Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Arbeiderpartiet og 5 minutter til de øvrige partiene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Espen Johnsen (A) [12:48:14] (ordførar for saka): Dette er ein historisk dag. For første gong skal Stortinget behandle ei eiga stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling.

Utan at eg har komplett oversikt over heile verda, trur eg det er grunn til å seie at vi i Noreg har verdas beste menn, ikkje minst gjeld det dersom vi snakkar om likestilling. Menn er gode på bleieskifting, vi er gode på bringing og henting i barnehagen, og vi er heller ikkje så aller verst på rydding og husvask. Men menn kan bli endå betre, og menn vil endå meir. Og meldinga legg opp til nettopp det.

Det er ganske så mandig med pappaperm, det er ganske så mandig å vere heime med sjuke ungar, og det er ganske så mandig å vere med på helsestasjonen. Mi klare oppfatning er at menn gjerne vil vere endå meir menn på desse og mange andre område.

På ei anna side er menn litt i overkant mykje menn når det er snakk om å ta vare på eiga helse. Menn er litt i overkant mykje menn når ein ser på fråfall frå vidaregåande utdanning, og menn er definitivt for mykje menn når det er snakk om vald og kriminalitet. Der bør menn bli litt mindre menn.

Tradisjonelt har likestillingskamp i Noreg handla om kvinner og likeløn, kvinner og økonomisk sjølvstende, kvinner og makt og kvinners kamp mot undertrykking og vald. Det har vore og er framleis viktige kampar, men likestilling er altså noko meir.

Likestillingskamp er også ein kamp for gutar, menn og fedrar. I dag veit vi at gutar og menn har mindre tid saman med eigne barn enn kvinner, er meir utsette for ulykker, er overrepresenterte i kriminalitetsstatistikken og fell oftare frå i vidaregåande utdanning. Det ønskjer vi å gjere noko med. Det er det vi er inviterte til å ta stilling til.

Det er ein samla komité som er glad for at Regjeringa har lagt fram meldinga. Det varierer litt meir i kor stor grad ein støttar ulike tiltak og verkemiddel. Eg er sikker på at det enkelte parti kjem til å gjere greie for det på eiga hand.

Frå Arbeidarpartiet si side støttar vi utvilsamt opp om alle dei strategiar, tiltak og verkemiddel som Regjeringa tek til orde for. På same måte som det har vore viktig å konkretisere og spesifisere mål og krav i kvinnekampen, er det viktig òg når det gjeld menn. Vi treng eigne strategiar retta mot menn anten det gjeld vidaregåande utdanning, kriminalitet eller helse. Og på same måte som kjønnskvotering og øyremerking er viktig for viktige kvinnekampar, er det same tilfellet for viktige mannskampar.

Lat meg ta eitt eksempel: For 20 år sidan var det berre kvart 233. barn som opplevde at far tok permisjon i samband med fødselen. I dag tek dei aller fleste fedrar slik permisjon. Vi er på rett veg, men det er likevel framleis mykje å gjere. Fedrar tek ut berre 10 pst. av det totale talet på foreldrepengedagar kvart år. I Sverige og Danmark tek dei ut respektive 22 og 33 pst. av dagane.

Då Jens Stoltenberg leia Mannsrolleutvalet for 20 år sidan, vart det bestemt at det var behov for ein eigen kvote for menn. Den vart sett til tre veker. Han har virka. No har vi utvida han. Frå 1. juli blir ti veker øyremerkt fedrar. Og i meldinga seier vi at pappapermisjonen skal utvidast ytterlegare, til 14 veker.

Vi veit at øyremerking må til for å endre kjønnstradisjonelle val. Kvifor er det rett med øyremerking? Jau, fordi det forpliktar fedrar. Den delen blir etter kvart enklare og enklare å ivareta.

Det andre er at det får augo opp på dei arbeidsgivarane som meiner fedrar først og fremst må kome seg tilbake på jobb, og som meiner at det er verdas mest naturlege ting at fedrar jobbar overtid mens mødrer reduserer arbeidstida.

Og det siste: Det tvingar i mange samanhengar mødrer til å sleppe opp litt, la far få lov til å ta ansvar, sleppe fedrar til. Derfor bidreg det til å endre kjønnstradisjonelle val, òg på andre område.

I dag er det ei grunnleggjande urettferdigheit i systemet vårt. Fedrar sine rettar til permisjon er knytte til mødrer si arbeidsdeltaking. Hadde vi snudd prinsippet på hovudet, ville det, naturleg nok, blitt ramaskrik. Eg trur ingen kan førestelle seg at nyvorne mødrer berre skulle få permisjon dersom faren har vore ute i jobb dei siste månadene før fødselen. Slik er det for menn i dag. Menn har rett på fedrekvote, ikkje basert på at dei sjølve har bidrege i arbeidslivet, men basert på om mor har gjort det. Derfor er det så viktig at Regjeringa skal arbeide for ei forenkla og likestilt ordning, slik at alle fedrar som har opptent rett til fedrekvote, skal få det. I likestillingas namn er det vanskeleg å forsvare noko anna.

Denne meldinga inneheld grundige analysar, med strategiar og tiltak på ei rekkje område som er aktuelle for menn og likestilling, og som famnar mykje breiare enn det eg har hatt moglegheit til å gå inn på i dette innlegget. Andre frå Arbeidarpartiet vil kome inn på andre delar av meldinga, og vi sluttar oss heilt og fullt til meldinga slik som ho er lagt fram.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:53:15]: Kommer denne meldingen til å bli en milepel for likestillingen i Norge? Vil den bety mye for mannsrollen, for menns rettigheter? Neppe, her er det mye prat og lite konkrete saker.

Fremskrittspartiet har lenge hevdet at det offentlige likestillingsarbeidet som har vært ført siden 1970-tallet, har vært ført på feil grunnlag, og at virksomhetene innenfor dette feltet derfor må legges om. Vi mener at den fremlagte stortingsmeldingen i stor grad dokumenterer at vi har hatt rett. Det kan konstateres at politikken som har vært ført, i liten grad har påvirket utviklingen positivt og har i noen grad faktisk skapt en ny «tapergruppe», nemlig mennene.

Fremskrittspartiets hovedprinsipp for likestillings- og familiepolitikk er at vi har tatt til orde for at man ikke skal ha krav på spesielle tiltak og særlig beskyttelse av lov og/eller ombud kun basert på kjønn. Vi ønsker altså et lovverk som ikke diskriminerer, vi vil ha like rettigheter og lik behandling fra det offentliges side, og vi sier et klart nei til kjønnskvotering. Fremskrittspartiet mener at et individ som har fått et arbeid eller en posisjon på grunn av sitt kjønn – og ikke på grunn av sine kvalifikasjoner – nedvurderes både av seg selv og av samfunnet.

Selv om vi mener at meldingen er et slag i luften, forsøker vi å ta opp enkelte forhold i våre merknader og forslag: Vi tar bl.a. til orde for at ethvert barn har rett til å vite med sikkerhet hvem som er deres biologiske foreldre. Dette betyr at vi vil gå imot enhver innskrenking i eksisterende rett til DNA-testing for å konstatere rett farskap. De gode og omfattende rettighetene man i dagens Norge har til DNA-testing er med på å sikre trygghet rundt identitet, tilknytning, arv, organdonasjon eller arvelige sykdommer.

Vi merker oss også at det i meldingen foreslås at staten skal innlede samarbeid med LNU for å vurdere tiltak med sikte på å utjevne kjønnsforskjeller i frivillig sektor. Her er man på ville veier. Vi mener frivillig sektor ikke skal brukes som politikernes instrument til å nå politiske målsettinger for den til enhver tid sittende regjering.

Vi er også kritiske til at Den kulturelle skolesekken skal brukes i Regjeringens kjønnskamp.

Som pappa til en gutt på snart 16 måneder, som går i en privat barnehage med nesten halvparten mannlige dyktige og flinke ansatte, har jeg ikke problemer med å se viktigheten av flere mannlige ansatte i skole og barnehage. Men jeg mener at det ikke er staten som skal blande seg inn i rekrutteringen til barnehagene. Det er den enkelte virksomhet som må ha dette som fokusområde i sitt arbeid med rekruttering fordi det gagner det produktet de leverer.

Samtidig er det selvfølgelig også viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene tar inn over seg dette feltet og har et fokus i sin markedsføring overfor mannlige søkere på å fortelle om hvor flotte disse jobbene er.

Fremskrittspartiet ønsker selvfølgelig et kjønnsblandet arbeidsliv der vi har mannlig barnehagepersonell, mannlige lærere og sykepleiere, og der vi har kvinnelige håndverkere, ingeniører osv. Men vi vil la den naturlige tilpasning skje over tid. I årevis har politikerne balet mye med dette, men ungdommen velger fortsatt i stor grad tradisjonelt. Dette viser at statlige vedtak i slik sammenheng blir slag i luften.

Vi ser også alvorlig på at en del kvinneyrker er dårligere betalt enn typiske mannsyrker. Men i motsetning til regjeringspartiene snakker ikke vi i Fremskrittspartiet så mye om det. Vi vil i stedet gjøre noe med det – med en gang. Derfor har også vår parlamentariske leder, Siv Jensen, lagt frem et forslag i Stortinget som sier at dette må løses ved vårens lønnsoppgjør – Dokument nr. 8:99 for 2008–2009, om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer i arbeidstidsbestemmelsene.

Et annet viktig tema for likestilling der Regjeringen ikke har levert, er det forhold at det er svært uheldig at ikke alle fedre har rett til pappaperm – alle fedre må snarest få selvstedige permisjonsrettigheter.

Til slutt: Den kanskje viktigste likestillingssaken for menn i det moderne Norge står Fremskrittspartiet alene om. Vi mener det er helt sentralt at barn vokser opp med god og regelmessig kontakt med begge foreldre.

Det er nå et overveldende flertall av foreldre som mener at dersom det skulle bli et samlivsbrudd, burde egne barn bo omtrent like mye hos hver av dem. Vi mener denne utviklingen er klart positiv, og den viser en bred oppslutning om Fremskrittspartiets syn og det synet vi i mange år har tatt til orde for, at hovedregelen ved samlivsbrudd må være delt omsorg og bosted.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

May Hansen (SV) [12:58:31]: Norske menn er bra – de er gode på å ta ansvar for egne barn og ta sin del av jobben hjemme. De fortjener en stortingsmelding.

SV er glad for at denne regjeringa har fremmet en stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Det er historisk, og det er som sagt fortjent. Dette setter Norge og likestillingen på kartet. Norge har på mange måter kommet langt i likestillingsarbeidet, men det er fremdeles en lang vei å gå. Likestillingskampen har først og fremst handlet om kvinner og deres kamp for økonomisk selvstendighet, lik lønn for likt arbeid, full barnehagedekning, maktfordeling og kampen mot undertrykking og vold. Dette har vært – og er fremdeles – viktige områder å jobbe videre med, men likestillingskampen handler om begge kjønns muligheter og ikke minst rettigheter.

Menn har andre utfordringer enn kvinner. De har mindre tid sammen med egne barn, de er mer utsatt for ulykker, de er overrepresentert på kriminalstatistikken og faller oftere ut av videregående utdanning.

Likestilling mellom kvinner og menn handler om å få en rettferdig fordeling av omsorg, ansvar og makt. Hvis det skal skje, må kvinner gi fra seg hovedansvaret hjemme, og det vil også være viktig å dele på foreldrepermisjonen og ansvaret for barn.

Meldinga tar for seg et bredt spekter av menns ulike utfordringer på likestillingsområdet og fremmer tiltak og virkemidler for å bedre likestillingen. Meldinga samler også kunnskapsbasert materiale og data om menn og mannsrollen.

Det er en stor utfordring for meg å trekke fram de viktigste områdene i meldinga på fem minutter. Men jeg vil understreke at det jeg mener er viktigst ved meldinga, er at vi har fått en engasjert offentlig debatt om menn og deres roller og utfordringer i et moderne samfunn. Meldinga har også ført til at menn har engasjert seg og diskutert sin rolle i ulike settinger, som f.eks. Mannspanelet, som ble etablert i 2007. Menn krever nå retten til å være sammen med sine barn – noe som er ekstremt viktig – og ta sitt ansvar. Det er veldig, veldig bra.

Det er sentralt at den enkelte gutt og jente gjennom hele oppveksten får like muligheter til å utnytte sine evner og ressurser, uavhengig av kjønn, funksjonsevne, etnisk opprinnelse og andre bakgrunnsfaktorer. SV mener at Regjeringas arbeid med likestilling i barnehagen og i grunnopplæringa er særlig viktig. Det må bli en bedre kjønnsbalanse både i utdanningsvalg og blant ansatte i denne sektoren. Det er et klart behov for mer kunnskap om hvordan gutter har det både i barnehagen og i skolen, og vi støtter veldig at det forskes mer på dette.

Det er et stort behov for flere mannlige ansatte i skole og barnehage, og den enkelte virksomhet må ha dette som hovedområde i sitt arbeid med rekrutteringa. Samtidig er det viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene som utdanner de ulike gruppene på disse feltene, har fokus på å markedsføre seg overfor mannlige søkere.

Regjeringa arbeider nå med å få mer kunnskap om årsakene til kjønnsforskjeller i læringsutbytte, og i den sammenheng vil det komme en stortingsmelding fra Kunnskapsdepartementet om kompetanse for framtida.

Norge har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Europa. Det er alvorlig, for konsekvensen av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Det er dokumentert at lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Der kvinneandelen er stor, er lønna lav. Når man ser hele arbeidsmarkedet under ett, er den generelle lønnsforskjellen mellom menn og kvinner på hele 15 pst., og sånn har det ligget de siste tiåra.

Jeg vil understreke viktigheten av at man gjør noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og med likelønnsutfordringene – det er helt nødvendig. Likelønn er et spørsmål om rettferdighet. Får vi til bedre lønnsbalanse mellom kjønnene, vil også permisjonsdelingen bli jevnere, og familiene kan ta friere valg når det gjelder arbeidsdeling.

Til slutt: SV støtter at Regjeringa setter i gang et arbeid for å utvide hjemmelen i likestillingsloven om særbehandling av menn, slik at den også skal gjelde andre sektorer der menn er underrepresentert.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [13:03:52]: Behandlingen av denne meldingen utfordrer nok – med Høyres ståsted – hva som skal være grensene for politikk.

Som politiker er det viktig å ha et klart forhold til når politikk er et nødvendig virkemiddel for å sikre at samfunnet utvikler seg til det beste for den enkelte og for de forskjellige fellesskap vi er en del av. Denne meldingen er etter min oppfatning helt i grenselandet av hva jeg mener politikere skal ha en mening om og gjøre noe med. Et åpent og raust demokratisk samfunn må preges av stor grad av frihet for menneskene til å leve sine liv slik de selv mener er best for dem selv, et samfunn med mangfold av holdninger og syn, en levende og åpen debatt der folket gjennom valg ber politikerne om å handle – ikke et samfunn med en ambisiøs stat som gjennom penger eller regler vil legge stramme føringer for hvordan folk skal innrette sine liv.

Manglende likestilling og manglende muligheter kan skyldes at lovverket er diskriminerende. Dette kan vi gjøre noe med fra politisk hold. Men når diskriminering forklares ut fra mer sosiokulturelt skapte holdninger og normer i samfunnet generelt, begynner utfordringen med å sette grensene for politikken. Slik jeg ser det, er det store muligheter for å endre normer og omdefinere kjønnsroller i samfunnet også gjennom offentlig debatt og engasjement, gjennom bruk av kunnskap om sammenhenger i samfunnet og gjennom å kjempe frem nye ordninger i arbeidsliv og organisasjonsliv, men med utgangspunkt i debatten i det sivile samfunn. Kvinnebevegelsens formidable innsats på 1960- og 1970-tallet og kvinnekampens resultater viser på mange måter dette.

Jeg leser ut av denne meldingen en stor optimisme når det gjelder likestilling. Det legges opp til at menn i større grad bør delta i omsorgen for barna, særlig for de aller minste. De må ta større del av oppgavene i hjemmet og må slippe til kvinner i arbeidslivet. Dette er jeg personlig selvsagt helt enig i. Like fullt mener jeg det er problematisk i fullt monn å gjøre dette til en politisk beslutning, altså et rent politisk anliggende. For Høyre er familien en viktig privat sone som må ha rom og stor integritet. Vi mener derfor at familiepolitikken må gis størst mulig valgfrihet, og at den enkelte familie må få innrette seg slik den mener er best for seg. Det må rett og slett være et slags filter for politikk i hjemmets inngangsdør, der kun grunnleggende reguleringer i forhold til strafferett og andre sentrale temaer slipper igjennom. Hvem som skal hente i barnehagen, bør staten etter Høyres mening ikke mene noe om.

Når mannsperspektivet nå er trukket opp, må det være viktig å ta tak i de mulighetene vi som politikere har til å rydde av veien hindringer som ligger i menns muligheter til å velge og til å lykkes innenfor sentrale områder, som omsorg for egne barn, skole, utdanning og arbeidsliv. Jeg tenker da på de ytre rammer som tilskuddsordninger og regelverk. Da er det særlig to felt jeg velger å trekke frem.

Høyre mener at menn skal kunne ha like rettigheter som kvinner når det gjelder foreldrepermisjon. Vi vil derfor gi alle fedre rett til å ta ut fedrekvoten uavhengig av mors arbeidsinnsats. Dette er en politisk oppgave det går an å gjøre noe med.

En annen stor utfordring det er mulig å avhjelpe ved politiske vedtak, er at gutter later til å falle igjennom i skolen. Vi er opptatt av at det skal arbeides aktivt for å sikre at gutter reelt sett har like muligheter til å gjennomføre et utdanningsløp med gode resultater i skolen. Den sosialdemokratiske enhetsskolen med lite fokusering på kunnskap og læring har åpenbart sett ut til å ramme gutter særskilt. Gutter finner seg i mindre grad til rette i en skole der man legger ansvar for egen læring på elevene og mer vekt på hvem du er framfor hva du kan, og der du skal være mer selvgående. Dette har Høyre tatt ansvar for gjennom økt fokusering på fag, og ved å definere kunnskapsmål for opplæringen gjennom Kunnskapsløftet.

Høyre har i behandlingen av frivillighetsmeldingen vært tydelig på at frivillig sektor ikke skal være et instrument for Regjeringens politikk. Kulturministeren har brukt mye tid på å understreke sektorens uavhengighet, men når Regjeringen nå politisk beslutter å legge inn penger mot LNU for å få dem til å jobbe med å utjevne kjønnsforskjeller i frivillig sektor, hadde det vært interessant å få vite hvem som tok initiativet til dette. Er det Regjeringen eller er det LNU?

Er dette nok en god hensikt som legitimerer at staten skal styre prioriteringene av verdier i frivilligheten? For Høyre er dette noe frivilligheten klarer godt selv – en viktig debatt det sivile samfunn kan ta på alle nivåer uavhengig av statlig innblanding.

Presidenten: Presidenten går ut fra at representanten skal ta opp forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre?

Olemic Thommessen (H) [13:08:50]: Ja!

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har da tatt opp det nevnte forslaget.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:09:15] (leiar i komiteen): Det er mange viktige tema som blir tekne opp i den mannsmeldinga som Regjeringa har fremma.

Noreg har på mange område kome langt i likestillingsarbeidet, spesielt når vi rettar blikket mot veldig mange andre land. Det er land der mange jenter ikkje får utdanning, og land der det farlegaste for ei kvinne er å føde barn. Internasjonalt er det mykje arbeid som det er viktig å ta fatt i for å sikre kvinners rettar og for å fokusere på mannens rolle. Samtidig står det mykje viktig arbeid igjen også i Noreg for å få eit endå meir likestilt samfunn.

Det er ei glede å sjå kor mykje vi kan tilby andre land internasjonalt gjennom Kvinnekonvensjonen og tema på ulike konferansar i New York i regi av FN, der det har vore fokusert på mannsrolla, og der Noreg faktisk har mykje å bidra med. Det er veldig gledeleg.

Vi har ei utfordring med kjønnsdelt arbeidsmarknad i Noreg. Det er eit viktig mål å få eit meir kjønnsblanda arbeidsliv. Det kjønnsdelte arbeidslivet bidreg til å reprodusere tradisjonelle kjønnsroller og bremse arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Fordommar om typiske mannsyrke og kvinneyrke kan føre til at unge vel bort yrke som dei kunne vore veldig godt eigna til.

Den alvorlegaste konsekvensen av den kjønnsdelte arbeidsmarknaden er den store lønnsskilnaden mellom menn og kvinner. Det er dokumentert at lønnsgapet følgjer den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Likelønn er først og fremst eit spørsmål om rettferd. Men likelønn er òg viktig for mannen likestillingsmessig. Med likare lønn vil familien kunne ta friare val. Mannen kan dermed like lett som kvinna velje meir permisjon, deltid, kontantstøtte osv.

Når det gjeld lønn, har partane i arbeidslivet eit betydeleg ansvar for å rette opp lønnsdiskrimineringa mellom kvinner og menn. Kristeleg Folkeparti anbefaler partane i arbeidslivet å setje av midlar til kombinerte låglønns- og kvinnepottar i lønnsforhandlingane. Men vi meiner også at Regjeringa har eit ansvar. Eg viser til budsjettbehandlinga der vi fremma følgjande forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme en forpliktende plan for likelønn.»

Og:

«Stortinget ber Regjeringen bidra med tiltak for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor, i tråd med Likelønnskommisjonens anbefalinger.»

Her er vi utolmodige. Eg håper Regjeringa vil gjere noko konkret.

Det er viktig at fedrar får god tid saman med barna. Fedrarkvote er spesielt viktig fordi kjønnsfordelinga i foreldrepermisjonen ofte set standarden for arbeidsfordelinga mellom foreldra seinare i livet. Sjølvstendige rettar for alle fedrar er avgjerande for å endre tradisjonelle rollemønstre i familien. Samtidig viser det seg at det er færrast samlivsbrot blant par som deler på omsorgsoppgåvene.

Vi er sterkt kritiske til at Regjeringa ikkje er komen i mål med å sikre fedrar ein sjølvstendig rett til opptening av rett til permisjon. Mange fedrar opplever det som diskriminerande at dei ikkje har dei same rettane som mødrene til å vere heime med barna dersom mor ikkje har vore over 50 pst. yrkesaktiv før ho får barn. Dette er uakseptabelt.

Kristeleg Folkeparti ønskjer ei ny, forlengd permisjonsordning, der ein skal ha moglegheit til tre og ein halv månad ekstra utover den foreldrepermisjonen som er i dag, men der ein kan fordele det heilt fram til barnet er ti år. Det vil for ein del familiar gi meir tid ved at dei kan ta enkeltveker saman, for mange opplever også ei tidsklemme når dei er ferdige med småbarnsfasen.

Ei utfordring som er sentral, er vald i nære relasjonar. For å redusere valdsbruken er det heilt nødvendig med tiltak som er retta særskilt mot menn. Ein må drive førebyggjande arbeid i grunnskule og i vidaregåande skule og haldningsskapande arbeid blant menn, og Kristeleg Folkeparti er samd i at ei utgreiing av samanhengen mellom den kommersielle valden og valdelege haldningar og handlingar, særleg hos gutar og menn, er naudsynt.

Det er viktig å få på plass eit landsdekkjande hjelpe- og behandlingstilbod til menn som er valdelege. Menn som tyr til vald, må få eit behandlingstilbod slik at dei kan lære seg å meistre trongen til å utøve vald. Derfor var Kristeleg Folkeparti med på å ta initiativ til det forslaget som no er fremma i innstillinga:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at et behandlingstilbud for menn som utøver vold overfor kvinner og barn, gjøres tilgjengelig i alle fylker.»

Eg har besøkt mange krisesenter. Det er så viktig at dei menn som slår, bryt valdsspiralen. Då held det ikkje at vi har eit tilbod nokre få plassar. Vi må få det rundt om i alle fylka.

Trond Lode (Sp) [13:14:40]: For å oppnå reell likestilling kan ein ikkje sjå einsidig på berre kvinners situasjon. Difor er eg glad for at Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling.

Sjølv om Noreg kjem betre ut enn mange andre land når det gjeld likestillingsspørsmål som løn, foreldrepermisjon og kvinner i leiande stillingar, er jobben framleis ikkje gjort. Kvinner tener framleis mindre enn menn, og dei eig mindre. Skilnader i alder og utdanning forklarar ikkje dette.

Statistikk viser at hovudforklaringane er barnefødslar og ein kjønnsdelt arbeidsmarknad. Det er når kvinner er heime med små barn at lønnsskilnadene oppstår. Det er mor som tek lengst foreldrepermisjon, og som arbeider deltid. Når mor tar hovudansvaret heime, kan far arbeide overtid. Det er då han rykkjer frå lønsmessig. Difor trur eg at fordelinga av foreldrepermisjonen er eit spesielt viktig likestillingsgrep.

Utfordringane menn og kvinner møter når det gjeld likestilling, er ikkje dei same, men dei heng saman. Talet på menn som tek foreldrepermisjon ut over fedrarkvoten, er aukande, men framleis lågt. Dei siste åra har berre 13–14 pst. av fedrane teke ut meir enn åtte veker. Sjølv om far ønskjer å ta foreldrepermisjon, møter han ofte motstand både frå mor og frå arbeidsgivar.

Difor meiner Senterpartiet at det er viktig å leggja til rette for at fedrar kan ta aktivt del i det nyfødde barnets kvardag. Difor går vi inn for ei tredeling av foreldrepermisjonen, der far må ta minst ein tredel. Vi går òg inn for at fedrar skal ha sjølvstendig oppteningsrett til foreldrepengar. Det meiner vi er god likestillingspolitikk – både for kvinner og menn.

Stortingsmeldinga om mannsroller og likestilling set fokus på ei rekkje område der menn er meir utsette enn kvinner – både når det gjeld familie, livsstil, helse, skulegang og vald. Det er for omfattande å gå inn på dette her, men eg vil gjerne framheva eit tema som sjeldan blir tematisert i den offentlege debatten: gutar og menn som blir utsette for vald og seksuelle overgrep. Stortingsmeldinga viser til at omtrent like mange menn som kvinner blir utsette for partnarvald. Tal frå Senter for seksuelt misbrukte menn viser at meir enn ein fjerdepart av dei som oppsøkjer senteret, melder at overgriparen er ei kvinne. Dei utsette er redde for ikkje å bli trudd, og terskelen for å søke hjelp er særs høg. Det er viktig at desse blir fanga opp av behandlingsapparatet, og at vi får meir kunnskap og forsking om temaet.

Temaet menn, mannsroller og likestilling er mangesidig og viktig. Menn og kvinner har ikkje like rettar på alle område. På nokre område må òg menns rettar og moglegheiter styrkjast. Betra rettar for menn bidreg til full likestilling mellom kjønna.

Trine Skei Grande (V) [13:18:17]: Vi i Venstre syns egentlig det er flott at Regjeringa kommer med en mannsmelding, sjøl om vi kanskje hadde forventet at man når det er brukt så mange flotte menn i utrednings- og forarbeidet, kanskje hadde litt flere konkrete forslag om hva man skal gjøre.

Det å kjempe for likestilling og endre holdninger tar lang tid. Det vet et 125-årig parti som har kjempet for alt fra kvinners rett til å stemme til de rettighetene vi jobber med i dag. Det som jeg tror er viktig å ta opp ut fra et mannsperspektiv, er at mye av likestillingskampen har gått på kvinners kamp for å komme inn på menns monopol, mens man har fokusert veldig lite på kvinners evne til å ta menn inn i sine monopol. Dagens kamp handler om å slippe menn inn på kvinners monopol. Jeg har hørt kvinner sitte og diskutere hvor mye utrolig dumme ting den nye mannlige ansatte i barnehagen gjør. Det er heller ikke lett å bryte igjennom kvinnefellesskapet på barneskolelærerrommet, der den ofte eneste mannlige i et kvinnekollegium føler at han skal ha jobben som politi alle de gangene noe blir vanskelig i skolegården. Jeg tror det er viktig å angripe dette også i den offentlige debatten, fordi dette har vært en kvinnearena som ikke har hatt status, men skal vi klare å nå likestilling, må det være en arena der begge kjønn fins.

Så har Venstre et forslag som jeg gjerne vil ta opp, som går på et mer fleksibelt syn på foreldrepermisjonen. Det ene er at vi ønsker å sikre en tredeling mellom mor og far og en valgfri del, men vi ønsker også en større fleksibilitet i utøvelsen av foreldrepermisjonen. Grunnen til det er at vi vet at veldig mange menn syns at det er mye mer givende å være sammen med en toåring et halvår enn det er å være sammen med en liten baby, fordi man føler at man kan gi mer tilbakemeldinger til en liten toåring enn man kan gjøre til en liten baby. Det andre er at vi ser at når man i dag planlegger å få barn, skjer det i stadig større grad når det passer ut fra mors karriere. Man sikter mye mer på mors karriere enn på fars karriere. Det tror jeg fører til at fedre tar ut mindre permisjon enn de egentlig kunne ha gjort, fordi det passer dårlig akkurat da. Det skal godt gjøres at et ektepar skal ha helt lik karriere. Da kunne en større fleksibilitet i permisjonen ført til at fedre hadde kunnet ta ut mer. Da kunne man ta ut en mammapermisjon som passer når det er liten baby, og mammaer kommuniserer best med de bitte små, mens far kan ta permisjonen sin når det passer bedre for hans karriere. Det hadde Venstre programfestet i forrige periode, og det kommer vi også til å kjempe for i kommende periode.

Så hadde jeg lyst til å ta opp det onde som ligger under, og som ligger i et forslag som vi er medforslagsstiller til, knyttet til dette med vold. I går hadde vi det 81. partnerdrapet over de siste årene i Norge. Dette er vår kulturs æresdrap. Dette er vår kulturs dårlige måte å takle samlivsbrudd på. Dette er en av de utfordringene som vi må adressere i forhold til kjønnsrelatert vold. Jeg tror det er viktig at man tar dette på alvor og har en skikkelig gjennomgang av det.

Hvis jeg skal ta en annen del av dette, så er det helt riktig det som sies når det gjelder overgrep mot menn også innen parforhold, og seksuelle overgrep mot menn. Jeg tror vi har lagd mange strukturer som passer kvinner, og som kvinner har fått hjelp av. Men jeg tror også at vi skal se på om menns måte å takle kriser på, kan lære oss kvinner noe, at det ikke bare er den andre veien. Jeg tror at vi f.eks. har kommet inn i et system der vi lager en offertankegang som gjør at det av og til blir vanskeligere å komme ut av problemene, og at kanskje noen av de måtene menn har lært seg å takle problemer på, gjennom erfaringer i de sentrene vi har, kanskje kan være noe som vi kvinner kan lære av. Men da tror jeg vi skal tørre å snakke om disse problemstillingene, for dette er problemstillinger som det er vanskelig å snakke om, og som toucher et æresbegrep som er nært knyttet til vår kultur, sjøl om vi sjelden bruker ordet «ære» for å omtale dette.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:23:35]: Jeg synes representanten Thommessen i sitt innlegg var inne på noe vesentlig. Det er grenser for hva man skal regulere politisk. Det er ikke slik at man i en mannsmelding kan gå inn i norske hjem og si hvordan norske menn og kvinner skal leve sine liv. Men som politikere kan vi heller ikke se bort fra at når vi i mange år har hatt en familiepolitikk som ikke har lagt til rette for at kvinner kan jobbe, gikk fødselstallene ned. Vi kan ikke se bort fra at par som deler arbeidsoppgavene hjemme, skiller seg mindre, at de får flere barn, og at par som er gode til å dele på arbeidsoppgavene, opplever mindre partnervold. Derfor synes jeg det er viktig både at vi har en offentlig diskusjon om dette, og at vi legger fram politiske forslag i tråd med den virkeligheten vi ser. Den virkeligheten vi ser, handler jo om flere undersøkelser, norske og europeiske, som viser at menn som ønsker å ta ansvar for sine barn, blir diskriminert på arbeidsmarkedet i større grad enn kvinner. Dermed har pappakvoten gitt norske menn en rettighet i forhold til å ta vare på sine barn, en rettighet som nå brukes så å si av alle som har opptjent den.

Vi har sett formidable endringer i den norske mannsrollen i de siste årene. Det er ingen som tar mer ansvar hjemme enn norske menn. Det gjør at norske kvinner jobber mest og føder mest i hele Europa, hvis vi slår sammen de statistikkene. Jeg er enig med representanten Skei Grande i mye av det hun sier, bortsett fra dette med muligheten til å planlegge barn. Jeg er litt usikker på om det er mulig å planlegge i den grad hun redegjør for. Men jeg er veldig opptatt av det hun legger til rette for: en diskusjon om hvordan kvinner er gode til å holde menn utenfor sine arenaer.

I den offentlige diskusjonen om kvotering til styrer, snakker vi om et glasstak. Kvinnene når ikke opp, og de vet ikke helt hvorfor. I mange kvinnedominerte yrker er det mange usynlige glassvegger, mange uskrevne regler som gjør det vanskelig for menn å jobbe i disse yrkene. Derfor trenger vi en aktiv rekrutteringspolitikk. Derfor trenger vi kommuner som går foran. Og de erfaringene vi har fra å rekruttere kvinner til mange mannsyrker, etablere kvinnegrupper, skape et fellesskap mellom kvinnene som er der, bruker vi nå til å rekruttere flere menn til skoler og barnehager. Det jeg synes er litt underlig i denne diskusjonen, er at Fremskrittspartiet, som prinsipielt er mot kvotering, argumenter for kvotering av menn til kvinnedominerte yrker – en pussig prioritering når man prinsipielt er imot kvotering.

Så er jeg opptatt av hvordan skolen i stor grad gjør at guttene ikke gjør det så bra. Jeg tror det henger sammen med at vi har mange kvinnelige lærere, og at guttene i liten grad blir sett. Dette er ikke noe norsk fenomen som peker tilbake på enhetsskolen. Dette er jo et europeisk – et vestlig – fenomen som vi ser i mange land. Derfor ønsker jeg en bevisst politikk i forhold til at guttenes erfaringsbakgrunn i større grad skal ses i skolen, og at vi skal ha aktive rekrutteringsstrategier for menn både i barnehage og i skole.

Representanten Molvær Grimstad var inne på et landsomfattende tilbud til voldsutøvere. Det er også vi veldig opptatt av. Derfor er vi stolte av å ha lagt til rette for dette i løpet av denne perioden. Det har aldri vært et større tilbud til voldsutøvere. Det som er nytt i det vi har gjort i de siste årene, er å legge til rette for at familien, barna, til voldsutøvere skal få et bedre tilbud. Vi foreslår en ny krisesenterlovgivning som pålegger kommunene ikke bare å stille med krisesenterboliger og boliger til beskyttelse av voldsutsatte kvinner, men også til voldsutsatte menn. Det er mange menn som trenger beskyttelse.

Vi legger i denne meldingen opp til en betydelig økt fedrekvote, 14 uker. Jeg noterer meg at Høyre i innstillingen famler litt. På noen områder skriver de seg sammen med Fremskrittspartiet og sier at dette er noe hver enkelt familie skal ordne opp i selv. Jeg merker meg også at Fremskrittspartiet er for at man skal ha selvstendig opptjeningsrett til fedrekvoten, men at man egentlig er imot en fedrekvote – en litt uforståelig politikk. Jeg mener at dette er en fantastisk norm som gir fedre rettigheter i forhold til sine arbeidsgivere. Det har ført til at norske menn er blant dem i verden som tar mest ansvar hjemme.

Jeg vil avslutte med å si at jeg tror vi har behov for en offentlig diskusjon om likestilling som handler om menn. Det er et virkemiddel for at også kvinner skal nå lenger i sin likestillingskamp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:28:42]: De feiloppfatninger statsråden har av Fremskrittspartiets syn, kan hun, hvis hun leser litt nøyere i merknadene, få oppklart. Jeg skal ikke ta for meg disse, men i stedet bemerke at Regjeringen er veldig flink med ord, med løfter, med vurderinger, med utredninger og den type ting, men når det gjelder handling, er det ikke veldig imponerende. Ett område er selvfølgelig pappas rettigheter. Et annet område er likelønn. Regjeringen kan gjøre noe med disse sakene før sommeren, dersom den ønsker det.

Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, har lagt frem et forslag om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker. Det er jo slik at det er et rødgrønt flertall som kan gjøre noe med dette før sommeren. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har man ikke tatt tak i dette tidligere enn nå?

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:29:47]: Jeg vet ikke om representanten Ulf Erik Knudsen har lest Likelønnskommisjonens innstilling. Der er det meget klart understreket at dette er en modell, men skal man få til et omfattende samarbeid for likelønn, må det skje i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det ønsker vi å legge til rette for. Vi ønsker et samarbeid som ikke bare inkluderer likelønn slik Likelønnskommisjonen definerer det, fordi det kun vil rette seg mot kvinner innenfor offentlig sektor med en viss utdannelse. Vi mener at et likelønnsløft må være bredere, at det må handle om ufaglærte kvinner, at det må handle om kvinner med fagbrev – og et slikt samarbeid ønsker vi å legge til rette for i samarbeid med partene i arbeidslivet og i tråd med Likelønnskommisjonens innstilling.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:30:45]: For å følgje opp representanten Ulf Erik Knudsen og likelønn, er det riktig at det er lang tid sidan Likelønnskommisjonen var ferdig, og Regjeringa har hatt tid nok på seg til å gjere noko med dette. Kristin Halvorsen har jo sagt – i valkampen vel å merke – at ho vil ha ein likelønnspott. Så eg skjønner ikkje grunngjevinga til Regjeringa for å bruke så lang tid på dette. Når ein veit at mange har eit sterkt engasjement for å få det til, så kunne ein fått til resultat. Det er det eine.

Det andre eg hadde lyst til å seie noko om, er det med å handtere konfliktar. Mange treng hjelp til å handtere konfliktar, og det som bekymrar meg, er at mange familievernkontor no varslar at dei kanskje må leggje ned og stengje. Par som ringjer og ber om hjelp, får høre at dei kan kome tilbake i august. Vi skal hjelpe folk, og vi veit at likestilling er viktig også i samlivet, då vil ein forhindre at fleire får så store konfliktar at dei kanskje går frå kvarandre – sjølv om samlivsbrot i enkelt tilfelle er den einaste løysinga for ein familie. Men det er snakk om å få hjelp til å kome gjennom problema.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:31:53]: Jeg er enig i at familievernkontorene ofte er nøkkelen til å få til en mer fredelig løsning når det har vært en skilsmisse. Derfor la vi i forrige budsjett inn en økning til familievernet, noe som ikke hadde vært gjort siden det kom under den statlige reformen. Det har lagt grunnlaget for styrking på noen områder. Jeg ser absolutt at det er behov for flere midler til familievernet, men det vil vi ta i forbindelse med de årlige budsjetter.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:32:35]: I forlengelsen av det første spørsmålet mitt vil jeg si at jeg har full forståelse for at man må gjøre ting i samarbeid med partene i arbeidslivet. Men det er ikke slik at det at kvinner er dårligere betalt enn menn, er en ny problemstilling. Det er mulig den er ny for statsråden, men den er i hvert fall ikke ny for oss andre i familiekomiteen. Det er faktisk tilfellet at de fleste underbetalte kvinner jobber for kommune og stat, altså i det offentlige, og der har staten, Stortinget og regjeringen en stor grad av påvirkning. Det er bare to mulige forklaringer på hvorfor Regjeringen ikke vil gjøre noe med dette. Den ene er at man kynisk ønsker å bruke dette som en valgkampsak. Den andre er at man ikke har tenkt å gjøre noe med det i det hele tatt. Man direkte lyver, altså. I og med at man har hatt over tre år på dette, frykter jeg at det siste er tilfellet.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:33:45]: Her kommer en rekke beskyldninger. Likelønnskommisjonen la fram sin innstilling for drøyt et år siden. Vi har i mellomtiden hatt et mellomoppgjør. Det har aldri vært foreslått, heller ikke fra Likelønnskommisjonens side, at staten skal vedta dette uavhengig av samtaler med partene i arbeidslivet. I motsetning til Fremskrittspartiet ønsker vi sterke arbeidstakerorganisasjoner. Vi ønsker ikke at folk skal forhandle lønnen sin selv. Vi mener at skal vi foreta et likelønnsløft og et lavlønnsløft, skal vi gjøre det i samarbeid med partene i arbeidslivet, og vi vil legge til rette for det ved neste hovedoppgjør.

Presidenten: Neste replikant er May-Helen Molvær Grimstad. Ulf Erik Knudsen har også bedt om replikk, men han har hatt to replikker og har ikke adgang til flere.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:34:41]: Det er så mange ting ein kunne ha lyst til å snakke om når det gjeld dette viktige temaet.

Dersom eg går tilbake til valdsproblematikken og forslaget om at ein skal få eit behandlingstilbod i alle fylke, så er det riktig som statsråden seier, at det er blitt eit betre tilbod i dag, og menn som treng behandling for å endre åtferd, har fått meir fokus og merksemd. Og det er veldig bra. Men så trur eg det er viktig at ein får eit tilbod i alle fylke, slik at folk slepp å reise frå Nordland til Austlandet – at vi får eit tilbod som er i fylka, om det ikkje er permanent der. Det er det eine.

Og når det gjeld dei para som opplever ufordringar, hadde eg inderleg håpt at Regjeringa hadde kome med meir pengar til familievern i revidert budsjett. Sjølv om det er kome meir midlar for inneverande år, er det mange vakante stillingar som ikkje er fylte. Også som følgje av finanskrisa er det auka pågang på familievern. Og noko av det beste, mest førebyggjande vi kan gjere, er å gi hjelp før det skjer seg.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:35:48]: Jeg noterer meg at representanten ønsker økte bevilgninger til familievernet. Jeg noterer meg også at hun støtter Regjeringens arbeid med å bygge et landsomfattende tilbud for voldsutøvere. Og både mer penger til familievernet og det å bygge ut tilbud over hele landet for voldsutøvere er noe vi har gjort i denne perioden, i motsetning til hva som skjedde i forrige periode. Vi skal gå videre, men jeg synes nå representanten kunne anerkjenne at når det gjelder å bygge ut et landsomfattende tilbud til voldsutøvere, er det ingen som har gjort mer enn denne regjeringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Thomas Breen (A) [13:36:46]: Meldingen inviterer til debatt om mange spennende og viktige temaer. Jeg har tenkt å fokusere på menn og vold.

Det er viktig å slå fast aller først at de aller fleste menn verken utøver eller opplever vold, men det er en fattig trøst for de menn og kvinner som blir voldsofre – voldsofre som ikke opplever å ha den valgfriheten som Fremskrittspartiet og Høyre snakker så varmt om. Vi vet at nesten all vold som skjer i samfunnet, begås av menn. I om lag 90 pst. av de registrerte lovbruddene som omhandler liv, legeme og helse, er den anmeldte mann. Når det kommer til drap, seksuallovbrudd og vold av grov karakter i nære relasjoner, er 90 pst. av ofrene kvinner.

Man kan, litt forenklet, si at den volden som skjer ute i det offentlige rom, begås av menn mot menn, mens den volden som foregår mer skjult, i stor grad begås av menn mot kvinner. Hvorfor er det slik? Gutter har nå over år blitt fortalt at det å slå ikke er en løsning i en konfliktsituasjon.

Når det gjelder de tilfellene hvor menn slår menn, er det to klare trekk som går igjen. For det første er det denne volden man i stor grad ser ute i det offentlige rom, gjerne i sammenheng med fest ute på byen. For det andre er det unge menn som er overrepresentert i denne statistikken.

Forskning er tydelig på at alkohol er en utløsende faktor for vold, men det kan ikke forklare årsakene bak og kjønnsforskjellene. Selv om man har lært at vold ikke løser konflikter, er man redd for det som kan assosieres med feighet, svakhet og umandighet. Dessverre får våre unge menn i bøtter og spann rollemodeller som slår og ordner opp ved hjelp av vold, både gjennom leker og filmer. Det begynner allerede med Disney Channel. Senere blir det filmer hvor helten tyr til vold, ofte hentet fra virkeligheten, av typen «Max Manus», eller episke dramaer som «Braveheart» – altså en massiv påvirkning som sier noe annet enn det man egentlig lærer i skolen. Er det dette som er en av årsakene til at vi ser en mulig brist i den maskuline identiteten?

Hva så med vold i nære relasjoner? Vi vet at den grove volden der rammer kvinner. Så sent som i går fikk vi dessverre nok et eksempel på drap på to kvinner begått av en mann i nær relasjon. Vold mot kvinner blir ikke sett på som positivt for den maskuline identiteten, verken blant menn generelt eller i filmer. Det disse mennene oppnår, er kontroll, det å få viljen sin, få fastslått – i ordets rette betydning – sin overordnede rang i forholdet.

Tidligere trodde man at det var patriarkene, menn med makt ellers, som slo. Det vet vi nå ikke stemmer. Det er de som er hjelpeløse, de som ikke klarer å kommunisere, som slår.

Skal vi lykkes i å gjøre noe med dette, må menn i mye større grad ta ansvar og engasjere seg.

Skal vi lykkes med dette, kan vi ikke lenger stilltiende se på at mange av våre medbrødre utøver vold.

Skal vi lykkes med dette, kan vi ikke lenger akseptere å få et mistenksomhetens lys kastet over oss bare fordi vi er menn.

Gunvor Eldegard (A) [13:39:47]: Det er ei veldig viktig melding som vert behandla her i dag, da likestilling heilt klart angår begge kjønn. Eg synest òg det er utruleg viktig at me gjennom dette ønskjer å gjera noko med den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Eg er ganske sikker på at viss me skal oppnå likestilling i samfunnet, må me få ei endring når det gjeld den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. I tillegg handlar det om, synest eg, at våre unge folk skal få lov å velja yrke ut frå evner og ønske, ikkje ut frå tradisjon og kjønn. Difor er eg veldig einig med komiteen: Eg synest det er veldig bra det dei seier om at fordommar overfor typiske manns- og kvinneyrke kan føra til at unge vel bort yrke som dei faktisk kunne vore veldig godt eigna for, og at arbeidslivet vårt da ikkje får utnytta ressursane fullt ut.

Likestillingsforskinga syner at arbeidslivet faktisk bidreg til å bremsa likestillinga, bl.a. fordi me ikkje får til ei jamnare fordeling mellom kjønn i dei ulike næringane. Da er det veldig morosamt for meg å fortelja at Arbeidarpartiets landsmøte nettopp vedtok klare formuleringar om kva me faktisk ønskjer å gjera med den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Me bestemte at me skulle setja i verk eit program i skulen for å oppnå mindre kjønnsdelte utdaningsval, bl.a. gjennom betre yrkesrådgiving. Det er heilt klart at skal me få til nokon endringar, må me starta på ungdomsskulen. Elevane våre har heilt klart krav på ordentleg yrkesinformasjon, og at den yrkesinformasjonen som vert gitt, har eit bevisst forhold til den kjønnsdelte arbeidsmarknaden.

Me har sagt at me ønskjer å motverka den kjønnsdelte arbeidsmarknaden med kvotering og andre tiltak til utdaning, tilsetjing og leiing. Det veit me er viktig. Me veit at det fungerer. Me veit at ved å setja klare krav har me fått 40 pst. jenter inn i ASA-styra. Det er viktig. Det er òg bra at me skal stimulera til å få fleire menn inn i omsorgsyrke.

Så seier me noko om bevisst å byggja miljø rundt det underrepresenterte kjønn på høgre utdaningsinstitusjonar og vidaregåande skular som er tradisjonelt kjønnsdelte. For det er sånn at søkjer ein utradisjonelt, vert ein ofte svært einsam. Da er ein på ein måte nøydd til å byggja miljø rundt dei som har valt utradisjonelt. Eg hadde tenkt å koma med eit eksempel, men eg ser at tida er ute. Eg ber om å få ordet igjen, då skal eg koma med eit veldig godt eksempel på kva som kan gjerast for å betra situasjonen.

May Hansen (SV) [13:43:26]: Jeg vil bare støtte dem som har vært oppe og snakket om at også menn er utsatt for vold. Det er også veldig underrapportert at små gutter er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg tror det er veldig viktig, også med den utviklinga vi ser når det gjelder jentevold, at vi forsker på vold og tar dette på alvor, så vi kan få gjort noe med det og få snudd den negative utviklinga.

Så kan jeg ikke la være å si at hvis vi skal få et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, må kontantstøtten vekk. Kontantstøtten har ført til at menn med barn jobber mer overtid enn menn uten barn, og at kvinner jobber mer deltid. Det har stoppet hele likestillingsutviklinga at vi har innført kontantstøtte. Den må bare vekk.

Så vil jeg også si at jeg er kjempeglad for at vi nå så klart fra Regjeringas side sier at vi skal utvide pappapermisjonen, og at man legger til rette for et arbeidsliv og et familieliv som gjør at begge har like muligheter både til å ta ansvar og omsorg for sine barn og være aktive på arbeidsmarkedet.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:44:54]: Det var noe i replikkordvekslingen min med statsråden som på grunn av de formelle regler ble hengende litt i luften. Det jeg egentlig da ville spurt statsråden om, var om hun er redd for å legge seg ut med partene i arbeidslivet og få klager fra Sykepleierforbundet dersom hun f.eks. før sommerferien sier at nå skal vi øke lønnen til sykepleierne i Norge med 50 000 kr, og samtidig kompensere kommuner og statlige virksomheter på dette området. Jeg tror jeg kan garantere statsråden at det ikke kommer til å være en eneste protest fra sykepleierne på et slikt utspill fra statsråden. Det vet statsråden, og da må det handle om viljen og evnen til å løse problemet, og ikke at man hele tiden skal skyve foran seg de formelle reglene for hvordan man skal håndtere saker med partene i arbeidslivet.

Så var det representanten Breen som fikk meg til å hoppe litt i stolen da han sa at det at vi har en grov voldsutvikling i samfunnet, bl.a. skyldtes filmer som «Braveheart» og «Max Manus», og Disney Channel – da var det rett før jeg svimte av. Det finnes mye forskning på området påvirkning av vold fra film og spill, og ikke noe av den internasjonale forskningen er entydig på dette. Da burde man heller se på enkelte andre samfunnstrekk, som f.eks. at den rød-grønne regjering i årevis nå har sultefôret politiet, at vi har ekstremt lave straffer i Norge, at vi har en hovedstad som man på en lørdagskveld passer på med én, to eller tre politipatruljer – altså altfor lite – og også at vi har fått betydelige innslag av andre kulturer, som har et helt annet syn på vold enn det man har vært vant til i det norske samfunnet, både når det gjelder blind vold på gata, når det gjelder overfallsvoldtekter, og når det gjelder vold mot kvinner i nære relasjoner. Generelt vet vi jo at det er et stort problem i mange innvandrermiljøer, noe som også gir seg utslag i at så å si alle overfallsvoldtekter i Oslo, så vidt jeg har fått opplyst, er det fremmedkulturelle som står bak.

Gunvor Eldegard (A) [13:47:47]: Eg skal halda fram der eg slapp, med eksempel på kva som faktisk kan gjerast for at ikkje dei som søkjer utradisjonelle fag, skal verta så einsame. Da har eg lyst til å ta eit eksempel frå Oslo-skulen, der jenter i Oslo som søkjer på elektro, bil eller mekaniske fag, får eit eige tilbod om å verta slusa inn til éin skule, til Etterstad vidaregåande skule, slik at dei skal få eit miljø, og at det skal verta fleire jenter i klassen. I tillegg får dei tilbod om «ta plassen»-kurs og faktisk òg verktøykurs. No snakkar eg om jenter som vel utradisjonelt, men eit slikt tiltak kunne ein jo fint ha hatt også for gutar som ønskjer å søkja på utradisjonelle yrke, innanfor omsorg, pleie og helse osv. Men poenget er at kvar gong er ein avhengig av ildsjelar, ein er avhengig av nokre som ønskjer å engasjera seg for det. Eg synest at ein må jobba meir systematisk med det slik at ein får det inn, slik at jenter og gutar, også om ein søkjer utradisjonelt i Sogn og Fjordane f.eks., får moglegheit til eit liknande val som dei som søkjer i Oslo.

Så har eg òg lyst til å fortelja litt om eit anna prosjekt som LO og NHO har sett i gang. Dette går på jenter, men den typen prosjekt kan godt verta overført på gutar i typiske jentefag. Det er eit prosjekt som heiter «Jenter i bil og elektro». Der har ein god del store bedrifter vorte med, bl.a. Siemens, Toyota osv., og dei har eit mål om å få 20 pst. jenter inn i firma sine, fordi dei ønskjer å rekruttera frå eit mykje breiare grunnlag framover. Dei ønskjer å ta vare på jentene, dei ønskjer å kartleggja kva som skal til for at jentene skal trivast betre og koma til arbeidsplassane deira.

Under kartlegginga såg dei veldig klare teikn: Alle jentene var veldig fornøgde med yrket, det var veldig bra, men elles var utfordringane omtrent som for 20 år sidan. Det var kjeledressar som ikkje passa, ufine plakatar på veggane og dårlege toalettforhold. Men dei bedriftene som er med i prosjektet, tek no tak og vert med for å gjera noko med det.

Eg har berre lyst til å seia: Det er faktisk 9 pst. gutar i helse- og omsorgsyrka, og det er veldig bra, men det er ikkje meir enn 3–4 pst. jenter på bil og elektro. Av og til kan ein få inntrykk av at dersom me får to gutar meir i barnehagen og 40 pst. kvinner i ASA-styra, har me oppnådd likestilling. Faktisk handlar det om mykje meir, faktisk må me jobba mykje, mykje breiare på alle yrke og på alle nivå.

At Framstegspartiet er ueinige, er ikkje så veldig overraskande. Sjølv om dei har ein partileiar som er kvinne, vert ho framleis kalla formann, og i programmet deira er det einaste målet dei har, å oppheva likestillingslova.

Thomas Breen (A) [13:51:06]: Det var jo flott at jeg klarte å få fart i representanten Knudsen. Det gjør ikke noe om Fremskrittspartiet blir litt mer engasjert i denne debatten, problemet er jo bare at de engasjerer seg mot de tiltakene som lanseres, og ikke for noe.

Jeg har lyst til å gå litt tilbake til det som var hovedbudskapet mitt i innlegget, og det var for så vidt ikke at jeg tror at «Braveheart» og Disney Channel er hovedårsaken til at menn utøver vold. Jeg sa bare at det kan være en av mange årsaker som fører til en maskulin identitetskrise for unge menn. Men la nå det ligge. Poenget er at hvis vi skal få redusert omfanget av den volden vi ser, må vi bruke en rekke virkemidler. I dag har jo justiskomiteen avgitt innstilling til den siste delen av den nye straffeloven, hvor vi skjerper straffene for vold og voldtekt betydelig, skjerper dem med over 30 pst., så der har vi det ene svaret som representanten fra Fremskrittspartiet etterlyste. I tillegg har vi bevilget penger slik at vi nå i løpet av året får elleve kontorer som kan gi hjelp til menn som ønsker å bryte voldsspiralen. Så selv om det ikke er 100 pst. landsdekkende, er vi på god vei. Vi har også satt politiet i mye bedre stand til å håndtere vold i nære relasjoner, med en voldskoordinator i alle politidistrikter og egne voldsteam. Vi har satt ned to forskningsprosjekter som skal se på drap begått i nære relasjoner. Men det viktigste er uansett å få fart i holdningsendringene. Det betyr mye at vi får vite mer om årsaker, derfor må vi forske mer. Det betyr mye at skolen begynner å snakke om seksualitet på bredere front, ikke bare som forplantning og beskyttelse mot kjønnssykdommer, men snakker om absolutte grenser, snakker om det som skjer i hodet på unge mennesker, snakker om press osv. Vi må synliggjøre omfanget og skadevirkningene på en annen måte. Vi må få mer kunnskap om menn som er utsatt for overgrep.

Så vil jeg skyte inn at vi må passe oss for å gjøre ofrene for overgrep til ofre for evig og alltid. Det å være offer fritar for skyld, men det gir ingen plikt til å være stakkarslig eller et passivt objekt. Ofre for vold og overgrep har også rett til å være lykkelige individer.

Jeg kunne pekt på en rekke andre tiltak når man begynte å snakke om politiet, men jeg tror vi har hatt den debatten mange nok ganger i denne sal, så jeg lar det bli med det.

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:53:31]: Representanten Ulf Erik Knudsen mener å vite at ingen vil protestere hvis Regjeringen i morgen setter av 15 milliarder kr til en spesiell form for likelønnsopplegg. Da kan jeg love representanten at hadde vi gjort det utenfor mellomoppgjør, utenfor hovedoppgjør, hadde det blitt protester fra Unio, YS, Akademikerne, LO, NHO og HSH, simpelthen fordi den modellen man skal velge for et likelønnsopplegg, bør framforhandles med partene.

I forslaget som Likelønnskommisjonen legger til grunn, er det kun de yrker hvor det er to tredjedeler kvinner, som skal regnes med, men man skal altså bare sammenlikne innenfor den enkelte sektor. Det betyr at i Likelønnskommisjonens forslag til opplegg er det ikke et rødt øre til stuepiker, til hjelpepleiere, til barnehageansatte eller til dem som jobber på SFO.

For det første tror jeg vi må ha et mer omfattende likelønnsopplegg. For det andre er jeg helt overbevist om at hvis vi legger fram et opplegg som kun gir penger til deler av Unios medlemsmasse, og holder resten tilbake, så vil det bli ganske store protester fra Unio som gruppe. Det er f.eks. uklart i Likelønnskommisjonens opplegg, hvor man legger til grunn at det skal være to tredjedeler kvinner for at man skal få penger fra potten. Hvis man ser på lærere som sådan, er det da to tredjedeler kvinner i grunnskolen. Det er ikke tilsvarende tall på videregående. Hvis vi legger fram et opplegg som kun gir lønnshopp til grunnskolelærere, men som ikke gir noe til lærere på videregående skole fordi det der ikke er to tredjedeler kvinner, uten at lærerorganisasjonene har vært med på å forhandle dette fram, tror jeg det kan bli ganske store protester. Det ville være helt unikt i norsk sammenheng og bryte med alle prinsipper om lønnsdannelse hvis Regjeringen skal diktere dette utenfor noe som helst oppgjør.

Hvis representanten husker den gangen lærerne fikk et lønnsløft, så skjedde det under vår regjering. Det gjorde vi gjennom at lærerne fikk hevet sin lønn, mens andre grupper lovet at de ikke skulle øke sin tilsvarende. Det var et framforhandlet, omforent opplegg. Skal vi få til et omfattende likelønns- og lavtlønnsløft i de kommende årene, må altså opplegget, innretningen, detaljene, profilen framforhandles i samarbeid med partene. Det mener vi ikke gjøres best gjennom individuell lønnsdannelse, at hver enkelt kvinne skal forhandle fram lønnen sin, slik Fremskrittspartiet mener. Vi tror på en kollektiv lønnsdannelse hvor vi forhandler mellom partene, men det er et opplegg som Fremskrittspartiet tradisjonelt sett har vært imot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.