Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:36:22]: (ordfører for saken): Stortingsrepresentantene Skei Grande, Kvassheim og Ludvigsen bør ha ros for å ha tatt opp forslaget som vi behandler her i dag. Det er viktig å se på hvordan vi kan gjøre adopsjonsprosessen enklere.

Om man leser denne innstillingen og forslagene som følger med, er hovedinntrykket at alle partier er opptatt av problemstillingen og ønsker at prosessen skal bli enklere. Men det er vesentlige forskjeller i hvor langt man vil gå for å oppnå dette i form av vedtak i dag.

I hovedsak kan man si det slik at regjeringspartiene er mest tilbakeholdne og henviser til fremtidig saksutredning i departementet, mens mindretallet vil ha en del klare vedtak nå.

Som saksordfører i denne saken har jeg hatt god og løpende kontakt med adopsjonsforeningene, som har gitt oss mye og god informasjon. Foreningene har bl.a. opplyst at det er en trend at adopsjon av barn til utlandet reduseres i takt med nasjonalstatens bedrede forhold innad. Det betyr at dersom man ønsker å legge til rette for adopsjon, må det stadig inngås nye avtaler med land der det er behov.

Mange opplever at regelverket for potensielle adoptivforeldre blir stadig mer rigid. Muligheten for adopsjon kobles sammen med faktorer som utdanning, inntekt, alder og helse. Selvfølgelig ønsker man seg ressurssterke personer med god fysisk og psykisk helse, men muligens har man blitt for rigid. Regelverket åpner for stor grad av skjønn og individuell vurdering av de aktuelle søkerne, og dette skjønnet bør brukes.

Slik saksgangen er lagt opp i dag, får adoptivsøkere et forhåndssamtykke til adopsjon i Norge før saken sendes til utlandet. Før slikt samtykke kan gis, må søkerne utredes av barnevernet i kommunen de tilhører. Dette kan ofte ta opp til to år - og kanskje lenger. Også på dette feltet er det nyanseforskjeller mellom komiteens flertall og mindretallet. Men det ser ut til at vi alle er enige om at man i adopsjonssaker kan oppnå synergier gjennom bedre samhandling og koordinering.

Jeg merker meg at også flertallet ønsker å korte ned saksbehandlingstiden for adopsjonssøkere, selv om det er langt mer defensivt enn mindretallet, som mener at det bør legges til grunn at den normale saksbehandlingstiden bør være ni måneder, og at den ikke skal kunne overstige tolv måneder fra saken er sendt inn til man har et klart svar.

For å konkludere: Selv om vi hadde ønsket oss mer konkrete vedtak, er jeg som saksordfører svært tilfreds med at Regjeringen har bebudet en gjennomgang av adopsjonsfeltet med tanke på å forbedre adopsjonsprosessen. Jeg ser frem til at en slik sak blir lagt frem for Stortinget så snart som mulig. Tiden for en gjennomgang av dette feltet er overmoden.

Til slutt: Fremskrittspartiet viser i en særmerknad til at vi mange ganger har tatt til orde for at homofile ikke skal kunne få adoptere. Ingen land godkjenner adopsjon i slike tilfeller, og det er en betydelig kø av heterofile par som står i kø for å få adoptere. Fremskrittspartiet har programfestet at man er imot at homofile skal få adoptere, først og fremst av hensyn til hva som er best for barna. Fremskrittspartiet mener at det er å foretrekke at barn vokser opp med omsorgspersoner av forskjellig kjønn. Vi legger derfor frem et forslag om at homofile ikke skal kunne godkjennes som adoptivforeldre.

Vi vil selvfølgelig stemme for dette forslaget, men vi vil også stemme for forslaget fra Kristelig Folkeparti, som går i samme retning som vårt forslag, selv om det ikke er så klart som vårt.

Med det vil jeg få lov til å ta opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:40:48]: Dette Dokument nr. 8-forslaget fra representantene Skei Grande, Kvassheim og Ludvigsen tar for seg retningslinjene for adopsjon og praktiseringen av disse. Forslagsstillerne tar opp flere sider ved adopsjonsregelverket, bl.a. om det stilles for strenge krav til adopsjonssøkere ved at det f.eks. legges vekt på søkernes helsetilstand.

Det er viktig å understreke at når retningslinjene for godkjenning av adoptivforeldre legger vekt på god fysisk og psykisk helse, er dette av hensyn til barnets beste. Dette vil spesielt være viktig med tanke på at foreldrene skal kunne gi god omsorg til et adoptert barn som eventuelt har spesielle behov, og som dermed vil kreve ekstra oppfølging i årene framover. Det er imidlertid slik at retningslinjene for adopsjon understreker at foreldre skal utgjøre en omsorgsenhet, og at man i vurderingen av søkernes egnethet som adoptivforeldre skal ta hensyn til dette.

Det er bra at regelverket for godkjenning av adoptivforeldre åpner for stor grad av skjønn og individuell vurdering av de aktuelle søkerne, med bakgrunn i det som skal danne grunnlag for vurderingen, som helse, alder, inntekt osv. Det er i den forbindelse viktig å peke på at en relativt stor del av adopsjonssøknadene blir innvilget. I 2006 ble i alt 1071 saker behandlet i regionene, med en avslagsprosent som er ganske lav. Den var på ca. 9 pst.

Det er for øvrig et tankekors at mens dette Dokument nr. 8-forslaget tar til orde for at det må bli enklere å adoptere, og at flere må få mulighet til å hjelpe barn som trenger det, går Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mot at homofile og lesbiske som lever i parforhold, skal få mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre. Det må gå an å mene at dette er synspunkter som skriker en smule.

Forslagsstillerne hevder at det i kommunene finnes altfor dårlig kompetanse for å gjøre gode vurderinger i adopsjonssaker, og at det derfor går for lang tid før adopsjonssøkere får den nødvendige avklaring. Det kan nok være tilfellet for en del kommuner, men jeg tror det er for drøyt å påstå at dette er situasjonen reint generelt. I behandlingen av den enkelte adopsjonssøknad må de aktuelle faginstanser, med barnets beste for øye, ta mange ulike avveininger gjennom en grundig gjennomgang og individuell vurdering av adopsjonssøkere. En slik saksbehandling er viktig for at det enkelte adoptivbarn kan gis de beste muligheter i sin nye familie. Det er imidlertid viktig å understreke at man i saksbehandlingen både i barnevernsarbeid generelt og i adopsjonssaker kan oppnå gode synergier gjennom bedre samhandling og koordinering. Det kan her vises til at f.eks. interkommunalt samarbeid innen barnevernet har vist seg å forbedre saksbehandlingen både kvalitativt og i forhold til tidsbruk. Det er derfor bra at Regjeringen i den varslede gjennomgang vil se på mulige tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden for adopsjonssøkere, og at man viser til at kommunene også i disse sakene må følge alminnelige regler for saksbehandling i forvaltningsloven.

Forslagsstillerne ber om at Regjeringen ser på muligheten for at det åpnes for adopsjon i nye land. Jeg vil understreke at det er de godkjente organisasjonene for adopsjonsformidling som på bakgrunn av sin kunnskap om feltet har rett til å inngå samarbeid om adopsjon med ulike land. Deretter er det myndighetene som skal gi en eventuell formidlingstillatelse til det aktuelle landet. De avslag på søknad om slik tillatelse som har kommet, har vært begrunnet med usikkerhet knyttet til ivaretakelse av barnets interesser og rettssikkerhet i det aktuelle land, og også i noen tilfeller tvil om adopsjonssøkernes sikkerhet. Det bør føres en forsvarlig praksis med hensyn til familiegodkjenning i forhold til land der rettssikkerheten ikke er tilstrekkelig dokumentert. Utenlandsadopsjon er regulert gjennom Haag-konvensjonen, og Regjeringen tar løpende opp ulike temaer knyttet til barns rettigheter og vern av barn i internasjonale drøftinger.

Det er grunn til å være tilfreds med at Regjeringen har bebudet en generell og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet, med tanke på å forbedre adopsjonsprosessene og sikre både adopsjonssøkeres og adoptivbarns rettigheter. Norges ratifikasjon av Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, er ett av mange viktige tiltak som allerede er iverksatt. Tilbud om adopsjonsforberedende kurs for førstegangssøkere og nye regler for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap er gode tiltak som er satt inn for å styrke adoptivfamiliene.

Olemic Thommessen (H) [10:46:01]: Adopsjon er et viktig område, der Høyre vil være åpne for alle gode innspill som kan bedre systemet og gjøre mulighetene for adopsjon bedre. Det er mange barn der ute som trenger foreldre, og det er mange potensielle foreldre i Norge som legger ned en stor innsats for å få lov til å stille opp. I dette ligger kanskje noe av det fineste som kan være mellom mennesker, og det krever vår dypeste respekt og vårt bidrag til å gjøre prosessene best mulig og enklest mulig.

Det er viktig at disse spørsmålene løftes frem, og forslagsstillerne skal ha ros for å gjøre nettopp dette. Venstre har fremsatt en hel rekke forslag som jeg tror det kan være gode grunner for å se nærmere på, men som nok krever en mer omfattende behandling enn det vi kan få til med utgangspunkt i et representantforslag.

Jeg håper derfor at Regjeringen tar med seg disse forslagene når man bebuder at man vil komme tilbake til Stortinget med en bredt anlagt sak om adopsjon, der vi vil få disse og nok ganske mange flere problemstillinger belyst og sett i sammenheng. Jeg viser til statsrådens brev til komiteen hvor en slik sak er bebudet, noe vi synes er positivt.

Høyre mener som sagt at det er viktig og riktig å legge best mulig til rette for adopsjon, og da er det klart at spørsmålet om saksbehandlingstid er viktig. Vi støtter derfor forslag nr. 1 om at maksimal behandlingstid blir satt til ni måneder, og vi støtter også forslag nr. 2 om mulighetene til å søke adopsjon uavhengig av land. Dette er spørsmål vi mener det må være mulig å ta stilling til, uavhengig av denne større og bredere anlagte saken som er bebudet.

Når det gjelder spørsmålet om homofiles adgang til adopsjon, har Høyre programfestet at homofile også må kunne vurderes som adoptivforeldre på linje med andre. Vi kommer derfor selvsagt ikke til å gå inn på Kristelig Folkepartis eller Fremskrittspartiets forslag om dette.

Når det gjelder spørsmålet om økning av adopsjonsstøtten, mener vi at dette er et tema som naturlig hører hjemme i forbindelse med de årlige budsjettene, der man kan se slike prioriteringer i sammenheng med de øvrige prioriteringer som man ønsker å gjøre.

Som sagt ser Høyre frem til at Regjeringen kommer tilbake med en grundig forberedt sak. Vi håper at det ikke tar for lang tid. Vi håper at man også i denne sammenheng kommer tilbake med tiltak som kan styrke adopsjonsforeningenes arbeid, og som kan gjøre adopsjon enklest mulig i Norge.

May Hansen (SV) [10:49:27]: SV vil berømme Venstre for å fremme dette forslaget, for det retter søkelyset mot en svært viktig problemstilling. SV er også svært tilfreds med at Regjeringa har bebudet en generell og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet med tanke på å forbedre adopsjonsprosessene og sikre både adopsjonssøkeres og adoptivbarns rettigheter.

Norges ratifikasjon av Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner er ett av mange viktige tiltak som allerede er iverksatt. Tilbud til adopsjonsforeldre, som også representanten for Arbeiderpartiet var inne på, kurs for førstegangssøkere og nye regler for stebarnsadopsjon i registrert partnerskap er gode tiltak som er satt inn for å styrke adoptivforeldrene.

Kristelig Folkeparti fremmer et forslag i innstillingen om at Regjeringa skal legge til grunn at barn som adopteres, skal ha rett til en mor og far. At Fremskrittspartiet fremmer sitt forslag, er vel ikke uventet, men det er uventet at Kristelig Folkeparti gjør det, fordi det i sin tid faktisk var en statsråd fra Kristelig Folkeparti som åpnet for adopsjon for enslige. Det er helt klart at dette forslaget kommer nå fordi vi har en endring på gang med felles ekteskapslov.

Flertallet av den norske befolkning skjønner at det er urimelig at lesbiske og homofile par ikke skal ha de samme mulighetene som heterofile par både til å gifte seg og til å bli vurdert som adoptivforeldre. Deres kjærlighet er like sterk, deres behov for juridisk å regulere samlivet sitt er like stort, og egnetheten til å ha barn bestemmes ikke av legning, men av helt andre egenskaper, både for hetero- og homofile. Det er også urimelig og direkte underlig at enslige lesbiske eller homofile har mulighet til å adoptere på lik linje med heterofile, mens man i det øyeblikk man går inn i et forpliktende parforhold - som jo bl.a. Kristelig Folkeparti er så opptatt av for heterofile - ikke skal ha muligheten til å bli vurdert lenger. Samtidig er det slik at lesbiske og homofile par godt kan være fosterforeldre, de kan bli brukt som besøkshjem eller fosterhjem for spesielt krevende barn. Hvis et barn som kommer i fosterhjem hos lesbiske eller homofile par, har behov for varig fosterhjem, gis ikke disse fosterforeldrene rett til å adoptere sitt fosterbarn, mens et barn i en heterofil fosterfamilie ville hatt denne muligheten til å bli adoptert.

Jeg vil også si til representanten fra Fremskrittspartiet: Det er jo barna vi er opptatt av. Dette rammer barna mest fordi man fratar dem den juridiske muligheten og retten til å bli adoptert. Nå er det sånn at verken heterofile eller homofile har rett til adopsjon, men det er retten til å bli vurdert som adoptivforeldre dette handler om.

Jeg er egentlig veldig lei meg for at Kristelig Folkeparti går tilbake på sitt opprinnelige standpunkt. De hadde en modig statsråd i sin tid som faktisk fremmet forslag om dette. Jeg mener man diskriminerer en stor del av barna i Norge ved å si at man skal ha rett til en far og en mor, når så mange barn i dette landet bor med én forsørger. Det er trist at Kristelig Folkeparti nå kommer med dette tilbakeslaget.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:54:16]:(leiar av komiteen): Eg vil først takke Venstre for representantforslaget. Kristeleg Folkeparti deler engasjementet knytt opp til adopsjonsspørsmål, og eg er glad for at vi får diskutert det her i dag.

Eg vil begynne med å slå fast at for Kristeleg Folkeparti er adopsjon ein god måte å stifte familie på, på lik line med der ein får eigenfødde barn. Å adoptere eit barn frå utlandet inneber likevel ei stor økonomisk belastning for familien. Det kan medføre at familiar med moderat økonomi ikkje ser seg i stand til å gjennomføre ein adopsjon. Dei høge kostnadane kan også vere eit hinder for familiar som ønskjer å adoptere fleire barn for å gi barnet sysken å vakse opp saman med.

Adopsjonsstøtta fekk ein betydeleg auke med dåverande Laila Dåvøy frå Kristeleg Folkeparti som barne- og familieminister. Men vi er stadig ikkje i mål. Kristeleg Folkeparti har derfor programfesta å auke adopsjonsstøtta til 1 G.

Departementet varslar i sitt svar til komiteen at dei vil setje i verk ein heilskapleg gjennomgang av adopsjonspolitikken. Det er bra. Det som skuffar oss, er at regjeringspartia ikkje vil støtte forslaget om auka adopsjonsstøtte, trass i at kostnadene ved adopsjon har auka mykje dei siste åra. Ein auke i adopsjonsstøtta til 1 G ville ha motverka den skeive sosiale fordelinga av adopsjonar knytt til foreldra sin økonomi.

Adopsjonsorganisasjonane har ei viktig rolle når det gjeld å sikre at barn som treng det, får ein ny familie. Adopsjonsorganisasjonane er bindeleddet mellom adoptivsøkjarar og adopsjonsmyndigheiter både her i landet og i utlandet, og innehar med det ei viktig rolle. Dei har også eit sterkt engasjement for dei barna det gjeld.

Å vere bindeledd mellom søkjarar og myndigheitene kan vere både krevjande og utfordrande. Adopsjon av barn over landegrensene reiser ei rekkje problemstillingar, ikkje minst av etisk karakter. Adopsjon innber ofte svært følsame politiske spørsmål i barnas opphavsland. Det er derfor særleg viktig at adopsjonsorganisasjonane trår varsamt overfor opphavslanda.

Kristeleg Folkeparti vil streke under at norske myndigheiter må anerkjenne fullt ut opphavslanda sin rett til å stille krav til norske familiar som skal adoptere barn frå deira land. Vi er opptekne av at val av samarbeidsland ikkje skal skje ut frå interessene til ulike søkjargrupper, men ha barnas behov i sentrum. Samtidig er vi einig med forslagsstillarane i at det er viktig å unngå unødig byråkratiske hindringar for adopsjon og motverke at moglegheitene for adopsjon blir kopla saman med ulike faktorar som i framtida kan gi helserisiko. Kristeleg Folkeparti er på lik linje med forslagsstillarane bekymra over ei samfunnsutvikling der rammene for kva som vert sett på som normalt, blir stadig trongare, og som ikkje aksepterer noka form for helserisiko.

Eg vil streke under at spørsmålet om homofile og lesbiske skal få moglegheit til å bli vurderte som adoptivforeldre, ikkje dreier seg om om desse gruppene har like god omsorgsevne som andre, noko dei sjølvsagt har. Spørsmålet handlar om stabiliteten i samlivet og kva vekt ein tillegg det å ha både mor og far som rollemodellar for eit barns identitetsutvikling i sitt daglege oppvekstmiljø. SSB-forskar Turid Noack har gjort ein studie av førekomsten av skilsmisser i registrerte partnarskap og ekteskap. Ho konkluderer med at risikoen for skilsmisse er om lag tre gonger så stor for dei lesbiske para og om lag halvannan gong så stor for menn i registrerte partnarskap samanlikna med heterofile par.

Eg vil streke under at mange barn har ein god oppvekst utan å ha både ei mor og ein far hos seg. Likevel er det noko anna å sjå alternative familiekonstellasjonar som likestilte ordningar og som like ønskelege på barnas vegner. Vi har jo på mange område vore opptekne av at vi skal ha fleire menn inn i barnehagane og fleire menn inn i skulane, fordi det er viktig at barn har rollemodellar av begge kjønn.

Kristeleg Folkeparti meiner at adopsjonsreglane må fokusere på det optimale for barnet, og då må stabilitet i samlivet vege tungt. Eg vil samtidig peike på at ved å gi homofile og lesbiske ein generell rett til å bli vurderte som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par, kjem norsk lovgiving i strid med den europeiske konvensjonen om adopsjon. Kristeleg Folkeparti fremmar forslag der vi bed Regjeringa leggje til grunn at barn som blir adopterte, skal ha rett til ei mor og ein far.

Eg tek dermed opp forslaget som er teke inn i innstillinga.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten May-Helen Molvær Grimstad har teke opp det forslaget ho refererte til.

Trond Lode (Sp) [10:59:14]: Eg vil òg gi honnør til dagens forslagsstillarar.

Adopsjon er ein viktig del av familiepolitikken, og ein treng ikkje gjere mange søk bakover for å finna ut at adopsjon er eit spørsmål som opptek Stortinget. Dei same problemstillingane som vi diskuterer i dag, har vore reiste tidlegare overfor ulike statsrådar. Mellom andre tok ein av forslagsstillarane i dag, Gunnar Kvassheim, det opp overfor dåverande barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland i 2000.

Statsrådens svar den gongen er samanfallande med svara i brevet Stortinget har motteke frå Barne- og likestillingsdepartementet, når det gjeld moglegheitene for å forenkle prosessen for adopsjonssøkjarar. Begge statsrådar strekar under behovet for at det ligg ein grundig dokumentasjon til grunn før adopsjonssøkjarar kan godkjennast av kommunane og dei tre godkjende adopsjonsforeiningane kan starta prosessen med å hjelpa søkjarar i forsøket på å få adoptera.

Eg vil slutta meg til dåverande statsråd Svarstad Hauglands utsegn i 2000:

«Målet med ein adopsjon er som kjent ikkje å finna born til foreldre, men å gi born som treng det, gode foreldre».

Internasjonalt blir vi òg varsla om ein trend som gir all grunn til bekymring. Europarådets parlamentarikarforsamling kom i førre månad med ei fråsegn på bakgrunn av rapportar om ulovleg sal av barn frå Aust-Europa til Vest-Europa. Forsamlinga etterlyser at fleire land sluttar seg til FNs barnekonvensjon og Haag-konvensjonen om vern av barn, auka kontroll og krav til adopsjonsrutinar i land der dette er utilfredsstillande i dag.

Kvaliteten på arbeidet med å utvida talet på samarbeidsland for Noreg må òg i framtida vera den aller beste. Adopsjonsforeiningane må i samarbeid med myndigheitene heile tida ha full oversikt over adopsjonsfeltet i dei landa som Noreg samarbeider med. Dette er ressurskrevjande og må takast med i vurderinga av kor mange samarbeidsland det er forsvarleg å kunna handtera. Ønsket om å utvida talet på samarbeidsland må aldri føra til at vi firar på godkjenningsprosedyrane.

Når det er sagt, ser vi òg at krava til søkjarar frå dagens samarbeidsland, kombinert med større ønske om å handtera adopsjonssaker innanlands, avgrensar talet på barn i forhold til talet på norske godkjende søkjarar.

Trass i dette veit vi jo dessverre at det likevel framleis finst barn som treng foreldre. Eg meiner at spørsmålet om å utvida talet på samarbeidsland bør vera del av Regjeringas heilskaplege gjennomgang av adopsjonsfeltet. Men eg vil streka under betydninga av at adopsjonssøkjarar og andre forstår at dette berre i avgrensa grad vil møta alle dei sidene ved adopsjonsprosessane som mange i dag opplever som tunge og vanskelege.

Adopsjon er eit komplisert felt, som skal vareta så mange viktige omsyn at det alltid vil vera ein omstendeleg og tidkrevjande prosess å bli foreldre på denne måten. Det erkjenner dagens regjering, som alle andre regjeringar før ho. Når det er sagt, er det openbert at det er rom for forbetringar. Alle skal bli møtte med respekt, og det kviler eit stort ansvar på saksbehandlarane i kommunane for å gi søkjarane best mogleg behandling.

Prosessen tek tid, men ønsket om å adoptera eit barn vedkjem sjølvsagt alle det gjeld, på ein slik måte at dette ikkje bør ta unødig lang tid. Norske myndigheiter har full kontroll på den innanlandske godkjenninga og har dermed det fulle ansvaret for kor lang tid dette tek. Skjema må fyllast ut, men vi må frå tid til anna sjå på om dei kan forenklast.

Adopsjon kjem alltid til å kosta, men når utgiftene aukar, må vi som i alle andre budsjettspørsmål òg vurdera om støtta til søkjarane er god nok.

Eg er til liks med opposisjonen oppteken av at adopsjonsprosessane skal gjerast så enkle som mogleg, med den soleklåre føresetnaden at alle omsyn til barna, Noregs internasjonale forpliktingar og adoptivfamiliane er varetekne. Eg har full tiltru til at Regjeringa vil gjera nettopp dette, når ho no har varsla ein heilskapleg gjennomgang av adopsjonsfeltet, med tanke på å forbetra adopsjonsprosessane og sikra rettane til både adopsjonssøkjarane og adoptivbarna.

Trine Skei Grande (V) [11:04:34]: Jeg syns det er viktig å begynne med akkurat disse ordene: Det er ingen rett å bli foreldre, men alle barn har rett til å ha foreldre.

Jeg syns egentlig at noe av det flotteste man kan tenke seg at mennesker gjør, er å ta vare på et barn som ikke har foreldre. Det er noe som vi bør verdsette, og vi bør legge til rette for at alle de som er villige til å gjøre det, faktisk får muligheten til å gjøre det, når de er i stand til å gjøre det. I en globalisert verden er det mange barn som trenger den omsorgen som mange foreldre i Norge kan gi. Men adopsjon er ikke bistand. Det er mye mer omsorg over grenser.

Retningslinjer for adopsjon er både regler som vi lager, og regler som giverlandene lager. Det betyr at vi skal ha en faglig vurdering her, om vi ut fra våre norske kriterier mener at folk kan være gode foreldre. Men så er det også en del kriterier som de landene som vi adopterer fra, setter. Noen av kriteriene virker urimelige for oss, og noen av dem virker også ganske underlige. Derfor er det viktig at man sørger for å ha såpass mange forskjellige land å adoptere fra at det er mulig for alle som er gode foreldre, å finne et land som de kan adoptere fra.

Det er sjølsagt slik at sykdom eller sikkerhet kan være relevant. Alder er selvfølgelig relevant. Når det gjelder barn som har mistet sine foreldre, setter vi enda større krav til trygghet rundt oppveksten. Vi skal gi barna foreldre, ikke besteforeldre. Men når vi har regler som ikke forandrer seg så mye over tid, og når vi ser at kanskje alderen til norske pappaer spesielt kan øke sterkt, og også at krav til sikkerhet knyttet til helse i et land som Norge også øker sterkt, må vi forandre reglene, slik at det henger sammen.

For mange tar det lang tid å bli godkjent. For noen går det kort tid, men for mange tar det altså lang tid. Det sliter på et forhold og på motivasjonen, og det føles urettferdig. Derfor har vi foreslått at en slik prosess egentlig burde ha en tidsfrist, som alle andre prosesser. Vi syns ikke det er underlig om f.eks. ni måneder kunne være en passende tidsfrist.

Det koster penger å adoptere - mye penger. Vi syns det er feil at vi i dag har et helsevesen som stiller opp hvis noen har lyst til å bruke helsevesenet for å få hjelp til å få egne barn, mens de som er villige til å ta vare på barn som noen andre allerede har laget, faktisk pålegges masse utgifter. Derfor har Venstre foreslått i budsjettene sine, ikke bare verbalt, at adopsjonsstøtten bør økes til 1 G, og at en bør følge det, slik at en slipper en utvikling der dette blir mer og mer ulikt igjen.

Vi ønsker å samarbeide med flere land. Vi ønsker gjennomføring av prøveadopsjon, for det er veldig viktig at dette blir gjort riktig i alle land, og at ingen kan stille spørsmål ved norske adopsjoner når det gjelder lover, regler og rettigheter til barna. Vi vet at dette skjer i mange land som har en veldig dårlig lovgivning. Derfor er det veldig viktig at vi prøver ut dette med prøveadopsjon, og at vi får lovverket på plass i en prosess med å få til adopsjonsavtaler med Norge.

Så må jeg til slutt si at jeg er litt lei meg for debatten som Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har brukt denne anledningen til å åpne, for egentlig vet vi alle i denne sal at det er en helt irrelevant debatt i forhold til utenlandsadopsjon. Det er langt fram i tid før noen av de landene vil godta homofile som adoptivforeldre. Det er vel lite vi kan gjøre med det. Derfor er jeg lei meg for at de bruker denne anledningen til å kjøre fram slike partipolitiske markeringer, og også for at vi kan argumentere med at dette er brudd på Den europeiske menneskerettighetserklæringen og en rekke andre, men det er fortsatt en irrelevant problemstilling.

Jeg er glad for at Regjeringa faktisk sier at de skal ha en gjennomgang, sjøl om jeg syns det er rart at man ikke kan si at man er positiv til noen av de konkrete forslagene vi har tatt opp.

Jeg vil gjerne få ta opp de forslagene som Venstre står bak i innstillinga.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:09:55]: Stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Gunnar Kvassheim og Gunvald Ludvigsen har gjennom Dokument nr. 8-forslaget fokusert på adopsjonsprosessen av barn fra utlandet og tiltak for å gjøre denne enklere.

Jeg er glad for at det rettes søkelys mot adopsjonsfeltet. Et adopsjonsvedtak er svært inngripende og har stor betydning for dem avgjørelsen gjelder.

Adopsjon dreier seg om å sikre barn som trenger det, et godt og varig hjem. Barnets grunnleggende interesser må derfor bli ivaretatt i hele adopsjonsprosessen, men adoptivsøkerne skal også oppleve at de blir behandlet på en god måte. Jeg har også stor forståelse for de adoptivsøkerne som opplever at adopsjonsprosessen tar lang tid.

I Norge utgjør utenlandsadopsjonene langt de fleste av de adopsjoner som gjennomføres. Adopsjon har derfor et sterkt internasjonalt aspekt og omfatter i tillegg til vår egen lovgivning også internasjonal rett. Norge er et etablert mottakerland. Som andre mottakerland er vi avhengig av hva som skjer i barnas opprinnelsesland av juridisk og ikke minst politisk karakter. Utenlandsadopsjon forutsetter et godt samarbeid og gjensidig tillit mottakerland og opprinnelsesland imellom. Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner har lagt et svært viktig grunnlag for dette samarbeidet. Det er gledelig at så mange land har sluttet seg til denne konvensjonen. Den har vist seg å bli et aktivt instrument for å sikre barns grunnleggende rettigheter ved adopsjon. Jeg vil derfor sørge for å legge til rette for at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, kan fortsette å være en aktiv bidragsyter internasjonalt ved oppfølgingen av denne.

Som barne- og likestillingsminister ønsker jeg å legge til rette for en forsvarlig og betryggende adopsjonsformidling av barn fra utlandet. Jeg er opptatt av at saksbehandlingen skal være effektiv. Partenes behov for rettssikkerhet skal bli ivaretatt. Jeg mener man derfor alltid må være åpen for å vurdere om det er grunnlag for forbedringer.

Vi har tre aktive adopsjonsorganisasjoner som er opptatt av å ivareta adoptivbarnas, adoptivsøkernes og adoptivforeldrenes interesser. De viser sterkt engasjement for å videreutvikle feltet og gir mange gode innspill. Jeg er opptatt av at forholdet mellom organisasjonene og myndighetene skal være godt. Deres deltakelse i adopsjonsprosessen er en nødvendig forutsetning for at barn formidles til Norge på en betryggende måte. Samtidig har myndighetene en viktig oppgave når det gjelder å føre tilsyn med deres virksomhet i inn- og utland. Jeg har merket meg at organisasjonene selv understreker betydningen av at norske myndigheter opprettholder en grundig kontroll.

I det skriftlige svaret på Dokument nr. 8-forslaget uttaler tidligere statsråd Bekkemellem at det ikke er holdepunkter for å si at gjeldende regelverk på adopsjonsområdet ikke fungerer etter sin hensikt. Hun gir likevel uttrykk for at tiden nå er inne til å foreta en generell og helhetlig gjennomgang av adopsjonsfeltet. Jeg deler hennes syn og har derfor bebudet en slik gjennomgang.

Jeg ønsker å sette adopsjonsfeltet inn i en bred faglig og samfunnsmessig sammenheng. Jeg legger til grunn at homofile og lesbiske vil få rett til å bli vurdert. Gjennomgangen bør omfatte både innenlands- og utenlandsadopsjonene. En vurdering av flere av forslagene i forbindelse med Dokument nr. 8-forslaget hører naturlig inn under en slik gjennomgang.

Adopsjon er et område som ofte er utsatt for et kritisk søkelys i media og i den offentlige debatten. Det fokuseres særlig på adoptivsøkernes rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Hvordan det går med adoptivbarna i deres nye familie, har også vært et tema. Et annet tema har vært «kjøp og salg-problematikken» ved utenlandsadopsjon.

Jeg ønsker en grundig drøfting av hva som bør være myndighetenes oppgaver og ansvar på dette feltet. Behandlingen av søknad om adopsjon vil bli et sentralt tema. Tidsperspektivet, fra søknaden om adopsjon blir mottatt av myndighetene til adopsjonen er gjennomført, må vurderes. Også gjeldende krav til godkjenning av adoptivhjem må vurderes i lys av de krav utenlandske myndigheter stiller til de samme søkerne. Utredningen av søkerne danner selve grunnlaget for norske og utenlandske myndigheters avgjørelse. Jeg ønsker derfor å få belyst utredningsfasen i kommunene. Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom myndighetene og adopsjonsorganisasjonene må også vurderes. Jeg forutsetter at myndighetenes tilsynsansvar med utenlandsadopsjonene blir omfattet. En utredning på adopsjonsfeltet gir også anledning til å få en samlet oversikt over den kunnskapen vi i dag har om adopterte og deres familiesituasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:15:23]: Statsråden nevnte i sitt innlegg den gjennomgangen av adopsjonsfeltet som også er omtalt i innstillingen. Det er jo slik at hele komiteen er samlet om ønsket om å forbedre adopsjonsprosessen, og vi ser frem til at statsråden foretar en slik gjennomgang.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når kan vi forvente at en slik gjennomgang er sluttført, og i hvilken form vil Stortinget få denne saken til behandling?

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:16:04]: Jeg vil ikke utelukke at veien å gå er å få en offentlig utredning. Vi setter i gang arbeidet med å vurdere den egnede formen, slik at arbeidet kan igangsettes så snart som mulig. Eksakt tid for når dette blir ferdig, kan jeg ikke si nå, men jeg kommer tilbake til det på en egnet måte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:16:36]: Kostnadene er eit viktig spørsmål for mange når dei skal vurdere om dei har moglegheit til å adoptere eit barn. Adopsjonsstøtta har stått stille. Er statsråden innstilt på å jobbe fram eit skikkelig lyft, slik at det blir meir økonomisk føreseieleg for dei som vurderer og har eit ønske om å adoptere? Det er det eine spørsmålet.

Det andre spørsmålet eg har lyst til å stille statsråden, dreier seg om at dersom ein skal setje i gang arbeidet med ein NOU, vil det ta tid å få ei grundig utgreiing. Men det finst enkelte grep. Når f.eks. eit par blir godkjent for adopsjon frå eit bestemt land og det oppstår ein politisk situasjon som gjer at ein ikkje får adoptere så mange barn frå det landet lenger, burde ein kanskje enkelt få adoptere frå anna land. Men prosedyrane i dag er veldig tunge. Er det noko grep statsråden ser for seg at ein kan ta, slik at det blir mindre byråkratisk enn det er i dag?

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:17:39]: Jeg er klar over de utfordringene som kostnader skaper. Jeg kan ikke her komme med noen løfter om å gi mer; vi har nå en budsjettprosess bak oss.

Hva gjelder å forenkle prosedyrene, legger jeg til grunn at de vi har i dag, fungerer. Så er det alltid mulig innenfor direktoratet å foreta forbedringer. Ellers er vår vurdering at sakens kompleksitet fordrer at vi tar den helhetlige vurderingen. Hvis ikke er det sikkert mulig, som jeg sa, å gå veien om en offentlig utredning.

Trine Skei Grande (V) [11:18:30]: Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det første er å gjenta det siste: Er det virkelig ingen av de små, enkle endringene som statsråden ser mulighet for å gjennomføre før man har utredet?

Det andre spørsmålet dreier seg om at veldig mange av dem som opplever å få avslag, får det med litt underlige begrunnelser. For dem av oss som har jobbet med dette lenge, faller vi av og til for fristelsen til å tro at man velger den mest behagelige begrunnelsen istedenfor den ærlige begrunnelsen.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Kunne det ikke i hvert fall være riktig å gi instruks til barnevernet om at når man avslår søknader, gir man den reelle og den ærlige begrunnelsen for avslaget?

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:19:20]: Til det andre spørsmålet: Det er alltid mitt ansvar å se på kvaliteten i saksbehandlingen og at man gir gode begrunnelser. Det gjør jeg fortløpende.

Hva gjelder muligheter til å foreta små endringer, har vurderingen vår så langt vært at vi foretar en helhetlig gjennomgang, gjerne ved en NOU. Ellers har vi oppmerksomhet på dette feltet, og vi foretar alltid løpende vurderinger. Men vi ønsker først og fremst å se på helheten.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Yrvin (A) [11:20:19]: Ønsket om å få egne barn ved hjelp av adopsjon er et svært privat og omfattende valg som krever engasjement og økonomisk trygghet. Det offentliges oppgave bør være å legge til rette for at dette skjer mest mulig smidig og minst mulig invaderende og belastende for dem det gjelder. Slik er det dessverre ikke i dag. Fra man søker til man får kontakt med adopsjonsmyndighetene, går det år. I mellomtiden er attestene blitt foreldet, og man må forvente så store forsinkelser at besøk hos lege, politi og folkeregister skjer opptil to-tre ganger. Selv har jeg gitt kanyler med blod til legen. Det burde holde. Min mann har fått skannet sin hjerne.

Statsråden bør påse at de som kommer hjem til dem som ønsker å adoptere, forholder seg til retningslinjene og til de spørsmålene som er relevante for den prosessen. Det bør være en grense for hvor invaderende det offentlige kan være i forhold til deres behov for å kvalitetssikre adopsjonsforeldre. En gjennomgang av adopsjonsprosessen bør også ta for seg adopsjonsforeldres opplevelse av prosessen - og nettopp det. Samtidig er det en selvfølge for oss som skal adoptere, å stille opp med hensyn til det offentliges behov for en sikker adopsjon.

Det står i dokumentene i dag at det ikke er noen menneskerett å få barn. Det er et utsagn som jeg personlig har store problemer med. Men man kan i hvert fall forstå at det er en menneskerett for barn å få vokse opp med foreldre som faktisk ønsker dem. Utgangspunktet for adopsjon bør være nettopp dette: Alle barns rett til foreldre. Å utvide antallet land man kan adoptere fra, er derfor veldig positivt. De barna i verden som trenger et trygt hjem, fortjener at man gjør en jobb for å få ned saksbehandlingstiden, for å få kvalitetssikret adopsjonsprosessen og få opp antallet adopsjoner. Få områder har så mange positive sider som nettopp det å koble trengende barn med ønskende foreldre. For oss vil det ta seks-syv år fra vi bestemte oss for å adoptere til vi får et barn. Det er lenge å vente.

André N. Skjelstad (V) [11:22:42]: Adopsjon av barn er ingen menneskerett for noen av oss. Det forhindrer oss ikke i å legge til rette for at adopsjonsprosessene blir enklere. Per i dag er det mange kommuner som har manglende kompetanse, lite fagmiljø og manglende erfaring, noe som igjen gjør at det er få saker, og at saksbehandlingstiden vil bli unødvendig lang.

Jeg blir da litt overrasket over representanten Tove Karoline Knutsen. Meg bekjent kommer hun fra Tromsø, som er en relativt stor by, og som selvfølgelig har tilstrekkelig fagkompetanse. De aller fleste kommuner er selvfølgelig av en annen karakter, og da blir det ikke så enkelt. Der det er mindre enn 3 000 innbyggere, vil det bli vanskelig. Hvis en velger å sette systemet i fokus, vil dette ta unødvendig lang tid, og en vil få store forskjeller mellom kommunene. Her burde det være mulig å få til nettopp interkommunale løsninger for å styrke kompetansen og få ned saksbehandlingstiden. Det kan ikke være sånn at en adopsjonssøknad må klargjøres for ett land om gangen. Selv om en ikke blir godkjent som adoptivforeldre i eksempelvis Kina, burde en ikke måtte rykke tilbake til start for å starte prosessen på nytt ved å søke som adoptivforeldre i et annet land, eksempelvis Colombia. Dette blir et for tungrodd system, etter min mening.

De perfekte foreldre finnes selvfølgelig ikke. Men en må ikke utelukke foreldre på grunn av sykdomsrisiko. Hvis det er tilfellet, grenser det til diskriminering, etter mitt syn. Det er viktig å være ærlig når en avklarer en søknad om adopsjon. En må ikke unngå å si hva som er den reelle grunnen for at avslaget blir gitt. Det er det tross alt, som forrige taler var inne på, mange som har ventet i svært mange år, og som har prøvd ulike metoder. Vi må vise respekt for dem som har prøvd det meste for å få adoptere en unge. I de prosessene er en svært sårbar, og derfor må en også gi et skikkelig svar og en skikkelig begrunnelse til dem som har prøvd.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:25:16]: Jeg er glad for at denne saken er satt på dagsordenen. Den er viktig for mange av oss, fordi vi får henvendelser fra par som ønsker å adoptere og som opplever prosessen som krevende og vanskelig. Det er bra at Regjeringen har sagt de skal ha en gjennomgang av reglene. Vi må forvente at det er en forbedring av reglene vi skal få se - og en fornying, fordi samfunnet endrer seg og reglene må endres i pakt med det.

I likhet med mange andre representanter har jeg fått mange henvendelser fra par som har fått avslag f.eks. på grunn av kroniske sykdommer. Det trenger ikke være en sammenheng mellom omsorgsevne og kronisk sykdom. Det går godt an å være en god omsorgsperson om du har en utfordring i livet ditt. Uvesentlige eller uverdige avslag på søknad om adopsjon gjør at mange mister motet, og vi går glipp av mange som kunne tatt imot et barn på en god måte.

Jeg har òg fått henvendelser fra ofre for trafikkulykker som har blitt rehabilitert, er tilbake igjen i jobb og i samfunnet, og som absolutt har en omsorgsevne, men som på grunn av noe som ligger langt tilbake i tid, blir nektet å bli vurdert videre i adopsjonsprosessen. Dette må det skje noe med.

Jeg vil òg peke på tidsperspektivet. Flere av debattantene har vært inne på det. Jeg fikk henvendelse fra et par som startet sin prosess i 2005. De venter på et barn fra Kina. De ble godkjent i slutten av året 2005 og har nå ventet i 26 måneder siden deres søknad ble registrert i Kina. Deres utfordring er at godkjenningen i Norge i utgangspunktet varer i to år. De har fått den forlenget til tre, men det kan se ut som om det ikke er nok. Det er litt meningsløst om de skal måtte gå gjennom hele søknadsprosedyren på nytt for å få en ny godkjenning i Norge fordi det tar så lang tid å få barnet fra utlandet.

Jeg trenger ikke svar på det i dag, men jeg ber om at gjennomgangen Regjeringen skal ha, òg tar med seg tidsaspektet - at godkjenningstiden i Norge er lang nok til at en kan få tid til å hente et barn hjem fra f.eks. Kina. Det vil òg spare mye ressurser om de slapp å gå gjennom hele systemet på nytt.

Til slutt: Det er gledelig at det er mange norsk par som står i kø for å få adoptere et barn fra utlandet. Det er mange barn som trenger et nytt hjem. Det blir vårt ansvar både å forenkle prosedyrene, slik at det ikke tar så lang tid å hjelpe et barn, og å utvide antall land der det virkelig er mange barn som kunne trenge et nytt hjem i Norge. Jeg håper at Regjeringen har fokus òg på den delen av dette arbeidet.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:28:15]: Som flere av representantene har påpekt, er det dyrt å adoptere. Den gjennomsnittlige kostnaden ligger på mellom 100 000 kr og 150 000 kr, hvorav adoptivforeldrene i dag dekker en stor del på egen hånd. Vi har alle merket oss adopsjonsforeningenes ønske om å øke støtten til 1 G, og vi får håpe at dette blir vurdert i forbindelse med det arbeidet som Regjeringen nå skal gjøre.

I den sammenheng vil jeg si jeg synes det var et veldig defensivt svar jeg fikk fra statsråden i stad. At dette skal bli en lang NOU, kanskje ende opp med konklusjon muligens om ti år og med implementering om 15 år, synes jeg er svært defensivt. Jeg vil også gi en viss ros til statsrådens partikollega Karin Yrvin for hennes meget personlige vitnesbyrd her fra talerstolen. Når man må vente i seks-sju år før man får avklart en adopsjon, er det helt åpenbart at det må settes i verk noen strakstiltak, og det må vises handlekraft fra Regjeringen. Jeg håper at statsråden går i sitt lønnkammer og tenker gjennom problematikken en gang til.

Så til dette med homofile og adopsjon. Det var i og for seg SVs innlegg som fikk meg til å reagere litt, for der var det en del åpenbare feil og mangler. SV sa at enslige nå har muligheten til å adoptere, og slik sett kan også homofile adoptere. Det er en faktisk feil. Det er ifølge adopsjonsforeningene kraftige begrensninger når det gjelder hvor mange land som aksepterer enslige som adoptivforeldre. Det er også slik at enslige som adopterer, må skrive under på at de ikke er homofile. SV sier at deres syn er tuftet på at de er opptatt av barnas ve og vel. Det er Fremskrittspartiet også. Vi mener det vil være best for barn å vokse opp med rollemodeller av forskjellig kjønn.

Det var også en annen feil i SVs innlegg, at det er mange homofile par det er snakk om. Det er én av 800, hvis man ser på ekteskapsstatistikken. Det er for øvrig også slik at homofile partnerskap er langt mindre stabile enn de heterofile parforholdene. Dette viser seg i høyere frekvens bl.a. når det gjelder skilsmisser blant homofile.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:31:19]: Bare en oppklaring av en misforståelse som representanten André N. Skjelstad gjorde seg skyldig i. Jeg sa selvfølgelig ikke at det er lik kompetanse i alle kommunene på dette feltet, når det gjelder å behandle adopsjonssøkere. Mitt poeng var tvert imot at det er ulik kompetanse, og at det selvfølgelig er slik at man ikke har den kompetansen i mindre kommuner som man har i store byer og i større kommuner. Derfor var også mitt poeng at interkommunalt samarbeid er viktig, og at det har vist seg å gi gode resultater f.eks. på barnevernsfeltet generelt.

Jeg vil også understreke at regjeringsfraksjonen har stilt seg bak at det i den gjennomgangen som Regjeringa skal ha, kan være positivt at man ser på forholdet om godkjenning av adoptivforeldre før man bestemmer hvilket land man skal adoptere fra. Vi tror det kan være en klok måte å gjøre det på, og vi har stilt oss bak at Regjeringa ser på det i den gjennomgangen man skal ha.

May Hansen (SV) [11:32:53]: Representanten fra Fremskrittspartiet sier at SV har kommet med en rekke påstander, og uriktige påstander. Én ting er at man kan være uenig politisk, og jeg har stor respekt for at Fremskrittspartiet mener noe annet enn SV, men det var ikke faktiske feil i mitt innlegg. Man har i Norge rett til å adoptere som enslig. At mange land nå sier nei til adopsjon til enslige, er noe helt annet. Det er også slik at man kan adoptere barn fra Norge - bare så det er sagt.

Når det gjelder rollemodeller og en far og en mor, er jeg enig i at barn trenger gode rollemodeller, både mannlige og kvinnelige. Men det er faktisk slik at de fleste barn i Norge, selv om de lever med enslige foreldre - det gjør faktisk en stor del av barna i Norge, og da diskriminerer man en stor gruppe barn - har stort sett gode rollemodeller rundt seg i familien sin, i vennekretsen til foreldrene osv. Det er også derfor det er så viktig at det er både kvinner og menn i barnehagene og kvinner og menn i barneskolen, slik at man har gode rollemodeller både som gutter og jenter. Man diskriminerer her en stor gruppe barn i Norge, det er det det handler om. Man diskriminerer også de barna i forhold til å få de samme rettighetene som barn i ekteskap har.

Trine Skei Grande (V) [11:34:52]: Ved behandlinga av denne saken fikk jeg litt den følelsen som Ivar Aasen skrev om en gang:

«Dei tru, det skal ganga so fort

alt fram til nokot stort.

Men so tidt nokot stort er naatt,

so kjem det stødt nokot smaatt.»

Behandlinga i komiteen var veldig positiv. Det framkom veldig få argumenter mot mange av de tiltakene som Venstre har foreslått, men mange har sagt at man trenger en skikkelig gjennomgang. At statsråden ikke har noe tidsperspektiv, noen ambisjoner om at dette skal gå fort, eller noen som helst drøm om at det går an å se på noen av de åpenbare tingene før, gjør meg litt bekymret. Dette er en sak som opptar mange. Mange føler at klokkene ringer, og at tida renner ut, og mange føler at det er få argumenter som er kommet opp mot noen av de tiltakene som foreligger. Jeg håper fortsatt at Regjeringa enten har et stort trykk og et ønske om at dette skal gå fort, eller kikker på noen av de åpenbare forenklingsprosessene som kunne gjort dette bedre.

Jeg må også få bemerke at når man sier noe som noen misforstår, er det ikke nødvendigvis den som misforstår, sitt problem. Det er en stor utfordring at vi har et barnevern som er veldig sammensatt i kompetanse og størrelse. Det er klart at hvis du er en barnevernsansatt, som kanskje har en adopsjonsgodkjenning hvert jubelår, og du sitter der med en bekymringsmelding i den ene hånden og det perfekte ektepar som bare vil ha papir på at de er perfekte, i den andre hånden, er det nok lett å prioritere bekymringsmeldinga. Da blir dette perfekte ekteparet dyttet bortover i køen. Man burde kanskje ha samlet ekspertisen, slik at vi hadde fått bedre kvalitet på det vi gjør, kjappere behandling på det vi gjør, og gode forklaringer til dem som får avslag. Det er mange underlige forklaringer på det, og jeg syns et offentlig byråkrati skal være ærlig overfor folk, også når ærligheten er ubehagelig. Da skal man få en skikkelig forklaring på hvorfor dette ikke er noe lurt. Jeg tror at det her er stort rom for å gjøre enkle, greie reformer, som verken setter rettssikkerheten eller andre ting i fare, men som ville ha gjort hverdagen enklere for mange, og som kunne ha ført til at manges drøm om å få lov til å bli foreldre var mye nærmere virkeligheten. Jeg håper at dette nå ikke koker bort i byråkratisk utredning, men at pasjonen, som er vist fra veldig mange - også fra regjeringspartiene i denne saken - faktisk fører til at vi får litt fortgang i den.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:38:01]: Jeg vil forsikre de ulike representantene om at vi, selv om vi ikke kan ha noe tidsperspektiv, er oppmerksomme på de behovene som er på adopsjonsfeltet. Vi har valgt å ta en helhetlig gjennomgang, gjerne i lys av en NOU. Dette skal ikke koke bort i kålen.

Parallelt vil jeg si at vi i nær dialog med vårt direktorat skal få en så god saksbehandling som mulig. Det som kan gjøres av endringer innenfor det systemet som vi har i dag, skal foretas. Men vi har valgt den linje å ta en helhetlig gjennomgang og følge saksbehandlingen fortløpende i nært samarbeid med vårt direktorat.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:39:09]: Kristeleg Folkeparti har forventingar til Regjeringa når det gjeld å få meir merksemd på adopsjonsutfordringane, ikkje minst at det blir satsa meir økonomisk, slik at ein kan få auka adopsjonsstønaden. Når neste års statsbudsjett kjem, har vi forventingar til at Regjeringa vil fokusere meir og ha trøkk på det.

Men det som gjorde at eg tok ordet igjen, var representanten May Hansen sitt innlegg. Eg hadde ikkje tenkt at dette skulle bli ein debatt om dei utfordringane ein har i samband med om homofile skal ha rett til å bli vurderte som adoptivforeldre eller ikkje, for dette er ei sak, som representanten Skei Grande var inne på, som veldig breitt tek opp utfordringane knytte opp til adopsjon. Men når påstandar om diskriminering blir gjentekne fleire gonger, blir eg litt matt, for ein må kunne meine ulike ting utan å bli skulda for diskriminering. May Hansen har her eit anna standpunkt enn Kristeleg Folkeparti.

Det som Kristeleg Folkeparti foreslår i dag, er nøyaktig det som vi seier i vårt program, som blei vedteke i 2005, der vi ber Regjeringa leggje til grunn at barn som blir adopterte, skal ha rett til ei mor og ein far. Når ein så diskuterer dei einslege, veit vi, frå gammalt av, at der det er nær kjennskap, slektskap eller liknande forhold knytte opp til dei einslege, har det i alle år vore mogleg for einslege å adoptere. Så har det vore nokre liberaliseringar, og vi har ønskt å stramme litt inn. Men også her er Kristeleg Folkeparti oppteke av barna sine rettar, same korleis dei vaksne har innretta livet sitt. Det har vore saker der det har vore barn i lesbiske forhold, der vi har vore med og gitt rett til stebarnsadopsjon for å sikre dei juridiske rettane for barnet. Men det som vi ønskjer å leggje til grunn, og som er heilt klart for oss, er at ein ved generelle adopsjonar skal ha som mål å gi barna ei mor og ein far. Det har ikkje noko å gjere med diskriminering av dei som er aleine med barn i oppvekst i dag. Eg har sagt at mange barn med aleineforeldre kan ha det utmerkt. Men det har litt med kva for rammevilkår vi skal leggje til rette. Der er det vi ber om at representantane lyttar til det vi seier, i staden for å tilleggje oss meiningar som vi ikkje har gitt uttrykk for.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, sjå side 2047)