Vera Lysklætt (V) [11:15:15]: Den interpellasjonen jeg har her i dag, er en sak jeg føler et veldig sterkt ansvar for å ta opp, få fokusert på og satt ord på her på Stortinget. Den handler om barnevernet i de samiske delene av landet. Med den bakgrunn og den kjennskap jeg har til det samiske samfunnet, føler jeg et stort ansvar for å gjøre nettopp det.

Gjennom utallige medieoppslag har vi blitt gjort oppmerksom på de store utfordringene det er med å finne samiske fosterhjem til samiske barn. Jeg er derfor opptatt av hva som gjøres i dag for å styrke barnevernet i kommuner med samisk bosetting, og hva som gjøres for å rekruttere samiske fosterfamilier og fagpersoner med samisk bakgrunn til fylkesnemndene, og sist, men ikke minst, hva som gjøres for å styrke bruken av familieråd i samiske familier.

Jeg har ved to tidligere anledninger fokusert på barnevernet i samiske deler av landet, sist gang i mai 2007 i spørretimen, hvor daværende barne- og likestillingsminister, Karita Bekkemellem, svarte at bruk av familieråd i arbeidet med samiske familier i barnevernet har økt, men at det ikke er en innarbeidet metode i barnevernets arbeid med samiske familier. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser at familieråd fremdeles ikke er en innarbeidet beslutningsmodell i arbeidet med samiske familier.

Dette er kjernen i min interpellasjon – familieråd, og at vi må få en snarlig fortgang i arbeidet med å få familieråd til å bli en beslutningsmodell i arbeidet med samiske familier i barnevernet. Familieråd er en beslutningsmodell der barnevernet gir familien og nettverket rundt barnet en mulighet til selv å finne løsninger og ta ansvar for å gjennomføre disse. Fagfolk deltar i deler av møtet for å gi familien nødvendig informasjon. Målet med familierådet er å komme fram til en plan for barnet eller ungdommen. Til å hjelpe familien med å planlegge og gjennomføre familierådet engasjerer barnevernet en uavhengig koordinator. I St.meld. nr. 40 for 2001–2002, om barne- og ungdomsvernet, nevnes familieråd som en metode som kan benyttes i arbeidet med samiske familier i barnevernet, da dette er en metode der personer i nettverket rundt familien, storfamilien og andre som er viktige for barnet, drøfter og planlegger hvordan de kan hjelpe til for å bedre livssituasjonen til barnet.

Etter min mening er det svært viktig at vi nå får en fortgang i bruken av familieråd i de samiske delene av landet. Samiske familier er stort sett store familier med veldig mange familiemedlemmer, og hvor familiene har et veldig tett samhold og bånd seg imellom, mye tettere enn det som er typisk for norske familier i dag. De føler og tar et mye større ansvar for hverandre, og på en helt annen måte enn det vi ser i det norske samfunnet. Dette mener jeg det er veldig viktig at norske myndigheter er klar over og tar hensyn til i sitt videre arbeid med barnevernet i de samiske delene av landet.

En liten samegutt eller -jente som først opplever det å bli tatt fra foreldrene sine, for deretter å bli plassert i et rent norsk og norsktalende fosterhjem som kanskje i tillegg er veldig langt hjemmefra, opplever ikke bare det å miste foreldrene sine, men blir også samtidig fullstendig fratatt muligheten til å utvikle sin egen identitet, sin samiske identitet. De mister på mange måter alt. De mister det samiske språket og de samiske tradisjonene, kulturen med den samiske sangen og joiken, den samiske levemåten, de samiske klærne og den samiske maten. De mister lukten av reinskinn, skaller, sennegress, og smaken av kokt kjøtt og røkt kjøtt, for bare å nevne noe av det som er viktig i samiske barns oppvekst.

Barnevernsloven tar utgangspunkt i at barns beste skal følges. Barns beste i de aller fleste tilfellene er ikke at de sendes langt bort fra sitt samiske miljø, dersom det er mulig å finne en løsning innen nærmiljøet og i storfamilien.

I november 2006 tok jeg opp med daværende barne- og likestillingsminister, Karita Bekkemellem, om samiske barns rettigheter blir godt nok ivaretatt i dagens lov om barnevernstjenester. Bakgrunnen for spørsmålet var at vi da via media hadde fått kjennskap til ulike saker hvor samiske barn hadde blitt flyttet til fosterhjem, noen ble plassert i ikke-samiske fosterhjem og andre flyttet til skjult adresse. Jeg ønsket å få en forsikring om at hensynet til samiske barns identitetsutvikling ble ivaretatt i slike saker, med tanke på de samiske barnas språkutvikling og tilhørighet i den samiske kulturen og levemåten.

Barne- og likestillingsministeren svarte da at samiske barns rettigheter blir godt ivaretatt gjennom Grunnloven, Barnekonvensjonen og i barnevernsloven, men at det kan være en utfordring å sørge for at rettighetene oppfylles i praksis, da det har vært vanskelig å skaffe fosterhjem til barn med samisk bakgrunn. Etter min mening må det nå settes inn ressurser på dette området. Ifølge Grunnloven § 110a påligger det staten å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 30 skal et barn som tilhører en minoritet eller urbefolkning, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.

Etter barnevernsloven § 4-14 skal barn det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, plasseres i fosterhjem, institusjon eller i opplærings- eller behandlingsinstitusjon. Stedet for plassering skal etter § 4-15 velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Etter § 4-22 skal det til fosterforeldre velges personer som har særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem i samsvar med de forutsetninger som er lagt til grunn for oppholdet. Etter forskriftens § 4 skal barnevernstjenesten ved valg av fosterhjem til et barn legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, og det skal tas tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Så til rekrutteringen av fagpersoner. En av utfordringene i det samiske barnevernet er å rekruttere personer med samisk bakgrunn. Jeg ber statsråden om å se på incentivordninger som kan være med på å øke rekrutteringen av fagpersoner generelt til det samiske barnevernet. Utdanningsstipendier og pliktår kan være aktuelle virkemidler, og det gjelder også rekrutteringen av spesialister.

For å bli oppnevnt som sakkyndig i fylkesnemndene er det krav om at leger skal ha to års videreutdanning innen barne- og ungdomspsykiatrien. For den samiske befolkningen er det en utfordring stor nok å rekruttere samiskspråklige leger. Å få disse til å ta videreutdanning er derfor en utfordring. Men behovet for sakkyndige er heller ikke så stort, så hvis en gav incentiver, f.eks. hvert femte år, kunne det være tilstrekkelig for å dekke behovet. Jeg ber statsråden om å se nærmere på kriteriene for oppnevning av sakkyndige til det samiske barnevernet og vurdere om det i større grad skal åpnes for erfaring og språkkompetanse, kombinert med et noe lavere krav til spesialisering.

Helt til slutt vil jeg si og gjenta at det må bli slik at en barnevernstjeneste alltid skal vurdere svært nøye om noen i det samiske barnets storfamilie eller nære nettverk kan bli valgt som fosterhjem for barnet. Det vil helt klart være til det beste for et barn som er født med en samisk identitet og en samisk bakgrunn.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:23:47]: Representanten Vera Lysklætt spør om familieråd bør brukes i flere saker hvor samiske familier er involvert. Svaret på spørsmålet er ja.

De siste årene har det blitt gjort et stykke arbeid for å gjøre denne modellen mer kjent. Resultatene er veldig gode. 97 pst. av de familiene som har gjennomført familieråd, vil anbefale den modellen til andre. Det er nå utarbeidet en informasjonsbrosjyre på nordsamisk, og samiske kommuner har i økende grad tatt familieråd i bruk. Kommunene Karasjok, Tana, Porsanger og Kautokeino har fått opplæring i denne modellen. Barnevernstjenesten i disse kommunene er positiv til arbeidsmåten og mener at den er godt egnet som redskap for å treffe beslutninger. De mener modellen i høy grad samsvarer med samisk kultur. Flere samiske kommuner har fått tilbud om opplæring i familieråd, og ifølge den regionale koordinatoren i regionen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har man nå utarbeidet en nasjonal implementeringsplan for å sikre at flere kommuner som ønsker det, skal få ta i bruk familieråd.

På generelt grunnlag mener jeg at barnevernet forstår at det er viktig å jobbe med minoriteter, herunder urfolk. Det er allikevel behov for å integrere det samiske perspektivet i både statlig og kommunalt barnevern på en bedre måte.

Når det gjelder spørsmålet om oppnevning av sakkyndige med samisk kulturforståelse og språk, vil jeg si at dette er viktig, og at dette er et hensyn vi vil vektlegge i tiden som kommer. Samiske barn møter ofte et barnevern med begrenset kompetanse i samisk språk og kultur. I saker som omhandler samiske barn, skal det vektlegges at en først skal undersøke muligheten for plassering i barnets familie og nettverk. En skal særlig legge vekt på fosterhjemsbaserte løsninger. Fosterhjemstjenesten i Finnmark har rekruttert flere fosterhjem og beredskapshjem som kan ivareta samiske barns identitet og språkutvikling. Kommunene skal ellers bidra til å gi samiske foreldre tilrettelagte tilbud av forebyggende karakter. Jeg er derfor glad for, når det gjelder barnevernet i Finnmark og øvre deler av Nord-Norge, at vi i dag i mindre grad ser at unge sendes til institusjoner på Vestlandet eller på Østlandet, men at de i økende grad plasseres i nærmiljøene sine.

Etter initiativ fra Barne- og likestillingsdepartementet er videreutdanningen Barnevern i et minoritetsperspektiv startet. Det samiske opplegget er veldig tungt inne ved Høgskolen i Finnmark. I 2009 skal dette opplegget evalueres, og da vil vi vurdere om det er behov for ytterligere styrking av dette tilbudet.

Barne- og likestillingsdepartementet vil også bidra til å styrke kommunenes kompetanse når det gjelder barnevern i samiske områder, gjennom flerårige kunnskaps- og kompetanseprogram.

Rapporten «Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov for barnevernet i samiske områder av Norge» skal brukes som en del av grunnlaget for en større implementering av noen utvalgte kultursensitive metoder. Dette følges opp av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal fortsatt arbeide med å utvikle et kunnskapsbasert barnevern som tar hensyn til den enkeltes bakgrunn og kultur. Den samiske befolkningen er som kjent ikke bare bosatt i Finnmark og i Nord-Troms, men er bosatt over hele området. Derfor er det viktig som en nasjonal utviklingsstrategi. Etatens regionskontor i nord kan bistå med hjelp til barnevernet når de er involvert i saker med samiske familier også i andre deler av landet.

Barne- og likestillingsdepartementet er bl.a. i dialog med Sametinget om en framtidig strategi for å styrke barnevernets kompetanse når det gjelder et samisk perspektiv i arbeidet.

Vera Lysklætt (V) [11:28:03]: Jeg vil takke barne- og likestillingsministeren for et godt svar. Jeg skjønner at hun òg er oppriktig opptatt av at vi skal ha et godt barnevern for alle barn og unge her i landet, uansett etnisk bakgrunn. Det er jeg veldig glad for.

I et svar til meg i desember 2006 sa daværende barne- og likestillingsminister at hun ville møte Sametinget for å få innspill og drøfte de utfordringene samiske barn og deres familier har i møte med barnevernet. Det er godt å høre at nåværende barneminister også vil følge opp kontakten med Sametinget, slik at samiske barns rettigheter i kontakt med barnevernet kan sikres.

Et annet moment som jeg vil trekke fram i denne sammenheng, er at et interkommunalt samarbeid om barnevernstjenestene er noe jeg har stor tro på, også i forbindelse med små samiske kommuner, for derigjennom å kunne styrke barnevernet i kommuner med samisk bosetting.

Samarbeidsregjeringen åpnet for 13 forsøk med interkommunalt samarbeid om barnevernet, og alle disse konkluderte nesten positivt på alle forsøkene. Evalueringen viser at man har lyktes med å nå målsettingen om å bidra til et bedre og større fagmiljø, bedre kompetanse og bedre tjenester. Samtidig som man drar nytte av en større og mer robust tjeneste, har man også funnet fram til organisatoriske løsninger som bidrar til å sikre god tilgjengelighet for brukerne og godt samarbeid med samarbeidspartnerne. Både ansatte, brukere og samarbeidspartnere har uttrykt stor tilfredshet med samarbeidet. Det var ikke uttrykt noen målsetting om å spare penger gjennom samarbeidet, men det har vært en underforstått målsetting at kommunene skulle få bedre og mer stabile tjenester gjennom samarbeidet enn de ville ha vært i stand til på egen hånd. I og med at kostnadene samlet sett har gått ned, samtidig som målsettingen om styrking og forbedring av barnevernstjenesten i stor grad er nådd, må et slikt samarbeid om barnevernet i disse forsøkene betegnes som svært vellykket. Dessverre var ingen kommuner i Finnmark, hvor vi nå har den største – og den sentrale – samiske bosettingen, blant disse forsøkskommunene.

Er et interkommunalt samarbeid om barnevernet mellom kommuner med samisk bosetting noe barne- og likestillingsministeren synes er en god idé, og kunne hun tenke seg å igangsette ett eller flere slike forsøk i en eller flere regioner med samisk bosetting?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:30:42]: Jeg mener at det spørsmålet som representanten Lysklætt tar opp her, er veldig viktig. I kommuner i Nord-Troms har man i økende grad utviklet samarbeid på tvers av kommunegrensene. For det er vanskelig i små samfunn å stå i mange av disse konfliktene som de ansatte i barnevernet gjør. Man møter hverandre i koret, man møter hverandre på butikken, og det kan være vanskelig å treffe tøffe avgjørelser. På den annen side har vi altså erfaring fra barnevernsarbeid i en del små kommuner for at samarbeidet mellom ulike etater mange ganger går litt lettere fordi miljøene er mindre, og man kan samarbeide bedre fordi man kjenner hverandre. Så det har positive og negative konsekvenser. Det er skrevet en bok om hvordan det er å jobbe i barnevernet i en liten kommune og være den såkalte «kommuneheksa». Det illustrerer jo hvor vanskelig det kan være i mange av disse sakene.

Jeg synes representanten Lysklætt har et viktig poeng når hun foreslår at flere av kommunene i de samiske områdene også bør inngå et interkommunalt samarbeid. Jeg tror det er viktig. Vi har nå satt ned en offentlig utredning som skal se på et samarbeid mellom ulike hjelpetjenester for barn og unge. I dette utvalget sitter også fylkesmannen i Troms, Svein Ludvigsen, og han har veldig mye erfaring med interkommunalt samarbeid. Jeg tror dette er en viktig og riktig vei å gå i mange av landets minste kommuner, så jeg takker for et godt forslag.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:32:29]: Interpellanten tar opp et tema som generelt sett er svært interessant. Fremskrittspartiet synes vel at å sette bare de samiske barna i fokus blir å sette en svært marginal gruppe i fokus. Derfor ønsker jeg å drøfte familieråd generelt. De fungerer bra uavhengig av hvilken bakgrunn barna har. Nå har vi også hørt at de fungerer bra for de samiske barna.

Vi har altså funnet fram til et verktøy innenfor barnevernet som virker, som tar familien på alvor, og som skaper dialog. Og det er helt fantastisk. Familierådslag er en alternativ måte å fatte beslutninger på hvor familiens egen kunnskap og innsatsmuligheter får større plass enn tidligere. I familierådslag får familien først informasjon fra de profesjonelle. Deretter sitter familien, og da gjerne storfamilien, sammen og drøfter barnets situasjon, før de til slutt foreslår en tiltaksplan for barnevernet. Barnevernet har da legitimert sin rolle hos familien på en helt annen måte enn det man var vant til tidligere. Familiene som har en del av disse familierådene, sier at de føler at det blir hørt, og at de blir tatt på alvor.

Det er klart at det er ikke alle saker som kan gå i familieråd, men i de familiene hvor dette brukes, involverer man også storfamilien, dvs. besteforeldre, tanter og onkler, slik at hvis barnet i en periode ikke kan bo hjemme, finnes det altså hjelpere i nær familie.

Familieråd burde vært innført som en av metodene barnevernet bruker, altså en del av verktøyet. Dessverre er det fremdeles bare noen få utvalgte kommuner som bruker dette, og prosjektet er også avsluttet noen steder, til tross for at det faktisk virker.

Samiske barn har de samme behov som alle andre barn i Norge har for trygge rammer og en god oppvekst. Det finnes mange grupper barn fra ulike minoritetsgrupper her i landet, og vi må nok ta inn over oss at å skaffe fosterhjem i alle minoritetsgrupper, er vanskelig. Ideelt sett hadde det nok vært det beste, men det aller viktigste må likevel være at barn som av ulike grunner ikke kan bo hjemme, får et trygt sted å vokse opp.

Avslutningsvis vil jeg si at barnevernet har funnet fram til en form å kommunisere med familie og barn på som gjør at også storsamfunnet får mer respekt for det arbeidet barnevernet gjør. Lenge ble barnevernet oppfattet som maktovergripere som gjemte seg bak taushetsplikten.

De sakene som har vært i familieråd vil aldri ende opp som opprivende saker i media, fordi familien selv har vært med på å finne gode løsninger for sine barn, som er til beste for barnet. Og uansett hva man gjør og hvordan man gjør det, skal vi alltid ha i fokus hva som er best for barnet.

May Hansen (SV) [11:35:55]: Jeg vil takke interpellanten for at hun setter en svært viktig sak i fokus. Jeg skulle ønske at vi som politikere hadde vært mye mer opptatt av barnevernet på alle områder, fordi det er viktig å heve slike saker politisk. Alle barn som trenger tiltak fra barnevernet, skal ha tiltak som ivaretar deres behov. Det er viktig at når barnevernet griper inn og overtar ansvaret for barnet, må det tiltaket man tilbyr barnet, være godt. Den største inngripen man gjør i en familie er når barnet blir tatt ut av hjemmet. De tiltakene man da iverksetter, skal være av god kvalitet og tilpasset det enkelte barn. Vi må være sikre på at barnet får det bedre.

Vi vet at det er en utfordring å skaffe fosterhjem som er tilpasset hvert enkelt barns behov. Mange barn står i fosterhjemskø, fordi det er vanskelig å finne hjem som passer for dem. Det kan også være en ekstra utfordring å finne fosterhjem som er tilpasset samiske barn og barn med minoritetsbakgrunn. Utfordringen kan være å finne tiltak som ivaretar barnets både språklige og kulturelle tilknytning, og som samtidig anses for å være det beste tiltaket ut fra barnets øvrige individuelle behov. Det er generelt vanskelig å skaffe fosterhjem, og det er til tider spesielt vanskelig å skaffe samiske fosterhjem.

Barnevernsloven gir nærmere regler for hvilke hensyn som skal tas ved plassering i fosterhjem eller institusjon. Barnevernssaker er gjerne sammensatte og komplekse, og det kan også være ulike meninger om hva som er til barnets beste. Det er derfor meget viktig med god kompetanse i barnevernet, slik at barna får de tiltakene de har behov for. Det må arbeides mye videre med å utvikle et kunnskapsbasert barnevern som tar hensyn til det enkelte barns bakgrunn og kultur. Det er også viktig å understreke at vi må forske på de ulike tiltakene vi iverksetter i barnevernet, slik at vi vet at de virker.

Videreutdanningen «Barnevern i et minoritetsperspektiv» startet opp høsten 2008. Utdanningen tilbys ved høyskolene i Finnmark, Oslo, Lillehammer og Telemark. Det samiske perspektivet er tungt inne i utdanningen i fellesopplegget, særlig ved Høgskolen i Finnmark. I 2009 skal denne videreutdanningen evalueres, og da må det vurderes om det er behov for å styrke den samiske delen av tilbudet ytterligere.

Det er også viktig å styrke kommunenes kompetanse når det gjelder barnevern i samiske områder, og jeg er glad for at statsråden signaliserte at rapporten «Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov for barnevernet i samiske områder av Norge» skal brukes som en del av grunnlaget for en slik satsing.

Det er samisk befolkning over hele landet, og derfor må det være et nasjonalt fokus på kompetanseutviklingen. Det er viktig at barnevernet også for samiske barn først undersøker muligheten for plassering i barnets familie og nettverk. Familieråd er også et viktig tiltak, som både statsråden og andre har vært inne på.

Det er gledelig at Fosterhjemstjenesten i Finnmark har rekruttert flere fosterhjem og beredskapshjem som kan ivareta samiske barns identitet og språkutvikling. Kommunene skal ellers bidra til å gi samiske foreldre tilrettelagte tilbud av forebyggende karakter.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 30 skal et barn som tilhører et urfolk eller en minoritet, ikke nektes retten til å leve i pakt med sin kultur, bruke sitt eget språk og bekjenne seg til og utøve sin religion sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Det gir samiske barn rettigheter i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Jeg tror vi er enige om at det samiske perspektivet må integreres i både statlig og kommunalt barnevern på en bedre måte. Samiske barn møter fortsatt ofte et barnevern med begrenset kompetanse i samisk språk og kultur. Det er derfor bra at Barne- og likestillingsdepartementet er i dialog med Sametinget om framtidige strategier for å styrke barnevernets kompetanse med tanke på et samisk perspektiv i arbeidet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:40:53]: Eg vil gi ros til representanten Vera Lysklætt for å ha sett dette temaet på dagsordenen i Stortinget.

Samiske barn har andre utfordringar enn norske barn, og eg synest at representanten Lysklætt beskreiv det på ein veldig god måte i sitt innlegg. Noko som vi har felles, er at vi ønskjer å ta vare på kultur, identitet og historie. Det er vi alle opptekne av. Då er det spesielt viktig at minoritetar i Noreg også får dei draumane og dei ønska oppfylte.

Når barn veks opp utan å få den omsorga dei gjerne skulle hatt av familien sin, som gjer at barnevernet må kome inn og dei må flytte til nokon andre, er dei i ein svært sårbar og vanskeleg situasjon. Då er det viktig at vi vaksne er opptekne av å gi barna den optimale omsorgssituasjonen. Det er også viktig å ha i tankane at når det gjeld eit barn med minoritetsbakgrunn, må ein sjå spesielt på det barnet si historie og sin kultur. Alle barn skal sjåast på individuelt. Når vi på Stortinget diskuterer utfordringar for barnevernet, må vi ikkje gløyme at vi treng fagkompetanse på alle område, og at vi treng fagpersonar som kan følgje opp også denne utfordringa på ein god måte.

Derfor synest eg det er veldig bra når statsråden seier at departementet er i dialog med Sametinget om utfordringar knytte til samiske barn, og det er viktig at den dialogen held fram. Det er viktig at vi får lyfta fram på den politiske dagsordenen desse utfordringane, der det må takast politiske grep for å greie å gjere jobben på ein god måte.

Barnevernet treng kompetanse på alle område. Når ein skal rekruttere fleire inn i barnevernet, må ein på dei ulike områda jobbe med korleis ein kan gjere ein best mogleg jobb, og korleis ein kan styrkje kompetansen når det gjeld desse problemstillingane – her er det samiske busetjingar som spesielt blir lyfta fram på dagsordenen.

Bruk av familieråd er veldig bra for barn generelt og heilt sikkert òg når det gjeld utfordringar knytte til samiske barn. Familie- og kulturkomiteen var på ei komitéreise i Møre og Romsdal, og der fekk vi grundig informasjon om det arbeidet og dei erfaringane ein har så langt med familieråd. Ein opplever at ved å få fram ressursane som er i familiane sjølve gjennom at dei får eit ansvar, kan ein greie å løyse ein omsorgssituasjon utan å måtte gå til tiltak som plassering utanfor heimen. Derfor er det sjølvsagt viktig at ein først og fremst finn ut kva for ressursar ein har i barnet sitt eige nærmiljø, og i familien, som ein kan dra på. Familien får i oppgåve å diskutere dette som ein storfamilie: Her har vi ei utfordring – korleis kan vi føle ansvar, og kva er det vi kan bidra med for dette barnet som er kome i ein vanskeleg situasjon? Det appellerer til kvar enkelt der det er ein spesiell situasjon.

Når det gjeld rekruttering av fosterforeldre, er det generelt ei utfordring. Det kan vi veldig ofte lese om i oppslag i avisene, seinast i går, frå mitt heimfylke, kor det er vanskeleg å greie å rekruttere nok fosterforeldre, spesielt for barn i 12–13-årsalderen og oppover.

Derfor er det veldig viktig at det arbeidet blir intensivert. No veit eg at departementet har gjort ein del når det gjeld dei faglege rettane i forhold til statlege fosterforeldre. Men eg trur det er viktig å sjå på rammevilkåra for fosterforeldre generelt, og spesielt for dei kommunale, der det ikkje er gjort noko konkret. Her må vi setje inn mange fleire ressursar på å få fleire fosterforeldre. Då må rammevilkåra vere gode. Ein må gå inn og gjere undersøkingar og finne ut kva det er som skal til for at vi får fleire som ønskjer å vere det, fordi mange barn føler at det er ein fortvilt situasjon å vere i ein beredskapsheim og ikkje vite om dei får ein fosterheim – om dei får ein tryggleik eller ein utryggleik.

Trine Skei Grande (V) [11:46:23]: Jeg vil også takke interpellanten. Jeg er litt stolt av å være medlem av et parti som har en representant som kan løfte de samiske problemstillingene på denne måten. Jeg syns også det er flott å løfte dette i en interpellasjon, for det er ikke en arena for den store partipolitiske konfrontasjonen.

Jeg syns det er tre elementer her som det er viktig å ta med seg. Noen elementer griper også inn i mitt valgdistrikt, som er Oslo. Det første er sjølsagt å løfte det samiske. Det er faktisk en del forventninger til oss som nasjon om å ta vare på den samiske kulturen på en helt annen måte enn når det gjelder andre deler av kulturen vår. Ansvaret vi har overfor en urbefolkning, er spesielt, og det er nedfelt i internasjonale konvensjoner. Det å gi unger muligheten til å ta vare på kulturen sin også når de havner innunder barnevernets vinger, er et aspekt som vi kanskje ikke har snakket så mye om tidligere. Men det er også et aspekt som griper inn i Oslo som valgdistrikt – Oslo er en av de store samekommunene – og som har vært viktig her for å etablere en samisk barnehage og en samisk klasse for å kunne gi de mulighetene også når man vokser opp i Oslo.

Det andre punktet som jeg syns er viktig, er utfordringene knyttet til barnevernet i små kommuner. Det å være den ene fagpersonen i en kommune, den ene som skal håndheve en lovgivning som griper så sterkt inn i menneskers liv, må være fryktelig vanskelig – det er også en arena der det må bli masse konflikter. Jeg tror at en av utfordringene vi har for barnevernet i tida framover, og en av utfordringene for kommunestrukturen i åra framover, er å ha gode fagpersoner – fagpersoner som klarer holde på autoriteten når de trenger det, men som ikke bruker den når de ikke trenger det. Det er en kjempeutfordring framover.

Det tredje punktet som alle her som har hatt ordet, har sagt er veldig positivt, er bruken av familieråd. Det har man også tatt i bruk i barnevernet i Oslo, spesielt overfor innvandrerfamilier, som jo har hatt en annen tilnærming til barnevernet. Men de har også hatt et annet nettverk rundt seg, som de tradisjonelt bruker å mobilisere. Det har vist seg å være en stor suksess. Jeg må si at det besøket komiteen hadde til Møre og Romsdal, der vi ble orientert om hvordan de jobbet med dette, åpnet enda flere glugger for meg. Jeg hadde trodd at dette var noe man gjorde i Oslo, fordi det passet innvandrerforeldre, men arbeiderne fra barnevernet i Møre og Romsdal kunne fortelle at sjøl i små kommuner fikk familier med dårlig sosialt nettverk, familier som kanskje nyss hadde flyttet til kommunen, mulighet til å mobilisere et nettverk som ingen i barnevernet hadde drømt om at de kunne få.

Min andre innvending mot familieråd har vært ungens rolle her. Men etter å ha lest forskningsrapporter på området, forstår jeg at ungene syns det er fantastisk å være midtpunktet når så mange voksne setter seg ned og stiller opp for å finne en løsning for den enkelte ungen. Så det som jeg trodde ville være negativt, blir for alle de ungene som har vært med i undersøkelsene, veldig positivt, fordi de føler at de blir tatt vare på av mange voksne – som meningen med et familieråd faktisk er.

Så jeg håper statsråden gjør alt hun kan for å implementere dette – ikke bare i de sakene vi har diskutert i dag – som en arbeidsmåte i barnevernet generelt.

Vera Lysklætt (V) [11:50:32]: Avslutningsvis vil jeg få takke for en fin debatt, og jeg er glad for at det var flere her som tok ordet. Vi har fått satt fokus på en sak som er svært viktig for våre samiske barn og familier over hele landet.

Det er altså to forhold ved det samiske barnevernet som er spesielt, og som jeg har ønsket å ta opp her i dag: Det ene er at den samiske identiteten til de barna som blir underlagt vedtak av barnevernet i så stor grad som overhodet mulig, skal bli ivaretatt, og det andre er den særegne storfamiliestrukturen som vi har i den samiske kulturen.

Det er en kjent sak at det er stor mangel på samiske vertsfamilier og fosterfamilier, på samme måte som det også er stor mangel på norske familier. Det er imidlertid en nokså ukjent utfordring at et norsk barn blir flyttet til en samisk verts- eller fosterfamilie, men det har vært altfor mange tilfeller opp gjennom tiden hvor samiske barn flytter sørover til norske familier.

Barnets beste er selvfølgelig det aller viktigste, og svært sjelden vil det være så viktig å flytte barnet så langt unna sine egne foreldre at identiteten må vike. Men det ideelle er om vi kan rekruttere flere samiske verts- og fosterfamilier og i større grad ta i bruk den helt unike ressursen som storfamiliene og familieråd i den samiske kulturen kan representere.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:52:08]: Jeg takker for en veldig interessant debatt om et viktig spørsmål som ble reist i interpellasjonen.

Det var vel mer slik før i tiden at hvis man oppdaget omsorgssvikt i en familie, ble barnet plassert hos tante og onkel eller hos bestemor og bestefar. Så fikk vi en dreining bort fra dette i barnevernet, med stor skepsis mot å plassere ungen i familien eller å lage opplegg rundt familien.

Jeg opplever nå at hele barnevernet er mer opptatt av å bruke denne tidligere modellen, ikke bare i de samiske områdene, ikke bare i Oslo, men at den i større grad brukes over hele landet. For selv om barnet blir plassert i et fosterhjem utenfor familien, er det viktig at resten av familien stiller opp med avlastning, at det kan være dit man kan dra på besøk hvis ikke foreldrene kan besøkes. Derfor tror jeg vi må ha økt fokus på de ressursene som finnes i familien, enten ved at barnet plasseres hos en i familien, eller ved at resten av familien mobiliseres som et nettverk rundt barnet. Vi vet jo også at oppfølging av de biologiske foreldrene er viktig, enten barnet bor i familien eller det er plassert utenfor familien, for det er ofte dem barnet skal tilbake til. Hvis man ikke jobber med de biologiske foreldrene, får man heller ikke tatt vare på barnets beste. Derfor har jeg god tro på dette, og jeg vet at etaten og direktoratet er opptatt av å legge til rette for mer bruk av familieråd.

Diskusjonen om små kommuner er vi nødt til å ta i tiden som kommer, spesielt med tanke på barnevernets arbeidsmåte. Det er altså en fjerdedel av landets kommuner som har under en halv stilling i barnevernet. Det blir ikke et stort fagmiljø av det, og det er vanskelig å stå i mange av de sakene.

Jeg hører jo at representanten Woldseth fra Fremskrittspartiet har en grunnleggende positiv holdning til barnevernets jobb. Jeg synes det er viktig, for barnevernet har fått mye kritikk. Det er viktig at vi har en samfunnskritisk diskusjon om en tjeneste som i stor grad forvalter veldig stor makt, men i den offentlige diskusjonen er det få politikere i dag som alltid går ut mot barnevernet. Vi har en mer positiv holdning til grunnideen i barnevernet, og så er det ikke alltid vi får til et tilbud som kvalitativt er godt nok for det enkelte barn. Det må vi ha en kritisk diskusjon om. Men jeg tror altså at det er flere saker der barnevernet burde ha gått inn enn at det er for mange saker de går inn i. Det opplever jeg at det er stor grad av tverrpolitisk enighet om.

Så er det én annen ting jeg vil nevne, og det er at vi i økende grad må bli opptatt av hvordan barn og unge selv kan ta kontakt med barnevernet. Det gjelder også samiske barn og unge. Derfor har vi lagt til rette for noe informasjon på en nettside på samisk, slik at det skal bli lettere for samiske barn og unge å ta kontakt med barnevernet.

Takk for en viktig diskusjon.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed slutt.