Presidenten: Etter ønske fra kommunal‑ og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Yrvin (A) [11:54:17] (ordfører for saken): Det er et bredt politisk engasjement i boligpolitikken, og målet er at de fleste som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig. Men tallet på tvangssalg indikerer at veldig mange ikke kan investere i sin egen bolig selv om de har lyst til det, og det at det til tider er dyrt å eie egen bolig, går særlig ut over førstegangskjøpere, som vil inn på markedet, men som ser at terskelen er høy.

«Vi rød‑grønne», som statsråden eksemplarisk skriver i sitt brev til Stortinget, mener det er positivt at man regulerer markedet bedre ved at man gjør det lettere å få prisinformasjon og få informasjon om kostnadsutviklingen. Det er svært positivt at den nye loven om borettslag fra 2003 har ført til at antall borettslagsleiligheter har skutt fart, og de rød‑grønne mener at nybygging av borettslagsboliger, en god gjeldsordningslov, gode bostøtteordninger og studentboliger er det som skal til for å sikre at terskelen for å komme inn på boligmarkedet ikke er for høy. Derfor er det underlig at Fremskrittspartiet mener at hovedproblemet i markedet nå er at tilbudssiden ikke fungerer godt nok, at det er for mange restriksjoner på nybygg, at vi har en politisk vedtatt tomtemangel, og at vi har rigide reguleringsplaner, slik de skriver i sine merknader. Spørsmålet er hva som er Fremskrittspartiets løsninger på boligmangelen nå. Er det å la være å sette i gang boligbyggelag slik som de rød‑grønne stiller seg bak, slik vi har gjort i Norge, eller er det å droppe å bygge nye studentboliger? Er det å stoppe slike praktbygg som vi har f. eks. i Oslo – Nasjonalgalleriet, Operaen, Munch‑museet, Tøyenbadet? Er det dette som er rigide reguleringer og restriksjoner? Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet i denne saken er således: Hva er Fremskrittspartiets alternative løsning på boligutfordringene vi ser i Norge – og til statsrådens forslag – annet enn ikke å søke å finne balansen mellom offentlige interesser og privat utbygging, slik vi søker å gjøre i Norge? Vil vi få et land som er like dårlig regulert på boligmarkedet som land hvor vi ser at nettopp mangelen på regulering har ført til at byggingen ikke tjener folks interesser?

Vi rød‑grønne ønsker en harmonisk balanse mellom private og offentlige interesser i boligpolitikken og mener det er viktig at de som kjøper, får mer informasjon om pris‑ og kostnadsutviklingen for å kunne ta gode og begrunnede beslutninger.

Til slutt vil jeg rose initiativtakerne for å ha reist denne viktige boligpolitiske debatten.

Ib Thomsen (FrP) [11:56:57]: Jeg hører at representanten fra Arbeiderpartiet har sterkt søkelys på Fremskrittspartiets boligpolitikk, og jeg forstår at de har lest gjennom dette og fortsatt har mye å lære. Det som manglet, var at representanten også hadde vyer og visjoner om sin egen politikk.

Forslaget fra Venstre om å forebygge antallet unge gjeldsslaver, antallet tvangssalg og konkurser i borettslag er et viktig forslag, og jeg er glad for at det er et bredt politisk engasjement rundt boligpolitikken. Det må være en målsetting at flest mulig av dem som ønsker det, skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre.

Norge er blant de landene i Europa der en stor andel av befolkningen foretrekker å eie egen bolig framfor å leie. Fremskrittspartiet er langt på vei tilhenger av et selvregulerende marked, og mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden ikke fungerer godt nok, noe representanten fra Arbeiderpartiet var innom i sitt innlegg. Det er pr. i dag omfattende restriksjoner som hindrer nybygging, f.eks. den politisk vedtatte tomtemangel, innskrenking av eiendomsretten gjennom begrensninger på bruk av eksisterende tomter, og at kommunene ikke har sterke nok incentiver til å legge til rette for vekst og utvikling. Der det er ledige tomter, er det gjerne vedtatt rigide reguleringsplaner som hindrer en effektiv arealutnyttelse, og dette er noe Fremskrittspartiet har påpekt mange ganger.

De høye boligprisene i Norge kan i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de rød‑grønne partiene. Regjeringen har f.eks. endret teknisk forskrift til plan‑ og bygningsloven og forskrift om saksbehandling og kontroll, og dette har gjort det 15 pst. dyrere å bygge boliger i Norge.

Jeg vil også påpeke den vanskelige situasjonen som mange mennesker med gjeldsproblemer befinner seg i i dag, og viser til at gjeldsproblemer kan knekke et menneske og følge det livet ut – med de store konsekvenser det har.

Fremskrittspartiet har fremmet syv konkrete forslag om bedring av situasjonen for mennesker med gjeldsproblemer i Dokument nr. 8:16 for 2007–2008. Jeg mener at disse tiltakene er langt mer målrettet enn hva forslaget til Venstre og Arbeiderpartiet er. Jeg vil også vise til Fremskrittspartiets merknader om utvidelse av bostøtteordningen i forbindelse med statsbudsjettet.

Rolf Reikvam (SV) [12:00:01]: Det er grunn til å bli imponert over Ib Thomsen som med stor frimodighet sier at han er tilhenger av et selvregulerende marked. Det sier han i disse dager, når vi ser hvor ille det kan gå på finansmarkedet når det er det såkalte selvregulerende markedet som skal styre.

Det er imidlertid ikke det som er temaet her. Temaet i denne saken er de såkalte lavinnskuddsboligene og den krisen som har oppstått for noen i den forbindelse.

Når vi starter en debatt om dette, synes jeg også det er litt viktig å huske på at bak ordningen med såkalte lavinnskuddsboliger ligger det en god del idealisme. Det glemmer vi. Men så skjer det at når denne idealismen møter den harde virkelighet, den grådige kapitalismen, kan det gå galt, og det har det gjort i noen tilfeller med disse lavinnskuddsboligene og for dem som har kjøpt disse boligene.

For mange var det et ønske med disse lavinnskuddsboligene å legge til rette for at unge mennesker med liten egenkapital, i en litt vanskelig situasjon, skulle få en mulighet til å komme inn på boligmarkedet. Det lå faktisk bak for noen. Så valgte en kanskje, vil noen si, å stikke hodet i sanden og si at lave utgifter de første årene, i det systemet vi har, må helt sikkert komme som høyere månedlige og årlige utgifter senere. Det er den situasjonen som har oppstått for mange, at nå møter en den harde virkelighet, der perioden med lave utgifter, rentefrihet og en del sånne ting, er over, og en skal begynne å betale tilbake, og så går det ille. Det er bekymringsfullt, det er leit, og det er trist for mange mennesker som kommer i den situasjonen.

Det er en viktig sak vi diskuterer. Samtidig vil jeg også gi ros til Regjeringen, og den rosen burde jo komme helt uavhengig av om vi støtter Regjeringen, eller om vi er en del av Regjeringen, for her har jo Regjeringen tatt et initiativ. Her har Regjeringen gått inn og tatt de utfordringene som ligger der, og satt ned et utvalg. Det er flere forslag til å prøve å rydde opp i disse forholdene. En del av disse forslagene går på lindring, på å avhjelpe og avbøte, for dem som er kommet i en vanskelig situasjon, og det er bra. Det går på Husbankens rolle, at Husbanken skal gå inn og legge til rette, i alle fall der Husbanken er långiver. Det synes jeg er bra. Det går også på den forebyggende siden, det at vi skal prøve å forebygge at denne situasjonen oppstår i framtiden. Der ligger det også flere forslag. Regjeringen sier at den vil komme tilbake til Stortinget med forslag som forhåpentligvis kan gjøre at personer unngår å komme i den situasjonen som de er kommet i. I den situasjonen synes jeg at Regjeringen har gjort en god jobb. De har tatt dette på alvor, og de er i ferd med å gjøre noe med det.

Så en liten kommentar helt til slutt til forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre om å forlenge avdragstiden i Husbanken fra 20 til 30 år for startlån. Jeg tar det for gitt at dette er ett av de tiltakene som Husbanken drøfter med borettslagene. Dette er et område vi gjerne kan diskutere, men jeg ser ikke behov for å vedta det i Stortinget. Men at dette er ett av de tiltakene som Husbanken bør se på i forhold til en del av disse borettslagene som er i en kritisk situasjon, tar jeg selvsagt for gitt, og jeg håper at en greier å finne fram til gode og forsvarlige ordninger, slik at en kan unngå konkurser, slik at en kan unngå at folk som er i en vanskelig situasjon, skal fortsette å være i en vanskelig situasjon. Det er min oppfordring, og jeg ser som sagt ikke noe behov for å stemme for dette forslaget. For meg er det selvsagt at dette er ett av de områdene som Husbanken diskuterer med de aktuelle borettslagene.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:04:30]: Først av alt vil jeg takke Venstre for å ha tatt opp dette forslaget. Det er viktig at vi får en debatt, og det er også viktig at Regjeringen har satt i gang et arbeid. Vi tar problemet med lavinnskuddsleiligheter og boliger for ungdom på alvor.

Hvis en går inn på Google eller Finn.no, eller en av disse søkemotorene, og søker etter en bolig som koster under 1 mill. kr, fordi en har tenkt at der går grensen når en er ung og skal inn på boligmarkedet, får en altså opp forslag på små leiligheter som gjerne koster langt under 1 mill. kr, med innskudd på 400 000 kr, men med restgjeld på 2 mill. kr.

Det at vi har et samfunn der vi ikke kan stole på at pris er pris, fordi det er to priser, både den man betaler når man går inn, og den man skal betale i mange år framover, er feil.

Generelt sett er det vanskelig for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Det er mange grunner til det, men la oss være enige om at de siste årene har boligprisene, spesielt i de byene der det er studiesteder, vært altfor høye. Vi har et vanskelig utleiemarked fordi vi har få profesjonelle aktører. Vi har for få studentboliger, og veldig mange ungdommer må leie større leiligheter sammen og bo i kollektiv, og løse det på en eller annen måte, men det er dyrt, og det er trangt. Vi har altså for få studentboliger.

Midt oppe i denne vanskelige bosituasjonen for ungdom får vi altså det produktet som jeg vil kalle ulv i fåreklær: Lavinnskuddsboliger er høykostnadsboliger. De er ulv i fåreklær på den måten at de står annonsert med en lav pris, og i tillegg står de med lave kostnader i starten. For det er sånn at man ikke betaler avdrag i starten, bare renter, og da ser det fint ut. Så kommer regningen etter en stund.

Vi har sett konkurser, men vi har bare sett starten på det, for noen har ikke begynt å betale avdrag ennå. Hva skjer når de både skal betale avdrag og renter på innskuddslånet og betale felleskostnadene som var der i starten, og så begynne å betale avdrag? Da tror jeg det kommer enda flere konkurser i kjølvannet.

Det er synd at ordet «borettslag» brukes om sånne feller, for det svekker tilliten til noe som skulle være bra, og som er bra, nemlig at en bygger borettslag som inngang til boligmarkedet. Vi må nå sørge for å stramme til, sånn at vi ikke svekker tilliten til borettslag som eieform.

Vi ser klart at det er behov for reguleringer. Jeg er glad for at Regjeringen har bebudet at det kommer lovforslag. Vi skal fortsette denne debatten. Vi trenger en lov som sikrer at kjøperen får riktig info, og at han får rådgivning, og at en unngår selgerfinansiering, altså at den som selger bolig, også er den som finansierer den og står for nedbetalingen. De rollene må bli skilt. Vi må få en maksgrense for hvor stor andel det er som kan være fellesgjeld, osv.

Kristelig Folkeparti er glad for det arbeidet som er satt i gang. Vi skulle ønske at debatten i denne omgang hadde blitt litt mer omfattende, men vi hilser tiltakene velkommen og håper de kommer snart.

Så til det forslaget fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg tror at de fleste lovendringene vi får, kommer til å være forebyggende for at vi skal unngå å komme i den situasjonen framover. Men så er det jo mange som er i denne situasjonen. Nettopp derfor foreslår Venstre, og Kristelig Folkeparti støtter det, at en av de tingene en kan gjøre – en kan gjøre mange ting – er å utvide nedbetalingstiden for startlån fra 20 til 30 år. Da blir det mindre å betale; en får altså betale lånet over flere år. Så selv om SV eller regjeringspartiene ikke stemmer for – vi hadde jo ønsket de ville gjort det – har de iallfall sympati for at det er det lurt å gjøre, og det hadde vært greit å få det signalet tydelig til Husbanken. For det er en ting man kan gjøre for å lette situasjonen for alle dem som er i fella i dag.

Vi har ganske strenge reguleringer for produkter i vårt samfunn, og det er bra. Godkjenningsordninger skal sikre den som skal kjøpe et produkt. Vi har altså fra samfunnets side, fra Husbankens side, fra eiendomsmeglernes side sviktet og skapt en situasjon – ja, en kunne sagt at en burde ha lest hele teksten og burde ha satt opp et større regnestykke, osv., men det er vel en kjensgjerning at flere tusen mennesker i dette land har kjøpt et produkt som viser seg å være dyrere enn andre produkter. Vi må som samfunn både forebygge, slik at vi ikke kommer i den situasjonen igjen, og hjelpe dem som er i den situasjonen.

Så vil jeg ta opp forslaget som Kristelig Folkeparti er med på.

Presidenten: Representanten Bjørg Tørresdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ola Borten Moe (Sp) [12:09:57]: I den grad vi i norsk sammenheng har et boligmarked og en boligform som kan sammenlignes med den amerikanske subprime‑krisen, er det som er skjedd innenfor lavinnskuddsboliger og inflasjon i borettslagsorganisering, det som kanskje ligger nærmest. Vi har nå opplevd en situasjon, både fordi man har ønsket det politisk, og ikke minst fordi det har framstått som et svært forlokkende produkt og en lovende mulighet, der man har gått inn i prosjekt som man har hatt trøbbel med å finansiere og trøbbel med å betale på senere. Selve boligformen, med det solidariske ansvaret, gjør selvsagt dette ekstra krevende, fordi man teoretisk kan ende opp i en situasjon der man gjør ting rett for egen del, men fordi andre ikke ordner opp, havner man også selv i trøbbel.

Det er en svært viktig sak fordi det angår mange, både i dagens situasjon og ikke minst med hensyn til hvordan vi skal stille oss for å unngå at dette gjentar seg i framtiden. Det er derfor med stor undring jeg legger merke til det som er Fremskrittspartiets inngang i saken. Man starter hele sin merknad med å slå fast at man støtter prinsippet om det selvregulerende markedet. Min oppfatning av denne saken er at det er et veldig godt eksempel på hvorfor man ikke kan ha et marked som kun regulerer seg selv. Her har man fått en situasjon der man tilbyr et produkt som framstår som forlokkende, som framstår som noe annet enn det er, og det førte i fjor til at 2 573 borettslagsandeler ble tvangssolgt. Dette krever åpenbart handling, og det krever regler og oversiktlighet for å sikre at det ikke gjentar seg. Det er det statens oppgave å sørge for at skjer.

Jeg har også lyst til å si at det for meg framstår som en total skivebom når en trekker fram teknisk forskrift, kommunale reguleringsplaner og gesimshøyder som en forklaring på at dette har skjedd. Dette handler etter mitt skjønn om helt andre ting, om helt andre mekanismer i boligmarkedet, i lovgivning, og det krever en helt annen form for tilnærming og handling.

Det har Regjeringen tatt på alvor. Jeg har lyst til å gi ros både til statsråden og Regjeringen for at man på forholdsvis kort tid har hivd seg rundt. Man har satt ned et statssekretærutvalg, og man har lagt fram en lang rekke konkrete forslag til hvordan dette kan håndteres, både i nåsituasjon og framover. Det er godt. Det opplever jeg også at opposisjonen i det store og hele slutter seg til. For dem av oss som har lest en del Dokument nr. 8‑forslag og innstillinger i denne perioden, er det veldig få som bærer preg av en så stor grad av tilslutning, en så stor grad av enighet og nærmest ros i forhold til det arbeidet som Regjeringen har gjort og planlegger å gjøre.

Det er åpenbart at her trengs det reguleringer, her trengs det tiltak. Jeg har lyst til å plukke fram noe av det viktigste. Det viktigste framover blir at man får reguleringer som sikrer at kjøper har tilstrekkelig informasjon, at man vet hva man kjøper, at man vet hva man står overfor, ikke bare om 14 dager og om seks måneder, men om to år, om fem år, om ti år. Jeg tror også det er viktig å vurdere avgrensninger av plikter i borettslagsformen, også sett i forhold til de pliktene som banker har til å vurdere den styrken og betalingsevnen som kjøper har.

For dem som allerede er der, vil jeg trekke fram behovet for rådgivning. Jeg har også lyst til å be statsråden om å kommentere ytterligere det forslaget som Venstre og Kristelig Folkeparti har fremmet, om en økning av betalingstiden fra 20 til 30 år.

Så er det åpenbart at disse reguleringene vil gjøre det vanskeligere framover for alle på kort sikt å få mulighet til å kjøpe seg egen bolig. Det kan framstå som et paradoks når vi sier at det skal flest mulig ha mulighet til. Men det er nødt til å være realisme bak disse prosjektene, og man er nødt til å ha betalingsevne. Hvis ikke opplever vi denne type situasjoner som vi har fått nå.

Trine Skei Grande (V) [12:15:20]: Vi endret borettslagsloven her i Stortinget i 2003. Det var det brei enighet om, og det er ingen som har tatt til orde for at vi skal gå tilbake på det. Men det er klart at loven har noen barnesykdommer. Vi trenger flere avgrensinger, og vi trenger å begrense det mer for å hindre de useriøse aktørene. Jeg tror ikke hovedproblemet med utbygging av boliger her i landet ligger på en reguleringslov og på krav, men jeg tror at det å kreve at det bygges gode boliger med kvalitet også over tid, faktisk er ganske viktig for boligpolitikken her i landet.

Jeg tør påstå at det var Venstre som vekte Regjeringa og statsråden. Ved det første spørsmålet vi stilte til statsråden, så hun ikke noen problemer med lavinnskuddsboliger eller Husbankens deltakelse eller noe, men nå begynner det å komme flere gode forslag. Jeg håper bare at vi får dem her i salen fort, før flere havner i problemer.

Venstre har, mens vi jobbet med denne saken, blitt mer og mer kritisk til Husbankens opptreden. Jeg tok meg runden da en del sånne prosjekt ble solgt i mitt nabolag i Gamlebyen i Oslo. Jeg opplevde faktisk at når alle de andre som vurderte å kjøpe, gikk ut av rommet, kom megleren og sa til meg at dette må du ikke gjøre. Men det som var spesielt, var at det var stort sett to banker som var inne. Det var Kaupthing og Husbanken. De islandske bankene hadde kundene aldri hørt om, men da Husbanken satte sitt kvalitetsstempel på prosjektet, er det klart at mange trodde at det var et veldig trygt prosjekt å gå inn i. Jeg syns vi skal vurdere om de inngrepene var riktige, når Husbanken betyr et kvalitetsstempel for folk.

Det er også mange utfordringer knyttet til kunnskap og rådgivning, som Borten Moe tok opp. Her burde egentlig både Husbanken og kommunene tilby folk rådgivning, og de kommunene som har egne gjeldsrådgivere, burde kanskje også ha tilbudt hjelp, ikke bare når folk har kommet i kjempetrøbbel, men også når de skal ta store valg. Vi har en kjempeutfordring på boligsida, og det gjelder ikke bare disse. Vi står overfor en ungdomsbølge. Vi har et kjempestort etterslep på studentboliger. Vi trenger flere tilbud på utleieboliger. Vi trenger flere prosjekt à la Ungbo eller hjemkjøp eller noe som er en miks av leie og kjøp, og som gjør at de ungdommene som ellers har et dårlig utgangspunkt, kan få muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet. Og vi trenger flere proffe aktører. Jeg syns at boligpolitikken har lidd nød under mange regjeringer. Grunnen til at den har gjort det, er at det først og fremst er snakk om en bypolitikk, og bypolitikk er ikke akkurat det som gir høyest status å jobbe med.

I forrige uke gikk det første borettslaget over ende, på Lillehammer. Der er det nå fare for at DnB NOR må betale og løse ut noen av beboerne, idet de har reklamert med at dette var de billigste boligene i byen, mens det folk har opplevd, er at da de kjøpte boligen, var husleia 8 000 kr. Nå er den over 20 000 kr. Jeg tror at vi har ganske mye ugjort her. Jeg tror at vi har ganske dårlig tid med tanke på dem som får kjempeproblemer. Jeg håper Regjeringa får fart på alt det den sier at den skal gjøre. Jeg hadde håpet at vi i dag kunne fatte vedtak om noen grep overfor Husbanken. Jeg forventer at Regjeringa kommer fort tilbake til Stortinget, for dette får i hvert fall budsjettkonsekvenser og andre konsekvenser som vi må vurdere. Så det bør ganske fort komme en sak fra Regjeringa som tar disse problemene på alvor.

Vi står på eggen til å få mye større problemer. Men jeg er glad for at statsråden har våknet, og jeg syns det er viktig at Venstre stod for den «wake up call‑en», for dette er en potensiell bombe på både låne‑ og boligmarkedene våre og for veldig mange unge som får en utrolig dårlig start på sitt eierskap av bolig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [12:20:15]: Då eg tok over som kommunal‑ og regionalminister i september i fjor, varsla eg at eg hadde som ambisjon å lyfta fram ein meir sosial bustadpolitikk. Det håper eg Stortinget ser, òg mange andre, i statsbudsjettet for 2009. Der er på plass ei ny og betra bustøtte. Der er tilskott til fleire utleigebustader, der er forslag om 20 års fastrente i Husbanken, for å nemna det viktigaste.

Så trur eg at korkje eg i september i fjor eller Venstre og andre i april i år kunne føresjå kor umåteleg viktig det er i desse dagane å ha fokus på kva me med politiske grep kan bidra med for å sikra det som eg opplever er eit felles mål, at alle skal ha moglegheit til å bu trygt og godt i ein eigen heim eller i ein leigd heim.

Eg har i brev til Stortinget fortalt kva som er gjort så langt. Lat meg fokusera på nokre punkt, koma med ei oppdatering: Kva er status no? Eg har beskrive eit møte som eg hadde 23. april med ulike aktørar på dette feltet. På det møtet var det fantastisk å sjå korleis nokre stakk hovuda saman og fann ut at her må me i alle fall sørgja for at folk veit kva dei går inn i, at dei kjenner totalprisen når dei vurderer å kjøpa seg inn i eit burettslag. Eg kan no opplysa at forbrukarombodet, Norges Eiendomsmeklerforbund og NBBL då var einige om å endra bransjenorma. Ho er endra i tråd med føresetnadene. Så har Husbanken skjerpa praksisen sin og regelverket for utlån. For at burettslag skal få lån, stiller banken no krav om at burettslaget har teikna forsikring mot husleigetap.

Så har Finansdepartementet hatt dialog med finansnæringa om problema med låginnskottsburettslag og frårådingsplikta til bankane. Bankklagenemnda har teke ei avgjerd som kan få mykje å seia òg for mange andre. Ein bank hadde ikkje oppfylt frårådingsplikta si og måtte ettergje gjeld til to forbrukarar som ikkje hadde hatt råd til å betala auka lånekostnader på fellesgjelda til burettslaget.

Husbanken har engasjert NIBR til å gjennomføra ei ny kartlegging av omfanget av og problema knytte til såkalla låginnskottsburettslag. Dei har fått frist til årsskiftet med den kartlegginga.

Så har Kommunal‑ og regionaldepartementet, Forbrukarrådet og NBBL no eit samarbeid om å utarbeida informasjonsmateriell om korleis burettslag og deleigarar som har fått økonomiske problem, kan løysa dei. Informasjonen er retta både mot styra i burettslaga, deleigarane, forbrukarane og kommunar.

Så forstår eg at Stortinget har registrert at ulikt lovarbeid no er i gang. Med tanke på tida seier eg ikkje meir om det, men viser til brevet mitt.

Lat meg òg seia: Eg trur at Husbanken kjem til å få ei meir tydeleg og viktig rolle framover. Eg meiner startlånet framleis – trass i at det no er mange kommunar som går i bresjen og tek opp meir startlån enn tidlegare – er ei godt bevart hemmelegheit. Det er viktig i desse dagar både for dei som skal nyetablera seg, og det er viktig i forhold til refinansiering. Her ligg det moglegheiter for folk som i dag er i trøbbel. Eg trur Husbanken i seg sjølv no kan bidra endå meir aktivt for å få på plass fleire bustader med universell utforming og med låg energiløysing.

Til forslaget frå Venstre og Kristeleg Folkepari er mitt svar: Den som er oppteken av at startlånet skal fungera endå betre, må vera villig til f.eks. å sjå på om det å utsetja avdragstida frå 20 til 30 år er eit grep. Det krev nokre budsjettendringar. Difor lover eg no at det skal eg sjå på.

Lat meg til slutt berre fortelja at i komande veke kjem eg til å ha eit nytt møte med ulike aktørar i bustad‑ og byggjenæringa nettopp for å sjå på om det er endå noko meir vi må gjera i denne tida.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vera Lysklætt (V) [12:25:45]: Venstre ønsker å prioritere mer til dem som trenger det mest. Venstres alternative budsjett styrker tiltak i boligsektoren med over 100 mill. kr mer enn Regjeringens forslag.

Det er viktig å stimulere samskipnadene til å bygge flere studentboliger, og det er viktig å stimulere kommunene til å bygge flere utleieboliger og å tilrettelegge boliger for dem som har vært inne til soning eller gjennomgått avrusing. Tilgang på flere typer boliger er et viktig virkemiddel for å forebygge antallet unge gjeldsslaver.

Men det handler ikke bare om å bevilge penger. Det er også noen grep vi kan gjøre som ikke koster all verden med penger, for å gjøre tilgangen på boliger bedre for en del grupper. Jeg sikter da til startlånsordningen, leiesektoren og boligsamvirkene.

Boligsektoren i Norge har blitt svært deregulert de siste årene. Det er tid for å se seg litt tilbake og se på om det er virkemidler vi igjen skal ta i bruk for å treffe bedre dem som trenger det mest. Det er bra at flere aktører har fått slippe til i boligmarkedet, men de nye retter seg i hovedsak mot de sterkeste på markedet. Vi må bruke andre aktører og erkjenne at det trengs noen offentlige virkemidler for å treffe de mer vanskeligstilte.

Når det gjelder startlånordningen, har både Riksrevisjonen og en forskningsrapport fra NIBR pekt på at ordningen kan gjøres mer effektiv. I tillegg trenger vi å se på flere modeller for å hjelpe dem med lav inntekt inn på boligmarkedet. En ordning for gjenkjøp fra leid til eid bolig kan være en av modellene. Jeg tror også vi kan få fram flere modeller ved å samarbeide mer med boligsamvirkene og gi dem tillit til å skaffe fram flere boliger med en sosial profil og med en ungdomsprofil. Trolig er det også noe å hente på å la flere enn kommunene få være med på å administrere boligvirkemidler på vegne av staten og Husbanken, f.eks. startlånsordningen som flere boligbyggelag ønsker å prøve ut.

I tillegg må vi gjøre leieboligmarkedet mer profesjonelt i Norge. I dag er det preget av mange små utleiere og mange uerfarne leietakere. Vi må få større aktører og mer langsiktighet inn i leieboligmarkedet. I tillegg må vi som politikere også se på om vi i litt større grad skal anerkjenne leieboligmarkedet. Sammenlignet med leid bolig er det store fordeler med å eie. Dette handler om prioritering, men også om å erkjenne at ikke alle nødvendigvis skal eie sin egen bolig. Vi må derfor dreie det politiske fokuset litt mer over til å skape mer forutsigbarhet og langsiktighet for dem som leier. Myndighetene må derfor bidra til å profesjonalisere utleiesektoren og bidra til mer langsiktighet. Leiesektoren er kommet for å bli i Norge.

Videre er det viktig å styrke informasjons‑ og rådgivningsapparatet overfor dem som er uerfarne eller vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi vet at bare halvparten av kommunene f.eks. har boligsosiale handlingsplaner.

Karin Yrvin (A) [12:29:16]: Det er verdt å merke seg at Fremskrittspartiet har begynt å definere et fritt marked som et selvregulerende marked, mens innholdet i deres politikk ikke er endret noe. De vil ha den sterkestes rett på markedet, og utleier skal ha mest mulig å si.

Vi rød‑grønne ønsker et bedre regulert marked hvor det er krav til informasjon. Vi rød‑grønne ønsker lavinnskuddsboliger for å få de unge inn på markedet, og vi rød‑grønne støtter sterkt gjeldsordningsloven som hjelper de som har problemer med å betale regningene. Dette er initiativ vi aldri ville ha fått med en fremskrittspartidominert regjering, og har vært nyttige for å regulere et fritt marked. Det kalles hjelp til selvhjelp og er en av de ideologiske bærebjelkene i en rød‑grønn politikk.

Ellers er det positivt at statsrådens initiativ støttes av alle politiske partier, som hevder at hennes forslag vil føre til et bedre regulert marked.

Trine Skei Grande (V) [12:30:33]: Jeg har bare lyst til å si at Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker å gjøre forslaget sitt om til et oversendelsesforslag, på bakgrunn av at statsråden sa at hun skulle ta med dette forslaget videre i arbeidet med en helhetlig pakke.

Ib Thomsen (FrP) [12:31:00]: Fra de rød‑grønne regjeringspartiene hører vi om hva som bør gjøres. Det virker for meg som om det kun er retorikk, for vi ser ikke noen virkning i politikken i dag.

Vi må ha action, vi må ha noe som fungerer. I mitt innlegg var jeg innom momenter som kunne endre saken til det bedre – få ned boligprisene og slippe ungdommen vår til, ikke minst førstegangsetablerende. Det er beklagelig å registrere at regjeringspartiene ikke er såpass ydmyke at de tar med seg alle innspill i denne viktige saken, for å gjøre situasjonen langt bedre for de unge som skal inn på boligmarkedet. Det vi hører i svaret fra regjeringspartiene, er at de nå setter ned et nytt utvalg som skal se på det. Erfaringer med slike utvalg er at det arbeides over lang tid – men dette haster.

Fremskrittspartiet har påpekt andre ting også. Hva med den høye renten? Hvorfor gjør man ikke noe med det nå? Det ville også få innvirkning på denne saken. Hva med banker som er skeptisk til å låne ut penger til ungdommen vår? Hvorfor gjør man ikke noe med det nå? Vi ser at flere og flere unge nå går ut i arbeidsledighet. Hvorfor gjør man ikke noe med det nå?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.