Jan Tore Sanner (H) [20:21:16]: De store petroleumsinntektene setter Norge i en enestående posisjon. Vi kan sikre velferden og bygge landet, og vi har inntekter til å skape trygghet for pensjon, både for dagens og for morgendagens pensjonister.
Skal vi lykkes, forutsetter det at vi både makter å spare penger til morgendagens pensjonister, og at pengene som brukes, investeres i virksomhet som bygger opp under verdiskaping for morgendagens velferd. Dette er viktig, for det finnes knapt ett eksempel på land gjennom verdenshistorien som har kommet raskt til store inntekter, slik Norge har gjort, som ikke har brukt opp pengene og satt resten av økonomien over styr.
Vi har gitt oss selv to redskaper for å håndtere de store inntektene. Det ene er handlingsregelen, som skal begrense den årlige bruken av oljeinntekter. Det andre er Pensjonsfondet, som skal forvalte det som spares, til glede for morgendagens pensjonister, men jeg vil også legge til, morgendagens skattebetalere, for finnes det ikke nok oppsparte midler, blir skattebyrden for morgendagens yrkesaktive enda høyere.
Så langt har vi lyktes med å sette av penger på pensjonsfondet. Det mener jeg det brede flertall i Stortinget skal være stolt av. Det handler om å ta ansvar for dem som kommer etter oss.
De siste ti år har oljeprisen svingt fra ned mot 5 dollar fatet til opp mot 150 dollar fatet. Nå ligger den i underkant av 50 dollar fatet. Det betyr dramatiske svingninger i inntektene. Den økonomiske politikken kan selvsagt ikke svinge som en jojo, den må være forutsigbar.
Langsiktighet er ikke alltid like etterspurt i politikken, men politisk lederskap handler om å tenke fremover. Men dette holder bare så lenge det er et politisk flertall som har en velgermessig tilslutning til en slik politikk.
Da handlingsregelen ble vedtatt, var det enighet om at det hvert år skulle brukes om lag det som tilsvarer realavkastningen av det vi nå kaller pensjonsfondet. For 2009 tilsvarer det over 90 milliarder kr eller omtrent det samme som vi bruker på sykehusene våre. Selvsagt må bruken tilpasses situasjonen i økonomien, dvs. at i oppgangstider bør det brukes mindre for å bidra til å dempe presset i økonomien, mens det i nedgangstider kan brukes mer, slik vi bl.a. gjorde i sentrum–Høyre-regjeringen i 2002 og 2003.
Denne interpellasjonen handler ikke først og fremst om hvor mye oljepenger som skal brukes. Denne interpellasjonen er reist for å sette i fokus hva vi skal bruke ekstrainntektene til. En bærekraftig bruk av oljeinntektene handler nemlig ikke bare om hvor mye som brukes, men også om hvordan pengene brukes.
Da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, var både regjering og storting opptatt av dette spørsmålet. Den daværende Stoltenberg-regjeringen skrev i St.meld. nr. 29 for 2000–2001:
«Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen.»
Dette ble forsterket i Stortinget, med tilslutning fra alle partier med unntak av SV og Fremskrittspartiet. Det var med andre ord enighet om at oljepengene skulle brukes til å senke skatter og avgifter og til å investere i kunnskap, forskning og infrastruktur. Den gang var også Arbeiderpartiet tilhenger av skattereduksjoner, ikke bare for ett år, men som en varig premiss for bruken av oljeinntektene.
Jeg har forstått at de rød-grønne partiene i dag ikke er like begeistret for å redusere skatten på arbeidsplasser og på vanlige lønnsinntekter, men også venstresiden bør se verdien av at det er balanse mellom offentlig og privat sektor. Dersom alle oljepengene brukes til å øke offentlige driftsbudsjetter, vil privat sektor og konkurranseutsatte bedrifter få svekket sitt handlingsrom. Det vil over tid svekke vår mulighet til å trygge og bygge ut velferden.
Dersom oljepengene hadde vært brukt etter intensjonen, ville vi hatt en enestående mulighet til å skape et kunnskapssamfunn med gode skoler og fremragende kunnskapsinstitusjoner, og vi kunne ha ligget i verdenstoppen på langt flere områder innenfor forskning og teknologiutvikling enn vi gjør. I stedet har kampen de tre siste år dreid seg om å rette opp rød-grønne hvileskjær innen høyere utdanning og forskning.
Hadde intensjonen i handlingsregelen vært fulgt, ville vi ha kommet betydelig lenger i å bygge en tilfredsstillende infrastruktur i Norge, med gode veier og kollektivtransport, og gjennom dette vært bedre rustet til å sikre velferden.
Det kan se ut til at den rød-grønne regjeringen har forlatt enigheten om at oljepengene skal brukes til å investere i infrastruktur og kunnskap. At de rød-grønne ikke vil senke skattene, har de fleste av oss fått med seg, men også når det gjelder kunnskap og infrastruktur har denne regjeringen sviktet. Det svekker vår evne til å møte dårligere tider og til å bære fremtidig velferd.
Det spiller åpenbart en rolle hvem som styrer. Ifølge en nylig offentliggjort NHO-analyse brukte sentrum–Høyre-regjeringen nesten 9 av 10 kr i økt handlingsrom fra økningen i pensjonsfondet og den økonomiske veksten til å investere i kunnskap og infrastruktur og til å gi skattelettelser for næringslivet og privatpersoner. Det la til rette for gode tider og økte skatteinntektene til både stat og kommune. De rød-grønne har ifølge den samme rapporten brukt i overkant av 15 pst. av sitt økte handlingsrom på kunnskap og infrastruktur. Det har vært en markert vekst i de offentlige utgifter, men de har ikke gått til vekstfremmende tiltak.
Det bør være et stort paradoks for den rød-grønne regjeringen at man går inn i det siste regjeringsåret med en rekordlang liste med løftebrudd samtidig som man har sviktet i forhold til de langsiktige investeringene. Regjeringen befinner seg i en selvforskyldt forventningskrise. Fattigdommen er ikke utryddet, eldreomsorgen skinner ikke, kommuneøkonomien er stram, og satsingen på høyere utdanning og forskning ble ikke mer enn å rette opp egne kutt fra tidligere år.
Regjeringen har manglet verken penger eller vilje til å bruke penger. Problemet er at alt har vært målt i penger og ikke i resultater. Alt skal løses med mer penger, ikke nye løsninger. Dermed har kostnadsveksten langt på vei spist opp de økte bevilgningene. Et eksempel på dette er samferdselssektoren, hvor det helt riktig bevilges mer penger enn for fire år siden, men på grunn av kostnadsveksten bygges det likevel mindre vei nå enn under den borgerlige regjeringen.
Mitt poeng er følgende: Vi trenger en debatt om hvordan vi kan få mer ut av de pengene vi har til disposisjon. Svaret er ikke alltid mer penger, det kan også være nye løsninger. Det er ikke bevilgningsnivå, men resultater som er avgjørende. Uten en slik debatt vil kravet om å bruke stadig mer av våre petroleumsinntekter bare tilta i styrke.
Mitt andre poeng, og her kommer jeg til spørsmålet i interpellasjonen, er: Har Regjeringen en annen forståelse av enigheten fra 2001 om hvordan oljepengene skal brukes, eller har Regjeringen bevisst valgt å bryte enigheten om å investere i kunnskap og infrastruktur og å senke skattene for bedrifter og arbeidsplasser?
Statsråd Kristin Halvorsen [20:29:43]: Utviklingen i norsk økonomi har vært svært god sammenlignet med utviklingen i de fleste andre vestlige land de siste 15–20 årene. Produktiviteten i privat sektor har økt raskt, også utenom oljevirksomheten. Det tyder på at Norge er et godt land å drive næringsvirksomhet i. Vi konkurrerer ikke på lavest mulig skatte- og avgiftsnivå, eller lave lønninger. Derimot har vi et veldrevet samfunn, høy kompetanse, gode velferdsordninger og stabile rammebetingelser. Dette vil også være det viktigste grunnlaget for inntekt og velferd i framtiden. Den nordiske velferdsmodellen med skattefinansierte universelle velferdstjenester, relativt små lønnsforskjeller og utbredt samarbeid mellom partene i arbeidslivet har vist seg effektivt, både når det gjelder fordeling og når det gjelder produktivitet og fleksibilitet.
Regjeringen Stoltenberg I la fram handlingsregelen i 2001. Under behandlingen i Stortinget sluttet hele finanskomiteen seg til Stoltenberg-regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken, nemlig arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, og en bærekraftig utvikling. Dette er viktige mål, som også denne regjeringen stiller seg bak.
Både i stortingsmeldingen fra Stoltenberg-regjeringen, i innstillingen fra finanskomiteen og i den påfølgende debatten i Stortinget ble det lagt vekt på at den økte bruken av oljeinntekter bør anvendes på en måte som øker vekstevnen i norsk økonomi. Infrastruktur, forskning og skatte- og avgiftsreduksjoner ble i denne sammenhengen trukket fram, men ble ikke vektlagt som det eneste som kunne sikre vekstevnen i norsk økonomi – for dette kan nemlig ikke løsrives fra sin sammenheng. I samme avsnitt pekte regjeringen Stoltenberg I på at det er størrelsen på og utnyttelsen av arbeidsstyrken og andre ressurser som betyr mest for den økonomiske veksten. En stor og produktiv arbeidsstyrke må understøttes av en politikk for sysselsetting, inkludering og ha gode løsninger for barnehager, utdanning, forebygging og helse.
Den høye yrkesdeltakelsen i Norge må ses i sammenheng med det offentlige tjenestetilbudet. Gode fellesskapsløsninger for barnefamiliene, som foreldrepermisjon, lovfestet rett til barnehageplass og fleksibel arbeidstid, legger til rette for at både kvinner og menn kan beholde tilknytning til arbeidslivet når de får barn. På dette området lykkes Norge langt bedre enn de fleste andre land.
En velfungerende økonomi med høy verdiskaping er avhengig av tilgang på arbeidskraft som er tilpasset behovet i bedriftene og i samfunnet ellers. Utviklingen av en velkvalifisert arbeidsstokk starter allerede i barnehagen. Det er ikke uten grunn at denne regjeringen har lagt barnehagesatsingen under Kunnskapsdepartementet – det er fordi vi lærer mest når vi er yngst, og fordi vi vet at barnehageerfaring gir et bedre grunnlag for skolegang senere. I tillegg til den historiske satsingen på barnehager øker vi også innsatsen i de tidlige skoleårene. Skolen skal være det stedet der barn og ungdom blir sett, får oppleve mestring og får utvikle sine evner sammen med andre.
Det er flere perspektiver på den barnehagesatsingen som Regjeringen har gjennomført. Det er også det perspektivet at barnehagesatsingen har gjort at flere småbarnsforeldre har kunnet komme i arbeid. Det har vært viktig for vekstevnen i et samfunn i den perioden vi har bak oss, der mangel på kvalifisert arbeidskraft har vært en stor utfordring for offentlig sektor, men ikke minst for private bedrifter. Det er altså viktig for vekstevnen å satse på barnehager.
Skolen er avhengig av gode og motiverte lærere. Læreren er den viktigste formuesforvalteren vi har. Regjeringen legger til rette for en stor satsing på lærere gjennom etter- og videreutdanning, rekruttering av lærere og rekruttering til lærerutdanningene. Det er å satse på kunnskap, både i dag og i framtiden. Vi forbereder oss på at dagens barn skal innta høyskoler og universiteter om noen år, men vi gjør også investeringer i høyere utdanning i dag. Universitets- og høyskolesektoren er kraftig styrket i budsjettet for 2009, og når vi ser perioden sammen i sammenheng, denne fireårsperioden opp mot den forrige fireårsperiode, har vi satset mer på forskning og høyere utdanning enn den forrige regjering gjorde. Det er både en forutsetning og et virkemiddel for å møte de store utfordringene for framtiden. Når oljealderen er over, er det vår felles arbeidsinnsats som avgjør hva vi skal leve av, og kvaliteten på offentlig velferd.
Så svaret er ja. Vi bruker handlingsrommet fra oljeinntektene til å styrke kunnskap, men i bred forstand.
Regjeringen satser også på samferdsel. I opposisjon bidrog dagens regjeringspartier til at ambisjonsnivået for bevilgninger til samferdselssektoren ble økt med til sammen 2 milliarder kr pr. år. Som første regjering har vi fulgt opp de samlede økonomiske rammene i Nasjonal transportplan, og budsjettet for 2009 innebærer at våre egne høye ambisjoner overoppfylles med 1,9 milliarder kr når vi ser fireårsperioden under ett.
Forvaltningen av arbeidskraften er avgjørende for vår framtidige velferd. De siste årene har vi hatt svært lav arbeidsløshet og rekordhøy sysselsetting. Finanskrisen og dårligere tider gjør at vi må forvente noe økt arbeidsløshet, men vi har gode forutsetninger for å holde høy sysselsetting og lav ledighet. Vi har en effektiv og fleksibel økonomi. Vi har en godt utbygd offentlig sektor. I motsetning til Bondevik II-regjeringen budsjetterer denne regjeringen med aktivitetsvekst i helseforetakene. Vi har i hele denne perioden prioritert kommunene høyt. Det er over 490 000 sysselsatte i kommunene, nærmere 45 000 flere enn da vi overtok for tre år siden. Gjennom de siste tre årene før vi overtok, stod sysselsettingen i kommunesektoren nærmest på stedet hvil.
Det ligger mange store investeringer på samferdselssiden og i bygg- og anleggssektoren i budsjettet for 2009. Og det er representanten Sanner godt kjent med. Budsjettet ble diskutert senest i forrige uke. I tillegg har vi varslet at det kommer nye tiltak i månedsskiftet januar/februar. Vi har brukt skatte- og avgiftspolitikken til å lage et system som fremmer gode økonomiske beslutninger om produksjon, arbeidsinnsats og vern av natur- og miljøressurser. Skatte- og avgiftssystemet skal også bidra til en rettferdig fordeling. Det er et hovedmål for den økonomiske politikken som hele finanskomiteen stilte seg bak i 2001.
Denne regjeringen satte en stopper for et videre fall i skatte- og avgiftsnivået, og har dermed kunnet bruke mer på å videreutvikle det norske velferdssamfunnet når vi har satset på velferd, utdanning, samferdsel og forskning. Vi har gjennomført viktige tiltak for en bærekraftig utvikling ved å satse stort på CO2-rensing og bevaring av regnskogen. Vi har også lagt om avgiftssystemet i miljøvennlig retning.
Handlingsrommet i budsjettpolitikken bør ikke øremerkes noen få avgrensede områder, slik representanten Sanner ser ut til å mene. Vår framtidige vekstevne avhenger av at vi utvikler hele vår samfunnsmodell. Det krever vilje til å foreta de riktige prioriteringer i budsjettet. Jeg kan ikke skjønne hvorfor skole, barnevern, helse og omsorg skal være mindre viktige investeringer for framtiden eller for vekstevnen enn det veier, forskning og skattelette er.
Vi prioriterer kunnskap fra barnehage til forskning. Mange lever fremdeles i den villfarelsen og tror at det er olje og gass som er vår viktigste formue. Slik er det ikke. Det er mennesker som er vår viktigste formue. Vi lærer heldigvis hele livet, men vi lærer mest når vi er yngst. Vi prioriterer samferdsel, vi styrker kommunene og samtidig omfordeler vi gjennom skattessystemet. Vi viser internasjonal solidaritet, og det er ikke noe mindre viktig i disse finanskrisetider, når vi har kommet opp i 1 pst. av BNI til bistand. Vi prioriterer miljø gjennom penger til vern av regnskog, forskning, kollektivtransport, naturvern, fornybar energi og energieffektivisering. På denne måten legger Regjeringens økonomiske politikk til rette for økt verdiskaping og velstand innenfor en bærekraftig utvikling.
Jan Tore Sanner (H) [20:39:29]: Denne interpellasjonen må enten ha vært usedvanlig dårlig formulert, eller så må finansministeren bevisst ha forsøkt å misforstå. Dette var ikke noen invitasjon til at finansministeren skulle komme med sitt skrytealbum, det var en invitasjon til en debatt om hvordan oljepengene skal brukes i forhold til de forutsetninger som Stoltenberg I-regjeringen la ned, og som Stortinget den gang sluttet seg til.
Når finansministeren sier at hun ikke skjønner hvorfor dette er så viktig, skyldes det kanskje at Sosialistisk Venstreparti var imot de forutsetningene som et bredt flertall, inklusiv Senterpartiet og Arbeiderpartiet, den gang la ned.
Hvis vi ser på de tre områdene hvor også Arbeiderpartiet var med på å skulle senke skattene for å stimulere til verdiskaping og trygge arbeidsplasser, har denne regjeringen økt skattenivået for bedriftene med over 10 milliarder kr siden 2005. Vi vet at skattebyrden kan bæres av bedrifter når det går bra, men det er jammen ikke så enkelt når det går dårlig, slik som vi antar at det nå vil gjøre i 2009.
Finansministeren forventer fortsatt applaus for satsing på universiteter, høyskoler og forskning – etter at man først har kuttet i universitets- og høyskolesektoren, forventer man altså applaus når man putter en del av pengene tilbake, samtidig som man etablerer et nytt hvileskjær ved at man ikke kompenserer for lønns- og prisstigningen.
Og når det gjelder veier, var jeg grundig inne på det i mitt innlegg. Ja, det er riktig at det bevilges mer penger, men det bygges mindre vei. Det er det som er problemet med en regjering som måler alle resultater i at det bevilges mer penger. Det er ingen som er uenig i at det er viktig å satse på barnehager, men finansministeren har et budsjett på 800–900 milliarder kr som hun kan boltre seg i, og som kan brukes til å styrke velferden i Norge. Det dette dreier seg om, er hvordan vi skal bruke de ekstra inntektene som petroleumsinntektene gir oss – om de bare skal gå inn i et stort hull, om de skal brukes til å styrke vekstevnen i økonomien eller om de skal brukes til å satse på kunnskap, forskning, infrastruktur og skattelettelser.
Hadde det vært slik at denne regjeringen hadde satset på å styrke vekstevnen på andre områder, kunne man kanskje forstått finansminsterens resonnement. Sannheten er at man har stoppet moderniseringen av offentlig sektor. Man har reversert viktige deler av konkurransepolitikken. Det gjør at vi stiller dårligere når vi nå går inn i en nedgangskonjunktur. Det svekker vår evne til å bære fremtidig velferd.
For å være helt konkret: Er det slik at finansministeren og Regjeringen nå har definert seg bort fra det som var forutsetningene i 2001, eller er det slik at man i forhold til den satsingen rett og slett har tatt et langt hvileskjær, men at man lover å komme tilbake til intensjonen i neste periode hvis man skulle være så heldig, sett fra regjeringspartienes side, at man kommer tilbake i regjeringsposisjon?
Statsråd Kristin Halvorsen [20:42:52]: La meg lese det som flertallet i finanskomiteen – til dels hele komiteen – sa:
«Flertallet mener derfor at en økning i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen i resten av økonomien.»
Det var det Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Kystpartiet som skrev.
Så skrev hele komiteen:
«Komiteen vil peke på at skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur , utdanning og forskning er viktig for å få til en mer velfungerende økonomi.»
De ordene har vi fullt ut i behold. Men det står ikke at det er bare det. Det står heller ikke definert at utdanning er høyere utdanning eller bare skole. Jeg vet ikke hva representanten Sanner snakker om når han sier at denne regjeringen har kastet penger inn i et stort, svart hull. Det må være barnehagesatsingen da, som er et stort svart hull og ikke satsing på kunnskap.
Vi har et helt annet syn på hva som er kunnskap. Jeg mener at barnehagereformen, som har vært meget høyt prioritert av denne regjeringen, er en intens satsing på kunnskap. Den har vært viktig for vekstevnen i norsk økonomi. Den har vært utrolig viktig for hvordan vi har kunnet utnytte arbeidskraften vår. Den er fullt ut innenfor det som flertallet, og til dels hele komiteen, sa da man behandlet handlingsregelen.
Hvis Høyre har et annet kunnskapssyn, synes jeg det er veldig interessant å få dette fram i dag. Hvis Høyre har det kunnskapssyn at kunnskap er bare noe man tilegner seg etter at man har fylt 20, har vi litt forskjellig kunnskapssyn og litt forskjellig menneskesyn.
Så til denne villfarelsen, at vår regjering gjennom disse fire årene har hatt en helt annen økonomisk handlefrihet enn det den forrige regjeringen hadde. Nei, i forbindelse med finansinnstillingen og finansdebatten gikk vi gjennom hva vi har hatt av økonomisk handlingsrom, hva vi har hatt av vekst til fordeling til ulike gode formål. Det som viser seg, er at det handlingsrommet har vært omtrent likt, i løpet av en fireårsperiode mellom 65 milliarder kr og 70 milliarder kr for begge regjeringsperiodene.
Bondevik-regjeringen brukte mellom 25 milliarder kr og 30 milliarder kr av det handlingsrommet til skattelette. Vi står fullt og fast bak at vi ikke har prioritert skattelette. Vi har sagt at vi skulle tilbake til 2004-nivået, for skattepolitikken, slik som den er beskrevet i forbindelse med merknadene om handlingsregelen, handler ikke bare om skattelette. Det handler også om hvordan man innretter skattepolitikken, slik at den styrker veksten og ikke hindrer vekst. Derfor er den omfordelingen som denne regjeringen har gjort gjennom fire år, og den satsingen vi har hatt på å vri til et mer grønt skatteregime, meget viktig for vekstevnen, og det er viktig for bærekraftig utvikling framover.
Alf E. Jakobsen (A) [20:46:20]: Representanten Jan Tore Sanner uttrykker i sin interpellasjon til finansministeren bekymring for hvordan handlingsregelen brukes. Når vi diskuterer handlingsregelen, er det viktig å huske på at regelen ikke er et mål i seg selv, men et hjelpemiddel for å nå overordnede politiske målsettinger. Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid for alle og en rettferdig fordeling, både i dagens samfunn og mellom generasjoner. Samtidig vil vi at politikken skal bidra til å videreutvikle det norske velferdssamfunnet, og at denne utviklingen skal være bærekraftig.
Det at vi har funnet olje og gass utenfor kysten, har gjort oss rikere som nasjon og bidrar til at vi kan bruke mer penger hvert år. Handlingsregelen sier noe om hvor mye ekstra penger vi kan bruke. Regelen ivaretar hensynet til rettferdighet mellom generasjoner. Samtidig er handlingsregelen så fleksibel at den kan bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Det handlingsregelen ikke sier noe om, er hvordan de økte inntektene skal brukes. Det bestemmes ut fra politiske prioriteringer og avveininger i de årlige budsjettene. Inntektene fra petroleumssektoren inngår i budsjettet på lik linje med alle andre inntekter, som f.eks. merverdiavgift og inntektsskatt. Det er altså ingen øremerking av hva oljekronene skal brukes til.
Merknaden i innstillingen til St.meld. nr. 29 for 2000–2001, som flertallet i finanskomiteen står bak, må derfor forstås som en oppfatning av at det er viktig å innrette statsbudsjettene slik at veksten i resten av økonomien, og ikke bare i petroleumssektoren, blir god. Komiteen peker videre på skatte- og avgiftspolitikken, infrastruktur og forskning og utdanning som viktige områder.
Etter min mening vil det alltid være viktig å satse på tiltak som bidrar til god vekstevne i økonomien, uavhengig av oljeinntektene. Det er veksten i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Uansett hvordan oljepris og -produksjon utvikler seg, vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt høyere enn inntektene fra petroleumssektoren.
Det er mange faktorer og forhold som er med på å bestemme et lands vekstevne. Noen ganger blir det framstilt som om det er en konflikt mellom vekst og rettferdig fordeling. Etter min oppfatning har vi, og en del andre land, vist at det ikke nødvendigvis er riktig. Jeg kjøper derfor ikke Høyres argumentasjon om at skattelette som særlig kommer grupper med høye inntekter og store formuer til gode, er nødvendig for vekst og velferd. Vi har i Norge i dag høy produktivitetsvekst.
Den rød-grønne regjeringen har satset på områder som vi mener er viktige. Kunnskap, forskning og samferdsel er noen av de områder det er bevilget mye penger til – andre områder er sykehus, eldreomsorg, kultur og ikke minst barnehager. Det er ikke mulig å definere noen områder som vekstfremmende, mens andre er veksthemmende. Det at mennesker som er syke, kan behandles, at eldre kan få en verdig alderdom, og at barn har en god og trygg hverdag, er også med på å gjøre samfunnet vårt godt å bo i, samtidig som det bidrar til å øke tilgangen på arbeidskraft og dermed øke vekstevnen i økonomien.
Jeg har merket meg at komitéflertallet nevnte skatte- og avgiftspolitikken, og ikke skattelettelser, i sin merknad. I perioden 2001–2005 ble det gitt mange milliarder kroner i skattelette. Stoltenberg I-regjeringen var med på noen av disse lettelsene.
Da den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, ble regjeringspartiene enige om at skattenivået skulle holdes uendret i stortingsperioden på samme nivå som i 2004. Dette er fulgt opp i alle budsjetter. Likevel er det gjort mange skatte- og avgiftsendringer de siste årene. Innretningen på skattesystemet er vel så viktig som skattenivået for økonomiens virkemåte og vekstevne. For eksempel har det større effekt på arbeidstilbudet å redusere skattene til lavtlønte enn til dem med svært høye inntekter. Videre har riktig og rettferdig verdsetting av formuesobjekter betydning for om det blir foretatt fornuftige investeringer.
Jeg skal ikke gå inn på NHOs regnestykker, for dem er det mye å utsette på. En enklere og mer korrekt metode for å sammenlikne de to stortingsperiodene ville være å sammenlikne bevilgningene direkte. Da blir det klart at den rød-grønne regjeringen har bevilget mer til både infrastruktur, utdanning og forskning enn den borgerlige regjeringen.
Jeg kan derfor ikke se at representanten Jan Tore Sanner har noen grunn til å bekymre seg for hvordan det økte handlingsrommet som handlingsregelen gir, vil bli brukt i framtiden, i alle fall ikke dersom den rød-grønne regjeringen får fornyet tillit ved neste valg. Da kan representanten Jan Tore Sanner sove trygt om natten.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [20:51:47]: Fremskrittspartiet ønsker en politikk som legger til rette for økt vekst. Vi mener det er svært viktig at Norge opprettholder sin konkurransekraft, og vi mener finanspolitikken er et viktig verktøy for å få dette til.
Interpellanten reiser derfor en svært viktig debatt, nemlig om hvordan statsbudsjettet bør innrettes. Fremskrittspartiet mener primært at et pensjonsfond bør ha som oppgave å finansiere pensjoner og ikke være et fond for å finansiere generell velferd. Vi har derfor foreslått å grunnlovsfeste at Statens pensjonsfond skal bidra til å sikre dagens og morgendagens pensjoner. Dette vil frigjøre pensjonsutbetalinger som i dag gjøres løpende over statsbudsjettet.
Da flertallet ikke ønsker en slik sikring av våre fremtidige pensjoner, valgte Fremskrittspartiet å gå imot overføring av Statens petroleumsfond til Statens pensjonsfond fordi endringene i realiteten kun var en navnereform. Navneendringen førte også til at bruken av den estimerte avkastningen av Statens pensjonsfond ble omdøpt til handlingsregelen for bruk av pensjonspenger.
Fremskrittspartiet er motstander av handlingsregelen, og i praktisk politikk har det vist seg at det samme er tilfellet med de øvrige partiene på Stortinget. Faktisk er det slik at Fremskrittspartiet i enkelte alternative budsjettet har ligget nærmere den estimerte avkastningen på 4 pst. av pensjonsfondet enn det de uttalte tilhengerne av handlingsregelen har gjort.
I flertallsinnstillingen fra finanskomiteen om retningslinjer for den økonomiske politikken 2000–2001 heter det at
«bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien».
Fremskrittspartiet var ikke en del av dette flertallet, ikke fordi vi ikke er enig i at det er viktig med tiltak som øker produktiviteten, men fordi vi i utgangspunktet ikke finner noe grunnlag for å behandle en skattekrone fra petroleumssektoren annerledes enn en skattekrone fra annen virksomhet. Vi mener de nevnte områder bør ha fokus helt uavhengig av om midlene som benyttes, kan knyttes direkte opp mot inntektene fra olje- og gassvirksomheten. Fremskrittspartiet sluttet seg imidlertid til merknaden under i nevnte innstilling, der det står:
«Komiteen vil peke på at skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi.»
Videre understreket komiteen at petroleumsformuen og -inntektene ikke må brukes som en «unnskyldning for å la være å foreta nødvendige systemreformer». Beklageligvis er det akkurat det som har skjedd. Utgiftssiden på statsbudsjettet har est ut, mens resultatene på investeringssiden er middelmådige. Dette gjelder ikke minst områdene samferdsel, forskning og utdanning, og for ikke å nevne skatte- og avgiftstrykket, som har beveget seg i skjerpende retning.
På denne bakgrunn mener Fremskrittspartiet at vi trenger en alternativ handlingsregel som setter begrensning for hvor mye som kan benyttes til forbruk, og hvor mye som brukes til å øke produktiviteten i økonomien. Vi ønsker derfor å gå bort fra dagens ensidige fokus på hvor mye penger som kan brukes, og ta mer hensyn til hvordan pengene benyttes. Vi ønsker derfor å skille mellom penger til forbruk og penger brukt på investeringer.
Vi ønsker å begrense de løpende utgiftene, slik at disse sammenfaller med den økonomiske veksten vi som nasjon klarer å skape. Vi ønsker derfor at den offentlige forbruksveksten avspeiles i Norges økonomiske vekst. Er vi dyktige til å skape økonomisk vekst over tid, vil dette gjenspeiles i nasjonens offentlige velferdsnivå. Vi vil med andre ord ikke bevilge oss goder som ikke lar seg forsvare av våre inntekter.
Når det gjelder investering, fortoner det seg annerledes. Investeringer gjøres primært for å skape fremtidig vekst. Det er utgifter til inntekts ervervelse. Dette gjelder primært investeringer til ny infrastruktur og er i utgangspunktet engangsutgifter som vil skape muligheter for bedre lønnsomhet i næringslivet og en mer rasjonell offentlig sektor. Et lavest mulig skattenivå er en selvfølgelighet i en slik prosess.
Det er ingen mening i å skape et kunstig skille mellom penger som benyttes over statsbudsjettet grunnet estimert avkastning av pensjonsfondet, og statsbudsjettets øvrige penger. Det den videre debatten bør dreie seg om, er hvordan hele statsbudsjettets utgiftsside er innrettet. Med en økende andel av befolkningen på trygd, en rekordhøy innvandring av mennesker med liten eller ingen utdannelse, en rekordstor offentlig forvaltning med tre nivåer og 434 kommuner kombinert med lav kunnskapsformidling i skolen er det mye som tyder på at statsbudsjettets utgiftsside ikke er bærekraftig over tid. Jeg oppfordrer imidlertid interpellanten til å søke samarbeid med de partiene som innser og innrømmer dette, istedenfor å diskutere disse spørsmålene med de partiene som ønsker enda større offentlig sektor, og som tror at vekstevnen sikres gjennom gratis barnehage. Statsråden understreket imidlertid at vi lærer hele livet – så et visst håp er det jo!
Gunnar Gundersen (H) [20:56:19]: Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Norsk økonomi har hatt historisk gode tider. Det har vært en eventyrlig vekst i skatteinntekter til staten. 185 milliarder kr mer har denne regjeringen å rutte med i år sammenlignet med Bondevik II i 2005. Den dynamiske skattepolitikken med vekstfremmende skattelettelser som dagens regjering ynder å forakte, har virkelig gitt god avkastning til denne regjeringen. Men har den rød-grønne regjeringen hatt rygg til å bære dette?
På forskning og høyere utdanning har man sett lite til den satsingen som handlingsregelen egentlig la opp til. Mens Bondevik II-regjeringen, til tross for en vanskelig økonomisk periode, prioriterte å fullfinansiere Kvalitetsreformen, har vi med den sittende regjering først opplevd Djupedals «hvileskjær», og da det ble reversert, dukket et nytt opp. I hele denne regjeringsperioden har kostnadsjusteringene i budsjettet vært betydelig under den reelle kostnadsutviklingen i sektoren. Det har skapt et nytt hvileskjær, og stemningen i universitets- og høyskolesektoren er på et lavmål. Så at statsråden kan påstå at satsingen er fullt ut i behold, er en gåte for meg. Det er tankevekkende at dagens regjering, som i Soria Moria-erklæringen sier de skal øke satsingen på sektoren, ikke har prioritert å gjøre dette.
I 2005 fastla Stortinget et mål om at norsk forskningsinnsats skulle være 3 pst. av BNP i 2010 – 2 pst. på næringslivet og 1 pst. på det offentlige. Vi er ikke kommet nærmere dette målet med denne regjeringen. I stedet har vi opplevd mange kreative forklaringer på hvorfor det er så vanskelig å nå målet når økonomien vokser raskt. En underlig kobling er at sterkt økt økonomisk handlefrihet har gjort det vanskeligere å prioritere forskning og investering for framtiden. Nå snur den økonomiske utviklingen. Da skulle det skapes en gyllen mulighet til å ta et krafttak for å nå målet. Men nå er det vanskelig fordi tidene er tøffe.
Det er særlig næringslivets andel som er markert etter målsettingen, om lag en tredel. Forskning viser at den samfunnsmessige avkastning av forskning er langt høyere enn den rene bedriftsøkonomiske avkastning. Det tilsier statlige ordninger for å kompensere at bedriftene vil forske mindre enn lønnsomheten for samfunnet skulle tilsi. Det er også et uomtvistelig faktum at risikoen knyttet til egen forskningsaktivitet er større jo mindre bedriften er. Allikevel har den rød-grønne regjeringen strammet inn på SkatteFUNN og sultefôret målrettede og resultatorienterte næringsrettede forskningsprogrammer som BIA, Brukerstyrt Innovasjonsarena.
Dette illustrerer problemet med dagens regjering. Den vil ha arbeidsplasser, men den vil ikke at noen skal tjene penger eller få beholde egenkapitalen. Da blir det heller ikke mye utvikling av arbeidsplasser over tid. Den vil gjerne ha forskning, og den snakker om kunnskapssamfunnet og at norsk næringsliv må bli mer kunnskapsbasert i framtiden, men den vil ikke bruke virkemidler som når fram til dem som må stimuleres. Her må det faktisk litt storsinn og litt romslighet til. Det må tåles at noen kanskje også lykkes så godt at de kunne komme til å tjene litt på det. Det hører med til å skape et godt fundament for framtidens arbeidsplasser. Den romsligheten er fraværende i dagens regjering. I stedet har vi fått endeløse debatter om hvem som bevilger mest til alle gode formål, noe statsråden også legger opp til i dag.
Enhver regjering vil bevilge mer enn den forrige regjering, fordi statsbudsjettene øker fra år til år. Det er en konsekvens av økonomisk vekst. Men det interessante er hvordan det økonomiske handlingsrommet brukes. NHOs rapport illustrerer at ryggen ikke var sterk nok til å bære veksten og frihetsgradene Regjeringen fikk. Det meste av det økte handlingsrommet har forsvunnet til alt annet enn å investere i de sentrale vekstimpulser for Norge framover – kunnskap og forskning, samferdsel og vekstfremmende skattelettelser.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Hans Olav Syversen (KrF) [21:00:44]: Dette kunne vært en spennende debatt om hvordan vi forvalter en helt særegen formue som Norge har vært så heldig å få del i, hvordan vi omsetter den til andre, varige verdier. Så får andre vurdere om vi har fått den debatten som interpellanten i utgangspunktet hadde lagt opp til – jeg er litt tvilende.
I debatten som har vært om handlingsregelen i årene etter den nevnte merknaden, kan man lett få inntrykk av at handlingsregelen dreide seg om å unngå å bruke oljepenger i budsjettene, men situasjonen er faktisk motsatt. Handlingsregelen ble innført for å øke oljepengebruken i budsjettene. I den sammenheng sa flertallet bak regelen at økningen burde innrettes mot tiltak som kunne øke produktiviteten og vekstevnen i økonomien. Hele komiteen pekte, som det er nevnt, på skatte- og avgiftspolitikken og på satsing på infrastruktur, kunnskap og forskning på områder som var viktige for en bærekraftig og langsiktig, stabil utvikling.
For å ta skatte- og avgiftspolitikken først: Det spørs vel om vi hadde fått enighet om samme ordlyd i dag. Jeg må si at venstresiden i norsk politikk de siste fem årene har ment at det skattenivået som dagens regler medfører, er det eneste riktige. Enhver krone i netto skattelette har fått stemplet «skattelette til de rike». Vurderinger av om målrettede lettelser faktisk ville styrke næringslivet og dermed sikre arbeidsplasser, er blitt avvist. Det er ikke hensynet til norsk økonomi som har vært styrende – jeg tror heller hensynet til ro og fred i den rød-grønne leir. Selv nå, når det nærmest er åpenbart at det er behov for målrettede tiltak også innenfor skatte- og avgiftsområdet mot næringslivet, må vi altså vente langt lenger enn nødvendig før vi f.eks. kan komme tilbake til forslag om økte avskrivningssatser. Samtidig er det grunn til å påpeke at det å si at utformingen av skatte- og avgiftspolitikken er viktig for utviklingen av økonomien, ikke er det samme som å si at netto store skattelettelser er riktig, uansett om konjunkturutviklingen er god eller dårlig.
Fra Kristelig Folkepartis side tror vi ikke at norsk vekstevne svekkes av å forsterke en grønn skattereform. Lavere skatt på arbeid, særlig for lavtlønte, lavere skatt på verdiskaping i næringslivet og sterkere vektlegging av skatt på miljøutslipp og forbruk tror vi fremmer både en sunn økonomisk og sunn økologisk utvikling. Begge deler må med når vi snakker om en langsiktig bærekraftig utvikling.
Dersom den sittende regjering virkelig hadde ønsket å prioritere høyere utdanning og forskning, kunne den ha gjort det. I stedet har vi fått denne pingpongsituasjonen hvor man kutter i ordinært budsjett, kommer tilbake i revidert og putter på nye penger for å rette opp kuttet fra tidligere. Nå har vi måttet erfare at pensjonskostnader sørger for et reelt kutt for høyere utdanning til neste år, på tross av noen nye kroner i salderingsinnstillingen. Så at dette har vært et prioritert område, er det vel kun regjeringspartiene som har frimodighet til å si.
Jeg vil også si at på infrastruktursiden er det greit å si at vi har brukt så og så mange kroner. Spørsmålet er, som det har vært nevnt før her, hvilken effekt de kronene har hatt. Vi må vel erkjenne at aktivitetsveksten har vært til stede, men ikke medført så mye i sum som kronene egentlig kunne tilsi nominelt sett. Realiteten er at det er bygd færre kilometer vei, f.eks. Derfor er det fortsatt grunn til å tenke igjennom hvordan vi bruker oljeformuen og transformerer den videre. Pensjonsreformen kan være et godt utgangspunkt for hvordan det er mulig, på tvers, å se på muligheter som skaper vekstevne på sikt. Jeg tror faktisk heller ikke vi kommer utenom å se på de regelstyrte ordningene innenfor folketrygden hvis vi etter hvert skal prioritere det som skaper vekst i norsk økonomi.
Avslutningsvis må jeg si det var interessant å høre om synet på barnehager. Det var nesten så dette var blitt en produksjonsenhet i det norske næringsliv. Og stakkars de foreldrene som våger å være ute av arbeidslivet for lenge – da skal man få det fra denne regjeringen. Det har man faktisk greid ved å redusere foreldrepermisjonen for de foreldre som ikke har selvstendig opptjeningsrett til fedrepermisjon, med to uker. Det er hilsenen fra denne regjeringen.
Lars Sponheim (V) [21:06:18]: Det er et stort lerret om politikk interpellanten har invitert oss til en kveldsstund i tidlig adventstid. Hvis noen hadde sagt – la oss nå ta en liten time og diskutere hva vi tror kommer til å bli diskutert i valgåret 2009, vil jeg tro at dette er en ganske god og utnyttet liten time. Det er dette det kommer til å handle om det neste året. De temaene som blir lagt fram og brettet ut i denne debatten, tror jeg vi skal komme til å holde på med et helt år framover – kanskje ikke så veldig rart, for det vil være debatten om hvordan den sittende regjering har brukt sine utrolige muligheter og sine utrolige inntekter, hvordan de har prioritert de mulighetene og inntektene.
Jeg tilhører nok dem som ikke er så veldig opptatt av å drive teologisk tolkning av et stortingsvedtak i 2001, som om vi diskuterer hva det er klokt å gjøre til enhver tid. Jeg er i opposisjon til den sittende regjering. Derfor mener jeg at det er ting den sittende regjering har gjort og prioritert som jeg gjerne skulle sett gjort annerledes.
Det jeg tror vi kunne ha samlet oss om, når vi har en diskusjon som dette, er å slå fast at det har vært eventyrlige tider den sittende flertallsregjering har fått anledning til å regjere landet i. For det første har vi hatt en rekordstor global vekst, som har virket utrolig gunstig for Norge, ved at vi har hatt veldig høye råvarepriser ut, og vi har hatt rimelige forbruksvarer inn i landet. Dette har i tillegg blitt stimulert av en fantastisk innenlandsk etterspørsel og høy aktivitet og lav arbeidsledighet i norsk økonomi. Det er ingen tvil om at den sittende regjering har kunnet forvalte veldig store inntekter.
Om en regner på bruttoinntekter, har vel inntektene økt med borti 200 milliarder kr i løpet av den sittende regjerings regjeringstid. Men det er jo også slik, som finansministeren gjentatte ganger har sagt fra denne talerstol, at det er ikke 200 milliarder kr Regjeringen har kunnet bruke, men de har til dels blitt korrigert vekk, fordi vi prøver å skille mellom gode og dårlige tider når vi plukker ut politikken. Men det er nok også rett å si – og dette må jeg si jeg har fulgt nøye med på gjennom disse årene – at denne regjering har hatt et større politisk handlingsrom enn noen regjering før, og har hatt en mulighet til å bruke mer penger og disponere mer penger enn noen regjering før seg gjennom historien. Derfor blir det av og til litt rart når Regjeringen på denne talerstol gjør det til sitt store poeng at den har brukt mer penger. Selvfølgelig har den brukt mer penger – på alle områder! Noe annet burde vært underlagt straffeloven – og det er det jo ingen som vil komme med i denne sammenheng! Men det hører også med at vi har bak oss noen år hvor kostnadene har løpt rimelig løpsk i norsk økonomi. Vi har ikke bare kanskje blitt verdens beste land å bo i når det gjelder inntekter, men vi har nok også blitt verdens dyreste land å bo i.
En illustrasjon på hvor gode tider vi har, er den nysalderingen som passerte statsråd på fredag, hvor vi ser at det er ikke så mye oljeinntekter vi bruker i norsk økonomi. Det går så himla bra for fastlandsøkonomien i Norge at det er forbausende lite vi bruker av oljeinntektene når vi gjør opp regningen. Det sier oss at vi bør ikke ha et ensidig fokus på at det er olje – oljeindustrien og oljeøkonomien – som gjør at vi har så gode tider i Norge. Vi har også verdens beste fastlandsnæringsliv, som har en eventyrlig produktivitetsvekst, og som har gjort at dette landet hadde klart seg veldig bra uten oljeinntektene, handlingsregler og oljeøkonomi. Det synes jeg kanskje vi burde være mer kry av enn at vi snubler over skattekister rett utenfor kysten vår. Jeg synes det er verdt å minne om det sentralbanksjefen sa i en høring med finanskomiteen i vår, hvor han snakket litt om dette og fikk oss til å legge oss på minne at det gikk veldig bra for Norge uavhengig av oljeøkonomien. Han sa at Norge har hatt en eventyrlig produktivitetsvekst fra 1990-tallet og utover. Vårt næringsliv tar i bruk ny teknologi, IT-teknologi og organiserer seg mer effektivt enn noe annet næringsliv. Det er derfor det går så bra med oss. I tillegg har vi vært så heldige å snuble over disse enorme oljeinntektene, som vi i hovedsak kan spare, men som vi kan bruke lite grann av, som på en måte er prikken over i-en, og som gjør at vi kan diskutere enda mer politikk i denne salen.
Men jeg har også lyst til å si i den sammenheng at den samme sentralbanksjefen sa også at problemet har vært fravær av produktivitetsvekst i offentlig sektor de siste årene. Det er kanskje den største kritikken, at de store oljeinntektene har gjort at vi under denne regjering har slappet litt for mye av når det gjelder å effektivisere offentlig sektor. Det kommer til å slå ganske stygt inn på oss når vi nå går inn i tøffere tider, og hadde trengt å kunne husholdere bedre med kostnadene.
Så skulle jeg sagt masse pent om forskning, som det mest fornuftige vi skulle gjort, men jeg er helt sikker på at det vil by seg anledninger gjennom valgåret til å snakke om det.
Svein Flåtten (H) [21:11:48]: Når en hører debatten, er det noe som sier meg at kanskje burde det ikke gått åtte år før man diskuterte hva man egentlig mente i 2000. For det som de fleste har bygd på, er at det ekstra handlingsrommet man fikk ved å bruke av oljeformuen, skulle brukes til kunnskap, forskning, samferdsel og skattelettelser, og noe av bakgrunnen for den diskusjonen er jo NHOs undersøkelse som nettopp bygger på denne forståelsen, en forståelse som jeg nå skjønner på finansministeren er en misforståelse. Grunnen til at det kanskje ikke har kommet opp tidligere, må være at i den forrige regjeringsperioden var det ikke aktuelt å diskutere det, for da oppfylte man det som alle trodde man mente den gangen, og som nå en del mener at man ikke mener, slik jeg har forstått det.
Jeg forstår finansministeren videre dit hen at enhver bevilgning fra den rød-grønne regjeringen er en vekstfremmende bevilgning uansett, slik at egentlig er ikke dette noe å diskutere. Selv 11 milliarder kr i skatteøkninger for norsk næringsliv fremstilles som et pluss og som vekstfremmende. Det er underlig å høre dette sagt i en så viktig diskusjon. Bakgrunnen må jo være at den rød-grønne regjeringen synes det er irriterende å komme så svakt ut i denne undersøkelsen som NHO har gjort om oppfyllelsen av intensjonene for anvendelsen av den økte oljepengebruken. Bondevik-regjeringen oppfylte opp mot 90 pst., mens de rød-grønne kun oppfyller 15–20 pst. Det betyr at handlingsrommet i denne perioden stort sett er brukt til kostnadsdrivende offentlig utgiftsvekst, det som finansministeren også kaller vekstfremmende bevilgninger og tiltak. Det har man gjort for å oppfylle dyre valgløfter i stedet for å styrke investeringer til vekst og legge til rette for sterkere og sunnere eierskap i næringslivet gjennom f.eks. en dynamisk skattepolitikk, som man hadde i den forrige perioden, og som gav resultater. Det betyr at nå, foran nedgangstidene, står vi dårligere rustet enn det som ellers kunne vært tilfellet. Vi hadde en unik mulighet til å forberede norsk næringsliv bedre, mer offensivt. Det er skuslet bort. Bondevik II-regjeringen senket skattene med 24 milliarder kr. Det har vi diskutert mange ganger, men det som er nytt, er jo at det har vist seg gjennom undersøkelser, dokumentert av Statistisk sentralbyrå, at det har en dynamisk effekt, altså at det er meget vekstfremmende. Derfor er det jo nokså forstemmende å se at vi ved inngangen til den nedgangskonjunkturen vi nå har, møter en regjering som på nytt øker skattene, og trass i sterkt påtrykk ikke synes å ha tenkt å reversere dette.
Jan Tore Sanner (H) [21:15:48]: Jeg angret nesten litt på at jeg reiste denne interpellasjonsdebatten da jeg hørte på innleggene fra finansministeren og Arbeiderpartiet. Jeg ble nedstemt. Men jeg ble grepet av ny optimisme da jeg hørte innleggene til Hans Olav Syversen og Lars Sponheim, der jeg nesten kunne underskrive på hvert eneste ord. Det gir håp.
Jeg reiste denne debatten fordi jeg ønsker å sette fokus på hvilken ambisjon vi skal ha for bruken av oljeinntektene. Så hører jeg at Alf E. Jakobsen og til dels også finansministeren si at en oljekrone er som en hvilken som helst annen krone, oljeinntekter, og skatteinntekter derfra, er det samme som momsinntekter. Ja, er det det? Jeg ser det ikke slik. For oljeinntektene er forvaltning av en formue – en formue som ikke er Guds gave til én generasjon, men som det er et spørsmål hvordan vi skal forvalte på våre egne vegne og på fremtidige generasjoners vegne. Og da mener jeg at vi har en helt enestående mulighet til å bruke disse pengene til noe stort, nemlig til å bygge kunnskapssamfunnet, til å bygge landet gjennom bedre veier, infrastruktur og kollektivtrafikk og til å skape et næringsvennlig klima som gjør at vi ikke er ensidig avhengige av petroleumsvirksomheten, men som gjør at vi har et mangfoldig og sterkt næringsliv. Og da hører selvsagt også skatte- og avgiftspolitikken med.
Det er mitt hovedpoeng – ikke om man er for eller imot barnehager. Jeg er for barnehager. Jeg er for den nordiske velferdsmodellen. Jeg er for offentlig finansierte velferdsgoder. Det er ikke det debatten dreier seg om, det er spørsmålet om hvordan vi skal forvalte oljeinntektene våre. Og der mener jeg at det brede flertallet i Stortinget hadde gode ambisjoner i 2001 og forsøkte å skape en viktig debatt – ikke ved å si at barnehager eller andre ting er mindre viktig, men ved å si hvordan vi skal forvalte disse pengene, om vi skal ha noen egne ambisjoner for dem, bygge fremtiden, investere for fremtiden, sørge for at vi videreutvikler kunnskapssamfunnet og gjør noe som bringer oss fremover. Og det er der jeg føler at Arbeiderpartiet og SV bommer så fundamentalt når de sier at en oljekrone er lik en merverdiavgiftskrone. Det er det ikke.
Statsråd Kristin Halvorsen [21:18:42]: Det var selvsagt ikke mitt mål med min deltakelse i denne debatten å gjøre representanten Sanner nedstemt. Selv ble jeg imidlertid ganske oppstemt, for det viser jo at det er noen betydelige forskjeller i hvordan man ser på hvordan vi skal forvalte samfunnets verdier. Og jeg er faktisk enig med representanten Sanner i at det påhviler oss et stort ansvar – vi som har en ikke-fornybar naturressurs, og vi som er i den generasjonen som har kunnskapen til å pumpe den opp, det som det har tatt naturen millioner av år å danne, og omskape det i en finansformue og benytte oss av de inntektene.
Mye av uenigheten går på hva det er å investere i framtiden. Er det f.eks. når representantene fra Høyre sier at det er så høyverdig å gi ut skattelette? Mye av de skattelettene som Bondevik-regjeringen gav ut, gikk jo rett til økt privat forbruk til folk som hadde mer enn nok fra før. Det er jo ikke slik at alle disse skattelettene var rendyrkede næringsskatteletter. Da var altså økt privat forbruk til dem som hadde mye fra før, mer høyverdig enn diverse gode formål over statsbudsjettet.
Jeg er dundrende uenig i, og Regjeringen er dundrende uenig i, at en kan se så snevert på hva det er å investere for framtiden som enkelte talere har vært inne på. For å investere i mennesker – vi trenger ikke ta barnehager, hvis noen i salen er lei av å snakke om barnehager som kunnskapsinvestering, men ta barnevernet, ta rusomsorgen, ta det å investere i et menneske som gjør at man kommer seg ut av rusavhengighet og kan bidra i det norske samfunnet, til beste for seg selv, og til beste for samfunnet – det er da en utrolig viktig investering som har med vekstevnen for framtiden å gjøre.
Vårt syn er ikke at det er å kaste penger inn i et stort svart hull. Vårt syn er at det er å sørge for at man legger til rette for at vi kan benytte den viktigste verdien vi har i et samfunn, nemlig folk.
Det er egentlig ganske mange interessante ting som har kommet fram i denne debatten, også den villfarelsen at veldig mange talere og stortingsrepresentanter tror at når skatteinntektene vokser enormt i en høykonjunktur, så er det penger som går rett inn på utgiftssiden i et statsbudsjett. Når f.eks. talere fra Høyre snakker om at vi har 135 milliarder kr mer i skatteinntekter, er det interessant hvis man gir inntrykk av at det er penger rett inn i offentlig forbruk. For det må jo bety at man har tenkt å lage statsbudsjettene på en annen måte og ikke korrigere for høykonjunkturer og lavkonjunkturer.
Det er egentlig veldig dårlig nytt, for nå er vi på vei inn i en lavkonjunktur, og da skal vi være sjeleglade for at vi har disse stabilisatorene i måten vi lager budsjetter på, samtidig som vi har en fleksibel handlingsregel. For, hvis presidenten tillater: Handlingsregelen er fleksibel. Den tar utgangspunkt i 4 pst. realavkastning, men den sier også at i dårlige tider kan vi bruke mer og i gode tider mindre. Det er innenfor handlingsregelen. Det er ikke å bryte handlingsregelen.
Presidenten: Det var siste talar, og no er presidenten så oppstemd at han ringjer inn til votering.
Eirin Faldet gjeninntok her presidentplassen.