Presidenten: Etter ønske frå arbeids‑ og sosialkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:01:31] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Høyre om utredning av forholdene for mennesker som utfører omsorgsoppgaver for egne familiemedlemmer og mottar omsorgslønn.

Under arbeidet med saken ble det fort klart at dette er en sak som alle partiene på Stortinget har vært opptatt av uendelig lenge. Utallige forslag har vært fremmet gjennom de siste årene. I årevis har de samme problemstillingene vært oppe til debatt, uten at man har vært i stand til å forbedre ordningen, og dette til tross for at alle partiene har sagt at de ønsker å forbedre den.

Under arbeidet i komiteen ble det altså tidlig klart at vi heller ikke denne gangen ville klare å gjøre ordningen noe bedre. Jeg regner med at regjeringspartiene selv vil redegjøre for hvorfor de nå, når de har muligheten, ikke følger opp det de tidligere har sagt eller gjort i forhold til omsorgslønnsordningen.

Omsorgslønn omfattes av lov om sosiale tjenester, og hovedformålet er å bidra til best mulig omsorg for dem som trenger hjelp i dagliglivet, og gjøre det mulig for private omsorgsytere å fortsette med omsorgsarbeidet. Kommunene har plikt til å ha en slik ordning, men det er helt opp til kommunene å bestemme hvor mye de ønsker å prioritere dette.

Så til tross for at ordningen med omsorgslønn er svært viktig for familier med kronisk syke barn eller funksjonshemmede barn, oppfatter altfor mange av disse familiene en evigvarende kamp mot kommunen sin, ikke bare for å få omsorgslønn, men dessverre også på alle andre områder hvor disse familiene har ekstra utfordringer eller hjelpebehov.

Etter dagens lovverk er det opp til kommunen om en velger en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale. Statsråden sier i sitt brev av 10. juni til komiteen at retten til ferie og feriepenger avhenger av om man er arbeidstaker eller oppdragstaker. Som arbeidstaker har man rett på sykepenger, som oppdragstaker kan man tegne tilleggsforsikring. Arbeidstaker har rett på dagpenger, mens oppdragstaker har rett på kvalifiseringsprogrammet – totalt forskjellige rettigheter for den samme jobben. Allikevel greier statsråden i sitt svarbrev å konkludere med at det ikke er behov for endringer i omsorgslønnsordningen.

Del to av forslaget omhandler retten og muligheten til å komme ut i ordinært arbeid etter lang tids fravær fra arbeidslivet grunnet omsorgsarbeid gjennom veldig mange år.

Fremskrittspartiet mener at begge problemstillingene som ligger i saken, er svært viktig å få en avklaring på, noe brev av 17. juni til komiteen fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, bekrefter. De slår fast:

«Dagens ordning er etter FFOs mening for svak i forhold til grunnleggende rettighetstenkning. Det er i flere år dokumentert urimeligheter knyttet til ordningen med omsorgslønn ved FFOs rettighetssenter.»

Videre skriver de:

«For at ordningen med omsorgslønn skal bli et reelt alternativ til mennesker som påtar seg omsorgsoppgaver for familiemedlemmer støtter FFO forslagsstillerne i at det er nødvendig med en gjennomgang og klargjøring av rettigheter og plikter til de som mottar omsorgslønn.»

Avslutningsvis skriver de:

«FFO har tidligere tatt opp en rekke av de problemstillingene som reises i dokument 8:113 med Helse‑ og omsorgsdepartementet.»

Som tidligere kommunepolitiker og leder av helse‑ og sosialutvalget i min kommune kan jeg skrive under på at omsorgslønn er et svært viktig tilbud for en del familier, for at de skal kunne organisere sin hverdag slik de mener er best for dem. Fremskrittspartiet i min kommune økte derfor budsjettet på dette området hvert eneste år. Av en eller annen grunn var dette svært upopulært. Administrasjonen ønsket rett og slett å redusere bruken av omsorgslønn til et minimum. De mente at familiene ikke visste sitt eget beste.

Det opprører meg at vi har et lovverk som åpner for at kommunene kan tvinge mennesker til omsorgsordninger i strid med det de selv mener er best. Og det opprører meg at kommunene kan endre tildelte goder, på kort varsel, enten ved å kutte i omsorgslønnen eller ved å fjerne den helt.

Disse familiene har overhodet ingen forutsigbarhet. Disse familiene lever på kommunens til enhver tid svingende økonomi og politiske flertall. Dette er rett og slett ikke bra nok. Men slik skal det fortsette å være også etter i dag.

Jeg tar hermed opp de forslag som ligger i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har teke opp dei forslaga ho gjorde greie for.

Eva Kristin Hansen (A) [18:06:49]: Representantforslaget vi har til behandling nå, tar opp et viktig tema. Omsorgslønn er en viktig velferdsordning for mange som trenger omsorg og hjelp i dagliglivet. Ordningen bidrar til at den ressursen pårørende eller andre frivillige omsorgspersoner utgjør, faktisk kan bli brukt. Slik omsorg er et viktig supplement til kommunale omsorgstjenester og bidrar til at kommunene utformer en bedre omsorg for mange brukere.

Omsorgslønn er først og fremst en ordning for brukerne. Det er derfor ikke slik at noen har ubetinget rett til omsorgslønn. Det er hensynet til brukerne som ligger til grunn. Omsorgslønn kan innvilges, eventuelt som ett av flere tiltak, når dette anses som det beste for brukeren, og omsorgen som gis, skal selvfølgelig være faglig forsvarlig.

Kommunene skal i vurderingen av om omsorgslønn skal innvilges, ta flere forhold med i betraktning – om omsorgsarbeidet er særlig tyngende, om det handler om nødvendige omsorgsoppgaver, og, som nevnt, om omsorg fra den som søker omsorgslønn, er det beste for den som trenger hjelp. I tillegg kan kommunene ta hensyn til egne ressurser. Det betyr ikke at kommunene kan la være å sette av penger til omsorgslønn for så å avslå søknader på dette grunnlaget. Hver søknad skal behandles individuelt.

Denne konkrete saken handler imidlertid ikke om dem som får avslag. Den handler om vilkårene for dem som har fått innvilget en søknad om omsorgslønn. Når jeg likevel velger å legge såpass stor vekt på at vurderinger om omsorgslønn skal inngå i en helhetlig vurdering av brukerens behov, er det fordi både Fremskrittspartiet og Venstre har fremmet et forslag om å overføre finansieringsansvaret for omsorgslønn til staten. Det er, slik jeg ser det, et dårlig forslag. Det bidrar kun til å skape uklare forhold rundt ansvaret for tildeling og finansiering av tjenestene til mennesker med behov for omsorg. I alle andre sammenhenger tilstreber vi sammenheng mellom ansvar og finansiering for å unngå gråsoner. Vi har altfor mange eksempler på hvordan brukerne blir den tapende part på områder der offentlige etater reduserer brukere til kasteballer i et uverdig spill seg imellom. Flertallet kommer ikke til å være med på å innføre nye gråsoner for mennesker med store omsorgsbehov.

Så til forslagene: I forslag nr. 1 etterspørres en gjennomgang av gjeldende lover og regler. Det har statsråden gitt et utførlig svar på i sitt brev til komiteen. Kommunene avgjør om omsorgslønn skal ytes. Den kan kombineres med egne inntekter, den gir rett til ferie og feriepenger for den som har en tilknytning til kommunen som ansatt, og eventuelt muligheter for avlastning, også med løpende omsorgslønn til den som har omsorgslønn som oppdragstaker. Omsorgslønn er videre pensjonsgivende inntekt og gir rett til sykepenger for ansatte og oppdragstakere, eventuelt med tilleggsforsikring for den som har status som selvstendig næringsdrivende.

I forslag nr. 2 etterlyses muligheter til kompetanseutvikling og attføring for å sikre overgang til ordinært arbeid når omsorgsoppgavene bortfaller. Også her har statsråden gjennomgått de mulighetene som faktisk finnes, både når det gjelder dagpenger, individstønad, yrkesrettet attføring og kvalifiseringsprogram. Så det finnes muligheter.

Det er imidlertid ingen garanti for at alt fungerer optimalt. Det er også grunnen til at et interdepartementalt utvalg er i gang med å gjennomgå deler av systemet med omsorgslønn. Statsråden har også varslet at det snart kommer en sak på høring. Så representantforslaget er i grunnen å slå inn åpne dører. Det er opposisjonens privilegium, selvsagt. Flertallet ser imidlertid ingen grunn til å fremme nye forslag om utredninger som allerede er gjort, og snart er klare for høring.

I den forbindelse er det også interessant å lese mindretallets henvisninger til sine egne, tidligere forslag. Det må være lov å spørre seg hvorfor det ikke ble tatt initiativ til å sette disse forslagene ut i livet på det tidspunktet dagens opposisjonspartier faktisk hadde muligheter til å gjøre noe med det.

Til slutt: Opposisjonen skriver i innstillingen at det tøffeste for mange familier er kampen mot det offentlige, med særregler, byråkrati og skjema. Da vil jeg poengtere at den kampen for så vidt ikke handler om omsorgslønn.

Jeg vil igjen nevne det interdepartementale utvalget som gjennomgår deler av systemet med omsorgslønn, og jeg vil også nevne at det i statsbudsjettet under Barne‑ og likestillingsdepartementets område er omtalt flere tiltak i forhold til familier med unger med nedsatt funksjonsevne. Det er viktig, slik jeg ser det.

Olemic Thommessen (H) [18:11:30]: Ordningen med omsorgslønn er en svært viktig ordning for familier med medlemmer med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom. Ordningen skaper rom for omsorg i våre aller nærmeste relasjoner, også der omsorgen er så omfattende at den ikke er kombinerbar med annet arbeid, eller belastningene ellers ville umuliggjøre at de som trenger omsorgen, kunne forbli hjemme. Dette er en omsorgsform vi må verne om, og som vi må sørge for fungerer best mulig.

Ordningen må selvsagt først og fremst vurderes ut fra de menneskelige behov som er til stede, men det bør også være nevnt at mange mottakere av omsorgslønn gjennom sin innsats gjør et arbeid langt utover det vi normalt legger i et vanlig arbeidsforhold, og sparer det offentlige for store beløp.

Høyre fremmet denne saken på bakgrunn av en konkret henvendelse. Vi har senere dessverre fått flere. Vår sak handlet om en enslig forsørger som i 18 år hadde tatt hånd om sin multihandikappede sønn for så å oppdage at hun ikke hadde krav på dagpenger eller ledighetstrygd. Etter å ha vært døgnvakt i 18 år med en månedslønn på ca. 10 000 kr i måneden har jeg forståelse for at bitterheten vokser frem, ikke minst i lys av hva hun har spart samfunnet for, og hva som kunne vært scenarioet dersom hun hadde overlatt barnet til offentlig omsorg, noe som selvfølgelig for henne ikke var noe egentlig alternativ.

Jeg merker meg brevet til komiteen fra statsråden og ser at dagens system inneholder forskjellige alternativer som i og for seg er vel begrunnet. Problemet er at dagens ordning fremstår som et skrivebordsprodukt som ikke fanger opp den virkeligheten som er der ute blant dem dette angår. De henvendelsene vi får, forteller at informasjon ikke når frem, at situasjonen rundt etableringen av omsorgslønn i praksis ikke gir valgmuligheter, og at de akutte problemene familiene står oppe i, totalt overskygger tanken på hva som kommer etter, kanskje om mange år.

Vi er også kjent med at enkelte ikke har fått orientering om konsekvensene av hvilken tilknytningsform som velges, eller at informasjon om dette ikke er gitt i det hele tatt. Eksempelvis kom det nok som en ubehagelig overraskelse for det konkrete tilfellet denne saken springer ut av. I den sammenheng er det viktig å understreke at dette ikke dreier seg om noen ressurssvak person, tvert imot en person som var godt utdannet og meget vel skikket til å ivareta sine interesser under normale forhold.

Jeg har merket meg at statsråden gjennom sitt brev til komiteen mener å ha svart på spørsmålet om hva som er gjeldende regler på området. Det kan være, men vi som stilte spørsmålet, hadde tenkt at en litt grundigere gjennomgang ville lede frem til noen forslag om å forbedre ordningene overfor de menneskene dette angår. Slik sett opplever jeg svaret fra departementet som litt fantasiløst og litt lite entusiastisk i forhold til å gå inn i de reelle problemstillingene. Høyre mener man burde ha vurdert om man kunne legge opp til en enhetlig ordning der man uavhengig av tilknytningsform kunne gi fulle sosiale rettigheter eksempelvis.

Jeg viser til brevet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som følger saken. Brevet underbygger den virkelighetsoppfatning vi har fått formidlet fra flere som dette gjelder. Jeg håper Regjeringen og regjeringspartiene tar dette inn over seg når de nå vil arbeide videre med disse sakene, selv om Høyres forslag i dag blir nedstemt.

Med dette tar jeg opp de forslag Høyre er med på.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [18:15:41]: Forslagsstillerne fra Høyre tar her opp en veldig viktig sak. Omsorgslønn er en svært viktig ordning for familier med familiemedlemmer med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom.

Det er viktig at mennesker som påtar seg pleie‑ og omsorgsoppgaver for familiemedlemmer som ellers ville vært avhengige av offentlige tilbud, ikke skal komme uheldig ut etter langvarig fravær fra arbeidslivet når omsorgen opphører.

Derfor er det beklagelig at ordningen med omsorgslønn av mange oppfattes som lite forutsigbar, og gjør at mange sliter med å kunne langtidsplanlegge sin familiesituasjon. Kristelig Folkeparti mener at grunnen til dette er at ordningen i altfor stor grad avhenger av den enkelte kommunes prioritering av ordningen, samt kommunens årlige budsjett.

Siden omsorgslønn er skattepliktig og kommunene betaler arbeidsgiveravgift, er det naturlig at den som yter omsorgen, burde likestilles med andre ansatte i forhold til feriepenger, sykepenger, arbeidsmarkedstiltak, arbeidsledighetstrygd og pensjonspoeng. Etter dagens lovverk er det opp til kommunene selv om de velger en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale, og hvilke andre rettigheter som måtte følge av den avtalen som blir valgt.

Jeg vil understreke at Kristelig Folkeparti er positiv til at ordningen med omsorgslønn kan utvides til å gjelde flere grupper, bl.a. pårørende som kan yte omsorg for egne foreldre eller partner under sykdom. Problemet er at ordningen med omsorgslønn i dag er lite brukt, for det er ingen standard for hvor høyt beløp som kan utbetales, og i tillegg er det lagt betydelige byråkratiske hindringer i veien for ordningen. Dette er uholdbart.

Kristelig Folkeparti støtter derfor forslaget om at Regjeringen må foreta en gjennomgang av gjeldende lover og regler for omsorgslønn, med klargjøring av skatteplikt og rettighetsopptjening for dem som mottar omsorgslønn. Kristelig Folkeparti støttet også forslaget om at vi må få ordninger som gjør at de som utfører velferdsoppgaver for nær familie, får muligheter til kompetanseutvikling og attføring for å kunne sikre overgang til ordinært arbeid.

André N. Skjelstad (V) [18:18:39]: Vi behandler i dag en viktig sak om omsorgslønn. Ved en inkurie står Venstre sammen med Fremskrittspartiet om forslag nr. 3. Det skal vi ikke gjøre. Bakgrunnen for det er at vi i utgangspunktet har en annen modell som går ut på et spleiselag mellom kommune og stat. Vi mener at det er viktig å ansvarliggjøre også kommunene i denne ordningen.

Mange mener at dagens ordning med omsorgslønn oppfattes av mange som lite forutsigbar og gjør at mange sliter med å få til en langtidsplanlegging. Grunnen til dette er at ordningen i for stor grad er avhengig av den enkelte kommunes prioriteringer og de årlige budsjettene.

Venstre fremmet et representantforslag, Dokument nr. 8:66 for 2006–2007, om omsorgslønn til foreldre med funksjonshemmede barn. Det forslaget ble fremmet fordi en oppdaget at det var så ulik standard på størrelsene på omsorgslønn rundt i landet. Det finnes en rekke ordninger på området, bl.a. knyttet til pleiepenger, men de ordningene er ikke i dag tilstrekkelige og utelukker dem som ikke har hatt ordinært arbeid. Dette var bakgrunnen for forslaget om å sette en standard for omsorgslønn og gjøre denne ubyråkratisk i den enkelte kommune.

Jeg er også positiv til at ordningen med omsorgslønn, som tidligere nevnt av representanten Woie Duesund, kan utvides til å gjelde flere grupper, bl.a. pårørende som kan yte omsorg for egne foreldre eller partner under sykdom. Problemet med ordningen med omsorgslønn i dag er at den er lite brukt, og at det er ingen standard for hvor høyt beløp som kan utbetales.

Det vises også til merknader i flere fagtidsskrift at dette bl.a. er en del av problemene. Jeg vil påpeke at selv om noen prøver å påpeke at dette er å slå inn åpne dører, vil jeg berømme dem som gjør den store innsatsen for dem det gjelder. Man kommer ikke unna at de gjør en stor innsats for samfunnet, og derfor er dette viktig. Dagens ordning fanger ikke opp den fleksibiliteten som mange trenger for å gjøre dette arbeidet.

Venstre er med som forslagsstillere til forslag nr. 1.

Statsråd Dag Terje Andersen [18:21:17]: Innstillingen gjelder spørsmål om omsorgslønn. Ordningen ligger under helse‑ og omsorgsministerens ansvarsområde. Ettersom saken er behandlet i arbeids‑ og sosialkomiteen, og arbeids‑ og inkluderingsministeren tidligere har besvart komiteens spørsmål, har jeg blitt enig med helse‑ og omsorgsministeren om at jeg følger opp stortingsbehandlingen av innstillingen.

I Dokument nr. 8:113 for 2007–2008 ble det i representantforslagets punkt 1 bedt om at Regjeringen foretar en gjennomgang av gjeldende lover og regler for omsorgslønn, med klargjøring av skatteplikt og rettighetsopptjening. Jeg viser i den forbindelse til daværende arbeids‑ og inkluderingsministers brev av 10. juni 2008 til arbeids‑ og sosialkomiteen. Jeg mener at brevet langt på vei besvarer eventuelle uklarheter om hvilke rettigheter omsorgslønnen gir i forhold til opptjening av folketrygdytelser mv.: Omsorgslønn er pensjonsgivende inntekt som gir pensjonspoeng og rett til sykepenger. Videre gir omsorgslønn opptjening til dagpenger dersom omsorgsyter har kontrakt med kommunen som arbeidstaker. Også ulønnet arbeid kan gi rett til pensjonsopptjening.

Når deler av komiteen gir uttrykk for at det fortsatt er uklarheter om hvilke rettigheter som følger av omsorgslønnen, synes det egentlig å dreie seg om selve ordningen med omsorgslønn. I forbindelse med Regjeringens løfte om å styrke ordningen med omsorgslønn er jeg kjent med at helse‑ og omsorgsministeren ønsker å ta initiativ til en utredning av ordningen.

Når det gjelder representantforslagets punkt 2, om å sikre overgangen til ordinært arbeid når omsorgen opphører, deler jeg komiteens syn om at det er viktig å ivareta behovene til dem som har utøvd lang tids omsorg for nære pårørende.

I tillegg til alminnelige arbeidsmarkedstiltak, individstønad og eventuelt yrkesrettet attføring vil behovet for kvalifisering med tilhørende stønad for en del personer i denne gruppen kunne ivaretas gjennom kvalifiseringsprogrammet. Det tilbys personer som har vesentlig nedsatt arbeids‑ og inntektsevne og ingen eller svært begrenset rett til ytelser etter folketrygdloven, når deltakelse i programmet er hensiktsmessig og nødvendig for at vedkommende skal ha mulighet for å komme i arbeid. Bakgrunnen for at man er kommet i en slik situasjon, har ingen betydning for retten til program og stønad. Derfor vil også tidligere omsorgsytere kunne omfattes av programmet, uten hensyn til om de har hatt omsorgslønn.

Komiteen bad i Innst. S. nr. 148 for 2006–2007 om at mulighetene for å etablere en overgangsordning med inntektssikring og kvalifisering vurderes i forhold til dem som etter langvarig, uformell omsorgsinnsats overfor pårørende mangler inntekt og kvalifikasjoner for å komme i arbeid. Komiteen viste til tilsvarende merknader fra helse‑ og omsorgskomiteen under behandlingen av St.meld. nr. 25 for 2005–2006 Mestring, muligheter og mening. Som varslet i arbeids‑ og inkluderingsministerens brev til komiteen arbeides det med et høringsnotat som ser på problemstillinger knyttet til å kombinere arbeid og omsorg. I den forbindelse vil også behovet for eventuelt ytterligere overgangsordninger bli vurdert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:24:40]: I statsrådens brev, som jeg refererte til i mitt innlegg, står det at omsorgslønn skal gis ut fra brukernes behov – og da står «brukeren» i kursiv for å understreke at det er det som er det viktige. Så står det at i noen tilfeller må kommunen prioritere å bruke eget personell av budsjettmessige grunner.

Mine spørsmål er: Hva er det som er det mest viktige? Er det kommunens prioriteringer i forhold til egne budsjetter, eller er det brukernes behov som skal være avgjørende?

Statsråd Dag Terje Andersen [18:25:29]: Som det går fram av mitt brev og det jeg har sagt nå, er det brukernes behov som skal stå i sentrum. Det er også bakgrunnen for at jeg deler holdningen til flertallet i den innstillingen som vi nå behandler, for en eventuell overgang til statlig finansiering av den type ordning mener jeg nettopp vil være et skritt bort fra det. Det er derfor omsorgslønn er en del av det kommunale tjenestetilbudet, nettopp med utgangspunkt i at en da kan ta lokale hensyn – tilpasse tilbudet til den enkelte bruker, muligheten til omsorgsyteren, få inn den lokale vurderingen – og ha det som utgangspunkt for å finne gode og praktiske løsninger.

Olemic Thommessen (H) [18:26:20]: I møte med de konkrete eksemplene som vi har hatt i denne saken, har det vært fokusert på hva som er omstendighetene rundt etablering av ordningen for de enkelte. Og det er folk som virkelig er i en veldig tøff situasjon, hvor man kanskje ikke tenker 10, 15 eller 18 år frem i tid, og hvor man egentlig er glad for den hjelpen man får. Når informasjonen om konsekvensene av den da er ganske dårlig, er rett og slett utgangspunktet veldig krevende.

Når departementet – eller departementene, har jeg skjønt – nå vil arbeide med denne saken, er man da innstilt på rett og slett å skjære igjennom, altså at man kan få opp en ordning som er ryddig og enkel og grei å forholde seg til, og som ikke inviterer til de, jeg får nesten si, fellene som vi ser i dag, og som gir fulle rettigheter, kort og greit, uten noe mer dikkedarer? Når kan vi – i tillegg – vente å få et svar fra departementene om hvordan dette går?

Statsråd Dag Terje Andersen [18:27:25]: Jeg tror alle i denne saken er enige om at for den som yter omsorg langt utover det vi kan forvente en skal stille opp på i fritiden for sine nærmeste – og dersom en må ta deler av det som skulle vært arbeidstid til omsorgsyting – skal det være gode ordninger. Det er bakgrunnen for at omsorgslønnen ble innført. Så er det viktig at de rettighetene blir kjent, som representanten Thommessen peker på.

Jeg kan ikke si noe om når helseministeren er klar med den gjennomgangen som han nå holder på med, men det er ikke noen tvil om at utgangspunktet for den er nettopp å lage ordningene oversiktlige og ordne opp i alle de spørsmålene som representanten har. Men jeg tror også det er viktig – og det har jeg inntrykk av at Høyre er enig i – at vi ikke detaljstyrer i så stor grad at det ikke er mulighet for den lokale tilpassingen som gjør tilbudet best mulig for omsorgsmottaker og for omsorgsyter.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:28:59]: Saken og problemstillingen som tas opp her, er svært viktig for mange familier som daglig sliter med stor uforutsigbarhet i dagens omsorgslønn.

Vi opplever stadig å få eksempler på at dagens regelverk ikke fungerer tilfredsstillende for de fleste. Mange sliter med å kunne langtidsplanlegge sin familiesituasjon, fordi ordningen med omsorgslønn i altfor stor grad er avhengig av den enkelte kommunes prioritering av ordningen, ofte sett i forhold til svingningene i de enkelte kommuners årlige budsjett. Det blir veldig ofte nedprioritert i en stram kommuneøkonomi.

Vi vet alle at spesielt familier med funksjonshemmede barn har en tøff hverdag, der kampen mot det offentlige ofte blir svært slitsom.

Vi vet også at familier der en forelder eller et barn rammes av langvarig sykdom, som f.eks. kreft, også er grupper som kommer svært dårlig ut når de i lange perioder må være borte fra jobb for å pleie og for å ta omsorg for sine kjære.

Siden omsorgslønn er skattepliktig og kommunene betaler arbeidsgiveravgift, er det naturlig å tenke seg at den som yter omsorgen, burde likestilles med andre ansatte når det gjelder feriepenger, sykepenger, arbeidsmarkedstiltak, arbeidsledighetstrygd og pensjonspoeng. Høyre mener derfor at det må være et klart mål å få innført en ordning med lik omsorgslønn over hele landet. Det betyr at vi må få lik tilknytningsform og samme rettigheter og plikter for alle omsorgsarbeidere.

Problemstillingen rundt omsorgslønn har vært oppe i Stortinget mange ganger, og det er nå på høy tid at vi får en endelig gjennomgang og en forbedring av gjeldende lover og regler for omsorgslønn, der skatteplikt og rettighetsopptjening for dem som mottar omsorgslønn, blir ivaretatt i tråd med forslaget fra Høyre og resten av opposisjonen.

Tove Linnea Brandvik (A) [18:31:17]: Ordningen med omsorgslønn er en usedvanlig god ordning, og den kom for å fylle ut et tjenesteapparat som hadde mangler. Det at en ordning er god på dagens nivå, betyr ikke at den er ferdig utformet. Det er behov for justeringer, og man ser at det er enkeltindivider som faller igjennom og ikke får utnyttet ordningen så godt som de skulle.

Jeg hører argumenter om at informasjonen når ikke fram til dem som har rett til tjenester. Jeg hører informasjon om at konsekvensene for dem som mottar tjenestene, ikke blir klargjort. Det er helt riktig. Det er mye informasjon i tjenesteapparatet i Norge som ikke når fram til dem det faktisk gjelder. Det er riktig at konsekvensene ved bruken av denne tjenesten ikke er klargjort for alle brukerne. Det betyr ikke at det ikke er viktig å ha en fullstendig gjennomgang av denne ordningen med en høring i stedet for å avgjøre saken allerede i dag. Det er noe med den forhastede runden. Dette er komplisert. Det er viktig at vi kan fortsette å lage ordninger som faktisk kan tilrettelegges individuelt ute i kommunene.

Jeg må si jeg har store betenkeligheter med at det lages en ordning hvor man må forholde seg til ytterligere et nivå når man skal sette sammen et tjenesteapparat for brukerne. Man skal forholde seg til en statlig tjeneste og en kommunal tjeneste – to ulike nivåer, to ulike budsjetter: Hvordan skal beslutninger faktisk gjennomføres?

Jeg ser mange gode innspill i det som er sagt, men jeg tror at høringsrunden kanskje er det viktigste for å finne en form som faktisk kan gjøre at kommunene kan yte og lage varierte tilbud til de brukerne som trenger det. Dette handler om brukere som er svært ulike: Familiesituasjonene er ulike, og hjelpebehovet er ulikt. Så å bruke perioden framover når departementet nå gjør en jobb på dette, og sette seg ned i høringsrunden med alle de ulike brukergruppene som har denne tjenesten, tror jeg er det viktigste vi kan gjøre i denne saken. Denne gangen skal vi kanskje skynde oss litt sakte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:33:51]: I sommer fikk komiteen brev fra en mamma. Jeg har snakket med henne, og hun er kjent med at jeg leser opp deler av det brevet i salen her i dag, fordi det er et speilbilde av de fleste henvendelser som kommer:

«Vi har ein son på 9 år. (…) Han har epilepsi, kan snakke litt, bruker bleier, stikker av. (…) Han slår, sparkar og kastar ting etter (…) andre. Han har store adferdsproblem. Han er svaksynt. Han treng tilsyn 24 timar i døgnet.

(…)

Vi fekk 10 % omsorgslønn (…) men no har kommunen stoppa omsorgslønna. Dette har dei gjort utan at heimesituasjonen har endra seg (…) og vi har ikkje fått anna hjelp.

(…)

Slik som kommunane styrer omsorgslønn no blir forskjellane store. Nokre kan få mykje omsorgslønn, medan andre med same utgangspunkt kanskje ikkje får omsorgslønn i det heile. Eg håper at Dykk kan ta dette opp på Stortinget. Få meir rettferdig omsorgslønn, slik at det ikkje er opp til kommunane og deira økonomi. Få omsorgslønna lovbestemt.

(…)

Vi som har barn med handicap har ikkje kapasitet til å krangle med alle offentlege instansar.

(…)

Når eg ikkje kan gå i full jobb pga son vår, trudde eg at omsorgslønna kunne erstatte noko av den tapte inntekta vi har. (…) Om familiane klarar å eksistere, er det ingen som bryr seg om».

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.

(Votering, sjå side 577)