Sak nr. 1 og 2 på dagsorden ble behandlet under ett.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland (10:03:35): Noen få punkter:

For det første vil jeg minne om at det var Stortinget som i sin tid ville ha en egen lønnskommisjon, slik at man slapp å innstille på lønn til seg selv. Med det gamle systemet – vil jeg minne om – kom vi med jevne mellomrom opp i den situasjon at Stortinget hadde sakket akterut, og fra tid til annen måtte man da også gjøre ganske store justeringer.

Det andre jeg vil minne om, er at dette er lønnsoppgjør for 2008, som andre fikk i mai–juni. Det kommer da mye senere enn for andre grupper, og det har skapt grobunn for misforståelse, har jeg lagt merke til, i retning av at Stortinget får et ekstra lønnsoppgjør. Det er ikke tilfellet. Derfor ber Presidentskapet nå lønnskommisjonen om å legge fram sin innstilling ganske raskt etter at de ordinære oppgjørene er foretatt i mai–juni, slik at man ikke skaper noen grobunn for slike misforståelser. Det medfører den svakhet, kan man si, at man ikke får med seg lederlønnsutviklingen i staten. Men det er viktigere at vi får et oppgjør mer på linje med andre grupper på det tidspunktet de får det.

Det tredje punktet er en kort kommentar til mindretallsmerknaden fra Inge Lønning og Carl I. Hagen. Jeg vil minne om at lønn og godtgjørelse er noe man har krav på, men som man ikke har plikt til å motta. Jeg vil også minne om at Erling Folkvord i sin tid gikk på Stortingets lønningskontor og fikk ordnet en annen lønnsutbetaling fordi han ikke var enig i at stortingsrepresentantene hadde den høye lønnen. Det skapte ingen problemer for Stortinget, og det er selvsagt slik at det kan andre også gjøre.

Det fjerde punktet er en kommentar til SVs mindretallsmerknad. Vi har forsøkt å bringe klarhet i hva som er SVs forslag for 2008, under arbeidet med innstillingen, og har forstått det slik at SV ikke vil ha noe tillegg i det hele tatt for 2008, og at SV for framtiden ønsker at det skal gis et likt kronetillegg ut fra gjennomsnittet i lønnsoppgjørene. Da er min kommentar at dette i så fall vil være å overflødiggjøre lønnskommisjonen. Vi bringer spørsmålet om lønn til stortingsrepresentanter direkte tilbake i stortingssalen, slik vi hadde det, og vi kan raskt komme opp i de problemene som jeg viste til i mitt første punkt. Et slikt likt kronetillegg vil også bety at Stortinget systematisk vil sakke akterut i forhold til mange andre grupper som det er nødvendig at Stortinget sammenligner seg med. Det kan jeg ikke anbefale.

Man kan gjøre seg mange betraktninger om lønnsoppgjør og rettferdighet og hvor mye vi egentlig trenger i lønn, men jeg for min del mener at det er nødvendig å ta ansvar for at vårt politiske system ikke kommer inn i en helt annen lønnsbane enn den andre grupper som vi må sammenligne oss med, har. Derfor er jeg glad for at det ser ut til at Stortingets flertall tar det ansvaret, og at vi holder oss til det systemet som vi har vært enige om at vi skal ha, nemlig en lønnskommisjon som foreslår våre lønninger. Selvsagt må det vedtas her i salen, men det kommer altså en anbefaling fra lønnskommisjonen om hvor vi bør legge oss. Det oppgjøret som er foreslått for i år, ligger omtrent på linje med det andre grupper fikk i mai–juni. Det gjelder også lønningene for Høyesteretts medlemmer, som er sak nr. 2.

Carl I. Hagen (FrP) [10:08:05]: Fastsettelsen av godtgjørelsene til stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene har alltid vært omstridt. Da jeg kom til Stortinget første gangen høsten 1974 og deltok i min første debatt om dette, ble jeg fortalt, riktignok i rotunden, en historie fra lang tid tilbake. Det var en gang Bondepartiet foreslo i Stortinget å redusere godtgjørelsen fra 3 000 til 2 000 spesidaler, og det ble enstemmig vedtatt. Etter møtet var det en stortingsrepresentant fra Bondepartiet som begynte å gråte. En av de andre gikk bort og spurte hva som var galt. Vedkommende stortingsrepresentant innrømmet at han og hans familie ville få betydelige økonomiske problemer når de gikk ned i godtgjørelse. Den som snakket med ham, spurte: Jammen, hvorfor i all verden foreslo dere det da? Han så bare oppgitt ut og sa: Det var ikke meningen at det skulle bli vedtatt. Jeg har fortalt denne historien før, og dette er lenge siden, så det har vært et vedvarende problem.

Noen har i debatt også reist tanken om at man kanskje skulle endre Grunnloven slik at fastsettelsen av regjeringsmedlemmenes og stortingsrepresentantenes godtgjørelser – eventuelt også lønnen for Høyesteretts medlemmer, men der har vi etter hvert funnet noen løsninger, synes jeg – skulle overlates til en litt bredere sammensatt kommisjon. Den skulle ikke bare gi råd til Stortinget, men den skulle også avgjøre det. Det krever en endring i Grunnloven. Det bør alle representanter i det neste stortinget, som da har adgang til å fremme grunnlovsforslag, kanskje ta i betraktning og vurdere, så vi slipper de intermessoene som det vi på nytt får i dag.

Som stortingspresident Thorbjørn Jagland sa, bad Erling Folkvord om en ordning direkte på Stortingets regnskapskontor uten at – så vidt jeg forstår – Presidentskapet eller direktøren ble varslet, og han fikk lov til å ta ut en lavere lønn. Nå har stortingspresidenten sagt – og jeg kan si at jeg er hjertens enig – at vi ikke skal ha noen byråkratiske bestemmelser, så de representanter som føler ubehag ved å motta en godtgjørelse som de synes er for høy, skal selvsagt ha anledning til å si at den skal være lavere, og fastsette hvor mye lavere. Det må være fullt mulig å gjøre.

I mindretallsmerknaden fra Inge Lønning og meg åpner vi også for et offentlig register, hvis poenget for representantene er at dette skal synliggjøres i offentligheten, som jeg har stor grunn til å tro at det er. De vil fremstå som moderate, fremstå i offentligheten som de som greier seg med noe mindre enn de andre, og som er med på det hylekoret vi alltid har hatt om høye lønninger, og som vi alltid kommer til å ha. Lønningene og godtgjørelsene er nå tilfredsstillende, de er ingenting å klage over. Jeg har en viss forståelse for at noen kanskje mener de er høye, men den debatten får gå. Men de som vil skaffe seg velgere, stemmer, og gjøre seg populære ved å stemme imot, må også få anledning, selvsagt, i et register til å offentliggjøre hva de har gjort. Da vil det være samsvar mellom liv og lære. Da vil man i tilfelle ta konsekvensen av sin egen politikk. Jeg føler at man ikke har gjort det hittil. Jeg har undersøkt og spurt, og det er ingen fra Sosialistisk Venstreparti som har stemt imot en økning av godtgjørelsen som selv har valgt å avstå fra den. Jeg har heller ikke funnet noen medlemmer fra SV i Presidentskapet eller blant komitélederne som har avstått fra tilleggsgodtgjørelsen som medlemmene i Presidentskapet og komitélederne har. Det har ikke vært antydning til interesse for å avstå fra de tilleggsgodtgjørelsene.

Vi står overfor et bilde hvor jeg synes det er lite samsvar mellom liv og lære. Det var noen i en debatt i går som begynte å sammenlikne dette med at hvis det var forskjellige stortingsrepresentanter som stemte for forskjellige kvoter for hva man kunne ta med seg av brennevin og vin fra utlandet når man var ute og reiste, var det slik å forstå at en som hadde stemt for en høyere kvote enn den det ble flertall for, skulle kunne hevde at han kunne ta den høyere kvoten fordi han hadde stemt for en høyere kvote. Det er ikke slik det er, det er jo omvendt! Vi har innført en kvote, og under Kristin Halvorsens finansministertid økte den til 1 liter brennevin. Man kan altså ta med seg inntil 1 liter brennevin når man kommer fra utlandet, men det er fullt ut lovlig å la være å ha med seg brennevin! Det er fullt mulig, det er ingen plikt der. Det tilsvarende gjelder her. Vi vedtar den øvre grensen. Vi vedtar at inntil den summen kan en stortingsrepresentant få i godtgjørelse. Men det står enhver fritt til å ta ut en lavere godtgjørelse. Det er det som er poenget i merknaden fra Inge Lønning og meg. Selv om de står i en annen rekkefølge, er den en konsekvens av SVs merknad. Det er et tilbud til de stortingsrepresentanter fra SV som føler et ubehag ved å ha en så høy godtgjørelse som de i den offentlige debatt og i valgkampen snakker veldig mye om. Det er for at de skal slippe å ha den belastningen at vi har åpnet for en slik ordning, og presidenten har bekreftet at Stortinget kan gjøre det.

Jeg vil ta opp det forslaget som gjelder Regjeringens medlemmer, og dem som er i den politiske ledelse i departementene. Vi trenger ikke en slik ordning her, men det kan hende at det er noen i regjeringsapparatet eller i departementene som trenger det. Hvis en politisk rådgiver, en statssekretær eller en statsråd sier at vedkommende gjerne vil ha en lavere godtgjørelse enn det som Stortinget har vedtatt, ville kanskje departementsråden si at det har man ikke adgang til, at de er pålagt å følge Stortingets vedtak. Det er derfor vi har fremmet et forslag hvor vi gir fullmakt til Regjeringen til å innføre en tilsvarende ordning. Det er ikke noe pålegg. Men det kan hende at det er noen i politisk ledelse, særlig fra Sosialistisk Venstreparti, som føler det samme ubehaget ved å heve lønningen som er fastsatt av Stortinget, og da skal de også ha en anledning til å kunne avstå fra den godtgjørelsen de av en eller annen grunn mener de ikke skal ha. Derfor ønsker vi et konkret vedtak i Stortinget, slik at ikke departementsråder og andre departementsfolk eventuelt lager vanskeligheter for de regjeringsmedlemmer og de i politisk ledelse som ønsker å ta konsekvensen av sine egne holdninger, som jeg fullt ut respekterer, og ta konsekvensen av det de hevder i den offentlige debatt. Vi vil gjøre det mulig for dem å ha samsvar mellom liv og lære.

Nå har jeg tatt opp det forslaget.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inge Ryan (SV) [10:15:18]: Stortingsrepresentanter bør og skal være gode forbilder i samfunnet. Vi bør hele tida bestrebe oss på å gå foran som et godt eksempel.

For partiet SV har det alltid vært viktig å vise moderasjon. Vi har vært et av de partiene – kanskje det partiet – som har kritisert sterkest lønnsveksten blant høytlønte. Når lederlønningene har skutt høyt i været, har vi for vane å si at vi må vise moderasjon. Vi aksepterer en lønnsvekst blant dem som tjener minst, men vi mener vi må vise moderasjon blant høytlønte.

I dag skal vi behandle lønna til oss sjøl, lønna til stortingsrepresentanter, som har en god lønn, og som kommer i gruppa høytlønte. Vi mener derfor at det også er viktig at vi viser moderasjon når vi skal bevilge lønn til oss sjøl. Vi har fått en innstilling fra en kommisjon som har anbefalt et beløp. Vi syns at det beløpet er for høyt, og ønsker derfor en mer moderat lønnsutvikling, slik at vi går foran som et godt eksempel overfor andre høytlønte grupper. Derfor har vi faktisk fremmet et forslag i dag – og jeg tar herved opp det forslaget – der vi ønsker en mer moderat lønnsutvikling.

Så er jeg overrasket over at det har skapt et voldsomt engasjement i Presidentskapet fordi et parti har det synet, at det nærmest ikke er legitimt å hevde det synet at en ønsker en mer moderat lønnsutvikling. Representanten Hagen var inne på at det har vært voldsomt styr rundt denne saken i den siste tida. Ja, hvem er det nå som har skapt det? Hvem er det som har skapt det sirkuset de siste dagene rundt forslaget fra SV? Det er i hvert fall ikke SV. Det er det andre medlemmer i denne salen som har bidratt til. Vi har fremmet et forslag i salen om at vi ønsker en mer moderat lønnsutvikling, og at stortingsrepresentanter kan gå foran som et godt eksempel. Det må være legitimt i nasjonalforsamlinga uten at man skal bli tillagt motiver som man ikke har.

Så blir det sagt at SV ikke har samsvar mellom liv og lære. Ja, vi har nå i alle år i SV, enten vi har sittet i kommunestyre, fylkesting eller storting, hatt en partiskatt. Vi går også til regnskapskontoret. Jeg har meldt inn til regnskapskontoret at alle våre representanter pr. i dag skal trekkes 6 pst. av brutto lønn. Fra 1. oktober har vi vedtatt at den skal økes til 8 pst. av brutto lønn. Vi går også til regnskapskontoret og trekker inn, og de pengene bruker vi til å styrke partiorganisasjonen for alle dem som jobber frivillig, slik at en får dekket faktiske utgifter. Det er den måten vi har gjort det på, og det vil jeg si er samsvar mellom liv og lære.

Jeg registrerer også at vi får uventet støtte, til og med fra Trygve Hegnar. Jeg kikket på en debatt i går kveld, der han karakteriserte både representanten Lønning og representanten Hagen med ord som overrasket meg, men som jeg må si meg enig i. Så SV står ikke alene i denne saken, vi får også støtte fra annet hold. Vi må altså ha lov til å fremme forslag som vi mener er riktig. Det er ikke individuell lønnsfastsettelse i Stortinget. Vi ønsker å få med oss hele Stortinget på det forslaget. Taper vi den voteringen, blir det som i andre voteringer, vi tar resultatet til etterretning og forholder oss til det flertallet mener.

Presidenten: Representanten Inge Ryan har tatt opp det forslaget som han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [10:19:06]: Inge Ryan nevnte lederlønninger. Da er mitt første spørsmål: Er det ikke slik å forstå at Regjeringen, hvor SV er medlem, ikke har gjort noen forsøk på å begrense lederlønnsutviklingen i staten i forbindelse med lønnsoppgjørene, men at det tvert imot er blitt stadig flere av lederne som er gått over på personlige lederlønnsavtaler? Hvor er da sammenhengen i det han sier?

Så sier Inge Ryan at SV går inn for en moderat lønnsutvikling. Kan han vennligst bekrefte at for 2008 ønsker ikke SV en lønnsutvikling i det hele tatt, men et nulloppgjør for regjeringsmedlemmer og statsråder? Når man snakker om et moderat lønnsoppgjør og et kronetillegg istedenfor et prosentuelt tillegg, hvilket kronetillegg eller hvilken gruppe med andre lønnsmottakere er det SV ønsker at vi stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer skal ta utgangspunkt i? Hvilket kronebeløp fra 2008-oppgjøret er det han har i tankene?

Inge Ryan (SV) [10:20:12]: Når det gjelder lønnsutviklinga for ledere, som var det første spørsmålet fra Hagen, er det slik at vi alltid har vært kritiske til de lønningene som ledere bevilger seg. Vi har gang på gang i Stortinget og i media gitt uttrykk for at vi syns at en bør besinne seg. Så vi har vært veldig tydelig i alle sammenhenger på at lederne bør vise mer moderasjon i forhold til de lønningene de bevilger seg sjøl.

Så til det andre spørsmålet om moderat lønnsutvikling: Ja, over tid har stortingslønna steget vesentlig. Den har steget fra ca. 500 000 kr da jeg kom til Stortinget for sju år siden, fra 520 000 kr da og fram til i dag. Derfor mener vi at siden vi i dag står foran krevende tider, bør vi gå foran med et godt eksempel og si at vi kan avstå fra lønnsøkning i år, men at vi senere går inn på et kronetillegg. Hvordan det kronetillegget skal beregnes – som er Hagens tredje spørsmål: Det er folk som er i stand til å beregne bedre enn meg, folk som jobber i administrasjonen, som kan finne gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet. Dette må det være mulig å beregne av dem som jobber med den typen spørsmål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V) [10:21:43]: Etter å ha vært til stede i denne salen i atskillig mange år og fastsatt sin egen lønn, og av og til har kunnet lese i aviser at vi gjør det med et litt skamfullt og bøyd blikk og gjør det uten å si et ord, er det hyggelig å få være til stede under en behandling hvor det er lov til å si hva en mener. Det vil jeg gjerne få benytte anledningen til å gjøre. Venstre sitter jo ikke i presidentskapet, og kan dermed få gjort sitt syn gjeldende på denne måten.

For det første må jeg gi uttrykk for – jeg husker også en tid før vi hadde denne lønnskommisjonen, hvor det kanskje tilsynelatende burde være mer åpen behandling på Stortinget – at jeg støttet veldig overgangen til en lønnskommisjon for å få en faglig anbefaling og vurdering, og legger til grunn at en skal være lojal mot den innstillingen som der kommer. Det er noen utenfor oss som bestemmer, men det er vi som bestemmer allikevel. Det har vært et viktig prinsipp.

Så har jeg lyst til å si følgende: Jeg har mange ganger stemt for den lønnsøkning som er anbefalt fra Stortingets talerstol. Jeg har gjort det med god samvittighet og med stor frimodighet hver gang. Er det noen jeg er overbevist om fortjener den godtgjøring de får, vedtatt i denne sal, er det Stortingets representanter. Hvis jeg kan få lov til å bruke denne anledning til å si – jeg har aldri opplevd at noen har gjort det fra denne talerstol – at gjennom mange år i denne sal, dag og natt i dette hus, har jeg opplevd kollegaer som jobber hardt, og som har et stort ansvar. Mange tar personlige forsakelser for å kunne utøve sitt verv. Mange gir avkall på viktige, andre karriereløp. Den godtgjøring som blir fastsatt, er fortjent. Jeg har aldri ment noe annet, og jeg synes det er viktig at man av og til sier det, fordi man finner seg i å bli hundset med i medier og i ulike sammenhenger. Man skal gjøre en god jobb, men man skal ikke bli skrytt av for at man gjør en god jobb. Jeg vet jeg skryter av meg selv også. Som dere vet, har jeg ikke noen problemer med å gjøre det, men jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å skryte av alle mine kollegaer. Den godtgjøring som blir vedtatt i dag, er fortjent, og den er riktig. Det synes jeg også vi bør kunne si med klare ord fra denne talerstol.

Vi fastsetter også lønn for statsråder og statsminister. Jeg har hatt gleden av å være statsråd ved et par anledninger, og jeg hadde gleden av å følge en statsministers ansvar og arbeidsinnsats på nært hold. Jeg har gitt uttrykk for det flere ganger, også i denne sal, at den mest krevende og den vanskeligste jobben du kan ha i det norske samfunn, er å være statsminister. Den lønnen statsministeren mottar for sitt arbeid, er vel fortjent. Jeg mener også egentlig at det ikke er så mange andre som bør tjene så veldig mye mer enn landets statsminister, og som knapt har gjort seg fortjent til det, men det ligger utenfor denne debatten. Det er det andre enn oss i denne sal som bestemmer. Jeg synes det også er viktig å si.

Så er det rett å si at statsråders innsats og ansvar er så stort at jeg mener den godtgjøring de her får fastsatt, er vel fortjent.

Så er det interessant å bli minnet om den historien jeg også har fått lov til å være en del av. Jeg hadde gleden av å være en engruppesrepresentant, som kollega Erling Folkvord, mellom 1993 og 1997. Vi delte ikke kontor, men vi var ganske nær hverandre. Vi måtte jobbe dag og natt for å holde tritt med alle de store gruppene. Vi delte av og til gleder og sorger. Jeg var vel kjent med Erling Folkvords sterke syn, at han ikke ville ha noen annen lønn enn den han hadde i Uteseksjonen i Oslo kommune, og fikk til en avtale hvoretter han mottok den. Det synes jeg var hel ved. Jeg respekterte det, jeg syntes det var flott. Jeg var dypt uenig i det valget han tok, men jeg hadde respekt for det. Jeg er kjent med at det er en anledning som har vært der hele tiden. Jeg har ikke hørt om at andre har valgt det. Man har heller valgt å protestere for all verden, men være med på ferden. Jeg har respekt for Erling Folkvords måte å gjøre det på, selv om jeg var uenig.

Så ligger det et forslag i dag som gir Regjeringens medlemmer og regjeringssystemets politikere anledning til å ta en slags personlig dissens i lønnsfastsettelsen. Jeg vet ikke helt om jeg synes det er noe stort poeng i denne sammenhengen, selv om vi har en regjering som er flink til å ta den typen dissenser. Så mye som de protesterer for all verden, men er med på ferden i regjeringsapparatet, synes jeg godt de kan være det i denne sammenhengen også. Så jeg ser ingen grunn til å stemme for det forsaget. Jeg vil bare minne om at det er etablert en praksis hvor det er anledning til – det gjorde Erling Folkvord – å reservere seg. Det kan det stå respekt av.

Så synes jeg alle andre som bestemmer seg for at de vil ha denne lønnsøkningen, skal motta den med stor frimodighet. Det har våre fremste folkevalgte fortjent, og det bør sies tydelig fra denne salen.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland [10:26:42]: Det er nødvendig å si noe om ett punkt som representanten Inge Ryan kom inn på, for å bringe klarhet i hva det er vi snakker om.

Inge Ryan sa at SV går inn for moderasjon. Så henviser han til det SV mener om lederlønnsutviklingen. Vi må i denne sammenhengen vite hva vi snakker om. Lederlønnsutviklingen blant ledere i næringslivet er noe annet enn lederlønnsutviklingen i statsforvaltningen og for så vidt også statsbedriftene. Man kan holde det utenfor nå. Man kan holde hele næringslivet utenfor. Det vi snakker om, og det som vi bør holde klart for oss i denne saken, er lederlønnsutviklingen i statsforvaltningen. Den har politikerne i Regjeringen ansvaret for.

Det har ikke vært moderasjon fra politikerne i Regjeringen når det gjelder lederlønnsutviklingen i statsforvaltningen, heller ikke i Finansdepartementet eller andre departementer som SV bestyrer. Det er problemet som vi står overfor. Lederlønnsutviklingen i statsforvaltningen har sannsynligvis vært på godt over 6 pst. Det er et politisk ansvar at det skjer. Jeg mener at hvis man skal snakke om lønnsutviklingen, må man ta dette i betraktning, og man må begynne der. Jeg vil anbefale at Regjeringen begynner der og får dette under kontroll. Hvis man ser på hvordan dette har utviklet seg i en lang rekke departementer, har vi faktisk kommet i den situasjon at f.eks. departementsråder tjener omtrent dobbelt så mye som stortingsrepresentanter. Jeg vil ikke gå inn på eksakte tall, men jeg bare sier så noenlunde hva dette dreier seg om.

Da er det ikke moderasjon vi står overfor. Det er en styrt politisk prosess, som innbærer at ledere i statsforvaltningen har fått betydelige tillegg. Så kommer man da og sier at Stortinget i etterkant så å si skal skru klokka tilbake og få en helt annen situasjon enn den som var ved oppgjøret i mai–juni, og det som er blitt lederlønnsutviklingen deretter for i år.

Jeg mener det er litt viktig at vi nå får klarhet i hva det er vi snakker om. Man kan ikke snakke diffust om lederlønninger og snakke om disse millionbeløpene man opererer med i DnB NOR, i Hydro i og andre bedrifter. Jeg synes det blir spesielt trist å se på hvordan det har utviklet seg der. Det vi må snakke om i denne sammenhengen, er faktisk lederlønnsutviklingen som vi politikere har ansvaret for, og det er i statsforvaltningen.

Karin Andersen (SV) [10:29:52]: Stortingspresidenten har rett i én ting når han sier at det er et politisk ansvar å vise moderasjon, og da må man få kontroll, sier stortingspresidenten. Og da anbefaler SV at vi begynner med oss selv.

Det er en vanskelig tid vi lever i nå, og det er helt riktig som alle sier, at dette er lønnsoppgjøret fra i fjor. Det er ingen som har bestridt det i det hele tatt. Spørsmålet er bare: Er det riktig å gjøre det nå? Er det nødvendig å gjøre det nå? Det er et politisk spørsmål vi snakker om, og jeg er overrasket over at stortingspresidenten er så uprinsipiell at han gjør stortingsrepresentanter og Regjeringens godtgjørelse til et personlig og privat anliggende – til et moralsk spørsmål, og ikke til et politisk spørsmål. Det må jeg si at jeg er veldig overrasket over.

Det er nedsatt en kommisjon. Det var fordi man skulle slippe ubehaget ved å ta stilling til sin egen lønn, men vi kan ikke vri oss unna det ansvaret uansett. Jeg har respekt for representanten Sponheim, som er oppe og argumenterer for hvorfor han mener det rett å gjøre som han gjør. Stortingspresident Jagland argumenterer også til dels for hvorfor han mener det er riktig med økt stortingslønn nå. Det mener jeg er saklige argumenter. Men vi er altså uenige i det. Det er et politisk standpunkt, og det må det være lov til å ha.

Vi fremmer de forslagene vi ønsker skal bli vedtatt. Vi har et ansvar for at vi skal ha en rimelig og riktig lønn. Hvis vi ser på nominasjonsprosessene som foregår rundt i fylkene, ser det i hvert fall ikke for meg ut som at det er veldig vanskelig å få folk til å stille til valg til Stortinget fordi arbeidsforholdene er for vanskelige og lønningene er for lave her. Det er altså ingen som trenger å sitte og gråte hvis vi vedtar SVs forslag i dag, fordi man ikke får endene til å møtes med de lønningene vi har i dag. Lønna er god. Den er ikke skyhøy – den er god. Den er god nok til å rekruttere, og slik at veldig mange mennesker ønsker å komme på Stortinget, fordi det er en interessant, spennende, ansvarsfull og veldig viktig jobb med rimelige og gode arbeids- og lønnsvilkår.

Det blir alltid et veldig stort ubehag når denne saken diskuteres. Støyen rundt denne saken er det faktisk andre enn SV som har skapt. Men jeg blir litt forbauset over det engasjementet som legges i å tillegge dem som har et annet syn, andre standpunkter og andre motiver for det de gjør, enn det de faktisk har. Vårt motiv er at Stortinget bør gå foran i en tid som er vanskelig for veldig mange. Det er veldig mange som har ansvarsfulle, tunge jobber, kjedelige og vanskelige jobber, som man i disse dagene til og med opplever usikkerhet i. Det er jobber de er nødt til å gjøre for en langt lavere lønn enn det vi har. Det er denne generelle argumentasjonen som vi mener at Stortinget nå bør ta inn over seg og faktisk vurdere SVs forslag seriøst. Da slipper vi denne litt – unnskyld, president – tøysete debatten om dette er et personlig ansvar man skal ta eller ikke. For øvrig føler jeg meg ganske sikker på at Erling Folkvord gjorde det slik som SV, nemlig sendte de pengene han ikke mottok i stortingslønn, til partiet.

I en TV-debatt i går synes jeg at argumentene for hvorfor man skal ha en høyere lønn i Stortinget kom stygt fram, da representanten Carl I. Hagen sa på engelsk: «If you pay peanuts, you get monkeys.» Jeg synes det sier alt om et syn på andre mennesker i et samfunn som vi er avhengig av skal gjøre alle de viktige jobbene – i butikkene, vask av skoler og gamlehjem og alle bedriftene våre – som da skal gjøre disse jobbene for at hele samfunnet skal virke. Det er ingen som ser noen som helst slags realisme i at dette er mennesker som skal tjene like mye som en stortingsrepresentant. Men de skal tydeligvis finne seg i å bli betraktet som «monkeys», ifølge representanten Hagens argumentasjon, fordi de finner seg i å jobbe for så lav lønn. Det sier alt om hvorfor man mener at man selv skal ha en slik lønn, mens andre tydeligvis ikke skal ha det.

Jeg er enig i, og tror det er bedre, at vi får Stortingets lønnsbehandling nærmere opp til andre lønnsjusteringer i løpet av året, slik som stortingspresidenten sier. Det tror jeg vil gjøre at det blir mer samsvar, og at man ser hva det er man forholder seg til, nemlig lønnsoppgjøret fra i fjor. Men uavhengig av det kan Stortinget aldri komme vekk fra det ansvaret det er å ta stilling til om det er politisk riktig og nødvendig å heve stortingsrepresentantenes lønninger på det tidspunktet man skal ta stilling til det. Nå mener SV at det verken er nødvendig eller politisk riktig. Vi mener at det er et viktig spørsmål, der Stortinget nå kunne sende ut et signal som jeg tror ville bli oppfattet positivt i store deler av befolkningen, at vi viser tilbakeholdenhet i en tid som er utrygg for mange.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland [10:36:38]: Jeg har stor sans for det synet at samfunnet har kommet i den situasjonen på grunn av finanskrisen at vi bør ha et veldig moderat oppgjør neste år. Ville det ikke da være bedre at SV tok et initiativ til at Stortinget og Regjeringen sammen gikk foran i det som skal skje til våren? Det er nemlig det som er poenget her, at det er til våren vi får et nytt oppgjør, og det er da vi alle er nødt til å vise samfunnsansvar.

Det som skjedde i oppgjøret i mai–juni, var at Regjeringen godtok et lønnsoppgjør som nå viser seg å bli på rundt 6 pst., og at man har hatt en lederlønnsutvikling deretter som er på over 6 pst. Hvis man ønsket å vise moderasjon, kunne man ha gjort det da. Men hvis man ønsker å få til noe positivt, kunne jo storting og regjering gå sammen om en felles holdning i det oppgjøret som kommer i mai. Det har vi lagt til rette for ved at Lønnskommisjonen nå skal komme med sin innstilling rundt den tiden.

Karin Andersen (SV) [10:37:46] Det er ingenting i veien for å begynne med det arbeidet i dag, at Stortinget sjøl går foran og tar initiativ til å starte den moderasjonen som SV mener vi alle skal vise framover fordi landet er i en vanskelig situasjon. Jeg kan ikke se at det er noen motsetning mellom å ta et slikt initiativ overfor våre folk i Regjeringen og få Regjeringen til å jobbe langsiktig med dette, og at Stortinget sjøl tar et initiativ i dag og går foran. Til tros for at dette handler om – det er helt riktig – lønnsoppgjøret fra i fjor, har det ganske stor relevans at vi ligger på et lønnsnivå allerede i dag som slett ikke er dårlig, og som absolutt bør være til å leve med framover for stortingsrepresentantene.

Jeg mener at det er riktig å starte med den jobben allerede i dag, og at Stortinget kan gå foran.

Carl I. Hagen (FrP) [10:38:52]: Karin Andersen valgte å ta frem en eneste setning fra et debattprogram i går, og hun tok den fullstendig ut av sin sammenheng. Hun tillegger meg uttalelsen, enda jeg tillot meg å sitere noe jeg tror det var Trygve Hegnar som skrev for noen år siden. Jeg sa ikke at jeg var enig i uttalelsen i det hele tatt, slik Karin Andersen tillegger meg. Jeg deler stor sett synspunktene til Lars Sponheim når det gjelder stortingsrepresentantene, som jobber hardt og fortjener en god avlønning.

Mitt spørsmål til Karin Andersen er: Hvor mener SV nivået for en stortingsrepresentants godtgjørelse bør ligge? Det kunne høres ut som om hun mente at den burde være som for gjennomsnittet av befolkningen. Det er et greit standpunkt. Men hvis det er SVs standpunkt, vil det vært interessant om de offentlig tør si hva standpunktet er. Så mitt konkrete spørsmål nr. 1 er: Hvilket nivå mener SV at stortingsrepresentantenes godtgjørelse bør ligge på? Spørsmål nr. 2: Tror Karin Andersen og SV at det er fornuftig med en så lav godtgjørelse at det blir et voksende antall personer som ikke mener at de kan velge stortingskarriere og ansvar fremfor en annen karriere?

Karin Andersen (SV) [10:40:05]: Vi mener at stortingsrepresentantenes lønn i dag er god, at det er et bra nivå. Ingen hos oss har tatt til orde for å senke den. Derimot har vi i mange år jobbet for at stortingsrepresentantenes gode pensjonsordning skal fjernes, og at vi skal få en pensjonsordning på linje med det man har i staten ellers. På det spørsmålet er det et veldig enkelt svar. Vi har ikke tatt stilling til noe annet.

Jeg lurer på om Hagen kan gjenta det andre spørsmålet? Det glapp for meg. Går det bra, president?

Presidenten: Ja.

Carl I. Hagen (FrP) [10:40:51]: Det første spørsmålet og kommentaren dreide seg om feilsitatene fra et TV-program i går.

Karin Andersen (SV) [10:40:54]: Nei, det var et spørsmål nr. 2.

Carl I. Hagen (FrP) [10:40:57]: Ja, spørsmålet …

Presidenten: Presidenten kan nesten ikke tillate en slik kommunikasjon her, så da tror jeg vi får avstå og komme tilbake til det.

Ulf Leirstein (FrP) [10:41:15]: Representanten Andersen sa vi skulle ta SVs forslag på alvor, og det har jeg tenkt å gjøre. I det forslaget SV har fremmet i saken i dag, registrerer vi at det står:

«Som en hovedregel skal reguleringen av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter og statsråder følge lønnsutviklingen i arbeidslivet, målt i kroner siste år.»

Hvis jeg har skjønt det riktig, skal SV i dag stemme imot en lønnsøkning. Man ønsker den samme lønnen som man hadde før denne saken kom. Men hvis vi skulle ta SVs forslag på alvor, og hvis dette hadde blitt vedtatt tidligere, ville forslaget medført at man faktisk hadde fått et tillegg og en lønnsøkning, slik forslaget til SV er formulert.

Da vil jeg bare stille følgende to spørsmål: Er det slik at det er sammenheng mellom hva SV faktisk foreslår, et forslag som vi tar seriøst, og det man kommer til å stemme? Kan representanten Andersen fortelle med nøyaktig hvilket kronebeløp SV vil at stortingslønnen nå skal øke, i tråd med det forslaget de har fremmet?

Karin Andersen (SV) [10:42:10]: Det er riktig at vi har ment at stortingslønnen i år er god nok, og at den kan være som den er. Men vi har fremmet et nytt prinsipp. Det er at man når lønnsoppgjøret er ferdig, kan se hva gjennomsnittlig kroneøkning har vært for det totale lønnsoppgjøret. Så kan man legge seg på det som er gjennomsnittet i befolkningen.

Det er slik med prosentregning at hvis man regner f.eks. 5 pst. av en lav lønn og 5 pst. av en høy lønn, er det veldig stor forskjell i kronebeløp. Det er nå tross alt kroner og øre folk må bruke når de skal betale regningene sine og gjøre opp for de daglige kostnadene. Derfor mener vi at hvis ikke gapet mellom en stortingslønn og alle som har høy lønn, og dem som har en lavere lønn, skal bli for høyt, er det et rimelig prinsipp at man legger seg på et gjennomsnitt av kronebeløpet i lønnsoppgjøret det året.

Per-Kristian Foss (H) [10:43:26]: Jeg har all respekt for representantens uttalelse om at man må ha lov til å ha et politisk standpunkt. Men da ville jeg kanskje vektlegge ett og ikke flere. SV har i denne saken flere politiske standpunkter. SVs statsråd Grande Røys er som statlig forhandlingspart ansvarlig for lønnsoppgjøret i staten. I staten har man endt på det som har blitt karakterisert som et moderat oppgjør. Det ligger litt over 6,2 pst. Da må jo 6,2 pst. for stortingsrepresentanter også være moderat.

Spørsmål 2: Hva mener SV politisk skal være signalet for neste års lønnsoppgjør? Nå har to tidligere replikanter prøvd å spørre representanten om det. Dette dreier seg om politikk. SV har makt. SV sitter i regjeringsposisjon. Men man er altså ikke i stand til å uttrykke en eneste oppfatning om hva som skal være et moderat oppgjør i mellomoppgjøret neste år. Jeg etterlyser SVs standpunkt i denne politiske saken, iallfall.

Karin Andersen (SV) [10:44:24]: Det vi behandler i dag, er stortingsrepresentantenes lønn. Stortinget skal ta stilling til om lønningene våre skal økes som en følge av lønnsoppgjøret i 2008. Det har SVs stortingsgruppe tatt stilling til, og mener at det ikke er behov for det nå. Det er et feil signal, fordi vi er i en politisk situasjon som krever litt mer av oss. Det vil være et riktig signal fra Stortinget å sende inn mot lønnsoppgjøret til våren.

Per-Kristian Foss (H) [10:44:57]: Det var ikke det jeg spurte om.

Karin Andersen (SV) [10:44:58]: Så får vi diskutere både internt med våre egne og i Regjeringen hvordan det løpet skal legges opp. Jeg kan ikke uttale meg på vegne av Regjeringen i denne saken. Jeg er stortingsrepresentant.

Per-Kristian Foss (H) [10:45:10]: Men SV da?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Lønning (H) [10:45:20]: Det hørtes ut på den avsluttende replikkveksling som om begrunnelsen for SVs forslag denne gang er at vi er i en helt spesiell situasjon i 2008. Hvis jeg ikke husker helt feil, har vi vært i den samme spesielle situasjonen hvert år, for dette er jo reprise på en velkjent forestilling som SV pleier å fremføre hvert år når vi behandler den tilsvarende innstilling.

Representanten Karin Andersen sa at hun synes det er et sunt prinsipp å begynne med seg selv. Det synes faktisk jeg også. Det er derfor vi har fremsatt et tilbud som man kan takke nei til eller takke ja til. Grunnen til at det er fremsatt i forslags form, er at denne debatten ikke dreier seg utelukkende om stortingsrepresentanters lønn, som Karin Andersen sa, det dreier seg også om regjeringsmedlemmenes lønn. Dersom denne mulighet skal åpnes også for Regjeringen, er den ryddige måten å gjøre det på et forslag som det Carl I. Hagen og jeg har tillatt oss å fremsette, om å gi Regjeringen fullmakt til å iverksette det samme. Det er en fullmakt Regjeringen kan bruke eller la være å bruke. Det tvinger ingen.

SVs parlamentariske leder påberopte seg Trygve Hegnar, og det er jo et godt selskap, selvfølgelig! Trygve Hegnar har påstått at dette forslaget skulle være en form for mobbing av et parti på Stortinget. Det må i tilfelle være den snilleste form for mobbing som norgeshistorien hittil har sett. Ingen pålegger noen noe, vi bare minner om noen ganske enkle, allmennmenneskelige prinsipper.

Det hevdes fra SV-hold at eksemplets makt skal være det som bør legges til grunn. Ja, hvis man har stor tro på eksemplets makt, så er det jo ikke urimelig om man tester det ut.

Det som er det springende punkt i innstillingen, er setningen:

«Presidentskapet viser til at Stortingets lønnskommisjon har avgitt innstilling i samsvar med det mandatet Stortinget har gitt.»

Det konstaterer et samlet presidentskap, inklusive SVs medlem av presidentskapet. Med det utgangspunkt har Stortinget etter mitt skjønn bare to mulige veier: Enten aksepterer man den ordningen vi har – når man konstaterer at Lønnskommisjonen har gjort akkurat det Stortinget selv har pålagt den å gjøre – eller så går man bort fra den ordningen og insisterer på at Stortinget på fritt grunnlag skjønnsmessig hvert år skal fastsette sin egen godtgjørelse. Det man ikke kan gjøre, er etter forgodtbefinnende å sette Lønnskommisjonens tilråding til side samtidig som man konstaterer at den har gjort det Stortinget har bedt den om å gjøre.

Jeg oppfattet Inge Ryans innlegg slik at han selv også tolker SVs forslag slik at om det skulle bli vedtatt, så betyr det i praksis å nedlegge ordningen med en lønnskommisjon, for en lønnskommisjon til å regne ut et kronebeløp er det formodentlig ikke behov for. Men det ville kanskje ha vært nyttig om SV da hadde gjort det eksplisitt, tydelig, i sitt forslag at det er det man mener – at Stortinget en gang for alle skal gå bort fra ordningen med en lønnskommisjon og gå tilbake til den ordning man hadde med selv å fastsette lønn på fritt grunnlag.

Man kan føre mange interessante generelle debatter om hvorvidt den godtgjørelsen norske parlamentsmedlemmer mottar, er høy, rimelig eller lav, men hvis man skal forankre en sånn debatt i virkelighetens verden, finnes det bare én måte å gjøre det på, nemlig å foreta en enkel sammenligning med andre europeiske land, f.eks. våre nordiske naboland. Det ville være relevant. Så langt jeg har kunnet bringe i erfaring, ligger vårt norske nivå nokså nøyaktig der hvor den nordiske tradisjon ligger, altså relativt sett, i forholdet mellom stortingsrepresentanters og statsråders godtgjørelse og lønnsnivået i de respektive land. Det er ingenting ved vår norske situasjon som peker seg ut som noe unntak.

Jeg sa at jeg har sans for representanten Andersens prinsipielle tilnærming – å begynne med seg selv.

Per Sandberg (FrP) [10:52:03]: Jeg skal ikke være veldig konkret eller presis på hva som er rettferdig lønn eller honorar for en stortingsrepresentant. Noen kan ærlig og oppriktig mene at 700 000 kr er altfor mye, og jeg synes at Sponheim hadde et meget godt innlegg, han var innom at 700 000 kr også var for lite. Så kan man gjerne snakke om gjennomsnittlig stortingslønn, at det kanskje treffer litt riktig allikevel.

Men jeg registrerer at også i år når debatten kommer, er debatten fraværende omkring de som stiller til valg, blir valgt og bruker veldig mye av sin tid og sin karriere på å jobbe som stortingsrepresentanter eller i regjering. De er glemt. For jeg tror nok helt sikkert at det finnes representanter blant oss som hadde hatt en markedsverdi langt utover 700 000 kr – og da er jeg forsiktig – hvis de hadde valgt annerledes, som kanskje, hvis de hadde hoppet av karrieren som politiker og gått inn i andre næringer utenfor dette hus og utenfor regjeringskvartalet, hadde hentet inn langt høyere lønn, ja kanskje så mye som både 2, 3 og 4 mill. kr, men som av helt andre årsaker velger å ta imot et honorar på 700 000 kr, med bakgrunn i entusiasme, idealisme, med bakgrunn i lysten til å jobbe med politikk, forandre systemer og kanskje forbedre samfunnet. De velger et langt lavere lønnsnivå, velger å forsake veldig mye av familien, forsake venner, forsake andre interesser, gjennom 16, 17, 18 timer i døgnet hver eneste dag gjennom hele året. De er glemt også i årets debatt.

Det virker på meg som om noen nå sterkt ønsker å signalisere at kriteriet for å bli valgt til stortingsrepresentant er at du under nominasjonsprosessen skriver under på at du ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn for å stille deg på valglistene. Ja, hva er gjennomsnittlig industriarbeiderlønn? Jeg har jobbet som industriarbeider i 20 år før jeg kom inn på Stortinget, og ikke et eneste av disse 20 årene har jeg hatt gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Jeg har ligget langt over gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, selv om jeg har jobbet som industriarbeider i 20 år. Betyr dette også at industriarbeiderne, alle sammen, skal senke seg ned på gjennomsnittlig industriarbeiderlønn? For det må jo være det man mener når man prinsipielt er så opptatt av det. Hvis en industriarbeider i dag hadde lagt ned så mange timer som enkelte representanter i dette hus gjør gjennom sitt arbeid, hadde sannsynligvis en industriarbeiderlønn også passert 700 000 kr i året – hvis man ikke hadde begrensningene på overtidsarbeid. Men jeg vet at jeg som industriarbeider gjennom 20 år kunne tjent langt over det som en stortingsrepresentant kan tjene i dag, hvis jeg la en innsats i det og jobbet mer enn 7 ½ timer hver eneste dag. Det er det ingen som diskuterer. Det burde vi kanskje ha gjort.

Noen mener nå altså at 700 000 kr er et akseptabelt nivå for en stortingsrepresentant. Jeg synes det er litt merkelig, for det har man jo ikke ment før – man har år etter år etter år sagt at justeringen av stortingshonoraret skulle vært gjennomsnittlig kronebeløp. Hvis disse som mener det, hadde fått gjennomslag, hadde honoraret for en stortingsrepresentant i dag kanskje så vidt passert 500 000 kr. Det betyr for meg at de som nå mener at honoraret er akseptabelt i dag, aksepterer et betydelig høyere lønnsnivå i forhold til det man har ment tidligere og gjennom mange år. Derfor bør man være litt prinsipiell i forhold til det også. Nå er det jo litt vanskelig å finne et gjennomsnittlig kronebeløp. Jeg tror det er helt umulig å finne det, for man vet jo ikke hvilke grupper man skal sammenligne seg med. Jeg, som kom inn på Stortinget som 37-åring og hadde jobbet i 22 år innenfor industri og andre områder før det, vet i hvert fall at det var helt umulig å sammenligne seg med andre. Men det er klart at hvis det er gjennomsnittlig kronebeløp man skal operere med, og man skal se det i forhold til at man har en lønn på 700 000 kr, vil skattebeløpet man måtte innfri, spise opp mer av det gjennomsnittlige kronebeløpet for en som tjener 700 000 kr, enn det ville gjøre for dem som tjener langt mindre. Så det betyr at man ønsker et lavere oppgjør for dem med høyere inntekter enn for dem med lavere inntekter.

Jeg tror nok helt sikkert at vi vil få denne debatten senere også, men jeg synes det er greit å få den. Det som er problemet med en slik debatt, er at mindretallet her alltid vil komme bedre ut. Det er jo fordi de som sitter i losjen ved siden av her, vil spille på det som er så veldig viktig – misunnelse. De vil ikke være reflekterte eller objektive når de presenterer denne typen debatter. De vil selvfølgelig sammenligne en stortingsrepresentant eller en statsråd eller en statsminister med gjennomsnittet for folk flest, uten å ta hensyn til antall arbeidstimer gjennom et helt år, belastningen med å være i offentligheten, og alle disse timene som blir lagt ned både natt og dag i dette huset. Det sier jeg, som ærlig må innrømme at jeg skulle ha klart meg med langt lavere honorar enn det jeg har i dag. Men det er jo derfor jeg har tillit til at det er noen utenfor dette hus som innstiller på hva som bør være en stortingsrepresentants honorar. Det aksepterer jeg. Det gjorde jeg også den gangen kommisjonen sa at stortingsrepresentantene ikke skal ha noe. Og hadde kommisjonen sagt det samme som SV, at vi skal redusere honoraret vårt, hadde jeg sannsynligvis stilltiende samtykket i det også.

Jeg synes man bør være litt mer innsiktsfull og litt mer objektiv når man diskuterer honorar til stortingsrepresentanter. La meg også få lov til å si at da vi diskuterte dette i vår stortingsgruppe, var det en fylkespolitiker hos oss som sa at han ville gå imot lønnskommisjonens innstilling fordi han syntes det var bekymringsfullt at stortingsrepresentantene nå begynte å nærme seg lønnen til fylkespolitikerne.

Jeg tror at hvis vi skal ha en debatt om honorar eller lønn til politikere, uansett på hvilket nivå det er, skal vi ikke bare henge ut stortingsrepresentanter. For det er det det handler om. Det handler om å henge ut stortingsrepresentanter, skape så stor misunnelse ute i det norske samfunn at man nærmest føler seg ille til mote fordi man har stilt til valg for å representere parti og velgere i sitt eget fylke i en tid da det blir tøffere og tøffere å representere gjennom nasjonalforsamlingen vår.

Karin Andersen (SV) [11:01:19]: Det er ikke måte på lange lidelseshistorier vi skal få høre i dag om hvor vanskelig det er å sitte på Stortinget, og hvor tøft og forferdelig det er dette ærefulle, interessante og spennende vervet vi har, som er godt lønnet.

Det ville være helt umulig hvis Stortinget, slik som representanten Sandberg nå snakker om, skulle ha et lønnssystem der man tok høyde for at noen skulle få lønninger opp i mangemillionersklassen, som de da tilsynelatende, etter Sandbergs syn, forsaker for å sitte på Stortinget.

Det å sitte på Stortinget er et tillitsverv. Det er av de mest interessante jobber man kan ha i samfunnet, og det er rimelig godt betalt. Det er SVs hovedbudskap.

Vi ønsker mindre lønnsforskjeller. Vi har hatt et prinsipielt syn på dette. Vi har fremmet forslaget i mange år, og vi har ikke fått gjennomslag. Derfor har vi måttet gjenta forslaget gang på gang. Derfor blir også argumentasjonen om at vi etter hvert aksepterer dette lønnsnivået, feil, for hvis man hadde lagt seg på andre prinsipper tidligere, hadde vi hatt et annet system framover.

Dette med markedsverdi er interessant. Derfor er det selvfølgelig viktig at stortingslønna holder seg på et rimelig nivå, men jeg har aldri trodd at det nødvendigvis er slik at man gjør en mye bedre jobb om man får, la meg si, 200 000–300 000 kr mer i året. Tvert imot tror jeg at det at Stortinget har et godt, men rimelig lønnsnivå gjør at respekten for Stortinget i samfunnet ellers er større enn den ellers ville ha vært. Jeg tror ikke det i det norske samfunnet er aksept for at stortingsrepresentanter skal ha veldig mye høyere lønn enn andre. Og det tror jeg er viktig.

Jeg er litt overrasket over det veldig store personlige engasjementet som mange viser i denne saken – hva det er som gjør at de mener det er så avgjørende viktig at Stortinget nå hever lønna så pass kraftig som man gjør akkurat nå. Vi er akkurat nå inne i en nominasjonsprosess der i hvert fall ikke jeg har kjennskap til at det er problemer i noe parti med å rekruttere kompetente kandidater som er klare og mer enn villige til å gå inn i dette vervet med de lønns- og arbeidsvilkår vi har i dag.

Så denne saken løser vi enkelt ved at Stortinget slutter seg til SVs forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [11:04:30]: Jeg registrerer at dette engasjementet til SV og Karin Andersen er av prinsipiell karakter. Og prinsipper skal man lytte nøye til. Prinsipper går jeg ut fra er noe man ønsker å leve opp til og leve etter.

Nå vet vi at det er fullt mulig for representanten Karin Andersen å frasi seg deler av lønnen sin. Jeg vil veldig gjerne vite om Karin Andersen, som har en sånn prinsipiell tilnærming til dette spørsmålet, mener at lønnen nå blir altfor høy, og er villig til å benytte seg av muligheten til å frasi seg deler av lønnen sin.

I tillegg er representanten Karin Andersen også komitéleder, og får således et eget lønnstillegg. Hun har altså høyere lønn enn meg, som ikke er komitéleder. Vil representanten Karin Andersen da eventuelt vurdere å frasi seg den tilleggsgodtgjørelsen som hun får, som mange andre i dette hus ikke har?

Karin Andersen (SV) [11:05:18]: Stortingsrepresentanters, komitelederes og regjeringsmedlemmers lønn er det prinsipielle spørsmål som vi skal ta stilling til i dag. Vi skal altså ta stilling til et lønnsnivå for bl.a. stortingsrepresentantene.

Poenget med SVs forslag er at vi mener det hadde vært riktig at Stortinget nå hadde sendt ut et signal om at vi ser at situasjonen er vanskelig, og at vi, som har et rimelig lønnsnivå, derfor ville velge å være litt mer beskjedne akkurat nå enn det Stortingets flertall ser ut til å være.

Dette er altså ikke et privat spørsmål, et spørsmål om hva jeg gjør med de lønnsmidlene som jeg eventuelt får. Jeg kan forsikre representanten om at det er mange muligheter til å bruke de pengene man får i lønningsposen, til å støtte ulike veldig gode formål – det skal det nok bli mulig å gjøre.

Poenget her er jo ikke at det er Stortinget i seg selv som mangler penger og trenger disse pengene. Poenget her er at man signaliserer at man er villig til å holde sitt eget lønnsnivå på et litt mer moderat nivå enn det flertallet ønsker.

Inge Lønning (H) [11:06:48]: Karin Andersen gjentok nå det hun sa i sitt innlegg, nemlig at dette er situasjonsbestemt, det er akkurat nå. Det står det ingenting om i innstillingen som begrunnelse for SVs forslag. Og SVs forslag er praktisk talt identisk med det som gjaldt akkurat på denne tid i fjor. Man må jo bestemme seg for en av delene.

Hvis man har fremsatt dette forslaget hvert eneste år, kan man da i anstendighetens navn ikke begrunne det med at i år har man en unntakstilstand, og derfor foreslår man nøyaktig det samme som man foreslo i fjor. Man må nesten bestemme seg for en av delene, for et minstekrav til politiske standpunkter må jo være at det er en viss sammenheng i dem.

Karin Andersen (SV) [11:07:46]: Jeg skjønner at representanten Lønning har misforstått forslaget, for forslaget går altså ut på at det skal legges inn et prinsipp for å regulere lønnen framover.

Ellers har vi sagt at situasjonen nå påkaller ekstra oppmerksomhet fordi vi er i en tøff situasjon, og at det nå er grunn til at man ikke øker lønningene på den måten som det ligger an til fra lønnskommisjonens side. Det betyr at man både legger inn et nytt prinsipp for hvordan lønningene skal reguleres framover, og at man tar hensyn til en politisk situasjon, slik som den som er nå, som vi mener hadde stått seg på at Stortinget hadde lagt seg på en litt mer beskjeden lønnsøkning enn det representanten Lønning mener at han skal ha.

Inge Lønning (H) [11:08:47]: Null er jo relativt beskjedent, jeg er enig i det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:08:58]: Representanten Andersen mener at stortingsrepresentanter bør gå foran med et godt eksempel. Da vil jeg gjerne vite hvorfor ikke SVs stortingsrepresentanter kan gå foran med et godt eksempel, slik representanten Lønning antydet på talerstolen i sted. Hvorfor kan man ikke ta konsekvensen av egen politikk og vise oss andre i denne salen hvor ansvarsfulle og hvor moralsk aktverdige SVs stortingsrepresentanter er, og si at vi avstår fra denne lønnsøkningen, vi stemmer for forslaget fra representanten Carl I. Hagen og representanten Inge Lønning? Hva er det som gjør at ikke SVs stortingsrepresentanter kan si at de går foran med et godt eksempel – her, det norske folk, vi avstår fra lønnsøkningen?

Da hjelper det ikke å gi pengene til SV som parti, for vi snakker jo om å bruke skattebetalernes penger og gi dem til SV som parti. Jeg kan også gi penger til Kirkens Nødhjelp eller til andre ting, av lønnen min, men det er ikke det jeg går rundt og skryter av.

Jeg spør: Hvorfor kan ikke SVs stortingsrepresentanter nå si at vi avstår fra denne lønnsøkningen? Vi har den moralsk aktverdige holdningen at vi ikke vil bruke skattebetalernes penger. Vi vil gi dem tilbake til folket.

Karin Andersen (SV) [11:10:02]: Det virker som om det er mange representanter her som ikke helt greier å forstå at det er Stortinget som skal beslutte i denne saken i dag. Det er altså Stortinget som skal ta stilling til denne lønnsfastsettelsen. Jeg må si jeg blir litt forbauset over dette engasjementet for egen lønn.

Men det handler altså ikke om den enkelte representants moral eller spørsmål om hva den enkelte representant skal bruke sine penger til. Dette handler om et politisk spørsmål som Stortingets flertall skal ta stilling til.

Vi har lagt på bordet forslag til hva vi mener er politisk riktig, og vi ber om Stortingets tilslutning til våre forslag fordi vi mener at de er riktige. Hva SVs enkeltrepresentanter eller SV som gruppe i så fall beslutter å gjøre, får vi ta stilling til selv. Det er i hvert fall ikke enkeltrepresentanter fra Fremskrittspartiet som skal bestemme det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Lønning (H) [11:11:16]: Så vidt jeg registrerer, er det Karin Andersen alene som representerer SVs gruppe i denne debatten. Derfor føler jeg trang til å be om en avklaring av det som kalles det politiske prinsipp i denne sammenheng.

For det første: Er det riktig oppfattet at SVs forslag innebærer at lønnskommisjonen nedlegges, og at man går tilbake til det system Stortinget hadde før man opprettet lønnskommisjonen? Det må det være mulig å svare på.

For det andre: Hvis dette skal være et lønnspolitisk prinsipp for den norske stat, og SV sitter i regjeringsposisjon og til og med sitter med de statsrådspostene som legger alle føringer for lønnsoppgjørene i offentlig sektor og for det embetsverket som betjener statsrådene, er det da slik å forstå at dette forslaget er ment som begynnelsen på en helt ny lønnspolitikk i offentlig sektor?

Jeg har jo registrert at SV nettopp har lagt frem sine politiske krav i forbindelse med en eventuell fortsatt rød-grønn regjering, og jeg har ikke registrert at dette punktet er med. Det burde det kanskje ha vært, for dette vil revolusjonere lønnspolitikken i Norge.

Grunnen til at jeg synes det er viktig å få avklart dette, er at hvis politiske prinsipper skal ha krav på troverdighet, må det være et minstemål av konsekvens i dem. Hvis det ikke er et minstemål av konsekvens, er det bare én mulig slutning man kan trekke, nemlig at prinsippet er ment for galleriet og ikke for den politiske virkelighet.

Presidenten: Karin Andersen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [11:13:47]: Når det gjelder spørsmålet om lønnskommisjon, har vi ikke lagt inn det forslaget ennå, men jeg er enig i at hvis man legger seg på et slikt prinsipp for å fastsette Stortingets lønn, vil det bety at lønnskommisjonen i prinsippet er overflødig. Så det er jeg enig i.

Dette er ikke et varsel om en annen lønnspolitikk i offentlig sektor. Dette er et spørsmål om politikk for hvordan politikerne bør fastsette sine egne lønninger. Vi mener at det er et spørsmål for seg, men det har sammenheng med hvordan samfunnet ellers er og vårt syn på lederlønninger generelt. Da snakker jeg ikke spesielt om lederlønninger i staten, men jeg snakker om lederlønninger som er med på å trekke opp lønnsnivået, og som gjør at forskjellene i lønninger øker. Det er SV imot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Statsråd Terje Riis-Johansen overbrakte 1 kgl. proposisjon (se under Referat).