May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:48:00]: Formålet med førebyggjande familiearbeid er å hjelpe familiar til å leve betre saman, førebyggje problem med samspel mellom foreldre og barn og hindre oppløysing av familien. Førebyggjande familiearbeid gir positive ringverknader også for samfunnet elles, i både menneskeleg og økonomisk forstand.

Familievern er ei lågterskelteneste. Klientane kan oppsøkje familievernkontoret utan tilvising, og tilbodet er gratis både når det gjeld familiebehandling og mekling. Som eit ledd i arbeidet med å førebyggje brot i familiar og fastlåste konfliktar mellom foreldre er det spesielt viktig at familievernet utviklar vidare den utoverretta informasjonen overfor allmenta. Familievernet må få høve til å formidle kva som skal til for å få samliv og familieliv til å fungere, og kva som er nødvendig i høve til avtalar og samarbeid om barn ved brot mellom ektefellar eller sambuarar. Det er viktig å synleggjere at samlivsproblem er eit allment fenomen, og at det finst tilbod om hjelp.

For å nå desse måla er det nødvendig å ha god nok kapasitet i familievernet, slik at familiar som ønskjer det, kan få hjelp i rett tid. Ei rekkje familievernkontor har lang ventetid for familiar som ønskjer hjelp til å takle ekteskap, samliv og foreldreskap. Arbeidet med å synleggjere kompetansen familievernet har, er med på å auke etterspørselen etter tenesta. Samtidig er det fortvilande når etterspørselen ikkje kan dekkjast på grunn av stram økonomi og for få tilsette. Også målet om å auke den utoverretta verksemda krev god kapasitet.

Familievernet er ei lita og velfungerande teneste, som betener eit stort publikum. Frå 1. januar 2007 har familievernet fått nye lovpålagde oppgåver, som mekling ved samlivsbrot for sambuarar med felles barn, utan å få auka ressursane. Det gjer den økonomiske situasjonen vanskeleg. Leiarar for familievernkontor over heile landet uttrykkjer bekymring for den økonomiske situasjonen som følgje av budsjettet for inneverande år.

Lov om familievernkontorer inneheld to «skal-oppgåver» og éi «bør-oppgåve».

I § 1 står det m.a.:

«Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 51.

Familievernkontorene bør også drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema.»

Familievernkontora ønskjer å jobbe førebyggjande, men opplever at førebyggjande arbeid taper terreng mot akutte kriser, og at «alminnelege samlivsproblem» ikkje blir prioriterte høgt nok frå Regjeringa si side. Det fører til at ventelistene i familievernet aukar, og at par dermed opplever at konfliktnivået aukar mens dei står i kø for å få hjelp.

Det er òg viktig å streke under at familieterapien i seg sjølv - både behandling og rådgiving - også er førebyggjande med tanke på at problema kan utvikle seg vidare og ende med samlivsbrot og problem for vaksne og barn i form av ulike psykiske problem, rus, barnevern mv.

I rapporten frå Riksrevisjonen, Dokument 3:6 for 2007-2008, som nyleg er behandla i Stortinget, blir det påpeika:

«Ved opprettelsen av Bufetat var en videre utbygging av familievernet et sentralt mål. Det har ikke skjedd en utbygging av nye familievernkontor etter 2004.»

No ser eg at Regjeringa opnar for å etablere eit familieverntilbod på Svalbard, noko som er bra. Men vi treng fleire kontor og auka ressursar for å vareta den store pågangen.

Den økonomiske situasjonen for familievernet har vore prega av underdekning over fleire år. Berre for Region sør, som er ein av fem regionar i familievernet, var det nødvendig, grunna manglande økonomisk tildeling, å halde sju av 57 terapeutstillingar vakante i 2007, og tilsvarande i 2008. Dersom underdekninga held fram, må familievernet i 2009 seie opp fast tilsette.

Det er 387 årsverk i familievernet. Tal frå SSB viser at i 2006 behandla desse 45 700 saker. I tillegg kjem ei stor mengd par og enkeltpersonar som har delteke på samlivskurs, foreldreførebuande kurs, «Hva med oss?»-kurs for foreldre med funksjonshemma barn, kommunikasjonskurs m.fl.

Eit forpliktande foreldreskap og eit godt samarbeid mellom foreldre også etter samlivsbrot er avgjerande for barns oppvekst. Kristeleg Folkeparti har foreslått å styrkje familievernet med 10 mill. kr for inneverande år, noko som både ville gitt rom for auka klientbehandling og midlar til kompetanseheving. Det er viktig at Kyrkjas Familievern får tilstrekkelege midlar til fagutvikling og kompetanseheving for å vareta særpreget til dei diakonale familievernkontora.

Familieverntenesta, som er ei førstelinjeteneste med høg kompetanse, kan vise til stor aktivitet, tilfredse brukarar og effekt av behandlinga. Dette er eit vesentleg førebyggjande arbeid for par og familiar - og er særskilt viktig for oppvekstvilkåra til dei barna det gjeld.

Samtidig har staten, som ansvarleg for familieverntenesta, ikkje følgt opp med nødvendig økonomisk tildeling. Familievernet står derfor overfor ein situasjon der det er relevant å stille spørsmål om familieverntenesta er utsett for ei styrt nedbygging. Familievernet har behov for ein vesentleg auke i den økonomiske tildelinga for å kunne bestå og gi tilbod om både behandling, rådgiving, mekling og utetterretta førebyggjande familiearbeid. Eg håpar statsråden forstår alvoret i situasjonen og vil ta grep for å sikre familievernet.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:54:57]: Jeg er helt enig med representanten Molvær Grimstad i at tiltak for å forebygge vansker og konflikter i samliv og familie er en viktig offentlig oppgave. På dette området har vi mye å vinne på å forebygge. Alternativet er å «reparere» når konfliktene har fått utvikle seg. Det er god samfunnsøkonomi å gi et godt faglig tilbud til par som ønsker å løse konflikter før de gir alvorlige problemer og lidelser. Det er bra for paret, og det er bra for eventuelle barn.

De fleste par og familier opplever vansker og konflikter fra tid til annen. Jeg tror det er viktig å alminneliggjøre dette generelt, ikke minst ved å peke på hva par selv kan gjøre for å styrke samlivet.

I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling har det nylig blitt foretatt en stor survey-undersøkelse i regi av Nordisk institutt for kunnskap om kjønn og Arbeidsforskningsinstituttet. Denne undersøkelsen bekrefter annen forskning som også viser at likestilt praksis i hjemmet og familien synes å bidra til mer robuste samliv. Skal man altså være opptatt av tradisjonelle familieverdier, er det likestilling som ofte er veien til å styrke familien i dag. Risikoen for samlivsbrudd reduseres når det er god fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Foreldre som deler permisjonstiden, får flere barn og har en lavere skilsmisserate enn i andre familier. Det viser at et sterkere fellesskap om barnet og foreldrerollen også virker styrkende på parforholdet. Det bidrar til forebygging.

Jeg er kjent med at familievernet har utfordringer. Riktignok er de økonomiske rammene for familievernkontorene videreført med en pris- og lønnsjustering, men samtidig har, som interpellanten var inne på, familievernet fått flere oppgaver. Vi er nå i gang med en helhetlig gjennomgang av familieverntjenesten. Jeg vil i den forbindelse også vurdere om de økonomiske rammene er tilpasset tjenestens oppgaver.

Familievernet er den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling som spesialfelt. Tjenesten utgjør grunnstammen i hjelpetilbudet til familier i forbindelse med samlivsproblemer og konflikter i parforhold.

Familievernet gir årlig tilbud til over 30 000 par og familier. Det er mange mennesker. Hovedtyngden av klientmassen er par som søker hjelp i forbindelse med samlivskonflikter eller -kriser.

Mange familievernkontorer opplever stor pågang, og ventetiden for å få time er enkelte steder veldig lang, som interpellanten var inne på. Likevel er gjennomsnittlig ventetid for å få time til familierådgivning 22 dager. Noen steder er det mer. Men 22 dager i snitt - hvis vi skal se på det tallet, selv om det ikke er dekkende for den situasjonen alle møter - er et gjennomsnittstall som ikke er alarmerende sammenlignet med i veldig mange andre hjelpeinstanser. Så totalt sett er ikke situasjonen så nedslående som representanten hevder, men det er også mulig å gjøre dette bedre enn i dag.

Det er heller ikke riktig når hun hevder at familievernet hovedsakelig driver med mekling. Av totalt 38 000 saker ved familievernkontorene i 2006 var det 8 500 meklingssaker. Det utgjør 22 pst. av sakene. Det vil si at over 3/4 av alle saker i familievernet er rådgivnings- og behandlingssamtaler med sikte på å bedre parforholdet eller familiesituasjonen for øvrig.

Årsrapporten fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser at meklingssaker utgjør en økende andel av sakene ved familievernkontorene. Denne økningen skyldes i hovedsak omleggingen av meklingsordningen fra 1. januar 2007. Da ble det innført obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med barn under 16 år. Likevel viser årsrapporten at meklingsarbeidet utgjør bare 13 pst. av tidsbruken i familievernet. 75 pst. av tiden brukes til behandlingssamtaler og ca. 10 pst. til utadrettet virksomhet.

Så til interpellantens spørsmål om hva som kan gjøres for at familievernkontorene kan arbeide mer forebyggende. Jeg vil slå fast at familievernkontorenes virksomhet i sitt vesen er forebyggende. Familievernet er et lavterskeltilbud uten henvisningsrutiner. Det gjør hjelpen lett tilgjengelig.

Familievernet kan og bør også spille en viktig rolle i å bedre foreldresamarbeidet etter samlivsbrudd. Dette er også en del av det forebyggende arbeidet. Forskning viser at vedvarende foreldrekonflikter etter samlivsbrudd er skadelig for barna. Et bedret samarbeidsklima mellom foreldrene vil slik sett kunne forebygge følelsesmessige problemer for de barna som kommer i klemme mellom foreldrene.

Mekling i forbindelse med samlivsbrudd er altså viktig, og det er forebyggende. Målsettingen med meklingen er å bidra til enighet og gode avtaler mellom foreldrene i spørsmålet om barna. Hvis konfliktnivået kan reduseres mellom foreldrene, kan dette legge forholdene til rette for et bedre samarbeid mellom foreldrene.

I loven gis det en føring om at familievernkontorene i tillegg til rådgivning, behandling og mekling bør drive utadrettet virksomhet om familierelaterte temaer. Dette er imidlertid ikke en lovpålagt oppgave. De fleste familievernkontorene driver allikevel med dette. Det kan dreie seg om informasjonsvirksomhet, foredrag, veiledning og undervisning rettet mot hjelpeapparatet eller publikum.

La meg konkludere: Jeg mener altså at familievernet i dag driver et godt og utstrakt forebyggende arbeid. Vi gjennomgår nå familievernets oppgaver og ser i den forbindelse også på de økonomiske rammene som familievernet er tildelt. Spørsmål om eventuelle endringer i familievernets oppgaver og ressurssituasjonen vil jeg komme tilbake til når denne gjennomgangen foreligger.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:01:39]: Eg vil takke statsråden for svaret. Ja, det er viktig å normalisere utfordringa i samlivet, som også statsråden var inne på, og det å ha diskusjonar i heimen om kva ein kan gjere på likestillingsfronten, er eit viktig moment for å ha eit godt samliv. Derfor er Kristeleg Folkeparti veldig oppteke av f.eks. å auke pappa-kvoten, at fedrar skal få fleire veker i lag med barna når dei blir foreldre. På det punktet ventar vi i spenning på når Regjeringa skal kome med meir tid til far, men det er ein annan diskusjon.

Likestilling er sjølvsagt svært viktig. Eg trur at ein ikkje kjem utanom dei økonomiske rammene til familievernkontora, for skal vi få gitt samtaletilbod og behandlingstilbod til fleire par som ønskjer det, må ein ha meir ressursar til å drive det. I 2006 fekk familievernet ca. 24 000 nye behandlingssaker, mens talet på meklingar var 9 500. I 2007 var det ca. 23 000 behandlingssaker, mens talet på meklingar hadde stige til nesten 13 000. Dette er tal frå Bufetat. Det seier seg sjølv at når familievernet ikkje er tilført meir økonomiske ressursar etter at dei nye oppgåvene er komne inn, kan ein ikkje drive eit like godt arbeid som ein skulle ønskje. Og så er det ein signaleffekt: Når folk veit at det er kø for å kome på familievernkontoret, fører det med seg at det er ein del som tenkjer at det ikkje er nokon vits i å melde seg, fordi dei har lese i avisa at det er kø. Så det reelle talet på dei som eigentleg ønskjer hjelp, veit vi faktisk ikkje. Men vi veit at mange familievernkontor har eit intenst ønske om å drive førebyggjande arbeid, og eg veit at eit familievernkontor i Molde har spesialisert seg på valdsførebygging, der dei gir hjelp i form av terapi til folk som har ei valdeleg åtferd, og som har oppsøkt dei for å få ei behandling som gjer at dei kjem ut av ein valdsspiral f.eks. Det har igjen ringverknader for ein familie. Og det at ein også ønskjer å kome ut til både vidaregåande skular og ungdomsskular og drive med førebyggjande kurs, kan vere med og førebyggje konfliktar og auke kunnskapen om korleis ein kan handtere ein vanskeleg situasjon.

Så veit vi at nokre kjem i ein situasjon der samlivsbrot blir den einaste fornuftige løysinga. Då er det også viktig at ein greier å handtere det på ein god måte, og det har også litt innverknad kva for prosess ein har hatt i forkant av eit samlivsbrot. Så ut frå den store betydninga dette har for både små og store, er det svært viktig at merksemda rundt dette temaet blir auka, og også ressursane.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:05:03]: Jeg er enig med interpellanten i at familievernet gjør en god jobb. Det ønsker å utvide sin virksomhet mange steder, og vi må komme tilbake til disse spørsmålene, for i stor grad handler det om spørsmål som er av budsjettmessig art. Men mange av de forebyggende tiltakene som drives, er jo også for par som får barn for første gang, og for par som får barn med nedsatt funksjonsevne. For disse er det nå etablert kurstilbud, som veldig mange er fornøyd med.

Jeg tror mye av det forebyggende arbeidet ligger i likestilling, og vi vet at blant dem som ikke opplever likestilling, er det større skilsmisserate. Derfor er jeg noe forundret over at Regjeringen så til de grader kritiseres for at vi ikke lenger bruker betegnelsen «Barne- og familiedepartementet». For jeg mener at et av de viktigste familiepolitiske tiltakene vi har, er å styrke samarbeidet mellom foreldrene. Som jeg sa i min innledning: Tradisjonell familiepolitikk og forebygging av skilsmisser handler om samarbeid mellom foreldrene. Det legger altså denne regjeringen aller størst vekt på.

May Hansen (SV) [11:06:50]: Interpellanten peker på familievernkontorenes mange oppgaver og deres nedprioritering av forebyggende arbeid. Kirkens Familievern markerer sitt 50-årsjubileum i disse dager, og det tilsvarende tilbudet i Helsedirektoratets regi ble åpnet et år etter det kirkelige.

Behovet for tjenestene som familievernkontorene tilbyr, var etterspurt allerede på 1950-tallet. Familievernet driver med behandling, rådgivning, mekling og med utadrettet forebyggende familiearbeid. Etter at samboere med barn ble pålagt mekling etter samlivsbrudd, har familievernet fått økt pågang. Det har flere steder ført til at det blir lengre køer, og at det forebyggende arbeidet blir nedprioritert til fordel for mekling ved samlivsbrudd.

Samlivskriser, brudd og konflikter er en del av manges hverdag, og mange trenger hjelp fra familievernet. Årlig dreier det seg om over 13 000 oppdrag på de 62 kontorene rundt omkring i landet. Det at så mange benytter seg av tjenesten, minner oss på at det er et stort behov for rådgivning og generelt forebyggende arbeid. Forebyggende familiearbeid kan gjøre at færre barn opplever samlivsbrudd og styrker muligheten for et godt foreldresamarbeid i etterkant av et brudd. Derfor bør familievernet drive mer forebyggende arbeid, ikke bare mekling.

Det forebyggende arbeidet i familien er nødvendig og viktig fordi det kan hindre samlivsbrudd. Mange familier har god hjelp av det tilbudet kontorene gir, og mange får hjelp og råd som gjør det mulig å fortsette samlivet. Det kan være til det beste for mange, men det kan også være slik at man kan få veiledning og hjelp ved samlivsbrudd. Vi vet at barn som opplever samlivsbrudd, greier seg mye bedre når foreldrene klarer å samarbeide.

Det er viktig at de voksne tar hensyn til barnas ønsker og barnas beste. Konfliktfylte samlivsbrudd rammer barn i stor grad, men det finnes nok av etater i kommunene som jobber med forebyggende arbeid i familier. De fleste familier har hatt problemer over lang tid når de tar kontakt med familievernkontoret. Det er i stor grad i førstelinjetjenesten det forebyggende arbeidet gjøres.

Jeg har lyst til å påpeke den tiltroen jeg har til helsestasjonen og det viktige arbeidet den gjør på dette området. Helsestasjonen er unik fordi den har så stor tillit i befolkningen. De aller fleste foreldre oppsøker helsestasjonen, og man har et fantastisk utgangspunkt for å drive godt forebyggende arbeid som når store befolkningsgrupper. Det at det tilbys svangerskapskontroll i helsestasjonen, gjør at en treffer familien allerede før fødselen, noe som igjen gjør at en har god kunnskap om og kjennskap til den enkelte familie og hvilket utgangspunkt den har for samliv og det å leve med barn.

Helsestasjonen har det beste utgangspunktet for å spille en vesentlig rolle i det forebyggende arbeidet i kommunen. Helsestasjonen driver foreldreveiledning og samlivskurs, fødselsforberedende kurs og foreldrekurs. Flere helsestasjoner har også startet egne pappagrupper fordi de har sett behov for dette. Kompetansebygging og fagutvikling innen helsestasjon, skolehelsestasjon og helsestasjon for ungdom er helt nødvendig for å møte de store utfordringene som er der ute. Familier og barn og unge står overfor nye utfordringer som de trenger hjelp til: vold, rus, seksuelle overgrep. Og flere og flere barn får diagnoser som stigmatiserer dem tidlig.

Det er store utfordringer for familier og deres samliv, og for dem som jobber i førstelinjetjenesten - nye utfordringer og nye problemstillinger som krever økt kompetanse. Jeg mener det er viktig at det forebyggende arbeidet som gjøres på helsestasjonen og i førstelinjetjenesten rundt omkring i landet, styrkes. Det er kommunens oppgave. Helsestasjoner flere steder i landet har nå utvidet tilbudet, slik at barnevernet, psykiatrien og familietiltakene er samlet på helsestasjonen, under ett tak. Det gir et helhetlig tilbud til familien. De har ett sted å forholde seg til, og der får de den hjelpen de trenger.

Det er nødvendig med tidlig innsats for å hindre samlivsbrudd der man fortsatt ønsker å leve sammen, men jeg vil understreke av noen av samlivsbruddene er helt nødvendige både for voksne og barn. Jeg er helt enig med statsråden når hun sier at det er likestilling som er viktig for et godt samliv. Skilsmissestatistikken i dette landet var på topp i 2004 og 2005. Den sank i 2006 med ny regjering. Den synker fortsatt. Denne regjeringas likestillingspolitikk og familiepolitikk er målrettet og god, som på flere andre områder.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:12:11]: Jeg skal la ligge min fristelse til å kommentere representanten May Hansens siste bemerkning, men jeg skjønner at i jakten på resultater etter denne regjeringens arbeid er man nå blitt så desperat at man griper til skilsmissestatistikken.

Det er i disse dager ca. 50 år siden oppstarten av landets første familievernkontor. Det var på Uranienborg i Oslo. Det var Kirkens Familievernkontor som var pionerene som banet vei, og noen år senere fulgte staten etter og åpnet prøvedrift av et kontor i Trondheim. Siden har vi hatt et tosporet familievern, der det statlige og det kirkelige, ideelle, har utfylt hverandre. Det har vært et godt mangfold i dette tilbudet. Signalene vi får fra sektoren selv, er på mange måter utgangspunktet for denne interpellasjonen - at grepet oppleves som strammere, både om familievernet generelt og særlig om det kirkelige familievernet. Familievernkontorene opplever en økonomisk skvis. De er pålagt flere oppgaver, men får ikke tilsvarende bevilgninger. Det de får, dekker ikke engang utviklingen i lønns- og prisnivået, og det mangler også midler til fagutvikling og kompetanseutvikling for å ivareta egenarten i det kirkelige tilbudet.

I en tid der søkningen til familievernkontorene vokser og vi stadig får større kunnskap om barn som sliter på grunn av samlivsbrudd og familieoppløsning, burde man snarere styrke familievernet enn sultefôre det. Det virker også som om det er en ideologisk skvis under denne regjeringen. På en del andre sektorer ser vi det helt entydig. Frivillige og ideelle krefter skyves ut. Det var en del av den forrige interpellasjonsdebatten. Vi ser det også i rusomsorgen, innen rehabilitering, og nå kommer det også faretruende signaler fra de kirkelige og ideelle familiekontorene. Det er snakk om en byråkratisk skvis. Barne- og familiedirektoratet unnlater å svare på brev fra Kirkens Familievern. Det er utvilsomt krefter i byråkratiet som ser på den kirkelige, ideelle, delen av familievernet nærmest som rusk i maskineriet. Dersom statsråden ikke står klart opp mot dette inntrykket, avkrefter det og sier at hun står for noe annet, vil det inntrykket fort feste seg at man har den holdningen at systemet er viktig, mangfoldet i tilbudet er mindre viktig - mangfoldet i tilbudet om hjelp til dem som trenger det i en vanskelig livssituasjon, er mindre viktig enn det å ha et strømlinjeformet enhetlig system.

Jeg har grepet ordet her i dag - kanskje ikke så vanlig for meg i en slik interpellasjonsdebatt - fordi jeg har blitt veldig forskrekket. Jeg leste i DagenMagazinet om et brev som statsråden har skrevet til Kirkens Familievern, der hun anser dialogen med dem om disse viktige spørsmålene for avsluttet, uten å imøtekomme deres ønske om en samtale om dette. Det undret meg, for jeg kjenner Anniken Huitfeldt som en person som nettopp søker dialog, og som er opptatt av det. Det var endog en viktig del av budskapet hennes i det forrige interpellasjonssvaret i dag.

Så jeg har bedt om ordet her i dag for å utfordre statsråden til å si klart fra om hun synes det er viktig at vi fortsatt har et levende tosporsfamilievern i Norge, med det mangfoldet som Kirkens Familievern representerer, i tillegg til den offentlige delen av tjenesten, eller om hun synes det er like greit at det går mot en ren offentlig tjeneste, der Kirkens Familievern forvitrer. Og så tar jeg det for gitt at statsråden fra Stortingets talerstol kan si at det er en misforståelse at dialogen med Kirkens Familievern om disse spørsmålene er avsluttet fra departementets side, og at hun vil ta initiativ til en fortsatt dialog om det de har på hjertet, om utviklingen av det kirkelige familievern.

Gunnar Kvassheim (V) [11:16:53]: Det er viktig med fokus på familievernets forebyggende rolle, slik denne interpellasjonsdebatten gir mulighet for.

Jeg er enig i at familievernkontorene driver mindre forebyggende arbeid enn de burde gjort. Den knappe ressurssitasjonen rammer virksomheten generelt. Jeg kjenner godt situasjonen fra mitt eget hjemfylke, Rogaland, for familievernkontorene i mitt distrikt har dokumentert hvordan viktig arbeid i dag blir forsømt. Det er ikke en problemstilling som bare er aktuell i enkelte store byer. Ved familievernkontoret i Egersund, som betjener Dalane og Jæren, er situasjonen den at det kan være inntil to måneders ventetid.

Mekling ved skilsmisse og samlivsbrudd er viktig. Gode samværsavtaler og godt samarbeid mellom foreldrene gjør situasjonen lettere å bære for barnet eller barna. Men noe av det viktigste for et barn er at foreldrene har det godt som par. Derfor er det synd at familievernkontorene i så stor grad har blitt en arena for skilsmisser og ikke for forebyggende familievern.

Mange tror nok at folk har en høy terskel for å søke profesjonell hjelp når problemene tårner seg opp i et parforhold. Men det er ikke riktig. Private tilbud til par fylles fort opp, og som interpellanten tok opp: Det er nå lang kø på mange av familievernkontorene. Jeg synes det er veldig positivt at familievernkontorene har så stor pågang av par som trenger noen å snakke med. Det viser at mange par har et ønske om å jobbe med parforholdet.

Statistikken viser nå dessuten at det er flere som gifter seg, og færre som skilles. Det sier også noe om at mange har et ønske om å leve i forpliktende samliv. Det er bra, for stabile familieforhold er viktig for barn. Det som er synd, er at familievernkontorene har for få ressurser til å hjelpe dem som søker støtte. I mange tilfeller er det barna det går ut over.

Vi vet at parterapi og parsamtaler hjelper mange til å løse samlivsproblemer. Derfor er det viktig at familievernkontorene tilbyr samtaler for par som trenger noen å snakke med.

For Venstre er velferdssamfunnet mer enn det stat og kommune sørger for av tjenester. Mange frivillige fellesskap representerer en varme og en nærhet som det offentlige aldri kan eller skal erstatte. De rundt 20 kirkelige familievernkontorene er gode eksempler på at andre enn det offentlige kan tilby viktig hjelp for enkeltmennesker. Men de kirkelige familievernkontorene er i dag i en grunnleggende vanskelig situasjon på grunn av ressursknapphet.

Venstre er opptatt av at alle har et personlig ansvar for seg selv, men også for sine medmennesker. Det kan ingen velferdsstat erstatte. Jeg vil derfor understreke at det ikke bare er familievernkontorene som kan være en støtte for ektepar eller samboerpar som har problemer. De aller fleste av oss har et eller annet nettverk: venner, foreldre, annen familie, kolleger m.m. Jeg synes det er interessant å løfte tanken om at vi alle burde bry oss litt mer - selv om noe så privat som samlivsproblemer. Kanskje trenger en ikke å stå månedsvis i kø for å snakke med en terapeut på familievernkontoret. Med dette mener jeg ikke at det offentlige ikke skal tilby familievern. For Venstre er det viktig å understreke at det private engasjement går hånd i hånd med det offentlige støtteapparat.

Jeg vil konkludere med å gjenta familievernkontorenes betydning og behovet for at det stilles ressurser til rådighet som sikrer kontorenes mulighet til å kunne prioritere forebyggende arbeid i langt større grad enn det de i dag har anledning til.

Jeg har merket meg statsrådens forsikring om at ressurssitusjonen nå blir gjennomgått. Jeg imøteser resultatene av den gjennomgangen og Regjeringens oppfølging.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:21:22]: Eg vil takke for debatten som har vore. Eg synest dette er eit svært viktig tema.

Vi veit at det å oppleve samlivsbrot kan vere svært tøft og krevjande. Vi er alle sårbare når det gjeld den private sfæren vår. Når vi må takle at livet ofte blir litt annleis enn det vi hadde håpt og drøymt om, er det viktig at det er nokon som bryr seg, og at det er ein plass ein kan gå for også å få profesjonell hjelp.

Vi veit at det er ganske tøft for dei som står i ein sånn situasjon, å oppleve at dei må vente på å få hjelp - og dei får kanskje ikkje så omfattande hjelp som dei gjerne kjenner behov for. Derfor er det svært viktig med denne gjennomgangen som statsråden no har, at ein ser på ressursane til familievernet. Ein veit at brukarane er svært nøgde med at det er eit lågterskeltilbod. Eg trur faktisk at det er mykje enklare å gå på eit familievernkontor i dag enn det var for ein del år sidan, og eg trur at terskelen for å snakke om problema er blitt lågare enn før. Men det er svært viktig at ein får tilført nok ressursar, slik at ein kan både førebyggje samlivsbrot og hjelpe dei som opplever samlivsbrot, med å takle det på ein konstruktiv, god måte. Ikkje minst for barna sin del er det svært viktig.

Så er det viktig at vi har eit mangfald av familievern. Vi har eit tospora familievern i dag. Vi veit av Kyrkjas historikk at dei aller fleste personane er vigde i kyrkja. Og når Kyrkja då opplevde at par i glede skulle gifte seg, fann ein ut at ein ønskte å ha eit rom der ein også kunne møte personane i sorg, ikkje berre i glede - for vi veit at samlivet gir både glede og utfordringar. Derfor ønskte Kyrkja å starte eit familievern der ein kunne hjelpe familiane når kvardagen blei tøff.

Den historikken er det viktig å ha med seg i det vidare arbeidet. Og vi veit, som Dagfinn Høybråten var inne på, at det er eit ønske frå Kyrkjas Familievern å ta vare på sin eigenart og sin identitet. Eg synest det er viktig for oss å ta med i historia at vi framleis sikrar eit tospora familievern - at ein ikkje må vere engsteleg for at Kyrkja skal drive med eiga kompetanseutvikling, og ho må få meir ressursar enn ho har i dag, til administrasjon. For, skal det vere det offentlege som skal stå for kompetansehevinga, eller skal vi tore å la mangfaldet leve? Så langt har det levt veldig bra, og vi ønskjer at det skal leve i framtida. Derfor håper eg at statsråden vil gå inn i det og prøve å få til ein dialog, slik at ikkje konklusjonen blir at Kyrkjas Familievern tenkjer at det ikkje er nokon vits i å drive eige familievern, men at ein like godt kan leggje ned - for staten vil styre alle inn i ei retning, uansett.

Lat mangfaldet få leve, og lat oss leggje til rette for det i staden for å snevre det inn. Tusen takk for debatten.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:24:42]: Det ble sagt av representanten Høybråten at frivillige organisasjoner skyves ut. Det er en påstand som mangler dokumentasjon. Både innenfor barnevernet og på andre områder ønsker vi, på linje med Kristelig Folkeparti, et sterkere skille mellom det som er kommersielle aktører, og det som er ideelle aktører. Kristelig Folkeparti har vært opptatt av dette også i andre saker i Stortinget. Vi er enig i at det skal igangsettes et slikt arbeid, slik at ikke ideelle organisasjoner behandles på samme måte som kommersielle. Det har vært viktig for oss.

Når det gjelder Kirkens Familievern, har jo de en lang historie. De har også omstilt seg og møter familier med åpne armer enten det er familier som er «homofile», eller andre. Slik jeg kjenner Kirkens Familievern, har de mye omtanke og lite moralisering. Vi har god dialog med Kirkens Familievern. Og jeg vil understreke at vi ønsker et tosporet familievern, og vi ønsker å gi private ideelle organisasjoner like gode rammebetingelser som offentlige organisasjoner.

Jeg er kjent med at organisasjonen Kirkens Familievern har hatt et ønske om å samle alle kirkelige familievernkontorer i én stiftelse, under Diakonhjemmet. Det har vært forhandlinger i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om de økonomiske forutsetningene for dette. Departementet har tatt til etterretning - det har jeg også gjort - at Diakonhjemmet i januar 2008 valgte å trekke seg fra videre forhandlinger med Bufdir. Men uavhengig av organisasjonsform vil de kirkelige familievernkontorene fortsatt bli fullfinansiert av staten.

Jeg takker for denne diskusjonen. Til slutt vil jeg også henvise til et oppslag som stod i Vårt Land i forrige uke, som viser at norske foreldre bruker stadig mer tid sammen med barna sine. Vi får stadig et inntrykk av at alle prioriterer jobb, og at barna nedprioriteres, men i Norge har vi altså klart å skape et system hvor det er mulig å kombinere arbeid og omsorg for barn. Det tror jeg er til beste for familiene, og jeg tror også det er et godt, forebyggende familievern.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.