Tord Lien (FrP) [14:05:40]: Når jeg har fremmet denne interpellasjonen, er det for at Stortinget skal få sjansen til å si sin mening om forskriften om bemanningsnorm, som mye kan tyde på at Olje- og energidepartementet nå har tenkt å vedta. At Stortinget ikke får saken til behandling, er selvfølgelig beklagelig, men det er et resultat av de vide forskriftshjemlene som ligger i energiloven.
Før jeg sier noe om selve forskriften, vil jeg prøve å peke lite grann på de utfordringene norsk nettpolitikk står overfor. EUs fornybardirektiv vil pålegge oss en solid økning i produksjonen av fornybar energi, noe som selvfølgelig er bra. Primært vil dette måtte utbygges som vind- og vannkraft. Denne utbyggingen vil bli blant de største industrielle satsingene Norge har gjort noen sinne. I tillegg til behovet for et fornuftig støtteregime for utbyggingen av denne fornybare energien er nettilgang en viktig flaskehals. I en annen sak, Ot.prp. nr. 24 for 2008–2009 om energiloven, har Regjeringen erklært at de har løst en del av denne utfordringen ved å innføre tilknytningsplikt. Samtlige aktører i kraftbransjen – som jo er de som må overtales til å forstå at dette er løst – mener imidlertid at tilknytningsplikt i seg selv ikke løser denne utfordringen. Men det blir jo spennende å se – jf. den forrige debatten – om et eventuelt vedtak i medhold av Ot. prp. nr 24 f.eks. vil medføre at utbyggingen av Ytre Vikna vil bli realisert. Der har jo OEDs ytre etater vist til nettilknytningen som den viktigste utfordringen. Jeg lurer på hvorfor det ikke er gjort allerede.
Man må jo komme fram til regimer som utløser netttilgang til ny produksjon av fornybar energi samtidig som man sørger for at de beste samfunnsøkonomiske løsninger blir valgt, og at kostnadene ikke havner i de lokale distribusjonsnettene – men det er mye som tyder på de kommer til å gjøre det. Det er så langt en fullstendig uavklart problemstilling som man bare kan håpe at Stortinget får ryddet opp i, før man eventuelt fatter vedtak i forbindelse med Ot.prp. nr. 24 for 2008–2009, om en måneds tid.
Utfordringene med innfasingen av mer fornybar energi skal også løses av det man mildt sagt må kunne kalle en sub-optimalt organisert norsk nettbransje. Mens det i de fleste store land i Vest-Europa er mellom én og ti distribusjonsnettaktører, har vi i Norge mer enn 140. Av disse har mer enn halvparten færre enn 5 000 kunder, mange sågar under 1 000 kunder. Finansieringssystemet bidrar til å opprettholde denne strukturen, noe som bl.a. ble forsterket gjennom vedtak gjort av tidligere senterpartistatsråd Odd Roger Enoksen.
Å ha 140 selskaper til å drifte distribusjonsnettet i et land med 4,5 millioner mennesker er dårlig samfunnsøkonomi, men det er også dårlig forbrukerøkonomi. Både samfunnet og forbrukerne, særlig i de minste distribusjonsnettene, taper på denne organiseringen, noe man skulle tro Senterpartiet er opptatt av. Men med tanke på EUs fornybardirektiv og behovet for produksjon av ny fornybar energi er denne organiseringen også et hinder for god og rasjonell utbygging av nettet for å realisere netttilgang til ny produksjon. Bemanningsnorm eller ikke er neppe i seg selv avgjørende for restrukturering av norske distribusjonsnett, men det vil i hvert fall ikke bidra til å øke viljen til fusjoner, all den tid fusjoner ikke på samme måte som i dag vil kunne medføre en mer dynamisk bruk av arbeidsstokken.
NVEs innføring av inntektsrammesystemet medfører også en utfordring. I mange tilfeller er det direkte ulønnsomt å fusjonere, som nevnt tidligere. Men til tross for at prinsippene i inntektsrammesystemet etter vår oppfatning er fornuftige, er det mange utfordringer. En av de største aktørene i distribusjonsnettet i mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, energiselskapet TrønderEnergi, har f.eks. en stor del av sitt nett langs kysten. Men fordi de også driver nett i innlandskommunene, blir den gjennomsnittlige avstanden til havet så lang at de ikke får tillegg i inntektsrammene basert på kystklima i det hele tatt, noe andre aktører som driver nett i kystklima, får.
Statnett sier for øvrig selv at for å utføre alle de viktige oppgavene som er forventet av dem – sikring av forsyningen til Midt-Norge, som vi har snakket om før i dag, etablering av et sterkere nett i Nord-Norge for mer eksport derfra, og nye eksportlinjer til Europa – trenger de mer kompetanse, en kompetanse som nå vil kunne bli låst i beredskapsstillinger i norske regionale nettselskaper.
Med de utfordringene jeg har pekt på ovenfor, skulle man tro at både Regjeringen, NVE, Statnett, Statkraft og alle de andre nett- og kraftaktørene har viktigere ting å konsentrere seg om enn å innføre noe som vanskelig kan kalles noe annet enn reinspikka statskontroll av næringsaktører. Målet med forskriften, hevdes det fra regjeringshold og NVE, skal være sikrere drift av nettet. Da spør jeg meg: Hvorfor innfører man ikke heller strengere krav om driftssikkerhet og driftstid? Hvilket selskap linjereparatøren eller linjemontøren som reparerer eller bygger nettet får lønnen sin fra, tror jeg ikke kundene er veldig opptatt av. Jeg får mange e-post og telefoner hvert eneste år fra velgere land og strand rundt som indikerer at de er aller mest opptatt av at nettleien er for høy, dernest at strømmen må komme fram. Jeg har ikke mottatt en eneste henvendelse fra velgere som er bekymret for om nettmontøren som henger i masta utenfor stuedøren, er ansatt i Hafslund eller Infratek. Men det må jeg forutsette at statsråden har fått, siden han er så opptatt av å få innført denne forskriften.
Innføringen av en bemanningsnorm, som OED har sendt på høring, vil for de aller fleste aktørene medføre et krav om at de til enhver tid må ha så mange ansatte at de kan håndtere et worst case-scenario. Mange norske nettselskaper, også i distriktene, har bygd opp entreprenørselskaper som gjør jobber også utenfor eget nett. Dette medfører selvfølgelig en mer dynamisk og effektiv utnyttelse av mannskapsressursene. Men slik jeg tolker forslaget fra OED, vil dette i fremtiden ikke være mulig, fordi de som i dag er kunder av disse entreprenørselskapene, i fremtiden må ha nok folk ansatt til å løse alle disse oppgavene selv.
Jeg har også notert meg at motstanden mot dette forslaget fra bransjehold er unisont, og at den eneste organisasjonen som er tilhenger av denne endringen, har mange medlemmer og underorganisasjoner som heller ikke ønsker innføringen av en bemanningsnorm. Primært er det de medlemmene som har forsøkt å jobbe under konkurranseforhold, som i dag ønsker å fortsette med det, mens de som ikke har prøvd dette, er imot. Det burde telle noe.
Dersom man likevel skulle finne på å vedta denne bemanningsnormen, noe jeg håper man ikke vil, vil jeg på det sterkeste anbefale statsråden å se på muligheten for å knytte normen til konsernet, altså morselskapet, og ikke til den enkelte netteier. Dette vil i noen grad gjøre normen lettere å håndtere, det vil åpne for mer effektiv drift og det vil gjøre det mer attraktivt å organisere norske nettselskaper i større enheter enn i dag.
Avslutningsvis vil jeg si at forslaget til forskrift om bemanningsnorm vil medføre en forverring av nettselskapenes driftsvilkår. Det er det vanskelig å være uenig i. Det er en endring praktisk talt ingen vil ha – en endring som vil medføre økt nettleie, særlig i distriktene, noe som også burde bekymre Senterpartiet. Men det vil også føre til dårligere samfunnsøkonomi i nettdriften. Når vi vet hvilke store utfordringer alle deler av norsk kraftbransje står overfor, mener jeg det vil være mer fornuftig å vente med denne endringen som vil forverre driftsvilkårene – eller, kanskje aller helst, avlyse hele saken – og eventuelt heller innføre strengere krav til driftssikkerhet og leveringssikkerhet.
Da vil jeg avslutte med spørsmålet mitt: Vil statsråden vurdere å skrinlegge innføringen av ny forskrift om bemanningsnorm for norske nettselskaper?
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:13:48]: Først av alt vil jeg knytte en kommentar til påstanden i interpellasjonen om at det er mange uavklarte forhold rundt framtidig norsk nettpolitikk.
Jeg la 17. april fram Ot.prp. nr. 62 for 2008–2009 om endringer i energiloven. Jeg mener at det forslaget nettopp avklarer norsk nettpolitikk. Gjennom forslaget vil jeg styrke småkrafts og vindkrafts rett til nett, bedre forsyningssikkerheten gjennom å redusere faren for regional ubalanse i kraftsystemet og minske de regionale prisforskjellene på nett og strøm. Samtidig ble det også varslet at vi vil se på en samlet regulering av nettet for å forsikre oss om at reguleringa er hensiktsmessig med hensyn til å optimalisere incentivene for investering og effektiv drift, som nettopp representanten Lien var opptatt av, og vi vil se på muligheten for lik nettleie over hele landet, som jeg ikke vet om representanten Lien er opptatt av, men som uansett er noe jeg er opptatt av.
Regjeringa er opptatt av rammevilkårene for norske nettselskaper. Som forvalter og eier av en av landets viktigste infrastrukturer gjør denne bransjen en svært viktig jobb. Samtidig er det viktig å huske på nettvirksomheten i Norge drives som monopoler innenfor hvert forsyningsområde. For å unngå at enkelte nettselskaper utnytter sin monopolstilling, er det viktig at myndighetene har kontroll med den virksomhet selskapene driver.
Nettselskapene er derfor regulert av myndighetene gjennom bl.a. energiloven, forkrifter og konsesjoner. Reguleringa av nettvirksomheten uttrykker myndighetenes krav og forventninger til nettselskapene og legger rammen for hvilke forhold nettselskapene må tilfredsstille.
Krav til bemanning og kompetanse er ikke et nytt element i reguleringa av nettselskapene. I energiloven kreves det konsesjon for å bygge og drive elektriske anlegg. Av forarbeidene framgår det at bakgrunnen for konsesjonsplikt bl.a. er det offentliges behov for å føre kontroll med drift av slike anlegg når det gjelder ansvarsforhold og vedlikehold, altså i dagens lovverk. Konsesjonsplikten og konsesjonen med tilhørende vilkår må derfor pålegges den reelle driveren av anlegget. Det sentrale vurderingstemaet er om den som innehar konsesjonen, kan sette bort driftsoppgaver og fortsatt anses som den reelle driveren av anlegget. Det må foretas en konkret vurdering av de enkelte strukturelle endringer for å kunne fastslå om bestemmelsen er overholdt. Sentrale momenter ved vurderinga er hvor mange og hvilke oppgaver som settes bort.
Stortinget behandlet både i 2001 og i 2006 rammene for bemanning hos konsesjonærer innenfor kraftdistribusjon. I begge omgangene ble det presisert at det ikke var tilstrekkelig at konsesjonæren kun ivaretar et rent formelt og økonomisk ansvar for virksomheten.
Forskriftsutkastet, som nå har vært på høring – og det er ikke Olje- og energidepartementets utkast, det er NVEs utkast, som ble presisert av departementet da det ble sendt ut – presiserer kravet til «å drive» i energiloven. Utkastet angir først at alle konsesjonærer skal ha egen bemanning med nødvendig kompetanse til daglig ledelse, teknisk drift og praktisk gjennomføring av de oppgavene som følger av konsesjonene. Dette er foreslått å gjelde for både produksjonsselskaper og nettselskaper. For nettselskapene er det i tillegg fastsatt mer konkret hvor stor del av konsesjonærens oppgaver på ulike områder som må utføres av egne ansatte. Disse kravene er formulert slik at nettselskapene må ha egen bemanning til «selv å utføre den altoverveiende del av oppgaver», «selv å utføre de mest sentrale oppgaver» og «å kunne betjene en vesentlig del av» nærmere bestemte oppgaver.
Forskriftsutkastet er, som jeg nevnte, utarbeidet av NVE og ble sendt på høring av departementet 13. november 2008 uten at det ble gjort noen endringer i det. Det ble presisert at departementet ikke hadde tatt stilling til forskriftsutkastet slik det var utformet av NVE. Høringsfristen gikk ut 6. februar 2009, og departementet har mottatt en rekke høringsuttalelser til nevnte forskriftsutkast.
Bransjen, anført av EBL, mener konsesjonæren selv må få avgjøre egen organisering innenfor de relativt vide rammer lovverket i dag setter. Det anføres at krav til bemanning ikke er en garanti for god beredskap. Bemanningskrav kan ifølge EBL heller medføre uklare ansvarsforhold mellom myndigheter og konsesjonærer.
En rekke nettselskaper har nylig fremmet et felles forslag til tilnærming til forskrift. Selskapene foreslår en forskrift som stiller klare krav til nettselskapenes dokumentasjon av hvordan beredskapen ivaretas. Det er foreslått dokumentasjonskrav til bl.a. lokalkunnskap, kompetanseutvikling, mannskapstilgjengelighet, beredskapsordning mv. EL & IT Forbundet på den andre siden, kan man si, hevder at inntektsrammereguleringen belønner nettselskap som utsetter tjenester, og at tjenesteutsetting ikke fører til lavere kostnader for samfunnet. Forbundet hevder videre at alle utførende funksjoner blir dårligere utført når oppgavene utføres av innleide aktører.
Både de høringsinstansene som ønsker forskriften, og de som mener at den er overflødig eller direkte uheldig, viser til forsyningssikkerhet, beredskap og økonomisk effektivitet som hovedargument for sitt syn.
De som ønsker forskriften, mener at utsetting av tjenester fører til kompetanseforvitring, det fører til at lokalkunnskap forsvinner, at det vil brukes mindre ressurser på vedlikehold, og det fører til høyere nettleie for kundene. Tilhengerne mener også at beredskapen kan svekkes uten en slik forskrift, da montører til å utføre oppretting ikke befinner seg i området til enhver tid. Ved store strømutfall flere steder samtidig, f.eks. ved ekstremvær, kan entreprenører ha problemer med å stille tilstrekkelig antall montører til alle de nettselskapene de har avtale med. I tillegg er enkelte av den oppfatning at tjenesteutsetting svekker konsesjonsmyndighetenes kontroll, da de krav regelverket og konsesjonene stiller, kun retter seg mot konsesjonær og ikke mot innleide entreprenører.
Motstanderne av forskriften mener på den andre side at entreprenørvirksomheten skaper større kompetansemiljø, og at bruk av entreprenører fører til at man har flere å trekke på i en beredskapssituasjon. Hvis det blir krav til at hovedvekten av oppgavene skal utføres av egne ansatte i alle selskaper, har man ikke lenger entreprenørselskaper som kan benyttes i ekstraordinære situasjoner. Motstanderne mener også at tjenesteutsetting gjør driften mer effektiv.
Flere har kommet med forslag om at kravet til egenkompetanse kan oppfylles hvis alle oppgavene til nettselskapet er sikret ved langsiktige avtaler innen et konsern, med andre konsesjonærer eller med lokale selskaper som sikrer stabil og reell kompetanse innen konsesjonsområdet. I tillegg til langsiktige avtaler kan myndighetene også stille andre funksjonelle krav, som krav til beredskapsplaner, sårbarhetsanalyser og reparasjonsberedskap. Det kan også stilles krav til at spesielle funksjoner, som f.eks. driftssentraler, skal bemannes med egne ansatte. Funksjonelle krav sammen med, eller i stedet for, absolutte bemanningskrav er forhold som vi nå ser på i arbeidet med en eventuell forskrift.
I arbeidet har vi også sett hen til våre nordiske naboer og hvordan de har valgt å utforme lovverket når det gjelder kompetanse og bemanning. Verken Danmark, Finland eller Sverige har krav til en bestemt bemanning i nettselskapene. Danmark gjennomførte i 2007 en utredning om forsyningssikkerhet, og anbefalinga ble da at man ikke skulle sette fysiske eller tekniske krav, og at det heller ikke skulle utvikles kompensasjonsordninger for avbrudd. Avbrudds- og leveringskvalitetsstatistikken følges imidlertid tett av myndighetene.
I Sverige må det ved søknad om konsesjon vedlegges en egen redegjørelse om konsesjonærens organisasjon. Det er imidlertid vid adgang til å kjøpe tjenester fra tredjepart, men ved konsesjonssøknad må man gjøre rede for hvordan man gjennom avtaler har sikret seg at oppgaver blir ivaretatt.
I Finland er det krav om at nettselskapene skal ha det man kaller «tillräcklig personal» og «i sin tjänst (…) en driftsledare som fyller behörighetskraven». Det finske Energimarknadsverket har gitt en redegjørelse for hva som ligger i «tilstrekkelig personell». De viser til at kjøp av tjenester fra tredjepart er tillatt i betydelig omfang. Hensynet til nødvendig styring og kontroll ivaretas bl.a. ved at avtaleverket mellom nettselskapet og tjenesteyter er ett av områdene som er gjenstand for kontroll ved betydelig bortsetting av tjenester.
Jeg registrerer at denne saken har stor interesse i bransjen, og det er absolutt forståelig at så er tilfellet. Som flere av høringsinstansene har påpekt, står bransjen overfor flere store utfordringer i tida som kommer, spesielt med tanke på investeringer. En eventuell forskrift om kompetanse- og bemanningskrav er ikke ment å skulle stikke kjepper i hjulene for en effektiv og hensiktsmessig organisering av nettselskapene. Uansett hvordan en eventuell ny forskrift blir utformet, vil det fremdeles bli åpnet for utstrakt adgang til kjøp av tjenester fra tredjepart.
Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan si noe mer konkret om denne saken på det nåværende tidspunkt. Utkast til forskrift har vært på høring, og vi vurderer nå, sammen med NVE, de ulike innspillene vi har fått. Omfanget av høringsinnspill og motstanden mot forskriftsutkastet understreker viktigheten av at departementet foretar en grundig gjennomgang og vurdering av alle momentene i saken, og det har jeg som ambisjon å gjøre på en skikkelig måte.
Tord Lien (FrP) [14:23:46]: Jeg er gladere enn jeg hadde trodd for at jeg tok opp denne interpellasjonen, for jeg noterer meg at statsråden tilsynelatende ikke har konkludert. Og det er jeg veldig glad for.
Når det gjelder Ot.prp. nr. 24 for 2008–2009 er det på en måte litt symptomatisk, for Regjeringen sier ofte at dette har den løst – det gjelder for så vidt også støtteordninger for investering i ny fornybar energi – men så klarer den ikke helt å overtale bransjen til å være enig i at den har det. Det er vel litt tilfellet denne gangen også.
Når det gjelder nettleieutjevning, mer lik nettleie, i Norges land, synes jeg statsråden kan være skvær nok til å anerkjenne at i mange perioder i dette hus har nettopp det partiet han tilhører, og det partiet jeg tilhører, vært forkjempere for en utjevningsordning. Det er slik at Fremskrittspartiet er for en mer lik nettleie i hele landet, men vi er først og fremst opptatt av en lavere nettleie i hele landet.
Men så til saken. Statsråden snakker om ansvarsforhold. Dette dreier seg ikke om ansvarsforholdet, for ansvaret for at nettet skal være i orden, er vi jo enige om må ligge hos den som har konsesjonen. Vi er også enige om at den som har konsesjonen, må ha ansatte i egen organisasjon som har en tilfredsstillende kompetanse på å drive med nett. Spørsmålet er hvor langt man skal strekke kravet til beredskapsplaner, straff for avbrudd, osv. Her er vi helt enige. Og, ikke minst, kravet om at man må være kompetent nok til å utføre en skikkelig bestillerrolle, er vi også enige om.
Så til kompetanseforvitring, som EL & IT Forbundet snakker om. Da tenker jeg som så: Hvis man jobber i et selskap med 800–900 kunder – noe mange av våre operatører gjør – har man vel ikke veldig mange muligheter i løpet av ett år, to år eller kanskje fem år til å drive med opprettingsarbeid. Er man derimot en entreprenør som driver med opprettingsarbeid i et større område, tror jeg det er større sjanse for at man blir god til å drive med oppretting.
Til argumentet om at det i perioder med ekstremvær vil kunne være et bemanningsproblem, kan en litt retorisk stille seg spørsmålet: Fører denne forskriften til at det blir flere nettmontører i Norge? Det gjør det ikke – så vidt jeg kan se. Det fører bare til at man må låse dette i en gitt ansattposisjon. Argumentet om at man får adgang til å kjøpe tjenester også i framtiden, har jeg lest meg fram til – men hvem er det som skal kjøpe disse tjenestene? Hvis alle skal pålegges å ha nok folk til å gjøre hele jobben selv, hjelper det ikke at de samme folkene får lov til å leie ut arbeidskraft, for det er ingen som kan kjøpe den.
Jeg er glad for det som sies, men jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om følgende: Det virket som om han var positiv til dette med konsernmodell. I den forbindelse kunne jeg tenke meg å få svar på om han ønsker å legge dette kravet på konsernnivå.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:27:10]: Det er bra at representanten Lien er glad for det som ble sagt fra min side om prosessen rundt dette. Og det er helt oppriktig meldt – slik det selvsagt skal være fra denne talerstolen – når jeg sier at jeg har en prosess på det, og at konklusjonen ikke er trukket.
Utover det oppfattet jeg det slik at det som kom fram i representanten Liens andre innlegg, i og for seg er en argumentasjon for de synspunkter som også framkom i hans første innlegg. Og jeg tror at jeg i mitt innlegg relativt detaljert redegjorde for de ulike sidene av denne saken, slik det har kommet fram i høringsinnspillene, og som jeg mener på ulikt vis og med ulik inngang bidrar og er viktig for en konklusjon i denne saken.
Med dette som utgangspunkt vil jeg si at jeg synes det er nyttig å ha en debatt om dette her i Stortinget, slik som vi har nå. Og jeg vil selvsagt også ta med meg de innspillene som har framkommet her, i den prosessen som jeg skal ha om dette framover.
Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.
Terje Aasland (A) [14:28:35]: Jeg har først og fremst noen kommentarer til dette med ny kraftproduksjon og nettilgang.
Det forslaget som Regjeringen har lagt fram for Stortinget – og som nå er til behandling – om nettilknytning for ny kraftproduksjon, tror jeg vi må erkjenne er selve fundamentet for å få utløst faktiske investeringer i ny produksjon i Norge. Hadde ikke denne tilknytningsplikten kommet, tror jeg det hadde vært langt vanskeligere å få utløst investeringer, uavhengig av støtteordninger, grønne sertifikater – eller hva en enn måtte tenke seg. Det er fundamentet for ny produksjon som blir lagt gjennom den saken som er til behandling i Stortinget, og som kommer til å få tilslutning, fordi det gjelder nettilknytningsplikt for ny produksjon – et viktig grunnlag og et viktig fundament.
Så til selve interpellasjonen. Jeg er kanskje noe forundret over at den ble reist, for den er ganske – skal vi si – teknisk rettet og litt utenfor dette husets ansvarsområde akkurat nå. Jeg er veldig glad for at vi har en regjering som utøver Stortingets uttrykte vilje ved å gjennomføre Stortingets tydelige presiseringer av noe som av alle – tror jeg – blir oppfattet som et viktig område i samfunnet, nettopp dette med produksjon, omsetning og distribusjon av kraft.
Utgangspunktet for interpellasjonen og grunnlaget for den går tilbake til 2001, kanskje lenger tilbake også. Da var det en veldig klar mening i Stortinget om at den som fikk nettkonsesjonen, skulle forestå bygge- og eierforholdet, men også driveforholdet. Driveforholdet var statsråden inne på. I driveforholdet ligger det også en forpliktelse i forhold til sammensetningen av kompetanse i selskapet. Det ble veldig tydelig presisert den gangen.
I 2006 – i denne stortingsperioden – presiserte vi det nok en gang i Innst. O. nr. 68 for 2005–2006:
«Flertallet viser til at departementet i proposisjonen forutsetter at aktører med konsesjon etter energiloven skal ha egne ansatte, som har all nødvendig kompetanse til å forvalte virksomhetens plikter etter lov, forskrift, konsesjoner og avtaler.»
Det var det som ble presisert den gangen. Det å be statsråden se bort fra stortingsflertallets uttrykte vilje står det ikke mye respekt av. Da hadde det heller vært en fordel med andre framgangsmåter.
Jeg er kjent med at Fremskrittspartiet på et tidligere tidspunkt har uttrykt at det å omsette elektrisk energi er som å selge brød og melk i en vanlig dagligvarebutikk. Jeg skal ikke tillegge Lien akkurat den holdningen. Jeg tror vi er samstemte her, at elektrisitetsnettet kanskje er en av samfunnets aller viktigste og kritiske infrastrukturer.
I denne saken handler det om hvem som skal ha konsesjon, hvem som skal ha rettigheter til å transportere elektrisitet i Norge – altså på en måte hvem som skal eie og ha et forhold til den viktigste infrastrukturen vi har, og hvilke plikter som påhviler den som skal forestå et slikt arbeid på vegne av samfunnet. Det er det det handler om.
Det forskriftsarbeidet som nå pågår, må ha sitt utspring i det som Stortinget har uttrykt i denne perioden, men det må også opprettholdes gjennom det lovgrunnlaget som ligger der. Ut fra et forsyningssikkerhetsperspektiv er kompetanse og bemanning – i hvert fall tilgangen på det – utvilsomt en viktig faktor. Vi mener derfor at den som har konsesjonen, den som har ansvaret for å distribuere elektrisiteten, er den som det skal stilles krav til. Det er det loven på en måte fastsetter, og det er det statsråden, Regjeringen – og forskriftsarbeidet – må utlede og understreke. Det ville vært en svekkelse av loven å svekke det ansvarsgrunnlaget som påhviler det nettselskapet som har konsesjon. Det er flertallets oppfatning, og det er det grunnlaget som forskriftene må bygge på.
Jeg er kjent med at Fremskrittspartiet egentlig ønsker et samfunn uten reguleringer. Det må de gjerne foreslå, selv om de snur litt ettersom hvordan samfunnet reagerer på de ulike behov for reguleringer eller ei. Det ligger nå en lovsak til behandling i Stortinget. Dere kan helt fritt foreslå å fjerne det kravet som ligger der i dag. Dere kan også foreslå – hvis det er ønskelig fra Fremskrittspartiets side – at det blir gjennomført betydelige strukturrasjonaliseringer i bransjen. Dere kan sågar foreslå at et statlig selskap får alt ansvaret.
Ja, det er egentlig opp til Fremskrittspartiet å gjøre det, men da må de vise vilje til å gjøre det konkret og ikke bare gjennom ord og debatt.
Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.
Ivar Kristiansen (H) [14:34:06]: Dette er i virkeligheten en ganske stor og interessant sak. Etter å ha lyttet til debatten er jeg faktisk glad for at denne interpellasjonen er reist. Jeg er ikke sikker på om de som har savnet en avklaring, i dette øyeblikk har grunn til å føle seg så svært mye mer beroliget etter å ha hørt statsråden og i særdeleshet hovedtalsmannen for Arbeiderpartiet i denne saken.
Det er helt korrekt at skal vi lykkes med å utvikle ny fornybar energi, må utviklingsprosessen gå parallelt og hånd i hånd med nettutvikling. Det eksisterer i virkeligheten ingen nettpolitikk som sådan i Norge i dag, og det er svært beklagelig. Alt det som enkelte har uttalt med tyngde og skråsikkerhet i denne debatten i dag, tyder på at man har lagt alle lytteregenskapene i én kurv, nemlig at man har lyttet til hva NVE synes og mener om disse spørsmålene. Jeg tror at hadde man tatt seg bryderiet med å ta kontakt med de 140 nettselskapene vi har i landet, og stilt noen spørsmål om hva de føler når det gjelder organisering og oppfølging, ville tilnærmingen vært en helt annen. Jeg tror ingen av de eksisterende nettselskapene vi har i Norge – som i dag er på tre nivåer, som er minst et nivå for mye – setter pris på den form for detaljstyring som vi har, og som vi i dag er vitne til utøves etter instruks fra departementet og i form av de tjenestene som NVE utfører. For vi er vitne til en detaljstyring uten sidestykke i norsk forvaltning, som ikke bidrar til å sette fart i avklaringen av hvordan vi skal utvikle ny fornybar energi gjennom økt utvikling av nett i Norge.
Jeg vil sterkt anbefale departementet, når man skal foreta den endelige konklusjonen, å lytte minst like mye til de eksisterende nettselskapene som har daglig kontakt med EL & IT Forbundet. Jeg tror det er all grunn til å stille spørsmål om hvem som skal påvirke utviklingen fremover når denne nye nettpolitikken skal utvikles i vårt kjære fedreland.
Jeg sitter faktisk med et inntrykk av at det Regjeringen, eller i hvert fall deler av Regjeringen, ønsker, er å gå tilbake til tiden før 1990 – og det så ikke spesielt vakkert ut den gangen. Etter 1990, de første ti årene med energiloven, gikk det med mye tid til oppdeling av elverk, og entreprenørvirksomhet og konsulentvirksomhet ble skilt ut og konkurranseutsatt. Fra år 2000 har dette markedet virket stadig bedre. Det er i dag stor konkurranse blant meget kompetente selskaper – jeg understreker meget kompetente selskaper – om oppdrag i nettsektoren. Denne konkurransen resulterer faktisk i effektive nettselskaper og rask service, og for abonnentene – hvis vi skal ta oss bryderiet med å ha dem i bakhodet – har dette medført rimeligere nettleie, samtidig som forsyningssikkerheten må anses som meget, meget god slik den er i dag. At NVE virket svært bekymret for at de konsulenter og de entreprenører som har tilegnet seg kunnskap for å utføre sitt virke, ikke er ansatt i nettselskapene i tilstrekkelig grad, synes jeg ikke vi i dagens debatt kan vie stor oppmerksomhet. Jeg synes spørsmålet om hva som er en samfunnsmessig rasjonell måte å drive denne formen for politikk videre på, må tillegges avgjørende vekt i den framtidige nettpolitikken som vi har et sterkt behov for å utvikle i Norge.
Organiseringen av norsk energiforsyning er forhåpentligvis kommet for å bli. Den fungerer, som jeg har sagt, godt, uansett hva regjeringspartienes representanter måtte mene om dette. En innstramming av nettselskapenes mulighet til å avgjøre sin egen driftsform er direkte næringsfiendtlig og vil ganske raskt gi høyere nettleie og en atskillig mindre effektiv drift. Som jeg har vært inne på, er i så fall de eneste som vil tjene på denne typen ordning, et lite utvalg av medlemmer i EL & IT Forbundet – og dette er ikke en utvikling som norske nettkunder har noen grunn til å applaudere. Derfor er min oppfordring: Skrinlegg de tanker som er lagt fram i denne saken. Hvis ikke er vi i en situasjon hvor dagens uttalelser – både fra Åslaug Haga og fra Ola Borten Moe – i enda større grad får et sannhetens skjær over seg.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:39:24]: Jeg synes i utgangspunktet at statsrådens innlegg var såpass reflektert og tydelig på at en ikke har forhåndskonkludert her, at debatten egentlig kunne vært avsluttet etter innledende runde. Men så hører jeg noen av de andre stemmene fra de rød-grønne partiene, og da ser jeg at her er det absolutt et behov for å støtte opp om statsrådens syn og ikke om EL & IT Forbundets og Terje Aaslands syn i denne saken.
Elnett er svært viktig infrastruktur for samfunnet. Uten energi funker ikke samfunnet, og uten infrastruktur til transport og energi kommer ikke energien fram til dem som skal bruke den. Men det er ikke helt irrelevant å sammenligne det med salg av melk og brød, for uten mat og drikke duger heller ikke samfunnet. Så alt er viktig for at ting skal fungere.
Jeg er helt enig i at elnett er fundamentet, men å kalle odelstingsproposisjonen som Regjeringen har framlagt, som den store løsningen på dagens utfordringer, er det stort sett bare Terje Aasland og enkelte andre rød-grønne politikere som mener er et faktum. Jeg registrerte at Energibedriftenes Landsforening sendte ut en pressemelding da odelstingsproposisjonen ble framlagt, og sa at denne ikke representerer noe taktskifte i norsk nettpolitikk, og heller ikke gir de visjonene som de mente at Stortinget hadde bedt om i en tidligere sak. Jeg ser også at odelstingsproposisjonen ikke løser problemene med hensyn til fornybar energi, fordi tilknytningsplikten, som Terje Aasland skrøt av, ikke er avklart i forhold til verken inntektsrammesystemet eller kostnadsfordelingen som sådan. Det er bare omtalt som et problem, men ingen løsning er presentert. Dermed er ikke Regjeringen kommet et skritt videre. Det samme gjelder med hensyn til utenlandskabling. Vi vet at internt i statsrådens parti er det svært delte meninger om hvorvidt en skal ha kabler til utlandet eller ikke. Alle vet også at i kraftbransjen er det slik at hvis det ikke er sjanse for å få solgt strømmen til en pris en tjener penger på, vil en heller ikke bygge ut nye prosjekter. Derfor ville slike avklaringer vært svært velkomne, i større grad enn det Regjeringen klarte å presentere.
Jeg registrerte også at statsråden var fornøyd med at en skal utrede å ha én nettleiepris i Norge, og det kan gjerne statsråden være fornøyd med. Men jeg registrerer også at denne utredningen ikke skal komme i gang før denne regjeringens periode er over. Dermed blir dette sannsynligvis ikke noe som blir realisert – like lite sannsynlig som at Senterpartiets forslag i forrige periode om strengere regulering av magasinene i vannkraftmarkedene skulle bli gjennomført. Det har heller ikke blitt dratt fram av denne regjeringen, og det er like greit.
Når det gjelder nettpolitikk, ble Terje Aasland litt overrasket over at det blir en interpellasjon om dette, for dette har Stortinget mer eller mindre fraskrevet seg ansvaret for, skulle man tolke ham riktig. Men jeg vil påstå at nettpolitikk i høyeste grad er vårt ansvarsområde, selv om den praktiske gjennomføringen er delegert til NVE med Olje- og energidepartementet som overstyrer. Når vi tar opp dette til debatt, burde ikke det overraske Terje Aasland i det hele tatt, for én ting er at Stortinget delegerer fullmakter, men når Stortinget opplever at fullmaktene blir misbrukt, og at en går mye lenger enn det som var hensikten, må en absolutt forvente at Stortinget reagerer. Denne forskriften som Regjeringen nå har vurdert, mener i hvert fall Fremskrittspartiet er langt utenfor det som Stortinget har gitt fullmakt til.
En opplever altså her en urimelig detaljstyring av nettselskapene. Vi snakker ikke om å fjerne ansvar, slik som Terje Aasland prøver å gi inntrykk av, men vi snakker om hvordan en skal få gjennomført oppgavene i nettselskapene på en best mulig måte for å ivareta det ansvaret som alle er enige om at nettselskapene skal ha. Men jeg er for så vidt glad for å høre statsrådens innlegg, for jeg synes det bekrefter at det stort sett bare er sentralledelsen i EL & IT Forbundet og Terje Aasland som står for den linjen og de signalene som i utgangspunktet kom. Det er jo slik at stort sett alle som har uttalt seg på lokalt plan i EL & IT Forbundet, har vært imot det som EL & IT Forbundet og Terje Aasland argumenterer for i denne saken.
Til slutt: Terje Aasland har markert seg flere ganger ved å framskrive en ideologi fra Fremskrittspartiet som Fremskrittspartiet selv ikke har. Jeg synes representanten Aasland skulle vokse opp når det gjelder måten å argumentere på, når han påstår hva Fremskrittspartiet står for. Han skulle heller forholde seg til den politikken Fremskrittspartiet fører, istedenfor å dikte opp en politikk og raljere over den. Det bidrar verken til en god politisk atmosfære eller – aller minst – til å diskutere hvilke løsninger som burde ligge til grunn for den nettpolitikken en bør føre i Norge. Forskrifter skal man ha, ansvar skal man ha, men det betyr ikke at EL & IT Forbundet skal få diktere hvordan Stortinget skal behandle denne saken.
Presidenten: De to neste talerne, representantene Line Henriette Holten Hjemdal og Erling Sande, ser ut til å være oppført på talerlisten ved en feiltakelse. Vi går derfor videre til interpellanten, Tord Lien.
Tord Lien (FrP) [14:44:57]: Det beklager jeg, der falt ti minutter ganske kjapt ut.
La meg begynne med noen gjentakelser. Det er tydelig at ikke alle fikk det helt med seg i første omgang. Vi er ikke imot at det skal være et kompetansekrav hos norske konsesjonærer på drift av elnettet. Et slikt kompetansekrav må ivareta en sikker og god bestillerrolle. Det betyr ikke nødvendigvis at en må stille krav om at alt som skal gjøres i et nettselskap, skal gjøres av folk som mottar lønnsslippen sin fra det samme selskapet. Vi har prøvd å peke på at dersom man på død og liv – hvis det er et parlamentarisk uttrykk – skal gjennomføre dette, må man i hvert fall legge disse kravene på konsernnivå.
Dette handler om at vi har en lang rekke utfordringer og store oppgaver foran oss i norsk nettpolitikk. Det går både på hvordan vi kan drive det nettet vi har i dag mer rasjonelt og med en lavere pris ute i norske distrikter, og det handler om store massive nettutbygginger – ikke bare for å sikre dagens kraftforsyning, men også for å realisere både produksjon og ikke minst eksport av ny fornybar energi. Da må vi spørre oss hvordan vi kan utnytte den montørkompetansen og den andre nettfaglige kompetansen vi har i Norge, på en best mulig måte for samfunnet. Da tenker iallfall jeg at det ikke nødvendigvis er slik at man utnytter denne kompetansen best mulig ved å låse kompetansen i nettselskapene, og ved at man kun skal jobbe i det selskapet man faktisk er ansatt i. Jeg gjentar òg det jeg sa om at en ikke bygger opp kompetanse på gjenoppretting av leveringer ved å låse ansatte i et selskap med kanskje 1 000 kunder. Det gjør en ved å la entreprenørselskapene jobbe i større distrikter.
Jeg gjentar òg at jeg er glad for at vi tok denne debatten. Jeg noterer meg at enigheten mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet er tett, som den ofte er i kraftpolitiske spørsmål – og at også avstanden mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet denne gangen er stor. Det er den ofte i kraftpolitiske spørsmål. Derfor håper jeg at representanten Terje Aasland tar seg en lang og velfortjent ferie, og at statsråden tar seg god tid og ikke gjør noen overilte vedtak i denne saken, noe han vel også indikerte at han hadde til hensikt.
Presidenten: Presidenten vil mene at uttrykket «på død og liv» får passere.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:48:12]: Jeg er overbevist om at representanten Aasland fortjener en ferie om ikke så lenge, men jeg er ikke enig i at det innlegget som han holdt, ikke inneholder relevante argumenter i forhold til denne saken. Som jeg også sa i mitt innlegg, er dette nettopp argumenter som vi skal vurdere i tida som kommer.
For øvrig har debatten to innganger. Den ene går på saken i interpellasjonen. I tillegg er det en debatt med en noe generell inngang i forhold til energi og nettpolitikk – det siste kommer vi tilbake til når komiteen har behandlet den odelstingsproposisjonen som jeg har lagt fram for Stortinget. Jeg anser det for å bli en naturlig forlengelse av disse spørsmålene i den debatten som Odelstinget da skal ha.
Med det – takk for debatten.
Presidenten: Med det er sak nr. 8 ferdigbehandlet.