Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:44:41] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Forslagsstillarane til Dokument nr. 8-forslaget tek til orde for at ein må vurdere å utvide innhaldet i og bruken av politiattest for vaksne som jobbar med barn og mindreårige. Forslagsstillarane fremmar forslag om at Regjeringa skal fremme ei sak «om å utvide bruken av politiattest til alle voksne som i sitt virke, frivillig eller lønnet, står i et tillits- og ansvarsforhold til mindreårige».

Intensjonen til forslagsstillarane om å gi tryggleik til fleire barn er god. Spørsmålet er korleis ein skal gjere det. Her er det mange ulike tiltak ein kunne ha drøfta, men eg håper Stortinget får anledning til å sjå på den problemstillinga breitt seinare.

Fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV, går inn for at dette forslaget blir lagt ved protokollen. Høgre og Venstre foreslår at forslaget ikkje blir vedteke. Grunnen til at komiteens fleirtal meiner forslaget bør leggjast ved protokollen, er at Regjeringa allereie er i gang med eit arbeid på dette området. Komiteens fleirtal, alle unntatt medlemene frå Høgre og Venstre, viser til justisministerens svar om at eit slikt forslag var på høyring allereie i vår, og at det våren 2009 vil bli følgt opp i proposisjonen om ny lov om behandling av opplysningar i politiet og påtalemyndigheita. Krava om politiattest for personar som arbeider med barn og unge, har til no blitt innførte særskilt på kvart område over tid, og fleirtalet meiner det er fornuftig at krava no blir sette i samanheng og vurderte samla.

Komiteens medlemer frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre er på si side skeptiske til eit lovforslag der ein vil innføre krav om politiattest for alle som på eit eller anna tidspunkt skal jobbe, betalt eller frivillig, med barn eller unge. Det er eit faktum at ein politiattest på ingen måte er ein garanti for at det ikkje blir gjort overgrep. Ein politiattest har ein avgrensa gyldigheitsperiode, og ein må såleis ofte hente inn politiattestar for denne gruppa. Desse partia er også usikre på kor grensa skal gå for det ein skal krevje politiattest for. Idretten, speidarrørsla og mange andre organisasjonar er i stor grad prega av frivilligheit og av at barnas foreldre stiller opp. Dersom myndigheitene skal stille krav om politiattest for slikt arbeid, vil det på sikt kanskje verke hemmande og negativt på det frivillige arbeidet.

Kristeleg Folkeparti har ikkje konkludert i saka om det skal krevjast politiattest for alle som arbeider med mindreårige, men vi har peikt på nokre problemstillingar, bl.a. kor grensene for å krevje attest skal gå. Vi ser fram til Regjeringas utgreiing og ei sak om dette, og ein får då gå djupare inn i sakskomplekset.

Gunn Karin Gjul (A) [10:48:13]: Først en honnør til komiteens leder og saksordfører, som jeg synes hadde en veldig god beskrivelse av denne saken. Hun reiser også de viktige og riktige problemstillingene.

La meg først fastlå at seksuelt misbruk av barn er en av de mest grusomme forbrytelsene som kan begås i et samfunn, og at vi har en plikt til å bruke de virkemidlene som er nødvendige for å beskytte barn mot overgrep. Vi vet jo at pedofile og seksualforbrytere søker mot jobber og steder hvor barn oppholder seg. Derfor har vi etter hvert fått et ganske omfattende lovverk, med krav om politiattester for folk som jobber med barn og unge – innenfor barnevern, asylmottak, SFO, grunnskole osv. Fra 1. januar 2009 vil det også gjelde for frivillige organisasjoner, etter en avtale inngått i Norges Idrettsforbund.

Det som er situasjonen i dag, er at lovverket er forholdsvis fragmentert, og at kravene ikke er sett i sammenheng og vurdert samlet. Det er nettopp derfor Regjeringen har sendt ut et høringsbrev, hvor det bl.a. er forslag om å foreta en helhetlig gjennomgang når det gjelder krav om politiattest for folk som har oppgaver overfor barn. I den forbindelse er det reist spørsmål om bl.a. omfanget av politiattester og om attestene skal utvides til å omfatte enkelte andre forbrytelser, som f.eks. seksuelle overgrep mot voksne, grove legemskrenkelser, drap osv. Det stilles også spørsmål om hvorvidt voksne som har omsorgsansvar for barn i sitt private hjem hele døgnet, bør ha en mer uttømmende politiattest.

Som vi vet, var høringsfristen 5. mai 2008. Saken er nå til behandling i Regjeringen, og det vil komme en proposisjon til Stortinget i løpet av våren.

I det arbeidet som Regjeringen nå holder på med, synes jeg også det er viktig å se på de problemstillingene og argumentene der en er litt kritisk til bruken av politiattest. For det første må vi ikke tro at en politiattest er en garanti for at det ikke begås nye overgrep. Vi vet at de fleste overgrep som begås mot barn, skjer veldig i det skjulte og ikke blir oppdaget før mange, mange år senere – kanskje aldri. En politiattest er på mange måter til liten nytte i en slik sammenheng. Samtidig er det også en grense for i hvor stor grad man skal kreve politiattest for dem som jobber på et frivillig nivå innenfor idrettslag. Dette kan få et omfang som begrenser aktiviteten og det frivillige arbeidet. Et annet forhold knyttet til politiattester er politiets ressursbruk. En må stille seg spørsmålet om økt ressursbruk lar seg forsvare i forhold til hva som oppnås. Derfor vil jeg oppfordre statsråden, når han jobber videre med denne saken, til også å se på de innvendingene som er kommet fra opposisjonen, først og fremst fra Venstre og Høyre, fordi det er veldig viktige innvendinger man kommer med.

Samtidig skal vi ikke glemme at hele Stortinget har vært med på de beslutningene som er tatt når det gjelder bruken av politiattest. Det vi diskuterer, er at vi ikke må få et omfang og en bruk framover som på en måte blir absurd, fordi det har en begrenset virkning. Likevel er det veldig viktig at vi har politiattester for å beskytte barn mot overgrep.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:52:25]: Begrunnelsen for at Fremskrittspartiet ønsker å utvide politiattesten til å gjelde alle voksne som i sitt virke, frivillig eller lønnet, står i tillits- eller ansvarsforhold til mindreårige, er at vi gjentatte ganger de siste årene har hørt om saker hvor voksne har forgrepet seg på barn eller unge i forbindelse med en eller annen fritidsaktivitet. Derfor er vi glad for at det nå arbeides med et slikt forslag i departementet, slik at vi i det minste vet at de som arbeider med barn og unge, ikke har vært i politiets søkelys for enten vold eller sedelighetssaker tidligere.

Når nå Høyre og Venstre i sine merknader sier at selv om man får politiattest, kan man ikke garantere for at det ikke vil foregå overgrep, er vi også fullstendig klar over det. Men det luker i hvert fall ut muligheten for dem som har en dom for vold eller sedelighetsforbrytelser, til å oppsøke fristelser. Vi har også merket oss at representantene fra Høyre og Venstre viser til at man skal fokusere mer på å få medmennesker til å bry seg. Med all respekt for intensjonene i disse representanters merknader skulle vi nok alle ønske at medmennesker kunne bry seg mer enn de gjør i dag, men jeg er svært usikker på om det som foregår i det skjulte, dermed blir fanget opp.

Som også representanten Gjul sa, er mennesker som begår overgrep mot barn og unge, så vant til å gjøre dette i det skjulte at selv om man hadde mange medmennesker som brydde seg, ville man neppe greie å fange dette opp. Som eksempel kan man henvise til lommemannsaken. Det var sikkert mange, både foreldre og andre, som fikk sjokk da lommemannen ble avslørt. Det er riktig at i den saken ville det neppe ha vært til noen hjelp med en politiattest, men når lommemannen har sonet sin straff, er det vel heller tvilsomt om han igjen får delta som fritidsleder for barn og unge, nettopp fordi det da vil kreves politiattest av vedkommende.

Høyre og Venstre bruker også argumentet om at en politiattest kan virke hemmende og negativt for det frivillige arbeidet. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det snarere er tvert imot. Da vet man i alle fall at de som arbeider med barn og unge, ikke har noen merknader i politiets arkiver. Dette er særlig viktig fordi det i de senere årene har kommet fram at det har vært flere tilfeller hvor overgripere i barne- og ungdomsmiljøer er tidligere dømt for vold eller overgrep.

Fremskrittspartiet ønsker ikke at dette skal bli noen sovepute. Det vi faktisk ønsker, er at foreldre som sender barna sine til fritidsaktiviteter, skal kunne føle seg så trygge som mulig, ved at idrettslaget, speidergruppen eller kirkekoret faktisk har mottatt opplysninger om at vedkommende trener eller leder ikke er domfelt for vold eller sedelighetsforbrytelser.

Det ser for meg ut som om Høyre og Venstre problematiserer dette spørsmålet nærmest for å problematisere – når man trekker fram politiets arbeid og at de blir mindre synlige ute i gatene, når man sier at det vil bli en sovepute, og at det vil virke hemmende og negativt.

Jeg forstår ikke hva Høyre og Venstre egentlig mener i denne saken, men jeg regner med at de vil fortelle oss det i sine innlegg. For Fremskrittspartiet er det én ting – og bare én ting – som er viktig, nemlig at barn og unge i langt større grad enn i dag kan være trygge på at vi voksne tar ansvar og følger med. Derfor er jeg glad for at Regjeringen holder på med et slikt arbeid, og at dette vil bli lagt fram i løpet av våren, selv om Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det haster, noe som også er bakgrunnen for det forslaget vi har fremmet, og som jeg med dette tar opp.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har teke opp det forslaget ho refererte til.

Trine Skei Grande (V) [10:56:36]: De overgrepene vi her snakker om, er noe av det verste vi har i vårt samfunn. Vi som politikere føler selvfølgelig at det skal ikke være noen steiner som ikke er snudd i et forsøk på å stoppe det. Men når det gjelder dette forslaget, er det på tide at vi i hvert fall stopper litt opp og tenker oss om.

Representanten fra Fremskrittspartiet drog fram lommemannsaken som et eksempel. Det er kanskje i antall en av de største overgrepssakene vi har hatt, og han hadde aldri blitt stoppet av noen politiattest.

Virkemiddelet kan virke godt i utgangspunktet, men jeg tror faktisk at det kommer til å virke mot sin hensikt. Min bakgrunn – et langt liv i barne- og ungdomsorganisasjoner, et langt liv med frivillig arbeid og et langt liv i skolen – gjør at jeg har den innsikten som jeg tror er avgjørende for mitt standpunkt her.

For det første: Det er ganske viktig å ha en årvåkenhet hos alle voksne som jobber med barn, mot signaler på dette området. Det er en årvåkenhet man alltid skal ha, også om man har fått politiattest på dem man er leirleder sammen med. Det er det første.

For det andre: Jeg tror at man ville ha funnet ut at de aller, aller fleste overgrepene aldri hadde blitt stoppet av en attest, fordi dette er folk som ikke har noe på rullebladet sitt. Grunnen til det er at de aller fleste som blir spurt om å bli leirleder, ikke har noe på rullebladet sitt. Det er derfor de blir spurt om å bli leirleder. Det er den kunnskapen som alle foreldre og andre voksne i en organisasjon har.

Det virker som om Fremskrittspartiet har et slags teknisk forhold til hva frivillig arbeid er. Frivillig arbeid er den tilliten som er mellom voksne når man spør noen om å være leirleder. Det er ikke slik at man sender ungen sin til en organisasjon. Nei, man er som oftest med på dugnadene, man er som oftest med på alle de andre tingene rundt dette som gjør at man kjenner alle de andre voksne som er med på det. Man ville aldri sende ungen sin til noen man ikke kan stole på. Vi må ikke ta bort det og gjøre frivillige organisasjoner nærmest til et fritidstilbud, en bedrift, som man kan sende ungen sin til. Det er ikke slik frivillig arbeid faktisk fungerer.

Jeg ser for meg hvordan det er å være 4H-leder og man skal på leir, og så må man ha med en voksenleder til. Man vet at det er en pappa som barna liker godt, og så skal man spørre ham om han er villig til å bruke en uke av ferien sin på å være leirleder. Men – forresten – han må gå innom politiet for å få en politiattest, for vi stoler ikke på at han er ordentlig. Jeg tror da at ganske mange flere ville svare nei, for det betyr at en ikke har tillit til dem som voksne.

Så kan en også bruke som argument: Er dette den viktigste jobben for politiet, eller er det ganske mange andre ting vi ønsker at politiet skal bruke tiden sin på?

Det siste går på hvor en skal skille mellom det som faller inn under dette, og det som ikke faller inn under dette. Betyr det at når du er 17 år og havner i slåsskamp på en bygdefest i Trøndelag, er du dermed diskvalifisert til å jobbe med unger resten av livet? Eller betyr det at hvis du er en jente på 17 år, forelsker deg i en gutt på 15 år som du har sex med, hvorpå mammaen til 15-åringen anmelder deg, så skal du aldri i ditt liv få jobbe med unger? Det er for meg et syn på rehabilitering, det er for meg et syn på et skille mellom hva det er som faktisk er en fare for ungene, og hva som ikke er det, som jeg mener er ganske feil.

Jeg mener at folk skal ha lov til å gjøre også dumme ting i livet sitt uten å bli sett på som ukvalifisert til å jobbe med unger. Jeg vet om mange som ikke har gjort sånne dumme ting i livet sitt, men som likevel ikke er kvalifisert til å jobbe med unger, fordi de ikke passer til det. Men jeg vet også at i de aller fleste frivillige organisasjoner blir du da ikke spurt om å gjøre den jobben, fordi du ikke passer til det.

Jeg tror at skal man få bukt med dette i fritidssektoren til unger, er det om å gjøre ikke å lage en eneste sovepute. Det som er om å gjøre, er at voksne bryr seg absolutt hele tida, ser etter signaler og spør ungene og snakker med dem om hva det er som faktisk skjer. Det er den eneste måten å bli kvitt dette på. Jeg er veldig redd for at en politiattest vil stoppe det arbeidet og lage en sovepute for alle, og at vi også tar livet av mye av frivilligheten her i landet.

Med dette vil jeg ta opp Venstre og Høyres forslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Knut Storberget [11:01:52]: Siden vi nå har et arbeid i Justisdepartementet som går opp mot den problemstillingen som dette forslaget reiser, må jeg si at det er nyttig å ha en runde i Stortinget slik vi nå har, for å høre hva de respektive partier også utenfor Regjeringa mener om dette.

Dette er et spørsmål som har i seg veldig mange implikasjoner, og i så måte syns jeg både saksordføreren og siste taler trakk opp en del problemstillinger når det gjelder det med politiattester, som vi skal ha med oss med hensyn til hvor mange yrkesgrupper og for så vidt også frivillige organisasjoner og eventuelt andre private man skal stille krav overfor. Det har vi fragmentert ute i lovgivningen. Det gjelder spørsmålet om hvor langt man skal strekke kravet, både når det gjelder omfanget av forbrytelser – om man skal gå så langt som forslagsstillerne nå gir uttrykk for, at vold skal være med i en politiattest, som jo vil avstedkomme store problemer for mange – og ikke minst spørsmålet om hvor langt tilbake man skal gå. Det gjelder også spørsmålet om hvorvidt man f.eks. skal ta hensyn til at man er under etterforskning og er siktet og tiltalt.

Jeg lytter med stor interesse til Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og også mine egne med hensyn til disse spørsmål, fordi jeg mener at de problematiserer dette på en veldig fornuftig måte. Vi er nødt til å gå inn i disse vanskelige problemstillingene når vi nå skal lage den nye politiregisterlovgivningen. Det er veldig krevende, fordi vi her helt åpenbart står overfor motstridende hensyn. De fleste av oss er jo helt klart imot at de som har vært domfelt for svært alvorlige seksuallovbrudd, skal ha muligheten til å arbeide med barn, og det bør vi prøve å verge oss mot. Det har vi i stor grad gjort i sektorlovgivning rundt omkring, og det har kommet mange lovforslag om det. Det Regjeringa nå jobber med, er på mange måter rammene rundt det hele.

Det er viktig for meg å få sagt at også Regjeringa deler Høyres, Venstres og Kristelig Folkepartis oppfatning av at det ikke kan være slik at det går så langt at man nærmest innfører yrkesforbud, noe som i ytterste konsekvens faktisk vil bidra til også å skape mer utrygghet i samfunnet, i den forstand at man ikke klarer å bidra til at folk bl.a. blir rehabilitert. Så det går også noen grenser med hensyn til spørsmålet om sikkerhet. Vi kan lure oss sjøl hvis vi stiller så strenge krav at folk som en gang er domfelt, aldri kan komme tilbake nærmest i noe yrke, desto mer vi utvider attestbruken. Her må vi finne en balansegang.

Derfor vil jeg si at i akkurat denne saken – sjøl om det er forskjellig utfall på det som er innstillingene – skal i hvert fall jeg ta med meg de innlegg og de innsigelser som nå kommer fra alle partier, for jeg mener at mange har mye rett.

Så vil jeg også knytte noen kommentarer til at Fremskrittspartiet nå nærmest tar til orde for at vold og sedelighetsforbrytelser skal diskvalifisere for arbeid med barn. Det viser hvor vanskelig dette er. Hvis det er en 18-åring som på et skjenkested midt på natta i – jeg hadde nær sagt – akutt sjalusi slår ned kameraten sin eller en annen, vil det jo ikke kunne være sånn at han da må slutte i jobben som assistent på SFO, f.eks. Mange av oss mener jo at vi må ha noen nyanser i dette, og at vi faktisk ville ødelegge mye mer hvis vi stiller strenge krav med hensyn til f.eks. unge mennesker som uheldigvis skulle råke ut for å bli domfelt for en eller annen form for voldsutøvelse, at man nærmest skulle få yrkesforbud når det f.eks. gjelder det å jobbe med barn. Her må vi ha med oss nyansene. Det ville være ille hvis han måtte slutte som fotballtrener. Det ville kanskje gjøre vondt verre hvis det som skjedde på denne restauranten en sen nattetime, var et signal om at han var på vei ut i en eller annen uheldig livssituasjon og kanskje risikerte å begå flere straffbare handlinger, og hvis vi rev ham opp fra det sosiale miljøet som faktisk bidrar til at han ikke begår framtidige straffbare handlinger.

Jeg vil bare si at vi i det arbeidet som nå pågår, vil ta med oss alle de signalene som kommer herfra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:07:09]: Jeg ble egentlig litt overrasket over statsrådens innlegg. Han bruker vold på et utested som argument for at man ikke skal be om politiattest hvis man skal arbeide med barn fordi vedkommende som da utøvet volden, var i en vanskelig livssituasjon. Jeg må si at for Fremskrittspartiet er all vold fullstendig uakseptabel, uansett hvor den foregår, og uansett hvilken vanskelig livssituasjon man måtte være i.

Men det som forundrer meg kanskje aller mest, er at statsråden sier at vedkommende skal få jobbe med barn. Det kan faktisk hende at denne vanskelige livssituasjonen oppstår en gang til – og hvilke garantier har man da for at vedkommende ikke mister de tersklene man ellers ville ha hatt?

Det var ikke dette jeg hadde tenkt å spørre statsråden om. Men jeg synes at han må tydeliggjøre om han aksepterer at uavhengig av hva som skjer, skal voldsdømte kunne arbeide med barn.

Statsråd Knut Storberget [11:08:22]: Det er litt uklart for meg hva replikken er. Men mitt poeng er at hvis en 18-åring domfelles for en legemskrenkelse på et utested midt på natta, så skal han ha en straffereaksjon for det. Det er viktig at han får det, og at han får det raskt, slik at vedkommende lærer. Vi har hatt 16-åringer som går i konfliktråd og rydder opp i spørsmål om voldsepisoder. Når den straffen er avsonet, er jeg veldig opptatt av at da skal ikke vedkommende nærmest være avskåret fra å jobbe med barn framover. Det må være en totalvurdering, bl.a. slik representanten Trine Skei Grande er inne på, i forhold til mange andre aspekter enn bare det man kan lese ut av en politiattest. Det jeg er redd for, er at hvis politiattest kreves i disse tilfellene, vil mange av disse automatisk komme bakerst i bunken, og ikke ha muligheten for å kunne ha jobber der jeg mener det ikke er noen risiko for at han eller hun vil kunne begå noen forbrytelse overfor barn.

Trine Skei Grande (V) [11:09:38]: Jeg er glad for at statsråden er så nyansert når han går inn i dette.

Jeg har to helt konkrete spørsmål. Jeg vet fra min fortid at statsråden har god kjennskap til frivillige organisasjoner og omfanget av disse. Det første spørsmålet er da: Kan han si noe om hvor stort omfang rent papirmessig dette vil utgjøre for politiet om man skal gjøre dette? Man vil da i alle fall trenge de sivile stillingene som Venstre har forslag om i sitt alternative budsjett, men kanskje statsråden vet om han må ha flere også.

Det andre spørsmålet går på det som jeg hadde håpet at vi kunne bruke mer i norsk rett, nemlig at man vurderte dette ved domfellelse, sånn at man kunne dømme folk og ha som en del av dommen at disse ikke bør ha med unger å gjøre, ikke bør jobbe med unger. Slik sett vil en kunne foreta en vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvorvidt dette er personer som ikke bør få lov til å jobbe med unger senere. Da vil det bli del av en dom, og da vil det, i alle fall for en liberalers hjerte, være lettere å godta.

Statsråd Knut Storberget [11:10:41]: Når det gjelder frivillighet, mener jeg at interpellanten og jeg deler mye av den samme verdimessige bakgrunnen. Mange av de frivillige organisasjonene har hatt et helt annet syn på dette enn det vi politikere hittil har klart å konstruere. Man har faktisk sett på det som fint at man klarer å rekruttere folk som bl.a. er domfelte, og som har slitt, enten det er for vinning eller vold. Når det gjelder sedelighet, mener jeg vi er rimelig klare alle sammen. Frivilligheten har vært mye mer åpen i forhold til å kunne være med på rehabilitering enn det vi politikere faktisk er. Det er der jeg mener at vi nå må passe oss, slik at vi ikke lager et regelverk som avskjærer frivilligheten fra å gjøre den gode jobben som de faktisk har gjort, uavhengig av politiske miljøer.

Det er helt åpenbart at det vil bli svært ressurskrevende dersom vi skal gå så langt som Fremskrittspartiet sier i forhold til politiattester, når vi ser hvor mange som er engasjert ute i frivilligheten, og det vil beslaglegge usedvanlig mye politiressurser. Det vil vi se på i det arbeidet som vi nå er i gang med, og vi er klare for å redegjøre også for det.

Nå rakk jeg ikke å svare på det andre spørsmålet, men jeg vil gjerne gjøre det også.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:12:00]: Jeg vil komme tilbake til det jeg egentlig skulle spørre om.

Vi ser at i barnehager, i skoler, og i idrettslag gjennom Idrettsforbundet, har man innført politiattest. Vi har også lest om saker de senere årene som går på andre fritidsaktiviteter hvor det ikke er krav om politiattest og at man der har oppdaget saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn og unge. Derfor kunne jeg godt tenke meg å spørre statsråden, siden det i barnehager, skoler og idrettslag ikke er noe problem med politiattest: Hvorfor er det problemer med det når det gjelder fritidsaktiviteter utover dette?

Statsråd Knut Storberget [11:12:47]: Jeg mener at det er veldig viktig at spørsmålet om krav om politiattest vurderes fra felt til felt i samfunnet, særlig fordi en del av den virksomheten som spørreren nå relaterer problemstillingen til, ikke er en del av det som umiddelbart er i det offentlige og hvor det bl.a. er frivillig aktivitet. Da må initiativet og ønsket komme fra de miljøene som driver med barn. Samtidig vil vi nå i den totale gjennomgangen se på om vi har behov for å ha noen generelle regler, særlig i forhold til spørsmålet om seksuelle overgrep.

Men jeg må få lov til å gjenta at jeg er, mildt sagt, skeptisk til å gjøre attesten svært omfattende, slik Fremskrittspartiet har pekt på bl.a. i forhold til vold, og for så vidt også narkotika – at det at du er blitt tatt som narkotikabruker i tidlig ungdomsalder, skulle avskjære deg fra noen yrker seinere i livet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.