Presidenten: Etter ønske fra miljø- og energikomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [20:05:12] (ordfører for saken): Det er egentlig en ganske stor sak som behandles i dag. All honnør til forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti som har tatt opp denne saken. Den kommer til å øke i aktualitet og omfang fremover også.

Jeg vil si at det er tilsynelatende ganske bred enighet i denne salen om tilnærmingen til de politiske løsningene, men vi skiller lag ved at det er to av opposisjonspartiene som står bak forslaget som fremmes i saken. Forslaget er motivert ut fra at vi har ikke hatt noen stortingsmelding til politisk behandling i Stortinget om avfallsproblematikken siden 1991. Med den oppmerksomhet og de problemer avfallsmengden gir også i Norge, mener opposisjonspartiene at det kunne vært meget formålstjenlig å foreta en bredere tilnærming til spørsmålet enn det som er gjennomført i presentasjonen i statsbudsjettet for 2009. Man kan ikke med all verdens form for velvillighet si at dette bærer preg av å være noen helhetlig gjennomgang av saken.

Den store utfordringen er at vi har nær 1 million tonn biologisk nedbrytbart avfall som må behandles på en annen måte fra 1. juli neste år. Det er ingen tvil om at selv om de som sitter rundt i landet med ansvar for håndtering av avfall, burde være relativt godt forberedt på at forbudet mot deponering kommer til å tre i kraft, vil vi ikke være i stand til å håndtere denne utfordringen. Selv om alle planlagte anlegg skulle se dagens lys, ville vi likevel ha en underkapasitet til å håndtere nedbrytbart avfall når fristen løper ut. Det er vår store utfordring.

Ett forhold er at vi har et klimaforlik i Stortinget på dette området, hvor målsettingen selvfølgelig er å få redusert de klimagassutslippene som avfallsdeponiene representerer i Norge i dag, som er på mellom 2 pst. og 3 pst. Den andre utfordringen er selvfølgelig også å kunne nyttiggjøre seg den energien og det energipotensialet som nedbrytbart avfall representerer i Norge.

Men vi hadde kanskje også stått oss på å få en litt større og bredere debatt om håndtering av avfall i Norge, om forbrukeratferd, produsentansvarsordninger, hvordan EU håndterer sine avfallsproblemer, hva slags planer de har, og hvordan de nasjonalt griper fatt i disse utfordringene, fordi vi har en utvikling i mengden avfall i Norge som er betydelig, og den er bedrøvelig. Vi har siden 1995 hatt en vekst i husholdningsavfallet i Norge på hele 71 pst. Vi hadde en vekst i husholdningsavfallsmengden i Norge forrige år på over 6 pst., og det er betydelig. Vi bør ikke ha ambisjoner om at verden skal utvikle seg slik.

Jeg vil også understreke at vi må se på avfall som en energimulighet. Hvis vi lykkes i å skape den politikken som bør skapes på dette området, har vi en energiressurs av rang som må utvikles. Det betyr at de krefter, regionale og lokale, som sitter med ansvaret på dette området, må ta grep. Hvis ikke vil vi se at vi ikke kommer til å lykkes på avfallsproblematikkens område og heller ikke i å utnytte energipotensialet. Da kommer vi til å se tapte muligheter, og vi kommer til å se at vi fortsatt må eksportere avfall ut av landet, som andre land, fortrinnsvis Sverige og Danmark, og muligens Finland, kommer til å utnytte i energiformål. Derfor understreker jeg bare at skal vi lykkes på dette området, avhenger det av at vi greier å nyttiggjøre energien i biologisk nedbrytbart avfall. Lykkes vi der, har vi også lyktes med å redusere klimagassutslippene i Norge, som vi alle sammen har som formål.

På denne bakgrunn tar jeg opp det forslaget som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ivar Kristiansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marianne Marthinsen (A) [20:10:37]: Jeg vil først og fremst gi uttrykk for at jeg mener det er bra at vi får en debatt om avfallspolitikken i Stortinget. Det er et politikkfelt som ofte ikke får den oppmerksomheten som det fortjener, tatt i betraktning hvor viktig avfallshåndteringen er både for trivsel, levekår, miljø og klima. 2,5 pst. av de samlede norske klimagassutslippene stammer fra avfallsdeponier. Det er betydelig.

Et av de langsiktige målene som ligger til grunn for avfallspolitikken vår, er at veksten i avfallsmengden skal være vesentlig mindre enn den økonomiske veksten. Det er bare å erkjenne at det har vi ikke klart. Til nå har avfallsmengden vokst omtrent i takt med BNP-veksten, og utviklingen er spesielt ille i husholdningssektoren. Saksordføreren viste helt korrekt til at husholdningenes avfallsmengde har vokst med 71 pst. siden 1995. Det sier noe om at vi trenger å fokusere ikke bare på forbrenning og energigjenvinning, som forslagsstillerne er opptatt av, men også på avfallsforebygging.

Vi lever i et samfunn hvor bruk-og-kast-holdningen er utbredt, og selv med den best tenkelige avfallshåndtering er det et problem med både praktiske, miljømessige og mer etiske sider. Jeg er veldig glad for at Miljøverndepartementet i tiden framover kommer til å ha et særlig fokus på nettopp det. Det er bl.a. satt av en egen post til et prosjekt for avfallsforebygging på statsbudsjettet.

Så er det også slik, og det er det litt viktig å huske på, at materialgjenvinning har større klimaeffekt enn forbrenning med energigjenvinning, og det er viktig å ha det perspektivet med seg når man diskuterer rammebetingelsene for energigjenvinning.

Så er vi fra flertallets side selvfølgelig opptatt av deponiforbudet og konsekvensene av det. Deponiforbudet har vært forberedt lenge. Jeg er veldig glad for at det ble en del av klimaforliket, at det fikk et eget punkt der, og at den brede oppslutningen om forbudet ble formalisert på den måten. Selv om man kan problematisere noen konsekvenser som oppstår gjennom innføringen av et slikt forbud, er det viktig å få sagt at deponiforbudet i seg selv er et utrolig viktig og effektivt klimapolitisk virkemiddel.

De beregningene som er gjort, viser at klimagassutslipp fra deponi vil bli redusert med opp mot en tredjedel innen 2016.

Så vet vi at behandlingskapasiteten er avgjørende for å oppnå full klimaeffekt. Det sier seg selv. Det er forventet, og det er helt riktig, som forslagsstillerne påpeker, at det vil være mangel på behandlingskapasitet idet deponiforbudet trer i kraft. Men forbudet har vært varslet lenge, og som et resultat av det er det mye ny forbrenningskapasitet under utbygging og planlegging. Antakelig vil vi ha nok behandlingskapasitet i løpet av tre–fire år.

Når det er sagt, så vil vi fra flertallets og Arbeiderpartiets side understreke hvor viktig det er at Regjeringen følger med på utviklingen og setter i verk ytterligere tiltak for å øke behandlingskapasiteten, hvis det viser seg at det blir nødvendig. Det er overhodet ikke ønskelig med en situasjon hvor store mengder avfall eksporteres ut av landet.

Så er vi også opptatt av at en ny vurdering av avgiften på deponering av avfall er helt nødvendig, og jeg er glad for at Regjeringen vil komme tilbake til akkurat det spørsmålet i revidert nasjonalbudsjett til våren.

Så til slutt: Forslagsstillerne er opptatt av produsentansvarsordningene. De er viktige. De er opptatt av at ordningene må gjennomgås og reforhandles. De er blitt ti år gamle nå, og det er allerede i gang et arbeid med det. Det er blitt gjort en vurdering av dem, og jeg tar det som en selvfølge at den vurderingen blir fulgt opp og fører til at avtalene blir oppdatert, om det trengs.

Tord Lien (FrP) [20:14:47]: Jeg har litt krutt igjen, selv om jeg brukte mye på rovdyrene!

Jeg har lyst til å takke forslagsstillerne for at vi fikk sjansen til å diskutere dette i dag. Jeg synes også at saksordføreren skal ha honnør for en meget ryddig og grundig gjennomgang. Avfallspolitikk er viktig. Deponiforbudet har bred oppslutning, men for en del av landet medfører det til dels store utfordringer.

Hvis vi ser dette i lys av det saksordføreren var inne på, at sist vi diskuterte dette i Stortinget, var tidlig på 1990-tallet, synes jeg Marthinsen er passiv når hun sier takk til forslagsstillerne for at vi får sjansen til å diskutere dette. Det vi gjør i dag, er å diskutere et Dokument nr. 8-forslag der et stort mindretall, men dog et mindretall i denne sal ønsker å gi en retning for avfallspolitikken. Svaret fra Regjeringen er: Nei, dette har egentlig ikke Stortinget noe med. Dette løser vi best selv. Hvis vi ser dette i sammenheng, synes jeg ikke det henger helt på grep. Jeg og Fremskrittspartiet mener at det er behov for en stor og bred gjennomgang av avfallspolitikken, en gjennomgang som jeg mener hadde fortjent at Regjeringen inviterte til aktiv deltakelse fra mindretallet i Stortinget.

Det er tre byer som har god kontroll, og har kommet veldig langt, og som vi har mye å lære av. Dessverre er bare to av de tre byene styrt av Fremskrittspartiet. Det er Fredrikstad og Oslo. I tillegg må jeg nevne Trondheim. Dette er byer som har kommet langt når det gjelder biogass og fjernvarme, og som kan være en rettesnor for de kommunene som nå er nødt til å komme etter.

Jeg skal ikke prate lenge. Jeg skal bare si litt om enerett. Fremskrittspartiet er et parti som er veldig opptatt av markedsløsninger, og markedsløsninger også i avfallsbransjen bør være regelen snarere enn unntaket. Men vi er altså ikke villige til å gå så langt at vi ønsker å si at muligheten til å innvilge enerett bør fjernes. Det står omtalt i innstillingen. Jeg har lyst til å peke på både forbrenningsanlegget i Kristiansand, som er på plass, og forbrenningsanlegget i Tromsø, som er i ferd med å komme på plass, nettopp fordi man hadde mulighet til å innvilge enerett. Så får man håpe at lokalpolitikerne er i stand til å velge kostnadseffektive løsninger likevel. Men inntil vi får på plass et alternativ, mener Fremskrittspartiet at muligheten for enerett må være til stede også i framtiden.

Så har jeg lyst til å knytte noen ytterst få kommentarer til produsentansvarsordningen. Det handler ikke så mye om forbrenning og den type ting, som er hovedtemaet i dag. Når det f.eks. gjelder bilvrak, som omfattes av dette, er situasjonen i ferd med å komme ut av kontroll. Så en bred gjennomgang av produsentansvarsordningen som gjelder en hel rekke forskjellige produkter, er nok på sin plass. Jeg hadde håpet at Stortinget skulle få delta også i den debatten, men det får vi altså ikke. Det er likevel grunn til å oppfordre statsråden til å gjennomføre en slik gjennomgang.

Representanten Marthinsen sier noe viktig, at materialgjenvinning er fornuftig. Der kommer man til produsentansvarsordningen, for materialgjenvinning gir ikke bare størst ressurseffekt, men har selvfølgelig helt åpenbart størst miljøeffekt. Derfor er det viktig at produsentansvarsordningene fungerer tilfredsstillende – ikke bare fordi vi har gitt ansvaret til noen private, som selvfølgelig vi mener er fornuftig – og at vi tar vårt ansvar og følger opp her.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [20:19:06]: Jeg hadde egentlig tenkt å si veldig mye av det som Marianne Marthinsen sa. Det er ikke nødvendig at vi gjentar oss sjøl hele veien, i hvert fall ikke når det begynner å bli seint.

Jeg har lyst til å understreke behovet for å få til en bedre avfallsforebyggende politikk. Det er ikke noen enkel sak. Det er egentlig et veldig stort spørsmål. Det handler om hele vår forbrukskultur. Det handler om økonomisk vekstpolitikk. Det handler om hva vi anser som produktivitet. Og det handler om vårt forhold til ting og til ressursene rundt oss, vår plass i verden og om fordelingspolitikk, særlig i forhold til det internasjonale perspektivet. I disse tider med finanskrise der mange politikere og land er engasjert i å prøve å finne en vei ut av den, bør avfallsbildet også være en del av diskusjonen. Hvordan kan vi få til en ny retning i verden som sørger for at vi får et annet forbruk av jordas ressurser? Slik vi lever nå, er ikke bærekraftig.

Jeg har lyst til å ta opp et par problemstillinger. Det ene er knyttet til biogass. Det er veldig spennende hva som blir resultatet når vi får deponiforbudet. Det er et veldig viktig grep som blir tatt, og som Marianne Marthinsen sa, er det jo noe vi ble enige om i klimaforliket, og som alle, unntatt Fremskrittspartiet, ønsket seg. Jeg mener at det også er et godt eksempel på at et nei til noe, kan bli til et ja til noe annet, at klima- og miljøpolitikk med klare krav om en aktiv stat som er inne og sier hva man ønsker seg, bidrar til både innovasjon og omstilling og nye muligheter i den andre enden, også til å tjene penger.

Det vi ser nå, er at bl.a. nye fjernvarmeanlegg blir planlagt mange steder som en direkte konsekvens av at det forbudet kommer til å komme. Vi ser også andre typer initiativ som er veldig interessante. Fagforbundet og Transportarbeiderforbundet, bl.a., har vært veldig aktive for å se på muligheten for å bruke biogass fra avfall. Biogass har en CO₂-reduksjon på 90 pst. og er en kjent teknologi i dag. Det kjøres en del busser både i Sverige og Østerrike med biogass som drivstoff. Og som også representanten Tord Lien var inne på, er det et prosjekt gående i Fredrikstad, som helt korrekt er styrt av Fremskrittspartiet. Det gleder meg at også Fremskrittspartiet kan ha en fornuftig politikk på dette feltet innimellom. Der har de seks busser, en renovasjonsbil og noen småbiler som går på biogass fra det som kalles Frevar, altså Fredrikstad vann-, avløps- og renovasjonsforetak.

Det som er poenget, er at når det bygges renseanlegg, bør de utnyttes. Ifølge Stein Gulbrandsen i Fagforbundet, som har tatt kontakt med oss en del ganger angående dette, er det sånn at hvis vi styrer kloakkslam, matavfall og våtorganisk jordbruksavfall til råtnetanker på renseanleggene, vil vi kunne drive all lokal tungtransport med biogass. Også miljøstiftelsen Zero er veldig opptatt av dette. De mener at det er viktig å styre dette inn mot tungtransporten. Det er særlig der vi kan nyttiggjøre oss dette, for det er ikke nok biogass til at vi pøser det inn på hele flåten.

Stein Gulbrandsen sier også at en sånn politikk vil kunne gi et redusert CO₂ -utslipp på om lag 3 pst. I tillegg har det andre gode miljøeffekter, som bortfall av partikkelutslipp og støysvake busser, som også er viktig – vi har et støymål som er veldig ambisiøst, og som er vanskelig å nå, i hvert fall med den veksten i ordinær biltrafikk som vi ser. Så jeg håper at miljøvernministeren vil se nærmere på det initiativet og hvordan vi kan få ekstra trøkk på den utviklinga.

Så vil jeg også nevne at medlemmene fra de rød-grønne i komiteen hadde et møte med noe som kalles for NICE, Nordic Initiative Clean and Ethical, som kunne fortelle oss at hver dag samler Fretex i Oslo-regionen inn 17 tonn tekstilavfall – 17 tonn! Det er ekstreme mengder og sier noe om forbruket av klær også. Moteindustrien og tekstilindustrien er av de store miljøforurenserne i verden, og vi er opptatt av at vi også skal ta noen grep på det feltet. Det handler også om arbeidsvilkår for fattige mennesker i fattige deler av verden.

Det blir spennende å se når Statens institutt for forbruksforskning skal se på hvordan vi kan bruke tekstilavfallet som en ressurs, hvordan dette utvikler seg. Der skal også NICE være involvert i arbeidsgruppa. Poenget er i hvert fall at en avfallspolitikk ikke bare må handle om hvordan vi skal nyttiggjøre oss avfallet som ressurs, men også om at vi skal forebygge mengden avfall.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [20:24:20]: Aller først har jeg lyst til å takke for hyggelige ord for at Kristelig Folkeparti setter denne saken på dagsordenen. Jeg tror det er viktig at vi diskuterer dette sakskomplekset.

I klimaforliket stadfestet vi at det skal innføres et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall. Regjeringen har varslet at deponiforbudet vil tre i kraft 1. juli neste år. Kristelig Folkeparti står helhjertet bak deponiforbudet og tror det kan bli et effektivt virkemiddel for å redusere norske klimagassutslipp – hvis det ikke gis altfor mange dispensasjoner.

Bakgrunnen for forslaget som vi behandler i dag, er at Kristelig Folkeparti er bekymret for at Regjeringen ikke benytter den muligheten som deponiforbudet gir oss til å gjennomgå virkemiddelbruken. Avfallsbransjen varsler en til dels betydelig mangel på alternativ behandlingskapasitet fra det tidspunktet deponiforbudet trer i kraft. Fra 1. juli 2009 vil nær 1 mill. tonn avfall måtte behandles på en annen måte enn ved deponering. Denne kapasiteten finnes ikke i dag.

Ifølge Avfall Norge foreligger det planer om utbygging av ny behandlingskapasitet for ca. 600 000 tonn avfall fram mot 2011. Med et behov på 1 mill. tonn fra 1. juli er det en manko på 400 000 tonn. Med mindre Regjeringen nå kommer opp med forslag til bedre rammebetingelser, er sannsynligheten stor for at deponeringsforbudet i første rekke vil medføre en storstilt avfallseksport til utlandet. Det vil også komme et stort antall søknader om dispensasjon fra forbudet, som igjen vil undergrave selve formålet. Det er jo slik at vi allerede i dag eksporterer avfall fra Norge til våre naboland tilsvarende ett trailerlass i timen – hver time i døgnet. Regjeringen er klar over dette, for de skriver selv dette i statsbudsjettet for 2009. Men det hjelper ikke å være klar over det, man må også gjøre noe med det. Ordtaket «Bedre føre var enn etter snar» mener jeg passer godt i dette tilfellet.

Kristelig Folkeparti mener at en innføring av deponiforbudet bør utnyttes til å dra i gang en storstilt satsing på avfallsbasert energiproduksjon i Norge. Deponiforbudet bør bli en utløsende faktor for å øke satsingen på energiutnyttelse, utsortering, biologisk behandling og materiellgjenvinning av avfallet vårt. Da trengs det mer konkurransedyktige rammebetingelser enn dem vi har i dag. Det er på denne bakgrunn vi ønsker at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av norsk avfallspolitikk – i lys av de klimautfordringene vi står overfor, og deponiforbudet. Vi mener at det bør etableres konkurransedyktige rammebetingelser for en miljøvennlig avfallsbehandling, og at avfallsregimet må revideres i lys av klimapolitiske målsettinger som vi i dag har, og som vi ikke hadde på den måten på 1990-tallet.

Enerett på behandling av avfall må opprettholdes som et virkemiddel for å bygge opp nødvendig behandlingskapasitet i Norge. Jeg mener også at vi må vurdere kvoteregulering eller eksportforbud for blandet kommunalt avfall for å sikre utnyttelse av ressursene i Norge. Økt bruk av produsentansvar innenfor nye bransjer og produktgrupper bør også vurderes.

I innstillingen viser regjeringspartiene til en gjennomgang i statsbudsjettet for 2009. Etter min vurdering er dette langt fra en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken. Det er snarere et tilfeldig utvalg av aktuelle avfallspolitiske saker uten at disse settes i en større sammenheng.

Som det er sagt tidligere i denne debatten, har vi ikke hatt en systematisk og helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken siden 1990-tallet, da Thorbjørn Berntsen var miljøvernminister. Spørsmålet blir da: Skal vi vente og se, eller handle nå? Jeg må si at jeg ser fram til statsrådens innlegg, for jeg håper og tror at statsråden har et engasjement på dette området, som han har på en del andre områder, og at han vil bruke engasjementet til å tilrettelegge bedre rammebetingelser på et viktig område.

Erling Sande (Sp) [20:29:12]: Riktig avfallshandtering i Noreg gjennom kjeldesortering og gjenvinning av avfall vil kunne spare samfunnet for betydelege ressursar og samtidig gje store klima- og miljøgevinstar. Avfallspolitikken i Noreg må byggje på eit prinsipp om at avfall kan gjerast om til materiale for gjenbruk i nye produkt og i energiproduksjon.

Materialgjenvinninga gjev råstoff til industrien, og forbrenning av restavfall gjev energi som kan brukast i fjernvarmeanlegg. Vi kan forhåpentlegvis bruke avfall til transport i framtida. Det sentrale her vil vere å tenkje heilskapleg for å få ei effektiv og mest mogleg miljøvennleg handtering frå forbrukar leverer frå seg avfallet, fram til ferdig behandling i sluttleddet. Det vil undervegs i dette kretsløpet vere viktig å ta ut eventuelle miljøgifter gjennom destruksjon eller trygg deponering. Eit hovudproblem er at sjølv om avfallsmengda blir behandla betre no enn før, aukar den totale avfallsmengda betydeleg. Dette heng i hop med auka forbruk.

Senterpartiet legg til grunn at vekst ikkje handlar om å forbruke meir, men om å forvalte betre. Dei enorme mengdene med avfall som vi som samfunn produserer, er òg ei påminning om den store forbruksveksten vår. Jorda har ikkje berekraft til å gje resten av verda sine innbyggjarar den same velferda som vi har. Det forpliktar oss til å redusere forbruket vårt. Men all den tid vi vel å halde fram med dette forbruket, må vi som eit minimum sikre ei behandling av avfallet som ikkje gjer miljøbelastninga ved forbruket vårt større enn ho treng å vere. Det er derfor viktig å setje inn tiltak for å avgrense forbruksutviklinga. Dette kan vere tiltak som innsamling med tanke på reparasjon og gjenbruk, materialgjenvinning av byggjematerialar, sal av kasserte gjenstandar og klede gjennom ideelle organisasjonar og å redusere unødig bruk av emballasje og eingongsutstyr.

Senterpartiet meiner kommunane må ha renovasjonsansvaret for hushaldningsavfallet. Dette vil sikre husstandane i heile Noreg ein god service. Vi meiner at det er den mest miljøriktige og kostnadseffektive metoden for avfallshandtering. Mange kommunar er medeigarar i interkommunale renovasjonsselskap som spesialiserer seg på avfallshandtering. Vi meiner at hushaldningsavfallet er ei viktig samfunnsoppgåve på linje med andre viktige samfunnsoppgåver som f.eks. vatn og avløp, og vi meiner at kommunane skal ha moglegheit til å vere medeigarar i kommunale eller interkommunale næringsavfallsselskap. Ute i distrikta vil innsamlinga av næringsavfall kunne bli koordinert med innsamlinga av hushaldningsavfall, og det vil vere lite hensiktsmessig å køyre to parallelle løp på dette. Det vil også vere med på å halde kostnadene til levering av avfallet nede, noko som igjen vil kome næringsverksemdene og forbrukarane til gode.

Avfall er altså ein ressurs som vi må vete å utnytte, og god utnytting av avfall er god berekraftig tenking.

Alvhild Hedstein (V) [20:33:01]: Naturressursene er begrensede. Når verdens befolkning øker og flere løftes ut av fattigdom, øker selvfølgelig også presset på naturressursene. Jeg er enig med representanten fra SV – det er faktisk ikke mulig å fortsette med vårt høye ressursforbruk og samtidig tilfredsstille behovet til en voksende og stadig rikere befolkning globalt. Derfor er vi helt nødt til å legge om dagens produksjons- og forbruksmønster slik at ressursene brukes mye mer effektivt. Med dette bakteppet er jo avfallspolitikken svært viktig.

Avfall som bare legges på et deponi, er sløsing, det er ressurser på avveie, og det er en belastning for naturmiljøet. Et mål for avfallspolitikken bør derfor være i så stor grad som mulig å avvikle all tradisjonell deponering. Det har vært bred politisk enighet om å redusere deponering av avfall i Norge. Og mye har skjedd, ikke minst har mange kommuner gjort mye for å øke gjenbruk, gjenvinning og redusere deponering. Derfor har andelen avfall til deponering blitt redusert. Men så er vi jo i den situasjon at den totale avfallsmengden har vokst så mye at også den totale mengden avfall som deponeres, har økt. Norge er derfor langt unna det nivået vi burde være på.

Innføringen av deponeringsforbudet av biologisk nedbrytbart avfall, som kanskje allerede burde vært på plass, men som vi regner med kommer, er viktig, men Venstre mener vi bør vurdere hvorvidt tradisjonelle deponier i det hele tatt kan forsvares.

Så er det riktig som regjeringspartiene har påpekt i salen nå i dag, at vi har et avfallshierarki, og det står ganske hellig, med gjenbruk, gjenvinning, og så er det: Hva gjør man med slutten? Men det er faktisk slik at til slutt ender de fleste produkter på grunn av materialtretthet som avfall, og de ender da i en forbrenningsovn, i tillegg til at mat som vi har begynt å spise på, eller som er bedervet, ikke kan spises igjen. Så det ender altså med at vi har avfall som til slutt havner i – helst – et lukket komposteringsanlegg eller i en forbrenningsovn. Der er det også en ressurs, og det er det vi snakker om i dag. Energiutnytting av varmen og gassen fra disse og liknende moderne anlegg er viktig for å få til den klimanødvendige omleggingen fra strøm til varme, fra fossil olje og gass til bærekraftige løsninger. Det er flere som har nevnt eksempler på noen kommuner som har gjort det – i Fredrikstad går busser på avfallsgass, og vi vet også at her i Oslo planlegges det samme når deponiforbudet trer i kraft. Dette er bærekraftig drivstoff fra avfall og eksempel på at riktig avfallspolitikk også er god klimapolitikk. Men potensialet for slike løsninger er så utrolig mye større.

Venstre mener derfor at det trengs bedre rammebetingelser og incentiver for energiutnyttelse av avfall for at ressursene skal utnyttes optimalt. Konkurransevilkårene for norske aktører i forhold til det øvrige EU/EØS-området må bli mer likeverdige på avfallsområdet. For eksempel har Sverige i dag betydelig bedre rammebetingelser for energiutnyttelse av avfall enn Norge, og vi vet at andre EU-land tilbyr direkte støtte til f.eks. elektrisitetsproduksjon fra avfall, noe det i dag ikke stimuleres tilstrekkelig til i Norge. Særlig vet vi at utformingen av forbrenningsavgiften kan være hemmende. Derfor støtter Venstre forslaget om en offentlig utredning for å foreta en helhetlig gjennomgang av norsk avfallspolitikk i lys av klimautfordringene, og basert på denne fremme en sak for Stortinget med forslag til forbedring av rammebetingelsene for en mer miljøtilpasset avfallshåndtering.

Venstre vil at Norge skal være et foregangsland i miljøvernpolitikken. På avfallspolitikken henger vi etter. Jeg synes det er skuffende at regjeringspartiene ikke slutter seg til opposisjonens forslag om å se avfallspolitikken i sammenheng med bl.a. klimaarbeidet – et arbeid der det er bred enighet om målene, men der vi vet at virkemiddelbruken ikke er tilstrekkelig til å innfri målene.

Regjeringen har også lovet å komme med en egen sak om avfallspolitikken. Flertallet viser til omtalen av avfallspolitikken i statsbudsjettet, noe som ikke kan sies å være en god nok gjennomgang for å få tilpasset virkemidlene slik at de målene vi er enige om både på avfallsområdet og ikke minst i klimapolitikken, virkelig kan nås.

Statsråd Erik Solheim [20:37:49]: La meg også starte med å takke Line Henriette Holten Hjemdal og Kristelig Folkeparti for å sette denne saken på dagsordenen. Avfallspolitikken er ikke av de miljøpolitiske temaene jeg har maktet å engasjere meg spesielt sterkt i personlig, så langt, men det er et område hvor et utmerket embetsverk har gjort en skikkelig god jobb.

Regjeringen la fram en rekke synspunkter på dette i en bred gjennomgang av avfallspolitikken i statsbudsjettet for 2009. Vi vil selvsagt også fortløpende vurdere hele dette feltet. Vi vil komme tilbake til Stortinget med de vurderingene vi gjør, også nye politiske initiativer. Og det er en selvfølge, som det framføres av opposisjonen, at man ser dette i forhold til klimapolitikken. Avfallspolitikk og klimapolitikk er ikke ett og det samme, men de henger tett sammen.

Nå er det mye positivt som har skjedd. Siden 1995 er gjenvinningsgraden i Norge økt fra 50 pst. til nærmere 70 pst. For en god del avfallstyper har vi egne returordninger som drives av næringslivet, hvor man har oppnådd svært gode resultater. Det er positivt at bransjene selv tar ansvar.

Det er også veldig viktig at farlig avfall tas forsvarlig hånd om, og det er derfor positivt at andelen farlig avfall som går til ukjent håndtering, går ned, også på en del områder av innsamling av elektronisk avfall, hvor man har hatt stor vekst i returordningene. Men det grunnleggende problemet på hele området, som ikke minst representanten Hedstein fra Venstre var inne på, er at selv om man har suksess på veldig mange av de avfallspolitiske områdene, hjelper det lite når selve avfallsmengden drastisk øker.

Vi har kommet langt i gjenvinning. Vi har gode ordninger på mange områder. Men det er en dramatisk vekst i alle avfallsmengder som følge av den økonomiske veksten. Det kan selvsagt i en tid med finanskrise midlertidig komme til å endre seg, men det vil likevel ikke forandre de underliggende trendene i retning av stadig større avfallsmengde. Derfor vil Regjeringen i tiden framover ha et stadig økende fokus på avfallsforebygging. I Regjeringens forslag til statsbudsjett er det satt av 3 mill. kr til et prosjekt for avfallsforebygging hvor vi skal prøve ut og vurdere ulike tiltak og virkemidler.

Flere av partiene – SV, Venstre og andre – har vært inne på dette i debatten, og vi vil gjøre det vi kan for avfallsforebygging. Men vi må nok innrømme at det kommer til å bli et svært krevende og vanskelig felt, hvor det ikke er opplagt hva grepene er for å få det til. Desto viktigere er det å ha en tett dialog mellom regjering og storting for å se på hva som kan gjøres, og involvere alle gode krefter i resten av samfunnet i en høyttenkning om hvordan vi skal få det til.

De virkemidlene i avfallspolitikken som vi i dag har, og som vil stimulere til at de miljømessig beste løsningene for håndtering av avfallet blir valgt, er bl.a. avgifter på sluttbehandling av avfall, produsentansvarsordninger for en del avfallsfraksjoner og direkte reguleringer av deponier og behandlingsanlegg.

Flere av talerne har i debatten vært inne på forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall. Det trer i kraft fra 1. juli 2009. Og som Inga Marte Thorkildsen og flere andre har vært inne på: Det er et veldig viktig grep som både får ned avfallsmengden og vil stimulere til nytenkning og økonomisk utvikling på alternative områder.

Det er veldig gledelig at det har vært bred politisk enighet om dette forbudet, og jeg er fornøyd med at vi nå er i ferd med å gjennomføre det. Deponiforbudet vil bidra til betydelige reduksjoner i klimagassutslippene fra deponiene, og det vil samtidig gi bedre rammebetingelser for utnyttelse av ressursene i avfallet.

Statens forurensningstilsyn arbeider med å utvikle veiledningsmateriale som skal være til hjelp i fortolkningen av regelverket. Det vil foreligge på nyåret 2009. Det legges opp til en streng praksis med hensyn til dispensasjoner fra forbudet, og det vil bare bli gitt dispensasjon der hvor det foreligger en plan for hvordan man skal løse problemene over tid, og ikke – så å si – bare til dem som er dårligst i klassen, senest ute eller ikke gjør noe.

Vi er klar over at det vil være mangel på nasjonal behandlingskapasitet når deponiforbudet trer i kraft. Det er imidlertid betydelig ny forbrenningskapasitet under utbygging og planlegging. Utfordringen synes derfor først og fremst å være å stimulere til økt materialgjenvinning og biologisk behandling av avfallet. Jeg vil følge med på utviklingen og se på behovet for ytterligere tiltak for å øke gjenvinningsgraden og den nasjonale behandlingskapasiteten. Jeg tror at den aller største utfordringen er å redusere den totale avfallsmengden i samfunnet, og ser fram til en debatt om hvordan vi i fellesskap kan klare å få det til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [20:43:16]: Statsråden var i sitt innlegg inne på viktigheten av å involvere Stortinget, og da er det jo et lite paradoks at han selv har skrevet brev til komiteen og sagt at han ikke ønsker at vi skal få en sak om dette. Men det er ikke det spørsmålet mitt handler om.

Som bl.a. representanten Marthinsen er inne på, er både miljøeffekt og også det man kan kalle ressurseffekt, avhengig av ikke bare at avfallet gjenvinnes, men også av hvordan avfallet gjenvinnes – f.eks. er gjenbruk selvfølgelig bedre enn materialgjenvinning, som igjen er bedre enn energigjenvinning. Biogass er en mer høyverdig form for ny energi enn energigjenvinning gjennom forbrenning til fjernvarme. Og dette er statsråden inne på helt på slutten av sitt innlegg. Da lurer jeg på hvilke strategier statsråden vil legge til grunn ikke bare for å gjenvinne mest mulig avfall, men også for å gjenvinne avfallet på en best mulig måte.

Statsråd Erik Solheim [20:44:19]: La meg først si at ingenting er fjernere fra mitt politiske ståsted enn ikke å ville involvere Stortinget, tvert imot: Jeg ønsker å komme til Stortinget – jeg holdt på å si – så ofte som mulig. Jeg er i alle fall vid åpen for enhver anledning til å komme til Stortinget for å diskutere dette og andre miljøpolitiske temaer. Jeg synes det er veldig viktig at miljøpolitiske spørsmål kommer høyt på Stortingets dagsorden, og vil selvsagt sørge for at det vil bli rapportert om avfallspolitikken i en serie dokumenter til Stortinget, budsjettproposisjoner og på annen måte, i tiden framover, slik at Stortinget får vid anledning til å diskutere det.

Jeg deler også synet på det såkalte avfallshierarkiet som Tord Lien her gjør rede for, om hva som er de foretrukne håndteringsformene, og hva som så er nest best og tredje best og fjerde best. Jeg må be om å få komme tilbake til en mer spesifikk politikk for hvordan vi skal lykkes med å få maksimalt ut av gjenbruk, og så gjenvinning, og så brenning.

Ivar Kristiansen (H) [20:45:29]: Nå vet jeg jo hvordan begrepet «streng» kan oppfattes når SV bruker det i strafferettslige forhold. Men uansett vet vi jo at når deponiforbudet trer inn 1. juli neste år, vil vi komme til å oppleve at vi har en rekke regioner som ikke er godt nok forberedt på dette.

Da er mitt spørsmål: Hva betyr ordet «streng» når statsråden bruker begrepet «streng» i forhold til å gi dispensasjon? Betyr det at noen vil oppfatte det slik at det kan lønne seg å utsette det å ha anleggskapasitet på plass, eller vil dette komme til å koste dyrt for dem som ikke har kapasiteten på plass?

Statsråd Erik Solheim [20:46:26]: Først: Aner jeg en snev av ironi under spørsmålet om streng politikk på kriminalitetsområdet fra SVs side? La meg da bare få si at på det ene området der jeg har hatt ansvaret for å gjøre noe, er politikken blitt vesentlig mye strengere. Denne regjeringen tar et helt annet og strengere utgangspunkt i all korrupsjonsbekjempelse innenfor Utenriksdepartementet og internasjonale spørsmål. Når vi sier streng, mener vi streng, inkludert strenge straffer – bare så det ikke er noen tvil om det.

Så til spørsmålet. Det er et veldig relevant spørsmål at vi ikke nå legger oss på en praksis der de som er seinest ute, gjør minst mulig og strekker seg kortest, får de beste betingelsene. Derfor er det helt avgjørende at når det gis dispensasjoner, skal de gis i henhold til en streng plan som forteller nøyaktig hvordan man skal oppfylle målsettingen.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [20:47:33]: Våren 2006 hadde jeg en interpellasjon til daværende statsråd Helen Bjørnøy, der fokuset var økt avfallsmengde som et resultat av den økonomiske veksten vi er en del av, og hvilke tiltak Regjeringen ville sette inn på dette feltet. Dessverre førte ikke denne interpellasjonen til så veldig mye fra Regjeringens side.

Statsråden sier i sitt innlegg at han er klar over at vi vil ha flere tonn avfall som vi ikke har deponitilbud eller behandlingstilbud til når deponiforbudet trer i kraft. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke tiltak vil statsråden sette inn, slik at deponiforbudet får den tiltenkte effekten?

Statsråd Erik Solheim [20:48:32]: Først tror jeg det grunnleggende vi står overfor, er å få en frakobling av økonomisk framgang og vekst fra avfallsmengde. Det er jo tilsvarende problem vi har på en god del andre områder. Altså: Hvordan frakoble økonomisk framgang fra økt energibruk og økte klimautslipp? Alle ideer rundt det vil mottas med all mulig takk.

Når det gjelder de litt lettvinte påstandene om at Regjeringen ikke gjør noe, må jeg si at jeg hører ikke heller her i Stortinget de strålende ideene om hvordan dette på en lett måte kan gjøres. Hvis jeg hadde hørt dem, ville jeg være den første til å sette dem ut i livet. Det kan jeg love. Jeg tror vi står overfor et stort problem som vi i fellesskap bør diskutere – hvordan man kan unngå en stadig økende avfallsmengde som følge av den økonomiske framgangen og veksten som vi i hvert fall ønsker for resten av menneskeheten, selv om kanskje vi har nådd en topp hvor behovet ikke er like stort hos oss som for alle andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

Etter at det var blitt ringt til votering, uttalte

Presidenten: Stortinget skal nå votere over sakene nr. 1–11 på dagens kart.