Finn Martin Vallersnes (H) [13:09:22]: Det er all grunn til å være seg meget bevisst hvordan vi forvalter samfunnets positive holdning til bistand og utviklingshjelp. Det dreier seg om to ulike forhold: Vi må som bevilgende politikere kunne vise egne velgere og skattebetalere at ressursene brukes godt, og at de gir dokumenterbare resultater. I den andre enden har vi mottakerne, de menneskene som skulle dra nytte av innsatsen. Dem må vi også kunne se i øynene og vite at ja, innsatsen nådde frem slik den skulle uten unødig svinn.

Dette var sikkert også noe av bakgrunnen da verdenssamfunnet i mars 2005 vedtok reformprogrammet The Paris Declaration on Aid Effectiveness. Hovedintensjonen var å utvikle et partnerskap der utviklingslandene skulle være ansvarlige for egen utvikling. Det var også enighet om at givere og mottakere skulle holde hverandre gjensidig til ansvar for å oppnå konkrete utviklingsmål.

Bistand kan ikke alene gi den utviklingspolitikken som f.eks. kan føre til oppfylling av FNs tusenårsmål, eller MDG. Det er bred aksept for at demokrati, økonomisk vekst, sosial utvikling og miljøhensyn er viktige forutsetninger for utvikling i alle land, liksom likestilling, respekt for menneskerettigheter og bærekraftige miljøløsninger vil være grunnlaget for å bedre livet for fattige kvinner, menn og barn.

I 2008 håper en at tre ulike internasjonale konferanser skal bidra til å sette fart i disse målsettingene. Det er The Accra High‑level Forum on Aid Effectiveness i september, FNs High‑level Event on the MDGs i New York også i september, og oppfølgingsmøtet Financing for Development i Doha om ca. to uker.

Jeg er klar over at Doha‑møtet vil behandle et bredt sett av tema. Et av dem er utbyggingen av effektivitet i bistanden og utviklingsarbeidet, slik det fremgår av sluttdokumentet fra Accra, som er oversendt møtet i Doha som et bidrag. Dette er også grunnlaget for denne interpellasjonen.

Jeg vil konsentrere meg om to hovedelementer: mottakerlandets eierskap til egen utvikling og åpenhet om dokumenterbare utviklingsresultater.

Først om styrking av eierskapet til egen utvikling. Etter Accra legges det opp til at utviklingsland tar sterkere ansvar for og styring med egen utvikling. Det betyr at landets eget parlament og sivile samfunn må trekkes med på en mer aktiv måte i utformingen og overvåkingen av politikken. Giverne forventes på et slikt grunnlag å respektere prioriteringene, investere i mottakers institusjoner, gjøre økende bruk av landets egne systemer i bistanden og å øke den langsiktige forutsigbarheten av bistandsmidlene. Givers bruk av mottakers nasjonale systemer var allerede tema i Paris‑deklarasjonen, og innbefattet bl.a. systemer for offentlig finansforvaltning, innkjøp, revisjon, og for vurdering av sosiale og miljømessige forhold.

Dette er ment som et viktig bidrag til mottakers oppbygging av egen kapasitet, og etter Accra har giverne forpliktet seg kraftig og meget eksplisitt til å følge opp. Det er imidlertid verd å merke seg at partene i Accra også la til at givere og mottakere sammen ville vurdere kvaliteten på landsystemene, i en prosess der mottaker tar ledelsen ved hjelp av omforente metoder og hjelpemidler.

Dette er etter mitt syn helt avgjørende. Kombinasjonen av bistand overført i form av budsjettstøtte og tillit til at utviklingslandet har egne forvaltningssystemer som holder mål, kan bli et høyt spill. Og spillet dreier seg ikke bare om store penger, men også om tiltro i vår egen befolkning til at vi lykkes i å gjøre dette til beste for dem som virkelig trenger det.

Det bør derfor være avgjørende for Stortinget å få høre statsrådens syn på hvordan Norge i Doha vil følge opp denne utfordringen. Hvordan kan vi bidra til å sette kjøtt på dette beinet, som dessverre mange steder er nokså avgnagd? Som givere må vi forvente at forvaltningssystemene i utgangspunktet holder visse minimumskvalitetsstandarder. De må slett ikke være avanserte eller perfekte. Derimot er det viktig at systemene som sådan blir regelmessig monitorert, og at de over tid viser tegn til positiv utvikling. Ingen «quick fix», men at det går rette veien fra et forsvarlig utgangspunkt.

Så til det andre tema, åpenhet og dokumenterbare utviklingsresultater. Til syvende og sist vil utviklingspolitikken bli bedømt ut fra den innvirkning den faktisk har hatt på tilværelsen for verdens fattige. Da må virkningen kunne dokumenteres. Det vil forutsette en større åpenhet og ansvarlighet for hvordan utviklingsmidler brukes. Åpenhet og ansvarsplassering vil også i seg selv være sterke utviklingsdrivere.

Et fokus må være på oppbygging av kostnadseffektive evalueringsverktøy. Det kan være nasjonale statistikker, budsjettering, planlegging, eller metoder for monitorering. Som giver har vi erfaring fra investering i nettopp slike formål. Og etter som verktøyet blir tilgjengelig, må det anvendes målrettet, bl.a. til å følge bedring av bistandens effektivitet.

Et annet fokus må være på «transparency», eller åpenhet, og ansvarsplassering for måloppnåelse. Dette har vært et sentralt tema like siden Paris‑deklarasjonen, og flere virkemidler er aktuelle.

For å gjøre bistanden mer transparent må mottakerlandets regjering forholde seg til eget parlament, som bør være delaktig i prioriteringen av formål for bistanden, ha oversikt over finansiering, innkjøp, regnskap og revisjon i henhold til prioriterte programmer, og som også må få tilbakemelding om resultater og måloppnåelse. Felles resultatvurdering fra giver og mottaker vil styrke åpenheten, som også må gi innsyn for det sivile samfunnet.

Dette er forutsetninger for et tillitsforhold som jeg gjerne vil høre statsråden bekrefte er en del av vår norske standard. Jeg har også en forventning om at det er med i grunnlaget for norske bidrag i Doha – ikke som uttrykk for mistillit til mottaker, men som virkemiddel i en felles anstrengelse for at bistanden skal gjøre en forskjell for dem det gjelder.

Accra anbefaler at en så bygger videre ut med «peer review»‑ordninger, og deltakerne forpliktet seg til å gjøre en evaluering av hva en har oppnådd allerede ved utgangen av 2009. En stor bistandsaktør som Norge bør etter mitt syn være aktiv i den prosessen. Et hovedformål med disse ordningene er selvsagt å motvirke korrupsjon, som vi vet er til stede i varierende grad i mange av de områdene hvor vi er aktive.

Et særlig ønske fra utviklingslandene er langsiktig forutsigbarhet. Behovet for regelmessig rullering av tre‑ til femårsplaner for budsjettering og tiltaksplaner gir dem økt trygghet for å engasjere seg med sine begrensede ressurser i arbeidet. Selv om giverne i Accra fant å kunne strekke seg langt for å imøtekomme mottakerlandene på dette punktet, medfører det en del problemer for oss.

Vi har selv en år‑til‑år‑budsjettering av bistandsmidler. Tidligere behandlet Stortinget en utviklingspolitisk melding ca. hvert åttende år, sist i 2004. Nå ser det ut til at neste melding kommer allerede våren 2009. Langsiktige prioriteringer i form av tematiske og geografiske konsentrasjoner synes også å bli stadig mer kortvarige. Og en ny regjering i 2009 vil selvsagt gjøre sine egne vurderinger.

Hvordan kan statsråden se for seg at en kan tilgodese mottakers ønske om langsiktighet? Og er statsråden enig i at slike langsiktige ordninger i tilfelle må være forankret i Stortinget?

Oppsummert er jeg spent på om statsråden kan bekrefte at de temaene som her er omtalt, vil være naturlige deler av hans eget bidrag i Doha, og på hvordan en fra norsk side vil bidra til videre forbedring av bistandens effektivitet og med åpen dokumentasjon av mål, innsats og resultater.

Statsråd Erik Solheim [13:18:37]: La meg først takke interpellanten for å reise veldig sentrale og viktige problemstillinger – dog er det et videre lerret enn dette som kommer til å bli spent opp i Doha. Doha‑konferansen kommer på bakgrunn av to skjellsettende internasjonale begivenheter som vil prege alles tenkning.

Den ene, som jeg skal komme litt tilbake til, er den akutte situasjonen i Kongo, som viser hva som skjer i et land hvor en stat feiler fullstendig og bryter sammen. Et sentralt spørsmål i bistandsdebatten er selvfølgelig hva man kan gjøre for å sikre at stater fungerer.

Den andre er finanskrisen. Det er bekymring hos mange for at finanskrisen vil føre til mindre satsing på miljø‑ og utviklingstiltak. Men jeg må jo si at det vi til nå har sett fra de mest sentrale aktørene globalt, er veldig løfterikt. Det franske formannskapet i EU, under Sarkozys ledelse, har vært krystallklare på at det ikke er snakk om å redusere ambisjonene verken når det gjelder fattigdomsbekjempelse eller miljø. Den kinesiske statsministeren, Wen, sa det samme for bare et par dager siden. De samme signalene er kommet fra kommende president Obama. Jeg synes det avtegner seg et meget positivt bilde av at verdens sentrale ledere forstår at denne finanskrisen er en anledning til å dreie global økonomi i mer miljøvennlig retning spesielt, men for øvrig også i en retning som kan virke bedre for verdens fattige.

Både møtet i Accra og Doha blir preget av en dreining av fokus vekk fra det man kan si er en tradisjonell bistandsdebatt, som også er viktig, og over til et langt bredere spekter av utviklingspolitiske problemstillinger, hvor investeringer som har et langt større volum enn bistand, hvor handelen, hvor migranters penger hjem, hvor stater som bryter sammen, hvor ulovlig kapitalflukt – alt dette som dreiers seg om rammene som bistand må virke innenfor – kommer til å være det sentrale. Størrelsen på bistand er selvsagt også viktig, for jo mer man gir i bistand, jo større mulighet har man til å påvirke disse faktorene. Derfor kommer det til å være en meget god nyhet å ha med seg til Doha at Norge sammen med Sverige er de eneste land i verden som øker til 1 pst., og at vi gjør det under finanskrisen, kommer til å bli svært positivt lagt merke til.

Det hjelper ikke bare å gi mye bistand – og vi bør gi mer – men det må gis på en effektiv måte. Der reiser interpellanten to sentrale problemstillinger. Det ene er eierskap til egen utvikling. Og ja, jeg kan bare bekrefte at det har vist seg helt sentralt at der hvor et land og dets politiske ledelse tar eierskap og styrer landets egen utvikling, er sjansen for suksess vesentlig mye større. Budsjettstøtte ble jo nettopp utformet som et virkemiddel for å tilfredsstille dette kravet fra det man kan kalle rimelig velfungerende utviklingsland, til at de skal få styre pengestrømmen selv, så skal vi andre gå inn og kontrollere med revisjonsprogrammer, med dialog om korrupsjon og med alle de andre virkemidlene. Og alt skal skje i full åpenhet. Men la oss også huske at de land som er dypest nede i problemene, også er de som har størst problemer med å ta eierskap til sin egen utvikling.

Der er jo Kongo et stjerneeksempel, men jeg kan nevne mange andre. La meg bare illustrere dette med et par tall: Statsbudsjettet for Kongo, som har ca. 70 millioner innbyggere, er i størrelsesordenen 25 milliarder norske kr. Statsbudsjettet for Norge, som har under 5 millioner innbyggere – altså en brøkdel av Kongo – er 800 milliarder norske kr. Alle forstår at Kongo på basis av dette bitte lille statsbudsjettet ikke kan utvikle en Kosmo som riksrevisor, eller et økokrimembete eller et skattedirektorat, eller for den del media, sivilsamfunn, noe av det som skal understøtte en velfungerende stat som kan eie, lede og styre sin egen utvikling. Norge har selv valgt, med full støtte fra Stortinget, å plukke ut Afghanistan og Sudan som de to landene som mottar mest norsk bistand – to av de landene på kloden som har størst problem med å eie sin egen utvikling. Jeg sier ikke dette i noen form for polemikk, men bare i forståelsen av at det er et veldig vanskelig tema, fordi de 20–30 aller fattigste landene i verden også i all hovedsak er de landene som har størst problem med å ta ledelsen og styringen over sin egen utvikling. Jeg er enig i alt interpellanten sier om behovet for å bidra til struktur og systemer som gjør at et land selv kan lede an.

Det andre er kravet om dokumentasjon. Det har vi forsøkt å stille fra første dag. Der er jeg 100 pst. enig. Ingen bistand kan noensinne måles på sine gode intensjoner. En skal slutte å kritisere dem som har gode intensjoner. Det er fryktelig viktig at folk har gode intensjoner. La oss ikke i kynismens tidsalder kritisere folk for å ha gode intensjoner. Det er veldig bra og viktig, men målestokken er om ting fungerer og gjør livet bedre for dem det er ment å hjelpe. Derfor har Norad helt sentrale evalueringsprogrammer, og derfor er det viktig at vi får internasjonalt sammenlignbare evalueringer og undersøkelser, slik at vi kan få til bredere enighet om hva som faktisk virker, hva som virker halvgodt, og hva som eventuelt ikke virker i det hele tatt.

En veldig viktig side av spørsmålet om bistandseffektivitet er en internasjonal arbeidsdeling. Der har Norge – og det vil bli en del av den stortingsmeldingen som Stortinget skal diskutere til våren – tatt til orde for at den bilaterale bistanden bør konsentreres om programmer og budsjettstøtte samt ordninger der Norge har et særlig fortrinn, f.eks. oljeforvaltning. Så bør den multilaterale bistanden konsentreres om de store, brede temaene, som er utrolig viktige, men hvor det ikke er opplagte norske fortrinn, som f.eks. helse, utdanning o.a. Og så har de frivillige organisasjonene en svært viktig rolle å spille som politisk pådriver, med folk som ofte når ut til grasrota, og som bygger et sivilt samfunn.

Når det gjelder den spesifikke Doha‑konferansen, der også Vallersnes skal være til stede og hvor vi får en sjanse til å drøfte tingene videre, har Norge satt fire prioriteringer for vårt arbeid. Jeg skal nevne dem veldig klart og tydelig. Den første er sammenhengen mellom klima og utvikling. Klimatilpasning er utvikling, utvikling er klimatilpasning, men det må finansieres i en helt annen skala enn i dag. Klimatilpasningen i verden kan ikke finansieres ved å øke bistandsbudsjettene, simpelthen fordi man ikke på langt nær har de pengesummene som skal til gjennom den metoden. Klimatilpasning i verden må finansieres gjennom karbonmarkedet. Derfor har også Norge lagt inn i klimaforhandlingene et forslag om at 2 pst. av de globale klimakvotene auksjoneres til fordel for klimatilpasning. Det alene vil skape i størrelsesordenen 100 milliarder norske kroner til global klimatilpasning for de fattigste landene, hvis vi skulle få gjennomslag for det. Jeg tror ikke vi kommer til å få gjennomslag for det forslaget akkurat i den formen, men det er ett av de forslagene som det er stor internasjonal interesse for, og som vil være en del av det å bringe sammen Doha‑konferansen og den konferansen som skal holdes 14 dager etterpå i Poznan i Polen, og som jo handler om klima. Hvis vi har en bistandsdel og utviklingsdel som reiser til Doha, og en helt annen del av verden som reiser til Poznan, uten at de blir bundet sammen, er vi dømt til å mislykkes.

Så er det spørsmål om ulovlig kapitalflyt og finansforvaltning, som interpellanten flere ganger var inne på, og som er helt sentralt. Norge har vært globalt ledende i arbeidet mot skatteparadiser og ulovlig kapitalflukt. Vi regner med at fem til åtte ganger det som kommer inn i utviklingsland i form av bistand, går ut av utviklingsland i form av ulovlig kapitalflukt. Vi snakker om en størrelsesorden på 500–800 milliarder dollar på dette området. Norge har nedsatt Schelderup‑utvalget som skal se på det, og vi har tatt en serie internasjonale initiativer. Det gledelige nå er jo ikke at Norge jobber mye på dette området, det gledelige nå er hvor stor bred tilslutning dette får internasjonalt. Tyske og franske finansministre møttes for to–tre uker siden og tok opp kampen mot skatteparadiser som sin egen hjertesak. Og den tyske utviklingsministeren, Heidimarie Wieczoek‑Zeul, som er en av tilretteleggerne for Doha‑konferansen, har gjort kampen mot skatteflukt og ulovlig kapitalflukt til en av sine hovedsaker inn mot konferansen i Doha. Det foreligger mange bra tekstforslag på dette området. Men selvsagt igjen: For de aller fattigste og dårligst stilte landene vil det å kunne bygge opp den fornødne finansforvaltning, ikke minst skatteforvaltning, være viktig. Selv om skattegrunnlaget er lite, er det i alle fall viktig å bygge systemer som gjør at de skattemulighetene som eksisterer, brukes.

I tillegg til å bringe klima og utvikling sammen, og ulovlig kapitalflukt, er kvinnespørsmål og gjeld de to hovedsaker vi vil kjøre på i Doha. Norge arrangerer en egen sidebegivenhet om hvordan kvinnespørsmålene, som er helt grunnleggende for utvikling, helse, utdanning, økonomisk vekst, bringes inn i prosessen, og vi vil ta initiativ på gjeldsområdet for å sikre at det blir henvisninger i teksten til spørsmålet om illegitim gjeld. Enten man bruker ordet eller ikke, må vi få ansvarlig långivning. Mange nye land kommer nå og gir lån. Finanskrisen vil også kunne gjøre at nye land tar opp lån, og spørsmålet om ansvarlighet i långivningen blir helt sentralt. Så Doha‑konferansen kommer til å bringe mange spørsmål. Vi må videreføre alt som lå fra forrige tilsvarende konferanse i Monterey, og så må vi ta opp igjen det nye som ligger i skjæringspunktet mellom finanskrise, klimakrise, matvarekrise og energikrise.

Finn Martin Vallersnes (H) [13:29:01]: Jeg vil takke statsråden for svaret så langt.

Jeg hadde for så vidt to hovedproblemstillinger. Jeg registrerer at statsråden var inne på begge. Når det gjelder kvalitet i mottakers forvaltningssystemer, har jeg altså merket meg at en i Accra er for at giver‑ og mottakersiden skal gå sammen i et arbeid om hvordan en skal monitorere utviklingen med omforente metoder. Her kreves det et stykke praktisk arbeid, hvor jeg håper vi kan være deltakende for å utvikle metoder som vi synes er gode nok.

Jeg merket meg med stor interesse de fire hovedsatsingsområdene for vårt engasjement i Doha. Jeg er selvfølgelig klar over – det sa jeg også i mitt første innlegg – at bredden på agendaen i Doha er betydelig større enn det som var mitt tema her, men jeg synes likevel det var riktig å belyse dette, særlig når en ser utviklingen fra Accra til Doha i sammenheng. Jeg synes det er fire gode hovedsatsingsområder som ble nevnt.

Når det gjelder det første, klima i forhold til utvikling, vil jeg virkelig håpe at en på møtet i Doha kan komme noe videre med å definere hva en internasjonalt vil anse for å være utviklingsrelevant klimapolitikk. Vi trenger en grenseoppgang her. Det er ikke alt – det var også statsråden inne på – innen klima og miljø som er utviklingsrelevant. Vi savner i grunnen en mye klarere grenseoppgang for det i det praktiske arbeidet vi nå raskt beveger oss inn i.

Det var ett tema som jeg nevnte i mitt første innlegg som statsråden ikke var inne på, og det var dette med langsiktighet og forankringen av langsiktige tiltak og bindinger overfor mottakerland i egen nasjonalforsamling, altså i Stortinget i vårt tilfelle. Statsråden får kanskje anledning til å komme tilbake til hvordan en ser for seg at det skal kunne gjøres.

Men jeg vil jo si som et apropos til at langsiktige planer og bistandstilsagn må forankres i Stortinget, at det også ligger betydelig langsiktighet i form av tilsagn, bindinger og forpliktelser i de sluttdokumentene som en regjering slutter seg til på denne type møter som en i sin tid hadde i Monterey, i Accra og nå i Doha.

Jeg hadde vel egentlig syntes at det hadde vært naturlig at statsråden selv hadde tatt initiativ til en debatt eller en konsultasjon med Stortinget i forbindelse med denne type møter. Stortinget har jo egnede fora for nettopp slik dialog med Regjeringen. Debatten her i dag gir oss en anledning til en meningsutveksling om temaet og til å få et innblikk i hovedlinjene i det Regjeringen vil bringe med seg til Doha. Og det synes jeg Stortinget bør ha.

Statsråd Erik Solheim [13:32:18]: For å starte med å svare veldig konkret på det siste: Vi er selvsagt åpne for konsultasjon med Stortinget både om Doha‑konferansen og om Poznan‑konferansen, som er de to store konferansene som kommer nå. La oss bare ha en uformell kontakt om hva som er det egnede forum for det. I og med at dette er helt åpne prosesser, har ikke jeg oppfattet f.eks. den utvidede utenrikskomité som et egnet forum, men jeg er helt vidåpen for å finne måter å orientere komiteen på, eller ha dialog om det i stortingssalen eller på annen måte.

La meg kommentere sammenhengen mellom utvikling og klima, for det er klart at det neste året kommer dette til å bli et av de store internasjonale temaene på dette området. Det er jo tre tredjeverdensrelaterte ting på klimaområdet som må finansieres. Det er klimatilpasning, regnskogbevaring og teknologi og teknologioverføring.

Når det gjelder klimatilpasning, er det vanskelig å se noe tema som ikke er identisk med utvikling. De typiske tiltakene for klimatilpasning ville være omlegging av landbruket til et tørrere klima, et mer robust landbruk eller styring av flommene fra elvene i Himalaya, som er avgjørende for landbruket i land som India, Bangladesh osv. Det kan også være syklonvern på Haiti eller på Madagaskar. Det er ikke mulig å tenke seg noen form for klimatilpasningstiltak i de fattigste landene som ikke er identisk med utvikling. Klimatilpasning i den rike del av verden, diker i Nederland eller vern av Bryggen i Bergen er selvsagt ikke noe utviklingspolitisk tema.

Når det gjelder regnskog, ser jeg det i bunn og grunn på akkurat samme måten. Det kan være noen gråsoner, men i all hovedsak er alle temaer innenfor regnskog utviklingstiltak. Det dreier seg om å hjelpe folk som bor i en skog, til å få et bedre og mer anstendig liv uten å måtte hogge ned skogen. Det er slik sett ikke forskjellig fra å hjelpe folk som bor på en savanne, eller folk som bor på en rismark.

På teknologiområdet er det en god del annerledes. Der vil det kunne være teknologiområder som dreier seg om å hjelpe de aller fattigste landene med å utvikle annen teknologi. For eksempel har Norge lenge støtte Kirkens Nødhjelps solcelleprosjekter – jeg har selv vært og sett dem både i Afghanistan og i Mali. Vi har støttet dem i mange år. Det dreier seg om å la landsbyer få en viss grad av elektrisk strøm gjennom solceller – strålende klimatiltak og teknologioverføringstiltak.

Andre områder er jo mindre relevante. Et klart eksempel på det vil være karbonfangst og ‑lagring. Karbonfangst og ‑lagring er en teknologi som må utvikles i de mest avanserte, rike landene, dvs. EU, Japan, USA, Australia og Norge. Når vi har utviklet den teknologien, kan det på et senere tidspunkt være aktuelt å stille den til rådighet for de fattigste landene. Teknologiutviklingen må foregå hos oss, og det vil kreve betydelige statlige subsidier, eventuelt regulering av markedene hos oss for å få det til.

Anette Trettebergstuen (A) [13:35:36]: Det er flott at vi i Stortinget får flere anledninger til å diskutere alle deler av utviklingspolitikken, både gjennom årlige redegjørelser fra statsråden, gjennom budsjettbehandlingene og gjennom utallige interpellasjoner fra representanter i utenrikskomiteen, der vi inviterer Stortinget til å diskutere norske prioriteringer i utviklingspolitikken, effekt av bistand og, som i dag, hva som er de norske posisjonene i de internasjonale rundene, og hvordan vi følger opp internasjonale forpliktelser. Vi trenger mer debatt og ikke mindre debatt om dette, og jeg synes interpellanten skal ha ros for å ha reist debatten her i dag.

Her hjemme har man i den offentlige debatten lenge fokusert mer på prosentmålet enn på effekten av bistanden, men det er heldigvis ikke lenger tilfellet. Regjeringen har etter min mening gjort mye for å fokusere mer på resultater og effekt av bistanden, og de siste årene har vi heldigvis fått en bredere offentlig debatt om hvordan bistandspengene våre skal innrettes, og hva som er utviklingspolitikk.

Når vi diskuterer bruk av bistandsmidlene, er det viktig at vi forholder oss til verden som den faktisk er. Det er ikke slik at all bistand er mislykket og uten effekt. Det er ikke slik at alle bistandspengene våre går med til å finansiere korrupte statsledere. Sannheten er en helt annen, men dessverre er det både partier og andre aktører som ønsker å framstille det på denne måten. Det er viktig at vi tar diskusjonen om svakhetene i det vi driver med i utviklingspolitikken, og at vi hele tiden jobber for å forbedre systemene.

Riksrevisjonen la nylig fram to rapporter som omhandler utviklingspolitikken. I sin undersøkelse av effektiviteten i norsk humanitær bistand kommer Riksrevisjonen med kritikk som vi må ta på alvor. Det blir bl.a. pekt på at UD ofte har for lang behandlingstid, at det er svakheter ved finansieringssystemet, at utenriksstasjonene blir for lite involvert, og at oppfølgingen av bistand ikke alltid er god nok. Det er bra at UD i sitt svar sier at de er enig i at det er et klart forbedringspotensial i forvaltningen. Dette må også vi i Stortinget ta på alvor, og vi har også et ansvar. Vi må også innrette den totale fordelingen av midlene til departementet på en slik måte at vi legger til rette for at bistandsmidlene brukes på en mest mulig effektiv måte.

Stortinget behandler jo nå forslag til budsjett for 2009, og i den sammenheng gjennomfører komiteen høringer. Blant dem som var på høring i forrige uke, var det noen som mente at Norge ikke måtte drive utviklingspolitisk imperialisme. Det var Olje for utvikling og SN Power de hadde i tankene. Det er selvfølgelig ikke slik at vi innenfor norsk utviklingspolitikk driver en form for imperialisme gjennom å spre våre løsninger og våre ideer, og ikke tar hensyn til hva som er utviklingslandenes behov. Jeg mener at de høringsinstansene som mente det, bommer når de ikke ser hva vi gjør og hvorfor vi gjør som vi gjør.

Mange land i verden har store naturressurser, slik Norge har. Likevel er det én regel som gjelder nesten uten unntak for alle sammen, og det er at de ikke har greid å forvalte inntektene fra disse ressursene til glede for landets innbyggere. Vi kjenner alle eksempelet Angola. Men det gjelder også andre land og andre typer naturressurser enn olje. Det gjelder f.eks. Zambia og kobberforekomstene der – der forresten Norge gjennom sin innsats bidrar til at statens inntekter nå øker. Forvaltningssystemer er et forhold som Regjeringen heldigvis legger vekt på i utviklingspolitikken. Vår forvaltning av vår felles oljeformue har vi blitt kjent for, og vi er etterspurt av mange land. Det er et område hvor Norge skiller seg klart ut positivt, der vi har fortrinn og bør bidra. Dette ser vi også på populariteten til Olje for utvikling‑programmet ute, det er etterspurt. Norsk kompetanse er etterspurt. Penger over bistandsbudsjettet er én ting, men kompetanseoverføring og politikk er enda viktigere. Det handler om å bidra der vi er best og mest etterspurt, og det handler ikke om å dytte våre ideer på andre.

Et av hovedpunktene i Paris‑erklæringen handler jo om nasjonalt eierskap, at folk i mottakerlandene selv skal bestemme over egen utvikling, og at bistanden og utviklingshjelpen i så måte skal støtte opp under landenes egne planer for utvikling. Derfor vil jeg bruke litt tid på å snakke om et av de mest omdiskuterte klassiske virkemidlene i norsk bistandspolitikk, nettopp budsjettstøtten, som etter min mening er et av de beste virkemidlene for å oppnå utvikling. Budsjettstøtten er et viktig virkemiddel som nettopp ansvarliggjør mottakerlandenes myndigheter til å ta ansvar for egen utvikling. Den er viktig, fordi den støtter opp under egne planer, den bidrar til statsbygging og derfor langsiktig utvikling, og den involverer parlamentene. Når den virker, fører den til mer åpenhet rundt forvaltningen i mange land, og jeg syns det er et paradoks at partiene på høyresiden i norsk politikk er av de fremste kritikerne av den type effektiv bistand.

Morten Høglund (FrP) [13:40:58]: Jeg vil også få takke interpellanten for at han tar opp et viktig spørsmål. Jeg føler at vi for så vidt har disse spørsmålene i fokus i Norge. Jeg er veldig glad for det. Det er et godt samspill mellom regjering og storting om det. Hvor store ambisjoner vi skal ha i denne type internasjonale prosesser, er jeg noen ganger litt usikker på, men det er dog viktig at det skjer. Likevel tror jeg det er viktig at vi i Norge uansett er i forkant, noe jeg tror vi er. Vi må aldri gjøre oss avhengig av at det er en internasjonal paraply for å ha de kontrollsystemer vi må ha, på plass.

Interpellanten startet med å referere til Accra‑møtet, hvor forhåpningene var ganske store, ikke minst i forhold til korrupsjonsbekjempelse. Jeg registrerte uttalelsene fra Transparency International, som var relativt nedslått etter møtet. De var skuffet over resultatet og mente det absolutt ikke var forpliktende nok. De illustrerte det ved å si at i Afrika alene går 148 milliarder dollar tapt hvert år som følge av korrupsjon. Om det tallet stemmer, har ikke jeg forutsetninger for å bedømme, men likevel er jeg sikker på at det er enorme beløp som forsvinner som følge av korrupsjon. Kampen mot korrupsjon alle steder er viktig og fundamentalt for å bekjempe fattigdom. Får vi ikke kontroll med korrupsjonen, sier Transparency International, truer det med å undergrave bistand som effektivt virkemiddel.

Vi har lenge pekt på, og andre har også vært inne på det, at vi har en utfordring knyttet til bistand, også norsk bistand. Representanten Trettebergstuen trakk frem budsjettstøtten, som skal være det som virkelig viser veien fremover. Det er utfordringer med det. En av utfordringene er jo det som statsråden var inne på, at Norge velger å gi bistand – noe som vi også er med på mange ganger – til stater som har et betydelig demokratisk underskudd, for å si det veldig forsiktig. Det gjør vi med åpne øyne. Både statsråden og undertegnede var innom et møte som Kirkens Nødhjelp arrangerte på mandag, der det ble levert en rapport om hvordan mange land scorer på utviklingspolitikk. Et av punktene Norge scorer dårlig på når det gjelder bistand, er at vi velger å gi støtte til land som har mangelfulle demokratier, og dermed svekkes kontrollen med disse pengene. Når det gjelder Afghanistan, er alle med på det. Dette er noe vi går inn i med åpne øyne, så det er en utfordring. Det er noe vi må ta med oss og forsøke å håndtere.

Så til FN. Jeg kan ikke unnlate å ta det opp i denne sammenhengen. Riksrevisjonen gikk gjennom og reviderte Utenriksdepartementets regnskap for 2007 når det gjelder den bilaterale bistanden til Bangladesh, Nepal og Sri Lanka. Det som slo meg, er at Norge har støttet Verdens Matvareprograms landprogram i Nepal med 100 mill. kr i perioden 2002–2007, og man har i den perioden ikke mottatt revisjonsrapporter. Nå har ikke jeg noe grunnlag for å si – og det tror jeg heller ikke Riksrevisjonen har – at Verdens Matvareprogram ikke benytter de pengene de får fra Norge, på en riktig måte. Men det er klart at når vi etterspør kontroll og antikorrupsjonsarbeid i afrikanske mottakerland, må vi ikke minst stille krav til en organisasjon som FN og deres underorganisasjoner om at de leverer god nok dokumentasjon på de overføringer de får fra bl.a. oss. Med den størrelse vi har i form av bidrag i FN‑systemet, mener vi det bør være en prioritert oppgave fra Norge å påpeke dette. Det er kanskje allerede gjort, men det kan kanskje gjøres enda sterkere ved å si at den type mangelfull rapportering aksepterer vi ikke for fortsatte bidrag.

Ågot Valle (SV) [13:45:57]: Også jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp denne interpellasjonen, fordi det gir oss en anledning til å drøfte viktige spørsmål som skal opp på Doha‑møtet. Som utviklingsministeren sa, er det et bredt lerret av temaer som skal opp, og jeg vil ta for meg noen av dem. Jeg vil også si meg veldig enig med utviklingsministeren, som tar til orde for at diskusjonen skal dreie seg om utvikling som noe langt mer enn bistand.

Et tema som hører inn her, er skatteunndragelse, skattejuks og skatteparadis. Trevor Manuel, som er Sør‑Afrikas finansminister, sier det slik:

«Det er et stort misforhold mellom det å støtte økt bistand og samtidig lukke øynene for de store multinasjonale selskapenes handlinger som underminerer skattegrunnlaget i utviklingsland.»

Derfor må vi stå fast på bistandsmålet og samtidig jobbe for systemendringer nasjonalt og internasjonalt og for å flytte makt og ressurser til folk. Vi skal ikke være en stemme for de stemmeløse, vi skal jobbe for en stemme til de stemmeløse.

Utviklingsministeren har reist noen viktige spørsmål på den internasjonale arenaen som også blir tatt opp igjen i Doha: klimafinansiering, kvinners rettigheter, illegitim gjeld, ulovlig kapitalflukt og skatteparadis – det siste i godt samarbeid med finansministeren, for det viser seg nå at nettopp det temaet også er en viktig del av finanskrisa.

I innstillinga til meldinga På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken uttalte en enstemmig komité at det er nødvendig å følge opp arbeidet med «Finansiering for utvikling» med «kvinnebrillene på», simpelthen fordi kvinner utgjør størstedelen av verdens fattige og dem med minst makt. Derfor må og skal vi være tydelige på kjønnsperspektivet i de strategiske drøftingene med nasjonale myndigheter i de landene som Norge gir budsjett‑ og sektorstøtte til. Det er ikke i motstrid til eierskap. Myndighetene må simpelthen ansvarliggjøres på kvinners rettigheter. En viktig forutsetning er støtte til kvinners egenorganisering og mobilisering nedenfra. På FNs 52. kvinnekommisjonsmøte i vår kom det klare meldinger om at arbeidet for likestilling er underfinansiert. Derfor er jeg glad for at Norge har vært og er ambassadør for finansiering og for kvinners rettigheter på både Accra‑ og Doha‑møtene.

Da utviklingsministeren gikk til det modige skrittet å slette all gjeld etter skipseksportkampanjen, gikk det et hurrarop gjennom den internasjonale gjeldsslettebevegelsen. Gail Hurley i det europeiske gjeldsslettenettverket Eurodad sa det slik:

«Dette er en banebrytende beslutning som har stor betydning i forhold til andre långivere som tidligere har handlet uansvarlig. Vi oppfordrer Norge til å fortsette å være i forkant i de internasjonale bestrebelsene for å vinne forståelse for illegitim gjeld. Det er ikke rettferdig at dagens befolkning i de gjeldstyngede landene skal fortsette å betale prisen for korrupt, skjødesløs og politisk motivert utlånsvirksomhet som har skjedd tidligere. I dag har stillheten blitt brutt og vi oppfordrer andre kreditorland, spesielt i Norge, til å følge Norges modige lederskap.»

Seinere har vi tatt opp dette i Verdensbanken, og Utviklingsutvalget sier at Norge må følge opp når det gjelder gjeldsslette ved å ta initiativ til internasjonale mekanismer for ansvarlig långivning. Det er nettopp det Norge gjør i Doha. Det er ingenting i det som kan bli sluttdokumentet, som henviser til illegitim gjeld. Jeg har fått melding om at den internasjonale gjeldsslettebevegelsen jobber på spreng for å samle støtte til Norges forslag, og jeg vil takke våre medspillere som utfordrer oss og gir oss støtte. Vi skal fortsette dette arbeidet i samarbeid med det sivile samfunnet.

Tax Justice Network har påvist at de fattigste landene hvert år går glipp av minst 3 000 milliarder kr i tapte skatteinntekter på grunn av skatteunndragelser og skattekonkurranse. Det er åtte–ti ganger mer enn den samlede bistanden til disse landene. Mye av disse pengene gjemmes bort i skatteparadis etter rovdrift på landenes naturressurser. De som tjener på det, er store multinasjonale selskap og den politiske og økonomiske eliten i landene. Derfor er det utrolig viktig å se sammenhengen mellom korrupsjon og skatteparadis, og jeg er glad for at dette blir fulgt opp i Doha.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:51:22]: La meg også innledningsvis gi honnør til kollega Finn Martin Vallersnes for å ha tatt opp denne interpellasjonen. Det gir Stortinget en anledning til å drøfte hvordan intensjonene fra Paris‑erklæringen og Accra‑møtet blir fulgt opp i norsk utviklingspolitikk. Det har ikke Regjeringen gjort, heller ikke i årets budsjettproposisjon. Jeg er glad for at statsråden er åpen for å gjøre det i framtiden.

Paris‑erklæringen om økt bistandseffektivitet gir fem sentrale prinsipper:

• U‑landene må få et sterkere eierskap til sine utviklingsstrategier og utviklingssamarbeidet.

• Giverlandene må innrette bistanden mer etter u‑landenes egne utviklingsstrategier.

• Giverlandene må harmonisere sine bistandsinnsatser seg imellom og ha mer åpenhet.

• Ressursbruk og beslutninger må styres sterkere mot å oppnå utviklingseffekt.

• Giverland og u‑land deler ansvaret for utviklingssamarbeidets resultater.

I utgangspunktet er dette gode prinsipper, men de må ikke bare bli byråkratiske øvelser for noen få. Tvert imot trengs bredere folkelig deltakelse i utviklingssamarbeidet. Selv om Accra‑møtet brakte arbeidet noen skritt framover, hadde mange i sør ønsket mer forpliktende tidsfrister for gjennomføringen.

Når det gjelder nasjonalt eierskap til utviklingsarbeidet, er det ikke nok å snakke om og med de byråkratiske elitene, en må også legge mer vekt på demokratisk eierskap, trekke inn parlamentene og sivilt samfunn, åpne for dialog og konsultere berørte og fattige folkegrupper.

At bistand innrettes mer etter u‑landenes egne utviklingsstrategier, er en bra utvikling, men man kan ikke bare forutsette at det foreligger et statsapparat med sterk styringsevne, presise prioriteringer og solide strategier for fattigdomsbekjempelse, slik også statsråden var inne på i sitt svar. I mange av de minst utviklede landene er ikke det tilfellet. I praksis er bistand til å styrke demokratiske prosesser og styringsevne helt nødvendig.

Det har vært et sterkt fokus på bruk av u‑landenes egne nasjonale systemer framfor eksterne instanser. Men da må landenes egne institusjoner for finansforvaltning og revisjon fungere godt, ellers kan økt bruk av budsjettstøtte via nasjonale systemer feile. Derfor trengs det bistand for å sikre effektiv ressursutnyttelse, til å utvikle nasjonal programovervåking, evaluering og revisjon, og til å sikre åpenhet og innsyn og bekjempe korrupsjon. Riksrevisjonen og sivilt samfunn kan her være verdifulle samarbeidspartnere.

Jeg er helt enig med interpellanten: Med økt bruk av nasjonale systemer i utviklingssamarbeidet blir det tilsvarende viktig å sikre kvalitet i disse institusjonene. Bistand til dette blir derfor sentralt.

Jeg har lagt merke til at et annet sentralt bistandsland, Danmark, har underlagt sitt eget utviklingssamarbeid Paris‑erklæringens kriterier og offentliggjort resultatene av det. Jeg vil spørre utviklingsministeren om han har tenkt å gjøre noe tilsvarende med det norske utviklingssamarbeidet, f.eks. i den stortingsmeldingen som han nå arbeider med.

For å lykkes blir det også viktig å styrke det sivile samfunn i u‑land. Frivillige organisasjoners samarbeid med partnerorganisasjoner i sør er en nøkkel til dette. Det kan derfor være grunn til et dobbelt varsko når vi i norsk bistand ser at stat‑til‑stat‑samarbeidet innen landprogrammene nå er nede i 20 pst., og at budsjettkapitlet for frivillige organisasjoners langsiktige bistand også får en markert synkende andel av bistandsbudsjettet. Her er det mulig vi har en hjemmelekse å gjøre.

På møtet i Accra i september krevde landene i sør større forutsigbarhet i bistanden. De skal jo planlegge langsiktige investeringer og programmer. Også her har Norge en utfordring. Vi har jo budsjettsystemer som krever årlige vedtak. Vi har i noen tilfeller klart å lage mekanismer som bidrar til større langsiktighet. Min utfordring til statsråden er om Regjeringen arbeider med reformer på dette punktet som kan gjøre at vi enda mer effektivt kan følge opp forventningene om forutsigbarhet og langsiktighet i bistanden. Kan vi f.eks. endre på våre budsjetteringsprinsipper og stille forutsigbar finansiering til disposisjon over tre–fire år?

Forutsigbarhet ville ikke bli lett hvis det største opposisjonspartiet fikk vedtatt sine forslag om å halvere den langsiktige bistanden fra det ene året til det andre. Det overrasker meg imidlertid mer at interpellantens eget parti, Høyre, også kutter bistandsprosenten kraftig i sitt nylig framlagte budsjettalternativ. Det vil vi få rikelig anledning til å komme tilbake til her i salen senere i høst. Men jeg hadde håpet at Høyre hadde fulgt opp de mer positive takter fra i fjor. Og jeg vil si til begge partier: Å gi skattelette til nordmenn dekket inn gjennom kutt i bistand smaker av nasjonalegoisme.

Kari Mette Prestrud (Sp) [13:56:43]: Regjeringen har i de årene den har sittet, lagt fram budsjettforslag med en historisk satsing på miljø og utvikling. Med en bevilgning på 26,2 milliarder kr til internasjonal bistand er målet om 1 pst. av landets BNI nådd – hele 3,9 milliarder kr mer enn i 2008. Ja, det er Senterpartiet stolt av.

Ved bevilgning av penger er det like viktig å sikre at de faktisk går til oppfyllelse av formålet vårt om en positiv utvikling i utviklingslandene. Det er derfor et viktig tema Vallersnes tar opp i denne interpellasjonen, nemlig evaluering av bistandens virkninger.

Senterpartiet vil følge spent med på hva som kommer fram under Doha‑møtet i november, og takker ministeren for hans redegjørelse om sine forberedelser til dette møtet og det videre arbeidet på området. Vi er godt fornøyd med ministerens fokusering på utviklingslandenes eget eierskap til planer og prosjekter og tilhørende ansvar for oppfølgingen av dem.

Ministeren nevner at Norge er på rett vei. Vi gir mer støtte til større programmer og budsjettstøtte. I tillegg konsentrerer Norge den bilaterale bistanden til områder der vi har kompetanse og fortrinn. Internasjonale nedgangstider vil imidlertid ramme også her. Økt handel for de fattigste landene forutsetter økt produksjonskapasitet og bedre systemer for foredling, lagring og kommunikasjon. Det er derfor viktig at handlingsplanen for landbruksutvikling som innsatsområde blir fulgt opp. Senterpartiet er opptatt av at dette fortsatt skal være norsk innsatsområde for næringsutvikling.

Halvparten av dem som sulter i verden i dag, er selv småbønder. Å bidra til matproduksjon for selvforsyning er derfor helt avgjørende. Utvikling skapes ikke i hovedsak av å transportere maten over enorme avstander. Matvarekrisen gjør at matproduksjonen og måten den organiseres på må vektlegges for å oppnå utvikling.

Å få landbruket til å fungere i utviklingslandene vil også ha store ringvirkninger for det øvrige samfunnet. Kvinnerettet bistand i landbruksutvikling har vist seg å være et effektivt utviklingstiltak.

At folk sulter i dag, er det største hinderet for å oppnå utvikling. FAO har sagt at med 156 milliarder kr pr. år kan antallet sultne halveres. I dag sulter 920 millioner mennesker. Hvis vi sammenlikner med USA som bruker 4 000 milliarder kr for å løse sin finanskrise, skjønner vi at 156 milliarder kr ikke er et urealistisk beløp. Med andre ord: Det er mulig å hjelpe alle de sultne dersom viljen er der blant de rike landene.

Kampen mot korrupsjon og skatteparadis må fortsette. Jeg er derfor fornøyd med at utviklingsministeren vår har fokus på statsbygging, som er en utfordring i sårbare stater. Dette er det viktig å få på plass, slik at det kan stilles krav også til næringsutviklere. Her kommer samfunnsansvar inn. Det er viktig å intensivere arbeidet for bindende retningslinjer for internasjonalt næringsliv. Spesielt viktig er dette for Norge, fordi vi har flere bedrifter der staten har stor eierandel, i virksomhet i fattige land. Vi snakker om land der menneskerettigheter og arbeideres rettigheter ikke ivaretas. Slike bindende retningslinjer vil være et viktig bidrag for at næringsutviklingen skal komme utviklingsland som helhet til gode, ikke bare investorene og en snever sirkel av landets innbyggere.

Det sivile samfunn er også viktig for nettopp å følge opp bistandens effektivitet. Når bistand gis gjennom statsapparat med målsetting om å bygge nasjoner, er det å bygge opp et sterkt sivilsamfunn parallelt helt avgjørende. I samarbeid med lokalbefolkningen i utviklingslandene er vi best i stand til å dokumentere og følge opp at vår bistand bidrar til en positiv utvikling der.

Anne Margrethe Larsen (V) [14:02:12]: Jeg vil også først takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig og interessant spørsmål, om hvordan vi i Norge kan følge opp Paris‑erklæringen, Accra‑konferansen og forberede oss til Doha‑konferansen.

Dernest vil jeg understreke betydningen av å opprettholde en høy kvalitet på bistanden. For å sikre en bred politisk oppslutning om relativt høye bistandsbevilgninger også i framtiden er det viktig å vise til effektivitet og konkrete resultater.

I en tid med store økninger i bistandsbudsjettet er det ekstra krevende for oss å sørge for at kvaliteten holder følge med kvantiteten. Generelt mener jeg derfor at bevilgningene til kvalitetssikring og evaluering bør øke i takt med veksten i bistandsbudsjettet. Venstre har derfor i neste års statsbudsjett foreslått å øke bevilgningene til evaluering og kvalitetssikring, herunder 20 mill. kr til Norad og 20 mill. kr til forskning, kompetanseheving og evaluering. Disse midlene skal øremerkes uavhengig kvalitetssikring og evaluering. Siktemålet er å lære av feil og mangler knyttet til igangsatte eller avsluttende bistandsprosjekter. Denne lærdommen skal på en systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget for framtidig bistand.

Videre skal bevilgningene brukes til å videreutvikle nye tilnærminger og metoder for evaluering og kvalitetssikring, både på nasjonalt nivå og i samarbeid med andre likesinnede giverland. Metodologi og indikatorer for evaluering er her sentrale stikkord, sammen med uavhengighet. Det vil si at uavhengige instanser bør stå for evalueringene, uten at vi dermed skal bidra til å lage en boom innen den etablerte konsulentbransjen,

Jeg mener her at mottaker av bistanden i større grad bør trekkes med i evalueringene. Det har også statsråden vært innom i dag. Det er de som skal leve med resultatene av prosjektene, og de vet best om de virker eller ikke. Jeg er enig med interpellanten i at hvis vi skal bruke mottakerlandenes systemer for evaluering, er det viktig å sikre systemenes kvalitet. Samtidig er jeg sikker på at det ikke bare er de som har noe å lære av oss. Det er trolig også en hel del vi kan lære av dem.

Et problem jeg har lyst til å trekke fram, er at en del av de norske bistandsmidlene kanaliseres via multilaterale organisasjoner som FN. De er i besittelse av kompetanse som vi ikke har, og kan dermed bruke midlene på en mer effektiv måte enn vi kan. De har videre sine egne systemer for evaluering og kvalitetssikring, og de er gjennomgående blitt vurdert til ikke å være så gode som ønskelig. Når vi kanaliserer bistandsmidler gjennom slike kanaler, mister vi dermed i realiteten mye av kontrollen over pengene. Jeg mener derfor at vi, sammen med andre viktige giverland, bør se nærmere på systemene for evaluering og kvalitetssikring i FN og andre organisasjoner med sikte på å foreslå forbedringer.

Jeg synes det er positivt at Norad er kommet med sin første årsrapport om evaluering av norsk bistand. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det gjøres mye bra arbeid, men at det også er mye som kan gjøres bedre. Rapporten tar utgangspunkt i noen evalueringer som trolig har en generell verdi, men de kan ikke forventes å fange opp alt. Man kan derfor fort miste helheten av syne.

Det er her nærliggende å skue til Sverige. Den svenske riksrevisjonen evaluerte nylig Norads søsterorganisasjon, Sida. Konklusjonen var at denne har rutiner som ikke holder mål, dessverre. Feil og misbruk har ikke blitt fanget opp i Sidas kontrollrutiner. I Danmark og Sverige har man tatt inn over seg at antallet mottakerland, antallet mottakerorganisasjoner og antallet evalueringsinstanser er for høyt.

Dette mener jeg er noe vi bør se på også her i Norge. Vi gir bistand til godt over 100 land. Noen land får mye, andre får lite. For meg synes det klart at med en slik spredning på bistanden blir det vanskelig å opprettholde ikke bare fokus, men også kvalitet. Dette er noe også OECD har påpekt overfor Norge.

Å operere under vidt forskjellige forhold i alle verdenshjørner er en krevende øvelse som de færreste er forunt å klare. Hvis man vil for mye, ender man ofte opp med ikke å få til noe som helst. Norge bør nok ikke ta mål av seg til å bli et mini‑FN.

Finn Martin Vallersnes (H) [14:07:40]: Jeg vil takke statsråden for hans andre innlegg og svar, og også alle deltakerne i debatten. Jeg opplever at dette er et veldig sentralt tema, og selvfølgelig er utviklingspolitikk, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, betydelig mer enn det avgrensede temaet jeg reiste her i dag. Likevel vil effektivitet i bistanden og evaluering av hva vi faktisk får til med den, være et tema som forfølger oss i alle fall.

Jeg vil gjenta Stortingets interesse for og behov for klargjøring av hva som er utviklingsrelevante klimatiltak. Jeg satte pris på den åpne tilbakemeldingen fra statsråden. Vi kan ha ulike vurderinger av dette. Det er ikke noen hemmelighet at Høyre for sin del støtter regnskogbevilgningen fullt ut, men vi kunne godt tenkt oss at den var et annet sted enn under bistandshatten. – Så dette er det ulike vurderinger av.

Noen vil vel si at det er desto mer nødvendig å foreta denne klargjøringen av hva som er utviklingsrelevante klimatiltak, når vi har én statsråd som forvalter både miljøpolitikken og utviklingspolitikken. Jeg vil også legge til at nettopp det gir en ualminnelig god foranledning til å foreta den grenseoppgangen eller koordineringen som det må være mellom to politiske områder av denne art. Her imøteser vi statsrådens innsats.

I likhet med representanten Høybråten vil jeg gjenta problemstillingen om vår tilpasning til langsiktig forutsigbarhet for mottakerlandene. Det var statsråden ikke inne på. Det er et vanskelig tema. Det er utfordrende, og det er et reelt problem for mottakerlandene. Jeg vil gjenta at hvis en legger opp til nye budsjettrutiner f.eks. på dette området for å tilpasse seg, må det i alle fall forankres i Stortinget.

Så ser jeg frem til møtet i Doha og til å observere norske bidrag og hvordan de blir mottatt. Deretter får vi anledning til å debattere dette på ny når vi møtes til budsjettdebatt 9. desember.

Statsråd Erik Solheim [14:10:14]: Takk for en god debatt.

La meg peke på et par dilemmaer. Et av de tydeligste dilemmaene var Annette Trettebergstuen inne på – og dette er ikke polemikk i det hele tatt, dette er bare en konstatering av hvor vanskelig dette er: På den ene siden ønsker vi alle å følge opp Paris‑erklæringen. På den andre siden er nettopp de klareste uttrykkene for ånden og politikken i Paris‑erklæringen av de tingene som det er mest kritikk av eller spørsmål om i Stortinget. Det er ikke noe klarere uttrykk for det enn tanken om budsjettstøtte, som er eierskap par excellence. Det er det mest kritiserte utviklingspolitiske temaet i Stortinget, slik jeg kan registrere det. Det er også den klareste logiske følgen av Paris‑erklæringen.

Et annet tema som jeg også ser det blir satt mange spørsmålstegn ved i Stortinget, er nettopp denne internasjonale arbeidsdelingen som kommer ut av Paris‑erklæringen, og som Norge er en virkelig forkjemper for, for vi fokuserer vår tosidige bistand på områder der vi har særlige fortrinn: fredsmekling, kvinnespørsmål og oljeforvaltning – for å nevne noen områder. Så vi kan ikke både hylle de internasjonale prinsippene på dette området og være mest kritiske til det som er den logiske følgen av dem. Men utviklingsmeldingen vil selvfølgelig behandle mange av disse spørsmålene, også de klimaspørsmål som interpellanten stilte.

Jeg tar gjerne til orde for større langsiktighet, som Høybråten var inne på. Jeg tror ikke Regjeringen skal foreslå nye budsjettsystemer, som i praksis vil frata det enkelte storting direkte makt fra år til år. Hvis det er Stortingets ønske, skal jeg med stor glede legge til rette for det, men jeg vil gjerne at det ønsket kommer fra Stortinget, slik at vi ikke får en situasjon hvor vi skaper inntrykk av at Regjeringen ønsker å frata Stortinget innflytelse. – Men det er gode tanker.

Så til slutt vil jeg si at hvis vi skulle velge oss ett land i verden hvor vi virkelig skulle si at eierskap er vanskelig, hvor det er betydelig korrupsjon, hvor det er mange krigsherrer, hvor det er narkotika – altså som kort sagt går mot alle de prinsipper som vi her hyller – måtte det være Afghanistan, som vi i fellesskap har vedtatt har førsteprioritet i norsk bistand, og dette illustrerer dilemmaene. Også Fremskrittspartiet, som snakker mest i store bokstaver om korrupsjonsbekjempelse, har valgt seg ut Afghanistan som det landet hvor de ønsker å sette inn mest penger. Så la oss ikke framstille dette som enkelt. De andre landene som er viktige for norsk bistand, er også svært vanskelige land, med Sudan som eksempel. Kongo, som jeg nå har registrert at det er en betydelig interesse fra forskjellige politiske partier for at Norge skal bruke mer penger på, kommer også nær verdenstoppen i vanskelige land og med statssammenbrudd. Der er de i klasse med Afghanistan og noen ytterst få andre.

Det var Laurent Kabila, faren til den nåværende president Kabila, som en gang sa at det eneste som skulle til for å gjøre kupp i Kongo, var 10 000 dollar og en mobiltelefon – 10 000 dollar til å kjøpe en hær, ta et eller annet gruveområde og så ringe et eller annet selskap som ville utnytte det gruveområdet og dermed få penger til en kontinuerlig ny hær, som kan skape kontinuerlig uro. Det er et fryktelig vanskelig land, men et land som Stortinget og vi alle ønsker å gjøre mer i.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.