Trine
Skei Grande (V) [12:33:44]: «Lier statlige ventemottak
ble åpnet i 2006 som et botilbud for personer med endelig avslag på
søknad om asyl som ikke forlater landet frivillig, og som ikke kan
tvangsreturneres. Da mottaket ble åpnet, var intensjonen at beboerne
skulle bo der i en kort periode, og at de skulle motiveres til å forlate
Norge frivillig. I dag bor det personer ved mottaket som har vært
der i de snart to årene det har eksistert, og det bor personer der
som har vært forsøkt returnert.
Mener statsråden
at ventemottaket er vellykket?»
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:34:19]: En hovedintensjon med etableringen av ventemottak var at staten skulle
ta ansvar for asylsøkere fra de leverer sin søknad og inntil
de blir bosatt etter en innvilgelse av søknaden eller er returnert
til hjemlandet etter et endelig avslag, det være seg frivillig eller
med tvang.
Ventemottaksordningen ble etablert etter at den forrige
regjeringen hadde innført en ordning med bortfall av et statlig botilbud
for gruppen som nå får tilbud i ventemottak. Dette ble oppfattet
som en stor belastning av en del kommuner som fikk en rekke søknader
om nødhjelp fra denne gruppen. Vi så også at nødhjelpsplikten
ble praktisert svært ulikt i ulike kommuner. Regjeringen Bondevik
II innså selv problemene knyttet til dette, og fremmet budsjettforslag
knyttet til etablering av et ventemottak, da kalt utreisesenter, rett før
valget i 2005. Budsjettforslaget ble fremmet på nytt av den nå
sittende regjeringen.
For at asylinstituttet skal ha den nødvendige
legitimitet i befolkningen, er det vesentlig at også lovlig fattede
avslag blir respektert og etterlevd. Noen av dem som får endelig avslag,
vil fortsatt få tilbud om plass i ordinært mottak. Unntaksgruppene
er enslige mindreårige, barnefamilier, syke og personer som samarbeider
med International Organization for Migration, IOM, om frivillig retur.
Beboerne i ventemottak har ikke ønsket å reise frivillig
og har i utgangspunktet heller ikke villet samarbeide med myndighetene om
identitetsavklaring, skaffe seg reisedokumenter eller lignende. Personer
med endelig avslag på søknad om asyl plikter å forlate
landet, og det er politiets ansvar å sørge for tvangsmessig
uttransportering når de ikke reiser frivillig. Et av de største
hindrene for politiets arbeid med tvungen uttransportering er at personene
ikke samarbeider om å avklare sin identitet. Politiets utlendingsenhet
må som hovedregel være helt sikker på hvem personen er
for at hjemlandets myndigheter skal akseptere å ta vedkommende tilbake.
Ifølge opplysninger fra Lier ventemottak har i underkant av 10 beboere
reist frivillig, mens i overkant av 60 har blitt uttransportert av politiet
siden etableringen i mars 2006.
Ved å samarbeide med myndighetene
kan beboerne selv bidra til å korte ned oppholdstiden i ventemottaket.
Det har derfor aldri blitt satt noen tidsbegrensning for hvor lenge en person
kan oppholde seg der. Det ble heller ikke gjort av den forrige regjeringen
da den fremmet budsjettforslaget om å opprette Lier statlige ventemottak.
Det kan etter mitt syn ikke være slik at det bevisst å la være
å samarbeide om identitetsavklaring m.m., skal føre til at
en person får flytte tilbake til et ordinært mottak, for ikke
å snakke om blir innvilget oppholdstillatelse.
Enkelte land
aksepterer å ta tilbake egne borgere bare dersom de reiser frivillig.
Dersom man har prøvd å reise hjem frivillig, men har blitt
nektet innreise eller liknende, er dette noe som kan legges fram som et
nytt moment i saken i en omgjøringsanmodning. Regelverket åpner
for at personer som viser seg å være reelt ureturnerbare, kan
få oppholdstillatelse. Så lenge man ikke inngår i de unntaksgruppene
jeg nevnte tidligere, har det imidlertid aldri vært lagt til grunn
at det å være fra et slikt land, i seg selv utgjør et
unntaksgrunnlag fra ventemottaksordningen.
Jeg finner det beklagelig
at personer blir værende i ventemottak i lang tid. Som nevnt er det
altså slik at personene selv kan endre situasjonen ved å samarbeid
med myndighetene. For å markere at det å ha fått et endelig
avslag har konsekvenser, samtidig som det er ryddig at staten har ansvaret
for denne gruppen så lenge de er i landet, mener jeg ordningen med
ventemottak er hensiktsmessig.
Trine Skei Grande (V) [12:38:45]: Jeg takker statsråden
for svaret. Jeg er helt enig i intensjonene med etableringen av mottaket,
og veldig enig i oppstarten av det. Men kanskje det er tid for å evaluere
hvorvidt man har nok tiltak som stimulerer til retur ved ventemottaket,
slik som det fungerer i dag? For eksempel har ikke beboerne lov til å
ha kontakt med hjemlandet i form av telefon og annet, noe som kanskje kunne
ha stimulert til kontakt der man hadde funnet igjen familie og kunne opprettet
kontakt igjen.
Oppfølgingsspørsmålet til statsråden
er: Er statsråden villig til å evaluere hvorvidt det ligger
gode nok tiltak i ventemottaket som stimulerer folk til retur, og som stimulerer
til kontakt med hjemlandet, som på en bedre måte kanskje hadde
motivert til retur?
Statsråd
Bjarne Håkon Hanssen [12:39:36]: Fortløpende
vurderer vi om de tiltakene vi har, er hensiktsmessige. Jeg tror ikke vi
skal la det henge igjen i denne salen at hovedproblemet i Lier er at folk
som ønsker å ringe hjem for å etablere kontakter som
skal sørge for retur, ikke får gjennomført de telefonsamtalene.
Jeg tror nok at vi ligger på et langt høyere nivå enn
det i vårt arbeid med å motivere for retur. Hvis det er slik
at problemet er at man ikke får tatt en telefon, er jeg helt overbevist
om at den typen telefoner med glede kan gjennomføres, hvis det kan
danne grunnlaget for en frivillig retur. Jeg tror nok vi må innse
at for en del av de folkene som bor på ventemottaket i Lier, er det
ikke mangel på motivasjonsoppfølging fra personalet, det er
ikke mangel på gode formaninger eller mangel på formelle vedtak,
men det er mangel på vilje. Det lar seg nok ikke løse så
enkelt som å opprette en «hotline» fra ventemottaket til
et eller annet fremmed land.
Trine Skei Grande (V) [12:40:43]: Jeg takker for svaret,
og jeg vet at mange faktisk vil bli glad for det statsråden nå
sa.
Det andre oppfølgingsspørsmålet går
på dem som er ureturnerbare, altså de som norske myndigheter
mener egentlig kommer fra land vi ikke kan returnere til i dag. Syns statsråden
dette er en grei plassering for dem som ikke har fått opphold, men
som også av oss defineres som ureturnerbare fordi de er fra så
turbulente områder at det er vanskelig å returnere dem i dag
- sjøl om de altså ikke har rett til opphold her i landet?
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [12:41:18]: Det er det behov for å definere
nærmere, for hvis man vurderer det ut fra at man har søkere
som gjør alt de kan for å få til en frivillig retur,
bidrar til å avklare identitet, selv bidrar til å søke
reisedokumenter og identitetsdokumenter og i så måte samarbeider
slik som de skal gjøre etter loven i forhold til retur, er det etter
vår vurdering knapt nok noe land hvor det ikke er mulig å gjennomføre
returer. Sist jeg spurte, var vår vurdering at Cuba kunne representere
en utfordring. Nå er antallet asylsøkere fra Cuba veldig lavt
i Norge, så det vil ikke løse noe stort problem for oss. Utover
det er det mulig å gjennomføre frivillige returer der søkeren
bidrar hundre prosent selv, til så godt som alle land.