Bent Høie (H) [10:24:10]: Legemidler og medisinsk behandling redder liv og helse, det lindrer og helbreder.
Helt siden Hippokrates innførte terapeutiske prinsipper 400 år f.Kr., har legemidler forandret samfunnet og også gitt oss nye muligheter. Utviklingen av nye legemidler har nesten utryddet sykdommer som tidligere la land øde. Medisinsk utvikling har gitt mennesker lengre liv og bedre livskvalitet. Det er i hovedsak legemiddelindustrien selv som har drevet denne utviklingen videre.
Legemiddelindustrien framstilles ofte i et negativt lys. Det er et paradoks, siden vi er totalt avhengig av at noen tjener penger på å utvikle nye legemidler. Kan vi tenke oss et system der utviklingen av legemidler skjedde i statlig regi? Da er jeg overbevist om at de fleste av de legemidlene vi kjenner i dag, bare hadde vært framtidsscenarioer. Vi skal fortsatt ha et kritisk blikk på denne industriens virksomhet, men vi skal ikke bare ha et kritisk blikk.
Sist Høyre var i regjering, ble det foretatt store endringer i legemiddelpolitikken. Dette presset prisene på legemidler i Norge ned. Legemiddelindustrien ble også utfordret på etikk og forholdet til helsevesenet. Den utfordringen tok industrien. Etter min oppfatning er det gjort mye for å rydde opp. Systemene er blitt mer transparente, og det er klarere retningslinjer for hvordan de markedsfører seg mot helsevesenet. Jeg mener derfor at legemiddelindustrien nå kan møte den norske offentligheten med et løftet hode.
Sist Stortinget behandlet legemiddelpolitikken helhetlig, var i forbindelse med at den forrige borgerlige regjeringen la fram legemiddelmeldingen i 2005. Da sluttet Stortinget seg til tre mål med politikken: tilgjengelighet uavhengig av brukerens økonomi, riktig bruk – både faglig og økonomisk – og rimeligst mulig legemidler for samfunnet. Når det gjelder riktig bruk faglig, vil jeg vise til den interpellasjonsdebatten om dette som Høyres Elisabeth Røbekk Nørve reiste i Stortinget før jul.
Den viktigste målsettingen for legemiddelpolitikken er å sikre at norske pasienter har god tilgang til effektiv behandling. Målet er først og fremst riktig bruk av legemidler, ikke minst mulig bruk av legemidler. Undersøkelser viser at Norge har et moderat forbruk av legemidler sammenliknet med andre land. På flere områder ser vi at norske pasienter ikke har like rask og god tilgang til nye behandlingsformer som pasienter i andre vestlige land.
Stortinget sluttet seg i 2005 bl.a. til en etappevis overføring av enkelte legemidler fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon, slik at pasienter får god tilgang til nødvendig behandling. Dessverre ser vi at utviklingen de siste årene har gått i motsatt retning, noe som både svekker tilbudet til pasientene og rammebetingelsene for industrien.
Det er bred politisk enighet om at refusjon for medisiner er et prioriteringsspørsmål som i siste instans må avgjøres politisk. Det er imidlertid behov for en mer effektiv refusjonsordning for å sikre at pasienter får tilgang til medisinene raskere. Stortinget ba i 2005 om at den såkalte bagatellgrensen skulle heves. Det er ikke gjort, og dermed utsettes bruken av nye legemidler.
Høyre ønsker også at saker som Statens legemiddelverk har anbefalt til refusjon, skal omtales i statsbudsjettet, uansett om Regjeringen har anbefalt å gi refusjon eller ikke. Skal legemidler settes i en politisk prioriteringssammenheng, må Stortinget vite hva man prioriterer mellom. Det gjør man ikke i dag.
Vi må sørge for at nye behandlingsformer raskere omfattes av finansieringssystemene i sykehusene slik at helseforetakene får dekket kostnadene for slik behandling. Vi vet at det norske firmaet Photocure har utviklet en effektiv metode for diagnostikk av blærekreft, men at bruk av denne forhindres av manglende refusjon av kostnadene i helseforetakene – og det samtidig som metoden er tatt rett i bruk i våre naboland.
Som nevnt er det viktigste å sikre pasienten god tilgang til nødvendige legemidler. Det er også viktig at prisene på legemidler holdes på et rimelig nivå, slik at vi får en mest mulig kostnadseffektiv bruk av legemidler. Det er mye som tyder på at vi er på god vei til å nå akkurat det målet fra 2005. Siden 2004 har totalutgiftene til legemidler på blå resept gått ned hvert eneste år. Det samme har de offentlige utgiftene til legemidler pr. person gjort. Selv om legemiddelbruken har gått opp, ligger vi nå på bunn i Norden. Vi har så vidt slått Danmark, som vi lå godt over i 2003. Med tanke på utviklingen ellers i de offentlige velferds- og helseutgiftene er dette egentlig utrolig. I 2009 brukte vi over 300 mill. kr mindre til legemidler enn det Stortinget hadde budsjettert med for dette året. Dette skyldes i all hovedsak at vi har fått mer konkurranse inn i legemiddelmarkedet som følge av politikken som ble innført under Bondevik II-regjeringen, og at systemet som sikrer overgang til kopipreparater, kom på et tidspunkt da store legemidler var i ferd med å gå ut på patent.
Riksrevisjonens undersøkelse, Dokument nr. 3:7 for 2008–2009, viser at Norge er blant de land i Europa som har de laveste prisene på byttbare legemidler som er inkludert i trinnprissystemet. Samtidig viser gjennomgangen at det fortsatt er behov for tiltak som stimulerer til lavere priser. Det er en utfordring at fremforhandlede rabatter på innkjøpssiden ikke kommer pasientene i stor nok grad til gode. Dagens struktur med vertikal integrasjon mellom grossist- og detaljistleddet fører til svakere konkurranse i markedet, og det bør derfor innføres tiltak som stimulerer til økt konkurranse, og da med lavere priser på legemidler.
Dagens krav til fullt sortiment i grossistleddet bør etter Høyres vurdering avskaffes for å bidra til mer effektive distribusjonsløsninger og etablering av nye grossister. Kravet om fullt sortiment i apotek må imidlertid opprettholdes for å sikre at pasientene fortsatt har god tilgang til nødvendige legemidler.
I Høyres regjeringstid, under Samarbeidsregjeringen, innførte man forsøksordninger med salg av legemidler utenom apotek. Det er fortsatt nødvendig å forbedre og ikke minst utvide denne ordningen til flere legemidler.
Oppsummert ser vi at mange av de tiltakene som skulle sikre lavere offentlige utgifter til legemidler, faktisk er gjennomført. Men i stortingsmeldingen fra 2005 var det også en tanke at dette skulle kombineres med at pasienten fikk raskere tilgang til nye legemidler. De tiltakene som skulle føre til det, er i liten grad gjennomført. På noen områder har det faktisk gått i feil retning. Vi har konkrete eksempler på at dette fører til manglende forebyggende arbeid – pasienter er sykere enn nødvendig, og pasienter er syke lenger enn nødvendig. Vi har nye legemidler som står på vent, og som kunne komme pasienten til gode, samtidig som staten bruker mindre penger på legemidler enn det Stortinget faktisk har bevilget. Det er derfor, etter min mening, behov for å gjennomføre den legemiddelpolitikken Stortinget tidligere har sluttet seg til, men samtidig sette i gang med en ny gjennomgang for å oppdatere virkemidlene. Spesielt er det behov for å løfte et fjerde aspekt inn i legemiddelpolitikken: rammebetingelsene for utvikling av en norsk legemiddelindustri og muligheten for forskning og utvikling når det gjelder legemidler – og nye legemidler – i Norge. Norge vil aldri kunne bli en stormakt innenfor medisin eller legemiddelindustri, men vi har mange gode forutsetninger for å utvikle en viktig rolle innenfor nisjer knyttet opp til ny medisin. Jeg kan f.eks. trekke fram Oslo Cancer Cluster og deres medlemmers arbeid innenfor kreftforskning og utvikling av medisin og diagnostikk når det gjelder kreft. Det vil være et område der Norge har alle forutsetninger for å kunne ta en ledende rolle. Vi har også et utgangspunkt, knyttet opp til våre medisinske og helsefaglige registre, som gjør at vi har gode muligheter for å prøve ut nye legemidler og teste bruken av nye diagnostikkmetoder. I dag krever dette andre rammebetingelser. Det krever en betydelig satsing på forskning og utvikling. Det krever en gjennomgang av de rammebetingelsene denne industrien har behov for, for at den skal kunne utvikle seg i Norge. Det krever bl.a. at man oppretter, som Stortinget har sagt tidligere, et senter for utprøving av ny medisin ved våre største sykehus, slik at man har muligheten til å prøve ut ny medisin i Norge.
Jeg håper at denne debatten kan peke framover mot en ny og mer offensiv legemiddelpolitikk, og ikke minst at det fører til endringer som gjør at den reduksjonen i utgifter som vi har hatt til legemidler de siste årene, også kommer norske pasienter til gode. Jeg håper at man gjennom den reduksjonen vil få raskere tilgang på nye, og kanskje også i noen sammenhenger dyrere, legemidler enn det man har i dag.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:34:51]: Legemidler er en viktig del av vårt helsetilbud. Behandling med legemidler bidrar til at mange mennesker får bedre helse og livskvalitet, og for noen pasienter kan det også bety forlenget levetid.
Mitt ansvar som helse- og omsorgsminister er å legge til rette for god og riktig bruk av legemidler, slik at pasientene får trygg og sikker behandling, og slik at helsekronene også brukes på en best mulig måte. Dette er i tråd med de overordnede målene for legemiddelpolitikken, og jeg kan ikke se at det er behov umiddelbart for å revurdere disse.
Legemiddelmeldingen som kom i 2005, presenterte et bredt spekter av tiltak for å oppfylle de legemiddelpolitiske målene. Det er likevel nødvendig at vi fortløpende vurderer om tiltakene er hensiktsmessige, og om det er behov for å sette inn nye.
De siste årene har vi satt inn en rekke nye virkemidler og rutiner for å få kontroll over det offentliges utgifter til legemidler. Det gjelder både prisfastsettelse og refusjon. Krav til kostnadseffektivitet er etablert som et grunnprinsipp for refusjon, og på store terapiområder har vi oppnådd en dramatisk reduksjon i kostnader til legemiddelbehandling, som også interpellanten viste til. Det skyldes bl.a. tiltak for å dra nytte av patentutløp og konkurranse mellom leverandørene. Siden 2004 har det offentliges utgifter til legemidler ligget stabilt. Det er også dokumentert at norske legemiddelpriser er lave sammenliknet med andre land i Nord- og Vest-Europa. Dette viser at vi har lyktes med å få kontroll med legemiddelutgiftene.
Det er min vurdering at hele befolkningen har god tilgang til effektive legemidler uavhengig av betalingsevne. En viktig grunn til dette er at Norge er med i det europeiske legemiddelsamarbeidet – EMEA. Det betyr at hele EØS-området har felles prosedyrer for godkjenning av legemidler og overvåking av bivirkninger. Selv om situasjonen generelt sett er god, er jeg selvfølgelig opptatt av at vi skal bli enda bedre. Blant annet har Helsedirektoratet foreslått forbedringer i folketrygdens ordning med individuell refusjon. Jeg vil i oppfølgingen av direktoratets rapport og gjennom annet arbeid ha stor oppmerksomhet på å sikre befolkningen tilgang til effektive legemidler.
Legemiddelindustrien har naturlig nok betydelig interesse av at legemidler tas raskt og bredt i bruk. Noen ganger har vi felles interesser, men det er viktig å være seg bevisst at ikke alle nye legemidler har en effekt som står i et rimelig forhold til kostnadene.
Jeg vil prioritere tiltak for å sikre riktig medisinsk bruk av legemidler. Som jeg redegjorde for i svaret mitt på interpellasjonen fra representanten Røbekk Nørve i høst, er jeg svært opptatt av å få på plass systemer og tiltak som kan sikre sikker legemiddelbehandling, uansett hvor i helsetjenesten pasienten befinner seg. Blant de viktigste tiltakene er legemiddelgjennomganger og legemiddelsamtaler. Multidose er et tiltak for å hjelpe pasienten til å ta legemidler riktig, dvs. at pasientene får ferdige pakninger med riktig doserte legemidler. Vi vil arbeide for at flere pasienter kan nyte godt av dette tilbudet. Vi skal også få på plass bedre dokumentasjonssystemer. Et eksempel på dette er elektronisk kjernejournal der helsepersonell har tilgang til informasjon om pasienten som kan være avgjørende for å hindre feilmedisinering.
Forskning og innovasjon er viktig for at vi skal få riktigere bruk av legemidler. Som representanten fremhever, har betydningen av forskning og innovasjon blitt tydeligere siden Stortinget behandlet meldingen. Regjeringen har også lagt frem en innovasjonsmelding og en ny forskningsmelding som begge løfter frem helse som et prioritert område.
Satsingen på medisinsk- og helsefaglig forskning og innovasjon kommer også tydelig frem i St.meld. nr. 30 for 2008–2009 Klima for forskning.
Legemiddelindustrien er en viktig bidragsyter i finansieringen av kliniske studier. Men denne forskningen må suppleres med offentlig finansierte studier på pasientgrupper og problemstillinger som ikke har kommersielle interesser, eller der det offentlige ser et særskilt behov for økt kunnskap. Det kan f.eks. være sammenliknende studier av legemidler som benyttes ved samme diagnose, og studier som sammenlikner legemiddelbruk med andre behandlingsformer. Slik forskning er primært offentlig finansiert gjennom Norges forskningsråd – for 2010 er beløpet 250 mill. kr. Bevilgninger til de regionale helseforetakene er i 2010 budsjettert med 458 mill. kr.
De regionale helseforetakene har et lovpålagt ansvar for forskning. De har også et særskilt ansvar for pasientrettet klinisk forskning som omfatter legemiddelutprøvinger. Jeg er glad for at de regionale helseforetakene har fulgt opp, slik at vi nå kan dokumentere at forskningsaktiviteten i helseforetakene har økt de senere årene, i tråd med kravene om å styrke forskning og innovasjon.
Departementet har stilt krav om at de regionale helseforetakene skal etablere en felles nasjonal database, slik at vi får en samlet oversikt over hvilke kliniske studier som er på gang i regionene. Det skal spesifiseres hva slags studie det er snakk om, hvor mange pasienter som deltar, og hvordan studien er finansiert. Dette er viktig informasjon som kan danne grunnlag for videre politikkutforming.
Vi vil også se på mulighetene for økt nordisk samarbeid om kliniske studier. Formålet vil i så fall være å styrke Norden i konkurransen om industrifinansierte og offentlig finansierte kliniske studier. Flere kliniske utprøvinger i Norge vil dessuten gi norske pasienter bedre tilgang til utprøvende behandling med nye legemidler.
I innovasjonsmeldingen Et nyskapende og bærekraftig Norge er det lagt opp til å videreføre og utvide satsingen på behovsdrevet og forskningsdrevet innovasjon mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Satsingen gjelder for ti år fremover. De to departementene følger opp, og det er etablert samarbeidsavtaler mellom InnoMed, Innovasjon Norge, Forskningsrådet og de regionale helseforetakene. Det er også laget en felles handlingsplan for innovasjon mellom de regionale helseforetakene.
Slik jeg ser det, er det ikke behov for å revurdere de overordnede målene for legemiddelpolitikken. Men selvsagt vurderer vi kontinuerlig om tiltakene er hensiktsmessige, og om vi bør iverksette nye.
Bent Høie (H) [10:42:28]: Jeg takker statsråden for svaret.
Det jeg vil etterlyse i den videre debatten, er antydninger om det er aktuelt for Regjeringen å komme tilbake og faktisk foreslå det som Stortinget så å si enstemmig sluttet seg til i forbindelse med legemiddelmeldingen. Det gjelder ikke bare individuell refusjon, som statsråden så vidt var inne på, og der jeg oppfatter at det er et arbeid på gang, men også spørsmålet om heving av bagatellgrensen.
Statsråden sa at legemiddelindustrien har stor interesse av å få en rask godkjenning av nye legemidler, og at en der har felles interesser. Det er helt åpenbart at industrien har det, men det er også åpenbart at norske pasienter, og dermed også samfunnet, i mange tilfeller har stor interesse av at nye legemidler blir godkjent raskt. Men det er jo på det stadiet, etter at våre fremste fagfolk, Statens legemiddelverk og Helsedirektoratet, har anbefalt et legemiddel ut fra et samfunnsperspektiv og et økonomisk perspektiv, at det tar spesielt lang tid før et legemiddel f.eks. kommer inn på blå resept-ordningen. Det er et problem for Stortinget – når en ikke har oversikt over hvilke legemidler dette gjelder, og heller ikke vet hvilke prioriteringer som ligger bak – at Regjeringen ikke fremmer forslag om denne type legemidler for Stortinget. Det er der bagatellgrensen spiller inn. For eksempel når det gjelder osteoperosemedisin, har Helsedirektoratet nå anbefalt å endre kriteriene. I dag er det slik at en må brekke armen før en får medisin som forhindrer videre utvikling av denne sykdommen. Det ville vært merkelig om en i dette landet ikke hadde fått hjertemedisin før en hadde hatt hjerteinfarkt. Men på grunn av at endringen i kriterier går over bagatellgrensen, er dette ikke gjort ennå.
Når det gjelder måten som en ytterligere kan redusere fellesskapets utgifter til legemidler på, vil jeg trekke fram at LIS, som er de regionale helseforetakenes felles innkjøpsordning for legemidler, i dag er organisert under helseforetakenes apoteker. Det betyr at de som eier innkjøpsordningen, i mange tilfeller vil ha en egen felles interesse av ikke å redusere utgiftene, men tvert imot holde utgiftene oppe. Jeg vil be om at statsråden også eventuelt kommenterer det, eller ser på den organiseringen, som jeg tror faktisk er med på å holde utgiftene oppe på et område der vi kunne spart betydelige beløp. Det er også viktig å se på om vi videre kan utvikle ordningen med bytte til kopipreparater på en enda mer effektiv måte enn i dag.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:45:55]: Jeg har lyst til å understreke at mitt overordnede mål er at de pasientene som har behov for det, skal få de legemidlene de har behov for, ut fra at det er det som kan hjelpe dem til et bedre liv, og også kanskje livsforlengelse. Like fullt er det slik at det gjennom den stortingsmeldingen som ble lagt frem, og også i arbeidet videre etter det, har vært jobbet hardt for å få kostnadene ned når det gjelder legemiddelbruk, f.eks. når det gjelder å ta i bruk generiske preparater, noe som jeg har inntrykk av at vi har lyktes godt med i Norge.
Så er det dette med individuell eller forhåndsgodkjent refusjon. Det er ikke slik at vi i Norge får godkjent legemidler senere enn i andre europeiske land, men det kan jo ta noe lengre tid før man får preparatet på en liste over forhåndsgodkjent refusjon. I noen tilfeller blir jo etter en tid preparatet overført fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. I 2007 og 2008 ble f.eks. seks slike preparater overført.
Det er også slik at når det gjelder blå resept, er det et egenandelstak, så det er begrensninger på hva en pasient faktisk betaler for medisin. Det er helt sikkert vel kjent.
Når det gjelder disse sakene som dreier seg om at man skulle ha tilgjengelighet for offentligheten, er det slik at siden 2002 har Legemiddelverket oversendt 19 saker til Helse- og omsorgsdepartementet om godkjenning av legemidler, og vi har nå ni legemidler liggende til vurdering. Jeg forstår det slik at det er ønskelig at det blir gjort tilgjengelig en offentlig liste over det som ikke blir godkjent. Det er ikke slik at disse opplysningene holdes hemmelig, men de blir ikke tatt med i det årlige budsjettfremlegget, for da tar man inn de legemidlene som faktisk er godkjent. Men jeg har også lyst til å understreke at det ikke er slik at man ikke godkjenner legemidler som er absolutt nødvendige.
Når det gjelder bagatellgrensen, har den ligget fast på 5 mill. kr siden den ble innført – det er helt riktig, og det var også slik den var i forbindelse med legemiddelmeldingen. Det ble fremmet av den regjeringen som Høyre var med i, og det har ikke vært noen endringer av det siden. Men samtidig er jo dette også en måte å få kontroll med utgiftene på, det er ikke meningen at dette skal være en måte å hindre helt nødvendig legemiddelbruk på.
Jorodd Asphjell (A) [10:49:26]: Hver og en av oss er opptatt av god helse og livskvalitet. I et tidligere innlegg av representanten Tove Karoline Knutsen her i salen henviste hun til sin bestemor, som sa følgende: Er du frisk, har du mange gode ønsker, men er du syk, har du bare ett ønske, og det er å bli frisk. Derfor er det riktig, som statsråden innledet med, at legemidler er en viktig del av vårt helsetilbud. Behandling med legemidler bidrar til at mennesker får bedre helse og livskvalitet.
I dag har vi store sosiale ulikheter knyttet til god helse og livskvalitet, mellom landsdeler, mellom bydeler – det gjelder både utdannelse, arbeid, lønn og ikke minst etnisk bakgrunn. Denne regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å bedre tilgjengeligheten, kvaliteten, redusere prisen på legemidler og ikke minst for å se til at vi har riktig bruk av legemidler i vår helsetjeneste. Blåreseptforskriften som trådte i kraft 3. mars 2008, har bidratt til en forenkling og tydeliggjøring av regelverket knyttet til forskriving av legemidler på blå resept. Endringen har bidratt til at refusjonskravene kommer bedre fram og til å sikre mer likebehandling mellom mennesker.
Legemiddelprisene i Norge er lave sammenlignet med prisene i Europa, og trinnpriskuttene som er gjennomført, har bidratt til ytterligere reduksjon. Vi ser også at apotekavansen har vært redusert flere ganger, men det er kanskje mulighet for å redusere den ytterligere for å oppnå rimelige legemidler både for den enkelte og for samfunnet generelt.
Egenandelene på medisiner må fortsatt holdes lave. Regjeringen har utvidet aldersgrensen fra 12 til 16 år når det gjelder fritak for egenandeler innenfor egenandelstak 1. Dette handler om pris, men ikke minst også om tilgjengelighet for den enkelte bruker. Det er også med og utjevner sosiale forskjeller knyttet til lønn og kostnader.
Det vil fra 1. juli 2010 bli innført automatisk frikort. Det vil bety en betydelig forenkling av dagens manuelle ordning og vil være en mye mer brukervennlig ordning for den enkelte bruker.
Når vi snakker om tilgjengelighet, har vi sett utvidelsen av apotek over hele landet, og ikke minst at legemidler er innført i butikker og på bensinstasjoner. Dette har ført til bedre tilgjengelighet, men vi har også sett at bruken av legemidler ikke har økt i forhold til den tilgjengeligheten. Det er også viktig.
Interpellanten tar opp viktige områder, ikke minst i forhold til hvordan vi skal utvikle kvalitativt gode legemidler også i framtiden. Vi ser at store farmasøytiske selskaper rundt omkring i verden bruker store ressurser på forskning og utvikling knyttet til nye medikamenter. Det er viktig at disse selskapene har patentbeskyttelse for sine nye legemidler slik at en sikrer midler til forskning og utvikling. Samtidig kan ikke denne patentbeskyttelsen vare over så lang tid at nye legemidler som både kan være bedre og ha en mye lavere pris, ikke kommer på markedet – som det også pekes på.
Vi ser i dag at bruken av legemidler går opp, men at kostnadene går ned både for enkeltmennesker og for samfunnet, og det er viktig. Det er også viktig å se på hvordan vi kan bedre tilgjengeligheten av gode og nye legemidler, og ikke minst hvordan riktig bruk og riktig pris skal være. Men det viktigste framover er hvordan vi kan redusere bruken av legemidler. Vi ser at samfunnet utvikler seg slik at flere og flere bruker legemidler. Da må vi kanskje også se på hvordan vi kan redusere bruken – ikke for samfunnets skyld, men mer med tanke på den enkeltes livskvalitet.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:54:13]: Legemiddelområdet er stort og komplekst, og det er mange aktører med ulike interesser. Vi har legemiddelindustri, leverandører, myndigheter, apotek, ulike helsefagorganisasjoner, pasientorganisasjoner og den behandlende lege og hans pasient.
Da legemiddelmeldingen ble lagt fram for Stortinget i 2005, ble det lagt vekt på at den skulle bidra til en mer langsiktig og forutsigbar legemiddelpolitikk. En slik politikk var blitt etterlyst flere ganger, både av legemiddelindustrien og av Stortinget.
Har vi da fått riktigere legemiddelbruk? Har refusjonsordningene blitt enklere og mer pasientvennlige? Har legemiddelpolitikken blitt mer langsiktig og forutsigbar? Og ikke minst: Har Stortingets føringer blitt fulgt opp av Regjeringen og legemiddelmyndighetene? Jeg mener svarene i stor grad er nei.
Feil legemiddelbruk på sykehjem har vært tema i flere tilsynsrapporter fra Helsetilsynet i 2009. Vi har flere hjemmeboende eldre som bruker flere legemidler enn tidligere, noe som er en økende utfordring. I november hadde vi en interpellasjonsdebatt hvor bl.a. feilmedisinering og overforbruk var et tema. Her har det vært behov for å ta vesentlige grep, noe som kom klart fram i debatten i 2005. Lite har skjedd etterpå, og det er påfallende passivt av Regjeringen hele tiden å vise til Samhandlingsreformen, som om den skal være et sesam sesam som retter opp alt som er galt i det norske helsevesenet.
Et tema som har vært lite belyst, er underforbruk. Legemiddelindustrien har kartlagt flere terapiområder hvor det kan se ut som om det brukes for lite medisinering. Når det er snakk om riktig legemiddelbruk, er det viktig at vi ser på både overforbruk, underforbruk og tilgjengelighet for pasientene. Jeg kan ikke se at meldingen om Samhandlingsreformen er konkret nok for å kunne oppnå dette.
Stortinget ba også Regjeringen prioritere arbeidet med å overføre legemidler fra individuell refusjon til forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen ba om at ordningen med individuell refusjon i størst mulig grad skulle forbeholdes legemidler til små pasientgrupper. Hva har skjedd etterpå? Det virker faktisk som om det motsatte har skjedd, siden flere legemidler nå har blitt overført fra § 9 til § 10a.
Bagatellgrensen medfører at norske pasienter får vesentlig forsinket tilgang til nye legemidler i påvente av at Helse- og omsorgsdepartementet finner å ville ta legemidlene opp på blå resept i forbindelse med statsbudsjettet. Så langt har bagatellgrensen stoppet viktige nye legemidler til behandling av bl.a. kols, hjerte- og karsykdom, schizofreni, manisk depressiv lidelse, hjertesvikt, brystkreft og diabetes. De fleste av disse legemidlene har fått refusjon etter flere års behandling i byråkratiet og det politiske system. I mellomtiden har norske pasienter kun fått tilgang til disse gjennom ordningen med individuell refusjon. Vi vet at ordningen med individuell refusjon er administrativt krevende, og den tilgodeser de mest ressurssterke pasientene som klarer å ta seg fram i systemet.
Stoltenberg II-regjeringen har hatt tre helsestatsråder fra Arbeiderpartiet, men ingen av dem har klart å gjøre det grepet som et enstemmig storting faktisk har bedt om, nemlig å heve bagatellgrensen. Fremskrittspartiet har sagt at den bør heves fra 5 mill. til 50 mill. De andre partiene har ikke tallfestet økningen, men sagt at det må være en vesentlig økning.
Vi har fått høre at det ligger ni legemidler til vurdering i departementet, og vi vet at det er legemidler som vil være til stor nytte for pasientgrupper Stortinget har sagt det skal satses spesielt på. Vi har fått høre at det finnes en medisin til kols-pasienter hvor kostnaden er stipulert til 7 mill. kr, altså 2 mill. kr over bagatellgrensen. Her er det imidlertid ikke tatt hensyn til reduksjon av annen medisin, og det er ikke tatt hensyn til reduserte sykehuskostnader, noe som skulle tilsi at det av samfunnsøkonomiske og helseøkonomiske grunner ville være fornuftig å få denne medisinen på blå resept umiddelbart. Men på grunn av at Regjeringen ikke har gjort det Stortinget har bedt om, er det trolig kun ressurssterke pasienter som får denne medisinen finansiert av det offentlige. Dette er etter Fremskrittspartiets oppfatning ikke akseptabelt.
Når det gjelder multidose, vet vi at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. I tillegg kommer de ikke prissatte gevinstene som bedret helse og velvære for pasientene som følge av bedre medisinbruk. Fremskrittspartiet er også kjent med at det nå finnes elektroniske dosetter som faktisk varsler hvis pasienten ikke har tatt sine forskrevne medisiner, noe vi mener det absolutt bør være grunn til å se nærmere på.
Maskinell legemiddelpakking frigjør sykepleierårsverk som kan benyttes på andre oppgaver i pleie- og omsorgstjenesten. Det kan være en måte å møte noe av den bemanningsutfordringen vi har på.
Stortinget ønsker å få tatt i bruk multidose i langt større grad, og ba også om at det skulle sikres finansiering av merutgifter forbundet med dette tiltaket. Det er derfor forstemmende å se at det eneste Regjeringen har kommet opp med, er noen få multidoseprosjekter. Det virker ikke som om Regjeringen tar Stortinget på tilstrekkelig alvor, og norske pasienter er igjen den tapende part.
Sonja Irene Sjøli (H) [10:58:59]: Som Bent Høie påpekte, er Høyres overordnede mål at pasientene har god tilgang til trygg og effektiv behandling, herunder legemidler. Vi stiller spørsmål ved regjeringspartienes ensidige målformulering i budsjettinnstillingen for inneværende år. Der heter det nemlig at regjeringspartiene er opptatt av å fortsette arbeidet med å begrense utgiftene til legemiddelområdet. Jeg vil advare mot å ha dette som et isolert mål uten å se hen til konsekvensene for pasientene og for samfunnsøkonomien. Norge ligger bak mange andre europeiske land når det gjelder innføring av nye legemidler. Dette har også en kostnad; for pasienter som er unødvendig syke, og for samfunnet i form av utgifter til trygdeytelser og helsetjenester.
I legemiddelmeldingen foreslo Høyre og Samarbeidsregjeringen en rekke tiltak som skulle bidra til at pasientene får raskere og bedre tilgang til medisiner. Eksempelvis gikk vi inn for å overføre flere legemidler fra generell til individuell refusjon, og Stortinget sluttet seg enstemmig til dette, men regjeringen Stoltenberg har gjort det motsatte.
Et konkret eksempel er at Helse- og omsorgsdepartementet i mai 2008 besluttet at tre legemidler av typen antihistaminer skulle overføres fra forhåndsgodkjenning til individuell refusjon, mot Legemiddelverkets råd. Legemiddelverket uttalte i brev til Helse- og omsorgsdepartementet at tiltaket ville skape mye ekstraarbeid for leger, pasienter og helseforvaltningen. HELFO uttalte i Dagens medisin 28. mai 2009 at de forventet mellom 26 000 og 31 000 søknader om refusjon på individuelt grunnlag for de aktuelle legemidlene. Regjeringen håpet å spare 16 mill. kr, men har ikke tatt hensyn til utgiftene til saksbehandling hos leger og helseforvaltning eller til problemer for pasientene. Høyre har flere ganger bedt Regjeringen vurdere tiltakets effekt, noe departementet omsider har gått med på. Det er viktig at Regjeringen i denne sammenheng også vurderer konsekvensene for pasientene, leger og forvaltningen i et bredere perspektiv. Dette er avgjørende for å sikre tilliten til legemiddelpolitikken. Høyre ønsker en kostnadseffektiv legemiddelforvaltning, men vi må ikke spare oss til fant.
Kjersti Toppe (Sp) [11:02:02]: Legemiddel er ein viktig innsatsfaktor i helsetenesta og omfattar eit breitt saksfelt.
I St.meld. nr. 18 for 2004–2005, Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk, er det presentert eit breitt spekter av tiltak for å oppfylla dei overordna måla i legemiddelpolitikken. Dei overordna måla der er for det fyrste at legemiddel skal brukast riktig, både medisinsk og økonomisk, for det andre at pasientar skal ha sikkert tilgjenge til effektive legemiddel uavhengig av betalingsevne, og for det tredje at legemiddel skal ha lågast mogleg pris.
Slik Senterpartiet ser det, er den overordna målsetjinga for legemiddelpolitikken god. Innovasjon, forsking og moglegheita til å ta i bruk nye legemiddel blir stadig tydelegare, og oppfølging og verkemiddel må sjølvsagt vurderast kontinuerleg.
Men eg vil gjerne nytta høvet til å retta fokus på ein del av legemiddelpolitikken som ofte er lite omtalt, og som heller ikkje fekk mykje merksemd i St.meld. nr. 18, nemleg dei reseptfrie legemidla. Bruk og omsetnad av desse er òg ein del av den heilskaplege legemiddelpolitikken. Eg vil visa til Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 15 2009, der det blei offentleggjort ein studie frå seks ungdomsskular i Drammen. Ein tok for seg ungdoms bruk av reseptfrie smertestillande legemiddel. Slike legemiddel, som Paracet og Ibuprofen, blei frigjorde for sal utanfor apotek i 2003. Dei kunne frå då av kjøpast i minste pakning i daglegvarebutikkar, kioskar og bensinstasjonar. Undersøkinga viste at halvparten av gutane og to av tre jenter i 10. klasse hadde brukt slike smertestillande medikament siste månaden. Ein av fire 15-åringar bruker slike middel dagleg eller kvar veke. Dette er ei fordobling i bruken blant gutar og ein 30 pst. auke for jenter sidan dette sist blei undersøkt i Noreg, i 2000–2001. Eg fekk sjølv for alvor opp augo for denne problemstillinga då eg var foreldrevakt på ein konfirmasjonsleir for tre år sidan. Utruleg mange av ungdommane hadde med seg smertestillande tablettar i bagen, og inntaket var etter mitt skjøn forbausande stort.
I undersøkinga som er omtalt i tidsskriftet, opplyste 20 pst. av ungdomsskuleelevane at dei har hyppige plager med sterk hovudverk eller migrene, og halvparten av desse hadde dagleg eller kvar veke brukt reseptfrie smertestillande legemiddel mot slike smerter. Dette er ekstra bekymringsfullt, og det er kjent at høgt forbruk av vanlege smertestillande legemiddel i seg sjølv kan vera ein grunn til hovudverk. Undersøkinga viste vidare at ⅓ av ungdomsskuleelevane i dag har ei liberal haldning til bruk av reseptfrie smertestillande legemiddel. Dei fleste ungdommane skaffar seg reseptfrie smertestillande middel heime.
Mykje tyder derfor på at terskelen for medikamentbruk ved vanlege smertetilstandar for ungdom er redusert. Forbruket av slike legemiddel har auka i heile befolkninga, men auken er størst hos ungdom. Dette er noko vi må ta på alvor, og som er ein viktig del av debatten om legemiddelpolitikk. Tilgjenge treng ikkje vera heile årsaka til endringa og auken i legemiddelbruk. Men når ein vel å frigi enkelte medikament, bl.a. i daglegvarehandelen, kan det ha bidrege til ei uønskt haldningsendring med allmenngjering og ufarleggjering av dei aktuelle medikamenta.
Eit anna eksempel i same gate er forbruket av nasespray, som også eksploderte etter at medikamentet blei reseptfritt og kom i sal i daglegvarebutikkar og på bensinstasjonar. Overforbruket kan også her verka mot si hensikt og gi utilsikta biverknader.
Eit tredje eksempel er den såkalla angrepilla. Då ho blei reseptfri i 2000, var målsetjinga å få ned talet på svangerskapsavbrot. Det motsette har skjedd. Sidan 2003 har talet på provoserte abortar stige, samstundes som det i 2008 paradoksalt nok blei selt 160 000 angrepiller til ein verdi av 25,6 mill. kr her i landet. Også dette er etter mitt syn eit eksempel på ei bekymringsfull utvikling i forbruket av reseptfrie legemiddel, særleg blant ungdom. Utviklinga på dette feltet må vera delvis i strid med det fastsette målet i legemiddelpolitikken om riktig medisinsk bruk. Senterpartiet støttar statsråden i at det ikkje er behov for å revurdera dei overordna måla for legemiddelpolitikken, men at ein skal ha ei kontinuerleg vurdering av om tiltaka er føremålstenlege. Senterpartiet meiner det er behov for nye tiltak mot det synleggjorte overforbruket av enkelte reseptfrie medikament, og særleg meiner vi det er behov for nye tiltak retta mot ungdoms auka pillebruk.
Laila Dåvøy (KrF) [11:07:17]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha reist denne viktige problemstillingen, og jeg vil spesielt ta for meg to av de tre målene som er nedfelt i St.meld. nr. 18 for 2004–2005, nemlig tilgjengelighet og riktig bruk av legemidler.
I statsbudsjettet for 2010 var Kristelig Folkeparti sammen med Høyre og Fremskrittspartiet opptatt av at helsetjenesten raskere tar i bruk nye legemidler og behandlingsformer både i sykehusene og i den øvrige helsetjenesten. Ikke minst er det behov for raskere og mer effektiv saksbehandling i Statens legemiddelverk. Kreftforeningen påpekte for et par år siden at nordmenn er blant dem i Europa som må vente lengst når det gjelder nye kreftmedisiner. Jeg synes dette er litt pinlig i et av verdens rikeste land. Sammen med Tsjekkia, Ungarn og Storbritannia lå vi den gang under gjennomsnittet i Europa. Jeg hørte statsråden si at vi nå ikke tar nye medisiner i bruk senere enn andre, og det er viktig å få bekreftet om jeg oppfattet dette riktig. I så fall er det jo flott.
De samme partiene ba videre i merknad til statsbudsjettet om å få hevet bagatellgrensen for godkjenning av refusjon til legemidler – som flere har vært inne på – og Kristelig Folkeparti og Høyre ba Regjeringen spesifikt om å fremme forslag om en vesentlig heving av bagatellgrensen i statsbudsjettet for 2011. Dette vil også være tiltak for å få nye legemidler raskere i bruk, som også interpellanten påpekte i sitt innlegg. Men dette er jo et punkt som Stortinget tidligere har vedtatt. Hvorfor i all verden er ikke dette gjennomført?
Når det gjelder riktig bruk av medikamenter, er et av de store problemene knyttet til noen kroniske sykdommer at nye, riktignok dyre, medisiner ikke blir gitt pasienter tidsnok til å hindre en negativ utvikling av en sykdom. Dette skyldes flere forhold, som manglende kompetanse hos fastlegen til å identifisere eller få mistanke om kronisk sykdom. Det skyldes lange ventetider og for sen henvisning til spesialistundersøkelse, ny venting for å få spesialistbehandling og ny venting for å se om sykdommen utvikler seg negativt. Kliniske funn gjennom røntgen eller andre undersøkelser er så å si et must for å få legemidler som faktisk i dag kan hindre sykdomsutvikling. Dette gjelder uavhengig av om det i familien er andre som har den samme sykdommen. Dette føler jeg er et paradoks. Ikke alle sykdommer lar seg reversere den dagen det virksomme legemiddelet endelig blir gitt til den det gjelder. Etter min mening bør flere pasienter med klare symptomer på en kronisk sykdom tidligere i sykdomsforløpet få prøve ut f.eks. ny biologisk medisin i en periode. Virker den, kan sykdommen faktisk langt på vei stoppes i utvikling eller reduseres betraktelig.
I disse dager med stort fokus på at alle må komme i arbeid, er det nærmest ufattelig at mennesker blir gående sykmeldte i måneder og år, for deretter å bli uføre fordi tilgjengelig behandling ikke blir iverksatt. Og Nav kan jo ikke gjøre noe med dette. Her mener jeg at Nav får urettmessig kritikk for ikke å få alle i arbeid. Nav kan jo ikke lastes for stadig lengre køer og mangel på effektiv behandling. Jeg ønsker svært gjerne å høre helseministerens syn på hele denne problemstillingen og om hun vil gripe fatt i dette. Statsråden var jo i sitt innlegg spesielt inne på og spesielt opptatt av riktig bruk av legemidler. Men det må etter min mening være mer enn dosering, kjernejournal og forskning, nemlig at pasienter faktisk får tilgjengelige legemidler til riktig tid i sykdomsforløpet, gjerne i form av kliniske studier, som statsråden var opptatt av. Men dette haster.
Til sist vil jeg bare nevne et tiltak når det gjelder rimeligst mulig legemidler, som flere har vært inne på, også interpellanten, og da tenker jeg rimelig både for samfunnet og for den enkelte legemiddelbruker. I statsbudsjettet for 2010 var det de samme tre partiene, Kristelig Folkeparti sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, som hadde en merknad der vi ber Regjeringen sørge for at nettapotek blir gitt rammevilkår som ivaretar alle spekter ved ordinær apotekdrift, dette for bl.a. å stimulere til økt konkurranse, som vi mener vil bidra til rimeligere legemiddelpriser. Dette kommer i tillegg til de tiltakene som interpellanten nevnte, og som jeg selvsagt også er helt enig i.
Bent Høie (H) [11:12:27]: Takk for en nyttig og viktig debatt.
Det går et klart skille i denne salen mellom regjeringspartiene og opposisjonen, der regjeringspartienes innlegg er preget av et fortsatt veldig sterkt fokus på begrensning av bruk av legemidler og av å få ned utgiftene til legemidler, mens opposisjonen i større grad også er opptatt av pasientens mulighet til å få tilgang til nye legemidler.
Jeg vil da minne om at da Stortinget behandlet en helhetlig legemiddelpolitikk sist, var man opptatt av begge aspektene. Nettopp det å redusere samfunnets utgifter til legemidler skulle brukes til å gi norske pasienter raskere og bedre tilgang til nye legemidler.
Statsråden nevnte at det var ni legemidler som lå på vent. Blant annet ligger det på vent en hjertemedisin som Legemiddelverket anbefalte i 2009 til flere pasienter med hjertesykdommer. Det ligger på vent en diabetesmedisin som Legemiddelverket anbefalte i februar 2009.
Stortinget er jo ikke kjent med hvorfor Regjeringen har anbefalt ikke å følge opp Legemiddelverkets anbefalinger. Stortinget blir bare gjort kjent med de legemidlene som Regjeringen velger å anbefale til generell refusjon.
Det som også er en utfordring knyttet til at en ikke har fulgt opp Stortingets vedtak om å redusere bruken av individuell refusjon og i større grad gå over på generell refusjon, er at det skaper et forskjellssamfunn der de mest ressurssterke pasientene, som har de mest ressurssterke legene, står på for å få individuell refusjon på de nyeste medisinene, mens de pasientene som ikke så godt kjenner til hvilke legemidler som er tilgjengelige, og som kanskje har leger som ikke bryr seg så mye om denne pasienten, gjerne blir gående på legemidler med mindre virkning, eller de får ikke tilgang til legemidler som hadde gitt dem et betydelig bedre liv. Dette er også et aspekt ved dagens system som jeg mener Regjeringen burde ha vært opptatt av.
Man skal alltid være sikker på at man ikke har et overforbruk av legemidler, verken som samfunn eller som enkeltmenneske. Men ser en på den norske bruken av legemidler og sammenligner oss med andre land, kan det umulig være reduksjon i bruken av legemidler som kan framheves som en hovedutfordring for Norge så lenge vi ligger på bunn i Norden.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:15:52]: Dette har vært en interessant debatt. Men når det blir hevdet fra Fremskrittspartiets side, og nå også av interpellanten, at regjeringspartiene bare var opptatt av kostnader mens de andre partiene var opptatt av pasientens ve og vel, vil jeg på det sterkeste avvise det. Legemiddelbruk er en veldig viktig del av pasientbehandlingen, og vi refunderer legemidler for ca. 7–8 milliarder kr i året. Det er klart at dette er en helt vesentlig del av pasientbehandlingen, så jeg tror ikke man skal mistenke noens motiver i denne sammenheng. Det blir på en måte ganske lite passende. Det vi er opptatt av, er at vi har en riktig legemiddelbruk, at den virkelig fører til en forbedring av pasienters livskvalitet og helse, og at den kan forlenge liv.
Når det gjelder Gåsvatns innlegg, vil jeg bare understreke at jeg ikke har nevnt Samhandlingsreformen med et ord. Det var det faktisk Gåsvatn som var den første til å gjøre. Jeg har snakket om en del andre ting, om målsettingene i og oppfølging av legemiddelmeldingen, som etter det jeg har sett – jeg satt ikke i Stortinget på den tiden – det var stor enighet om, og som ble lagt frem av Bondevik-regjeringen.
Det er riktig at en samlet sosialkomité ba om en heving av bagatellgrensen. Men Bondevik II-regjeringen har ikke lagt frem noe forslag om heving av bagatellgrensen. Den ble satt til 5 mill. kr den gangen. Det er hele tiden et vurderingsspørsmål om den skal heves. Det er en prioritering i forhold til hvilke kostnader og utgifter vi har. Jeg tror alle er enige – det høres i hvert fall slik ut av debatten – om at det er viktig å ha kontroll over kostnadene når det gjelder legemiddelbruk. Det at bagatellgrensen er slik den er satt, betyr jo ikke at ikke noen kan få brukt et legemiddel eller få refusjon.
Det som er viktig, og som flere har vært inne på, er om den individuelle behandlingen er rettferdig. Det er et viktig punkt som jeg er opptatt av og virkelig vil gå inn på, for å kontrollere at man f.eks. har lik behandling i alle helseregioner. Det er en veldig viktig sak. Det er også viktig å fange opp dem som eventuelt måtte falle mellom to stoler, mellom forhåndsgodkjente legemidler og individuell refusjon.
Når det gjelder bruk av multidose, var den debatten vi hadde før jul om riktig bruk av legemidler, veldig viktig. Jeg er helt enig i at multidose er et viktig virkemiddel for å få til en riktigere legemiddelbruk. Derfor refunderer vi også i forbindelse med hjemmetjeneste, men oppfordrer selvfølgelig også sykehjem og andre til på denne måten å ha en riktigere bruk av legemidler.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.