Anne Margrethe Larsen (V) [11:58:24]: «Årsakene til avskoging kan være sammensatte og skyldes forhold utenfor skogsektoren, for eksempel svak regulering/korrupsjon og underutvikling. Dette tilsier at kriteriene for bruk av 3 milliarder kroner årlig for å hindre avskoging i tropiske regnskoger ikke bare er kortsiktig reduksjon i trehugst, men også mer langsiktige utviklingsmål. Bedre styresett, fattigdomsbekjempelse og alternativer til skogdrift er sentrale stikkord.
Hva konkret vil Regjeringen gjøre for at bruken av skogmilliardene skal fremme utvikling?»
Statsråd Erik Solheim [11:59:06]: Først vil jeg takke spørreren for et veldig viktig og sentralt spørsmål som vil være helt grunnleggende i hele vår tenkning rundt skogsatsingen videre. Den har et miljøsiktemål, nemlig å bidra til redusert utslipp av CO2. Et annet miljøsiktemål er å sikre naturmangfoldet i noen av de viktigste områdene i verden. Den har selvfølgelig også et utviklingssiktemål, i og med at regnskogland og skogland til dels er noen av de fattigste landene i verden.
Vi trenger for det første et globalt regime og et globalt regelverk, hvor utslippene fra regnskog kommer inn i et globalt klimaregime etter 2012, men avtalt på konferansen i 2009. Som et ledd i det trenger man globale strukturer som kan sertifisere de avtalene som man får. Og det som i det lange løp vil fungere, er den type globale avtaler. Og det som i det lange løp vil fungere, er den typen globale avtaler. I tillegg, på vei dit, må vi inngå avtaler med enkeltland og også med globale institusjoner - det kan være FN-systemet eller Verdensbanken - hvor det grunnleggende må være å sikre en sammenheng mellom de pengene som kommer ut, og målbar utslippsreduksjon. Hvis man sprer pengene tynt rundt på mange i og for seg gode enkeltprosjekter, vil man aldri få den målbare reduksjonen i utslippene som vi er ute etter.
De tiltakene man så i praksis må sette i verk, tror jeg vil være en blanding av utviklingsprogrammer for å sikre at de som i dag hogger ned skog, får alternativ sysselsetting og andre gode jobber. Mange av dem gjør det simpelthen for å forsørge sin familie ved f.eks. å produsere soya eller storfe.
Det vil til sjuende og sist alltid måtte være polititiltak for å sikre at de lover og regler som er satt i verk, blir overholdt. I tillegg til det må det brukes satellittbilder og andre ting for å monitorere at de avtalene man inngår, faktisk fører til reduksjon i avskogingen.
Så dette er et veldig komplisert område. Vi vil i neste uke, forhåpentlig, ansette lederen for dette prosjektet, som så skal gi råd til Regjeringen. Vi vil selvfølgelig legge alt fram for Stortinget, og vi vil få rik anledning til å diskutere dette ved mange korsveier framover. Men det er altså en blanding av et globalt regime, avtaler med viktige regnskogsland og avtaler med globale institusjoner som Verdensbanken og FN.
Anne Margrethe Larsen (V) [12:01:32]: For Venstre som et sosialliberalt parti er det viktig at bistand innrettes slik at den fremmer mottakerlandenes styring med og eierskap av egen utvikling. Dette mener jeg er viktig også når det gjelder regnskogmilliardene. De bør ikke brukes slik at mottakerland får inntrykk av at lille Norge er mest opptatt av sitt eget CO2-regnskap. Videre bør ikke styringen av regnskogmilliardene bli så stram at myndighetene i mottakerlandene ender opp som statister i dette systemet.
Jeg har derfor lyst til å spørre statsråden om hva Regjeringen konkret vil gjøre for å sikre at mottakerland får det nødvendige eierskap til skogvern og utvikling som skogmilliardene skal fremme.
Statsråd Erik Solheim [12:02:19]: Jeg kunne ikke være mer enig. Jeg vil si det enda sterkere - og det uten å være sosialliberal: Hvis ikke regjeringen i et land eller landets myndigheter tar kontroll med dette viktige området, vil ingenting kunne fungere. For å ta et praktisk eksempel: Du kan gi penger for å verne skog på Sumatra, men hvis Indonesias ledere ikke tar noe ansvar, vil skoghogsten bare flytte seg til Ny-Guinea eller Borneo. Du kan verne skog i en del av Amazonas i Brasil, men hvis ikke Brasils regjering tar et overordnet ansvar, vil hogsten bare flytte til et annet sted. Du er helt avhengig av nasjonale planer som det grunnleggende elementet.
De landene som så langt, i alle fall overfor meg, har framlagt de mest overbevisende nasjonale planer, er Brasil og Papua Ny-Guinea. Det sistnevnte landet vil jeg si er ganske imponerende til å være et så lite og ressurssvakt land.
Grunnplanken i vår videre regnskogsatsing må være nasjonale planer i det enkelte land, som spørreren spør om, i kombinasjon med globale strukturer i Verdensbanken eller FN. Norge skal ikke ta styring med dette selv, men bidra inn i disse strukturene.
Anne Margrethe Larsen (V) [12:03:25]: Etter påtrykk fra bl.a. Venstre har disse regnskogmilliardene kommet med i klimaforliket med Regjeringen. 3 milliarder kr årlig er et ganske betydelig beløp å bruke, og det legges til grunn at den økte innsatsen mot avskoging og klimatiltak i utviklingsland ikke skal gå på bekostning av dagens norske innsats mot internasjonal fattigdom.
I gårsdagens klimadebatt ble det reist spørsmål om disse tre milliardene kan benyttes i inneværende år. Det er et dilemma mellom dette kortsiktige tiltaket og de langsiktige tiltakene. Kan statsråden si noe om hvordan han vil løse dette dilemmaet?
Statsråd Erik Solheim [12:04:10]: Regjeringen og jeg ønsker å bruke pengene så fort som overhodet mulig, fordi det haster å komme i gang med dette. Men det vil være et totalt bomskudd for oss alle hvis vi bruker pengene på ting som ender opp i korrupsjon eller vanstyre, og hvis de resultatene vi i fellesskap ønsker å få til, ikke produseres.
Vi skal komme til Stortinget så fort det lar seg gjøre, og bruke penger, men bare hvis det er på en forsvarlig måte, ellers vil det bli en bumerang tilbake til oss alle. Vi må bygge dette prosjektet gradvis opp, men ambisjonen er å kunne bruke 3 milliarder kr årlig så fort som mulig. Om det er mulig å gjøre det i år eller i 2009, er en annen sak. Vi må også sette i gang en del pilotprosjekter for å vinne erfaring. Noen av landene vi snakker om, spesielt de afrikanske, er land som er i krig, i konflikt, og noen av dem vil score meget, meget høyt på en indeks over verdens mest korrupte land - med andre ord veldig vanskelige land å arbeide i, og land Norge lettest kan jobbe i gjennom multilaterale institusjoner som FN og Verdensbanken.