Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 40 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegget frå statsråden innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det gjort framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

- Det er vedteke.

Martin Engeset (H) [11:34:41]: (ordfører for saken): Varsling av kritikkverdige forhold har gjennom de siste år fått en stadig større aktualitet - gjennom konkrete og alvorlige saker som har vekket nasjonal oppsikt og oppmerksomhet, både i privat og i offentlig sektor.

Lenge har vi nok i Norge dullet oss inn i en forestilling om at offentlig sektor er uskyldsren og hvit, at her går alt riktig for seg. Det har vært en meget naiv forestilling. Ingen må innbille seg at mangel på avsløringer og skandaler betyr at det bare er rent mel i den kommunale eller offentlige posen. Det er viktig å huske på at alle skandaløse forhold er utenkelige over alt, unntatt der hvor de sist ble avslørt.

Ikke minst har vi sett flere eksempler på kommunale skandaler hvor flere hundre kommunale millioner, eller skattebetalernes penger, er rotet bort eller svindlet bort. Det er nok å nevne vannverksskandalen på Romerike, Undervisningsbygg i Oslo og den såkalte Terra-skandalen. Ofte er det en oppegående og gravende presse som avslører kritikkverdige forhold, ofte etter tips fra ansatte. På mange måter kan man derfor si at offentlig sektor har mistet dyden. Og jeg er overbevist om at flere store skandaler vil bli avslørt i årene som kommer.

I begynnelsen av mai hadde jeg gleden av å være til stede på utdelingen av Fritt Ords ærespris. Den gikk til den etter hvert landskjente varsleren Per-Yngve Monsen, som varslet om alvorlig kriminalitet og korrupsjon i det private selskapet Siemens, som lurte til seg et betydelig antall millioner kroner de aldri skulle hatt. Monsens historie var meget sterk og tankevekkende, og forteller med all mulig tydelighet hvor viktig det er med et ytterligere styrket rettsvern for varslere.

Det er i dette perspektivet jeg har lyst til å gi stor honnør til Venstre, som fremmet det forslaget vi nå har til behandling. Det eneste jeg vil beklage, er at det ikke var jeg selv som på vegne av Høyre tok dette initiativet. Det at jeg fikk gleden av å være saksordfører for saken, var en liten trøst - for egen del.

Det er en enstemmig komite som viser til at de nye varslerbestemmelsene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. januar 2007, har gitt et bedre varslervern, og at dette var et godt skritt i riktig retning. Under Stortingets behandling den gang - som nå - var det imidlertid uenighet om hvorvidt den rettslige styrkingen av varslerne gikk langt nok.

Jeg skal ikke invitere til noen omkamp om dette temaet nå, men bare understreke så sterkt jeg kan, at varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet. Det må derfor legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem og bringes til opphør. Og det må bli en del av bedrifts- og organisasjonskulturen både i offentlig og privat virksomhet at varsling er både lovlig og ønskelig.

Med kritikkverdige forhold menes ikke bare kriminelle forhold, men også mislighold av andre lovbestemte påbud eller forbud, brudd med virksomhetens etiske retningslinjer samt alminnelige etiske standarder som det er bred tilslutning til i samfunnet. Men samtidig må det være slik at jo større interesse ytringen har for allmennheten, eller jo alvorligere forhold man ønsker å melde fra om, jo mer berettiget er varslingen.

Selv om Venstres forslag om å opprette en varslerenhet i Arbeidstilsynet ikke får flertall her i dag, oppfatter jeg ikke saken som tapt. Dette fordi jeg opplever at flertallet ikke er uvillig til å se seriøst på muligheten til ytterligere styrking av både det rettslige og praktiske vernet for varslere.

Flertallet peker imidlertid på at de mener tidspunktet er feil, at det er for tidlig sett i lys av når det nye lovverket kom på plass. Det har jeg respekt for.

Det er etter Høyres vurdering ønskelig å gi de ulike partene i en varslingssak større klarhet og forutberegnelighet enn i dag når det gjelder ytringsfrihetens grenser. Det er i dag en rekke faktorer som begrenser mulighetene og motet til å varsle. Jeg nevner: de ansattes frykt for gjengjeldelse, på tross av et rettslig vern, fra arbeidsgiver, ledelse eller kolleger, og forventninger eller oppfatninger om arbeidstakernes lojalitet til sin arbeidsgiver. Disse lojalitetskravene går ofte langt lenger enn de kravene som følger av den rettslige lojalitetsplikten. En del arbeidstakere vet heller ikke når de kan eller skal si ifra, eller til hvem.

Det er ofte en betydelig personlig belastning å varsle. Derfor håper jeg i hvert fall at vi senere hen kan få en sak hvor vi ser på mulighetene for også praktisk å legge mer til rette for varslere.

Helt til slutt vil jeg ta opp det mindretallsforslaget som fremgår av innstillingen, fra Høyre og Venstre.

Presidenten: Representanten Martin Engeset har teke opp det forslaget han refererte til.

Per Rune Henriksen (A) [11:40:05]: Jeg er glad for at komiteen står samlet om at endringene av arbeidsmiljøloven som ble gjort 16. november 2006, har gitt et bedre varslervern, og at det var et godt skritt i riktig retning. Likevel ser vi at opposisjonspartiene i stor grad driver gjenbruk av argumentasjonen fra behandlingen av Ot.prp. nr. 84 for 2005-2006. Jeg vil ikke gå inn i den diskusjonen, men velger å forholde meg til det konkrete forslaget som her behandles, nemlig opprettelse av en varslerenhet i Arbeidstilsynet.

Opprettelsen av et håndhevingsorgan for varslersaker har vært behandlet av arbeidsgruppen som leverte rapporten «Ansattes ytringsfrihet» i desember 2005. Denne gruppen konkluderte med at det ikke er hensiktsmessig å opprette et eget organ eller å utvide eksisterende organers kompetanseområde.

Regelverket om varsling har hatt svært kort funksjonstid, og det er ikke mulig på det nåværende tidspunkt å trekke noen slutninger om det fungerer etter hensikten eller ikke. Arbeiderpartiet mener derfor at det vil være riktig å vente en periode for å skaffe seg erfaring med hvordan varslervernet fungerer før regelverket evalueres. Eventuelle endringer eller tillegg som spesifikt angår varslervernet, bør etter vår mening behandles etter at en slik evaluering er gjennomført.

Når det er sagt, vil jeg knytte noen kommentarer til noen av de prinsipielle problemstillingene som forslaget reiser.

Varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5 er privatrettslige bestemmelser på linje med f.eks. stillingsvernet.

Om det oppstår konflikt på noen av de privatrettslige lovbestemmelsene, må den enkelte arbeidstaker selv håndtere dette med sin arbeidsgiver, og et eventuelt søksmål må fremmes av arbeidstakeren. Dersom arbeidstakeren er tilsluttet en fagorganisasjon, kan vedkommende få juridisk bistand der, men til syvende og sist er det arbeidstakeren som er den agerende part. Arbeidstilsynets rolle i denne delen av lovverket begrenser seg til informasjon om regelverket og eventuell veiledning om fremgangsmåter en arbeidstaker har til rådighet for å forfølge sin egen sak.

Forslaget om opprettelse av en varslerenhet under Arbeidstilsynet med myndighet til å gripe inn, sanksjonere og sågar rettsforfølge vil derfor medføre en dramatisk endring av tilsynets rolle på det privatrettslige området. Videre reiser forslaget en del prinsipielle problemstillinger rundt arbeidslivets kjøreregler og praktiseringen av disse.

Belastningen ved å hevde sin rett og ved å stille opp for sine arbeidskamerater kan i mange tilfeller være stor. Det gjelder i varslingssaker, men også i forbindelse med andre saker som gjelder praktisering av lov og avtaleverk. Enkeltpersoner og tillitsvalgte har gjennom årene likevel tatt denne belastningen, og har med det bidratt til at vi har et arbeidsliv hvor konflikter og uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i hovedsak håndteres på en fornuftig måte.

Arbeidstakernes tillitsvalgte, enten de har tittel tillitsvalgt eller verneombud, har blitt gitt oppgaver og rettigheter i forskjellige deler av vårt lovverk for å bidra til en politisk ønsket tilstand i arbeidslivet. Partene i arbeidslivet har også gjennom hovedavtaler og overenskomster bygget konflikthåndteringsmekanismer som danner grunnmuren i et ordnet arbeidsliv.

Opprettelse av en varslingsenhet i tråd med det foreliggende forslaget vil innebære en endring av den rollefordeling vi i dag har i arbeidslivet ved at staten, representert ved Arbeidstilsynet, vil bli tillagt en rolle som i dag på mange måter håndteres av arbeidslivets organisasjoner. Dette er en linje som etter min oppfatning vil undergrave fundamentet for et ordnet arbeidsliv.

Det at noen velger å være uorganisert og derfor må ta belastningen alene, både økonomisk og på andre måter, må ikke legge rammer for hvordan vi som politikere stiller oss til regulering av konflikthåndtering i arbeidslivet. Vi bør være tilbakeholdne med å lage et eget system for behandling av én type konflikter, særlig når det så sterkt berører prinsipielle forhold i håndtering av konflikter i arbeidslivet.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:44:34]: Jeg slutter meg til det meste av det saksordføreren sa. Det er viktig at varsling blir akseptert, og at varsling om ulovlige handlinger blir en del av kulturen i både privat næringsliv og offentlige institusjoner.

Da saken om varsling ble behandlet sist, i forbindelse med Ot.prp. nr. 84 for 2005-2006, var Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre sammen om bl.a. følgende merknad:

«Disse medlemmer frykter at en så uklar lovformulering om et forsvarlighetskrav vil medføre at det i praksis ikke vil bli varslet om kritikkverdige forhold. Videre ser disse medlemmer det som svært betenkelig at denne lovformuleringen dreier fokuset bort fra virksomhetens kritikkverdige forhold og over til spørsmålet om varsleren har opptrådt kritikkverdig i måten det varsles på.»

Fremskrittspartiet støtter derfor intensjonen i det foreliggende representantforslaget.

Imidlertid anser vi at det har gått svært kort tid siden lovendringen foreslått i Innst. O. nr. 6 for 2006-2007 trådte i kraft, og at det vil være vanskelig å få en bred gjennomgang av virkningene av lovendringen før nye tiltak tas i bruk. Etter Fremskrittspartiets syn vil en slik framgangsmåte kunne bidra til kvalitetssikring av eventuelle nye tiltak og øke muligheten for en tryggere og klarere situasjon for varslere og bedrifter.

Derfor er Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sammen om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av virkningene av lovendringsforslaget i Innst. O. nr. 6 etter ytterligere et og et halvt år. En slik evaluering må bygge på erfaringer både fra arbeidsgivers og fra arbeidstakerorganisasjonenes side.

Jeg tar opp det forslaget som jeg henviste til.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [11:46:29]: (komiteens leder): Jeg slutter meg til det Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg.

Jeg vil peke på at da vi behandlet de nye varslingsbestemmelsene her i Stortinget, var alle, inklusiv statsråden, veldig opptatt av at vi skulle følge med på hvordan disse nye bestemmelsene virket, at ingen skulle knytte prestisje til hvordan loven er, men at vi tvert imot skulle følge med på om loven er i tråd med hensikten, nemlig å styrke varslerens posisjon, som statsråden sa i replikkordskiftet den gangen.

Det mener også SV. Vi vil følge med på hvordan dette lovverket virker. Men det er altfor tidlig å konkludere med at vi skal gjøre endringer allerede nå. Så er det prinsipielle betenkeligheter knyttet til en type varslerenhet, noe representanten Henriksen gikk nøye igjennom.

Jeg har lyst til å si at noe av det vi må følge nøye med på, er at de ulike etatene som har ansvar i forhold til dette - Arbeidstilsynet har vært nevnt, men det kan også være andre tilsyn, som Helsetilsynet, Kredittilsynet og andre - innehar tilstrekkelig kompetanse til å kunne gi en varsler de råd vedkommende trenger i en vanskelig situasjon. I hvert fall de jeg har hatt kontakt med opp gjennom tida som har vært i en slik situasjon, sier at kanskje det aller vanskeligste er at en trenger noen å rådføre seg med, nettopp fordi en er i en vanskelig situasjon: Det er ofte kompliserte forhold som avdekkes, og folk føler seg utrygge.

Nå har vi et nytt lovverk som folk skal forholde seg til, og som skal praktiseres - og derved vise hvordan det kan brukes i virkeligheten.

Det er mye nytt å forholde seg til. Fra SVs side vil vi vente med å gjøre endringer før loven har fått virke en periode og det har blitt foretatt en evaluering av om den virker etter hensikten.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:49:14]: Som det framkommer av innstillingen, er Kristelig Folkeparti meget positiv til det vi oppfatter som intensjonen i representantforslaget, nemlig å tilrettelegge for varsling i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er påvist at varsling i flere tilfeller kan gi betydelig karriererisiko, og det kan være klare personlige omkostninger knyttet til å si fra om kritikkverdige forhold i en bedrift. En varslingsenhet med rådgivnings- og støttefunksjoner kan være et godt redskap for å løfte litt av belastningen fra en arbeidstakers skuldre og redusere usikkerheten i forhold til hva som er riktig framgangsmåte i konfliktfylte saker.

Vi er likevel i dag ikke beredt til å gå inn for det konkrete forslaget slik det er formulert. For det første er vi lunkne til et prinsipp om at Stortinget skal gi detaljerte pålegg om hvordan en statsetat skal organisere seg. Stortinget skal og bør gi føringer også for dette når det er påkrevd for å ivareta politiske hensyn, men den konkrete organisatoriske løsning kan nok med fordel overlates til etaten selv, i dialog med overordnet departement.

Viktigere enn dette er imidlertid at vi ser på Arbeidstilsynet som myndighetenes representant til å ivareta arbeidsmiljølovens bestemmelser overfor dem som er såkalt pliktsubjekt i loven, arbeidsgiverne. Vi vil være vare for å skulle gi Arbeidstilsynet roller som kan komme i konflikt med deres overvåkingsansvar og rett til å gripe inn etter selvstendig vurdering med de sanksjonsmuligheter som loven gir etaten. En meglerrolle eller rolle som representant for arbeidstaker er etter vår mening vanskelig å forene med oppgaven som myndighetsutøver.

Jeg viser derfor til forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som allerede er tatt opp av representanten fra Fremskrittspartiet. En raskere evaluering av virkningene av arbeidsmiljølovens nye varslerbestemmelser enn det Regjeringen legger opp til, vil etter vår mening være godt egnet til både å kunne identifisere behov for og kvalitetssikre nye tiltak for å ivareta retten til varsling, ikke bare i ord, men også i handling.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:52:03]: Gjennom varslerbestemmelsene i arbeidsmiljøloven har Stortinget sikret et langt bedre vern for personer som ser det som nødvendig å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Dette er vår kanskje viktigste kilde i kampen mot korrupsjon, miljøkriminalitet, omsorgssvikt i våre institusjoner osv.

Vi står sammen her i Stortinget om at vi skal ha et sterkt varslervern. Når medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i innstillingen hevder at deres forslag til formuleringer i varslerbestemmelsene ville gitt et sterkere vern enn det som ble vedtatt, er det en påstand som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det er også litt spesielt å trekke absolutte konklusjoner om dette så kort tid etter at lovbestemmelsene har begynt å virke.

Som også andre har påpekt i denne debatten, er forslaget om en egen varslerenhet i konflikt med konklusjonene fra arbeidsgruppen som står bak rapporten «Ansattes ytringsfrihet». For all del - det trenger ikke å være til hinder for at Stortinget gjør seg andre vurderinger, men det bør stilles krav til en gjennomtenking og vurdering av erfaringer. Det tar forslagsstillerne seg ikke tid til.

Fra Senterpartiets side legger vi stor vekt på at vi skal få et godt fungerende varslervern som gir trygghet til personer som kommer i en situasjon hvor det oppleves som nødvendig å si fra om uetiske og kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Vi er opptatt av at det gis god informasjon om det vern som nå ligger i arbeidsmiljøloven, og understreket i forbindelse med behandlingen av saken i 2006 betydningen av at dette følges opp - av arbeidsgiverne, av deres sammenslutninger og av Arbeidstilsynet, som har et betydelig informasjonsansvar. Jeg har registrert at det har skjedd en oppgradering av informasjonen om varslervernet ikke minst fra arbeidsgiversiden, hvor vi har sett at mange kommuner har gått konkret inn i dette på en positiv måte.

Jeg mener vi trenger en vurdering av hvordan de varslerbestemmelsene i arbeidsmiljøloven som vi har vedtatt, virker før vi konkluderer med at de ikke virker. For det er faktisk det forslagsstillerne gjør gjennom sitt forslag. Vi trenger å få den evalueringen som flertallet bad om da Stortinget behandlet saken. Så får vi som en konsekvensen av konklusjonene i denne vurdere om bestemmelsene slik de nå står i loven, er gode nok, og om opplysningsvirksomheten om dem skal organiseres på en annen måte enn det vi har bedt om, for å gjøre dem gode nok. Den vurderingen har vi et for spinkelt grunnlag til å gjøre nå, etter at varslerbestemmelsen i arbeidsmiljøloven har fått virke i knapt halvannet år.

André N. Skjelstad (V) [11:55:12]: Jeg vil begynne med å gi ros til saksordføreren, som etter mitt syn har lagt fram saken på en fortreffelig måte.

Varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet. Venstre er opptatt av at forholdene må legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan bringes til opphør. 1. januar 2007 trådte nye varslerbestemmelser i arbeidsmiljøloven i kraft. Venstre mener imidlertid at dagens lovparagrafer er for lite informative overfor potensielle varslere, og at loven ikke gir varslerne god nok beskyttelse. Lovbestemmelsen gir beskyttelse etter at man eventuelt har blitt utsatt for gjengjeldelse på grunnlag av varslingen. Lovbestemmelsens funksjon er i dag preventiv.

Det er en betydelig personlig belastning å varsle om kritikkverdige eller ulovlige forhold på arbeidsplassen. Erfaringer har vist at virksomheter som har blitt konfrontert med et ubehagelig budskap fra en varsler, ofte har valgt å reagere mot varsleren i stedet for å rydde opp i problemene.

I de fleste varslersakene som har blitt offentlig kjent de senere årene, har det vært interne personer i virksomheten som har oppdaget handlinger som i beste fall er uforenlige med god forretningsskikk, og i verste fall har vært økonomisk kriminalitet. I noen av sakene har kritikkverdige forhold blitt tatt opp internt i virksomheten på forhånd. Dessverre har disse personene i de fleste tilfellene blitt trakassert og har lidd store personlige tap, både økonomisk, sosialt og psykisk. Varslerne kan fortelle at rettssikkerheten og muligheten for praktisk hjelp og støtte har vært utilstrekkelig i den kritiske perioden på varslertidspunktet.

Venstre mener at vi først får et reelt og fungerende varslervern ved å etablere en offentlig enhet som kan gi råd og bistand til alle involverte parter mens eventuelle undersøkelser i en varslersak pågår. En slik enhet vil bidra til økt rettssikkerhet både for arbeidsgiver og for arbeidstaker.

Venstre er av den oppfatning at eksisterende tillitsvalgte-ordninger, både fagforeningene og dagens HMS-system, ikke fungerer tilfredsstillende i slike organisasjoner. I små bedrifter er dette en ekstra utfordring, fordi det kan være tette bånd mellom ledelse og tillitsvalgte som vanskeliggjør situasjonen. Samtidig kan tillitsvalgte også selv være utsatt. Venstre mener at de som vurderer å varsle om kritikkverdige forhold, trenger praktisk og juridisk veiledning som dagens arbeidsmiljølov ikke åpner for.

Mange varslere har gitt uttrykk for at de i en varslersituasjon har manglet bistand fra en uhildet person eller enhet. En varslerenhet vil kunne ivareta rettssikkerheten for alle involverte parter i en kritisk periode og være til hjelp for å avklare kritikkverdige forhold. En slik enhet, som bør legges til Arbeidstilsynet, kan informere om varslerreglene, om risikoene ved varsling, at man ikke skal ha personlige motiver, og at varslingen skal omhandle forhold som kan etterprøves.

Jeg registrerer at flertallet mener at tidspunktet er feil, men jeg kan forsikre både statsråden og Stortinget om at Venstre kommer til å følge saken videre, slik at det ikke skal være noen tvil i så måte.

Subsidiært kommer Venstre til å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Jeg antar for øvrig at også Høyre kommer til å gjøre det.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:58:48]: Da Regjeringen fremmet forslag om nye varslingsregler i arbeidsmiljøloven, var første prioritet å sikre varslerne et godt juridisk vern. Dernest var det viktig å få på plass at virksomhetene skal ha rutiner for varsling og derigjennom gi grobunn for en kulturendring i arbeidslivet preget av åpenhet og kommunikasjon om kritikkverdige forhold. Etter min mening ivaretar varslingsbestemmelsene begge disse forholdene på en god måte.

Forslagsstillerne peker på et annet viktig aspekt, nemlig varslernes behov for bistand og hjelp underveis, og det foreslås altså at det skal opprettes en varslerenhet under Arbeidstilsynet. Jeg har stor sympati for motivet, men må likevel si meg uenig i middelet som foreslås.

Det er åpenbart at den som varsler, eller som vurderer å varsle, ofte har et sterkt behov for å ha steder å henvende seg for å få råd og hjelp. Det har derfor vært viktig å gjøre det klart - som jo loven gjør - at varslerne alltid og på ethvert trinn i prosessen kan henvende seg til relevante fag- eller tilsynsmyndigheter, det være seg Kredittilsynet, Konkurransetilsynet, forurensningsmyndigheter, Økokrim eller andre. Arbeidstilsynet har et særlig ansvar for å veilede om selve varslingsregelverket, og kan herunder gi veiledning om gangen i en varslingssak, noe som bør være til god hjelp for de vurderinger og de valg varsleren selv er nødt til å ta.

Forslagsstillerne ønsker imidlertid å gå lenger enn dette, og vil ha en varslerenhet i Arbeidstilsynet som skal gå aktivt inn og megle mellom partene, og som dessuten skal kunne gi pålegg til arbeidsgiver om ikke å endre varslerens stilling, lønn, arbeidsoppgaver eller arbeidsmiljø for øvrig uten å informere Arbeidstilsynet på forhånd om hvilke endringer det er snakk om, og begrunnelsen for den påtenkte endringen.

Jeg er noe usikker på hva forslagsstillerne mener Arbeidstilsynet skal gjøre med en slik informasjon; det er vel ikke meningen at Arbeidstilsynet f.eks. skal kunne sette til side en oppsigelse? Uansett: Ved å gi et slikt pålegg vil vel Arbeidstilsynet måtte ta stilling til varslingen i arbeidstakers favør før saken er avgjort. Ved å la være å gi et slikt pålegg vil man på samme måte ta stilling mot varsleren. Begge deler er etter mitt syn like uheldig, og vil stille Arbeidstilsynet i en meget vanskelig situasjon. Etter min mening er det veldig viktig at Arbeidstilsynet begrenser seg til å gi saklig informasjon, og ikke gir uttrykk for noen «forhåndsgodkjennelse» av en varsling eller blir satt til å dømme mellom partene.

Regelverket om varsling trådte i kraft 1. januar 2007 og har således ikke vært gjeldende rett lenger enn et drøyt år. Når varslingsregelverket har vært i bruk en periode, vil det kunne være grunn til å foreta en evaluering for å framskaffe systematiske kunnskaper om forekomsten av varsling, erfaringene med reglene og hvordan veiledning og håndheving har fungert. Regjeringen er opptatt av å følge nøye med på utviklingen av dette viktige området framover, og ønsker å sikre og utvikle både regelverket og offentlige ordninger, slik at de oppgaver myndighetene bør ha, løses på en best mulig måte i forhold til de behovene som foreligger.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [12:03:12]: Jeg vil anbefale flertallet å legge størst vekt på den delen av forslaget som går på at det skal være et sted hvor det er nok sosial og kulturell kompetanse hos mange nok mennesker til å skjønne hva varsling er. Grunnen til at jeg er så intens på dette punktet, som sikkert noen nå har registrert, sammen med partiet mitt, er mine erfaringer som justisminister.

Vi hadde lovregler i bøtter og spann for å bekjempe vold i nære relasjoner. Det het husbråk en stund. Så kalte vi det for vold i nære relasjoner. Hva var det som gjorde at det ble en endring? Det var at man i politiet fikk pionerer, på Stovner politistasjon i Oslo og i Bergen-politiet, som bygde opp sosial og kulturell kompetanse til å skjønne forskjellen mellom husbråk og vold. Det har deretter vært en systematisk oppbygging gjennom familievoldskoordinatorer som har gjort at ting som en har hatt vanskelig for å ta tak i, er blitt tatt tak i.

Varslere er omtrent i den samme situasjonen. En lang stund ble de kalt alt annet enn varslere. Der har det jo skjedd et kjempeframskritt, ved at de er gitt en hederlig status i hele vårt samfunn. Så pådrivertrykket i dette - som jeg oppfatter at statsråden oppfatter og kvitterer ut på en ordentlig måte - er at det holder ikke å ha formell juridisk kompetanse, det holder ikke å være en klinisk god jurist. Det er bra, det, men en må ha noen som er så sosialt og kulturelt kloke at de skjønner settingen på en arbeidsplass, slik at man på den ene siden ikke ender i den fella som gjør at en varsler plutselig bare hadde en krangel med sjefen - da er du ikke en varsler - eller at man på den andre siden er borti det som alle talerne har tatt opp her, nemlig en krevende situasjon. Dette får man ikke fordi man har regler alene. Dette får man fordi man bygger opp kompetanse.

Og hvis noen vil vite hva som er min erfaring, har jeg nå fortalt den så tungt og så skikkelig som jeg kan gjøre det. Husbråk ble ikke kalt familievold før det var noen som kulturelt skjønte hva det var. Noen var pionerer her. Regelverket hadde vi hatt i bøtter og spann gjennom lange tider. Og de pionerene som var før disse i politiet, het krisesentre. De visste ting i årtier før myndighetene, meg selv inkludert, tok det inn over seg. Denne lærdommen har jeg valgt å ta med meg inn også når det gjelder spørsmålet om varslere.

Så Venstre kommer nok til å komme tilbake, for for meg har det blitt slik at møter med dem som er utsatt for problemer ved varsling, og deres skjebne, har gjort et så dypt inntrykk at jeg nærmest har bestemt meg for at dette skal jeg henge på inntil jeg er sikker på at de reglene vi har, ikke bare er gode regler som er godt forstått, som jeg opplever at flertallet - alle - i denne sal faktisk vil ha, men at det også er den i det praktiske livet sosiale og kulturelle kompetanse. Når jeg har møtt alle de varslerne som i grunnen beklager at de har varslet, og som sågar har stått fram og fortalt oss sin skjebne, tror jeg hele stortingssalen bør ta med seg denne saken som en påminning videre om at her er det mer å lære. Det er Venstres hensikt.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 3358)