Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:10:09]: (ordfører for saken): Stortingsrepresentantene Eriksson, Kjønaas Kjos, Svendsen og Nesvik ber i sitt representantforslag Regjeringen om å utforme en handlingsplan spesielt rettet mot døve og døvblindes behov. Forslaget inneholder også åtte tiltak som representantene mener vil bedre denne gruppens levekår. Forslagsstillerne ønsker å statliggjøre og rettighetsfeste større deler av tilbudene til gruppen døvblinde og døve, bl.a. ved at det økonomiske ansvaret for bo- og omsorgstilbud til denne spesielle gruppen overføres fra kommunene til folketrygden.

I representantforslaget fra Fremskrittspartiet tas det opp flere tiltak som er viktige for å gi døve og døvblinde bedre oppfølging og livskvalitet. Det er ikke uenighet om dette i komiteen. Men representantforslaget har også forslag som representerer prinsipielle endringer i gjeldende politikk for organisering av bistand og tilrettelegging for funksjonshemmede som det er grunn til å være mer kritisk til. Komiteflertallet støtter ikke forslaget om en egen handlingsplan for tiltak rettet mot døve og døvblinde, og heller ikke forslaget om å statliggjøre bo- og omsorgstilbudet.

En samlet komite viser til at mennesker med spesielle behov for bistand for å mestre utfordringer i dagligliv og arbeidsliv skal gis hjelp ut fra sine individuelle behov, ikke ut fra om de hører inn under en bestemt diagnosegruppe. Vi peker på at Stortingets rolle vil være å sørge for et lovverk og en politikkutvikling som bygger opp under dette. Et enstemmig storting har tidligere uttalt at egne handlingsplaner for enkeltgrupper ikke er veien å gå for å møte f.eks. døve og døvblindes behov.

Flertallet tror heller ikke det vil bedre tilbudet til døve og døvblinde å frata kommunene ansvar på dette området. Stortinget har ansvaret for at vi har et lovverk som stiller krav til kvalitet og individtilpassing av tilbudene. Om kommunene som er ansvarlige for tiltakene for den enkelte, bør kjøpe plass i særomsorgstiltak eller organisere et tilbud selv, vil avhenge av den konkrete persons behov og ønsker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende selv ønsker, og vi viser i den sammenheng til sosialtjenestelovens bestemmelser om plikt til å rådføre seg med klienten.

Som nevnt er det en rekke av de konkrete tiltakene i representantforslaget som en samlet komite stiller seg bak. Men det er en svakhet ved representantforslaget at bakgrunnen for flere av tiltakene som foreslås, gjøres med henvisning til ti år gamle vedtak i Stortinget. Av statsrådens brev til komiteen framgår det at det på flere av områdene er iverksatt tiltak som møter de behov Stortinget har påpekt. Dette gjelder f.eks. på opplæringsområdet, det gjelder tilgjengelighet til tegnspråklig kompetanse i sykehusene, og det gjelder informasjonstiltak. Fortsatt kan forholdene bedres på en rekke områder, som når det gjelder tolketjenesten, og dette blir også understreket av en samlet komite. Men forholdene er ikke slik at dette begrunner et særskilt behov for tiltak gjennom en egen handlingsplan for å hjelpe døve og døvblinde.

Ut fra ovenstående er komiteens innstilling, fra alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet, at representantforslaget vedlegges protokollen.

Lise Christoffersen (A) [12:13:59]: Saken er godt redegjort for av saksordføreren, så jeg skal ikke gå inn på det han har sagt, og gjenta det. Men jeg kunne tenke meg nå å trekke en linje fra de to foregående sakene og fram til den saken vi behandler nå. De to foregående sakene gjaldt unge uføre med psykiske lidelser og langtids sosialhjelpsmottakere, grupper som trenger tett oppfølging i NAV-systemet, fordi de har sammensatte behov. Og døvblinde er enda en gruppe med spesielle behov. Det synes jeg understreker at det egentlig er et dødfødt prosjekt å skulle lage egne handlingsplaner for hver enkelt diagnosegruppe. Det er jeg overbevist om bare fører til fragmentering og manglende helhet i hjelpeapparatet.

NAV-systemet skal etter den nye innretningen forholde seg til individers behov på en kvalitativt god måte. Diagnose er fortsatt viktig, selvfølgelig, men diagnosen skal altså underordnes den enkeltes egne ressurser. Du skal bli sett som individ, ikke som medlem av en gruppe med en bestemt diagnose. Det samme kan egentlig gjøres gjeldende her som i de andre sakene, det blir for enkelt og ensrettet å si at statliggjøring av deler av det kommunale hjelpeapparatet er svaret på det som eventuelt ikke fungerer i dagens situasjon.

Den største utfordringen for denne gruppen, de døvblinde - som for mange andre - handler ikke om flere formelle rettigheter, men om å få til en god koordinering av tjenester fra ulike hjelpeinstanser. Jeg sa det som kommunepolitiker den gangen at den fragmenterte stat er kommunenes største problem, og jeg har ikke endret oppfatning om det siden jeg kom på Stortinget - jeg har bare skrevet det om litt: Brukernes største problem er et fragmentert hjelpeapparat - spesielt brukere med sammensatte behov. Det tas nå grep for å få det på plass, gjennom individuell plan og koordinering av tjenester. Personlig har jeg aldri lagt skjul på at jeg egentlig ønsker litt større myndighet til NAV, at NAV når en individuell plan er lagt, kunne få myndighet til å beordre de andre instansene som eventuelt ikke leverer tjenester i rett tid. Vi er ikke der ennå, til det er sektortenkningen dessverre for rotfestet, men jeg er helt overbevist om at en dag kommer vi også så langt.

Fremskrittspartiet er i sine merknader forundret, eller de undrer seg, over de andre partiene. Det er et velkjent trekk ved Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet er alltid mest forundret når de står alene mot resten. Men samtidig er de da i sin ønskeposisjon. Det som undrer meg, er at Fremskrittspartiet faktisk fortsatt opprettholder forslaget sitt, etter å ha fått det utførlige svaret fra statsråden som ligger i saken, og som viser at situasjonen i dag er helt annerledes enn situasjonen var for ti år siden da de merknadene som Fremskrittspartiet viser til, ble skrevet. Men det er også noe som jeg har skjønt etter hvert som jeg har vært på Stortinget: Tidligere, i Carl I. Hagens glansdager, registrerte jeg at i enhver debatt i tv var standardreplikken: Fremskrittspartiet har fremmet forslag i Stortinget, men ble dessverre stående alene. Etter at jeg kom hit og så flommen av Dokument nr. 8-forslag som hele tiden slår inn åpne dører, har jeg skjønt det. I denne saken er det absolutt det som er tilfellet - en slår inn åpne dører.

Det betyr ikke at vi i flertallet er fornøyd med dagens praksis. Men utfordringen her er å bruke det verktøyet som ligger der. Det handler om kvalifisering av hjelpeapparatet, ikke nye handlingsplaner, som dessverre så langt har vist seg ikke å virke særlig godt for de brukerne de er ment for.

Robert Eriksson (FrP) [12:18:10]: Som saksordføreren sier, er det riktig at det har skjedd en del ting på dette området. Men det er fortsatt slik at det står igjen masse før vi er i mål. Jeg stiller meg spørsmålet: Er det sånn at de døve og døvblinde utgjør en såpass liten gruppe at de er derfor vi ønsker ikke å ta tak i det? Er det derfor det er så greit å lene seg tilbake og se på det som er gjort tidligere, heller enn å gå inn i de nye problemstillingene som har oppstått de senere årene? Det forundrer meg. Det gjør også at jeg blir forundret over representanten Christoffersens innlegg, for dette handler ikke om å slå inn åpne dører, det handler om å ta en rekke henvendelser som bl.a. også undertegnede har fått, seriøst. Det handler om å prøve å sette seg inn i hverdagen til de menneskene som henvender seg til undertegnede som stortingsrepresentant. Jeg føler det er min plikt, min oppgave, å ta henvendelsene på alvor og være folks ombudsmann. Da synes jeg det blir litt patetisk, unnskyld uttrykket, at man nærmest blir beskyldt for å drive en polemikk som går ut på å slå inn åpne dører for å vise et politisk regnskap. Den type holdning og argument trodde jeg man ville unngå å få i denne salen.

Jeg har lyst til å se litt på en konferanse som var i Trondheim, som viser at det fortsatt er store problemer, som også handler om utfordringene innenfor NAV-systemet - riktignok med at handlingsplanen for ti år siden ble innlemmet i den handlingsplanen vi har. Men med tanke på de henvendelsene i alle fall jeg har mottatt det siste året, så går det også på at folk ikke synes dette fungerer godt nok, og gjerne skulle ha sett at det hadde vært en egen handlingsplan som var mer målrettet mot å kunne hjelpe dem.

For å ta ett eksempel fra den konferansen som Adecco hadde i Trondheim: Der reiser en dame seg opp i salen og sier: Jeg har et inntrykk av at NAV og det offentlige systemet ikke er villig til eller interessert i å hjelpe meg. De er mer interessert i å la meg få uføretrygd enn i å gi meg et tilbud om jobb. Derfor kuttet jeg til slutt ut å be om hjelp fra NAV og gikk til det private selskapet Manpower. Etter 14 dager hadde de lagt til rette med assistenter, muligheter og tilbud, slik at jeg kunne komme ut i arbeidslivet.

Hvorfor fungerer ikke det i det offentlige? Hvorfor får ikke mennesker den type hjelp eller bistand når de henvender seg til det offentlige hjelpeapparatet, som skal være NAV? Jeg stiller spørsmålet. Etter mitt skjønn er det også betimelig å ta disse henvendelsene seriøst og få til en handlingsplan som fungerer langt bedre.

Det andre gjelder botilbudet. Jeg snakker ikke om en statliggjøring - at staten skal ha et eget bokontor, eller drive og styre. Jeg snakker om finansieringsordninger. Vi vet, og det har også FFO påpekt overfor komiteen ved flere anledninger, at dette varierer i stor grad fra kommune til kommune. Man har ikke et enhetlig eller godt nok tilbud, og enkelte havner i stor grad utenfor i noen kommuner. Da synes jeg det er vår oppgave å prøve å finne nye ordninger og nye løsninger som sikrer alle et like godt tilbud når det gjelder finansieringsløsninger, uavhengig i alle fall av i hvilken kommune de er bosatt. Det bør i alle fall ikke være slik at kommunene kan bruke som en begrunnelse at man mangler penger for å få det til. Da bør man se på andre måter, og det mener jeg også vil være viktig for å unngå diskriminering av enkelte grupper.

Derfor mener jeg det fortsatt er høyaktuelt å opprettholde det forslaget Fremskrittspartiet har i innstillingen, og jeg tillater meg å ta det opp.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslag han refererte til.

Karin Andersen (SV) [12:22:44]: (komiteens leder): Når det gjelder behandling av saken, slutter jeg meg til det saksordføreren sa om det. Jeg tror at en av grunnene til at vi har saken på bordet, er noen av de henvendelsene vi får som jeg oppfatter ikke handler så mye om manglende ordninger, men om å få de ordningene vi har, til å virke i praksis og i hverdagen for disse enkeltmenneskene og familiene.

Jeg har hatt veldig mange henvendelser fra familier med barn med funksjonsnedsettelser, og det de opplever, er jo at de sjøl må være sin egen koordinator i systemet. Først må de vite hva de har rett til, og så må de finne ut av systemet sjøl. Slik tror jeg det også oppleves for svært mange med ulike typer funksjonshemninger.

Jeg oppfatter også at vi har en utfordring i å få samspillet til å virke, for å få informasjon fram til dem som har behov for det, og få på plass den koordineringen som må være der for at hverdagen skal fungere. For folk lever jo ikke livet sitt i de ulike offentlige sektorene. Det er dette med å få en helhetlig forvaltning og individuell tilpasning, sammen med det som er kjennetegn for dette feltet, nemlig at det krever skyhøy kompetanse på svært spesialiserte felt. Det er et område tilbudene er sårbare på rundt omkring, for det krever en kompetanse som ikke er allmenn. Det krever tid å etablere at ikke bare fagpersoner som skal gi bistand, har det, men kanskje også at noen i miljøet rundt og i den sosiale hverdagen man skal leve i, besitter noen av de ferdighetene som skal til for å få hverdagen til å fungere.

Jeg vil ta litt utgangspunkt i noe av det siste som representanten Eriksson sa. Han snakket om botilbudet og om å statliggjøre dette. Det er jeg helt uenig i. Men jeg tror det er veldig stor forskjell på hvordan kommunene greier å utnytte de tilskuddene som faktisk ligger til å kunne etablere boliger slik som den enkelte med funksjonsnedsettelser sjøl vil ha det, og slik at alle ikke nødvendigvis ender opp i en omsorgsbolig. Der kan det være behov for å se på ordninger, også i Husbanken i dag, som kan gjøre det enklere og lettere for folk som heller ikke har utsikt til å få høy inntekt gjennom livet sitt, slik at vi kan ha ordninger som gjør at de er i en mye bedre posisjon til å bestemme sjøl hvor og hvordan de vil bo, gjennom statlige støtteordninger som kan legges i bunnen, med klausuler i disse boligene.

Det handler nok kanskje også noe om det nesten livegenskapet en del mennesker med sammensatte og store funksjonstap opplever, fordi de opplever at en kommune kan bestemme hvor de skal bo, ikke bare internt i kommunen, men at de skal bo i denne kommunen.

Jeg hadde f.eks. en sak med en jente som bodde i en kommune i Hedmark, og som fikk et tilbud ved en skole i Vestfold, fordi der var tilbudet best. Hun levde der helt til hun var voksen, og så bestemte plutselig kommunen der hennes foreldre bodde, og der hun hadde bodd til hun var 16: Nei, nå skal du flytte hjem, for vi kan gi deg et billigere tilbud i vår kommune enn det du får der du nå bor. Da hadde hun altså levd hele oppveksten sin et annet sted, i et miljø der det var høy kompetanse, og der hun hadde sosiale nettverk. Men kommunen hadde rett til å flytte henne hjem til kommunen og sa: Jo, vi skal nok lære opp folk som skal være rundt deg. Men det tar veldig lang tid, når man verken har syn eller hørsel og er avhengig av helt spesialisert kunnskap på tolking og spesialisert tegnspråk.

Jeg skjønner at enkeltpersoner i dette systemet føler at de ikke eier seg sjøl. Derfor skjønner jeg at vi har behov for å se på hvordan særlig bosituasjonen fungerer for mange - at de har muligheter til sjøl å kunne skaffe seg en egen bolig, bestemme sjøl hva slags boform de vil ha, men også at de sjøl faktisk må kunne få velge hvilken kommune de vil bo i. For livegenskapet er som kjent opphevet i Norge.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:27:46]: Forslaget fra representantene fra Fremskrittspartiet innebærer åtte tiltak for døve og døvblinde som forslagsstillerne vurderer som sentrale for å bedre denne gruppens levekår. Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes intensjon om at myndighetene har et viktig ansvar for å bistå personer som har særlige behov, herunder døve og døvblinde. Jeg vil berømme representantene for deres store engasjement for at denne gruppen skal bli bedre integrert i samfunnet som helhet.

Kristelig Folkeparti mener at alle mennesker må ses på som enkeltindivider som skal gis hjelp ut fra individuelle behov, og ikke ut fra om de hører inn under en bestemt diagnosegruppe. Jeg er glad for at en samlet komite bortsett fra Fremskrittspartiet slutter opp om det prinsipielle synet.

Tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen orienterte i brev av 5. februar om departementets arbeid med tiltakene som foreslås i representantforslaget. Jeg har merket meg at flere av tiltakene som etterlyses i representantforslaget, allerede er igangsatt, eller arbeides med i Regjeringen.

Jeg deler representantforslagets ønske om god informasjon om rettigheter og hjelpetiltak for døvblinde og døve. Dette ivaretas bl.a. ved Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde. Den forrige sosialkomiteen var på besøk der og ble mektig imponert over det arbeidet som de utfører.

Kristelig Folkeparti anser at forslagene om rett til ekstra skoleår i videregående skole og tilgang til voksenopplæring er ivaretatt gjennom opplæringslovens bestemmelser, slik det framgår i statsrådens brev til komiteen.

Når det gjelder tilbudet i grunnskolen, mener jeg at reglene for spesialundervisning særskilt tilpasset elevenes behov er et riktigere og viktigere bidrag for å dekke funksjonshemmedes behov enn lovfestet rett til ekstra skoleår.

Fremskrittspartiet viser i sine merknader til vedtak i Stortinget fra ti år tilbake. Jeg var selv med på mange av disse i lys av situasjonen den gang. Allerede den gang mente en samlet komite, inklusiv Fremskrittspartiet, at det ikke var behov for en egen handlingsplan for døve og døvblinde. Jeg ser ikke hvorfor behovet har endret seg i dag.

Som det er vist til i flertallets merknader og i statsrådens brev, er det heldigvis iverksatt en rekke tiltak knyttet til forbedring av tilbud og informasjon om disse i årene som har gått siden da. Vi er nå utålmodige etter å få dem iverksatt, og det er nok hovedutfordringen for den nye ministeren. Tolketjenesten har vi alle vært bekymret for, og jeg ser virkelig fram til den rapporten som skal være ferdig om en måneds tid.

Med bakgrunn i dette og vurderingen om at hjelp til mennesker med spesielle behov for bistand skal være likeverdig for alle grupper som trenger det, ser ikke Kristelig Folkeparti det som ønskelig med en egen handlingsplan for tiltak rettet mot døvblinde og døve. Kristelig Folkeparti slutter seg derfor til flertallet i komiteen og foreslår at forslaget vedlegges protokollen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:31:32]: Tiltak overfor personer med nedsatt funksjonsevne er et av de mest sentrale satsingsområdene for Regjeringen. I dag fremmer vi en ny lov om diskriminering og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er spesielt gledelig at vi også får anledning til å diskutere disse spørsmålene på Stortinget i dag. Jeg vet at personer med nedsatt funksjonsevne møter mange utfordringer i hverdagen, og representantene skal ha honnør for å reise en viktig diskusjon om en gruppe som man trenger å fokusere spesielt på.

Siden jeg koordinerer pådriveransvaret når det gjelder politikken til beste for personer med nedsatt funksjonsevne, taler jeg nå på vegne av arbeids- og inkluderingsministeren, helse- og omsorgsministeren og kunnskapsministeren.

For å si noe om døve og døvblindes situasjon må jeg først rette oppmerksomheten mot det som har skjedd i det norske samfunnet de siste ti årene. Vi har gått fra å fokusere på enkeltdiagnoser til å fokusere på den enkeltes individuelle behov. Derfor har vi nå fått forskrift om individuell plan, som har til hensikt, som representanten Karin Andersen er inne på, å gi den enkelte et bedre tilbud.

Vi har også fått en ny strategiplan for habilitering og rehabilitering. Norge ligger i front når det gjelder spesielle tilbud for små og sjeldne diagnosegrupper. Dette vil også komme de døve og døvblinde til gode. Representanten foreslår at det økonomiske ansvaret for bo- og omsorgstilbudet for døvblinde og døve flyttes over til folketrygden og rettighetsfestes, at vi altså får et diagnosebasert finansieringssystem. Dette systemet mener jeg ikke er egnet til å gi den enkelte et bedre individuelt tilbud. De døvblinde er en veldig uensartet gruppe. Noen er født døvblinde, ca. 100 personer, mens andre er blitt det. Noen har vært i arbeid i en tid da de ikke var døvblinde, mens andre lever i en helt annen situasjon. Noen har også redusert funksjonsevne på andre områder, slik at hvis man kun baserer seg på en diagnose, mener jeg at vi ikke tilrettelegger dette systemet godt nok for den enkelte. Det er altså personer med tilsvarende diagnose som ville ha totalt ulike hjelpebehov. Derfor mener jeg at vi ivaretar behovet for individuell tilrettelegging bedre gjennom dagens system.

Det finnes også statlige spesialpedagogiske støttesystemer som utarbeider informasjon om døve og hørselshemmede. Man kan gå inn på hjemmesiden til Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde. Den er veldig god, gir god informasjon og viser det fantastiske arbeidet som gjøres ved Eikholt.

Når det gjelder dette med antall skoleår i grunnskolen og to ekstra år på videregående, er det i stor grad ivaretatt gjennom bestemmelsene om spesialundervisning. Har man rett til spesialundervisning, har man også rett til to år ekstra. Det skulle forundre meg mye om personer som er døvblinde, ikke også har rett til spesialundervisning. Dette gjelder også voksenopplæring. Det er sendt ut et nytt forslag fra Kunnskapsdepartementet om å gi alle voksne rett til å fullføre videregående skole, også etter at de har fylt 25 år. Dette vil også omfatte døvblinde.

Når det gjelder forslaget om tilgjengelighet til tegnspråkkyndige eller tolk, henviser jeg til pasientrettighetsloven.

Den enkelte har rett til og kommunene har plikt til å tilby avlastningstiltak for personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Det er lovfestet i sosialtjenesteloven. Bestemmelsene er uavhengig av diagnoser. Former for avlastningstilbud finnes i noe omfang i det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og på Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde. Det eksisterer der overnattingstilbud, og det arrangeres hvert år en ukes leirskole for døvblinde barn og unge.

Jeg er også kjent med de utfordringene vi har innen tolketjenesten. Derfor skal direktoratet innen utgangen av mai 2008 levere en rapport om dette.

Når det gjelder ønsket om å få flere i arbeid, har Arbeids- og velferdsetaten gått gjennom dette, og de sier at døvblinde er en gruppe som har mange skjulte ressurser. Jeg mener derfor at forslaget som representantene kommer med, i stor grad er ivaretatt gjennom gjeldende lover og praksis. Vi vil gjøre alt for at personer med nedsatt funksjonsevne skal få bedre mulighet til å lykkes i det norske samfunnet, og disse forslagene vil også komme de døvblinde til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [12:36:42]: Det er alltid hyggelig å stifte bekjentskap med nye statsråder, så la meg aller først få gratulere med utnevnelsen som statsråd.

Som også statsråden var inne på, er tolketjenesten nå til evaluering og vurdering, og det skal legges fram en rapport. Fortsatt er det mange som føler at tolketjenesten er utilstrekkelig, og at den, selv om mye er bra, også er fragmentert og fungerer uforutsigbart i mange situasjoner. For eksempel på sykehusene er det med dagens lovgivning slik at man ikke stiller krav til utdannet personell som skal drive tolking. Vi hører også at det blir store variasjoner i tolkingen, og i mange tilfeller, spesielt i sykehusene, får man ikke den nødvendige tolkingen. Vil statsråden sørge for og garantere at man heretter får en tolketjeneste som er basert på utdannet tolkepersonell?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:37:44]: Når det gjelder tolketjenesten, stiller vi i vårt samfunn store krav til at tolker skal ha spesiell kompetanse. Dette kan gjelde mennesker med funksjonshemming som ønsker å ta høyere utdannelse, og da må jo tolkene ha et nivå og en kunnskap som tilsvarer det brukeren har behov for. Det er helt åpenbart at det kreves økt kompetanse innen tolketjenesten i tiden som kommer.

Nå skal vi altså gå gjennom tolketjenesten. Vi får en rapport, og jeg vil se nøye på denne rapporten for å se om vi kan utforme tiltak som gjør at vi kan hjelpe brukerne på en bedre måte enn i dag.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:38:37]: Først vil jeg også få lov til å benytte anledningen til å gratulere den nye statsråden, og jeg håper og ønsker at vi skal få til et godt samarbeid.

Som de fleste i komiteen, og som forrige spørrer også var opptatt av, er jeg opptatt av tolketjenesten. Mange kan ikke fungere verken i arbeidslivet, i en utdanningssituasjon eller i fritiden uten at en slik tjeneste fungerer. Arbeids- og velferdsdirektoratet har jo fått i oppgave å levere en helhetlig og framtidsrettet rapport om tolketjenesten innen utgangen av mai.

Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Er arbeidet i rute, for dette er det mange som venter på?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:39:32]: Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk denne oppgaven i oktober 2007, og meg bekjent foreligger det ikke signaler om at dette arbeidet er utsatt. Jeg imøteser denne rapporten med stor interesse, slik at vi kan få en bedre oversikt over situasjonen, og eventuelt treffe tiltak som vil gjøre situasjonen bedre for brukerne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 3.