om Afghanistan fører til at norske soldater blir angrepsmål. Det er nettopp en offensiv krigføring som har ført til det. Det er det som gjør at oppslutningen om utenlandsk tilstedeværelse kanskje svekkes.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Sponheim (V) [14:08:46]: Det er ærlig nok slik at Afghanistan-politikken til Norge har vært krevende i SV og ført til debatter. Det er på alle vis ærlig nok, men jeg legger uten videre til grunn at SV og SV i regjering har stilt seg bak hver setning og hvert komma i den meget gode redegjørelsen som utenriksministeren holdt i dag.

SV hadde for noen uker siden en konferanse som skulle samle kunnskap og kanskje også samle partiet mer bak denne politikken. Det som kom ut av det, og som gjorde at en del av oss valgte å heve øyenbrynene noe, var SVs nestleder som sa at nå skulle vi forhandle med Taliban. Om det sa utenriksministeren i dag at dette politiske forsoningsarbeidet er afghanernes ansvar, og at det er afghanske myndigheter som må snakke med - eller forhøre, kanskje - Taliban eller andre opprørsstyrker. Jeg er enig med utenriksministeren i det. Var det det SVs nestleder mente da han sa vi skulle forhandle med Taliban?

Ågot Valle (SV) [14:09:55]: SVs nestleder er veldig enig med Karzai, som lenge har tatt til orde for forhandlinger med Taliban. Dessverre har han blitt motarbeidet av bl.a. USA. Jeg håper at USA etter hvert begynner å innse at det må forhandlinger til.

Så er det riktig som utenriksministeren sa, at vi må nyansere bildet av Taliban. Noen er utenlandske aktører, mens andre er moderate ledere for den pashtunske befolkninga. Som mange kloke statsråder har sagt: Det blir ingen fred og forsoning uten at man snakker med fienden. Det går jeg ut fra at også Venstre er enig i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:11:01]: La meg gi utenriksministeren honnør for en grundig redegjørelse, som bekrefter og fastholder de hovedlinjer som FN og NATO og skiftende norske regjeringer har bygd på når det gjelder Afghanistan.

Dagens debatt er kommet i stand fordi Kristelig Folkeparti 5. desember fikk bred oppslutning om sitt forslag om at Regjeringen skulle legge fram for Stortinget en mer samordnet plan for innsatsen i Afghanistan. Det er dette som er tema for dagens debatt. Spørsmålene rundt det fatale angrepet på Serena Hotel i Kabul i forrige måned, vil Stortinget komme tilbake til når resultatet av de interne gjennomgangene av hendelsen er lagt fram.

Det er flere grunner til behovet for dagens debatt.

Afghanistan er en alvorlig utfordring for verdenssamfunnet. Skal vi lykkes i å gi landet en bedre framtid, må den internasjonale innsatsen for statsbygging, samfunnsutvikling og sikkerhet både styrkes og bli bedre koordinert. Norge må bidra konstruktivt i internasjonale fora hvor vi er med og drøfter den helhetlige strategien.

Norge må dessuten ha en gjennomtenkt og omforent plan for sin egen innsats. Det må være klarhet om Regjeringens politikk. Derfor måtte dette spriket innad i regjeringspartiene i Norge avklares. Det kan ikke være slik at SV-delen av Regjeringen både er for og mot Norges deltakelse i den såkalte krigføringen som den rød-grønne regjeringen står for, ifølge kritiske SV-politikere. Utenriksministerens tale i dag var prisverdig avklarende.

Kristelig Folkeparti har konsekvent understreket at konflikten i Afghanistan ikke kan løses ved militære midler alene. Dette krigsherjede og lutfattige landet trenger en omfattende gjenoppbygging og en politisk prosess som kan gi befolkningen forbedrede levevilkår, trygghet og håp. Derfor vil jeg først rette søkelys mot behovet for sosial og økonomisk utvikling - og spesielt bistandens rolle.

Internasjonal innsats må samordnes bedre, både mellom givere og i forhold til afghanske myndigheter. Kristelig Folkeparti har konsekvent etterlyst en bedre samordning av norsk og internasjonal innsats. Det ønsket deler de fleste. Bistandseffekten blir bedre når mange hjelpetiltak er godt samordnet.

FNs koordinerende rolle må styrkes. Det er i disse dager to år siden Afghanistans myndigheter, FN og verdenssamfunnet ble enige om det såkalte Afghanistan Compact, et rammeverk for koordinert samarbeid med sikte på å fremme fred, utvikling og menneskerettigheter i landet. Vi må bygge videre på dette, og se til at det fungerer i praksis.

Bistanden må økes. Kristelig Folkeparti har lenge talt for en opptrapping av den sivile bistanden til Afghanistan. Den økning utenriksministeren skisserer, har selvsagt vår støtte. Det som kanskje undrer oss litt er at den ikke var tydelig lagt inn og presentert allerede i statsbudsjettet for 2008.

Sammen med infrastrukturen og helse er utdanning de tre prioriterte innsatsområdene i Afghanistan Compact. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi videreføre Norges prioriterte innsats for skoleutbygging. Ikke minst er det viktig for å gi jentene en sterkere stilling. Det vil også forbedre grunnlaget for folkeopplysning, demokratisering og kunnskap om menneskerettigheter. Slik sett vil det kunne gi bedre muligheter på sikt for den politiske prosessen Afghanistan står overfor.

Allerede på Bonn-konferansen i 2002 ble det lagt en plan for den politiske reformprosessen i Afghanistan, og den er fulgt opp - med valg av president og av folkevalgte forsamlinger. I 2004 trådte en ny grunnlov i kraft. La meg framheve tre politiske hovedutfordringer i dagens situasjon.

Den første er statsbygging og afghanisering, som flere har vært inne på. Valget av afghansk regjering var løfterikt, men regjeringen har ennå liten myndighet og gjennomføringsevne rundt om i landet. Det begrenser folks tiltro til sentralmyndighetene som en effektiv myndighetsutøver, noe som igjen gir spillerom for andre maktgrupperinger rundt i provinsene. Styrket kompetanse og makt til de afghanske myndigheter er nå strategisk viktig, både for å få til praktiske resultater og for å styrke tiltroen til og oppslutningen om folkevalgte organer.

Den andre hovedutfordringen er at også rettsstaten og menneskerettighetene må styrkes. Om grunnloven er det mye bra å si, men rettsvesenet er ikke uavhengig og ikke kompetent nok til å følge opp. Dette ser vi eksempler på i bruken av dødsstraff når folk bare gjør bruk av sine menneskerettigheter. Vi husker dødsdommen mot en som konverterte fra islam til kristen tro. Han reddet livet ved å bli sendt ut av landet. Nå er en journaliststudent dømt til døden for å ha brukt sin ytringsfrihet. Slike nedslående eksempler har sammenheng med tradisjon og en indre spenning i grunnloven. I grunnloven artikkel 3 står det at ingen lov skal være imot islamsk lov, dvs. Sharia. I artikkel 7 fastslås det imidlertid at staten skal underordne seg internasjonale konvensjoner. Forståelsen for trosfrihet og for ytringsfrihet er ikke rotfestet i rettssystemet. Her trengs det tidlig og klar tale. En kan vel ikke akkurat si at norske myndigheter i den siste saken er et eksempel på det.

Den tredje hovedutfordringen er at politiske forsonings- og inkluderingsprosesser må styrkes. En del lokale ledere med ulik tilknytning til Taliban-bevegelsen er trukket med i politiske valg og prosesser. Karzai-regjeringen ønsker å inkludere flere som er trøtte av vold og krig, og som ser at deltakelse i demokratiske prosesser er et bedre alternativ. Slike afghanske fredsprosesser må oppmuntres, men ikke på en slik måte at de undergraver stillingen til den valgte regjeringen i landet.

Både de politiske prosessene og det sosiale og økonomiske utviklingsarbeidet er avhengige av tilfredsstillende sikkerhet. Det er så krevende at FNs sikkerhetsråd bad NATO ha ledelsen av de internasjonale stabiliseringsstyrkene. FN hadde gode grunner til det.

Når FN har bedt NATO om å lede stabiliseringsstyrkene, må Norge selvsagt støtte det. Jeg er glad for at utenriksministeren bygger på denne NATO-beslutningen, og ikke leker med SV-tanker om å ødelegge robustheten i stabiliseringsinnsatsen ved å gå imot at NATO, med sin kompetanse og sin kapasitet, utfører dette arbeidet i samsvar med FNs mandat.

Norge må bidra aktivt i stabiliseringsarbeidet. Våre soldater gjør en krevende og verdifull jobb, som afghanske myndigheter verdsetter høyt. Det skaper dessverre uklarhet når SVs partileder, Norges finansminister, sier at det er for mange vestlige soldater i stabiliseringsstyrkene, samtidig som hun støtter utsending av enda flere norske - vitterlig vestlige - soldater i ukene som kommer. Også på dette punkt er utenriksministerens redegjørelse i dag avklarende.

Tillitskapende tiltak mellom soldatene og lokalbefolkningen er viktige, og Norge må konsekvent understreke betydningen av at militære operasjoner planlegges slik at sivile tap unngås i størst mulig grad. Det er Taliban og Al Qaida som har terror mot sivile som sitt varemerke. De internasjonale styrkene må vise seg forskjellige fra disse elementene, og de må følge folkerettens retningslinjer.

Talibans nye strategi er nettopp å skape frykt ved bruk av veibomber og gjennom selvmordsaksjoner mot sivile, som f.eks. lærere og utenlandske gjester. Det har, tragisk nok, også kostet norske borgere livet. Både Afghanistans befolkning og verden for øvrig er tjent med at Afghanistan ikke på ny blir et arnested for internasjonal terrorisme. Derfor er besluttsomhet og klar vilje til å bidra på lang sikt så viktig.

Det viktigste med debatten her i dag, slik jeg ser det, er at Regjeringen så tydelig og avklarende gir uttrykk for den linje som er forankret i FN-mandatet, i NATOs ansvar når det gjelder ISAF, og i den helhetlige strategi for å bygge det sivile samfunn. Det Stortinget har vært vitne til i dag, er at også regjeringspartiet SV fullt ut har sluttet seg til norsk Afghanistan-politikk, også til den militære del. Vi får håpe at dette ikke bare gjelder SV her i salen, men at det også gjelder SV utenfor denne salen.

Det er viktig at det vi gjør, har bred støtte i Stortinget. Etter redegjørelsen å dømme har denne politikken forpliktende støtte fra alle partier i den regjering som nå fullt ut er ansvarlig for norsk Afghanistan-politikk. Stortinget står samlet bak denne politikken.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [14:20:01]: Takk til utenriksministeren for en grundig og meget klar redegjørelse.

Det er gledelig at det er en nokså samlet oppslutning om behovet for en fornyet overordnet og integrert strategi for verdenssamfunnets innsats i Afghanistan. Senterpartiet er tilfreds med at Regjeringen har bidratt til å fokusere på det å sette behovet for en slik overordnet strategi på den internasjonale dagsordenen.

Regjeringen har også bidratt til å fokusere på den manglende balanse mellom sivil innsats og militær innsats, selv om vi fra norsk side kan si at vi har kommet godt på vei i den retningen vi ønsker. Imidlertid er det lang vei fram til dette vil kunne avspeiles i den internasjonale innsatsen i Afghanistan.

Selv om Norge, Canada og Nederland utvikler lokale tilnærminger til institusjonsbygging og samarbeid, mangler det overordnede føringer for hva som skal være verdenssamfunnets innsats, virkemidler og mål.

Nest etter den militære innsatsen i Irak er den militære innsatsen i Afghanistan den dyreste militære operasjon og nasjonsbyggingsinnsats. Jeg merker meg at NUPIs direktør, Jan Egeland, mener at så langt er den trolig også den minst vellykkede, målt etter den økonomiske innsatsen. Det forteller med all tydelighet at de utfordringene vi stod overfor, var større enn vi trodde. Vi konstaterer at seks år etter invasjonen er sivilbefolkningens sikkerhet på enkelte områder blitt forverret. Terroren og narkotikaproduksjonen har økt, og USA og NATO har ikke hatt evne til å lansere en god enhetlig strategi.

Til tross for at enkelte ting har blitt verre, kan vi likevel vise til en del viktige sivile resultater som det er viktig å beskytte og videreføre - det gjelder vannforsyning, sykehus, skoler, fengselsvesen, politiarbeid m.m. Dette er felt der FN har større kompetanse, og FN som organisasjon er også den beste til å koordinere den innsatsen.

Statssekretær Barth Eide har uttalt:

«En gjennomsnittlig operasjon i Afrika er bedre koordinert enn den i Afghanistan, og det er ikke fordi operasjonene i Afrika er spesielt godt koordinert».

Dette setter fingeren på en av de hovedutfordringene vi står overfor i Afghanistan.

NATO er god på militær intervensjon. FN er god på nasjonsbygging og fredsbevaring. Derfor er det viktig at Norge bidrar til at FN får det overordnede koordineringsansvaret for innsatsen i Afghanistan. Vi bør også kunne tillate oss å diskutere om FN bør styrkes i felten.

Koordinering mellom FN og PRT-enes arbeid - de små enhetene bestående av militære ISAF-styrker og sivile aktører - må gjøres med stor forsiktighet. Vi vet at samarbeidet mellom sivile og militære aktører ikke er uproblematisk blant eksempelvis humanitære organisasjoner. Nøytralitet og tillit i lokalbefolkningen er stikkordet.

Jeg håper vi raskt kan få på plass en ny og utvidet stilling for FNs spesialutsending til Afghanistan. Målet må være å få FN til å overta en større del av ansvaret for gjenoppbyggingen av Afghanistan, en oppgave som i dag i stor grad utføres med medvirkning fra NATO. Jeg håper den nye spesialutsendingen får et bredere mandat, som kan bidra til å koordinere gjenoppbyggingen av Afghanistan.

Nasjonsbygging kan imidlertid bare gjøres av samfunnet og av aktørene i lokalsamfunnet som skal bygges. Derfor er det avgjørende at målet med vår innsats ikke er å utslette eller knuse Taliban militært. Karzai har minnet om at talibanere også er afghanere. Derfor er det viktig å støtte opp om forsøk på å forhandle og bidra til å engasjere afghanerne i politiske prosesser. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin sa at man slutter fred med sine fiender, ikke med sine venner. Jeg vil uttrykke støtte til en slik linje i Afghanistan. Og igjen: Det er viktig at en fredsprosess ledes av afghanerne selv.

Erfaringene fra Bosnia-krigen viser at det etter en militær intervensjon fra verdenssamfunnet er enklere å bygge opp igjen de militære strukturene, mens de sivile rettsstatsstrukturene som politi og domsvesenet er mye mer utfordrende å bygge opp.

Ubalansen mellom militær og sivil innsats i Afghanistan kan ha undergravd den økonomisk-politiske støtten. Spesielt gjelder det offensive militære operasjoner. Som den avtroppende SRSG, Tom Koenigs, pleide å si: For hver Taliban-soldat vi dreper, skapes det kanskje ti nye.

Jeg mener at den prioriteringen som Regjeringen har gjort, er riktig, da Regjeringen i oktober 2007 besluttet å øke Norges innsats for å trene opp Afghanistans eget forsvar ved å styrke vårt bidrag til trenings- og mentoreringslag. Disse vil bidra til kompetanseheving av den afghanske nasjonale hæren. Vedtaket er i tråd med den økende fokusering som både NATO og FN nå har på å styrke afghanske myndigheters evne til selv å ivareta landets sikkerhet.

Det er gledelig at vi har signaler om at norsk innsats på den sivile siden skal økes til 750 mill. kr i 2008. Det er gledelig at vi har fått på plass 41 skoler, og målet er 82 skoler inneværende år. Det framtidige målet er 220 skoler. Det er uhyre viktig at afghanerne selv er med i arbeidet med å bygge opp lokal infrastruktur og institusjoner. Dermed kan også lokalsamfunnet se betydningen av egen innsats og framfor alt være med og bygge lokaldemokratiet.

NATO må bidra til at konfliktnivået dempes, ikke høynes. Det betyr at vi må se på den offensive aktiviteten. Kanskje bør vi fokusere mer på stabilisering enn det vi har gjort hittil. Gjennom sivil innsats bilateralt og gjennom FN skal utviklingsmidler og bistand bygge det sivile samfunn, lokalsamfunn, politiske prosesser og produksjon som skaper varige alternativer. Vi må aldri miste målet om at NATO skal bli overflødig i Afghanistan.

Samtidig bør vi også i økende grad tenke på hvilken rolle landene rundt Afghanistan kan spille i fredsbevaringsprosessen og i gjenoppbyggingen. På sikt vil den regionale stabilitet og nasjonsbygging være avgjørende for at resultater som oppnås, blir robuste.

Avslutningsvis vil jeg klart gi uttrykk for at Senterpartiet støtter de strategiske valg og de prioriteringer som denne regjeringen har gjort.

Lars Sponheim (V) [14:30:16]: Først vil jeg på vegne av meg selv og Venstre få takke utenriksministeren for en redegjørelse vi kan stille oss bak hver setning og hvert ord i. Og siden jeg har gleden av å representere siste parti ut i denne debatten, kan vi altså slå fast at det er et enstemmig storting som stiller seg bak denne redegjørelsen og dermed det som er landets politikk i Afghanistan.

Det er også slik at i politikken er det ikke minst opposisjonens rolle og oppgave å lete etter enhver mulighet til å se sprik internt i en regjering. Det er slik i demokratiet. Jeg legger ikke skjul på at mitt politiske øre, bl.a. i likhet med representanten Jan Petersens, lette veldig etter om det i den redegjørelsen som utenriksministeren holdt i dag, fantes spor etter de siste ukers seminaraktivitet i SV. Jeg må vel for egen del kunne si - i likhet med det andre har gitt uttrykk for - at jeg fant ikke noen slike spor i denne redegjørelsen. Det er bra. Vi vet også at det å utvikle en redegjørelse fra Regjeringen om et så viktig og følsomt område som dette selvsagt er gjenstand for mye arbeid internt i Regjeringen, også mellom de politiske partier. Derfor vil jeg uten videre legge til grunn at her stiller alle regjeringspartiene seg bak hver setning, hvert komma og hvert punktum i det som er sagt av utenriksministeren i dag. Det synes jeg er avklarende og greit, og jeg håper at også det ligger til grunn for den norske debatten framover.

Så er det noe med valg av ord. Jeg er ikke ekspert på folkerett og folkerettslig definisjon, så jeg må holde meg til mitt enklere begrepsapparat. I den sammenheng er Norge i krig. Jeg har ved noen anledninger måttet sitte i denne sal og ta det absolutt største ansvar som noen stortingsrepresentant etter mitt skjønn kan ta, og det er å sende norske soldater ut i krig, med risikoen for å miste liv og det alvor som ligger i det. Det er ikke noe som er mer krevende, og det er ikke noen oppgave som er vanskeligere å ha som stortingsrepresentant enn å gjøre det. Det er alltid tungt å bære. Det har forandret meg som politiker, som representant og som menneske hver gang jeg har måttet ta et slikt ansvar. Det gjelder også i dette tilfellet. Derfor er det så viktig at Stortinget ofte bruker tid på å diskutere, for å ha mulighet til å gi den type unison støtte til krigsoperasjoner som dette. De soldater som risikerer å miste livet - dessverre har noen allerede gjort det - bør kunne kreve det av oss. Derfor er det så viktig at vi samlet kan stille oss bak den viktige jobben de gjør, og det skal de vite. Derfor er det også så viktig at vi krever - og det opplever jeg at denne debatten har brakt veldig tydelig fram i dag - at Regjeringen har en klar strategi som alle står samlet bak, og at Stortinget selvsagt står så bredt som mulig bak dette og understreker alvoret i det.

Så er det slik at ingen vil eller kan - i hvert fall ikke i et så åpent og vitalt demokrati som vårt - stanse noen debatt, snarere tvert imot. Det må vi ha. Men det er en debatt hvor man må ta inn over seg alvoret i det at vi ber norsk ungdom være med på å risikere liv i denne type oppgaver. Enten står vi bak, eller så må vi rett og slett hente dem hjem igjen. Debatt som på en måte skaper tvil om hvor Regjeringen står i et så vitalt spørsmål som krigsdeltakelse er - enten den foregår i seminarer, på plenen eller innenfor Regjeringen - tåles ikke. Heldigvis tror jeg vi kan parkere det etter dagens redegjørelse og debatt.

Jeg kunne stoppet der, for det er jo så bred enighet. Jeg vil allikevel gjerne - nettopp fordi det er knyttet så stort alvor til det vi her stiller oss bak - komme med noen tilleggskommentarer. Jeg synes det alltid i slike spørsmål som dette er viktig å prøve å huske utgangspunktet, eller en kunne sitere stortingspresidenten, Jagland, som i Aftenposten skrev: «Husk hva Taliban er». Engasjementet i Afghanistan er et solidaritetsprosjekt med det afghanske folk, som trenger beskyttelse mot et av de mest despotiske regimer verden har sett i nyere tid. Vi må også kunne tillate oss å si at vi har en klar egeninteresse av å bidra til å stanse terrorisme og andre grove sikkerhetstrusler også mot oss selv, og å ivareta frihet, menneskerettigheter og demokrati så godt som mulig - og jeg vil gjerne tilføye: overalt og for alle. Da er det slik at det er på en måte ingen opsjon. Vi kan nesten ikke tillate oss at vi ikke skal lykkes i Afghanistan - av mange grunner, ikke bare av hensyn til det afghanske folk, men også av hensyn til verdensfreden, til NATO og til FN.

Jeg vil ikke bruke ordene «hvis vi ikke lykkes i Afghanistan», for det må vi gjøre, men skulle en prøvd det tankeeksperimentet at det var tilfellet, ville det vært et lite lystelig perspektiv som åpnet seg. Taliban-styret ville kommet tilbake igjen i en enda mer radikalisert form, sivile og politiske rettigheter ville blitt tilsidesatt, afghanske kvinner ville gått en meget tung tid i møte, maktbalansen i Sentral-Asia ville blitt forrykket, ekstremister ville fått vind i seilene, terrorister ville fått nye fristeder og treningsbaser, og vi skal ikke glemme at nabolandet Pakistan har atombomber og - ikke minst - FN og NATO ville blitt svekket. Verdenssamfunnets vilje og evne til å løse problemer av denne typen ville vært svekket. Vi ville rett og slett latt våre medmennesker i stikken, og det ville hatt en enormt negativ global effekt. Også Norges sikkerhet ville ha blitt påvirket. En seier for terrorisme og undertrykkelse kan vi aldri godta.

Da er det selvsagt viktig at strategien diskuteres, men den må ha det utgangspunktet eller den plattformen at det er for å lykkes enda bedre. Verdibasisen for å ta en diskusjon om strategi må være: Hvordan lykkes vi i kampen for å nå de målene vi har satt oss? Hvordan kan vi lykkes bedre?

Venstre går ut fra at nettopp denne debatten om strategi pågår kontinuerlig innenfor NATO, mellom de involverte land sammen med myndighetene i Afghanistan, og en slik debatt må selvsagt også pågå i det offentlige rom. Men det er viktig å være tydelig på ulike roller, og at alle med ansvar for landets lederskap tar den oppgaven på alvor.

La meg understreke, som utenriksministeren og øvrige talere i denne debatten også gjorde, at det i en slik strategidebatt er viktig å se på arbeidsdelingen mellom FN og NATO. Venstre støtter et initiativ for at FN skal få en tydeligere og sterkere rolle i Afghanistan. Da sier jeg, med en klar understreking, at det å styrke FN betyr ikke underforstått i taler fra meg at vi på noe vis skal svekke NATO, snarere tvert imot. Vi må sannsynligvis styrke begge deler. Dessverre har en av og til inntrykk av at når noen gir uttrykk for at en vil styrke FN, ligger det i kortene at da skal NATO svekkes. Begge må styrkes. Det er selvsagt et stort behov for å koordinere og avstemme den militære mer enn den sivile innsatsen. Det er FN som bør fylle den viktige rollen. Vi ser at mange donorland og bistandsaktører på bakken opererer på egne måter på sine avgrensede områder. Dette går nok på bekostning av effektiviteten og dermed vår evne til å lykkes.

Jeg vil også få gi uttrykk for støtte til arbeidet med å oppnevne en ny spesialutsending for FN som får et sterkere mandat til å koordinere sikkerhetstiltak og utvikling av sivile prosjekter.

Når det gjelder NATOs innsats framover, er jeg glad for utenriksministerens gjentatte understrekninger av at det er NATO som skal ha ansvaret for de militære operasjonene innenfor ISAF. Det er naivt å tro at FN kan lede militære operasjoner mot Taliban. Til det er nok oppgavene for skarpe, dessverre. Situasjonen i Afghanistan krever både defensive operasjoner for å sikre den sivile innsatsen og offensive operasjoner for å bekjempe Taliban. I praksis er det verken mulig eller hensiktsmessig å sette et skille mellom offensive og defensive operasjoner. Jeg forstår ærlig talt ikke helt de som prøver å gjøre dét til et viktig poeng, fordi vi må slå til militært mot Taliban med stor styrke. Etter mitt og Venstres syn bør NATOs styrker ha færrest mulig operasjonelle begrensninger. Det gjelder også norske soldater. Jeg sier ikke med dette at Norge bør være til stede med norske soldater i sør, for det er ingen politisk oppgave. Det bør være en militær oppgave å vurdere om det er nødvendig.

Jeg vil få avslutte med igjen å takke utenriksministeren for denne redegjørelsen og si at Venstre stiller seg hundre prosent bak den.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:40:27]: Det har vært interessant å lytte til alle innleggene fra partiene. De kan vel egentlig oppsummeres i at det er et samlet storting som står bak den politikken Regjeringen her har trukket opp. Det har for øvrig vært slik ved alle de beslutningene om både sivil og militær deltakelse som har skjedd i denne regjeringsperioden, og det var vel også slik i den forrige. Norge har dermed en solid tradisjon med å ha en bred oppslutning om politikken i Afghanistan. Det er ikke slik i alle land. La oss merke oss det. Jeg tror det kan gå som et sterkt budskap til de kvinner og menn som nå tjener Norge og ISAF der ute. Det er hovedpoenget ved denne debatten.

Det ble en lang redegjørelse, og la meg også si til representanten Sponheim, med en viss grad av munterhet, at selvfølgelig står hele Regjeringen bak denne redegjørelsen - bak alle komma og punktum, særlig punktum! Selvsagt er det slik nå, som ellers. Men det jeg vil diskutere litt, er respekten for at det er debatt, respekten for at det er ulike syn, respekten for at det er en del mennesker i vårt land - ganske mange - for hvem dette er et krevende tema med vanskelige problemstillinger og ukjente kulturer. Det er et oppdrag som det er krevende både i substans og tid å kommunisere. Derfor må vi alle jobbe med det. Men jeg mener at det er de politiske partienes oppgave i vårt demokrati å være kanaler for de debattene, å være ombudsmenn og -kvinner for ulike syn og å tilby kunnskaper. Jeg vil få lov til å si: Det er feil at jeg ikke er påvirket i denne redegjørelsen av det seminaret som SV hadde, for det var et kunnskapsseminar hvor det blant annet var representanter fra ISAF, representanter fra akademia og representanter med ulike syn. Mange av de innleggene var det verdt å lytte til.

Jeg mener altså at vi i tiden som kommer bør ha respekt for og åpne kanaler for debatt om disse temaene. Men der det ikke kan være et fnugg av tvil, er om de avgjørelsene en regjering tar, om den politikken den legger fram for Stortinget, og det Stortinget så tar stilling til. Denne debatten har klargjort at det ikke er slik tvil, og da mener jeg at vi også skal ha respekt for den meningsdannelsen og -ytringen som skjer der ute.

Til representanten Gitmark vil jeg si at det er et høyt spill å si at denne debatten setter norske soldaters liv i fare. Jeg mener at å bruke slike ord i en sånn situasjon er å påta seg et stort ansvar. Det er nå viktig at våre folk ute vet at de har et samlet storting bak seg. Jeg tror at hvis vi i en situasjon sier at det er å svikte våre folk å ha debatt om et så krevende oppdrag, svikter vi samtidig noe av den demokratiske forutsetningen det er å samle så bred støtte, nemlig at slik debatt finner sted.

Det gjenstår ennå noen innlegg som jeg skal lytte til med interesse. For meg er det viktig å si at vi kan sende et signal i dag om at det er bred støtte til vårt militære engasjement som er viktig for sikkerheten, og det er bred støtte til den opptrappingen vi gjør på sivil side. Jeg har den oppfatningen at vi kan tape Afghanistan militært, og at vi kan bare vinne Afghanistan gjennom sivil satsing og utvikling av styresett. Jeg tror at vi med den strategien vi nå har lagt og har støtte for, er på vei til å gi vårt bidrag til det. Men det er klart at Norges bidrag her er et lite bidrag i en stor sammenheng. Vi skal ikke overdrive den betydningen. Men vi har i hvert fall nå en veldig god og avklart plattform for det arbeidet vi skal gjøre videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [14:44:16]: Forutsatt at utenriksministeren er enig med oss i at mange krevende og sprikende begrensninger i det militære engasjementet gjør sikkerhetsarbeidet vanskeligere i Afghanistan, vil utenriksministeren og Regjeringen arbeide i en NATO-setting for å begrense disse begrensningene og gjøre arbeidet til NATO operasjonelt mer effektivt?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:44:47]: Jeg tror det er viktig å ha få begrensninger og stor grad av planleggingsfrihet for dem som skal gjennomføre denne vanskelige operasjonen. Samtidig tror jeg vi må erkjenne at når 40 land deltar, og de fleste av dem er demokratier som vårt, så kommer det føringer som gjenspeiler seg i vedtak som parlamenter treffer når det gjelder nærvær. Vi er altså ikke blant dem som har flest begrensninger rundt vårt engasjement. Vårt engasjement kan også meget godt forklares med at vi konsentrerer oss der vi i den tidligere regjeringen og i den nåværende regjeringen har bygget opp lokalkunnskap. Som representanten Petersen sa: Vi må konsentrere oss om nærvær der vi har erfaring. Det er det vi nå gjør. Vi styrkekonsentrerer oss rundt Kabul og oppe i Meymaneh-provinsen, og der gjør vi en innsats som jeg tror er tilstrekkelig krevende som den er.

Så reiser det seg helt klart spørsmål som er krevende innad i alliansen, for dem som akkurat nå er utsatt for de mest krevende oppdrag, særlig i sør. Dette bildet kan også endre seg over tid, og derfor må den debatten gå internt i NATO.

Jan Tore Sanner (H) [14:45:58]: Høyre er tilfreds med at utenriksministeren gir en entydig beskjed til våre styrker, til det afghanske folk og til Taliban om at det norske engasjementet i Afghanistan er langsiktig.

En problemstilling utenriksministeren ikke kommenterte i sin redegjørelse, er at Canada har gjort det klart at de vurderer å trekke ut sine styrker neste år dersom ikke flere allierte solidarisk stiller opp i Sør-Afghanistan. Det vil kunne være en ganske alvorlig situasjon for hele operasjonen, dersom Canada og eventuelt andre land gjør alvor av sine trusler om å trekke seg ut av Afghanistan. Jeg vil derfor be utenriksministeren gi sin vurdering av konsekvensene for operasjonene i Afghanistan, dersom Canada og eventuelt andre gjør alvor av sine trusler.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:47:00]: Jeg mener det vil være svært alvorlig hvis enkeltland føler at situasjonen blir slik at de må trekke seg ut ensidig. Derfor må NATO ta denne debatten grundig, og det gjør man også. Man hadde en tilsvarende debatt rundt Nederland, hvor situasjonen nå har endret seg ved at andre land også deltar i operasjonen der Nederland er ansvarlig - så den diskusjonen pågår. Vi må arbeide for at det blir mulig for Canada å stå i operasjonen.

Jeg tror også vi skal holde fast ved afghaniseringsstrategien, altså at vi gradvis og systematisk styrker afghanernes mulighet til å drive sin egen hær og sitt eget politi, og slik sett ta vare på sikkerheten. Det er jo slik, som det ble sagt i debatten her, at vi må ha en strategi for å kunne gjøre oss gradvis overflødige, og at det er den strategien som etter hvert kan løsne trykket som ligger der.

Jeg er enig i at det vil være negativt om det skulle skje at enkelte land sier at de nå unilateralt må trekke seg ut. Det må alliansen gjøre det den kan for å unngå.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:48:00]: Det er ikke vanskelig å si seg enig i utenriksministerens oppsummering når det gjelder enigheten her i salen. Det som jeg undrer meg litt over, er hans hyllest til debatten. Det å ha en åpen debatt er så sin sak, men synes utenriksministeren det er greit at det ikke bare er en folkelig debatt og opplysende seminarer, men at ledere og talspersoner for et av regjeringspartiene på dette området også tar til orde for å endre NATOs ISAF-strategi for å få slutt på den offensive krigføringen, sier at man vil ha en stopp på angrepskrigen, at det er for mange vestlige soldater i landet, og at dette ikke kan fortsette?

Er dette uttalelser som er greie når de kommer fra ansvarlige ledere i et av regjeringspartiene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:48:54]: Det er veldig klart at mitt standpunkt ikke faller sammen med det som representanten nå gjengav. Jeg er uenig i den analysen, og jeg er uenig i perspektivet. Og så er det viktig å konstatere at det ikke er det perspektivet Regjeringen har. Regjeringen har tatt sine beslutninger, og jeg har redegjort for dem nå. Som sagt er det enighet om hvert punktum og komma i den redegjørelsen, slik at det er Regjeringens avklarte standpunkt. Men at det er ulike syn ute i partier, er jeg forberedt på å leve med. At vi skulle ha en unison konsensus i alle deler av alle partier, ville nesten være - jeg vil ikke si - for godt til å være sant, men jeg tror ikke det ville rimet med det sannsynlige mangfold av meninger det er om et så krevende spørsmål.

Jeg er altså ikke av den oppfatningen som ble gjengitt her. Jeg sier klart fra om hva min mening er, og er med på meningsdannelsen i Regjeringen. Som sagt: Det kan aldri være tvil om hva Regjeringen mener, og det er det heller ikke i denne saken.

Lars Sponheim (V) [14:49:55]: La meg følge opp Høybråtens replikk og komme med en refleksjon rundt dette med offensive og defensive operasjoner i en krigsliknende situasjon: Selv om jeg prøver å forstå hva som ligger i dette, har jeg vanskelig for å forstå det. I praksis betyr det at hvis f.eks. ISAF-styrker, NATO-styrker eller gjerne norske styrker som gjennom etterretninger får beskjed om at det utvikler seg en celle av f.eks. Taliban-soldater som planlegger et angrep eller et attentat, skal man ikke sitte og vente på at det skjer, men faktisk reise ut og avvæpne den cellen. Det oppfatter jeg som en offensiv handling og en, etter mitt skjønn, helt nødvendig handling.

Er utenriksministeren enig i det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:50:42]: Ja, jeg er enig i det.

Så vil jeg legge til, som jeg sa i min redegjørelse, betydningen av at man legger stor vekt på å gjennomføre det militære oppdraget på en måte som ikke skaper unødige sivile tap, og at man har stor kunnskap om de lokale samfunn man opererer i, slik at man ikke skaper flere problemer enn man løser. Dette temaet har stått sentralt i NATO nå gjennom flere år.

Jeg gav også til kjenne at president Karzai sa til meg at han hadde inntrykk av at det var forbedringer her nå. Men det er ingen tvil om at når man står overfor den typen utfordringer som Taliban og andre opprørsbevegelser representerer, kan man ikke ansvarlig sitte og vente på et angrep man vet kommer, skal komme. Da må man på helt naturlig vis ta de forholdsregler som skal til for å kunne både motsette seg det, avverge det og hindre de skader det kan medføre. Det er ingen tvil om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Ove Width (FrP) [14:51:58]: Enkelte har nok glemt bakgrunnen for hvorfor Norge deltar i NATO-operasjoner i Afghanistan, og hvorfor det fortsatt er viktig å delta i operasjonen. Det beror muligens på den historiske forståelsen for vårt engasjement. NATOs vesentlige og varige hensikt, fastsatt i Washington-traktaten, er å trygge friheten og sikkerheten til alle sine medlemmer gjennom politiske og militære midler. Med dette for øyet har NATO sørget for det kollektive forsvar for sine medlemmer siden etableringen i 1949. NATO har også fungert som et avgjørende forum for konsultasjon om sikkerhetsspørsmål av interesse for sine medlemmer og som en vesentlig pilar for fred og stabilitet i det euroatlantiske området.

Etter slutten på den kalde krigen tok alliansen på seg nye grunnleggende oppgaver, inkludert å bygge sikkerhetspartnerskap med demokratier over hele Europa, gjennom Kaukasus og inn i Sentral-Asia. I dag er NATO engasjert i et stadig større omfang av aktiviteter, utformet for å fremme samarbeid med Russland, Ukraina og andre land utenfor NATO og aktivt møte de nye sikkerhetsutfordringene i vår tid, slik som internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Norge bygger sitt forsvar nettopp på forvissning om at våre allierte i NATO stiller opp dersom Norge har behov for alliert støtte i tilfelle krise eller krig.

I de senere år har Forsvaret i stor grad fokusert på å utdanne soldater og annet mannskap for å møte de utfordringer NATOs nye doktrine medfører.

Terroranslagene mot USA den 11. september 2001 viste hvordan sikkerhetssituasjonen er blitt endret siden slutten av den kalde krigen. Som reaksjon på terroranslagene mot USA tok de allierte for første gang i bruk artikkel 5 i Washington-traktaten, bestemmelsen om NATOs kollektive forsvar, og gav politisk og praktisk støtte til USA i et avgjørende øyeblikk. FN gav også sin støtte til operasjonen mot Al Qaida i Afghanistan.

NATOs rolle i Afghanistan er viktig for å sikre en demokratisk utvikling i landet og for å sikre befolkningen mot angrep fra krigsherrer og andre terrorister. NATO har et stort behov for flere soldater i Afghanistan. Det er da viktig at alle medlemsland ser sitt ansvar og sender de kapasiteter som etterspørres. Det er også slik at det er avgjørende for det humanitære nødhjelpsarbeidet at situasjonen blir mer stabil militært, for at hjelpeinnsatsen skal kunne styrkes.

Dessverre har det i den senere tid framkommet en rekke uheldige uttalelser fra politikere som viser en skepsis til fortsatt norsk innsats i Afghanistan. Dette er uheldig av flere grunner. Blant annet er det viktig å vise våre soldater at de har politikernes fulle støtte i det arbeidet de gjør i Afghanistan og andre steder. Videre viser det at enkelte politikere gjerne ser etter enkle løsninger når situasjoner blir vanskelige. Dette er det samme som å si at terroristene er i ferd med å vinne. Det var derfor svært oppløftende å lese hva stortingspresident Thorbjørn Jagland og Jan Egeland i den senere tid har uttalt i ulike medier.

Stortingspresident Jagland viste stor innsikt i og forståelse for situasjonen i Afghanistan da han i Dagsavisen den 25. januar påpekte hvor viktig det er at vi klarer oppgavene i Afghanistan, og at et sammenbrudd i Afghanistan vil bli en enorm seier for terroristgruppene. Videre skrev han at det er nødvendig at NATOs medlemsland stiller med tilstrekkelige tropper. Jeg er enig i Jaglands forståelse i så måte og håper at dette har fotfeste langt inn i Arbeiderpartiet og Regjeringen.

Jan Egeland, som bl.a. har vært statssekretær i Utenriksdepartementet og senere har hatt en rekke oppgaver i FN, uttalte til Dagbladet den 24. januar at det er feil å kritisere den såkalte angrepskrigen. Videre uttalte han at det er feil ikke å sende norske soldater til Sør-Afghanistan. Han ønsket heller ikke at FN skulle overta for NATO nå. Videre understreket han at militær makt er like nødvendig som sivil innsats for å gi sikkerhet og stabilitet i Afghanistan.

Også Egeland, med sin erfaring og innsikt, er her svært klar når det gjelder viktigheten av en militær innsats i Afghanistan. Dette, i tillegg til Jaglands uttalelser, bør være et signal til Regjeringen om å forankre en videreføring av engasjementet i Afghanistan, samtidig som man må innse at Norge må vurdere å ta et større ansvar for den mer offensive delen av stabiliseringen av landet.

Marit Nybakk (A) [14:56:55]: Det glemmes ofte i debatten - derfor gjentar jeg det - at ISAF-styrken i Afghanistan faktisk ble opprettet av FNs sikkerhetsråd ved sikkerhetsrådsresolusjon 1386 den 20. desember 2001. ISAF var fra starten av en FN-styrke under ledelse av Storbritannia - senere vel også Tyskland og Nederland. Det var først tidlig på høsten 2003 at kommandoen ble overtatt av NATO. Dette var etter anmodning fra FN, bl.a. fordi, som utenriksministeren har sagt her i dag: NATO har et etablert kommando- og samordningssystem og har en genereringsprosess når det gjelder styrker med tradisjon.

ISAF skulle sikre stabilitet og trygghet, være en sikkerhetsramme for utviklingen av et sivilt samfunn og oppbyggingen av demokratiske institusjoner. Det var FN-konferansen i Bonn som etter Talibans fall la grunnlaget for den videre sivile prosessen i Afghanistan. Det var også Bonn-møtet som bad om stabiliseringsstyrken.

Det grufulle Taliban-regimet var blitt jaget ut av Kabul av Operation Enduring Freedom og Nordalliansen. De etterlot seg et land i kaos og ruiner etter et terrorstyre som verden knapt har sett maken til. Jeg husker - også hvor jeg satt - da jeg leste beskrivelsen av den første kvinnen som ble steinet, etter at Taliban kom til makten. Så ble det taust om Taliban-regimet i internasjonale medier. Første gang Taliban dukket opp igjen i mediene, var da de ødela Buddha-statuene. Da reagerte verdenssamfunnet, men det var bare franske Le Monde som den gang skrev: Men hva med kvinnene i Afghanistan?

Bonn-konferansen var krystallklar både når det gjaldt behovet for militært nærvær og nødvendigheten av utviklingsbistand, humanitær hjelp og bygging av sivile institusjoner. Norge gjorde raskt Afghanistan til samarbeidsland for norsk bistand. Det var det den daværende utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson, som gjorde. Jeg har registrert i dag at både Høyre og Fremskrittspartiet også stiller seg bak at vi må ha den nødvendige sivile innsats på plass i Afghanistan. Da vil jeg legge til at verdenssamfunnet ikke stilte opp i tilstrekkelig grad med sivil støtte etter Bonn-konferansen. Til dels har bistanden også vært fragmentert, og det er et sterkt behov for koordinering og for å sette et afghansk stempel på velferdsutviklingen og gi regimet legitimitet.

Likevel, som flere har understreket i dag: Mens det var forbudt for jenter å gå på skole under Taliban, er i dag 2 av 6 millioner barn under utdanning jenter. Nesten en halv million jenter begynte på skolen bare i fjor.

Vi ser at Taliban angriper skoler og dreper lærere, men stort sett går det framover. Vi hadde før jul besøk av den afghanske utdanningsministeren, og han ønsket seg faktisk samarbeid med Norge om lærerutdanning.

Mange tall er nevnt her i dag. La meg også legge til at det har vært stor framgang når det gjelder tilgang til helsestell. 82 pst. av befolkningen får nå helsestell, mot 9 pst. i 2002. Det er også et storstilt program for vaksinering av barn.

5 millioner flyktninger har returnert til Afghanistan. Jeg husker at da jeg var i Pakistan våren 2001, kom det rapporter fra flyktningleirene i grenseområdene til Afghanistan, hvor det satt kvinner og barn og bokstavelig talt frøs i hjel. Det var bare UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, som var der, for der var det ingen CNN-effekt, og de hadde ikke nok penger. Mange av disse er nå tilbake i Afghanistan - 5 millioner flyktninger har altså returnert.

Så er det slik at verdenssamfunnet og afghanske myndigheter undervurderte Taliban, og glemte at da Taliban kom til makten, var det nettopp etter å ha bygd opp organisasjonen i leire i grenseområdene Afghanistan/Pakistan - ja, faktisk primært på den pakistanske siden av grensen, også før de kom til makten. Derfor er Pakistan fortsatt en viktig brikke i Afghanistans framtid.

Taliban er en velorganisert bevegelse, selv om de nå er vesentlig svekket. Det er viktig at vi bidrar til at de ikke kommer til makten igjen i Afghanistan. Derfor trenger vi et langvarig militært nærvær i landet, og vi trenger å styrke og bedre koordineringen av sivil bistand. Det er også et budskap vi må terpe på overfor våre allierte.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:02:16]: Jeg tror vi opplever en ekstraordinær situasjon når vi diskuterer Afghanistan i Stortinget og det ikke er en eneste SV-er til stede i salen. Det tror jeg ikke har skjedd så lenge jeg har vært her. At de heller ikke er på plenen, er vel også med på å gjøre dette til noe ekstraordinært.

Jeg vil si at jeg er veldig tilfreds med den redegjørelsen som utenriksministeren legger fram, nemlig at man finner fram til en bred enighet utenfor Regjeringen. Jeg vil si som representanten Valle sa tidligere, nemlig at debatt er viktig. Det er jeg helt enig i, men innfallsvinkelen til debatt er vesentlig forskjellig for Høyre og SV. Mens Høyre på den ene siden ønsker en debatt om utviklingen i Afghanistan, opplever jeg at SV ønsker en sterk debatt om vi vil ha styrker i Afghanistan eller ikke.

Jeg opplever det som forståelig, fordi SV som motstander av norsk NATO-medlemskap heller ikke ønsker norske NATO-styrker, eller styrker knyttet til NATO i det hele tatt, i Afghanistan. Når de likevel har valgt å være med i en regjering som fører en politikk på grunnlag av et bredt flertall både i Stortinget og i folket, er det altså flertallets vilje at Norge må være med og bidra til stabilitet og utvikling i Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er vanskelig, og da er det naturligvis viktig å analysere den. SVs budskap har imidlertid vært at NATO har bidratt til å forverre situasjonen i landet. Her har SVs åpenbare NATO-motstand vært på autopilot, og analysen har uteblitt. Taliban og andre opprørsgrupper har helt klart økt bruken av både veibomber, selvmordsbombere og annen asymmetrisk krigføring. Innslag av organisert kriminalitet i form av narkotikaproduksjon og smugling har økt som finansieringskilde for opprørsbevegelser.

Ifølge utenriksministeren er sikkerhetssituasjonen i landet totalt sett uendret.

«Opprørsbevegelsen har det siste året vært utsatt for alvorlige nederlag og er påført betydelige tap»,

sier utenriksministeren og understreker at grunnlaget for lokal støtte til opprørere er i ferd med å svekkes.

Høyre mener at debatt er viktig, men at den må dreie seg om hvordan vi kan snu den negative utviklingen i Afghanistan som vi har sett i løpet av de siste tre tiårene. Da kan ikke valget for Norge stå mellom å trekke seg helt ut eller å gjøre minst mulig. Vi vil på det sterkeste advare mot en slik innfallsvinkel.

Dersom NATO trekker seg ut eller minimerer innsatsen, vil trolig den lokale støtten til regjeringen svekkes. Faren for borgerkrig i et svært krigsherjet land vil igjen øke, med de følger det får for både sivilbefolkningen, de økonomiske utsiktene og den internasjonale bistandsinnsatsen. Dersom Taliban gis mulighet til å styrke sin posisjon i Afghanistan, vil det bidra til å styrke internasjonale terrorbevegelser med stor rekkevidde. Faren er stor for at Afghanistan igjen blir et arnested for terrorvirksomhet, bl.a. fra Al Qaida. Dersom stabiliseringen av Afghanistan mislykkes, øker risikoen for at ustabilitet og uro sprer seg til nabolandet Pakistan, hvor Taliban og andre ekstremistgrupper stadig utfordrer pakistanske styresmakter.

SV har primært bidratt til å skape usikkerhet om hva den norske linjen er. Denne usikkerheten er det de norske soldatene på bakken i Afghanistan som føler sterkest, men også sivile aktører i Afghanistan kan bli rammet av en minimumstilnærming fra norsk side. Det er viktig at ikke Taliban oppfatter Norge som et svakt ledd i kjeden og dermed er opptatt av å ramme nettopp norske aktører for å skremme oss ut av Afghanistan. Vingling, eller ønske om å trekke norske styrker ut, gjør dessverre Norge til et mer opportunt angrepsmål for Taliban. De begrensningene vi nå ser for norske og en rekke andre styrker, bidrar også til å trekke den tiden styrkene må være i landet, unødvendig ut.

Det er derfor prisverdig og viktig at utenriksministeren i dag har vært så entydig og klar i å slå fast:

«Arbeidet for sikkerhet er avgjørende. Skal vi lykkes, må den militære innsatsen videreføres.»

Thorbjørn Jagland (A) [15:07:24]: Jeg er helt enig med utenriksministeren, som sa at det er viktig med debatt. Det er viktig med motargumenter, for det er bare da man kan få de beste resultatene - og vite at man har rett. Jeg vil bidra til litt nyansering av det som et par har vært inne på i denne debatten, nemlig at man, under henvisning til hva som er sagt om at man forhandler med sine fiender og ikke med sine venner, muligens kan forhandle med Taliban. Jeg mener at man må forholde seg litt nyansert til historiske fakta her. Da Nelson Mandela forhandlet med det hvite mindretallsstyret, drev ikke det hvite mindretallsstyret og plasserte selvmordsbomber inne i de svarte områdene. Da Yitzhak Rabin begynte forhandlinger med PLO, var jo det et resultat av at PLO hadde varslet at man var villig til å forandre PLOs charter og gå vekk fra målet om å utslette staten Israel.

Jeg tror vi må være klar over at i Afghanistan står vi overfor en bevegelse som står for eklatante brudd på folkeretten. Det å sende unge mennesker ut som selvmordsbombere, altså levende bomber, og bruke funksjonshemmede som selvmordsbombere, som ikke en gang vet at de er det, for å drepe sivile mennesker, er eklatante brudd på folkeretten, på all humanitær rett og på regler for krig. Det kan godt hende man kan komme i en situasjon der man kan forhandle med Taliban, men ikke før vi har et stabilt og sterkt styre i Afghanistan som kan gjøre det. Det er mulig at det kan skje, men vår oppgave er jo å sørge for at det blir et sterkt statsstyre som er i stand til å håndtere situasjonen. Jeg tror ikke Israel hadde forhandlet med PLO hvis det hadde vært et vaklende statsstyre i Israel.

Så har jeg lyst til å understreke at vi er i Afghanistan ikke bare på grunn av et FN-vedtak, men på grunn av et vedtak i NATO, i henhold til NATO-pakten, som jo er veldig klar. Vi, NATO-landene, gikk inn i Afghanistan sammen, og vi må gå ut av Afghanistan sammen, ellers får det store konsekvenser - for NATO og for den garantien som Norge har hatt under hele den kalde krigen, som vi fortsatt er avhengig av, og som de andre NATO-landene er avhengig av.

Hvorfor ble det fattet vedtak i NATO? Det var selvfølgelig i solidaritet med det afghanske folk, men det var også under henvisning til det FNs sikkerhetsråd hadde sagt, at situasjonen i Afghanistan var en trussel mot freden og sikkerheten i verden. Vi anså det for å være en trussel mot vår sikkerhet. Faren er ikke at disse terrornettverkene kan invadere NATO-land, våre land, slik faren var under den kalde krigen. Faren er heller ikke at disse terrorgruppene kan kuppe en situasjon internt i medlemslandene. Faren er jo at disse kan destabilisere land - og en region - som vi er avhengig av sikkerhetsmessig, altså at man kan skape et slikt kaos at det blir en uoversiktlig situasjon, bl.a. i Pakistan, som har atomvåpen. Det er derfor vi anser det for å være en fare mot verdens fred og sikkerhet, og vår egen sikkerhet i NATO. Det er derfor vi er med på hele operasjonen.

En ting som jeg savnet i utenriksministerens redegjørelse, er det regionale perspektivet. Den formen for islamsk jihad som vi ser i Afghanistan, er noe vi ser over hele Orienten. Derfor henger alle disse problemene sammen. Alle de konfliktene vi ser, fra Palestina til Afghanistan, henger til en viss grad sammen. Jeg tror det er veldig nødvendig å begynne å nøste i alle disse problemene hvis vi over tid også skal få kontroll over situasjonen i Afghanistan. Men det viktige er jo nå at det er enighet om det vi skal gjøre - som det har vært hele tiden - og som utenriksministeren så glimrende har uttrykt, nemlig en kombinasjon av sivilt og militært engasjement for å sikre det afghanske folk, og også for å sikre vår egen sikkerhet.

Anne Margrethe Larsen (V) [15:12:45]: Ja, både sikkerhet og styresett er avgjørende for Afghanistan. Jeg vil i mitt innlegg vektlegge den sivile innsatsen som må til i Afghanistan. Det er en vital del av den internasjonale innsatsen i landet. Uten at det gjøres betydelige framskritt på dette området, vil utsiktene til å lykkes i Afghanistan svekkes betydelig.

Helsesituasjonen i Afghanistan var blant de dårligste i verden selv før den sovjetiske invasjonen i 1979. Afghanistan er nå et av verdens fattigste land, og behovet for primær og sekundær helsehjelp er fortsatt kritisk. De store helseproblemene og mangelen på kyndig helsepersonell og et tilfredsstillende helsetilbud er en av grunnene til at forventet levealder er på bare 42 år.

Jeg er derfor glad for at Norge trapper opp den sivile innsatsen, til 750 mill. kr i år. Den vil da være på samme nivå som den militære innsatsen, noe som bør sende et viktig signal. I dag yter det internasjonale samfunn totalt sett elleve ganger mer til den militære innsatsen enn til den sivile, noe jeg mener er en gal prioritering. Jeg støtter derfor Regjeringens arbeid for å få andre land til å gi mer til den sivile innsatsen.

Jeg er ikke blant dem som bare vil svartmale situasjonen i Afghanistan. Det er gjort betydelige framskritt på enkelte områder. Det er blitt nevnt tidligere: Om lag 5 millioner flyktninger er vendt hjem - et stort antall. Videre er skoledekningen blitt betydelig bedre, også for jenter. Over 80 pst. av befolkningen har nå tilgang på helsetjenester. Her kan nevnes at 90 pst. av alle barn har fått poliovaksine, og at barnedødeligheten har gått ned med 25 pst. siden 2001.

Det hører også med å nevne at vi har sett framgang på utviklingsområdet, hvor prosjekter innen infrastruktur og utvikling på landsbygda har gitt gode resultater.

Men mye gjenstår. For å komme videre kreves foruten økt satsing på sivile tiltak en betydelig sterkere koordinering av denne innsatsen enn det vi har sett fram til nå. Ulike donorland må i større grad samarbeide. I dag er det for mye av at de enkelte donorland kjører sine opplegg på sin måte i sine områder. En rekke ulike ikke-statlige bistandsaktører på bakken bidrar til å fragmentere dette bildet ytterligere. Dette medfører en omfattende ineffektivitet innen betydelige deler av den sivile innsatsen. Her er det et stort potensial for forbedring.

Videre er det viktig at afghanske myndigheter får mer styring over den sivile innsatsen. I dag er det donorene som styrer ganske mye. De engasjerer mange konsulenter som i liten grad involverer afghanere eller trekker på deres kompetanse. Afghanere bør, som også ministeren har sagt, i større grad få eierskap til sin egen utvikling, og afghanske myndigheter bør i større grad få æren for de positive resultatene som oppnås. Dette vil bygge opp deres anseelse i befolkningen, noe som vil bidra til å fremme stabilitet.

Jeg vil spesielt peke på nødvendigheten av å øke innsatsen for afghanske kvinner og at likestilling skal bedre deres deltakelse i økonomiske og politiske prosesser i Afghanistan.

Jeg vil til slutt peke på en stor humanitær utfordring som Afghanistan og mange andre fattige land står overfor. Det gjelder økende matvarepriser på verdensmarkedet. Økt etterspørsel i bl.a. Kina, økt bruk at matplanter til biodrivstoff og en dårlig innhøsting har drevet prisene oppover. Prisen på hvete på verdensmarkedet har f.eks. økt med nesten 100 pst. det siste året. Dette rammer Afghanistan spesielt hardt, da brød er en viktig del av kostholdet for mange afghanere. Ifølge Verdens Matvareprogram står nå 1,3 millioner afghanere svært utsatt til med hensyn til matsikkerhet. Mange flere kan bli drevet inn i denne gruppen.

Helt til slutt vil jeg understreke at den humanitære situasjonen er en av de virkelig kritiske faktorene i Afghanistan. Forverres den humanitære situasjonen, eller hvis det blir en humanitær krise, vil dette sende mange afghanere i armene på Taliban. Afghanere har levd med krig og uro i flere tiår. De må nå se og erfare at det internasjonale samfunn ikke bare er ute etter å knekke Taliban, men å lindre nød og gjenreise landet. For Venstre er dette en solidaritetsaksjon.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:18:18]: Det internasjonale samfunnet går inn i en utfordrende periode i 2008-2009, hvor de resultater som er oppnådd i Afghanistan, må konsolideres og videreutvikles. Derfor er den brede enigheten om Afghanistan-politikken som kommer til uttrykk i Stortinget, både positiv og gledelig.

Som utenriksministeren har understreket, er det bred enighet også i NATO og det internasjonale samfunn om betydningen av en overordnet og langsiktig politisk strategi for å lykkes med vårt engasjement i Afghanistan.

Det pågår nå et arbeid i NATO, som også flere har nevnt, med å utarbeide en strategisk, politiskmilitær plan for alliansens engasjement i Afghanistan i perioden 2008-2012. Planen skal godkjennes politisk av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer på NATOs toppmøte i Bucuresti i april i år.

NATO har en sentral rolle i Afghanistan, men er likevel bare en av flere aktører. Det er derfor viktig å tydeliggjøre NATOs ansvar, rolle og oppgaver i forhold til afghanske myndigheter og andre internasjonale aktører.

Planen innebærer altså ikke en endring eller utvidelse i mandatet for ISAF. Rammene for den internasjonale innsatsen gitt i resolusjonene fra FNs sikkerhetsråd, ligger fast.

Fra norsk side arbeides det aktivt med å støtte dette viktige arbeidet med en langsiktig, politisk-militær plan for Afghanistan. Det har så langt vært for lite samsvar mellom de militære, politiske og økonomiske prosessene, slik mange har gitt uttrykk for. Fra norsk side har vi derfor over tid vært en pådriver innad i NATO for en mer helhetlig, overordnet koordinering av det internasjonale samfunns samlede innsats.

Regjeringen legger derfor stor vekt på at FN bør få en sterkere rolle. Det bør bl.a. føre til utnevnelsen av en ny spesialrepresentant for FNs generalsekretær med utvidede fullmakter.

FNs rolle bør også styrkes på provinsnivå, og samarbeidet mellom FNs misjon i Afghanistan - UNAMA - og ISAFs regionale stabiliseringslag, PRT-ene, må bedres. På lengre sikt bør UNAMA kunne overta mye av PRT-enes sivile innsats.

Det er helt avgjørende at det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan innrettes enda klarere mot afghansk eierskap - såkalt afghanisering, som også flere har tatt til orde for. I tillegg til å bidra til en sikkerhetssituasjon hvor sivil gjenoppbygging og utvikling av godt styresett kan finne sted, har NATO en kjerneoppgave gjennom å bidra i oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker.

Et eksempel på utfordringene vi står overfor i Nord-Afghanistan, er demonstrasjonen med over 2 000 personer sist søndag i Meymaneh, rettet mot afghanske myndigheter. Bakgrunnen var trolig at det afghanske politiet hadde omringet den kjente nordafghanske maktpersonen Abdul Dostums hus i Kabul. Dette viser at tidligere krigsherrer fortsatt tungt påvirker sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og illustrerer hvor krevende det er å få til et godt styresett i landet.

Opptrening av den afghanske hæren er avgjørende for at afghanske myndigheter skal bli i stand til å ivareta sikkerheten selv, og dermed gi mulighet for tilbaketrekking av det internasjonale militære nærværet. Gjennom kapasitetsbygging vil vi bidra til at afghanerne etter hvert kan være i førersetet både hva gjelder planlegging og gjennomføring av sikkerhetsoperasjoner.

Regjeringen prioriterer derfor høyt bidrag som styrker NATOs arbeid med trening og veiledning av den afghanske hæren. Vi har siden våren 2006 bidratt med personell til to flernasjonale treningslag til henholdsvis ledelsen av 209. korps og ledelsen av korpsets 1. brigade i Mazar-e Sharif i Nord-Afghanistan.

Erfaringene er gode, og 209. korps betegnes nå som det beste av den afghanske hærens fem korps. Likevel er vi kun halvveis i oppbyggingen mot målsettingen på 80 000 soldater i den afghanske hæren. Norge vil derfor styrke treningsinnsatsen fra 10 til 50 personell ved å stille et nytt treningslag i Nord-Afghanistan fra høsten 2008.

Det er avgjørende å fortsette støtten til den afghanske hæren også i felt. Det var dette norske styrker gjorde da det for tre måneder siden kom til trefninger i grenseområdene mellom Faryab-provinsen og Badghis-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Hendelsen viser at den afghanske hæren evner å gjennomføre begrensede operasjoner, men fortsatt trenger støtte for å kunne utføre mer omfattende oppdrag.

Et konkret uttrykk for denne støtten er også Norges oppbygging av en garnison for den afghanske hæren i Faryab i 2006. Dette er en forutsetning for at den afghanske hæren kan ha permanent tilstedeværelse i Faryab-provinsen.

Norge og andre NATO-allierte er også anmodet om materiellstøtte til den afghanske hæren. Fra norsk side følger vi opp anmodningen og donerer nå vinterutstyr og våpen.

I debatten har det kommet kommentarer om Soria Moria-erklæringens geografiske begrensning. Jeg vil understreke at i Soria Moria-erklæringen er det ikke nevnt geografiske begrensninger, men det er uttrykkelig sagt at Regjeringen skal satse på engasjementet i ISAF og avslutte sitt engasjement i Operation Enduring Freedom.

Når det gjelder hvor vi har styrker i Nord-Afghanistan, var det faktisk den forrige regjeringen som besluttet både at vi skulle gå inn og overta stabiliseringslaget i Meymaneh, og at vi skulle ta over hurtigreaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif. Hva angår hurtigreaksjonsstyrken, avslutter vi den virksomheten nå i slutten av juni og styrker tilstedeværelsen i Faryab. Vi ser at det er behov for å styrke sikkerheten der på grunn av manglende internasjonal tilstedeværelse sør for Faryab - nettopp for å hindre opprørsgrupper i å spre seg nordover. I tillegg, som utenriksministeren også har understreket, skal vi forsterke tilstedeværelsen vår med spesialstyrker i Kabul.

Forsvarskomiteens leder uttrykte bekymring for at vi skulle bruke norske styrker som vi kunne brukt i Afghanistan, andre steder. Jeg kan forsikre om at ISAF-operasjonen er vår førsteprioritet. Det var jo nettopp for at vi ikke skulle belaste Hæren enda mer, at vi planla en ingeniørstyrke til en eventuell FN-operasjon i Darfur - som vi dessverre ikke fikk brukt.

Beklageligvis er det fortsatt slik at altfor mange sivile mister livet som følge av kamphandlinger i Afghanistan. Ethvert tap av sivile liv er tragisk og en belastning for både afghanske myndigheters og det internasjonale samfunns troverdighet i den afghanske befolkningen. La meg understreke at også dette tas på største alvor.

Det er iverksatt en rekke tiltak fra NATOs side for å redusere muligheten for sivile tap. Men det er samtidig viktig å understreke at hovedtyngden av sivile tap forårsakes av Taliban og andre væpnede grupper. Et eksempel på dette i nærområdet for norske styrker er angrepet i Baghlan i Nord-Afghanistan i november i fjor, der over 60 sivile ble drept, deriblant mange skolebarn og representanter fra den afghanske nasjonalforsamlingen.

Terrorhandlingene i Afghanistan er svært alvorlige, og det er viktig at disse motvirkes for at afghanske myndigheter og den internasjonale innsatsen skal ha den nødvendige folkelige støtte. Afghanerne selv vurderer sikkerhet som det viktigste i tiden fremover. Derfor er det for tiden intet alternativ til et omfattende og robust internasjonalt militært nærvær. Samtidig er det helt avgjørende med en bred tilnærming, der militær og sivil innsats ses samlet.

I tillegg må det gjennom denne helhetlige innsatsen legges opp til en politisk løsning med nasjonal forsoning overfor de grupper som måtte være åpne for dette. Forsoning er en krevende prosess, som vil ta tid, og det er viktig at vi bidrar aktivt frem til det er etablert en varig løsning for Afghanistan.

Jeg vil til slutt understreke at det norske personellet som tjenestegjør i ISAF-styrken, gjør en svært god innsats for Afghanistans fremtid. Vi bør være stolte av de norske styrkenes håndtering av denne meget krevende og komplekse oppgaven. For våre soldater og vårt sivile personell i Afghanistan betyr Stortingets støtte mye.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:28:14]: Det har blitt sagt mye, og det virker som om enigheten er stor og god i denne vanskelige og utfordrende saken - både for Norge og for andre land som deltar i Afghanistan. Av mange ting som interesserer meg i forbindelse med dette oppdraget, er den trening og ikke minst det utstyr vi lar våre norske jenter og gutter få når de er nede for å gjøre sin tjeneste. Kan statsråden si noe om hvorvidt vi er i rute når det gjelder utstyret og bedringen av dette? Mitt spørsmål blir om det mangler penger, eller om markedet ikke kan tilby det vi ønsker, f.eks. når det gjelder en bedre bilpark, både pansret og upansret, enn den vi har i dag.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:28:51]: Utstyret til våre styrker som er i internasjonale operasjoner, også i Afghanistan, er vår førsteprioritet. Vi har hele tiden sagt at det ikke skal stå på penger for at våre soldater som er ute i felt, skal kunne få det beste utstyret.

Når det gjelder bruk av kjøretøy, har vi en blanding av pansrede og upansrede kjøretøy. Det er også hensiktsmessig. Det er den tilstedeværende militære sjef på de ulike stedene i Afghanistan som vurderer hvilke kjøretøy som til enhver tid skal benyttes.

Så er det også slik at det har vært lange leveringstider på pansrede kjøretøy. Vi er i samme situasjon som mange andre nasjoner - vi står i en produksjonskø og venter på leveranser. Vi får, som representanten Bredvold kjenner til, nye kjøretøy i 2008. Men det er helt klart slik at vi prioriterer utstyret til våre soldater høyt.

Jan Petersen (H) [15:30:03]: Jeg har bare behov for en faktisk avklaring fra Stortingets talerstol.

Vi har forstått Regjeringen slik at kapasiteten til den norske styrken til å tjenestegjøre i Afghanistan er fullt utnyttet, og har på det grunnlag ikke fremmet andre forslag enn å støtte Regjeringens forslag. Jeg vil bare få avklart om denne oppfatningen er riktig. Eller har vi noe å gå på frem til utgangen av 2009?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:30:43]: Som jeg sa, og som forsvarskomiteens leder er vel kjent med, er vi nokså strukket når det gjelder våre ressurser i Afghanistan. Når vi nå avslutter engasjementet med hurtigreaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif, og forsterker tilstedeværelsen i Meymaneh, er det også fordi Hæren har vært særdeles belastet i løpet av de siste årene. Så kompletterer vi dette med spesialstyrkene i Kabul og også med opplæringsstyrker til opplæring av den afghanske hæren.

Jeg vil si at Norge har all grunn til å være stolt av sitt bidrag i Afghanistan. Vi bidrar tungt, og vi bidrar også innenfor de områdene som det er behov for.

Dagfinn Høybråten (KrF) [15:31:45]: Statsråd Strøm-Erichsen har tidligere gitt en bred redegjørelse til Stortinget om legedekningen for norske styrker i Afghanistan. Kan statsråden ved denne anledning fortelle Stortinget om hvordan oppfølgingen av disse tiltakene går, og hvordan hun vurderer situasjonen i øyeblikket?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:32:17]: Som kjent for Stortinget har vi hatt en avtale med bl.a. Ullevål som har sikret oss kirurgisk kapasitet i Meymaneh frem til 1. april. Det er nå klart at vi har kirurgisk kapasitet, eller leger, på planen frem til 1. juni.

Når det gjelder allmennlege i hurtigreaksjonsstyrken, er situasjonen den samme der, bortsett fra at vi mangler leger i to uker, i ukene 12 og 13. Vi arbeider med å få det på plass, og regner med at det skal gå greit. Der er vi jo også i den situasjon at vi kan låne tyske leger hvis det er nødvendig. Men vi regner med at vi skal få våre egne leger også der.

Når det gjelder det langsiktige, inngår vi i disse dager avtaler med flere norske sykehus for å ansette våre egne leger, spesialister, som kan rotere til Afghanistan, og som også kan tjenestegjøre ved sykehusene rundt omkring. Det burde være til det beste både for det nasjonale helsevesen og for Forsvaret.

Henning Skumsvoll (FrP) [15:33:36]: Mange land har restriksjoner på sine soldaters virkeområde i Afghanistan, også Norge. Jan Egeland sier i et avisintervju at han forstår at både kanadierne og hollenderne nå ønsker å trekke seg ut på grunn av vanskelighetene i sør. De ønsker at andre land skal overta de tyngste oppgavene i Sør-Afghanistan.

Er statsråden enig i at restriksjonene kan vanskeliggjøre kontinuiteten for NATOs operasjoner i Sør-Afghanistan?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:34:16]: Det er klart at restriksjoner kan være en hindring. Men hvis dette er å oppfatte som en invitasjon til Norge, vil jeg si at når det gjelder stabiliseringsstyrken vår, som vi nå satser mest på, og hvor vi, når vi får helikopter, sammen med Latvia vil ha ca. 350 soldater, er det slik at den ikke kan flyttes til Sør-Afghanistan. Den må virke i Faryab-provinsen. Det ville være svært uheldig hvis de skulle slippe det de har i hendene der, og reise til Sør-Afghanistan. Slik som dette er organisert, må man fullføre oppdraget der. Nettopp fordi det ikke er internasjonal tilstedeværelse sør for Faryab, har det vært slik at opprørsgrupper - Taliban og andre opprørsgrupper - har etablert seg sør for Faryab. Det er viktig for de norske styrkene, og de som er der, å hindre at disse opprørsgruppene sprer seg videre. Men når det gjelder hurtigreaksjonsstyrken vår i nord, har det vært helt klart at dersom det er en krisesituasjon andre steder, kan den også benyttes der. Men til nå har ikke det vært aktuelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Signe Øye (A) [15:35:54]: Arbeiderpartiet mener at når vi deltar i internasjonale operasjoner i Afghanistan, er det to overordnede årsaker til det. For det første handler det om solidaritet med mennesker som ikke har det like bra som vi har det her hjemme. Den andre grunnen til at vi deltar, er hensynet til vår egen sikkerhet.

Norske soldater er i Afghanistan for å stabilisere landet og bidra til sikkerhet. Vi er der for å gi landets befolkning utdanning, helsetjenester og andre grunnleggende tjenester. Vi er der for å gi landet et bedre styresett. Vi er der fordi FN og NATO har bedt om det, og fordi den lovlig valgte afghanske regjering har bedt oss om det.

I september var forsvarskomiteen på komitereise i Afghanistan og besøkte bl.a. soldatene våre i Kabul, Meymaneh og Mazar-e-Sharif. Det var en sterk opplevelse. Å oppleve et så fattig land, der sikkerheten for innbyggerne i tillegg er ustabil, gjør inntrykk - og det skulle bare mangle.

Det positive med reisen var å møte våre norske soldater, som hadde klare oppfatninger om at de var der for å stabilisere landet, slik at det kunne bygges opp igjen etter flere tiår med kriger og bli et land uten krig og elendighet. Soldatene vi snakket med, hadde stor tro på at det var mulig, men de la heller ikke skjul på de mange utfordringene som de og vi og det afghanske folk står overfor.

I Brennpunkt i forrige uke fikk vi også se og høre en gripende historie om Kristoffer Sørli Jørgensens klare oppfatning - før han ble drept av en veibombe - at oppdraget han var med på, var meningsfylt og ville gi afghanerne et bedre liv i framtiden.

Så er det dessverre slik at sikkerheten i Afghanistan fortsatt er ustabil, og i forverring kanskje noen steder. Verst er sikkert situasjonen i sør, men det er også store sikkerhetsutfordringer i nord, hvor våre soldater holder til. Eksempel på hvordan sikkerhetssituasjonen er fikk vi også en tragisk påminnelse om da Carsten Thomassen ble skutt og drept i det området som ble antatt å være det tryggeste i Kabul.

Selv om vi ser en negativ utvikling noen steder akkurat nå, mener Arbeiderpartiet at det er svært viktig at vi ikke gir opp. Da vil Taliban igjen ta makten, og den afghanske befolkningen vil være den som vil lide. Samtidig vil Afghanistan igjen bli et fristed for terrorister. Sett under ett har det afghanske folket det sikrere i hverdagen nå enn tidligere. Det er NATOs innsats som i stor grad bidrar til det, i tillegg til den bistanden som også ytes.

Til tross for sikkerhetsutfordringene skjer det mye positiv utvikling, som er verdt å trekke fram. Som eksempel på dette vil jeg understreke at siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kr. At Norge i år øker sitt bistandsbidrag til 750 mill. kr, er bra.

Nesten 5 millioner flyktninger - altså like mange som bor i Norge - har kunnet vende tilbake. 83 pst. av befolkningen har i dag tilgang på helsetjenester, mot nesten ingen i 2001. Jentene får gå på skole. Nesten 80 pst. av barna under 5 år har fått vaksiner. Inntekten pr. innbygger er fordoblet på tre år. Det bygges veier, og en stadig økende del av befolkningen har nå tilgang på rent vann. Det går sakte framover. Denne positive utviklingen hadde ikke kunnet skjedd hvis ikke NATO hadde vært der og bidratt med sikkerhet for at andre aktører kan bidra til bedre levekår for det afghanske folk.

Ut fra det en kan lese og høre i media, kan en få inntrykk av at vi er involvert i et håpløst prosjekt. Det er feil. Derfor er det bra at et stort flertall i folket støtter vårt engasjement. Vi har også hørt under debatten her at det er enstemmighet om det i Stortinget. Ikke minst er det viktig for soldatene at vi står samlet bak den innsatsen de gjør. Det er meget krevende, det er langsiktig, og vi kan ikke håpe på raske løsninger, men håpløst er det ikke. Det skjer positive ting hver dag. Det er absolutt mulig å få Afghanistan til å utvikles videre til et land i fred, med et fungerende helsevesen og veier og skoler for alle. Det vil ta tid, men vi må stå løpet ut.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [15:41:26]: Det er vel ikke tvil om at denne debatten er svært viktig, og den viser bl.a. hvor sterkt det står i Norge å bidra til internasjonal stabilitet og fred, og ikke minst å bygge opp demokratier i land som ikke har tradisjon for det. Det som kanskje er aller viktigst, er å gi en honnør til alle nordmenn som bidrar til det, det være seg gjennom militære bidrag eller sivile bidrag.

Jeg ønsker videre å gi en honnør til utenriksministeren for tydelighet når det gjelder tidshorisonten og de forpliktelsene som Norge tydeligvis har påtatt seg. Å bygge et demokrati og bygge en stat etter modell av det de europeiske landene har, tar tid. Det er kun tidsfaktoren som kan være med på å gjøre dette mulig. Hvis noe annet skulle skje, vil man til de grader ramme de verdiene som Vesten er stolt av, og som Vesten ønsker å påpeke ved demokratibygging. Hvordan vil de afghanerne som ser verdien av de bidragene vi gir, oppleve det hvis vi skulle snu ryggen til og forlate dem igjen? Skulle vi igjen overlate dem til et terrorregime? Det ville være horribelt, og det ville langt på vei være umenneskelig sett i forhold til innsatsen vi allerede har gjort.

Samtidig er det en annen faktor som bekymrer undertegnede, og som jeg håper at utenriksministeren kan ta med seg og gjøre en vurdering av. Ikke minst gjelder det erfaringene fra krigen i eks-Jugoslavia, hvor det var mange tunge, sentrale aktører som kjørte parallelle løp, men ikke bestandig kryssløp. EU hadde sin tilnærming til det, andre hadde også sin tilnærming. Av og til hadde jeg inntrykk av at man kjørte for mye sololøp og hadde for lite samordning. Skal man lykkes i en så pass vanskelig oppgave som det det vil være å etablere en varig fred i Afghanistan, er jeg ikke i tvil om at alle tunge aktører må bidra til et felles mål. Da kan man ikke ha enkeltorganisasjoner eller andre som har sine private delmål, som igjen rammer helheten. Så jeg håper at ikke minst utenriksministeren fokuserer på det og sørger for å gi beskjed, ikke minst ut fra et norsk ståsted, om at vi har et felles mål, og at det er viktig at alle sammen drar i samme retning. I det lange løp vil det tjene Norge som fredsnasjon, og aller mest vil det selvfølgelig tjene de afghanerne som ser fram til å få et system etter modell av det som Vesten står for.

Anniken Huitfeldt (A) [15:43:57]: Utenriksministeren har på en utmerket måte presentert utfordringene i Afghanistan og de forbedringene vi har sett i enkelte områder.

Samtidig må vi huske at den prekære humanitære situasjonen under Taliban ikke var begrunnelsen for denne operasjonen. Begrunnelsen for operasjonen var sikkerhet. Afghanistan måtte ikke bli et fristed for internasjonale terrorister. Dette har skapt ustabilitet i hele regionen.

Vi må erkjenne at tilstedeværelsen kommer til å bli langvarig. Jeg er likevel glad for at utenriksministeren så sterkt understreker behovet for en exit-strategi. Vi tar gjerne en debatt om NATOs strategi. Det har den norske regjeringen gjort siden den overtok. Det er ingen tvil om at deler av strategien ikke har nådd de målene vi ønsker. Sivile liv har gått tapt. Afghanistan er langt fra stabilisert, og sikkerhetssituasjonen er prekær i mange områder. Dette er ingen ny diskusjon. Diskusjonen går internt i alle land som bidrar i ISAF-styrken, og er noe man diskuterer åpent i alle NATO-land og i NATOs organer. Nå er målet at FN kommer tyngre inn på utviklingssiden og får et bredere samordningsansvar, og at flere land som ikke er med i NATO, trekkes inn. Men de som nå argumenterer for at NATO må ut og FN må inn, har et standpunkt som etter min mening skaper store vanskeligheter for FN.

FN har gitt NATO et klart og entydig mandat. Jeg lurer på om de som mener at FN må inn og NATO må ut, virkelig mener at Norge nå skal gå til Sikkerhetsrådet med forslag om å sende FN-soldater inn i denne svært krevende situasjonen. Jeg mener at dersom vi sender FN inn i den krevende situasjonen vi i dag ser i Afghanistan, vil vi i realiteten svekke Sikkerhetsrådets autoritet. De som mener at FN skal lede en militær innsats nå, må stille seg selv spørsmålet om det å bruke FNs fredsbevarende styrker er den beste måten å skape sikkerhet på i en situasjon der vi står overfor en svært offensiv og målrettet motpart som ikke skyr noen midler.

Det kan godt tenkes at vi om noen år kommer i en situasjon der det vil være naturlig at FNs fredsbevarende styrker kommer inn. Men nå, når vi fortsatt ikke har en fred vi kan beskytte, vil det være ødeleggende for det mandatet verdenssamfunnet har sluttet seg til for å bringe sikkerhet og stabilitet til Afghanistan.

Så er det heldigvis ikke slik at dette er en problemstilling som blir debattert i FN-kretser og blant FNs medlemsland. Strategien i Afghanistan må ikke overskygges av gamle ryggmarksreflekser mot NATO, men bygge på en klar oppfølging av vedtak i FNs sikkerhetsråd, og fordi vi støtter FNs sikkerhetsrådsvedtak vil norske soldater fortsatt bidra i Afghanistan.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, se side 1932)