Ivar Kristiansen (H) [12:01:28]: Etter nesten 40 år med så å si uavbrutt vekst i produksjon og investeringer, og samtidig en bemerkelsesverdig historie innenfor teknologiutvikling og innovasjon, har den samlede petroleumsproduksjonen på norsk sokkel nådd sitt høyeste nivå, med en daglig produksjon på mellom 4 og 4,5 millioner fat oljeekvivalenter pr. dag. Over neste syvårsperiode forventes produksjonen å forbli på dette nivået, under forutsetning av en relativt sett normal oljepris. Men etter år 2015 forventes det at den samlede olje- og gassproduksjonen vil begynne å avta. Oljeproduksjonen har allerede begynt å avta, mens gassproduksjonen øker, som kjent. Den økte gassproduksjonen forventes imidlertid ikke å ville motvirke det forventede fall i oljeproduksjonen i årene etter år 2015. Som vi vet, og det illustrerer alvoret i situasjonen, er altså norsk oljeproduksjon redusert med en tredjedel allerede fra årtusenskiftet, og norsk oljeproduksjon vil innen år 2014–2015 være halvert, med de konsekvenser dette får for næringen, for teknologiutvikling og for norsk økonomi som sådan.
Hva kan myndigheter og industri gjøre for å maksimere olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel, og hva kan ansvarspartene gjøre for å forhindre et betydelig aktivitetsfall etter år 2015? Vi kjenner alle utviklingen med en annen type funnrate – flere, men langt mindre funn – og det er langt fra nok påfyll i bunnen i forhold til den produksjonen som foretas nå, bl.a. siste år. Dette er en situasjon som krever stor oppmerksomhet, og det haster med å gjennomføre tiltak. Dagens beslutninger, eller hvis man velger ikke å foreta beslutninger, vil ha avgjørende betydning for aktiviteter og inntekter etter år 2020. Flere av de største feltene har allerede produsert mer enn 60 pst. av sine reserver. Gigantene, eller elefantene, eksempelvis Gullfaks og Statfjord, har produsert rundt 90 pst. av sine ressurser, og Oseberg ligger på rundt 80 pst. Det nærmer seg faktisk nå en avslutningsfase.
Det har selvfølgelig vært og er fortsatt svært mye å glede seg over når vi oppsummerer 40 år med petroleumsindustri i Norge. 6 000 milliarder kr er kommet inn i statskassen målt i dagens kroneverdi. Næringen står direkte og indirekte for mer enn 150 000 arbeidsplasser, og en tredjedel av statens inntekter kommer fra petroleumsnæringen. Vi ser at det er petroleumsindustrien som er lokomotivet på Oslo Børs, og 45–50 pst. av eksportinntektene kommer fra norsk sokkel. Som kjent tar også staten hånd om bortimot 90 pst. av næringens inntekter. I tillegg til å ha bidratt med sterk økonomisk vekst kan vi også glede oss over å være verdens mest miljøvennlige produsent av olje og gass, og behovet for ny teknologi og innovasjon har også beriket oss med teknologi og forskningsmiljøer i verdensklassen.
Norge er verdens femte største eksportør av olje og står på en tredjeplass når det gjelder gasseksport. Det anslås at Norge innen neste år, 2010, vil dekke rundt 40 pst. av Europas behov for gass. Dette vil indirekte være blant de største miljøbidragene Norge kan gi, nemlig å holde dette tallet oppe, og aller helst være i stand til å øke gasseksporten til Europa. Øker vi eksporten med 50 pst., vil det tilsvare rundt 40 milliarder m3 pr. år, og det vil kunne erstatte store deler av bruken av kullkraft på kontinentet.
Norge er verdensledende når det gjelder utvikling av ny petroleumsteknologi, og operatørene på norsk sokkel har gått i spissen for innovasjon og anvendelse av ny teknologi. Norge har eksempelvis en utvinningsgrad på norsk sokkel som er i tet i hele verden både når det gjelder oljeproduksjon og gassproduksjon.
Men hva så med morgendagen? Myndighetene har sin del av ansvaret for å se lenger frem enn til behandlingen av forvaltningsplanen neste år. Man må eksempelvis etablere et rammeverk for en støtteordning med tanke på økt utvinning fra de modne felt som er i produksjon i dag. Vi må få på plass en ordning som fokuserer mot prosjekter som har et betydelig potensial for økt utvinning, men som ikke ville ha blitt gjennomført med dagens rammebetingelser, eller prosjekter som har en betydelig risiko. Vi må åpne for å gi støtte til sentrale teknologiske demonstrasjonsprosjekter for å øke utvinningsgraden i felt fremfor å støtte flere mindre prosjekter. Vi må foreta en hyppigere konsesjonsrundetildeling og tildele større areal for raskere å få testet ut nye letemodeller. Disse letemodellene har høy risiko, men gir mulighet for også å gjøre store, betydelige funn. Basert på de vellykkede resultatene fra tildelingsrundene, altså de såkalte TFO-rundene, i nærheten av eksisterende infrastruktur anbefales også å utvide TFO-modellen til alle områder som er åpne for petroleumsvirksomhet. Vi må også lage en beredskapsplan som kan brukes dersom leting etter små funn i modne områder ikke går fort nok i forhold til restlevetiden på eksisterende plattformer. Planen må omfatte tilpassede rammevilkår. Og vi må vedta å åpne nye områder for petroleumsaktivitet så raskt som overhodet mulig. For å opprettholde produksjon og investeringsnivå på litt lengre sikt er det nødvendig at det gjøres store funn. Fra Høyres side peker vi naturlig nok på områdene Nordland VI og VII, Troms II og Barentshavet nord, og også det omstridte området mot Russland, som regnes for å være lovende med tanke på store forekomster av olje og gass.
Norsk sokkel har aldri før sett en så rask vekst i aktivitetsnivå som de siste to–tre år, men samtidig ser vi nå at det fremover tegnes et helt annet bilde av situasjonen, om ikke dystert, så vil det preges av at utfordringen for næringen blir en helt annen enn den vekstfasen vi har vært inne i. Med lavere produksjon og reduserte funn blir det rett og slett meget utfordrende å utvikle det norske olje- og gassteknologimiljøet på et høyt nivå. Dette er vårt fremste kunnskapssenter. Dette er nasjonens største inntektskilde og står for en betydelig grad av sysselsettingen i nasjonen Norge. Derfor er det nødvendig at man presenterer ambisjoner på sikt som kan gi svar på hva slags rolle denne viktige næringen skal ha for nasjonen Norge.
Norsk olje- og gasspolitikk har hittil vært preget av relativt sett betydelig konsensus. Jeg kan ikke unnlate å si at det også har bidratt til at vi opp gjennom årene har hatt nødvendige debatter i Stortinget om disse spørsmålene, og det er en linje som jeg tror enhver regjering vil stå seg på, å ha disse debattene om fremtid også i Stortinget.
Sett fra Høyres side må vi få økt satsing på petroleumsforskning. Vi må stimulere videre til investeringer i modne felt. Vi må få en mer aktiv tildelingspolitikk, og vi må også nå legge vekt på å få større mangfold på sokkelen. I tillegg må vi ta en beslutning om å åpne nye felt.
Det er ingen som er uenig i – i Norge og i resten av verden – at vi må satse på utvikling av alternative energiformer. Og det langsiktige målet må selvfølgelig være å gjøre energiproduksjonen karbonnøytral. Men som vi vet: Dette vil ta lang, lang tid, og norsk delaktighet i denne utviklingen ved å være en solid, trygg leverandør av olje og gass er faktisk positivt i energi- og klimasammenheng. Men Norge har et ansvar for leveranser av energi til Europa. Vi må ta stilling til nye utfordringer. Jeg nevnte utfordringen og problematikken rundt Barentshavet nord i forhold til Russland. Jeg skulle også gjerne sett at Regjeringen tar et standpunkt og har en dialog når det gjelder utviklingen av Jan Mayen-ryggen, og også bidrar til en langsiktighet i utvikling og investeringer på sokkelen, som vi har hatt de siste årene. Hvis dette glipper, betyr det at vi går mot en stagnerende periode. Dette ville være fatalt for den kunnskapsclusteren som vi har, og særlig i en situasjon hvor vi vet at beslutninger som skal tas allerede neste år, vil ha virkninger i mange, mange tiår fremover. Derfor håper jeg statsråden kan bidra til å gi noen klare svar på de utfordringene som denne viktige næringen står foran i de kommende tiår.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Terje Riis-Johansen [12:11:43]: Aktivitetsnivået på norsk sokkel målt i investeringer er på et historisk høyt nivå. Selv om den siste investeringstellinga til Statistisk sentralbyrå innebærer en nedjustering av investeringsanslaget for 2009, har nivået aldri vært høyere enn hva det er akkurat nå. Og vi ser jo effekten av det for norske regioner, norske byer og norske tettsteder. Jeg synes Snøhvit og Melkøya er et godt eksempel i så måte, hvor man konstaterte at utbygginga hadde ringvirkninger for alle kommuner i Norge, bortsett fra én. Og det sier litt om hvilken utvikling vi har hatt innenfor olje- og gassvirksomheten i Norge de siste tiåra, og hva vi har bygd ut av tilhørende industri i forhold til den næringa.
Så har vi en situasjon nå hvor oljeproduksjonen faller. Det skyldes først og fremst at utvinninga av olje fra norsk sokkel er inne i en mer moden fase. I Norge har vi fulgt en skrittvis utvikling av norsk sokkel der prospektive oljeressurser var blant de første ressursene som ble utviklet. De største oljeressursene på norsk sokkel er derfor allerede påvist, utbygd og delvis produsert. Vi kommer derfor ikke bort fra nettopp det faktum at norsk oljeproduksjon faller.
Det er også et faktum at produksjonen faller raskere enn forventet. Den utviklinga vi nå ser, har i retning vært forventet, men vært mer enn forventet når det gjelder redusert produksjon. Samtidig ser vi en økning i gassproduksjonen, og det er også grunn til å minne om at vi totalt sett til nå trolig har produsert – jeg får vel nesten si bare – en tredjepart av det forventede totale ressursgrunnlaget. Det betyr at vi fortsatt kan forvente at mesteparten gjenstår når vi ser petroleumsressursene under ett. Det betyr at oljeproduksjon også vil skape betydelige verdier de neste tiårene. Selv om 20 år, når oljeproduksjonen er ventet å ligge på rundt halvparten av dagens nivå, vil salgsvolumene av disse oljeproduktene være over 100 milliarder kr, hvis vi legger dagens oljepris til grunn. Så vi snakker fortsatt om betydelige verdier for det norske samfunnet.
Så har vi en situasjon i dag med finanskrise. Vi har en situasjon med stor usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklinga framover. Vi har en situasjon med en relativt lav oljepris i forhold til hva vi har sett de siste par åra. Og i sum bidrar det til en styrket bekymring for aktivitetsnivået på norsk sokkel. På kort sikt vil jeg nok mene at aktivitetsnivået i stor grad styres av beslutninger som er tatt, med noen nyanser rundt det. Det er derfor rimelig grunn til å anta at det kortsiktige investeringsnivået på sokkelen vil ligge noenlunde fast for pågående prosjekter og de prosjektene for øvrig hvor kontrakter er inngått. På litt lengre sikt øker absolutt usikkerheten.
Petroleumsaktiviteten på norsk sokkel er karakterisert ved store, komplekse prosjekter, prosjekter med lang levetid og betydelige investeringer. En sentral oppgave for Regjeringa er derfor å sikre det langsiktige og forutsigbare rundt rammebetingelsene for næringa. Jeg mener at det i høyeste grad er tilfellet på norsk sokkel. Jeg har selv opplevd i møter jeg har hatt med ledelsen i store internasjonale oljeselskaper, at nettopp den delen av norsk oljeforvaltning blir framhevet som det store fortrinnet, at vi har et forutsigbart regime innenfor oljepolitikken i Norge, at myndighetene er tilsnakkende og tilgjengelige – de opplever altså ikke at norske myndigheter lever i en boble uavhengig av det som skjer rundt – og at vi sånn sett selv har en tiltro til at investeringer som blir foretatt, også kan ha en forventet avskrivningstid, fordi en ikke forventer at ting snus på hodet i løpet av kort tid.
Det er for meg viktig at vi framstår på den måten, ikke minst i ei internasjonal næring, og jeg er relativt trygg på at det er situasjonen rundt oljepolitikken i Norge nå.
Når det gjelder ferden videre, planlegger Regjeringa å legge fram for Stortinget en forvaltningsplan for Norskehavet i løpet av våren. Det handler om noe av det som representanten Kristiansen tar opp i sin interpellasjon: rammene for verdiskaping for denne viktige delen av norsk kontinentalsokkel. Forvaltningsplanen skal legge til rette for verdiskaping, en verdiskaping som skal være basert på bærekraftig bruk av ressurser og goder i Norskehavet, og hvor vi skal videreføre arbeidet med å finne balanse mellom det å utvinne olje- og gassressursene og interessene knyttet særlig til fiskeri og miljø. Så i spørsmålet om det langsiktige rundt oljepolitikken mener jeg at det arbeidet som er gjort med hensyn til forvaltningsplanen for Barentshavet tidligere i denne perioden, og det arbeidet vi nå er midt oppe i knyttet til forvaltningsplanen for Norskehavet, er viktige elementer i det.
I tillegg til å vektlegge leting som grunnlag for framtidig sokkelaktivitet er jeg opptatt av at vi skal klare å få til nye feltutbygginger og aktivitet på felt som allerede er i produksjon. I så måte har jeg, som vi også har vært litt inne på i stortingssalen før i dag, nylig mottatt en plan for utbygging og drift av bl.a. Goliat. Goliat er det første oljefeltet i Barentshavet som kan bli bygd ut, og vil føre til ringvirkninger i nord i form av økt aktivitet og flere arbeidsplasser. Jeg er nå i ferd med å ta denne saken inn i sin innspurt. Saken er nå på mitt bord, og Regjeringa skal sørge for en rask og effektiv myndighetsbehandling av disse utbyggingsplanene.
Hvis vi går litt lenger fram, mener jeg det er grunn til å legge som ramme at vi vil se en oljepris som er høyere enn det vi ser i dag. Det er også rimelig grunn til å tro at kostnadsnivået, som har økt kraftig de siste åra, vil reverseres noe. Det betyr at prosjekter som det blir skjøvet på i dag, vil det være god grunn til å tro kan tas fram igjen senere under et investeringsregime, eller iallfall under forhold hvor kostnader og inntekter er annerledes enn i dag. Det vil legge grunnlag for at vi også kan gjøre funn og bygge ut i framtida.
Når det gjelder de utfordringene som næringa nå opplever, mener jeg at noe av det aller viktigste som Regjeringa har gjort, er å bidra til at den økonomiske situasjonen er stabil, at vi har orden i forhold til finansmarkedene, og at de fungerer selv om den økonomiske situasjonen rundt oss er så krevende som den er. Det har vi fått mange tilbakemeldinger på, ikke minst fra leverandørindustrien, som er en viktig del av den totale oljeindustrien i Norge. Dette betyr altså at det er et spekter av områder som virker inn på hvordan oljepolitikken framover kommer til å fungere.
Så vil jeg legge til at jeg oppfatter det slik at det viktigste kriteriet for å lykkes innenfor olje- og gassvirksomheten framover er kompetanse og dyktighet innenfor næringa. De framskrittene vi har gjort innenfor teknologi, innenfor det å kunne gå nye skritt framover, har vært helt avgjørende for også å kunne ha aktivitet innenfor olje- og gassektoren. Vi tar vel Ormen Lange og det som skjedde der, som en selvfølge, fordi det er på plass. Hvis en begynner å gå inn i detaljene på hva det prosjektet innebar da det ble utbygd, tror jeg vi kan la oss rive med noen hver med hensyn til hvilke teknologiske barrierer som der ble brutt. Da er jeg igjen litt tilbake til Mexicogolfen og mitt besøk der i forrige uke, hvor jeg ser hvor viktig det er å bringe norsk oljeindustri ut til nye områder, med nettopp de kodene vi har knekt hjemme i Norge, som igjen, mener jeg, bidrar til at vi får kompetanse tilbake til Norge som gjør at vi er i stand til bevege oss inn i nye teknologiske vanskeligheter og løse de utfordringene som der ligger. Så det som går på teknologi og kompetanse, mener jeg er ett av svarene i forhold til det å utvikle næringa videre.
Så mener jeg samtidig at vi ved å stille strenge miljøkrav gjør næringa en tjeneste med hensyn til å skulle være i bransjen framover. Ved at Norge er i verdenstoppen her, bidrar vi også til å ligge i front. Vi bidrar til å kunne løse oppgaver i framtida som vi ellers ikke kunne ha løst, fordi vi håndterer miljøsituasjonen samtidig som vi produserer olje. CCS, som kunne vært et innlegg verdt i seg selv, er jo ett eksempel på det, hvor vi får teknologi på plass som gjør at norsk industri og norsk oljeindustri er konkurransedyktig, og er i stand til å ta de utfordringene framover som vil kreves av dem.
Ivar Kristiansen (H) [12:22:15]: Jeg takker statsråden for svaret.
Det er litt vanskelig å klare å fange opp hva som egentlig er Regjeringens ambisjoner på dette området fremover. Jeg tviler ikke på at statsråden vil, men hans svarinnlegg bærer preg av at det nok er en betydelig strekk i regjeringsfeltet når det gjelder både veivalg og hvilke ambisjoner man har på dette området.
Statsråden var selv inne på at produksjonen faller raskere enn det man tidligere har regnet med. Det illustrerer hvilket veiskille vi er i. Når produksjonen i dag er langt større en funnraten er i bunnen, er dette en utfordring som vi må ta på aller, aller største alvor.
Dette handler faktisk om å bidra til å bevare den største kunnskapsclusteren vi har i Norge – den største basen for inntekter til og utviklingen av denne næringen, og som gjennom sin kunnskap skal være i stand til å bygge bru mellom det fossile og det fornybare samfunn.
Dette handler også om å advisere ny politikk på områder, som selvfølgelig politisk kan anses å være kontroversielt. Men man må ikke da gjøre den feilen at man ikke tør – eller drister seg til – å ta standpunkt i disse spørsmålene fremover, enten vi snakker om utvikling av et feltsenter i Norskehavet, aktivitet i Barentshavet, eller fremfor alt, som statsråden ikke kom inn på, om det forhold som etter min og Høyres oppfatning er det viktigste av alt, nemlig å kunne tilby oljeindustrien interessante områder å lete på for fremtiden. Dette er faktisk det som oljeindustrien mest av alt etterlyser, det å ha en klar politikk i forhold til hvor man kan ha aktivitet gående – langsiktig og stabil – på norsk sokkel.
Verden er full av interessante områder å engasjere seg i når det gjelder olje- og gassutvikling. Det er en konkurranseutsatt næring, og statsråden viste til sitt Mexico-besøk nylig. Jeg tror at det også på dette området handler om at skal man lykkes på bortebane, må vi fortsatt være i en situasjon der vi er solide og gode på hjemmebane.
Det handler også om i hvilken grad man tar høyde for – parallelt med debatten – å bygge ut beredskap innenfor sikkerhet, miljø, osv. i de sensitive sonene, som ligger framfor oss som en politisk arena, og ikke minst på det området som norsk olje- og gassnæring ønsker å ta fatt på.
Jeg håper at Regjeringen tar disse spørsmålene inn over seg, selv om man ikke ønsker å dele dette med Stortinget. Både situasjonen og næringen krever at man tar noen beslutninger kjemperaskt, for dette har avgjørende betydning for nasjonens fremtid og økonomien fremover.
Statsråd Terje Riis-Johansen [12:25:40]: Jeg er i det alt vesentlige enig i de vurderingene representanten Kristiansen kommer med i sitt innlegg her. Det gjelder bl.a. formuleringen som ble brukt, at skal vi lykkes ute, må vi være gode hjemme. Jeg mener at det er helt riktig. Og jeg mener at grunnen til at vi har fått til det vi har innenfor petroleumsvirksomheten, nettopp er at vi på teknologisida har vært helt i verdenstoppen i så mange år. Det har gjort at vi har kunnet gå ned på 1 200 meters dyp – er det vel – på Ormen Lange. Vi har klart å bryte barrierer fordi norsk leverandørindustri, i samarbeid med selskapene, hele tida har klart å flytte grenser for hva som teknologisk er mulig å få til. Snøhvit-utbygginga har vel vist – også på en litt krevende måte – at det å operere under nye klimatiske forhold gir utfordringer som gjør at man i noen tilfeller lærer og blir utfordret mens man holder på. Men i sum er det ikke tvil om at det at en hele tida strekker seg, har gjort at vi har oppnådd mer enn det vi ellers ville ha gjort.
Det jeg ikke er enig med representanten Kristiansen i, er at det å ta stilling, det å beslutte, er det samme som i Lofoten/Vesterålen. Jeg konstaterer at det er et synspunkt som også er tilkjennegitt fra oljebransjen på ulike møter og seminarer, som både representanten Kristiansen og jeg har vært på. Det er jo ikke sånn at det er ett område i Norge som definerer hvorvidt en har fattet en beslutning eller ikke knyttet til olje- og gasspolitikken. Vi har nå relativt betydelige områder for leteaktivitet, og for konkret boring, og det at man, som man har gjort i denne perioden, har konkludert med at det er mange forhold knyttet til Lofoten/Vesterålen som gjør at det ikke har vært aktuelt å gå inn i det området med annet enn kunnskapsinnhenting, betyr jo ikke at man ikke har tatt noen beslutning, og det betyr jo ikke at man ikke har en oppfatning rundt framtidig olje- og gassvirksomhet. Jeg vil nesten si det motsatte. Hvis det å ha en oppfatning fra politiske myndigheter og fra regjeringshold kun var å si ja til alt, ville det vært bemerkelsesverdig.
Så jeg mener at det vi har gjort i disse årene med å gå inn og lage en forvaltningsplan for Barentshavet, som tydelig definerer utviklingsområdene videre framover, og det at vi nå er inne i et arbeid med forvaltningsplanen for Norskehavet, nettopp viser at vi tar stilling i forhold til hvordan olje- og gassvirksomheten i Norge skal foregå framover.
Tore Nordtun (A) [12:29:07]: Jeg synes denne interpellasjonen fra Ivar Kristiansen, om høyt aktivitetsnivå på norsk kontinentalsokkel, er et betimelig innspill i debatten. Og jeg tror at det er viktig å bli oppmerksom på hvilken situasjon man pr. i dag er i, og hvilken situasjon man kan komme i i framtiden, hvis ikke så og så skjer osv. For det er helt krystallklart, og statsråden bekreftet det, at vi på oljesiden har en fallende kurve over det som er funnet – og på gassiden, men der har vi ganske mye igjen, så her vil naturressursene hjelpe oss en stund framover. Men hvis vi ser framover totalt sett, hvis vi går 20 år framover i perspektivet vårt, vil disse volumene – selv om det som er blitt funnet, vil ligge på halvparten av dagens nivå, la oss bare tenke oss det – fortsatt være ganske formidable. 100 milliarder kr kan det stipuleres til. Men dermed er det ikke sagt at vi kan lene oss tilbake.
Jeg tror også det er viktig framover å reise en sterkere debatt om i hvilken grad hele nasjonen Norge kan bli en energiprodusent for Europa og andre omkring oss. Det er i det perspektivet vi må se alt dette, for jeg tror vi har unike muligheter til å være et magasin for ny fornybar energi – både på land og til vanns. Derfor synes jeg det også er gledelig at Regjeringen nå tar fatt i arronderingen av norsk sokkel, bl.a. på havvindmøllesiden – hvordan vi skal legge til rette, hvordan konsesjonene skal utdeles osv. – slik at vi har forutsigbarhet og langsiktighet også på dette området. Her mener jeg også det offentlige må gå tungt inn.
Så vil jeg si at man har vist en viss vilje, og det tror jeg også vi må diskutere videre framover. Beklager at jeg kommer litt inn på skatt igjen: Vi gjorde et veldig viktig grep i skattepolitikken for norsk sokkel – det gjaldt petroleumsbeskatningen – da vi la om litt av skattesystemet slik at det ville ivareta de mindre utbyggingsfeltene og gjøre det mer attraktivt å få inn nye aktører og mindre aktører på norsk sokkel. Det mener jeg helt klart har vært en berikelse for norsk sokkel og en linje som vi må være oppmerksom på – og kanskje følge opp videre.
Så tror jeg det er viktig å ha tanker om den totale infrastrukturen på norsk sokkel – hvordan vi kan se feltene i en større sammenheng, og hvordan vi på en bedre måte kan utnytte felles ressurser til fellesskapets beste. Det tror jeg vil bli en stor utfordring framover, som vi samtidig må ha i tankene. Vi må også vite hvem som egentlig skal føre ut og inn den elektrisiteten, energien, som produseres. Personlig synes jeg det for så vidt er naturlig at Statnett går inn i den rollen, men dette må tenkes igjennom, for jeg tror, som sagt, at Norge i framtiden har unike muligheter til å kunne bygge seg opp nettopp på energifeltet og, ikke minst, når det gjelder ny fornybar energi.
Når vi ser på hvilke målsettinger innen 2020 som EU har satt seg, er det helt klart at skal de komme i havn med dem, må de også lytte til Norge og være med og se hva som skjer. Signalet fra EU ble vel gitt allerede da de godkjente utbygging på Mongstad og Kårstø. Men ikke minst signaliserte de klart deltakelse i Skanled som en viktig del av sin sikkerhet på energisiden. Det tror jeg det er veldig viktig å ta med.
Så er det et punkt vi må drøfte som jeg tror har vært av stor betydning, nemlig at vi har hatt en generelt god politikk for leverandørindustrien. Leverandørindustrien må være sikker på at den kan overleve også i framtiden. Vi må time dette på en slik måte at denne industrien har sikkerhet, vi må ta fatt på oppgavene og være med i utviklingen, slik at den kan føle trygghet. Jeg tror det er viktig å ha forutsigbarhet på lengre sikt, vise at vi vil noe med politikken her.
Det er klart vi kunne ha sagt om Barentshavet i forbindelse med forvaltningsplanen: Nei, her skal ingenting skje. Vi kunne sagt det. Men vi sa: Her skal noe skje, men det er noen områder som vi må bruke litt mer tid på. Føre var-prinsippet skal ligge i bunnen for det vi gjør, for ingenting hadde vært verre for oss enn at det hadde skjedd en eller annen dramatisk ulykke innenfor dette området. Da kunne mange av våre ressurser ha blitt spolert – og opinionen blitt en helt annen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:34:48]: Dette er debatten som en gjerne kunne hatt hvis en hadde hatt en stortingsmelding med forankring i hva Regjeringen ville – en kunne diskutert hva en burde ha endret. Dette blir en litt mer tvetydig debatt, siden en egentlig ikke har et utgangspunkt å forholde seg til – utover noe som ble skrevet i 2005, og som ikke har blitt oppdatert siden da.
Under den forrige regjeringen ble det framlagt en petroleumsmelding som beskrev to scenarioer for norsk oljeindustri. Det ene var utviklingsbanen, det andre var forvitringsbanen. Alle partier på Stortinget – ja, til og med SV, tror jeg – var enige om at vi skulle prøve å innfri utviklingsbanen, altså maksimere oljeproduksjonen og få mest mulig ut av feltene som var der. Alle ønsket det beste, men historien har vist at i de årene som har gått etter at vedtakene ble fattet, har en vært nærmere forvitringsbanen enn den positive utviklingsbanen. Mye tyder på at norsk oljeindustri kan komme i en solnedgangssituasjon raskere enn det Stortinget ønsket i forrige periode, og raskere enn det mange ønsker i dag.
Likevel er det mange i denne debatten som nettopp lever på gamle minner om vedtak som har blitt gjort tidligere, og tar æren for den produksjonen og de inntektene en har i dag – det er nærmest en konsekvens av dagens vedtak. Men alle vet at med den letetiden som er i oljeindustrien – fra vedtak blir gjort i Stortinget, til prosjekt settes i gang, investeringsbeslutninger tas og oljen begynner å strømme opp og gir inntekter – kan det ta både 10, 15 og 20 år. Derfor må målet med en debatt være å få sammenheng mellom de målene og den politikken som leveres.
Ser en på norsk olje- og gassvirksomhet som kun et CO2-problem, noe enkelte partier gjør, eller ser en på det som energiproduksjon? Hvis en ser på det i forhold til EUs satsing på fornybar energi, som altså er rekordstor fram til 2020, er det allikevel bare halvparten så mye som det Norge produserte i 2007 på norsk sokkel som skal bygges ut på området fornybar energi de neste tolv årene – bare halvparten. Det er ingen grunn til å tro at EU klarer å styrke det ytterligere når de allerede har så ambisiøse mål, men det sier litt om volumet av energi vi har på norsk sokkel. Eller regnet på en annen måte: Innholdet i energien som ble produsert på norsk sokkel i 2007, tilsvarer 335 304 vindmøller med dagens standard og med dagens normale produksjonsforhold, ifølge Norsk vindkraftforening – ca. 335 000 vindmøller. Norge har pr. i dag ca. 170 stykker – det er litt igjen.
Miljøvernminister Erik Solheim gikk ut og støttet Kirkens opprop om fem års utsettelse av oljevirksomheten i Norge, mens han samme dag gikk ut og sa: hurra, hurra, det blir igangsatt oljevirksomhet i Ghana – og Ghana er et stålende eksempel på god oljepolitikk. Altså: Oljeproduksjon i Norge er ikke bra, mens oljeproduksjon andre steder er veldig greit.
Vi ser også Stoltenberg-regjeringens respons når EU opplever forsyningssvikt på gassområdet. I enkelte EU-land begynner en å pakke ut nedlagte kjernekraftverk fordi en må sikre energiforsyningen, og Regjeringen i Norge prøver ikke å få en debatt om hva Norge kan gjøre for å styrke sin energileveranse til EU, men bare konstaterer at vi eksporterer alt vi kan i dag uten å ville ta en diskusjon om hvilken rolle vi skal ha i framtiden.
Vi må rett og slett være ærlige: Ønsker en å utvinne ressursene som er på norsk sokkel, eller ønsker en egentlig bare å la dem ligge av bekvemmelighetshensyn med tanke på det norske CO2-regnskapet? Det er en utfordring i debatten, for den olje- og gassnæring vi har i dag, er en konsekvens av vedtak som ble gjort for mange tiår siden. Da må en spørre seg: Hva slags olje- og gassnæring får en de neste ti årene basert på de vedtakene som gjøres i dag? Der tror jeg Regjeringen er svært offensivt optimistisk i forhold til det de faktisk leverer. Men heldigvis for statsråden trenger han ikke å bli holdt ansvarlig for det nå, for historien har ennå ikke vist hva resultatet blir.
Det som er viktig for Fremskrittspartiet, er å sørge for at letearealene er kvalitativt gode, og ikke bare store i kvantitet. Vi må sørge for at konsesjonsrundene og TFO-ene ivaretas. Det er ikke slik som enkelte i Regjeringen mener, at de er udemokratiske og dermed bør oppheves. Vi må sørge for at det er forutsigbarhet i bransjen, slik at folk våger å investere. Vi må sørge for at det faktisk bevilges penger til forskning og utvikling, slik at en kan fortsette å presse frontene, som statsråden skrøt av, og ikke kutte i bevilgningene til forskning og utvikling, slik som en gjør, eller slik som en faktisk ser fra enkelte hold i Regjeringen, at en vil stoppe ungdom fra å ta petroleumsrelatert utdannelse fordi en ikke ønsker at folk skal velge den retningen. Det gir helt feil signaler. Vi må legge til rette for utbygging av infrastruktur som gjør større og mindre felt lønnsomme – sett i en sammenheng. Det er måten en må tilnærme seg dette på – ikke gjennom Regjeringens seminartendenser, der en hele veien skaper usikkerhet om dette er det en ønsker i framtiden.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:40:24]: Jeg skulle ønske at Ivar Kristiansens interpellasjon hadde en noe annen utfordring til Det norske storting etter at vi nå har hatt utslippsrekord i Norge, som særlig er forårsaket av en utslippstillatelse gitt av den forrige regjering til et prosjekt som jeg vil påstå har et noe misvisende navn, nemlig Snøhvit.
Ivar Kristiansen er i denne interpellasjonen opptatt av at vi har et ansvar for å være en olje- og gassleverandør i framtida, og påstår, som så veldig mange andre, særlig innenfor olje- og gassnæringa sjøl, at vi har et særlig ansvar overfor de fattige i verden for at vi leverer stabile leveranser til dem. Det er da også den delen av befolkninga i verden som kommer til å rammes hardest av de klimaendringene som olje og gass er med på å forårsake.
Så sa Ivar Kristiansen at vi må vedta å åpne nye områder så raskt som overhodet mulig. Da må jeg spørre om det ikke er mer overordnet at vi har et ansvar for å slutte å bidra til klimaproblemene så raskt som overhodet mulig, og at vi har et generasjonsoverskridende ansvar både for å hindre disse klimaendringene i å løpe løpsk og for å forvalte fornybare og potensielt evigvarende ressurser på en ansvarlig måte, også til beste for kommende generasjoner.
Vi har vært uendelig heldige i Norge. Vi har hatt vannkraften – og har den fortsatt – og så fant vi olje. Så hadde vi også framsynte politikere i det forrige århundre som tok grep om naturressursene, til folkets og fellesskapets beste. Jeg kan legge til at det manglet ikke på angrep fra høyresida i norsk politikk for å forsøke å få solgt unna disse ressursene i stedet. Vi har jo hatt en debatt om hjemfall nylig – den kjenner vi historien til. Et annet viktig vedtak som er fattet av norske politikere, er skatteregimet på norsk sokkel. Så har vi CO2-avgiften, som Helge Lund også skrøt av under oljenæringas store samling i Sandefjord i januar, fordi den har styrket norsk konkurranseevne, stikk i strid med advarslene nettopp fra oljenæringa i forkant av denne beslutninga.
Det kan synes som om det er en utbredt oppfatning at det går an å forene en ansvarlig klimapolitikk og en ansvarlig miljøpolitikk med stadig utbygging og utvikling av norsk petroleumsnæring. Jeg nevnte Snøhvit i stad. Snart får vi Skarv også, som vil øke utslippene med 1 pst. De eldre anleggene vi har på norsk sokkel, vil representere både en klimautfordring og en miljø- og sikkerhetsutfordring framover som vi må forholde oss til, og som vi bør ta et felles ansvar for å rette søkelyset mot. Petroleumstilsynets advarsler i forbindelse med en del hendelser, og som de bruker begrepet «potensielle katastrofer» om, har egentlig fått urimelig liten oppmerksomhet i denne salen fra vår komité.
I går var det en markering på Egertorget, hvor representanter for øystaten Tuvalu holdt appell til rike Norge. De ber om at rike land skal ta ansvar for at land som Tuvalu skal slippe å synke i havet. Tuvalu markerte seg også sterkt under klimatoppmøtet i Poznan i fjor, hvor bl.a. jeg var til stede. Statsminister Apisai Ielemia appellerte til oss og sa: Vi mener at Tuvalu har rett til å eksistere. Det er vår grunnleggende menneskerettighet.
Også norsk petroleumsindustri må underlegges klimamålene vi har satt. I tillegg vil det bli ekstremt krevende og risikabelt å åpne opp i stadig flere av de områdene som vi har definert som sårbare i Norge. Da må vi spørre oss: Hvor stor risiko vil vi ta for å kunne forlenge en oljealder som både representerer et klimaproblem, og som kan representere en trussel mot sårbare økosystemer og næringer som er avhengige av rent hav og uberørt natur? CO2-håndtering kommer til å sette en stopper for argumentet om at norsk olje og gass kan redde verden. Dessuten viser klimaforskninga at vi i løpet av skremmende kort tid må fase ut sluttbruk av fossil energi. Et viktig poeng er også at Norge står ved et veiskille hvor vi må ta noen store, alvorlige valg for framtida: hva vi skal leve av når oljealderen tar slutt – for det gjør den – og hvordan vi skal bringe oss sjøl i forkant av det som uansett vil komme.
Oljenæringa er ekstremt ressurskrevende. Investeringer og folk suges dit, mens vi trenger både investeringer og folk for å få til den storsatsinga som alle snakker om innenfor ny fornybar energi og CO2-håndtering. Ingeniører, geologer og teknologer vokser ikke på trær – ikke forskere heller. Derfor er det vårt ansvar også å ta noen ubehagelige valg.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:45:40]: Jeg er glad for at interpellanten setter dette temaet på dagsordenen, for det er viktig for Stortinget å diskutere dette. Det er en stor næring for landet vårt. Samtidig må denne store næringen være med på den helhetlige dugnaden vi må ha med hensyn til klimautfordringene.
Det er et faktum at aktiviteten på norsk sokkel faller. Den faller mer enn de prognosene vi har forholdt oss til tidligere her i Stortinget, og det er jo det nye. At vi vil få en fallende aktivitet, bør ikke overraske denne forsamling. Det nye er i tillegg finanskrisen og at vi også har hatt et kraftig fall i oljeprisene. Det gjør vel at flere planlagte investeringer er blitt mindre lønnsomme, og dette kan på kort sikt føre til en lavere aktivitet på sokkelen. Men det kan også bidra til at noen av de dyreste og kanskje minst miljøvennlige utbygginger ikke blir realisert.
Høyre ønsker å bruke denne situasjonen til å legge ytterligere press på åpning for oljeaktivitet i sårbare havområder – eller «interessante områder», som representanten Kristiansen omtaler disse områdene som. Kristelig Folkeparti er ikke enig i en slik tilnærming. Vi mener at det skal legges til grunn et føre var-prinsipp også i den fasen vi er i nå, med hensyn til aktiviteten på norsk sokkel. Istedenfor å presse på for å få en åpning av Lofoten og Vesterålen, som uansett ikke vil bli satt i drift før om 15 år, mener Kristelig Folkeparti at vi må få en sterkere satsing på å øke utvinningsgraden ytterligere på eksisterende felt. Her har vi mye å hente. Oljedirektoratet anbefaler at vi får en sterkere satsing innenfor dette feltet, både på forskning og på utvikling. Vi vet at teknologiutvikling her har vært viktig for å øke utvinningsgraden på norsk sokkel.
Goliat er blitt tatt opp i denne debatten. Det er et lite felt, men det er et felt som har stor industribetydning, som statsråden sa i en debatt tidligere her. Jeg er glad for statsrådens poeng, at det skal svært gode grunner til for å endre standpunkt når det gjelder å åpne i Lofoten og i Vesterålen. Det var svaret han gav til representanten Gunnar Kvassheim etter hans innlegg i en debatt tidligere i dag. Jeg er glad for at statsråden signaliserer dette fra denne talerstol, da vi ikke får mulighet til å ta de overordnede diskusjonene om denne saken på dette tidspunkt. Men når det gjelder Goliat, håper jeg statsråden vektlegger kravet til rasjonell samordning, ser over blokker og eiere, som er en politikk som denne sal har vedtatt på dette feltet.
Det som er interessant med de timene vi nå har diskutert olje- og petroleumspolitikk og gasspolitikk, er at vi får bekreftet at to av tre partier i regjering egentlig ikke er enig i Regjeringens oljepolitikk. SV har en restriktiv olje- og gasspolitikk. Senterpartiet, ved Erling Sande, har bekreftet at Lundteigens uttalelser til NRK i går er partiets politikk. Det som er litt besværlig i denne saken, er at den petroleumspolitikken som føres av landets flertallsregjering, egentlig ikke har tilslutning i to av partienes partiprogrammer.
Representanten Thorkildsen hadde en liten visitt innom Skarv og sa at dette vil være med på å øke utslippene. Det var en sak fra denne regjeringen – hvis jeg ikke husker helt feil, stemte SV for utbyggingen av Skarv. Partiet var heller ikke med på noen av de alternative forslagene som Venstre og Kristelig Folkeparti fremmet i den saken for å ta noen helhetlige grep for å kunne gjøre iallfall framtiden mer miljøvennlig med tanke på hvilke krav vi setter til utbygging. Men jeg kan ikke huske at SV – til tross for Thorkildsens engasjement for Skarv i denne saken nå – stemte for våre forslag. Det beklager jeg.
Gunnar Kvassheim (V) [12:50:57]: Dagbladet har i dag en kommentarartikkel med tittelen «Miljøkremmeren». Den viser til en artikkel som stod i Dagens Næringsliv på lørdag, og som gikk på kvotehandel. Hovedbudskapet i artikkelen var at Jens Stoltenberg har spilt en sentral rolle for å utvikle den internasjonale handelen med klimakvoter, og at denne politikken, ifølge artikkelen, er ment å hindre at oljeeksportøren Norge taper penger på en mer restriktiv internasjonal klimapolitikk. Det er altså et opplegg som går på å få handel med kvoter, som fører til reduksjoner i andre land, slik at en i stor grad kan ha «business as usual» i Norge.
Nå er ikke bare dette Jens Stoltenbergs byggverk, det er grunnmuren i dagens regjerings klimapolitikk – det å bruke kvotehandel i stor grad og, når det gjelder norsk industri, tilrettelegge for at en kan få en stor grad av gratiskvoter. Denne inngangen til klima- og oljepolitikken henger ikke sammen med den måten Inga Marte Thorkildsen resonnerte på i sitt innlegg. Jeg har store forventninger til den konklusjonen Inga Marte Thorkildsen trekker når det gjelder Goliat-utbyggingen, bygd på de steinharde utsagnene som hun kommer med i sitt innlegg knyttet til de forpliktelsene Norge har, og den konsekvensen det må få for norsk olje- og gasspolitikk. Den saken vi diskuterer nå, henger sammen med den forrige saken, og jeg viser til at jeg på vegne av Venstre i den sammenheng understreket petroleumsnæringens store betydning og verdi for det norske samfunn. Vi ønsker å tilrettelegge for at denne næringen kan utvikle seg videre, og da er teknologiutvikling og forskning sentrale virkemidler. Det kommer vi tilbake til i neste sak.
Men det handler òg om arealtilgang. Det er ikke slik at vi enten får tilgang til alt vi ønsker av areal eller ikke tilgang til noe. Norsk politisk tradisjon på dette området har vært å sortere. Det blir en helt avhengig av òg i framtiden. Det vil være noen områder en sier nei til og noen områder en sier ja til. SV var det eneste partiet som forrige gang gikk til valg på at vi ikke skulle åpne noen områder i nord. En har nå vært med på å åpne store områder, og dermed avveket fra det som er partiets synspunkt. Jeg tror en òg må gjøre det i framtiden. Det er områder i nord, i Barentshavet, som må være og skal gjøres tilgjengelige. Men vi i Venstre mener det må balanseres mot at f.eks. Lofoten og Vesterålen ikke blir det. Men det er òg spennende arealer på andre deler av norsk sokkel. Det er felt og ressurser som til nå ikke har blitt utnyttet, men som bør kunne utnyttes i framtiden, gitt teknologiutvikling og den nytte en kan få av forskning.
Jeg vil òg peke på den doble målsettingen vi har for både å utnytte ressursene på norsk sokkel på en miljømessig god måte og å legge til rette for at vår gode olje- og gassindustri – som òg har mye å tilføre internasjonalt, ikke minst når det gjelder miljø – kan få gode muligheter til å utvikle seg på det internasjonale markedet. Jeg vil òg peke på at olje- og gassnæringen vår har verdifull kompetanse og ressurser som må brukes når vi i stadig større grad skal fase inn og ta i bruk fornybar energiproduksjon. Det er f.eks. slik innen marin energiproduksjon at det er en klar mulighet for å bygge videre på denne kompetansen. Jeg registrerer at Statoil bruker hundrevis av millioner kr på marin energiproduksjon. Det er bra. Jeg registrerer òg at leverandørindustrien, f.eks. Aker Solutions i Verdal, nå både produserer for offshoremarkedet og for offshore-vindkraftmarkedet.
Ivar Kristiansen (H) [12:55:58]: Først av alt vil jeg gi uttrykk for at jeg er glad for debatten, som jeg synes har vært konstruktiv. De aller fleste har gitt klart uttrykk for at man ønsker at norsk oljenæring skal få utvikle seg fremover – i Norge. Det er et helt sentralt og avgjørende punkt. Det er et unntak her, representert ved representanten Inga Marte Thorkildsen. Men la nå det ligge i denne forbindelse. Det viktige er at man ikke utvikler seg i retning av handlingslammelse, når man er nødt til å ta noen viktige og betydelige avgjørelser for at nettopp denne næringen skal kunne utvikle seg i Norge. Alternativet vil bokstavelig talt bety, som representanten Solvik-Olsen var inne på, solnedgang for denne næringen. Det er vel strengt tatt ingen som ønsker det.
Jeg deler representanten Tore Nordtuns tilnærming i debatten, at Norge skal og bør utvikle seg til å kunne bli Europas stabile energileverandør fremover. Men også på dette området kreves det handling, det kreves politikk og, ikke minst, evne til å ta avgjørelser. Jeg er også enig i at vi har hatt stabilitet og konsensus rundt disse spørsmålene i vekstfasen gjennom snart 40 år. Vi har helt åpenbart et skatteregime på dette området som er et eksempel for resten av verden.
Samtidig tror jeg vi må innse at tiden er inne for å kunne stimulere også gjennom skatt og forskning på økt utvikling, ikke minst når det gjelder feltutvikling i modne arealer. Kanskje bør vi også gå inn og vurdere om en del av særskatten, særlig når det gjelder virksomhet lenger nord, kan kanaliseres i retning av å bygge opp et robust miljøfond, en robust beredskap som kan ta høyde for en situasjon der oljenæring skal gå hånd i hånd med fiskerinæring. Også dette krever en mer aktiv myndighetsutøvelse og en mer aktiv myndighetspolitikk.
Det må ikke bli slik at miljø og klima blir et kretsmesterskap, at vi sier til Europa at dere får vær så god ta en telefon til Russland for å kjøpe energi for fremtiden. Vi må fortsatt ha tro på at der norsk gass kan erstatte europeisk kull, er dette bra for miljøet. Vi må også ha tro på at der norsk teknologi, norsk miljøteknologi i særdeleshet, kan erstatte eksempelvis andre lands teknologistandarder, har dette også en positiv miljøkonsekvens. Dette må være utgangspunktet for vår videre tilnærming i disse spørsmålene.
Statsråd Terje Riis-Johansen [12:59:17]: Debatten bærer vel preg av petroleumssektorens store innvirkning på norsk samfunnsliv. Det er ingen sektor som pr. i dag har tilsvarende innflytelse, med den økonomiske størrelsen denne sektoren representerer og den innvirkningen den da får både gjennom de direkte overføringene til staten og gjennom ringvirkninger knyttet til arbeidsplasser. Det er formidabelt hva vi har klart å få til innenfor olje- og gassvirksomheten i Norge de siste 40 årene. Jeg tør våge den påstand at det ikke er noe land i verden som har lyktes bedre når det gjelder å utvikle denne sektoren enn det vi har gjort i Norge. Det skal vi tillate oss å glede oss over, samtidig som det ikke er noen tvil om at den fasen vi nå går inn i, har andre utfordringer enn den fasen vi har vært gjennom. Jeg tror debatten i og for seg på en grei måte har vist det. Det går dels på det å forholde seg til felter som er mer komplisert å utvinne, hvor feltene er mindre, og det går dels på det å kombinere det med de store miljø- og klimautfordringene, som framstår som den største av alle saker for oss i vår tid, og som åpenbart gir noen utfordringer utover det vi har sett så langt i kombinasjonen energi og klima og miljø.
Representanten Kristiansen tar noen ord i sin munn på slutten av sitt innlegg. Det ene er handlingslammelse, at det ikke er det som gjelder framover. Jeg har kommentert det i et tidligere innlegg, og jeg mener jeg har brukt to gode eksempler på det motsatte av handlingslammelse. Det ene er forvaltningsplanen for Barentshavet, og det andre er det tilsvarende vi holdt på med for Norskehavet. For meg er det det motsatte av handlingslammelse. Jeg har en viss mistanke om at representanten Kristiansen mener at det ikke å åpne Lofoten og Vesterålen betyr handlingslammelse. Jeg synes, som også andre har vært innom i debatten, at det er en altfor enkel inngang, og at norsk olje- og gasspolitikk handler om så mye mer enn det.
Så konstaterte jeg også at representanten Kristiansen hadde et resonnement om hvorvidt vi skulle gi en melding til Europa om at Europa kom til å komme i en situasjon hvor de måtte ta en telefon til Russland for å få tak i mer gass. Jeg synes også det er en form for konklusjon, i den grad jeg er helt sikker på hva konklusjonen egentlig var, som jeg synes kan tyde på en litt spesiell inngang i forhold til hva som er den konkrete situasjonen i gassmarkedet i Europa nå. Norge blir sett på som en meget trygg og stabil leverandør av gass til det europeiske markedet. Det har det blitt signalisert fra norske myndigheter at vi ønsker å være framover. Vi ser for oss en økt gassproduksjon i Norge framover, og det betyr at vi også kommer til å levere mer gass til Europa framover enn det vi har gjort de siste årene.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.