Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett på som vedteke.

Asmund Kristoffersen (A) [12:30:40] (ordfører for saken): I Norge er vi heldige som ikke har hatt behov for å velge atomkraft for å skaffe nok elektrisk kraft, og vi har også vært framsynte, som for mange tiår siden og med god begrunnelse ikke valgte å ta i bruk atomkraft. Det var den gang god grunn til å stille alvorlige spørsmål ved hvor sikker driften av atomreaktorer var, noe praksis har vist at det var meget god grunn til å bekymre seg over. Mulige ulykker ved atomreaktorer var og er et skrekkscenario. Et annet grunnleggende spørsmål ble reist, nemlig håndtering av atomavfallet fra brukt kjernebrensel. Avfallet er uhyre farlig og må holdes atskilt fra mennesker og miljø i mer enn 100 000 år!

Der er bemerkelsesverdig og alvorlig at etter ca. 60 år med atomkraftproduksjon har ennå intet land i verden fått til sikker langtidslagring av avfallet. Det ligger så langt i såkalte mellomlagre, delvis lagret i vannbasseng, delvis bearbeidet og innkapslet i glass som f.eks. i Belgia, eller i betong og luftavkjølte stålbeholdere som i Frankrike, osv.

Felles for alle land er at ingen ennå er i stand til å langtidslagre dette avfallet, selv om en i f.eks. Sverige og Finland, etter svært lang tids forskning og testing, ser ut til rundt 2020 å kunne begynne langstidslagring 500–700 meter under bakken i berggrunn, mens andre land med enorme mengder avfall, som Storbritannia og USA m.fl., ikke på langt nær er kommet så langt. Det er enighet om at den sikreste måten å lagre avfallet på, er lagring i fjellgrunn etter mellomlagring i vannbasseng.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi dette viser hvor særdeles komplisert og enormt dyrt det er å håndtere atomavfall. Å rive en brukt reaktor er meget dyrt, da rivingsmaterialet må håndteres som høyradioaktivt avfall og oppbevares i titusenvis av år.

Framtidens reaktorer er nok sikrere i drift enn fortidens. Ulykkene har kommet. Three Mile Island-ulykken i 1979 i USA stanset all nye utbygginger i USA fram til dags dato. Tsjernobyl-ulykken førte til nesten total stans av utbygging i Europa. Mange andre mindre dramatiske ulykker og nesten-ulykker er kjent.

Mitt poeng er at om ulykker skulle inntreffe, kan konsekvensene være dramatiske og framfor alt langvarige. Atomforurensningen fra Tsjernobyl hadde selvsagt enorme menneskelige og naturmessige konsekvenser i nærområdene, men ennå i dag har vi i Norge fortsatt stor overføring av radioaktivitet fra jord til planter og dyr, som f.eks. fører til at vi, selv i 2008, må ha nedfôring og tidlig slakting for å redusere radioaktivt cesium i f.eks. sau.

Atomkrafttilhengere er nå på banen i et forsøk på å score gratismål med bakgrunn i klimaendringer og økende behov for energi. Det forslaget vi behandler i dag om å be Regjeringen framlegge ei stortingsmelding om norsk kjernekraftpolitikk med fokusering på thorium, har ikke fått flertall i komiteen ganske enkelt fordi flertallet ikke vil gi seg inn på dette sporet – i energisammenheng et kortsiktig feilspor. Energi- og klimautfordringene løses best med satsing på fornybare energikilder.

Thoriumsporet er en usikker vei. Etter lang tids forskning, f.eks. i India og i andre land helt tilbake på 1950- og 1960-tallet, har en ennå ikke fått fram en eneste reaktor i kommersiell drift. Om det skulle utvikles en reaktor basert på thorium, argumenteres det med langt mindre avfall og behov for langt kortere lagringstid for avfall. Det er trolig riktig, men selv Thoriumutvalget sier i sin rapport at når det gjelder avfallet, «antas samme sikkerhetsforanstaltning som for plutonium som obligatorisk inntil det motsatte er bevist.»

Jeg er tilfreds med at olje- og energiministeren i sitt svarbrev til Stortinget om en slik melding bl.a. sier:

«Det betyr at det ikke er aktuelt å legge til rette for å bygge kjernekraftverk i Norge.»

Likeledes har nærings- og handelsministeren i spørretimen 15. oktober dette år sagt:

«Jeg vil understreke at Regjeringens energipolitikk ligger fast, noe som betyr at det ikke foreligger noen planer om å tillate bygging av kjernekraftanlegg i Norge.»

Dette er klar og viktig tale.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:36:00]: Jeg registrerer at regjeringspartiene forsøker å gjøre dagens debatt til et spørsmål om å si ja eller nei til å bygge kjernekraftverk i Norge. Det er å spore av debatten allerede i starten.

Dagens debatt har sitt utgangspunkt i at statsråd Enoksen – en visjonær statsråd på dette området – gikk med på å nedsette et thoriumutvalg for å se på hva dette bestod av. Rapporten fra utvalget ble framlagt i februar i år. Utvalget var klart på at en bør se videre på potensialet som thorium representerer. Det kan være en betydelig energikilde, som er viktig for verdens energiforsyning. En bør se videre på ressursene i Norge. De kan være betydelige, men vi må se på hva som finnes og hvor lett utvinnbare de er. En bør utvikle norsk kompetanse, utvikle miljøene som er f.eks. på Institutt for energiteknikk, på SINTEF, på universitetene, og melde oss inn i det arbeidet som skjer internasjonalt gjennom Euroatom. Det etterlyser også miljøene. Når en fra politisk side, Regjeringen, sier at nei her er en godt nok dekket, er altså fagpersonene i Norge uenige.

Høringsinstansene hadde frist til mai. Det kom en rekke høringsinnspill, 45 i alt. Jeg registrerer at statsråden i sitt brev til Stortinget skriver at de kan deles i to grupper – noen var for, og noen var mot – uten å konkretisere det.

Når man ber om å få spesifisert dette, ser man at 45 har kommet med innspill. 12 av dem er uten merknader, men 24 er positive til Thoriumutvalgets rapport, og kun sju er negative. Over 75 pst. mener altså at man må gå videre med utvalgets rapport, bl.a. Energibedriftenes landsforening – EBL, Forsvarsdepartementet, Institutt for energiteknikk – IFE, Norges geologiske undersøkelse, Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet – NTNU, Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO, Statkraft, Norsk Fysikkråd, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Ås, for å nevne noen. De sier ikke at skal vi bygge her, men at dette er så viktig at dette bør Norge utvikle en kompetanse på for å se hvilket potensial det er her.

Nettopp fordi utvalgets rapport er såpass klar, og høringsuttalelsene så klare, ville det være naturlig at en slik sak ender opp i Stortinget som en stortingsmelding. Jeg anser det som nesten forakt for aktørene i prosessen at denne bare legges i en skuff, og at man later som om det her ikke kommer fram noe nytt, eller noe interessant, når det de melder, faktisk er svært interessant.

I innstillingen omtales forslaget altså som et spørsmål om ja eller nei, men fra Fremskrittspartiets side var det ment som et forsøk på å oppdatere vår kompetanse, sjekke ressursgrunnlag og få til et internasjonalt samarbeid. Behovet er definitivt til stede. Samtlige av våre naboland, unntatt Danmark, har kjernekraft, og etter hvert vil stadig flere bygge ny kjernekraft. Da er det i Norges egen interesse å forstå mest mulig av det som skjer. Hvor er teknologibildet? Hvordan kan Norge være med og bidra til at de kjernekraftverkene som uansett bygges, er så trygge som mulig? Og kan vi i tillegg være med og bidra til at vi får utvide de energiressursene som verden har, ved å få thorium til å bli en aktuell kilde, er det også viktig. Det er i den forbindelse interessant at når statsråden blir spurt om Norge har noen innsigelser til det som skjer i Finland, svarer han nei. Det er altså ingen bekymringer for at det bygges kjernekraftverk i Finland, verken når det gjelder avfallshåndtering eller sikkerheten ved drift. Men å diskutere noe slikt i Norge, eller å diskutere om man skal bygge opp kompetanse, det vil han ikke. Hvor er sammenhengen da? Hvis Norge anser dette som trygt fordi det ligger en landegrense borte, burde det også være interessant å diskutere det i Norge, i hvert fall i forhold til å bygge opp et miljø som kan være med og bidra til utviklingen.

Det er i den sammenhengen viktig å vise til at Det internasjonale energibyråets – IEAs – rapport World Energy Outlook 2008, sier at skal man nå 450 ppm-målet i forhold til CO₂-innholdet i atmosfæren, er kjernekraft et av de fire satsingsområdene som må på plass.

Olje- og gassforbruket vil øke i forhold til i dag. Kullforbruket vil bli redusert betydelig, men det må bygges 20 nye kjernekraftverk i året de neste tiårene, og så skal man i tillegg ha fornybar energi, CO₂-håndtering og energieffektivisering.

Da er det verdt å merke seg at når alle nå hyller Obama som den nye helten i USA på klimafronten, sier han også at en del av pakken hans er sikker kjernekraft. Da bør Norge ikke stikke hodet i sanden og la være å diskutere temaet. Vi bør få en politisk debatt om hvordan Norge skal kunne tilnærme seg dette og være med på å sikre at uansett hva som skjer, skjer så godt som mulig for Norges del.

Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:41:20]: La meg begynne med å berømme Thoriumutvalget for det arbeidet de gjorde da de pekte på muligheter og utfordringer ved å ta i bruk thorium til energiformål.

Fusjonsteknologi og thorium har muligheter til å gi oss ny energi – sårt tiltrengt energi – på sikt. Det som Thoriumutvalget slår entydig fast, er at vi har behov for langt mer forskning både på kjerneenergi, på fusjonsreaktorer eller på thorium.

Vi i Norge er heldige som har slike vannkraftreserver som vi har. Like fullt ser vi nå at det norske forbruket i et normalår overstiger den norske produksjonen. Vi har så langt tatt en kraftfull avstand fra bygging av kommersielle atomreaktorer i Norge, nettopp på grunn av de to hovedutfordringene, nedsmelting – og innenfor det også andre ulykker og lekkasjer – og ikke minst avfallsproblematikken. Likevel ser vi at innenfor det som Thoriumutvalget nå har gjennomgått, finnes det muligheter vi bør se videre på, uten av man konkluderer med noe annet enn det som Thoriumutvalget gjør, nemlig at Norge trenger mer kunnskap.

Derfor har Høyre fremmet et forslag der vi, i likhet med Fremskrittspartiet, ber om en stortingsmelding om kjernekraftpolitikk, som samtidig ser på muligheten for et norsk medlemskap i Euratom. I tillegg til Fremskrittspartiets forslag foreslår Høyre å legge til grunn dagens gjeldende politikk om å avvise kommersiell bruk av konvensjonell kjernekraftteknologi. Med andre ord, det vi ber om, er en ren oppdatering i forhold til mulighetene ved thorium og fusjonsteknologi.

Jeg fremmer dermed det forslag som Høyre står alene om i innstillingen, men ønsker også å knytte to avsluttende kommentarer til thorium generelt.

Det er en kjensgjerning at atomkraft er en del av, og kommer også i framtiden til å være en svært viktig del av, verdens energiforsyning. Det som thorium så langt synes å kunne bidra med, er at det ikke kan brukes i våpenteknologi, da heller ikke til atomvåpen. Det er utelukkende positivt.

La meg også knytte en avsluttende kommentar til våre to forskningsreaktorer, henholdsvis på Kjeller og i Halden. Begge reaktorene er svært gamle. Jeg legger til grunn at Høyre, og jeg antar flere, ønsker en oppdatering av situasjonen ved begge reaktorene – om man skal gå inn for en oppdatering av utstyret og en generell fornying, eller om man faktisk nå ønsker å legge ned reaktorene. Jeg ser fram til en kommentar fra statsråden til akkurat det, enten i dagens debatt eller på egnet måte.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har teke opp det forslaget han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:44:51]: Det er ett parti på Stortinget som ivrer for thorium, og det er Fremskrittspartiet. I tillegg har Høyre en nyansert positiv holdning, vil jeg si. Uansett er det heldigvis et dundrende flertall for ikke å gå videre med initiativer på dette området. I stedet vil vi som er i flertall, satse på miljøvennlige energikilder som ikke gir oss sikkerhetspolitiske, helsemessige og miljømessige utfordringer.

Saken er at thoriumbasert atomkraft vil ha samme miljøkonsekvenser som dagens atomkraftverk. Det kommer fram i en ny rapport fra Statens strålevern fra oktober i år. Rapporten bekrefter at thoriumbasert atomkraft har de samme negative miljøkonsekvensene som atomkraft basert på uran. Bruk av thorium fører til høyradioaktivt avfall, og risikoen for ulykker vil alltid være til stede. Ved et thoriumbasert atomkraftverk kan det ifølge Statens strålevern forekomme ukontrollerte kjedereaksjoner og i verste tilfellet en nedsmelting. Strålevernet slår også fast at thoriumbaserte atomkraftverk vil produsere langlivet radioaktivt avfall, som vil kreve samme behandling som det høyradioaktive avfallet fra dagens reaktorer. Rapporten peker også på at det er umulig å gi en fullverdig oversikt over alle potensielle miljøkonsekvenser ved thoriumbasert atomkraft i Norge. Det er med andre ord fullt mulig at det vil dukke opp andre negative miljøkonsekvenser dersom thoriumsporet skulle bli utforsket i Norge. Med andre ord gir dette gode argumenter til oss som ikke ønsker å bruke ressurser på dette, men som i stedet ønsker en miljøvennlig utvikling i Norge.

Et hovedargument for at Norge skulle utforske thorium som energikilde var de antatt store forekomstene av thorium. I Norge er det Fensfeltet i Telemark som har de største forekomstene. Tidligere i år ble det imidlertid klart at det ville bli svært vanskelig å utvinne dette thoriumet. Grunnen til det skal være at bergartene som thoriumet er bundet i, er så finkornede, med kornstørrelser helt nede på mikronivå. I følge Statens strålevern vil derfor miljøkonsekvensene ved en norsk utvinning være helt annerledes enn i andre land. Ifølge Norges geologiske undersøkelse vil norsk utvinning basere seg på en rekke syrebaserte prosesser som vil generere flytende, radioaktivt avfall. Rapporten viser at enhver form for thoriumutvinning, enten det er dagbrudd eller gruvedrift, vil føre til negative belastninger på miljøet. Utvinning vil produsere radioaktivt avfall i form av slagghauger som kan føre til økt stråling på mennesker og miljø, og til spredning av radioaktivitet. Bearbeiding av steinmasser fra utvinninga vil produsere radioaktivt støv som medfører helse- og miljøutfordringer i de områdene der dette foregår. Ved gruvedrift vil det også være risiko for uhell. Ulykker som eksplosjon og brann kan føre til spredning av radioaktivitet. Som vi vet, kan vi aldri gardere oss mot ulykker.

Tidligere har det vært hevdet at thoriumteknologien ikke kan brukes til våpenformål. Det ble også hevdet nå av representanten Gitmark. Sjøl om det vil bli vanskeligere enn ved dagens teknologi, viser rapporten fra Statens strålevern at det fortsatt vil være mulig – stikk i strid med det som ble hevdet av representanten før meg her. Allerede på 1950-tallet utførte USA sin første prøvesprengning med bruk av uran-233, som ifølge Bellona er det stoffet som et thoriumbasert atomkraftverk produserer. I tillegg er det slik at det trengs høyanriket uran eller plutonium som tilskudd til thoriumet for å starte en kjedereaksjon. Dette er radioaktive materialer som kan misbrukes til våpenformål.

Ifølge Statens strålevern hefter det usikkerhet ved flere aspekter ved thoriumbrenselsyklusen på grunn av manglende driftserfaring innen samtlige deler av teknologien, fordi kommersiell thoriumbasert atomkraft aldri har blitt etablert. Det er fremdeles en rekke utviklingsoppgaver innen samtlige trinn i brenselsyklusen som må gjennomføres, før den kan bli etablert. Til sammen mener jeg at dette nettopp viser at det å satse på thoriumsporet, vil kreve enormt med ressurser av Norge, et land som ikke baserer seg på atomkraft overhodet. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor vi skulle satse på dette når vi har så mange andre uløste oppgaver. I tillegg kommer alle miljøargumentene, de sikkerhetspolitiske argumentene og helseargumentene, som jeg nå har gått gjennom.

Jeg kan nevne at et forslag reist av Fremskrittspartiet i Nordisk Råd om en felles nordisk satsing på forskning og utvikling av thoriumkraft ble behandlet i den relevante komiteen i Nordisk Råd 24. september 2008. Da fikk forslaget kun Fremskrittspartiets stemme.

For oss i SV vil det i hvert fall uansett være helt uaktuelt å satse på thorium. Vi vil heller at full trøkk på ny fornybar energi-produksjon, energieffektivisering og energiøkonomisering, pluss CO₂-håndtering.

Erling Sande (Sp) [12:50:07]: Senterpartiet er ikkje tilhengar av ei stortingsmelding om kjernekraft. For det fyrste fører kjernekraftproduksjon vesentlege miljøutfordringar med seg, all den tid avfallsspørsmålet ikkje er løyst – det er ikkje noko teikn til ei løysing med det fyrste, heller ikkje ved bruk av thorium.

Den andre grunnen er tryggleiksrisikoen både ved denne typen produksjon og ved avfallshandteringa. Kort sagt meiner vi i Senterpartiet at det er feil veg å gå. Dette er ikkje eit satsingsområde, og det bør ikkje vere eit satsingsområde for Noreg. Både saksordføraren og representanten Thorkildsen har på ein grundig måte fortalt oss om dei konsekvensane ein slik produksjon kan få.

Eg ser ingen grunn til å ta opp igjen det som tidlegare har vore sagt. Men eg har lyst til å leggje til eit moment til slutt, nemleg behovet for prioritering innanfor energipolitikken. For det er slik at Framstegspartiet ikkje prioriterer innanfor energipolitikken. Dei kjem med stadig nye forslag om meldingar og utgreiingar om alle område innanfor energiproduksjonen. Det er ingen kunst å vere politikar dersom doktrinen til kvar tid er: Meir til alle, alltid. Vi i Senterpartiet trur at politikk handlar om prioritering. Vi meiner at skal Noreg prioritere innanfor energipolitikken, er det den fornybare energiproduksjonen som bør vere vår nisje. Det er den rette vegen å gå for eit land som ikkje berre har sett seg som mål å forsyne eige land med rein energi, men på sikt også bidra til klimaarbeidet gjennom eksport av rein energi.

Gunnar Kvassheim (V) [12:52:17] (komiteens leder): Vi i Venstre synes det er svært viktig at et bredt flertall bestående av alle partiene på Stortinget utenom Fremskrittspartiet i innstillingen sier et klart nei til kommersielle kjernekraftverk i Norge. Det er også viktig at flertallet begrunner sin motstand med både sikkerhetsrisikoen, miljøaspektene og problematikken knyttet til lagring av atomavfall.

Også en samlet miljøbevegelse tar sterk avstand fra satsing på kjernekraftverk i Norge. Dette inkluderer kjernekraftverk basert på thorium som brensel, fordi dette ikke i særlig grad skiller seg fra konvensjonell kjernekraft. Venstre tok initiativet til en samling av miljøorganisasjonene i Norge, som endte opp med en felles uttalelse hvor de gikk kraftig imot kjernekraftverk i Norge. Inga Marte Thorkildsen har på en god måte referert det som var begrunnelsen i den felles uttalelsen fra disse miljøorganisasjonene, og jeg slutter meg fullt og helt til den.

Jeg har også lyst til å gi saksordføreren, Asmund Kristoffersen, ros for at han på en god måte har redegjort for komitéflertallets innstilling. Det er god sammenheng i det representanten Kristoffersen over lang tid har arbeidet med innenfor dette feltet. Det går både på den norske politikken og på vårt engasjement i forhold til Sellafield, som er en del av en helhetlig politikk som Venstre slutter seg til. Innstillingen avklarer at den politikken som lenge har vært ført på dette området, fremdeles ligger fast. Vi er tilfreds med det, for det har vært enkelte som har forsøkt å nytte anledningen til å så tvil om denne grunnholdningen fortsatt var på plass. En har pekt på at det var satt ned et thoriumutvalg, en har pekt på at StatoilHydro hadde et engasjement, og at Statoil hadde et engasjement i selskap som arbeidet med kjernekraft. Det har skapt en usikkerhet som nå er ryddet av veien av et solid flertall.

Jeg er enig med representanten Sande i at det viktige klima- og energipolitisk er hva slags rolle Norge kan spille som betyr noe utover landets grenser, og på hvilke områder vi har spesielle forutsetninger for å gjøre en jobb som blir viktig. Det er definitivt ikke innenfor kjernekraft. Det er innenfor to hovedområder: Det er innenfor CO₂-håndtering og -deponering, og det er innenfor marin energiproduksjon. Der kan vi gjøre noe som det skinner av, og som får betydning langt utover landets grenser. Vi kan bygge opp det som kan danne grunnlaget for et industrielt eventyr knyttet til ren energiproduksjon og håndtering av CO_{2 ,} noesom etterspørres i store deler av verden. Det er her vi bør bruke våre menneskelige ressurser. Det er her vi bør bruke våre teknologiske og økonomiske ressurser. Vår målsetting må være å få en stor nettoeksport av ren energi og samtidig bygge opp en leverandørindustri som er på linje med den industrien en har knyttet til olje- og gassvirksomheten.

Det er blitt forsøkt framstilt som om det var et nytt momentum, en ny situasjon, da denne thoriumdebatten ble reist. Det ble framstilt som om thorium var en potensiell gullgruve for Norge. Dette framstod som et luftslott. Det kan vises til NGUs vurdering av dette, hvor konklusjonene er krystallklare: Ressursene er ikke kommersielt utnyttbare, og dersom det hadde blitt bygd et thoriumkraftverk i Norge, måtte man ha importert brenselet fra utlandet.

Venstre er tilfreds med at flertallet på Stortinget deler den grunnholdningen Venstre hele tiden har hatt i denne saken. Det er entydig og klart slått fast at det ikke er aktuelt å ta kjernekraft kommersielt i bruk i Norge. Det er andre områder vi skal satse på for å gjøre en jobb for å skaffe energi til vår del av verden.

Statsråd Terje Riis-Johansen [12:56:40]: Thoriumutvalgets rapport gir ikke grunnlag for verken å støtte eller avvise thorium til energiproduksjon på lang sikt. Ifølge rapporten er det usikkerhet rundt de norske thoriumforekomstene og verdien av dem. Thorium til bruk i kjernekraftproduksjon eliminerer ikke problemet med radioaktive restprodukter, men avfallsproblemet vil antakelig være noe mindre enn ved uranbaserte løsninger. Det gjenstår betydelig forsknings- og utviklingsarbeid før thoriumbasert kjernekraft kan bli en realitet.

Jeg mener at Thoriumutvalgets rapport ikke gir grunnlag for at dagens politikk på kjernekraftområdet skal endres. Det betyr at det ikke er aktuelt å legge til rette for å bygge kjernekraft i Norge. For å møte klimautfordringene på energiområdet bør vi i Norge heller konsentrere oss om og styrke innsatsen innenfor karbonfangst og -lagring, fornybar energi og energieffektivisering enn å satse på det som vil være et nytt område for oss, altså kjernekraft. Jeg kvitterte ut denne problemstillinga gjennom brevet jeg sendte energi- og miljøkomiteen den 6. november i år som svar på det nå behandlede representantforslaget. Jeg mener det vil være uhensiktsmessig ressursbruk å sette i gang et omfattende meldingsarbeid om bruk av kjernekraft i Norge når det er bred politisk enighet om å avvise kommersiell bruk av konvensjonell kjernekraft i Norge. For de fleste partier dreier politikk seg om å prioritere. Jeg synes det aller viktigste nå er å gjøre mer på fornybar energi i forhold til den nye energiproduksjonen, som skal opp.

Kjernekraft er imidlertid en viktig del av verdens energibalanse i dag, også i Europa, og en rekke land ser på mulighetene for å trappe opp sin satsing på dette. I tillegg ser flere andre land som ikke har kjernekraft i dag, på mulighetene for å bygge kjernekraftanlegg. For at Norge skal være oppdatert på kjernekraftområdet og bidra til sikkerhets- og avfallsforskning, er det viktig at vi opprettholder kompetansen på det vi har jobbet med på dette området over år.

Norge er i dag et såkalt tredjeland innenfor Euratom-programmet, hvilket betyr at vi deltar på prosjekt-til-prosjekt-basis i programmet. Om lag 6 mill. kr har vært satt av årlig til den norske deltakelsen. Kostnaden for et fullt norsk medlemskap i Euratom er anslått til om lag 90 mill. kr pr. år. Som tredjeland har vi adgang til å delta i forskningsprosjekter på områder av særskilt interesse for Norge. Jeg kan derfor ikke se at vi i den nåværende situasjon er tjent med fullt medlemskap i Euratom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:59:22]: Det er egentlig litt trist å registrere hvilken utvikling denne saken har fått i Regjeringen. Fra å ha en statsråd i 2006 som hadde noen tanker om verdens energiforsyning og om hvor viktig det var med energikilder som kunne bidra, og dermed se et potensial der Norge har spesielle ressurser, spesielle forekomster, har en nå gått over til nesten ikke i det hele tatt å bry seg om temaet, men tvert imot kun se på tiltak innenfor egne grenser. Jeg ser gjerne at vi gjør mer på fornybar energi. Regjeringens resultater så langt viser at det er gjort svært lite, så her må det absolutt gjøres et arbeid. Men det betyr jo ikke at ikke den kompetansen som tross alt eksisterer i Norge på dette, de ressursene som finnes, også bør kunne utnyttes bedre i denne sammenheng. For å opprettholde kompetansen viser en til at en jobber selektivt med Euratom på enkelte saker, men det er også viktig at vi har kompetente folk i Norge som kan være med og bidra her. I dag er det én hovedfagstudent i kjernekraftrelatert arbeid ved Universitetet i Oslo.

Hvordan ser statsråden for seg at vi i framtiden skal ha kompetente folk som kan jobbe med denne type spørsmål?

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:00:40]: Jeg har ikke noen ytterligere kommentarer til det utover det jeg sa i mitt innlegg, at vi har noen miljøer i dag som jobber noe med dette, basert på, jeg holdt på å si, de begrensede tradisjonene vi har innenfor kjernekraft. Det er tenkt videreført, men utover det har ikke jeg noe mer å tilføre den debatten nå.

Det jeg mener er det viktige rundt den debatten som tas opp i dag, er prioriteringsspørsmålet rundt dette. I dag har vi startet å diskutere energieffektivisering, som Stortinget er opptatt av. Sist onsdag under spørretimen i Stortinget var det utbygging av vindkraft som var på dagsordenen – jeg ser ikke bort fra at vi kommer til å diskutere vannkraft seinere i dag. Jeg mener det er nødvendig for å si ja til noe, og virkelig i praksis prioritere noe, må en også si nei til noe. Jeg mener, hvis en skal ta for seg det overordnede, at vår mulighet til å bidra til å løse verdens energi- og klimautfordringer er betydelig større ved å jobbe på karbon, fangst og lagring, ved å jobbe på vannkraftsida, og også mer på vind framover, enn ved å begi seg inn på et område hvor Norge ikke har noen spesielle fortrinn, ikke har noen spesiell kompetanse.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk. Dei talarar som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:02:23]: Det kunne vært verdt å stille flere spørsmål også, men med en statsråd som åpenbart ikke ønsker å diskutere temaet, har det ikke noen hensikt å tvinge ham til å stå på talerstolen.

Ser en på IEAs rapport om hvordan en skal nå målet på 450 ppm, er potensialet som kjernekraft representerer, viktigere enn potensialet som CCS representerer, for å kunne nå det målet. Det gjør at Norge burde ha en egen interesse for dette. Vi har miljøer i dag som er flinke, vi har miljøer som jobber for Sverige. Men det en ser bort fra, er at disse miljøene begynner å bli ganske gråhårede. Det innrømmer de selv. Da det ble lansert en bok om thorium forrige mandag, bekreftet bransjen at de trenger påfyll av unge folk som har kompetanse, som har en vilje og et ønske om å drive med dette. Det ser en når en reiser rundt på universitetene, at det er en betydelig mengde unge folk som synes dette er spennende, som vil være med og bidra, ikke fordi de har en visjon om å bygge dette i Norge, men fordi dette som en internasjonal bransje er så viktig for den totale energiforsyningen at det er viktig å få utviklet den. Fordi en i Norge har mange perspektiver på miljø, på avfallshåndtering og på sikkerhet, har vi de holdningene som også gjerne trengs for å bidra til at det går i den retningen som vi ønsker, framfor at vi setter oss til side og sier at dette ønsker vi ikke å ha fingrene borti i dette hele tatt. Det er veldig passivt og veldig trist, og det er nesten slik at en ikke kan ta de som står og snakker høyest om faren ved klimaendringer på grunn av CO₂-utslipp, helt på alvor, når de skal legge ned dagens olje- og gassvirksomhet i Norge, som IEA sier bør opprettholdes, og ikke skal kikke på kjernekraft, ikke skal kikke på vannkraft i Norge av betydning, og ikke har klart å få andre fornybare energisystemer på plass som utløser investeringer.

Så til Statens strålevern: Jeg snakket med dem som laget rapporten i Statens strålevern, i motsetning til andre i debatten som gjerne bare har sett på NRK. Statens strålevern tok ikke stilling verken for eller mot kjernekraft. Det var ikke slik at de sa at dette var like ille uansett om det var thorium eller uran. De sa bare at det var likt. Men det kan være like lite farlig, eller det kan være like mye farlig. Statens strålevern ser åpenbart ikke noen sikkerhetsrisiko i det som en driver på med i Finland. Derfor synes jeg det er ganske feigt av SV å tillegge Statens strålevern meninger de ikke har. Når den norske regjering ikke ser problemet med kjernekraftverk i Finland, hvorfor kan en da påstå at Statens strålevern synes det er farlig med kjernekraft i Norge, og i det hele tatt farlig å se på kjernekraft i Norge? Det er også verdt å merke seg at Statens strålevern ikke tok utgangspunkt i et moderne thoriumbasert kjernekraftverk, men de tok utgangspunkt i en vanlig reaktor, der litt uran var erstattet med thorium, men ellers var alt likt. Da er det jo ikke rart at en får de samme resultatene, for da er det akkurat den samme teknologien en bruker. Det viser at debatten trenger et kunnskapsnivå som er høyere enn det vi har hatt i dag.

Asmund Kristoffersen (A) [13:05:40]: Det hadde jo vært av betydning om representanten Ketil Solvik-Olsen faktisk sa hva han mente, om det var viktig med atomkraft eller ikke. I sitt hovedinnlegg bagatelliserte han sitt eget forslag ved å si at flertallet ville gjøre denne saken til en debatt for eller mot atomkraft. Ja, flertallet må jo ta forslaget og begrunnelsen for forslaget på alvor. Det er det vi har gjort, derfor har vi behandlet det i komiteen. Forslagsstilleren begrunnet jo i sitt innlegg behovet for atomkraft med å vise til hva som skjer i andre land, og også profetere at vi i framtiden trolig vil bli avhengig av atomkraft.

Så etterlyste han også satsing på kunnskap omkring kjernekraftteknologi og fullt medlemskap i Euratom. Statsråden svarte helt forbilledlig på hva som der skjer, og viste til den kunnskapen vi har i Norge gjennom aktivitetene til Institutt for energiteknikk ved reaktoren i Halden og på Kjeller. Så i den grad Norge måtte ha interesse av å delta i dette arbeidet, kan jo vi som tredjeland, som det var nevnt tidligere her, delta med de prosjektene som vi vil, innenfor f.eks. strålevern, avfallshåndtering og sikkerhet.

Jeg har ikke noe behov for å forsvare tidligere statsråder på olje- og energisektoren, men verken tidligere statsråd Enoksen eller tidligere statsråd Haga har her i stortingssalen – jeg har verken sett det i referater eller hørt det selv – sagt noe i retning av at vi skal bruke ressurser på atomkraft og på thoriumforskning.

Så synes jeg det er veldig beklagelig, enten det blir sagt i denne salen eller ellers, at atomkraft skal være svaret på verdens klimautfordringer. Jeg synes det er trist fordi det er en retorikk som viser en total mangel på det som er hovedproblemet med atomkraft. Det er ikke selve driften, selv om jeg i mitt innlegg viste til eksempler på veldig farlige ulykker, men det er håndteringen av avfallet som er det store problemet for ettertidens generasjoner, som vi bærer med oss gjennom hundretusen år. Det er det som gjør at flertallet her slett ikke vil gå inn på dette som en vei, men mener at vi i Norge har helt andre muligheter til å sørge for sikker energiforsyning enn atomkraft.

Tord Lien (FrP) [13:09:02]: En betydelig andel av regjeringspartienes representanter prøver å gjøre dette til en debatt om ja eller nei til atomkraft. Det er det jo ikke. For det er ikke noen alternativer som kan erstatte dagens atomkraftproduksjon i verden. Vårt naboland i øst, Finland, har allerede satt i gang med ett prosjekt og er i ferd med å sette i gang enda ett. Det er helt åpenbart for alle at Sverige også kommer til å gjøre det.

I motsetning til mange av dagens talere mener man altså i Sverige og Finland, som har ganske like politiske systemer som oss, og som stiller de samme kravene til sikkerhet i miljøspørsmål som oss, at man har funnet den endelige løsningen på avfallsproblematikken. Så å avvise dette helt uten videre synes ikke jeg er rett.

Tidligere statsråd Enoksen var ikke opptatt av atomkraft, sies det. Det kan man kanskje hevde, men jeg vil være helt uenig i det, for Enoksen stod altså i denne salen, etter press fra bl.a. Fremskrittspartiet, og sa at nå hadde han snudd i spørsmålet om thorium og satt ned et thoriumutvalg, som har brukt betydelig tid og ressurser, også skattebetalernes penger, til å jobbe fram et notat om thorium der man i stor grad stiller seg positiv til forskning på atomkraft.

Så er det jo sånn at representantene fra regjeringspartiene veldig ofte viser til FNs klimapanel. FNs klimapanels leder, atomforskeren Pachauri fra India, har jo sagt at atomkraft vil være en vesentlig del av løsningen på verdens klimautfordringer – et synspunkt som også er delt av Hans Blix, som gjentatte ganger i andre sammenhenger blir sitert av regjeringspartienes medlemmer. Atomkraft vil altså være en vesentlig del av løsningen på verdens klimautfordringer, sier disse folkene. Jeg er helt sikker på at rensing av gasskraft aldri kommer til å bli en vesentlig del av løsningen på verdens klimautfordringer.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 914)