Rolf Terje Klungland (A) [21:44:25]: Det meste som bør sies, er egentlig sagt i finansdebatten som vi hadde for noen uker siden, så jeg skal ikke dra dette så veldig langt i forhold til den tiden jeg har. Jeg skal følge opp stortingspresidentens tidligere formaning i dag og prøve å slutte når jeg er ferdig. Men dy og salte, jeg må si at vi har en god regjering, en regjering som for det første har lagt fram et budsjett som er ekspansivt, som vil føre til at vi kan gjøre noe i forhold til å bygge flere veier, bygge flere skoler og bygge flere svømmebassenger, og som har lagt fram noen tiltakspakker etterpå for å møte den internasjonale finanskrisen som vi er oppe i. For i Norge har vi egentlig ikke kommet til krisen, i hvert fall ikke ennå, og vi må jo håpe at den situasjonen som vi er kommet opp i, blir minst mulig følbar. Men det er altså viktig å ha en regjering som offensivt følger opp i forhold til den jobben den skal gjøre.

Så har selvfølgelig opposisjonen sin oppgave. Men det kan jo ikke være helt enkelt å sitte i opposisjon når det er slik at næringslivet og industrien sier at de er veldig godt fornøyd med det som Regjeringen har lagt fram til nå. De har en regjering som har sagt at den ser alvoret i situasjonen, og at den vil komme tilbake med nye tiltakspakker for å prøve å holde arbeidsledigheten så lav som mulig.

Jeg sa innledningsvis at vi hadde et godt budsjett, og at det var lagt inn flere tiltakspakker. Spesielt er det viktig i forhold til eksportindustrien. For Norge med sin åpne økonomi er altså helt avhengig av, for å få en kjøpekraft som gjør at vi kan handle varer, å ha en eksportindustri som sørger for at vi får den kjøpekraften. Jeg er derfor veldig glad for at Regjeringen i budsjettet og i de pakkene den har kommet med, og det den varsler den kommer med, legger vekt på at eksportindustrien får best mulige rammevilkår innenfor de rammene som er tilgjengelige, slik at vi ikke får en unaturlig avskalering av industrien på grunn av situasjonen, som er mer alvorlig utenfor Norge enn i Norge.

Med det vil jeg bare anbefale innstillingen fra komiteens flertall.

Presidenten: Representanten Rolf Terje Klungland har da gitt en stemmeforklaring.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [21:48:05]: Etter å ha lyttet til representanten Klungland skulle man nesten si: så sikkert som amen i kjerka. Men så vidt jeg hørte, var det ikke så mye som berørte selve innstillingen, så det har jeg tenkt å ta opp.

Utgiftene knyttet til administrasjonen av det offentlige Norge fortsetter å øke hvert eneste år utover lønns- og prisvekst. 2009 er intet unntak. Til tross for stadig større budsjetter opplever vi at det hvert år er de marginale utgiftsøkningene som er helt avgjørende for hvorvidt offentlige etater og tilsyn er i stand til å utføre den jobben de er satt til. Dette er en utvikling som ikke er bærekraftig på sikt. Det vet regjeringspartiene, og det vet de øvrige opposisjonspartiene. Allikevel fortsetter utgiftsveksten, og nåde dem som antyder at også offentlig administrasjon skal avkreves en mer rasjonell og rimeligere drift.

Veksten i offentlig administrasjon bør bekymre flere enn Fremskrittspartiet, særlig fordi det ikke finnes incentiver for at driftskostnadene skal bli mindre. De mye utskjelte markedsmekanismene i privat sektor gjør at bedrifter har et konstant søkelys på rasjonalisering og effektivisering av driften. Det må de ha for å opprettholde konkurranseevnen.

Også offentlig administrasjon effektiviserer. Det innføres nye datasystemer, og kommunikasjon med brukerne foregår i stadig større grad ved bruk av e-post og Internett. Det er bra. Men effektiviseringen i offentlig administrasjon mangler to vesentlige måleparametre. Det gjelder kostnadene knyttet til den interne operative driften, men kanskje enda viktigere er de praktiske og økonomiske konsekvensene en stadig større offentlig administrasjon har for det private næringslivet. Mens konkurransen i et åpent marked sikrer at bedriftene finner den beste balansen mellom pris, kvalitet og inntjening, blir offentlig administrative tjenester aldri utsatt for en tilsvarende evaluering.

Det er nettopp derfor vårt ansvar som bevilgende myndighet er ekstra stort. Det er vår oppgave og plikt å ha en kontinuerlig fokusering på utgiftsveksten, og det er vår oppgave å finne balansepunktet mellom effektiv og nødvendig offentlig administrasjon på den ene siden og offentlig unødig byråkrati på den andre. Vi må aldri glemme at offentlig administrasjon har som oppgave å gi folk flest gode tjenester, men at det ikke nødvendigvis er en korrelasjon mellom penger som bevilges til formålet, og tjenestene som produseres i den andre enden. Faktisk kan det vise seg at stadig flere ressurser får den motsatte effekten av det som var tilsiktet. Ikke minst gjelder dette det offentliges mange krav til innrapportering fra næringslivet.

Fremskrittspartiet fremmer i denne innstillingen fire konkrete forslag som vil forenkle hverdagen til de private bedriftene, forslag som samtidig vil redusere behovet for ressurser til offentlig saksbehandling. Forslagene omhandler hendelsesbetinget innrapportering for næringslivet innenfor en rekke områder. Besparelsene for næringslivet er anslått å være i størrelsesorden 600 mill. kr, og vi ber Regjeringen se på dette.

Fremskrittspartiet har stilt seg bak Regjeringens tiltak for å få kredittmarkedet til å fungere. Vi mener imidlertid at tiltakene burde kommet raskere, rammet bredere og vært bedre koordinert.

Vi er også bekymret for at de forsikringene Regjeringen gav om at tiltakene ville virke, at de ville virke for alle, og at de ville virke raskt, ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Fremskrittspartiet vil derfor oppfordre Regjeringen til å holde Stortinget kontinuerlig oppdatert på utviklingen i kredittmarkedet, og vi ber om at Regjeringen er proaktiv i forhold til utfordringene.

Fremskrittspartiet fremmer i den forbindelse et forslag hvor vi ber Regjeringen utvide GIEKs u-landsordning med 3 milliarder kr, og at Regjeringen fremmer forslag om dette senest i forbindelse med den varslede krisepakken i januar/februar neste år. Fremskrittspartiet er glad for at vi står sammen med Kristelig Folkeparti om dette.

Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til boliglån for statsansatte med 400 mill. kr. Fremskrittspartiet mener prinsipielt at ansatte i staten bør ta opp sine boliglån i det private bankmarkedet som alle andre, og vi ser ingen grunn til at utvidede lånerammer skal belastes skattebetalerne over statsbudsjettet. Fremskrittspartiet oppfatter ikke statlig ansatte som en spesielt svak eller utsatt gruppe låntakere, og vi ber derfor Regjeringen avvikle ordningen om særskilte boliglån for ansatte i staten.

Fremskrittspartiet er videre kritisk til rollen som Senter for statlig økonomistyring, SSØ, utøver. Vi stiller oss tvilende til om hvorvidt SSØ er et nyttig verktøy for å oppnå mer effektiv ressursstyring og bedre regnskapsføring i statlige virksomheter. Vår tvil skyldes bl.a. at antall bemerkninger fra Riksrevisjonen ikke er blitt redusert i senterets levetid, noe som gir en indikasjon på senterets egnethet og effektivitet.

SSØs virksomhet utøves i konkurranse med privat økonomisk rådgivning, og Fremskrittspartiet finner det oppsiktsvekkende at senteret kun benyttes selektivt, til tross for at tjenestene i mange tilfeller tilbys uten kostnader for brukeren.

Fremskrittspartiet registrerer også at SSØ har et høyt antall ansatte, og at disse er plassert i et stort geografisk område. Vi stiller oss tvilende til hvorvidt en slik geografisk spredning er hensiktsmessig og effektiv.

Jeg tar med dette opp forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslagene han refererte til.

Svein Flåtten (H) [21:53:20]: Det er litt underlig å høre saksordførerens høystemte lovsang til Regjeringens budsjett, mens han nærmest fremstiller det som om norsk næringsliv nynner sin tilslutning i bakgrunnen. Han beskriver det også slik at vi nå har et budsjett godt tilpasset situasjonen, og at vi befinner oss i en internasjonal finanskrise. Det gjør vi jo slett ikke lenger, vi er langt inne i en realøkonomisk krise i Norge. Men la nå det ligge.

Siden saksordføreren er så opptatt av den internasjonale finanskrisen, og man tidligere har hørt hvor opptatt han er av grunnene til den, har jeg spesielt lyst til å peke på et forslag fra opposisjonen, hvor vi ber om at det blir nedsatt et faglig basert utvalg som med bakgrunn i finanskrisen kan se på hvordan finans- og kredittmarkedet kan reguleres i Norge. Hva kan vi f.eks. gjøre med Kredittilsynet – vi har i det ordinære budsjettet foreslått en styrking av dette – og hvordan fungerer dette i forhold til globaliseringen av markedsøkonomien osv.?

Jeg hadde håpet at saksordføreren, som er så vidt opptatt av den internasjonale finanskrisen, kunne verdiget noen ord til dette forslaget, ja egentlig hadde jeg håpet at han rett og slett skulle si at dette hadde han ikke særlig lyst til å stemme imot, men jeg har ikke hørt det foreløpig. Kanskje får jeg høre det senere. Ikke noe ville gledet meg mer.

Så har jeg også lyst til å si at jeg er hjertens enig med representanten Tybring-Gjedde, som brukte mye av sitt innlegg til å snakke om forenkling for næringslivet. Opposisjonen står jo samlet om disse fire forslagene som Tybring-Gjedde refererte til. Og – også som en liten hilsen til saksordføreren i den anledning: Når det gjelder denne forenklingen, står Høyre og Fremskrittspartiet meget godt samlet, også sammen med de andre opposisjonspartiene. Vi har brukt mye plass på merknaden og på forslagene om dette. Det er svært viktig at det blir gjort noe med disse tingene.

For øvrig tar jeg opp de forslagene som Høyre står bak alene eller sammen med Venstre.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Magnar Lund Bergo (SV) [21:55:59]: Det er nå allment akseptert at manglende grenser for grådighet i amerikanske finansinstitusjoner skapte finanskrisen. Utlån som om det aldri skulle komme nedgangsider, skapte bobler innenfor boligmarkedet og aksjemarkedet som nå har skapt en av tidenes mest alvorlige finanskriser internasjonalt.

Men ikke alle er enige i dette. Carl I. Hagen har bygd et livsverk på troen på markedskreftenes frie spill kombinert med uhemmet bruk av oljepenger. Mye underlig dukker opp i forsøket på å holde liv i denne livsløgnen.

I et innlegg i Aftenposten 19. november påstår Hagen at det er sosiale krav til amerikanske banker som er finanskrisens årsak. Han peker på The Community Reinvestment Act fra 1977 og andre amerikanske tiltak for å stimulere amerikanske banker til å låne ut penger, også til innbyggere i fattige områder i bankenes nedslagsfelt. Det var et krav som ble stilt til bankene i forbindelse med oppkjøp, fusjoner osv., og som førte til at mange amerikanere med lav inntekt kunne kjøpe seg sin egen bolig.

Hagens påstand er at dette skapte subprime-krisen. Men det kan neppe stemme. Hvorfor skulle en 30 år gammel lov plutselig føre til en eksplosjon i dårlige lån fra 2002 og framover? Spesielt merkelig er dette når vi vet at 75 pst. av alle subprime-lån ble gitt av finansinstitusjoner som ikke var omfattet av denne loven.

Han peker også på boliginstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac. Dette er gamle institusjoner med røtter helt tilbake til Roosevelts New Deal-politikk på 1930-tallet, og som har bidratt til å sikre amerikanere, også dem med lave inntekter, boliglån. Men reguleringen var streng slik at de tapte store markedsandeler til andre finansinstitusjoner i subprime-boomen fram til 2005. Når eierne tvang gjennom mulighet til å konkurrere på lik linje med andre banker, tredoblet Fannie Mae høyrisikolånene fra 2005 til 2008. Dette var svært dårlig bankhåndverk, men skylden skal eiernes grådighet ha, ikke reguleringer for å sikre fattige amerikanere bolig.

Denne diskusjonen kan føres langt ned i detaljer knyttet til regulering av amerikanske finansmarkeder. Det er neppe nødvendig. Finanskrisen skyldes manglende begrensninger på utlån fra amerikanske finansinstitusjoner kombinert med en uansvarlig pengepolitikk som gav svært lav rente i en lang periode. De amerikanske investeringsbankene kunne tidligere låne ut maksimalt tolv ganger egenkapitalen. Denne begrensningen ble fjernet i april 2004. Da Lehman Brothers gikk konkurs i september i år, hadde de lånt ut mellom tretti og førti ganger egenkapitalen.

Fremskrittspartiets forsøk på å finne støtte for at penge- og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep, sitert fra Fremskrittspartiets program, finner ikke grunnlag i fakta.

Det er flere enn meg som har tenkt at dette mener de vel egentlig ikke, at dette er et resultat av en litt overivrig programkomité som ikke har vært god nok på kvalitetssikring. Men så langt ser vi ikke noe annet enn at Fremskrittspartiet faktisk mener dette.

I årets budsjett fortsetter Fremskrittspartiet sin linje med kutt i bevilgningene til Kredittilsynet. I en situasjon der overvåking av finansmarkedene framstår som viktigere enn noensinne, foreslår Fremskrittspartiet å kutte drøyt 12 mill. kr på Kredittilsynets budsjett.

I en situasjon der næringslivets og privatpersoners mulighet til å gjøre viktige investeringer er truet av problemer i banker og andre finansinstitusjoner, mener Fremskrittspartiet det er riktig å redusere overvåkingen av bankenes likviditet og soliditet. Dette er ekstrem politikk som har sin basis i en ekstrem liberalisme som vi finner få eksempler på i dagens europeiske politikk. Dette er ikke framtiden for Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [21:59:59]: Jeg stusset noe da jeg hørte innlegget til representanten Lund Bergo, fordi det jo i liten grad berørte det vi egentlig skal diskutere i dag. Man skulle gjerne beveget seg inn på en stor debatt om hva som har skjedd i USA osv., men jeg tror jeg skal la det ligge.

Det som er mer interessant, er hva som eventuelt skjer i Norge. I forbindelse med den innstillingen vi debatterer, har en samlet opposisjon et forslag, nr. 5, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen sette ned et faglig basert utvalg, som med bakgrunn i finanskrisen får i oppgave å gjennomgå reguleringen av det norske finans- og kredittmarkedet. Formålet er å sikre at reguleringen er tilpasset utfordringene i en globalisert økonomi og at reguleringsregimet bidrar til å sikre velfungerende markeder nasjonalt. Utvalget skal også vurdere om Kredittilsynets oppgaver og ressurser er tilpasset utfordringene.»

Dette forslaget er ikke SV for. I innstillingen er ikke SV med på det. Hvis representanten Lund Bergo er så veldig opptatt av å ha fungerende kredittmarkeder og fungerende markeder som han tydeligvis er, hvorfor støtter ikke SV dette forslaget i den innstillingen vi debatterer?

Magnar Lund Bergo (SV) [22:01:16]: Hvis jeg mente at Regjeringen ikke hadde grep om den politiske situasjonen og den økonomiske situasjonen, ville jeg vel kanskje stemt for det forslaget. Det er ingen ting i den politikken som Regjeringen driver og måten de driver det på, som skulle tilsi at disse tingene er nødvendig. De er selvfølgelig hele tiden også med i Regjeringens vurderinger. Jeg har tiltro til at i den grad det er nødvendig med ytterligere utgreiinger eller kommisjoner, vil Regjeringen selv sørge for at det blir etablert.

Svein Flåtten (H) [22:02:04]: Jeg forstår av det forrige svaret fra representanten at han mener det er unødvendig å nedsette et slikt utvalg, og at Regjeringen for egen del har kontroll på det hele.

Nå har det jo vært ganske mye diskusjoner om samarbeid og om de litt større forlikene om saker under denne finanskrisen. Føler da representanten Lund Bergo seg komfortabel med å stemme imot dette forslaget, eller skulle han heller sett at man kunne fått dette forslaget og denne saken videre, slik at man kanskje kunne sett på forbedringer av det norske rammeverket? Det er jo nettopp rammeverk han snakker om i sitt hovedinnlegg.

Magnar Lund Bergo (SV) [22:02:56]: Som jeg sa i mitt forrige svar, mener jeg at forslaget er unødvendig. Det trengs ikke. Regjeringen har styring, Regjeringen har kontroll, og man trenger ikke å sette i gang ekstraordinære tiltak. Dette er en situasjon som Regjeringen styrer, og jeg har full tiltro til den jobben som blir gjort der.

Når det gjelder samarbeid og samarbeidsinvitter, har jeg bare lyst til å replisere at det som jeg merker meg med alle invittene, er at det er rene repriser. De invittene som kommer, er repriser fra programmene til de enkelte partier. Det er bare omkamper på politiske saker. Hadde det enda vært en invitt der de åpnet for å være med på Regjeringens premisser, eller nærmet seg våre partier i sine holdninger! Men det eneste vi har hørt som trengs, er f.eks. skattelette og det å fjerne de grepene som vi har gjort for å skape bedre omfordelinger i det norske samfunnet. De skal fjernes. Det er de viktigste samarbeidsinvittene vi har sett så langt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:04:13]: Dette ble jo interessant allikevel.

Representanten Lund Bergo hevder at Regjeringen har kontroll. Jeg lurer på hvorfor man må komme med alle disse pakkene hele tiden og uvisst på hvilket tidspunkt, og ha pressekonferanse på søndager osv., hvis det er slik at man har kontroll. Det i vårt forslag som representanten Leirstein viste til, er å sette ned et utvalg for å se på om man kan finne en bedre oversikt over markedene og hvilke tiltak som eventuelt må settes i verk. Det skader vel ikke å ha kunnskap. Eller mener representanten Lund Bergo at finansminister Halvorsen og Regjeringen har full kontroll på finanskrisen, i motsetning til alle land i resten av verden?

Magnar Lund Bergo (SV) [22:04:53]: Nei, der må jeg jo gi Tybring-Gjedde rett. Det er ingen som har full oversikt eller full kontroll. Det ser vi hvis vi blar tilbake fem–seks–syv–åtte uker i den norske debatten. Da vil vi se at det er mange som har ment forskjellige ting underveis. Jeg tror det var Sponheim som i sin tale til Venstres landsstyremøte i går uttrykte at det er usikkerhet som preger det vi trodde var sannheter for fire uker siden. Det er nye sannheter hver dag som vi må forholde oss til.

Slik er det selvfølgelig også for Regjeringen. Det kommer ny kunnskap hele tiden. Men jeg er helt trygg på at Regjeringen har kontroll i den grad det er mulig. De overvåker nøye. Det viser også de grepene Regjeringen tar, og at de ikke er statiske i tilnærmingen til dette, men at de har varslet pakker. Når de sier at det kan bli i januar, er det selvfølgelig fordi de tiltak som allerede er satt i gang, må få tid til å virke. Så skal vi se an situasjonen, hvordan det utvikler seg over nyttår, og så vil Regjeringen, er jeg trygg på, komme med riktige tiltak i slutten av januar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Aud Kvalbein (KrF) [22:06:14]: Kristelig Folkeparti nøyer seg i denne innstillingen med å vise til vårt alternative statsbudsjett når det gjelder bevilgninger innen rammeområde 21 Finansadministrasjon m.v. I dette alternativet fant vi bl.a. rom for å styrke både Kredittilsynet og kontrollvirksomheten, som Skatteetaten og Toll- og avgiftsdirektoratet har ansvar for.

Når det gjelder rammeområde 20 Eksportkreditt, vil jeg spesielt rette oppmerksomheten mot GIEKs u-landsordning. Med litt varierende grad av utålmodighet er tross alt opposisjonspartiene samlet bak ønsket om at også denne garantirammen må økes, slik de øvrige ordningene under GIEK er blitt i løpet av den siste tiden. Dette dreier seg om finansiering av eksport til land med høyere risiko enn hva som aksepteres under den generelle ordningen. Som kjent dreier finanskrisen seg mye om sammenbrudd i risikoviljen hos de institusjoner som lever av å finansiere andre.

Jeg tar med dette opp de forslag som Kristelig Folkeparti fremmer i innstillingen alene eller sammen med Venstre.

Presidenten: Representanten Aud Kvalbein har satt fram de forslag hun refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [22:07:38]: Finansdepartementets eget budsjettkapittel er interessant nok, men langt viktigere er Finansdepartementets prioriterte arbeidsoppgaver i 2009. Jeg har imidlertid korte merknader til to temaer i Finansdepartementets budsjett. Først til Garanti-Instituttet for Eksportkreditt, GIEK. Manglende tillit i finansmarkedene har krevd en dramatisk økning av GIEK-garantiene, fra 50 milliarder kr til 110 milliarder kr i 2009.

Jeg vil understreke at dette er nødvendig, men risikofylt. Det krever økt årvåkenhet ved behandling av søknadene, slik at skattebetalerne ikke taper penger på garantiene, slik det har vært hittil.

Tema to gjelder reorganisering av Skatteetaten. Senterpartiet er en varm forsvarer av kommunale skatteoppkrevere, da de er en styrke ut fra sin lokalkunnskap. Vi er derfor glad for at Regjeringa støtter opp om dette i sitt arbeid videre framover.

Så til Finansdepartementets prioriterte oppgaver. Vi slutter opp om de prioriteringer som der er forelagt, men finanskrisa vil opplagt bli den mest sentrale oppgaven, hvor tidligere sannheter i etablerte finansmiljøer må endres. Konsekvensene og avbøtende tiltak i realøkonomien er det viktigste og blir mest krevende i tida framover. Dette vil vi komme tilbake til seinere, over nyttår. Jeg vil imidlertid nå gå grundig inn på tillitskrisa i finansmarkedene for å invitere til en debatt for å få mest mulig felles virkelighetsforståelse av årsakene til den internasjonale finanskrisa.

Tillitskrisa i finansmarkedet nødvendiggjør nye, forebyggende reguleringer og tiltak. Det må komme klarere rolledeling og ansvar for aktørene. Årsakene til finanskrisa er flere, men den er resultatet av politiske valg over lengre tid. Årsak og virkning kan være vanskelig å få oversikt over, men krisen er blitt utløst av deregulering i Europa og USA.

Etter den store depresjonen i forrige århundre, da flere nasjonale banker i USA gikk konkurs, kom Glass-Steagall Act i 1933. Loven skilte mellom investeringsbanker og forretningsbanker, for å sikre at forretningsbanker holdt seg til utlånsvirksomhet. Forretningsbankene skulle tjene penger på måter som tjente fellesskapet ifølge strenge konsesjonsvilkår/forskrifter og overvåket av offentlige tilsyn. I 1999 ble loven avviklet, etter sterkt og langvarig press for at finansnæringa skulle kunne ta større risiko og tjene mer. Daværende president Bill Clinton sa ved avviklinga av Glass-Steagall Act: «We have done right by the American people.» Motstanderne av avviklinga påpekte at det ville medføre større risiko. Investeringsbanksvirksomhet under norske og europeiske forhold har skjedd som en del av et finanskonsern eller integrerte fondsmeglerforetak med flere roller/konsesjoner. Norge innførte finanskonsern allerede i 1988. Like etterpå fikk vi UNI Storebrand-skandalen. Fram til april 2004 kunne de amerikanske investeringsbankene bare låne ut maksimalt tolv ganger egenkapitalen. Da ble grensen opphevet. Parallelt skjedde det en omgåelse av kapitaldekningsreglene ved hjelp av kredittforsikring og verdipapirisering av utlån. I løpet av det siste halve året er de fem største investeringsbankene i USA enten gått over ende, kjøpt opp eller fått lov til å bli forretningsbanker.

Økonomiprofessor Erik S. Reinert påpekte i Dagbladet 26. november 2007 at «Terra-skandalen egentlig er en grunnleggende systemsvikt – forårsaket av at gamle reguleringer ble opphevet». Han skrev at den amerikanske økonomen Jan Kregel har påvist at nye reguleringsregimer har fratatt bankene

«mye av deres gamle funksjon som risikovurderere og ledet banker og meglerhus til nå å spesialisere seg på å sette sammen «pakker» av finansinstrumenter og å tjene sine penger på å selge disse, samtidig som de selv verken utfører sin tradisjonelle rolle som vurderer av risiko eller tar risiko selv. Disse risikofylte pakkene er ikke del av aktivasiden i bankenes regnskap etter at de er blitt solgt».

Slik havnet risikoen hos godtroende kjøpere og samfunnet som helhet.

DnBNOR og Acta har solgt store mengder strukturerte produkter med «garantert avkastning» til bl.a. privatpersoner og kommuner. Flere av disse produktene har vist seg å være svært dårlige investeringer for kundene, men sikret selger og utsteder store inntekter. Senest 6. juni i år ble også såkalte hedgefond gjort lovlig i Norge under navnet spesialfond. Ser man på adferden hos mange slike fond, er et mer korrekt navn spekulasjonsfond.

I 1995 startet jeg arbeidet med spørsmålet om soliditeten til det finansielle systemet. Jeg besøkte Det internasjonale pengefondet, IMF, i Washington. Temaet var forslaget om å innføre avgift på internasjonale valutatransaksjoner, såkalt Tobin-tax. Jeg møtte der ansatte i IMFs forskningsavdeling hvor jeg beskrev fri flyt-politikk med bildet om at når man fjerner skottene i en oljetanker, gir det mer ustabilitet. Dette bildet var IMFs forskningsavdeling enig i. Jeg ble fortalt at når de internasjonale reguleringer av kapitalflyt ble tatt vekk, skulle IMF basere seg på overvåking av hvert lands økonomi og tidlig varsling ved faresignaler for slik å unngå store finansielle og økonomiske kriser, altså etablere et slags værvarsel for finansverdenen. I 1997 fikk vi Asia-krisen med dramatiske fall i «tigerstatenes» økonomier, hvor bl.a. Thailands valuta ble dramatisk svekket i løpet av noen dager. Vi i Norge fikk også føle virkningene av store, kortsiktige valutaspekulasjoner da den norske kronen ble svekket høsten 1998. Slike valutaspekulasjoner er til stor skade for realøkonomien. Derfor er fortsatt Tobin-tax et enda mer nødvendig tiltak i dag.

Kredittmeldinga redegjør for tilstanden i norsk og internasjonal økonomi. Under finanskomiteens behandling våren 2007 påpekte alle parti med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet at

«ein av dei største handelspartnarene våre, USA, hadde eit underskot i offentlege finansar på nær 210 mrd. USD i 2006, og ein brutto samla ekstern gjeld på 10 732 mrd. USD, tilsvarande om lag 80 prosent av BNP. Vidare er det eit aukande underskot på driftsbalansen på grunn av ein negativ handelsbalanse(…) Desse tilhøva kan utgjere ein ustabilitet som fleirtalet meiner bør vere ein del av risikobiletet som Noreg må ta stilling til».

Dagens krise i det finansielle systemet viser at Stortingets merknad var forut for sin tid. Den ble imidlertid ikke tatt på alvor blant dem som representerte det rådende syn.

Senterpartiet vil arbeide for bedre rolledeling og habilitet i finansmarkedene. Vi mener folkevalgte skal legge til rette for tiltak som virker foregripende på slike hendelser. Derfor har jeg tatt til orde for å opprette en finansmarkedskommisjon fra uavhengige fagmiljøer, med formål å undersøke hvorfor det gikk så galt, hvem som har ansvaret, og hvilke forebyggende tiltak som må gjøres for å unngå nye systemkriser. Det er interessant og hyggelig å erfare at statsråden følger dette opp gjennom sine uttalelser, noe som flertallet også viderebringer i innstillingen.

Kredittilsynets rolle er viktig, men det er et reaktivt styrende organ. Som folkevalgt arbeider jeg for klarere rolledeling mellom aktørene i finansmarkedet. For å skape et sunnere finanssystem må finans og realøkonomi gå hand i hand – gap mellom finansielle verdier og realøkonomiske verdier er bobler og derfor farlige.

Etikken må gjenreises. Forslagene til Endre Røsjø og Ingjald Ørbeck Sørheim i Aftenposten 2. oktober d.å. er da en god start. De ønsker bl.a. at overdragelse av folks gjeld fra den banken som har utstedt lån, må forbys, fordi dette bryter med tilliten mellom långiver og låntaker. Videre skal forsikringsselskapene bare kunne forsikre liv og eiendom, ikke finansiell risiko. Innskuddsbankene skal bare drive med utlån, ikke spekulasjon i finansinstrumenter og valuta for bankenes regning. Det må være separate eierstrukturer mellom bank og forsikring.

Historieskrivinga vil karakterisere finanskrisa med ordene: Eksperimenter som måtte gi ustabilitet og store fluktuasjoner fordi de var drevet av stor grådighet. Ansvaret hos de utførende ble pulverisert. Lederskapet hadde sluttpakker som kunne stimulere utgangsstrategier.

Dagens tillitskrise er for viktig til at gamle skillelinjer i partipolitikken og finansnæringens særinteresser skal gå foran forebyggende tiltak til beste for innbyggere, bedrifter og kommuner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [22:17:33]: Jeg takker for representantens invitasjon til debatt om den internasjonale finanskrisen, en debatt han selv har bidratt kraftig til innledningsvis.

Jeg tror ikke jeg vil være med på å diskutere navngitte finansieringsselskaper i Norge, heller ikke det at det ble tillatt med et visst hedgefond-opplegg i Norge. Det var noe som finanskomiteen var samlet om, og som kom som et forslag fra Regjeringen. Men jeg er enig med representanten i at tidligere sannheter i finansmiljøene nå kommer under press.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor Senterpartiets representant ikke ønsker å medvirke til at regjeringspartiene stemmer for forslag nr. 5, hvor opposisjonspartiene nettopp ønsker å sette ned et faglig basert – og jeg understreker faglig – utvalg som skal gjennomgå finanskrisen på den norske banen, for å se hva vi kan gjøre for å forbedre dette. Det må da vel være i representanten Lundteigens ånd?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [22:18:46]: Jeg takker for ønsket om å gå inn i diskusjonen. Som jeg sa, er det ikke bare slik at tidligere sannheter settes under press – når vi ser hvordan finanskrisa utvikler seg, er det vel rimelig trygt å kunne si at tidligere sannheter må revideres, og vi må få nye sannheter. Vi kunne ikke ha kommet i denne situasjonen uten at det er bygd på såkalte sannheter som har vist seg ikke å være holdbare over tid.

Når det gjelder opposisjonens forslag, må jeg si at spesielt partiene Høyre og Fremskrittspartiet har liten troverdighet i denne diskusjonen fordi de har vært pådrivere for en økonomisk politikk som har vært basert på de sannheter som nå viser seg å gå konkurs. Når det er sagt, står det i innstillinga fra flertallet at dette er et tema som en ønsker å gå inn på. Finansministeren har videre åpnet for at det kan bli aktuelt å nedsette en kommisjon der også eksperter deltar. Det er Regjeringas syn, og det vil bli fulgt opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V) [22:20:15]: Jeg skal ikke ta på meg å tale på vegne av andre i finanskomiteen, men jeg vil for egen del si at jeg ser fram til å få noen juleferiedager så jeg kan få klarnet hodet på mange områder.

Jeg skal avgrense mitt innlegg til å ta opp det forslag som det er min oppgave å sette fram, og jeg skal begrunne det og andre forslag som Venstre står bak, lite grann. Det er jo slik at denne innstillingen, Budsjett-innst. S. nr. 6, er en slags assortert landhandel hvor det er mange forskjellige ting for å gjøre budsjettbehandlingen komplett. Således inviterer det, som debatten så langt bærer preg av, til å ha meninger om mye som i og for seg kan ha dekning i problemstillinger som er reist i innstillingen.

Jeg vil først henlede oppmerksomheten på et av de forslag som jeg på vegne av Venstre tar opp i denne innstillingen, som ikke minst er relevant for det arbeidet som Regjeringen skal gjøre framover når det gjelder krisehåndtering. Jeg er nemlig opptatt av – i disse tider hvor alle snakker om krise – at Finansdepartementet ikke bare skal være et krisedepartement, men også et bærekraftdepartement, som det også er, og at en prøver å bidra til at de tiltak en setter inn i krisetider, kan gjøre at vi kommer ut som et grønnere samfunn og et mer bærekraftig samfunn i den andre enden. Derfor har Venstre et ønske om å bidra til at Regjeringen på sitt bord skal ha så mange gode forslag som mulig, som også kan gi tiltak som settes inn i krisen, en grønn innretning.

Derfor foreslår vi i denne innstillingen å opprette hva vi kaller Klimatek, som er et investeringsselskap hvor staten kan samarbeide med private forskningsinstitusjoner og andre som skal gjøre det mulig for bedrifter som i disse dager trenger å omstille seg fra tradisjonelle produkter til nye produkter som er tilpasset en ny økonomi. Et godt eksempel kan være all den bildelproduksjonen vi har her i landet, bygd på den flotte metallurgiske kunnskaps- og industritradisjonen, som i dag lager bildeler hvor markedene forsvinner, men som åpenbart sitter med kunnskap og produksjonskapasitet og burde kunne omstille seg til andre interessante markeder. Det er ganske typisk at når bilmarkedene til de grader stuper, ikke minst i land som Tyskland, ser vi hvordan hele fornybarsektoren og etterspørselen etter fornybarsektorens produkter øker veldig. Det å bruke en krise til å koble en eksportindustri som sliter, opp mot norske forskningsinstitusjoner og investeringsmiljøer for å få tak i nye produktområder som vil vokse, mener jeg må være en gnistrende god måte å gå løs på krisehåndtering på. Det kan også gi oss et mer bærekraftig samfunn i neste omgang. Det er slik at olje- og gassindustrien vår har vært og er viktig. Ikke minst er hele leverandørsiden til olje- og gassindustrien viktig. Vi burde kunne klare å ha oppmerksomheten og fokuset rettet mot hvordan vi kan bygge en enda større og viktigere leverandørindustri for hele fornybarsektoren. Derfor fremmer Venstre et slikt forslag i dag.

Så er det også slik at uansett krise og usikkerhet er det én ting som alltid står seg, og det er å bruke ressurser og innsats på å skaffe landet ny kunnskap gjennom forskningsinnsats. Ikke minst gjelder det miljørettet forskning og forskning som går på ny teknologi og næringsrettet forskning. Derfor foreslår Venstre i denne innstillingen å styrke Forskningsfondet med 28 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Fondet ville med en slik endring ha utgjort 100 milliarder kr, og økningen på 28 milliarder kr ville ha gitt en rentesats på 5 pst. og medført en ekstra avkastning til forskningsformål på om lag 1,4 milliarder kr i 2010 utover Regjeringens forslag. Det ville være et kraftfullt bidrag til hvordan vi må innrette samfunnet for å komme ut av krisen sterkere enn det vi er i dag.

Videre foreslår Venstre å øke kapitalen i grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering med 10 milliarder kr og Kulturminnefondet med 200 mill. kr utover Regjeringens forslag.

Til slutt har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten på forslag nr. 5, fra en samlet opposisjon. Jeg forstår at talere fra regjeringssiden har sett seg blinde på hvem som er med på forslaget, og mener at man egentlig ikke mener så fornuftige ting som står i forslaget. Erfaringen er at ofte er det slik at den nødvendige reguleringen av markedsøkonomien, som alle mener at vi må ha, lett kan komme i bakkant av den kreative utviklingen som næringen og ikke minst finansnæringen har vist. Det har vi sett på alle disse tilleggsproduktene som finansnæringen har tilbudt de siste årene. Det er åpenbart at vi ligger i bakkant av å regulere dette. Heldigvis gjelder dette mye mindre i Norge enn i andre land, som har bygd opp en svær banksektor utenfor den regulerte banksektor. Like fullt er det slik at skal finansnæringen og markedsøkonomien fungere, er det helt avgjørende at myndighetene er tidlig frampå og ligger i forkant av å forstå alt det nye som leveres, og klarer å lage reguleringsrammer rundt det. Så dette forslaget er ikke noe annet enn et bidrag til å erkjenne at både vi som har hatt regjeringsmakt før, og de som har regjeringsmakt nå, har et behov for å bli enda flinkere til å ligge i forkant og se hvor det er nødvendig å lage rammer, da det kommer stadig nye produkter og muligheter til å la kapitalismen løpe løpsk, for å si det slik.

Jeg har også registrert i løpet av helgen, etter å ha fått presentert hva LO tenker i forbindelse med sine forslag rundt krisehåndtering, at de også overfor Regjeringen vil legge fram et helt tilsvarende forslag – enten er det gjort i dag eller så vil det bli gjort de nærmeste dagene. Jeg tror ikke det er noen som bør tillegge LO å ha veldig skjeve motiver i en høyreliberalistisk retning når de gjør det, men de erkjenner ganske enkelt at her skjer det ting. Vi lærer så fort at vi har behov for å systematisere den kunnskapen.

Jeg vil henstille til Regjeringen iallfall ikke å bidra til å få stemt ned et slikt forslag. Det vil fort kunne se litt rart ut i ettertid, tror jeg.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:19:44]: Jeg er glad for at denne debatten utvikler seg slik at det nå blir mulig å diskutere finansnæringen og reguleringen av finansmarkedene med en helt annen basis enn hva som har vært mulig hittil.

Nå sier Venstres leder at vi har hatt en kreativ finansnæring, underforstått for kreativ. Vi har vært i bakkant av å regulere. Mitt spørsmål gjelder det som er sentralt i forslaget som Venstre er med på: Er det slik at forslaget om å gå gjennom hele finanssektorens reguleringer, både nasjonalt og med et internasjonalt perspektiv, bygger på at Venstres leder erkjenner at det er gjort betydelige feil, og at det har vært manglende og feilaktig regulering av finanssektoren også i Norge?

Lars Sponheim (V) [20:20:51]: La meg først si at jeg gav ikke uttrykk for at noen næring har vært for kreativ. Det er en nærings oppgave å være kreativ, å lete etter nye muligheter og presse helt på kanten av hva som kanskje er samfunnsmessig forsvarlig, fordi det ligger noen økonomiske muligheter der. Markedsøkonomien vil gå aldeles løpsk og ødelegge seg selv hvis vi ikke sørger for å ha gode myndigheter som hele tiden er på hugget og er opptatt av moderne reguleringer. Jeg mener det er helt åpenbart at næringen skal være kreativ, og så må myndighetene være enda flinkere til å sørge for å lage forsvarlige rammer rundt dette hele tiden. Hele historien de siste årene har vist at vi ikke har klart å ligge frampå nok med å ha de reguleringsregimene som vi trenger. Derfor er det det et knapt mindretall i dag ber om. I det ligger det en erkjennelse av at vi må bli flinkere til å ligge i forkant med å ha moderne reguleringsinstrumenter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:21:50]: Det er avklarende å høre at Venstres leder inviterer finansnæringen til å ligge på kanten av det forsvarlige. Jeg ønsker ikke å moralisere, men vil da henlede oppmerksomheten på at når det er en sentral lovgivers posisjon, er det vel kanskje ikke så rart at det ikke har vært flertall i Stortinget for å sikre at det blir vedtatt forsvarlige rammer som gjør at de som beveger seg på en slik måte, får beskjed fra Stortinget om at en slik atferd ikke er samfunnsgagnlig.

Vi står nå overfor en gjennomgang og en sikring av våre finansmarkeder framover – på en slik måte at vi kommer ned på landjorda igjen, at det blir en klar rolledeling, og at det blir en klar ansvarsfordeling. Og jeg vil spørre representanten Sponheim om han ikke er enig i at det er behov for en grundig gjennomgang på den basis.

Lars Sponheim (V) [22:30:35]: For det første: Da jeg brukte ordene «på kanten av det forsvarlige», ville det med et annet ord kunne bety «risiko». Det er finansnæringenes oppgave å ta risiko. Og på områder hvor det kan gå ut over andre enn dem som er eiere og tar risikoen, er det viktig at myndighetene regulerer og sikrer borgere for øvrig. For det er det det handler om, at det så til de grader går ut over andre hvis finansnæringen skulle komme til å gå over kanten av det forsvarlige.

Den erkjennelsen som ligger i dette, er at jeg nok tror at vi, som de fleste land – kanskje bedre enn de fleste land – kunne ha vært enda mer i forkant med å ha moderne reguleringsregimer. Og det gjelder helt tilbake til den regjeringen hvor Senterpartiet hadde finansministeren og representanten Lundteigen sprang rundt i regjeringskontorene. Da kom ikke disse forslagene, som jeg kunne se, men en kunne, sett i ettertid, ha vært enda tidligere ute med å ha rammer rundt mange av de nye produktene som da vokste fram.

Når det gjelder spørsmålet om behovet for å ha en gjennomgang, er svaret ja. Derfor er det fremmet et forslag som Senterpartiet så langt ikke har valgt å støtte, som handler om å ha en full gjennomgang av om vi trenger å modernisere noen av reguleringsregimene våre.

Rolf Terje Klungland (A) [22:31:55]: Venstre – sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti – skriver i sine merknader i innstillingen at Regjeringens «mål om å overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 pst. innen 2012, synes svært lite realistiske».

I rapporteringen til FNs klimakommisjon i desember 2005 ble det anslått at gjennomførte tiltak hadde ført til en reduksjon på 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Gjennom deltakelse i EUs kvotehandelssystem må norske bedrifter redusere ytterligere 7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter gjennom intern reduksjon eller gjennom import av kvoter. I sum betyr det at Norge er omtrent i balanse når det gjelder å oppfylle Kyoto-avtalen. Statens kvotekjøp svarer til en overoppfyllelse av Kyoto-avtalen med 6–7 millioner tonn, som tilsvarer 10 pst. overoppfyllelse. I tillegg til dette kommer altså effekten av skogforvaltningen, som er begrenset til 1,5 millioner tonn.

Mener representanten Sponheim at det fortsatt er lite realistisk, eller er forvirringen mindre?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Lars Sponheim (V) [22:33:08]: Nå begynner jeg snart å få like mollstemt røst som replikanten her.

La meg starte med å si at vi har hatt – og det kunne være grunnlag for å være så mollstemt – en rekordhøy økning i utslipp av CO₂ i Norge det siste året. Det har fått mye oppmerksomhet i mediene i det siste. Og vi skal altså om tre dager behandle nysalderingen, hvor Regjeringen i inneværende år ikke har kjøpt noen kvoter i andre land, fordi det ikke har vært fornuftige prosjekter å investere i. Derfor trekkes det vekk atskillige hundre millioner kroner.

Det er helt åpenbart at her er en i bakkant, fordi instrumentene ikke er på plass. Det er bare å lese Regjeringens egen nysaldering for å se det. Derfor har vi – også Regjeringen – en jobb å gjøre for å nå de viktige mål som Regjeringen åpenbart ønsker, men der det er et stykke igjen før man lykkes.

Rolf Terje Klungland (A) [22:34:05]: Bare i tilknytning til det: Det var jo slik at Stortinget i forbindelse med revidert budsjett i 2007 la opp til noen retningslinjer for hvordan en skulle kjøpe kvoter. Det kan man gjøre gjennom enkeltprosjekter, eller man kan gjøre det gjennom børsen. Stortingsflertallet og Regjeringen har valgt å gjøre det gjennom enkelttiltak, for å prøve å være med og skape et marked når det gjelder dette med kvotehandel. Men Regjeringen og Stortinget kan f.eks. velge å kjøpe disse kvotene på børsen. Det er jo det å være med og påvirke til minst mulig utslipp som har vært Regjeringens begrunnelse. Derfor er det også viktig å bevilge penger til dette.

Jeg skjønner godt at representanten Sponheim hadde behov for å bruke pengene til CO₂-kvoter til andre formål, men han må allikevel være fornøyd med at vi har en ambisiøs regjering, som vil mer enn det representanten vil.

Lars Sponheim (V) [22:35:10]: Jeg forstod ikke helt den replikken.

Det er helt korrekt at vi hadde en grundig debatt om dette i forbindelse med revidert, der Venstre bl.a. sa at vi trodde det var urealistisk å finne fram til disse tiltakene for klimagassreduksjoner, og ikke så noen grunn til å budsjettere med store penger til det formålet.

Nå kommer Regjeringen med fasiten i forbindelse med nysalderingen. Og da sier Regjeringen akkurat det samme som Venstre sa for et halvt år siden, og som jeg ble kritisert av representanten Klungland for for et halvt år siden. Så her er det veldokumentert at Venstre hadde rett – og Regjeringen kommer etter og er blitt enig. Derfor hadde det vært så mye viktigere om vi hadde kastet alle disse ressursene, pengene og innsatsen, inn i arbeidet for å ta reduksjoner hjemme. Der har vi kontroll på tiltakene, vi vet når de kan komme. Så får vi ta tak i de fornuftige prosjektene ute når vi er sikre på at det gir de reduksjoner vi trenger.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Ved ein inkurie har ikkje presidenten opplyst om at den reglementsmessige tida for kveldsmøtet var omme for ein god del minutt sidan. Men presidenten nemner det no og foreslår at møtet held fram til dagens kart er ferdigbehandla. – Det er vedteke.

Statsråd Kristin Halvorsen [22:36:46]: Debatten om denne budsjettinnstillingen blir alltid litt springende. Jeg har ikke tenkt å gå gjennom alle de temaene som man kunne ta opp, men bare det ene som har vært en liten gjenganger i debatten, nemlig hvordan man skal følge opp videre ut fra den lærdommen om finanskrisen vi har så langt, og hvilke grep en skal ta ytterligere framover. Det er helt opplagt et behov for å gå igjennom det lovverk og det regelverk som vi har. Selv om både lovverket og tilsynet er godt og tydelig i internasjonal sammenheng, er det likevel slik at det kan tenkes at det er noen svakheter der som en raskt bør komme tilbake til Stortinget med, og det har vi mange anledninger til å gjøre.

Så er det de litt mer langsiktige utfordringene som kommer i kjølvannet av finanskrisen. Der er det flere i den offentlige debatten som har tatt til orde for at man bør nedsette ulike former for kommisjoner, offentlige utvalg bestående av fagfolk, eller litt mer bredt sammensatte utvalg. Det er innspill som jeg tar med meg videre, fordi jeg også mener det er nødvendig å analysere grundig de langsiktige utfordringene som finanskrisen gir oss – økonomisk, men også politisk – og at dette er det interessant for Stortinget ved en senere anledning å komme tilbake til. Men vi må bare passe på at en utformer mandatene på en slik måte at de tingene som raskt bør fremmes for Stortinget, ikke hindres av at en nedsetter en form for kommisjon eller utvalg her.

Så bare noen korte kommentarer: Jeg må si jeg er veldig forundret over at Fremskrittspartiet gjentar sitt forslag om å kutte i Kredittilsynet, når alle forstår at et oppegående kredittilsyn, som nå har muligheten til nøye å overvåke kredittmarkedet, er helt avgjørende for hvordan vi skal håndtere en krevende situasjon også med hensyn til norske institusjoner. Det ville helt opplagt bety mindre kontroll, mindre tilsyn. Det er helt uforsvarlig i dagens situasjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:39:22]: Jeg må minne statsråden på at Fremskrittspartiet ikke kutter i Kredittilsynet. Vi øker Kredittilsynets rammer med 12 pst. Regjeringen øker Kredittilsynets rammer med 17 pst. Vårt budsjettforslag er altså 12 pst. høyere enn fjorårets. Regjeringen øker med 17 pst. Hvis det er et være eller ikke være for Kredittilsynet og deres oppgaver, har vi et veldig stort problem i offentlig sektor.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at det ikke finnes én eneste krone det er mulig å kutte i offentlig administrasjon, i finansadministrasjonen, i Norge? Mener man at man har funnet absolutt alle mulige kuttmuligheter, når man vet at de pengene man bruker, faktisk ikke tilhører Kristin Halvorsen eller staten, de tilhører det norske folk, det er skattepenger – og det er viktig at man bruker de pengene på den best mulige og den mest dynamiske og hensiktsmessige måten for samfunnet? Mener statsråden at det ikke finnes én krone man kan kutte på et eneste tilsyn eller en eneste finansinstitusjon i det offentlige Norge?

Statsråd Kristin Halvorsen [22:40:18]: Jo, det finnes sikkert en krone som kan kuttes både her og der, men ikke å styrke Kredittilsynet i en situasjon med en internasjonal finanskrise som også har virkning for Norge, mener jeg er uforsvarlig.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:40:35]: Vi gjør det.

Statsråd Kristin Halvorsen [22:40:37]: Men ikke i det omfanget som er nødvendig for at Kredittilsynet skal være oppegående og gjennomføre de kontrollene og det tilsynet som er meget krevende i dagens situasjon. Det er helt opplagt at det er den nitide kontrollvirksomheten som vil lide dersom Fremskrittspartiets budsjett skulle gjennomføres. Det gjør det heldigvis ikke.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [22:41:03]: Fremskrittspartiet fremmer sammen med de øvrige opposisjonspartiene fire konkrete tiltak for å hjelpe det private næringsliv og private bedrifter med rapporteringsrutiner til det offentlige. Jeg vet ikke om statsråden har lest forslagene, men det er i hvert fall i henhold til bedriftene og i henhold til NARF mulig å spare bedriftene for 600 mill. kr dersom de får enkle rapporteringsrutiner, altså hendelsesbaserte rapporteringsrutiner.

Jeg har ikke hørt at noen av opposisjonspartiene her på Stortinget har kommentert disse forslagene. Jeg lurer på om statsråden har lest dem og ønsker å ta dem med seg, så vi eventuelt kan gjøre disse om til oversendelsesforslag, slik at Regjeringen ser at det går an å komme med besparelsesforslag, slik at det norske folk faktisk kan spare noen penger, og at en ikke hvert eneste år får økte utgifter til offentlig administrasjon.

Statsråd Kristin Halvorsen [22:41:51]: Den problemstillingen som Tybring-Gjedde nå tar opp, og som andre har vært inne på tidligere i debatten, er viktig. Næringsministeren har nylig lagt fram et opplegg for hvordan vi skal gå igjennom og forenkle systemene rundt private næringsdrivende, for det er helt opplagt muligheter for å gjøre noe på den fronten.

Det jeg imidlertid vil advare mot, er at man går inn på de kontrollsystemene som er avgjørende for å sikre f.eks. soliditeten, lovligheten med hensyn til skatteoppgjør osv. Og det er alltid en avveining mellom hvor mye rapportering en skal ha i forhold til hvor effektivt det skal være å drive næringsvirksomhet, og det som er samfunnets behov for kontroll, for å sikre at en har ryddige forhold innenfor næringsvirksomhet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Reidar Sandal (A) [22:43:00] (leiar i komiteen): Eg vil gjerne kome tilbake til eit tema som representanten Sponheim avslutta sitt innlegg med: å omtale og for så vidt argumentere for forslag nr. 5 i innstillinga. Det er sett fram av representantane for opposisjonspartia, og hensikta med forslaget er å be Regjeringa setje ned eit fagleg basert utval som med bakgrunn i finanskrisa får i oppgåve å gå igjennom regulering av den norske finans- og kredittmarknaden.

Eg skjønar godt behovet for eit slikt forslag, og eg vil vise til at på side 8 i innstillinga er det faktisk frå fleirtalet i komiteen gitt eit tilsvar – om ein vil – til den saka, der vi frå fleirtalet si side viser til at finansministeren allereie har uttalt at det i Finansdepartementet er sett i gang eit arbeid for å gå igjennom lovverket for finansnæringa, og at det i samband med det kan vere aktuelt å setje ned ein kommisjon. Det skulle for så vidt vere ein veldig konkret respons på det ønsket som opposisjonspartia her har ytra. Eg viser for øvrig til den klargjeringa som finansministeren nettopp har gitt i sitt innlegg i debatten, og eg vil på dette grunnlaget oppmode om at forslag nr. 5, frå opposisjonspartia, blir gjort om til eit oversendingsforslag.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Svein Flåtten (H) [22:45:09]: Jeg takker for den innsatsen både finansministeren og komiteens leder har gjort for å samle troppene på egen side når det gjelder forslag nr. 5 fra opposisjonen. Det beste er at man kan samle både opposisjonen og regjeringspartiene. Derfor vil jeg på vegne av forslagsstillerne si at vi går inn for at dette oversendes til Regjeringen. Jeg har lyst til å legge til at vi legger til grunn – det gjelder ikke utformingen av detaljene i mandatet – at det vil være en dialog med opposisjonen om dette.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har da omgjort det forslaget han refererte til, til oversendingsforslag, og teksten blir endra i tråd med det.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 11.

(Votering, sjå side 1563)