Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [09:01:57] (ordfører for saken): I innstillingen vi debatterer i dag, har komiteen behandlet et forslag fra fire representanter fra Fremskrittspartiet. I forslaget tas det til orde for å styrke arbeidsgivers styringsrett når det gjelder uniform og bekledning samt forhindre etablering av særrettigheter for særskilte grupper.

Flertallet i komiteen, det vil si alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet, bifaller ikke representantforslaget og støtter heller ikke noen av de konkrete forslagene som fremmes. Flertallet står i stedet sammen om en merknad som jeg mener sier noe viktig om den nødvendige balansen i integreringspolitikken: Målet må være å finne de gode løsningene som balanserer frihet og ansvar, rettigheter og plikter, og som gjør oss i stand til å leve godt sammen uavhengig av etnisk opprinnelse og religiøs identitet. Ivaretakelse av minoritetskulturer og deres etniske og religiøse identitet må balanseres med tydelige krav til integrering og deltakelse, herunder krav til kunnskaper i norsk språk og kunnskap om det norske samfunnet.

Flertallet i komiteen understreker også at de tiltakene som innføres, må være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser og norsk lov. For min egen del mener jeg vi ville risikere å komme på kant med begge deler – både norsk lov og våre internasjonale forpliktelser – dersom vi hadde fulgt opp de tre konkrete forslagene Fremskrittspartiet fremmer i Dokument nr. 8:44.

Fremskrittspartiet gir både i dette og andre forslag inntrykk av at det finnes enkle løsninger på det som i virkeligheten er komplekse problemstillinger. Det er ikke slik at vi kan sette i verk to–tre tiltak og så regne med at vi har løst problemene. Utfordringene knyttet til et flerkulturelt Norge er mange, nyanserte og endrer seg over tid. Det må også debatten ta høyde for.

Representantforslaget ble fremmet da hijabdebatten raste som verst, og hadde kanskje virket mer relevant dersom Regjeringen hadde falt ned på en annen konklusjon enn den gjorde. Senterpartiet er svært tilfreds med Regjeringens konklusjon i den saken, som innebærer at politiets uniformsreglement ikke endres for å tillate bruk av religiøse symboler i tilknytning til uniformen. Politiet er i en særstilling og må også behandles som et særlig tilfelle. Politiet er nettopp et eksempel på at det på noen avgrensede områder vil være legitime grunner for å begrense ansattes adgang til å bruke symboler. Det at vi ikke støtter Fremskrittspartiets generelle forslag i dag, betyr derfor på ingen måte at vi gir positive signaler for bruk av hijab i politiet, slik Fremskrittspartiet ønsker å gi inntrykk av. Politiet har en helt spesiell rolle i samfunnet og må framstå mest mulig nøytralt.

Et av forslagene fra Fremskrittspartiets representanter går ut på at man «ber Regjeringen avvise ethvert særkrav fra særskilte innvandrergrupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker eller behov.» Jeg må si at jeg stusser over dette forslaget. At enkeltmennesker og særskilte grupper, store eller små, fremmer ulike krav overfor myndighetene, er etter mitt syn et sunnhetstegn og noe som kjennetegner og hører hjemme i et demokratisk samfunn. At kravene vinner fram, er imidlertid ingen selvfølge. I noen tilfeller vil norsk lov eller internasjonale konvensjoner forplikte oss til å gi rettigheter. Dersom det ikke foreligger noen rettslig forpliktelse til å innfri kravet, kan det være at myndighetene finner det ønskelig å gjøre det likevel. Ofte kan f.eks. særordninger rettet mot enkeltgrupper være en forutsetning for å oppnå det vi alle ønsker i integreringspolitikken: bedre norskkunnskaper, mer deltakelse i arbeidslivet osv.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:06:06]: La meg først berolige sakens ordfører, Brustad Moe, med at dette ikke er to–tre forslag som skal løse integreringsproblematikken i Norge. Det er selvfølgelig ikke slik. Men dette er tre viktige forslag, deler av en større og mer omfattende politikk som kan snu skuta, som i dag ikke går i særlig riktig retning når det gjelder integrering, slik at man får på plass en integreringspolitikk som faktisk fungerer.

Dette er tre forslag som helt riktig ble fremmet på den tiden da hijabdebatten raste i norske medier. Det er et forsøk på å få på plass noen prinsipielle regler for det å bære religiøse eller politiske symboler i situasjoner der statens ansatte bærer uniform eller på annen måte utøver makt og myndighet, og å ha klare kjøreregler i forhold til det.

Problemet er jo at den sittende regjering har vinglet noe helt utrolig i hijabsaken. Man har altså gått fra å være mot hijab i politiet til å bli for hijab i politiet – for så igjen å bli mot hijab i politiet. Og det er vel ennå tvil om hvorvidt dette er et standpunkt som alle medlemmene i Regjeringen slutter seg til. Det er heller ingen tvil om at det har vært stor uenighet innad i regjeringspartienes respektive stortingsgrupper.

Problemet er at denne regjeringen ikke er villig til å trekke opp klare skillelinjer mellom når man skal akseptere denne typen politiske eller religiøse symboler, og når man ikke skal gjøre det – man tar ikke et prinsipielt standpunkt. Det ønsker Fremskrittspartiet å gjøre – vi ønsker å få på plass noen prinsipper som bygger på helt fundamentale verdier som dette samfunnet er tuftet på, nemlig at man ikke skal blande personlige religiøse eller politiske holdninger med statens viktige funksjon når det gjelder politiet, domstolene, Forsvaret, Tollvesenet osv. At man i det hele tatt fikk denne debatten, er jo et eksempel på at Regjeringen ikke har denne prinsipielle holdningen, at Regjeringen ikke trekker opp de prinsipielle linjene.

Vi ønsker med våre forslag også å ta til orde for å styrke arbeidsgivers styringsrett over bekledning, uniform. Det er et problem i dag at minoritetsgrupper har vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet. Etter Fremskrittspartiets syn skyldes det først og fremst den naive og snillistiske politikk som føres av denne regjeringen, ved at man med loven i hånd gis rett til å kreve f.eks. å bære hijab på arbeidsplassen. Det gjør at arbeidsgivere som overhodet ikke er rasister, men som ikke ønsker konflikter, kommer i vanskelige situasjoner når de skal ansette nye mennesker i sin organisasjon. Dette hadde vært en løsning på mye av den problematikken.

Det at vi også foreslår å slå fast noen prinsipper når det gjelder særkrav fra innvandrergrupper, er nettopp i erkjennelsen av at integrering først og fremst handler om at det enkelte menneske som frivillig flytter til Norge, må tilpasse seg det nye landet man har valgt å bo i, og ikke slik jeg oppfatter at den sittende regjeringen og flertallet i denne sal mener, at samfunnet i svært stor grad skal tilpasse seg den enkeltes ønske.

Så er det heller ikke slik som saksordføreren prøver å gi inntrykk av, at disse forslagene er i strid med internasjonale forpliktelser – selv om det er en type beskyldninger vi er ganske vant til å høre. Og i den grad det er i strid med norsk lov, er det jo denne sals oppgave å fatte vedtak om hva som skal være norsk lov. Så det er overhodet ikke noen som helst slags problemstilling.

Det er på tide at man trekker opp noen klare grenser når det gjelder integrering, og at den enkelte innvandrer tilpasser seg det norske samfunnet – ikke slik som vi dessverre ser altfor mye av i dag, at det norske samfunnet tilpasser seg innvandrerne.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Bent Høie (H) [09:11:34]: Jeg skal ikke gå noe videre inn på forslagene eller inn i en diskusjon om integreringspolitikken – det kommer jo en sak til som er omfattende knyttet til det spørsmålet. Jeg vil bare for ordens skyld presisere, siden det etter at komiteen avgav innstilling i denne saken, er blitt skapt tvil i media om hva flertallet mener om bruk av religiøse symboler knyttet til politiets uniformer og dommeres bekledning, at Høyre helt klart mener at verken politiets eller dommeres bekledning skal være preget av den type religiøse symboler som hijab vil innebære. Det er det som ligger til grunn når vi støtter opp om flertallets innstilling. Jeg viser også til brevet fra statsråden, der også dette framkommer.

Rolf Reikvam (SV) [09:12:43]: Det er vår plikt å ta alle forslag på alvor, uavhengig av hvor lite gjennomtenkte de er og hvilke refleksjoner som ligger bak.

Disse forslagene faller inn under kategorien politisk opportunisme. Den amerikanske økonomen John Galbraith skrev for ca. 15 år siden en bok med tittelen «Den tilfredse majoritet». Disse forslagene er den tilfredse majoritets angrep på minoritetskulturene.

For å gi et skinn av redelighet – selv Fremskrittspartiet har et minstemål av redelighet – snakkes det om arbeidsgivers styringsrett overfor ansatte generelt. Det er når en skal generalisere det forhåpentligvis blir åpenbart for flertallet at dette ikke kan være alvorlig ment. Spesielt ille blir det når det fremmes av et parti som kaller seg liberalistisk, altså et parti som grunnleggende er opptatt av individets frihet og rettigheter. Dette partiet ber Regjeringen påse at arbeidsgivere får rett til å pålegge de ansatte en bestemt bekledning. Det er faktisk det som står i forslaget. Selv vi i SV, som har en annen holdning enn Fremskrittspartiet til hva fellesskapet kan kreve og forvente av hver enkelt av oss, mener dette rent sagt er tøv. Forslaget viser også at Fremskrittspartiet har et noe lettvint syn på arbeidsgivers styringsrett. Jeg går ut fra at arbeidstakerorganisasjonene merker seg Fremskrittspartiets syn på arbeidsgivers styringsrett.

Departementet har foretatt en grundig gjennomgang av de juridiske sidene ved disse forslagene. Konklusjonen er rimelig klar på at konsekvensen av forslagene kan være i strid med de internasjonale forpliktelser.

Forslagenes egentlige formål framkommer i forslagene nr. 2 og nr. 3. Det en er ute etter, er minoritetsgrupperinger. Det er ubehagelig å få servert en så åpenbar forakt for andres holdninger og tro – at vårt samfunn og våre arbeidsplasser ikke skal legge til rette for at flest mulig skal fungere best mulig.

Hva er det som er galt med at der det er praktisk mulig, skal det være bønnerom for ulik tro og ulike livssyn? Her på Stortinget har vi innredet et stille rom som først og fremst dekker behovet til den kristne majoriteten. Jeg antar at Fremskrittspartiet vil ha bort slike urimelige krav eller ønsker fra oss som virkelig setter pris på et slikt rom. Eller skal slike særkrav som kommer fra grupperinger som tilhører majoriteten, ikke defineres som særkrav?

Når komiteene er ute og reiser – og det skjer jo ofte – får vi ofte spørsmål om det er noen som skal ha spesiell mat, eksempelvis vegetarkost. Ingen har oppfattet det som særkrav at en prøver å legge til rette for at slike ønsker skal imøtekommes. Men i det øyeblikk den typen ønsker kommer fra minoritetene, blir det særkrav som det skal slås ned på. Dette ligger ikke langt fra rasistiske holdninger.

I dokumentet snakkes det også om verdinøytralitet. En offentlig etat skal aldri være verdinøytral. Det må ikke være noen tvil om at politiet aldri skal framstå som verdinøytrale. De skal framstå som forsvarere av de gode og viktige prinsippene som vårt samfunn bygger på: demokrati, ytringsfrihet og individets frihet og rettigheter. At politiet bærer uniform for å være synlige i landskapet, er greit nok. Om noen skulle ønske å supplere denne uniformen med et symbol – det være seg et kulturelt symbol, et religiøst symbol – kan jeg rett og slett ikke se skulle være problematisk eller svekke uniformens verdighet og styrke.

Jeg aksepterer og innser at det ikke er aktuelt å tillate hijab sammen med politiuniformen, men i utgangspunktet har jeg vanskelig for å se at dette skulle være problematisk, og at dette skulle ha noe å gjøre med verdier og verdinøytralitet eller hva det måtte være. Vi ønsker i alle fall ikke at politiet skal framstå som verdinøytrale.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at karakteristikken «tøv» ikke er parlamentarisk. Og det forekommer sjelden tøv i denne salen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [09:18:06]: Da hijabdebatten raste som verst, var representanter fra Fremskrittspartiet i kjent stil raskt ute med å levere et Dokument nr. 8-forslag som trekker det hele vel langt.

Kristelig Folkeparti mener at religiøse symboler og uttrykk har en naturlig plass i det offentlige rom, og mener at det er viktig at alle skal kunne uttrykke sin tro og sin religion uten frykt for represalier eller diskriminering.

Da debatten om hijab i politiet pågikk, konkluderte Kristelig Folkeparti med at politiets uniformsreglement bør beholdes slik det er i dag. Begrunnelsen er at vi anser politiyrket som en spesiell tjeneste der det stilles særlige krav til nøytralitet og uniformslikhet.

Det er et godt stykke fra vår posisjon i den saken til å kunne støtte Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:44 om arbeidsgivers styringsrett når det gjelder bekledning. Det Fremskrittspartiet ønsker, er jo i bunn og grunn et generelt forbud mot bruk av hijab. Dette kom også til uttrykk på politiets landsmøte, i form av vedtak om forbud mot hodeplagget i skolen og utkastelse av barn som likevel brukte det.

Jeg mener statsråden i sitt brev til komiteen gjør godt rede for hvorfor Fremskrittspartiets forslag ikke bør bifalles. Dette brevet er vedlagt innstillingen.

Kristelig Folkeparti er enig i statsrådens vurdering om at forslaget om «å styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning, slik at arbeidsgiver ut fra egne vurderinger om hva som er forenlig med virksomhetens interesser, står fritt til å kontraktsfeste tilsattes personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen», er for generelt og for vidtgående.

Forslaget går ut på å etablere klare regler slik at personlige, religiøse eller politiske symboler, eventuelt andre verdisymboler, ikke kan benyttes i sammenhenger hvor statens ansatte bærer uniform. Det kan oppstå legitime grunner til å begrense den ansattes adgang til bruk av symboler. Spørsmålet om hijab i politiet er et eksempel på det. Men statens ansatte utøver myndighet på mange forskjellige områder – det gjelder ulike stillinger med ulike oppgaver og funksjoner. Kristelig Folkeparti mener klart at det ikke er bruk for et slikt forbud.

Det siste forslaget fra Fremskrittspartiet går ut på å «avvise ethvert særkrav fra særskilte grupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker eller behov». Vi lever i et demokratisk samfunn der det er en demokratisk rettighet å få lov til, gjennom demokratiske virkemidler, å fremme et hvilket som helst krav en måtte ønske. Kristelig Folkeparti ønsker ikke å innskrenke denne rettigheten for noen, selv om det måtte stilles krav som går på tvers av vår egen politikk. Noen krav vil vinne fram, mens andre vil bli avvist. Slik må det være i et demokrati.

Dette hensynet kan ivaretas, samtidig som vi krever respekt for fellesverdier. Den siste tidens avsporinger i den offentlige krangelen om integrering og islamisering viser at det er et stort behov for en bred debatt om hvilke fellesverdier vi ønsker skal prege samfunnsutviklingen. Det er viktig å unngå at det utvikler seg grupper som ikke kjenner at de har noe til felles med resten av samfunnet. Det må være noe felles som binder oss sammen. En kjerne i disse verdiene er den brede kristne og humanistiske arven som det norske samfunnet er tuftet på, og som er et sentralt grunnlag for menneskerettighetene. Norge er tydelige i FN og i andre internasjonale sammenhenger på at alle land må respektere menneskerettighetene. Det må vi også være overfor innbyggerne. Det å være norsk innebærer rettigheter. Det innebærer også plikter. Integrering handler ikke om å omfavne politiske standpunkter eller tradisjoner som bryter med menneskerettighetene. Det handler om å anerkjenne enkeltmenneskets verdi – som er like uendelig stor, uavhengig av hvor man kommer fra, eller hva man heter. Prinsippet om likeverd er en helt sentral fellesverdi for det norske samfunnet. Det innebærer at miljøer som har praktisert eller godkjent kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, må ta tydelig avstand fra slike kvinneundertrykkende tradisjoner. Men vi må aldri la disse utfordringene bli et påskudd til å stigmatisere en hel gruppe.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [09:22:30]: Her har arbeidsgiver brukt sin styringsrett – jeg er vikar for dagen.

Jeg vil starte med å vise til at statsråd Dag Terje Andersen i sitt skriftlige svar til komiteen av 29. april av 2009 har redegjort for de rettslige skrankene for arbeidsgivers styringsrett som finnes både i vår nasjonale lovgivning og i Norges internasjonale forpliktelser.

Jeg vil ikke anbefale ensidig å styrke arbeidsgivers styringsrett til å omfatte de tilsattes personlige bruk av religiøse eller politiske symboler i arbeidssituasjonen, og heller ikke anbefale å innføre et generelt forbud mot bruk av slike symboler for statens ansatte i de sammenhenger der de bærer uniform og/eller utøver myndighet. Jeg er glad for at komiteens flertall deler de vurderingene som framgår av det skriftlige svaret, og at komiteen i sin tilråding av 26. mai 2009 ikke bifaller representantforslaget. Jeg er enig med komiteens flertall i at det er viktig med stor åpenhet og takhøyde i debatter som dreier seg om utformingen av og utviklingen i samfunnet vårt, ikke minst når det gjelder integrering og inkludering av personer med minoritetsbakgrunn.

Regjeringen arbeider for at alle skal ha de samme plikter, rettigheter og muligheter, uavhengig av bl.a. bakgrunn, kjønn, religion, seksuell orientering eller funksjonsdyktighet. Jeg mener at det hører med i et demokratisk samfunn at ulike personer eller grupper kan reise ulike krav overfor myndighetene. Krav kan fremmes gjennom politiske kanaler, pressgrupper, organisasjoner eller fra privatpersoner. Man kan tenke seg mange ulike krav fra ulike personer eller grupper. Noen krav vil vinne fram, mens andre krav vil bli avvist. I noen tilfeller vil man være forpliktet gjennom lov eller internasjonale forpliktelser til å gi rettigheter. I andre tilfeller vil det ikke foreligge en forpliktelse til å innfri et krav, men det vil allikevel være ønskelig ut fra en politisk vurdering. Innfrielse av kravet vil f.eks. kunne føre til at noen grupper eller individer inkluderes bedre i arbeids- og samfunnslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:25:14]: Selv om representanten Reikvam fra SV har litt vanskelig for å forstå dette, er det slik at man prøver å skille mellom det som er personlige verdier og personlig ståsted, og det som er statens verdier, statens lov og rett. I det ligger også mye av begrunnelsen for at man ikke har akseptert hijab i politiet.

Mitt problem i denne forbindelse er at mens Regjeringen – og det er jeg glad for – har landet på det standpunktet at man ikke skal tillate hijab i politiet, har det likevel en god stund vært åpning for hijab i f.eks. Forsvaret og Tollvesenet. Det jeg etterspør, er en prinsipiell holdning her: Hvor går grensen mellom hijab i politiet, og hijab i Forsvaret og Tollvesenet? Og: hva er den prinsipielle vurderingen fra Regjeringen her – hvordan drar man grensene?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [09:26:20]: Det som er Regjeringens holdning til det spørsmålet, er at det er et spørsmål som må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Uniform er et vidt begrep. Denne statsråden er nå normalt ansvarlig for en rekke mennesker som daglig går i en slags uniform på norske sykehus. For meg er det i alle fall helt uproblematisk om sykepleiere bruker hijab, mens jeg deler Regjeringens standpunkt, at det er feil å bruke hijab i sammenheng med en politiuniform.

Det illustrerer etter min mening bare at det å ta et generelt standpunkt til dette spørsmålet, blir feil, man må gå inn og vurdere hver enkelt sak og hver enkelt situasjon. Man har f.eks. hatt nyanser knyttet til Forsvaret, fordi det der er snakk om å praktisere en verneplikt, mens det ikke er en plikt å bli politi i Norge. Denne type vurderinger må legges inn i en helhetsbetraktning, og så må man konkludere i hvert enkelt tilfelle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Akhtar Chaudhry (SV) [09:27:48]: Det er behov for, og det er mitt ønske, at både menn og kvinner med minoritetsbakgrunn i vårt samfunn skal være deltakere i samfunnet, at de skal bidra i samfunnet. Jeg ønsker at de skal søke utdannelse, søke deltakelse i samfunnet på alle plan. Som jeg sa, både for å bidra, men ikke minst for å søke ansvar. De er en del av samfunnet, da må de også være med på alle plan. De har et ansvar på vegne av de gruppene de hører til, og de har et ansvar på vegne av storsamfunnet som de er en del av. Jeg ønsker å se mennesker med minoritetsbakgrunn – menn og kvinner – som lærere, som politifolk, som ordførere, som dommere, som statsråder. Jeg ønsker å se dem overalt i dette samfunnet, for å søke ansvar, men også for å bidra i dette samfunnet. Man må se på hva som hindrer dem i å komme inn i samfunnet og være deltakere, og hva som bidrar til at de blir en del av det. Jeg ser at de gjør en god jobb. Jeg har sett flotte kvinner i denne sal, stående på denne talerstol, som har gjort en jobb både for samfunnet og for de gruppene de tilhører. Jeg har sett dem f.eks. i Oslo bystyre og mange andre steder. Jeg har sett dem i dommerkappe, og de gjør en veldig god jobb.

Jeg mener Fremskrittspartiet konstruerer et problem som ikke er der. I alle fall overdramatiserer de og hausser opp noe som det er lett å finne løsning på. Det er godt mulig at det er formålstjenlig for Fremskrittspartiet, det er godt mulig at det gir dem oppslutning, det er godt mulig at det gir dem noen stemmer. Men også Fremskrittspartiet har et ansvar på vegne av hele samfunnet. Vi er nødt til å lage et nytt samfunn, vi er nødt til å finne løsninger sammen, og vi er nødt for å føre gruppene sammen og danne den nye nasjonen, istedenfor at vi skiller dem fra hverandre.

Jeg er veldig glad for at et samlet storting tar avstand fra Fremskrittspartiet i denne debatten i dag. Men jeg hadde ønsket at flere hadde tatt klarere avstand fra Fremskrittspartiets linje om å hausse dette opp, om å oppkonstruere dette, og om å bruke det i den offentlige debatten. Min utfordring går først og fremst til Høyre. De må være klarere – de må bestemme seg for hvor de skal stå i denne debatten, for de sauser det sammen hele tiden. Jeg er fornøyd med at de i denne debatten har markert seg på riktig side av linjen.

Rolf Reikvam (SV) [09:31:11]: Bare en liten kommentar til Amundsens utsagn om at jeg ikke visste forskjell på samfunnets verdier og personlige verdier – hva nå det måtte være. Jeg prøvde å begrunne at politiet ikke er verdinøytralt. Politiet skal være forsvarere av det som er dette samfunnets grunnvoller, nemlig demokrati, ytringsfrihet og individets frihet og rettigheter.

Det er klart jeg vet at ikke alle i dette samfunn deler dette grunnleggende synet, men de folkene finnes fordelt i alle samfunnslag og i alle samfunnsgrupper – det føler jeg meg rimelig trygg på. Det har lite å gjøre med om en bærer hijab eller andre religiøse eller kulturelle symboler. Det at en bærer hijab, betyr ikke at en i utgangspunktet ikke deler samfunnets og demokratiets grunnleggende verdier. Det er ikke det vi snakker om. Det var dét argumentet og på den måten jeg prøvde å reflektere, nemlig at om noen ønsker å kombinere et religiøst eller kulturelt symbol – jeg vet ikke alltid hva hijab er – med en uniform, og dette fungerer for den enkelte, har jeg vanskelig for å forstå at det skulle være problematisk for noen overhodet. Det eneste dette vil sikre, er at vi vil kunne rekruttere folk fra noen grupperinger som det ellers kanskje ville vært vanskelig å rekruttere fra.

Dette har ingenting å gjøre med verdier, og forskjell på private verdier og samfunnets verdier. Hvis vi skulle begynne å plukke ut folk etter holdninger når vi skal rekruttere til politiet og annet, ville vi nok få en stor jobb. Det kunne kanskje vise seg at en del av dem som er der i dag – og ikke bærer hijab – ikke deler disse grunnleggende verdiene.

Dette koker ned til det enkle faktum at dette dreier seg om majoritetens krav, og majoritetens pålegg overfor minoritetene. Majoriteten liker ikke, av ulike grunner, at noen bærer hijab, og så sier en at dette ikke skal være tillatt innenfor de rammene der majoriteten kontrollerer og styrer.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:33:45]: Representanten Reikvam illustrerer egentlig veldig godt selv hvordan hans argumentasjon ikke helt fungerer. Undertegnede er helt enig med Reikvam i at politiet som sådant gjennom sin uniform, gjennom lov og rett, uttrykker demokratiets grunnleggende verdier. Det er jeg helt enig med representanten Reikvam i, og det tror jeg alle her er enig i. Problemet oppstår når man på toppen av de symboler man bærer som politimann eller -kvinne, ikler seg f.eks. en hijab, som for mange mennesker oppfattes å være et islamistisk symbol – det vil si et symbol som overhodet ikke uttrykker de verdier som politiet skal uttrykke. For mange oppleves det som udemokratisk, som et undertrykkende symbol og ikke i tråd med de verdier som nettopp politiet formidler gjennom sin uniform og gjennom sin representasjon av lov og rett.

Problemet her, og det får vi egentlig illustrert godt i denne debatten, er at det ikke er helt klart hvor Regjeringen trekker disse grensene for når man skal tillate hijab eller andre politiske eller religiøse symboler – når man skal synes at det er greit. Problemstillingen viser seg jo ganske klart når både representanten Chaudhry og representanten Reikvam fra SV i realiteten er her oppe og argumenterer for hijab i politiet, mens statsråden heldigvis klart og tydelig sa at Regjeringen er imot.

Aller klarest fremkommer det en grunnleggende uenighet om begrepet integrering. Representanten Chaudhry snakker om at vi må lage et nytt samfunn, at vi må endre det norske samfunnet – og når man snakker om et nytt samfunn, oppfatter jeg det nesten som en grunnleggende endring for å tilpasse det innvandrerbefolkningen. Da er man på ville veier. Da står man for akkurat det Fremskrittspartiet advarer mot, nemlig det motsatte av integrering, at man gir rom for alle de særrettighetene og særkravene som frontes av en del sterke miljøer i innvandrerbefolkningen, og i den prosessen grunnleggende sett endrer det samfunnet som jeg tror de aller fleste i denne sal er veldig fornøyd med – som selvfølgelig har sine problemer som alle andre, men som grunnleggende sett ivaretar de viktige, vesentlige verdiene vi alle deler. Fremskrittspartiet ønsker i hvert fall ikke et nytt samfunn som løsning på integreringspolitikken.

Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [09:37:01]: Fremskrittspartiet påpeker at de prinsipielt er for å styrke arbeidsgivers styringsrett. Jeg mener Fremskrittspartiet nører opp under fremmedfrykt og ønsker at arbeidslivet skal være fritt for personlige uttrykk gjennom etnisitet og religion, slik at man slipper å forholde seg til mangfold og fleretnisitet.

Under mitt arbeid som saksordfører har jeg undersøkt litt rundt om i arbeidslivet. Mitt inntrykk er at Fremskrittspartiets forslag er en noe oppkonstruert problemstilling. Selvfølgelig er det enkelte utfordringer knyttet til vårt flerkulturelle arbeidsliv, men inntrykket, som jeg òg har fått befestet gjennom NHOs arbeidsrettsavdeling, er at arbeidsplasser og bedrifter selv finner fram til hensiktsmessig regelverk innenfor eksisterende lover, og finner gode løsninger sammen med sine ansatte.

Fremskrittspartiet har all rett til å fremme sine forslag og særkrav, krav det ikke ville ha vært mulig å fremme hvis Fremskrittspartiets forslag hadde blitt vedtatt her i dag.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, på inntil 1 minutt.

Rolf Reikvam (SV) [09:38:20]: Norge i dag er et nytt samfunn sammenliknet med samfunnet for 50 eller 100 år siden – eller hva det måtte være. Og Norge i 2020, 2030 eller 2040 vil være et nytt samfunn sammenlignet med i dag, nytt på den måten at det er annerledes. Det er jo et minstemål av erkjennelse og forståelse en må kunne forvente av en stortingsrepresentant, men det er åpenbart vanskelig her.

Så til spørsmålet om hijab: At Regjeringen ikke ønsker å tillate hijab i kombinasjon med uniform, er helt ok for meg. Jeg mener noe annet, men det er for så vidt rimelig uinteressant. Vi kan diskutere det, og det er gode grunner til å diskutere det, men det er ikke det viktigste politiske spørsmålet. Det som er alvorlig i denne debatten så langt, er når Per-Willy Amundsen setter likhetstegn mellom dem som bærer hijab, og de antidemokratiske kreftene – og en muslim er automatisk en antidemokrat. Det er ganske alvorlig, og det kan ikke sies fra denne talerstol, for det finnes overhodet ikke noen dekning for det, og det finnes ikke noen grunn til å tro det heller.

Akhtar Chaudhry (SV) [09:39:44]: Min påstand i forrige innlegg var at Fremskrittspartiet oppkonstruerer og opphausser ikke-relevante debatter. Det viser representanten Per-Willy Amundsen i siste innlegg også.

Vi er ferdig med debatten om hijab i politiet. Det har vi alle sammen tatt stilling til. Dermed går vi videre. Nå er det andre oppgaver vi skal løse. Nå er det andre debatter vi skal ta tak i.

Nå er det slik at jeg i sin tid ble utpekt som medlem av Bostad-utvalget, som skulle se på formålsparagrafen i den norske skolen. På det første møtet spurte jeg om følgende: Hvem vil endre formålsparagrafen? Er det muslimer? Det klare svaret var nei. Ikke én eneste muslim hadde bedt om å få endret formålsparagrafen. Det var storsamfunnet som hadde kommet dit hen at vi måtte modernisere formålsparagrafen. Samfunnet må bringes videre. Moderniseringen av samfunnet må gå videre. Det gjør vi hver dag. Hvis ikke representanten Per-Willy Amundsen husker det, vil jeg minne om at vi faktisk har laget mange lover for å sørge for at homofile og lesbiske skal ha sine rettigheter i dette samfunnet. Det er jo en særgruppe, så vi lager lover for dem slik at de får sin rettmessige plass i samfunnet. De får innflytelse over dette samfunnet, fordi de er en del av dette samfunnet. Som representanten Per-Willy Amundsen muligens husker, har vi laget en ny plan- og bygningslov. I den loven er det nå pålegg om at offentlige bygninger, og private bygninger som restauranter osv. skal være tilpasset funksjonshemmede.

Politiske partier skriver sine programmer både på nett og papir, tilpasset mennesker som ikke kan se, eller ikke kan lese. Det er å sørge for å gi særgrupper mulighet til å være likestilte, til å være en del av samfunnet, til å få innflytelse over byggingen av det samfunnet som de er en like stor del av som det Fremskrittspartiet og jeg er. Der kommer poenget igjen: Vi er nødt til å ha ansvar for samfunnet og dra i samme retning. Dette samfunnet har ikke råd til å dra gruppene fra hverandre. Her står SV og bidrar til å trekke samfunnet i samme retning. Vi ønsker at nasjonen sammen skal stå rustet for de utfordringene som dette samfunnet står overfor i dag, og kommer til å stå overfor i morgen. Fremskrittspartiet har et motsatt budskap.

Arild Stokkan-Grande (A) [09:42:43]: Når jeg velger å ta ordet først på slutten av debatten, er det av to årsaker. Det ene er for å kommentere tonen i debatten. Jeg hadde ønsket at man også på Stortinget hadde begynt å bli såpass moden at man klarte å diskutere disse tingene uten å falle i den grøfta der man diskuterer ut fra det helt ytterste ytterpunkt og forsøker å sette hverandre i bås.

Man forsøker å debattere dette temaet som om det var en problemstilling det er veldig enkelt å forholde seg til. Det er det ikke. Man har en debatt i Norge hvor man plages av ytterliggående standpunkt, hvor man på den ene siden har personer som gjerne kan kalles kulturrelativister, og som ikke ser noen problem på integreringsfeltet, mens man på den andre siden har noen som bare ser problem på integreringsfeltet. Dette ødelegger egentlig norsk integreringsdebatt, fordi vi aldri klarer å komme til kjernen i det utfordringene faktisk handler om.

Jeg mener at man også i denne debatten har gått vel langt på begge sider i forsøk på å karakterisere hverandre og i forsøk på å stemple hverandres standpunkt. Vi har egentlig ikke kommet én millimeter nærmere å løse utfordringene for dem denne saken handler om, våre nye kvinner i Norge og deres muligheter til å lykkes i det norske samfunnet. Da kan vi ikke stikke under stol at noen av dem tvinges til å bære hijab, og dem skal vi være de varmeste forsvarere for hvis de selv ønsker å få muligheten til å kaste hijaben. Da skal Stortinget og norske politikere gå i bresjen for å hjelpe dem til å kaste den. Men så finnes det andre kvinner som selv ønsker å bære hijab, og som synes den er en viktig del av deres identitet. På samme måte skal Det norske storting være deres varmeste forsvarer. Denne kombinasjonen er ikke enkel å forholde seg til. Det er krevende, og da kan vi ikke ha en debatt i denne salen hvor man prøver å skape en situasjon hvor dette er enkelt å forholde seg til – bare knipse i fingrene og komme til en konklusjon. Så enkelt er det ikke!

• Den andre grunnen til at jeg ønsket å ta ordet, er for å få ryddet av veien en misforståelse man ønsker å skape i denne salen om Regjeringens standpunkt til dette med hijab i politiet. Regjeringen har sagt ettertrykkelig nei til hijab i politiet, og den som ennå ikke har fått med seg det, ønsker enten å misforstå eller nærmer seg å være tungnem. At enkelte representanter i denne salen har private standpunkter, som at man gjerne kunne tenkt seg at det ble båret hijab i politiet, rokker ikke en millimeter ved Regjeringens konklusjon.

Bare så det er helt klart: Dette endrer ingenting i forhold til Regjeringens standpunkt til hijab i politiet.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [09:46:12]: Jeg føler behov for å oppklare en åpenbar misforståelse – eller det kan være at representanten Reikvam fra SV hører det han ønsker å høre. Undertegnede har overhodet ikke på noe tidspunkt sagt at hijab er et antidemokratisk symbol, men for mange oppfattes det å være det. Av mange norsk-iranere som rømte fra den islamske revolusjon i 1979, og kom til Norge som flyktninger, oppfattes hijab å være nettopp det.

Poenget er at hijab er mye for mange. For noen er det et politisk symbol og et veldig ytterliggående sådant, for andre er det kun et religiøst symbol, og for andre igjen er det kun en kulturell sak.

Problemet her er at vi må ha noen kjøreregler. Det har Fremskrittspartiet foreslått i dag når det gjelder hvilke verdier den norske stat skal uttrykke gjennom sine ansatte og gjennom den uniformen de bærer. Jeg registrerer dessverre at vi ikke får flertall for dette i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.