Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Reidar Sandal (A) [11:03:35] (komiteens leiar og ordførar for saka): I Kredittmeldinga 2007 er det lagt særleg vekt på utviklinga i finansmarknaden og den internasjonale finansuroa. Konkurransen i bankmarknaden og utviklinga for norske låntakarar får òg brei omtale. Verksemda til Det internasjonale valutafondet tek ein større del av den siste kredittmeldinga enn det som har vore vanleg i dei fleste tidlegare åra. Det er ein illustrasjon på at Regjeringa legg stor vekt på dette arbeidet. I samsvar med tradisjonen blir aktiviteten til Noregs Bank og Kredittilsynet grundig presentert.

Når det gjeld vurderingane av den finansielle stabiliteten, har fleirtalet i finanskomiteen i stor grad samanfallande synspunkt. Det er først og fremst Framstegspartiet som har avvikande oppfatningar. I synet på pengepolitikken finn vi det same mønsteret. Då ser eg bort frå vurderingane av renteutviklinga. Fleirtalet gir si tilslutning til hovudtrekka i Regjeringa sin politikk, med enkelte utfyllande kommentarar. Framstegspartiet derimot tek på nytt eit oppgjer med handlingsregelen.

Når det gjeld verksemda til Det internasjonale valutafondet, seier eit anna fleirtal, alle partia unnateke Framstegspartiet og Høgre, at ein er tilfreds med at IMFs aktivitetar og låneprodukt blir kritisk gjennomgått. Det blir dessutan poengtert frå fleirtalet at målet må vere at institusjonen reduserer aktiviteten sin til det som ligg i det opphavlege mandatet til IMF frå Bretton Woods. Regjeringa får klart positiv respons på det arbeidet som er gjort for å betre låneprogrammet. Det blir dessutan poengtert at IMF både bør redusere og avgrense rolla si i låginntektsland.

Framstegspartiet seier derimot at ein ikkje deler «flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering og privatisering».

I samsvar med god tradisjon har finanskomiteen også i år halde ei open høyring med sentralbanksjef Gjedrem i samband med behandlinga av kredittmeldinga. Sentralbanksjefen gav ein brei analyse av gjennomføringa av pengepolitikken. Deretter svarte han på ei rekkje spørsmål frå komitemedlemene. For finanskomiteen sitt arbeid er sentralbanksjefens presentasjon og vurderingar av stor interesse og verdi.

I fjor var den negative utviklinga på den amerikanske kreditt- og bankmarknaden eit karakteristisk trekk. Den såkalla subprime-krisa smitta etter kvart over til Europa. Ei rekkje internasjonale bankar har følgjeleg hatt store tap. Det er ingen gitt å slå fast kor store dei samla tapa som er knytte til finansuroa, har vore. Vidaresal av finansielle instrument i fleire ledd gjer det svært vanskeleg å få oversikt. Likevel er det heva over all tvil at mange kundar og bustadeigarar både i USA og i Europa er hardt ramma.

Det siste året har vi til fulle fått merke at finansmarknaden er internasjonal. Vi har erfart at komplekse, strukturerte, finansielle produkt er samansette på ein slik måte at sluttinvestor ikkje har vore klar over kor stor risiko investeringa hans har representert. Denne kompleksiteten har gjort det svært vanskeleg å overvake den finansielle stabiliteten. Eg meiner derfor at det er heilt forståeleg at finansuroa òg har ført til auka utlånsrenter frå bankar i vårt eige land. Dessutan har vi til fulle vore vitne til tap på investeringar i finansielle produkt og verdipapir. Fleire norske kommunar og finansinstitusjonar har hatt sviande erfaringar på dette området.

Rett nok har vi registrert ein del svært uheldige transaksjonar for enkelte aktørar på finansmarknaden i Noreg. Kredittilsynet slår likevel fast at det ikkje er grunnlag for uro for norske bankar. Årsresultata i 2007 for norske bankar viser at tapa samla sett har vore små. Likevel er det grunn til å frykte at bankkrisa kan føre til lågare vekst i mange europeiske land og i USA. I sin tur kan det lett resultere i negative utslag for norsk økonomi, spesielt ved at eksporten frå Noreg kan bli redusert.

For dei norske hushalda har gjeldsveksten vore sterk dei siste åtte åra. Kredittmeldinga dokumenterer dette. Veksten har vore driven av låge renter, sterk vekst i bustadprisane og inntektsvekst. Undersøkingar viser at det er mellom dei nyetablerte på bustadmarknaden at gjeldsbelastninga er særleg stor. Låntakarar som er yngre enn 35 år, har ei gjennomsnittleg gjeldsbelastning på 313 pst. Dette er 24 prosentpoeng høgare enn i 2006. Desse observasjonane er ganske oppsiktsvekkjande. Karakteristiske trekk er aukande gjeldsvekst, lengre gjennomsnittleg løpetid på lån og klart større utbreiing av avgiftsfrie lån. Etter mitt syn blir låntakarane på denne måten meir risikoutsette dersom det oppstår uventa renteoppgang eller bustadkrakk.

I fjor auka Noregs Bank styringsrenta med 1,75 prosentpoeng. Den enda på 5,25 pst.. Mange av våre politiske motstandarar yndar å leggje skulda for renteauken på den noverande regjeringa. Det er definitivt eit for enkelt bilde. I den samanhengen vil eg vise til forskrifta for pengepolitikken, som det var brei semje om då ho blei sett i verk i 2001. Der heiter det:

«Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.»

I forskrifta blir det dessutan slått fast at det er Noregs Bank som skal stå for den operative gjennomføringa av pengepolitikken.

Det er eit faktum at Noregs Bank allereie i 2005 varsla ein vesentleg renteoppgang. Renteprognosane er seinare blitt justerte opp fleire gonger. Grunngivinga har vore at veksten i norsk økonomi har vore uvanleg sterk, kapasitetsutnyttinga har vore uvanleg høg, og mykje tydde på at aktivitetsnivået ville halde seg oppe lenge. Høg vekst hos handelspartnarane våre har òg trekt renteprognosane i same retning.

Dette temaet stod sentralt under den opne høyringa som finanskomiteen hadde med sentralbanksjefen 22. mai i år. Han sa:

«Siden 2003 har veksten i norsk økonomi vært høy, høyere enn vi hadde ventet. Den skjøt fart både raskere og mer markert enn i oppgangskonjunkturene på 1980- og 1990-tallet. Til å være så langt ute i oppgangen var veksten uvanlig høy i fjor. Den årlige veksten i bruttonasjonalproduktet i fastlandsøkonomien var på litt i overkant av 4 pst. i de tre årene fra 2004 t.o.m. 2006. I fjor kom den over 6 pst.»

Vi kan derfor slå fast at det er uvanleg gode tider i landet vårt. Eg er svært tilfreds med den gode utviklinga som har vore i norsk økonomi dei siste åra. På denne bakgrunnen er det som forventa, ut frå forskrifta om pengepolitikken, at Noregs Bank har auka styringsrenta til eit meir normalt nivå.

For regjeringspartia er det ikkje eit mål for den økonomiske politikken å ha lågast mogleg rente. Derimot er arbeid til alle, ei berekraftig utvikling, meir rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningane heilt sentrale poeng for oss. Dersom vi derimot skulle innrette budsjettpolitikken med sikte på ei unormalt låg rente, måtte det kuttast kraftig på mange område. Det ville vere mykje dårlegare nytt for folk flest enn at renta, som varsla allereie under den førre regjeringa i 2005, no har kome opp på eit meir normalt nivå.

Årsaka til renteauken er den sterke veksten i norsk økonomi. Vi veit òg at veksten i sysselsetjinga har vore rekordhøg. Aldri før har så mange norske kvinner og menn vore i arbeid, og arbeidsløysa er svært låg. Eg er overbevist om at den svært positive utviklinga på arbeidsmarknaden og den høge inntektsveksten, som finansministeren òg viste til i innlegget sitt tidlegare i dag, har gitt mange hushald større økonomisk armslag og eit tryggare livsgrunnlag enn dei har hatt på lenge - kanskje har dei aldri hatt så gode vilkår.

Eg undervurderer ikkje dei vanskane som enkelte låntakarar kan ha med det noverande rentenivået. Det ville vere å vise lite empati. Styringsrenta til Noregs Bank er no på 5,5 pst. og svært nær den toppen som banken har lagt til grunn i den siste pengepolitiske rapporten sin. Prognosen er at renta skal setjast ned igjen i 2009 og 2010. Det kan gjere kvardagen enklare for mange av dei som kjenner presset frå stor gjeld og tyngjande renteutgifter.

No om dagen er det ikkje berre styringsrenta til Noregs Bank som er bestemmande for kva rente låntakarane må betale i sin eigen bank. Pengemarknadsrenta kan kome til å stige raskare enn vår eigen sentralbank legg opp til. Det kan lett bli konsekvensen av den stramme kredittmarknaden som har oppstått på grunn av den internasjonale finansuroa som eg viste til tidlegare i innlegget mitt. Denne utfordringa peiker også Noregs Bank på i årsmeldinga si. Sentrale analytikarar i norsk finansnæring understreka det same poenget så seint som i går.

Norske bankar finansierer seg i ikkje uvesentleg grad i andre land. Desse finansieringskostnadene har gått opp, og det har slått inn i pengemarknadsrentene her i landet. Norske bankar har velta iallfall ein god del av dette over på renta på lån til norske hushald og til norske bedrifter. Alt dette skjer sjølv om det norske banksystemet er lønsamt. Eg nemner dette poenget for å illustrere at internasjonale forhold har mykje å seie for kva kostnader norske låntakarar møter, både i person- og bedriftsmarknaden.

Eg visste det før, men etter å ha lese innstillinga frå finanskomiteen blei eg til fulle mint om det igjen: Framstegspartiet er tung i argumentasjonen mot handlingsregelen. Rett nok er eg ikkje overtydd om at debatten om kredittmeldinga er den rette arenaen for å debattere dette temaet, men ein del av synspunkta frå Framstegspartiet kan ikkje stå uimotsagde.

I komiteinnstillinga seier representantane frå Framstegspartiet:

«En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer eller offentlig forbruk.»

Eg har ingen illusjon om å få komitemedlemene frå Framsstegspartiet til å endre syn på handlingsregelen, men eg vil minne om følgjande poeng: Den omtalte regelen fastset kor mykje oljepengar som over tid skal brukast over statsbudsjettet. Dermed legg han føringar for den samla budsjettramma. Kva oljeinntekter og andre inntekter skal brukast til, blir vedteke i Stortinget i dei årlege budsjettrundane.

Eg erkjenner sjølvsagt at det kan vere lett å la seg freiste til for høg bruk av petroleumsinntektene. Kostnadene kan nemleg bli flytta til ei fjern framtid. Nettopp av den grunn må vi ha eit rammeverk for budsjettpolitikken som tvingar oss til reelle prioriteringar mellom ulike investeringsprosjekt og andre utgiftsformål, som finansministeren heilt korrekt peikte på tidlegare i dag. Alt dette må skje innanfor rammer som samla sett er ansvarlege.

På dette feltet er det eit grunnleggjande skilje mellom Framstegspartiet på den eine sida og dei andre partia i Stortinget på den andre. Eg meiner at dersom ein bryt med det synet som fleirtalet i denne salen baserer seg på i dette spørsmålet, set ein over styr den ansvarlege økonomiske linja. Effekten av ein slik politisk kurs vil vere klart negativ for folk og land.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:18:32]: Privat rikdom øker. Avstanden mellom den private rikdommen og den offentlige fattigdommen øker. Regjeringen sparer fordi økonomien ikke tåler at man bruker mer penger.

Mener representanten Sandal at skattene derfor må økes, slik vi har hørt enkelte rød-grønne politikere argumentere for - for å dra inn kjøpekraft? Eller vil representanten Sandal tillate private løsninger, slik at folk kan bruke sin private økende velstand på annet enn biler, reiser, bygging av hus osv., slik at de også kan dekke noen av sine grunnleggende velferdsbehov med egne opptjente penger?

Reidar Sandal (A) [11:19:13]: Eg takkar representanten Tybring-Gjedde for å gi meg høve til å svare på desse standardspørsmåla frå Framstegspartiet.

Når det gjeld skattenivået, er dei tre regjeringspartia einige om at vi i den inneverande stortingsperioden skal liggje på det skattenivået ein hadde i 2004. Det nivået er vi på, og den linja styrer vi etter i den stortingsperioden som vi no er inne i. Men når vi snakkar om skattar, vil eg understreke at det er viktig for oss å forbetre skattesystemet og skape meir rettferd. Det kan bety at vi skal ta meir frå dei som har aller mest å bidra med, for å skape eit betre fellesskap i Noreg.

Når det gjeld synet på private løysingar, er det regjeringspartia og Arbeidarpartiet sitt definitive syn at vi skal ha fellesskapsløysingar og korkje inspirere til eller leggje grunnlag for at vi skal ha private helse- og omsorgsløysingar. Det er ikkje vår politiske kurs, som representanten Tybring-Gjedde svært godt veit.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:20:37]: Grunnen til at eg tek ordet, er representanten Sandal si hyllest av handlingsregelen, at han er noko av det glupaste som er funne opp nokosinne i Noreg.

Vi har peikt på at det er ein del svakheiter med handlingsregelen. Ei av svakheitene er at handlingsregelen ikkje skil mellom korleis ein bruker pengane. Det er nemleg eit poeng, for dersom ein bruker pengar til skattelette, har det ein heilt annan effekt på økonomien enn dersom vi f.eks. bruker pengar på byråkratiet i offentleg sektor. Og dersom vi bruker pengar i utlandet - kjøper ting frå utlandet - har det ein annan effekt på norsk økonomi enn dersom vi bruker dei same pengane i Noreg.

Då er mitt spørsmål til leiaren av finanskomiteen: Er ikkje representanten Sandal einig i at det er ulike verknader av pengebruken, avhengig av korleis ein bruker pengane?

Reidar Sandal (A) [11:21:45]: No har vi jo høyrt eksempel her i stortingssalen før i dag på at framstegspartirepresentantane ikkje er så nøgne med sitatbruken. Vi hadde jo eit eksempel på det no frå Hagesæter si side. Eg har ikkje uttalt meg om den djupaste intellektuelle ferdigheita i utforminga av korkje handlingsregelen eller anna, men eg har sagt at det er ein operativ regel som vi styrer etter, ikkje slavisk, men i den ånda som han skal styrast etter.

Til det spørsmålet som representanten Hagesæter stiller, om å skilje mellom ulik bruk av pengar, vil eg berre seie at eg aksepterer ikkje premissane for resonnementet frå Hagesæter og Framstegspartiet om at det å bruke mest mogleg pengar til investering, for så vidt er veldig gunstig, men så er ein veldig kritisk til midlar til drift.

Eg viser til det finansministeren sa tidlegare i dag, som eg synest var veldig dekkjande òg for mi oppfatning: Det er ikkje investeringar å løyve til barnevern og utdanning, men det er nyttig, klokt og framtidsretta å gjere det, sjølv om det ikkje fyller dette framstegspartikravet som det òg blir vist til.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:23:17]: Først en aldri så liten kommentar til at de rød-grønne ikke har noen tro på private aktører innen helse- og omsorgstjenesten. Jeg må minne om at det er de rød-grønne som med Helse Sør-Øst nå fører en halsløs anbudspolitikk innenfor rusomsorgen, som gjør at man avslutter samarbeidet med frivillige organisasjoner som har pågått i en årrekke. Det er de rød-grønne i praktisk politikk.

Så var Sandal inne på at det er en del låntakere som får problemer med for høy rente, og han hadde noen vurderinger knyttet til det. I sine merknader har Kristelig Folkeparti pekt på at man kanskje burde innføre noen tiltak for å få mer forbrukervern mot de aggressive markedsførerne av forbrukerlån. Det er gjerne de som tar slike lån, som får størst problemer. Hvorfor vil ikke regjeringspartiene være med på det?

Reidar Sandal (A) [11:24:16]: For det første vil eg understreke at når det gjeld private løysingar, uttalte eg meg om kva som var vårt hovudløp. Representanten Syversen og eg er einige om at staten må kjøpe betydelege tenester innanfor helse- og omsorgssektoren, bl.a. frå ideelle organisasjonar, og dei gjer eit godt arbeid. Så la oss ikkje skape nokon strid om det.

Når det gjeld spørsmålet om å styrkje forbrukarvernet, som Kristeleg Folkeparti riktig tek opp i merknadene, synest eg det er både klokt og relevant. Det er gjort veldig mykje for å styrkje forbrukarvernet i denne regjeringsperioden. Eg viser til både endra lovgiving og regelverk på dette feltet, og vi vil gå vidare med dette spørsmålet for å sjå om vi kan få til ei forbetring - for så vidt i den ånd som Kristeleg Folkeparti legg opp til. Men vi treng litt områdingstid for å kunne vere heilt konkrete på dette.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:25:33]: Når eg nemnde representanten Sandal si hyllest til handlingsregelen, var det litt meir ei oppfatning av korleis eg tolka hans eigentlege bodskap, enn at eg siterte han korrekt. Det er riktig, det gjorde eg ikkje.

Representanten Sandal nemnde dette med investering, og det er for så vidt eit poeng at det er meir fornuftig å bruke pengar på investeringar enn på forbruk. Men det var ikkje det som var kjernen i mitt spørsmål. Mitt spørsmål var: Når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslette, noko som også kan bidra til å halde prisane nede, gir det ein annan effekt på økonomien enn om ein pøser meir pengar inn i offentleg sektor, til auka byråkrati, f.eks. i fylkeskommunen? Det er det som er mitt spørsmål. Er representanten Sandal einig i at det gir ulik effekt når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslette, og når ein bruker pengar på auka byråkrati?

Reidar Sandal (A) [11:26:38]: Eg ber om respekt for at eg ikkje kan gå inn på representanten Hagesæter sine premissar, for vi har ei heilt anna forståing av kva skatte- og avgiftsinntektene til staten skal brukast til. Eg aksepterer ikkje det utgangspunktet at det å løyve mykje til offentleg sektor ikkje er ei god plassering av pengane.

Vi vil ha ein stor offentleg sektor for å skape betre velferdsordningar i dette landet. Derfor satsar vi tungt på utdanning, derfor har vi gjort ein historisk innsats når det gjeld utbygging av barnehagane, og derfor er vi på jakt etter å skape betre ordningar for dei som slit mest i samfunnet, og som har minst ressursar å leve av. I det biletet er eg ikkje med på å knytte eit negativt forteikn til innsatsen i offentleg sektor, slik vi har sett mange eksempel på tidlegare. Det synest eg faktisk Framstegspartiet òg skal slutte med.

Jan Tore Sanner (H) [11:27:53]: En viktig grunn til den sterke kostnadsveksten vi nå har innenfor mange sektorer, og til at vi ikke får løst viktige oppgaver, er Regjeringens allergi mot private løsninger, og at man har stoppet opp moderniseringen av offentlig sektor. Dette ble også understreket av sentralbanksjefen under høringen i finanskomiteen, hvor han sier:

«Det har ikke skjedd mye nytt de senere årene som kan fyre opp under produktivitetsveksten, vil jeg vel mene, på strukturpolitikkens område.»

Han understreker gjentatte ganger at det er stort rom for modernisering av offentlig sektor.

Ser representanten Sandal at Regjeringens allergi mot private løsninger og den fullstendige stopp i moderniseringen av offentlig sektor er noe av forklaringen på de store problemene vi nå sliter med, med kostnadsøkninger og at vi ikke får løst helt nødvendige oppgaver, bl.a. innenfor omsorgssektoren?

Reidar Sandal (A) [11:29:01]: Eg er einig i at vi står overfor eit betydeleg kostnadspress både i offentleg og privat sektor, men eg er ueinig med representanten Sanner i at regjeringspartia og Regjeringa ikkje gjer ein innsats for å forbetre offentleg sektor. Vi er ikkje komne i mål, vi er ikkje komne langt nok, men vi har tankar om det, og det er gjort grep for å kome vidare. Det er nødvendig å forbetre offentleg sektor, gjere han endå meir tilgjengeleg for forbrukarane og få ein endå høgare kvalitet på tenestene.

Men igjen vil eg seie: Eg er ikkje med på å teikne eit negativt bilete av innsatsen til mange av dei som yter ein betydeleg innsats f.eks. innafor helse- og sosialsektoren. Eg er redd for at dersom vi heile tida målar dette negative teiknet, er det med på ikkje å inspirere, men å demotivere dei som i det daglege gjer ein stor innsats, anten det er på sjukeheimar eller i klasseromma.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Leirstein (FrP) [11:30:29]: Vi behandler kredittmeldingen for 2007. Som saksordføreren nevnte, er kanskje ikke dette arenaen for den store debatten knyttet til oljepengebruk og handlingsregelen. Men det er jo slik at når handlingsregelen faktisk er omtalt i dokumentet, kan jo ikke Fremskrittspartiet la en slik mulighet gå fra seg til å kommentere dette også i merknadsform. Jeg registrerer at saksordføreren også avla oss noen visitter på området. Jeg har tenkt å komme litt tilbake til det senere i innlegget.

Dette får meg for så vidt til å reflektere litt. Kredittmeldingen er egentlig en ganske traust melding, for dem som er interessert og leser denne meldingen. Jeg tror nok norsk politikk, og kredittmeldingen spesielt, hadde blitt en smule kjedelig hadde det ikke vært for nettopp Fremskrittspartiet. Det tror jeg også saksordføreren innser. Da blir det i hvert fall noe debatt, og det kan være positivt.

Men la meg nå først ta selve kredittmeldingen som sådan. Som jeg sa i fjor, synes jeg kredittmeldingen er en god melding, for den gir på en lettfattelig og god måte en oversikt over hvordan det står til med finansinstitusjonene våre, og hvordan det står til i finansmarkedet. All honnør til departement og statsråd for det. Mye av det meldingen dreier seg om, er rett og slett fakta om hvordan situasjonen er. Og det bør man jo ikke bruke mye politisk retorikk på å krangle om. Fakta er i utgangspunktet fakta. Det skal vi forholde oss til.

Så har jeg lyst til å gi ytterligere skryt til finansministeren. Da vi diskuterte statsbudsjettet i fjor høst, hadde vi en situasjon med disse såkalte Terra-kommunene, Terra-skandalen, med Terra Securities og noen kommuner. Da ble det også satt søkelys på hva rollen til Kredittilsynet er oppe i dette. En samlet opposisjon hadde en merknad i forbindelse med Budsjett-innst. S. nr. 6 for 2007-2008, finanskomiteens budsjettinnstilling, og der bad vi om at man i kredittmeldingen for 2007 omtalte særskilt disse forholdene. Det har finansministeren gjort på en særdeles grundig måte, og har vel også etter innspill fra Kredittilsynet konkludert på samme måte om hva som skal være veien videre - ikke nødvendigvis primært med hensyn til den saken som var aktualisert i fjor høst, men med hensyn til om lignende saker kan skje igjen, hvordan vi jobber, osv.

I et fritt marked som vi har på dette området, som jeg er glad for - vi har jo en meget god banknæring, vi har gode finansinstitusjoner, hele næringen mener jeg fungerer veldig godt - er det selvfølgelig også viktig at vi har kontrollapparatet på plass, slik at alt foregår etter boken. Kredittilsynet gjør på mange måter en utmerket jobb, men noen av oss stusset da vi fikk denne Terra-skandalen, da det framkom at det hadde vært veldig mange år siden Kredittilsynet bl.a. hadde hatt tilsyn med den angjeldende institusjonen. Vi har som sagt i kredittmeldingen nå fått flere innspill fra Kredittilsynet og finansministeren, og jeg føler også at dette er noe man er nødt til å følge opp videre, og det vil bli gjort.

En samlet opposisjon har skrevet i innstillingen til kredittmeldingen at vi

«mener på bakgrunn av de erfaringer man har, bl.a. med bakgrunn i saken knyttet til Terra Securities og den omtalen som er i Kredittmeldingen, at Regjeringen må ha fokus på dette området, og at Kredittilsynet følger opp i større grad».

Jeg tror vi og finansministeren er enige, slik jeg leser det finansministeren skriver i meldingen, og således er jeg glad for det. Det var skryt.

Vel, så til noen andre områder. Det er slik at når vi kommer inn på Det internasjonale valutafond, IMF, har vi fra Fremskrittspartiets side ikke blitt med på alle de merknadene som flertallet har lagt inn. La meg si det slik: På en del områder her er vi nok ganske enige, jeg tror vi er relativt enige om at IMF må gjennomgå forandring og gjøre grep. Det er det ikke noe tvil om. Men vi er nok kanskje uenige om hvor IMF skal gå, og hvilke grep som er nødvendige. Der er det rett og slett en politisk uenighet. Men jeg skal komme mer tilbake til IMF i neste sak som Stortinget skal behandle, om endringer knyttet til IMF.

Så til rentepolitikken og rentefastsettelsen. Jeg registrerer at finanskomiteens leder ikke er veldig glad for at det har vært 14 renteøkninger. Jeg registrerer også at man langt på vei ikke vil ha noe ansvar for at så er tilfellet. Jeg ville jo selvfølgelig blitt en smule forundret hvis finanskomiteens leder nå hadde tatt ansvaret på strak arm for disse 14 renteøkningene. Det kom for så vidt ikke som noen bombe i denne saken. Men det vi etterlyser på mange måter, er: Ja, det er riktig, Norges Bank fastsetter renten, men det er altså mulig, hvis Regjeringen vil, å ta noen grep for å få en annen renteutvikling enn den man har sett. Det er etter Fremskrittspartiets oppfatning mulig for Regjeringen gjennom statsbudsjettet å gjøre noen fornuftige investeringer som sørger for mindre press i norsk økonomi. Infrastruktur er en meget fornuftig investering, hvor Regjeringen kunne gjort langt mer for å dempe presset i økonomien. Man kunne ha økt pasientbehandlingen ved norske sykehus. Vi vet at av mange av de tusen som står i kø, er det mange arbeidsføre mennesker, men som ikke er arbeidsføre før de har fått den operasjonen de faktisk går og venter på. Kunne Regjeringen sørget for bedret pasientbehandling i Norge, ville vi fått disse menneskene tilbake i arbeidslivet igjen. Arbeidskraft er noe vi sårt trenger, så det hadde vært meget god politikk.

Man kunne ha drevet en helt annen skatte- og avgiftspolitikk, som hadde vært et godt incentiv i norsk økonomi, og som også hadde påvirket rentefastsettelsen, slik jeg ser det, i en annen retning enn det vi har sett nå, nemlig oppover. Når man snakker om at man har omsorg for alle dem som nå sliter med høy rente, kunne man selvfølgelig også der se det fornuftige i å gi skatte- og avgiftslettelser, slik at man ikke legger ytterligere stein til byrden for spesielt en god del småbarnsfamilier, som ofte har relativt nye huslån som de betaler mye på, som er avhengig av bl.a. bil, og som har andre utgifter i husholdningen sin. Der kunne vi altså gjort noe hvis vi ville, ved å ha en mer fornuftig skatte- og avgiftspolitikk hvor vi hadde redusert skatter og avgifter, spesielt for dem som har lite fra før. Det er ikke slik som finansministeren ofte oppfatter det, at vi på død og liv skal redusere dette for dem som har mye fra før. Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett viser skatte- og avgiftspolitikken vår. Vi ønsker primært store kutt for dem som har lite, og det har vi lagt opp til gang på gang. Jeg håper at man nå får det med seg.

Så har jeg bare også lyst til å si at når det gjelder den høringen man har med sentralbanksjefen, synes jeg det er en god institusjon, for å kalle det det, at finanskomiteen har denne høringen. Jeg synes alltid innledningen til sentralbanksjefen er god. Så får man mulighet til å stille spørsmål. Om jeg blir så mye klokere av svarene, vet jeg ikke. Om sentralbanksjefen blir så mye klokere av spørsmålene, vet jeg heller ikke. Jeg bare konstaterer at høringen som sådan er en god greie for vårt arbeid med kredittmeldingen.

Jeg har lyst til å takke saksordføreren for at han i hvert fall i innledningen sin går gjennom en del av de områdene vi er enige om, hva kredittmeldingen faktisk sier noe om. Så er vi uenige om en del områder. Jeg har ikke tenkt å dra opp noen ytterligere debatt nå om handlingsregel og oljepengebruk. Vi debatterer det så ofte. Men skulle det tas opp i debatten, så kommer jeg tilbake.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:38:13]: I innstillinga om kredittmeldinga kjem Framstegspartiet med mange og klare synspunkt på pengebruken i samfunnet vårt. Det gjer sanneleg òg den erfarne finanspolitikaren Gjermund Hagesæter i Dagens Næringsliv i går. Han uttalar:

«Jeg synes vi skal være litt mer opptatt av generasjonen som lever nå, fremfor fremtidige generasjoner. De får mer enn nok.»

Og vidare:

«Det er ingen andre generasjoner som har spart til oss, til tross for at staten har hatt store inntekter fra for eksempel sølvgruvene på Kongsberg.»

Spørsmålet mitt til representanten Leirstein må derfor bli: Er ikkje representanten Hagesæter si utsegn ei fornærming overfor generasjonar før oss, dei som bygde dette landet? Vi snakkar om personar som sytte for at både representantane Hagesæter og Leirstein og vi andre, i motsetning til forfedrane våre, kunne få gratis utdanning og rimelege helsetenester.

Ulf Leirstein (FrP) [11:39:31]: Nei, tvert imot. Dette er jo faktisk en hyllest. Det at de faktisk stod på, jobbet, slet og investerte pengene og velstanden i Norge, gjorde at vi som kom etter, på mange måter kom til dekket bord. Det er flott at disse menneskene, våre forfedre, gjennom generasjoner har sørget for å bruke sin arbeidskraft og sine investeringer i Norge for å sikre oss velstand.

Det som er problemstillingen nå, er at mange av dem som har hatt et tøft liv og har slitt - mange av dem er i dag bl.a. minstepensjonister - ikke får nyte godt av at den velstanden som de la grunnlaget for, er blitt ekstremt god. Det er noe av utfordringen her. Vi må altså nå sørge for våre kommende generasjoner. Da hjelper det ikke bare å få en fet bankkonto. Da er det en ganske stor ulempe hvis huset er forfalt, for det blir mye dyrere å pusse opp dette norske hus enn å ha langsiktige investeringer i det.

Jan Tore Sanner (H) [11:40:33]: Jeg er enig med representanten Leirstein i at Regjeringen kunne gjort mer for å dempe presset i norsk økonomi. Men svaret er definitivt ikke Fremskrittspartiets politikk.

Fremskrittspartiet har kontakt med mange interesseorganisasjoner, og i møte med dem får man ofte beskjed om at det finnes lommer av ledig kapasitet i en ellers overopphetet økonomi. Dette resonnementet testet Fremskrittspartiet ut på sentralbanksjefen i høringen, og man fikk svar. Og svaret var at den form for finstyring av økonomien hadde man forlatt på 1950- og 1960-tallet. Jeg synes det er en ganske god sammenligning. Den type planøkonomi som Fremskrittspartiet i realiteten legger opp til, forlot man på 1950- og 1960-tallet, fordi den ikke førte noe godt med seg.

Ser representanten Leirstein at det er noen paralleller mellom den finstyring av økonomien som Fremskrittspartiet forsøker å få til i sine budsjetter, og den som man forlot på 1950- og 1960-tallet?

Ulf Leirstein (FrP) [11:41:38]: Det at man på mange måter beskylder Fremskrittspartiet for å stå for en planøkonomi - den var relativt god - kan jo bli interessant ved framtidige regjeringsdrøftelser. Men la nå den debatten ligge nå.

Jeg vil vel påstå at det er nettopp representanten Sanner og andre som driver såkalt finstyring, fordi man helt blindt skal prøve å styre etter dette målet i form av handlingsregelen. Det Fremskrittspartiet prøver å påpeke - hvor jeg selvfølgelig ikke var særlig godt fornøyd med svaret fra sentralbanksjefen - er at det må være en forskjell i statsbudsjettet på forskjellige kroner man faktisk bevilger. Det tror jeg replikanten og jeg er enige om. Det er stor forskjell på om man bare bevilger penger f.eks. til å ansette flere byråkrater i Finansdepartementet, og om man heller bruker penger på veiinvesteringer.

Vårt poeng er at under høringen med sentralbanksjefen i fjor sa nettopp sentralbanksjefen rett ut at han hadde kontakt med anleggsbransjen, som sa at det ikke var ledig kapasitet. Men når vi kontakter bransjen, sier bransjen selv at det er ledig kapasitet. Derfor var mitt spørsmål rettet på den måten. Når det finnes områder i norsk økonomi som hadde tålt mer aktivitet, bør vi benytte den muligheten, og det kan vi tilrettelegge for gjennom statsbudsjettet. Det er altså ikke noen planøkonomi, men det er en fornuftig investering.

Torgeir Micaelsen (A) [11:42:58]: Ja, nå er det ett år og noen måneder til valget. I en viktig sak i finanskomiteen i Stortinget er vi nå vitne til at vi har en diskusjon mellom såkalte framtidige regjeringspartnere, hvor Høyre går langt i å antyde at deler av Fremskrittspartiets politikk har planøkonomiske elementer. Tidligere har vi vært vitne til at Ulf Leirstein på vegne av Fremskrittspartiet mener at det er valgresultatet i 2009 som skal danne grunnlaget for hva slags type økonomisk politikk som skal føres i en framtidig eventuell ny regjering, mens Høyre garanterer at det er uaktuelt å regjere med Fremskrittspartiet hvis ikke en økonomisk ansvarlig politikk føres hvor også handlingsregelen legges til grunn.

Er det ikke på tide at representanten Ulf Leirstein på vegne av Fremskrittspartiet setter seg ned sammen med Høyre og andre man ønsker å samarbeide med, og klargjør overfor velgerne hva slags økonomisk politikk velgerne kan forvente seg hvis man skulle være så heldig å vinne valget i 2009?

Ulf Leirstein (FrP) [11:43:56]: Velgerne kan forvente seg en meget fornuftig og god økonomisk politikk hvis Fremskrittspartiet får lov til å styre alene, eller eventuelt i samarbeid med andre. Det skal vi håndtere og absolutt komme tilbake til.

Fremskrittspartiet er opptatt av å drive en ordentlig og skikkelig økonomisk politikk. Problemet til det store flertallet - det skal jeg være helt ærlig på, det inkluderer alle partier minus Fremskrittspartiet - er at man har laget en handlingsregel som man aldri noensinne etter innføringen i 2001 har valgt å følge. De første årene brukte man betydelig over 100 milliarder kr mer enn handlingsregelen la opp til. Nå har økonomien selvfølgelig snudd, så nå bruker man betydelig mindre enn det handlingsregelen faktisk legger opp til. Så slik som situasjonen er i dag, hvis vi eventuelt skal regjere sammen med partiet Høyre og Høyre vil legge seg på 4 pst. bruk når det gjelder oljepengene, har vi ganske mye å gå på, faktisk mye mer enn det Fremskrittspartiet foreslår å bruke. Så da tror jeg absolutt vi skal kunne komme til enighet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:44:58]: Jeg vil følge opp uttalelsen til kollega Hagesæter i Dagens Næringsliv i går, hvor han er veldig poengtert -

Christian Tybring-Gjedde (FrP) (fra salen): En klok mann!

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:16]: - usedvanlig poengtert på to punkter: En skal tenke nå- og ikke framtid, og det er ingen andre generasjoner som har spart noe til oss. Det er en historiebeskrivelse som de færreste kjenner seg igjen i når det gjelder hva som er spart tidligere. En holdning til framtida som er så egoistisk og primitiv, er vel preget av den situasjonen landet er inne i, hvor vi har et høyt brutto nasjonalprodukt. Det er bare to land i verden - som ikke er ordentlige land, nemlig Luxembourg og Bermuda - som har et høyere brutto nasjonalprodukt enn Norge. Tyskland har f.eks. bare halvparten av det norske.

Føler Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann seg bekvem med en sånn uttalelse, hvor en til de grader presiserer at det som er poenget med politikken, er å leve livet nå?

Ulf Leirstein (FrP) [11:46:15]: Jeg føler vel nå at Lundteigen leser uttalelsene fra representanten Hagesæter i Dagens Næringsliv i går som en viss selvstendig næringsdrivende leste resultatet av landbruksoppgjøret.

Jeg er helt overbevist om, som jeg sa i mitt svar i sted, at hvis vi ser på hva som faktisk er realiteten i det Gjermund Hagesæter sier, mener jeg dette er en positiv erkjennelse av at noen har investert og vært med på å bygge landet, som jeg vet at representanten Lundteigen faktisk er opptatt av, og som Lundteigen hadde et godt innlegg om i foregående sak.

Vi har generasjoner som har lagt grunnlaget for den gode velstanden i Norge som vi nyter godt av i dag. Men en god del av disse menneskene nyter ikke godt av velstanden i dag. Poenget er derfor at med den utrolige rikdommen vi har, hadde vi hatt muligheten til å hjelpe disse menneskene nå, framfor bare å spare til kommende generasjoner. Jeg vet at representanten Lundteigen er like opptatt som meg av at vi må gjøre noen fornuftige investeringer nå som kan komme dem som lever i dag, til gode, men disse investeringene vil absolutt komme også framtidige generasjoner til gode.

Jeg har ikke hatt det intervjuet med Dagens Næringsliv. Jeg kan ikke gjøre annet enn bare å se hva representanten Hagesæter har svart - han kan helt sikkert svare for seg selv, hvis han får anledning til det senere i debatten - men jeg opplever disse uttalelsene absolutt som positive.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Tore Sanner (H) [11:47:44]: Med den ekstraordinære situasjonen Norge er i, med store inntekter fra olje- og gassektoren, er det en styrke at det er bred politisk enighet om de to ankerfestene i den økonomiske politikken, handlingsregelen og retningslinjene for pengepolitikken. Det skaper forutsigbarhet for familiene, husholdningene, bedriftene og andre aktører i markedet.

Handlingsregelen er først og fremst en generasjonsregel. Den har selvsagt også et formål i å sikre en forutsigbar innfasing av oljepengene og forhindre at vi utvikler en Kuwait-økonomi. Men først og fremst skal den være et bolverk mot generasjonsegoismen.

For Høyre, som et konservativt parti, er forvalteransvaret helt avgjørende. Derfor er vi opptatt av at det skal være en bærekraftig økonomisk politikk som tar miljøansvar, og derfor er vi også opptatt av at oljepengene ikke bare skal komme én generasjon til gode, men at de skal være med og trygge pensjonene også for kommende generasjoner, og komme flere generasjoner til gode.

Jeg ønsker å understreke dette, for i den økonomiske debatten brukes ofte handlingsregelen som det eneste elementet i beskrivelsen av en såkalt ansvarlig økonomisk politikk, og det blir etter min oppfatning feil. Den viktigste begrunnelsen for handlingsregelen er generasjonstenkningen, nemlig at petroleumsinntektene skal komme flere generasjoner til gode. Jeg mener at handlingsregelen er ett element, og kanskje en forutsetning, for å drive en ansvarlig økonomisk politikk. Men når regjeringspartiene nærmest gjemmer seg bak handlingsregelen som en beskrivelse av at så lenge man holder den, er politikken ansvarlig, vil jeg erklære meg uenig i det, fordi det er mange andre elementer som også må på plass dersom det skal føres en såkalt ansvarlig økonomisk politikk. Det henger selvsagt sammen med hvordan man bruker statens inntekter.

Jeg er helt på linje med Fremskrittspartiet når de sier at lavere skatt gir mindre vekstimpulser i økonomien enn økt offentlig forbruk. Det har for øvrig også finansministeren skrevet i brev til Stortinget. Det er helt åpenbart at det å stimulere til privat sparing i dagens økonomiske situasjon vil virke positivt inn på den økonomiske situasjonen. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi i en situasjon hvor vi har en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti, opplever negativ sparing hos husholdningene. Det betyr faktisk at man bruker mer enn det man tjener. SV var tidligere et parti som advarte sterkt mot den private kjøpefesten, men aldri har vi vel opplevd maken til de senere år.

Så er det selvsagt helt åpenbart at strukturpolitikken, konkurransepolitikken, er et veldig viktig element i det å drive en ansvarlig økonomisk politikk. Det handler om å øke tilbud og arbeidskraft. Vi har fortsatt nesten 700 000 nordmenn som står utenfor arbeidsmarkedet. Det er helt åpenbart at dersom man hadde gitt flere av dem muligheten til å komme inn på arbeidsmarkedet, ville vi også kunnet løse flere oppgaver. Det er åpenbart at vi gjennom konkurransepolitikken, gjennom modernisering av offentlig sektor og mer bruk av Offentlig Privat Samarbeid kunne ha løst flere oppgaver, og det ville ha bidratt til å dempe presset i norsk økonomi. Jeg har tidligere i dag sitert fra høringen med sentralbanksjefen, hvor han var veldig tydelig på at det er et stort potensial for modernisering av offentlig sektor, og hvor han også peker på at strukturpolitikken nærmest har stoppet helt opp. Der ligger kanskje den viktigste utfordringen som man nå bør ta tak i, for hvis vi ser på hva som er utfordringene i norsk økonomi, både i det året vi har bak oss, og også i det året vi er inne i, er det jo at Norge trenger flere hender. Vi mangler ikke penger. Da er det behov for å gjennomføre strukturreformer som innebærer at vi får flere hender, både ved å hjelpe flere som står utenfor arbeidsmarkedet, inn på arbeidsmarkedet, og ved å stimulere til mer arbeid.

Jeg ser at både finansministeren og de rød-grønne partiene fraskriver seg ethvert ansvar for de mange renteøkningene vi har hatt de siste to-tre årene. Det er selvsagt riktig at renten var på et unormalt lavt nivå, og at den skulle oppover. Men det er ganske oppsiktsvekkende at de partiene som bekjenner seg mest til politisk styring, er de partiene som fraskriver seg ethvert ansvar for den økonomiske politikken. Det er helt åpenbart at både bruken av oljepenger, hvor ekspansiv finanspolitikken blir, og mangelen på strukturpolitikk og modernisering av offentlig sektor bidrar til å øke presset i norsk økonomi. Vi har i de senere år opplevd en forskyvning i ansvaret for konjunkturstyringen, fra finanspolitikken, som er et politisk ansvar, og over til pengepolitikken. Når regjeringspartiene og Regjeringen fraskriver seg ansvaret, betyr det at et større ansvar for konjunkturstyringen skyves over på Norges Bank, og det innebærer også at vi får flere rentehevninger enn det som man ellers ville hatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Kristin Sund (A) [11:54:45]: Jeg har lyst til å stille representanten Sanner det samme spørsmålet som representanten Leirstein fikk etter sitt innlegg, for etter å ha hørt på replikkordskiftet mellom representanten Sanner og Leirstein, klarer jeg ikke å dy meg.

Vi har lenge prøvd å få klarhet i den økonomiske politikken en eventuell regjering utgått fra Fremskrittspartiet og Høyre vil føre. Når vi har lest det som Ulf Leirstein har sagt i et innlegg i Dagens Næringsliv i forrige uke, om at det er valgutfallet som skal bestemme den økonomiske politikken, når vi har hørt representanten Sanners forsvar for generasjonstanken, og når vi vet hva representanten Hagesæter sa til Dagens Næringsliv i går om den nåværende generasjon og framtidige generasjoner, er spørsmålet mitt: Er det noen som kan leve med den forutsetning at det er valgutfallet som skal bestemme den økonomiske politikken?

Jan Tore Sanner (H) [11:55:41]: Valgutfallet vil selvsagt bestemme hvem som kommer til å sitte i regjering etter neste valg, og jeg har jo registrert at det ikke er så mange velgere som ønsker at de rød-grønne partiene skal fortsette. Ellers har jeg besvart dette spørsmålet gjentatte ganger, og jeg har også registrert at både finansministeren og statsministeren har fått mine svar med seg, for de siterer meg stadig vekk når det gjelder hvilke forutsetninger Høyre setter for et regjeringssamarbeid når det gjelder den økonomiske politikken. Jeg kan godt gjenta det:

Høyre vil selvsagt sette krav, og vil aldri gå inn i en regjering som fører en uansvarlig økonomisk politikk. Det vet velgerne, og det vet Arbeiderpartiet. Jeg mener det er like meningsløst å forvente at Høyre skal drive en uansvarlig økonomikk politikk som det ville være å forlange at Senterpartiet skulle gå inn i en regjering som skulle melde Norge inn i EU. Alle vet at skal man regjere sammen med Høyre, skal det også føres en ansvarlig økonomisk politikk som er forutsigbar og god for familier, bedrifter og andre aktører i markedet.

Torgeir Micaelsen (A) [11:56:50]: Da er jo bildet ganske klart: Det er det totale kaos på borgerlig side når det gjelder regjeringsspørmålet, dette sentrale spørsmålet, og det er derfor vi bruker tid til å diskutere det her i forbindelse med kredittmeldingen.

Vi står da overfor to situasjoner. Enten blir det ikke noen borgerlig regjering - det er ikke et grunnlag for det, fordi Høyre setter dette tydelige kravet, og Fremskrittspartiet vil ikke gå med på det - eller så vil vi være vitne til tidenes mageplask når det gjelder brutte valgløfter fra Fremskrittspartiet, fordi Høyre garanterer den økonomiske politikken. Men la nå det ligge.

Til renten: Jeg oppfattet at Jan Tore Sanner fra Høyre antyder at den rød-grønne regjeringen burde gjøre mer enn å være opptatt av en økonomisk ansvarlig budsjettpolitikk, og da lurer jeg på om Jan Tore Sanner har dekning for å tro at Høyres alternative opplegg - med noe mer vekt på privat sparing, med 1,6 milliarder kr mindre bruk av penger over budsjettene - ville ført til lavere rente. Kan Jan Tore Sanner gi noen betraktninger om at han overfor velgerne kan si at hans økonomiske opplegg ville gitt lavere rente enn vi har i dag?

Jan Tore Sanner (H) [11:58:04]: Når det gjelder å bryte valgløfter, har jo den rød-grønne regjeringen satt norgesrekord i det. Man skulle fjerne fattigdommen. Den har økt. Man skulle fylle badebassengene. De står fortsatt tomme. Eldreomsorgen skulle skinne. Det gjør den definitivt ikke. Så her vet åpenbart Micaelsen hva han snakker om.

Når det gjelder borgerlig samarbeid, tror jeg velgerne ser at det er et større og sterkere Høyre som er nøkkelen til en ny borgerlig regjering. Det virker nesten som om de rød-grønne partiene nå har gitt opp, at de kommer til å tape valget, siden man er så ekstremt opptatt av hvilke av de borgerlige partiene som skal danne regjering etter neste valg. Det skal vi klare, fordi et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering.

Når det gjelder den økonomiske politikken og renteutviklingen, er det klart at våre alternative budsjetter viser hvilken retning vi ville ha styrt i hvis vi hadde sittet med regjeringsmakt. Hadde vi hatt mer enn tre uker, skulle vi gjort enda mer. Men jeg er overbevist om at våre strukturtiltak med økt arbeidstilbud, privat sparing og noe mindre oljepengebruk ville lagt et mindre press på renten enn det Regjeringens politikk gjør.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:59:30]: Jeg reagerer på utsagnet til representanten Sanner angående rentene.

Det er et faktum at alle partier som er i denne salen, gir sin tilslutning til en markedsøkonomi med mer eller mindre grad av politisk styring. Det er videre et faktum at i den finanspolitikken som er ført av alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, her i salen, er det mikroskopiske forskjeller når det gjelder konsekvensene for oppheting i norsk økonomi. Statsregnskapet, som vi nettopp nå har gått gjennom, beviser jo det til fulle. Det ville ikke blitt noen annen temperatur i norsk økonomi med Høyres opplegg enn med Regjeringas.

Renta er noe som ethvert land må bruke i en markedsøkonomi for å tilpasse tilbud og etterspørsel. En må prise kapitalen som en priser alt annet.

Hva er det representanten Sanner ville gjort annerledes i rentepolitikken enn det Regjeringa har gjort?

Jan Tore Sanner (H) [12:00:35]: Jeg ville lagt færre byrder på sentralbanksjefens skuldre. Jeg ville tatt et større ansvar i finans- og strukturpolitikken. Regjeringen har selv vist til at den store arbeidsinnvandringen vi har hatt til Norge, har bidratt til lavere rente enn det vi ellers ville hatt. Det har også engelske undersøkelser vist, at hadde man ikke hatt arbeidsinnvandring, ville renten vært høyere. Det forteller meg at hva man gjør i strukturpolitikken, og hva man gjør med arbeidstilbudet, har betydning for hvor høy renten blir.

Vi mangler ikke penger, sier finansministeren, men vi mangler hender. Ja, vel. Høyre har lagt frem 32 helt konkrete forslag i Stortinget om hvordan vi kan gjøre det mer lønnsomt å jobbe, hvordan vi kan bidra til at flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, kan komme tilbake til arbeidsfellesskapet, hvordan vi kan bidra til mer arbeidsinnvandring, og hvordan vi kan modernisere offentlig sektor. Det er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for å dempe presset i norsk økonomi, og som også ville ha lettet presset noe på sentralbanksjefen for å unngå å bruke rentevåpenet i konjunkturstyringen.

Torgeir Micaelsen (A) [12:01:52]: Jeg registrerer at når Høyre og Fremskrittspartiet blir utfordret på det mest sentrale spørsmålet som velgerne ønsker å få svar på etter valget, kaster man seg på misnøyebølgen og sprer myter og usannheter, vil jeg faktisk kalle det, om Regjeringens politikk.

Eldreomsorgen skulle skinne. Ja, eldreomsorgen skulle skinne - det skulle ikke gis én krone i skattelettelser før eldreomsorgen skinte, var budskapet, ikke at eldreomsorgen skulle skinne. Jan Tore Sanner tar feil på det punktet.

Fattigdommen har økt. Det vet vi ikke noe om ennå. Det vi vet, er at 200 000 flere mennesker har kommet i jobb. Minstepensjonistene får nå et historisk løft, og sosialhjelpssatsene har økt. Det er realiteter om Regjeringens politikk.

Når det gjelder bassengene, er jeg enig i at der har vi en utfordring, men det står altså ikke i regjeringserklæringen. Så vi må bruke de riktige begrepene når vi skal beskrive hverandres politikk.

Så igjen: Er det slik at Høyre kan leve med at det er valgresultatet som skal avgjøre den økonomiske politikken, at det kan være et budskap som de skal presentere for velgerne i 2009? Eller kan vi stole på Høyre når de sier at det er helt uaktuelt å føre en ansvarlig økonomisk politikk, som Fremskrittspartiet ikke støtter?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at i denne salen farer man vel ikke med usannheter.

Jan Tore Sanner (H) [12:03:10]: Det tror jeg ikke vi blir helt enige om!

Men til saken: Regjeringen har gitt skattelettelser. De har gitt skattelettelser til dem som har statsrådslønn, og de har gitt skattelettelser til fagorganiserte - og eldreomsorgen skinner fortsatt ikke.

Når det gjelder å bryte valgløfter, tror jeg at når Micaelsen går ute blant velgerne, vil han få høre en ganske enstemmig dom, at man er skuffet over at de forventningene som de rød-grønne partiene skapte, ikke er blitt innfridd.

Bare la meg gjenta svaret: Ja, det er velgernes dom som avgjør hvilken økonomisk politikk som blir ført. I 2001 gav velgerne et borgerlig flertall, og det ble ført borgerlig politikk. I 2005 gav velgerne et rød-grønt flertall, og det er blitt ført en rød-grønn politikk. Ved valget i 2009 håper jeg det igjen blir et borgerlig flertall, og da vil det også blir ført en borgerlig politikk.

Så har Høyre gjort det helt klart at hvis Høyre skal gå inn i regjering, må det føres en ansvarlig økonomisk politikk. Det vet alle. Slik har det alltid vært. Vi er garantisten for det i enhver regjering vi deltar i. Man kommer ikke til Høyre og ber om å sitte i regjering med oss hvis man skal føre en uansvarlig økonomisk politikk. Det er det samme som at man ikke sitter i regjering med Senterpartiet hvis man har tenkt å føre Norge inn i EU.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:04:44]: Representanten Sanner er veldig opptatt av økt arbeidsinnvandring. Innvandringen til Norge er på 20 000 ikke-vestlige innvandrere i året, og da ser jeg bort fra den kategorien som representanten Sanner nevner.

NHO har sagt at disse innvandrerne i større grad er en kostnad for samfunnet enn et bidrag. På samme måte ser vi at polakker og andre som er kommet til Norge, i større grad etablerer seg og blir en utgift istedenfor å være en potensiell inntektskilde med sitt arbeid, slik de var tidligere.

Mitt spørsmål til representanten Jan Tore Sanner er: Hva er forskjellen på en arbeidsinnvandrer og en innvandrer? Er det slik at arbeidsinnvandreren skal arbeide, mens den andre innvandreren skal leve på trygd og sosiale overføringer?

Jan Tore Sanner (H) [12:05:31]: Nå tror jeg nok vi er på god vei ut av debatten om kredittmeldingen, men la gå.

Jeg er uenig med NHO fordi man sauser sammen arbeidsinnvandring og asyl- og flyktningpolitikk. Det er to vidt forskjellige ting. Vi ønsker å øke importen av også ikke-vestlig kompetent arbeidskraft. Vi har en kvote på 5 000 som vi ikke klarer å fylle. Vi ser at noen av de aller dyktigste hjernene i verden, som vi hadde hatt behov for i Norge, heller reiser til andre land fordi vi har et stort byråkrati som hemmer oss i å få de aller beste til å komme til Norge.

Vi skal være veldig glad for at både polakker og andre har deltatt i vårt arbeidsmarked. Det er det største sosiale utjevningsprosjektet som Europa har sett, at polakker kan komme til Norge for å arbeide (presidenten klubber), og så ta med seg deler av sin arbeidsinntekt hjem til Polen og være med og bygge opp Polen, og det gjelder også andre land. (Presidenten klubber igjen.) Vi ser sosial utjevning i Europa på grunn av flyttingen av arbeidskraft.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at talerne må holde taletiden.

Replikkordskiftet er over.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:07:15]: I kredittmeldingen vises det til at økningene i BNP for 2008 er klart avdempet i forhold til fjoråret og er anslått å øke med 2,8 pst. i år. Arbeidsmarkedet er stramt, og høy lønnsøkning i husholdningene bidrar til økt forbruk. Samtidig ser man at det er mer tilbakeholdenhet i boliginvesteringer, og at både kunder og banker er mer tilbakeholdne med de store lån. På høringene nylig hørte vi at det fremdeles er stor optimisme i bedriftene. De fleste regner med økt vekst i året som kommer. Det er fremdeles god vekst i både arbeidstilbud og sysselsetting. Vi skiller oss ut fra de fleste land rundt oss, og vi har styrt økonomien slik at vi har en sterkere rygg enn de fleste til å møte utfordringene. Signalene vi mottar nå, tyder likevel på at ikke alle piler går rett til værs, og vi må forberede oss på at enkelte grupper går tøffere tider i møte.

Flere utviklingstrekk tyder på at utsatte grupper kan få problemer med å håndtere gjelden sin. Nordmenns gjeld har økt sterkt de senere årene som følge av økte boligpriser, lav rente og nye låneprodukter fra bankene. Lav andel fastrentelån gjør oss mer sårbare for renteøkning enn de fleste andre land. Særlig utsatt er de som nylig har kjøpt sin første bolig, og har lånt hele kjøpesummen og kanskje mer til. 7 pst. av Norges husholdninger, i underkant av 150 000, har så stor gjeld at de har problemer med å betjene lånet sitt selv med forsiktig levesett, ifølge Norges Bank. 30 000 husholdninger, i hovedsak unge førstegangsetablerere, har gjeld opp mot fem ganger inntekten.

Både Norge Bank og Kredittilsynet har uttrykt bekymring for bankenes utlånspolitikk. Både størrelsen på lånene, stadig lengre tilbakebetalingsperiode og avdragsfrie perioder gjør at den totale gjeldsbyrden øker. Vi deler denne bekymringen. For utsatte grupper skal det ikke mye til av arbeidsledighet, sykdom eller boligprisnedgang før dette utvikler seg til alvorlige gjeldsproblemer. Å bremse bankene blir derfor et av målene for tiltakene som vurderes i denne prosessen. Jeg har merket meg at Bankklagenemnda denne uken har gitt låntakere medhold i at de har fått lån de ikke burde ha fått. I Dagens Næringsliv i dag ser vi at enkelte personer har fått ni ganger årsinntekten innvilget i lån. Den aktuelle banken, som har blitt behandlet i Bankklagenemnda, hadde ikke oppfylt den lovbestemte frarådningsplikten og er bedt om å slette lånet. Dette er et veldig tydelig signal til landets banker om at utlånspolitikken som er ført de senere årene, i en del tilfeller ikke har vært grundig nok. Det er synd at bankene ikke har skjønt dette av seg selv, men jeg er glad for at Bankklagenemnda har vært så tydelig i sin konklusjon. Måtte erfaringene føre til mer kritiske og realistiske vurderinger til låneopptak, både fra bankenes og fra låntakernes side.

Men også andre tiltak kan være nødvendige for å øke fokuseringen på disse problemstillingene. Målet med dette arbeidet må være å sikre at folk faktisk betaler gjelden sin uten å havne i gjeldsproblemer som de ikke klarer å håndtere. Det er for tidlig å konkludere i dette arbeidet, men reduserte kostnader knyttet til inndriving av gjeld bør være en del av dette svaret.

Selv om vi har en viss utflating på lån i boligmarkedet, har vi fremdeles økende gjeldsvekst. Folk har lengre løpetid på lån, og mange skyver gjelden foran seg og låner seg opp slik at de bare kan betjene renter. Dette fører til at mange ender i en situasjon der de er meget sårbare for endringer i rentenivået. Er man i en slik posisjon, vil fort skilsmisse og sykdom føre til situasjoner som blir helt uhåndterlige. Selv kort tid uten inntekt vil slike situasjoner raskt få katastrofale konsekvenser for dem som rammes. Det gode i denne situasjonen er at vi har et sterkt bankvesen. Vi må håpe at de lærte på begynnelsen av 1990-tallet at de bør vise tålmodighet med dem som sliter. Det vil på sikt lønne seg for bankene å hjelpe folk gjennom trøblete perioder, slik at de på denne måten får sine penger tilbake, og at bankene ikke bidrar til å påføre den enkelte låntaker og storsamfunnet mer skade enn nødvendig.

Selv om det fremdeles er relativt stabilt og rolig i det norske finansmarkedet, ser vi at bankene nå skrur renten oppover og utover det nivået som Norges Banks styringsrente skulle tilsi. Dette skyldes, som sentralbanksjefen viste til, at bankene her hjemme i stor grad finansierer seg i utlandet. Når man får turbulens og store påslag i pengemarkedene i USA og Europa, får dette konsekvenser også i det norske lånemarkedet. Dette er problemer og årsakssammenhenger vi som politikere og Norges Bank kan gjøre mindre med. Jeg mener dette er særdeles bekymringsfullt i tiden som kommer.

Jeg har merket meg at representanter fra enkelte partier i denne sal er svært opptatt av at rentenivået nå ligger høyere enn det Norges Bank anslo i 2005. Da minner jeg om at vi parallelt med dette har fått langt flere i arbeid enn det Norges Bank og alle andre anslo i 2005. 200 000 flere er nå i jobb, og arbeidsledigheten er halvert. Jeg er usikker på om de samme representanter også er negative til dette.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:12:52]: Etter noen utflukter både til arbeidsinnvandring og diverse regjeringsalternativer synes jeg det var veldig greit å få det innlegget som Magnar Lund Bergo nå holdt, som altså tok utgangspunkt i det som kanskje er utfordringen for en del flere utenfor enn innenfor denne salen, nemlig det å håndtere økte renteutgifter på sine boliglån.

Det bringer meg rett over på noe av bakgrunnen for dette, nemlig de såkalte subprime-lånene rundt omkring, særlig i USA, og som har medført et overslag også til Norge. Det betyr at bankenes rentemarginer øker betraktelig, og mer enn det kanskje de økte utlånsrentene fra Norges Bank til bankene tilsier. Det gir oss god grunn til å være på vakt mot den nye posisjonen til mennesker som kommer til å slite så mye med gjeld at de trenger bistand, også i dette landet. Derfor forundrer det meg litt at ikke flere er med på en merknad der man ber om et større forbrukervern mot de meget aggressive långiverne av forbrukerlån, som vi alle møter, og som dessverre for en del kommer på toppen av økte problemer med å betjene sine boliglån. Jeg er glad for det komitelederen sa om at man arbeidet med dette i Regjeringen, og jeg ser fram til hva det arbeidet eventuelt munner ut i.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi opptatt av at forbrukeren skal vernes på den måten at man faktisk skal få tid til å tenke gjennom det lånetilbudet man får, og hvilke reelle kostnader det innebærer. Det får man ikke med den sms-långivning og innhanking av personer på vei inn og ut av Oslo S som pågår for tiden.

Så til noe av det andre som denne meldingen omfatter. Det var en meget interessant høring vi hadde med sentralbanksjefen. Noe av det som det virkelig er grunn til å ta inn over seg, er det sentralbanksjefen påpekte om at vi nå har et større gap mellom de norske lønnskostnadene og de gjennomsnittlige kostnadene i andre land enn noen gang. Det lønnsgapet har økt betydelig bare på to-tre år. Det har vi hittil kompensert med en sterkere produktivitetsvekst i Norge enn i andre land. Men de som ser hva sentralbanksjefen også sa om det, registrerer at det også flates ut nå. Dermed ser vi hva vi er ved starten av, nemlig en situasjon hvor kostnadene for norske bedrifter etter hvert blir så høye at det vil bli en regulering av den økonomiske veksten på den måten. Det vil ofte gå ut over de konkurranseutsatte næringene, dessverre. Det er noe en regjering virkelig må ta tak i, og som også er et ansvar for denne regjeringen når man nå legger fram et budsjett for 2009.

Jeg er også enig i det bl.a. representanten Sanner pekte på, at det også er mulig å stimulere mer til sparing enn det denne regjeringen gjør - ikke minst når man ser at sparefrekvensen er svært lav i Norge sammenlignet med stort sett alle andre land. Vi kunne gjort mer for ungdom. Vi kunne gjort mer for dem som er i arbeid ved å stimulere til pensjonssparing i ytterligere grad. Det får vi anledning til å diskutere om vel én uke i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Men opposisjonen har i hvert fall foreslått tiltak i så måte.

Til slutt noen ord om Det internasjonale pengefondet. Jeg er veldig glad for flertallsmerknaden fra komiteen, hvor vi ber Regjeringen fortsatt arbeide for å se på de aktiviteter IMF har i forhold til sitt opprinnelige mandat, og at vi også ser på hvordan vi kan styrke «utviklingslanda si påverknadskraft ytterlegare», som det står i merknaden.

I den forbindelse kommer vi ikke fra at det fortsatt er behov for å se på på hvilke premisser lån gis fra IMF til utviklingsland, og om disse er i tråd med de verdier vi ønsker å legge til grunn.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:18:15]: Norsk økonomi har vært og er i en kraftig høykonjunktur, og dette har de siste årene gitt seg utslag i stadig mer positive forventninger både hos husholdninger, bedrifter og norske politikere. Det er derimot nå all grunn til å vise aktsomhet i forhold til de ustabile trekk man ser stadig tydeligere internasjonalt, og som også påvirker norsk økonomi.

Jeg viser til at bankenes kredittrisiko i stor grad er knyttet til utviklingen i boligmarkedet. Norske husholdninger økte også i 2007 lånegjelda, og det på tross av økt usikkerhet i internasjonal økonomi og økt norsk rentenivå i retning av det som nå har blitt et felles begrep, nemlig «et mer normalt rentenivå». Jeg setter veldig pris på at vi i denne sal og i norsk debatt innfører begrepet «et mer normalt rentenivå», for i vår økonomi må det sjølsagt være en viss kostnad ved å låne penger og en viss lønnsomhet i å spare. Hvis en bryter med det, vil en på et tidspunkt måtte betale en regning seinere, som blir svært stor. Begrepet «et mer normalt rentenivå» skaper også grunnlag for en mye mer real politisk debatt omkring disse spørsmålene. Lønnsomheten ved å spare og kostnaden ved å låne må sjølsagt tilpasses den økonomiske situasjonen, hvor også konkurranseevnen overfor utlandet inngår, og derfor rentas konsekvenser for kronekursen.

Spareraten til husholdningene i 2007 var negativ for første gang siden 1988. Økende gjeldsvekst, lengre gjennomsnittlig løpetid på lån og større utbredelse av avdragsfrie lån gjør låntakerne mer risikoutsatte ved boligkrakk eller uventet renteoppgang, som flere har vært inne på. Dette øker kredittrisikoen til husholdningene og er ikke en ønsket utvikling etter Senterpartiets mening.

Den internasjonale finansuroen har også i Norge medført økende interbankrenter - altså renter mellom bankene - samt tap på investeringer i finansielle produkter og verdipapirer for flere norske kommuner og finansinstitusjoner. Dette viser at også norsk økonomi er rammet av den internasjonale finansuroen som ble utløst av boligkrisen i USA. Den finansielle krisen i USA er spredt til mange andre land gjennom internasjonale kreditt- og pengemarkeder, ofte ved at komplekse strukturerte finansielle produkter er sammensatt på en slik måte at sluttinvestor ikke har vært klar over omfanget av risiko investeringen har medført. Tapene er kommet som større og mindre sjokk i bankvesenet, og det gir en helt ny situasjon med kraftige, økte risikopåslag både ved innlån og utlån til bankene. Jeg syns norske forbrukere skal merke seg at dette risikopåslaget etter hvert kanskje blir mer uforutsigbart og kan få større konsekvenser enn Norges Banks rentefastsettelse.

Slike komplekse finansielle produkter og andre teknikker ved overførsel av risiko - medregnet ulike forsikringer mot slik risiko - sammen med flere overføringsmekanismer mellom finansielle sektorer, eiendomsmarkedet og realøkonomien, representerer økte utfordringer i overvåkningen av finansiell stabilitet. Dette taler for en mer proaktiv långiverrolle basert på en større respekt for risiko og mindre higen etter store, raske penger.

Det har vært en del diskusjon omkring pengepolitikken. Min påstand er at det fra opposisjonens side - unntatt Fremskrittspartiet - ikke er mulig å føre noe særlig strammere finanspolitikk enn det Regjeringa gjør. Finanspolitikken er stram og medvirker til et forsiktig rentenivå. Vi er nå i en situasjon hvor utenlandske aktørers forventninger til norsk økonomi gjør at vi får en større effekt på kronekursen gjennom en beskjeden rentedifferanse til utlandet enn det som har vært tilfellet i tidligere perioder. Det er en svært krevende situasjon. Vi bør i større grad etablere en felles virkelighetsforståelse av sammenhengen mellom rentedifferansen til utlandet kontra kronekursen.

Til slutt om Det internasjonale pengefondet, IMF. Der er det bra merknader fra flertallet i komiteen. Komiteens merknader går i retning av at en nå må medvirke til at Det internasjonale pengefondet går tilbake til sin basis i større grad, nemlig valutastabilitet. Det er sjokkerende å se i hvor liten grad Det internasjonale pengefondet har vært satt i stand til og greid å gjennomføre en forståelse av de krisene i det internasjonale kapitalmarkedet som vi har sett. Det tyder på at en her må gå grundigere igjennom hvordan de varslingssystemer og den åpenhet som en der snakker om, fungerer, for at en i større grad kan sikre at ikke sjokkene i økonomien blir så store som de blir. For øvrig er det også gode merknader knyttet til at IMF må opptre annerledes i forhold til sin lovgivning overfor de mange land som er i en svak økonomisk situasjon og trenger storsamfunnets, verdenssamfunnets, bevågenhet.

Lars Sponheim (V) [12:23:30]: Debatten så langt i dag - i begge saker, i og for seg - viser at det kan være like krevende å styre et land i gode tider som i dårlige tider. De gode tidene, som denne kredittmeldingen reflekterer, gir grunnlag for å stoppe opp og gjøre seg refleksjoner over hva som er det mest fornuftige å gjøre i en slik situasjon.

Det er ikke tvil om at vi har fått mye av de gode tidene givendes, ikke bare fantastiske rikdommer som vi øser opp av Nordsjøen, men også gode tider ute i verden, som i sum gir Norge en fantastisk situasjon. Men jeg har også lyst til å gjøre den litt historiske refleksjon ved denne anledning å si at det ikke minst er et godt styresett forvaltet gjennom dette storting gjennom flere år og skiftende regjeringer som har bidratt til at det er mulig å ha en så sunn og god økonomi.

Jeg har lyst til å stoppe opp ved noen få viktige milepæler som jeg tror er en viktig bunnbjelke for at vi kan forvalte gode tider som vi gjør. Jeg var sammen med mange andre som deltar i denne debatten, i finanskomiteen fra 1993. Det var et viktig tidspunkt, for da hadde man akkurat gjennomført en skattereform som er ualminnelig viktig for at vi har så sunne tilstander som vi har i norsk økonomi, senere fornyet av en skattereform i 2004. Mye lavere skattenivå, mindre fradrag og bredere grunnlag gjør at investeringer og ressursallokering - hvor pengene går i dette samfunnet - er blitt mye sunnere etter disse skattereformene.

Fra det samme tidspunkt har Norge vært medlem av EØS. Det er ingen tvil om at EØS-medlemskapet har gitt norsk økonomi mye bedre evne til å tåle skiftende tider. Vi har tatt flere markeder i bruk. Norsk økonomi er blitt større. Det forklarer hvorfor vi er i stand til å ta opp i oss disse svingningene. Det er bare å se på arbeidskraftutvekslingen med Sverige og Polen gjennom gode tider. EØS-avtalen er et helt avgjørende fundament for at det har vært mulig å forvalte de gode tidene på en så god måte som det vi gjør nå.

Jeg vil ta fram som den tredje viktige milepælen handlingsregelen, som gjør at vi klarer å opptre - i alle fall de fleste av oss - rimelig edru. Selv om barskapet er fullt, vet vi når vi skal skru igjen korken. I alle fall de fleste av oss klarer å forvalte det.

Summen av dette gjør det faktisk mulig å forvalte så pass gode tider som det vi har klart å få til.

Jeg har lyst til å trekke dette fram fordi sentralbanksjefen i sin redegjørelse for finanskomiteen brukte nettopp ordet «produktivitetseventyret» på 1990-tallet som grunnlag for veldig mye av det som skjer. Det har ikke minst med den modernisering og akkurat disse tingene som jeg nevnte her, å gjøre, som gjør det mulig å klare å få til den store veksten. For det er slik - og det gjelder også framover - at vi vil ikke kunne ha en god og stor vekst i norsk økonomi uten at vi klarer å følge opp med den produktivitetsvekst som er nødvendig. Derfor synes jeg det er verdt å merke seg det sentralbanksjefen sa gjentatte ganger.

I svar til finanskomiteen kom det på hans meget milde måte fram det vi må kunne si er en uro over - kanskje litt kritikk av - at nå er det ikke den fart i produktivitetsveksten som det bør være. Han nevnte i svar til Heikki Holmås, som representanten Sanner refererte tidligere i debatten i dag, at det ikke er skjedd noe nytt på strukturpolitikkens område de senere årene som kan fyre opp under produktivitetsveksten. I et svar til representanten Holmås sa sentralbanksjefen:

«Så generell strukturpolitikk - se over skattesystem, se over om man kan bruke markedet mer enkelte steder for å få mer effektiv utnyttelse av ressursene - er oppskriften på å holde produktivitetsveksten oppe.»

Og han sa i svar til representanten Syversen:

«Det er gjort mye i offentlig sektor, men det er jo usedvanlig mye man kunne gjøre.»

Så begynner han å ramse opp en del områder. For dette er helt avgjørende: Skal vi forvalte en vekst framover, er det nødvendig å klare å få en fortsatt god utvikling på produktivitetsområdet, ikke minst innenfor offentlig sektor.

Og her er min første kritikk av dagens regjering. Det er en strukturkonservativ regjering, som har stoppet opp viktige sider av en modernisering av den offentlige sektor som kunne ha bidratt til den fortsatte produktivitetsveksten.

Det andre jeg har lyst til å reise som en mild kritikk - la meg si det sånn - er: I en situasjon hvor finansministeren skryter av en veldig vekst de siste årene, hvilket jo er rett, ikke minst i privat forbruk, burde det vært en aktiv politikk for å stimulere privat sparing. Det hadde vært en god bidragsyter i den samme økonomiske politikken for å dempe noe av det presset som åpenbart er der. Som sentralbanksjefen selv sa, handler det om at vi må ta ned kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi.

Til slutt renter. Nå sa representanten Lundteigen at han likte veldig godt begrepet «et mer normalt rentenivå». Det er på mange måter et faglig økonomisk begrep, som sier at vi over tid kanskje bør ha en realrente på 1-2 pst. Jeg er veldig redd for at dette skal bli et politisk begrep. Det må være en regjerings oppgave å gjøre hva man kan i finanspolitikken og økonomisk politikk for å presse renten ned til fordel for dem som ikke har penger, og på bekostning av dem som har mye penger. Så et «normalt rentenivå» opplever jeg som et farlig politisk begrep, selv om det er et korrekt økonombegrep.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:29:10]: Representanten Sponheim var veldig opptatt av at det var gode tider. Ja visst er det gode tider. Men så er det en rekke ting som ikke er så bra, og som også er strukturelle ting. Vi har 700 000 mennesker mellom 18 og 67 år som lever på offentlige overføringer. Det er et langt, langt høyere antall enn i alle de land vi kan sammenligne oss med. Vi har en offentlig sektor som forfaller når det gjelder infrastruktur, offentlige bygg, jernbane, veier, riksveier osv. Vi har kirker som forfaller, vi har et forsvar som stadig trappes ned, og vi har en rekke andre områder hvor vi ikke er i stand til å forvalte det som de tidligere generasjonene skapte for oss. Vi blir stadig rikere, men vi klarer ikke engang å forvalte det, og vedlikeholdsetterslepet øker overalt. Mange har det bra, og mange har det ikke fullt så bra.

Er representanten Sponheim - det virker i hvert fall på meg som at vi skal være fornøyde og stolte over det vi fikk til i 1997, 2000 og 2004, fornøyd med tingenes tilstand, eller mener han at det er mulig å gjøre helt andre ting, ta strukturelle grep som gjør dette bedre, når vi har en sånn enorm formue som vi har, bedre enn alle andre land?

Lars Sponheim (V) [12:30:29]: I motsetning til representanten Tybring-Gjedde har jeg mange politiske forfedre som henger på veggene rundt om i denne bygningen. Og en ting er jeg sikker på, at de brukte hver dag til å gjøre dette landet bedre. De lyktes, og det kan dokumenteres. Det tror jeg at både representanten Tybring-Gjedde og jeg også gjør, vi bruker hver dag til å gjøre det bedre. Jeg tror vi vil gjøre meget skade på oss selv og framtiden hvis vi tror at vi kan gjøre ting så fort og så dramatisk at vi kanskje sågar i vår tid liksom skal gjøre alt, så det ikke skal være noe for våre etterkommere å forbedre i landet. Da vil vi gjøre meget stor skade. Jeg tror på å legge sten på sten. Jeg tror på å bygge samfunnet slik som jeg forsvarer er det rette.

Så er det slik at det er en kollega av presidenten, en republikansk, amerikansk president, som har sagt at hvorfor skal jeg gjøre noe for framtidige generasjoner? De har ikke gjort noe for meg! Fremskrittspartiets politikk minner meg litt om det. Det er ikke Venstres politikk - det er ikke en liberal politikk.

Marianne Aasen Agdestein (A) [12:31:41]: Representanten Sponheim og de andre i opposisjonspartiene er opptatt av sparing, har jeg lagt merke til. Det ble også stilt spørsmål om det fra representanten Jan Tore Sanner til sentralbanksjef Gjedrem. Han sa - om man ser på referatet av høringen - at det har aldri vært noen spesielt høy sparing i Norge. Og den angstsparingen, som han brukte som begrep, som man har i mange andre land, finnes ikke i Norge fordi man har høy tillit til velferdsstaten. Dessuten peker han på at man må se på hvordan det spares i Norge, og det er særlig innen eiendom. Det skyldes jo at vi der har fradragsmuligheter.

Ser ikke representanten Sponheim - og han er opptatt av skattelette i forhold til sparing - at det bare vil påvirke hvordan man sparer, altså skattefradraget på sparing, og ikke på nivået på sparingen?

Lars Sponheim (V) [12:32:35]: Det er ingen tvil om at bruk av skattesystemet både kan flytte sparing, som representanten spør om, men også bidra til netto økt sparing. Jeg tror på det. Med så stort forbruksnivå og vekst i forbruk og netto lønn som vi har hatt gjennom en del år nå, ville mange vært i stand til å spare mer hvis de så å si ble stimulert til det, og kanskje mer enn i og for seg skattestimulansene isolert sett skulle tilsi, fordi folk definitivt har råd og mulighet til det. Det ville etter mitt skjønn være et godt bidrag til å dempe presset i økonomien, slik den enorme forbruksveksten har vært nå. Her er det kritikk, synes jeg, det er viktig å rette til Regjeringen, at de ikke aktivt bidrar mer til å stimulere folk til å spare. Det er grunnleggende sunt å spare til litt andre tider. Finansministeren nevnte selv et bibelsitat i sted om syv magre år og syv fete år, og det bibelsitatet peker i hvert fall i retning av at det er fornuftig å legge opp i de fete årene til å kunne klare de magre årene. Det er ikke en politikk denne regjeringen godt nok følger opp, synes jeg.

Marianne Aasen Agdestein (A) [12:33:44]: Jeg vil igjen peke på dette med sparing. For jeg lurer på om det har seg sånn, når man tidligere hadde større skattefradrag for den type sparing som representanten Sponheim viser til, at det var høyere sparerate i Norge på det tidspunktet?

Lars Sponheim (V) [12:34:00]: Det tror jeg tallarbeiderne kan strides om. Jeg har sett tall for begge deler. Uansett er det jo slik at nettopp sentralbanksjefens påpekning av at dette landet er så trygg på sin framtid, sitt samfunn og sin rikdom at man ikke driver noen angstsparing, handler om en holdning og en kultur som det bør være styresmaktene og Regjeringens ansvar å prøve å snu. Vi må alltid etter mitt skjønn bidra til å si at legg litt til side, det kan komme dårligere tider, tenk på neste generasjon, kanskje barna dine trenger hjelp i en etableringsfase. Det er grunnleggende sunne holdninger i all økonomi, og det bør Regjeringen ha som et klart budskap. Det har ikke denne regjeringen, den sier: Bruk penga dine, ha det gøy med oss!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:35:13]: Til diskusjonen om sparing: Jeg får ikke veldig mange henvendelser om at vi er for løsslupne, og at vi nærmer oss Sodoma og Gomorra i forhold til hvordan vi bruker penger. Vi sparer jo på statens hender. Det er våre felles sparepenger, så sånn sett ligger vi ikke noe etter. Så er det sånn at skattestimulert sparing stort sett bare bidrar til å flytte sparing og ikke til å øke sparing, og selvfølgelig at et mer normalt rentenivå vil føre til at det er mer lønnsomt for husholdningene å spare enn det har vært før.

Så et par kommentarer til debatten: Jeg la merke til at jeg fikk skryt fra representanten Ulf Leirstein. Det synes jeg er veldig hyggelig, det gjemmer jeg på i mitt hjerte, som det heter. Men jeg merket også at han syntes at kredittmeldingen var litt kjedelig. Det tror jeg vi skal være veldig glad for, for action i kredittmeldingen er dårlig nytt. Så jeg tror at representanten Leirsteins og mitt behov for action må vi dekke ved å utveksle dvd-er, finne på noe annet, men kredittmeldingen bør være kjedelig. Det betyr at vi har kontroll, og at vi ikke gambler med mange verdier som kan ha stor betydning for bedrifter og for enkeltpersoners liv.

Så vil jeg bare si til denne diskusjonen om handlingsregelen: Jeg mener at Fremskrittspartiet - og jeg tror kanskje noen hos oss også, da handlingsregelen ble innført - ser altfor statisk på hvordan handlingsregelen egentlig er ment. Når inntektene fra olje- og gassvirksomheten går inn i Statens pensjonsfond, og vi bestemmer oss for at vi skal holde oss til det som er en forventet realavkastning i oljepengebruk inn i statskassa, er egentlig det en generasjonssolidaritet. Det betyr at vi overlater verdien av fondet videre til neste generasjon, at vi ikke tærer på den, men bruker av avkastningen. Men det er jo bare halve handlingsregelen. Den andre halvparten er jo at hvor mye over og under vi ligger den 4-prosenten, handler om det som er kapasiteten i norsk økonomi. Derfor var det helt i tråd med handlingsregelen da Per-Kristian Foss brukte mange milliarder mer enn det 4-prosenten skulle tilsi, for da var det arbeidsløshet og ledig kapasitet. Derfor er det helt i tråd med handlingsregelen når vi bruker litt mindre, fordi vi har mangel på kapasitet. Og antakelig er det sånn at fordi vi har en langsiktig regel og har kommunisert det til utenverdenen, kan vi i dagens situasjon bruke mer penger uten å bli straffet for det, enn vi ellers kunne ha gjort. I dagens situasjon er handlingsregelen til hjelp for å lose oljepenger inn i budsjettet på en måte som vi ellers kanskje ville blitt straffet for.

Så synes jeg det er meget interessant det klare ultimatumet som kommer fra Høyre i forhold til Fremskrittspartiet: Det er de som skal bestemme hva som er ansvarlig økonomisk politikk. Det betyr at handlingsregelen skal benyttes omtrent som i dag. Og fra Høyre får jeg jo kritikk for å ha brukt for mye penger, så Fremskrittspartiet kan bare begynne å glede seg! Når de får skrellet av de 30-40 milliardene de bruker utover det alle andre bruker, er det bare Høyre-politikken igjen av Fremskrittspartiet.

Så er jeg veldig glad for at representanten Sanner innrømmer at renta ikke ville vært en «pillemitt» lavere med Høyres alternative statsbudsjett, fordi de ikke kutter i statsbudsjettene i det omfanget som måtte til for å få en lavere rente. Så da er vi litt klokere etter dette.

La meg bare så si noe om det som er situasjonen i finansinstitusjonene. Vi er selvfølgelig også påvirket av krisen i forbindelse med subprime-lån, men ikke direkte og på like omfattende vis som veldig mange andre land er. Det som er situasjonen hos oss, er at bankenes lånesituasjon har blitt betydelig mer krevende. Det betyr at Norges Bank har økt kravet til likviditet for å låne bankene penger, som igjen betyr at renta i markedet har blitt dyrere for bankene. Men vi skal være veldig godt fornøyd med at vi ikke har vært mer eksponert.

Så til husholdningenes lånesituasjon, som ikke gjør at Kredittilsynet roper alarm - de sier at bankene er solide. Men gjeldssituasjonen i husholdningene er jo betydelig, når gjennomsnittet var 200 pst., og vi må regne med at det øker til 220 pst. i 2011. Sammensetningen av disse lånene kan også være annerledes ved at flere har brukt opp fleksibiliteten med lengre perioder med nedbetalingsfri tid osv. Så her er det absolutt grunn til å følge situasjonen meget nøye. (Presidenten klubber.)

- Det var det jeg rakk, president.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:40:44]: Jeg tror min betegnelse på kredittmeldingen var mer at den var traust enn at den var kjedelig. Men jeg følte at det nesten lå en invitt til en type dvd-filmaften sammen med finansministeren, og jeg regner med at finansministeren etter neste valg kanskje har noe bedre tid, og så får vi se om vi kan få oppfylt det og få litt action. Uansett, jeg kan i hvert fall også berolige finansministeren med å si at hvis det er sånn at en eventuell regjeringserklæring etter neste valg fra noen som skal samarbeide, innebærer ren Høyre-politikk, er ikke Fremskrittspartiet å finne i den regjeringen. Men det får man da komme tilbake til.

Jeg har lyst til å stille spørsmål om noe som finansministeren ikke omtalte. Det gjelder den renteutviklingen vi har hatt, med 14 renteøkninger. Jeg registrerer at Regjeringen hele tiden er veldig påpasselig med å påpeke at Regjeringen ikke har noe ansvar for den utviklingen, det er Norges Bank som fastsetter renten. Men ser ikke finansministeren at man har noe som helst ansvar fra Regjeringens side for at renten faktisk har gått oppover, og at mange av dem som har lite fra før, nå faktisk sliter?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:41:52]: Nei, det er ikke slik at de statsbudsjettene som er lagt fram, har bidratt til økt rente. Men det er slik at vi ikke har brukt statsbudsjettene eller finanspolitikken til å holde et unormalt lavt rentenivå, for det ville ha betydd at vi måtte kuttet titalls milliarder av kroner i de offentlige budsjettene. Vi mener at folk flest er mer utsatt for virkningene av kutt i det omfanget enn at vi kommer på et mer normalt rentenivå.

Så er det sånn at Norges Bank har forutsagt lenge - og jeg har sagt det i alle sammenhenger - at vi må være forberedt på at vi kommer til et mer normalt rentenivå. For det er ingen som klarer historisk lav arbeidsløshet og unormalt lavt rentenivå på samme tid. Denne renteutviklingen har vært forutsagt fra Norges Bank fra november 2005. Den er litt sterkere enn det de forutsa da, fordi sysselsettingen, altså situasjonen på arbeidsmarkedet, er langt gunstigere. For eksempel er det nå 200 000 flere i arbeid, 170 000 flere enn det Norges Bank trodde på det tidspunkt.

Jan Tore Sanner (H) [12:43:08]: Jeg registrerer at statsråden innledningsvis sier at vi sparer så mye på statens hånd, implisitt at da er det ikke så farlig om familiene lever over evne. Jeg mener at det er et stort problem og en stor utfordring at vi har negativ sparing i Norge. Jeg mener at det avgjort ville vært en fordel om vi hadde motivert familiene og husholdningene til å spare mer. Det må være en sammenheng når vi ser at andre land har langt sterkere incentiver for sparing og samtidig har langt sterkere privat sparing.

Mitt spørsmål knytter seg imidlertid til den utfordring som jeg opplever at finansministeren fikk av sentralbanksjefen under høringen i finanskomiteen, hvor sentralbanksjefen påpeker det store potensialet som er for modernisering av offentlig sektor, og hvor han slår fast at det ikke har skjedd særlig mye på strukturpolitikkens område de siste årene. Hvordan oppfatter finansministeren denne klare utfordringen fra sentralbanksjefen? Vil hun nå spore om og gjenoppta moderniseringen av offentlig sektor og bidra til bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor, slik at vi kan få løst flere oppgaver i samfunnet vårt?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:44:27]: Jeg mener det er en stor utfordring for offentlig sektor hele veien å omstille seg sånn at man gir befolkningen best mulige tjenester og får en mest mulig framtidsrettet utdanningspolitikk ut av det, f.eks. Men jeg mener at man ikke kan tenke produktivitetsutvikling i offentlig sektor på samme måte som man gjør i privat sektor, fordi det uansett kommer til å være mye mer arbeidsintensivt på veldig mange områder. Da dreier det seg i veldig stor grad om hvordan man organiserer en type tjeneste. Der har vi jo fått til veldig mye. Ta helsevesenet f.eks. - hvor mye mer som nå gjøres poliklinisk istedenfor ved innleggelser. Det er jo den måten en kan sørge for å få mer ut av ressursene i offentlig sektor på. Det er et viktig arbeid, som vi holder på med. I tillegg er jo den jobben som vi gjør ved å ha veldig høyt nivå på arbeidsmarkedstiltak for å få folk inn i arbeidslivet når vi har lav arbeidsløshet, noe som vil være meget effektivt i forhold til hvordan økonomien fungerer.

Lars Sponheim (V) [12:45:40]: Vi har sett en utvikling i de siste årene, under disse gode tidene, hvor stadig flere svært unge mennesker, kanskje mennesker som er studenter og ikke har stor fast inntekt, kjøper seg svært dyre boliger istedenfor å leie, ikke minst her i byen, men også i en del av de andre byene og på de andre studieplassene våre. Det har gjort at bl.a. sentralbanksjefen har gitt uttrykk for en uro - jeg tror det var i kredittmeldingen i fjor - og har antydet at rundt 15 pst. av boligene er mer enn 80 pst. belånt. Vi vet at mange låner helt opp til 100 pst. Det ser ikke ut som om tallet har forverret seg veldig mye fra i fjor til i år, men det er fremdeles slik at det er ganske mange som er, om jeg kan si det slik, ganske skjelven i buksa hver gang det kommer beskjed om en renteøkning, og nå sannsynligvis befinner seg helt på marginalen av hva det er mulig å bære.

Føler finansministeren en uro for alle disse unge menneskene som er livende redd for postkassa og meldinger om nye renteøkninger?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:46:34]: Jeg har dem veldig langt framme i pannebrasken når vi skal lage budsjettet for 2009, fordi vi vet at de låntakerne som er under 35 år, ofte har lånt mer enn 100 pst. av verdien av boligen. I et fallende boligmarked betyr det at sikkerheten for lånet reduseres, og de har ofte lånt mer enn tre ganger inntekten sin. Det betyr at det er mange i etableringsfasen som er sårbare for ytterligere renteøkning. Nå har jo ingen av de renteøkningene vi har hatt så langt, kommet som en overraskelse. Vi har sagt det hele veien. Norges Bank har sagt det, jeg har sagt det, Stortinget har sagt det - i alle sammenhenger. Det kommer ikke som en overraskelse på noen, og alle bankene skulle jo også ha gitt råd i tråd med de rentebanene som Norges Bank har lagt til grunn. Men det er klart at noe av det som holder oss tilbake i forhold til hvor mye oljepenger vi mener det er mulig å bruke i 2009, er at mange på lånemarkedet er sårbare.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:47:58]: Det er ikke slik som statsråden antydet, at Fremskrittspartiet bruker 30-40 milliarder kr mer. Det er en ganske lemfeldig bruk av tall. Vi bruker 15 milliarder kr mer, så mens Regjeringen sparer ca. 350 milliarder kr, sparer vi 335 milliarder kr. Jeg kan også si til statsråden at Fremskrittspartiet vil være garantisten for en ansvarlig og fornuftig økonomisk politikk og vil ikke basere den på økonomiske modeller som bommer gigantisk fra år til år. Det er ansvarlighet.

Så til spørsmålet til statsråden: Statsråden snakket om «generasjonssolidaritet». Det er et flott uttrykk, sikkert - i sosialistiske kretser er ordet solidaritet både brukt og misbrukt mye. Men hvorfor er det ikke generasjonssolidaritet å investere i fremtiden, i infrastruktur og de tingene som fremtidens generasjoner kan bruke? Det er den aller beste form for solidaritet å etterlate seg en infrastruktur i verdensklasse.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:49:02]: For det første er det jo ikke sant at Fremskrittspartiets oljepengebruk øker med 15 milliarder kr. Det er det den øker med i det alternative statsbudsjettet. Så fort Stortinget er ferdig med å behandle det statsbudsjettet, kommer Fremskrittspartiet med mye mer. Jeg vil gjerne oppfordre Fremskrittspartiet til å vise kortene. De kan jo gi en oversikt nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett over hva som er status pr. begynnelsen av juni 2008 når det gjelder hvor mye oljepenger Fremskrittspartiet har foreslått. Bare i forrige uke var det 3,5 milliarder kr i forhold til bensin og diesel, som jeg ikke har sett i noe budsjett noe sted.

Så til det andre: La oss oversette denne investeringen, eller sparing for neste generasjon, til oss selv. Det er jo som om jeg skulle mene at å bygge det mest gigantiske huset av alle var den beste måten å gi en formue videre til mine barn på, og ikke ha noen penger i banken. Der tror jeg at man kan tenke litt annerledes, kanskje på en blanding: gjøre en god investering, sørge for et godt vedlikehold og at verdien på de investeringene vi har gjort, holder seg, men samtidig gi neste generasjon noen muligheter til å foreta noen valg som ikke vi skal ta for dem. Det er en ganske klok miks, og det er det vi gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Alf E. Jakobsen (A) [12:50:37]: Hadde representanten Hans Olav Syversen vært i salen, ville jeg ha sagt til ham at vi tenker veldig likt når det gjelder forslag om aggressiv markedsføring og forbrukslån. Det er en sak vi bør fokusere veldig mye på. Jeg vil allikevel si at det er jo flere lover i dag som regulerer det. Det ene er finansavtaleloven, i forhold til bankenes plikt til å fraråde forbrukere å ta opp lån som vil gi dem stor økonomisk belastning, og det andre er en sak som nettopp har passert Lagtinget, om frarådingsplikt i forhold til kredittkjøpsloven.

Så over til det jeg egentlig hadde tenkt å si: 2007 har vært et år som har vært veldig preget av den negative utviklingen i amerikansk økonomi. Jeg har lyst til å starte med å fokusere litt på finansuroen i USA, og så koble det opp mot husholdninger og boligkjøpere. Jeg tror at vi kan dra lærdom av utviklingen i USA sett opp mot norske forhold. I tillegg vil jeg ut fra historien med uroen i USA gjøre en kobling mot hva dette har medført for de norske såkalte Terra-kommunene, som etter gode råd har investert ikke bare penger de hadde, men framtidige inntekter, i videresolgte høyrisikoprodukter, eller såkalte subprime-lån, fra USA.

Etter hvert var det tegn som tydet på at denne situasjonen ville oppstå, i og med at det i det amerikanske markedet selv med veldig lav kredittverdighet var mulig å kjøpe/skaffe seg bolig fullfinansiert av banken. Uten sammenligning for øvrig kan den amerikanske krisa i alle fall gi oss en lærdom i forhold til det norske boligmarkedet som jeg etter hvert skal komme over til.

Det er ingen tvil om at mange amerikanske husholdninger og boligkjøpere har handlet mot bedre vitende og blitt forledet til å ta opp boliglån de ikke har hatt mulighet til å betjene over tid.

I USA er det, som sikkert mange vet, egne boliglånsmeglere som formidler lån, og som tar sin kommisjon når lånet er formidlet. Disse har verken risiko eller ansvar ved manglende betjening av gjelda. Med et slikt kommisjonsopplegg og en slik ansvarsfraskrivelse på selgers hånd er det duket for at mange gis boliglån som de absolutt ikke skulle hatt. Lokkemiddelet er faste lave renter de første årene av lånets løpetid og ofte også avdragsfrihet. Så justeres renta kraftig opp når denne perioden er over. Boligkjøperne klarer likviditetsbelastningen i noen år, men så kommer problemene. Mange har også levd i den villfarelse - jeg har faktisk selv snakket med en del amerikanske ungdommer om det - at prisen på fast eiendom ville stige, og ble det for galt, kunne de selge leiligheten med fortjeneste og så hive seg på karusellen en gang til. Prisfallet på boliger i USA har vært galopperende den siste tida, og nå er veldig mange boliger i USA langt mindre verdt enn gjelda.

Historien fra USA kan være en nyttig lærdom om hvordan ting kan endre seg i negativ retning. Renta lå lavt, styringsrenta var, så vidt jeg husker, helt nede i 1 pst. i 2003. Så startet renta gradvis å øke fram mot sommeren 2006.

Boligprisene i USA har steget jevnt og trutt fram til sommeren 2006. Så kommer omslaget, og boligprisene tar til å synke. Boligeiere med høy lånegjeld og lav kredittverdighet, men som likevel har fått lån, får problemer og må forlate boligen.

I utgangspunktet ser dette ut til å være USAs og bankenes problem, men i veldig mange sammenhenger har disse problemene forplantet seg ut i den store verden som følge av at de såkalte subprime-lånene er videresolgt som høyrisikoprodukter på det internasjonale marked.

Her er det også at krisa i kreditt- og finansmarkedet i USA kommer til lille Norge. De såkalte Terra-kommunene havnet i tv-ruta nettopp fordi en del av porteføljen de var involvert i, var videresolgte høyrisiko subprime-lån.

Så lenge kredittmarkedet oppførte seg normalt, var verdien av investeringene omtrent som forventet, men når kredittmarkedet begynte å oppføre seg unormalt, nådde også uroen de såkalte Terra-kommunene i Nordland og en del kommuner i sør. Hvem hadde tenkt at Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Narvik, for å nevne noen, skulle bli berørt av finansuroen i USA?

Dette bringer meg over til den hjemlige arena, der jeg har lyst til å dvele litt ved norske husholdninger og gjeldsveksten. Gjeldsveksten i det norske samfunnet har vært kraftig økende fra år 2000, som mange har vært inne på. En av drivkreftene har vært lave renter og en sterk vekst i inntekter og boligpriser. Det er bekymringsfullt at norske husholdninger økte sin gjeld også i 2007, og at spareraten var negativ.

Når det gjelder lån, ser vi at det blir lengre avdragstid, og avdragsfrie perioder blir mer og mer vanlig, ikke minst for førstegangsetablerere. Ser vi dette i sammenheng med gjeldsveksten, trenger en ikke være rakettforsker for å se at disse låntakerne blir mer utsatt ved boligkrakk eller uventet renteoppgang.

Det er særlig blant de nyetablerte i boligmarkedet at gjeldsbelastningen er høy. Tall fra Kredittilsynet viser at låntakere under 35 år har en gjennomsnittlig gjeldsbelastning på 313 pst. Dette er 24 prosentpoeng høyere enn i 2006.

Det har blitt bygd ungdomsleiligheter rundt omkring i Norge, og det forundrer meg at Husbanken har gått inn og fullfinansiert disse leilighetene til unge med boligbehov uten at det har skjedd noen kredittvurdering. Situasjonen har noen likhetstrekk med det som har skjedd med lite kredittverdige betalere i USA.

Et konkret eksempel som jeg kjenner veldig godt, og som jeg skal bruke her, er et boligkompleks i Tromsø der ungdommene flyttet inn for noen år siden. Til tross for at renta fortsatt er noenlunde lav når vi ser renteutviklinga over en litt lengre tidsperiode, og at avdragene ennå ikke har startet å løpe, har syv ungdommer vridd om nøkkelen i døra og forlatt komplekset. Det kommer heller ikke andre beboere inn på grunn av den høye fellesgjelda som de som blir igjen, skal betjene. Det de som er igjen, fortvilt har forsøkt å gjøre, er å leie ut leilighetene på markedet. Men selv med et kjølnende leilighetsmarked får de ikke avsetning på de ledige leilighetene, på grunn av fellesgjelda. Jeg skal ikke krisemaksimere denne situasjonen, men jeg ser at det kan være noen paralleller til det som skjedde i USA.

Jeg har fått anledning til å prate med mange av disse unge leilighetseierne i Tromsø, og situasjonen er lik i mange andre leilighetskomplekser, både i Tromsø og andre steder i landet. Det gjelder både dem som har måttet låse døra og flytte ut, og ikke minst gjelder det de unge førstegangsetablererne som har hatt foreldre eller andre som har kunnet hjelpe dem i en overgangstid. Jeg kan ikke se annet enn at det må ha skjedd en svikt når Husbanken har vært inne og fullfinansiert disse prosjektene. Det disse ungdommene sier, er at de har måttet skrape sammen 40 000 kr, og så har de bare kunnet flytte inn. Så har det vært vanlig opplegg med lave renter og avdragsfrihet, men med høy fellesgjeld. Men det verste, og som jeg må si jeg reagerer på, er at jeg har sett representanter for regionale husbankkontor uttale i media at disse leilighetskompleksene var tikkende gjeldsbomber. Det er sikkert riktig. Men det er da jeg spør meg: Hvorfor i all verden har Husbanken gått inn og fullfinansiert tikkende gjeldsbomber til ungdom og andre uten kredittverdighet? Det er for meg en gåte.

Avslutningsvis er jeg glad for at både finansministeren og kommunal- og regionalministeren sammen med Husbanken sentralt har tatt tak i disse problemstillingene. Det er etter min mening behov for konstruktive tilnærminger til disse utfordringene. I motsatt fall vil en rekke unge nyetablerte som har kjøpt seg inn i disse leilighetene, komme i en svært utfordrende situasjon.

Det er nødvendig å stramme opp praksisen når det gjelder slike fullfinansieringsprosjekt i Husbanken. Jeg sier ikke at det bare er Husbanken, det er også finansieringsinstitusjoner for øvrig som har gått inn og skapt den samme situasjonen. Men det vi kanskje kan ha lettere adgang til, er for det første å stramme opp Husbanken, og for det andre å se på hvilken mulighet vi har for å forbedre forholdene for dem som er kommet i denne situasjonen. Jeg vet om ungdom som er dypt bekymret og lei seg for den situasjonen de er i.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:01:12]: Hovudgrunnen til at eg tek ordet no, er at det oppslaget som eg hadde i Dagens Næringsliv i går, er blitt referert til tre gonger i denne debatten. Og det tyder jo på at det oppslaget har gjort eit djupt inntrykk på fleire av dei raud-grønne politikarane.

Det er sjølvsagt ikkje noko som gler meg meir enn det å gjere eit djupt inntrykk på regjeringspartia sine representantar.

Eg kan jo godt starte med å lese opp dette sitatet igjen:

«Jeg synes vi skal være litt mer opptatt av generasjonen som lever nå, fremfor fremtidige generasjoner. De får mer enn nok.»

Vidare:

«Det er ingen andre generasjoner som har spart til oss, til tross for at staten har hatt store inntekter fra for eksempel sølvgruvene på Kongsberg.»

Eg har altså ikkje noko problem med å seie meg einig i dette sitatet. Dette er nok det eg har sagt, og eg synest det attpåtil er eit godt sitat.

Det er altså ikkje slik, som representanten Lundteigen prøver å leggje i dette, at eg tek til orde for at ein skal leve livet i sus og dus osv. Det er det rett og slett ikkje. Eg er ein traust vestlending, som har vakse opp i enkle kår, så akkurat den teikninga som Lundteigen gav av dette - å leve i sus og dus - er noko eg ikkje kjenner meg igjen i.

Men det er jo nettopp det som er poenget, at det er dei tidlegare generasjonane, dei som er gamle i dag, som har lagt til rette for den levestandarden og den velferda som vi har i dag. Då er det også viktig og riktig at dei som er gamle, får nyte godt av desse oljepengane, og at ikkje alt skal sparast til seinare generasjonar.

Det som er sagt her, er jo sjølvsagt at det er ingen av dei tidlegare generasjonane som har spart i noko sølvfond, eller i andre fond, til oss, men tvert imot har tidlegare generasjonar vore framsynte og investert for framtida. Dei har også investert i velferdsordningar, og dei har investert i infrastruktur. Dei har investert i eit samfunn og eit land som vi kan vere stolte av.

Det synest eg også at vi i langt større grad skal vere opptekne av: å investere for framtida, i staden for å spare alle pengane til framtidige generasjonar. Vi må bruke meir pengar på å investere i veg, tunnelar og bruer. Vi må også leggje til rette for velferdsordningar, gi skatte- og avgiftslette. Skulebygg treng opprusting. Kyrkjebygg treng opprusting. Det er altså meir fornuftig enn å overføre alt i form av kontantar og fordringar til framtidige generasjonar.

Eg trur attpåtil det er ei utfordring dersom vi overfører altfor mykje pengar på bok til framtidige generasjonar. Det kan føre med seg at det er mange som lener seg tilbake og ikkje er så opptekne som dei burde vere av å skape verdiar, skape nye arbeidsplassar og nye næringar.

Elles vil eg seie at den debatten der ein tek avstand frå at folk flest skal behalde meir av dei verdiane dei skaper, i form av skatte- og avgiftslette og meiner at staten må sitje på alt, er ganske framand for Framstegspartiet. Vi meiner jo nemleg at folk flest er betre i stand til å ta vare på pengane sine enn Kristin Halvorsen. Derfor burde ein fått behalde meir ved at ein hadde hatt lågare skattar og avgifter. Vi trur ikkje det blir så mykje fornuftigare berre staten får ansvaret - eg frå nesten inntrykk av at dei raud-grøne tenkjer at ein liksom ikkje kan la folk flest få behalde pengane, for då rotar dei dei bort.

Derfor meiner vi at vi står for ein fornuftig politikk. Det som eg var sitert på i Dagens Næringsliv, er også i tråd med det som Framstegspartiet har foreslått, nemleg at vi er litt meir opptekne av den generasjonen som lever i dag, framfor framtidige generasjonar. Det er dei som er gamle i dag, som har bygd opp det velferdssamfunnet som vi lever i, og dei må også få lønn for strevet.

Eirin Kristin Sund (A) [13:06:34]: Det er ikke mye jeg er enig med representanten Leirstein om, men jeg har lyst til å føye meg inn i rekken med hensyn til å gi både departementet og statsråden skryt for kredittmeldingen.

Det som jeg ønsker å fokusere litt på i mitt innlegg nå, er den gode oversikten og den store graden av oppmerksomhet som meldingen viser Det internasjonale valutafondet, IMF. Jeg opplever det slik at den utdyper godt aktuelle spørsmål, som overvåkingspolitikk, reform av kvoter og stemmerett, den økonomiske situasjonen og arbeidet i lavinntektslandene.

I tråd med Soria Moria-erkæringen har Norge arbeidet for å gjennomføre de internasjonale initiativene for gjeldssletting og for å øke små og fattige lands innvirkning på styringen av IMF. Vi som utgjør flertallet - alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre - støtter stemmerettsreformen i IMF, fordi det er viktig å øke påvirkningsmuligheten til lavinntektslandene. Kredittmeldingen omtaler også tiltak som skal settes i verk for å redusere det økende underskuddet i IMF. Derfor er jeg i likhet med både statsråden og andre glad for at flertallet i finanskomiteen støtter Regjeringens arbeid for å forenkle vilkårene IMF stiller i forbindelse med utlån.

IMF har 185 medlemsland og er en sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er selvstyrende, men ligger under FN-paraplyen. De har nylig vedtatt en omfattende endring i sitt eget styresett, noe som Norge har støttet kraftig opp under. Reformen vil demokratisere IMF ved å være med og styrke utviklingslandenes innflytelse.

IMF har et hovedansvar for å fremme stabilitet i det internasjonale monetære systemet. Samtidig er det et forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål. Sammen med Verdensbanken spiller IMF derfor en viktig rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingene for fattige land og sette dem i stand til bedre å kunne nedkjempe fattigdom og realisere FNs tusenårsmål.

Nå åpnes det for en gjennomgang av IMFs oppgaver på flere områder. Reformen vil være viktig med tanke på hvilken legitimitet og innvirkning organisasjonen skal ha. Derfor sier flertallet i komiteen seg veldig tilfreds med at IMFs aktiviteter og låneprodukter nå blir kritisk gjennomgått.

Flertallet mener at målet må være at institusjonen reduserer sine aktiviteter til det som ligger i det opprinnelige mandatet til IMF. En bør vurdere om det er oppgaver som ligger i IMF i dag, som egentlig ikke burde ligge der, men som kanskje kan legges under andre internasjonale institusjoner.

Det er viktig at ikke unødvendig strenge strukturelle krav fra IMF svekker investeringene i helse, utdanning og infrastruktur i fattige land.

Flertallet viser også til at UNDP har stor legitimitet og kunnskap om utviklingsbehov og risiko i lavinntektsland og bør få en større rolle på vegne av det internasjonale samfunnet i framtiden. Flertallet ber om at Regjeringen gir en oppdatering om det i neste kredittmelding, og det har statsråden bekreftet.

Så vil jeg si til slutt angående IMF: Når det gjelder Fremskrittspartiets manglende frykt for krav om liberalisering og privatisering, og det at de viser til at kapitalisme og det frie markedet er et godt redskap, er det viktig å si fra vår side at Regjeringen og flertallet ikke er prinsipielt imot enhver privatisering og liberalisering. Men vi er opptatt av at gjennomføringen av slike tiltak må ha rot i et ønske fra landene selv og ikke komme som en følge av krav fra internasjonale finansinstitusjoner.

Det er helt sentralt at land som har IMF-program, får rom til å utforme en egen økonomisk politikk som passer deres egen situasjon best. Derfor skal IMF konsentrere seg om makroøkonomiske forhold og bidra med analyser som setter landene bedre i stand til å gjøre egne vurderinger.

Så: Dette har ikke noe med IMF å gjøre i det hele tatt - jeg vil ikke gi «motstandere» billige poeng, men jeg har likevel lyst til å gi kredit til Sponheim. Jeg var ikke enig i Sponheims - svake - kritikk av Regjeringen, men jeg synes at han i innlegget sitt hadde en veldig god historisk ikke bare analyse, men fortelling, om hvorfor vi i dag har så god stabilitet og klarer å holde styring på norsk økonomi. Så jeg gir representanten Sponheim den krediten.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2

(Votering, sjå side 3698)