Stortingspresident Thorbjørn Jagland [11:22:53]: Flertallet i Presidentskapet, alle unntatt Stortingets visepresident, Carl I. Hagen, foreslår å tilføye i retningslinjene for tilskudd fra Stortinget til partigruppene en bestemmelse om at gruppetilskuddet ikke kan brukes til kjøp av politisk reklame i media for partier eller stortingsgrupper.

Som det framgår av innstillingen, er foranledningen til dette at Fremskrittspartiets stortingsgruppe har rykket inn avisannonser med politisk innhold. Etter drøfting med gruppelederne har flertallet i Presidentskapet kommet til at et forbud mot slik bruk av gruppestøtten bør tas inn i regelverket. Paragraf 4 i nåværende retningslinjer slår fast som den store hovedregelen at det skal være et klart skille mellom den offentlige støtten som går til partiorganisasjonene, og den støtten som bevilges over Stortingets budsjett til stortingsgruppene. Flertallet i Presidentskapet har lagt avgjørende vekt på at det vil bli bortimot umulig å praktisere et konsekvent skille mellom stortingsgruppers budsjett og partiorganisasjoners budsjett dersom stortingsgruppene kan bruke Stortingets tilskudd til å kjøpe politisk reklame. En åpning for å bruke gruppestøtten til kjøp av reklame vil i praksis bety at gruppestøtten vil gå til partienes valgkamp, noe som vil være i strid med det prinsippet vi har. Det vil også være i de små partienes disfavør. Det har flertallet lagt stor vekt på.

Stortingets visepresident Carl I. Hagen [11:24:42]: Slik jeg ser dette, er det et prinsipielt forhold, først og fremst. Jeg støtter fullt ut at Stortinget bevilger penger til stortingsgruppene for at stortingsgruppene skal være i stand til å gjøre en skikkelig og god innsats. Jeg vil minne om at ved siste budsjettbehandling fremmet Fremskrittspartiets stortingsgruppe forslag om å redusere noe på denne støtten, fordi den er blitt ganske omfattende. For å si det slik: Nå er jo målsettingen, etter Brørby-utvalget, som så på dette for noen år siden, at det skal være én ansatt pr. stortingsrepresentant i gruppene, mens da jeg var første gang i Stortinget, var regelen at det skulle være én ansatt for hver tiende stortingsrepresentant i en gruppe. Det har altså skjedd en tidobling av støtten til stortingsgruppene i min tid, og nå burde man snart begynne å sette noen grenser.

Men så er spørsmålet, det prinsipielle spørsmålet: Hva skal stortingsgruppene bruke pengene til? Det er der jeg skiller lag med flertallet i Presidentskapet. Jeg har det prinsipielle syn – og det har jeg gitt uttrykk for også tidligere – at det må den enkelte stortingsgruppe selv avgjøre. Noen grupper velger å bruke mye av midlene på å ansette rådgivere og kontoransatte, andre kjøper kanskje tjenester utenfra. Noen vil kanskje også av og til, når man er misfornøyd med medias informasjonsdekning av det som faktisk foregår i Stortinget, kunne ha anledning til å informere befolkningen eller organisasjoner eller enkeltgrupper om hvorledes Stortinget har behandlet saker – altså informere. Det har Fremskrittspartiets stortingsgruppe tatt opp spørsmål om. Det ble tatt opp og drøftet i Presidentskapet, som fattet et vedtak om at det var anledning til informasjonsvirksomhet, og Fremskrittspartiets stortingsgruppe har rettet seg etter vedtakene fra Presidentskapet.

Så er det fra andre stortingsgrupper blitt klaget på at Fremskrittspartiets stortingsgruppe rykket inn en informasjonsannonse. Det eneste Presidentskapet i realiteten hadde noe å innvende imot, var plasseringen av logoen til Stortinget. Det måtte ikke misforstås dit hen at det var en stortingsannonse. Og: «Partigruppenes navn bør imidlertid i slike sammenhenger plasseres under logoen.» Det rettet Fremskrittspartiets stortingsgruppe seg etter.

Når det så igjen ble rykket inn en annonse, kom det en ny klage, og det er det som er bakgrunnen for dette. Stortingets kontor – administrasjonen – gikk igjennom hele denne prinsipielle situasjonen, og gjennomgangen munnet ut i et forslag til vedtak i Presidentskapet. Stortingets konstitusjonelle kontors forslag lyder slik:

«Presidentskapet finner ikke å ville reise innvendinger mot at stortingsgruppene kan gjøre bruk av gruppestøtten til å dekke utgifter til lovlig politisk annonsering. Presidentskapet vil imidlertid ikke tilrå at denne type utgifter blir tatt hensyn til ved fastleggingen av størrelsen på gruppestøtten.»

Denne holdningen fra vår administrasjon har jeg valgt å slutte meg til, mens flertallet i Presidentskapet – de øvrige medlemmer – i stedet finner å ville legge frem forslag om et nytt tredje ledd i § 1 i reglementet, hvor det står at man ikke skal kunne kjøpe «politisk reklame for partier eller stortingsgrupper i media». Man skal altså ikke kunne kommunisere det som skjer i Stortinget, til velgermassen. Det er vi uenig i, i den forstand at vi går igjennom en lang rekke problemstillinger i merknadene i den foreliggende innstilling, som jeg ikke finner grunn til å referere. Det helt prinsipielle her er at vi mener – og jeg mener – at det må være den enkelte stortingsgruppe selv som bestyrer den sum penger som Stortinget har bevilget til stortingsgruppen.

Jeg synes det er rart, og det minner litt om politisk sensur at andre politiske partier og grupper vil legge hindringer i veien for hvorledes én gruppe ønsker å bruke sine ressurser. Når bevilgningen er foretatt av Stortinget til stortingsgruppen, er det stortingsgruppen som rår over den, og jo flere detaljer man legger inn, desto mindre frihet vil den enkelte gruppe ha til å gjøre det den selv mener. En slik styring fra konkurrentenes side er vi i realiteten altså helt uenig i. Det er derfor jeg har tillatt meg å ta administrasjonens forslag til vedtak i Presidentskapet og omgjøre det – ordrett – til et forslag til vedtak i Stortinget, ordet «Presidentskapet» er da byttet ut med «Stortinget». Jeg tar dermed opp forslaget, som er inntatt på side 3 i innstillingen.

Presidenten: Stortingets visepresident Carl I. Hagen, har teke opp det forslaget han refererte til.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:30:33]: Jeg vil bare, siden Senterpartiet ikke er medlem av Stortingets presidentskap, gjøre kjent at vi støtter Presidentskapets innstilling og kommer til å stemme for den.

Inge Lønning (H) [11:31:13]: Jeg finner grunn til å presisere litt hva som er forutsetningene for flertallsforslaget fra Presidentskapet, siden representanten Hagen brukte ordet «sensur». Det tror jeg ikke kan være vel betenkt å bruke i denne sammenheng. Saken er jo den at det aldri har vært slik at støtten til partigruppene i Stortinget har vært en pengesum til fri forføyning, slik representanten Hagen fremstilte det, eller at det er opp til den enkelte gruppe etter eget forgodtbefinnende å anvende disse midlene på den måten man til enhver tid synes er hensiktsmessig. Det har hele tiden ligget en generell retningslinje i bunnen der det heter at gruppestøtten skal gå til «stortingsrelevant arbeid», og det diskusjonen dreier seg om, er: Hva ligger det konkret i avgrensningen «stortingsrelevant arbeid»?

Flertallet har lagt vekt på å videreføre det som har vært tradisjonen hittil, nemlig å understreke at støtten til de politiske partiene og til partiorganisasjonene er én støtteordning, som har sin spesifikke begrunnelse fordi partiene er en vital del av demokratiet, og støtten til stortingsgruppene, som har en annen begrunnelse og er av en annen art enn støtten til partiorganisasjonene. Grunnen til at jeg ikke kan følge det forslaget som Carl I. Hagen har tatt opp, er at det i realiteten innebærer en fusjonering av de to, og at det for fremtiden da ikke vil ha noen mening å opprettholde to ulike støtteordninger. Da måtte man slå dem sammen til én støtteordning.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, sjå side 3162)