Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:35:57]: Å studere i utlandet er ikke noe norske studenter gjør bare fordi de ikke finner det studietilbudet de ønsker, hjemme. Det er heldigvis slutt på den tida da nordmenn reiste ut for å ta utdanning først og fremst fordi utdanningen ikke fantes i Norge, eller fordi utdanningskapasiteten var for lav. Når vi snakker om studier i utlandet i dag, legger vi sterk vekt på egenverdien, kulturforståelsen, et globalisert arbeidsmarked og en grenseløs verden.

Vi vet at stadig flere arbeidsgivere, både offentlige og private, stiller krav om internasjonal forståelse, om språkkunnskaper utover det vanlige og om evne til å samarbeide med arbeidstakere på den andre siden av kloden. Evne til å se ulike perspektiver og vilje til mobilitet blir i stigende grad sett på som tilleggsmomenter - og i mange tilfeller krav - ved ansettelser.

I tillegg til at studiefinansieringen for skolepengestøtte ble lagt om i 2004, lanserte den forrige regjeringa et annet viktig tiltak for å øke antallet utenlandsstudenter, med særlig vekt på å få opp antallet som studerte i ikke-engelskspråklige land. Det ble innført støtte til et såkalt tilretteleggingssemester, så studenter kan få støtte til et semester med språkopplæring før de setter i gang med selve fagstudiene. Poenget med det var selvfølgelig å øke studentmobiliteten til land som er våre viktigste handelspartnere. Utviklingen i antallet norske utenlandsstudenter har de siste årene gått i feil retning, og tendensen er dessverre ikke avtakende. Mens det i studieåret 2003-2004 var 15 064 studenter ute på helgradsstudier, har tallene sunket jevnt til dagens nivå. Per 1. august 2007 var bare 11 116 studenter ute på helgrad. Den eneste fagretningen som har vist en betydelig stigning, er medisinstudenter, men det skyldes altså for lav studiekapasitet her i Norge. Uten medisinstudentene, som teller 2 300-2 400, ser statistikken enda mer dyster ut. Nedgangen er størst i engelskspråklige land, kanskje spesielt i USA, men det gjelder selvfølgelig også viktige land som Tyskland og Frankrike, hvor det nå er historisk få norske studenter igjen. Politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, karakteriserer i Dagsavisen 6. mars denne nedgangen som «beskjeden». Jeg vil gjerne vite hva statsråden tenker om denne negative utviklingen.

Antallet delgradsstudenter har holdt seg relativt stabilt i den samme tidsperioden. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om studier i utlandet i 1997 uttrykte Stortinget et ønske om at delgradsstudentene burde bli flere, men vedtok samtidig at det ikke skulle gå på bekostning av antall helgradsstudenter. Heller ikke i Kvalitetsreformen er det uttalt at en delgradssatsing skal gå på bekostning av helgradsstudentene. Muligheten for det ene bør ikke utelukke muligheten for det andre. I Dagens Næringsliv 14. mars slår den samme politiske rådgiveren i departementet, Kyrre Lekve, derimot fast at det er tverrpolitisk enighet om å prioritere delgrad foran helgrad.

Hel- og delgradsstudier er komplementære, og det er vanskelig å sette dem opp mot hverandre, rett og slett fordi de gir ulik kompetanse.

Det er rimelig å anta at det språklige og kulturelle utbyttet øker med antall måneder og år man er ute. Det foreligger lite forskning på utbyttet av de norske delgradsstudentenes utenlandsopphold, sett i forhold til helgradsstudentene. Ifølge NIFU STEP er satsingen på delgradsstudier i begrenset grad fundert på fakta om hvilket individuelt eller samfunnsmessig utbytte denne typen utvekslingsopphold gir.

Studentene peker på finansieringen som det største hinderet for å ta et helgradsstudium i utlandet. Den generelle interessen for å ta helgrad ute oppleves som stor, men det er veldig mange som rygger når de finner ut hvor mye lån de risikerer å pådra seg, eller for den del at de overhodet ikke mottar lånekassefinansiering for deler av utdanningen.

Vi har mange ganger i denne salen berørt førsteårsproblematikken, og jeg tror ikke vi gjør det for siste gang i dag. Det er helt åpenbart at den har stor betydning for muligheten til å ta helgradsstudier ute. Nettopp fordi inngangsbilletten er for dyr, hjelper det ikke om resten av prisen på studiet er til å leve med. Du kommer ikke inn, og da hjelper det ikke med hva man ellers måtte få av støtte. Veldig mange studenter faller dermed fra før de i det hele tatt har fått begynt, og det blir forbeholdt dem med god økonomi å ta et helgradsstudium i f.eks. USA eller en del ikke-vestlige land. Dette harmonerer dårlig med den tverrpolitisk vedtatte målsettingen om at det skal være lik rett til utdanning for alle, også for dem som velger å ta studier i utlandet.

Selvfølgelig er det flere aspekter som er viktige når vi ønsker økt studentmobilitet, men både den nordiske Kela-undersøkelsen og den europeiske Eurostudent-undersøkelsen peker på finansiering som et av de viktigste hindrene og den viktigste faktoren. Støtte til førsteåret i USA, det såkalte freshman-året, og førsteåret av bachelorgrad i ikke-vestlige land er viktig for å få opp rekrutteringen til helgradsstudier i utlandet. Styrking av stipendandelen og av skolepengestøtten er også et tema som vi helt sikkert kommer til å diskutere igjen i denne salen.

Kunnskapsdepartementet har ved flere anledninger den siste tida, spesielt gjennom aktivitet i mediene, referert til nye strenge kvalitetskrav for utenlandsstudier. Mitt spørsmål til statsråden er hvilke konkrete krav som er tenkt innført. Mener statsråden at utenlandsopphold av kortere varighet automatisk gir høyere kvalitet enn utenlandsopphold av lengre varighet? Eller er det sånn at når politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet refererer til kvalitetskrav, er det ut fra et ønske om nok en gang å forsøke å begrense utenlandsstudentenes valgfrihet? Jeg regner med at det er flere enn meg som husker at daværende leder i KUF-komiteen, Rolf Reikvam, søkte å begrense antallet norske studenter som reiste til Australia for å studere. Det er jo fristende å spørre om den samme skepsisen til studier i Australia fortsatt gjelder i SV. For ifølge Dagsavisen 6. mars uttaler altså statsrådens politiske rådgiver Kyrre Lekve følgende:

«Nedgangen i utenlandsstuderende er beskjeden og det meste av nedgangen skyldes færre helgradsstudenter i Australia. Dette er ikke et problem fordi mange av studiene ikke imøtekom de kravene Norge stiller til kvalitet. Det ble litt for mye «beach university», sier Lekve.»

Det har ikke vært noen begrensing i antallet støtteberettigede utdanninger i Australia på grunn av kvalitetskrav. Det regjeringsoppnevnte Lykke-utvalget konkluderte allerede i 2001 med at standarden på australske universiteter er høy, og den står overhodet ikke tilbake for den norske. Det var et mål med finansieringsomleggingen i 2004 at man skulle få til en bedre geografisk spredning, men målet var jo ikke at studentene skulle reise hjem igjen isteden.

The Times World University Rankings for 2006 viser de 200 beste universitetene i verden. Av disse 200 universitetene var 13 australske. 12 av de 13 kom alle foran det eneste norske universitetet på lista, nemlig Universitetet i Oslo. I tillegg vet vi at Universitetet i Oslo falt noen plasser på rankingen fra 2006 sammenlignet med året før. Det er med andre ord litt typisk norsk å tenke at vårt utdanningssystem er nesten perfekt og holder en meget god standard og høy kvalitet, mens institusjoner i andre deler av verden, i andre land, ikke kan måle seg med de norske institusjonene. Dessverre viser jo både virkeligheten og statistikken at situasjonen er motsatt. I veldig stor grad sliter norske universiteter og utdanningsinstitusjoner med å opprettholde den kvaliteten norske studenter får når de reiser ut for å studere. Det er jo også et paradoks hvis australske læresteder etter Regjeringas mening egentlig ikke holder mål, hvorfor det da er greit å sende delgradsstudenter dit.

Om noen få måneder får Stortinget seg forelagt en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning. Jeg ser fram til å få den til behandling, men jeg må nok også innrømme at jeg ikke er spesielt optimistisk med hensyn til innholdet i den. Uttalelsene fra den politiske ledelsen i departementet den siste tida tyder jo ikke på særlig stor forståelse for situasjonen, og heller ikke særlig stor forståelse for alvoret i den.

Det er fristende å utfordre statsråden til allerede nå å si noe om innholdet i stortingsmeldingen og hva Regjeringa vil med den meldingen som skal legges fram for oss høsten 2008. Ut fra de signalene som er sendt ut, kan det virke som om Regjeringa ikke lenger anser studentmobilitet som en viktig del av internasjonaliseringsstrategien. Mitt spørsmål til statsråden er altså hvordan Regjeringa vil bidra til at flere studenter tar utdanning i utlandet, og spesielt helgradsstudier.

Statsråd Tora Aasland [19:45:42]: Dette er en interessant dag med mange viktige utdanningspolitiske spørsmål - en maratondebatt, kan vi vel kalle det, men det er viktige spørsmål også denne interpellanten tar opp.

Jeg har lyst til å presisere at i forbindelse med Kvalitetsreformen ble det understreket at økt internasjonalt aktivitetsnivå er nødvendig for å få nye impulser i norsk universitets- og høyskolesektor og for å øke kvaliteten i norsk høyere utdanning. Det står selvfølgelig jeg for, og det står også Kunnskapsdepartementet og Regjeringen bak. I Kvalitetsreformen ble det presisert at ett av tiltakene for økt internasjonalt aktivitetsnivå var at alle høyere utdanningsinstitusjoner skulle kunne tilby studenter som ønsker det, et studieopphold i utlandet som en del av et norsk gradsstudium. Så der ble altså delstudentene framhevet som en viktig del av den økte internasjonaliseringsaktiviteten man gjerne ville ha.

Internasjonaliseringsstrategiene i Kvalitetsreformen var mer enn å sende norske studenter på delstudier. Dette var kanskje det nye som ble understreket, men strategiene inkluderer også:

• flere utenlandske studenter til Norge

• internasjonalt forskningssamarbeid og forskermobilitet, både inn til og ut fra Norge

• internasjonale perspektiver i norske utdanningstilbud

• internasjonalt pensum

• engelskspråklige programmer m.m.

Det er viktig å ha dette perspektivet når vi snakker om internasjonalisering og Kvalitetsreformen.

Jeg vil også minne om at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning. Det vil da inkludere videregående opplæring, fagskoleutdanning og høyere utdanning. Den meldingen som nå er under arbeid, vil ha en bred tilnærming til problemstillingene, med en helhetlig vurdering av mål og virkemidler, som seg hør og bør i slike meldinger. Ved siden av mobilitet er det viktig at vi ikke glemmer at internasjonalisering også skal bety noe for det store flertallet studenter som ikke velger å ta hele eller deler av studiene ute. God kontakt mellom land og god kontakt mellom kulturer har også et bredere perspektiv enn bare student og studier.

Når vi snakker om studentmobilitet, er det viktig å skille debatten om gradsstudier og delstudier i utlandet, da vi har ulik politikk, utvikling og årsakssammenhenger for de to studentgruppene. Jeg skal derfor begynne med å si noe om delstudier, der det altså har vært et klart mål å øke antallet studenter etter Kvalitetsreformen.

I studieåret 2002-2003, da Kvalitetsreformen ble innført, var antallet delstudenter i overkant av 5 200. I studieåret 2004-2005 var antallet nesten 6 650, mens antallet i 2005-2006 var på drøyt 7 000 delstudenter. Dessverre hadde vi en nedgang til 6 564, for å være helt nøyaktig, i 2006-2007. Vi kjenner ikke årsaken til nedgangen - det er selvsagt ingen ønsket nedgang fra vår side heller - men noe kan forklares ved at det totalt sett var færre studenter i høyere utdanning i Norge dette året. Foreløpige tall for 2007-2008 tyder på at vi kanskje får en oppgang igjen.

Oppgangen i antall delstudenter er i tråd med målsettingene i Kvalitetsreformen. Men vi ønsker større mobilitet enn hva vi har oppnådd, særlig innenfor europeiske programmer og til andre land og områder som er viktige for Norge, som f.eks. USA.

Norge har gått inn i EUs handlingsprogram for livslang læring med stor styrke, men vi ser lav norsk utnyttelse i Erasmus. Norske studenter kan få ca. 1 500 kr i stipend pr. måned gjennom Erasmus, i tillegg til studiefinansieringen gjennom Lånekassen. Likevel utnyttes ikke ordningen fullt ut.

Nedgang i mobilitet på delstudier er en felles trend for hele Europa, men man vet ikke årsaken. Studier i Europa viser imidlertid at det ikke bare er økonomi som spiller inn. Også mangel på personlig motivasjon, for dårlige språkkunnskaper og manglende tilrettelegging for mobilitet i hjem- og mottakerland blir trukket fram som viktige faktorer, som interpellanten også selv var inne på her.

Kunnskapsdepartementet har lagt fram en strategi for økt utdanningssamarbeid med Nord-Amerika, dvs. USA og Canada. Målet er økt samarbeid mellom norske og nordamerikanske høyere utdanningsinstitusjoner, med studentmobilitet som én av samarbeidsaktivitetene.

Vi har også initiativer overfor andre land som vi håper vil bidra til økt mobilitet. Jeg kan jo referere fra en meget fersk runde i Latin-Amerika som har resultert i Memorandums of Understanding med Argentina, Chile og Brasil, og vi har tilsvarende på gang overfor India og Kina. Vi ønsker også økt samarbeid med Russland, ikke minst som en del av nordområdestrategien.

Så til gradsstudiene: Vi har sett en nedgang i antallet gradsstudenter i utlandet siden ca. 2003-2004 fra drøyt 15 000 til drøyt 12 000 studenter. Nedgangen i antallet gradsstudenter har ikke vært intendert, men det lå heller ikke spesifikke mål om økning i Kvalitetsreformen. Vi kjenner ikke årsaken til de siste årenes nedgang, men vi ser samme trend i de andre nordiske landene. Årsakene til nedgangen må undersøkes. I forbindelse med stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning setter Kunnskapsdepartementet nå i vår gang en studie for å se nærmere på dette.

Diskusjonen rundt støtte til det såkalte freshman-året - som var en ordning som ble endret for ca. 20 år siden - det vil si første året av bachelorutdanninger i USA og også første året av bachelorutdanninger i en del andre land, har dominert i det siste og i mange år. Jeg mener at dette er en uheldig avsporing av en viktig debatt. Manglende støtte til freshman-året kan ikke være den eneste årsaken til nedgangen i antallet gradsstudenter. Støtten til freshman-året ble som sagt tatt bort for over 20 år siden, mens nedgangen i antallet gradsstudenter i USA begynte mye senere.

Den største nedgangen i antall norske gradsstudenter til utlandet siden toppåret 2002-2003 gjelder studenter til Australia, som også interpellanten var inne på. Av en total nedgang på nærmere 3 000 studenter utgjør nedgangen i norske studenter til Australia nesten 2 200, så det er langt færre som drar til Australia nå enn da man nådde toppen i 2002-2003.

Jeg er bekymret for at den offentlige debatten som nå går om studier i USA og freshman-året, skal skremme bort potensielle studenter. Det er svært gode muligheter til å ta utdanning i utlandet - også i USA.

Norge har blant verdens mest sjenerøse støtteordninger for utdanning i utlandet. Det fikk vi bekreftet på vår reise i de latinamerikanske land. Norske studenter der var meget tilfreds med sin studiestøtteordning når de sammenlignet seg med studenter fra andre land. Dessuten er mange amerikanske læresteder villige til å ta norske studenter opp i andre året av bachelorutdanninger. I tillegg omfattes over 50 læresteder i USA av tilleggsstipendordningen. Tar man utdanning ved disse lærestedene, får man støtte også til freshman-året. Dette er informasjon som ikke kommer så tydelig fram til studentene.

Representanten Ine Marie Eriksen Søreide etterlyser tiltak som kan bidra til at flere studenter tar utdanning i utlandet. Tiltak for økt studentmobilitet og særlig økt antall gradsstudenter blir selvsagt ofte et spørsmål om studiefinansiering. Her vil den nevnte stortingsmeldingen gjøre rede for bakgrunnen - som vi trenger for å ha enda bedre grunnlag for tiltak - og tiltak i forhold til økt studentmobilitet vil både bli drøftet og foreslått her.

Siden jeg ble utfordret på dette området, skal jeg gi noen foreløpige vurderinger. Vi har i dag en politikk i studiefinansieringen som prioriterer delstudier og mastergradsutdanning framfor gradsutdanning på bachelornivå. Jeg tror dette fortsatt er en fornuftig prioritering. Jeg tror heller ikke at et ensidig søkelys på støtte til freshman-året er den beste og mest effektive løsningen. For eksempel vil en tilnærming der Bologna-landene sammen øver press på læresteder i USA slik at de tar opp europeiske studenter til andre året i bachelorgraden, kunne spare studentene for ett års studier og tilsvarende lånebyrde. Dette må jeg få lov å komme nærmere tilbake til i stortingsmeldingen, men vi er altså ikke det eneste landet som har den ordningen vi har. I Bologna-sammenheng er vi ganske mange som har det samme utgangspunktet nettopp fordi disse utdanningene i Norge og f.eks. i USA ikke matcher hverandre på år.

Jeg tror også at informasjonstiltak om de mulighetene som finnes, og veiledninger som gjør søknadsprosessene enklere, vil senke terskelen for å velge studier i utlandet.

Til dette med kvalitetskrav, som interpellanten var inne på: Det er ingenting fra vår side som sier at vi skal fire på noe der. Vi stiller de samme kvalitetskrav overalt, både til egne og til utenlandske studier, for å få nødvendige ordninger innenfor studiestøtten. Vi ønsker større mobilitet. Vi ønsker flere studenter til utlandet, og ikke minst ønsker vi at flere studenter fra andre land også får muligheten til å studere ved norske læresteder.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:56:05]: Jeg takker for svaret fra statsråden.

Jeg minner om at Stortinget på midten av 1990-tallet vedtok en stor og viktig målsetting om at halvparten av norske studenter skulle få mulighet til å ta hele eller deler av sin utdanning i utlandet. Vi har ca. 200 000 norske studenter innenfor høyere utdanning, og det betyr at halvparten av disse 100 000 på en eller annen måte skulle kunne være i befatning med utdanning i utlandet. Når vi da ser på tallene - 11 116 studenter ute i helgradsstudier og ca. 6 500 ute i delgradsstudier - er vel ikke det i nærheten av å oppfylle de målsettingene vi satte. En av årsakene, i tillegg til spørsmålet om freshman-år og førsteåret av bachelorstudier i ikke-vestlige land, er at finansieringssystemet kan se ut til å ha en større innvirkning på rekruttering til delgradsstudier enn til helgradsstudier, og at vi da må vurdere dem når stortingsmeldingen kommer.

Jeg er enig med statsråden i at internasjonalisering skal bety noe også for dem som ikke får muligheten til å ta utenlandsopphold. Men det er ingen motsetning mellom å la internasjonalisering få en betydning for alle studenter ved alle institusjoner i hele Norge, og samtidig legge til rette for mest mulig utveksling av studenter mellom Norge og andre land.

Statsråden bruker også som eksempel - og det syns jeg er veldig interessant - at ett av hindrene for å dra ut er at norske studenter har for dårlige språkkunnskaper. Det prøvde jo den forrige regjeringa å gjøre noe med ved å innføre obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet, nettopp for å sette elevene bedre i stand til å lære seg språk, få dem til å velge språk på videregående og fordype seg i språk i høyere utdanning. Det ville vært et vesentlig bidrag til at flere ville følt seg trygge nok språklig til å velge studier i utlandet. Det fjernet jo den nåværende regjeringa med et pennestrøk - det var vel noe av det første Øystein Djupedal gjorde, nesten før han fikk satt seg i stolen i Y-blokka. Det har altså betydd en rekrutteringskrise for språkfag både på videregående nivå og ikke minst i høyere utdanning.

Helt til slutt vil jeg knytte et par ord til Nord-Amerika-strategien, som jeg støtter fullt ut. Jeg syns det er veldig viktig at man lager den typen strategi, fordi vi vet at særlig i forhold til USA har vi store utfordringer. Men samtidig kunne jeg ønske at man istedenfor å bruke store summer på å lage en strategi, likså godt kunne bruke de pengene på å løse den utfordringen som trykker mest for studenter som er på vei inn til USA, nemlig støtte til freshman-året.

Jeg syns også det er et ganske stort paradoks når statsråden framhever at på 50 institusjoner i USA som står på tilleggsstipendlista, kan man få støtte til freshman-året. Men da er det ingen grunn til at man ikke skulle få det ved de øvrige institusjonene i USA også, når man først har godtatt at ved 50 institusjoner er freshman-året på nivå med norsk høyere utdanning. Hvorfor kan man ikke da godta det ved alle de andre institusjonene i USA? Det ville være et bidrag til å få flere studenter ut.

Statsråd Tora Aasland [19:59:36]: Jeg tror interpellanten og jeg kan være enige om at noen av de relativt ambisiøse mål som ble satt på midten av 1990-tallet og kanskje til og med senere enn det, etter hvert har behov for en liten revurdering. At halvparten av alle norske studenter skulle ut, er jo et flott mål. I Kvalitetsreformen har man senket ambisjonene noe og snakker mer om å få deler av studiene i utlandet. Men det kan jo faktisk også hende at vårt eget utdanningstilbud, ikke bare gjennom Kvalitetsreformen, men også gjennom den store oppbyggingen som er gjort parallelt med og for så vidt uavhengig av den på våre læresteder, har blitt slik at man mener at man får et godt studietilbud i Norge. Nå skal man ikke bli seg selv nok på det, for vi vil gjerne at de unge, studentene, skal ut, men jeg bare nevner at det kan være en av forklaringene på at vi faktisk har fått et bedre tilbud her i landet til mange av de studentene som tidligere ikke hadde et tilbud her i landet.

Jeg tror nok også jeg vil være litt varsom med å gi diskusjonen om 2. fremmedspråk all skyld for at man føler at man ikke har språkkunnskaper nok. På vår reise i Latin-Amerika var det helt åpenbart at de norske studentene som skulle gå på universiteter i de landene, måtte der, når de kom, gjennom språkkurs, for all undervisning foregikk selvfølgelig på landets eget språk, enten det var spansk eller portugisisk. Her står vi vel foran en diskusjon om på hvilken måte man skal stimulere unge mennesker, for så vidt mennesker i alle aldre, til å åpne seg overfor andre språk og andre kulturer.

Jeg synes det er veldig mange interessante innspill også i denne debatten som vil være til stor hjelp i vårt arbeid med å få et enda bedre grep på hele internasjonaliseringsstrategien knyttet til studenter. Så jeg ser fram til å høre resten av debatten, og vil komme tilbake kanskje senere i den, men iallfall i en stortingsmelding om dette med internasjonalisering av studier.

Freddy de Ruiter (A) [20:02:04]: Representanten Eriksen Søreide prøver seg på en spansk en. Det at man knytter et obligatorisk 2. fremmedspråk til hvorvidt språkkunnskapene til utenlandsstudenter er gode nok, blir en merkelig sak. For de som tar 2. fremmedspråk på ungdomsskolen, er nettopp de som tar studiespesialisering og blir studenter. Det Høyre derimot vil gjøre, er å tvinge folk som skal gå yrkesfag og ta fagbrev til å ta et obligatorisk 2. fremmedspråk. Jeg synes at den spanske der ikke holder mål i forhold til det som er virkelighetens verden, og det tror jeg Eriksen Søreide vet veldig godt.

Det er bred politisk enighet om at det er positivt at norske studenter reiser ut og tar hele eller deler av utdanningen i utlandet. Ikke bare kan det være faglig og sosialt verdifullt for den enkelte, men det kan også bidra til at norske læresteder, næringslivet og samfunnet som helhet får et løft. Jeg er glad for at Regjeringen er tydelig på det området, og sier klart ifra at man ønsker at flere skal studere ute.

Dessverre har vi sett en nedgang i antall utenlandsstudenter i den siste tiden, noe som ser ut til å være en trend ikke bare i Norge, men også i andre europeiske land. Det er en utvikling vi følger nøye.

Det har vært mye fokusering på freshman-året i USA. Det er en utfordring, kanskje særlig med hensyn til nivået på freshman-året, som etter norsk og europeisk standard er mer å sammenlikne med videregående opplæring. På sikt vil kanskje derfor den beste løsningen være å få avtale med amerikanske læresteder om at en bør kunne begynne direkte på andreåret av bachelorutdanningen. I så måte vil jeg vise til det statsråden sa, at det er ikke slik at man ikke får støtte til freshman-året. Det er faktisk slik at over 50 læresteder i USA omfattes av tilleggsstipendieordningene. Hvis man tar utdanning på de lærestedene, får en også støtte til freshman-året.

Hovedhensynet som ligger til grunn for hvilke studier i utlandet som skal gi studiestøtte, er kvalitet. Det er det viktig å holde fast ved. Likevel bør man kunne ha en debatt om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for studiestøtte.

Det er viktig når vi diskuterer dette temaet å slå fast at vi jevnt over har en veldig god offentlig studiefinansiering for våre utenlandsstudenter. OECD slår faktisk fast at Norge er et av de land som har mest gavmilde ordninger i så måte. Som et resultat av Kvalitetsreformens tydelige prioriteringer av internasjonalisering arbeides det med at antall studenter skal øke. I den forbindelse må det nevnes at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om internasjonalisering. Her vil vi få rikelig anledning til å diskutere hele feltet og vurdere mål og virkemidler.

Åse M. Schmidt (FrP) [20:05:38]: Interpellanten, Ine Marie Eriksen Søreide, retter søkelyset på et område som blir viktigere og viktigere. Jeg deler hennes bekymring for den negative utviklingen. Mens det på verdensbasis blir stadig flere som tar utdannelse utenfor eget hjemland, er antallet norske studenter som tar en hel grad i utlandet, det laveste på ti år, noe som også er blitt påpekt i interpellantens innlegg her på talerstolen.

Antall norske teknologistudenter i utlandet er halvert siden 2004, altså på godt og vel tre år. Det er kostbart å studere i utlandet, men det er blitt mye verre etter at reformen i 2004 innebar at man droppet den gamle gebyrstipendordningen, der utvalgte studier og læresteder ble støttet. I stedet innførte vi en ordning med mer faglig valgfrihet, der nesten alle studentene skulle få tilgang på lån, men vi tok i samme omgang og reduserte stipendandelen, noe som har vist seg å få store konsekvenser. En student som f.eks. studerer i Storbritannia, vil fort sitte igjen med 400 000 kr i lån på en bachelorgrad, mens en som tar sine studier i Norge - samme studieretning og fag - vil sitte igjen med omkring 150 000 kr. Før 2004 var lånebyrden faktisk omtrent den samme etter fullførte studier.

Jeg kan ikke la være å bore litt i dette med finansieringen, da dette i mine øyne helt klart er en av de viktigste pilarene for å få flere studenter til å søke utdanning i utlandet. Jeg vil påstå at det ligger mye politikk fra Regjeringens side i at studentene nå presses vekk fra helgradsutdanningen og over til et ønske fra Regjeringens side om kortere deltidsopphold i utlandet. Hadde det bare vært slik at man kunne forskyve det. Det har jo vist seg nå at det ikke er tilfellet. Er det da en villet politikk fra statsrådens side, fordi vi vet at norske utdanningssteder taper penger på at nordmenn velger utlandet? Statsråden snakket om spanskkurs, i forbindelse med at hun hadde vært i Latin-Amerika, for å få lov til å studere der.

Jeg tror det er veldig viktig å få lov til å prøve seg når en er hjemme, ved å ha mulighet for tospråklig utdanning i ungdomsskolen. Og jeg tror det kan være barrierer hvis en ikke har fått prøvd seg, mot at en i det hele tatt tør å søke utdanning i utlandet, hvis en da ikke først har hatt muligheten til å teste seg litt på hjemmebane. Så jeg tror faktisk det er veldig viktig.

Men det som kanskje overrasker oss mest, er den totale mangel på forståelse av verdien av den kompetansen som utenlandsstudentene tilegner seg. Det er et tankekors at Norge går bakover i antall studenter som tar studier ved utenlandske institutt, når vi ser at samfunnet rundt oss i større og større grad internasjonaliseres og globaliseres. Den kunnskapen og ballasten våre studenter får med seg hjem etter endt studium, kan ikke bare måles i antall poeng og grader, men kanskje vel så viktig er nettverksbygging, flerspråklighet og det å verdsette økt mobilitet.

Vår industri og våre bedrifter er mottakere av norske studenter etter endt studium. Hva kan være mer verdifullt enn å ha søkere med den type breddekunnskap?

Vi vet også at Regjeringen har varslet en internasjonaliseringsmelding til høsten, noe vi imøteser med spenning. Selv har jeg vært så heldig å ha mange år i utlandet. Jeg har vært på utenlandske universiteter og sett hva man tilegner seg, og hva det har gitt meg av kunnskap og utvikling på områder der jeg aldri hadde kunnet få det i Norge. Det å kunne se Norge utenfra er faktisk gull verd. Jeg vil også tro at jeg aldri hadde tatt steget inn i den politiske verden hvis jeg ikke hadde vært i utlandet og hadde ønsket å endre ting - en har kanskje sett noe fungere i utlandet som vi ikke har i Norge i dag, til noens fortvilelse.

Viktig er det også at den internasjonaliseringsstrategien som det nå har vært lagt opp til, og de endringene som måtte komme med den nye meldingen, ikke viser seg kun å være for de få, at muligheten til å ta en hel utdannelse kun skal være tilrettelagt for de akademisk og økonomisk mest ressurssterke studentene. Det harmonerer faktisk dårlig med tankegangen om lik rett til utdanning. Utenlandsstudier er snart noe som kun er forbeholdt studenter med de mest bemidlede foreldre. Dette rimer lite med det regjeringspartiene har programfestet. Hvis Regjeringen skal lykkes med denne internasjonaliseringen og denne meldingen, og ikke minst de grepene som en må ta, så bør en begynne å lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker. Da kan en kanskje lykkes.

Gunnar Gundersen (H) [20:10:36]: Det å ha utenlandsstudenter har en verdi både for landet og for den enkelte. Og det at vi nå ser 3 000 færre helgradstudenter i løpet av de fire siste år, bør bekymre. Jeg er selv utenlandsstudent, og har vært ute i fem år. Det er ingen tvil om at det drar med seg veldig mye bra. Man får språk, kultur og samfunnsforståelse for helt andre land, og en innsikt i ting som er godt å ha med seg. Det gir internasjonalt nettverk, og det gir vilje til mobilitet hos den enkelte. Toleranse, tillit og den type ting er heller ikke til å forakte når det gjelder andre kulturer.

Sett i lys av dette er det litt smålighet over den norske debatten rundt dette med utenlandsstudenter og dette med «freshman year» og støtte til studenter. Vi bruker jo milliarder på en del andre prosjekter uten at analysene er så veldig dype, og vi lar også andre bruke milliarder på våre vegne. Så det å da ikke kunne gå inn med 4-5 mill.kr for å løse opp det med «freshman year», er et paradoks i seg selv. Representanten de Ruiter var inne på det med å få anerkjent norsk utdanning og få den godkjent som «freshman year». Det fikk vi faktisk den gangen jeg var utenlandsstudent i USA. Det sier vel kanskje litt om utfordringen også i norsk skole. Men jeg tror statsråden er inne på et godt poeng, når det gjelder at det kanskje er å forenkle debatten kun å knytte det til «freshman year». Her må man kanskje se med nye øyne på hele problematikken. Hvis det er sånn - og det tror jeg de fleste innser - at det å ha utenlandsstudenter har en verdi i seg selv, må kanskje også samfunnet være villig til rett og slett å innse at det trengs litt ekstra støtte for å stimulere til akkurat det. For vi vet at vi kommer til å møte en enda mer åpen, en enda mer konkurranseutsatt og en enda mer globalisert verden framover. Norge kommer til å bli et land som blir enda mer spesialisert, og som er nødt til å være uhyre produktivt for at framtidens unge skal kunne bære det velferdsnivået vi faktisk er ute etter. Da gir dette med økt tilgang på informasjon og en bredere kulturforståelse ute en verdi i seg selv.

Så hadde jeg tenkt å ta opp en litt spesiell utfordring. For i USA er det faktisk mest vanlig at alle universitetene har undervisning gjennom hele året, enten som fire «quarters» eller som to semestre og et «summer semester». Mange norske studenter velger å studere hele året. De velger å utnytte hele året, men Lånekassen definerer et studieår til ti måneder, og betaler ikke støtte for dem som da velger å bruke sommeren til å kutte ned på den studietiden de faktisk må være der. Det synes jeg er et rent praktisk problem. Da betales det altså ikke ut støtte til studiepenger for dem som velger «summer semester». Det vil jeg anbefale at man løser opp i ganske fort, eller at man i hvert fall tar det med seg inn i det arbeidet som nå gjøres rundt internasjonalisering og den type problemstillinger.

Ellers ønsker jeg statsråden lykke til med den meldingen som skal komme. Jeg tror det er et viktig tema som er tatt opp, og her bør vi ha mye fokusering på å øke mobiliteten til norske studenter.

Lena Jensen (SV) [20:14:50]: Et av hovedmålene med Kvalitetsreformen er økt internasjonalisering. Det er et konkret mål å øke antallet delgradsstudenter, altså studenter som tar deler av sin grad i utlandet, med hovedvekten av utdanningen fra et norsk lærested. Også Høyre har sluttet seg til denne målsettingen.

Formålet med økt internasjonalisering er minst tredelt. For det første har det en verdi i seg selv. Gjennom studieutvekslingsprogrammer kan studenter fra forskjellige kulturer og nasjoner komme sammen og få økt forståelse og respekt for hverandres bakgrunn og kulturer.

Også i et utviklingsaspekt er internasjonalisering viktig, både fordi norske studenter vil kunne bidra til å stimulere til faglig kvalitetsutvikling i utviklingsland - og senere benytte sin spesialkunnskap i arbeidslivet - og også fordi studenter fra utviklingsland får anledning til å studere ved norske institusjoner, og vil kunne dra nytte av sin ervervede kunnskap til gagn for sitt nærmiljø, sitt land og sin region.

For det tredje vil studentutveksling og internasjonalisering virke kvalitetshevende på norske institusjoner. Studentene kan vende tilbake til videre studier i Norge, med nye kontakter og nye nettverk, med faglig, språklig og kulturell kompetanse, som vil heve den faglige kvaliteten ved lærestedene. En slik nivåheving vil også styrke norsk arbeidsliv og kvaliteten på norsk forskning.

Interpellanten henviser til en nedgang i antall utenlandsstudenter. Det er naturligvis uheldig om utviklingen er at færre studerer i utlandet. Her har institusjonene et særlig ansvar for å informere studentene og oppfordre dem til å studere en periode i utlandet. Tettere oppfølging og veiledning er nemlig også et mål i Kvalitetsreformen, og dette bør medføre en økt bevissthet om muligheten for å studere i utlandet.

Det er veldig ulikt fra institusjon til institusjon hvor stor andelen av studenter som studerer i utlandet, er. Et godt eksempel på en institusjon som er veldig god på internasjonalisering, er Norges Handelshøyskole i Bergen. Men samtidig skal vi ikke se oss blinde på kvantitative størrelser. Norske institusjoner stiller strenge krav til den faglige kvaliteten ved utenlandske samarbeidsinstitusjoner. Eksempler her er Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø, som har fått i stand bilaterale masseutvekslingsavtaler med UC Berkeley, et av verdens fremste samfunnsvitenskapelige universiteter.

Jeg er også kjent med at mye av nedgangen i andelen utenlandsstudenter skyldes at færre studenter søker seg til del- og helgradsstudier ved universiteter hvor sol og sommer vektlegges i vel så stor grad som selve studiet og det faglige innhold. Det er likevel god grunn til å følge situasjonen nøye videre.

Jeg forutsetter at institusjonene fortsetter arbeidet med å utvikle gode programmer for studentutveksling med institusjoner som holder et faglig tilfredsstillende nivå. Nettopp slik kan vi nå Kvalitetsreformens mål om at internasjonalisering også skal medføre en kvalitativ nivåheving hos norske studenter, kandidater og institusjoner. Både jeg og sikkert også de andre her salen, bl.a. interpellanten, vil følge utviklingen videre, både i kvalitet og i kvantitative størrelser.

Jeg ser fram til stortingsmeldingen om internasjonalisering, som statsråden vil legge fram om kort tid. Jeg håper at en i denne stortingsmeldingen vil fokusere sterkt på nordområdene og på en tettere tilknytning til våre naboer i øst. Dette er viktig for handelen vi har med disse områdene, og for kulturell og kunnskapsmessig utvikling.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:19:04]: Jeg vil takke interpellanten for at hun tar opp dette temaet. Noe av bakteppet for denne debatten er det oppropet vi mottok i slutten av februar, hvor både student-, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner uttrykte en stor bekymring, og bad om konkrete tiltak for å få flere til å studere i utlandet.

For Kristelig Folkeparti er det en avgjørende oppgave å bidra til utvikling av Norge som kunnskapsnasjon på et høyt internasjonalt nivå. Samtidig er dette ikke i motstrid til at vi ønsker å oppmuntre studenter til å ta deler av eller hele utdannelsen i Norge. Det er ingen tvil om at utenlandsstudenter på mange områder også er en veldig viktig og stor ressurs for landet når de kommer tilbake etter endt utdanning.

For det første betyr et utenlandsopphold mye for den enkelte student personlig. Opplevelsesaspektet må på ingen måte undervurderes. Det er spennende å få lov å oppleve andre kulturer, lære språk, knytte kontakter og få venner for livet. Impulsene en får ved et studieopphold i utlandet, vil være unike.

For det andre har det en direkte kunnskapsgevinst for landet vårt. Det faglige utbyttet studentene tar med seg hjem, vil selvsagt være stort. Samfunnslivet og arbeidslivet blir mer og mer internasjonalisert, noe som gjør at samarbeidet over landegrensene blir en naturlig del av arbeidslivet og samfunnslivet. Avstandene har rett og slett blitt kortere. Det gjør det viktig å ha internasjonal erfaring, og utenlandsstudentene blir derfor attraktive på arbeidsmarkedet.

Som det påpekes i interpellasjonsteksten, «viser de siste tallene fra Lånekassen at vi nå har det laveste antallet helgradsstudenter ute på ti år». De siste fire årene har det vært en nedgang på 3 000 studenter. Dette er i Kristelig Folkepartis øyne alvorlige tall, særlig når vi vet at situasjonen i resten av verden er ganske annerledes. Her stiger antallet studenter som tar utdanning utenfor eget hjemland, kraftig.

Det kan være flere årsaker til denne nedgangen, men jeg tror ikke en kommer utenom at økonomi er en avgjørende faktor. Det er i dag i mange tilfeller et stort økonomisk løft å studere i utlandet. Lånebyrden knyttet til skolepenger er høy og bidrar nok til at mange rett og slett ikke tør, eller har økonomi til, å dra ut. Et annet moment i dette er at lånebyrden er ekstra høy for studenter på bachelornivå. Det får konsekvenser, nettopp fordi bachelorutdanningen utgjør det aller viktigste rekrutteringsgrunnlaget for videre studier i utlandet. Jo lenger man venter med å ta opphold i utlandet, jo høyere blir terskelen for å gjøre det.

Kristelig Folkeparti har i de siste budsjettene vært opptatt av studiestøtten til ikke-vestlige land. Dette dreier seg ikke om de store beløpene i budsjettsammenheng, men det får likevel konsekvenser. Jeg er enig i at det er svært viktig at flere tar studieopphold i de store og viktige landene, som f.eks. USA, England, Frankrike og Tyskland. Problemene med manglende støtte til freshman-året i USA er tidligere nevnt. Flere av disse landene har verdens ledende utdanningsinstitusjoner, samtidig som de er noen av våre viktigste samarbeidsland når det gjelder både forskning og næringsliv. Men det er også viktig at vi får flere studenter med studieerfaring fra land i Asia, Latin-Amerika og også Afrika. Det gis f.eks. ikke støtte til førsteårsutdanning i land som Kina, Japan og Russland, fordi dette året ikke er på nivå med det første året av høyere utdanning i Norge. Jeg tror vi taper på en slik ordning. Landene jeg nevnte, er svært viktige land å få impulser fra og knytte samarbeid med. Det må derfor være mulig å finne ordninger som på den ene siden ivaretar det avgjørende kriteriet at et studium som skal motta støtte, må være godkjent av NOKUT, og på den andre siden har tiltak som stimulerer til at studenter også kan velge å studere i disse landene.

En økt internasjonalisering gjør det viktig å legge forholdene til rette for en større grad av utveksling av kunnskap, studenter og ansatte. Jeg forventer at den kommende stortingsmeldingen som statsråden har varslet, adresserer utfordringene på en god måte og gir en konkret plan for hvordan Regjeringen kan bidra til at flere studenter tar studier i utlandet.

Det underlige med denne debatten er at jeg tror opposisjonen, næringslivet, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og studentorganisasjonene er mer bekymret enn de som faktisk sitter med makten, nemlig Regjeringen. Jeg hører en uttrykt bekymring i festtaler, men det ligger også mange forklaringsfaktorer inne som ikke gir meg en beroligende følelse av at bekymringen er like stor hos Regjeringen som den er hos oss.

Ola Borten Moe (Sp) [20:24:29]: Jeg har lyst til å starte med å si at det er et viktig og interessant tema som diskuteres her i kveld. Det er etter mitt skjønn svært viktig med et internasjonalt fokus i det norske utdanningssystemet. Det er viktig fordi det har en egenverdi utover det å hente kompetanse og impulser utenfra, fordi vi selvsagt er en del av en stadig mer global verden, og da er vi nødt til å forstå den verden som vi lever i. Det er få andre måter å gjøre det på enn å oppleve den. Derfor er det ikke bra med et redusert antall utenlandsstudenter ute. Det er heller ikke bra at de reduksjonene vi har sett de siste årene, til dels har vært forholdsvis store.

Statsråden sa at internasjonal mobilitet skal bety noe for alle, også for dem som er her hjemme. Det er jeg helt enig i, og jeg kan ikke forstå at det kan bety noe annet enn at vi også er nødt til å få flere utenlandsstudenter inn i Norge for å bruke våre utdanningstilbud. Internasjonalisering er nødt til å virke begge veier.

Som sagt opplever vi vel alle sammen at kampen om den internasjonale kompetansen har hardnet. Spesielt for et lite land som Norge, som er så avhengig av å ha nøkkelkompetanse på en lang rekke områder, er det viktig å spille på lag med verden. Vi trenger impulser, vi trenger tradisjoner, vi trenger kunnskap, og vi trenger kultur. Dette tror jeg er helt avgjørende for at vi som samfunn skal lykkes i framtiden. Derfor blir det slik at noe av det viktigste vi kan gjøre nasjonalt, blir å få økt internasjonal fokusering. Men det betyr også at vi er nødt til å fokusere på økt egen attraktivitet; det er nødt til å være attraktivt å komme hit, like mye som det er attraktivt å dra ut. Der er det grunn til å uttrykke bekymring over utviklingen. Jeg har lært at i forhold til hvor mange som drar ut, er det færre som kommer hit. Vi ser også at i den grad norske læresteder er med på de internasjonale rankingene, går det nedover.

Jeg har også lyst til å si at dette er nødt til å ha et bredere spekter enn bare universitetsnivå. Det har lett for å bli slik at det er universitetene og spisskompetansen vi diskuterer, men dette bør også være strategier som er svært viktige og sentrale for høyskolesystemet.

Jeg har et generelt inntrykk av at vi som nasjon og med vårt eget utdanningssystem og den kompetansen vi besitter, av og til kan være nok hjemme alene, og for meg, som følger med i Adresseavisen til daglig, framstår det vel nærmest som en like stor overraskelse hvert år når nobelprisen innenfor en del disipliner deles ut, at ingen av dem havner i Trøndelag. Det burde de jo ha gjort. Derfor blir det slik at når vi diskuterer dette, må rammevilkårene være gode nok. Vi er nødt til å avstemme rammevilkårene etter de målene vi setter oss. Derfor ser jeg selvsagt fram til den stortingsmeldingen som Regjeringen kommer til å legge fram på dette området.

Heller ikke jeg tror at diskusjonen om støtte eller ikke støtte til et «freshman year» er det som er utslagsgivende. Det er uansett en ordning som har vært slik i over 20 år. Det er mange som skal ha skyld her - hvis man skal fordele den - og det vil være synd, synes jeg, for denne debatten hvis det koker ned til det.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [20:29:06]: Jeg vil først få takke for en god debatt. Dette er et tema som mange har meninger om. Og det er jo slik at vi, når vi diskuterer utenlandsstudier i dag, er veldig opptatt av særlig noen ting. Vi er opptatt av samarbeid, av evne til mobilitet, av kultur og av språkforståelse. Vi vet at grensene bygges ned rundt oss på alle måter, og vi er avhengige av å være konkurransedyktige i Norge, også på en del av de områdene hvor det ikke var så stort behov for det for 15, 20, 30 år siden. Og det trykket kommer ikke til å avta; det kommer snarere tvert imot til å øke.

Samtidig vet vi at vi er midt oppe i relativt omfattende europeiske prosesser som trekker i retning av økt mobilitet og økt mulighet for å reise ut. Vi prøver å få til at det strukturelt legges opp til at flere kan dra ut, fordi man samkjører utdanningssystemene, gradssystemene og karaktersystemene, slik at det blir lettere å flytte fra land til land og studere. Det er noe norske studenter burde få muligheten til å utnytte, istedenfor at man er i en situasjon hvor mange føler at de ikke får reist ut og studert. Vi vet også at vi er mye mindre flinke enn f.eks. svenskene til å tiltrekke oss utenlandske studenter i Norge. Mens de i Sverige har et én til én-bytteforhold omtrent, der de sender 26 000 studenter ut og får 26 000 utenlandske studenter inn til Sverige, er tallene i Norge helt annerledes. Vi tiltrekker oss langt færre enn vi gjerne skulle ønske, og det er en sammenheng her.

Selvfølgelig er spørsmålet om freshman-år og støtte til førsteåret av bachelorgrad i ikke-vestlige land bare en del av diskusjonen og en del av problemstillingen. Men jeg mener fast bestemt at det er en såpass viktig del av problemstillingen for en del av de landene vi snakker om, at jeg tror vesentlige deler av problematikken kunne vært bøtt på ved at man gjorde noe med dette. Regjeringspartiene stod sammen med en samstemt opposisjon ved behandlingen av budsjettproposisjonen for 2006, der vi sa at det var viktig å få endret reglene i forhold til freshman-år og støtte til førsteåret av bachelorgrad i ikke-vestlige land. Regjeringspartiene hoppet etter hvert ut, men opposisjonspartiene har stått fast på dette, og opposisjonspartiene har i sine alternative budsjetter bevilget penger til det.

Representanten Freddy de Ruiter mente at jeg tok «en spansk en». Jeg vet ikke om det var et forsøk på ordspill. Men jeg skulle ønske at flere norske elever kunne ta en spansk en - eller en tysk en eller en fransk en eller hva det måtte være, rett og slett fordi vi har manglende språkkompetanse i norsk skole, og det kommer til å bli et vesentlig hinder for å reise ut. Det er ikke fordi Norge er helt eksepsjonelt, men fordi vi står i en negativ særstilling mens alle andre land i Europa går i stikk motsatt retning av Norge - ved at man lærer mer språk tidligere. Norge går i den retning at vi skal lære færre språk og lære dem seinere enn det de gjør i andre land. Det er en utvikling som jeg tror ikke kommer til å bidra til at tallet på norske utenlandsstudenter går i taket. Men jeg er spent på å se stortingsmeldingen.

Jeg takker for den debatten vi har hatt her i dag, og jeg tror vi kommer til å få en interessant debatt også til høsten når meldingen kommer.

Statsråd Tora Aasland [20:32:41]: Jeg takker også for debatten. Mitt inntrykk er, til tross for den statistikken som var utgangspunktet for interpellasjonen, at dagens ungdom gjerne vil ut, og at de ikke er redde for å reise ut. Jeg synes ikke vi skal ha noen konkurranse i hvem som er mest bekymret over at de ikke reiser ut. Jeg tror vi alle er enige om at det bør være mer tilstedeværelse i utlandet av norske studenter, enten de er på hel- eller deltidsstudier, og vice versa - utenlandske studenter i Norge.

Med respekt å melde - det var ikke uten grunn at jeg hadde med meg representanter fra forskningsmiljøer og universiteter her i Norge til latinamerikanske land og undertegnet i alt elleve avtaler om utveksling av studenter mellom institusjoner i Norge og institusjoner i latinamerikanske land, og undertegnet såkalte Memorandums of Understanding med myndighetene i de landene. Hva var hensikten? Å få økt studentutvekslingen og få flere med i et forskningssamarbeid.

Den norske finansieringsordningen anses bl.a. av OECD for å være blant de mest generøse i verden. Norge er f.eks. et av få land som gir stipend ved siden av lån til dekning av skolepenger i utlandet. Dette gjør at norske studenter er veldig populære i land der det kreves studieavgift, dvs. i hovedsak de engelskspråklige landene. De utenlandske universitetene og høyskolene har svært gode markedsføringsbudsjetter i forhold til dette.

Det som er litt bekymringsfullt, og som var en viktig del av diskusjonen mellom oss fra Norge og de fra de latinamerikanske land, er at utdanningen er gratis her i Norge, men det koster litt mer å bo her. De har en større økonomisk utfordring i å komme til Norge enn det vi har ved å komme til land der det etter norske standarder er svært rimelig å bo. Vi må prøve å få noen gode utvekslingsordninger som gjør at vi kan få flere studenter fra andre land også til Norge.

Jeg vil også minne om at studentene velger dette selv. Vår oppgave er å motivere dem, legge til rette både når det gjelder den ene og den andre form for rammevilkår. Som sagt, vi har et veldig godt studiefinansieringssystem. Noe av det viktigste og mest grunnleggende her skulle være tatt vare på. Det ble også gitt som tilbakemelding til oss av norske studenter som var i utlandet - de følte at staten hadde omsorg for dem.

Det får være avslutningen på denne debatten. Staten vil fortsatt ha omsorg for norske studenter og sørge for at de har det bra og lærer noe i utlandet, og for at flere norske studenter kommer til utlandet og bringer med seg hjem kunnskap både om språk, fag og kultur. Samtidig håper vi inderlig at vi også skal få flere utenlandske studenter til Norge.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet, og dagens kart er ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet før møtet heves? - Møtet er hevet.