Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. - Det anses vedtatt.

André N. Skjelstad (V) [10:47:41] (ordfører for saken): Vi skal i dag behandle representantforslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Arne Sortevik, Karin S. Woldseth og Kari Kjønaas Kjos om å sørge for at ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole får sine søknader om krigspensjon vurdert på nytt.

Begrunnelsen for forslaget er at den 4. oktober 1944 ble Laksevåg kommune og Holen skole utenfor Bergen bombet av allierte fly. Mange, både barn og voksne, ble drept eller skadet. 193 personer omkom den dagen, og de materielle skadene var enorme. Noen fikk skader som først i senere år, i alderdommen, er blitt tydeligere og bidrar til å gjøre pensjonisttilværelsen vanskelig, både helsemessig og økonomisk.

I boka «Vi reiste oss igjen» - et 60-årsminne om 4. oktober 1944 - uttaler formannen i Minneforeningen av 4. oktober 1944, Nils Lexander, følgende:

«Ser man bort fra Finnmarkskommunene, var Laksevåg den mest krigsherjede kommunen i landet.»

Da den allierte invasjonen i Frankrike kom den 6. juni 1944, ble tyskerne nødt til å rømme franske havner og flytte sine ubåter til havner i andre land. De fleste ble plassert i Norge. Ca. 100 ubåter kom til Bergensområdet i løpet av sommeren og høsten ifølge boka «Vi reiste oss igjen».

Det er gitt en god begrunnelse i framstillingen i representantforslaget. I tillegg vises det til at på Holen skole omkom 61 barn, 2 lærere, vaktmesteren og 16 hjelpepersonell fra Det sivile luftverns førstehjelpstjeneste. 36 mennesker ble drept på Kleivdals Lærfabrikk og 11 hos Bernt Iversen & Søn. Dette kommer godt fram i begrunnelsen til saken, som vi har behandlet i komiteen.

Det var på tide at denne saken nå fikk en løsning. Det har tatt tid. Venstre er tilfreds med at ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole nå får en ny vurdering i forhold til å motta krigspensjon. Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med den annen verdenskrig. Imidlertid har det i ettertid vist seg at behandlingen av flere av ofrene ikke har vært god nok, og at de rapporter og vurderinger som tidligere er lagt til grunn, ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til barns opplevelser av traumer i etterkant i forbindelse med krigshandlinger. Venstre er derfor tilfreds med at ofrene nå får en ny vurdering i NAV, og forutsetter at dette kan skje så raskt som mulig med tanke på noen av ofrenes alder.

En samlet komite synes det er viktig å trekke fram den betydelige innsatsen som Minneforeningen for Holen skole og Rolf Andersen har gjort gjennom mange år, for å dokumentere ofrenes fysiske og psykiske lidelser og senskader av betydelig art som følge av opplevelsene. Det har vært møter med komiteen, og det er laget en film. Uten denne innsatsen hadde ikke vi som politikere vært klar over omfanget av senskader og opplevelser som disse har vært utsatt for.

Vi har heldigvis i vårt land vært forskånet for krig på eget territorium de siste 60 år. Vi er vant til å leve fredelig innenfor eget lands grenser, noe som langt fra er en selvfølge andre steder i verden. Bombingen i Bergen og de opplevelsene som folk har hatt i Finnmark og i Nord-Troms, er det viktig at noen dokumenterer og fortsetter å snakke om.

Som sagt er vi fornøyd med at saken til ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole nå får en løsning. Men det er flere andre grupper som burde fått vurdert sine saker, og vi forutsetter nå at huleboerne og de tvangsdeporterte i Finnmark og Nord-Troms får sine saker gjenopptatt etter samme prinsipp om presumpsjon der krigspåkjenningen fyller belastningskriteriene for posttraumatisk stress. Derfor har vi også fremmet et forslag om at det blir utredet en billighetserstatningsordning i en eller annen form for huleboerne og de tvangsdeporterte i Finnmark og Nord-Troms. Og vi ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget om dette på egnet måte.

Venstre tror at det nå hadde vært klokt å bli ferdig med alle erstatningssaker som har med krigen å gjøre. Venstre mener at det som hovedregel bør være en høy terskel for å bruke en tilpasset billighetserstatningsordning. Å ha opplevd krig kan ikke i seg selv være grunn nok til å få billighetserstatning, men fortsatt finnes det grupper som har hatt krigsopplevelser, og som burde fått en vurdering i forhold til en erstatningsordning.

Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med den annen verdenskrig, bl.a. til nordmenn i japanske fangenskap. En rekke norske sjøfolk ble under den annen verdenskrig holdt i fangenskap i Afrika. I løpet av sommeren 1940 ble 26 norske skip holdt tilbake i franske kolonier. I overkant av 700 nordmenn ble internert om bord på skipene eller ble satt i fengsler og fangeleirer langt inne i ørkenen. Dette er en av flere saker som ikke har fått så mye oppmerksomhet, og ofrene har ikke fått noen form for kompensasjon fra den norske stat for sin betydelige innsats for Norge under den annen verdenskrig. For mange ble det et nesten to og et halvt år langt fangenskap.

Vi ser ikke at det er prinsipielle forskjeller på nordmenn som satt i japansk fangenskap og fangenskap i afrikanske land, og finner det derfor rimelig at det etableres en erstatningsordning for nordmenn i afrikanske fangenskap også.

Med dette tar jeg opp mindretallsforslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten André N. Skjelstad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Rune Henriksen (A) [10:52:58]: Klokken 09.05 den 4. oktober 1944 gikk luftvernsirenene på Laksevåg, og et massivt bombeangrep på den tyske ubåtbunkeren var i gang. 152 allierte bombefly droppet sin dødbringende last - 1 432 bomber - fra stor høyde, og på få minutter ble Laksevåg omskapt til et inferno av eksplosjoner, ild og røyk. Da angrepet var over, kunne man konstatere at ubåtbunkeren var praktisk talt uskadd, mens samfunnet rundt var hardt rammet av de alliertes bomber. På Holen skole døde 61 barn, 2 lærere, vaktmesteren og 16 hjelpere fra det sivile luftvern. Totalt mistet 193 mennesker livet den dagen, på skolen, på arbeidsplasser og i sine hjem. For oss som er oppvokst i fredens Norge, er det umulig å forestille seg hvilke redselsscener som utspilte seg på Laksevåg denne dagen. 193 mennesker mistet livet, mange overlevde med store og små fysiske skader som ble behandlet. I tiden etterpå måtte folk klare seg som best de kunne. Livet gikk videre, hus og hjem skulle gjenoppbygges, og det var ikke tiden til å gruble over det vonde som hadde skjedd. Etter et halvt år kom freden, og med freden kom takknemligheten overfor våre allierte som knuste Hitlers tredje rike og befridde Europa fra nazismen. For det offisielle Norge var ikke dette tiden for å snakke om skadene og smerten som var blitt påført Laksevågs beboere av de alliertes bomberegn. Man ville glemme, komme videre i livet. I en kronikk i Bergens Tidende 14. oktober 2007 påviser Trygve Gulbrandsen, pensjonert lektor og offer for bombingen, at det allierte angrepet ble fortiet i de store verkene som omhandler krigen i Norge, og at denne fortielsen holdt seg svært lenge.

I dag vet vi at glemsel ikke er en god strategi for å håndtere dramatiske hendelser.

Mange av barna på Laksevåg har gjennom hele sitt liv etter bombingen slitt med ettervirkningene. Mange har slitt uten å knytte sine problemer til hendelsene den 4. oktober 1944. Tausheten rundt disse tingene har vært en ekstra belastning, fordi den enkelte har vært overlatt til seg selv. Sjelden kan man vel si at uttrykket «å føye skam til skade» har passet bedre.

Etter hvert var det en del av de overlevende skolebarna som i godt voksen alder begynte å søke krigspensjon. Svært mange av disse opplevde å få avslag på sine søknader, fordi Rikstrygdeverket mente at det ikke var sammenheng mellom de problemer de i dag har, og opplevelsene under krigen.

Krigspensjoneringslovene har sin opprinnelse tilbake til 1946. Varig men eller nedsatt arbeidsevne på grunn av krigsskade gir rett til pensjon. Det såkalte Eitinger-utvalget gikk i sin tid gjennom søknader om pensjon på grunn av psykiske plager, og praksis siden 1990 er basert på utvalgets forslag om presumpsjon for årsakssammenheng. Det vil si at grupper av krigsdeltakere med psykiske plager får pensjon uten individuell behandling. Barn som ble begravd i ruinene over en viss tid etter bombeangrep, ble omfattet av en presumpsjonsordning. For Holen-barna har praktiseringen av denne regelen ikke vært tilfredsstillende. Det har etter hvert blitt satt store spørsmålstegn ved det grunnlaget Rikstrygdeverket har hatt for å avslå søknader om krigspensjon. Det har særlig blitt framholdt at man i de senere år har fått mye kunnskap om hva krigshandlinger gjør med barn, hvordan krig oppleves, hvilke traumer barna påføres og hvordan dette påvirker deres liv.

Minneforeningen av 4. oktober 1944 har gjort en kjempejobb for å få fram denne saken for myndigheter, politikere og media. Gjennom sterke vitnesbyrd om hva som skjedde den 4. oktober 1944, og hva som har skjedd gjennom etterkrigstiden med de overlevende, har de skapt et stort engasjement for saken.

I oktober 2006 bad Arbeids- og inkluderingsdepartementet NAV om en redegjørelse for praktiseringen av bestemmelsene om krigspensjon for huleboerne i Finnmark og for Holen-barna. I juli i fjor kom en foreløpig rapport hvor NAV bad om en oppdatert ekspertutredning om senvirkningene av krigspåkjenninger hos barn. Rapporten forelå i mars i år, og den konkluderer med en anbefaling om at presumpsjonsprinsippet kan innføres for dem som ble direkte rammet av bombingen, og som i voksen alder har fått påvist psykisk skade som er forenlig med posttraumatisk stress. Den 14. mai kunne statsråd Bjarne Håkon Hanssen annonsere at anbefalingen fra ekspertutvalget vil bli fulgt, og at alle Holen-barna som har fått avslag, vil få sin sak gjennomgått på ny i lys av denne nye praksisen. Dette er en seier for dem som har kjempet trassig og utålmodig i en årrekke. Jeg tør påstå at uten Minneforeningen av 4. oktober 1944 ville vi ikke ha kommet dit vi er i dag på dette området. Det er derfor all grunn til å berømme representantene for denne foreningen. De har fremmet sin egen og sine barndomsvenners sak på en måte som avtvinger stor respekt. Jeg vil også benytte anledningen til å gi statsråd Bjarne Håkon Hanssen en stor honnør for hans engasjement i denne saken. Det har vært tett kontakt med minneforeningen gjennom det siste året, og det er min oppfatning at dette har blitt satt stor pris på av en gruppe som ikke har fått for mye oppmerksomhet om sin sak i årene etter 1944.

Robert Eriksson (FrP) [10:58:24]: Det er liten tvil om det som skjedde den 4. oktober 1944. Det er godt dokumentert både i Minneforeningens bok «Vi reiser oss igjen» og i lokalsamfunnet. Det er også godt dokumentert av de menneskene som faktisk opplevde hendelsen, som våknet den 4. oktober, en høstdag i slutten av annen verdenskrig, og egentlig bare hadde et håp om å gå på skolen, en helt vanlig skoledag på en helt vanlig dag. Selv om det var krig, selv om det var litt spesielle tilstander, hadde man ikke forventet eller trodd på noe slikt som skjedde den dagen, at 152 allierte fly kom innover Vestlandet med én klar målsetting, nemlig å ta ut de tyske ubåtene og ubåtbunkeren i Laksevåg. Dessverre skjedde det som skjedde. Man bombet et helt lokalsamfunn og en hel skole.

Denne hendelsen er på mange måter helt spesiell i norsk krigshistorisk sammenheng. Det var nemlig våre allierte som foretok bombingen. Det var våre allierte som sørget for at det som skjedde, skjedde, og som førte til denne forferdelige hendelsen.

Jeg vil også rette en stor takk til Minneforeningen, som har brukt utrolig mye tid, krefter og ressurser på å dokumentere og kjempe for denne saken - kjempet den fram i Stortinget, kjempet fram opplysninger som gjør det mulig for oss som stortingsrepresentanter å ta den opp og få en avgjørelse.

Det er liten tvil om at den dagen må ha brent seg godt fast, med fortvilelse, frykt og redsel for de menneskene som overlevde. Det er liten tvil om at dette har skapt store sår som aldri vil leges. Det er heller ikke noen tvil om at mange har opplevd og gått rundt med store traumatiske lidelser etter denne hendelsen. Derfor er jeg svært glad for at vi nå endelig får en ny gjennomgang av alle disse søknadene, at saken blir tatt opp på nytt.

Jeg synes det har vært uverdig at enkelte har måttet kjempe i rettsvesenet for å få krigspensjon, mens andre ikke har hatt ressurser eller muligheter til å ta opp denne saken og kjempe for den - og dermed ikke fått det. Dessverre har søknadene i de fleste sakene etter 2000 fått avslag. Derfor ser jeg fram til den behandlingen som NAV nå skal gjøre, ved at man skal gå igjennom alle disse sakene på nytt. Jeg forventer at når NAV foretar en gjennomgang av disse sakene, vil man se på dem med helt nye øyne, at man legger ekspertgruppens anbefaling til grunn, at man legger dommen fra 2005 i Gulating lagmannsrett til grunn, og at det nå ikke lenger er noen tvil om at de menneskene vi her snakker om, og som har båret på disse opplevelsene gjennom et langt liv, har hatt, eller kunne ha fått, posttraumatiske stresslidelser. Det er jo det som tidligere har vært en del av kjernen i forhold til avslagene, at man har vært i tvil om det kunne være tilfellet. Jeg er overbevist om at det ikke burde ha vært noen tvil i så henseende. Jeg er overbevist om at man må se på dette med nye øyne.

Jeg håper også at statsråden tar med seg dette i det videre arbeidet og i den kontakten han har med NAV når dette skal gjennomgås på nytt - jeg håper at man legger bort de holdningene og de synspunktene som Rikstrygdeverket hadde i 2005. Den gangen var det fire saker som ble behandlet i rettsvesenet - staten ble dømt til å betale krigspensjon til fire stykker, fire av søkerne som var fra Laksevåg og Holen skole. Den gangen uttalte Martin Andresen i Rikstrygdeverket at utfallet av rettssaken ikke ville få noen konsekvenser for Rikstrygdeverkets praksis og behandling av søkere fra Holen skole og Laksevåg.

Den type praksis forventer jeg nå er lagt til side. Den type holdning forventer jeg er lagt i en skuff når man nå går igjennom sakene på nytt, og at man nå tilkjenner disse menneskene rettmessig krigspensjon. Hvis man ikke gjør det, vil dette dessverre for de menneskene vi her snakker om, nok en gang bli et kraftig slag under beltestedet. Det håper jeg for guds skyld at vi unngår.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Torbjørn Hansen (H) [11:03:38]: Stortinget skal i dag sette punktum i en sak som handler om noe som skjedde for nesten 64 år siden på Laksevåg i Bergen.

Den allierte innsatsen mot de tyske ubåtene og ubåtbunkeren i Bergen ble vurdert å ha stor strategisk betydning for å vinne 2. verdenskrig. Derfor kom altså 152 allierte bombefly innover Vestlandet 4. oktober 1944 og slapp sin last over et militært og strategisk mål.

Det tragiske på Laksevåg, som i mange krigshendelser, var at det militære målet lå midt inne i et sivilt samfunn. 193 mennesker omkom. Bare på Holen skole omkom 80 mennesker, hvorav 61 barn. Dette var altså den største sivile katastrofen i Norge under krigen.

For dem som overlevde, har tragedien satt dype spor. De overlevende forteller om ulike lidelser, både av psykisk og semantisk karakter: konsentrasjonsvansker og hørselsproblemer. Katastrofen skjedde midt under 2. verdenskrig. Dermed stod med andre ord ikke et kommunalt kriseteam klart for å ta seg av dem som slet. Tvert imot, mange ble sendt av gårde til andre steder i landet. Saken ble møtt med taushet.

Katastrofen har i flere tiår etter krigen blitt sett på som spesiell og blitt fortiet, i og med at det var de allierte som stod bak bombingen. Det at de allierte stod bak, gjorde på en måte tapene og påkjenningene mindre «aktverdige» enn tap og lidelse påført direkte av tyskerne. Dette er kanskje krigens brutale logikk. I krig blir ting veldig sort/hvitt. Dette fikk imidlertid barna på Laksevåg føle på en totalt urimelig måte.

Jeg tror de fleste ser det opplagte i at slike tragedier har konsekvenser og kan sette varige spor. Saken vi behandler i dag, handler nettopp om hvorvidt de barna som overlevde dette traumet, og som nå er i 70-årsalderen, er berettiget til krigspensjon for plager de har fått som følge av bombingen. Kjernespørsmålet, som det norske trygdevesenet har møtt på en svært rigid måte, er om man kan legge til grunn at bombingen faktisk har påført barna som overlevde, plager i etterkant.

Tidsaspektet gjør at vi må beskrive denne saken som et lite ærerikt kapittel i norsk etterkrigshistorie. Man kan virkelig spørre seg om hvordan vårt trygdesystem fungerer når denne type spørsmål først finner en holdbar løsning så lang tid etter at katastrofen inntraff. Det kan ikke være økonomien i det, for så mange mennesker gjelder det ikke. Det kan heller ikke være frykt for presedensvirkninger, for, som sagt, dette var den største sivile katastrofen i Norge under 2. verdenskrig.

Forskning på konsekvenser av barns opplevelser og traumer etter krigshandlinger har gitt økt innsikt.

Regjeringen iverksatte, etter mye pågang både i denne saken og i huleboersaken i Finnmark, først en gjennomgang av praksis i disse sakene internt i Arbeids- og velferdsetaten. Dette arbeidet startet i oktober 2006 og var ferdig i juni 2007. Deretter satte man i gang arbeidet med å få en ny ekspertvurdering, ledet av professor dr.med. Lars Weisæth. Denne gruppen la så i mars i år fram en utredning som slår fast at en må forvente at de som ble berørt, har hatt psykiske traumer som følge av bombingen av Laksevåg og manglende oppfølging i etterkant.

Det ble også slått fast at det er grunnlag for en såkalt gruppevurdering i henhold til presumpsjonsprinsippet i denne saken. Presumpsjonsprinsippet gjelder når krigshendelse rammet en gruppe noenlunde likt i forhold til alvorlighetsgrad.

Statsråden har så i brev til arbeids- og sosialkomiteen av 13. mai slått fast at Arbeids- og velferdsdirektoratet vil gjennomgå alle avslagssaker vedrørende barn fra Holen skole og huleboersaken i Finnmark på nytt. De personer dette gjelder, må derfor ikke sende inn ny søknad eller ta andre initiativ, og gjennomgangen skal gjøres i løpet av 2008. Dermed settes det forhåpentligvis et endelig punktum i denne saken, snart to år etter at Regjeringen satte i gang den første gjennomgangen av saken.

Prosessen fram har altså ikke vært enkel. Honnøren går derfor ikke til oss politikere, eller til Regjeringen, for den del. Jeg synes imidlertid tvert imot at det er på sin plass å nevne den innsats Minneforeningen av 4. oktober 1944 og Rolf Andersen gjennom år har gjort for å dokumentere psykiske og fysiske lidelser og senskader som følge av denne tragedien. Uten dette arbeidet hadde vi opplagt ikke fått en god løsning i denne saken.

I innstillingen vises det også til opplevelser som de såkalte huleboerne i Finnmark ble utsatt for under krigen. Denne gruppen er mer uensartet enn den som overlevde bombingen av Holen skole. Men det vil også være behov for å gå nærmere inn i enkeltsaker også for huleboerne, og jeg tar i den anledning opp det forslag Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har i innstillingen om dette.

Presidenten: Torbjørn Hansen har tatt opp det forslag han refererte til.

Karin Andersen (SV) [11:08:27] (komiteens leder): Jeg slutter meg til saksordførerens innlegg og til innlegget fra Per Rune Henriksen - de gikk gjennom saken veldig grundig.

Bombingen av Laksevåg og Holen skole var av de største og mest forferdelige enkelthendelsene - om ikke den aller mest forferdelige hendelsen - som rammet sivile under krigen. At det var allierte som stod for bombingen, gjorde nok at saken i ettertid ble fortiet, og at behandlingen av saken har fått et uheldig forløp. Godt er det da at saken nå ser ut til å få en løsning.

Det er betenkelig at det skal så stor innsats til over så lang tid for å bli sett og hørt i en slik sak. Derfor har Minneforeningen fått mye ros i dag, og jeg vil slutte meg til det. Når Minneforeningen ikke har gitt seg, har den ved det sikret at rettferdigheten ikke har tapt. Det er viktig for hele samfunnet. Den har også sikret at samfunnsansvaret og etikken i slike saker ikke har lidd nederlag. Det er viktig. Det er viktig for dem det gjelder, men det er også viktig for samfunnet.

Nyere forskning har gjort at saken nå får en ny vending. Traumer etter krigshandlinger vet vi kan skade et menneske for hele livet. Det har vært allmennkunnskap, men når man skal styre slike ordninger, kreves det at det er forskningsgrunnlag for det. Forskningsgrunnlag får man i ettertid, så det blir alltid en slags etterpåklokskap. Det er vanskelig i slike saker. Men jeg synes nok, når jeg har lest gjennom noen av disse sakene, at bevisterskelen for å forstå eller godta at noen har fått skader av slike alvorlige krigshandlinger, har vært urimelig høy sett i forhold til det vanlige folk faktisk forstår kan påføres et menneske i en slik situasjon.

Denne forskningen kan forhåpentligvis bidra til at vi med kunnskap om og innsikt i hvordan krigshandlinger skader mennesker, også kan forstå hvordan de som har vært utsatt for alvorlige krigsskader, bærer dette med seg hele livet for seg sjøl, som et problem som kanskje også gir dem vanskeligheter i forhold til samfunnet rundt seg. Det er en realitet, og mange av oss som har kjent noen som har vært i fangenskap under krigen f.eks., vet at mange av dem har slitt voldsomt etterpå.

Trygderetten har vært nevnt her i et innlegg før, at nå forventer man endringer i praksis. Ja, det gjør vi. Men det er en politisk oppgave å legge de føringene som gjør at Trygderetten kan trekke andre slutninger. Det er ikke slik nå. Arbeids- og sosialkomiteen var på besøk i Trygderetten for ikke så veldig lenge siden der vi spurte nettopp om dette, og de sier helt klart at det er endringer i lovverk og sentrale føringer som må på plass før man kan endre praksis, fordi de forholder seg til et regelverk. - Så ja, det skal nå bli endringer, og den politiske oppgaven med å få til de endringene legger vi i Stortinget på plass i dag.

Det er helt riktig at rosen i dag bør gå til dem som ikke har gitt seg i denne saken, men jeg vil også gi ros til arbeids- og inkluderingsministeren, som har gjort en innsats for at vi skal komme til det resultatet vi er kommet til i dag. Det er jeg og SV veldig glad for at vi gjør.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:12:42]: Jeg er svært glad for at saken om krigspensjon for ofrene etter bombingen av Laksevåg og Holen skole nå får en løsning. Her foregikk en av de største sivile katastrofer under andre verdenskrig. Behandlingen av disse ofrene har vært en skamplett på norsk etterkrigshistorie, og det er på høy tid at det blir gjort opp for denne uretten.

Kristelig Folkeparti slutter seg helt til de vurderingene som ekspertgruppen har gjort om presumpsjon, og til at ofrene nå får en ny vurdering i NAV. Jeg legger til grunn at dette må skje så raskt som mulig med tanke på alderen til enkelte av ofrene.

Innsatsen fra Minneforeningen av 4. oktober 1944 og Rolf Andersen har vært helt avgjørende for denne sakens positive utfall. Det årelange arbeidet som Andersen og Minneforeningen har gjort for å dokumentere ofrenes fysiske og psykiske lidelser og senskader, er imponerende. Det viser hvor viktig enkeltpersoner og ideelle organisasjoner kan være, og er en bekreftelse på at det norske demokratiet tross alt har en evne til å korrigere feiltrinn, selv om det kan ta lang tid. Vi må aldri glemme at samfunnet bygges best nedenfra.

Jeg er glad for at et samlet storting understreker at det vil være naturlig at huleboerne og tvangsdeponerte i Finnmark og Nord-Troms får sine saker gjenopptatt etter det samme presumpsjonsprinsippet. Rolf Andersen har skrevet boka «Det glemte folket». Boka er sterk lesning. Her kan vi lese om at innbyggerne i Nord-Norge i en radiotale 30. november 1944 ble anmodet av daværende kronprins Olav om å motsette seg nazistenes ordre om å la seg tvangsevakuere sørover. Mange fulgte oppfordringen og ble boende i huler og jordgammer over vinteren, mens tyskerne brente husene deres og slaktet dyrene. I dag må vi passe på at disse ikke blir det glemte folket. Derfor er det beklagelig at det bare er Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre som ber Regjeringen utrede en billighetserstatningsordning for huleboerne og de tvangsdeporterte i Finnmark og Nord-Troms.

Stortinget har også vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med annen verdenskrig, bl.a. til nordmenn i japansk fangenskap. En rekke norske sjøfolk ble under annen verdenskrig holdt i fangenskap i Afrika. Dette er en sak som ikke har fått så mye oppmerksomhet, og ofrene har ikke fått noen form for kompensasjon fra den norske stat for sin betydelige innsats for Norge under annen verdenskrig. For mange ble det et nesten to og et halvt år langt fangeopphold.

Kristelig Folkeparti kan ikke se at det er prinsipiell forskjell på nordmenn som satt i japansk fangenskap, og nordmenn som satt i fangenskap i afrikanske land. Jeg mener derfor at det er rimelig at det etableres en erstatningsordning for nordmenn som var i afrikansk fangenskap.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:16:21]: Vi har fortsatt uoppgjorte saker etter krigsskader under annen verdenskrig. Mer enn 60 år etter krigens slutt er det fortsatt mennesker som føler at de ikke har fått en oppreisning i form av krigspensjon som de mener seg berettiget til. Barna som ble utsatt for bombingen av Holen skole, og huleboerbarna på Sørøya i Finnmark, er blant disse.

Jeg er svært glad for det omfattende arbeidet som er gjort etter anmodning fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Jeg vil legge til: Noen sier at statsråden her ikke fortjener noen oppmerksomhet, men statsråden har faktisk grepet direkte inn og sørget for at vi har fått det grunnlaget som vi i dag har, for å få dette på plass. Det er jeg veldig glad for. Jeg er glad for det arbeidet som er gjort for å klargjøre om vi tidligere har hatt god nok kunnskap om barns reaksjon på krigsopplevelser, og de senskader slike opplevelser kan gi. Det er det vi har fått utredet, og som tidligere ikke har blitt lagt til grunn. Gjennom dette arbeidet får vi nå en ny praksis som for mange nok kommer sent - for sent, kan vi gjerne si - men som samtidig representerer en erkjennelse av at problemer mange har slitt med gjennom et langt liv, kan føres tilbake til de store påkjenningene de ble utsatt for under krigen.

Når det gjelder huleboerbarna på Sørøya, ble jeg først gjort kjent med deres situasjon av tidligere ordfører i Hasvik kommune. Senere har jeg fått anledning til å orientere meg nærmere om huleboerbarna og barna fra Holen skole gjennom kontakt med Rolf Andersen, som mange har nevnt, og Minneforeningen av 4. oktober 1944, som også mange har nevnt og gitt honnør til her tidligere. Uten den innsatsen som disse har gjort for å dokumentere barnas sak, ville vi antakelig ikke hatt mulighet til å yte flere rettferdighet gjennom at sakene nå blir gjenopptatt. Da ville ikke statsråden hatt mulighet til å gå inn i denne saken og be om de vurderinger som vi nå har fått på bordet.

For huleboerbarna har situasjonen vært ekstra vanskelig. Det vil jeg gjerne understreke. De kom fra det samme området, men de ble spredd under evakueringen av Finnmark og ikke minst etter hjemkomsten til Norge etter krigen. Huleboerbarna har i liten grad kunnet samordne sine erfaringer og sine interesser. Derfor har nok Rolf Andersens arbeid betydd spesielt mye for dem. Uten hans innsats ville veldig mange i deres situasjon ikke hatt mulighet til å nå fram til en vurdering for krigspensjon.

Statsråden viser i sitt brev til at Arbeids- og velferdsdirektoratet på grunnlag av de ekspertvurderinger som er framlagt, på nytt vil gå gjennom alle avslagssaker som gjelder krigspensjon for barna fra Holen skolen og huleboersakene, og at denne gjennomgangen skal gjøres i løpet av 2008. Dette er det viktige og positive utfallet av denne saken, som mange av oss på Stortinget har arbeidet med i lengre tid. Vi må være tilfreds med at dette kommer på plass nå.

Så har komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet valgt å fremme forslag i en sak som ikke er en del av representantforslaget, og som nylig har vært til behandling i Stortinget. Norske sjøfolk som ble holdt i fangenskap i Afrika i de første krigsårene, gjennomlevde opplevelser som fortjener oppmerksomhet, og har krav på medfølelse. Det forstår jeg at et samlet storting mener. Det er også slik at denne del av krigshistorien antakelig ikke har fått den oppmerksomhet den burde ha hatt. Så er spørsmålet om dette på beste og riktigste måte rettes opp gjennom å følge opp Fremskrittspartiets forslag om en egen erstatningsordning etter at Stortinget tidligere har uttalt at dette ikke er en naturlig måte å følge opp saken på, og etter de vurderinger Stortinget gjorde i 2006, som igjen bygde på en stortingsmelding som ble lagt fram av den forrige regjeringen. Det er altså gjort et tidligere arbeid her, og jeg spør meg om det tjener saken å ta den opp på den måten det nå gjøres, i en annen komite og et annet departement enn billighetserstatninger vanligvis ligger under. Det var jo justiskomiteen og Justisdepartementet som hadde sakene sist. Det betyr ikke at ikke også denne delen av vår krigshistorie fortjener oppmerksomhet, og at den innsats som disse personene har ytt, fortjener oppmerksomhet og fortjener erkjennelse.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:21:19]: Jeg skal starte med å innrømme at bombingen av Laksevåg og Holen skole ikke var kunnskap jeg fikk i min tid på skolen. Da jeg møtte Minneforeningen første gangen, våren 2007, var det først og fremst en historietime som jeg aldri vil glemme. Det forteller vel også litt om noe som mange her i salen har vært inne på, at nettopp det faktum at det var de allierte som stod bak bombingen, gjorde at dette på mange måter var noe skambefengt. Det har nok gjort situasjonen for dem som opplevde bombingen i Laksevåg, ekstra vanskelig.

Problemet har på mange måter vært at vi har trengt ny kunnskap for å komme videre med saken. Det møtet jeg har hatt med Minneforeningen, førte til at jeg hele tiden har forsøkt å spørre om behandlingen av sakene, og de avslagene vi har gitt, har vært basert på den nyeste kunnskapen vi har hatt om dette.

Det er feil å framstille det som om ikke noen har fått erstatning. Mange har fått krigspensjon, men mange har også fått avslag. Min innfallsvinkel til saken handler om å stille følgende spørsmål: Den kunnskapen vi hadde med basis i Eitingerutvalget, var det den oppdaterte kunnskapen? Har det skjedd mer innen forskning og kunnskapsutvikling med hensyn til hvordan den type opplevelser som disse barna var utsatt for, kan skade barna senere i livet, altså når man når voksen alder? Det gav meg grunnlag for å be NAV opprette et nytt utvalg for å bli oppdatert på kunnskapsnivået. Og det gav det svaret som jeg trodde vi ville få: Vi vet mer nå, vi vet mer nå om hva som kan skje med et menneske som har vært utsatt for denne typen opplevelser i barndommen. Det har igjen gitt grunnlaget for å endre politikk.

Jeg forstår at mange er kritiske til det som skjedde med disse sakene i det gamle Rikstrygdeverket. Jeg har jo ikke noe ansvar for det, så sånn sett har jeg ikke noe behov for å unnskylde, men samtidig tror jeg det er viktig å understreke at Rikstrygdeverket behandlet sakene ut fra det som da var allment anerkjent kunnskap. Så jeg tror ikke vi skal gjøre Rikstrygdeverket eller NAV til en aktør oppi dette. Jeg tror vi skal erkjenne at vi nå vet mer. Det gir grunnlag for en ny politisk instruks, og da føler jeg meg veldig trygg på at NAV vil legge det til grunn. Faktisk er det jeg har besluttet, i tråd med anbefalingene fra NAV. Så det er ikke noen motsetninger mellom det departementet mener, og det NAV mener i denne sammenhengen. Vi får nå den situasjonen som jeg har ønsket, nemlig at alle som har fått avslag på sin søknad om krigspensjon de senere årene, og som var barn og til stede i Laksevåg eller på Holen skole den 4. oktober 1944, får saken sin tatt opp til ny vurdering etter ny praksis. De trenger ikke å sende inn ny søknad. NAV vil gå gjennom sakene på nytt i løpet av kort tid. Dette vil også gjelde huleboerbarna.

Jeg er selvfølgelig glad for at vi har kommet dit hen. Det er nå viktig at sakene behandles fort. Mange av dem det gjelder, er gamle mennesker, og det er viktig at vi får avklart sakene så fort at folk kan få oppleve å få krigspensjon.

Så vil jeg avslutningsvis bare slutte meg til alle dem som har gitt honnør til Minneforeningen. Det har egentlig vært veldig sterkt å møte mange av ofrene gjennom Minneforeningen - men samtidig veldig ordentlig og skikkelig. Det er det inntrykket alle de møtene har gitt meg, som har vært min inspirasjon til å få sakene avklart.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:26:42]: Det er riktig som statsråden sier, at vi har fått ny kunnskap også gjennom den nye ekspertgruppen som har gått gjennom disse sakene grundig. De har bl.a. gått gjennom de psykiske lidelsene som disse menneskene kan ha pådratt seg, og slår fast at det er stor sannsynlighet for at så har skjedd.

Men allerede i 2005 slo man fast gjennom en rettskraftig dom i Gulating lagmannsrett at man hadde den kunnskapen. Man hadde altså tidligere kunnskap om at dette kunne ha inntruffet, og man burde fått erstatning på det grunnlaget.

Den gangen uttalte Rikstrygdeverket at man ikke ville endre sin praksis, selv om en hadde en rettskraftig dom fra en domstol i Norge. Derfor blir mitt spørsmål som følger: Vil statsråden sørge for, etter denne debatten og den jobben som departementet har gjort, at NAV blir fulgt opp på en sånn måte at man overfor Stortinget kan garantere at det blir en ny praksis i disse sakene?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:27:54]: Svaret på det konkrete spørsmålet er at det nå er lagt en ny praksis for behandling av saker hva angår barn som opplevde bombingen i Laksevåg, og barn som tilsvarende har blitt direkte berørt av krigshandlinger. Praksisen er nå lagt om etter den nye faglige rapporten.

Men hvis man leser dommen fra november 2005 i Gulating lagmannsrett, tror jeg det er en altfor enkel fortolkning som representanten Eriksson nå kommer med, at man allerede da på basis av den dommen burde ha forstått dette. Sånn er dommen ikke utformet, etter vår mening. Den er veldig individuelt utformet og danner et veldig svakt grunnlag for en praksisendring. Det var ikke tilstrekkelig grunnlag for en praksisendring. Derfor har vi gått den veien vi nå har gjort, som fører til at vi har fått en praksisendring.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:29:04]: Et humant land behandler sine landsmenn med verdighet og respekt. Ingen av oss er vel stolte av at det har tatt så lang tid med denne saken. Huleboerne og de tvangsdeponerte i Finnmark og Nord-Troms begynner nå å bli svært gamle. Tiden renner ut for mange. Hva vil - eller, jeg føler meg helt sikker på at statsråden vil, så la meg heller spørre, hva kan - statsråden gjøre for at denne gruppen skal få en så rask behandling som mulig?

Det andre spørsmålet mitt er hvorfor Regjeringen ikke engang vil utrede en erstatningsordning.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:29:56]: Som jeg har forsøkt å si, vil huleboerbarnas saker nå bli håndtert på den måten at de på initiativ fra NAV vil bli gjennomgått med basis i den nye kunnskapen vi har. NAV har fortalt meg at til sammen ca. 100 saker vedrørende barna fra Laksevåg og Holen skole og huleboerbarna vil bli gjennomgått.

Ekspertutvalget er ganske klare på at behandlingen av huleboerbarnas saker må gjøres på en vidt forskjellig måte i forhold til behandlingen av sakene fra Holen skole og Laksevåg, der gruppetenkningen kan legges sterkere til grunn enn for huleboerbarna. Men saken vil bli gjennomgått også for huleboerbarna i kjølvannet av den ekspertvurderingen vi nå har hatt.

André N. Skjelstad (V) [11:30:54]: Statsråden fortjener ros og honnør for den gode måten dette ble taklet på når det gjelder Laksevåg og Holen skole. Per Rune Henriksen sa at glemsel og taushet er ingen god strategi. Flere av oss har i løpet av behandlingen av denne saken fått tilgang til veldig mye av behandlingen av saker vedrørende spesielt huleboerne og sett hvor lang tid prosessen har tatt. Noen av sakene har tatt opptil 20 år, med avslag, prøving igjen, osv.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil han følge opp de sakene, slik at vi får en raskere avklaring? Jeg ser også hva statsråden skriver i det siste brevet, og jeg har stort håp om at det må være mulig å finne en raskere avklaring og fokusere på det.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:31:52]: NAV har forsikret meg om at de nå vil prioritere disse sakene. Det betyr at det ikke nå skal gå måneder og år før vi får foretatt den nye gjennomgangen. Jeg forventer at det skjer i løpet av noen få måneder, slik at alle sakene er gjennomgått og avklart i løpet av dette året, og gjerne så tidlig som mulig på høsten. Så vidt jeg vet, er NAV i gang med gjennomgangen på nytt, og det er altså som sagt ca. 100 saker, vedrørende barna ved Laksevåg og Holen skole og huleboerbarna, som gjennomgås med basis i at praksis er lagt om som følge av ny faglig kunnskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP) [11:32:51]: Representantforslaget der undertegnede er blant forslagsstillerne, ble fremmet i mars i fjor. Behandlingen i komiteen har tatt tid. Det har likevel gått fort i forhold til den saksbehandling som de berørte, ofrene etter bombingen ved Holen skole, har opplevd. Dette gjelder altså ikke billighetserstatning, men spørsmålet om å få krigspensjon eller ikke. Den saksbehandlingen som ligger i forkant av denne saken, er og blir etter mitt syn uverdig. Det er dessverre ikke et enestående tilfelle, men beklagelig symptomatisk for statens manglende vilje og statens unnfallenhet overfor både grupper og enkeltpersoner som har senskader etter krigshendelser de har vært utsatt for under 2. verdenskrig.

Jeg utfordrer det standpunkt at vi har manglet nok informasjon til å utvise omsorg på vegne av storsamfunnet og staten. Likevel håper Fremskrittspartiet at dette blir punktum i saken.

Jeg skal selvfølgelig også få slutte meg til rosen til Minneforeningen.

Jeg har lyst til å vise til flere av innleggene, og til bl.a. vedlegg 1 i saken, hvor man har pekt på hva som blir uttalt av saksordføreren om krigspensjoneringslovene:

«Ingen økonomisk hjelp kan råde bot på de lidelser krigen på denne måten har ført med seg, men samfunnet må føle det som sin plikt, så langt det kan å råde bot på de økonomiske følger for dem som ble rammet av krigen (…).»

Dette skulle vel spesielt gjelde i 2008, som det gjaldt i 1946. Det er også grunn til å vise til en annen ting som er omtalt i saken, nemlig at Laksevåg kanskje var den mest krigsherjede kommunen i landet. Det er selvfølgelig også grunn til å vise til den nye ekspertvurderingen som er kommet i 2008, til å peke på, slik flere andre har gjort, dommen i lagmannsretten i november 2005 og ikke minst den reaksjonen som kom fra en representant for Rikstrygdeverket i etterkant. Det viser holdninger som er uakseptable, og det er selvfølgelig uakseptabelt om slike holdninger skulle bli videreført av NAV.

Jeg har i andre helse- og sosialsaker etterlyst en vær varsom-plakat for offentlig myndighet og for NAV i særdeleshet. Beklageligvis er det faktisk en god idé fortsatt. Det er beklageligvis også slik at for ulike departementer og statsråder kunne det være greit og nyttig med både en vær varsom-plakat og en tenk selv-plakat. Men i denne saken ser det ut til at denne statsråden har tenkt, og det er bra. Min ros går til statsråden spesielt for det som er kommet i det siste brevet, der det veldig tydelig konstateres og presiseres at det er grunn til å legge om praksis. Jeg håper det blir gjort, og jeg håper vi setter punktum for denne saken da.

Robert Eriksson (FrP) [11:36:05]: I likhet med foregående taler ikke bare håper jeg at det settes punktum i denne saken, men jeg forventer at det blir satt et punktum.

Jeg opplever også statsråden som veldig positiv, at han vil forsikre seg om at det er en framdrift i saken, og at han også vil sørge for at den framdriften opprettholdes, sånn at de menneskene som ikke har fått gjenopptatt sine saker, kan få muligheten til å oppleve at de blir gjenopptatt, og eventuelt få tilkjent krigspensjon. Det er jeg veldig glad for.

Så til det som representanten Dagfinn Sundsbø tok opp i tilknytning til de norske som var i fangenskap i Afrika. Meg bekjent er det sånn at selv om den saken er behandlet i Stortinget tidligere, har det ikke skjedd så veldig mye for den gruppa. Ingen løsning har kommet. Da synes jeg det er en litt merkelig holdning representanten Sundsbø framviser når han synes det er rart at man fremmer et forslag på nytt der man faktisk ønsker å få til en ordning også for disse, i likhet med den ordningen man fikk til for norske som satt i japansk fangenskap. Det kan ikke gagne saken at den skal forties og ikke tas opp. Her fremmer vi et generelt forslag der vi ber om å få en vurdering av en erstatningsordning. Vi går ikke inn og sier konkret hvilken erstatningsordning det skal være, men vi ønsker å få en vurdering av en erstatningsordning, bare for å få muligheten til å få vurdert saken på nytt. Vi er overbevist om at også det vil være riktig for å kunne avslutte et annet kapittel i norsk krigshistorie.

På den bakgrunn ønsker jeg også å ta opp det forslaget som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

André N. Skjelstad (V) [11:38:34]: Primært hadde Venstre ønsket en ordning der en kunne ha sett på erstatningsordningen for krigen generelt og ikke spesifikt på det enkelte området. Men så har vi tidligere, som representanten Sundsbø nevnte, fremmet et forslag vedrørende nordmenn i afrikansk fangenskap. Derfor kommer Venstre til å stemme for forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.