Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:48:23]: Spørsmålet går til miljø- og utviklingsministeren:

«Som kjent er det store forventninger til funn av drivverdige forekomster av olje/gass utenfor Lofoten. En avklaring på eventuell oppstart og leiteboring er satt på vent til forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet er behandla. Samtidig er det igangsatt en søknadsprosess på UNESCO-status for Lofoten-området av Direktoratet for naturforvaltning, trass manglende ønske om dette fra kommuner i området da man frykter at dette vil hindre ønska oljevirksomhet.

Hva vil statsråden foreta seg i saken?»

Statsråd Erik Solheim [11:48:58]: Miljøverndepartementet startet arbeidet med en mulig nominasjon av Lofoten-området til UNESCOs verdensarvliste på bakgrunn av initiativ fra og politiske vedtak i fem av seks kommuner i Lofotoen-området i 2004. Direktoratet for naturforvaltning fikk den 30. mars 2005 i oppgave å utarbeide nominasjonen/søknaden for Miljøverndepartementet, et arbeid som er veldig omfattende på grunn av de kravene UNESCO og det internasjonale samfunnet setter til dokumentasjon, begrunnelser og sammenlignende analyser. Arbeidet ble igangsatt etter oppstartmøte den 22. august 2005 med statsråd Knut Arild Hareide, i Bondevik II-regjeringen. I september samme år vedtok den sjette og siste kommunen, Vågan, å støtte nominasjonen. Jeg deltok selv i forskjellige møter med Lofoten-kommuner i sakens anledning.

Søknaden var tenkt ferdigstilt fra norsk side i desember i år. Direktoratet for naturforvaltning var derfor kommet svært langt i dette arbeidet da Lofotrådet i september i år i vedtak uttrykte ønske om å vente med nominasjonen inntil forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er oppdatert.

Lofotrådets vedtak tas til etterretning av Miljøverndepartementet. Det ble imidlertid ikke vurdert som en effektiv bruk av ressurser og kompetanse å avslutte et stort nominasjonsarbeid rett før det ble ferdigstilt. Direktoratet for naturforvaltning fikk derfor i brev den 2. november i år beskjed om å ferdigstille nominasjonen/søknaden ifølge opprinnelig tidsplan så langt det lar seg gjøre innenfor de rammer og begrensninger vedtaket i Lofotrådet legger for prosessen. Direktoratet for naturforvaltning er bedt om å sluttføre samarbeidet med eksterne faginstitusjoner og klargjøre oversending av søknadsmateriale som er utarbeidet i prosjektperioden. Det vil da foreligge et best mulig grunnlag for å vurdere den dokumentasjonen og de analyser som er framskaffet gjennom nominasjonsprosessen i sammenheng med arbeidet med forvaltningsplanen.

Dersom berørte kommuner i Lofotrådet endrer sine politiske vedtak, vil departementet gjøre en ny vurdering av om det på det tidspunkt fortsatt er relevant å nominere Lofoten-området.

Den motsetningen mellom nominasjonsprosessen og arbeidet med forvaltningsplanen som indikeres i spørsmålet, eksisterer derfor ikke. Jeg ser derfor ingen grunn til å ta initiativ utover det som er beskrevet, for å kunne håndtere de to prosessene i sammenheng på en god måte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:51:13]: Eg takkar for svaret.

Det verkar noko underleg når Lofotrådet er skepsisk til at søknaden skal gjennomførast, i frykt for at dette kan setje avgrensingar på eventuelt uttak av olje- og gassførekomstar. Dette er basert på erfaringar andre stader i verda, der områda har oppnådd verdsarvstatus, og ein opplever sterke avgrensingar i den lokale og nasjonale sjølvråderetten. Dette gjeld restriksjonar i forhold til næringsverksemd, som ikkje er tillate i eit UNESCO verdsarvområde, f.eks. innan fiskeri, skipstrafikk, kraftproduksjon og olje- og gassverksemd. Kva vil bli gjort for å utgreie dei totale konsekvensane av ein verdsarvstatus, slik at dei kommunane i Lofoten som dette gjeld, får oversikt over den betydinga ein slik status ville få for noverande og framtidig næringsverksemd i området, før ein søknad blir send?

Statsråd Erik Solheim [11:52:06]: Ut fra min kontakt med Lofoten-kommunene og deres ordførere har jeg et helt annet inntrykk enn det som formidles av spørreren her. Det er et inntrykk av kommuner som var betydelig entusiastiske for en verdensarvnominasjon, og som ønsket at det skulle skje, og også kommuner som ønsker alle fordelene ved en verdensarvnominasjon, når den skal veies opp mot de ulike oljerelaterte spørsmålene og andre spørsmål som kommer i forvaltningsplanen.

Så jeg oppfatter overhodet ikke det at man ønsker en utsettelse, som manglende entusiasme eller manglende forståelse for betydningen av verdensarvnominasjonen, tvert imot, men det er naturlig at man ønsker, før man tar stilling på vegne av sine innbyggere, å ha alle kort på bordet samtidig. Det er en avveining som Lofoten-kommunene og til sjuende og sist Stortinget må gjøre om verdensarvnominasjonen og de mange turistmulighetene som ligger i Lofoten, versus betydningen av oljevirksomhet.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [11:53:02]: Eg opplever vedtaket som er gjort i enkeltkommunane pluss Lofotrådet, som eit signal om at ein er usikker på om ein slik søknadsprosess om å bli eit verdsarvområde kan låse framtidige konklusjonar. Det er skepsisen til desse kommunane og Lofotrådet. Så ministeren deler ikkje desse synspunkta?

Statsråd Erik Solheim [11:53:30]: Mitt inntrykk er at det er delte meninger i Lofoten, som alle andre steder i Norge, knyttet til en eventuell oljeboring. Våre to partiers representanter i de ulike kommunestyrene i Lofoten har vidt forskjellige syn på det. Det samme gjelder en rekke andre partier. Det er rett og slett forskjellige oppfatninger i Lofoten om spørsmålet. Det at Lofotens ordførere gjør det som ledere normalt i en slik situasjon gjør, nemlig å ønske alle fakta på bordet – alle de forskjellige tingene man må veie opp mot hverandre – før man tar endelig stilling, anser jeg som helt naturlig og noe demokratiske ledere svært ofte og naturlig gjør. Man må til slutt veie dette mot hverandre. Det vil bare være en fordel for den prosessen at alt arbeidet med nominasjonen er kommet så langt som det kan komme, slik at man ikke taper unødig tid hvis vi skulle bestemme oss for å sende en søknad, og slik at man har alle konsekvenser – og jeg vil si alle de enorme fordelene ved en slik verdensarvnominasjon – på bordet når man tar endelig stilling.