Se også behandlingen av sak nr. 8 på formiddagsmøtet.

Statsråd Rigmor Aasrud [18:01:51]: Den internasjonale nedgangskonjunkturen bidro til sterk vekst i arbeidsledigheten fra sommeren 2008. Det siste halve året har veksten vært mer moderat, og nye tall viser at arbeidsledigheten har vært omtrent uendret den siste måneden. Med 3,1 pst. har Norge den laveste ledigheten i Europa. Dette viser at Regjeringens motkonjunkturpolitikk virker.

Regjeringen tar fortsatt ledigheten på største alvor. Den foreslåtte bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak gir rom for om lag 78 200 plasser i gjennomsnitt første halvår 2010. Dette vil bidra til viktig arbeidsrettet bistand til flere arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne og andre arbeidsledige. Det innebærer også en økning i antall plasser med tidsubestemt lønnstilskudd sammenliknet med gjennomsnittsnivået i 2009. Regjeringen foreslår at målgruppene både for langtidsledighetsgarantien og for tilskuddet til bedriftsintern opplæring utvides. Disse tiltakene er ledd i en vedvarende innsats for lav ledighet.

Regjeringen fortsetter også innsatsen mot sosial dumping i 2010. Økonomiske nedgangstider har bidratt til at arbeidsinnvandringen har minket noe, men også til at forholdene for utenlandske arbeidstakere er forverret. Regjeringen vil utvide ordningen med regionale verneombud til renholds- og hotell- og restaurantbransjen. Gode erfaringer fra bygge- og anleggsbransjen forteller om styrket seriøsitet og vernearbeid og mer ordnede forhold både for norske og utenlandske arbeidstakere.

Eldre arbeidstakere er en viktig ressurs i arbeidslivet, og Regjeringen ønsker å legge til rette for at disse kan stå lengst mulig i jobb. Inntektsprøvingen av alderspensjon er allerede opphevet for 67- og 68-åringer. Jeg er glad for at en enstemmig komité støtter fjerning av avkortingen for 69-åringer, slik at inntektsprøving av alderspensjon avskaffes fra nyttår.

Folketrygdens utgifter under Arbeidsdepartementet er budsjettert til om lag 272 milliarder kr. Det er en økning på 30 milliarder kr fra saldert budsjett 2009. Den betydelige økningen skyldes finanskrisen, økt pensjonsgrunnlag og aldring i befolkningen, men også en uventet og bekymringsfull økning i sykefraværet. Sykefraværet er det sentrale temaet i de pågående drøftingene med arbeidslivets parter om et videreført IA-samarbeid. Nå forlenges avtalen til 1. mars 2010, slik at partene kan vurdere en bredere tiltakspakke. Samtidig er det nedsatt en faglig ekspertgruppe for å vurdere administrative tiltak, inkludert sykmeldingspraksis og oppfølging av sykmeldte.

Vi går inn i 2010 med ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen. På mange måter er det nå vi virkelig kan realisere målene for Nav-reformen, med oppfølging av brukerne i fokus. Som det er sagt i debatten, og som jeg har sagt i denne salen før, tror jeg ikke at alle problemer for Nav er løst i 2010, men det er gledelig at mye går bedre, og det gleder meg å høre at også flere opplever at de får henvendelser fra folk som er fornøyd med Nav. Kvalifiseringsprogrammet er godt mottatt og blir nå landsomfattende. Innføring av arbeidsavklaringspenger og rett til arbeidsevnevurderinger er også svært viktig for å redusere andelen som mottar uføreytelser.

Regjeringen vil styrke innsatsen mot fattigdom i 2010. Regjeringen kombinerer et bredt forebyggende perspektiv med tiltak for å redusere fattigdom og bedre levekårene til de vanskeligst stilte. Dette innebærer gratis leksehjelp og tiltak for økt gjennomføring av videregående opplæring. Bevilgningen til bostøtte økes. Satsingen i tiltak for rusmiddelavhengige styrkes betydelig. I tillegg foreslår Regjeringen å øke minsteytelsen for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad og å øke overgangsstønaden for enslige forsørgere til 2 G. Trygdeoppgjøret i 2008 følges opp med forslag om at også minstepensjonen til enslige skal utgjøre 2 G. Samlet bidrar dette til forbedringer av den økonomiske situasjonen blant dem med lavest inntekt i samfunnet.

Budsjettet for 2010 gir rom for fortsatt sterk innsats mot arbeidsledighet, mot fattigdom og for et mer inkluderende og anstendig arbeidsliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [18:07:02]: Regjeringen har tidligere sagt at et av de viktigste satsingsområdene for å redusere fattigdom er kvalifiseringsprogrammet – også et av de viktigste tiltakene for å få flere inn i arbeidslivet. Når vi ser på Riksrevisjonens undersøkelse fra 2008, ser vi at fire av åtte besøkte Nav-kontor ikke har gjennomført arbeidsevnevurdering før deltakerne fikk vedtak om kvalifiseringsprogram. Manglende kompetanse til å foreta en sånn vurdering oppgis av mange som årsaken.

Videre kommer det fram at ingen av kontorene kan dokumentere at valgte tiltak var individuelt tilpasset deltakernes behov, og seks av åtte kontor kan ikke dokumentere at individuell plan er tilbudt deltakerne.

Kan statsråden nå forsikre Stortinget om at man har sikret god nok kompetanse i Nav til å sørge for at man får på plass, og at alle blir tilbudt, individuell plan, og at man har kompetanse til å foreta riktig arbeidsevnevurdering for de deltakerne?

Statsråd Rigmor Aasrud [18:08:04]: Kvalifiseringsprogrammet er et viktig tiltak for at de som faller utenfor, skal kunne komme tilbake og få et anstendig liv. Det er viktig at de som jobber med de brukerne som skal ha kvalifiseringsstønad, er kvalifisert til å gjøre de vurderingene som skal gjøres. Derfor har Arbeids- og velferdsetaten satset mye på opplæringsprogrammer for at de som skal jobbe med dette, skal ha den nødvendige kunnskapen. Før arbeidsavklaringspengene skal innføres i mars neste år, gjennomføres det et betydelig kompetanseløft for dem som skal jobbe med den typen vurderinger. I tillegg er det viktig at man lærer av hverandre. Jeg føler meg trygg på at Arbeids- og velferdsetaten har hatt fokus på å gi de ansatte nødvendig kompetanse. Samtidig er det slik at i de minste kontorene vil det også være behov for å ha støtte fra andre for at man skal kunne gjennomføre nødvendige tiltak.

Vigdis Giltun (FrP) [18:09:15]: Dagens ordning med 26-årsregelen når det gjelder støtte til anskaffelse av hjelpemidler til trening og stimulering, gjør at mange funksjonshemmede ikke kan opprettholde trening og fritidsaktiviteter. Dette gjør også at mange småbarnsforeldre ikke får mulighet til å delta i aktiviteter sammen med barna sine. 26-årsregelen er et eksempel på aldersdiskriminering som skaper sosiale forskjeller, og som fører til at mange over 26 år får redusert sin helsetilstand og sin livskvalitet.

Mener statsråden at denne typen diskriminering er greit? Og hva er i så fall begrunnelsen for å opprettholde denne aldersgrensen, som hindrer at de funksjonshemmede får like muligheter til å delta?

Statsråd Rigmor Aasrud [18:09:59]: Det er ingen tvil om at hjelpemidler er et viktig virkemiddel for at folk skal kunne fungere. Derfor har Regjeringen nå satt ned et offentlig utvalg som skal gå igjennom hele hjelpemiddelområdet for å vurdere om vi har en riktig innretning på området, og om det er de riktige tiltakene som er der. Før vi gjør vurderinger knyttet til om det er nye grupper eller andre grupper som skal inn, vil jeg avvente den utredningen som blir gjort, og vil komme tilbake til Stortinget hvis det er aktuelt med nye tiltak.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [18:10:40]: Ved utgangen av 2010 kommer Regjeringen, som de ofte påpeker, til å ha brukt 3,9 milliarder kr mer på bekjempelse av fattigdom i forhold til Bondevik II-regjeringen. Jeg sendte et spørsmål til statsråden for noen uker siden, hvor jeg lurte på om man, når man har brukt ca. 4 milliarder kr ekstra, forventer at det blir en lavere andel fattige i Norge som følge av tiltakene. Svaret på det fra statsråden var: Nei, det kunne man ikke forvente.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Ser man et behov for å supplere dagens fattigdomsmål, som er et relativt fattigdomsmål, med et absolutt fattigdomsmål, slik at man faktisk kan la være å skyte på et bevegelig mål i fattigdomspolitikken framover?

Statsråd Rigmor Aasrud [18:11:36]: Jeg tror det er viktig å være klar over at fattigdom kan oppleves ganske forskjellig, avhengig av hvem du er og hvilken livssituasjon du er i. Derfor tror jeg det er ganske vanskelig å sette helt absolutte mål på hva fattigdom er. Fattigdom dreier seg om hvor stor inntekt du har, men det dreier seg også om veldig mye mer, hvilken tilgang du har på forskjellige velferdsordninger og hvilke sosiale rammer du har rundt deg. Derfor er det ganske vanskelig å sette de riktige målene. Men jeg tror det er viktig at vi har en ganske bred tilnærming til måling av fattigdom. Etter min vurdering preges diskusjonen på mange måter av en diskusjon om den relative utviklingen til lavinntekt. Jeg vil være åpen og hilser en debatt om hvilke målsettinger vi skal ha, velkommen – jeg skal gjerne diskutere det. Jeg er positiv til å vurdere andre målsettinger og om de relative inntektsmålene vi har nå, skal suppleres med andre og mer absolutte mål på fattigdom. Jeg tar gjerne imot innspill på det når vi skal diskutere innstillingen fra Fordelingsutvalget, når den kommer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:12:51]: Eit viktig tiltak for å kjempe mot fattigdom er å få fleire i arbeid. I tillegg til å få fleire i arbeid vil òg det å satse på dei menneska som har nedsett arbeidsevne, og det å kjempe for fleire tiltaksplassar, skape eit godt og betre liv for dei enkeltmenneska. Dei siste måltala viser at det er ca. 94 000 personar med nedsett arbeidsevne som er i kontakt med Nav for å få bistand, attføring og kvalifisering. Det som òg er ei utfordring, er at talet på dei menneska med nedsett arbeidsevne som får hjelp, går ned. Eg er klar over at det blir satsa ca. 3 000 plassar på dei med moderate bistandsbehov.

Ser statsråden at det er behov for å satse endå meir for dei som særleg treng tettare individuell oppfølging over lang tid – kome med fleire tiltaksplassar til dei med nedsett arbeidsevne?

Statsråd Rigmor Aasrud [18:13:53]: På lik linje med spørsmålsstilleren er også jeg bekymret for at vi ikke har klart å få flere med nedsatt arbeidsevne inn igjen i jobb når har vi hatt en periode med høykonjunktur, og når vi i tillegg har lagt til rette – bl.a. gjennom ordningen med lønnstilskudd – for at folk skal kunne komme inn i jobb dersom de ikke kan yte fullt ut. Vi har nå et tiltaksnivå på over 78 000 plasser, om lag 3 000 av dem er fordelt – som representanten sier – til dem som har et moderat bistandsbehov, og om lag 1 000 plasser til dem som har nedsatt arbeidsevne. Nav-systemet disponerer selv plassene ut fra de behov de ser, og kan innrette tiltakene sine på den måten man mener er hensiktsmessig. Jeg mener at det er viktig at man tar hensyn til at vi har klart å få få ut i arbeid, og ser helt klart at det kan være nyttig å ha økt fokusering på den gruppen i tiden framover.

Trine Skei Grande (V) [18:14:54]: I valgkampen deltok jeg i mange fattigdomsdebatter. Mange steder ble størrelsen på sosialhjelpen – hvor stor den bør være – en del av debatten. Vi har noen objektive kriterier for hvordan størrelsen skal være som vi har fått innspill om fra ulike forskningsmiljø.

Jeg skjønner at Regjeringa ikke har prioritert å øke satsen innafor rammene til dette budsjettet, slik vi i Venstre har foreslått i vårt alternativ. Men mitt spørsmål til statsråden er om hun ser på økning av sosialhjelpen som en viktig faktor for å nedkjempe fattigdom, slik at hun kanskje i framtida vil vurdere å strekke seg mot Venstres forslag om å nå SIFO-standard. Eller er ikke sosialhjelpen en viktig faktor for å nedkjempe fattigdom?

Statsråd Rigmor Aasrud [18:15:45]: For meg er det viktigste tiltaket kvalifiseringsprogrammet. Det bidrar til at flere kan komme seg ut i arbeid eller aktivitet. Men det vil også være mennesker som trenger sosialhjelp.

Jeg er skeptisk til å innføre minstenormer eller faste satser, for jeg tror at det fort vil oppfattes som maksimalsatser og ikke som minstenormer. Jeg tror at det er kommunene som best kan vurdere hvilket behov den enkelte har, ut fra en helhetlig vurdering av den enkeltes livssituasjon og hele den situasjonen personen er i, og da tror jeg maksimalsatser eller minstesatser fort vil slå feil ut. Da klarer vi ikke å se individet, og jeg er opptatt av at vi i sånne sammenhenger ser det enkelte individet og de behovene enkeltpersonene har rent konkret.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Vigdis Giltun (FrP) [18:16:36]: Budsjettet for 2010 viser at Regjeringen ikke gjør nødvendige grep verken for å få ned sykefraværet eller for at flere med nedsatt funksjonsevne skal få muligheten til å delta i arbeidslivet. Ordningen med arbeidsavklaringspenger, hvor alle skal få et skreddersydd tilbud som kan føre dem inn i arbeidslivet, kan derfor få en vanskelig start.

Fremskrittspartiet går nå inn for å øke antallet tilrettelagte plasser til dem med nedsatt funksjonsevne med ytterligere 2 200 tiltaksplasser. Vi gjør ikke som Høyre og kutter i tiltaksplassene til dem med moderat behov, og vi ser heller ingen grunn til å vente med å opprette disse plassene, slik Regjeringen gjør. Styrkingen må komme allerede nå for å få fortgang i arbeidet med opprettelse av egnede tiltak.

Ordningen med tilretteleggingsstønad er for dårlig kjent, og den virker ugunstig når private arbeidsgivere fortsatt skal dekke 40 pst. av utgiftene selv. Fremskrittspartiet foreslår at arbeidsgivere skal få dekket 100 pst. av tilretteleggingskostnadene, og styrker sitt alternative budsjett med hele 54 mill. kr. Vi ber også, sammen med Høyre, Regjeringen legge fram nødvendige lovforslag som sikrer at arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne tilrettelegges basert på støtteordninger finansiert av Nav.

Under høringen påpekte Norsk Forbund for Utviklingshemmede at det er viktig å endre dagens praksis med at personer med utviklingshemning nærmest automatisk stenges ute fra det ordinære arbeidsmarkedet, og at ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd må benyttes i de tilfeller hvor utviklingshemmede kan komme ut i ordinært arbeid.

Fremskrittspartiet vil fjerne unødige hindringer for deltakelse i arbeidslivet for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi valgte i vårt alternative budsjett å styrke bevilgningen til funksjonsassistanse og arbeidsreiser med henholdsvis 10 mill. kr og 13,5 mill. kr, og vi ber Regjeringen om å legge fram en sak med sikte på å oppheve taket for lese- og skrivehjelp for blinde og svaksynte.

Det er også grunn til å skryte av de rød-grønne i komiteen for en ørliten, men for mange viktig, seier, ved at de klarte å snu i forhold til det opprinnelige forslaget om å flytte bevilgningen til tolkehjelp og ledsagerhjelp. Det er altså mulig, og den øvelsen anbefaler jeg på det sterkeste at de gjentar i flere saker.

Dessverre har det ikke lyktes for foreningen Servicehund å møte samme forståelse for å flytte tilbake bevilgningen til det prosjektet. Prosjektet har ikke startet som før bestemt i år, og Fremskrittspartiet mener derfor at foreningen burde få dekket sine utgifter til kjøp av tre ferdigtrente hunder til aktuelle brukere.

Fremskrittspartiet har dekket utgiftene i salderingsproposisjonen, og kun Fremskrittspartiet har foreslått å bevilge 1,5 mill. kr ekstra til kjøp av nye hunder til brukere som har behov for erstatningshund, i 2010. Det er for galt at en bruker skal risikere å måtte stå uten hund når hunden er for gammel og ikke kan gjøre jobben sin lenger.

En samlet opposisjon mener at servicehunder for bevegelseshemmede bør godkjennes og finansieres på lik linje med førerhunder for blinde. Behovet for hjelpemidler generelt er økende, og vi ber Regjeringen komme tilbake med en styrking av denne posten i revidert.

Dagens ordning med 26-årsregelen er aldersdiskriminerende og skaper sosiale forskjeller når det gjelder anskaffelse av hjelpemidler til trening og stimulering. Fremskrittspartiet øker bevilgningen i sitt alternative budsjett for å heve aldersgrensen til 35 år, og vi ber også, sammen med Høyre, Regjeringen legge fram en sak for Stortinget hvor målsettingen er å fjerne aldersgrensen.

Det er et alvorlig samfunnsproblem, og det vitner om et samfunn på gal vei, når stadig flere i arbeidsfør alder lever av sosialtrygd over tid. Det fører enkeltpersoner og familier inn i fattigdomstilværelsen. Ingen i arbeidsfør alder bør føres inn i en passiv stønadstilværelse, og krav til aktivitet for sosialtrygd bør være obligatorisk. Det vil si at kvalifiseringsprogrammet ikke skal behøve å føre til økte stønadsutbetalinger. Kvalifiseringsprogrammet er jo rett og slett en kvalifiseringshjelp til dem som trenger hjelp til å komme ut i jobb.

Fremskrittspartiet mener også det er viktig å ha gode oppfølgings- og hjelpetiltak overfor vanskeligstilte som kan føre til at flere mestrer hverdagslivet, og vil styrke det frivillige arbeidet som retter seg mot fattigdom og ulike lavterskeltilbud.

Fremskrittspartiet kan vise til en sammenhengende politikk, som gir syke rask behandling, som gir rehabilitering, og som styrker ulike tiltak som bidrar til at personer med funksjonssvikt og vanskeligstilte får bedre mulighet til å delta både i arbeidslivet, i fritidsaktiviteter og i sosiale sammenhenger. Det lønner seg samfunnsøkonomisk, og det vil gi folk flest en bedre hverdag.

Så er det nevnt noe om trylling. Det kommer stadig fram: Fremskrittspartiet tryller – tryller bort trygdede. Det er med dette som det er med trylling ellers. Når triksene blir avslørt – hvordan man gjør det – er de ganske opplagte. Når man ser på programmene om hvordan tryllekunstnerne gjør triksene sine, ser man – aha, det er måten å gjøre det på!

Sånn er det også med vårt budsjett. Vi gir tilskudd der det trengs. Vi sørger for at folk får hjelp. Det gjør at færre trenger trygd.

Sylvi Graham (H) [18:22:21]: Budsjetthøsten har gitt oss to store debatter, som begge har et betydelig preg av framtidens store utfordringer. Den ene gjaldt biodiesel, innenfor rammen av den globale klimakrisen og ønsket om mer miljøvennlig drivstoff. Den andre, her mer aktuelle, handlet om sykefravær og sterk økning i folketrygdens utgifter.

Perspektivet for denne debatten handler om bærekraft for morgendagens velferd, for generasjonsregnskapet, men mest av alt handler det om enkeltindivider – som av ulike grunner ikke jobber, og hvorav et urovekkende høyt antall havner permanent utenfor arbeidslivet. Et velferdssamfunns største gevinst er at de aller fleste er selvforsørget. Når snart 800 000 mennesker i arbeidsfør alder er utenfor arbeidslivet, betyr det at vårt velferdssamfunn har noen store mangler. Disse manglene rammer mennesker, og Høyre er svært bekymret over at mange av disse er unge mennesker. Ledigheten for gruppen 16–24 år er på hele 9,3 pst. Høyre vil møte disse unge arbeidssøkende med flere tiltak, og noen får vi anledning til å diskutere under en senere sak i dag.

I vårt alternative budsjettforslag for 2010 har vi bl.a. lagt inn 15 mill. kr for å få startet opp forpliktende tiltak for jobbtrening og kvalifisering i kommunene, tiltak som kan møte unge som er nødt til å søke sosialhjelp, og hjelpe dem tilbake til arbeidslivet. Etter å ha hørt representanten Trettebergstuens innlegg her tidligere i dag, begriper jeg ikke at hun ikke kunne støtte dette forslaget.

I sitt forslag til statsbudsjett har Regjeringen beskrevet situasjonen i arbeidsmarkedet og konkludert med at vi her til lands har lyktes svært godt med å unngå massearbeidsledighet under finanskrisen. Men definisjonen av hva arbeidsledighet er, og varigheten av lediggang, er to begreper Regjeringen ikke har et sterkt nok forhold til, for i tillegg til de ca. 70 000 registrerte arbeidsledige er det over 90 000 arbeidssøkende mennesker med nedsatt funksjonsevne – tidligere kalt yrkeshemmede. Denne siste gruppen arbeidsledige har behov for omfattende bistand for å kunne jobbe, men i det siste året har innsatsen på dette feltet blitt systematisk nedjustert. I Høyres arbeid med budsjettet stilte vi departementet spørsmål om hvor lang tid det tar fra en yrkeshemmet søker om tiltaksplass, til tiltaksplassen realiseres. Svaret vi fikk, var urovekkende! 270 dager må en arbeidssøker vente – dette tilsvarer et årsverk i antall virkedager. Det verste er imidlertid utviklingen fra 2008 til 2009, da det var en økning på 50 dager!

Høyre har i lang tid rettet søkelyset mot dette. Vi har påpekt at andelen yrkeshemmede i tiltak har gått ned, og vi har påpekt at antallet ventedager har gått opp. For meg er det derfor godt å kunne si at Høyre har en helhetlig politikk på dette området, når vi i vårt alternative budsjett legger opp til å øke antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede med 3 000 i forhold til Regjeringens forslag.

Jeg skulle så gjerne sett at regjeringspartiene i denne sal kunne fått handlingsfrihet til å støtte dette. Vi deler jo åpenbart mye av den samme virkelighetsforståelsen. Under komitébehandlingen skrev en samlet arbeids- og sosialkomité følgende merknad:

«Komiteen vil også påpeke at mens den registrerte arbeidsledigheten blant arbeidsføre nordmenn er forholdsvis lav, 68 300 mennesker pr. november 2009, er antallet arbeidssøkende med nedsatt arbeidsevne, tidligere omtalt som yrkeshemmede, meget høyt. Statistikk fra SSB viser at antallet med nedsatt arbeidsevne, som oppgir at de ønsker arbeid igjen, er rundt 90 000 personer, etter en jevn økning de siste to årene. Komiteen konstaterer at det samlede antallet arbeidssøkende i Norge er 158 300 mennesker, og at for mange av disse er det stort behov for arbeidsmarkedstiltak for å komme ut i arbeidslivet.»

Det siste avsnittet innebærer at vi må operere med et annet mål for arbeidsledighet. De yrkeshemmede må tas med i betraktning. Basert på komiteens forståelse utgjør arbeidsledigheten i Norge et samlet nivå på mer enn 6 pst. Dette er et betydelig annet bilde enn det Regjeringen framlegger. Jeg forventer derfor at regjeringspartiene i denne sal nå vil bidra til at innsatsen overfor de yrkeshemmede kan få et løft i årene som kommer.

Jeg håper at 2010 kan bli friskvernåret i Norge. Rekrutteringen fra sykmeldinger via trygd og derfra til utenforskap må stoppes. Norge er fullt av gode eksempler – forsøket i Mandal er nevnt tidligere fra denne talerstol. Et annet godt eksempel er det man i Sør Troms HMS-tjeneste har fått til for sine medlemsbedrifter og i Universitetssykehuset Nord-Norge – der det viser seg at fraværet for en gravid gjennomsnittlig har gått ned med 13,6 uker pr. gravid, med enkle tiltak. Slike gode eksempler kan lede oss inn i en god debatt om innholdet i den nye IA-avtalen. Skyttergravene kan det ikke!

Steinar Gullvåg (A) [18:27:49]: Jeg merket meg at representanten Giltun kom med en nokså prisverdig erkjennelse, nemlig den at Fremskrittspartiet driver med utstrakt talltriksing når de lager sine budsjetter. Det er en aktivitet som utelukkende et parti i evig opposisjon kan tillate seg – men innrømmelsen var prisverdig.

Mens vårt nærmeste naboland nå har en arbeidsledighet på 9 pst., var 2,6 pst. av arbeidsstyrken i Norge uten arbeid i november. Alle partier erkjenner at norsk økonomi står seg bedre gjennom finanskrisen enn land vi gjerne sammenlikner oss med. Det skyldes ikke minst at Regjeringen iverksatte kraftfulle tiltak våren 2009, med aktive stimulanser til utsatte bransjer, eksempelvis bygg og anlegg.

Kampen mot en økende arbeidsledighet preger også statsbudsjettet for 2010. Tiltaksomfanget øker med 3 000 plasser – inkludert plasser for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne. Tiltakenes omfang og de generelle utsiktene i norsk økonomi har ført til at Statistisk sentralbyrå har nedjustert sine prognoser for økningen i arbeidsledigheten neste år. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og avblåse finanskrisen, tvert om. Jeg er alvorlig redd for at vi undervurderer problemene i verfts- og verkstedindustrien – ja, i eksportindustrien generelt. Mye står og faller med investeringslysten og investeringsevnen i oljeindustrien. Faren er at vi i løpet av 2010 og 2011 kan komme til å miste viktige industriarbeidsplasser som har holdt liv i mange lokalsamfunn gjennom generasjoner. Selv om historien har vist at denne industrien har omstillingsevne, er dette arbeidsplasser som ikke lar seg erstatte på et blunk. Derfor er det så viktig at vi bygger opp under og videreutvikler den kompetansen som finnes i bedriftene, slik at de, den dagen ordrene løper inn igjen, står bedre rustet enn da krisen slo inn over dem. Det gjelder den enkelte arbeidstaker, bedriftene og samfunnet som helhet.

Nettopp fordi vi vet at arbeidsevnen forvitrer jo lenger ledigheten varer, må vi hindre at langtidsledigheten får lov til å feste seg. Heller enn passive trygdeytelser trenger vi nå tiltak som tilfører både den enkelte og bedriftene ny kunnskap og kompetanse. Den utfordringen går ikke bare til arbeidskraftmyndighetene, men i like høy grad til arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner, til den enkelte bedriftsledelse og til fagforeningene. Det er de som skal stake ut veien videre. Så får vi som politikere sørge for at vi har et regelverk og midler nok til å gjennomføre det som etter min oppfatning kan være kimen til en etter- og videreutdanningsreform som i sin tur kan fornye hele norsk arbeidsliv. Dessuten vil det være god næringspolitikk. Men det får vi sikkert rik anledning til å komme tilbake til senere.

I EU, der arbeidsledigheten neste år vil øke til 10 pst., er ungdomsledigheten spesielt bekymringsfull. Enhver kan forestille seg hva som kan skje i samfunn der en av fire ungdommer stenges ute fra arbeidsmarkedet. Også på dette området skiller Norge seg positivt ut, men også hos oss er ungdomsledigheten bekymringsfull, og høyere enn i andre aldersgrupper. Vi vet at terskelen til arbeidslivet heves i lavkonjunkturperioder. Spesielt gjelder det grupper som tradisjonelt har vanskeligere for å komme inn på arbeidsmarkedet – og ungdom er faktisk en slik gruppe.

Jeg er glad for at ungdomsgarantien videreføres, slik at ungdom under 20 år, og mellom 20 og 24 år, som har vært ledige i mer enn tre måneder, stimuleres til jobbsøking og/eller egenaktivitet, og at de som har vært ledige i seks måneder, skal inn i arbeidsmarkedstiltak. Men vel så viktig er samarbeidet mellom Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet for å utvikle tilpassede tilbud innen fag- og yrkesopplæring for arbeidssøkere som ikke har fullført videregående skole. Det er denne banen vi nå er nødt til å bryte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [18:33:11]: Framstegspartiets budsjett er på lang veg eit budsjett der ein ønskjer at fleire som står utanfor arbeidslivet på grunn av sjukdom, skal bli behandla. I dag har vi 260 000 som ventar på behandling – det er alvorleg. Når ein da veit at ein større del av desse er sjukmelde og ute av arbeidslivet, er det eit problem, ikkje berre for den enkelte, men òg for samfunnet, som betalar rekninga. Derfor har Framstegspartiet auka helse- og omsorgsbudsjettet i forhold til budsjettet frå Regjeringa, nettopp for å få ned køane, og for at dei som bør vera i arbeid, kjem i arbeid tidlegare enn slik det er no.

Vi aukar ikkje posten for dagpengar, vi reduserer han. Det er fordi vi vil visa at ein må jobba meir for å få folk inn i arbeid, samtidig som ein legg ekstra middel inn for fleire tilretteleggingsplassar, opplæringstiltak og tilskot til arbeidsgjevarar som kan nytta seg av personar med ulik yteevne.

Vi er bekymra over at så mange i arbeidsfør alder står utanfor arbeidslivet, noko som ikkje berre viser seg på arbeids- og sosialbudsjettet, men òg på helsebudsjettet. Det som er særs urovekkjande, er jo at mange unge fell utanfor og endar opp som uføre eller som sosialklientar. Vi må òg nemne at Framstegspartiet vil ha ei betre og større satsing på næringsliv, på reduserte skattar og avgifter, på samferdsel, og ei tettare oppfølging av personar som er arbeidsledige. Til saman vil dette føra til ein reduksjon av talet på arbeidsledige og dermed ein reduksjon på budsjettposten dagpengar.

I budsjettet vil eg òg fokusera på ventelønn. Regjeringa, som seier at alle skal med, har her eit problem. For når det gjeld ventelønn, er det berre eit eksklusivt utval av tidlegare statstilsette og tilsette i statlege selskap som skal bli med. Her er det ikkje same ordningar som for folk flest. Ein favoriserer sine eigne og gir dei eit betre grunnlag enn alle andre som har rett på dagpengar.

Framstegspartiet vil setja ein stoppar for denne urettvise ordninga frå 2010. Dette gjeld nye ordningar. Vi meiner det skal vera rettferd knytt til ordningar med dagpengar, og med ei slik gunstig ordning meiner vi at det blir ein avslappande aktivitet, det å vera aktiv på arbeidsmarknaden. Dei styrande meiner at ein av grunnane er at det er fleire eldre arbeidstakarar som har problem med å finna seg nytt arbeid. Ja, men det gjeld jo òg alle andre. Det er ikkje slik at det berre er unge som mottek ordinære dagpengar. I dette høvet skal altså berre eit fåtal vera med, og dei skal få meir enn andre, dessverre.

Framstegspartiet er bekymra over at det offentlege eser ut. Difor var det svært gledeleg å lesa i Dagens Næringsliv fredag 4. desember at Norske Skogs styreleiar, Eivind Reiten, ser med stor bekymring på at det offentlege blir større og større – òg i samanhang med utviklinga i norsk konkurranseutsett sektor. Reiten seier at problema for norsk eksportindustri blir kamuflerte av ein stadig veksande offentleg sektor, og at

«avskallingen i næringslivet, og veksten i offentlig sektor, er i dag faretruende stor».

Dette er utsegn frå ein tidlegare senterpartimann. Det ein bør gjera, og som vi i Framstegspartiet òg er klare på i vårt budsjett, er å vera restriktive med offentlege utgifter som faktisk gir høgare kronekurs og dermed høgare kostnadsnivå for industrien. Det er nett den næringa ein er bekymra for i 2010 eventuelt når det gjeld meir arbeidsløyse. Ein må òg i den samanhengen ta med dei små, positive prognosane frå SSB for 2011, der arbeidsløysa er justert ned med 12 000.

Kari Henriksen (A) [18:37:11]: Budsjettet som Stortinget inviteres til å behandle i dag, er preget av de store utfordringene vi står overfor. Arbeiderpartiet gikk til valg på at vi skulle ha den laveste arbeidsledigheten i Europa gjennom finanskrisen. Så langt har vi klart det. Land rundt oss har en ledighet på omkring 10 pst., og vi har pr. november en ledighet på 2,6 pst.

Arbeid er det viktigste midlet for å holde folk borte fra fattigdom og utstøting. Arbeid gir selvrespekt og identitet, og det skaper verdier vi kan bruke til beste for fellesskapet.

Mange tiltak har som mål at flere skal komme i arbeid ut fra den arbeidsevnen den enkelte har. Å slå sammen ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad til en ny midlertidig folketrygdytelse er bra. Jeg forventer at dette skal skje raskt, og at vurderingene skal være brede, slik at det blir god kvalitet på disse helt fra starten av. Om nødvendig skal etaten hente inn kompetanse utenfra.

Fremskrittspartiet gikk til valg på at de ville skape et annerledes Norge. De ville endre Norge på 100 dager, lød de første optimistiske meldingene tidlig i valgkampen. Konfrontert med realitetene ble de nesten byråkratiske i sin språkbruk, for da skulle de vurdere å endre og vurdere å kutte. Men nå som valgkampen er slutt, kutter de. De kutter med nesten 9 milliarder kr i trygdemidler og mer enn 615 mill. kr i kvalifiseringsstønad på neste års budsjett. Dette vil ramme mange!

Der Arbeiderpartiets politikk kan omskrives til alle for en, en for alle, opplever jeg at Fremskrittspartiets politikk kan omskrives til elle melle, deg fortelle – hvem skal ut av rekka gå? Nå skal alle med delvis uføretrygd vurderes på nytt. Fremskrittspartiet kutter i kvalifiseringsprogrammet, og så ber de Regjeringen vurdere hvilke unødvendige lover de kan fjerne i Arbeidstilsynet. Jeg har tiltro til at Regjeringen og statsråden, hvis de mener det er unødvendige lover, tar initiativ til å fjerne dem.

Etter min oppfatning er dette ikke overbevisende argumenter verken for at enkeltpersoner får mer trygghet eller mer arbeid.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi må bryte de tunge og ofte usynlige strukturene i samfunnet som fører til ulikhet. Det å være utenfor arbeidslivet over lang tid øker sjansen for å bli varig utenfor. Å ha foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet øker sjansen for at barna får dårlig tilknytning til arbeidslivet.

Det er ulikheter i folks helse avhengig av økonomi, utdanning og sosial status. Derfor er det viktig med tidlig innsats overfor familier som sliter med sykdom eller arbeidsledighet og har barn. Det er viktig med alternativ skolegang, og det er viktig at de unge får arbeidserfaring og også hjelp med de problemer de måtte ha.

Å gi folk som sliter, tro på at det nytter, tro på at framtiden skal bli bedre, er, sammen med konkret, praktisk inkluderingspolitikk, noe av det viktigste vi kan gjøre. Derfor er jeg glad for at det budsjettet som flertallet legger fram i denne saken, gir signaler om dette til den enkelte: Du er verdifull. Vi har bruk for deg. Du kan, og sammen skal vi finne gode måter å møte de mange utfordringene på.

Tove Linnea Brandvik (A) [18:41:26]: Sykefraværet har økt, og vi er midt i etterdønningene etter finanskrisen. Vi antar fremdeles at virkningene for deler av industrien kommer til å øke utover det vi har sett så langt i 2009. Nå er det viktig å huske at med disse utfordringene er det viktig å styrke tiltakene som skal bidra til å beholde og bedre kompetansen i norsk næringsliv.

Vi skal ikke avlyse utfordringene som kommer på arbeidsmarkedet, for enkelte næringer produserer nå på sine siste ordrer, og det globale markedet for dem er nesten tørket vekk. Derfor er det to tiltak som er spesielt rettet mot dette i budsjettet for neste år: videreføringen av permitteringsregelverket og utvidelsen av ordningen med bedriftsinterne omstillingsmidler.

Navs virkemidler må gi rom for å kunne gjennomføre tilpassede tiltak for ulike deler av landet, for ulike deler av næringslivet og for helt ulike mennesker. Innføringen av arbeidsavklaringspenger og arbeidsevnevurderinger skal sikre at vi gjennomfører de riktige tiltakene overfor dem som har behov for oppfølging. Fokus må være på at vi benytter tiltak som har effekt.

Under posten for forsøk og utviklingstiltak er det satt av midler til nye metodeutviklingsprosjekter for arbeidsrettet rehabilitering. Vi må vite hva vi gjør. Forskning for å kunne dokumentere hvilke tiltak som har god effekt, er helt nødvendig for å sikre at vi bruker samfunnets midler riktig.

Arbeidet for å holde arbeidsledigheten lav har gitt oss veldig store fordeler. Skal vi beholde en fortsatt lav ledighet og på sikt redusere uføreandelen i befolkningen, krever det at vi jobber på tvers av fagområder og på tvers av budsjettposter.

Å skape et godt arbeidsliv starter veldig tidlig. Det handler om holdninger, kunnskapsnivå, selvtillit og, kanskje ikke minst, av og til selvinnsikt. Det er egenskaper som formes når vi er små barn. Satsingen innenfor barnehage, grunnskole og videregående skole for å forhindre frafall, er langsiktige og forebyggende tiltak. Det handler om å utdanne, tidlig innsats og lavterskeltilbud for barn og unge. For våre ungdommer skal ikke starte voksentilværelsen sin med ikke å komme i jobb etter endt utdanning. Derfor er det viktig å ordne med langtidsledighetsgarantien – den har vi også styrket.

Dette budsjettet er på mange måter en oppfølging av St.meld. nr. 9 for 2006–2007. Den konkluderte med at vi måtte lage mye mer fleksible ordninger. Det var for å sikre at tiltakene skal benyttes ut fra behovet den enkelte har, og ikke ut fra utgangspunktet hvilken type inntektssikring vedkommende har. Arbeidsmarkedstiltakene økes derfor med 3 000 plasser. Det er omtalt som at 2 000 plasser er forbeholdt dem med moderat bistandsbehov, og 1 000 nye plasser dem med nedsatt arbeidsevne. Men vi har samlet budsjettposten, og det er for å bygge opp under at tiltakene skal være de mest hensiktsmessige for enkeltpersonen, og dermed de mest hensiktsmessige for samfunnet. Innenfor rammen skal de med sammensatte behov og de med nedsatt arbeidsevne faktisk prioriteres.

Vi understreker at arbeidsmarkedstiltakene blir fulgt tett i perioden fram mot revidert budsjett. Vi ser det som viktig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en ny vurdering av hvorvidt det er et behov for økt antall tiltaksplasser, eventuelt en endring av bevilgningen.

Det er iverksatt flere ulike tiltak som har som hovedmål å finne fleksible løsninger for å få folk tilbake i arbeid. Det er innført tidsubestemt lønnstilskudd, tilskudd for tilrettelegging på arbeidsplassen, frys av uførepensjon i inntil ti år for å kunne prøve seg igjen i arbeid, og ikke minst kvalifiseringsstønaden. Når det så gjelder prøveprosjektet Arbeids- og utdanningsreiser, har vi bedt Regjeringen komme tilbake med en evaluering for å se på hvordan vi helhetlig kan ivareta behovet framover. I dag er det to ulike løsninger, en for Oslo, og en for landet for øvrig. Vi må få til en felles løsning.

Målet med alle endringene er å sikre at arbeidslinjen er det som blir førende. De nye tiltakene skal sikre at alle får en reell arbeidsevnevurdering.

Politisk er vi enige om hovedmålene, men vi er faktisk dypt uenige om veien til målet. Vi har bl.a. vektlagt kvalifiseringsprogrammet. Vi ser at det er andre som har prioritert å la være.

Det største skillet mellom de ulike budsjettforslagene som ligger på bordet, er likevel hvordan man henter midlene sine. Fremskrittspartiet legger i sitt alternative budsjettforslag opp til omfattende kutt i de store postene som er sykepenger og uførepensjon. Kuttene, slik jeg tolker det, skal gjennomføres før tiltakene for å redusere sykefraværet og uføreandelen – etter min vurdering, iallfall – har fått tid til å virke. Da blir arbeidet med å redusere sykefraværet og å få flere tilbake til jobb et arbeid som tar tid. Så hvis det ikke er snakk om å kutte i ytelsene, må jeg for min del si at dette minner litt om at noen prøver å saldere budsjettet med et skinn fra en bjørn som ennå ikke er skutt.

Thor Erik Forsberg (A) [18:46:20]: Høyresiden har i dag snakket om behovet for å forenkle regelverket for å skape et mer fleksibelt arbeidsliv. Høyre snakker også om at arbeiderbevegelsen og de rød-grønne er opptatt av inntektsforskjeller framfor fattigdomsbekjempelse. Det at Norge er blant de land som har høyest yrkesdeltakelse i verden, handler om at vi har gjort mange ting for å sikre et godt arbeidsliv.

Når jeg tenker tilbake på de forslagene som høyresiden tidligere har reist i denne salen, og fått vedtatt, men som vi heldigvis har klart å reversere, handler det om å slippe løs når det gjelder midlertidige ansettelser, og det handler om å fjerne normalarbeidsdagen.

Selv kommer jeg fra arbeiderbevegelsen, som i 1919 kjempet fram det norske samfunnet gjennom å gå i 1. maitog med paroler hvor det sto: 8 timer arbeid, 8 timer fritid og 8 timer hvile. Det er politikken før 1919 som høyresiden ønsker å gå tilbake til. Men hva vil det bety for dem som sliter på arbeidsmarkedet, og for det å skape et arbeidsliv hvor det er mulig å holde ut? Grunnen til at vi har et så godt arbeidsliv i Norge som vi har – med mange feil og mangler – er at vi har sterke, gode fagforeninger som sammen med dyktige politikere har valgt å lage rammer og løsninger for arbeidslivet som gjør at alle har muligheten til å virkeliggjøre det beste i seg selv.

Jeg er bekymret for at høyresiden kanskje ikke forstår de store utfordringene som sosial dumping kan bety for Norge. Hvis vi retter blikket vårt litt utover i verden, ser vi at i Europa stiger arbeidsløsheten til 10 pst. Med den sosiale nød og usikkerhet som dette er med på å skape, og med de mangelfulle velferdsordninger som veldig mange land har, vil det være med på å motivere mennesker som i ren desperasjon er villige til å komme til Norge og bidra til å skape et rikere arbeidsliv for oss, men som kanskje er villige til å godta lønns- og arbeidsforhold som ingen av oss andre ville godtatt. Det å ta sosial dumping på alvor handler om regionale verneombud i servicesektoren, hvor vi vet at det er mye arbeidsinnvandring – dessverre er det også mange useriøse arbeidsgivere som ikke tar hensyn til de ansatte. Det handler om solidaransvar, og det handler om å følge opp handlingsplanen mot sosial dumping.

Når det er sånn at man går inn for å kutte i Statens arbeidsmiljøinstitutt og i Arbeidstilsynet, er det med på å skape et arbeidsliv hvor vi får mindre kunnskap om de tingene som er med på å støte mennesker ut. Det betyr at vi får mindre mulighet til å følge med på arbeidsmarkedet for at arbeidsplassene skal være så gode som det vi mener at de skal være.

Høyresidens politikk for arbeidsmarkedet, med å svekke fagforeningene, med å fjerne sentrale bestemmelser i arbeidsmiljøloven, er med på å skape et arbeidsliv hvor de som står svakt fra før, skal presses, mens de som står sterkt, skal få i pose og sekk. Norske arbeidstakere vet at det er Arbeiderpartiet og de rød-grønne de kan stole på.

Jeg er glad for at vi fortsatt har et flertall som velger å ha den holdning til arbeidstakerorganisasjonene at man lytter til hvordan vi kan sørge for at alle mennesker i Norge skal få et anstendig arbeidsliv. Det er i dag dessverre altfor mange som faller utenfor, og det er derfor vi trenger de forsterkede virkemidlene for å bekjempe sosial dumping. For uansett hvilken bakgrunn man har når man kommer til Norge for å arbeide, skal man bli møtt med den samme respekt, verdighet og anerkjennelse som alle andre arbeidstakere i dette landet. Og dette budsjettet som Regjeringen har lagt fram, er et godt budsjett for å møte disse utfordringene.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Truls Wickholm (A) [18:51:17]: Like muligheter til å fullføre utdanningen er en forutsetning for at vi skal ta vare på og videreutvikle den norske modellen med små sosiale forskjeller mellom folk. Som Trettebergstuen og andre har sagt i dag, er dette også en hovednøkkel til at folk ikke skal havne på utsiden av arbeidslivet. Flere enn i dag må derfor fullføre utdanningen for å komme i arbeid og ha et trygt ståsted i livet og i arbeidslivet.

Vi kan ikke leve med at unger går ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne tilstrekkelig til at de klarer seg videre i arbeid eller utdanning, og vi kan ikke leve med at én av tre faller ut i videregående skole.

De som sier til ungdom at det er greit at de ikke tar utdanning, at det er greit at man ikke er så god til å lese så lenge man er god til å skru, gjør ungdommene en bjørnetjeneste.

I framtiden vil det ikke være jobber igjen til dem som ikke har noen utdannelse. Det er alvorlig for landet vårt, fordi vi trenger at alle bidrar. Vi trenger snekkere, mekanikere, helsearbeidere og folk som kan regne.

Målet vårt er at flere skal fullføre videregående opplæring. Det vil gjøre at ungdom står bedre rustet i arbeidslivet til å kunne ta videre- og etterutdanning også senere i livet.

I dag oppnår bare 70 pst. av elevene studie- eller yrkeskompetanse etter fem år i videregående. Regjeringen foreslår derfor å satse 58 mill. kr i 2010 for å følge opp elever med svake resultater på kartleggingsprøvene.

For å møte samfunnets og den enkeltes kompetansebehov må utdanningsnivået styrkes, og vi må videreutvikle et fleksibelt utdanningssystem som kan tilpasse seg en verden som stadig endrer seg. Utdanningssystemet må lykkes med å jevne ut sosiale ulikheter. Alle må få de samme mulighetene. Noe av Norges styrke har vært vår store evne til omstilling. Det skal det fortsatt være i framtiden.

Vi kan ikke bare styrke kompetansen til dem som er unge i dag. Derfor bevilger vi nesten 80 mill. kr til Program for basiskompetanse i arbeidslivet. I krisepakken og i revidert nasjonalbudsjett ble bevilgningene til dette formålet nesten doblet. Det er dette høye nivået vi nå viderefører i 2010.

Opplæringen skal holde høy kvalitet og være tilpasset behovene til de voksne, slik at den gir en positiv effekt for den enkelte.

Framover må vi også utvikle gode modeller for samarbeid mellom Nav, fylkeskommuner og virksomheter, slik at flere arbeidssøkere kan få opplæring i grunnleggende ferdigheter.

Det må være et mål at flere bransjer er representert i programmet, særlig de som sysselsetter mange arbeidstakere med lav utdanning, og som er konjunkturutsatt. Da er målet – gjennom at vi satser på utdanning, gjennom at vi satser på å styrke basiskompetansen og heve kompetansen i samfunnet – at stadig færre skal trenge støtte, at stadig færre skal havne utenfor. Det er det som er Regjeringens politikk.

Janne Fardal Kristoffersen (H) [18:54:32]: Norge har et urimelig høyt sykefravær. Derfor ønsker Høyre å sette inn tiltak for å få flere mennesker inn i arbeidslivet.

Hundretusener på ulike støtteordninger er en av de største utfordringene i det norske samfunn. Det er grenser for hvor lenge Norge kan ha verdens beste sykelønnsordninger, dersom dette fraværet fortsetter å stige.

Derfor er jeg rett og slett stolt av Mandal kommune, med sine 1 200 ansatte. Der tok et enstemmig bystyre tak i problemet med høyt sykefravær. De fikk tillatelse fra Arbeidsdepartementet til å starte et tillitsprosjekt for sine ansatte.

De har fått lov til å likestille egen- og legemeldinger som dokumentasjon for sykefravær i inntil 365 dager. Prosjektet startet i juli 2007, og resultatene er fantastisk gode. Mandal kommune har et fravær i tredje kvartal på 6,1 pst., mot Kommune-Norge, som ligger på ca. 10 pst. I 2003 hadde de 9,5 pst. – Mandal kommune er altså 50 000 arbeidstimer friskere nå enn de var i 2003. Det synes jeg det står respekt av.

Dette tillitsprosjektet blir grundig fulgt opp av både Universitetet i Agder og Agderforskning, som driver følgeforskning.

Mandal har fått ekstremt mye oppmerksomhet i media på grunn av de oppsiktsvekkende resultatene – Redaksjon EN, Dagbladet, NRK P2 – og det må være lov å spørre: Hvor er statsråden, og hvor er Arbeidsdepartementet? Har de ingen interesse av prosjektet? Ikke en eneste gang har de tatt kontakt med kommunen for å lære og høre hva de har gjort for å få så gode resultater.

Mange andre kommuner og bedrifter har fattet stor interesse for dette tillitsprosjektet, og enkelte, som f.eks. Overhalla kommune, har tatt kontakt med departementet med spørsmål om å få lov til å sette i gang en prøveordning. Svaret de fikk, var nei: Kom tilbake med en søknad høsten 2011!

Hvordan kan statsråden tillate at kommuner som ønsker å legge ned et betydelig arbeid i å jobbe for å redusere sykefraværet, får nei til svar? For meg er det helt umulig å forstå.

Sykefraværsdebatten er glødende. I velferdsstaten Norge har vi et betydelig antall syke, og interessen for gode prosjekter som dette er altså lik null.

Jeg er iallfall utrolig glad for at Høyre, som eneste parti på Stortinget, har tatt kontakt med Mandal og vil få i stand et møte for å lære mer om det kommunen har gjort. Høyre er for alle gode tiltak som kan redusere sykefraværet. Det burde de rød-grønne også være.

Tove Linnea Brandvik (A) [18:58:00]: Jeg vil gjerne komme med noen utfyllende punkter når det gjelder Petroleumstilsynet. Dette har tidligere vært omtalt i debatten, og som kjent har de ansvaret for olje- og gassanlegg og storulykkeforskriften. Fram til nå har vi tatt for oss det som går på offshore, men de har også – fram til i dag – ansvaret for åtte anlegg på land og ett som er under oppføring.

Jeg har lyst til å invitere forsamlingen hjem til meg. Jeg bor i Nordhordland, på et nydelig sted i landet. Dette er strandsonen. Vi har hundremetersbelte i grovt sett alle kommuner, fordi dette er kystkommuner. Når jeg går opp på turplassen vår som har det klingende navnet «bålplassen», og setter meg ned og hviler litt der, kan jeg kikke utover regionen. Da ser jeg Fedje, med «Server», oljeverndepotet og kvikksølvbåten som ligger godt nedi havet, og hvis jeg har litt godt syn og det er godt vær, ser jeg anleggene i Nordsjøen. Hvis jeg snur litt på hodet, ser jeg raffineriet på Mongstad. Vrir jeg litt til på hodet, ser jeg rett ut til Sløvåg, som ligger i Gulen. Der ligger tankanleggene som eksploderte, og der pågår rettssaken nå. Dette er blant de anleggene som Petroleumstilsynet har ansvaret for.

Som innbygger og som tidligere ordfører i en slik kommune forholder en seg til denne typen utfordringer: Hva skjer hvis den store ulykken skjer? Hva gjør vi da? Hvem samhandler vi med? Petroleumstilsynet er helt avhengig av tilstrekkelig med kompetanse og ressurser til å kunne spesialisere seg på disse områdene, slik at de sammen med fylkesmannsembetet og kommunene kan bidra til å forhindre at det skjer.

Rundt alle disse anleggene bor det mange folk. De ansatte inne på et anlegg og de som er på plattformene, er spesialutdannet i HMS – helse, miljø og sikkerhet. Men de som bor i regionene rundt et slikt anlegg, er på ingen måte spesialutdannet. De er avhengige av at vi, som det offentlige – enten det er fylket, fylkesmannen, kommunen eller Petroleumstilsynet – vet nok om hva vi skal gjøre, og iverksetter tiltak.

På noen av disse anleggene øker vi risikoen ved at vi starter CO₂-deponering og -håndtering. Det er også lagt til Petroleumstilsynet å motvirke ting som kan skje i sammenheng med det, eller få undersøkt om det kan være aktuelle tema. Derfor vil jeg bare påpeke at det er viktig at Petroleumstilsynet i denne runden faktisk får økt midlene sine og ikke får kuttet dem, fordi oppgavene blir utvidet. Jeg tror faktisk at innbyggerne rundt disse åtte anleggene forventer at vi stiller opp med nok kompetanse og nok ressurser til å forhindre at store ulykker, som har konsekvenser for innbyggerne, kan komme til å skje.

Vigdis Giltun (FrP) [19:01:06]: Jeg tar ordet for å avklare en gedigen misforståelse som Steinar Gullvåg presenterte her fra talerstolen i sted. Først blir Fremskrittspartiet beskyldt for trylling, og nå har man også blitt beskyldt for talltriksing og for å innrømme talltriksing. Jeg må si det er noe overraskende, og jeg vet ikke om det er en misforståelse, eller om det er et forsøk på å mistenkeliggjøre andre representanters innlegg.

Når det gjelder det med trylling, er det ikke sånn at Fremskrittspartiet tryller bort de trygdede. Det Fremskrittspartiet gjør, er å gi dem behandling eller tilbud som gjør at de blir selvforsørgende. De forsvinner altså ikke, men de forsvinner ut av trygdebudsjettene. Når jeg sammenligner med trylling: Det er ofte sånn at hvis man ser bak scenen på det som skjer der, skjønner man hvordan det skjer. Det skjønner man med disse som kan være kommet i jobb, man skjønner det fordi de er blitt gitt et tilbud. I Fremskrittspartiets alternative budsjetter har man, som tidligere nevnt, gitt mye bedre helsetilbud, man gir pasienter rask behandling, slik at de ikke går i månedsvis og venter. I dag går de faktisk så lenge at de blir uføretrygdede. Fremskrittspartiets forslag gjør at de blir selvforsørgende, og da forsvinner de altså ut av trygdebudsjettet. Det er ikke trylling, det har en naturlig forklaring. Det med talltriksing vil jeg i hvert fall ha meg frabedt. Det har jeg ikke innrømmet og ikke sagt, og det er selvfølgelig ikke det det dreier seg om.

Vi vil tilrettelegge, og vi viser det i våre budsjetter. Hvis regjeringspartiene ikke tror på alle de tiltakene som vi har lagt inn, og som vi har styrket, kan de heller ikke tro på egen politikk. Regjeringspartiene gjør veldig mye av det samme, bare altfor lite. Hvem er det som sier at akkurat den mengden med helsetjenester eller den mengden med tiltak er det riktige? Regjeringen sier selv at den ønsker å gjøre mye mer. Da må de også ha tro på at det å gjøre mer virker.

Vi mener at det er viktig å ha fortgang i dette. Når vi ser at stadig flere unge blir uføretrygdet, og vi ser at stadig flere lever av sosialtrygd over tid, haster det med å iverksette disse tiltakene, for jo lenger man venter, jo flere er det som kommer i den situasjonen at de lever av trygd og ikke kommer tilbake. Det er mye vanskeligere når man først har fått uføretrygd, å komme tilbake i arbeid igjen. Det er håpløst for dem som er unge uføre, og som aldri har vært ute i arbeidslivet, etter noen år å komme ut i arbeid. Det er den situasjonen vi prøver å unngå med å iverksette tiltak, og det er disse tiltakene som gjør at de trygdede forsvinner ut av trygdebudsjettet. Så kan gjerne Steinar Gullvåg ha moro med dette videre, men det jeg vil si, er at ting har sin naturlige forklaring. Det er det man må se på, og ikke tro at den eneste måten å løse ting på er den man har valgt selv.

Robert Eriksson (FrP) [19:04:17]: Det er flere av innleggene som fikk meg til å ta ordet. Men la meg begynne med representanten Henriksen, som nærmest omtaler Fremskrittspartiets politikk som å være en elle melle-politikk når det gjelder uføretrygd og uførepolitikken. Ja, det er riktig som Henriksen har observert, at Fremskrittspartiet ønsker en arbeidsevnevurdering av dem som er uføretrygdet. La meg minne om hva som står i Soria Moria-erklæringen. En av målsettingene er å få flere uføre tilbake til arbeid. Her snakker vi om personer som allerede er uføre, og som man ønsker å få tilbake til arbeidslivet. På hvilken måte skal Regjeringen klare det hvis det er slik å forstå at man ikke skal foreta arbeidsevnevurdering? Det kunne jeg tenkt meg at enten statsråden eller representanten kan klarlegge. Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan man skal klare målsettingen uten en arbeidsevnevurdering av personene det gjelder.

Så har jeg lyst til å skryte litt av regjeringspartiene for det som skjer på området alderdom. Jeg er kjempeglad for at man nå får fjernet avkortingen for dem mellom 69 og 70 år. Jeg synes det er et etterlengtet tiltak. Fremskrittspartiet har kjempet for dette gjennom flere år og er blitt nedstemt av de sittende regjeringspartiene flere ganger. At man nå får gjennomført dette, ser jeg på som at regjeringspartiene har kommet Fremskrittspartiet i møte på et viktig politisk område for oss.

I tillegg er jeg glad for at man øker minstepensjonen til 2 G. Det jeg ikke er glad for, er at man kun gjør det for de enslige. Jeg kunne godt ha tenkt meg at man hadde gjort dette for alle sammen. Det som nå skjer, er at man får en økt inntektsforskjell mellom de enslige og dem som er gift med en som har inntekt eller alderspensjon over 2 G. I tillegg kunne jeg også ha ønsket meg – jeg håper det er det neste vi kan få medhold i og støtte fra regjeringspartiene til – å få fjernet avkortingen for gifte og samboende pensjonister.

Så har jeg lyst til å si noen få ord når det gjelder det som representanten Trettebergstuen var inne på i sitt innlegg. Ja, det er riktig at Fremskrittspartiet ikke er imot kvalifiseringsprogrammet, men imot stønaden. Hvorfor skal det være sånn at 9 600 av sosialhjelpsmottakerne i 2010 skal få en ekstrastønad, når vi vet at det er rundt 110 000 andre sosialhjelpsmottakere i tillegg til disse? De bør ha det samme kravet og de samme forventningene om å bli fulgt opp, for å få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg skjønner ikke helt den retorikken, at man nærmest skal slippe disse personene som en lotto-ball for så å trekke ut de heldige. Det blir i alle fall feil i henhold til vår politikk. Derfor ønsker vi at man skal ha et kvalifiseringsprogram og normerte sosialhjelpssatser for alle, og at alle skal få det samme tilbudet. Jeg håper det var klargjørende.

Presidenten: Ja, det vil vise seg videre i debatten.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [19:07:26]: Først har jeg lyst til å komme med en oppklaring og to utfordringer.

Oppklaringen gjelder simpelthen det enkle faktum at det er en samlebetegnelse å kalle det høyresiden. Da er det greit å huske at det er en forskjell på partiene på høyresiden, bl.a. konkret på hva våre venner i Fremskrittspartiet og Høyre mener. Bare for å ta to ting – punkt 1: Vi har sluttet opp om både tanken og prinsippene bak kvalifiseringsprogrammet. Punkt 2: Høyre har styrket, som jeg sa tidligere i dag, Arbeidstilsynet med 10 mill. kr i sitt alternative budsjett nettopp for å gi Arbeidstilsynet et klarere og sterkere ansvar for å forhindre sosial dumping.

Så var det de to utfordringene, for det er to utfordringer som har kommet fra talerstolen som ikke er blitt besvart. Den ene dreier seg om hvorfor man ikke kan være med på en sterkere satsing på yrkeshemmede og tiltaksplasser for dem, når vi vet at ventetiden har gått opp med 50 dager i fjor. Når man vet at det er 90 000 mennesker som sier at de ønsker mer å gjøre, men som ikke får et tilbud, burde det være noe man kunne være med på.

Den andre utfordringen er at jeg håper statsråden benytter sjansen til å klargjøre litt for Stortinget hva som er Regjeringens holdning til nettopp den type forsøksprosjekter som man har hatt i Mandal. Det tok lang tid før Mandal kommune fikk sette i gang. Nå er det andre kommuner som er interessert i å gjøre noe av det samme. Fra regjeringshold fikk vi tidligere høre at Senterpartiet selvfølgelig var positiv til den type forsøk. Det hadde vært interessant å høre om statsråden kan bekrefte eller avkrefte hvorvidt det gjelder for Regjeringen også.

Så på 1 minutt og 21 sekunder til noen av hovedpoengene: Da finanskrisen kom til Norge, var det sånn at milliarder av kroner ble tapt på Børsen i Oslo. De dagene ble forskjellene i Norge mindre. Jeg tror ingen fattige i Norge jublet over det. Mitt poeng er ikke at vi ikke skal ha en diskusjon om dem som tjener mye eller vanvittig mye i Norge. Høyre er mer enn gjerne med på en diskusjon om samfunnsansvar, til og med en diskusjon om rettferdige skatter, en diskusjon om grådighetskultur. Poenget er at når vi snakker om fattigdom, om dem som faller helt utenfor, er det en helt annen diskusjon enn snakk om glasstaket. Når vi snakker om hullene i velferdssamfunnet vårt, er det en annen diskusjon enn om hvor høyt folk skal kunne fly – for å si det veldig enkelt.

Jeg har også lyst til å minne Regjeringens representanter på at selv om arbeidsledighetsnivået i Europa er høyt, er det faktisk ikke EU-parlamentet vi sitter i, men Det norske storting, og i Norge har vi nok av problemer. Jeg tror ikke at alle de 90 000 yrkeshemmede stoler på Regjeringen. Jeg tror ikke alle de mange uføretrygdede unge stoler på Regjeringen. Jeg tror ikke de mange unge sosialklientene som har kommet til de siste årene, stoler på Regjeringen. Jeg tror ikke de mange unge som nå opplever at de mister jobben sin og blir arbeidsledige, stoler på Regjeringen. Vi burde ikke fokusere på 1919, altså det som skjedde for 90 år siden, men på hva vi kan gjøre i dag.

Statsråd Rigmor Aasrud [19:10:40]: Først til representanten Røe Isaksen: Jeg vil bare minne om at alle de tre rød-grønne partiene gikk til valg på at vi skulle bruke fellesskapets midler på den måten at vi skulle satse på tiltak og ikke på skattelette. Regjeringen fikk faktisk tillit til å kunne fortsette. Jeg tror at flere ser at dersom vi skal få gode tiltak for dem som faller utenfor samfunnet, er veien å gå å bygge velferdssamfunnet stein for stein, ikke satse på å gi skattelette eller andre ting som gjør at forskjellene i Norge bare øker.

Jeg tok ordet fordi representanten Janne Fardal Kristoffersen fra Høyre utfordret meg til å si noe om hvorfor vi ikke hadde tatt kontakt med Mandal. Jeg tror de fleste som har hørt meg i debatter i denne sal og i andre sammenhenger når vi har diskutert sykefraværet, har hørt at jeg har sagt at jeg ønsker å være åpen for å se på veldig mange tiltak. Derfor har jeg også nevnt Mandal i mange av mine innlegg, nettopp for at vi skal kunne høste erfaringer fra tiltak som vi har sett i Mandal og på liknende steder.

Regjeringen har hatt et aktivt samarbeid med Kommune-Norge, nettopp fordi Kommune-Norge har hatt høyt sykefravær. Det har vært et stort program, Kvalitetskommuneprosjektet, der over 100 kommuner har vært med, og der sykefraværet har vært i fokus i de aller fleste av kommunene. Nå er vi i ferd med å evaluere det prosjektet. Det vil gi oss nyttig erfaring, på samme måten som Mandal-prosjektet vil når vi kan hente erfaringer fra det om litt.

Regjeringen har et høyt tiltaksnivå, og det skal vi fortsette med. Da mener jeg at de som jobber i Nav-systemet med den enkelte, er de som best kan sette inn de riktige tiltakene. Derfor har vi ikke satt noen vanntette skott mellom de forskjellige ordningene. Dersom det viser seg at det er behov for å legge mer vekt på dem som har nedsatt arbeidsevne, enn det vi har som måltall, vil det faktisk være mulig å gjøre det. Det er riktig at vi har hatt en økning i avklaringen rundt det. Det skyldes at vi bruker lengre tid på å arbeidsavklare og finne de rette tiltakene for den enkelte. Jeg ser at vi gjerne skulle gjøre det raskere, men faktisk er det også ganske viktig at vi bruker så mye tid på de avklaringene at de tingene vi setter i gang, faktisk er de virksomme tiltakene. Jeg synes vi for ofte har hørt om personer som går fra tiltak til tiltak nettopp fordi man ikke har tatt seg tid til å gjøre den grundige vurderingen som er nødvendig for at tiltakene skal være riktige. Det mener jeg må være riktig, ikke bare for den enkelte, men det vil også være en riktigere måte å bruke samfunnets penger på.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [19:13:56]: Jeg fikk lyst til å ta ordet fordi jeg har sett litt på de forslagene som ligger i innstillingen. I forrige periode satt jeg i arbeids- og sosialkomiteen og ble naturlig nok sendt på mange paneldebatter om disse temaene. Da er det ganske provoserende å se at det ligger noen forslag her som regjeringspartiene ikke støtter, men som i valgkampen var saker som de garanterte skulle på plass.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Handikapforbundet hadde mange slike debatter, og de har etter valget lagt ut på sine nettsider hva som ble sagt i disse debattene. De var jo overrasket over den rørende enigheten som var i paneldebatten. Jeg var like overrasket, for regjeringspartiene hadde jo stemt imot disse tingene i fire år, men nå var de plutselig for. Så ser jeg at de er fortsatt imot. Jeg synes det faktisk er litt frekt å bruke valgkampen til å fortelle om en politikk som de egentlig ikke står for. Dette med å fjerne aldersgrensen for hjelpemidler var en av tingene, hjelpemidler til trening og stimulering. Jeg var ærlig, jeg var den eneste som sa i den debatten: Vet du hva, det kan ikke jeg love! Det er ikke det som står øverst på listen til Fremskrittspartiet over det vi ønsker å få gjennom. Det er ikke det som er det aller viktigste for oss, men jeg skal ta det med meg.

Jeg ser nå at regjeringspartiene som skulle få dette på plass, tydeligvis har ombestemt seg.

Servicehunder: Jeg var med på en debatt på Hamar. Flere som sitter på Stortinget i dag, var det. Det var nok flere enn meg som satt med noen tårer i øynene da vi fikk fortalt hvordan livet var med eller uten en hund. Vi fikk også høre om de som hadde vært uføretrygdet i flere år, som nå var i både full jobb og i 70 pst.-jobb – det var to forskjellige som fortalte om det – på grunn av servicehunder.

I fire år har jeg holdt på med denne bitte lille budsjettfliken. Regjeringspartiene skulle liksom få det på plass i fjor, men vi står på stedet hvil. De som har hunder, og som er avhengige av hunder, har nå hunder som går av med pensjon ganske snart, til sommeren. De er fortvilet. Den ene unge jenta fortalte oss at hennes alternativ var å flytte tilbake på institusjon hvor det er døgnbemanning til å passe på henne. Nå bor hun hjemme fordi hunden kan passe på henne hvis hun slutter å puste.

Jeg synes det er trist at vi ikke kan være litt mer edruelige i valgkampen, slik at våre velgere kan få det de forventer, også når valget er over.

Karin Andersen (SV) [19:16:59]: Jeg tror representanten Kjønaas Kjos må sette seg litt bedre inn i den innstillingen som ligger her, for der står det faktisk om Prosjekt servicehunder. Vi ber om at retningslinjene for det planlagte prosjektet vurderes på nytt. Det skal i gang, og brukerne skal være med i planlegging og evaluering av ordningen. Så der har det skjedd endringer i komiteen. Det tror jeg man skal kikke på.

Så er det vel slik: Jeg hørte heller ikke at Fremskrittspartiet reiste rundt i valgkampen og forklarte velgerne sine om kutt f.eks. i uføretrygden, noe som de nå presenterer.

Diskusjonen om hvor mye penger man har, kan være vond og vanskelig. Men det er klart at det er mulig for noen partier å sette opp budsjetter som ikke er beregnet – og problemet med Fremskrittspartiets budsjett er jo at det ikke er kalkulert. Man har beregnet hva de tiltakene man legger inn, koster, men man har sjøl funnet på hvor mye man sparer på det. Man har funnet på ganske mange milliarder, og da har man ganske mange milliarder å strø ut over mange gode ting. Jeg skulle ønske det var slik, men slik er det altså ikke! Alle partier har fått sine budsjetter beregnet av Finansdepartementet. Det har SV gjort så lenge jeg har sittet på Stortinget, og da må vi forholde oss til ordentlige tall. Dette er ikke ordentlige tall, og da blir dette et liksombudsjett som det er vanskelig for andre å forholde seg til.

Det har vært snakket litt om arbeidsevnevurdering her, og det er noen som prøver å spre et inntrykk av at når vi innfører arbeidsevnevurdering, skal det ikke gjelde alle. Jo, det skal det. I loven, i forarbeidene og i det vi jobbet med i forrige periode, er det slik at det skal gjelde alle. Men det vi ikke gjør, men som Fremskrittspartiet gjør, er å tvinge folk som går på uføretrygd, til å gå til Nav og bli arbeidsevnevurdert, og f.eks. miste trygden hvis det viser seg at de har en liten restarbeidsevne. Hvor er det arbeidslivet som vil ta imot alle disse tusen uføretrygdede som Fremskrittspartiet med et pennestrøk i sitt budsjett har sagt skal ut i arbeidslivet? Det arbeidslivet fins ikke. Vi ønsker at folk med uføretrygd skal kunne komme til Nav og be om å få hjelp og tiltak for å kunne komme ut i arbeidslivet, og at de skal få beholde uføretrygden sin hvilende i ti år hvis de vil prøve seg i arbeidslivet. Det er dette vi ønsker.

Så til diskusjonen om sykefravær: Det har vært mange gode forsøk rundt omkring. Mandal har vært nevnt. Tenketanken Manifest, som er venstresidas tenketank – i motsetning til den som representanten Røe Isaksen ofte refererer til, nemlig Civita – har jo trukket fram noen av disse eksemplene. Jeg kan nevne et annet, Harstad kommune – høyrestyrt – som har kjempeordninger med 3-3-turnuser på sykehjem, noe som har gjort at sykefraværet har gått rett ned, og hvor folk faktisk også har fått større stillinger. Jeg er ikke redd for å reklamere for det i det hele tatt. Alle disse positive tiltakene bør vi se på, og jeg oppfordrer også statsråden til å gjøre det. (Presidenten klubber.) Dette er bra tiltak som virker.

Presidenten: Selv gode tiltak må presenteres innenfor tildelt taletid.

Steinar Gullvåg (A) [19:20:35]: Når Fremskrittspartiet kutter opp mot 9 milliarder kr i trygdebudsjettene, har vi fått høre at det verken er trylling eller triksing. Trylleformularet er at det kommer av seg selv – helt naturlig. Da er det faktisk nødvendig å se på hva som kommer av seg selv på en helt naturlig måte.

For eksempel: Når man kutter i trygden for uføre, betyr det at i underkant av 60 000 helt eller dels uføre må være i jobb fra dag én, altså fra 1. januar 2010, for at Fremskrittspartiets budsjettkutt skal gå i hop – eller med halvårsvirkning, det doble antall. Det betyr at sykefraværet må være kraftig redusert, og representanten Eriksson henviste til 10 pst. i et replikkordskifte med meg. Sykefraværet må altså være redusert med 10 pst. fra dag én – fra 1. januar 2010 – dersom Fremskrittspartiets kutt skal gå i hop. Er det da slik at Fremskrittspartiet ikke har tid til å vente på at de utredningene som skal gjøres av partene med derpå følgende forhandlinger om en ny IA-avtale, skal kunne gi resultater? Men det er begrunnelsen for disse trygdekuttene som er så famøs, nemlig den at Fremskrittspartiets økonomiske politikk ville ha ført til lavere ledighet, lavere sykefravær og færre uføre, som er så oppsiktsvekkende – altså mer av den politikken som har skapt arbeidsledigheten over hele den vestlige verden. Den politikken er det som skal gi de tidligere refererte naturlige virkningene. Dette henger ikke i hop.

Så til representanten Røe Isaksen som tillot seg å mene at de uføre og arbeidsledige ikke stolte på Arbeiderpartiet. Vi har nylig avholdt et valg som viser at det var nettopp det de gjorde. Det var derfor de stemte på Arbeiderpartiet.

Presidenten: Robert Eriksson har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [19:23:47]: Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende å høre det som kommer fra representanten Gullvåg, at det nærmest er Fremskrittspartiet – det eneste partiet som ikke har sittet i regjering – som har skylden for den høye arbeidsledigheten, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Det får da være grenser for hvor stor innflytelse et opposisjonsparti i lille Norge har.

Det må i så fall bety – hvis det er Fremskrittspartiets politikk som har sørget for dette – at de sittende regjeringene og flertallet har gjennomført Fremskrittspartiets politikk. Det er jo den eneste logiske måten å kunne dekke opp det resonnementet på. Det er nok ikke tilfellet, det er nok ikke riktig. Men derimot har Gullvåg helt rett i at Fremskrittspartiets politikk – og det er meget nøye observert av representanten Gullvåg – ville ha ført til lavere ledighet og mindre sykepengeutbetaling fordi vi ville ha behandlet flere folk ut av helsekøen, noe som ville ha ført til kortere sykefravær, og ikke minst ønsker vi å foreta en gjennomgang av uføretrygden for å få flere av de uføretrygdede ut i arbeid. Når vi hører på mange av de unge som har stått fram i media denne høsten, så sier de at det verste som skjedde, var å bli satt på passivisering. De skulle heller ha ønsket seg aktivisering, noe som kunne ha ført til at de hadde vært i arbeidslivet framfor på uføretrygd.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [19:25:20]: Det var nok en forvirret forklaring; det var ikke mulig å forstå eller finne noe system i Fremskrittspartiets begrunnelse for deres budsjetter. Det er ingen som har påstått at Fremskrittspartiet har ansvaret, verken i Europa eller i Norge, men poenget er at de politiske løsningene man foreslår, har vært prøvd andre steder med mye dårligere resultat enn det vi har i Norge. Det er det vi sier. De som prøver disse løsningene, har høyere arbeidsløshet, de har flere fattige, de har større problemer i økonomien, de har større forskjeller mellom folk, og det ønsker vi altså ikke.

Vi ønsker ikke – og ser heller ikke behovet for – å tvinge mennesker som er på uføretrygd, og som ønsker det, over i en utrygg situasjon. Vi ønsker å legge til rette for at de skal ha muligheter til å komme til Nav, både for å bli arbeidsavklart og få mulighetene sine kartlagt og for å kunne få hjelp og tiltak der for å komme i jobb. Men vi ønsker ikke å true med å ta fra dem trygden, for det står ikke et arbeidsliv klart der til å ta imot alle disse menneskene. Det er tvert imot arbeidskraftundersøkelser nå som viser at det er trangere på arbeidsmarkedet enn det har vært på lenge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.