Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:03:35]: Bakgrunnen for interpellasjonen er årets statsbudsjett, der bevilgningene til petroleumsrettet forskning reduseres med ca. 15 pst. Det er i stikk motsatt retning av det som ble skissert senest for et par år siden, der en ønsket at bevilgningen skulle økes med nesten 50 pst. fra daværende nivå.

Dette er en svært kortsiktig politikk. Størrelsen på verdiskaping fra petroleumsnæringen i framtiden avhenger av hvor gode vi er til å utnytte de gjenværende anslåtte 70 pst. av ressursene på norsk sokkel. Det er altså et betydelig potensial for olje- og gassproduksjon i mange tiår framover, hvis vi gjør de rette vedtakene i dag. Framtidens petroleumsnæring er altså ikke en konsekvens av gårsdagens vedtak, men av dagens vedtak. Det er noe som vi bør ha in mente.

Vi har hatt to debatter om petroleum og petroleumspolitikk rett forut for denne. Det var interessant å registrere Regjeringens ønske om å framstå som helhetlig og forutsigbar, men den illusjonen brast så fort SV kom inn i debatten. Jeg kan godt forstå at Arbeiderpartiets representanter var ute av salen i protest under det innlegget. Det er veldig gledelig å se at de er tilbake og vil diskutere petroleumsforskning.

La meg ta en gjennomgang av næringens viktighet, for det er åpenbart et poeng som går enkelte hus forbi. Petroleumsnæringen er sentral i norsk økonomi og næringsliv. Den gir betydelig inntekter, også eksportinntekter, fra olje- og gassalg. Produksjonsverdien i 2007 var 600 milliarder kr – bare i 2007 var den 600 milliarder kr. Det er ca. en tredjedel av statens inntekter som kommer fra petroleumsvirksomheten. Den sysselsetter 78 000 personer direkte og over hele landet. En har sterke teknologi- og forskningsklynger knyttet til denne sektoren fra Stavanger og Bergen til Harstad og Hammerfest. Ja, de siste årene har vi også fått en veldig sterk utvikling av NODE-klyngen i Agder, der omsetningen fra den har økt med 240 pst., og vel så det, bare på få år. Det sier litt om hva slags verdiskaping, hva slags sysselsetting og hva slags drivkraft petroleumsnæringen er for teknologi- og ingeniørmiljøene i Norge.

Det er også viktig å huske at produktet fra denne næringen er energi. Hvis vi velger å legge ned olje- og gassnæringen, slik som enkelte i denne sal åpenbart ønsker, må en ha et alternativ. IEA, som la fram sin energianalyse for 2008, sa at skal vi nå togradersmålet, som er mulig i deres verden, vil allikevel gassproduksjonen i verden øke – i motsetning til det SV snakker om – og oljeforbruket vil gå litt ned, men langt fra elimineres. I tillegg må en legge til ca. 20 kjernekraftverk. En må øke dagens vindmølleproduksjon med 50 pst. årlig fram til 2030, og en må få i gang en enorm satsing på enøk og en enorm satsing på CO₂-rensing av kull- og gasskraftverk. Det er ingen grunn til å tro at verden de neste tiårene vil være uten olje og gass – ergo må en stikke fingeren i jorden og sørge for at den næringen kan utvikle seg på en mest mulig lønnsom og mest mulig miljøvennlig måte, istedenfor å tro at den kan elimineres.

Jeg vil også utfordre dem som mener at olje- og gassnæringen ikke bør ha en framtid, til å spørre EU om det synet. Tror en at EU med sin satsing på 20-20-20-målene i 2020 har som mål at en også skal eliminere norsk olje- og gassproduksjon i 2020? Det tviler jeg sterkt på. Vi vet også at den kapitalen som investeres i oljenæringen, har et internasjonalt marked. Hvis en ikke får investere i Norge, investeres det andre plasser, og sannsynligvis fortsatt i petroleumsproduksjon og ikke i andre ting.

Men det er ikke bare energiproduksjonen som er viktig, og som er et eksportprodukt for Norge. Selve leverandørindustrien og teknologiutviklingen de står for, er blitt en viktig eksportartikkel. Bare i fjor var det et salg på nærmere 100 milliarder kr til utlandet. Når energiministeren og kronprinsen reiser til Mexico, viser det næringens potensial. Det er ikke rart at norsk industri kan reise rundt og promotere den teknologien, for den er verdensledende. Den er verdensledende fordi man har hatt storting og regjeringer i tidligere perioder som har ment at dette er viktig å satse på, som har økt bevilgningene til petroleumsrettet forskning, som har lagt til rette for at man har utviklet institutt for at oljeselskapene skal gå sammen og få til nye løsninger, ved å tildele leteareal som er vanskelig og krevende, men der industrien vet at de har noe å jobbe for – de har problem å løse. Da setter de inn penger, og de finner opp de mest fantastiske løsninger.

Ormen Lange er et eksempel på det. Ormen Lange ble ikke utviklet fordi noen satt ved et skrivebord og forprosjekterte alt dette uten å vite om de ville få bruk for det. Ormen Lange ble utviklet fordi oljeselskapene visste at dersom de fikk de løsningene på plass, ville de få utvinne oljen og gassen. Ergo: Man har konkrete mål, og man har konkrete utfordringer som man løser gjennom teknologiutvikling – ikke motsatt. Derfor er det viktig å ha den tilnærmingen til det.

Petroleumsforskning og arbeid i leverandørindustrien er viktig fordi man kan bedre utnyttelsen av ressursene på norsk sokkel. Jeg minner om at 1 pst. økning i graden av oljeutvinning gir en ekstrainntekt på 300 milliarder kr. I tillegg kan man altså få en ytterligere økning i eksport av teknologi. Det som òg er et viktig poeng, er at miljøløsningene som bransjen kan levere, både med tanke på den rene produksjonen av olje og gass og også med tanke på hva ingeniørmiljøene kan utvikle i forbindelse med fornybar energi og andre utslippsreduserende tiltak, er viktig å ta med. Det er ingen grunn til å tro at man har en fornybarnæring i Norge som kan overta for ingeniørmiljøet innenfor oljeindustrien, gi dem lønninger og utfordringer på en måte som oljeindustrien gjør i dag. Det må de gjøre i samarbeid. Det er olje- og gassalget vårt som gir oss de inntektene og de kompetansemiljøene som trengs for å kunne levere de fornybare løsningene i morgen.

Men det som er viktig i denne saken, er å ta inn over seg at dagens lederskap når det gjelder teknologi, ikke automatisk gir et lederskap i morgen. I konkurranse med internasjonale aktører kan vi fort bli forbigått. Derfor er det viktig at vi bygger videre på de internasjonale fortrinn vi har innenfor denne sektoren, framfor å ha en tilnærming som vi har sett fra enkelte parti, der man politisk vil styre ungdommen vekk fra petroleumsrettet forskning og utdanning fordi det ikke skal være en del av framtiden. Der er utfordringen at Regjeringen må være veldig tydelig på at det ikke skal være gjeldende politikk, selv om enkelte representanter går ut og sier det.

Leverandørindustrien må være best for å vinne oppdrag internasjonalt, og de må være best hver dag. Hvis man ikke er rask og fokuserer på videre teknologiutvikling, blir man fort forbigått. Det er viktig at næringen kan samarbeide med myndighetene om dette, fordi spesielt leverandørindustrien, som er en av drivkreftene når det gjelder teknologiutvikling, ikke har den kapitalbase og de marginene som gjør at de alene kan ta dette løftet. Derfor har staten en rolle.

Men staten har òg en egeninteresse her med tanke på verdiskapingen på sokkelen, fordi vi ser at oljefelt eller gassfelt som nå skal utvikles, ligger stadig vanskeligere til – lengre til havs, dypere til havs, og det er mindre felt. Det gjør at teknologien må være mer effektiv for å kunne utnytte dette på en lønnsom måte.

Det er mange temaer her som stadig må videreutvikles: alt fra økt utvinningsgrad, lange avstander fra land, dypere vann, vanskeligere miljø, integrerte operasjoner, reservoarforståelse, greinbrønner, bedre miljøløsninger og reduserte borekostnader. Det er masse utfordringer der vi er ledende, men der det er mye mer man kan hente for å få gjort dette bedre, billigere og mer miljøvennlig. Myndighetene må ha en sentral rolle innenfor petroleumsrelatert forskning, fordi det er staten som er den store ressurseier, og som har den store interessen av å utvinne ressursene bedre.

Med det skatteregimet som er nå, og eierskapet både i StatoilHydro – eller Statoil, som det skal hete framover – og ikke minst i Petoro vil staten ha mest å hente når man får opp mer av ressursene fra grunnen. Økt utvinningsgrad eller mer effektiv drift betyr derfor særdeles mye for statens inntektskilder. I tillegg er altså Olje- og erergidepartementet en premissgiver for mye av den nasjonale teknologistrategien som foreligger, gjennom f.eks. OG21, som gir prioriteringer for Petromaks og Demo 2000. Det er OED som oppnevner representantene til styret i OG21, Petromaks og Demo 2000. Vi vet at for hver krone som staten spytter i, spytter næringslivet i ca. tre kroner. Det viser at dette er en veldig fin katalysator for å få utviklet teknologimiljøene og sikret Norges rolle.

Når man nå har fått kutt på forskningsprosjektene, ser man at det konkret går ut over en del prosjekt som er igangsatt. For Demo 2000 er dette svært skadelidende fordi programmet er rettet mot pilotering og kvalifisering av ny teknologi, altså direkte brukerrettet arbeid, som vi nå vil stå i fare for å miste en del av. Vi vet at internasjonale oljeselskap, som Shell, har lagt flere av sine teknologi- og forskningssentre til Norge, fordi de ser at det her er et klyngesamarbeid, der staten er inne. Vi vet at store internasjonale leverandører, som FMC Technologies, har lagt sine hovedkontor for olje og gass til Norge – en kombinasjon av utfordringer og marked på norsk sokkel, utviklingsmuligheter, kompetanse og finansiering. Det gjør at Norge fortsatt bør se sin rolle, og staten være seg sitt ansvar bevisst, for petroleumsforskning er noe vi må ha, både for å utvikle petroleumsnæringen og sørge for å få gode inntekter, men også for å legge til rette for ingeniørmiljøet i Norge.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:14:03]: Forskning for en optimal og bærekraftig utnytting av våre petroleumsressurser er svært viktig. Bevisst satsing fra statens side på området har bidratt til store teknologiske framskritt og betydelig verdiskaping på norsk sokkel. De horisontale brønnene på Trollfeltet, vanninjeksjon på Ekofisk og undervannsinstallasjonene på etter hvert flere ganger nevnte Ormen Lange har vært et resultat av forskningsbasert kunnskap, som har hjulpet oss til å realisere enorme verdier. En kontinuerlig satsing på forskning og teknologiutvikling har bidratt til å bygge opp de sterke leverandørklyngene vi har i Norge i dag. De klyngene vet vi omsatte for 195 milliarder kr i 2007. Innovasjon og teknologiske gjennombrudd som har funnet sted på den norske sokkelen, har vært en nøkkelfaktor i internasjonaliseringa av den norske leverandørindustrien det siste tiåret. Med andre ord har samspillet mellom oljeselskaper, leverandørindustri og forskningsmiljøer gitt svært gode resultater.

Så er det slik at staten har svært stor interesse av å sikre en maksimal og mest mulig miljøvennlig verdiskaping på norsk sokkel. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har vi utnyttet rundt en tredjepart av våre anslåtte petroleumsressurser. Det er et stort ressursgrunnlag, det er et stort inntektspotensial igjen, men det knytter seg store teknologiske utfordringer til å utvikle de gjenværende ressursene. Norsk petroleumsvirksomhet står derfor overfor betydelige utfordringer. Vi ser den fallende produksjonen. Vi ser behovet for å se på utvinningsandelen fra de modne feltene, og vi ser behovet for kostnadseffektive løsninger på de mindre funnene som blir gjort.

Norsk petroleumsvirksomhet er verdensledende med hensyn til å ha en miljøvennlig utnyttelse av ressursene. Men vi kan fortsatt bli bedre, og vi skal bli bedre. I den sammenhengen er koblinga opp mot jobbinga i nordområdene relevant fordi vi ser muligheter i nordområdene, men samtidig ser vi helt klare utfordringer med å komme videre i forhold til miljøutfordringene knyttet opp til olje- og gassproduksjonen. Det vil derfor være en stor utfordring å klare å få petroleumsvirksomheten og petroleumsaktiviteten til å være så skånsom som mulig for miljøet, og i forhold til andre samfunnsinteresser.

I lys av klimautfordringene er det nødvendig å satse på CO₂-håndtering – CCS. Det kreves en betydelig forsknings- og utviklingsinnsats for å få redusert kostnadene og spredt teknologien samt bedre kompetansen på sikker lagring av CO₂. Jeg er helt overbevist om at hvis ikke kostnadene gjennom forskning kommer ned på et helt annet nivå enn det vi ser i dag når det gjelder fangst og lagring av CO₂, så blir den teknologien en teknologi for de få. Det blir en teknologi som kan være interessant for et land som Norge, som er et av verdens absolutt rikeste. Skal teknologien ha den ønskede effekten, må den også være anvendelig for land som f.eks. Kina og India, hvor vi vet at det er svært mange prosjekter som det er behov for å rense. Så forskning og utvikling innenfor det området er ekstremt viktig.

Interpellanten nevnte OG21, og det synes jeg er relevant å gjøre. Det er en teknologistrategi for det 21. århundre, og den ble etablert i 2001 i samarbeid mellom myndigheter, oljeselskaper, leverandørindustri, universiteter og forskningsinstitutter – en strategi som er rettet mot økt verdiskaping, mot effektiv og miljøvennlig utvikling av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og mot økt konkurranseevne og eksport fra leverandørindustrien. Det samarbeidet som preger dette, er unikt i internasjonal sammenheng. Jeg har derfor bedt OG21 om å gå gjennom strategien, se på den og revidere den, for å kunne ta bedre hensyn til de utfordringene vi nå ser framover – og da med spesiell vekt på det som går på klimautfordringer, og det som går på den globale utfordringa nå, basert på det som skjer innenfor klimasektoren.

Leverandørbedriftene og oljeselskapene i Norge bruker betydelige beløp på forskning i Norge. Det offentlige bidraget er relativt beskjedent sammenliknet med det som blir brukt fra næringslivet. Jeg er opptatt av at de offentlige midlene skal gjøre en forskjell. Jeg ser en rekke områder hvor det offentlige bør spille en rolle.

Det første jeg vil trekke fram der, er det som går på langsiktighet. Det tar ofte 10–20 år før man ser gevinstene av målrettet forsknings- og utviklingsinnsats. Vi må akseptere at industrien ofte har en noe kortere tidshorisont, og det er viktig at det offentlige bidrar til å bygge den brua i forhold til tidsaksen. Så ser vi konkret på kompetansebygginga, at de offentlige midlene bidrar til det, og det er i seg selv et godt argument for å bruke offentlige midler.

Gjennom Petromax-programmet, som i stor grad er finansiert gjennom Olje- og energidepartementet, støtter vi over 200 stipendiater. Offentlig støtte har derfor også en viktig rolle når det gjelder utveksling av kunnskap mellom akademia og industrien.

Så nevnte jeg det som gikk på CCS, og for å ta inngangen med hensyn til miljøet som sådant ser vi at nesten en tredjepart av de norske CO₂-utslippene kommer fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Det å forske på energieffektive løsninger og det å forske på lavere klimagassutslipp på sokkelen vil bidra til å redusere utslippene. Vi ser at vi har kommet lenger enn mange andre land på det området, og forskning og teknologiutvikling både vil og skal bidra til at en slik miljømessig og effektiv utvikling fortsetter på sokkelen.

Når det gjelder verdiskapingssida, har offentlig støtte til uttesting og pilotering av nye teknologier bidratt til å redusere risikoen for industrien vesentlig, noe som gjør det lettere for industrien å satse. I tillegg har denne støtta ført til kommersialisering av konseptene. Teknologi som neppe ville kommet fram, har nettopp kommet som en følge av den offentlige ressursbruken. Vi ser også at vi har fått til et samarbeid som følge av dette.

Så er det riktig som interpellanten sa, at vi i år bruker noe mindre penger gjennom offentlige budsjetter på den petroleumsrettede forskninga enn det vi gjorde det foregående året. Vi bruker dog en betydelig sum til petroleumsforskning over statsbudsjettet – totalt om lag 355 mill. kr i 2009. Det er en sum som vi også må se i sammenheng med hvilken forskning vi har valgt å prioritere innenfor energiområdet ellers. Jeg skal komme litt tilbake til det.

Jeg er opptatt av at petroleumsforskninga som sådan skal ha gode vilkår framover, nettopp som følge av de utfordringene jeg nevnte tidligere i mitt innlegg. Vi ser at etterspørselen etter olje og gass kommer til å øke fram mot 2030, selv i de scenarioene hvor en får til stabilisering av den globale oppvarminga på 2 grader. IEA forventer en økt energibruk på ca. 45 pst. innenfor denne tidsperioden. Da ser vi at vi har en formidabel utfordring, hvor verden kommer til å ønske å bruke i sum mer energi enn i dag, og hvor den samme verden – eller kanskje mer presist, jordkloden – ikke tåler konsekvensene av den samme energibruken. Så det betyr at det å forske og det å knekke koder på dette området blir helt nødvendig. Jeg ser for meg at Norge skal bidra til den nødvendige energirevolusjonen som trengs framover når det gjelder forholdet mellom energi og klima. Vi har derfor valgt å styrke forskningsinnsatsen rettet inn på det området. Vi har styrket innsatsen på karbonfangst og -lagring. Vi har styrket forskninga betraktelig på mer miljøvennlige energisystemer, og budsjettveksten fra 2007 til 2009 på dette området er på hele 300 mill. kr.

Det er da også det som er min forklaring på hvorfor det er noe mindre penger innenfor petroleumsforskninga i 2009 enn i 2007. Vi har sett at det var noen områder som det nå var ekstremt viktig å øke innsatsen på. Dette er det ene eksempelet. Innenfor CCS har vi konkret økt den offentlige forskningsinnsatsen i 2009 til ca. 150 mill. kr. Utover det kommer satsinga på rensing på Mongstad, hvor vi har lagt inn de forventede beløpene både for i år og de kommende årene, som Stortinget er vel kjent med. Det er da milliardbeløp vi her snakker om.

Det betyr at vi i 2009 har valgt å forskyve ressursbruken noe i retning av klimajobbing, i retning av fangst og lagring, i retning av det å knekke koder innenfor den delen av petroleumsvirksomheten. Jeg er helt sikker på at det er en god investering, også isolert sett for petroleumsnæringa, for det vil bidra til å finne løsninger som er helt nødvendig for den næringa framover.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:24:35]: Det er litt rart å høre statsråden snakke om hvor flott det er med petroleumsforskning, hvor mange gjennombrudd en har hatt, hvor viktig det er for norsk leverandørindustri, hvilke inntekter det kan gi oss, hvor viktig olje og gass er for energiforsyningen på kort og mellomlang sikt, selv om alle er enige om at en på kort og mellomlang sikt må jobbe fram alternative fornybare energikilder som kan bli hovedbæreren for energiforsyning i framtiden. Men å gå fra denne skrytingen og hyllesten til petroleumsrettet forskning til bare å konkludere med at man valgte å redusere bevilgningene med 50 mill. kr, altså 15 pst. av bevilgningene – der er det en logisk brist som for meg blir helt urimelig å forstå. Når en ser hvilke inntekter en får fra denne næringen, når en ser hvilke utfordringer en har i forhold til å utvikle en teknologi som gjør dette lønnsomt med hensyn til å videreutvikle den store inntektskilden dette er, og ikke minst den store energikilden dette er, så er det ingen sammenheng når en da velger å kutte på det viktigste for å utvikle næringen for framtiden, slik som forskningen og utviklingen er.

Dette viser etter mitt skjønn at Regjeringen mer eller mindre tar inntektene fra oljebransjen på alvor, og ikke ser viktigheten av å så i dag for å kunne høste i morgen. Ja, det bevilges fortsatt penger til petroleumsforskning. Det er det ingen som er uenige om. Det er store beløp i forhold til vanlige folks privatinntekter, men i forhold til de verdiene vi snakker om her, som oljeindustrien representerer, med en omsetning på 700 milliarder kr for nasjonen Norge, er 355 mill. kr svært, svært lite.

Grunnen til at dette er så viktig, er at de statlige midlene som en gir her, stimulerer til samarbeid på tvers i bransjen. Det bygger opp om det som har vært den norske modellen som andre ser opp til. Det gir økt spredning av ny teknologi som vi bruker. Når det enkelte oljeselskap utvikler nye teknologier og får gjennombrudd, prøver de å beholde teknologien for seg selv, for det gir konkurransefordeler. Det en ser, er at når staten har vært inne i miljøene, får vi en spredning av teknologibruken fordi staten er en katalysator for dette. Og staten er med og sørger for at vi får finansiert prosjekt som enkeltselskaper gjerne ikke ville hatt interesse av å gjøre. Vi vet at på sikt reiser teknologiselskapene og ingeniørene dit hvor betingelsene for forskning og utvikling er best. De signalene vi gir nå, når vi kutter i den typen statlig støtte til den typen arbeid, er signal om at Norge ikke er området hvor en skal satse hvis en skal være ledende på teknologisiden, i hvert fall ikke når en ser hvordan mange av de landene som nå holder på å utvikle sin oljeindustri, velger å investere. Derfor ber jeg statsråden forklare litt om logikken i å kutte i bevilgningene til forskning og utvikling, som tross alt er det som skal bære industrien framover.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:27:52]: Representanten Solvik-Olsen spør etter logikken her. Svaret på det er ett ord som finnes i mitt vokabular – som ikke nødvendigvis brukes så veldig ofte blant opposisjonspartiene på Stortinget, i hvert fall ikke i Fremskrittspartiet – og det er å prioritere. Det som da er saken, er at når jeg sitter og lager mine budsjetter, når Regjeringa sitter og lager sine budsjetter, så må vi velge innimellom og prioritere mellom noen ulike områder.

Det jeg har valgt å gjøre i år, er å prioritere opp det som går på forskning på fangst og lagring, og det går på å prioritere innenfor klimajobbinga, for jeg er helt overbevist om at petroleumsnæringas viktigste utfordring framover ligger der. Så er det ikke slik at 50 mill. kr fra eller til på mitt budsjett på dette området er et ja eller nei til forskning innenfor petroleumsrettet virksomhet. Jeg forsvarer veldig å bruke 355 mill. kr på dette. Jeg kunne forsvart å bruke 405 mill. kr, og jeg kunne vel sikkert også forsvart å bruke 500 mill. kr på det i forhold til at vi kan klare å få ut gode effekter og få resultater av det vi gjør på forskningssiden her. Men som sagt har vi da også behov for å rette forskningsinnsats inn på andre områder, og da er det mitt ansvar – og i og for seg min plikt – å foreta en vurdering av dette.

Når det gjelder de debattene vi har hatt i Stortinget tidligere i dag, om fornybar satsing og om klima- og miljøutfordringer, mener jeg det er helt naturlig å sette denne debatten inn i den sammenhengen og få fram viktigheten av at vi nå evner å si: greit, mye er viktig, men det er faktisk noe nå som er enda viktigere enn de andre tingene, og det er å komme videre på fangst og lagring, det er å sørge for at vi får en teknologi på plass som gjør det mulig å produsere olje og gass også om 20–30 år uten at det bidrar til at atmosfæren blir altfor full av CO₂, at vi tvert imot klarer å få den ned i Sleipner-formasjonen, eller hvor det måtte være hen.

Det er mitt svar på spørsmålet fra representanten Solvik-Olsen. Jeg er helt sikker på at det har null klangbunn i representantens egne vurderinger. Men i forhold til hva jeg jobber med, er jeg helt sikker på at det er en riktig vurdering med tanke på de store utfordringene vi har på klima- og miljøsiden nå.

Tore Nordtun (A) [13:30:48]: Det er to spor som er viktige her. Fremtidens petroleumspolitikk er det ene sporet. Her må man ha helt klart for seg hvilke miljømessige konsekvenser denne petroleumspolitikken har. Da må vi også sette inn tiltak overfor de miljømessige konsekvensene en petroleumspolitikk har, slik at vi kan leve i harmoni, slik at vi kan ta de viktige skrittene framover. Og de viktige skrittene framover er bl.a. forskningsdelen av dette. Det er klart at Norge, som har tjent ganske gode penger på petroleumsutviklingen, salg av disse tingene osv., utviklet seg industrielt og forskningsmessig, må bidra med noe tilbake når det gjelder den største utfordringen vi har, og det er klimautfordringen.

Jeg ser også for meg at det blir ganske vanskelig framover å kunne se på enkelte områder og si at disse områdene her legger vi ikke noen miljømessig strategi for når det gjelder framtiden. Det er klart at på disse områdene må det også ligge forutsetninger for å videreutvikle områdene – det er: Hva er egentlig de miljømessige konsekvensene av det? Hva skal vi gjøre innenfor disse områdene? Det er nettopp det Regjeringen gjør på Mongstad, karbonfangst og -lagring. Men det er klart at dette er nybegynnerarbeid. Det var ikke hyllevare da man gikk i gang. Man måtte brøyte veien. Det vil være med og redusere utslippene til atmosfæren ganske betraktelig i framtiden når vi nå får disse lagringsplassene på plass, og vi får rensingen, dvs. fangingen av eksosen.

Så vil jeg også trekke inn to andre perspektiv. Det ene er at jeg synes det helt parallelt må være forskning. Det er viktig for oss for at vi skal få mer ut av feltene når det gjelder både olje og gass. Og med de inntektene vi har på grunnrenten, skulle det bare mangle at ikke vi skulle være med på en teknologiutvikling også her, slik at vi kan få mer ut av det. Generasjonene etter oss vil også se at det er viktig.

Så må jeg si at det har skjedd kolossale framskritt når det gjelder boreteknologi osv., og ikke minst det eventyret som har skjedd på Ekofiskfeltet, hvor man nå er inne i tredje fase med å heve det for å utvinne enda mer. Det er klart at dette hadde man ikke greid uten forskning. Selvfølgelig er det selskap som har gått i bresjen, men også det offentlige har vært med og støttet veldig sterkt oppunder dette.

Men igjen, som interpellanten sa: Det er et samarbeid og samspill mellom myndighetene, oljeselskapet og leverandørindustrien og ikke minst universitetene og forskningsinstituttene. Det er disse som må gå hånd i hånd. Vi må også ha troen på framtiden. Det skuffer meg en del at noen snakker om solnedgangsindustri. Nei, dette er ikke noen solnedgangsindustri. Men hvis man holder på og snakker maksimalt om det, er det færre og færre av den oppvoksende slekt som vil søke seg til denne industrien. Det som jeg nå synes er spennende med miljøet på Mongstad og andre signaler man har gitt, og det man er i ferd med å gjøre nå, er at denne industrien kan bli framtidsrettet. Det kan bli en spennende industri å satse sin yrkeskarriere på i framtiden, fordi det også ligger store miljøaspekter her. Det er klart at det er spennende, det er utfordrende, det er banebrytende, og da vil folk søke seg til denne industrien, og ikke til en industri som mange nå har yndet å si er en såkalt skitten industri.

Når det gjelder IEA og det de har sagt, skal man ta det på største alvor. Det som ligger i prognosene fra IEA når de snakker om 2030-målet og hvor viktig disse typene energi er for å oppnå togradersmålet, er et klart signal om at Norge må gjøre sin plikt her når vi er i den posisjonen som vi er i økonomisk osv., og vi må styre det i riktig retning. Men jeg hadde kanskje ønsket at selskapene selv hadde tatt litt mer initiativ når det gjelder miljøaspektet. Jeg har bare merket meg det: Da Norge var den første nasjonen som innførte CO₂-avgift på fakling på sokkelen, var det kritikk fra ende til annen fra industrien. I dag sier industrien at det var med og videreutviklet teknologien, det var med på å sette oss på et bedre spor. Det har vi høstet erfaring av, og i dag sier de at dette var et riktig spor.

Ivar Kristiansen (H) [13:36:11]: Det denne debatten handler om, er å få forskningsinnsatsen tilbake på sporet. Det er et betimelig spørsmål som interpellanten tar opp i dag. Det er jo ingen tvil om at det er kunnskap, forskning, teknikk og teknologi i ypperste verdensklasse som har brakt Norge i tet i disse spørsmålene. Da er altså svaret fra Regjeringen i en periode hvor produksjonen er i ferd med å nå toppen, og noen år frem i tid er i ferd med å reduseres betraktelig, at man foretar et kutt innenfor forskningsbudsjettet.

Jeg har lagt merke til at svaret i dag er å henvise til Kårstø og Mongstad, og der skal selvfølgelig Høyre på sitt vis være med og bidra til å løse CCS-fangst og lagring av CO₂. Men dette handler om så mye, mye mer. Det er eksempelvis mangel på forsknings- og utviklingsmidler til å utvikle nye metoder og ny reservoarteknologi som kan øke utvinningsgraden av olje. Og som interpellanten var inne på, 1 pst. mer utvinning av felt vil representere inntekter for den norske stat på rundt 300 milliarder kr. Det eksisterer kun noen få fellesprosjekter i industrien innenfor denne typen reservoarteknologi.

Noen av de største selskapene utfører FoU-prosjekter internt, eller er en betydelig sponsor for forskningsinstitutter i Norge for at de skal utføre reservoarteknologiske studier. Det er også for få forskningsstipendiater i Norge for denne typen reservoarrelatert FoU. Så vet vi at interessen for realfag blant norske studenter er ganske fallende, og konkurransen om de uteksaminerte kandidatene innenfor petroleumsindustrien er økende. Forskningsstipendier i geologi og geofysikk blir ofte tildelt utenlandske studenter i dag.

Dette handler om prioritering, eller mangel på sådan. Til dette hvileskjæret: Jeg registrerer at statsråden gir representanten Solvik-Olsen en slags opplæring. Det er ikke sikkert det holder med bare noen få minutter på en del områder. På andre områder er han tilnærmet ferdig utlært. Men ordet «prioritere»: Vi kan i hvert fall legge merke til at Regjeringen i dette tilfellet har prioritert ned, og – jeg gjentar – det er i en situasjon hvor norsk oljeproduksjon er halvert i løpet av en 15-årsperiode.

Vi trenger økt oppmerksomhet på grunnforskning. Vi trenger økt oppmerksomhet på forskning rundt oljevern og -beredskap. Skal vi være i toppen på dette området fremover, og skal vi løse CO₂-utfordringen, klimautfordringen, er det faktisk dette miljøet som må bære hovedtyngden av utviklingen fremover.

Rent inntektsmessig er det ingen tvil om, som det har vært sagt her, at kunnskap har gitt denne industrien en betydelig eksportinntekt. Den står for en betydelig sysselsetting langs norskekysten, og den bidrar faktisk til at den største vinneren når det gjelder å høste av utgifter på forskningsområdet, er staten selv.

Det er derfor, avslutningsvis sett fra min side, en nær sammenheng mellom petroleumsforskning og behovet for økt satsing, som Høyre gang på gang har foreslått i Stortinget, og som også interpellanten tar opp, og den målsettingen man har fra norsk side om å kunne løse fangst- og lagringskvoten rundt CO₂-behandling fra våre gasskraftverk og produksjonsanlegg.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:40:42]: Ofte merker jeg at kritikk av den avhengigheten av olje og gass som Norge har, framstilles som virkelighetsfjern og bakstreversk. Men vi skal f.eks. være veldig glad for den vridninga som har skjedd på forskningsområdet, og som bl.a. er et resultat av det klimaforliket som vi har inngått i Stortinget. Det har vært en vridning av innsatsen over på forskning på ny fornybar energi og på CO₂-fangst og -lagring. Det er veldig framtidsrettet. Det betyr noe klimamessig, men det betyr også at vi kan legge grunnlaget for en omstilling som Norge kommer til å stå overfor i framtida, og som er helt nødvendig. Det betyr mye næringspolitisk også for Norge. Dette handler ikke om at vi skal bringe Norge inn i en framtid hvor vi plutselig ikke skal ha noe å leve av lenger. Tvert imot handler en klar politisk holdning til dette om at vi skal legge grunnlaget for de næringene som vi skal leve av og som kommende generasjoner kommer til å jobbe innenfor.

Da merker jeg meg at det ofte framstilles sånn at vi både kan ha en massiv satsing på petroleumsnæringa og få til en massiv satsing på ny fornybar energi og på CO₂-fangst og -lagring. Det tror jeg ikke er tilfellet. Vi kan lene oss på ganske mange forskningsrapporter også og på miljøer som ser på nettopp hvordan Norge skal få til denne omstillinga til en lavutslippsøkonomi, for å underbygge hvorfor det ikke er tilfellet at vi kan få til en massiv satsing på begge deler. Vi er nødt til å ta noen valg.

For eksempel har vi mottatt en rapport, som er veldig interessant, fra Teknologirådet, som heter Plan B – verdiskaping for lavutslippsøkonomien. De går gjennom, felt for felt, hvordan Norge kan bruke nettopp våre komparative fortrinn og den kunnskapen som vi har bygd opp innenfor petroleumsnæringa, til å få opp nye næringer som ikke bidrar til å sette klimaet på jorda på spill eller næringer i andre sektorer på spill, som f.eks. fiskeri og reiseliv, som jo er høyaktuelle i forbindelse med debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja, og i hvilken grad vi skal la petroleumssektoren gå inn i de mest sårbare områdene våre, med de konsekvensene det kan ha. Utgangspunktet for Plan B og Teknologirådets rapport er

«den vedvarende økningen i utslipp av klimagasser, både i Norge og globalt. I følge Global Carbon Project har de menneskeskapte CO₂-utslippene vokst fire ganger så raskt fra og med år 2000 som i perioden 1990–1999. Utslippene er nå over det mest dramatiske av scenariene til FNs klimapanel».

Da er det med forundring jeg sitter og hører på deler av de debattene som har gått hittil i dag. Det kan virke som om vi ikke skal ta vårt ansvar i det globale bildet, hvor utslippene faktisk øker. Sjøl om norsk petroleumsnæring er en av de mest miljøvennlige i verden – og det er et resultat av miljøkrav som er blitt stilt av tøffe politikere før oss – er det likevel sånn at den oljen og gassen vi tar opp, brennes av et sted. Da fører det til store utslipp, som igjen fører til at vi har et klimaproblem. Det er også noe av grunnen til at vår regjering nå vrir ressursene over på forskning på ny fornybar energi og har den voldsomme satsingen på CO₂-fangst og -lagring.

Men jeg vil bare minne om at det er på grunn av SVs regjeringsdeltakelse og at vi har jobbet beinhardt i en allianse med brede folkelige miljøer i Norge som satte foten ned for at vi skulle satse på sterkt forurensende gasskraftverk, at vi er i front når det gjelder CO₂-håndtering internasjonalt. Det har også bidratt til at vi har påvirket EUs politikk på dette området. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi vært mye verre ute enn vi faktisk er. Nå kan vi bli en del av løsninga i stedet for bare å være en del av problemet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:45:57]: I klimaforliket ble Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre enig med Regjeringen om følgende:

«De offentlige bidragene relatert til forskningen på nye fornybare energikilder skal innen 2010 minst være på nivå med tilsvarende offentlige bidrag til petroleumsforskningen.»

Dette var et viktig punkt i klimaforliket, og det var også et viktig punkt å få med da vi diskuterte forliket. Dette innebærer ikke at vi skulle kutte i petroleumsrettet forskning, selv om det er slik regjeringspartiene valgte å tolke dette punktet i etterkant.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å øke utvinningsgraden i eksisterende felt på sokkelen, slik at vi får mest mulig ut av hvert enkelt letehull. Med dagens planer vet vi at over 50 pst. av oljen vil bli liggende igjen på sokkelen etter at installasjonene er fjernet og borehullene er plugget igjen. Dette er ikke god forvaltningstankegang. Det er rett og slett å være dårlige forvaltere. Og vi vet at Oljedirektoratet har påpekt at det her trengs teknologiutvikling – det trengs rett og slett mer forskning.

Når Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal øke utvinningsgraden i eksisterende felt, henger det også sammen med et annet stort og viktig område: elektrifisering av sokkelen. Vi vet at skal vi skal ha mulighet til – og det må vi med tanke på klimautfordringene – å elektrifisere sokkelen, må vi tenke mer helhetlige løsninger i forhold til nærhet til de forskjellige feltene.

Norge var og er en skipsnasjon. Den kunnskapen vi har om å bygge skip, har vi brukt til å utvikle oss til å bli en olje- og gassnasjon. Så har vi brukt den teknologien og kunnskapen vi har fått innen olje og gass, til å utvikle fornybarteknologi. Vi har helt konkrete eksempler innenfor vindkraft, som Aker Verdal driver med. Vi har helt konkrete eksempler innenfor CO₂-håndtering, hvor vi er verdensledende med norsk teknologi, som er utviklet nettopp gjennom denne bærebjelken: skip, olje- og gassutvikling og nå fornybarteknologi. Dette er et viktig perspektiv å ta med videre når vi fortsatt skal satse på olje- og gassutvikling.

Jeg oppfordrer statsråden til å tolke klimaforliket slik at forskning på fornybar energi skal løftes opp på samme nivå som petroleumsforskningen – ikke slik at petroleumsforskningen skal reduseres for å gjøre avstanden mellom fornybar energi og petroleumsforskningen mindre.

Jeg er glad for den prioriteringen statsråden tross alt gjør i forhold til petroleumsforskningen – det at han legger opp til at det er fangst og lagring vi skal satse på, og det han kaller å knekke koden for at olje og gass vil være med som en energibærer også i framtidens energibilde knyttet til de prognosene som Det internasjonale energibyrået setter opp.

Men det må også kunne sies fra denne talerstolen – selv om statsråden sier at det er beskjedne midler staten bidrar med til petroleumsforskningen, og at industrien bærer tungt i bidrag – at vi vet fra næringen selv at statens bidrag utgjør en forskjell. Det er viktig for å få nye teknologiske løsninger på plass at staten er der. Statsråden snakket selv om å utgjøre en forskjell, og at staten må stå for den langsiktige politikken. Ja, det er helt rett. Men da er det viktig at vi er der på lik linje når det gjelder fornybarforskningen, som må økes, og at vi får to store forskningsmiljøer som sammen kan være med på å skape et bedre klima for verdens fattige og for den norske befolkningen.

Gunnar Kvassheim (V) [13:50:44]: I dag har vi hatt tre debatter, muligens tre og en halv til fire, som i stor grad går på det samme temaet. Det er problemstillinger knyttet til olje- og gassvirksomheten og framtiden til den næringen. Jeg synes at denne oppsplittingen av debattene er en god synliggjøring av at det kunne ha vært nyttig å ha en samlet framstilling i en petroleumsmelding, som så kunne danne grunnlag for en debatt i Stortinget.

Det andre som har kjennetegnet denne debatten i dag, er at representanter for Regjeringen sier én ting og gjør noe annet. Vi var lovet en oljemelding – vi får ingen oljemelding. Vi var lovet en energimelding – vi får ingen energimelding. Det har vært bebudet en satsing på fornybar energiproduksjon som skulle få nye prosjekter opp og gå. Det skjer ikke.

Også når det gjelder CO₂-satsingen, som Inga Marte Thorkildsen var så fornøyd med, er dessverre hovedoverskriften: Løftebrudd! I Soria Moria-erklæringen sa man at utslippene fra Kårstø skulle renses innen 2009. Det skulle heller ikke tillates noen nye gasskraftverk med mindre det ble rensing fra dag én. Nå vet vi at gasskraftverket på Kårstø står uten avklaringer om og eventuelt når det blir rensing, og det er også uavklarte spørsmål knyttet til rensing i framtiden på Mongstad.

Også når det gjelder satsing på forskning, er det manglende samsvar mellom det Regjeringen sier den skal gjøre, og det den faktisk gjør. I forbindelse med forskning la en ikke skjul på at en mente at det etter stor satsing på forskning i Bondevik II-regjeringen, var tid for hvileskjær. Det var ikke på noen måte tilpasset de utfordringene vi står overfor. Da burde tidligere økt satsing vært fulgt opp med ytterligere opptrapping.

Venstre har prioritert slik i sitt alternative statsbudsjett: Vi har satset markert mer på forskning enn det Regjeringen har lagt opp til. Vi har satset på forskning i et bredt spekter. Vi har gjennom klimaforhandlingene medvirket til økt satsing på forskning knyttet til fornybar energiproduksjon. Det er en helt nødvendig opptrapping. Her er det et stort potensial. Det faktiske forhold er at så langt har vi i Norge brukt mer ressurser på forskning knyttet til kjernekraft enn på fornybar energiforskning. Men det burde ikke ha vært nødvendig å ta dette løftet samtidig som en tonet ned satsingen på petroleumssektoren. Jeg mener bestemt at det er god ressurspolitikk å legge til rette for god utnytting av felt som er kjent, og det å kunne utnytte felt som en i dag ikke har teknologi til å utnytte. Det må være et positivt bidrag også i det internasjonale perspektivet. Men det betyr ikke at Venstre ikke er opptatt av at en skal ha en markert økt satsing på både forskning og utbygging av fornybar energiproduksjon.

Jeg synes at både interpellanten og statsråden i sine innlegg på en god måte har illustrert den effekten Norge har hatt av satsing på forskning og teknologiutvikling innenfor petroleumssektoren. Jeg tror potensialet er stort for å få mange nye positive effekter i framtiden, gitt at en satser på dette. Så min oppfordring til Regjeringen vil være at en avvikler hvileskjæret, satser massivt mer på fornybar energiproduksjon og legger til rette for at en kan ta ut den verdiskapingen som følger av økt satsing på petroleumsforskning og teknologiutvikling i denne bransjen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:55:22]: Debatten har gitt mange honnørord til petroleumsnæringen og forskningen som den bedriver. Det er hyggelig. Men den logiske bristen som er i det å ønske næringen vel og det å kutte i bevilgningene for å legge til rette for at næringen skal ha det godt, har ikke blitt imøtegått av regjeringspartiene.

Statsråden har rett i at dette handler om å prioritere. Det kan jeg selv veldig godt. Jeg har mitt eget private budsjett og må prioritere hver dag. Som utdannet sosialøkonom vet jeg veldig godt hva det handler om å bruke knappe ressurser på en best mulig måte. Men nettopp fordi det handler om å bruke knappe ressurser på en best mulig måte, bør en prioritere riktig. Det å spare seg til fant er ikke å prioritere riktig. Hvis vi får til 1 pst. økt oljeutvinning, og det gir oss 300 milliarder kr, er faktisk noen hundretalls millioner kroner ekstra i investeringer årlig for å få det til vel verdt pengene. Dermed handler det ikke om å prioritere på den måten Regjeringen gjør, men at en må legge til rette for en næring i framtiden. Jeg tror at det etter denne debatten er all grunn til å frykte for petroleumsnæringen i framtiden når Regjeringen klarer å ha en logikk der kutt i petroleumsforskning er det samme som å være offensiv på området. Det er ikke å være offensiv i min verden.

Men det som også er verdt å ta med seg, spesielt siden illusjonisten i SV var med i denne debatten, er at det i et klimaperspektiv er i vår interesse – i alles interesse – å ivareta norsk petroleumsindustri, for det er et faktum at energien trengs. Det er et faktum at hvis kapitalen ikke går til Norge, går den til andre deler av verden, med færre utslippskrav og med mindre satsing på teknologiutvikling. Det gjør at vi mister inntektene, men bare flytter utslippene. Uten inntekter vil vi også være dårligere rustet til å kunne satse på den fornybare energien som alle er enige om at vi skal få til.

Egentlig burde jeg ha lyttet til Arbeiderpartiet og latt være å høre på SVs røst i petroleumsdebatten. Det fungerte veldig godt i de første to rundene vi hadde. Men når representanten Thorkildsen drar fram Plan B og bruker den som et sannhetsvitne, er det svært selektivt. Enøkdelen i Plan B er svært bra. Når det gjelder havvindmøllesatsingen som ble skissert, har staten sagt at det ikke er realistisk å tro at det kan skje. Når en ser på den statlige styringen som Plan B tar til orde for når det gjelder StatoilHydro, er det ren og skjær sosialisme. Det er gjerne derfor SV omfavner den. Men planen blir ikke mer enn illusjoner. Når en ikke klarer å se konsekvensene av egne vedtak, kan jeg egentlig godt forstå at Arbeiderpartiet var mest komfortabelt i dagens to første debatter, der SV ikke var med.

Jeg er helt enig med representanten Nordtun i at vi skal være forsiktig med å snakke negativt om bransjen i forhold til rekrutteringen. Men det er likevel verdt å påpeke at det er regjeringspartiene selv som snakker negativt, og ikke vil at folk skal rekrutteres inn i petroleumsnæringen. Det er dessverre litt for gjennomgående for hele satsingen på forskning og utvikling fra Regjeringens side.

Statsråd Terje Riis-Johansen [13:58:44]: Jeg tror jeg må starte med det siste som representanten Solvik-Olsen nå tok opp, der han advarte mot å skape pessimistiske stemninger innenfor petroleumsnæringa. Hvis jeg ikke har skrevet feil det som ble sagt fra representanten Solvik-Olsen, tror jeg dagens sterkeste uttalelse kom derfra. Det ble sagt – med forbehold om rett sitat – at det er all grunn til å frykte framtida for petroleumsnæringa i Norge. Det er klart at det er eventuelt en ganske klar melding til de unge menneskene som kunne tenke seg en framtid i den næringa. Sånt sett er vel kanskje det også noe å ta med seg av hva som blir sagt fra denne talerstol.

Hvis en tar med i det store bildet fangst, lagring og klimautfordringer og i og for seg den brede petroleumspolitikken, forskes det for mange, mange, mange milliarder kroner i Norge årlig. Industrien og næringa står for mye av dette. Vi bruker også mange offentlige penger på å utvikle nye teknologier. Jeg oppfatter at debatten i dag ender opp med at forskjellen på å være for eller mot forskning er 50 mill. kr i budsjettet for 2009. Jeg skal ikke undervurdere viktigheten av ressursbruk innenfor offentlige budsjetter. Men jeg er ikke enig i at det er det som avgjør om en er for eller mot forskning, om en er for eller mot økt utvinning på norske felt, om en er for eller mot at petroleumsnæringa skal utvikle seg videre framover. Jeg mener, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at summen av det regjeringspartiene nå gjør, er formidabel med hensyn til å legge til rette for en utvikling også for petroleumsnæringa framover, ikke minst for å få på plass en politikk og et regime innenfor fangst og lagring som kommer til å være ekstremt viktig for den samme næringa om en del år, med tanke på de krav som da kommer til å bli stilt. Det er mitt andre poeng.

Mitt tredje poeng er at uansett hvordan en formulerer seg, uansett hvordan en velger inngang til debatter som dette, kommer en ikke bort fra at det en hører i alle innleggene fra opposisjonen, hvor alle hele tiden har mer penger, ikke kan forklares på noe annet vis enn at det er litt ulike krav og litt ulike referanser når det gjelder å prioritere innenfor offentlig pengebruk.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.