Interpellasjon fra representanten Dagfinn Sundsbø til arbeids- og inkluderingsministeren:
«Stadig flere under 30 år blir uføre. Norge har i mange år hatt et høyere antall uføretrygdede enn sammenlignbare land. Nyere forskning viser at psykiske lidelser er blant hovedårsakene til uføretrygding, og at mange trygdede oppgir å ha mottatt lite behandling for sin lidelse. Veksten i uføreytelser grunnet psykiske lidelser er størst blant unge, og da særlig menn. Forskere oppgir at psykisk lidelse fortsatt er skambelagt, og at det kan være en av årsakene til at unge ikke oppsøker hjelp. Det pekes også på at et tettere samarbeid mellom fastlege, helsestasjoner, skoletjeneste og NAV kan bidra til å nå disse ungdommene og hjelpe dem ut av passivisering.
Mener statsråden de reformer som er under gjennomføring, vil sikre bedre samhandling mellom helsevesenet og velferdstjenesten, slik at unge med psykiske lidelser i større grad kan komme ut i utdanning og arbeid framfor uføretrygding?»

Interpellasjon fra representanten Åse Gunhild Woie Duesund til arbeids- og inkluderingsministeren:
«Foreningen Fattignorge, Fagforbundet og Jussbuss publiserte i februar i år en rapport som bekrefter inntrykket av at det er store forskjeller i sosialhjelpssatsene fra kommune til kommune. Livsoppholdssatsen i Karasjok er på 5 763 kroner, mens den i Ullensvang er på 3 074 kroner, ifølge rapporten. Årsaken til forskjellene er at inntekts- og utgiftsberegningen for livsopphold gjøres ut fra ulike kriterier. Én kommune kan for eksempel regne barnetrygd, barnebidrag og kontantstøtte som inntekt, mens andre ikke gjør det. Det er naturlig at bostøtten varierer mellom de ulike kommunene, men det fremstår som urimelig at de øvrige støtteelementene skal variere.
Er Regjeringen fornøyd med dagens forskjellsbehandling, eller vil den iverksette tiltak for å skape et system som gir støtte basert på den enkeltes behov snarere enn bostedsadresse?»

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos, Kenneth Svendsen og Harald T. Nesvik om en handlingsplan for å hjelpe døve og døvblinde ((Innst. S. nr. 180 (2007-2008), jf. Dokument nr. 8:38 (2007-2008)))

Interpellasjon fra representanten Odd Einar Dørum til barne- og likestillingsministeren:
«På 1940- og 1950-tallet gjemte en rekke ugifte kvinner seg bort når de ble gravide. De fødte i skjul og ga bort barnet etter fødselen. Jordmødre og adopsjonssakførere hjalp kvinnene, men drev samtidig en virksomhet som var svært tvilsom. Staten ved fylkesmannen godkjente adopsjonsforeldre, og det har vist seg at denne kontrollen var svært mangelfull. Ofte holdt det med en vandelsattest, at en øvrighetsperson gikk god for hjemmet, og at adoptivforeldrene hadde bedre økonomi enn den biologiske moren. Mange av barna fikk gode hjem, men en stor del kom til adoptivforeldre som lot barna lide. Boka «Mødre uten barn», som kom ut i fjor, avdekker denne ukjente delen av norsk kvinne-, barne- og adoptivhistorie. Mange av de adopterte har gjennom hele sitt liv lidd både fysisk, psykisk og økonomisk på grunn av den manglende omsorg og den overlast de led.
Hva vil statsråden gjøre for å sette fokus på de adoptertes situasjon og for å komme dem i møte?»

Interpellasjon fra representanten Vigdis Giltun til helse- og omsorgsministeren:
«Kommunene får stadig ansvaret for flere pasienter med tunge lidelser og et stort pleiebehov. Pasienter sendes raskere hjem fra sykehus, og mange blir liggende i korridorene på sykehuset i påvente av ledig sykehjemsplass. Stadig flere ønsker palliativ pleie hjemme, eller i en egnet sykehjemsavdeling i hjemkommunen. Dagens sykehjem mangler personale og legedekning til å gi de mest pleietrengende et tilbud, selv om sykehusene anser pasientene som ferdigbehandlet. Rehabiliteringstilbudet er også dårlig i de fleste kommunene. Ulik finansiering av sykehusplasser og institusjonsplasser i kommunene er til hinder for å bygge opp tilpassede pleietilbud i forsterket sykehjem eller i intermediære avdelinger.
Vil statsråden vurdere ISF, finansiering av intermediære avdelinger, palliativ pleie, sykehjemsplasser og rehabilitering for å imøtekomme pasientenes behov, og gi et likeverdig tilbud til pasienter i hele landet?»