Reidar Sandal (A) [10:04:06] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Statsrekneskapen for 2007 er ei omfattande framstilling. Materialet er definitivt ikkje lett tilgjengeleg, og vi kan neppe rekne med at stortingsmeldingar med eit slikt innhald blir noka stor folkelesing. Til det er nok bodskapen både for detaljert og for teknisk, og slik må det vere dersom ein skal halde ein fagleg standard.

Statsrekneskapen for 2007 er likevel til å få forstand av, også for oss som ikkje er statsautoriserte revisorar. Hovudbodskapen er svært gledeleg. Rekneskapen viser ein økonomi i landet vårt som er uvanleg sunn og uvanleg sterk. Det er det all grunn til å glede seg over.

Vi er privilegerte i Noreg, der vi har ei regjering som kan fremje ei stortingsmelding med eit så positivt innhald som vi her ser eksempel på. Og vi er privilegerte fordi vi som parlamentarikarar kan drøfte og kvittere ut ei sak av denne typen med eit så viktig innhald utan at det forårsakar dei store politiske bølgjene.

Framstillinga om statsrekneskapen for 2007 har nokre hovudkomponentar. Ein av dei er den såkalla løyvingsrekneskapen, som viser samla løyving og rekneskap for kvar post i statsbudsjettet. Det inneheld òg eit kapitalrekneskap, som får fram staten sine eigedelar, staten si gjeld og staten sin eigenkapital. Meldinga gir òg ei oversikt over rekneskapen på Svalbard, og til slutt finn vi i stortingsmeldinga oversikt over det statlege garantiansvaret, tilsegns- og tingingsfullmakter og ei oversikt over dei aksjane som staten eig.

Vi har som sagt ein svært god økonomi i landet vårt. Dei samla inntektene i statsrekneskapen for 2007 var på ca. 1 030 milliardar kr, mens utgiftene var på ca. 715 milliardar kr. Nettoinntektene frå petroleumsverksemda er på ca. 316 milliardar kr, fordelte med 337 milliardar kr i inntekter og 21 milliardar kr i utgifter. Dei samla inntektene utanom petroleumsverksemda og lånetransaksjonar er på ca. 293 milliardar kr, mens utgiftene er 1-2 milliardar kr høgare.

Statsrekneskapen viser eit oljekorrigert underskot på 1,3 milliardar kr. Ved nysalderinga av statsbudsjettet for 2007 blei det lagt til grunn eit oljekorrigert underskot på 2,8 milliardar kr, så underskotet er altså blitt mindre med tida. Inntektene auka med vel 5,5 milliardar kr, mens utgiftene auka med ca. 4 milliardar kr samanlikna med anslaga i nysaldert budsjett for 2007. Det strukturelle oljekorrigerte underskotet for 2007 er no rekna til 57,8 milliardar kr. Dette er ca. 13 milliardar kr lågare enn anslaget i nasjonalbudsjettet for 2007.

Når det så gjeld dei samla skatte- og avgiftsinntektene frå Fastlands-Noreg, viser statsrekneskapen for 2007 at desse inntektene auka frå ca. 562 milliardar kr i 2006 til ca. 633 milliardar kr i 2007, ein vekst på ca. 12,5 pst. Sterkare auke i den økonomiske aktiviteten og sysselsetjinga enn det som blei lagt til grunn hausten 2006, har ført til at skatte- og avgiftsinntektene blei vel 43 milliardar kr høgare enn i saldert budsjett for i år. Den høge veksten understrekar at det har vore høg aktivitet i norsk økonomi, og skatte- og avgiftsinntektene blei 1,5 milliardar kr høgare enn det som var lagt til grunn i det salderte budsjettet.

Frå saldert budsjett til nysaldert budsjett gjekk inntektene frå petroleumsverksemda ned med ca. 43,5 milliardar kr, mens utgiftene til petroleumsverksemda auka med knappe 2 milliardar kr. Den netto kontantstraumen frå petroleumsverksemda gjekk dermed ned ca. 45 milliardar kr, til 320 milliardar kr. Nedjusteringa må m.a. sjåast i samanheng med lågare produksjon enn det som var lagt til grunn i saldert budsjett, sjølv om høgare petroleumsprisar trekte i motsett retning.

Vi er som sagt ekstremt heldige i Noreg. Den store rikdomen av olje og gass har gjort oss i stand til å ha ei heilt anna velstandsutvikling enn dei aller fleste andre land. Men rikdomen krev òg at vi tek ansvar. Verdiane må forvaltast godt, slik at komande generasjonar òg kan ha glede av dei. Dessutan må vi sørgje for at dei ekstra ressursane blir fasa inn i økonomien i ei slik takt at økonomien ikkje går over styr. Det var for å møte desse utfordringane at Stortinget vedtok at det skulle utarbeidast nye retningslinjer for den økonomiske politikken heilt i byrjinga av dette hundreåret. Retningslinjene inneber at petroleumsinntektene gradvis blir fasa inn i økonomien om lag i takt med venta realavkasting av Statens pensjonsfond - Utland. Budsjettpolitikken skal dermed medverke til ei stabil utvikling i norsk økonomi. Intensjonen bak desse retningslinjene var å sørgje for ein jamn auke i bruken av olje- og gassinntekter til eit langsiktig, forsvarleg nivå. Samtidig opna dei for at handlingsfridomen som petroleumsinntektene gir oss, kan brukast til å stimulere produksjon og sysselsetjing i periodar med høg og aukande arbeidsløyse. Motsett vil det vere nødvendig å halde igjen i budsjettpolitikken i periodar med låg kapasitetsutnytting og presstendensar i økonomien, slik vi ser eksempel på no om dagen.

Bruken av petroleumsinntekter blir målt med det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskotet. Ved utrekning av det strukturelle oljekorrigerte underskotet blir det m.a. teke omsyn til at delar av staten sine inntekter og utgifter endrar seg med konjunkturane, og til endringar i rekneskapsforholda. På den måten blir det lettare å samanlikne pengebruken og presstendensar mellom ulike år.

Finanskomiteen tek meldinga til orientering. Eg konstaterer at under behandlinga i komiteen har Framstegspartiet gjort eit stort nummer av at vi i vårt rike land, som komitemedlemene uttrykkjer det, har mange uløyste oppgåver. Partiet skuldar andre for å mangle evne til å forvalte norske ressursar på ein god måte. Kritikken frå Framstegspartiet i denne innstillinga er ramsalt, men ikkje spesielt godt dokumentert.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:13:49]: Nær sagt alle faktorer i verdenshandelen taler til Norges fordel. Vi eksporterer olje og gass til rekordhøye priser, vi importerer forbruksvarer fra utviklingsland til rekordlave priser, og vi har tilgang til ekstra arbeidskraft gjennom EØS-avtalen.

Norge er pr. i dag muligens det landet som tjener mest på en liberal verdenshandel, og vi burde alle fremstå som varme forsvarere av frihandel.

Felles for utviklingstrekkene er at de skyldes faktorer som norske politiske myndigheter i liten grad påvirker.

Med et slikt utgangspunkt påhviler det oss et stort ansvar å forvalte våre unike muligheter til beste for hver enkelt og for fellesskapet. Det er i gode tider Regjeringen plikter å legge til rette for dårligere tider. Her svikter beklageligvis Regjeringen på de aller mest sentrale områdene. For mens norsk økonomi går så det suser, velger Regjeringen å sitte musestille og håpe på at de gode tidene vedvarer. Regjeringen reduserer satsingen på forskning, nedprioriterer satsingen på alternativ energi, opprettholder et rekordhøyt skatte- og avgiftsnivå og overser fullstendig behovet for investeringer i infrastruktur som vei, bane, utstyr til forsvar og politi samt offentlige bygg. Istedenfor håper Regjeringen at den vil bli målt etter hvor mye penger den klarer å spare i et fond investert i våre konkurrentlands bedrifter.

Mens gresset gror, dør kua!

I løpet av Regjeringens tre leveår har argumentasjonen knyttet til den såkalte handlingsregelen variert.

I 2006 var hovedargumentet for å holde seg til handlingsregelen at Norge ville trenge de oppsparte midlene til fremtidige pensjoner. Etter hvert som Pensjonsfondet vokste med rekordfart, innså Regjeringen at størrelsen på fondet ville overgå behovene med tanke på fremtidens pensjoner. Ikke minst ble det stadig vanskeligere å forklare hvorfor akkurat Norge trengte tusenvis av milliarder på bok, samtidig som andre land i samme demografiske situasjon ikke ser et tilsvarende behov.

I 2007 var kronargumentet at det ikke er mulig å bruke mer penger over statsbudsjettet enn nøyaktig det beløpet som Regjeringen selv foreslo, fordi Norge manglet arbeidskraft. Ifølge Regjeringen ville mer bruk av penger straks bli etterfulgt av krav om høyere lønninger, slik at samfunnsøkonomien totalt sett ville være negativ. Denne påstanden viste seg imidlertid også å være gal. EØS-avtalen sikret tilgang på arbeidskraft innenfor de områdene hvor behovet var størst, og arbeidskraft fra Øst-Europa utvidet kapasiteten i norsk økonomi uten at lønnsøkningen ble uforholdsmessig høy.

I debatten om årets statsbudsjett var det igjen en ny vinkling på argumentene. Fokuseringen på den angivelige mangelen på arbeidskraft ble tonet ned og erstattet med argumentet om at enhver tilleggskrone over statsbudsjettet ville føre til uhåndterbart press i norsk økonomi. Og igjen tok Finansdepartementets tallknusere grundig feil.

Ja, jeg vil påstå at aldri har Finansdepartementet tatt mer feil med hensyn til utviklingen i norsk økonomi enn akkurat i 2007. I saldert budsjett viste det seg at skatteinntektene fra Fastlands-Norge var 41,8 milliarder kr høyere enn Regjeringen hadde beregnet i statsbudsjettet elleve måneder tidligere. Dersom man beregner en gjennomsnitts moms/skattesats på 25 pst., innebærer en skattegevinst på 41,8 milliarder kr en tilleggsaktivitet i norsk økonomi på ca. 160 milliarder kr - 160 milliarder kr!

Med andre ord, norsk økonomi klarte en aktivitetsvekst på hele 160 milliarder kr uten at dette førte til uventet press på krona, inflasjon eller utflagging av norske arbeidsplasser.

La oss for argumentasjonens skyld akseptere Regjeringens og de øvrige partiers påstand om at norsk økonomi er på bristepunktet, og at ytterligere bruk av penger over statsbudsjettet vil føre til inflasjon, press på kronekurs og utflagging av arbeidsplasser. Dersom Regjeringen faktisk tror at det forholder seg slik, er det jo komplett umulig å forstå at Regjeringen opprettholder bevilgningene til eksempelvis Innovasjon Norge. Dette er jo en organisasjon som har i oppdrag å skape aktivitet og press i norsk økonomi. Det er faktisk organisasjonens eksistensberettigelse! Regjeringen skryter av bevilgninger i inneværende år til Innovasjon Norges virksomhet, og når vi vet at hver krone bevilget til IN skal skape 4 kr i økt aktivitet i norsk økonomi, blir Regjeringens finanspolitikk helt uten sammenheng og logikk.

Samtidig som Regjeringen selv velger å øke presset i norsk økonomi, advarer den mot forslag fra Fremskrittspartiet om å bruke penger på utstyr og tjenester kjøpt i utlandet - anskaffelser som har nesten ingen virkning på norsk innenlandsøkonomi.

Sannheten er at Regjeringen ikke har tatt inn over seg at Norges finansielle rammebetingelser er totalt annerledes enn de var for kun ti år siden. Mens man på midten av 1990-tallet slet med å få statsbudsjettet i balanse, salderes i dag budsjettet med enorme overskudd. Til tross for dette er debattene i dette huset knyttet til statsbudsjettet, omtrent som før.

Det er akkurat i disse fantastisk gode tidene at Regjeringen burde lansere noen visjoner for fremtiden, skape en infrastruktur i verdensklasse som danner grunnlag for fremtidig vekst, et læremiljø med fokus på fremtidens krav, en inntektsbeskatning som gjør at arbeidstakere i større grad kan ivareta sin egen velferd, og et investeringsklima som gjør Norge attraktivt for utenlandske kapitalister. Istedenfor velger Regjeringen å klatte på alt eksisterende, mens budsjettdebattene forblir innadvendte og preget av millimeterjustis.

Det er min påstand at denne regjeringen har latt en unik mulighet gå fra seg. Istedenfor å bruke de store pengene på de store tingene, slik Jens Stoltenberg lovet i valgkampen, har Regjeringen valgt å bruke de store pengene på å investere i de store bedriftene i våre konkurrentland. Og det er nå vi betaler prisen.

Offentlig infrastruktur forfaller, riksveinettet og jernbanen mangler penger selv til vedlikehold, Forsvaret og politiet mangler helt nødvendig utstyr, sykehusene mangler medisinske apparater som kan gi bedre behandling, og forskningsinstitutter mangler forskningsverktøy.

Samtidig som den offentlige fattigdommen vokser, øker den private rikdommen. Regjeringens svar på denne utfordringen er å nekte private institusjoner å tilby sine tjenester. I sosialismens likhetsverden er det åpenbart bedre at vi alle blir klienter i det offentlige velferdsapparatet enn at køene reduseres ved at noen mottar disse tjenestene av private aktører.

Dette er å gå baklengs inn i fremtiden. Fremskrittspartiet ønsker en motsatt tilnærming til statens enorme inntekter. For oss representerer våre gigantinntekter et fantastisk handlingsrom som gir oss unike muligheter.

Til tross for Regjeringens uttalte overbevisning om handlingsregelens velsignelser, er det merkelig å konstatere at Regjeringen i praktisk politikk velger å tøye regelens innhold til det ugjenkjennelige. Statsregnskapet viser nemlig at Regjeringen benyttet 1,3 milliarder oljekroner i 2007, noe som utgjorde ca. 0,1 pst. av forventet realavkastning av Statens pensjonsfond - Utland.

Vi skriver nå 2008, og igjen kommer de samme advarslene fra Regjeringen. Igjen ropes det ulv, ulv.

Etter å ha bommet i sine økonomiske beregninger to år på rad, hvorav 2007 var året med størst feilmargin, forlanger Regjeringen å bli trodd når den påstår at i 2008 vil prognosene slå til - det til tross for at pengene flommer inn i striere strømmer enn noen gang tidligere, rekrutteringsselskaper som Manpower melder om avtagende interesse for faglært arbeidskraft, og norske bedrifter reduserer sine ordrereserver.

Under høringen om kredittmeldingen uttalte sentralbanksjefen at han ikke hadde tro på Arbeiderpartiets planøkonomi fra 1960-tallet. Det har heller ikke Fremskrittspartiet. Det triste er imidlertid at regjeringspartiene har gjenskapt planøkonomien som økonomisk idé, og verktøyet som benyttes, er handlingsregelen i alle dens former, varianter og avskygninger.

I St.meld. nr. 16, som Stortinget skal behandle senere i dag, presenterer Regjeringen nye oppdaterte estimater for verdiutviklingen til Statens pensjonsfond. De fremskrivninger som der presenteres, er at fondet nesten vil dobles innen utgangen av 2011, til om lag 3 500 milliarder kr.

Dersom man legger dagens oljepriser til grunn, noe de fleste vil betrakte som konservativt, og samtidig tar hensyn til selskapenes produksjonsestimater, vil Statens pensjonsfond passere 10 000 milliarder kr innen 2022. Dette er åtte år tidligere enn Regjeringens anslag fra i fjor. Dersom man legger en slavisk tolkning av handlingsregelen til grunn for et slikt beløp, vil den i år 2022 være på hele 400 milliarder kr. Det bør være åpenbart for alle at en budsjettpolitikk som automatisk knytter seg opp mot en regel som på få år inviterer til slike enorme svingninger i statsbudsjettet, verken er fornuftig eller bærekraftig.

I et historisk perspektiv gav handlingsregelen oss mulighet til å benytte 4 pst. av 100 milliarder kr i 1998 og altså 4 pst. av 10 000 milliarder kr i år 2022.

Fremskrittspartiet mener derfor at dagens handlingsregel er uegnet som budsjettpolitisk verktøy, og vi frykter at den på sikt vil gjøre et enda høyere antall nordmenn til passive mottagere av stønadsordninger.

Fremskrittspartiet ønsker istedenfor en regel som skiller på hvordan pengene over statsbudsjettet blir brukt. Vi ønsker å skille investeringer og forbruk, vi ønsker langtidsbudsjettering, og vi ønsker at utgiftsveksten på forbrukssiden knyttes opp mot den reelle veksten i norsk økonomi. Vi ønsker med andre ord å sette tæring etter næring.

For å få dette til må vi som nasjon legge grunnlaget for at landet har næringer å leve av etter at oljen og gassen er ferdig utvunnet. En slik målsetting kan best nås ved å satse på forskning og utdanning kombinert med massiv satsing på utbedring og utvikling av nasjonal infrastruktur.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen Agdestein (A) [10:23:51]: Representanten Christian Tybring-Gjedde har vært innom mange aspekter ved norsk økonomi. Investeringer i veisektoren er en av de tingene man er opptatt av i Fremskrittspartiet, noe for så vidt mange av oss er. Men Fremskrittspartiet er særlig glad i asfaltarbeid, har jeg lagt merke til. De mener at det stadig er en uutnyttet kapasitet der. På nyhetene i går var det en reportasje fra Vest-Finnmark, Passvik kommune, hvor de må asfaltere mye kortere veistrekninger fordi det har vært en prisstigning på 25 pst. på asfaltlegging.

Da lurer jeg på: Hvor høy skal prisstigningen på asfaltlegging bli før Fremskrittspartiet skjønner at vi økonomisk har nådd grensen for kapasitetsutnyttelse?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:24:43]: Det var mange spørsmål på en gang.

Prisen på olje har økt, og det har også noe med asfaltprisen å gjøre. Men Fremskrittspartiet tror at veiutbygging kan skje også ved å innhente kapasitet fra utlandet, slik at en kan satse på massiv veibygging på den måten. Vi har også regelmessig kontakt med bransjen, som sier at det finnes ledig kapasitet, og vi vil utnytte den ledige kapasiteten som finnes.

Selvfølgelig er det en grense for hvor mye dette kan koste. Med konkurranse fra utlandet vil prisene presses ned, men når Regjeringen selv velger ikke å dempe avgiftene på olje, som asfalt er avhengig av, ja vel, da lager den ris til egen bak. Fremskrittspartiet har foreslått å redusere drivstoffavgiftene slik at også asfalten blir rimeligere, men det har altså regjeringspartiene valgt å ignorere. Da blir det også dyrere å bygge vei, og det er Regjeringens skyld.

Reidar Sandal (A) [10:25:44]: Eg registrerte at representanten Tybring-Gjedde prøvde å bruke sentralbanksjef Gjedrem som sanningsvitne for resonnementa sine. Han viste til at Gjedrem hadde avvist Arbeidarpartiet sin planøkonomi frå tidlegare tider. Eg deltok òg på høyringa, eg leia ho, og eg kan ikkje minnast at det var Gjedrem sin bodskap.

Men når det først er slik at representanten Tybring-Gjedde trykkjer sentralbanksjefen til sitt bryst, er spørsmålet mitt følgjande: Vil no representanten Tybring-Gjedde og Framstegspartiet lytte til sentralbanksjefen sitt råd når han i fleire samanhengar, bl.a. i open høyring i finanskomiteen, har avvist Framstegspartiet sitt opplegg om uansvarleg bruk av olje- og gassinntektene? Vil Framstegspartiet og Tybring-Gjedde lytte til det rådet frå sentralbanksjefen?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:26:41]: Sentralbanksjefen uttalte i denne høringen at han hadde ingen tro på planøkonomien fra tidligere tider. Og så vidt jeg erindrer - selv om det var før jeg ble født og like etter - var det altså Arbeiderpartiet som hadde rent flertall i denne salen og førte den planøkonomien som Gjedrem viste til.

Vi lytter til Gjedrem, men det er ikke dermed sagt at Gjedrem besitter all kunnskap om dette. Gjedrem innhenter også informasjon ute i markedet. Vi innhenter også informasjon ute i markedet. Vi har også utdannelser. Vi kan også tenke selv, og det finnes andre aktører som også har gode råd til Fremskrittspartiet. Vi lytter til alle, og kollektivt vil vi finne en fornuftig politikk.

Vi har tro på at kapasiteten i norsk økonomi kan utvides ved at vi har et annet syn på økonomien. Vi tror ikke det er som Schjøtt-Pedersen tidligere har uttalt, nemlig at når du heller vann i et glass, renner det over, og så får du inflasjon. Vi tror, i motsetning til Arbeiderpartiet, at kapasiteten i norsk økonomi kan utvides på en fornuftig måte.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:27:44]: Representanten Tybring-Gjedde har mange kvaliteter. Etter det innlegget han har holdt, er å være svovelpredikant en av dem, synes jeg, Og det har vi full respekt for - i enkelte partier. Men så var det dette med prognosene - det var utrolig sterk skyts mot departementet og andre som danner det beslutningsgrunnlaget vi faktisk forholder oss til, bl.a. når det gjelder oljepris.

Så mitt spørsmål er: Kan vi nå forvente at Fremskrittspartiet i sine budsjetter vil frembringe egne prognoser for utviklingen av norsk økonomi og legge opp budsjettene ut fra det?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:28:30]: Fremskrittspartiet kommer ikke til å skape noen egne prognoser. Mitt poeng er å vise at det ikke finnes noen fasitsvar. Du kan ikke slå opp i en bok eller bruke én modell for å finne ut av hvordan utviklingen kommer til å være om ett år, to år, tre år. La oss gå 20 år tilbake i tid og så 20 år framover i tid - det er så enorme svingninger i norsk økonomi og verdensøkonomien at det er umulig å forutsi.

Det er den skråsikkerheten til regjeringspartiene vi angriper, at akkurat det kronebeløpet som finansministeren legger fram for Stortinget, er det korrekte, at ikke én krone mer skal brukes over statsbudsjettet. Vi sier: Vær lite grann mer ydmyk. Kanskje man ikke her kan være så skråsikker, kanskje det finnes andre varianter. Kanskje det finnes andre måter å se det på. Kanskje man bør tenke litt annerledes. Det er det Fremskrittspartiet sier.

Vi kommer ikke til å legge frem egne prognoser. Men vi vil vise at de prognosene Regjeringen legger frem, ikke stemmer. År etter år stemmer de ikke. Og i 2007 stemte de overhodet ikke.

Lars Sponheim (V) [10:29:32]: Jeg skal gi representanten rett i én ting, og det gjelder fleksibiliteten og kapasiteten i norsk økonomi. Veggene i norsk økonomi er nok mer fleksible enn de fleste økonomer har klart å gjette på forhånd. Der har nok representanten et poeng. Det ser vi jo av det statsregnskapet vi behandler i dag.

Men så er det også heldigvis slik at økonomien vår fungerer og er så sunn at den er det økonomene kaller automatisk stabilisator. Når gode tider blir enda bedre, virker skattesystemet og innkreving slik at du trekker inn mer kjøpekraft enn det du har budsjettert med. Det gjør at det går bra likevel. Jeg ser nå at mye av kritikken fra Fremskrittspartiet går på at man så å si vil bruke opp eller fjerne mye av den automatiske stabiliseringen av økonomien som gjør at det går så bra, tross gode tider. Er det rett? Erkjenner Fremskrittspartiet at det er viktig at disse automatiske stabilisatorene fungerer, at skatteinntektene når tidene blir bedre, øker mer enn det er budsjettert med?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:30:28]: Det er korrekt observert. Fremskrittspartiet ønsker å investere i fremtiden. Vi ønsker å investere for fremtidig vekst. Det er klart at man kan velge å gjøre som Regjeringen gjør, og som de øvrige opposisjonspartiene gjør, nemlig at man sparer alt til eventuelt dårlige tider. Det ville være mer fornuftig å gjøre som andre oljeeksporterende land gjør, nemlig å investere i infrastruktur til å skape et grunnlag, å satse på forskning og utdanning, slik at elever og studenter har muligheten til å kunne bidra til fremtidig vekst i bedrifter som har konkurransemessige vilkår, både når det gjelder skatter, avgifter og infrastruktur. I stedet gjør vi det motsatte, og vi blir rentenister alle sammen. Vi er i ferd med å utvikle oss til å bli rentenister. Stadig flere går på uføretrygd. Stadig flere får trygdeordninger. Stadig flere får sosiale ordninger - i likhetens tegn. Fremskrittspartiet tror ikke det er noe sunt tegn for norsk økonomi. Det er bedre at man satser på at folk kan få jobb og bidra til vekst i norsk næringsliv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:31:24]: Statsregnskapet er etter mitt syn et langt viktigere dokument enn det det er tradisjon for å debattere her i salen. Statsregnskapet står i en rekkefølge, med statsbudsjettet, revidert budsjett og nå regnskapet. Formålet er sjølsagt at vi kan bruke regnskapet til å drøfte hvordan det gikk, og vi kan bruke regnskapet til å drøfte hva vi lærer av det som skjedde - altså bruke statsregnskapet som grunnlag for de kommende budsjettene. Det blir sjølsagt gjort, men debatten her i salen er beskjeden på det punktet.

Gjennom den drøftinga får vi jo en mulighet til å diskutere prioriteringer av hva vi skal bruke landets enorme ressurser til, hvordan vi skal fordele ressursene på forbruk og investering, hvordan vi skal bruke ressursene i forhold til framtidig næringsutvikling og fordelingspolitikk, enten det gjelder grupper av mennesker, geografi eller over generasjoner. Gjennom den diskusjonen kan vi også få en mulighet til å diskutere nødvendige endringer av driftsmåten i vårt næringsliv, hvor vi står overfor et behov for kraftig reduksjon av vår oljeavhengighet.

Vi står overfor enorme endringer, som vil koste svært mye for å kunne omstille det norske samfunnet til det som trengs i framtida. Enhver næringsdrivende, enhver forbruker erfarer nå etter hvert konsekvensene av de økte energiprisene og hvordan man må tilpasse seg på nytt. Jeg tror få egentlig har tatt inn over seg summen av de investeringer vi står overfor.

Det som er spesielt oppsiktsvekkende i det som i dag er lagt fram, er at avstanden mellom saldert budsjett og regnskapet er oppsiktsvekkende stor. Samtidig er et svært sentralt faktum, som i altfor liten grad har kommet fram i det offentlige ordskiftet blant folk flest i bygd og by, at det som var budsjettert med oljeproduksjon fra norsk sokkel, er, når regnskapet kommer, langt lavere enn det som det ble budsjettert med.

Reduksjonen i produksjon av olje fra norsk sokkel går så raskt ned at etter min vurdering har ikke befolkninga tatt inn over seg konsekvensene av de endringene som her må skje, fordi det tappes ut i et omfang som er langt større enn det som våre beste myndigheter trodde da en gikk inn i året. Det er nok et argument for å tenke annerledes når det gjelder næringslivsutviklinga, at vi må bruke den situasjonen vi nå er i for å forberede oss på en annen situasjon. I et historisk perspektiv er oljeepoken i Norge svært kort.

Det er også et stort tankekors om vi i vår økonomiske debatt forstår økonomiens sammenhenger godt nok. Når vi nå har en reduksjon i det oljekorrigerte underskuddet på 51,3 milliarder kr i forhold til saldert budsjett, må flere enn Fremskrittspartiet stoppe opp og gjøre seg noen tanker om vi forstår økonomiens virkemåte.

Jeg vil appellere til at vi får en grundigere analyse av denne situasjonen, og at Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank også inviterer alternative økonomiske miljøer, hvor enn de er i verden, for å få alternative synspunkter og brytninger for kanskje å komme lenger i sin erkjennelse av at det er noe vi ikke forstår. Ja, vi forstår det så dårlig at vi har en avstand i forhold til det vi gikk inn med, som er spesielt stor.

Når det gjelder Fremskrittspartiets virkelighetsforståelse, skal jeg ikke si så mye om det. Men når det fra denne talerstolen fra Fremskrittspartiets side nevnes ord som Regjeringens eller Arbeiderpartiets planøkonomi, eller det nevnes uttrykk som sosialismens likhetssamfunn, tror jeg man bør korrigere slike uttalelser i forhold til hva som er den faktiske utvikling og den faktiske politikk i dag. Det er en ganske annerledes situasjon enn det å bruke en slik gammeldags retorikk.

Jeg synes Fremskrittspartiet i større grad skulle invitere de andre partiene til å diskutere: Hva er prosjektet? Hva er det vi vil med Norge? Hva er de største utfordringene? Dette for å få fram hva som er prioriteringene, hva som er dilemmaene, for vi kan ikke oppfylle alt på samme tid. Man må prioritere det som er mest sentralt, og det er ulike holdninger blant partiene om hva som er mest sentralt. Det er svært realt, men å få et slikt ordskifte vil også inspirere andre miljøer til å delta i debatten i langt større grad enn ved den overbudspolitikk og den gammeldagse retorikk som jeg synes for mange er opptatt av i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:37:09]: Det er jo slik som saksordfører Reidar Sandal sier, at det vi i dag behandler, er en slags revisorrapport om hvordan det gikk i året 2007. Det kan si oss noe om norsk økonomi, men det kan ikke si oss alt om hvordan samfunnsutviklingen egentlig er.

Jeg har vanskelig for å forstå den virkelighetsbeskrivelsen som Fremskrittspartiet legger til grunn. Vi er altså inne i den sterkeste veksten over fire år som vi har hatt siden 1960-tallet. Det kan ikke sies om det at mens gresset gror, dør kua. Vi er inne i en situasjon hvor 200 000 flere har fått jobb siden regjeringsskiftet, hvor folk flest har hatt en reallønnsutvikling på 9 pst., hvor veldig mange har fått en betydelig økning i sin kjøpekraft. Vi kan ikke beskrive det som om vi skulle vært Bangladesh eller et annet utviklingsland med veldig store utfordringer. Vi har hatt en utrolig økonomisk periode bak oss, og det er ikke så rart at ikke Statistisk sentralbyrå eller Finansdepartementet eller andre som lager økonomiske prognoser, regner at sannsynligheten for at den veksten som vi må tilbake til 1960-tallet for å finne maken til, er den vi får i 2007 og i 2008.

Så er det da spørsmål om hvordan vi bruker den handlefriheten som vi har. Det er en stor utfordring å velge klokt for vår generasjon og for framtidige generasjoner, fordi de store inntektene vi har, i stor grad skyldes at vi veksler om en ikke-fornybar ressurs i penger og bruker av pengene over statsbudsjettet. Nå er det riktignok slik at en del av dem som våknet på morgenen i dag, tror at nå bruker vi ikke oljepenger. 1,3 milliarder kr er jo ingen ting - og hva er det de har funnet på nå på Stortinget? Bruker de ikke av pengene våre? Det er jo riktig hvis vi holder oss til revisorrapporten. Men det er ikke slik vi lager statsbudsjett. Det er fordi inntektene til et land, og ikke minst i Norge, svinger så enormt at hvis vi skulle ta utgangspunkt i inntekter som svingte så enormt, måtte vi i dårlige tider gå til folk og si: Hør her, vi må kutte lønna di med 50 pst., for nå har vi ikke råd til å betale den. Eller: Vi må kutte trygden med 50 pst. Derfor har vi laget oss et slags gjennomsnitt. Jeg har ikke rukket å konsultere Det gamle testamente, men egentlig er det den samme tankegangen som lå bak ordtaket om sju magre år og sju fete år. I sju fete år hadde man gode avlinger. Så holdt man av noe, slik at man hadde noe til overs, og så brukte man det i sju magre år, og da laget man et slags gjennomsnitt for hvordan en skulle håndtere korn- og matsituasjonen. Det er det vi gjør når vi lager et strukturelt oljekorrigert underskudd. Det betyr at i tider med nedgangstider og arbeidsløshet hvor vi vet at trygdeutgiftene går enormt opp, hvor skatteinntektene faller til bunns, later vi som om vi har mer penger enn det vi egentlig har, fordi vi regner det ut fra et gjennomsnitt. Det betyr at når vi har ekstraordinært gode tider, ser vi ikke på regnskapet det året, men vi ser på hvordan det ville slå ut i gjennomsnitt. Hvis ikke slår de bølgene rett inn i norsk økonomi. I tråd med det oljekorrigerte strukturelle underskuddet bruker vi 57,8 milliarder kr av oljepengene i 2007. Det er vel anvendte penger som brukes til utdanning, helse, samferdsel og veldig mange av de andre viktige oppgavene som vi skal løse.

Så snakker mange som om disse sparepengene våre eller pensjonsfondet vårt er enormt. Men det tilsvarer altså ett års årlig verdiskaping - 2 000 milliarder kr. Det er omtrent det samme som det norske bruttonasjonalproduktet. Hvis vi skulle prøve å veksle om det bildet som er mulig for vanlige mennesker som oss å forstå, må det være som at man har en årslønn på sparekonto i banken. Det tilsvarer at en minstepensjonist har 135 000 kr på en sparekonto i banken, eller at en gjennomsnittlig lønnsarbeider med helårsjobb - altså fullt årsverk - har 420 000 kr i banken. Det er selvfølgelig mye penger. Men det er ikke slik at man kan leve i sus og dus i evighet. Det er ikke slik at vi har fått opplysninger når det gjelder framtidens pensjonskostnader som gjør at vi nå kan avblåse alt og bare dure fram som før. Det som er situasjonen, er at vi er litt heldigere enn andre land i forhold til hvordan vi skal klare å finansiere framtidens pensjonskostnader, for de aller fleste vestlige land står nå overfor en forgubbing av sin befolkning, som gjør at de som kommer etter oss, kommer til å ha helt andre forpliktelser i forhold til å betale pensjoner.

Historien om statsregnskapet for 2007 er historien om en ekstraordinær økonomisk situasjon og en ekstraordinær økonomisk vekst. Da er det om å gjøre at vi tenker på at vi skal forvalte de verdiene vi har på lang sikt. I veldig stor grad har det norske folk nytt godt av dette gjennom økte lønninger, betydelig lavere arbeidsløshet og en betydelig satsing på offentlig sektor. Så er det viktig at vi klarer å holde det innover, særlig at vi klarer å holde arbeidsløsheten så lav som den er nå, så lenge som mulig, for det kommer til sjuende og sist til å være det mest avgjørende for om vi bruker samfunnets ressurser riktig, nemlig folk, og om folk har inntekt til å betale de forpliktelsene de har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:43:58]: Finansministeren prøvde å bagatellisere storleiken på oljefondet. No ligg vi i år med dagens oljepris an til å få eit overskot på meir enn 500 milliardar kr, som er langt meir enn det ein har budsjettert med. Med dagens oljepris ligg oljefondet an til i 2030 å bli på 22 000 milliardar kr. Det vil med dagens innbyggjartal utgjere ca. 5 mill. kr pr. innbyggjar i landet.

Då er mitt spørsmål: Dersom oljeprisen held seg og oljefondet blir så stort som det ligg an til no, kjem ein på eit eller anna tidspunkt ein eller annan gong opp på eit nivå der Statens pensjonsfond - Utland er stort nok, eller er det inga grense for kor stort dette fondet bør bli?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:45:04]: Jeg har litt problemer med å forstå hva Fremskrittspartiet egentlig mener.

Det er altså kun kort tid siden representanter for Fremskrittspartiet spurte meg: Hvorfor selger vi ikke nå oljen vår på rot? Nå er prisen pr. fat 60 dollar, mye høyere enn den noensinne har vært. Nå må vi sikre oss for framtiden og sørge for at vi lager en langsiktig salgskontrakt på 60 dollar pr. fat.

Hadde vi gjort det, hadde vi tapt mye penger, for nå er prisen over 100 dollar pr. fat.

Nå er Fremskrittspartiet friskt og raskt og bruker disse pengene for hva det er verdt. Det er penger som Fremskrittspartiet egentlig ikke har, for de har solgt denne oljen til en mye lavere pris for lenge siden. Men det er nå så.

Vi har faktisk overlatt til kommende generasjoner å bestemme hvordan en eventuelt skal begynne å tære på selve Pensjonsfondet. Vi har bestemt oss for å bruke 4 pst. og det som situasjonen i norsk økonomi tillater, ut fra de konjunkturene som er, og ut fra rentesituasjonen og arbeidsløshetssituasjonen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:46:27]: Først vil jeg oppklare noe som er åpenbare misforståelser med overlegg.

Fremskrittspartiet ønsker ikke å bruke opp pensjonspenger. For det første er det en brøkdel av det årlige overskuddet som vi bruker. Vi ønsker å investere pengene og kutte i forbruket på statsbudsjettet. Vi ønsker å investere pengene i fremtidig vekst, skape de forutsetningene som gjør at et næringsliv som ikke er avhengig av olje og gass, som ikke lever av olje og gass, kan skapes i Norge. Da må man altså bygge infrastrukturen - bygge veier. Man må ha lavest mulig skattetrykk, slik at næringslivet kan bli konkurransedyktig, slik at fremtidens generasjoner kan gå inn i et næringsliv og skape verdier og ikke leve som rentenister av statsråd Kristin Halvorsens overføringer i form av alle mulige sosiale ordninger. Det er ikke slik vi skaper en nasjon. Vi skal ha noe å leve av. Det er det Fremskrittspartiet ønsker.

Mitt konkrete spørsmål til statsråd Kristin Halvorsen er: På hvilket grunnlag avviser hun et utenlandsbudsjett som skaper minimalt press på norsk økonomi, når vi allikevel har pengene investert i dollar i utlandet, kan handle i dollar i utlandet og få apparater til forskning, få medisinsk utstyr, politiutstyr og forsvarsutstyr til Norge, uten å skape press i norsk økonomi? Hva er årsaken til dette?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:47:41]: Årsaken til at vi ikke lager et eget utenlandsbudsjett, er at statsbudsjettet samlet sett har en miks av innenlands- og utenlandsbudsjett. Den miksen tar vi med når vi beregner hva slags virkning et statsbudsjett har på norsk økonomi.

I det å begynne å spalte opp hvor stor del av Kunnskapsdepartementets budsjett det er som brukes innenlands og utenlands, hvor stor del av Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og hvor stor del av Forsvarsdepartementets budsjett det er som brukes innenlands og utenlands, ligger en vurdering i forhold til hvordan budsjettet virker på norsk økonomi allerede. Vi synes ikke det er noe særlig poeng i å prøve å spalte det videre. Vi må bruke de pengene vi har, med vett og forstand, og vi må finne det som er det fornuftige nivået.

Så må jeg si at det er riktig at Fremskrittspartiet kutter i budsjettene. De kutter enormt på områdene bistand, jordbruk og jernbane. Så gir de mye skattelette, særlig til dem som har mye fra før, for de fjerner jo formuesskatten. Det er klart at det er et politisk valg. Men det er ikke vår politikk.

Lars Sponheim (V) [10:48:54]: I likhet med finansministeren er jeg urolig over Fremskrittspartiets forsøk på å lete etter muligheter til å - folkelig sagt - gå «bananas» med penger. Jeg er veldig nøktern i synet på bruken av penger.

Men jeg vil bidra til å gi Fremskrittspartiet rett i én ting. Det er at norsk økonomi synes hvert år å tåle mer enn det både finansministeren og jeg sa og trodde for et år siden. Slik har det vært i mange år, og det sier oss noe om at det skjer ting i økonomien som gjør at den fungerer litt annerledes. Vi hører det fra økonomer som møter finanskomiteen. Stein Reegård sier f.eks. til komiteen at man skjønner ikke helt hva som skjer, så det gjelder å sitte stille i båten. Vi har andre økonomer som sier noe om det samme. Jeg har selv på denne talerstol hatt den innfallsvinkel til mange av disse spørsmålene og prøvd å forstå det som skjer i vår tid.

Det går dårligere i verdensøkonomien, men oljeprisen tar av. Hva er sammenhengen? Det er vanskelig å styre i en slik sammenheng. Representanten Lundteigen sa i sitt innlegg, der det var mye jeg var enig i, mye av det samme.

Vil statsråden bidra til at vi i nasjonalbudsjettet til høsten får en kanskje litt alternativ gjennomgang av det som faktisk skjer, slik at vi kan bruke dette til å lære på en fornuftig måte, og ikke som et argument for å gå «bananas» med penger i denne salen?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:50:02]: Det er riktig at det er nye problemstillinger eller forhold som vi må lete etter en bedre forståelse av.

For norsk økonomi dreier det seg særlig om kapasiteten i arbeidsmarkedet. Tenk hvis noen for kun kort tid siden hadde sagt at det på tre år var mulig å få 200 000 flere mennesker i jobb. Da hadde man svart: Nei, det er ikke mulig. Det er nesten halve Oslos befolkning, og da teller vi med babyer og gamle damer - alt. Det har likevel vært mulig.

Det betyr at det er noe i forhold til hvordan arbeidsmarkedet fungerer, som er mye mer fleksibelt nå enn i tidligere høykonjunkturperioder. Det handler om at vi nå har et felles arbeidsmarked med EU, med nye EU-land. Det handler også om at vi klarer å mobilisere deler av befolkningen som vi ikke har klart å mobilisere før. Det gjelder i for liten grad dem som er på trygd, men i gledelig stor grad såkalte seniorer, for en av de gruppene som har økt mest når det gjelder yrkesdeltakelse, er godt voksne kvinner over 54 år.

Jeg er helt enig i at vi må gjøre alt vi kan for å lete etter nye forklaringer, for å manøvrere så presist som mulig. Men det er også mulig at dette er en tid med usikkerhet, der ikke alt lar seg forklare.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:51:32]: Først vil eg seie at eg ikkje kjenner til påstanden frå statsråd Kristin Halvorsen om at Framstegspartiet har teke til orde for å selje all oljeproduksjon på rot. Eg forstår ikkje kvar ho har det frå.

Det som er spørsmålet, er: Når statsråd Kristin Halvorsen og Finansdepartementet legg til grunn at oljeprisen i snitt skal vere 500 kr pr. fat i år, kvifor nyttar ein ikkje då sjansen til å selje f.eks. ein del av Petoros produksjon til det som er marknadsprisen i dag, nesten 700 kr pr. fat? Det har vi aldri fått noko godt svar på. Eg stiller ikkje det spørsmålet på nytt, fordi eg reknar med at eg heller ikkje får noko svar på det i dag.

Men det som eg ønskjer svar på, var det spørsmålet som eg stilte i stad: Viss oljefondet kjem opp på eit nivå som utgjer 5 mill. kr pr. innbyggjar i 2030, er oljefondet då stort nok, eller er det ikkje grenser for kor stort oljefondet bør bli?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:52:36]: Jeg vet ikke hva slags politisk karriere representanten Hagesæter har tenkt å legge opp til, men jeg kan si at i 2030 har i hvert fall jeg tenkt å overlate plassen til noen andre. Det betyr at det er de som styrer i 2030, som bestemmer det.

Vi har en ikke-fornybar naturressurs. Nå har vi teknologien til å pumpe den opp og veksle den om til penger. Så har vi sagt at av hensyn til kommende generasjoner skal vi ikke tære på selve formuen. Den skal vi gi videre, men vi skal bruke den reelle avkastningen, som vi regner med er 4 pst. Vi overlater altså noen valg til de neste generasjonene. Det betyr at de får større handlefrihet til å finne ut hva som er fornuftig å gjøre i 2030. Da er muligens representanten Hagesæter med, men jeg tror jeg kan love at jeg har gitt meg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ulf Leirstein (FrP) [10:53:49]: Det var for så vidt interessant å høre at finansministeren og partilederen i SV nok en gang kommer med en dato for når hun skal gå av. Det har hun gjort tidligere også, men denne gangen velger jeg faktisk å tro på henne, for å si det sånn. (Munterhet i salen)

Grunnen til at jeg tegnet meg på talerlisten, var det innlegget finansministeren hadde her i stad. Det er selvfølgelig ikke slik at når Fremskrittspartiet deltar i disse debattene, prøver vi å beskrive Norge som et Bangladesh eller et u-land hvor alt er fullstendig galt. Selvfølgelig er det mange områder i Norge hvor vi opplever god velferd. Selvfølgelig er det mange i Norge som har det bra. Vårt utgangspunkt i slike debatter er nettopp å påpeke at det er noen utfordringer vi kan løse hvis vi vil. Noe jeg har tatt opp mange ganger i debatt med finansministeren, er bl.a. bekjempelse av fattigdom, som finansministeren har fokusert på. Man har hatt et klart fokus på det. Det ble sagt før valget at man skulle ha fokus på det. Man sa det i begynnelsen av denne stortingsperioden, men det fokuset har altså blitt borte, slik jeg opplever det. Jeg opplever det absolutt som at det fokuset har blitt borte. Det er bare å se på det reviderte statsbudsjettet vi skal behandle i denne salen neste fredag.

Det er selvfølgelig bra at det er lav arbeidsledighet i Norge, det er kjempebra. Men hvis vi sammenligner vår arbeidsledighet med den i andre europeiske land, har vi faktisk en ganske stor gruppe mennesker som er helt utenfor arbeidslivet, som verken er arbeidsledige eller arbeidsføre, men som altså er uføre, som er utenfor og ikke kommer inn i arbeidslivet. Vi har en stor gruppe mennesker som lever på velferdsordninger, og mange av disse ønsker helt sikkert å kunne ta del i arbeidslivet. Men også der gjør Regjeringen lite.

Jeg ser at når vi har den oljerikdommen vi faktisk har, kunne vi brukt noe av den til investeringer for å løse de problemene finansministeren selv har sagt hun er opptatt av. Det velger man altså ikke å gjøre.

Det er ikke slik at Fremskrittspartiet har tenkt å gå «bananas» med bruk av oljepenger. Hvis man hadde lest Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, ville man sett at Fremskrittspartiet er det partiet som kutter mest av alle partier i denne sal i offentlig forbruk. Men vi sørger for å vri en del av dagens driftsutgifter i staten over til investeringer, noe som vil skape ytterligere vekst på sikt. Det må være poenget, for vi kan ikke leve av et fond alene. Vi må iallfall legge grunnlag for økt vekst i årene framover.

Vi diskuterer nå faktisk statsregnskapet, selv om denne årlige debatten ofte blir mer enn bare en debatt om statsregnskapet. Jeg har likevel lyst til å komme inn på det som var utgangspunktet for denne saken. Saksordføreren sa at det på mange måter er en revisorrapport, og finansministeren bekreftet det. Den revisorrapporten er veldig interessant når man ser på det konkrete regnskapet i forhold til hvor lite oljepenger man nå faktisk bruker. Jeg hørte finansministeren si at nei, det er jo ikke slik at man bare bruker 1,3 pst., man bruker mye mer, for vi har andre innretninger når det gjelder hvordan vi håndterer statsøkonomien, statsbudsjettet osv. Vel, jeg konstaterer at når denne revisorrapporten går i Regjeringens favør, er det veldig greit å forholde seg til den. Når den tydeligvis ikke går i Regjeringens favør, kommer man med unnskyldninger. Det er helt tydelig at tre år på finansministerkontoret har satt sitt preg på finansministeren når jeg hører hennes innlegg.

Noe av problemet med debatten er at da vi hadde en stor diskusjon her for halvannet år siden om det statsbudsjettet som dette er statsregnskapet for, var det helt tydelig hva som skulle være den eksakte pengebruken, og det norsk økonomi tålte. Det var finansministeren klinkende klar på: ikke en krone mer, for da ble det økt rente. Det fikk vi allikevel. Men da ville altså renten øke, og det var ikke måte på hvor ille det skulle gå med norsk økonomi. Så har vi altså fått uante skatteinntekter, man bruker mindre oljepenger enn forutsatt. Allikevel er det akkurat det man endte opp med, som er den store fasiten. Vi kunne altså ha gjort alt det Fremskrittspartiet sa, både av skattelettelser og investeringer, og allikevel kommet lavere enn det Regjeringen selv la opp til. Men det er altså uansvarlig. Jeg synes det blir fullstendig feil i en debatt å påstå at det er nøyaktig på den krona Regjeringen legger opp til, som er fasiten.

Nå må Regjeringen bestemme seg. Enten er det det man sa da man la fram statsbudsjettet, som er fasiten på hva man kan bruke i norsk økonomi, eller så må det være det statsregnskapet som er lagt fram, som man faktisk brukte, som er fasiten. Problemet til Regjeringen er at når budsjettet ikke stemmer med regnskapet slik som man forutsa, eller omvendt, bruker man nå begge deler som argumentasjon for at det var akkurat den pengebruken som var fornuftig. Vel, min påstand er at det statsregnskapet vi behandler i dag, nettopp beviser at den oljepengebruken som Regjeringen argumenterte kraftig for for halvannet år siden, faktisk var et bomskudd. Det synes jeg Regjeringen bør ta inn over seg.

Det er ikke mulig å treffe akkurat på krona, selv om jeg er helt bombesikker på at når vi kommer til høsten, vil vi igjen få et statsbudsjett fra finansminister Kristin Halvorsen hvor hun kommer til å argumentere for at det er akkurat det Regjeringen legger opp til, som er akkurat den hårfine grensen for hva man kan bruke. Fremskrittspartiet kommer sikkert til å argumentere for det motsatte. Så vil vi altså få fasiten et år etterpå, men Regjeringen må bestemme seg for hva man skal forholde seg til: Er det den oljepengebruken man legger i budsjettet, eller er det det man får i statsregnskapet, som man mener er en fornuftig oljepengebruk?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:59:41]: Vi har vel et par debatter til her i dag, så jeg har ikke tenkt å bidra ekstremt til å forlenge denne. Jeg vil bare komme med et par stikkord.

Selvfølgelig har representanten Leirstein rett i at det ikke er fiks faste størrelser vi diskuterer - det er helt opplagt. Men det er et hav av forskjell mellom stortingsflertallets utgangspunkt og Fremskrittspartiets utgangspunkt. Og dessverre er det slik at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjettet ikke gir noe svar. I sitt alternative statsbudsjett foreslår riktignok Fremskrittspartiet å kutte dramatisk på bistand, å kutte dramatisk på distrikt og jordbruk, på jernbane og diverse andre ting og bruke pengene på skattelette - pluss at man lager seg et utenlandsbudsjett og øker oljepengebruken. Men det er jo bare Fremskrittspartiets startpunkt, for så fort det statsbudsjettet er behandlet i Stortinget, begynner man bare å plusse på til nye gode formål. Det siste jeg selv opplevde i salen - jeg holder ikke telling på Fremskrittspartiets pengebruk, men det burde jeg kanskje begynne med - var da man foreslo å redusere bensin- og dieselavgiftene. Da svei man av 3,5 milliarder kr, som ingen har sett på noe regnskap. Statistisk sentralbyrå, som blir bedt om å beregne virkningen av Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og alle andre som tror på en del av det som blir sagt, får jo bare en flik av sannheten om den økonomiske politikken.

Det blir egentlig ganske spennende å se hva som egentlig skal gjennomføres, hvis det er slik at Fremskrittspartiet og Høyre skal styre landet etter neste valg. Det har jeg tenkt at de ikke skal, for vi har tenkt å vinne valget - men det hadde blitt et gigantisk eksperiment.

Så til dette som er et slags mantra, nemlig at investeringer er lønnsomt, og at drift er ulønnsomt. Investeringer betyr altså at alt man kan investere i, bruer, operaer, bygg eller hva det måtte være - gode, fine monumenter som viser at vi har brukt oljepenger - er lønnsomt for samfunnet. For det første er det feil; vi gjør mange ulønnsomme investeringer, for vi bruker ikke bare lønnsomhetsbegrepet som utgangspunkt. For det andre protesterer jeg intenst på at det som er viktig drift av den norske velferdsstaten, ikke er lønnsomt. Barnevern er lønnsomt - det er ikke investeringer, det er drift. Skole er lønnsomt, det å hjelpe barn til å knekke lesekoden er lønnsomt, for det sikrer verdiskaping i framtiden. Så dette blir en helt feil måte å se hva som er lønnsomt og klokt å bruke penger på, og hva som ikke er det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.