Sak nr. 1-4 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at debatten om budsjettinnstillingen deles i to, slik at man først behandler rammeområde 2 Barne- og likestillingsdepartementet sammen med St.prp. nr. 23 og St.prp. nr. 25, og deretter rammeområde 3 Kulturdepartementet sammen med St.prp. nr. 27.

Videre vil presidenten foreslå at hver av debattene blir begrenset til 65 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter. I tillegg foreslås det at barne- og likestillingsministeren og kunnskapsministeren gis en taletid på inntil 5 minutter hver under behandlingen av rammeområde 2, samt at kultur- og kirkeministeren gis en taletid på inntil 5 minutter under behandlingen av rammeområde 3.

Videre vil presidenten foreslå at det under begge debattene blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siden debatten deles i to, vil presidenten anmode representantene om å fremme sine forslag i den første debatten, selv om forslaget gjelder kulturdelen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [16:28:54] (leiar i komiteen): Tusen takk til komiteen for godt samarbeid om budsjettet. Det er eit stort engasjement i komiteen for å bry seg om dei sårbare barna. Redd Barna lanserte for kort tid sidan ein antivoldskampanje, «vennligst forstyrr», kor det var tent lys for jenta som ikkje får sove i natt, og for guten som ikkje tør gå heim, og for naboen som tør bry seg.

Vald mot barn er eit av Noregs mest underkommuniserte samfunnsproblem. I løpet av ei veke var det 274 barn som tok kontakt med hjelpeapparatet fordi dei var utsette for vald frå mor eller far. Dette gjer inntrykk på oss alle. Den smerta og fortvilinga slike barn opplever, er ein tragedie. Vi treng mange ulike verkemiddel for å hjelpe og sikre desse barna og andre barn som av ulike grunnar ikkje kan bu saman med familien sin, ein trygg kvardag. Ulike parti kan ha ulike svar. Men det er viktig med eit tverrpolitisk samarbeid for å finne løysingar som gir tryggleik til barna. Eg reknar med at dei ulike partia vil kome med sine synspunkt på dette og andre område i budsjettet. Eg vil konsentrere meg om Kristeleg Folkeparti sin politikk.

For mange barn er faktisk barnevernet viktig gjennom heile oppveksten. Derfor er det viktig at barnevernet har rammevilkår som gjer at dei kan gi barna det tilbodet dei meiner er best for dei. Kristeleg Folkeparti meiner at barnevernstilbod ikkje er eigna for anbodskonkurranse. Så vil nokon tenkje at Kristeleg Folkeparti var med på å innføre anbod då vi sat i regjering, og det er riktig. Men samtidig gjorde vi unntak for krav til anbod når det gjaldt ideelle verksemder utan eit kommersielt formål. Dette kom fram i bl.a. St.meld. nr. 15 for 2004–2005. Tilbakemelding frå ideelle organisasjonar som driv innafor barnevernet, er at dei opplever mykje vanskelegare kår under denne regjeringa enn under den førre.

Vi er kjende med at Bufetat i desse dagar har hatt ein avgrensa anbodskonkurranse for ideelle organisasjonar. Men ut frå den informasjonen Kristeleg Folkeparti har fått tilgang til, er det flere punkt som departementet har gitt i sine føringar til ideelle organisasjonar og stiftelsar, som ikke er blitt følgde opp i anbodskonkurransen. Vi er blitt kjende med at Styve Gard i Hordaland er blitt tilbode tre plassar, medan dei i dag har 14 og hadde blitt godkjend for 18 plassar ei veke før dei fekk tilbod om berre tre plassar. Det seier seg sjølv at å drive ein institusjon basert på berre tre plassar er svært vanskeleg. Institusjonen er etterspurd. Ingen andre institusjonar av denne typen ligg i nærleiken. Blir denne institusjonen lagd ned, må barna reise langt unna. Nærleikskriteriet kan ikkje ha vore vektlagt. Det har teke 20 år å byggje opp kompetanse som no kan gå dukken. Dette er alvorleg. Dette er eitt av fleire eksempel som gjer at Kristeleg Folkeparti fremmar forslag i dag der vi ber Regjeringa sørgje for at dei barnevernsinstitusjonane som pr. i dag har driftsavtale med Bufetat, får forlengd avtale fram til 31. desember 2009. Samtidig ber vi om å få ei sak til Stortinget om ei nyskaffingsordning vedrørande barnevernstiltak.

Mange tilsette på institusjonar melder om bekymring knytt til prispress og kortsiktigheit og manglande fokus på kvalitet og på barnas behov. Det er barn på institusjon som lever i frykt for at den heimen dei bur i, skal gå konkurs. Kristeleg Folkeparti er bekymra for om barna får det tilbodet som er best tilpassa dei, eller om det er dei økonomiske prioriteringane som styrer kva for tilbod barna får. Eg håper inderleg at Regjeringa no vil stoppe opp og støtte dei framlagde forslaga for å gå grundig inn i den situasjonen som har oppstått.

Kristeleg Folkeparti har i sitt alternative budsjett fremma forslag om 50 mill. kr meir til barnevernet. Vi ønskjer at alle barnevernsbarn skal få høve til ettervern, og set av 10 mill. kr ekstra for å styrkje dette. Kristeleg Folkeparti foreslår 10 mill. kr ekstra til tiltak for utsette barn og betre oppfølging av barn i fosterheim. Faglege rettigheiter for alle fosterforeldre og auka fokus på rekruttering av fosterheimar er viktig. Det er tragisk at mange barn i dag ventar på å få kome i ein fosterheim.

Gode fritidsaktivitetar er viktige, spesielt for barn og unge. Då blir det eit paradoks at vi torsdag fekk melding om at Frelsesarmeen sitt barne- og ungdomsarbeid fekk beskjed frå Fordelingsutvalet at dei for 2009 vil misse 1,2 mill. kr i statsstøtte på grunn av ny instruks om tildeling av statstilskot til barne- og ungdomsorganisasjonar. 6 000 barn og unge som har glede av å gå i korps, kor eller speidar i regi av Frelsesarmeen, kan altså bli ramma fordi moderorganisasjonen har retningslinjer som Regjeringa ikkje liker. Det vil i så fall ikkje signalisere mykje toleranse. Retningslinjene er vedtekne politisk. Kristeleg Folkeparti forventar at statsråden går gjennom dei på nytt og sørgjer for at ein gir statsstøtte utan å skulle styre meiningane til organisasjonane. Som ankeinstans håper vi at statsråden sørgjer for at Frelsesarmeen får tilskot til det viktige lågterskeltilbodet dei gir til mange barn og unge.

Fredag kom Regjeringa med ei mannsmelding. Det er flott å få fokus på mannens rolle og likestilling. Det er kjempeviktig. Vi er likevel skuffa over at Regjeringa etter meir enn tre år med fleirtalsmakt ikkje har innfridd sine løfte om å innføre sjølvstendig oppteningsrett for fedre. Kristeleg Folkeparti har foreslått det fleire gonger, seinast no i vårt alternative budsjett. Vidare har vi foreslått reelt å utvide pappapermisjonen med fire veker utan å ta av allereie eksisterande permisjonstid, slik Regjeringa har gjort med to av dei fire vekene dei no har foreslått. Kristeleg Folkeparti meiner at alle fedre bør få høve til å vere heime dei to første vekene. I den første delen av livet er kontakten med foreldra det aller viktigaste. Det er viktig for heile familien at alle fedre får moglegheit til å ta ein del av foreldrepermisjonen, både for å styrkje rolla til fedre som omsorgspersonar og av likestillingsomsyn.

Likestilling handlar også om lønnspolitikk. Vi er derfor overraska over at ingen andre har slutta seg til Kristeleg Folkepartis forslag om lønnspolitikken.

Det er viktig med ein god familiepolitikk som legg til rette for å kunne få barn – for dei som ønskjer det. For at eit livsløp i det heile kan begynne, må foreldre sjå at det er økonomisk mogleg å setje eit barn til verda. I dag er det svært vanskeleg dersom ein eller begge foreldra ikkje er inne i arbeidslivet. Vi foreslår derfor i vårt alternative budsjett å auke eingongsstønaden ved fødsel og adopsjon radikalt, til 1 G, dvs. frå ca. 33 000 kr til 70 000 kr.

Ein god barnehagepolitikk kombinert med kontanstøtte er viktig. Kunnskapsministeren sa for kort tid sidan at dei som får tilbod om barnehageplass, heller vel det. Kontantstøtta er ei ordning som veldig få nyttar, og endå færre kjem til å nytte seg av ho når vi får full dekning, har statsråden sagt. BLD har sett på eit utval av 18 kommunar – ein kommune frå kvart fylke utanom Oslo – som ifølgje Kunnskapsdepartementet hadde full barnehagedekning ved utgangen av 2007. Ifølgje tal frå Arbeids- og velferdsdirektoratet på same tid mottok gjennomsnittleg 52 pst. av foreldra til eitt- og toåringane i desse kommunane kontantstøtte. Det er snittet. I nokre kommunar var det så mange som 83 pst. som mottok kontantstøtte. For Kristeleg Folkeparti er det ikkje eit mål at flest mogleg skal nytte seg av kontantstøtte, men det er ikkje sant at full dekning betyr at det er slutt på behovet for kontantstøtte. Derfor foreslår Kristeleg Folkeparti å auke kontantstøtta til 4 000 kr pr. månad for å sikre ein større valfridom for fleire foreldre.

Det er viktig at alle som ønskjer barnehageplass, får det, og at barnehagetilbodet har høg kvalitet. Vi er bekymra over mangelen på førskulelærarar og den kraftige auken i talet på dispensasjonar frå kravet om kvalifikasjonar. Vi må gi meir for å få fleire førskulelærarar til å bli i yrket.

Mange private barnehagar har det vanskeleg. Det gjeld særleg dei aller minste. Mange må kutte i lønnsutgiftene og i arbeidsvilkåra for dei tilsette. Dei må ta opp lån for å overleve, og dei må auke foreldrebetalinga, kutte når det gjeld kvalitet, og i verste fall leggje ned drifta. Vi er bekymra over at Regjeringa heller ikkje for neste år har fremma forslag som sikrar meir likeverdig behandling av private og kommunale barnehagar. Derfor bør Regjeringa umiddelbart kome med ei sak om korleis dei vil sikre likebehandling av kommunale og private barnehagar. Det å innlemme dette i rammene til kommunane vil ikkje sikre framdrifta for private barnehagar. Vi ønskjer at vi framleis skal ha mangfald i barnehagetilbodet, både når det gjeld eigarskap og pedagogisk og verdimessig profil.

Mange opplever utfordringar i samlivet – det er ikkje alltid enkelt å leve saman. Derfor er det så viktig å drive førebyggjande arbeid med samlivskurs og god kompetanse og tilgang på familievern. På begge desse områda foreslår Kristeleg Folkeparti ein kraftig auke. Det trur eg vi på mange område vil vere tente med, for førebyggjande arbeid kan verke positivt for svært mange. Det er eit paradoks når ein veit at det er lange køar på familievernkontora, og at mange som ønskjer hjelp, ikkje får det i tide.

Eg vil ta opp dei forslaga Kristeleg Folkeparti har aleine eller saman med Venstre, når det gjeld begge rammene.

Presidenten: Representanten May-Helen Molvær Grimstad har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:39:13]: I budsjettinnstillinga går Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene i en merknad hvor de sier at bevilgningene til barnevernsformål bør gå kortest mulig vei til hjelp for barn og unge som trenger det, og ikke til å utbetale utbytte til kommersielle aktører.

Betyr det at Kristelig Folkeparti for alvor og fundamentalt nå skiller lag med de øvrige opposisjonspartiene, som i en merknad sier at man gjerne ser private, kommersielle aktører, og at man bør innføre et system med konkurranseutsetting innenfor barnevernstjenester?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [16:39:47]: Det aller viktigaste for Kristeleg Folkeparti er at barn får den omsorga dei har behov for, uavhengig av kva for aktørar som tilbyr det. Vi har både ideelle og kommersielle krefter innafor barnevernet, og vi vil også i framtida ha behov for dei. Men Kristeleg Folkeparti ønskjer å prioritere det offentlege tilbodet og dei private, ideelle organisasjonane. Dei ressursane som staten bruker til barnevernsformål, skal gå mest mogleg direkte til det arbeidet ein har tenkt, og ikkje til utbetaling av utbytte.

Derfor er vi einige i den vridinga. Men vi er bekymra for mange av dei frivillige, ideelle organisasjonane og stiftelsane som driv innafor barnevernet i dag, som opplever at dei får mykje strammare arbeidsvilkår med denne regjeringa enn dei gjorde med den førre. Eg kunne ønskje at Regjeringa verkeleg kunne ta tak i dette, for vi ønskjer ikkje å strupe det private initiativet og dei ideelle organisasjonane sitt viktige arbeid på dette området.

Knut Gjerde (FrP) [16:41:08]: I likhet med Kristelig Folkeparti er vi i Fremskrittspartiet bevisste på at de kirkelige familievernkontorene ble startet lenge før familievernet ble en del av det offentlige tilbudet.

De kirkelige familievernkontorene har i mange år stått i fremste rekke for å gi familier en trygg og god ramme rundt et vanskelig tema. Familievernets forebyggende arbeid er uvurderlig og støtter et forpliktende foreldreskap og et godt samarbeid mellom foreldrene, også etter samlivsbrudd. Regjeringen og Bufetat har i flere år planmessig jobbet for at Kirkens Familievern i størst mulig grad skal integreres i det statlige familievernet.

Hvis Regjeringen lykkes med det i framtiden, vil det ikke lenger være mulig å velge mellom et statlig og et ikke-statlig tilbud. Hvordan vil Kristelig Folkeparti sikre et reelt tosporet familievern?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [16:41:58]: Eg er einig med Framstegspartiet i at det er veldig viktig å ha eit mangfaldig og godt familievern, og at vi bør sikre eit tospora familievern.

Men eg er ikkje einig med Framstegspartiet som foreslår å overføre pengar frå det offentlege familievernet til det kyrkjelege familievernet, fordi det er ikkje alle stader vi har eit kyrkjeleg familievern. Då er det viktig at vi sikrar mest mogleg ressursar totalt sett til familievernet, og derfor har Kristeleg Folkeparti foreslått ein kraftig auke i løyvingane til familievernet, noko som kan kome både dei kyrkjelege og dei offentlege familievernkontora til gode.

Eg kunne ønskt at Framstegspartiet også i sitt alternative budsjett hadde prioritert dette og fokusert på at det trengst fleire midlar. Men det er veldig viktig at alle som ønskjer å gå til familievernkontora for å få rettleiing og mekling, får eit godt tilbod. Det er viktig at vi har eit mangfald, som vi har hatt fram til i dag, og der kunne nok Regjeringa ha gjort endå meir.

May Hansen (SV) [16:43:17]: Fra SVs ståsted har innføring av kontantstøtte fått mange negative konsekvenser. Noe av det mest alvorlige er at barnehage som forebyggende barnevernstiltak nå ikke blir brukt i samme grad som før, fordi det koster ganske mye å si nei takk til kontantstøtte. Graderte satser har også ført til at man faktisk ikke har råd til å si nei til kontantstøtte. Vi mener at dette har gitt mindre valgfrihet og ikke mer.

Men det Kristelig Folkeparti foreslår nå, er:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak som gir barn over 3 år gratis kjernetid i barnehage hvis foreldrene mottar kontantstøtte for yngre søsken.»

Videre henviser man til at det er viktig for barn med minoritetsbakgrunn å være i barnehage av hensyn til språkutviklingen.

I forrige periode tok man småbarnstillegget fra vanlige foreldre, mens man lot foreldre som hadde kontantstøtte, beholde det. Hva med alle de andre barna som ikke har foreldre som mottar kontantstøtte? Skal ikke de også få gratis kjernetid?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [16:44:22]: Kontantstøtte har vore eit viktig verkemiddel for å gi valfridom, men eg har registrert at SV uansett har vore mot kontantstøtte og har brukt ulike argument i dan samanhengen. Mange med minoritetsbakgrunn ville uansett ha valt å vere heime med barna dei første åra. Kontantstøtta medfører at dei får betre råd, det er meir økonomisk utjamnande, og det betyr mest for dei som har minst.

Så har Kristeleg Folkeparti fremma eit forslag her om at dei som er heime med barn i kontantstøttealder, og har barn som er eldre enn kontantstøttealderen, skal få gratis kjernetid i barnehagen, for vi ser at det kan vere utfordringar i forhold til det å lære norsk dersom barna ikkje får gå i barnehage før dei begynner på skulen. Derfor har vi teke den utfordringa på alvor, og i enkelte område i Oslo får barn tilbod om gratis kjernetid i barnehagen. Det trur vi er positivt. Vi ser også gode teikn når det gjeld språkutviklinga, og derfor ser vi vidare på dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Gunn Karin Gjul (A) [16:45:53]: Nylig kåret World Economic Forum Norge til verdens mest likestilte land.

Dette har ikke kommet ikke av seg sjøl. Dette har kommet etter tydelige politiske beslutninger som har ført til systematiske endringer av samfunnet vårt gjennom budsjettiltak, lovendringer og holdningsendringer.

Norge topper lista bl.a. på grunn av vår høye deltakelse av kvinner i politikken. Men det hadde ikke vært mulig uten kjønnskvotering. Norge går forbi Sverige på rankingen, fordi vi har så mange kvinner i bedriftsstyrene. Men det hadde aldri vært mulig uten loven om 40 pst. kvinner i ASA-styrene.

Hadde Fremskrittspartiet fått styre likestillingspolitikken i Norge, hadde kanskje bare de arabiske landene vært bak oss på denne rankingen. I sitt budsjettforslag raserer Fremskrittspartiet bevilgningene til Likestillings- og diskrimineringsombudet, en institusjon som er viktig for å følge opp lovverket vi har på likestillingsområdet, og som er en pådriver for å fylle det gapet som gjenstår før vi kan smykke oss som et likestilt samfunn. Rapporten fra World Economic Forum forteller oss at til tross for at vi er best, har vi ennå ikke oppnådd full likestilling. Vi har en jobb å gjøre før vi har fylt gapet.

Likestilling og kvinners deltakelse i samfunnet er lønnsomt og gir landene et økonomisk konkurransefortrinn. Dette dokumenterer World Economic Forum i sin rapport.

Norge har den høyeste yrkesdeltakelsen blant kvinner i verden, samtidig som vi føder flere barn enn våre europeiske søstre. Dette er i de fleste andre land en umulig kombinasjon. I Norge er dette mulig fordi vi har et unikt organisert arbeidsliv, med familievennlig arbeidstid, verdens beste foreldrepermisjonsordning og gode omsorgsløsninger for barn gjennom et godt barnehagetilbud. Disse ordningene bedrer vi gjennom budsjettforslaget.

Den rød-grønne regjeringen er i ferd med å passere målstreken i jobben med å skaffe full barnehagedekning. Om lag 96 pst. av barna som startet på skolen i høst, har gått i barnehage. Fra å være et gode for de få, har barnehager blitt et tilbud til det store flertall av barna mellom ett og seks år. Barnehageforliket fra 2002 og den påfølgende massive utbyggingen av barnehager er en stor reform som betyr mye for småbarnsforeldre. Nybakte foreldre slipper nå å miste nattesøvnen på grunn av manglende barnehagetilbud til den lille.

Det er altså ingen liten reform som nå er gjennomført. Siden 2003 har over 60 000 flere barn fått plass i barnehage. Vi bruker i dag 13,8 milliarder kr mer på barnehager enn det vi gjorde i 2003. Dette innbærer en økning på 170 pst.

Samtidig med den massive utbyggingen er prisen på barnehageplass blitt redusert. Vi har innført en makspris som nå er på 2 330 kr. I kommunale barnehager er prisen for en barnehageplass redusert med 37 pst., mens i private barnehager er prisen nesten halvert. Disse prisreduksjonene har resultert i at flere foreldre nå har råd til å ha barna sine i barnehage, noe som har resultert i større etterspørsel etter barnehageplass enn vi kunne overskue i 2003.

Vi ser på barnehager som en forutsetning for kvinners yrkesdeltakelse, og dermed som et viktig bidrag også til verdiskapingen. Men aller viktigst er det at vi ser på barnehagen som en viktig sosial arena og en viktig læringsarena. I en ny forskningsrapport fra Kunnskapsdepartementet og Folkehelseinstituttet framgår det at barn i alderen 18 til 36 måneder som går i barnehage, har et bedre språk. Spesielt store er utslagene for minoritetsspråklige barn og for barn med foreldre med lav utdanning.

Bruken av kontantstøtte er nesten halvert etter at den rød-grønne regjeringen tok over. Men for en gruppe øker bruken, nemlig blant de minoritetsspråklige. Mange barn går glipp av mye læring og utvikling på grunn av kontantstøtten. Det ville forverret seg ytterligere dersom vi hadde, som Høyre og Venstre gjør, økt prisen på barnehageplassen. Fremdeles begynner det barn på norske skoler som ikke snakker et eneste ord norsk, og som ikke har fått den viktige sosiale treningen gjennom å være sammen med mange andre barn før de begynner på skolen.

Jeg har begynt å lure på hva som er opposisjonens ambisjoner i barnehagepolitikken. Leser man Høyres og Venstres merknader, kan man virkelig lure. Høyre er kritisk til at Regjeringen bygger for mange barnehageplasser på for kort tid, fordi dette kan gå ut over kvaliteten. Samtidig er de imot å holde maksprisen nede, fordi man velger å prioritere utbygging først. Hva mener man egentlig? Er man for eller er man imot full barnehagedekning?

Liknende spørsmål kan man stille seg hva angår lovfesting av retten. Der er man imot lovfesting fordi man ennå ikke har full dekning, samtidig som man kritiserer Regjeringen for at lovfestingen er for lite ambisiøs. Hva vil opposisjonen – hva er deres alternativ?

Arbeiderpartiet er opptatt av fedrerollen, og derfor presenterte statsråd Huitfeldt på fredag verdens første stortingsmelding om mannsrollen. Norske menn tar større ansvar for sine barn enn det fedre i andre land gjør. I dag er 90 pst. av fedrene med rett til foreldrepermisjon hjemme med egne barn. Det har skjedd en revolusjon i menns omsorg for egne barn etter at fedrekvoten ble innført i 1993, for i tillegg til at menn er hjemme med sine små i forbindelse med fødsel, viser likestillingsundersøkelsene at fedre i dag bruker mer tid med sine barn og tar i tillegg et større ansvar for de daglige oppgavene på hjemmebane. Men til tross for at fedre tar større del i omsorgen, er det mye igjen før vi har et likestilt foreldreskap. Fremdeles tar kvinner hovedansvaret for barn og husholdning, og småbarnsfedre er den gruppen som jobber mest overtid. Kun 17 pst. av fedrene tar permisjon utover de seks ukene med pappakvote.

Regjeringens forslag om å utvide fedrekvoten med fire uker i neste års budsjett vil være et viktig steg mot et mer likestilt foreldreskap. I tillegg signaliserer Regjeringen i stortingsmeldingen om mannsrollen ytterligere utvidelse, som vil resultere i at far får foreldrepermisjon i minst tre måneder samt to uker lønnet permisjon i forbindelse med fødsel.

Norge har hatt en jevn stigning av fødselstallene etter at Gro Harlem Brundtlands regjeringer på 1990-tallet økte foreldrepermisjonen kraftig og innførte fedrekvoten. Vi ser også at antall fødsler er høyere blant norske par som deler foreldrepermisjonen. Den samme trenden har vi sett på Island. Islandske kvinner har havnet på fødselstoppen i Europa etter at de utvidet og innførte tredeling av foreldrepermisjonen.

Sjøl om Norge er et godt land å leve i, har ikke alle barn like gode oppvekstvilkår. Mange barn vokser opp i familier med store rusproblemer og med store sosiale problemer. Vi har som samfunn plikt til å hjelpe disse barna og familiene deres.

Den rød-grønne regjeringen aksepterer ikke at barn i Norge lever i fattigdom og under uverdige forhold. I denne sammenheng er også barnevernet viktig. Vi har de senere år sett at antallet barn som får hjelp av barnevernet, har økt. Det kan bety to ting, enten at flere barn og familier trenger hjelp, eller at det kommunale barnevernet har blitt flinkere til å se de barna som trenger hjelp. Mange barn får god hjelp av barnevernet. Samtidig vet vi at mange barn får hjelp altfor sent. Økningen i antall akuttplasseringer kan tyde på det.

Vi har en viktig jobb foran oss for å gjøre barnevernet bedre. Samhandlingen mellom de ulike offentlige etater er fremdeles for tilfeldig. Her har den nye barneministeren tatt grep for å sikre at barn får hjelp så tidlig som mulig.

Overgangen fra institusjon til mer bruk av fosterhjem fordrer at fosterforeldre får bedre oppfølging, og at de kommunale fosterfamiliene, i likhet med de statlige, får gode lønns- og pensjonsvilkår.

Barn har rett til gode oppvekstforhold uavhengig av sosial bakgrunn. I et land som Norge har vi plikt til å sørge for at alle barn kan leve et godt liv og få like muligheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [16:55:01]: Jeg skal legge fra meg det spørsmålet jeg opprinnelig hadde tenkt å stille representanten Gjul, for hun sa noe i innlegget sitt som jeg faktisk må få en avklaring på.

Representanten Gjul sa at det er faktisk mange minoritetsbarn som begynner på skolen uten å kunne snakke norsk. Da er det veldig interessant for oss å høre hva Arbeiderpartiet har tenkt å gjøre med det. Er det slik at man skal tvangssende minoritetsbarn til barnehagene, eller er det sånn at man skal gjøre barnehagen obligatorisk for at man ikke skal stigmatisere én gruppe barn?

Gunn Karin Gjul (A) [16:55:39]: Representanten Woldseth tar opp et veldig viktig spørsmål i forhold til den gruppa som har det vanskeligst når de begynner på skolen, nettopp de minoritetsspråklige barna.

Det er helt åpenbart at vi må legge til rette for at flere av disse barna får muligheten til å ta del i den viktige aktiviteten det er å være i barnehage før de begynner i skolen. Et av de tiltakene som allerede er i gang, men som åpenbart bør utvides, er gratis kjernetid. I deler av Oslo har man altså lagt opp til gratis kjernetid, og man har også tiltak i andre byer med gratis kjernetid. I tillegg har både Arbeiderpartiet og SV en diskusjon i forbindelse med programarbeidet som går på at man skal innføre en mulighet for førskoleopplæring før barna begynner på skolen. Dette vil også være et viktig tiltak for denne gruppa.

Olemic Thommessen (H) [16:56:42]: Representanten Gjul hadde et flott innlegg i forhold til alle barns rett til å ha en god oppvekst, og det gjelder selvfølgelig ikke minst de barna som lever under vanskelige forhold, dem vi ofte kaller for de fattige. Samtidig merket jeg meg at representanten Gjul kritiserte Høyre fordi vi hadde lagt på et par hundre kroner på maksprisen i barnehagene. Det reiser en problemstilling som handler om hva som er viktigst. Er det viktigst å ta vare på de fattige, eller er det viktig at de fleste av oss, som har ganske god råd, må betale 200 kr fra eller til på maksprisen? Det er et fordelingstema. Slik Regjeringen legger opp løpet, er det egentlig en stor overføring fra samfunnet til dem som egentlig har det ganske bra fra før. Høyre hever den lista, men vi legger også inn en rekke målrettede tiltak for dem som trenger det mest. Synes ikke representanten Gjul at det er en god prioritering?

Gunn Karin Gjul (A) [16:57:50]: Det aller viktigste vi kan gjøre for å få flest mulig barn i barnehage, og for at foreldrene deres får muligheten til å ha barna sine der, er å ha så lave priser som mulig – da favner vi flest foreldre. Det var nettopp det vi så i forbindelse med barnehageforliket i 2003, at vi ikke har klart å estimere hvor mange foreldre som ønsker å ha barna sine i barnehage. Det er mange flere foreldre som ønsker det, og som har muligheten til det, nettopp fordi vi har halvert prisen på barnehageplass for de barna som går i privat barnehage, og det er en reduksjon i prisen på 37 pst. for barn som går i offentlig barnehage. I tillegg har den enkelte kommune ordninger med gratisplasser til dem som har det vanskeligst. De aller største kommunene har også en ganske omfattende gradert betaling.

Hvis vi skal klare å favne flest mulig, må vi ha universelle ordninger. Det har alltid vært typisk for Høyre at man ikke vil ha de universelle ordningene, men prøver på en måte å løpe etter og finne løsninger for de aller, aller fattigste. Vi prøver å favne alle.

Trine Skei Grande (V) [16:58:52]: Det er et par ting jeg virkelig ikke forstår, så jeg håper kanskje representanten Gjul har et svar til meg.

Det ene er at i fjor regulerte Regjeringa barnehageprisene. I år regulerer Venstre barnehageprisene, og da er det en stor trussel for likeverdet. Det var det ikke i fjor. Det andre er at når man virkelig skal nå de fattigste, er det en inntektsdifferensiert betaling som ville vært det beste, og det vet jeg mange kommuner kjemper for å få til, men det har vært vanskeliggjort med den maksprispolitikken som Regjeringa har lagt an. Men når representanten får spørsmål om hvordan vi virkelig skal nå disse gruppene, er det ikke prisen som nevnes, det er faktisk den gratis kjernetida og de andre virkemidlene som Venstre er enig i.

Hvorfor er det slik at når Venstre gjør det Regjeringa gjorde i fjor, er det en stor trussel, og når man skal se på de virkelige virkemidlene, som er det som representanten tok opp nå, er det ingen av de virkemidlene som er knyttet til makspris?

Gunn Karin Gjul (A) [16:59:51]: For det første vil jeg opplyse til representanten Skei Grande at Regjeringen regulerte heller ikke i fjor maksprisen. Det var det aller første året vi satt med regjeringsmakt, vi gjorde det. Det vi har erkjent, er at hvis vi skal klare å favne flest mulig barn, og at barna skal få mulighet til å komme i barnehage, må vi prøve å nå målet om makspris. Nå har Regjeringen fattet et vedtak som gjør at i løpet av 2012 vil vi forhåpentligvis komme ut med det målet vi satte oss i 2002–2003 for en makspris.

Så prøver både Høyre og Venstre å framstille det slik at all inntektsgradering og alle ordninger for dem som har det vanskeligst, er borte. Det er ikke riktig. I tillegg til at vi nå har fått en makspris, halvert prisen på barnehageplasser bl.a. i de private barnehagene, har de aller fleste kommunene bl.a. beholdt ordningen med gratis oppholdstid for dem som har de laveste innektene. Veldig mange kommuner har også en ordning med gradert oppholdsbetaling for dem som har vanskelig økonomi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin S. Woldseth (FrP) [17:01:22]: Også i budsjettet for 2009 vil Fremskrittspartiet framheve familien som en av de viktigste pilarene i samfunnet, og det å føre en aktiv og riktig familiepolitikk vil gi betydelige samfunnsgevinster både på kort og lang sikt. Det er viktig for oss å ha dette som et fundament i bunnen og som en premiss for resten av denne budsjettrammen.

Først til barnehager. Fremskrittspartiet er vel det partiet som gjennom årene etter det store barnehageforliket har forholdt seg til og fulgt forliket på den beste måten. I budsjettinnstillingen kan det se ut som om opposisjonen nærmest kjemper om å gi penger til barnehagene for at disse skal likebehandles. Det blir allikevel bare et spill for galleriet så lenge Arbeiderpartiet og SV ikke ønsker å ta de nødvendige grep for å sikre lik behandling av offentlige og private barnehager.

Vi i opposisjonen burde greie å samle oss, slik at alle de private barnehagedriverne der ute faktisk forstår at det er noen som setter pris på den jobben de gjør for halvparten av alle barnehagebarn som går i private barnehager.

Det er nemlig et faktum at en av premissene i forliket, og i all tid siden, har vært at alle partier har sagt at de vil likebehandle private og offentlige barnehager. Dette var Fremskrittspartiets primære krav i det representantforslaget vi fremmet sammen med SV i 2001. Vi har ikke glemt det siden, mens noen av partiene i salen åpenbart bare snakker om likebehandling uten å løfte en finger for å få det til. SV, som stod last og brast sammen med Fremskrittspartiet helt fram til de kom i regjering, har sviktet. De har sviktet grundig når man tenker på at de både har barnehageministeren og finansministeren. Likevel ønsker Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen å la folk tro at dette er et løft fra Regjeringens side. Det er det slett ikke. Premissene for dette løftet var lagt lenge før denne regjeringen overtok stolene, og nå bruker de alle unnskyldninger de kan for å vri seg unna det faktum at private barnehager må stenge eller gå konkurs ofte fordi kommunene bruker penger på andre ting enn barnehager. Da viser jeg til Telemarksforskning, som sier at over 1 milliard kr av barnehagepengene er brukt på andre ting, fordi man rett og slett ikke ønsker å likebehandle private og offentlige barnehager.

Det har aldri vært bevilget mer penger til barnehagene. For Fremskrittspartiet er det likevel viktigst at alle partiene i denne salen kommer sammen og omarbeider eller oppfrisker det gamle forliket, slik at vi kan være sikre på at alle de foreldrene som ønsker seg en barnehageplass, skal få det, at alle barnehagedrivere får forutsigbare rammer å forholde seg til, og at alle barnehager blir likebehandlet.

Så til barnevernet. Det er ikke tvil om at vi har behov for et barnevern, men det er innretningen på dette barnevernet vi må diskutere, når det er mulig å la ungdommer bo på hotell i en måned fordi man ikke har kontroll på vedkommende på institusjon, eller når ungdommer rømmer fra institusjonen og utøver kriminelle handlinger mot andre fordi det ikke finnes et riktig tilbud til dem. Å isolere disse ungdommene på vanlige institusjoner er ingen god løsning på problemet.

Barnevernet gjør veldig mye bra, men i 2008 må vi også ta inn over oss at vi kanskje trenger en revidering av lov om barnevernstjenester av 1992. Mange av ungdommene med atferdsproblemer, som også har voksenproblemer ved siden av, som rusavhengighet og voldelig atferd, har ikke fått den skolegangen de har krav på, og ofte sliter de med dårlig selvbilde og psykiske problemer.

Natt til søndag fulgte jeg barnevernsvakten i Bergen. Hva jeg så og opplevde der, satte sine spor, som kommer til å følge meg en lang stund. Det engasjementet og den omsorgen de ansatte viste for barn og ungdom med problemer, var aldeles imponerende. Dette var mennesker med lang fartstid i barnevernet, og hadde den nødvendige ballasten og kompetansen med seg til å «lese» barna og finne løsninger på akutte problemer.

Et tema de tok opp med meg, var at på grunn av at det statlige barnevernet betaler sine barnevernspedagoger langt bedre enn de kommunale, mister kommunene og førstelinjetjenesten menneskene med lengst erfaring til det statlige barnevernet. Kommunene sitter igjen med de nyutdannede, og det er de som kommer i kontakt med barna. Dette er et problem jeg synes vi skal se nærmere på, slik at vi ikke mister så mye kompetanse i kommunene.

Det er svært mange barn som trenger et akutt tilbud. Vi har akuttilbud i Norge, men innen svært mange av dem er det utagerende, aggressiv og til dels ruset ungdom. Dette er ikke et sted å plassere et barn på f.eks. elleve år, som er redd og trenger et friminutt fra en sint far. Det kunne vært fint om man i forbindelse med f.eks. barnehusene også fikk én eller to sengeplasser eller kanskje helgeplasser, slik at den gruppen barn, hvor det nærmest er en avklaring med familien som skal til, har et sted å være over natten, eller der hvor institusjonene ikke greier å mobilisere personalet i løpet av helgen. Dette er også et problem vi bør se nærmere på.

Vi ser av Riksrevisjonens årsrapport at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår for at Bufetat skal få kontroll med økonomi, anbud osv. Nå er det gått noen år siden reformen, og Fremskrittspartiet synes det er utrolig dårlig at statsråden og departementet fremdeles ikke har greid å få kontroll verken med økonomi, habilitet eller anbud. Dette bør være førsteprioritet i kommende år.

Så til finanskrisen. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg kommer inn på dette temaet her, men saken er den at under vår ramme ligger også forbrukerpolitiske tiltak. Og blant mange gode tiltak er krisetelefonen for gjeldsofre. Vi ser at enkelte går så langt nå at de vurderer selvmord fordi gjelden har tatt overhånd i disse krisetider. Da er det viktigere enn noen gang at det finnes en krisetelefon gjennom Gjeldsofferalliansen, som kan gi råd til dem som trenger det, og jeg håper at statsråden vil videreføre tiltaket med krisetelefon i 2009, for det er vel ingen ting som skulle tilsi at problemene blir mindre i året som kommer. Og når Regjeringen ikke har lyktes i sin fattigdomsbekjempelse, må vi i alle fall sørge for at det er noen i tredje sektor, i den grad det er mulig, som kan gi hjelp til dem som søker råd. Vi vet også at ventetiden hos de kommunale gjeldsrådgiverne nå er opp mot ett år, noe som jo medfører merkostnader for dem som venter, i form av renter og inkassogebyr. Derfor er det svært viktig at de har et sted å henvende seg, som kan gi råd om hva de skal gjøre mens de venter.

Avslutningsvis vil jeg si litt om krisetiltak. Fremskrittspartiet støtter ikke at krisesentertilbudet skal lovfestes, men det betyr selvsagt ikke at vi ikke støtter krisesentrene. Regjeringen har lagt fram, og har fått vedtatt, en lov om forbud mot sexkjøp i Norge. Den trer i kraft 1. januar, og da vil, skal vi tro både aviser og prostituerte, sexhandelen foregå bak lukkede dører, altså innomhus. Det betyr at mange av disse kvinnene vil utsettes for vold, fordi de ikke lenger har mulighet til å se sine kunder an på samme måten som de hadde da de var ute på gaten.

Hva har statsråden gjort for å sørge for at det i alle byer nå vil være ekstra beredskap og et skikkelig tilbud til de kvinnene som blir utsatt for vold i forbindelse med lukket sexhandel? Er man forberedt, eller blir de avvist, slik som rusmisbrukende og voldsutsatte kvinner blir i dag? Vi er flinke i Norge med voldsutsatte kvinner, men er vi flinke nok? Jeg håper at statsråden kommer innom dette i sitt innlegg.

Med dette tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [17:10:04]: Jeg må bare innrømme at jeg ikke stopper å forundre meg over Fremskrittspartiet – verken når jeg hører innlegget, eller når jeg leser innstillingen.

Karin S. Woldseth argumenterer veldig sterkt for barnehageforliket, og har tidligere også blitt veldig indignert hvis hun ikke blir nevnt som en av mødrene til dette forliket. Samtidig advarer man i budsjettmerknadene mot at stadig flere av oppgavene til familien blir lagt over på staten. Jeg vil tro at det eneste som nå blir lagt over på staten, er at barna går mer og mer i barnehage. Når man i tillegg er urolig for konsekvensene av at små barn tilbringer så mye tid i barnehage – det er nesten forunderlig – begynner man egentlig i motsatt ende. Man skulle sett på konsekvensene før man innfører ordningen.

Dette er én måte å dobbeltkommunisere på. Den andre måten Fremskrittspartiet dobbeltkommuniserer på, er at de i finansinnstillingen kostnadsjusterer barnetrygden, men i innstillingen til budsjettet til Barne- og likestillingsdepartementet kostnadsjusterer de den ikke. I finansinnstillingen går de ikke inn for likeverdig behandling av barnehagene, men i budsjettinnstillingen til Barne- og likestillingsdepartementet går de inn for likeverdig behandling. Så spørsmålet er: Er man for eller imot justering av barnehageprisene? Er man for eller imot likeverdig behandling av barnehagene? Eller er man både for og imot? Uansett, man bruker pengene to ganger.

Karin S. Woldseth (FrP) [17:11:25]: Nei, vi gjør ikke det. Hvis representanten Gjul hadde lest våre merknader til ramme 2 og finansinnstillingen, ville hun sett at vi justerte den økningen i barnetrygden som vi gjorde i finansinnstillingen – som vi tapte der – i rammen når rammen var lagt, og førte de pengene over til barnehager.

For øvrig når det gjelder likeverdig behandling: Vi ønsker selvsagt likeverdig behandling, og det kommer vi til å kjempe for. Og det at vi har dette barnehageforliket, er selvsagt fordi foreldrene skal ha muligheten til å velge, for har man ikke full barnehagedekning, har heller ikke foreldrene et reelt valg mellom kontantstøtte og barnehageplass ettersom man har behov for.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [17:12:25]: Når Framstegspartiet i ein merknad i budsjettinnstillinga skriv om at det er ingen som foreslår ei slik opptrapping av midlane når det gjeld likeverdig behandling, som det Framstegspartiet gjer, er det nok ikkje rart at det vekkjer litt reaksjon sidan Framstegspartiet i sitt opphavlege alternative budsjett ikkje har foreslått meir pengar til likebehandling. Men eg reknar med at det er ein glipp, for eg veit jo at Framstegspartiet er oppteke av likeverdig behandling. Så den kritikken som har blitt reist mot Regjeringa, er eg einig i når det gjeld at dei ikkje har gjort noko for å få til ei meir likeverdig behandling – og det rammar alle.

Eit anna punkt som eg vil utfordre Framstegspartiet på, er likestilling, fordi mange av inndekkingsforslaga er kutt på likestillingsområdet. Likestillinga kjem ikkje av seg sjølv, og vi veit at veldig mykje i samfunnet har utvikla seg i rett retning, fordi vi har fått meir likestilling mellom kvinner og menn, og fleire menn har teke ansvar. Det har kravt ei bevisst og aktiv jobbing for likestilling, så kvifor vil ikkje Framstegspartiet gi tilskot til den typen organisasjonar som er med på å fronte dette?

Karin S. Woldseth (FrP) [17:13:31]: Grunnen til det er jo at man ser at det er ensidig rettet mot kvinnelikestilling. Vi er av den oppfatning at kvinner og menn er likeverdige og trenger dermed ikke noen særorganisasjoner som jobber for seg, slik som Likestillingsombudet kan oppfattes som.

Jeg har også lyst til å kommentere dette med likebehandling. I finansinnstillingen øker vi kommunalbudsjettet med 5 milliarder kr, og innenfor der må det også være rom for, tenker vi, å likebehandle de private og de offentlige barnehagene.

May Hansen (SV) [17:14:27]: I innlegget sitt gir representanten fra Fremskrittspartiet uttrykk for stor mistillit til kommunene i forhold til å ordne opp når det gjelder å likebehandle privat og offentlige barnehager. Vi vet jo at det har vært øremerkede midler hele tiden, og vi vet også at dette har vært en sak som Fremskrittspartiet har tatt opp mange ganger.

Hvorfor har man da i innstillinga til dette budsjettet plutselig så stor tiltro til kommunene? Man har også lagt inn en liten andel, en opptrapping, til likeverdig behandling. Hvis Fremskrittspartiet hadde vært bekymret, burde man vel ha lagt inn 1 milliard kr.

Så til likestilling. Fremskrittspartiet sier at slike tiltak er unødvendige, at de i en del tilfeller vil hindre reell likestilling. Jeg er veldig opptatt av hva Fremskrittspartiet mener her – at tiltak for å fremme likestilling, fører til det motsatte.

Karin S. Woldseth (FrP) [17:15:33]: Jeg hørte ikke det siste, men jeg kan ta det første.

Vi er veldig opptatt av en likeverdig behandling av private og offentlige barnehager. At vi ikke har lagt inn 1 milliard kr, er helt korrekt. Vi har lagt inn 5 milliarder kr til kommunene i finansinnstillingen.

Nå er det slik at fra 2006 har disse pengene blitt overført til kommunene. De har gått inn i rammen. Etterpå har vi sett at kommunene ikke bruker de pengene slik de skulle. Jeg skulle ønske at statsråden hadde hatt virkemidler – vi har for så vidt sett det, men ikke nok – til å slå ned på dem som bruker disse øremerkede midlene, 1 milliard kr av dem, til annet enn barnehager. Det vi gjør i budsjettet vårt, er nærmest en symbolhandling for å vise at vi ikke har glemt likeverdig behandling. I finansinnstillingen har vi altså økt med 5 milliarder kr. Vi håper at det skal være nok til at alle kommuner likebehandler alle barnehager.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olemic Thommessen (H) [17:16:55]: Finanskrise, forventet nedgang i den økonomiske veksten og et usikkert arbeidsmarked vil prege oss alle neste år. Til tross for at Regjeringen hevder at statsbudsjettet er godt tilpasset krisen, registrerer vi at dette temaet ikke er tatt med i budsjettproposisjonen – men det ikke er noen tvil om at familiepolitikken også kommer til å bli rammet av den. Den treffer familiene midt i det kritiske punktet, som handler om forutsigbarhet når det gjelder økonomi. Det viktigste vi kan bidra med, er å sikre rammer rundt hjem og jobb. Det er behov for en god finanspolitikk med fokusering på faktorer som begrenser høy boligrente, inflasjon og arbeidsledighet.

Høyre mener det er viktig å ha gode sosiale sikkerhetsnett som tar vare på de familiene som har problemer de ikke klarer av med. Vi må sikre at de som trenger det mest, også får mest hjelp. Dagens politikk følger en tradisjon der velferdsgodene bres ut til alle, uansett om de klarer seg eller ikke. Det blir til ettertanke når vi i løpet av få år har økt innsatsen til barnehager fra – hvor mye var det – 4,6 milliarder kr i 2001 til ca. 24 milliarder kr i år, samtidig som vi ser at gruppen av fattige blir hengende etter. Her ønsker Høyre en annen kurs.

I vårt budsjett vil man derfor se at Høyre velger å tilgodese de familiene som virkelig trenger det. Vi gir økt barnebidrag til barnerike familier. Vi ønsker å innføre inntektsgradert foreldrebetaling i barnehagene, i en helt annen målestokk enn tilfellet er i dag. Vi satser på en langt bedre ressursforvaltning i barnevernet og øker tilskuddet til barnevernet. Vi lager ordninger for barn som faller utenfor i samfunnet, gjennom fattigdomstiltak og særskilte tilskuddsordninger til dem som trenger det mest.

I så vel forrige som i inneværende periode har barnehagepolitikken stått sentralt. Hovedmålet, full barnehagedekning, er nå snart et faktum. Nå står nye politiske temaer på dagsordenen her. Spørsmålet blir innholdet i barnehagen. Spørsmål om obligatorisk barnehage eller førskole er reist, uten noen særlig entusiasme fra vår kant. I det hele tatt blir det et spørsmål om hva man ønsker med barnehagen.

Høyres bakteppe for disse problemstillingene er å styrke familiene og underbygge familienes betydning som arena for læring, relasjonsbygging, trygghet, kjærlighet og tilhørighet. Det er farlig når staten blir så sterk at enkeltmennesker nærmest presses til å leve sitt liv i tråd med de idealer som staten setter opp for oss. Det pulveriserer ansvarsfølelsen og initiativet til å ivareta egen velferd, og leder til konformitet og et mindre dynamisk og tilpasningsdyktig samfunn totalt sett.

Høyre er et parti som mener at staten skal kjenne sin begrensning når det gjelder å gripe inn i familienes indre anliggender, nemlig hvordan enkeltmennesker innretter sine liv, tar vare på hverandre og skaper gode fellesskap. Staten skal bry seg om, men ikke med. Det store flertallet av familier tar gjerne ansvaret selv og har først og fremst behov for reelle valgmuligheter som gjør at de best mulig kan innrette seg i forhold til familienes egne behov.

Barnehage er bra, men vi som politikere må vise ydmykhet i forhold til at barnehage kanskje ikke er like bra for alle barn i alle aldre. Regjeringens taktfaste understrekning av at barnehageplassering er det eneste saliggjørende, fremstår som et holdningsmessig angrep på mange familier som gjerne ville forholde seg annerledes. I stedet for å være fanebærer for den kompakte majoritet burde Regjeringen invitere til at også andre omsorgsformer fremstår som gode. Det å besverge absolutte sannheter er en farlig idrett. De undersøkelsene Regjeringen ynder å trekke frem, at barn i barnehage lærer mer matematikk, leser bedre og er mer skoleflinke for å legitimere at barnehage er bra, viser bare en del av bildet og må ikke strekkes lenger enn det innholdet tilsier. Livet til små barn, deres utvikling som mennesker, deres tilknytning og relasjoner til sine familier, og deres indre motiverte læring gjennom naturlig nysgjerrighet kan kanskje ikke måles, men har avgjørende betydning for om man utvikler seg til et velfungerende menneske, ikke bare i skolen, men i livet i sin alminnelighet.

Høyre er et kunnskapsparti som mener at den sosialdemokratiske skolemodellen og det manglende kunnskapsfokus vi har sett i skolen gjennom årtier, har hatt uheldige konsekvenser for det enkelte barn og for Norge som kunnskapsnasjon. Vi tror likevel ikke at problemene med et dårlig skolevesen løses gjennom mer pedagogisk tilrettelagt undervisning i barnehagene. Skolens problemer må løses med skolepolitikk. Regjeringen må heller sørge for at vi får en bedre skole og ikke forklare Norges middelmådighet i skoleprestasjoner med manglende stimulering av barn i småbarnsalder.

Foreldre skal kunne velge omsorgsform for sine barn, og de skal også ha mulighet til å fordele oppgaver og ansvar internt i familien tilpasset familiens egne behov og ønsker. Likevel er vi enig i at det har vært et riktig grep i en periode å tildele far en bestemt andel av permisjonstiden gjennom en fedrekvote. Vi støtter også en utvidelse av fedrekvoten, men mener det er et brudd på regjeringserklæringen når to av ukene i utvidelsen tas fra den perioden som i dag tilfaller begge foreldre, og overføres til far alene. Det må lages rom for større fleksibilitet og valgfrihet innad i familiene, ikke mindre.

Slik jeg ser det, er vårt største ansvar som politikere knyttet til de barn og de familier som av ulike grunner ikke mestrer livet sitt. Dessverre ser vi en rusomsorg som åpenbart ikke fungerer godt nok, vi har et psykiatritilbud som heller ikke er i stand til å møte de utfordringer som ligger der, og vi har et barnevern som heller slett ikke fungerer godt nok. Dette bekymrer oss, og særlig har jeg hatt fokus på hvordan barnevernet har utviklet seg etter regjeringsskiftet. Jeg vil her trekke frem tre hovedgrep som vi mener Regjeringen har bommet grovt på når det gjelder barnevernet.

For det første ser vi med uro på at det er utviklet en fryktbasert maktstruktur i det statlige barnevernet, som har bidratt til et meget uheldig klima i forholdet mellom staten som innkjøper av barnevernstjenester og private som tilbyr barnevernstjenester. Det nye innkjøpssystemet, hvor det skilles mellom statlige, ideelle og kommersielle i anbudsrundene, mener vi bidrar til et barnevern med mindre mangfold, en dårligere ressursforvaltning og tap av faglig gode kompetansemiljøer og tiltak. Høyre mener også at det ikke i tilstrekkelig grad er avklart om anskaffelser i barnevernet faller inn under EØS-reglene, eller om det er norsk konkurranselovgivning som skal regulere innkjøpsprosedyrene. Det er derfor mye å ta tak i i det statlige barnevernet for å sikre at det skjer en fornuftig ressursforvaltning som sikrer alle barn et tilpasset tilbud av høy kvalitet. Det må stimuleres til stort mangfold av tilbud og likeverdig behandling av alle aktører til beste for barnet.

For det andre mener vi at den dreiningen Regjeringen har ønsket, fra institusjonsplassering til fosterhjem, fremføres altfor kategorisk og bastant. Det er ikke slik at institusjon pr. definisjon er et mindreverdig tilbud i forhold til det å bo i en fosterfamilie. Fagmiljøet er nå meget splittet i synet på dette, og det er uheldig når politiske beslutninger er fattet på et så pass sprikende grunnlag. Vi har også grunn til å mistenke at det ligger økonomiske motiver bak en slik prioritering. Institusjon er dyrt, men det gir ofte det faglige tilbudet med best effekt for det enkelte barn.

For det tredje er det kritisk at vi har en dramatisk økning i antallet akuttplasseringer, og at varigheten på disse akuttplasseringene ser ut til å øke. Det er sendt tydelige signaler til oss om at det høye konfliktnivået som er mellom stat og kommune, har bidratt til denne økningen. Det er for oss viktig at beslutninger tas av faglig kompetente barnevernsarbeidere nærmest mulig det enkelte barn. Nå tas beslutningene ofte i strid med det fagfolkene nærmest barnet mener er rett. Vi ser at uenighet også er sammenfallende med kostnaden på tilbudet, og minner derfor om at alle barn i barnevernet etter barnevernsloven har krav på et tilpasset tilbud, ikke bare det billigste tilbudet.

Med det tar jeg opp de forslag Høyre er med på.

Presidenten: Da har representanten Olemic Thommessen tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [17:26:47]: Jeg lyttet med stor interesse til representanten Thommessens innlegg og har også med stor interesse lest Høyres hovedmerknader – og deres ideologiske ståsted for sin familiepolitikk. Fra en merknad som var av stor interesse, har jeg lyst til å sitere:

«I dagens samfunn er storfamilien nesten borte, vi ser tiltagende samlivsbrudd og familiene er i sterk tidsklemme. Økningen i familievold, rusmisbruk og psykiske lidelser kan ha en sammenheng med disse endringer i familielivet.»

Det jeg lurer på om representanten Thommessen kan svare meg på, er: Tror Høyre at familievold er et nytt fenomen som ikke eksisterte i storsamfunnet, eller er det sånn at Høyre vil tilbake til det gamle bondesamfunnet? I så fall må de endre landbrukspolitikken sin. Eller ønsker man seg tilbake til den gamle husmora, altså at kvinner skal tilbake til kjøkkenbenken?

Olemic Thommessen (H) [17:27:52]: Selvfølgelig har det alltid vært familievold. Dessverre har det det. Men vi ser vel også at det har vært en negativ utvikling i forhold til det, og at vi lever i et samfunn hvor samfunnsmedlemmene har ganske store stressfaktorer rundt seg. Det å ta vare på familien som en ramme handler om å ha et godt fundament for trygghet i livet i sin alminnelighet. Og trygghet, forutsigbarhet, er faktisk, tror jeg, en viktig faktor også i det å motarbeide familievold. Det handler om tillit i nære relasjoner, og det handler om evnen til å ta ansvar. Problemet med Regjeringens politikk er jo at staten hele tiden overtar ansvar, og det gjør at innbyggerne fraskriver seg ansvar. Man ser på staten som noen som ordner opp for en, istedenfor selv å føle ansvaret for faktisk å ivareta egen velferd og egen intern familievelferd. Det er Høyres utgangspunkt.

Knut Gjerde (FrP) [17:29:03]: Regjeringen har gått til angrep på tilbudet som barn i private barnevernsinstitusjoner mottar. Regjeringen synes ikke å bry seg om hvorvidt barn i en særskilt utsatt situasjon mottar et godt tilbud eller ikke. Det kan virke som om det viktigste for Regjeringen er å flytte de utsatte barna over i offentlige institusjoner. Høyre gjør i sine merknader et stort poeng av at det er tilbudets kvalitet som skal avgjøre, ikke hvem som tilbyr det. Hvordan vil Høyre sørge for at barn som er i en sårbar situasjon og trenger omsorg i barnevernsinstitusjon, får denne omsorgen uavhengig av om det er statlig, ideell eller kommersiell tilbyder som har det beste tilbudet?

Olemic Thommessen (H) [17:29:53]: Det handler kort og godt om å likestille disse tilbudene. Det handler kort og godt om å skape en best mulig kanal mellom dem som har ansvaret for barna i kommunene, dem som sitter i det kommunale barnevernet og treffer barna, og over til tilbudet – den kanalen må være mye bedre. Der har Høyre foreslått en tilbudsportal, på linje med det man har i Danmark. Vi synes det er et drivende godt forslag, som nettopp handler om å tilgjengeliggjøre tilbud, som handler om å tilgjengeliggjøre kunnskap. I dag ser vi at det blir en konflikt mellom Bufetat, som på statens vegne skal skaffe tilbud, og dem som sitter nærmest barnet, som faktisk ser hva behovet er. Man får en diskusjon om økonomi, om plassering, i det hele tatt en uheldig sammenblanding av hensyn, som også har skapt veldig uverdige rammer for en del av de plasseringene vi har sett. Så best mulig flyt mellom tilbud og det som er behovet, er vårt svar på det.

Magnhild Eia (Sp) [17:31:12]: Høyre er i sitt innlegg opptatt av de fattige. Senterpartiet har merket seg at opposisjonen er svært uenig i synet på hvor viktig kontantstøtten er, og da spesielt for familier med lav inntekt. Både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er greit ikke å prisjustere barnetrygden. Men når det gjelder kontantstøtten, tar en samlet opposisjon avstand fra reduksjonen i kontantstøtten som følger av manglende priskompensasjon. I sine alternative budsjetter foreslår Kristelig Folkeparti en økning på 168 mill. kr, Fremskrittspartiet 45 mill. kr og Venstre kun 13 mill. kr. Høyre slutter seg til kritikken av regjeringspartiene, men for meg har det vært vanskelig å få øye på Høyres økning i kontantstøtten. Derfor blir mitt spørsmål til Høyre følgende: Hvor mye foreslår Høyre å øke kontantstøtten?

Olemic Thommessen (H) [17:32:06]: Hvis det er noen som skal tie bom stille om omsorg for kontantstøtten, er det da vitterlig Senterpartiet, som har strøket fra, jeg holdt på å si, alle idealer og gard og grunn når det gjelder å ta vare på noe som virkelig er av betydning for tynt befolkede områder, steder hvor kontantstøtten var mest populær. Så kunne vi med stor glede ha føyd kontantstøtten inn i en lang rekke av regulerende tiltak. Vi synes at det har vært viktigere å holde fokus på fattigdom. Der synes jeg heller ikke Senterpartiet har veldig mye å skilte med. Det har vært viktigere for oss å sørge for å øke tilskuddene i barnevernet, å øke tilskuddene til ungdomstiltak i større bysamfunn, kontingenter til ressurssvake hjem osv. – heller det enn å bruke penger på mer allmenne, brede tiltak, som kontantstøtten er. Men det er helt klart, kontantstøtten bør økes over tid, og vi skal nok også være med på det etter hvert, selv om vi ikke har plass til det denne gangen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

May Hansen (SV) [17:33:40]: Norge er kåret til et av verdens beste land å bo i. Det gir oss et unikt utgangspunkt for å sikre alle barn i Norge muligheter til en god og trygg oppvekst. Det må legges til rette for at barn og unge har like muligheter, og at barns rettigheter blir ivaretatt. For å bruke SVs ord: ulike barn – like muligheter.

Barnehageforliket som hele Stortinget stilte seg bak etter et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet og SV, er historisk. Regjeringa og ikke minst Kristin Halvorsen gikk til valg på full barnehagedekning, makspris og lovhjemlet rett til barnehageplass. Denne regjeringa gjennomfører nå vår tids velferdsreform. Siden 2003 har 57 000 barn fått plass i barnehage, og dette er en historisk satsing på barnehage. SV mener at barnehager er bra for barn. En barnehage med et tilrettelagt pedagogisk, sosialt, språklig og fysisk stimulerende miljø sikrer barna gode tilbud. Vi er også glad for at Regjeringa satser parallelt på barnehagedekning og barnehagenes innhold og kvalitet.

Arbeidet med oppfølgingen av rekrutteringsstrategi for barnehagesektoren 2007–2011 og kompetansestrategi for barnehagesektoren 2007–2010 er svært viktig. Barn som går i barnehage, scorer høyere på flere områder enn barn som ikke er i barnehage. God språkutvikling og sosial kompetanse er kvaliteter som gir et godt utgangspunkt for videre læring og ikke minst integrering.

Makspris og full barnehagedekning er en forutsetning for at barnefamilier skal få en reell frihet i valget av omsorgsløsninger for barnet sitt. Kontantstøtten har ført til en utvikling hvor mange barn som har behov for et barnehagetilbud, ikke får det, fordi foreldrene ikke har råd til å si nei takk til kontantstøtte. Barnehage som forebyggende barnevernstiltak har gått drastisk ned, fordi friplass ikke lenger er attraktivt, fordi det betyr tap av kontantstøtte. Vi vet også at det prosentvis er flere familier med minoritetsbakgrunn som bruker kontantstøtte. Språk er viktig for integrering, og barn som er i barnehage, har bedre språkutvikling enn barn som ikke går i barnehage. Dette er uheldige konsekvenser av kontantstøtten, ved siden av at den har vært en bremsekloss for likestilling mellom kvinner og menn. SV mener derfor at kontantstøtten må avvikles i neste stortingsperiode.

Full barnehagedekning har vært en kamp for kvinnebevegelsen og venstresida i norsk politikk i over 30 år. Det at vi nå snart er i mål, er en stor seier for barn og for deres foreldre. Full barnehagedekning gir også begge foreldrene mulighet til både å yte omsorg og være yrkesaktive. Det er viktig for likestilling mellom kvinner og menn, ved siden av at denne regjeringa også innfrir ved å utvide pappapermisjonen med fire uker. Dette gir barn mer tid sammen med begge foreldrene og er et viktig velferdsgode i vår familiepolitikk. Likestilling og tilrettelagt familiepolitikk er bra for både barn og voksne, og vi ser at i likestilte familier er det færre skilsmisser, noe som også er viktig for barn.

På slutten av mitt innlegg vil jeg fokusere på de barna som har store utfordringer i vårt samfunn. Barn som trenger tiltak fra barnevernet, barn som er utsatt for omsorgssvikt, overgrep og vold, blir dessverre ofte oversett – og tiltak blir iverksatt for sent. Jeg mener at vi må styrke kompetansen gjennom utdanningen, slik at alle som jobber med barn, i større grad har kompetanse når det gjelder å se og oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig.

Noen av de svakeste barna i vårt samfunn, som har de største utfordringene, er enslige mindreårige asylsøkere. Det er en spesielt sårbar gruppe som kommer til Norge uten omsorgspersoner. SV er svært glad for at barnevernet nå har ansvaret for dem under 15 år, og vil understreke viktigheten av at de enslige mindreårige asylsøkerne mellom 15 og 18 år blir underlagt barnevernets ansvar så snart det er praktisk mulig. Vi er veldig glad for de tiltak og forsterkninger som er gjort i dette budsjettet for denne gruppen rundt omkring i landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [17:38:49]: Da vi holdt på med det store barnehageforliket, var SV veldig opptatt av søskenmoderasjon og inntektsgradert foreldrebetaling – så opptatt av det at vi faktisk for første gang i historien fikk en forskrift til behandling i Stortinget.

Nå viser det seg at det er svært mange kommuner som ikke har innført inntektsgradert foreldrebetaling og heller ikke søskenmoderasjon. Hvorfor har ikke SV vært tydeligere og mer på banen når det gjelder dette? Har de allerede glemt at de jobbet så mye med dette? Glemte de det så snart de kom innenfor regjeringsdørene?

May Hansen (SV) [17:39:37]: Jeg var for så vidt inne på noe av dette i min replikk til representanten fra Fremskrittspartiet. For da vi inngikk et forlik i Stortinget, var det avhengig av at kommunene opprettholdt nominelt det de hadde brukt på barnehage fra før. Det var også sånn at ingen skulle komme dårligere ut: Graderte satser og friplasser skulle opprettholdes. De kommunene som ikke har gjort det, mener jeg ikke ivaretar det som var utgangspunktet for forliket.

Så viser det seg at veldig mange kommuner har friplasser, og over 80 pst. har også graderte satser. Jeg mener likevel at det er helt nødvendig at kommunene gjør jobben sin på dette området, for det er et viktig tiltak for barnefamilier med mindre og dårlig inntekt.

Olemic Thommessen (H) [17:40:43]: Vi har den siste tiden sett en veldig stor økning i akuttplasseringer i barnevernet. Det er en økning på 20 pst., og faktisk helt oppe i 31 pst. den siste tiden. Vi vet at det er mange forklaringer på dette. Dessverre er det slik at vi har et barnevern som gir oss litt for mange forklaringer.

Vi ser også at det finnes ledig kapasitet i privat barnevern. Og vi vet at noe av årsaken er at det drar for lenge ut før man plasserer noen i institusjon eller forsterket fosterhjem.

Synes ikke representanten Hansen at det burde være viktigere å benytte den kapasiteten som står der, enn at vi utsetter barn for de smertene det innebærer ikke å finne en plassering? Synes ikke representanten Hansen at vi skylder dem å ta i bruk de ressursene som vi faktisk har?

May Hansen (SV) [17:41:49]: Jeg er helt enig med representanten fra Høyre i at det har vært en bekymringsfull utvikling i barnevernet som vi må se på. Flere og flere barn trenger tiltak i barnevernet, det er flere sammensatte problemer, og det er vanskelig å finne tilpassede tiltak til alle barn.

Noe av det jeg sa i innlegget mitt, og det var i grunnen utgangspunktet mitt, var at vi er helt nødt til å gjøre en jobb overfor alle yrkesgrupper som jobber med barn. Det er kjempeviktig at vi ser og oppdager barn tidlig. Jeg mener også at vi kanskje må evaluere både lovverk, forskrifter og alt, slik at vi får en lik behandling, og at de barna rundt omkring i dette landet som trenger tiltak fra barnevernet, som skal i et fosterhjem, ikke skal sitte i ett år og vente på det.

Det som er viktig, er at barn får tilpassede tiltak. Og det er ikke sikkert at den institusjonen som er like i nærheten, er det beste tilbudet. Det er det også viktig å si.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [17:43:00]: Kristeleg Folkeparti foreslår tilskot til inntektsgraderte satsar på barnehagar for å gi ei ekstra handsrekking til dei med lågast inntekt, men eg registrerer at SV ikkje støttar dette.

Så gjeld det dei einslege mindreårige asylsøkjarane over 15 år. Kan representanten May Hansen seie noko om når dei blir overførde til barnevernet? Det verkar som om det er heilt i det blå ut frå dei signala som Regjeringa har kome med.

Så har eg eit spørsmål om likelønn. Eg kjenner representanten May Hansen og SV som glødande opptekne av likestilling. Derfor er eg litt forbausa over at regjeringspartia ikkje vil vere med på eit forslag der vi ber Regjeringa fremje ein forpliktande plan for likelønn og bidra med tiltak for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentleg sektor i tråd med anbefalingane frå likelønnskommisjonen. Eller har SV lyst til å støtte desse forslaga når vi skal votere over dei i salen i dag?

May Hansen (SV) [17:44:02]: Det har vært nedsatt en likelønnskommisjon. De ulike forslagene der har vært ute på høring, og det er klart at vi fra SVs side skal se på dette. Det er kjempeviktig.

Vi har ikke hatt en likelønnsutvikling i Norge på 25 år. Vi har et arbeidsmarked som er kjønnsdelt. Det viktigste grepet vi kan gjøre for å få likelønn på banen, er å fjerne kontantstøtten, slik at ikke kvinner jobber mer deltid enn menn. Det er også viktig for å få kvinner ut i arbeidslivet på lik linje med menn. Dette, og at menn også kommer hjem og yter omsorg, er det viktigste vi kan gjøre for kvinners karriere.

Når det gjelder mindreårige asylsøkere, sier vi i merknaden vår, og det sier også Regjeringa, at dette skal på plass så fort det er praktisk mulig. Og det jobber vi for hele tiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Magnhild Eia (Sp) [17:45:02]: Senterpartiet vil bruke mesteparten av tiden til å fokusere på familiepolitikk generelt og barnehager spesielt.

Tidenes barnehagesatsing nærmer seg innspurten. Vi tror at målet om full barnehagedekning vil være en realitet innen august neste år når alle barn som har fylt ett år innen utgangen av samme måned, får lovfestet rett til plass i barnehage. Med dette budsjettet har vi lagt til rette for at 265 000 barn skal kunne ha et barnehagetilbud innen utgangen av 2009.

Barnehageløftet nærmer seg nå 25 milliarder kr, og mer vil det koste i årene framover når vi nå fra og med 2009 fryser maksimalprisen fram til målet om redusert maksimalpris trinn 2 er nådd. Senterpartiet mener dette er rett prioritering.

I det siste har vi fått presentert flere studier som viser hvor viktig et kvalitativt godt barnehagetilbud er for lese- og matematikkforståelse og ikke minst sosiale ferdigheter. Derfor er det oppsiktsvekkende at Venstre vil gå motsatt vei og øke maksimalprisen. Dette vil særlig ramme de gruppene som har svak økonomi, og som har størst behov for et stabilt, stimulerende barnehagetilbud. Siden denne regjeringen overtok, har prisen for en barnehageplass blitt reelt redusert med vel 855 kr pr. måned, eller 27 pst.

For å sikre tilstrekkelig og forutsigbar finansiering av barnehager har vi valgt å utsette innlemmingen av de øremerkede statstilskuddene i kommunenes rammetilskudd til 2011. Senterpartiet vil ved innføringen av nytt finansieringssystem vektlegge økonomisk likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager. Det skal være samme gode kvalitet på tilbudet uavhengig av hvem som eier barnehagen, på samme måte som ansatte må sikres like betingelser for likt arbeid.

Parallelt med denne eventyrlige utbyggingen av barnehageplasser har kvaliteten på tilbudet fått stadig større oppmerksomhet. En stortingsmelding om kvalitet og innhold vil bli fremmet i løpet av 2009. Videre har ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver bidratt til å øke kvaliteten. I tillegg har Regjeringen økt satsingen kraftig på kompetanseutvikling og rekruttering i barnehagene. Med økte bevilgninger i 2009 vil det bli 150 nye studieplasser for førskolelærere, 150 studieplasser i ettårig videreutdanning i barnehagepedagogikk på deltid for personer med annen pedagogisk utdanning samt en utvidelse av tilbudet med arbeidsrelatert førskoleutdanning rettet mot bl.a. assistenter. De tre siste årene er det brukt over 60 mill. kr årlig til kompetanse- og rekrutteringstiltak i barnehagesektoren.

Senterpartiet ønsker å sette fokus på familie og foreldre i kommende års budsjett. Vi er glad for at familievernet nå blir styrket, slik at enda flere kan få hjelp i vanskelige samlivssituasjoner. Familievernet har en sentral rolle i å forebygge samlivsbrudd, men vel så viktig er det å få til et godt samarbeid der foreldrene velger å gå fra hverandre.

Familievernet får tilført 10 nye millioner i 2009. Total bevilgning vil da komme opp i 315 mill. kr. Familievernet har også en viktig rolle i forhold til etniske minoriteter, homofile familier og barn som er utsatt for vold.

I budsjettet har vi valgt å sette inn ulike tiltak for å styrke foreldrenes rettigheter og vilkår. Soria Moria-erklæringen oppfylles ved at fedrekvoten utvides med fire uker. Fedre vil dermed ha rett på ti ukers foreldrepermisjon fra juli 2009. Den samlede foreldrepermisjonen utvides med to uker som en følge av dette. Det er på høy tid at vi gir fedrene bedre muligheter til å kunne tilbringe mer tid sammen med sine barn. Samtidig vil utvidet fedrepermisjon kunne gjøre det lettere for mødrene å komme tilbake i arbeid tidligere.

Siden engangsstøtten ved fødsel og adopsjon har stått stille siden 2003, foreslår vi nå å øke denne støtten til 35 263 kr. Dette er et grep vi gjør for å styrke småbarnsforeldrenes økonomiske situasjon.

Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barns liv, men noen ganger strekker ikke foreldrene til, og samfunnet må stille opp for å sikre disse barna og ungdommene trygge oppvekstvilkår. Senterpartiet vil spesielt framheve viktigheten av satsingen på forskning på ulike metoder, slik at vi stadig blir mer treffsikre når det gjelder å skreddersy individuelle opplegg for hvert enkelt barn og hver enkelt ungdom. Tidlig innsats i hjem med omsorgssvikt er avgjørende for å lykkes med å få disse barna og ungdommene inn på et positivt spor og dermed en varig god oppvekstsituasjon og utvikling.

Til slutt vil jeg derfor uttrykke tilfredshet med at Regjeringen vil styrke samarbeidet mellom barnevern og barnehager.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [17:50:00]: Senterpartiet har tradisjonelt vore veldig oppteke av at ein skal ha mangfald innafor barnehagesektoren. Vi veit at veldig mange private barnehagar slit, og at fleire har gått konkurs. Viss ein skal greie å nå målet om full barnehagedekning – ut frå den siste statistikken til statsråden er det vel 2 500 barn som har søkt innafor det tidspunktet dei sjølve har sett som søknadskriterium, som ventar på plass – korleis vil Senterpartiet bidra til ei likebehandling av kommunale og private barnehagar? For viss ikkje det blir gjort noko meir, vil nok endå fleire gå dukken, og det vil ta lengre tid før ein når målet om full barnehagedekning. Har Senterpartiet nokre gullkort i erma som dei kan kome med som Regjeringa ikkje har kome med, for å unngå at det skjer?

Når det gjeld kontantstøtta, vil det jo – viss ein fjerna ho – ta endå lengre tid før ein greier å nå målet om full behovsdekning, pluss at mange som ønskjer ei anna omsorgsform, dei som ønskjer å behalde og bruke kontantstøtta, blir tvinga til å gå til eit anna val enn det dei primært ønskjer.

Magnhild Eia (Sp) [17:51:14]: Det var ikke denne regjeringen som innførte den finansieringsmodellen som er for barnehager. Etter min mening er det en finansieringsmodell som er utgått på dato. Jeg kan ikke se at flikking med å tilby et minimumskrav på 86, 87 eller 88 pst. vil løse den situasjonen. Faktisk er en med og stresser at det er minimumsfinansieringen som skal være gjeldende, og ikke det som er bakgrunnen for hele finansieringsordningen, nemlig at utgangspunktet skal være at barnehagene skal finansieres i forhold til kostnader. Det er det kommunenes ansvar å sørge for.

Ellers når det gjelder kontantstøtten, har vi ikke sagt at vi kommer til å gå bort fra kontantstøtte. Det blir en stor diskusjon på landsmøtene til de enkelte partiene til våren.

Trine Skei Grande (V) [17:52:12]: Dette replikkordskiftet blir kanskje en liten bønn om å få Senterpartiet tilbake igjen til sentrum.

Det jeg lurer på med tanke på Senterpartiets holdning, er: Hvordan føles det å være med på Regjeringas ideologiske løp, både mot private barnehager og mot private barnevernsinstitusjoner, når man står for den tradisjonen som Senterpartiet tross alt står for i forhold til frivillighet, i forhold til hele oppbygginga av hva barnehager var og barneverninstitusjoner har vært?

Hvordan er det for Senterpartiet å være med på et sånt ideologisk kjør mot alt som de tidligere har stått for? Hadde det ikke vært bedre å komme tilbake igjen til sentrum og de andre sentrumspartiene? Ville ikke Senterpartiet følt seg mer hjemme der?

Magnhild Eia (Sp) [17:52:57] Jeg aksepterer ikke helt premissene som Trine Skei Grande legger til grunn her, at det er et vanvittig kjør overfor private barnehager og private barnevernsinstitusjoner. Det er ikke sånn at denne regjeringen ikke setter pris på at over halvparten av barnehagene er private. Vi trenger dem faktisk. Hadde det ikke vært for de private barnehagene, hadde vi ikke hatt den situasjonen at vi nesten er i mål med full barnehagedekning.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [17:53:46]: Ei lita oppfølging om private barnehagar: I det som Regjeringa har føreslått, å leggje finansieringa inn i rammene til kommunane, er det ikkje lagt inn noko krav om at kommunane skal likebehandle kommunale og private barnehagar. Når vi no ser at veldig mange har stoppa opp med å byggje private barnehagar fordi dei føler usikkerheit når det gjeld finansieringsforma, vil Senterpartiet vere med og bidra til endringar av det som Regjeringa har lagt fram? Det skaper i dag stor utryggleik for mange private barnehagar og vil føre til at mange ikkje tør å satse vidare. Eg blir ikkje roa av at kommunane skal ha det heile og fulle ansvaret, utan at det er lagt klare kriterium frå Regjeringa. Vi vil helst ikkje ha lagt finansieringa inn i rammene før vi oppnår ei likehandling. Det er altfor tidleg å leggje ho inn i rammene no, viss det i det heile er den riktige måten å finansiere barnehagar på i framtida.

Magnhild Eia (Sp) [17:54:47] Det som helt sikkert står fast i det forslaget Regjeringen kom med, er at det skal bli en rammefinansiering av barnehagene. Men når det er sagt: Det er mange muligheter for å legge føringer, sånn at vi sikrer en økonomisk likeverdig behandling. Der har vi i Senterpartiet ambisjoner om å lykkes og ha en reell behandling i Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [17:55:30]: I dag mistet Norge en av sine store barnebokforfattere, Anne-Cath. Vestly. Jeg hadde egentlig tenkt at det kunne være noe man burde nevne i kulturdebatten, men jeg har egentlig mest lyst til å nevne det i debatten på dette feltet. For hun fortalte oss at vaktmestre kunne være damer, at pappaer kunne være hjemme med barn, at barn kunne bo i en by og ha det godt, og at barn faktisk lå i magen til mammaen sin før de ble født. Det hun gjorde for likestilling, er faktisk mye mer enn det vi kommer til å klare med dette budsjettet, samme hvordan vi har vridd og vendt på det. Det å kjempe for likestilling handler om noen strukturelle ting, men det handler også masse om hva vi gjør oppe i hodene til hverandre, og der gjorde Anne-Cath. Vestly en kjempejobb.

Det kan vi ikke akkurat si om det Regjeringa har gjort i sin regjeringstid når det gjelder likestillingsfeltet. Vi i Venstre er veldig skuffet over at man ikke heller peker framover, på sjølstendig opptjeningsrett for fedre og ser at det er et viktig skritt videre. Nå er det kanskje ikke så viktig å løfte damenes rettigheter i forhold til dette. Det er fedrenes rettigheter overfor barn som må løftes.

Regjeringa har løftet barnehagene som et av de store feltene de ønsker å satse på. Hadde de hatt ambisjoner som likner på det de har gjennomført, og der mye har vært bra, hadde de kanskje kunnet seiret der. Problemet for Regjeringa nå er at ideologien er i veien for løsninga på veldig mange områder. Forskjellen mellom offentlige og private gjør at vi ser at det stadig vekk bygges færre private bygg fordi man er usikker på finansieringa. Likheten bli også viktigere enn kvaliteten. Venstre har lagt inn mye mer på rekruttering av godt kvalifisert personale i barnehagene og på kvaliteten i barnehagene. Oppslagene i media i dag tyder på at man ikke lenger er opptatt av kvaliteten, men av at det er mange nok voksne i barnehagen for å holde på barnas sikkerhet. Da har vi begynt å bevege oss i feil retning.

Barnevernet er et annet felt der ideologien står i veien for de gode løsningene. Jeg er spent på om den kompetansen vi har på veldig mange områder, klarer å overleve denne regjeringa. Det håper jeg intenst. Men det er intet i grunnlaget for styringa av barnevernet som betyr at vi klarer å holde på den kompetansen til vi får skiftet regjering. Et annet område som Venstre har vært opptatt av innenfor barnevernet, er ettervern for dem over 18 år. Jeg syns det er dårlig at Regjeringa ikke har gått inn på mer forpliktende avtaler for ettervern.

Et annet punkt som jeg har lyst til å nevne fra Venstres alternative budsjett, er adopsjon. Det er noe av det flotteste jeg kan tenke meg når en familie tar ansvar for et barn som opprinnelig ikke var deres. Derfor ønsker vi i Venstre å øke adopsjonsstøtten til 1 G. Det er veldig bra at statsråden har satt ned et utvalg på dette området, for her trenger vi å tenke ut en ny politikk for å støtte opp om dem som gjør det. Men jeg er veldig skuffet over at man ikke ønsker å øke den økonomiske støtten til foreldre som tar på seg dette ansvaret.

Et annet område som Regjeringa har vært engasjert på, gjelder seksuelt misbruk. Det at man kjemper så mye på det området, men likevel ikke er villig til å forplikte seg når det gjelder det eneste senteret vi har, som faktisk hjelper menn som har blitt utsatt for dette, kan ikke jeg forstå. Dette er et viktig kompetansesenter, og jeg syns at Regjeringa i hvert fall kunne vært med på å gi dem den statusen det er å være et nasjonalt kompetansesenter på området.

Til slutt: Jeg syns det er pussig at man har kunnet legge fram en levekårsundersøkelse som viser til at det er én gruppe i vårt samfunn som faktisk har en helseutvikling, inntektsutvikling, boforhold og andre ting som er mye dårligere enn andre grupper – det er de single. Av en eller annen grunn er ikke utviklinga for denne gruppa viktig for Regjeringa. Jeg hadde håpet at med en ny statsråd kunne vi få en ny tone på dette området, for det er ikke for mange andre grupper man kunne ha framlagt en slik levekårsundersøkelse uten politisk virkning etterpå.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Brenden Klemetrud (A) [18:00:53]: Komiteen, inklusiv Venstre, deler Regjeringens mål om full barnehagedekning, høy kvalitet og lav pris for å sikre alle barn rett til gode og tilgjengelige barnehager. Vi kan forvente at med den generelle usikkerheten som er knyttet til finanskrisen, der enkelte også mister arbeidet sitt, vil også flere barnefamilier merke endring i inntekt og økonomisk situasjon.

I sitt alternative budsjett foreslår Venstre bl.a. å øke oppholdsbetalingen i barnehagene. Vil ikke det ramme de barnefamiliene som fra før har dårligst råd? Og hva vil Venstre i sitt alternative opplegg gjøre for å kompensere for økte priser i barnehagen for å forsikre seg om at ingen barn rammes og ikke får går i barnehagen på grunn av for høye priser?

Trine Skei Grande (V) [18:01:46]: Jeg er kjempeglad for at Arbeiderpartiet har valgt å stille dette spørsmålet, for da får jeg oppklart en feil i et tidligere replikkordskifte med en arbeiderpartirepresentant.

I fjor gjorde Regjeringa det samme som vi gjør nå. I 2007 prisjusterte Regjeringa. Det er det vi gjør nå. Vi øker ikke betalinga med dette – vi prisjusterer betalinga. Det tror vi ikke kommer til å føre til så veldig store endringer. Vi tror ikke det vil bli en mye større katastrofe nå enn da Arbeiderpartiet gjorde det i fjor.

Magnhild Eia (Sp) [18:02:29]: Senterpartiet har merket seg at opposisjonspartiene er svært splittet i synet på lengden av foreldrepermisjonen og pappapermisjonen spesielt.

Fremskrittspartiet ønsker ingen utvidelse av foreldrepermisjonen nå og heller ikke øremerking av utvidelsen til pappa. Kristelig Folkeparti ønsker på den annen side fire nye uker forbeholdt far, fra juli 2009. Høyre støtter Regjeringens utvidelse av foreldrepermisjonen med to ny uker fra juli 2009, men ønsker ikke å utvide fars del med to uker av den delen foreldrene i dag fritt kan dele mellom seg.

Venstre vil utvide foreldrepermisjonen med to ny uker fra januar 2009 og basere denne på fars selvstendige opptjeningsrett, fra juli 2009. Men jeg kan ikke se at Venstre verken støtter eller tar avstand fra Regjeringens forslag om å øremerke to ekstra uker til far av den samlede foreldrepermisjonen.

Ser ikke Venstre at dette kan bidra til raskere styrking av rollen til far som omsorgsperson, og dermed også likestillingshensyn?

Presidenten: Før representanten Trine Skei Grande får svare, vil presidenten minne om dei forslaga som kanskje skal fremmast i løpet av debatten. Presidenten ber om at representanten gjer det i sitt replikksvar.

Trine Skei Grande (V) [18:03:43]: Ja, jeg vil gjerne benytte anledninga til å fremme Venstres forslag.

Når det gjelder foreldrepermisjonen, har Venstre alltid vært i front her. Det har vi vært siden tidenes morgen i dette hus. Det som har vært Venstres prioritering i dette budsjettet, er å gi far sjølstendig opptjeningsrett. Som jeg sa i mitt innlegg: For Venstre er det viktig at det faktisk ikke er kvinners rettigheter i forhold til dette som man nå trenger å styrke. Det er fars rettigheter som må styrkes. Derfor har vi prioritert sjølstendig opptjeningsrett. Vi kommer alltid til å være i front på dette, og jeg tror kanskje at vi er det opposisjonspartiet som står nærmest Regjeringa på dette området.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:04:56]: Jeg må si at jeg er overrasket over Høyres merknader, hvor man gir tidsklemma skylden for familievold og psykiske lidelser. Her burde man tatt et kurs i likestilling av bl.a. Venstre her i sted og av Kristelig Folkeparti, for Kristelig Folkeparti kommer med en helt riktig framstilling når man sier at likestilling har bidratt til en positiv samfunnsutvikling.

Vi vet altså at i familier hvor man deler på arbeidsoppgavene, er det mer stabile samliv. Er vi opptatt av å styrke familien, handler det i vår tid om likestilling. Og vi ser – og det bør representanten fra Fremskrittspartiet merke seg – at familier som deler fødselspermisjonen, også får flere barn. Så vi som er opptatt av familieverdier, er opptatt av at vi nå får en lengre fedrekvote. Den varsler vi i dette budsjettet til 10 uker, og i den stortingsmeldingen som vi nettopp la fram, til 14 uker, pluss at vi ønsker å gjøre noe med de to ukene etter fødsel.

Det betyr mye for mange familier, og det betyr at vi går i retning av å bli et av de mest likestilte land i verden. Vi kommer til å bli enda mer likestilte. Derfor er norske menn blant dem i verden som gjør mest husarbeid, og som bruker mest tid sammen med barna sine. Det er en riktig utvikling. Jeg er litt overrasket over at Høyre, som tradisjonelt er et ganske moderne parti, nå gir tidsklemma skylden for det meste av vederstyggelighetene i samfunnet. Det er umoderne!

Jeg er også opptatt av å styrke familievernets rolle. Når vi nå skal diskutere barneloven i Stortinget til våren, er jeg helt overbevist om at familievernet sitter med svaret på mange av de utfordringene som vi har. Vi ser at et økende antall barn er i familier med store konflikter etter en skilsmisse. Derfor er det riktig at vi i dette budsjettet styrker familievernet.

Jeg merker meg også at representanten fra Høyre kaller det statlige barnevernet for en fryktbasert maktstruktur. Maken til karakteristikk av barnevernsreformen til egen regjering skal man lete lenge etter. Jeg er derimot enig med representanten Karin S. Woldseth, som peker på behovet for en styrking av det kommunale barnevernet. Jeg tror at når vi snakker om økte akuttplasseringer, handler det mye om kapasiteten i det kommunale barnevernet. Derfor er jeg opptatt av at vi kan gjøre et arbeid omkring dette i tiden som kommer.

Vi har lagt fram en del lovendringer som skal behandles, og det vil også få noen økonomiske konsekvenser som handler om styrking av det kommunale barnevernet. Det er aldri lagt fram et forslag fra en regjering som innebærer så sterke lovformuleringer om retten til ettervern. For nå speilvender vi prinsippet og sier at ettervern skal være normalen. Det skal begrunnes dersom man ikke gir ettervern.

Vi ønsker også en samarbeidsavtale med KS. Vi ser i økende grad at samarbeid med kommunen og staten er en utfordring. Vi har også vært opptatt av i dette budsjettet å styrke det kommunale kompetanseprogrammet.

Når det gjelder dette med overgangen til fosterhjem, har vår regjering i likhet med forrige regjering vært opptatt av å styrke fosterhjemmenes rolle. Men jeg har nok ikke kommet med så dramatiske og bastante formuleringer på dette punktet som det min forgjenger Laila Dåvøy gjorde. Hun sa at ungdom ikke skulle være lenger på atferdsinstitusjoner enn et halvt år. Jeg har aldri sagt det samme og er således mer enig med representanten Thommessen.

Men når det gjelder om vi gjør dette ikke ut fra et barns beste behov, men kun ut fra økonomiske vurderinger, vil jeg minne om følgende: Denne regjeringen har økt bevilgningene til det statlige barnevernet med 1 milliard kr. Det legger grunnlag for kvalitet. I tillegg sa den forrige regjering at man reduserte kostnadsveksten i barnevernet gjennom å bidra til en gradvis overgang fra bruk av dyre institusjonstiltak til bruk av effektive familie- og nærmiljøbaserte tiltak. Det var altså formuleringer fra den forrige regjeringen. Jeg mener at med de tiltakene vi har gjort nå i det statlige barnevernet, legger vi vekt på mer kvalitet, fordi vi har bedre finansiering enn det den forrige regjeringen la opp til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:09:27]: I mitt innlegg fortalte jeg om den ungdommen som på grunn av mangel på tiltak har blitt plassert en hel måned på et hotell i Oslo, uten tilsyn av det offentlige barnevernet. Guttens advokat betaler dagpenger til ham, slik at han har noe å leve for. Mener statsråden at det er bedre å plassere en ungdom på hotell framfor å bruke private barnevernsinstitusjoner som har både et godt tilbud og plass?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:10:03]: Denne regjeringen legger vekt på et godt samarbeid, både med private og offentlige institusjoner. Når det gjelder denne saken i Oslo, er ikke det en del av det statlige barnevernet. Det er Oslo kommune som har ansvar for at denne gutten er på hotell, og er således ikke en del av statlig politikk. Jeg er opptatt av at vi har gode tilbud, gjennom bl.a. MultifunC, som kanskje kunne vært av interesse for mange av de barna som har tunge atferdsproblemer. Jeg merker meg også at noen barn sendes til andre deler av landet. Jeg tror ikke det er det beste når det gjelder ungdom med store atferdsproblemer. Men denne situasjonen er det Oslo kommune, hvor Fremskrittspartiet er med og styrer, som har ansvaret for. Vi vil selvfølgelig legge opp til en statlig barnevernspolitikk i samarbeid med Oslo, men dette er altså ikke et resultat av statlig politikk.

Olemic Thommessen (H) [18:11:02]: Vi har i Haugesund nettopp hatt et stygt eksempel på grov vold og mishandling blant ungdom, hvor volden er utført av barn som har stukket av fra en barnevernsinstitusjon. Vi har også sett tilfeller tidligere hvor barnevernsinstitusjonene har hatt ganske store problemer med vold.

Det har et par ganger vært tatt opp spørsmål om det ikke er behov for litt sterkere hjemler for barnevernsinstitusjonene om hvordan de skal håndtere den problemstillingen. Vi har fremmet forslag om dette. Så vidt vi forstår, og av hva vi kan lese av budsjettproposisjonen, jobber Regjeringen med å gjennomgå reglene. Men jeg har ikke inntrykk av at man gjør det med sikte på å gi noen skjerpede hjemler, altså bedre redskap for barnevernsinstitusjonene til å håndtere problemstillingen. Jeg spør meg også hvordan dette arbeidet ligger an. Kunne statsråden fortelle oss når disse reglene kommer?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:12:14]: I samarbeid med Justisdepartementet går vi nå gjennom forslag om alternativer for barn i fengsel. Vi vil se på mange ulike tiltak som kan gi et bedre tilbud for den enkelte. Det vi er helt sikre på, er at vi ikke vil tilbake til de gamle anstaltene, hvor de ungdommene med størst atferdsproblemer ble samlet i store enheter. Det har vi sett i mange tilfeller har forsterket negativ atferd. Men jeg vil minne om at barnevernet har utstrakt bruk av tvangsparagrafer. Når det gjelder den aktuelle situasjonen som vi har sett i Haugesund, har disse ungdommene vært plassert uten mulighet for besøk. Så jeg vil minne om at vi har relativt sterke tvangsparagrafer også i dagens barnevern. Men det viktige er å bygge opp et tilbud som kan gi disse ungdommene en vei ut. Da er ikke lås og slå alltid det rette virkemidlet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [18:13:17]: For eit år sidan hadde ideelle organisasjonar som driv innan barnevernsområdet, møte med departementet om anbodsproblematikken. Dei var forholdsvis opplyfte etter møtet, for departementet gav ein del signal som var positive, men dei opplever ikkje at praksisen er blitt slik som dei signala kunne tyde på. Blant anna skal det vere forhandlingar, det skal skje ved dialog, ein forhandlingssituasjon, og det skal ikkje lagast matrise, men ein skal etterspørje kvalitet og budsjett for verksemda, og lønns- og arbeidsvilkåra skal ikkje vere dårlegare enn dei gjeldande tariffavtalane. Vil statsråden stoppe opp og sjå korleis situasjonen er no, når det er forhandlingar om avtalar med Bufetat, og ein opplever at ein del av dei kriteria som ein trudde skulle liggje til grunn, i praksis viser seg ikkje å liggje til grunn, f.eks. når det gjeld nærleiksprinsippet til barna? Vil statsråden sørgje for at nye grep blir tekne?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:14:23]: Vi har nå hatt en konkurranse kun for de ideelle institusjonene. Det er fordi vi ikke ser, som representanten fra Venstre, at dette er to sider av samme sak. Vi mener at de spiller en helt spesiell rolle, og er desto nærmere Kristelig Folkeparti i disse spørsmålene. Nærhetsprinsippet har vært viktig. Blant annet på Vestlandet har vi sett at det har vært en del rusinstitusjoner. Derfor har det vært viktig å bygge opp den typen tilbud i andre deler av landet også, nettopp for å kunne gi ungdom sterkere tilbud i sine lokalmiljøer. Vi har også sett mangel på institusjoner, bl.a. i Region nord. Derfor har vi ønsket å bygge opp flere institusjoner av den type også i disse områdene.

Vi er nå inne i en behandling av disse sakene. Noen har fått utvidet klageadgang og vil ha en frist til kl. 14 i morgen. Det er ikke riktig av meg å gi noen signaler når det gjelder hvilke institusjoner som vil få fortsette, og hvilke institusjoner som ikke vil få fortsette. Det har vi delegert til etaten. Men det er klart at uansett om vi har en egen runde, kan vi ikke garantere at alle institusjoner får fortsette.

Trine Skei Grande (V) [18:15:32]: Statsråden forvalter et tilskuddssystem for de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Der ligger det en gledelig økning, som også Venstre støtter, men man har valgt bare å innføre halve regelverket av gangen. Det fører til en enorm svingning i tilskuddet til de frivillige organisasjonene. Det fører til at Norges speiderforbund mister over 600 000 kr, Norske 4H mister 300 000 kr, KFUK-speiderne mister 300 000 kr og Ungdom Mot Narkotika mister 27,7 pst. av tilskuddet sitt, mens de voksenstyrte organisasjonene kan få en økning på opp mot 192,87 pst.

Hvorfor velger statsråden, istedenfor å gjennomføre et system som en helhet, å la organisasjonene ta byrden med en så enorm svingning i tilskuddet? Jeg antar at statsråden også vet hvor vanskelig det er å drive en frivillig barne- og ungdomsorganisasjon.

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:16:36]: Vi har lagt vekt på en gradvis gjennomføring av dette regelverket for at det skal kunne være noen grad av forutsigbarhet for organisasjonene. Derfor har vi gjennomført disse endringene i nært samarbeid med Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, og jeg er tilfreds med den måten dette har foregått på.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:17:04]: Først bare en kort kommentar til dette med Oslo. Statsråden bør nok ta kontakt med Barnevernsvakten i resten av landet, for tilfellet i Oslo er ikke et enkeltstående tilfelle. De barna bor ikke på hotell, de bor ingen steder. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å spørre statsråden om.

Hun henviste til likestillingen i landet, at vi er det mest likestilte landet i verden, og at fedrene i Norge bruker mest tid med barna sine – og jeg har lyst til å føye til: mens de bor sammen med dem. Problemet er at man fremdeles har vanlig samvær når man ikke har inngått private samværsavtaler. Jeg lurer på: Kan statsråden tenke seg å likestille også her og gi mor og far delt omsorg?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:17:51]: Nå har ikke jeg gått inn i saker i andre land om samvær med pappa etter skilsmisse. Men jeg har jo sett den siste tiden at det har vært en stor utvikling i Norge i retning av mer kontakt med pappa også etter skilsmisse. Grunnlaget for samvær legges jo i form av et likestilt foreldreskap. Da er det også lettere å få til avtaler med både mor og far etter en eventuell skilsmisse.

Vi legger nå vekt på å øke normen for det som kalles vanlig samvær, til ti dager i måneden. Det betyr mye, for i utgangspunktet er det i gjennomsnitt åtte. Vi har sett at den normen fungerer som en minstestandard, bl.a. i Lagmannsrettens dommer.

Vi kommer derimot ikke til å gå for delt bosted som hovedregel. Det er veldig få høringsinstanser som har gått for dette forslaget. I Barnelovutvalget var det kun representanten fra Foreningen 2 Foreldre som gikk inn for dette forslaget. Derfor kommer vi ikke til å gå inn for dette. Det er mange som har god erfaring med delt bosted. Det er bra. Men vi mener at det ikke er riktig å pålegge dette som en hovedregel.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Britt Hildeng (A) [18:19:21]: Dette er det siste ordinære statsbudsjettet jeg er med på å behandle. Etter neste stortingsvalg går jeg ut av Stortinget, omtrent samtidig som jeg når folketrygdens pensjonsalder, og vil da representere det andre årskullet som har muligheter for full opptjeningstid, dvs. at folketrygdens pensjonsvedtak fra 1967 er gjeldende fullt ut først 40 år senere.

Dette får meg til å reflektere noe over politikk og politiske prosesser. En viktig lærdom er: Realisering av politiske mål tar tid. Det krever stahet, arbeid og en ikke så liten porsjon revolusjonær tålmodighet.

I mine ca. 50 års politisk arbeid har likestilling mellom kjønnene stått i fokus, og fortsatt er det slik

• at kvinnene har brorparten av arbeidet i hjemmene

• at kvinner er underrepresentert i politikk, administrasjon og næringsliv

• at kvinnene gjennomgående har lavere lønn enn menn

Og fortsatt er det slik

• at kvinners turnusarbeid og menns skiftarbeid gir ulike rettigheter

• at kvinner tar brorparten av omsorgsarbeidet

Og etter 50 år trenger vi fortsatt en likelønnskommisjon og et mannspanel.

Dette til tross – vi har oppnådd mye. Et virkelig gjennomslag har kommet i denne stortingsperioden. Vi er i ferd med å realisere full barnehagedekning – innføring av rett til barnehage for alle som ønsker det. Mange har uttalt en slik målsetting, men det er først nå det skjer.

Det tok mange år å overbevise tradisjonsbundne menn og kvinner om

• at barn har et stort utbytte av å gå i barnehage

• at deltakelse i arbeidslivet vil gi kvinner større livskvalitet

• at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge barnehager

I dag er vår økonomi avhengig av kvinners deltakelse, men det forutsetter et arbeidsliv og velferdstjenester som er tilrettelagt for det. Videre forutsetter det at menn og kvinner er mer likestilt både hjemme og ute. Fedres deltakelse i barneomsorgen er avgjørende, og utvidelse av foreldrepermisjonen og fedrekvoten er nødvendige skritt.

Likelønnskommisjonens forslag om en tredeling må være et mål å strekke seg etter. Men holdningen til en gammeldags arbeidsdeling er fortsatt sterk. Og slik jeg ser det, var innføringen av kontantstøtten et tilbakeskritt. Spørsmålet om kontantstøtten var i utgangspunktet et verdispørsmål og samtidig og i praksis et stimuleringstiltak for å få kvinner tilbake til hjemmet, et stimuleringstiltak som synes å slå skjevt ut.

Tidligere var barnehageplass behovsprøvd. Nå synes det å være en tendens til at de som tidligere fikk barnehageplass på sosiale kriterier, er de som lar være å ta imot barnehageplassen mot at de får kontantstøtte. Om kontantstøtten skal videreføres, må en se på den innretningen den har.

Med lovfestet rett til barnehageplass har den rød-grønne regjeringen levert. Men også på andre områder har den rød-grønne regjeringen betydd en forskjell. Med felles ekteskapslov har den rød-grønne regjeringen vunnet en viktig verdikamp. Den var et viktig skritt for å gi oppreisning til de mange homofile som gjennom år har opplevd trakassering og diskriminering. Lovmessig er kampen mot diskriminering vunnet. Men fortsatt rår uforstand og holdninger som gjør at diskriminering skjer i praksis (presidenten klubber). Det blir derfor viktig at Likestillings- og diskrimineringsombudet sikres nødvendig uavhengighet og rammevilkår som gjør at det kan være den pådriver i likestillings- og antidiskrimineringsarbeidet (presidenten klubber igjen), som det er forutsatt i budsjettet.

Presidenten: Presidenten viste stor velvilje – i og med at det er representantens siste budsjettdebatt.

Britt Hildeng (A) [18:25:06]: Takk for det, president! Det satte jeg stor pris på.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:25:29]: Familien er ein av våre viktigaste samfunnsinstitusjonar, kanskje den viktigaste med omsyn til dei ulike måtane vi lever på i familiar – med få eller mange, med nære eller fjerne relasjonar, med eller utan barn. Og veldig mange familiar har barn. Ikkje minst dersom vi tek med alle som er besteforeldre, tanter eller onklar eller på andre måtar veldig tett vert involverte i barns liv, er det ekstremt viktig. Det kan av og til vere verdt å reflektere over at mange ordningar for barn som vi i dag ser på som veldig viktige og nødvendige for familiepolitikken, i utgangspunktet har hatt stor motstand og vorte rekna for å vere det motsette av familievenlege, anten det er barnehagar, eller det er pappapermisjon, som vi diskuterer her i dag. Men eg trur, som representanten Hildeng, at i dag må vi slå fast at det kanskje største gjennombrotet for familiepolitikken, særleg for familiar med barn, er den barnehagerevolusjonen som vi er i ferd med å sluttføre. Eg vil gå så langt som til å seie at ein i dag ikkje kan ha ein god familiepolitikk utan å leggje til rette for eit godt barnehagetilbod.

Kva er det vi har opplevd? Jo, i det året eg vart fødd, i 1971, hadde 3 pst. av norske barn eit tilbod i barnehagar. No har ca. 96 pst. av barn som begynner på skulen, gått i barnehage. Dei siste fem åra er det etablert 66 000 nye plassar. Prisen har gått kraftig ned. Vi har hatt ein prisreduksjon i private barnehagar på nærare 50 pst. – noko lågare i kommunale barnehagar – som gjer at i dag ser dei aller fleste familiane seg i stand til å nytte tilbodet om ein barnehageplass, når den òg er der. Vi har òg opplevd at den sterke prisreduksjonen og utbygginga har betydd at det i dei seinare åra har vore mogleg å etablere både mange nye kommunale og mange private barnehageplassar. I løpet av utbyggingsperioden har vi sett at det har vore klart flest plassar i privat regi. Vi har òg gjennom barnehageforliket fått på plass ei garantert finansiering både på utbygging og på drift, som sikrar barnehageutbygginga over heile landet og gode moglegheiter for å drive barnehagar.

Vi har òg i den perioden gjort betydelege forbetringar i kvaliteten. Vi har auka talet på studieplassar betydeleg – det ligg i budsjettet for neste år – vi har laga ein ny rammeplan, og vi har på andre måtar fokusert på kvaliteten. Men så er det samtidig ingen tvil om at etter fem år med eit gigantisk kvantitetsløft, som vi sluttfører i neste års budsjett og tek det siste steget i retning av, går vi no inn i ein periode på fem år der kvaliteten og innhaldet i barnehagen skal stå i høgsetet. Det gjer vi bl.a. gjennom ein auke på over 400 studieplassar neste år. Vi vidarefører den finansieringa som skal sikre framleis utbygging, og vi set ned prisane òg neste år. Men det er òg ei rekkje viktige kvalitetsgrep som vi skal gjere i åra framover.

I samband med det er kanskje det mest overraskande for meg her å høyre Høgres synspunkt på kva rolle barnehagar speler for kunnskap og læring. I mange samanhengar er det jo slik at Høgre likar å framstille seg sjølv som eit kunnskapsparti innanfor skulepolitikken. Men når det gjeld barnehagar, kan det framstå stikk motsett; som at læring og kunnskap ikkje er viktig der. Kva er det som skjer den sommaren då barnet fyller fem eller seks år, som gjer den prioriteringa så forskjellig? Eg trur vi skal sjå på det på ein heilt annan måte. Anten det gjeld barnehagebarn, eller det gjeld skulebarn, er det slik at omsorg og kunnskap er to sider av same sak og heng saman. Barn som går i barnehage, skal både ha omsorg og få lære. Det er ingen motsetnad – tvert imot. Den same tenkinga skal vi sjølvsagt ha i skulen; skulen skal vere for kunnskap, men barn skal òg oppleve å vere trygge og få omsorg. Då lærer ein betre, og barn som lærer, vert òg tryggare og trivst betre – slik skal det vere heile vegen. Vi veit no veldig mykje om kor viktig eit kvalitetstilbod er for barn si utvikling og læring. Derfor må vi fortsetje den utviklinga dei neste åra.

Eg avsluttar med å seie at neste års budsjett sluttfører barnehagerevolusjonen og innfører ein lovfesta rett, fortset å setje ned prisen, og det inneber òg ei kvalitetssatsing på innhaldet i det viktige barnehagetilbodet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:30:44]: Innfasing av likebehandling av private og offentlige barnehager har stoppet opp. Makspris 2 har vi fremdeles ikke sett noe til, og målet om full barnehagedekning hørte vi da vi behandlet budsjettet i fjor, sannsynligvis skulle innfris i januar 2009. Nå har man flyttet det til august 2009.

Er det slik at statsråden egentlig ikke interesserer seg så veldig mye for barnehagepolitikk, og for det forliket som er inngått? Og er det slik at man nå skal få obligatorisk barnehage, noe vi hørte noen så vidt nevne noe om tidligere i dag?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:31:30]: Dersom vi ser oss rundt i Noreg, trur eg ikkje akkurat biletet er at det står stille når det gjeld barnehagar. Ein må hugse at for få år sidan var det lange køar og ventelister, og frustrasjon hos foreldre som måtte leite etter dagmamma, ta permisjon, eller sy saman løysingar med besteforeldre – det var heilt vanleg. No i dag har vi lagt fram tal som viser at det er sannsynleg at kommunane i Noreg neste år vil oppfylle den lovfesta retten til barnehageplass. Dei store byane som har slite, seier sjølve at dei sannsynlegvis vil kome i mål.

Maksprisen er innan rekkjevidd. Ein norsk familie som har barn i barnehage, har opplevd ein prisnedgang på 10 000–20 000 kr dei siste åra, og vi vil fortsetje å setje ned maksprisen, mot 1 750 kr. Den same utviklinga har vi når det gjeld kvalitet. Både mi og andre i Regjeringa si interesse er grunnen til at vi kan sluttføre den barnehagerevolusjonen som vi no i mange tiår har drive med.

Olemic Thommessen (H) [18:32:41]: De private barnehagene føler seg ganske presset på mange områder. Et viktig tema som har vært fremme, dreier seg om denne såkalte 85 pst.-en, den andelen tilskudd som de private barnehagene får. Etter at man innførte makspris, har man lagt en ramme for hva som er inntektsmulighetene for de private barnehagene. Den gamle begrunnelsen for hvorfor man kunne ha en forskjell, var jo nettopp at de private barnehagene ofte var litt dyrere.

Nå er det lagt et tak, og jeg spør statsråden: Hva er egentlig grunnen til at barn i en privat barnehage bare skal ha 85 pst., mens barn i en offentlig barnehage har krav på 100 pst.? Er det slik at man tror at private barn – for å si det slik – er billigere enn offentlige barn, og at de trenger mindre? Eller skal de kanskje rett og slett ha det litt dårligere?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:33:41]: Faktum er jo at gjennom barnehageforliket har ein forbetra finansieringa av private barnehagar i Noreg. Det fanst inga garantert minstestøtte til private barnehagar tidlegare. Så har ein etablert ei ordning med minst 85 pst. statsstøtte, opp til 100 pst., for private barnehagar, som har sikra vidare utbygging. Dersom ein ser på dei siste åra, har talet på nye private barnehagar overgått talet på kommunale. Det kan ikkje vere nokon tvil om at det i alle fall har vore økonomisk forsvarleg å etablere nye private barnehagar dei siste åra. Det hadde ikkje vore mogleg å få til den utbyggingstakten utan at det hadde vore pengar å tene på det, og mogleg for private barnehagar å kome på banen. Det er òg grunnen til at det over heile Noreg er gode private barnehagar som drivast, og som får det til å gå rundt.

Så har vi ei stor utfordring, og det er dei ulike løns- og arbeidsvilkåra mellom offentlege og private. Det er eg ekstremt oppteken av, eg har derfor sett i gang ei undersøking av det, og vi må følgje det opp endå betre i åra som kjem.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [18:34:50]: Det er ikkje tvil om at veldig mange private barnehagar slit rundt omkring, og at det òg er dei som har gått konkurs fordi dei ikkje har like rammevilkår. Det som forbausar meg, er at denne regjeringa ikkje har kome med ei einaste ekstra krone for å få meir likebehandling mellom kommunale og private barnehagar – det blir opp til det kommunale skjønnet.

Når det er snakk om talet på barn som ikkje har barnehageplass, har statsråden sagt at det er rundt 2 500 i neste barnehageår som står og ventar og har lyst på ein barnehageplass, som ikkje får det. I tillegg har ein alle dei som er fødde etter 1. september, som ikkje eingong får søkt og dermed ikkje blir registrerte. Kor mange barn som ikkje får barnehageplass, veit statsråden kanskje ikkje. Dersom ein ikkje tek noko grep når det gjeld likebehandling av kommunale og private barnehagar, kan endå fleire gå konkurs, og det tek lengre tid å nå full behovsdekning.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:35:52]: Utgangspunktet her er heilt feil. Fleirtalet av dei plassane som er etablerte dei siste åra, har vorte etablerte av private. Eg trur ikkje det hadde skjedd dersom ikkje investeringstilskotet og andre overføringar var slik at det gikk an å byggje og drive barnehagar. Det er heilt naturleg no, når vi er i innspurten, at mykje av det siste må verte teke av kommunane. Det er ganske vanleg at det offentlege må ta den siste innspurten i ei reform der det vert større risiko ved å etablere barnehageplassar.

Lat meg då få anledning til å ta tak i det med nedleggingar. Når vi ser på tala i år, er det ingen spesiell auke eller utvikling i talet på nedleggingar i forhold til det som det av heilt normale årsaker har vore dei siste åra.

Så er det utfordringar, og det er særleg knytt til forskjellar i løns- og arbeidsvilkår og at ein del eldre foreldredrivne barnehagar slit. Det er vi opptekne av, og derfor jobbar vi vidare med å finne ut av kostnadsforskjellane, så vi kan gjere meir med det.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:37:00]: Til noe helt annet: Det er sådd tvil om at svært små barn, altså de aller yngste barna, har godt av å oppholde seg lenger i barnehage enn foreldrene er på arbeid. Den undersøkelsen som både Arbeiderpartiet og SV viste til i sine innlegg om barns språkutvikling, er basert på en undersøkelse som er gjort blant 185 barn.

Da lurer jeg på: Vil statsråden gjøre noe for at vi faktisk får en undersøkelse om hvordan disse barna har det nå, og at vi kanskje følger dem opp et stykke, for å se om de utvikler seg på lik linje med barn som ikke er i barnehagen, men der man altså velger kontantstøtte de første to årene.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:37:54]: Svaret på spørsmålet er ja. Det er faktisk viktig å få meir forsking rundt dei minste barna i barnehagen når det gjeld effekt for læring, tryggleik og f.eks. psykisk helse, men òg sjølvsagt med tanke på kva type barnehagetilbod som gir best omsorg og utvikling for små barn. Eg vil på det sterkaste avvise at vi i dag ikkje har eit kunnskapsgrunnlag å byggje på når det gjeld barnehagebarn, både dei eldste og dei yngste. Vi har eit betydeleg internasjonalt grunnlag, vi har eit nordisk grunnlag, og vi har òg den undersøkinga som det vart referert til her, mor og barn-undersøkinga, der rundt 20 000 foreldre – dersom eg ikkje hugsar feil i farten – fekk ei rekkje spørsmål når det gjeld språkutvikling.

Det er likevel sjølvsagt alltid viktig å ha forsking. Likevel er forskingsbehovet for dei minste barna i barnehagen større enn for dei litt eldre, der vi har eit større kunnskapsgrunnlag.

Olemic Thommessen (H) [18:39:04]: Jeg vil plukke opp tråden fra der jeg var sist, nemlig denne likebehandlingen på 85 pst.

Det er riktig at det er blitt bedret, men omstendighetene er jo også helt andre. I dag er det lagt en fast ramme for hvilke inntekter man kan forvente å ha som privat aktør. I tillegg kommer det faktum at man nå når målet om full dekning. Det gjør at det kommer til å bli et ganske stort press på antall plasser, og hvor plassene kommer. I tillegg til det kommer at Regjeringen har fremmet et lovforslag som jo absolutt stiller de nye – altså de private barnehagene som kommer etter 2011 – i en veldig usikker situasjon. At man har fått bygd mange private barnehager så langt, er ikke så rart, for det har vært gode rammer for bygging av barnehager. De som har tjent penger på barnehager, er det som har bygd dem.

Nå må vi se fremover med tanke på drift. Jeg stiller spørsmålet en gang til: Hvordan kan det ha seg at man fremover i drift bare skal ha 85 pst. for et privat barn i forhold til 100 pst. for et offentlig barn?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:40:11]: Eg trur representanten veit betre enn at det er 85 eller 100 pst. Eg trur han er klar over at den regelen som gjeld, er at ein i prinsippet får dekt kostnadene sine, og så skal ein ha minst 85 pst. for dei private, opp til 100 pst. Snittet ligg eit stykkje over 85 pst., men det varierer over heile skalaen. Det er situasjonen i dag.

Så er det ingen tvil om at vi har ei særleg utfordring når det gjeld at det generelt er noko lågare lønsnivå – det er færre som har pensjonsavtale i den private delen av sektoren. Det er eg ganske engasjert i å gjere noko med, for det vil sjølvsagt ha betydning for kvalitet, men òg for arbeidsvilkåra for dei tilsette. Derfor har vi sett i gang ei undersøking for å gå inn i dette materialet, for vi har for liten kunnskap om det. Det er heilt nødvendig å følgje det opp tettare i åra som kjem, saman med at vi får ein rammefinansiert sektor som vert overført til kommunane.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [18:41:25]: Vi snakker ofte – og med rette – om at mange mennesker faller utenfor i vårt samfunn. Vi veit at fattigdom i vårt velferdssamfunn ofte kan være forårsaket av rus, psykiske lidelser og andre basale problemer, med sosial isolasjon som en ulykkelig følge. I mange slike familier finnes det unger som lider, og som bærer fattigdommens tyngste byrder. Disse ungene er vårt særlige ansvar. I denne sammenheng er barnevernet viktig.

Det er viktig å si at det gjøres mye godt arbeid både i det kommunale og det statlige barnevernet. Mange som trenger hjelp, får det. Samtidig hører vi stadig historier om barn og unge som av ulike årsaker faller utenfor hjelpeapparatet. Ungdom med store atferdsproblemer har opplevd å bli kasteballer i systemet. Det kan vi ikke tåle. Vi må forsterke omsorgen og tiltakene rundt disse ungdommene. Det er positivt at departementet i inneværende år satte i gang et arbeid med å klargjøre tolking av regelverk og forskrifter for bruk av tvang i barnevernet, slik at praktisering av dette blir så ensartet som mulig. Men utgangspunktet må alltid være at barns og ungdommers rettssikkerhet blir ivaretatt, og at tvang alltid må knyttes opp mot en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Det har de siste åra blitt klart at ettervernet for ungdom mellom 18 og 23 år som har vært under barnevernets omsorg, må bedres. Veksten i ettervernstiltak i kommunene har vært stor de siste åra. Ca. 85 pst. av de ungdommene som i dag ønsker ettervern, får det. Unge mennesker som har vært under barnevernets omsorg, er ofte mer sårbare og har et svakere familienettverk enn ungdommer flest. Det er derfor bra at departementet nå arbeider med justering av regelverket for ettervern, slik at kommunene forpliktes til å begrunne sin beslutning dersom ettervern ikke settes inn, som også statsråden understreket. Kommunene oppfordres til å innarbeide gode rutiner for tidlig å tilpasse ettervernstiltak til den enkelte ungdom som ønsker det. Like viktig er det at unge som først avslår oppfølging, skal få slik hjelp dersom behovet oppstår på et seinere tidspunkt. Dette er gode tiltak for ettervern. Det forbauser meg for øvrig at representanten Skei Grande ikke ser det.

Ansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere under 15 år ble i 2008 overført fra utlendingsmyndighetene til barnevernet. Vi har sett at det har kommet langt flere mindreårige asylsøkere hit til landet enn tidligere antatt, og har notert oss at det fra faglig hold blir vurdert slik at det er viktig å prioritere dem som er under 15 år. Vi er imidlertid svært opptatt av at det blir satt inn gode og tilstrekkelige tiltak også for dem mellom 15 og 18 år, og har tillit til at Regjeringa sørger for at også disse ungdommene blir barnevernets ansvar så snart dette er praktisk mulig.

Vi støtter Regjeringas politikk for barnevernet, som går ut på å ha gode forebyggende tiltak i familie og nærmiljø og tilpassede forsterhjemstilbud, i tillegg til ulike institusjoner for de ungene og ungdommene som trenger det. Vi er enig med Regjeringa i at bevilgningene til barnevernsformål i så stor grad som mulig bør gå korteste vei til hjelp for barn og unge som trenger det, og ikke til å utbetale utbytte til kommersielle aktører. Det er vår oppfatning at forutsigbarhet og langsiktighet best kan ivaretas ved bruk av offentlige institusjoner og institusjoner i regi av ideelle organisasjoner, som også representanten fra Kristelig Folkeparti nevnte i stad, i motsetning til flere av opposisjonspartiene, som tar til orde for mer bruk av private kommersielle aktører og et system med konkurranseutsetting av barnevernstjenester.

Vi er glad for at Regjeringa satser på internasjonalt arbeid på barnevernsfeltet. Barne-, ungdoms- og familieetaten, Region Nord, har i lang tid hatt brei kontakt med Nordvest-Russland. Her kan man vise til et flerårig, svært vellykket samarbeid med offentlige barnevernsmyndigheter i Karelen og Murmansk. Dette er et viktig ledd i det folk-til-folk-samarbeidet i nord som Regjeringa har lagt opp til i en region vi deler grense med, og som har store utfordringer innen helse, sosialomsorg og allmenn velferd. Det er derfor gledelig at Regjeringa tar sikte på å videreføre dette viktige mellomfolkelige samarbeidet på barnevernsfeltet. Norge har for øvrig overtatt formannskapet i Barentsregionens barneprogram fra høsten 2008 – et arbeid som blir fulgt opp både av Helse- og omsorgsdepartementet og av Barne- og likestillingsdepartementet.

Det å vite at det finnes neglisjerte og utslåtte unger, rører ved grunnleggende instinkter hos de fleste av oss. Det er en menneskerett å ha en trygg og omsorgsfull barndom. Derfor er det så viktig at vi som samfunn kan spinne gode nettverk rundt unger og ungdom. Og her må vi alle stå vakt: barnehager, skoler, skolefritidsordninger og enkeltmennesker, som naboer, venner og familie. Kampen mot fattigdom, særlig mot barnefattigdom, er avhengig av at vi har et godt fungerende og høyt kvalifisert barnevern som er der for alle som trenger det.

Presidenten: Dei talerane som heretter får ordet, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:46:44]: De sittende regjeringspartiene gikk til valg på et nei til å sette bestemor ut på anbud. Etter at de kom til makten, har iveren etter å bruke markedsløsninger og anbud sprengt tidligere grenser. EØS-avtalen gir langt videre muligheter til å unnta frivillige og ideelle institusjoner fra kravet om anbud enn det som blir benyttet av denne regjeringen. Den forrige regjeringen skrev disse unntaksmulighetene inn i de norske anskaffelsesreglene. Det hjelper lite når den sittende regjering driver en anbudspraksis som hittil i år har ført til at en rekke tradisjonsrike institusjoner som drives i ideell regi, trues av nedleggelse. Det gjelder i rus-, omsorgs- og rehabiliteringssektoren, men det gjelder nå også et økende antall barnevernsinstitusjoner.

NRK Brennpunkt fortalte nylig historien om 17 år gamle Camilla. I to år var barnevernsinstitusjonen Svalstuen på Gol i Hallingdal Camillas hjem. Her fikk hun og andre ungdommer i en vanskelig situasjon omsorg og lærte seg å bygge gode relasjoner sammen med de ansatte. Så var det brått slutt. Camilla opplevde på nytt at tryggheten ble brutt. Hun skulle flyttes til en stor, kommersiell barnevernsaktør 60 mil unna hjemstedet sitt.

Camillas historie er dessverre ikke unik. I forrige uke kom meldingen om at Styve Gard og Garnestangen Ungdomssenter i Hordaland drastisk og uventet får redusert sine avtaler med Bufdirektoratet. Styve Gard reduseres fra 14 til tre plasser, og Garnestangen blir halvert. Ungdommer bosatt i Hordaland skal sendes til institusjoner i andre fylker – dette fordi disse institusjonene har gitt et billigere anbud. Det samme skjer med Kirkens Bymisjons Dreieskjevå i Sandnes. Regjeringens politikk overfor ideelle institusjoner har allerede ført til nedleggelser, f.eks. i Helse Sør-Øst-området, der ungdommer med langvarige psykiske lidelser måtte flytte ut, uten tilsvarende tilbud – én helt uten tilbud, fordi institusjonen ikke fikk videreført sin avtale.

Nå skjer det samme i andre regioner, der Regjeringen nok en gang lar administrative beslutninger ødelegge godt etablerte tiltak. Samlet sett står vi overfor en drastisk nedbygging av institusjonsplasser for sårbare ungdommer, og da hjelper det lite at statsråden sier at intensjonen er å bygge opp tilbud i andre regioner.

Vi snakker om ideelle organisasjoner som ikke er i denne sektoren for å tjene penger. De har bygget opp sin kompetanse over lang tid. Mange mennesker i sårbare livssituasjoner mister sitt ankerfeste, og da er det ikke lenger menneskene som er i sentrum for politikken, men det er systemet.

Dette er uakseptabelt. Jeg forventer at statsråden i denne debatten kan signalisere klart at Regjeringen vil gripe inn mot denne praksisen og bruke det handlingsrommet som EØS-avtalen gir til å unnta ideelle institusjoner fra anbudsordningen, slik intensjonen fra den forrige regjeringen var.

Det er et godt skritt på veien at Regjeringen har sortert ut anbudsrunden for ideelle institusjoner, men vi må sørge for å bruke handlingsrommet til å frita dem. Forslaget Kristelig Folkeparti har fremmet her i salen, gir statsråden den nødvendige tenkepause til å gjøre det.

Ågot Valle (SV) [18:50:15]: SV har alltid – både lokalt og her i huset – hatt et stort engasjement for barnevernet. Barn og unge i barnevernet har ofte hatt tap på tap og ofte følt seg sveket av de voksne. Det er de mest sårbare. Det må derfor være som komiteen skriver, at det må være behovene til det enkelte barnet eller til den enkelte ungdommen som må være utgangspunktet for hjelpetiltak. Å spare seg til fant i barnevernet vil føre til større utgifter senere. Jeg er veldig glad for at departementet legger opp til å bruke egne institusjoner, eller institusjoner drevet av ideelle organisasjoner, og dermed redusere bruken av kommersielle.

Jeg ser av innstillingen at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har en rørende omsorg for de kommersielle, og det er jo disse partiene som Kristelig Folkeparti eventuelt vil samarbeide med i et nytt regjeringsflertall.

Men Dagfinn Høybråten holdt et veldig godt innlegg, som jeg skal utdype videre.

400 barnevernsplasser er lagt ut på anbud de siste fire årene. Ifølge retningslinjene fra Bufetat skal kvalitet og pris telle likt i anbudskonkurransen. Dessverre gjør det ikke alltid det, for ifølge en artikkel i Aftenposten sier flere institusjoner at de opplever at det er prisen som i de aller fleste tilfellene er svært avgjørende. Derfor er det god grunn til å se på anskaffelsesordningene i barnevernet. Jeg føler meg veldig trygg på at statsråden vil følge opp dette.

Men det fører meg over til den foreslåtte nedleggingen av Styve Gard, drevet av Kirkens Sosialtjeneste i Hordaland. Dette er en institusjon jeg har kjent til gjennom mange år i mitt politiske liv i fylkeskommunen. Forslaget om nedlegging har vakt sterke reaksjoner, også blant de rød-grønne partiene. Ungdommer har opprettet en side på Facebook. I går stod to tidligere beboere fram og fortalte om gode erfaringer fra institusjonen. Familiemedlemmer forteller om det samme, og det mobiliseres nå til et fakkeltog.

Hvorfor dette engasjementet? Jo, fordi det er den eneste barnevernsinstitusjonen i fylket som har ungdom med rus som hovedproblem. Institusjonen har stor anerkjennelse når det gjelder kompetanse og erfaring både hos fagteam og hos barnevernstjenesten i regionen. Tilbudet er preget av mangfold og fleksibilitet ut fra nettopp behovet til den enkelte ungdom. Tilbudet bygger på nærhetsprinsippet, på den måten at ungdommen kan fortsette på skolen sin, kan finne fram til venner før rustida, og ha jevnlig og tett kontakt med familiemedlemmer. Alt dette er viktige forutsetninger for å lykkes, fordi ungdommene skal ut i livet igjen. Livet skal leves i nærmiljøet. Derfor samarbeider institusjonen tett med kommunen om ettervernet, og har spennende prosjekt som f.eks. undersøkelsen «Den sårbare overgangen».

Dette er bakgrunnen for noe av engasjementet for å beholde institusjonen for ungdommens del, og jeg føler meg veldig trygg på at statsråden lytter og prøver å finne fram til konstruktive løsninger.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:53:46]: Fordelingsnemnda sitt vedtak om å nekta statsstøtte til Frelsesarmeens barn og unge har sendt sjokkbølgjer ut i Frivilligheits-Noreg.

Mange spør: Er me i ferd med å få eit system der staten skal sensurera og godkjenna meiningar og djup overtyding? Og saka reiser verkeleg sterke, prinsipielle spørsmål. For dersom det er slik at staten ved hjelp av økonomiske sanksjonar skal straffa dei organisasjonane som meiner noko anna enn det som er statsgodkjend meining, ja då er det ikkje berre snakk om trugsmål mot organisasjonsfridomen, men mot sjølve trusfridomen.

Dersom Fordelingsutvalet sitt vedtak vert ståande, vil det ramma mange fleire barne- og ungdomsorganisasjonar enn Frelsesarmeens barn og unge. Konsekvensen kan verta at verdifullt arbeid blant titusenvis av barn og unge kan bukka under på grunn av tunge statlege økonomiske sanksjonar.

Dersom Regjeringa verkeleg tek mål av seg til å gå inn og bestemma meiningar på denne måten, vil eg karakterisera det som eit kjempedemokratisk problem. Ikkje berre vil det gjera Noreg smalare og trongare, men det vil, som eg allereie har påpeika, truga både organisasjonsfridom og trusfridom.

Barn og unge treng gode og trygge fritidsaktivitetar. Frivillige lag og organisasjonar er heilt uerstattelege i dette arbeidet. Dei mange, mange idealistiske og varme leiarane som står på, treng støtte, oppmuntring og honnør for den kjempejobben dei gjer. Det me her er vitne til, er faktisk det stikk motsette.

Så dersom retningslinene er slik at Fordelingsnemnda er bunden av dei, ja då kan ikkje retningslinene verta ståande. Regjeringa kan vel ikkje for ramme alvor meina at me skal gå i retning av ein stat som skal styra og godkjenna meiningar, sjølv om det skjer ved hjelp av økonomiske sanksjonar?

Hilde Magnusson Lydvo (A) [18:56:01]: Norge er et av verdens beste land å bo i. Men det er nok ikke alle som opplever det slik. Mange barn i Norge har det ikke så lett, og de trenger hjelp av barnevernet. Barnevernet har en viktig jobb, men også vi som medmennesker må bry oss om barn rundt oss, og ikke minst har de som jobber med barn, en forpliktelse til å melde fra når de ser at barn har det vondt.

Bare 3 pst. av bekymringsmeldingene til barnevernsvakta kommer fra barnehagene. Her har vi en lang vei å gå.

Noen barn har problemer med rus. Bergens Tidende har de siste ukene hatt artikler som viser at 70–80 barn i Bergen har et alvorlig rusproblem, og at barn ned i 14-årsalderen går på heroin. Her må vi ha tiltak, og et mangfold av tiltak som kan hjelpe disse barna til å få et godt liv. Noen kan være i kollektiv, hvor det er flere barn tilstede, noen må være i mindre grupper, hvor dét passer best for å hjelpe. Det må være sammensatte tiltak.

Det er viktig å ta vare på de godt opparbeidede fagmiljøene. Flere ideelle organisasjoner som har drevet med rusomsorg for denne gruppen i over flere tiår, når ikke opp når det gjelder pris i den siste anbudsrunden som Bufdir har holdt. Styve Gard er nevnt. Neste år har de 20-årsjubileum i Hordaland. De har en måte å drive på som gir progresjon i avrusningen, noe som er veldig viktig. Det at man kan være et sted og så gå videre og få ettervern, er veldig viktig for disse ungdommene.

Jeg håper vi i framtiden satser på god kvalitet, på gode fagmiljøer, nærhet til hjemstedet og en bredde på tilbudet til de rusavhengige, og at ikke pris blir det som blir hengende igjen som den viktigste faktoren for hvilke institusjoner vi skal velge.

Statsråden var selv inne på viktigheten av å ha en institusjon i nærmiljøet, noe vi også håper å beholde i framtiden i Hordaland.

Laila Dåvøy (KrF) [18:58:29]: Vi har for tiden en regjering som sitter stille og rolig og ser at ideelle institusjoner som har drevet i mange tiår, blir redusert eller avviklet, og at ungdommer mister sårt tiltrengt behandling. En av de siste var Solbu her i Oslo, en institusjon drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening for ungdommer med psykiske lidelser, med avtale med Ullevål. Den ble nedlagt 1. september i år. Ikke alle som var i behandling her, fikk et annet tilbud til tross for helseministerens forsikringer. Noen måtte flytte hjem til gamle foreldre, andre fikk hjelp til å skaffe seg en egen leilighet, noen var så heldige å få et annet bo- og behandlingstilbud.

Nå er turen kommet til barnevernet i Vest-Norge. Styve Gard, som har vært nevnt, og Garnes Ungdomssenter i Hordaland er to av flere institusjoner som får redusert sine avtaler drastisk. Styve Gard, drevet av Kirkens Sosialtjeneste, blir redusert fra 14 til tre plasser. Garnes Ungdomssenter, drevet av Bergen Diakonissehjem Haraldsplass, blir halvert.

I fjor ble institusjonene pålagt å delta i et utviklingsarbeid med Bufetat. De har ikke hatt noen signaler som gikk i retning av at de ikke skulle brukes videre, snarere tvert imot. Etter en del uro i fjor – ved et forsøk på anbud – ble den vanlige driftsavtalen videreført i år, altså ut 2008. På et møte i departementet etter dette ble det nedfelt en del føringer for framtidige avtaler som alle parter var fornøyd med. Jeg vil nevne to av disse føringene, som likevel ikke synes å ha så stor betydning. Den ene er at man ikke skal bryte opp et fagmiljø mange barn og unge betrakter som et hjem, slik de gjør ved de små institusjonene ved Styve. Nærhetsprinsippet er det andre.

Realiteten er nå at Styve Gard ikke ser hvordan de kan drive videre med bare tre plasser og fire små institusjoner. Dette kan bety at de må slutte, at de må avvikle driften, og at ungdommer som er i behandling, må flytte ut. Jeg var og besøkte institusjonen på lørdag. Det var en liten og flott institusjon der personalet bor sammen med beboerne en uke om gangen. Det er nesten – vil jeg si – en mellomting mellom et hjem og en institusjon.

Heretter skal ungdom fra Hordaland med alvorlige rus-, atferds- og kriminalitetsproblemer sendes ut av fylket vårt. De kan ikke opprettholde den jevnlige kontakten med familie og venner. Det å kunne gå på sin vanlige skole blir ikke mulig lenger.

Jeg vil avslutte med å lese ungdommenes – de ungdommene som er på Styve Gard – egne ord på Facebook:

«Ikke legg ned tiltakene‼‼‼! Finn en annen måte å spare penger på! Dagens ungdom er fremtiden, også de som sliter‼! De er verdt å bruke penger på‼!»

Olemic Thommessen (H) [19:01:38]: Jeg har noen kommentarer til noen visitter jeg har fått.

La det først være klart: Høyre støtter de to forslagene som Kristelig Folkeparti har lagt frem. Vi mener at det er svært viktig å se på innkjøpsordningene – og la oss bruke det uttrykket, ikke anbud. Anbud gir helt feil signaler. Vi er nok ikke enig i ett og alt i utgangspunktet til Kristelig Folkeparti, men vi tror faktisk at med litt utvist begavelse fra departement og regjering dersom man ønsker å ha en bredde av private institusjoner, vil det være mulig å få det til med gode innkjøpsordninger.

Så til likestilling og familie. Det er faktisk slik at for Høyre er det ikke noe motsetningsforhold mellom å ha likestilling og det å satse på familien. Likestilling må jo nettopp skje innenfor familiens rammer. Når Arbeiderpartiet hengte seg opp i dette, er det sikkert fordi vi har brukt ordet «storfamilien». La oss da skrive storfamilie slik det bør skrives i dag, nemlig en familie der nettverket kanskje går litt lenger enn til bare mor og far og to barn, en gutt og en pike. Kanskje er det noen onkler og tanter som bor i nabolaget. Kanskje er man så heldig at man har noen besteforeldre som bor i nærheten. Man har et familienettverk – heldig er den i en tid hvor mange flytter. Vi tror det er en fantastisk kvalitet som ligger i det. Vi tror det er viktig å satse på familien, men det må ikke på noen måte stå i motsetning til likestilling. Leser man litt lenger ned i vår ellers utmerkede merknad, vil man se at det er ganske tydelig.

Så til Solhjell. Jeg vet ikke hvor små barn skal være før de skal settes på skolebenken. La nå barn få lov til å være barn. Har man kvalifisert personale i dag, gjør man det som Solhjell beskriver: Man gir kunnskap om regning og bokstaver, og man begynner å fôre inn kunnskap når det er naturlig. Det vil en profesjonell aktør gjøre. Hvis statsrådens krav om mer læring skal være noe mer enn en floskel, må man jo begynne å snakke om læringsmål. Da må man snakke om obligatoriske tilbud, noe som på en måte er målbart og har innhold. Da er vi ute på en galei som strammer inn mulighetene for valg, som strammer inn den fleksibiliteten små barn fortjener, og som strammer inn i forhold til de livsvilkår små barn bør få lov til å ha.

Til slutt til fryktbasert maktstruktur i Bufetat. Ja, det står jeg vitterlig fast på, etter mange, mange telefoner fra institusjoner om at det tok ett år eller kanskje to år før man torde å stå frem med saker som man hadde utestående med Bufetat, hvor det har vært formidlet – jeg vil si – skremmende holdninger og stor angst for at man skulle miste de siste avtalene som man klamret seg til før man var på vei til skifteretten.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:05:07]: Dreieskjevå, som drives av Kirkens Bymisjon, er en privat, ideell institusjon i Sandnes som har plasser for ungdom som har problemer med kriminalitet, som har psykiske lidelser og atferdsvansker. De har nylig fått brev fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet om at de ikke får ny kontrakt med barnevernsmyndighetene. Dette er begrunnet med at «institusjonen vurderes svak på flere områder».

Ifølge Stavanger Aftenblad 10. desember 2008 kjenner institusjonen seg overhodet ikke igjen i denne kritikken. De sier at det ikke har vært framsatt kritikk mot institusjonen fra direktoratets side. De er usikre på hva kritikken går ut på. Institusjonen er godt kjent i Sandnes for god og stabil drift i mange år. Mitt inntrykk av institusjonen etter å ha vært rektor i kommunen i mange av disse årene, er veldig positivt. De er opprinnelig opptatt av ungdom med atferdsvansker, og gjør en god jobb.

Fra 1992 og fram til 2004 har Dreieskjevå hatt avtale med fylket og fra 2004 med staten. Dreieskjevå har ni plasser, og institusjonen er en av de få i regionen som er for ungdom med atferdsvansker. Institusjonen som, som sagt, drives at Kirkens Bymisjon, drives helt non profitt. De har hatt en driftsavtale som har vært slik at de har fått dekket underskuddet sitt. Når de har hatt overskudd, har dette blitt tilbakeført.

Den 27. oktober i høst fikk Dreieskjevå fornyet godkjenning av Bufetat Region vest. Derfor er det totalt uforståelig at de ikke nå, halvannen måned senere, har fått ny kontrakt med barnevernsmyndighetene. Det blir vanskelig å forstå når begrunnelsen er at institusjonen vurderes svak når det gjelder kvalitet. Jeg har i dag og før helgen snakket med lederen av Dreieskjevå i Sandnes. De har verken nå etter den siste godkjenningen, eller tidligere, fått avviksmeldinger når det gjelder kvaliteten på tilbudet.

Derfor må en få lov til å spørre: Hva slags kriterier er det som legges til grunn ved inngåelse av kontrakt med ideelle institusjoner om barnevernsplasser for ungdom, og på hvilken måte blir institusjonene vurdert? Jeg utfordrer statsråden til å svare på dette: Hva er det som ligger til grunn når det plutselig kommer en slik melding som lyn fra klar himmel? Det ligger et forslag på bordet i kveld om at barnevernsinstitusjoner som pr. i dag har en driftsavtale med Bufetat, må få forlenget avtalen til 31. desember 2009.

Jeg er glad for at flere representanter i kveld, også fra regjeringspartiene, har snakket varmt om å forlenge avtalene. Det er sunn fornuft. Det handler om stabilitet og forutsigbarhet for våre mest sårbare ungdommer.

Karin S. Woldseth (FrP) [19:08:25]: Først skal jeg varsle at Fremskrittspartiet også kommer til å støtte de to forslagene fra Kristelig Folkeparti som ligger omdelt i salen. Det er med bakgrunn i at vi også er bekymret for de aller mest sårbare i landet vårt.

For 14 år siden var jeg med i fylkestinget i Hordaland og vedtok at Styve Gard skulle få offentlige penger til å bygge ut og modernisere, noe som resulterte i en flott institusjon med plass til 14 ungdommer. Nå hører vi – og dette er vel bare toppen av isfjellet vil jeg tro – at 70–80 barn og ungdommer ruser seg bare i Bergen. Hordaland er mye mer enn Bergen. Statsråden har varslet Styve Gard at de nå får bare tre plasser. Tre plasser. 70–80 ungdommer ruser seg! Hva skal man gjøre med resten? Er det slik at de skal hives i arresten, slik jeg opplevde ble gjort natt til søndag? En 16 år gammel jente var så ruset og ingen kunne ta seg av henne, så hun måtte ned i arresten og bli avruset. Er det slik man skal behandle ungdom med rusproblemer?

Det er helt riktig som representanten fra Arbeiderpartiet sa, at Bergens Tidende har hatt en lang artikkelserie om barnevernet. Der kunne vi også lese om barnevernsbarn som begynte med heroin da de var 13 år gamle. En sa helt åpent at han måtte selv finne ut måter å få behandling på. Barnevernet var ikke interessert i å hjelpe han. Så har vi da en institusjon som Styve Gard, som er i stand til å ta seg av rusmisbrukende ungdom, og så får de bare tre plasser! Hvilke signaler gir det fra barne- og likestillingsministeren? At vi ikke bryr oss om barn med rusproblemer?

Det var også ungdommer som hadde bodd på Styve gard, som fortalte at de neppe ville ha overlevd hvis de ikke hadde kommet dit. Hvis Styve Gard nå er nødt til å stenge, betyr det at vi i Hordaland, og i den nest største byen i Norge, er nødt til å transportere våre rusmisbrukende ungdommer langt av sted, noe statsråden heller ikke synes var noen god løsning.

Laila Dåvøy (KrF) [19:11:41]: Jeg er veldig glad for at det er så mange som taler varmt for de ideelle institusjonene som står i fare for å måtte avvikle.

Det er ett aspekt jeg har lyst til å framheve litt. Det er det disse institusjonene, jeg tenker både på ungdomssenteret på Garnes og Styve Gard, gjør når det gjelder de pårørendes situasjon. En av foreldrene – far til en av beboerne som er der nå, eller som har vært der – sier at den geografiske nærheten er veldig viktig, for den setter familien i stand til å ha kontakt med ungdommene. Det er også viktig det arbeidet de gjør for at de pårørende kan samles – det er litt spesielt – for å utveksle egne erfaringer med sine barn i denne situasjonen og finne et fellesskap seg imellom. Der har det vært avholdt en del møter, som institusjonen har invitert til, der også ressurspersoner både fra det vitenskapelige miljøet og for relevante omsorgssektorer har vært med. Denne faren sier at de pårørende ofte glemmes, men her har spesielt Styve Gard, som han har kontakt med, gjort et fremragende arbeid.

Så et spørsmål til statsråden. Jeg vet ikke hvorfor Bufdir har gitt tilbud til 80 pst. av det de søkte om å få dekket. De hadde så og så mange plasser de ville tildele, og så tildelte de 80 pst. Det kan være spesielle årsaker til det som jeg ikke kjenner. Når Styve Gard, dette ungdomssenteret og denne institusjonen i Stavanger, har fått tildelt noen få plasser, blir de fortalt at de kan få være med på neste anbudsrunde til våren. Da skal det være en åpen anbudskonkurranse der kommersielle aktører skal delta, og der også de ideelle kan være med. Så: Stakkars dere som ikke fikk anbudet, men prøv dere igjen sammen med de kommersielle! Det er jo helt utenkelig, slik jeg ser det, at disse vil kunne klare å nå opp i en konkurranse. Mener statsråden det er greit at de ideelle nå skal prøve seg på nytt igjen til våren sammen med de kommersielle? Styve Gard f.eks. har fått tildelt tre plasser – og så skal de prøve seg på nytt igjen? Før våren kommer, vil de sannsynligvis ikke være der lenger. De kan ikke drive med bare tre plasser og fire institusjoner. De har fire små institusjoner og har fått tildelt tre plasser. Kjemperart! Men de kan godt være med om et halvt års tid i ny kommersiell konkurranse. Anbudspolitikken til Regjeringen skjønner jeg ikke mye av!

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:14:45]: Det som ligger til grunn for at vi har tatt ut de ideelle aktørene i en egen runde, betyr jo ikke at vi kan se bort fra de overordnede prinsippene som ligger til grunn i lov om offentlige anskaffelser. Det skal være transparent. Det skal være mulig å sammenlikne pris. Det skal være kvalitet, og det skal være nærhet. Det betyr at vi tar de ideelle ut i en egen runde, men det betyr altså ikke at alle ideelle automatisk har blankofullmakt til å fortsette. Men jeg vil legge vekt på ett viktig forhold, og det er at når noen nå muligens mister rammeavtalen – jeg vil også legge vekt på at de har en ankemulighet, men gitt at noen mister rammeavtalen – betyr ikke det automatisk at alle plassene nødvendigvis sies opp for det enkelte barn, den enkelte ungdom.

Svalstuen ble tatt opp fra denne talerstolen. Det var et privat opplegg som ble lagt ned, men de fikk altså mulighet til forlengelse av avtalen med den aktuelle brukeren, som var vist i et fjernsynsprogram. Så langt det er mulig, forsøker altså etaten å gi et tilbud, til tross for at institusjonen som sådan ikke lenger har en rammeavtale.

Det skal også være nye runder med de ideelle aktørene, og det vil også være runder for de kommersielle, hvor det er mulig å melde seg på.

Men det er altså ikke slik at det at vi tar ut de ideelle i en egen runde, betyr at de automatisk får forlengelse. Vi har også lagt vekt på nærhetsprinsippet, og at man i større grad skal få et institusjonstilbud i sitt nærmiljø. Det betyr bl.a. at enkelte regioner ikke har det samme behovet som andre.

Vi legger vekt på at dette skal skje med minst mulig smerte for det enkelte barn. Derfor legger vi vekt på forutsigbarhet. Dersom vi kun skulle ha forutsigbarhet og garantere det, skulle vi kun hatt statlige institusjoner. Da hadde vi ikke hatt behov for noen konkurranse, og da hadde vi ikke tatt hensyn til noe EØS-regelverk, men jeg mener at det ville vært faglig uforsvarlig, for det er bygd opp viktige miljøer hos mange både kommersielle og ideelle aktører. Og når vi har disse, har vi tøyd anbudsperioden fra fire pluss en pluss en, som innebærer en forlengelse av perioden, noe som skaper større forutsigbarhet for det enkelte barn. Så jeg mener at innenfor den EØS-avtalen som vi har, har vi tøyd regelverket mye lenger enn det som var tilfellet for den forrige regjering. Og uansett må vi altså legge vekt på kvalitet og sammenliknbare priser. Og i de avgjørelsene som etaten har tatt, har jeg forsikret meg om at de kriteriene ligger til grunn, men alle vil selvfølgelig få ankemulighet.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [19:17:58]: Nok en gang diskuterer vi barnevern. Nok en gang oser det av problemer hele veien. Nok en gang er statsråden smørfornøyd med hvordan tingene er, og forsvarer med nebb og klør at de skal fortsette å være slik. Det er vanskelig å skjønne når man altså er i en situasjon hvor man vil gjøre alt samtidig. Mitt råd ville være: Gjør én ting av gangen!

Først skal man fase ut de private – iallfall marginalisere dem. Man har uklare retningslinjer for innkjøp. Man vil bygge opp et statlig tilbud, samtidig som man gjør alt dette andre – med forsterkede fosterhjem som ikke finnes, og multifunkinstitusjoner som er dyre å bygge, og som vi hittil ikke har grunn til å tro det er særlig mange som bruker.

Det er økende akuttplasseringer, og gjennom forskjellige innlegg fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som jeg slutter meg til, oser dette av dårlig ressursforvaltning. Da hjelper det ikke at man bruker 1 milliard kr mer, som statsråden soler seg i glansen av. Da må man bruke den milliarden bedre, og så får man kanskje komme med de hundre millionene som Høyre hadde i tillegg til dette, fordi det trengs.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:19:20]: Det er rom for å frita dei ideelle institusjonane for anbodsrunde dersom Regjeringa ønskjer det. Det er ei større romslegheit enn Regjeringa vel å nytte. Eg hadde håpt at gjennom denne debatten ville i det minste Regjeringa vere med på å forlengje avtalane for dei som allereie har driftsavtalar med Bufetat – nå Bufdir – ut året, slik at ein fekk gå grundig inn i dette .

Men eg merka meg at statsråden dessverre ser ut til å stå hardt på at dette no er delegert til Bufdir. Dei har ansvaret for å utføre anbodsreglar, og er også ankeinstans. Eg hadde håpt at ei regjering frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet ville ha teke denne moglegheita som no opnar seg, til å stoppe opp og tenkje seg om. Vi ser at fleire viktige faginstitusjonar drivne av ideelle organisasjonar og stiftelsar, no kan forsvinne, fordi ein pressar anbodssystemet for hardt. Kven vil vere taparane ved det? Jo, det er jo barna. Ein veit at barn som får eit behandlingstilbod på Styve Gard t.d. og samtidig har kontakt med sitt lokalmiljø – dei reiser til skulen, kanskje éin time kvar veg, for å halde oppe kontakten med det lokalmiljøet der dei bur – ikkje ville fått den moglegheita viss Hordaland no mister sitt tilbod, og dei må reise lenger. Eg kan ikkje med min beste vilje sjå at mange av desse kriteria som ein har lagt til grunn, t.d. nærleiksprinsippet, er følgde opp, og om statsråden ikkje vil gripe inn fordi Bufdir er både aktør og ankeinstans, sit vi her makteslause og kan ikkje gjere noko. Så min bønn går til regjeringspartia: Ver så snill, stopp opp og ta ein tenkjepause for å ta vare på fagmiljø, for å ta vare på viktige institusjonstilbod som vi har i dag – fleire har allereie forsvunne. Skal vi no lene oss tilbake og sjå at fleire forsvinn utan at dei vil nytte seg av moglegheita til ei tenkjepause?

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:22:14]: Denne saken engasjerer. Den engasjerer hele befolkningen i Sandnes, fordi befolkningen i Sandnes by, som er en av de raskest voksende kommuner med mange barn og mye ungdom, vet at ungdommene på Dreieskjevå ikke har noen alternativ. De forsterkede fosterhjemmene finnes ikke. Det nytter ikke å si at selv om en ikke har fått forlenget avtalen for Dreieskjevå, er det ikke slik at ungdommene må flytte. Jo, hvis Dreieskjevå legges ned, må faktisk ungdommene flytte. De har ingen alternativ. Jeg kjenner at dette engasjerer meg sjeldent mye, fordi jeg kjenner personalet på Dreieskjevå, som gjør en kjempejobb for de ungdommene det handler om. Det er ingen alternativ. Derfor må vi ha en regjering og en statsråd som sier: Vi vil ha Dreieskjevå. Vi vil ha ni plasser der. Vi vil ha forutsigbarhet. Vi vil ha stabilitet for sårbare ungdommer med atferdsvansker. Jeg håper at statsråden ser at hun i det minste må si at hun skal bruke et år på å tenke seg om, før hun risikerer at institusjonen blir lagt ned.

Så sa statsråden: Dersom en skal være sikker på forutsigbarhet, må vi kun ha statlige institusjoner. Da kan jeg si: I 1991 begynte jeg som skoleleder på ungdomsskolen i Sandnes. Den mest stabile plassen for barn med atferdsvansker i Sandnes, og for så vidt på Nord-Jæren, var Kirkens Bymisjon. Der var det stabilitet og kontinuitet også blant personalet. Det er finansieringen som ikke har vært stabil. I dag sa lederen av Dreieskjevå til meg at problemet var at før var det det offentlige som bar risikoen med det arbeidet de gjorde i Dreieskjevå. De dekket underskudd. Dreieskjevå sendte tilbake overskudd, og det fungerte som en ideell organisasjon på nonprofitbasis. Nå er det de som må levere inn anbud, som bærer risikoen. Det må bli dyrere. Vi er redd for at Dreieskjevå, som ikke har noen kapital i ryggen, som ikke er en kommersiell profittorganisasjon, ikke har sjanse til å nå opp i en runde nummer to.

Oppsummert ber jeg tynt om at statsråden tar den utstrakte hånd, bruker mer tid og ikke lar institusjoner som Dreieskjevå komme i en situasjon der det ikke er en avtale for morgendagen. Det er en klagerett, ja vel. Man trenger et sterkere signal for å holde på med noe av det vanskeligste arbeidet man kan holde på med, arbeid med ungdom med atferdsvansker.

Jeg ber om at Regjeringen ser bort fra sine prinsipper i denne saken og ser på realitetene, eller forteller meg hva alternativet er for disse ungdommene.

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:25:02]: Dersom representanten Tørresdal mener at jeg skal gripe inn overfor en konkret institusjon og innvilge på politisk grunnlag utenom kriteriene og utenom lov om offentlig anskaffelse, kan jeg si at det kommer jeg ikke til å gjøre – i likhet med min forgjenger Laila Dåvøy. Det ville være meget uryddig.

Nå er det altså gjennomført en runde for de ideelle organisasjonene. Det har blitt flere ideelle plasser. Det samsvarer ikke med det inntrykket som har blitt skapt av en del representanter her, at vi kutter i avtaler med ideelle organisasjoner. Det har blitt flere institusjonsplasser i de ideelle organisasjonene gjennom denne runden. Dersom vi skal sette denne runden til side, skaper vi stor usikkerhet og liten forutsigbarhet for dem som nå har fått en avtale. Det vil bety liten forutsigbarhet for disse institusjonene. For mange innbefatter den nye runden mye mer forutsigbarhet for framtiden.

Høyre sauser jo dette sammen. Hvis Høyre hadde fått bestemme, ville det blitt flere anbud og ikke mindre. Og det hadde ikke blitt noen egen runde for de ideelle organisasjonene. Hvis Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre hadde fått bestemme, hadde alle vært i full konkurranse – og mer enn det – hele tiden, for da hadde man bygd ned de offentlige institusjonene.

Jeg mener altså ikke, som Bjørg Tørresdal var inne på, at vi kan si ja til bare statlige institusjoner. Det mener jeg ville ha vært helt uansvarlig. Det er bygd opp mange svært gode fagmiljøer, både hos kommersielle og hos ideelle aktører. Derfor vil vi nå gjennomføre dette. Det er en klagefrist. Den kan institusjonene forholde seg til. Jeg kommer ikke til å gå inn og overstyre denne prosessen. Vi går derimot inn og sier at vi ønsker en egen runde. Vi ønsker å utnytte det unntaket som ligger i EØS-avtalen, men å ha stortingsbehandling av hvilke institusjoner som skal få avtale med det offentlige, vil ikke være ryddig.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [19:27:19]: Hva er forutsigbarhet? For det første fikk disse institusjonene svar i desember, og så skal de avvikle 1. januar. Da mister de anbudet. De mister plasser fra 1. januar. De får tre plasser fra 1. januar. De fikk svar i desember i år. Det er ikke forutsigbarhet.

Regjeringen har snakket om forutsigbarhet. Hvorfor påla man da disse institusjonene å være med på et utviklingsarbeid så sent som i vår? Det måtte de være med på. Det er noe ganske annet enn å tenke seg at de plutselig skulle måtte avvikle og ikke få anbud. Det er det ene.

Det andre er at man selvfølgelig ikke skal gå utenom de regler som gjelder. Jeg er enig i det. Men man må jo kunne følge sine egne regler som man har lagt til grunn, f.eks. at man ikke skal bryte opp et fagmiljø som barn og unge føler er deres hjem. Det fagmiljøet blir brutt opp. Nærhet til skole, familie osv. er også et grunnlagskriterium. Dette blir brutt. Prisen er det som henger igjen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:28:40]: Dette er en viktig prinsipiell debatt, for den handler om hvilket rom det skal være i det norske samfunnet for et frivillig ideelt engasjement. Dette er en viktig sak fordi det gjelder noen av de mest sårbare menneskene i vårt samfunn. Derfor trenger man en omhyggelig behandling av deres tilbud, som faktisk ikke bare er et omsorgstilbud, men det er hjemmet deres.

Jeg må si at jeg opplever ikke at statsråden har behandlet denne saken med den omhyggelighet som sakens karakter krever. Det er dokumentert gjennom en utredning fra Stortingets utredningsseksjon at det er større rom for å unnta og frita ideelle institusjoner og organisasjoner fra anbudsregelverket enn det som er praksis i Norge under den rød-grønne regjeringen. Man kan også gå til land som Danmark, som har en langt mer liberal praksis innenfor det samme EU-regelverket som Norge er bundet av. Regjeringen må i det minste, hvis den skal stå til troende som kritisk til for mye markedstilpasning, utnytte de frihetsgradene den har.

For det andre: Statsråden kan umulig ha lyttet til representanten Tørresdal, og hun kan umulig ha lest det forslaget som Kristelig Folkeparti har framsatt her i dag, og som er omdelt. Det er ikke et forslag om at statsråden på en uryddig måte skal gripe inn overfor enkeltinstitusjoner, det er et forslag om å fryse den situasjonen man har nå – de avtalene man har nå – til man får tenkt seg om og får tatt en gjennomgang av det generelle regelverket. Det er det forslaget går ut på. Det er ikke uryddig, det er omtenksomt, det er omhyggelig, det er en behandling som dette saksfeltet faktisk krever av sin statsråd.

Jeg vil våge den påstanden at statsråden med sin – om jeg må få si – noe kantete opptreden her i dag ikke bare har lagt seg på kollisjonskurs med Kristelig Folkeparti, det bekymrer henne antagelig ikke i det hele tatt, men hun har lagt seg på kollisjonskurs med en samlet opposisjon, og hun har sannsynligvis også lagt seg på kollisjonskurs med representanter for samtlige regjeringspartier i denne salen. Det er ikke lurt, og det er i hvert fall ikke bra for den saken som vi diskuterer.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:31:26]: Jeg konstaterer at opposisjonen i spørsmålet om kommersielle kontra ideelle organisasjoner langt fra er samlet. Her er det svært ulike oppfatninger.

Så vil jeg si til representanten Høybråten – som foreslår at Stortinget nå skal vedta å fryse hele situasjonen – at mange ideelle institusjoner er svært fornøyd med de avtalene som er inngått. Hvis vi skal se bort fra den runden som har vært, og si at nei, nå gjør vi ikke som vi har avtalt, vi har inngått avtaler, men vi ser bort fra dem, for vi ønsker nå å gjenopprette status quo og forlenge de avtalene som har vært, enda et år til, da skaper det veldig lite forutsigbarhet for de institusjonene som nå har fått en avtale. De har ventet lenge, det er mot slutten av desember, vi er i ferd med å skrive under avtaler nå, og det ville være veldig uheldig for dem som tross alt er fornøyd i denne runden, og det er mange.

Jeg understreker at jeg ikke kommer til å gå direkte inn overfor dem som nå er i en ankebehandling, men jeg vil si til representanten Dåvøy at vi har skapt forutsigbarhet i langt større grad enn forrige regjering, for vi har nå lagt til rette for rammeavtaler som varer fire pluss ett pluss ett år, i motsetning til to pluss ett pluss ett. Det betyr mer forutsigbarhet for det enkelte barn, lengre rammeavtaler og andre regler for ideelle organisasjoner enn for kommersielle. Det er forutsigbarhet for det enkelte barn. Det at man ikke lenger har en rammeavtale, er ikke automatisk oppsigelse av en avtale om det enkelte barn, så for mange av disse vil det være mulighet for å forlenge avtalen om det enkelte barn også etter 1. januar.

Trine Skei Grande (V) [19:33:16]: Jeg har ikke som formål å forlenge debatten, jeg har bare som formål å redegjøre for Venstres stemmegivning i de to forslagene fra Kristelig Folkeparti som er omdelt i salen. Fra Venstres synspunkt er ikke forslagene formulert helt ideelt, men vi har ikke spesielt stor tillit til at Regjeringa klarer å få til avtaler med de private, ideelle institusjoner på dette området, sånn som jeg redegjorde for i mitt hovedinnlegg. Derfor ønsker vi også å støtte forslagene – for å uttrykke at vi ønsker mer forutsigbarhet for de aktørene som er i systemet, sjøl om statsråden sa det hun sa.

Presidenten: Representanten Tørresdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:34:22]: Bare en kort presisering. Jeg må bare få lov å si innledningsvis at jeg skulle ønske at statsråden lyttet til det som egentlig er forslaget vårt. Forslaget vårt er som følger:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at barnevernsinstitusjoner som pr. i dag har driftsavtale med Bufetat forlenges til 31. desember 2009.»

Det står ingenting om at en skal frafalle dem som har fått det nå, og det må ikke oppfattes sånn. Det handler om at de som i dag har avtaler, får avtalene forlenget, for det er verdifulle plasser. En må prøve å se om en kan finne rom for dem innenfor regelverket, sånn at de kan få forutsigbare plasser. De er der nå, og vi vil gjerne sikre dem inn i framtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i debatten om rammeområde 2.

Vi går over til rammeområde 3, som er kultur.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:35:33]: No skal vi skifte tema. Eg har tidlegare takka komiteen for eit godt arbeid med budsjettet. Det gjeld også kulturramma.

Forslaget til kulturbudsjett er i all hovudsak bra. Fleire gode formål får auka løyvingar, og Kristeleg Folkeparti støttar det. Men enkelte tiltak er særleg viktige for oss. Desse skulle vi gjerne ha støtta ytterlegare, derfor foreslo vi å auke ramme 3 med 18 mill. kr utover Regjeringas forslag då finansinnstillinga blei behandla. I tillegg foreslo vi å omdisponere 27 mill. kr frå ein av disposisjonspostane. Dette var i tråd med vårt alternative statsbudsjett, men det fekk ikkje fleirtal.

Når det gjeld disposisjonsposten, vil eg kommentere det kort. Det er ingen logisk grunn til å tredoble denne posten. Eg har merka meg statsråden sitt svar i spørjetimen 12. november, då dette blei teke opp. Statsråden sa:

«Den rød-grønne regjeringen har flertall, og kulturlivet er akkurat like glad for pengene om de vedtas av det rød-grønne flertallet i Stortinget, eller om de kommer fra en ymsepost på kulturbudsjettet.»

Statsråden har nok rett i at kulturlivet er glad for pengane, men skulle vi følgje denne linja heilt ut, kunne vi avlyst heile denne debatten her i dag. Ja, vi kunne late vere å behandle budsjettet i det heile. Slik kan vi ikkje ha det. Derfor vil vi øyremerkje desse midlane, i tillegg til at vi altså foreslår å auke den totale ramma.

Men lat dette liggje – ein debatt om kulturbudsjettet skal handle om konkrete saker. Statsråden sitt behov for å disponere pengar etter eige skjønn kan vi sikkert komme tilbake til ved ei seinare anledning. No har jo også regjeringspartia redusert denne posten, og dei omdisponeringane som er foreslått, støttar vi.

Løyvingane til kultursektoren aukar, og det er veldig bra. Det skal Regjeringa ha skryt for.

Kristeleg Folkeparti har eit spesielt hjarte for frivillige lag og organisasjonar. Vi vil påskjønne og oppmuntre den enorme idealismen og dugnadsånda som finst i det norske folket.

Noreg har vel 4,7 millionar innbyggjarar, mens norske frivillige lag og foreiningar har tre gonger så mange medlemmer. Skattefrådraget for gåver til frivillige organisasjonar bidreg til å styrkje det norske organisasjonslivet, og ordninga gir lag og foreiningar større økonomisk armslag. Derfor har Kristeleg Folkeparti foreslått å auke frådragsgrensa til 18 000 kr for gåver til frivillige organisasjonar. Vi foreslo også å auke grensene for lønnsplikt og arbeidsgivaravgiftsplikt for frivillige organisasjonar.

Kultur- og kyrkjedepartementet har det overordna ansvaret på frivilligheitsområdet. I praktisk politikk følgjer ikkje Regjeringa opp dei fine orda frå frivilligheitsmeldinga i tilstrekkeleg grad. Det er oppsiktsvekkjande at saka om moms for frivillig sektor enno ikkje er avklart. Regjeringa har trenert denne saka. No er løftet om avklaring erstatta med vage løfte om ein ekstra milliard over ei viss tid. Dette er uhaldbart. Regjeringspartia har ved fleire anledningar stemt ned gode forslag frå opposisjonen i denne saka. Det skjedde seinast under finansdebatten tidlegare i haust. Men i dag får regjeringspartia ei ny moglegheit. Opposisjonen fremmar forslag om at Regjeringa skal leggje fram ei eiga sak om momsfritak for frivillige organisasjonar. No må regjeringspartia følgje opp sine eigne løfte.

Kristeleg Folkeparti vil støtte opp om frivillig verksemd blant barn og unge på lokalt nivå. I år er det ti år sidan Frifond blei etablert. Denne ordninga har betydd mykje for aktivitetar lokalt. No veit vi at inntektene til Norsk Tipping er usikre. Det er også mange lag og foreiningar som synest det er problematisk å ta imot pengar som kjem frå spel. Derfor bør Frifond i større grad bli finansiert over statsbudsjettet. Eg er glad for at Frifond blei styrkt under behandlinga av finansinnstillinga, noko også Kristelig Folkeparti foreslo i sitt alternative budsjett.

I dag fremmar Kristeleg Folkeparti forslag om at bingoautomatane skal fjernast frå marknaden. Det er overraskande og svært kritikkverdig at statsråden har forlengt oppstillingsløyva for bingoautomatar, trass i at dei spelavhengige og deira pårørande har protestert kraftig. Fleire fagmiljø ser på desse spela som minst like avhengigheitsskapande som dei gamle speleautomatane som no er forbodne.

Eg har registrert at statsråden vil late bingoautomatane stå eit år til. Eller som statssekretæren hans uttaler til VG 4. desember, at Giske skal få «et ekstra år til å stramme inn det uregulerte spillet». Statsråden vil altså vente til etter valet med å rydde opp, samtidig som Arbeidarpartiet hentar store inntekter til sin eigen valkamp.

Representanten Inga Marte Thorkildsen sa på Landstinget på TV 2 tidlegare i år at ho ville gå lenger enn det Regjeringa har gjort i bingoautomatsaka. Vi bør lytte til SV i denne saka.

Dei kommunale kulturskulane er svært viktige for å styrkje kulturkompetansen hos barn og unge, og for den opplevinga barn og unge får av kunst og kultur. Kulturskulane er også heilt nødvendige for å sikre god rekruttering av kulturutøvarar. Dessverre varierer tilboda mykje frå kommune til kommune. Enkelte stader fungerer det bra, mens andre kommunar kuttar i tilbodet og aukar eigenbetalinga. Vi må sørgje for eit meir likeverdig tilbod over heile landet. Det er også viktig at alle barn og unge kan gå på kulturskule uavhengig av foreldra sin økonomi. Derfor har Kristeleg Folkeparti foreslått ei ny tilskottsordning, i første omgang på 10 mill. kr, som skal bidra til at fleire kan få gratis plassar i dei kommunale kulturskulane.

Kristeleg Folkeparti vil støtte opp om dei mange kora, korpsa og amatørorkestra vi har i landet vårt. Aktivitetsstøtta til kor bør doblast. Vi foreslår også at det blir oppretta ei eiga støtteordning for innkjøp av musikkinstrument til skule- og amatørorkester, og vi er positive til at instrumentfondet for musikkorps aukar.

Korbevegelsen har vore ein sentral faktor i norsk musikkhistorie. Trass i dette har ikkje kormusikken hatt same status som kunstnarisk uttrykksmiddel som andre musikkensemble i det norske samfunnet. Ei av årsakene til dette er at vi ikkje har hatt eit profesjonelt korliv som lyfter denne musikken opp på eit høgt internasjonalt nivå, slik vi f.eks. har erfart med den symfoniske musikkutøvinga. Ei rekkje andre land har profesjonelle kor. Sverige har sitt radiokor, Tyskland har fleire, bl.a. Berlin Radiokor. Nederland, Sveits, Danmark og Baltikum har sine. Det er på tide med eit nasjonalt lyft for eit profesjonelt kor i Noreg. Eg vil oppfordre regjeringspartia til å stemme for forslag nr. 37, frå Kristeleg Folkeparti, Høgre og Venstre. Vi treng eit kor som kan ha institusjonelle føresetnader til å drive stabil kunstnarisk verksemd på linje med dei profesjonelle orkestra. Det må vere ambisjonsnivået. Eit profesjonelt kor vil bidra sterkt til å bevare og vidareutvikle den nasjonale verdien som ligg i korkunsten. Samtidig vil det vere ein spydspiss inn i ein stor internasjonal marknad. For komponistar og utdanningsinstitusjonar er eit slikt instrument viktig også for å vidareutvikle og fornye den vokale musikktradisjonen.

Det er svært viktig at samlingane som blir forvalta av arkiv, bibliotek og museum, blir bevarte, oppdaterte og formidla på ein fullgod måte. På dette området er det framleis mange utfordringar. Særleg har arkivfeltet blitt hengande etter – privatarkiv spesielt. Mange arkivinstitusjonar gjer ein stor innsats for å ta vare på bedriftsarkiv og andre privatarkiv. Men dette krev plass og ressursar som institusjonane ofte manglar. Mange viktige arkiv forsvinn på grunn av det, og historiske kjelder går tapt.

Det skjer store omstillingar i norsk næringsliv. Hjørnesteinsbedrifter blir lagde ned. Dette er bedrifter der generasjonar av arbeidarar har vore tilsette, bedrifter som har hatt ei viktig rolle i utviklinga av lokalsamfunnet. Her finst verdifullt arkivmateriale. Kristeleg Folkeparti meiner det bør opprettast ei støtteordning for privatarkiv, og vi har foreslått 2 mill. kr som ei startløyving til dette. Mykje kunnskap går tapt fordi det ikkje finst ressursar, og det er små ressursar som skal til for å ta vare på store nasjonale skattar – ei historie som kan gå tapt dersom vi ikkje gjer noko. Derfor er eg litt lei meg for at privatarkiv ikkje har fått meir merksemd når ein har funne så mykje midlar totalt sett til å plusse på i kultursektoren.

Elles vil eg nemne til slutt at vi har fått ein stor og flott nasjonal opera i Bjørvika, og vi har sett at det har skjedd ei enorm oppblomstring også av interessa for kva som rører seg i Bjørvika. Mange ønskjer å gå på konsertar og får ikkje tak i billettar, men det er også litt frustrerande å oppleve at det er oppsetjingar som det ikkje blir noko av fordi ein ikkje har tilstrekkeleg økonomi. Derfor synest eg det er viktig at kulturministeren går grundig inn og ser på situasjonen i forhold til Operaen, og gjerne kjem tilbake til Stortinget med ei orientering om dette, for når vi først har fått ein ny, stor og flott nasjonal opera, er det viktig at vi får formidla mest mogleg kunst og opplevingar.

Samtidig må vi heller ikkje gløyme at vi skal ha ei regional satsing på distriktsopera – at vi, når vi skulle få ein ny, stor nasjonal opera, også skulle ha ei parallell oppbygging av distriktsoperaen. Her burde ein også ha kome med meir ressursar. Kristeleg Folkeparti har i sitt alternative budsjett foreslått 4 mill. kr til dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [19:46:00]: Vi kommer her i kveld til å vedta en historisk satsing på kultur. Det gjør jo også at det er vanskelig for opposisjonen å kritisere Regjeringen, som har lagt til rette for en så formidabel satsing.

Jeg registrerer at både i innstillinga og også i de debattene vi har hatt tidligere i år, prøver opposisjonen å skape et ideologisk skille mellom Regjeringa og seg sjøl. Men jeg må bare innrømme at det eneste ideologiske skillet jeg klarer å se i denne salen, er mellom Fremskrittspartiet og oss andre. Det største skillet av alle er kanskje mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, for avstanden er særdeles stor når det gjelder spillpolitikken, hvor Kristelig Folkeparti er restriktiv, mens Fremskrittspartiet er for full liberalisering. Det samme gjelder mediepolitikken – i synet på NRK og kringkastingslisensen, i synet på pressestøtten og i synet på bevilgningene på Kulturdepartementets budsjett.

Jeg lurer på hvordan Kristelig Folkeparti tenker å forholde seg til Fremskrittspartiet etter valget ved et eventuelt borgerlig flertall?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:47:05]: Det er riktig, som representanten Gjul er inne på, at avstanden når det gjeld kulturpolitikk, er stor mellom Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti. Ein del kulturområde, m.a. når det gjeld støtte til frivillige lag og organisasjonar og momsproblematikken, er vi faktisk einige om å lyfte fram. Men når det gjeld synet på pressestøtte og ei rekkje andre ting, er vi ueinige. Særleg gjeld dette spelpolitikken, der vi ikkje ønskjer ei liberalisering. Der har jo Arbeidarpartiet og Regjeringa gått i riktig retning, sjølv om eg framleis synest det er eit paradoks at Arbeidarpartiet tillèt bingoautomatar, som eg var inne på i innlegget mitt. Det synest eg er ganske oppsiktsvekkjande.

Eg føler også at Regjeringa på ein del av desse områda må pushast i riktig retning, sjølv om dei lett skuldar på Kristeleg Folkeparti når det gjeld korleis utviklinga er i dag kontra då vi var i regjering. Vi begynte på ein god del, og fekk ting i riktig retning, og no håper eg at Regjeringa vil ta ordentleg tak i ein del av dei utfordringane som står igjen, bl.a. når det gjeld nettspel.

Magnar Lund Bergo (SV) [19:48:17]: Også i dag viste representanten Molvær Grimstad sitt store engasjement når det gjelder pengespill og pengespillproblematikk. Det er flere av oss som deler det engasjementet. Vi har hatt noen gode år, først under statsråd Svarstad Haugland, som for første gang på mange tiår sørget for at det ble mer restriktivt å spille, og senere med statsråd Trond Giske, som har tatt enda større grep for å komme spillavhengigheten til livs.

Så er vi utålmodige, noen av oss, vi vil gjerne gå enda lenger, og det vil både Molvær Grimstad og jeg. Men det som har vært fint i hele denne perioden, er at det har gått i én kurs: Det har blitt mer restriktivt.

Vi står foran et valg til høsten. Jeg regner selvfølgelig med at den rød-grønne regjeringen og en fornuftig spillpolitikk skal fortsette, men vi ser alternativ reise seg. I innstillingen i dag ser vi at både Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre gir ett signal, og det er liberalisering rundt spillpolitikken. Hvordan ser representanten Molvær Grimstad på å støtte eller gå inn i regjering med tre partier som gir klart uttrykk for at de vil liberalisere spillpolitikken?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:49:28]: Kristeleg Folkeparti er til liks med SV opptekne av å ha ein restriktiv spelpolitikk fordi det framleis er mange som blir avhengige av spel. Vi har sett mange sosiale tragediar. Derfor er eg glad for SVs engasjement i dette.

Den politiske retninga som Venstre, Høgre og Framstegspartiet har gått i i denne saka, deler ikkje Kristeleg Folkeparti. Vi ønskjer å vere med og påverke i mest mogleg restriktiv retning. Vi håper også at Regjeringa vil gå lenger. Vi har hatt fleire forslag som har gått i meir restriktiv retning enn det Regjeringa har gått inn for.

Når det gjeld spelproblematikk på nettet, har dette med betalingstransaksjonar vore oppe, men også problemstillingar knytte til ip-adresse. Vi må sjå om det også er andre verkemiddel som burde ha vore vurderte for å unngå at fleire unge blir hekta på spel over nettet. Vi veit at det spesielt er målgrupper blant unge dette gjeld.

Gunn Karin Gjul (A) [19:50:43]: Jeg opplevde ved den første replikken jeg hadde til representanten Molvær Grimstad, at hun ikke svarte på spørsmålet mitt, så jeg tillater meg å stille spørsmålet på nytt, for det er veldig konkret: Hvordan tenker Kristelig Folkeparti å forholde seg til Fremskrittspartiet etter valget dersom det blir et borgerlig flertall?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [19:51:02]: Kristeleg Folkeparti har jo sagt at ein ønskjer samling i sentrum, med Høgre og Venstre. Vi ville gjerne hatt med Senterpartiet òg, for vi trur at denne regjeringa hadde trengt ei avløysing. Vi har på ein måte konsentrert vår politikk rundt spørsmålet om kvar vi vil få mest gjennomslag, og har då sett at det vil vere på dette området vi ville få mest gjennomført av vår politikk.

Det betyr ikkje at det ikkje er saker der vi kan vere einige også med Framstegspartiet, eller med Arbeidarpartiet eller SV for den saks skuld. Så for oss er det sakene som er det aller viktigaste. Og ei sak som eg nemnde, er dette med momskompensasjon for frivillige lag og organisasjonar. Det er ei sak som Regjeringa har flagga høgt, men der dei ikkje har innfridd, og der vi i fellesskap med Framstegspartiet faktisk har hatt forslag som verkeleg kunne ha betydd veldig mykje for veldig mange som driv med frivillig arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:52:17]: Kultur er en budsjettvinner på statsbudsjettet for 2009. Det innbærer en fabelaktig oppfølging av de budsjettene som er lagt fram på kulturfeltet de siste åra, og som til sammen skal bidra til å oppfylle Kulturløftet om 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål innen 2014. Når vi framholder kulturens betydning for enkeltmennesket og for samfunnet, dreier det seg om flere forhold. Det har å gjøre med kunstens bevegende kraft og evne til å være befordrende for tanker, følelser og innsikt. Vi ser på kultur og kulturdeltakelse som et viktig svar på menneskets trang til å uttrykke seg og til å kunne delta i et skapende fellesskap.

Det kulturbudsjettet vi skal debattere i dag, har økt med 748 mill. kr fra forrige år. Det er rekord – og en økning som gir rom for store satsinger på mange ulike sektorer. Jeg kunne her lage ei lang og svært hyggelig liste over områder som har fått betydelige løft, bl.a. gjennom føringer lagt i fem stortingsmeldinger fra ulike deler av kulturfeltet. Men jeg har valgt å hente fram noen satsingsområder som kan illustrere det vi gjør på kulturområdet, og trekke noen linjer i forhold til det som er vår politikk.

En stor musikksatsing, med en økning på 120 mill. kr, gir rom for å styrke både rytmisk og klassisk musikk. Musikkensembler og orkestre i Nord-Norge får til neste år ca. 10 mill. kr i økning, og kan med det starte et symfonisk orkestersamarbeid, med miljøene i Tromsø og Bodø som hovedaktører. Det kan bidra til at Nord-Norge endelig får et musikkløft som andre landsdeler har hatt i mange år. Og det er bra. Orkesterfeltet for øvrig øker med 28 mill. kr, mens bevilgningene til ensemblestøtte og innkjøp av musikk over Norsk kulturråds budsjett også får et godt påslag. Som oppfølging av stortingsmelding om rytmisk musikk, «Samspill», økte bevilgningene til disse musikkformene med 17 mill. kr. Samtidig omlegges støtteordningene for rytmisk musikk, med utgangspunkt i Løken-utvalgets arbeid, med henblikk på å gjøre tilgangen til ordningene lettere for musikklivets aktører. Det har også vært en viktig oppgave for Løken-utvalget å se til at så mye som mulig av bevilgningene i de ulike støtteordningene kommer kunstnere og kulturaktører i enda større grad til gode, uten for mange omveier.

Denne regjeringa har gjennom tre år økt bevilgningene til filmformål betydelig. Filmbudsjettet vil i 2009 få et påslag på nesten 50 mill. kr og vil da være på i overkant av hele 600 mill. kr.

Film er et spennende felt. Kanskje er noe av det viktigste som har skjedd de siste åra, at dette kulturområdet er blitt demokratisert og dermed også desentralisert. Ny og tilgjengelig teknologi og lettere tilgang til kompetanse gjør at film ikke lenger er en kunstform som beherskes av en liten eksklusiv krets. Det kan vi nå se når det gjelder aktiviteten på filmområdet rundt om i landet. Det er flott å oppleve at de beste og viktigste filmene som er kommet ut dette året, ble skapt i samarbeid med og med støtte fra de regionale filmmiljøene. Filmmeldinga Veiviseren, som denne regjeringa la fram i 2007, gav klarsignal for denne utviklinga. En viktig ordning som kom i filmmeldinga, var innføring av en 15 pst. rabattordning for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Det vil kunne bidra til at vi blir konkurransedyktig som attraktivt land for filminnspillinger, og at vi i større grad får internasjonalisert vår egen filmbransje. I tillegg kommer det at det rundt de filmmiljøene som er aktuelle for internasjonale produksjoner, genereres stor aktivitet som kommer hele samfunn til gode. Det er ikke til å legge skjul på at utenlandske filmprodusenter ser etter samarbeidspartnere som kan tilby en kombinasjon av filmkompetanse, økonomisk medvirkning og en storslått og spennende natur som ikke mange land kan matche oss med. Det er Norsk filminstitutt som skal forvalte rabattordninga for utenlandske filmproduksjoner, og vi har klare forventninger om at denne prioriteres i instituttets budsjett, og at ordninga blir implementert i 2009.

Vi går snart ut av det året som Regjeringa oppnevnte som Mangfoldsåret. Sjøl har jeg fått anledning til å reise rundt og treffe noen av de menneskene som med glød og engasjement har gått inn i arbeidet med å skape større mangfold i kulturlivet, og det har vært en udelt glede. Jeg ser imidlertid at Høyre i sin hovedmerknad mener at det overordna målet med Mangfoldsåret var integrering av minoriteter i det norske samfunnet. Det mener jeg er feil. Målet med Mangfoldsåret var først og fremst å løfte fram stemmer i det norske kulturlandskapet, som så langt har virket på siden av og kanskje gjemt for det etnisk norske kulturmiljøet. Det er stemmer som fortjener å bli likestilt med de øvrige. Vi har én hellig overbevisning, at ulike kulturuttrykk i møte med hverandre fører til at alle utvikler seg positivt. Vi tror at synliggjøringa av mangfoldet vil gjøre norsk kulturliv rikere og kvalitativt bedre. Derfor var Mangfoldsåret en flott begynnelse. Vi viderefører nå satsingene på et mangfoldig kulturliv gjennom budsjettet for 2009 og øker tildelingene til mangfoldstiltak med 22 mill. kr.

Et blomstrende kulturliv er avhengig av at det finnes breddeaktivitet side om side med den profesjonelle og gjerne høyt profilerte kunsten. Regjeringa øker budsjettet til frivillighet med 55 mill. kr og kommer med det opp i hele 345 mill. kr. Det innebærer bl.a. mer penger til Frifond og 26 nye frivillighetssentraler. Det å ha et rikt fritidskulturliv er viktig for det enkelte menneske, for samfunnet og som grunnlag for samhandling med og rekruttering til profesjonell kunstutøvelse. Det frivillige kulturlivet er en bærebjelke i landets kulturliv og fortjener den styrkinga vi nå bidrar til.

Regjeringa følger opp nordområdesatsinga på kulturområdet. Det er for 2009 satt av til sammen 10 mill. kr over Kulturdepartementets og Utenriksdepartementets budsjetter til kultursamarbeid over grenser i nord, et samarbeid som bygger på lange tradisjoner av mellomfolkelig samhandling og samvær. Av slikt samarbeid har mange flotte kunstneriske satsinger vokst fram, som f.eks. samtidskunstgruppa «Pikene på broen» i Kirkenes, som med sine «Border dialogues» ubesværet skaper og virker lokalt så vel som internasjonalt, og som ser akkurat det som to sider av samme sak. Det bare minner oss om at tida definitivt er kommet for å parkere begreper som «distriktskultur» og «rikskultur» når dette er tenkt inn i et slags kvalitshierarki. Mange ble forbauset da den lille bygda Nesseby i Finnmark kunne varte opp med det meget tøffe og proffe norsk-samiske bandet BlackSheeps, som vant den nordiske Ungdommens Grand Prix, og som nå spås en lysende karriere av selv de mest blaserte musikkjournalistene. Men det burde egentlig ikke forbause noen at talentene popper opp på tilsynelatende utenkelige steder. Vi har sett dette en tid nå, med en Mari Boine fra Indre Billefjord i Finnmark, en Robert Burås fra Bjerkvik i Nordland eller en Nils Petter Molvær fra Langevåg på Sunnmøre – for å nevne noen få.

Så kan man spørre: Har dette noe med politikk å gjøre? Ja, det har det i høyeste grad. Skal talentene kunne utvikle seg, må de tidlig få muligheter til det – gjennom kulturskoler, gjennom møter med kunstnere f.eks. i Den kulturelle skolesekken, med kulturtiltak i ungdomstida og utdanningsinstitusjoner som er tilgjengelige for alle – uansett bakgrunn. Dette er Regjeringas politikk. Dette bygger på den plattformen som sosialdemokratiske regjeringer startet for kulturfeltet allerede på 1970-tallet, og som gjorde at også den landsdelen jeg kommer fra, kunne utvikle profesjonelle kunstneriske miljøer og institusjoner.

Det er heldigvis sånn at det er bred politisk enighet om hovedtrekkene i en sånn politikk. Det gjør imidlertid at jeg er nødt til å avlegge Fremskrittspartiets kulturpolitikk en visitt, fordi denne skiller seg dramatisk fra det meste. På et møte nylig i Norsk kulturråd fant jeg grunn til å si, i fullt alvor, at vi trenger Fremskrittspartiet i den norske kulturdebatten. Grunnen til det er at vi dermed stadig blir mint om hvordan vi ikke vil at kulturpolitikken skal formes her til lands. Fremskrittspartiet snakker om profesjonell kunst og kunstnere som noe samfunnet egentlig ikke har bruk for, og som man dermed ikke trenger å ha særlig omsorg for. I deres retorikk er profesjonalitet nærmest framholdt som noe negativt og ikke ønskverdig. Fremskrittspartiet snakker foraktfullt om en elite som bare henvender seg til en snever krets, og som attpåtil får Regjeringas fulle oppmerksomhet. Som eksempel nevner Fremskrittspartiet operaen i Bjørvika. Det er et usedvanlig dårlig valgt eksempel når man skal demonstrere kunstens angivelige snevre nedslagsfelt. Operaen har, som de fleste vil vite, hatt fulle hus hele året og er utsolgt til langt utpå høsten 2009. Når årsskiftet rundes, vil Operaen ha hatt rundt 900 000 besøkende i år.

Vi opplever en finanskrise som er global, og som også slår inn hos oss. Det tror jeg kan bety at vi som folk vender blikket mot andre verdier. Jeg spår at kunst og kultur i åra som kommer, blir enda viktigere i vårt samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:02:47]: Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.

Representanten Knutsen sier og får oss til å tro at det var den rød-grønne regjeringen som fant opp de regionale filmfondene. Så er ikke tilfellet. De regionale filmfondene fant opp seg selv, og så, i et godt samarbeid med det som den gang var opposisjonen, fikk vi til bevilgninger til dem.

Knutsen sier også at hun setter de regionale filmsatsingene veldig høyt. Men vi i opposisjonen mener at det er veldig mange restriksjoner på hvordan de statlige midlene skal brukes i de regionale fondene. Hva tenker representanten Knutsen om det?

Tove Karoline Knutsen (A) [20:03:39]: Jeg tenker at det var langt større restriksjoner på de regionale fondene under den forrige regjeringa. Det som er tilfellet nå, er at de regionalt skaffede midler kan brukes helt fritt. Det samme kan de statlige midlene som blir lagt inn i fondene, bortsett fra det ene forholdet at de skal gå til noen andre filmproduksjoner enn det Norsk filmfond støtter. Det tror vi er viktig for å få et større mangfold av filmproduksjoner, og vi tror det er viktig at vi har litt ulike blikk på hvilke filmer som det er verdt å produsere. Vi tror den innretninga som er nå på de regionale filmfondene, bidrar til det.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [20:04:28]: I sommar var eg og besøkte nokre bingolokale for å sjå korleis dei såkalla bingoautomatane fungerte. Etter at speleautomatane i daglegvarebutikkane og kioskane har forsvunne, har det blitt ein auka omsetnad på bingoautomatane. Då eg gjekk inn i lokalet, var det ein person som tok kontakt med meg og sa: Er ikkje du politikar? Eg sa at eg var det, eg var jo litt interessert i å sjå korleis det fungerte. Så seier vedkomande: Ver så snill å bli kvitt desse bingoautomatane. Desse er meir aggressive, dei er hissigare, du kan spele bort meir på kortare tid. Desse er verre enn dei andre automatane som vi har hatt.

Av omsyn til dei som er spelavhengige: Vil Arbeidarpartiet vere med og bli kvitt desse bingoautomatane, som vi har forslag om?

Tove Karoline Knutsen (A) [20:05:25]: Arbeiderpartiet vil være med på at vi kvitter oss med alle typer spill som vi kan kvitte oss med som fører til avhengighet. Når vi har antatt at bingoautomatene ikke medførte den grad av avhengighet som de automatene som stod fritt, er det fordi de er under litt større tilsyn, og det er noen i lokalet som passer på. Men jeg er enig med representanten i at vi må ha et våkent øye på hvordan disse automatene fungerer, og jeg er trygg på at Regjeringa ser til at vi har en politikk som ikke fører til økt avhengighet gjennom disse automatene.

Trine Skei Grande (V) [20:06:09]: Jeg har lyst til å spørre om noe som representanten ikke nevnte i innlegget sitt, nemlig museum. Vi er nå inne i en konsolideringsprosess som det har vært bred enighet om i dette huset. Det var bred enighet om at man skulle bruke både pisk og gulrot. Man skulle ikke miste noe ved å gå inn, men man skulle få hvis man gikk inn.

Nå viser det seg i dag at man bruker mer pisk enn man bruker gulrot. Gulroten er blitt ganske liten, og f.eks. museumsdirektøren på Orkla Industrimuseum sier at man blir skremt til å gå inn. Eller for å ta Rørosmuseet, der sier de at de føler seg som en liten, utsatt brikke i et stort spill.

Jeg har lyst til å stille Regjeringas representant det spørsmålet Rørosmuseet stiller seg i dagens Aftenposten: Hvor langt er man villig til å gå for å lande denne museumsreformen? Er man villig til å ta livet av museene?

Tove Karoline Knutsen (A) [20:07:08]: Jeg mener konsolideringa er veldig viktig, og jeg syns det er helt riktig at man knytter bevilgninger til at de ulike museene har konsolidert seg. Noen har vært veldig flinke og har, kanskje mot egen motstand, klart å få i stand en konsolidering med andre museer. Det har vist seg at de har tjent på det både økonomisk og driftsmessig.

Jeg syns det er trist hvis noen museer går under fordi de ikke klarer å finne noen å konsolidere seg med, men det tror jeg faktisk at alle museer klarer. Det går litt på viljen hos noen og kanskje en redsel for endring. Jeg er trygg på at Regjeringa følger dette nøye, og at man er flink til å premiere de museene som faktisk gjør en veldig god jobb ved å konsolidere seg med andre museer.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:08:19]: Nå har vi hørt nok en lovprising av kulturpolitikken til den rød-grønne regjeringen og hvilke fantastiske økninger det er i kulturbudsjettet også for neste år. Men la oss ta et lite tilbakeblikk på hva som faktisk skjedde i 2008 av nytenkning og visjoner fra den samme regjeringen – og det var ikke stort.

Vi har hatt et mangfoldsår som kostet 50 mill. kr, og vi har hatt kulturbyen Stavanger som fikk 100 mill. kr av staten. Mangfoldsåret er åpenbart så vellykket at det skal videreføres også inn i 2009, så vi må formode at det har kommet for å bli. Kulturbyen Stavanger kostet 100 mill. kr, og den er knapt nok kjent utenfor Norges grenser. Direktøren innrømmer til og med at markedsføringen kanskje kunne vært bedre. Jeg tror vel egentlig ikke at folk flest har hatt noen følelse av det fantastiske Kulturløftet i året som gikk, og jeg tror heller ikke de vil merke vesentlig forskjell i året som kommer. Det jeg ønsker å si, er at til tross for at millioner på millioner sprøytes inn i kulturlivet i Norge, er det nok mest til glede for kulturlivet selv og ikke for brukerne av kulturtilbudet. Den rød-grønne regjeringen går på opptråkkede stier og gjør ikke noe forsøk på å tenke nytt og innovativt.

Den sittende regjering arvet en kulturmelding fra Bondevik II-regjeringen, og de grep som gjøres, gjøres stort sett etter denne gamle meldingen. Det finnes ingen rød-grønn tråd i kulturpolitikken – ingenting som vil sette fotspor i kulturhistorien annet enn at man har bevilget forferdelig mye penger.

Dette er det siste kulturbudsjettet fra den rød-grønne regjeringen før vi skal ha et nytt stortingsvalg. Og hva står igjen? Jo, en gavmild kulturminister som har gitt penger til alle, uten at det kan synes som om det har vært noen plan i det. Hva nytt har den rød-grønne regjeringen bidratt med de tre siste årene? Opera? Nei. Den var påbegynt lenge før vi fikk statsråd fra Arbeiderpartiet. Den kulturelle skolesekken? Nei. Det var Fremskrittspartiets forslag i forrige periode. Filmsatsing? Nei. Norsk film hadde hevdet seg lenge før Giske satt i statsrådsstolen.

Fremskrittspartiet ønsker en levende kultur fri for politisk styring og basert på personlig engasjement og frivillighet. Fremskrittspartiet har aldri hevdet at folk har lik smak, eller at folk ikke ønsker seg variasjon og bredde i tilbudet. Det er jo nettopp folk flest som sikrer variasjon og bredde, helt uavhengig av hva kultureliten ønsker å servere av nyskapende impulser, ideer og estetiske opplevelser. Derfor synes vi det må være et mål å få mer ut av skattekronene kulturen får.

Det er i dag dessverre en smal kulturelite som bestemmer i hvilken retning kulturen skal utvikle seg. Dette resulterer i at museer er fulle av kunst som ingen får se, og bibliotekene får bøker ingen vil lese.

Fremskrittspartiets kulturpolitikk er basert på verdien i å skape mest mulig opplevelser for flest mulig. Det oppnår vi ved at kulturleverandørene tilpasser seg sitt publikum, ikke ved at kulturleverandørene kjemper om hvem som er flinkest til å få offentlige penger.

Den rød-grønne regjeringen har derimot sviktet både Soria Moria-erklæringen, altså løftene til folket, og ikke minst har de sviktet folket ved ikke å følge opp sine løfter. Og da tenker jeg på frivillighet. Heller ikke i 2008 ble det innført momsfritak eller momskompensasjon – det ble ikke engang vurdert – slik det står så vakkert i Soria Moria-erklæringen. Det kan synes som om statsråden er mer opptatt av kunstnere i alle former enn av det frivillige arbeidet. Nå skal statsråden få slippe å snakke om den fantastiske milliarden som frivillig sektor skal tilføres, for med all respekt: Den samme statsråden har fjernet 3–5 milliarder kr fra det frivillige Norge gjennom automatforbudet. Det hjelper ikke å skryte av smulene man gir, når man først har stjålet hele kakestykket.

Så la oss nå se framover. Hva er det vi ser av nytenkning og visjoner fra den rød-grønne regjeringen neste år? Så vidt jeg kan se og lese, er det ingenting. Man fyller pengesekker i hele Norge, men det er ingenting nytt. Fra Fremskrittspartiets ståsted er det bare klatting på allerede eksisterende tiltak. Da er det godt at Fremskrittspartiet nok en gang ligger foran.

Hvilke grep er det da Fremskrittspartiet gjør som vil gjøre det mulig for kulturlivet å eksistere også uten altfor tette bindinger til staten og de til enhver tid sittende regjeringer? Vi foreslår også i år to fond som skal bidra til å løfte kulturlivet, om enn på vår måte. Det ene fondet vil styrke frivillige lag og organisasjoner på en helt annen og ny måte i forhold til hva Regjeringen gjør. Avkastningen av dette fondet rettes mot aktiviteter for barn og unge. Vi ønsker å stimulere barn og unge til å delta i ulike kulturtiltak, og vi ønsker at avkastningen av fondet skal nå folk – alle folk.

I tillegg til det fondet jeg nettopp nevnte, har vi også fondet for kultur og næring. At kultur er næringsvirksomhet, er det vel ikke lenger noen diskusjon om. Kulturvirksomheter omsetter for flerfoldige milliarder hvert år. Derfor ønsker vi å stimulere kunstnere i alle sjangre til å fokusere mer på seg selv som en næringsvirksomhet. Vi ønsker arbeidsfelleskap hvor man kan ha en felles regnskaps- og markedsføringsdel – rett og slett et fellesskap som stimulerer og inspirerer på linje med slike som er etablert f.eks. i London, og som fungerer aldeles utmerket uten statlig innblanding. Fondet kan brukes til bl.a. slike tiltak.

Så litt om kulturminner. Fremskrittspartiet har hevdet i en årrekke at kulturminner og tradisjoner skal vi ta vare på. Fremskrittspartiet har merket seg at også innenfor kulturbudsjettet er det satt av 10 mill. kr til Kulturminneåret, og det er vi veldig glad for. Jeg håper at statsråden leser statsbudsjettet og snakker med miljøstatsråden, som jo er hovedansvarlig for kulturminner, når det gjelder brannsikring av Bryggen i Bergen. Her må det gjøres noe, og det må gjøres raskt. Vi kan ikke risikere at Bryggen, med alle sine skatter, brenner ned fordi den ikke er sikret godt nok. Det ville vært en tragedie både for byen Bergen og for Norge som nasjon. Det finnes også mye annet innenfor rehabilitering av våre kulturminner, enten de befinner seg på museer eller de er enkeltstående kulturminner. Men at et av verdens rikeste land ikke passer på og verner om kulturminnene sine, tror jeg ikke etterslekten vil forstå.

Så til slutt litt om film. Det er ikke den rød-grønne regjeringen som skal ha æren for at film går så godt i Norge. Grunnen er først og fremst det at støtteordningene til filmbransjen er blitt endret, slik at filmproduksjonen i større grad skal rette seg mot publikum. Endringene i støtteordningene, sammen med profesjonalisering og internasjonalisering av bransjen, har ført til at norske filmer i langt større grad lages på en slik kunstnerisk måte at de finner et stort og villig publikum. Norsk filmbransje er helt i forkant i en ny tenkning om offentlig støttet kultur, hvor det er om å gjøre å maksimalisere det kulturelle utbyttet man kan produsere for fellesskapets penger.

Fremskrittspartiet vil gi honnør til bransjen, som i stadig større grad finner brede og smale publikumsgrupper, og klarer å produsere gode filmer innenfor hensiktsmessig økonomiske rammer, som treffer disse publikumsgruppene. Samtidig har bransjen vist at den kan tiltrekke seg kompetanse og kapital til nye produksjoner. Fremskrittspartiet mener at utviklingen i filmbransjen viser at markedsmessig tenkning fungerer meget godt også innenfor kulturfeltet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [20:17:19]: Hver gang jeg hører representanten Karin Woldseth i en kulturdebatt, får jeg inntrykk av at hun egentlig er litt lei seg for at hun representerer et parti som ikke har en kulturpolitikk.

Jeg har også i år hatt gleden av å lese merknadene til Fremskrittspartiet i innstillingen, og jeg registrerer at de har en merknad som de resirkulerer hvert år. De hevder at det å ha en aktiv kulturpolitikk, som de rød-grønne har, skaper ensretting, som med regimet i det lutfattige Nord-Korea. Det jeg lurer på, er: Hva er det i den rød-grønne regjeringas politikk som kan sammenliknes med Nord-Koreas? Er det at man legger til rette for at vanlige folk skal ha råd til å gå i teater, noe Fremskrittspartiet tydeligvis ikke ønsker, eller er det det at vi satser massivt på filmfondet, slik at det også neste år blir muligheter for å få til nye, store filmsuksesser? Det hadde vært interessant å høre hva det er Fremskrittspartiet mener er så sammenliknbart.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:18:24]: Først må jeg arrestere representanten Gjul for det hun sa om at Fremskrittspartiet ikke har noen kulturpolitikk. Da bør hun lese programmet vårt, for vi har en kulturpolitikk – en kulturpolitikk som jeg er meget stolt av.

Når det gjelder hvorfor vi sammenlikner den rød-grønne regjeringen med Nord-Korea, er ikke det så veldig rart. I Nord-Korea bestemmer man hva folk får lov til å lese, hva folk får lov til å se, og hva folk får lov til å høre. Vi nærmer oss det, når staten trykker alle kunstnere til sitt bryst og nærmest holder dem i live. Da er det ikke lenger slik at det er brukeren som får lov til å velge hva man vil høre og hva man vil se, men det er den rød-grønne regjeringen som bestemmer for oss – derfor den sammenlikningen.

Magnhild Eia (Sp) [20:19:25]: Det kan være ganske deprimerende å høre på Fremskrittspartiets omtale av kulturen. Senterpartiet har merket seg at Fremskrittspartiet vil kutte nærmere 1 milliard kr i sitt alternative budsjett, altså en dramatisk nedbygging fra a til å. Vi har også stor tiltro til frivillige krefter, men å erstatte Fremskrittspartiets rasering av kulturfeltet i milliardstørrelse med puslete 50 mill. kr til frivilligheten, står ikke til troende. Dette er etter vår mening en sterk undervurdering av hva folk flest faktisk ønsker seg. Hvem tror Fremskrittspartiet står klare til å ta imot disse pengene og tilby kulturaktiviteter, når partiet først har rasert hele den kulturelle verdikjeden? Og hvor skal denne folkelige kulturaktiviteten finne sted når Fremskrittspartiet kutter i tilskuddsordningene til kulturhus, som jo etterspørres av både profesjonelle og amatører i hele landet?

Karin S. Woldseth (FrP) [20:20:28]: Når vi vil kutte 1 milliard kr, vil jeg minne representanten Eia om at vi ikke trenger gå lenger tilbake enn til budsjettet for 2005 før vi er omtrent der Fremskrittspartiet er. Så vidt jeg vet, og så vidt jeg husker tilbake til 2005, var det et aldeles utmerket kulturliv i Norge også i 2005, så jeg tror ikke hun skal bekymre seg for det.

Jeg tror heller ikke at hun trenger å være spesielt deprimert. At representanten blir deprimert av å lese våre merknader, kan vi på en måte ikke gjøre noe med. Men vi er av den oppfatning at de merknader vi har, og det programmet vi har når det gjelder kultur, er aldeles utmerket, og vi er helt sikre på at det finnes massevis av frivillige organisasjoner som er helt klare til å ta imot og gjøre en innsats for Kultur-Norge.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [20:21:26]: Framstegspartiet går inn for å selje ned NRK. NRK har forpliktingar i forhold til norsk kulturarv, språk og identitet, dei har spesielle forpliktingar til å produsere smale program, barne- og ungdomsprogram, dokumentarprogram og skal vere godt representert i heile landet med distriktssendingar. Kva for konsekvensar trur Karin Woldseth det ville få dersom denne allmennkringkastaren ikkje får dei rammevilkåra til å drive som dei har i dag? Kristeleg Folkeparti trur at vi då mister ein kulturarv, som det er viktig å ta vare på og ha gode rammevilkår for.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:22:18]: Jeg tror konsekvensene vil være at folk mer vil kunne disponere lisenspengene sine, ca. 2 500 kr, fritt – til hva de vil.

I tillegg er det opp til den til enhver tid sittende regjering å bestemme konsesjonene for dem som skal være allmennkringkastere, noe egentlig enhver som driver med kringkasting, kan være. Derfor er ikke det noe problem. Man må bare legge inn i konsesjonene – det er ikke alle som følger dem – at det skal være barneprogram, at man skal ta vare på den kulturelle arven, og at man skal ta vare på språket. Dette behøver ikke å gå ut over lytterne i det hele tatt. Den fordelen vi kan se, er at vi får tv og radio som ikke koster noe.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olemic Thommessen (H) [20:23:39]: Årets kulturbudsjett følger kjente politiske linjer. Det er betydelige økninger innenfor en stor bredde av tiltak og en fordeling som følger nokså forutsigbare spor.

Med unntak av Fremskrittspartiet tror jeg det er stor enighet om økningene i kulturbudsjettet, ikke bare denne gangen, men i og for seg også når det gjelder den utviklingen vi har sett gjennom hele denne perioden.

Høyre bygger denne satsingen på de politiske hovedlinjene som ble staket ut i Bondevik II-regjeringens kulturmelding. Det gjør vel i og for seg også Regjeringen, selv om Kulturløftets retoriske klær nå er blitt ettertrykkelig tatt på.

Bakteppet for en sterkere kulturpolitikk er det moderne samfunnets etterspørsel etter kultursatsing, det være seg i tradisjonell forstand eller som en del av en sterk økonomisk utvikling innenfor kulturrelaterte næringer. Ny livsstil har skapt klima for økt satsing på kultur, og det er interessant å se i et lengre perspektiv at man ikke skal så forferdelig langt tilbake i tid før holdningen var en helt annen. Åse Kleveland sa eksplisitt i sin kulturmelding at man ikke kunne vente økninger i kulturbudsjettene i årene som da skulle komme.

Selv om Høyre støtter et betydelig statlig engasjement gjennom kulturbudsjettet, er det klart at vi, i motsetning til Regjeringen, ikke forholder oss kritikkløst til sterkere statlig styring og statlig satsing. I Høyres øyne kan statens omfattende deltagelse konsentrere makt og bidra til utstrakt politisk riktighet og mindre reelt mangfold dersom man ikke har et våkent øye for hvordan pengene sluses ut. Kulturministerens tilbakevendende beskrivelse av «armlengdes avstand-prinsippet» holder – etter Høyres syn – ikke, så lenge det brukes på en så snever måte som det vi mener ligger til grunn for Regjeringens politiske arbeid. Norge er et lite land, med et lite marked, og det betyr at vi mer aktivt og gjennom strukturelle grep må motarbeide maktkonsentrasjon.

Høyre ønsker derfor en tydelig, annen kurs, der nøkkelordene er maktspredning og mangfold. Dette handler dels om organisering, om statlig oppnevning av styrerepresentanter. Her mener vi staten kunne begrense seg til de største statlige institusjonene. Maktspredning handler også om hvordan statlige midler sluses ut til mottagerne, og – ikke minst – handler det om behovet for en større bredde av finansieringskilder og beslutningstagere i kulturlivets sammenhenger.

Høyres innfallsvinkel illustreres gjennom vår styrking av de sentrale delene av kulturbudsjettet med 30 mill. kr. Vi ønsker å styrke mangfoldet gjennom å styrke de frie gruppene og ensemblene. Det gjør vi gjennom å styrke basisfinansieringen av etablerte scenegrupper, tilskuddsordningen for fri scenekunst og tilskuddsordningen for dans.

Vi mener det er viktig å være særlig oppmerksom på virksomheter som springer ut av innvandrermiljøene, og gir også i år Stiftelsen Cosmopolite og Nordic Black Theatre en ekstra hånd.

Vi mener også det er svært viktig å styrke båndene mellom kulturliv og næringsliv. Det dreier seg i denne sammenheng ikke først og fremst om næringsutvikling, men om å bidra til at arenaer vokser frem der kulturlivet får nye stimulerende oppgaver og alternative veier til finansiering av virksomhet. Vi mener Forum for kultur og næringsliv er en god start, men tenker oss at staten må bidra til å bygge opp en organisasjon med et betydelig høyere ambisjonsnivå og en atskillig mer kompleks tilnærming til hvordan man skal jobbe.

En annen vei til maktspredning er også å se til de virksomhetene som vokser frem lokalt og regionalt. Her mener vi at en ytterligere styrking av de regionalt baserte filmmiljøene er et viktig grep.

Høyre legger også stor vekt på at kulturarven vår skal ivaretas og være tilgjengelig for alle. Det er gjort mye innenfor ABM-feltet de siste årene, men arkivområdet synes å ha sakket akterut. Mange arkiver – ikke minst de private – er i dag i en elendig forfatning, og viktige deler av vår kollektive hukommelse kan komme til å bli borte. Vi har derfor lagt inn ekstra midler til arkivene i årets budsjett.

Vi har også i år styrket folkekulturområdet, denne gangen gjennom Riksscene for folkemusikk og folkedans. Viktige deler av folkekulturfeltet er også en del av frivilligheten. Høyre har signalisert at vi går inn for full momskompensasjonsordning, og vi har i merknadene til budsjettet bedt Regjeringen legge til rette for dette, slik at det går an å komme i gang med nye momsregler allerede fra høsten av.

Medieområdet er et felt i sterk utvikling. Den teknologiske konvergensen og digitaliseringen går sin gang og gir stadig nye muligheter for raskere kommunikasjon og utvikling av nye kommunikasjonsformer – for ikke å si plattformer. Regjeringens politikk baserer seg stort sett på virkemidler fra en annen tid, lite tilpasset den digitale fremtiden vi nå ser inn i.

Det er en kjent sak at Høyre har begrenset tro på eierskapsregulering, og vi ønsker fortsatt en annen innretning som erstatning for det tradisjonelle produksjonstilskuddet til avisene – gjerne med et tak og en flatere modell i forhold til dagens ordning, og gjerne også en ordning rettet mot nye etableringer og redaksjonelle nettsteder. Vi burde kanskje hatt en offentlig utredning om det som var pressestøttens opprinnelige målsettinger, nemlig ønsket om meningsmangfold, reell ytringsfrihet og stimulering av en vital offentlig samtale, denne gangen drøftet ut fra den medievirkeligheten vi nå lever i, og den vi ser vil komme.

I dag ser vi at utviklingen bringer oss alle stadig lenger inn i den digitale allmenningen. Teknologisk og innholdsmessig konvergens er ikke lenger bare klisjeer om fremtiden, men realiteter vi daglig forholder oss til. Et interessant trekk i dette er hvordan utviklingen av innholdsmessige genre også aktualiserer medieområdets betydning for kulturlivet i sin alminnelighet. Mediene er ikke bare et anliggende i forhold til ytringsfriheten, medieområdet har også stor betydning eksempelvis for ivaretakelsen av norsk språk.

Høyre er i denne sammenheng opptatt av at vi i Norge får en størst mulig hjemmeproduksjon av innhold. I denne sammenheng er det allerede nå av stor langsiktig betydning hvordan de forskjellige aktørene posisjoneres i forhold til hverandre.

Høyre mener i denne sammenheng at det er riktig å basere seg på størst mulig direkte flyt mellom forbruker og innholdsleverandør. Alle monopoliserende tendenser bør derfor motarbeides. Eksempelvis ser vi at enkelte av telekom-aktørene bygger foretningskonsepter basert på lukkede løsninger i nettene. I praksis vil dette kunne utvikle monopoler mange steder.

Høyre mener det nå er viktig å gi klare politiske signaler om at fremtidens digitale allmenning skal være åpen. Vi har fremmet forslag om å få utredet dette, slik at aktørene kan utvikle nye forretningskonsepter i tråd med de åpne løsningene så snart dette er teknologisk mulig.

Fri flyt av innhold vil gi forbrukerne et bedre tilbud, og det vil stimulere norske innholdsleverandører til utvikling av nye produkter og produksjon av norsk innhold. Dette er den eneste måten vi kan sikre en norsk hjemmebane på i den digitale allmenningen. Innholdet i det volumet som her skal til, kan ikke sikres gjennom støtteordninger eller andre tilskudd over statsbudsjettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [20:31:54]: Representanten Thommessen poengterte innledningsvis at forskjellen i årets kulturbudsjett går mellom Fremskrittspartiet og oss andre. Og det er jo noe han har helt rett i. Men vi nærmer oss valg, og det er naturlig å få avklart hvordan de eventuelle nye samarbeidskonstellasjonene vil bli etter valget, for det vil ikke minst ha betydning for kulturpolitikken. Vi registrerte jo så sent som nå i helgen at Høyres leder overhodet ikke akter å slå hånden av Fremskrittspartiet. Samtidig vet vi at når det gjelder finanspolitikken, og kanskje enda mer når det gjelder kulturpolitikken, finner vi store avstander mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Jeg lurer på hvordan Høyre tenker seg at man kan skape en felles politikk med Fremskrittspartiet på disse to områdene. Er det kanskje slik at man for Høyres del tenker å gjøre kulturpolitikken til en salderingspost i denne sammenheng?

Olemic Thommessen (H) [20:32:52]: Jeg tror at Høyre vil komme til å være garantisten for at vi fortsatt får kultursatsinger på det profesjonelle området fremover. Samtidig er det et poeng å se at det faktisk er noen områder hvor vi også har mye til felles med Fremskrittspartiet – innenfor kulturminnevernet og innenfor frivilligheten, som også er to store områder som bør styrkes.

Nå skal man ikke starte forhandlinger her, i særdeleshet ikke i en slik sammenheng som dette. Enhver koalisjon og enhver koalisjonsforhandling er jo – hva skal jeg si – en øvelse i kamelsvelgingens kunst. Det vet vel ikke minst representanten Gjul, som har prøvd dette i noen år nå. Når det gjelder en del av kjernen i kulturbudsjettet, vil nok dette ganske riktig dreie seg om noen kameler, men jeg ser ikke så helt mørkt på det, hvis det skulle bli en aktuell situasjon.

Knut Gjerde (FrP) [20:34:04]: Jeg hadde egentlig tenkt å spørre representanten om momskompensasjon, men han nevnte faktisk noe om det i sitt innlegg. Er det slik at representanten fra Høyre vil arbeide aktivt for å få til et momsfritak for frivillige organisasjoner?

Olemic Thommessen (H) [20:34:27]: Full momskompensasjon, nullmoms, for frivillige organisasjoner et av de viktigste områdene som frivilligheten selv har løftet frem. Det som er det flotte med det grepet, er jo at det fungerer nøytralt. Det slår altså ut for alle frivillige organisasjoner uten noen føringer fra staten. En viktig del av den kritikken vi har mot Regjeringen i frivillighetspolitikken, er at man sluser ut penger til konkrete formål som man ser tjener frivilligheten, og som man også identifiserer med den rød-grønne regjeringens politiske målsettinger. Det var rett og slett dette som frivillighetsmeldingen var – skal vi si – stinn av. I kapittel etter kapittel kunne man lese hvordan frivilligheten skulle bidra til å iverksette den rød-grønne politikken innenfor en rekke i og for seg helt prisverdige områder som jeg tror både Fremskrittspartiet og vi vil ha sansen for.

Likevel er det en tilnærming som blir helt feil for Høyre. Vi ønsker en nøytral tilnærming, og da er momskompensasjonsordningen en utmerket ordning.

May Hansen (SV) [20:35:48]: Både representanten fra Høyre og undertegnede har vært med i noen debatter i det siste. Representanten sier også i sitt innlegg nå at da vi behandlet kulturmeldingen i 2003, gikk Høyre inn for framtidige økninger av kulturbudsjettet. Jeg har ingen tro på at Høyre som parti hadde lagt inn nesten 2 milliarder kr til kultur på disse åra.

Men når det er sagt, står det i budsjettinnstillingen når det gjelder hans hovedprioritering, at han «viser i denne sammenheng til at Norge nå er inne i en periode med sterk økonomisk vekst». Jeg tror ikke det er den virkelighetsoppfatningen de fleste andre har akkurat nå. Han sier videre at han «mener i lys av samfunnsutviklingen generelt at en oppbygging av kulturbudsjettet er riktig og nødvendig».

Da lurer jeg på – i disse tider, i framtida og etter valget: Vil Høyre da prioritere Kulturløftet med 1 pst., som han nå i mange sammenhenger sier?

Olemic Thommessen (H) [20:36:53]: Jeg har aldri sagt at vi forplikter oss til 1 pst. Det sa jeg heller ikke da vi diskuterte kulturmeldingen i 2003. Men det jeg sa, var at vi mente det var riktig med betydelige økninger. Det henger sammen med at hele samfunnsutviklingen går i en slik retning – kultur er viktigere i veldig mange sammenhenger.

Ideologisk sett bygger Høyre på at vi mener at noen kjerneoppgaver må ivaretas også med statlig hjelp innenfor kulturområdet. Det er vår tilnærming. De kjerneoppgavene brer seg i vår tid.

Det er klart at vi er i en økonomisk nedgangstid. Hvordan det vil slå ut, er ikke godt å si. I forhold til de store grepene med tanke på hvordan samfunnet er satt sammen, er det ikke noe som skulle tilsi at man skulle kutte i kulturbudsjettet – det er det ikke. Jeg ser for meg at kulturbudsjettet vil utvikle seg videre. Jeg ønsker altså en utvikling hvor vi får et større mangfold i beslutningstakere – ikke en så ensidig statlig fokusering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Hansen (SV) [20:38:16]: Bare for å ha sagt det: SV mener at satsing på kultur er enda viktigere i nedgangstider. Vi kommer til å innfri, hvis velgerne lar oss få lov til det.

15. november var jeg invitert til en stor konferanse i Stockholm for å snakke om Kulturløftet. Overskriften for det seminaret var: Rød-grønn kulturpolitikk – hva kan vi lære av Norge. Det var en god opplevelse. I motsetning til Fremskrittspartiet mener jeg dette kulturløftet er ekstremt viktig. Jeg snakket meg helt varm, jeg var stolt, både av de rød-grønnes kulturlovnad og det løftet som vi nå gjennomfører. Det var mange kunstnere og kulturpolitikere til stede som ønsker å få til det samme i Sverige. De ønsker å løfte kulturpolitikken til en viktig valgkampsak, slik vi gjorde det med Kulturløftet i vår valgkamp.

I forrige uke fikk jeg en henvendelse fra våre partivenner i Danmark om Norges satsing på Den kulturelle skolesekken. De ønsker å foreslå den samme satsingen i Danmark. Vi i denne regjeringa leverer nå en kulturpolitikk som våre naboland ønsker å kopiere. De sier: Se til Norge – hva kan vi lære av Norge?

Denne regjeringa har ved å gjennomføre opptrappingen av Kulturløftet økt kulturbudsjettet med nesten 2 milliarder kr. Det er strålende, og det betyr enormt mye for utviklingen av kunst og kultur over hele landet. Kunstens og kulturens styrke og egenverdi er en ressurs som undervurderes. Vi må sørge for at hele kulturfeltet er en naturlig og integrert del av alle samfunns- og politikkområder.

Hele kulturfeltet styrkes på et overordnet plan gjennom Kulturløftet, og økte bevilgninger legger forholdene til rette, slik at det utvikles et bredt spekter av kulturvirksomhet og mangfold. Det er viktig, som det ble understreket da vi vedtok kulturloven, at man skal ha rett til et likeverdig kunst- og kulturtilbud over hele landet. Det forutsetter at de statlige kulturkronene fordeles over hele landet. Unge kunstnere, nye utrykk og nyetableringer bør derfor prioriteres framover i de fylkene som har lite statlige kulturkroner. Man kan selvfølgelig her lese Østfold, som et av dem.

Suksessen fra Mangfoldsåret følges opp. Forholdene må legges til rette for å få gode vekstvilkår, også for minoriteters kunst og kultur.

Historien om Den kulturelle skolesekken kan også oppsummeres som en suksesshistorie. I Den kulturelle skolesekken får barn i alle skolealdre tilbud om kulturopplevelser på et bredt felt. Den rød-grønne regjeringa arbeider målrettet for å sikre sosial utjamning og inkludering. I en slik sammenheng er satsingen på Den kulturelle skolesekken et viktig virkemiddel for å sikre barns muligheter til varierte kulturelle opplevelser på et profesjonelt nivå. Uansett hvor i landet en bor, uansett hvilken bakgrunn barnet har, gir nå Den kulturelle skolesekken et kulturtilbud til alle barn.

Skolesekken utvides nå også til å gjelde ungdom i videregående skole. Dette er etter SVs mening et viktig skritt på veien mot å la Skolesekken gjelde alle barn og unge, fra barnehage til videregående skole.

Folkebibliotekene er en av de mest brukte offentlige institusjonene, og er svært viktig for å styrke og opprettholde fortsatt sosial og kulturell utjamning. SV mener at folkebibliotekene bidrar til å fremme kunnskapsutvikling, kulturformidling, demokrati og ytringsfrihet. Stortinget skal til våren behandle en egen stortingsmelding om bibliotek, og vi er glad for at bibliotekpolitikken på denne måten løftes opp på den nasjonale politiske agendaen.

Jeg vil understreke betydningen av at man fortsetter det viktige påbegynte arbeidet med likestilling i kulturpolitikken. På mange områder er det fortsatt store forskjeller mellom kvinner og menn og deres muligheter.

Til slutt vil jeg sende en liten julegave hjem, ikke et julekort. Det er en ekstrabevilgning nå helt på slutten i budsjettet til Punkt Ø og Studium Actoris. Dette er en viktig anerkjennelse av samtidskunstformidleren og den frie teatergruppen i Østfold, ved siden av alle de gode kulturmidlene som var bevilget fra før.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:43:33]: Representanten May Hansen skryter veldig av Den kulturelle skolesekken. Nå er det vel slik at Den kulturelle skolesekken blir finansiert av overskuddet fra Norsk Tipping. Vi hører jo om Norsk Tippings stadig bekymrede meldinger om at de ikke kommer til å komme i nærheten av de overskuddene de har hatt.

Da lurer jeg på: Hva har representanten May Hansen tenkt å gjøre hvis finansieringen av Den kulturelle skolesekken bli redusert?

May Hansen (SV) [20:44:12]: Det er helt klart at Skolesekken er finansiert gjennom tippemidler. Det var jo på bakgrunn av et forslag fra Fremskrittspartiet, SV og Arbeiderpartiet. Det er vi glad for at vi har fått til. Vi hadde aldri fått til en slik økning på dette feltet i forrige periode, hvis ikke vi hadde gjort det. Det er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet støttet oss i.

Når det er sagt, er det klart at Skolesekken er kommet for å bli. Vi følger utviklingen med Norsk Tipping hele tiden. Hvis det viser seg at Skolesekken får mindre midler, har vi et kulturløft også framover som blir formidabelt. Skolesekken har for SVs del kommet for å bli. Den skal finansieres uansett.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [20:45:07]: Etter at speleautomatane har forsvunne, har omsetninga på bingoautomatane eksplodert. SV har hatt eit sterkt engasjement for å bli kvitt speleautomatane. Inga Marte Thorkildsen uttalte i ein tv-debatt hos TV2 at ho ønskte å gå lenger enn Trond Giske når det gjaldt bingoautomatane.

Vil SV ta utfordringane med speleproblematikken på alvor og vere med på å støtte eit forslag om å bli kvitt speleautomatane i bingolokala, automatar som mange fagfolk seier er meir aggressive og avhengigheitsskapande enn dei andre automatane som vi har hatt, og som vi veit førte til mange sosiale problem?

May Hansen (SV) [20:45:54]: SV tar spillpolitikken på alvor. Det var derfor vi i forrige periode fremmet forslag om å fjerne automatene. Der gjorde jo forrige statsråd en glimrende jobb, som er blitt videreført i denne perioden – det er skjerpet inn enda mer.

Det vi har sagt fra SVs side, er at aggressive spill som fører til spillavhengighet, skal vi ikke ha. Det er ulike spill som vi må vurdere hele tida. Oddsen er ganske aggressiv, f.eks. Fra vår side har vi sagt til statsråden at dette må følges nøye. Jeg er heller ikke så veldig glad i bingoautomatene. Det sa vel også Magnar Lund Bergo, den forrige representanten fra SV. Men dette følger vi opp i tett samarbeid med statsråden.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:46:51]: I Soria Moria-erklæringen står det:

«Kulturpolitikken må legge aktivt til rette for kulturbasert næringsutvikling.»

Jeg skal være veldig kort. Hva konkret har den rød-grønne regjeringen gjort for å tilrettelegge for kulturbasert næringsvirksomhet?

May Hansen (SV) [20:47:14]: Jeg mener at kultur på mange måter er næring. Uansett hvor man drar i dette landet, ser man at man samarbeider som et resultat av Kulturløftet. Tenk på filmparkene og medieparkene, f.eks. I Østfold har vi flere områder hvor næring og museer jobber sammen. Jeg mener at hele Kulturløftet har gitt et løft for kulturbasert næring og samarbeid med både næringsliv og kommuner.

Jeg sa i utgangspunktet at dette er et formidabelt løft som betyr utrolig mye for Norge, og som betyr arbeidsplasser over hele landet, ikke minst for unge kunstnere og kulturarbeidere, som nå faktisk ved hjelp av Den kulturelle skolesekken kan leve og bo der de kommer fra.

Denne komiteen har to enorme gladmeldinger å gi til det norske folk. Det er Kulturløftet, og det er velferdsreformen for barnehager. Der har vi jo begge vært med, for å si det sånn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Eia (Sp) [20:48:29]: Med en økning på hele 786,5 mill. kr legger regjeringspartiene nok en gang fram et historisk godt budsjett. Veksten, sammenlignet med budsjettet for inneværende år, er hele 10,2 pst., et budsjett som òg var historisk. Senterpartiet gleder seg spesielt over at Kulturløftet er i rute, og at hele 748,3 mill. kr av økningen går til dette formålet. 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014.

Siden denne regjeringen tiltrådte, har den samlede sentrale kulturinnsatsen økt med formidable 1,9–2 milliarder kr. Økningene er kanalisert gjennom store satsinger innenfor et bredt spekter av kulturfeltet og til glede for kulturlivet over hele landet.

Kunst og kultur har stor egenverdi. Samtidig har satsing på kultur stor betydning for andre samfunnsmål som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet. Vi skal utvikle Norge til en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet. I denne stortingsperioden har vi iverksatt et historisk taktskifte i satsingen på kunst, kultur og frivillighet, både gjennom de sakene som er fremmet for Stortinget, og ikke minst gjennom å følge dette opp med en historisk økning av de statlige bevilgningene på kulturfeltet.

Senterpartiet har et særlig stort hjerte for frivilligheten. Vi er derfor tilfreds med at Regjeringen foreslår å øke tilskudd til frivillighetstiltak over Kultur- og kirkedepartementets budsjett med til sammen 56,5 mill. kr neste år. I tillegg økes tilskuddet til frivillighetstiltak med 8 mill. kr gjennom vedtak i Budsjett-innst. S. nr. 1 for 2008–2009. Frifond-ordningen blir tilført en økning på hele 13 mill. kr i 2009, noe vi i Senterpartiet er særlig glade for. Vi følger altså opp viktige tiltak som er varslet i frivillighetsmeldingen. Det gjelder både økonomiske konsekvenser for ulike aktører og den tekniske utformingen av nye regler. Fra denne regjeringen overtok, har budsjettet til frivillighetstiltak økt med nærmere 63 pst.

Merverdispørsmål er en viktig interessepolitisk sak for en samlet frivillig sektor. De modeller og forslag som Kulturmomsutvalget omtaler i sin innstilling, vil etter Senterpartiets mening ikke ha noen betydning for frivillige lag og organisasjoners allmennyttige arbeid, men kun ha effekt for de kulturinstitusjonene som har en viss omsetning, og som besitter et profesjonelt organisasjonsapparat. Senterpartiet imøteser utålmodig den varslede gjennomgangen av hvordan utgiftene til merverdiavgift fordeler seg på ulike organisasjoner innen frivillig sektor. Vi mener dette vil gi et nødvendig grunnlag for fastsetting av et nytt momsregime for sektoren, i tråd med Regjeringens Soria Moria-erklæring, som varsler en endring av merverdiavgiftsregimet når det gjelder frivillig sektor.

Regjeringen vil styrke økonomien i frivillig sektor med 1 milliard kr i de kommende statsbudsjett og skisserer i proposisjonen ulike måter for å gjennomføre dette. Senterpartiet legger til grunn at økonomien i frivillig sektor skal styrkes både gjennom økte tilskudd over statsbudsjettet og gjennom en omlegging i merverdiavgiftssystemet, der frivillige organisasjoner likebehandles med næringsvirksomhet hva gjelder fritak for merverdiavgift på innkjøp av varer og tjenester. Senterpartiet registrerer opposisjonens engasjement i saken. Når Senterpartiet i dag ikke vil stemme for opposisjonens forslag, er det ut fra en forventning om at den varslede gjennomgangen vil gi Stortinget anledning til å behandle dette momsspørsmålet innen utgangen av inneværende stortingsperiode.

Senterpartiet er fornøyd med at frivillighetsregisteret nå er på plass. Dette frivillighetsregisteret vil først og fremst være et nyttig redskap i håndteringen av en ny merverdiavgiftsordning, men selvsagt også i fordelingen av grasrotandelen. Senterpartiet er følgelig glad for at grasrotandelen innføres i 2009, og har store forventninger til at denne ordningen vil tilføre lokale lag sårt tiltrengte midler som vil muliggjøre realisering av økt aktivitet og prioriterte prosjekter lokalt.

Regjeringspartiene viser til at kulturbudsjettet behandles med utgangspunkt i den rammen som er lagt i regjeringspartienes budsjettforslag. Vi vil i tillegg minne om at opposisjonspartiene ikke har tilsluttet seg Kulturløftet, men snarere valgt å prioritere skattelette framfor en offensiv satsing på kunst, kultur og frivillighet i samme målestokk som Regjeringen. Opposisjonens merknader i denne innstillingen kan følgelig ikke oppfattes som et reelt uttrykk for opposisjonens prioritering av kulturpolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [20:53:45]: Det er bra at Senterpartiet har engasjement for frivillige lag og organisasjonar, men eg må innrømme at Kristeleg Folkeparti har blitt skuffa fordi vi hadde forventningar til at det skulle skje noko når det gjeld moms og frivillige lag og organisasjonar.

Mandatet til Momsutvalet, som Finansdepartementet sette ned, var innskrenka til å sjå på realitetane for frivillige lag og organisasjonar. Senterpartiet uttrykte i fleire debattar forventningar til dette, men så langt har det ikkje skjedd noko konkret. Derfor er eg veldig usikker på – når ein har sett ned et utval, det var ute av mandatet der, og no har det kome vage signal i budsjettet – om vi kan forvente ei konkret sak med eit konkret innhald. Frivillige lag og organisasjonar er kjempeskuffa, for dei føler at Regjeringa har kome med store forventningar, men på dette området har ein ikkje innfridd.

Magnhild Eia (Sp) [20:54:45]: Senterpartiet vil ikke skuffe frivillig sektor med hensyn til de løftene som er gitt når det gjelder en momskompensasjonsordning.

Men her og nå ser jeg ingen grunn til å instruere Regjeringen til å legge fram noe innen et visst tidspunkt, så lenge det allerede i proposisjonen er varslet at en vil komme tilbake til saken. Som jeg sa: Jeg har forventninger om og tillit til at det vil skje innen denne stortingsperioden er over.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Trine Skei Grande (V) [20:55:42]: Venstre har lagt fram sitt alternative statsbudsjett, og jeg kan forsikre Stortinget, og Senterpartiets representant, om at vi står for en helhet på absolutt alle punktene.

Jeg har fem minutter til å presentere våre hovedsatsinger.

Den aller største satsinga i Venstres alternative kulturbudsjett er satsinga på bibliotek. Vi gjør ikke som SV og venter på framtida, og vi har også en annen innfallsvinkel til hva biblioteket er. Biblioteket er ikke bare de tingene som SVs representant ramset opp i sitt innlegg, biblioteket er også en veldig viktig brikke i et informasjonssamfunn for å takle de moderne utfordringene dette samfunnet står overfor. Derfor har vi ønsket å utvide både innkjøpsordninga for saksprosa og innkjøpsordninga for skolebibliotek – både på barne- og ungdomsskole og på videregående skole – og vi har lagt inn en rekke enkelttiltak, alt fra det flerkulturelle biblioteket til bibliotekutvikling. Vi trenger noen slike motorer, og vi trenger noen som er med på å løfte bibliotekene i et moderne informasjonssamfunn. Det har vi vist hvordan vi kan gjøre innenfor rammene i årets budsjett.

Jeg har i den sammenheng lyst til å nevne at det er stor enighet om at vi har mulighet til å løfte vår store dramatiker, Jon Fosse. Jeg syns det er veldig spennende at Oslo skal bygge et nytt, stort hovedbibliotek, og at flere av Oslos kulturpolitikere har sagt at de kan gjøre en Fosse-satsing sammen. Det hadde vært spennende både for nasjonen, for norsk dramatikk og for Oslo.

Venstre har også en bekymring knyttet til et annet budsjett som jeg må si griper inn i dette budsjettet, og som jeg mener at vi ikke har tatt med i det store bildet. Det er bekymringa for kunstutdanningene våre. Det er stipendpolitikken knyttet til den, den manglende forskninga på området og institusjonenes manglende økonomi. Jeg syns det er en svakhet ved Kulturløftet at man ikke klarer å se helheten mellom kunstutdanningene og kunstsatsinga.

I tillegg ønsker Venstre for n-te gang å løfte de flerkulturelle organisasjonene og institusjonene, og vi syns det er rart at man ikke har brukt muligheten i Mangfoldsåret til nettopp å løfte de institusjonene opp på et tilskuddsnivå som likner de nasjonale, norsk-etniske organisasjonene. Men vi er glad for at vi i hvert fall har fått litt støtte til kommentarer knyttet til nye institusjoner som Ungdomsfabrikken, som jo er en veldig spennende jobb, og til store deler av forslagene og merknadene når det gjelder Snelda.

Venstre har også lagt inn et løft for folkemusikken, og vi er bekymret for utviklinga av Riksscenen. Vi har også ønsket å vise at vi ønsker sikkerhet for den allerede i denne budsjettbehandlinga.

Vi har også et løft når det gjelder museer, og når det gjelder kulturminnevern. Kulturminnefondet har fått flere oppgaver under denne regjeringa, men ikke penger som står i forhold til dette. Det mener jeg at vi må se på i denne sammenhengen, sjøl om det også ligger i et annet budsjett.

Til slutt skulle jeg egentlig skryte av Regjeringa, men så ble jeg litt forundret over komitébehandlinga. Venstre har lagt fram forslag i tidligere statsbudsjett om en skuespillerallianse – altså det å lage pool av skuespillere og dansere – som gjør at det er mulig å bruke flere av dem på mer kreative måter. Vi har også fremmet dette for at det kan være en stor mulighet for mange skuespillere og dansere som begynner å nærme seg pensjonsalder, til å bli brukt mer på norske scener. Det har vi lagt fram forslag om før. Det har vi blitt nedstemt på, men vi var kjempeglade da vi fant at dette er noe som statsråden ønsker å jobbe videre med. Men vi var veldig bekymret da vi la inn merknad om dette under komitébehandlinga, der regjeringspartiene ikke ønsket å støtte denne merknaden.

Jeg tror at vi må tenke mer langsiktig i forhold til bruken av dansere og skuespillere, og mer kreativt, og at den institusjonstankegangen som vi har hatt på ansettelsespolitikken her, har ført til lite kreative løsninger. Så her må jeg si at jeg er positivt overrasket over statsråden og litt skeptisk til regjeringspartiene i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:00:49]: Det er mange eldre mennesker som bruker kulturinstitusjoner og kulturtilbud flittig. Men så er det også sånn at det er noen som ikke bor i nærheten av kulturtilbudene, og som heller ikke er så mobile at de kan nyttiggjøre seg det som finnes.

Derfor har Regjeringa lagt inn 20 mill. kr over to departementers budsjetter til det som vi kaller for Den kulturelle spaserstokken, om kulturtilbud til eldre. Det er kommuner rundt om i landet som disponerer de pengene ut ifra søknad. Jeg har sjøl besøkt institusjoner som har hatt den type tilbud om besøk, og det er meget vellykket.

Jeg ble litt forbauset da jeg skjønte at Venstre og heller ikke Høyre ville gå inn på den merknaden og bruke penger til denne typen kultursatsing. Man legger inn 5 mill. kr til frivillig sektor som kan ta seg av dette. Er det politiske, prinsipielle eller andre grunner til at Venstre ikke vil gå for denne ordninga?

Trine Skei Grande (V) [21:01:57]: Takk, dette gav meg en mulighet til å si at det faktisk er ganske prinsipielle holdninger som gjør at vi ønsker å bruke pengene på den måten. Vi vet at gamle er store forbrukere på mange områder, men noen har ikke tilgang på kultur. Spørsmålet er: Hvordan skal vi da hjelpe den gruppen? Den gruppen tror jeg ikke blir hjulpet med store organisatoriske søknader og stort byråkrati.

I dag ser vi at de aller fleste pengene, ifølge Pensjonistforbundets tall som ble lagt fram i vår høring, forsvinner bort i byråkratiet. Vi ønsker at de skal bli brukt på kultur, og derfor ønsker vi å fjerne det byråkratiske mellomleddet, kjøre pengene ut til organisasjonene, slik at de kan være med på å skape de kulturopplevelsene som eldre trenger. For vi er opptatt av opplevelsene, ikke av byråkratiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Trond Giske [21:03:14]: Den 1. april 2004 presenterte de rød-grønne partiene sitt forslag til kulturløft. I 15 punkter beskrev vi hvordan vi ville gi kulturpolitikken i Norge en helt annen posisjon, en helt annen konkret tilnærming, med løfter, strategier og mål, og en gjennomføringsevne som ville gi kulturen et stort løft. Den gangen ble vi møtt her i salen med ord som overbud, uansvarlig, lite seriøst, urealistisk. Dette var en ren opposisjonspolitikk som aldri ville bli satt ut i livet.

Nå, etter fire budsjetter med rød-grønn regjering, er det på tide å gjøre opp status. Den gangen i 2004 beregnet vi Kulturløftet til å være rundt 1,5 milliarder kr for å nå målet om 1 pst. av statsbudsjettet – det var dette som var overbudet. I dag har vi økt kulturbudsjettet med nær 2 milliarder kr på under halvparten av den tiden som var fram til 2014.

Det kan nesten ikke overvurderes hvor stor endring dette er i forhold til Bondevik-regjeringens politikk. Bare for å beskrive det: I 2009-budsjettet, hvor vi altså øker med 786 mill. kr, har vi en realvekst som er mer enn dobbelt så stor på ett år som det Bondevik-regjeringens fire budsjettforslag fra 2002 og fram til budsjettet for 2006 innebar – altså ett års vekst er mer enn dobbelt så stor som det som fire års samlet gul-blå politikk medførte for kulturen i Norge.

Det er riktig, som jeg tror representanten Woldseth beskrev, at alle får mer. Budsjettet på kultur innebærer at vi styrker alle sektorene. Vi styrker musikken, orkestrene, knutepunktfestivalene, kompetansesentrene for rytmisk musikk, vi styrker scenekunsten. Det er en økning på 140 mill. kr. Bare Operaen alene får en påplussing i 2009 på 40 mill. kr. Vi styrker de faste scenene. Vi styrker det frie feltet. Vi styrker den regionale opera- og teatersatsingen, og et stort løft får også nasjonale kulturbygg med 141 mill. kr i bevilgninger. Mangfoldsåret 2008 fikk mellom 30 og 40 mill. kr i økning i 2008. Alle pengene videreføres i 2009. Språkmeldingen følges opp med konkrete handlinger og innkjøpsordninger, de første skrittene for å få en nasjonal språkbase, og bibliotektjenestene styrkes. Museene oppfølges som aldri før, med en samlet økning på over 100 mill. kr, 39 mill. kr satt av til konsolideringsprosessene. Vi fortsetter satsingen på film. Jeg husker det første budsjettet vi la fram. Da var filmbransjen over seg over 15 mill. kr i økning. I 2009 øker vi filmbudsjettet med 50 mill. kr. Vi styrker NRK som vår viktigste allmennkringkaster. Vi sørger for at kringkastingslisensen kan gi oss en bred og god allmennkringkasting, noe som er mer nødvendig enn noensinne når den kommersielle konkurransen er større enn før. Og frivilligheten får sitt, med en økning på 55 mill. kr.

Mitt spørsmål er: Når opposisjonen – i hvert fall noen av dem – er til dels fornøyd, men også kanskje litt kritiske til at vi ikke gjør nok, hvorfor gjorde man ikke dette da man satt i regjering? Hvorfor økte man ikke filmbudsjettet med 150 mill. kr, men kuttet det med 17 mill. kr? Hvorfor laget man ikke en filmmelding og restrukturerte virkemidlene og sørget for en offensiv satsing? Hvorfor økte man ikke teaterbevilgningene med 100 mill. kr, men sørget enkelte år for realnedgang i rammebetingelsene for teater og orkestre? Hvorfor lå man flere år på etterskudd med pengene som var lovt til konsolideringen? Hvorfor styrket man ikke museene med flere hundre millioner kroner, som vi har gjort? Hvorfor innførte man ikke fra Venstres side et mangfoldsår og sørget for de 37 mill. kr til mangfold, men holdt den store verden, Cosmopolite og alle disse som man nå snakker så varmt for, med gode ord og ingen penger? Hvorfor kom man ikke med en scenekunstmelding? Hvorfor laget man ikke en språkmelding for å styrke det norske språket? Hvorfor laget man ikke en bibliotekmelding? Hvorfor gikk man ikke igjennom sektor etter sektor? Isteden laget man én kulturmelding, blottet for mål, blottet for konkrete løfter og blottet for konkrete strategier for å løfte kulturen.

Det er ofte vanskeligere å sitte i posisjon enn i opposisjon. Men med de borgerlige partiene er det altså motsatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [21:08:30]: I forrige periode hadde jeg gleden av å sitte sammen med statsråden i kulturkomiteen, og da kulturminister Svarstad Haugland økte sin disposisjonskonto fra 5 mill. kr til 10 mill. kr, og statsråden var i opposisjon, var han særdeles kritisk til denne økningen. Nå har statsråden økt sine disposisjonskonti til nesten 40 mill. kr. Hvorfor er det mer legitimt og mer nødvendig å ha store disposisjonskonti nå enn det var den gangen Svarstad Haugland var kulturminister?

Statsråd Trond Giske [21:09:12]: Det skyldes rett og slett at vi har satt i gang så mange forskjellige, store reformprosesser at vi trenger en større buffer for å ta de uforutsette kostnadene.

Når en har skrevet like mange stortingsmeldinger på ett år som den forrige regjeringen laget på fire, sier det seg selv at endringsprosesser, omstruktureringer, utredninger og evalueringer, slike ting som kommer på etter hvert i en reformprosess, blir mye større. Vi har også hatt et Løken-utvalg i arbeid, som har kommet med forslag til ganske store restruktureringer på kulturfeltet. Vi har prosesser med arbeidstidsavtalene i orkestrene hvor vi prøver å få mer ut av de ressursene vi legger inn osv.

La meg også bruke denne anledningen til å arrestere noe som ble sagt tidligere. Det ble sagt av Molvær Grimstad at kulturlivet var like glad for å få pengene på ymseposten som å få dem i Stortinget. Mitt argument var motsatt. Det er ikke for å gjøre kulturlivet glad at vi tar det på ymseposten. Da kunne vi like godt tatt det på fast post, for de hadde blitt like glad om vi hadde tatt det her i salen, men det er fordi vi trenger penger til uforutsette utgifter i løpet av året.

Olemic Thommessen (H) [21:10:20]: Jeg merket meg at statsråden ikke snakket så mye om mediepolitikk. Der er kanskje ikke rommet for de panegyriske vendingene like stort som det øvrige, men jeg prøver meg nå allikevel.

Vi har for ikke lenge siden hatt en diskusjon her i denne salen om nettilknytning, altså om åpne nett, prinsippet om åpenhet i det å formidle tv-bilder og annet materiale, fordi vi har sett en tendens til at enkelte av dem som jobber med kabler eller leverandørene, monopoliserer sine leveranser gjennom lukkede løsninger. I den debatten var det ganske stor forskjell på statsråd Navarsete og Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul. Jeg oppdaget at Gunn Karin Gjul på en helt annen måte egentlig hadde en ganske positiv tilnærming til det å gå litt inn i den problematikken, å legge opp til at man kunne tenke seg å gjøre en utredning av de konseptene som må til for å få til en bedre åpenhet. Vil statsråden ta tak i dette og jobbe etter de linjene?

Statsråd Trond Giske [21:11:34]: La meg først gi full tilslutning til representanten Thommessens oppfatning av representanten Gjul. Det er også mitt inntrykk at hun både er innsiktsfull og har en positiv innstilling.

Jeg deler mange av de målene som jeg vet representanten Thommessen har om dette med valgfrihet, at man som kunde skal kunne oppleve å ikke få ferdige pakker sydd sammen, men skal kunne ta individuelle valg. Men så vet vi også at vi dessverre ikke har kommet helt dit ennå på distribusjon at dette nødvendigvis gir det beste resultatet for kunden, fordi de som distribuerer, er avhengige av å ha en viss mengde kanaler å distribuere og en viss mengde kunder som tar større pakker.

Så jeg tror vi virkelig deler målet her, men at det er et praktisk spørsmål å få det til. Jeg tror også utviklingen av Riks TV, at man har fått tre distribusjonsplattformer i tillegg til satellitt og kabel, vil gjøre at konkurransen fører til at publikum og seerne får et enda bedre tilbud. Men dette følger vi med på, og vi legger så godt til rette for det som mulig.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [21:12:58]: Jeg har lyst til å stille et spørsmål som egentlig ikke handler om noe som jeg og statsråden deler oppfatning om i konklusjon, men der jeg tror vi er enige om at noe må gjøres, og det handler om åndsverkloven.

Jeg lurer litt på hvordan statsråden tenker. Han har nå har satt i gang et arbeid med åndsverkloven, men er veldig kritisk til at man skal ha en offentlig utredning. Det har skjedd enorme endringer siden åndsverkloven var oppe her. Det betyr at vi må ha en endring, og jeg mener det hadde styrket prosessen veldig om vi hadde hatt en offentlig utredning. Jeg skulle ønske at statsråden kunne ha sagt at han ville ha en bred utredning, så vi ikke hadde sørget for at det var det opplyste eneveldet som var den avgjørende metoden når det gjaldt en så viktig sak.

Statsråd Trond Giske [21:13:47]: Det er gode argumenter for en NOU om åndsverkloven, bl.a. dette at man får et bredt sammensatt utvalg. Man får en lang prosess, og man får mange involverte. Ulempen med den tilnærmingen er at den også er veldig tidkrevende. Vi mener nok at dette bør komme fram til Stortinget som en lovendring og en gjennomgang tidligere enn en NOU-prosess ville ha lagt til rette for. Vi skal likevel prøve å få så inkluderende prosess som mulig med muligheter for ulike parter som har viktige synspunkter, til å komme med sine innspill. Det er den arbeidsmåten vi har valgt i alle de andre sakene vi har lagt fram for Stortinget, om det har vært store og omfattende meldinger, eller om det har vært lovsaker. At vi trenger en reform, er helt klart. Det er enkelte kunstverk bl.a. som ikke er godt nok dekket i dagens åndsverklov. Ny teknolog gjør at vi må møte utfordringene på nye måter. Så dette skal vi jobbe med og komme tilbake til Stortinget med.

Karin S. Woldseth (FrP) [21:15:04]: Jeg har lyst til å ta opp et tema som det ligger en merknad om i budsjettinnstillingen, og som jeg for så vidt snakket om i mitt innlegg, og det gjelder brannsikring og for så vidt sikring og bevaring av museumssamlinger.

I Soria Moria-erklæringen står det også at man skal

«følge opp den vedtatte opptrappingsplanen for arkiv, bibliotek og museum og starte arbeidet med en plan for sikring og bevaring av museumssamlingene.»

Jeg må ta meg en liten tur hjem til min hjemby, Bergen, hvor Bryggen var utsatt for brann. Nå var det heldigvis ikke den delen av Bryggen hvor Hanseatisk museum ligger – denne gangen. Men vi vet at hele den historiske delen og del av verdensarven som Bryggen er, er veldig mangelfullt sikret. Jeg lurer på om statsråden har noen framdriftsplan både for opptrappingsplanen for arkiv, bibliotek og museum og en plan for sikring og bevaring av museumssamlingene.

Statsråd Trond Giske [21:16:09]: Nå er kulturminnevernet strengt tatt en annen statsråds ansvar, men jeg skal likevel svare så godt jeg kan på spørsmålet.

For det første vil jo alle de titalls og hundretalls millioner kroner som vi har lagt inn i museumssektoren, selvsagt være til hjelp for dem når de i sine driftsbudsjett må finne plass til brannsikringstiltak.

Da jeg var i Bergen like etter brannen, ble jeg konfrontert med at her måtte staten mer på banen. Det var byrådets svar – fra Fremskrittspartiet og Høyre – at her manglet det statlige midler. Så viste det seg at det fantes en statlig støtteordning. Jeg tror den er på rundt 30 mill. kr. Det var ikke nok, fikk vi beskjed om fra Bergen. Så viste det seg at når søknadsfristen går ut, har ikke Bergen søkt om midler! Det er ikke bare hele tiden å peke på staten, man må også gjøre jobben selv. Den ordningen som vi har lagt inn – den ligger da under Miljøverndepartementet – for at man kan gå inn med enkelttiltak på brannvern, er en viktig ordning, men da må også de lokale eierne ta et ansvar.

Vi har sett de siste dagene noen forferdelige branner. Vi vet vi kan gjøre mer på brannvern, også når det gjelder de kulturhistoriske minnene, så der må vi jobbe sammen. Men det er et lokalt ansvar for eierne å ta disse grepene lokalt, så skal vi stille opp med statlige penger der det trengs.

Presidenten: Da er siste replikant May-Helen Molvær Grimstad.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [21:17:30]: No var eg spent på om eg skulle få replikk, president!

Presidenten: Det er jul!

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [21:17:33]: Det høyrest ut som om det einaste statsråden manglar no til jul, er eit englekor! Det er mange korentusiastar som drøymer om eit profesjonelt kor. Om statsråden ønskjer å ta tak i utfordringane, så har Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre fremma eit forslag der vi ønskjer å

«utrede modeller for etablering og drift av et profesjonelt kor. Det legges til grunn at et slikt kor skal ha institusjonelle forutsetninger til å drive stabil kunstnerisk virksomhet på linje med de profesjonelle orkestrene».

Det er veldig mange land som har eit profesjonelt kor, men det har ikkje Noreg. Mange korentusiastar håpar at vi skal få til det også her til lands. Eg håpar at statsråden om han ikkje får sitt eige englekor, i alle fall vil bidra til eit arbeid som kan sørgje for at vi får eit profesjonelt kor.

Statsråd Trond Giske [21:18:34]: Jeg håper i hvert fall at komitélederen synes det er litt for tidlig at jeg skal havne i den situasjonen at jeg skal lytte til englekor!

Jeg har også lyst til å si, for dette er vel antakelig siste gangen vi møtes i en slik budsjettdebatt, at jeg har satt pris på det samarbeidet vi har hatt.

Nå trengs det ikke nye utredninger. Det har vært en utredning om profesjonelt kor. Det vet jeg veldig godt, for min mor satt i utvalget for noen år siden. Problemet er at det er brann i korenes leir, skulle jeg til å si. Det er mange ulike oppfatninger av hvordan en slik profesjonaliseringssatsing skal gjennomføres.

Vi har for det første et profesjonelt kor i Norge. Det er Operakoret, knyttet til Den Norske Opera, men målet er å få ett til. Skal man da satse på et allerede etablert kor, som får midler til å utvikle seg i profesjonell retning? Skal man etablere et helt nytt kor, som samler folk fra ulike miljøer, eller skal man gradvis profesjonalisere flere av de korene som eksisterer? Dette er det i korverdenen diskusjon om. Og inntil vi får noen konklusjoner der, er det litt vanskelig å vite hvilken strategi man skal legge seg på.

Men mål om økt profesjonelt kormiljø i Norge deler jeg absolutt med komitélederen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Synnøve Brenden Klemetrud (A) [21:20:10]: Selv om dette budsjettområdet ikke er det mest omfangsrike i tall av de områder som blir debattert i Stortinget disse ukene før jul, så er det absolutt rikt på godt innhold. Kultur i seg selv har en egenverdi, men samtidig har kulturen betydning for alle andre politikkområder, slik som næringsutvikling, integrering og inkludering, helse og læring.

Kultur er inntrykk, opplevelser og velvære som bidrar til livskvalitet. Når kulturbasert næringsutvikling blir satsingsområder for kommuner og fylker, betyr det ikke at det er et ønske om å kommersialisere all kulturvirksomhet. Det er behov for ny næringsutvikling, og kulturbasert næringsvirksomhet har et stort vekstpotensial, som vi også i Norge har gode forutsetninger for å hente ut.

Nå når det forberedes en krisepakke på nyåret der Kommune-Norge er invitert til å foreslå prosjekter som gir sysselsettingseffekt og varige verdier over det ganske land, er det vel verdt å minne oss alle om hvilke verdier kulturområdet står for.

Noen av krisepakkeeffektene bør så absolutt komme fra kulturprosjekter som gir gode synergier i utvikling av lokalsamfunn så vel som storsamfunnet. Det er ingen selvfølge at prioriteringer kommer på områder som bidrar til samfunnsutviklingen bredt, slik som kultursatsing bidrar til, framfor å gi f.eks. skattelette. Kulturløftet er resultatet av en politisk langsiktig satsing på kultur som ble lansert av de rød-grønne partiene allerede ved behandlingen av kulturmeldingen i 2004. De rød-grønne prioriterer kultur fordi det i neste omgang gir både verdiskaping og livskvalitet. Gjennom en bevisst satsing og politikk har de rød-grønne i denne stortingsperioden iverksatt et historisk taktskifte i satsingen på kunst, kultur og frivillighet, satsinger som konkret har satt spor bl.a. gjennom Mangfoldsåret 2008, kultur for alle og frivillighet. Det viser den samlede økningen i den sentrale kulturinnsatsen siden regjeringen Stoltenberg tiltrådte, som er på nær 2 milliarder kr, samt et historisk budsjettforslag for 2009. Kultur- og kirkedepartementets totale budsjett økes med godt over 700 mill. kr, som går til oppfølging av Kulturløftet.

Satsingen favner bredt, og lokalsamfunn og regioner får gode ringvirkninger av bevilgninger. Som eksempel skal jeg nevne at Norges nasjonaldikter og første nobelprisvinner Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, Aulestad i Gausdal, skal stå sentralt i forbindelse med markeringen i 2010 av 100-årsminnet for dikterens død. Å markere Bjørnson-året vil være en viktig nasjonal begivenhet. Det er også en unik mulighet til å ruste opp dikterhjemmet for videre allmenn utnyttelse og tilgang. Igangsetting og restaureringen av Aulestad-anlegget gjennom Regjeringens forslag til bevilgning på 17,5 mill. kr vil sørge for istandsetting av hovedhuset. I tillegg er 3,5 mill kr bevilget i 2008 for å fullføre arbeidet med drengestua. En formidlingsarena og en kulturarv blir ivaretatt for framtiden. Samtidig holdes prosjekter med restaurering og sysselsetting i gang.

Viktige arbeidsplasser og kompetanse på kulturområdet i innlandet tas vare på gjennom denne satsingen. Og kulturens egenverdi blir en ressurs for samfunnet, slik de rød-grønne legger til grunn for sin politikk. Visjonen bak Kulturløftet er nettopp å heve kulturens status som samfunns- og politikkområde, og med det utvikle Norge til en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet. Satsingen på kultur gjennom Mangfoldsåret har også gitt mer status, men mest av alt tydeliggjort mer innhold, muligheter og verdier. Det samme gjelder satsingen på frivillighet. Frivilligheten er en grunnpilar for gode sosiale og aktive lokalsamfunn.

Det har vært julelunsj i foajeen her i dag, og frivillighetsarbeidet er på mange måter som et godt måltid: Alle ingrediensene har sin funksjon for at det hele skal bli bra for den enkelte av oss. Hver for seg er ingrediensene gode og betydningsfulle – men det er sammensetningen og fellesskapet det fører med seg, som gir oss det gode og utsøkte resultatet. Resultatet av frivillighet i Norge er verdt titalls milliarder kroner, men frivilligheten kan ikke erstattes med kroner, fordi vi da vil miste betydningsfulle deler det fører med seg, slik som engasjementet og det sosiale liv i alle våre lokalsamfunn. En viktig rolle myndighetene har i politikken for frivillighet, er å sørge for forutsigbare rammevilkår gjennom bevilgninger, tilrettelegging for kapitaltilførsel og kulturanlegg og -arenaer som grunnlag for å ta vare på den framtidige frivilligheten. Den rød-grønne regjeringen har tatt dette på alvor og sørget for en historisk økning i bevilgninger, samtidig som frivillighetsmeldingen fra 2007 er den mest omfattende noen gang. Jeg vil til slutt framheve at frivilligheten må bli satset på også i budsjetter etter 2009.

Britt Hildeng (A) [21:25:45]: Mer enn 780 mill. kr er økningen av kulturbudsjettet fra i fjor. Mer enn 8 milliarder kr går i år til kulturformål – en formidabel økning og en formidabel sum. At økningen er så stor, henger også sammen med at det totale statsbudsjett har økt betraktelig. I den sammenheng kunne en godt ha tenkt at det ville være enkelt å ta noen økonomiske hvileskjær i forhold til Kulturløftets opptrappingsplan. Men det gjøres ikke, og det forteller noe om kraften i Kulturløftet og den politiske viljen som finnes for å gjennomføre det.

Vi er i rute i forhold til å realisere at 1 pst. av kulturbudsjettet skal gå til kultur innen 2014. Og vi har store forhåpninger til at vi til neste år vil få et fornyet stortingsmandat for å kunne fullføre løftet fra 2005.

Det er godt å vite at vi skal kunne møte våre velgere og se dem i øynene og kunne dokumentere at vi leverer.

For vi leverer på alle områder, hva gjelder ikke bare økonomi, men også strukturelle endringer som skal bidra til å sikre kulturlivet stabile rammevilkår, strukturer som skal sikre kulturlivets uavhengighet, som skal sikre tilbud for både det smale og det brede publikum.

Gjennom egen kulturlov er kulturområdet løftet opp og fram som et politikkområde som det offentlige har et ansvar for:

• at rammebetingelsene er slik at ulike kulturuttrykk får utvikle seg

• at kulturtilbud er tilgjengelig for alle

• at kulturarbeidere gis muligheter for å utvikle og framføre sin kunst

• at Norges kulturelle mangfold speiles i ulike kulturaktiviteter

Gjennom organisasjonsendringer og økte bevilgninger til norsk film er antall filmproduksjoner og publikummere økt. Gjennom innkjøpsordningene, støtte til spillesteder og lokale arrangører, festivaler, transport og programutvikling har en bedret publikums tilgjengelighet og musikernes arbeidsvilkår. Det samme gjelder for danserne. Også for andre frie sceniske grupper har en fått ordninger som sikrer mer forutsigbarhet.

Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken er virkemidler som bidrar til at mange får oppleve profesjonell kunst og skape arbeidsplasser for kunstnere. Den kulturelle skolesekken er omfattende, og mange gleder seg over de opplevelsene den gir. Jeg håper også at Den kulturelle spaserstokken skal kunne få stor betydning og glede mange eldre.

Skal målet om å gjøre kunsten og kulturen tilgjengelig for folk flest, forutsettes det kulturarbeidere og kunstnere som formidler det til oss. Dersom vi mener at kultur- og kunstopplevelser beriker vår hverdag, og at slike opplevelser skal gjøres tilgjengelig, må vi ta konsekvensene av det. Den tid er forbi da en kan forvente at kunstnerne skal sulte seg gjennom et liv dedikert til kunsten. Skal kulturen få den plass vi ønsker i vårt samfunn, fordrer det også at kulturarbeiderne sikres forutsigbarhet og et arbeid det går an å leve av.

En rekke av de reformene og tiltakene som er satt i verk, er viktige skritt i denne retningen, men fortsatt har vi en jobb å gjøre når det gjelder kunstnernes arbeidsvilkår og forutsigbarhet.

Kulturløftet er ikke ferdig med dette budsjettet. Vi ønsker å gå videre, og vi har stor tro på at vi gjennom fornyet tillit fra velgerne vil få anledning til å videreføre visjonen og gjennomføre Kulturløftet fram mot 2014.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ågot Valle (SV) [21:31:28]: Jeg kunne ikke dy meg! Jeg måtte delta i denne debatten.

Den gang jeg som SVs medlem i familie- og kulturkomiteen foreslo 1 pst. av statsbudsjettet til kulturtiltak under departementet, ble jeg møtt med at dette var totalt urealistisk og uansvarlig. Det var også tonen da de rød-grønne partiene kom med de samme forslagene i innstillinga til kulturmeldinga, som statsråden var inne på. En offensiv regjering og en offensiv statsråd gjennomfører nå Kulturløftet. Det fører til – og har ført til – et rikere kunst- og kulturliv, og sjølsagt setter det sine gode spor.

Den internasjonale satsinga er en del av Kulturløftet. Når norske kunstnere får dra ut, profilerer de ikke bare Norge på en god måte, men nye impulser utvikler kulturlivet her heime. Det gjelder ikke minst samarbeidet med kunstnere i utviklingsland. Se på samarbeidet Mela! Se på Kunstakademiet i Ramallah og teater og forfattersenteret i Kabul! Jeg opplevde Ramzi på Ultima-konsert i høst, gutten som kastet steinen som utløste den første intifadaen i Palestina. I dag er Ramzi en berømt fiolinist og driver musikkskolen Al Kamandjati i flyktningleirer. Musikk for alle, sier han, vil forandre framtida, vil gi ungene muligheter til å uttrykke drømmer og følelser på andre måter enn å kaste stein. Kultursamarbeid med utviklingsland basert på likeverdige møter og gjensidig respekt er en berikelse for begge parter. Jeg er ganske viss på at kulturministeren, utenriksministeren og utviklingsministeren samarbeider om dette.

Kulturløftet skal fortsette å videreutvikles i neste periode. Det skal de rød-grønne partia sørge for. La meg peke på et par områder. For det første må vi få til et kulturskoleløft. Etter at den forrige regjeringa opphevde makspristaket og la inn de statlige bidragene i rammetilskuddet, har flere kommuner lagt ned tilbud og/eller lagt på prisen. Det rammer de ungene som ikke har foreldre med velholden lommebok eller bøker i stua. Og det rammer unger med etnisk minoritetsbakgrunn.

SV foreslår ny makspris i arbeidsprogrammet, men det må mer til. Kulturskolene må få større muligheter til å utvikle seg som kompetansesentre i kommunene.

Det andre er bibliotektilbudet. I likhet med May Hansen ser jeg fram til en melding som løfter folkebibliotekene. Jeg vil minne om mobile bibliotektjenester som et verdifullt tilbud som øker mangfoldet og leselysten. Jeg besøkte bokbussen Soria Moria i Nordhordland for en stund siden. Den representerer virkelig et eventyr. Men for at eventyret skal vare, kreves noen nye grep.

Det tredje er museumsfeltet. Som juryleder for Årets museum gjennom flere år er jeg imponert over jobben som gjøres ute på museene. Det vi nå må ta fatt på, er en planmessig sikring av samlingene.

Jeg er stolt over Kulturløftet. Det forplikter og inspirerer til videre satsing.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [21:34:57]: Eg fekk lyst til å ta eit treminuttsinnlegg på dette med kor. Vi nærmar oss jul, og det er høgsesong for julekonsertar.

Vi har mange dyktige kor i Noreg som driv på eit høgt nivå, og som reiser både i inn- og utland. Ved å auke statsstøtta til desse, gi meir tilskot, vil ein kunne drive meir profesjonalisering av kor, også av dei eksisterande kora som vi har i dag. Vi kan ikkje la ei utgreiing på 1980-talet – som enda opp med ein lokaliseringsdebatt som gjorde at ein ikkje kom seg vidare – stoppe opp nye utgreiingar.

Operakoret er bunde opp til Operaen og aktivitetane som er der. Når statsråden seier at det er «brann i korenes leir», synest eg det blir eit lite sidespor, for eg trur det er viktig å gå vidare med desse utfordringane. Vi treng ein ny spydspiss som kan vere til inspirasjon for mange som driv innanfor korfeltet, og ein ny kulturpolitisk institusjon. Vi manglar toppen på pyramiden når vi ikkje har eit profesjonelt kor i Noreg i dag, utanom det som vi har i Operaen. Derfor håper eg at statsråden vil gripe moglegheita og setje i gang å utgreie modellar for etablering og drift av eit profesjonelt kor.

Elles, sidan dette er den siste budsjettdebatten, vil eg nytte høvet til å takke for det samarbeidet som har vore, og håper alle saman får ei trivleg jul.

Presidenten: Ja, takk!

Tove Karoline Knutsen (A) [21:36:56]: Jeg tror jeg må ta på meg å oppklare noen misforståelser – eller muligens tiltak som ikke er kjent. Det er relevant i forhold til det representanten Molvær Grimstad sa nå.

Det er faktisk slik at denne regjeringa har løftet korfeltet, både gjennom ensemblestøtten og gjennom å legge inn 4 mill. kr til Norsk kulturråd for utprøving av modeller til profesjonalisering av kor. Da har vi ikke på forhånd sagt profesjonalisering av ett kor, men profesjonalisering av kor. Konklusjonen når man har gjort denne utredninga, kan bli både ett og flere kor, og det kan være mange forskjellige måter å profesjonalisere kor på.

Det som er helt sikkert, og som også statsråden var inne på, er at det er veldig få kor som ønsker den typen modeller som orkester har, å ha fulltidsansatte sangere. Et kor som Det Norske Solistkor, f.eks., – et meget godt kor, kanskje et av de beste i landet – har sangere som har mange ulike oppdrag, også solistiske oppdrag. De trenger og ønsker en annen type modell for å bli profesjonelle i enda større grad enn de er i dag, men dette skal altså Norsk kulturråd utrede og konkludere på.

Så regner jeg med at vi får anledning til å si noe om det også her i Stortinget når de har gjort sitt arbeid.

Statsråd Trond Giske [21:38:46]: Bare et par ord til om frivillighetspolitikken, siden mange av opposisjonspartiene var inne på det.

For det første har vi siden regjeringsskiftet gjennomført et virkelig taktskifte i frivillighetspolitikken, og opposisjonen har vært imot nesten alt vi har gjort på det området. Kulturløftet er i seg selv et stort frivillighetsløft – frivilligheten er et eget punkt i Kulturløftet. Alle de fire opposisjonspartiene stemte i sin tid imot Kulturløftet.

Tippenøkkelen, som ble endret i forrige periode, og som de tre Bondevik-regjeringspartiene var imot, har ført til et enormt løft for frivilligheten, bl.a. gjennom Frifond, Kulturbygg og ikke minst Den kulturelle skolesekken.

Kompensasjon for bortfall av automatinntekter, som noen fra opposisjonen klager over i dag, sa Bondevik-regjeringen i sitt budsjett høsten 2005 kunne utgå fordi man hadde tjent så godt med penger de siste årene med automater etter at forbudet egentlig skulle vært innført. Spillterminalene, som nå sørger for at det blir kompensasjon, har alle opposisjonspartiene i ulike varianter vært kritiske til eller imot.

Vi har sørget for moms- og skattelette for frivilligheten. Innenfor Bondevik-regjeringen og Fremskrittspartiets 30 milliarder i skattelette var det aldri tid til eller plass til den type lettelser.

Frivillighetsregisteret er på plass etter ønske fra frivilligheten selv. En samlet opposisjon gikk imot. Innsamlingskontroll er underveis – også et ønske fra frivilligheten. Opposisjonen var imot.

Nå kommer altså også grasrotandelen: Et så å si samlet Frivillighets-Norge gleder seg til å kanalisere i hvert fall opp mot flere hundre millioner kr, potensielt opp mot en halv milliard, til grasrotnivået i frivilligheten. Igjen er en samlet opposisjon imot.

Det må jo være nærmest et skrekkscenario for frivilligheten å få de borgerlige partiene i regjeringsposisjon igjen.

Men så har man funnet seg én sak, og det er momsen. Vel, for det første kunne man selvsagt ha gjort noe også med dette, hvis man var så ivrig på det, mens man satt i regjering, men her er det igjen regjeringspartiene som i statsbudsjettet for 2009 i Finansdepartementets proposisjon varsler at Regjeringen ønsker å bruke 1 milliard kr til å løse denne utfordringen. Vi skal jobbe videre med hvordan dette skal gjøres. Vi har varslet at vi senest kommer tilbake med det i budsjettet for 2010, men vi jobber også med å se på muligheter for å kunne komme med den saken enda tidligere. Så dette er noe vi er opptatt av.

Igjen kommer det til å være de rød-grønne partiene som leverer en god frivillighetspolitikk, som er konkret, og hvor en bruker penger: 1 milliard kr i kompensasjon i 2009 – halvparten i år – for automatinntektene, og altså en ny frivillighetsmilliard i tilknytning til momsspørsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2, 3 og 4.

(Votering, se side 1530, 1559, 1560 og1561)