Ivar Kristiansen (H) [10:10:53]: Norges nordområdediplomati har av enkelte forskere vært kritisert for å være uklar i kommunikasjonen med andre aktører. Eksempelvis har forsker Kristine Offerdal skrevet:

«Norges nordområdediplomati beskrives av amerikanerne som utydelig med hensyn til hva norske myndigheter ønsker å oppnå rent konkret.»

Andre har pekt på at det ikke alltid er i Norges interesse at det blir økt oppmerksomhet om nordområdene. Kanskje er det noe rett i begge utsagn.

Når jeg imidlertid fremmer denne interpellasjonen om nordområdepolitikk, gjøres det ut fra mitt og Høyres ønske om å se tilbake på hva som har skjedd siden Orheim-utvalget la frem sin NOU i 2003, samtidig som det naturlig nok er et behov for også å se fremover.

Uansett er det all grunn til å være fornøyd med at nordområdene de siste årene har hatt et kraftig økt politisk fokus. Av mange grunner har det vært nødvendig. Det er alltid enkelt å ha et kritisk blikk bakover på hva som har skjedd. I denne sammenheng vil nok mange med god grunn kunne hevde at Regjeringen og andre har spent buen for stramt – og oversolgt sitt politiske hovedsatsingsområde. Folk med normal politisk hukommelse vil også huske statsminister Stoltenbergs berømte nordområdetale på NHOs årskonferanse for ca. fem år siden, hvor mulighetene i nord flammende ble beskrevet. Man vil naturlig nok stille spørsmål i dag om det har blitt som beskrevet, om det har blitt som anvist og forventet.

Imidlertid er det Høyres oppfatning at tiden nå er inne til å definere nordområdepolitikken og satsingen tydeligere, fordi mange av oss som bor, ferdes og ikke minst skal satse sin fremtid i nord, har forventninger i et geografisk område som naturlig nok har behov for fremtidstro. Den demografiske utviklingen i vårt eget land de siste år har med all tydelighet vist at det er behov for satsing, tydelighet og en offensiv nordområdepolitikk. Noen vil hevde at nordområdeprogrammene med tilhørende vyer har est ut, og at Norges sikkerhetspolitiske hovedutfordring samt Regjeringens viktigste satsingsområde de kommende år har et høyst ukjent innhold og befinner seg geografisk «på alle kanter». Jeg håper imidlertid at utenriksministeren i dag bidrar til både å konkretisere innhold og ambisjon og ikke minst antyde noen geografiske bredde- og lengdegrader som kan oppklare og være retningsgivende i denne sammenheng.

Norge har sterkt bidratt til å sette Arktis, Barentsregionen og Norskehavsregionen på den internasjonale agenda – kanskje på dette området har vi lyktes aller, aller best. Arktisk Råd, hvor utenriksministrene deltar, har etablert et robust samarbeid, og eksempelvis skal de fem kyststatene Danmark, Russland, Canada, USA og Norge igjen møtes neste måned i Ottawa for å utvikle dette samarbeidet, selv om dette er et samarbeid på utsiden av Arktisk Råd.

Vi har sett at enkelte av de arktiske nasjoner og naboland har utviklet sine egne strategier, på samme måte som EU setter nordområdepolitikken på dagsordenen. Flere – og de samme – overskrifter går igjen i disse strategiene, og begrep som «miljø», «energi», «klima», «urfolk», «ressurskontroll», osv. går igjen. I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at en del av disse strategiene på noen områder har interesser som kanskje ikke i samme grad går i samme retning som våre egne interesser. Også NATO, i arbeidet med sitt nye strategiske konsept, omtaler i høy grad nærområdebegrepet som viktig for å kunne vise alliansens farger, en linje som har Høyres solide støtte, hvor vi selvfølgelig ønsker et mer synlig NATO i nord.

Året 2010, altså i år, er i nordområdesammenheng et meget spennende år. Året er godt spekket med begivenheter som berører nordområdene, og de nasjonale grep og evnen til å ta beslutninger vil bli satt på prøve – det er nødvendig – samtidig som våre nabolands og øvrige arktiske nasjoners politiske beslutninger vil påvirke våre egne muligheter. I noen grad er Norge fraværende i internasjonale sammenhenger som utvikler nordområdepolitikk, og i andre sammenhenger har vi sterke muligheter til å ta grep. Dette gjelder særlig i energi- og industripolitisk sammenheng. Her er tidsvinduet åpent. Jeg tror hele nordområdedebatten hadde stått seg på å få tydelig frem hvilke ambisjoner Norge har innenfor olje, gass, fornybar energi, industriutvikling, infrastruktur, som vei, strømnettutvikling, osv. I vår egen distrikts-, miljø-, kunnskaps- og urfolkspolitikk må vi jobbe aktivt videre og være klare og tydelige på dette området. Høyre har eksempelvis alltid, når mulighetene har vært til stede, brukt skatte- og avgiftsstimulanser som virkemiddel, og jeg kan i den sammenheng bare vise til opprettelsen av tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark.

Blir nordområdesatsingen «altomspennende», mister begrepet tydelighet, tyngde og mangel på fokus. Jeg har tro på en noe strammere agenda og strammere handlingsplan, samtidig som arbeidet nasjonalt gis en enda større regional forankring. Det bør ikke bli slik at nordområdeforskningen eksempelvis i større grad skal skje i sør enn i nord. Utviklingen har vist at på dette området bør større kapasitet kanaliseres i retning nord. Det vil bety større tilknytning til de oppgavene vi har og den satsingen vi alle ønsker å utvikle, og det tror jeg må være et hovedsiktemål. Videre må det daglige arbeidet, også i denne sammenhengen, vedvare. Arbeidet med å redusere grensehinderproblematikken, folk til folk-samarbeidet og den sentrale jobben med å sette nordområdespørsmål på den internasjonale agendaen, som vi alle sammen er enige om, må vedvare.

Begrepet «nordområdepolitikk» og ressursspørsmål henger nøye sammen. Hittil har mulighetene stått i fokus. Kontroversene og den politiske strid om veivalg har ikke vært fremtredende i denne debatten, og slik er det med de fleste spørsmål som ikke er omfattet av noen stor politisk strid eller debatt, men det er alltid en risiko for at fokuset blir mindre tydelig. En region så rik på naturressurser bør ikke preges av befolkningsnedgang. I tillegg til at dette er den største fiskeregionen i Europa, og en region rik på mineraler, bør nordområdedebatten i større grad også preges av regionens muligheter til å bli Europas fremtidige store leverandør av energi. Jeg snakker her om olje og gass, men regionen har i enda større grad fremover muligheter for leveranser til vårt viktigste og nære marked av fornybar energi. Vi bør i større grad kle på oss en politisk ledertrøye i disse spørsmål, herunder også hva angår infrastruktur på energiområdet.

Området har i lang tid vært preget av stabilitet og fordragelighet over landegrensene. Samtidig som uløste ressursspørsmål og grenser eksisterer, er faktisk stabilitet et nøkkelord. Europas energietterspørsel, ressurssituasjonen i området, og ikke minst Russlands og våre egne valg av løsninger for energiutviklingen fremover, vil gi enorme muligheter og ikke minst ha innvirkning på utviklingsprosessen hvis de rette grep tas. Det skal tas krevende og viktige beslutninger på dette området i år, både nasjonalt og internasjonalt, som berører og vil influere sterkt på nordområdepolitikken. Det vil etter alt å dømme bli tatt en strategisk beslutning om eksempelvis utbygging av det kjente Sjtokman-feltet på russisk side i Barentshavet, verdens største gassfelt. Beslutninger om eventuell igangsettelse eller alternativt utsettelse, og ikke minst valg av transportløsninger, vil være beslutninger som kommer til å berøre fremtiden for hele den nordlige region.

Vi vil også få på bordet forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet, som skal behandles i Stortinget i år. Her forventer Høyre at det blir tatt en beslutning om konsekvensanalyse når forvaltningsplanen er ferdig behandlet i Stortinget. Vi vil se at NATO kommer til å beslutte sitt nye strategiske politiske konsept, og vi vil stadig vekk se en forhåpentligvis nær og god dialog med Russland. Jeg er kjent med at utenriksministeren allerede i morgen skal møte sin kollega i Moskva.

Nordområdedebatten flyter nok på noen områder på oversiden av den jevne nordboer. Alle med aksjer i politikkutformingen på dette området bør søke etter et mer folkelig engasjement. Det er en felles utfordring.

Til slutt: Hvordan vurderer utenriksminister Gahr Støre de Arktis-strategier som ulike aktører – naboland og andre – så langt har presentert? I hvilken grad harmoniserer disse med de norske visjonene? Utenriksminister Gahr Støre har valgt å kalle nordområdepolitikken for et generasjonsprosjekt, men hvordan ønsker han at situasjonen i nord skal være for den kommende generasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:21:16]: Jeg vil takke representanten Kristiansen for å ta opp spørsmål som berører viktige utenrikspolitiske utviklingstrekk i våre nordområder, et geografisk område som representanten tør være godt kjent med.

Vi nyter godt av en bred enighet om hovedtrekkene i den norske strategien. Meldingen om nordområdene fra min forgjenger Jan Petersen fikk bred tilslutning. Det taktskiftet Stoltenberg-regjeringen gjennomførte ved å definere nordområdene som Norges strategiske satsingsområde, med strategier, handlingsplaner og bevilgninger, har også hatt bred støtte.

Det står klart for oss at et nordområdeperspektiv også må omfatte våre deler av det arktiske. Dette tror jeg er en ny erkjennelse. Vi må derfor interessere oss for håndteringen av hele Arktis – en region som nå får økende strategisk oppmerksomhet. Et Arktis med åpnere farvann og transportleder som følge av smeltende is ligger der som et bindeledd mellom kontinenter, en region kartlagt og delvis innenfor kyststaters jurisdiksjon, med potensielt store ressurser, men også miljømessig sårbart og fortsatt utilgjengelig, grunnet barske forhold, polarnatt, is og store avstander.

Først om forståelsen av nordområdebegrepet. Det er helt riktig at i vår nordområdesatsing er ikke «nordområdene» presist definert med geografiske koordinater, og heller ikke avgrenset til kun norske områder. På en måte kan vi kanskje si at «nordområdene» er et politisk begrep, en politisk definisjon: Det nordligste av Europa innbefattet det nordlige av Norge, store havområder, men også på land, der menneskene lever sine liv.

Norge har viktige interesser knyttet til utviklingen i hele dette området og i hele Arktis. Vår satsing i nord må ses i en geopolitisk sammenheng, og derfor kan gjerne begrepene «nordområdene» og «Arktis» delvis være overlappende. Men fra et norsk perspektiv vil nok «nordområdene» som oftest benyttes om de nordligste landsdeler og nærområder i nord, dvs. Nordvest-Russland og fylkene i Barentsregionen, mens det er mer vanlig å bruke begrepet «Arktis» når det gjelder polare forhold, inkludert i og rundt Polhavet. Men som sagt, en klar grense tror jeg ikke er påkrevet. Strategisk utgjør alt dette nemlig en bredere, felles ramme. Selv om Regjeringens nordområdesatsing i første rekke har fokus på våre landsdeler i nord og samarbeidet med Russland, er flere av strategiens hovedprioriteringer viktige også i vår Arktis-politikk og i berøring med en lang rekke land.

Vår utenrikspolitikk i nordområdene og Arktis omfatter minst fem dimensjoner:

• For det første: Vi skal utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.

• For det andre: Vi skal være helt i front internasjonalt når det gjelder utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene.

• For det tredje: Vi skal være den fremste forvalter av miljø og naturressurser i nordområdene. Vi skal ha en aktiv verdiskapingspolitikk, slik det bl.a. er nedfelt i rapporten Nye byggesteiner i nord, fremlagt av statsministeren i mars i fjor.

• For det fjerde: Vi skal fortsette å fremme fred og stabilitet i nordområdene, og vi skal arbeide for økt godt samarbeid med relevante aktører i Arktis, både bilateralt og multilateralt – i Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, i nordisk sammenheng og i andre fora.

• For det femte: Vi skal støtte opp om folkeretten og særlig FNs havrettskonvensjon, som det grunnleggende rettslige rammeverk for Polhavet og andre områder i Arktis.

Om sistnevnte punkt vil jeg legge til følgende: Norge tok allerede i 2007 initiativ til å samle kyststatene i Polhavet – Norge, Danmark/Grønland, USA, Canada og Russland – til et møte i Oslo for å drøfte det folkerettslige rammeverket for Polhavet. Det ble fulgt opp på ministernivå på Grønland i mai 2008. Erklæringen fra dette møtet løfter fram de prinsipper som disse kyststater vil følge for å møte utfordringene i Polhavet, erklæringens hovedbudskap er en klar referanse til det omfattende rettslige rammeverk, inkludert FNs havrettskonvensjon, som også gjelder i disse havområdene. Det er viktig å være klar over – noe jeg har understreket ofte både i Norge og internasjonalt – at Polhavet, tross en tidvis mytisk aura, ikke er et slags rettstomt område. Det er et hav, som alle andre hav.

Vår hovedoppgave er derfor politikkutforming og regelverksutvikling som fullt ut utnytter de eksisterende folkerettslige rammeverk – nettopp for å møte mulighetene og utfordringene i det fremtidige, isfrie Polhavet. Det er verken nødvendig eller ønskelig å utvikle nye folkerettslige rammeverk, for Havrettskonvensjonen gir oss rettigheter, men også plikter. Disse er bl.a. knyttet til kravet om forsvarlig ressursforvaltning i havområder som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Som interpellanten har gjort rede for, venter vi økt aktivitet i Arktis i årene som kommer. I sum vil dette kreve økt norsk nærvær, i form av utvidet oppsyn, styrket søke- og redningstjeneste og bedre maritime overvåkningssystemer. Derfor styrker Regjeringen Norges operative kapasitet ved bl.a. nye fregatter – ikke som svar på en militær trussel, men som utøvelse av myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.

Arktis og nordområdene er preget av et velutviklet samarbeid, både bilateralt – bl.a. nå med våre nordområdedialoger – og multilateralt. Arktisk Råd er det sentrale internasjonale samarbeidsorgan for drøfting av spørsmål knyttet til Arktis, slik Ivar Kristiansen viste til. Regjeringen er opptatt av å fortsette arbeidet, slik at Arktisk Råds internasjonale posisjon som premissleverandør i spørsmål vedrørende Arktis kan styrkes ytterligere fremover. Arktisk Råd spiller allerede i dag en sentral rolle for politiske drøftinger og for initiativ som leder fram til bindende vedtak i internasjonale organisasjoner som f.eks. IMO. Det er et godt samarbeid mellom de fem kyststatene rundt Polhavet, og også i andre fora, som Barentsrådet. I våre nærområder står det omfattende samarbeidet med Russland sentralt, og – som representanten sier – i morgen vil jeg føre samtaler om dette i Moskva.

Klare kjøreregler, sikker navigering, forutsigbarhet og godt, tett samarbeid er viktig for å unngå eller dempe mulige sikkerhetspolitiske spenninger som følger av økt aktivitet og større tilgjengelighet i Arktis. Det er dessuten viktig med høy bevissthet og god kunnskap om utviklingstrekk i Arktis i en bredere krets. Dette er bakgrunnen for at jeg bruker og oppsøker anledninger til å orientere våre allierte, partnere og andre interesserte om brede og smale utviklingstrekk. Det gjelder hele det strategiske bildet, bl.a. overfor NATO, der vi ønsker å bevisstgjøre og informere våre allierte i forhold til utviklingen i nord, og dermed bidra til en fortsatt nøktern forståelse av situasjonen i alliansen.

Interpellanten tar opp ulike sider knyttet til økt internasjonal oppmerksomhet og andre lands strategier. Generelt sett vil jeg si at det er positivt at andre aktører i internasjonal politikk – stater og organisasjoner – er godt kjent med Norges interesser, vår politikk og våre strategier. Tilsvarende er det positivt at også andre land gir uttrykk for sin tenkning og sine ambisjoner. Derfor ønsker vi velkommen det faktum at andre land presenterer sine strategier. I hovedtrekk kan vi merke oss to kjennetegn ved de strategiene som legges fram: De gjenspeiler de enkelte staters egen posisjon – f.eks. har Canada fokus på forhold rundt Nordvestpassasjen – men for øvrig ser vi fremveksten av betydelig felles politisk og rettslig tankegods, bl.a. en understreking av den internasjonale havrettens sentrale stilling.

Vi har de siste årene utøvd et aktivt norsk diplomati for å komme i dialog med andre land når de utarbeider sine strategier. Jeg mener vi har kommet et godt stykke på vei. Vi har vært tidlig ute, og vi har hatt som mål å være tydelige, aktive og offensive. At interessen for nordområdene er økende, er ikke truende eller negativt, ei heller nødvendigvis konfliktskapende. Men vi skal ha som mål at det ikke oppstår uklarhet om fundamentale spilleregler og premisser for samarbeidet. Om det skjer, kan det bli spenninger som følge av økt pågang, økt oppmerksomhet og kanskje økt konkurranse. Derfor er det i norsk interesse at også andre land har utviklet og gjennomtenkt sine strategier i Arktis. Dette er med på å skape en felles bevissthet, oppdatert kunnskap, større åpenhet, tydelighet og forutsigbarhet.

Det er altså noen tydelige, felles trekk i de strategiene som er lagt fram, og la meg nevne noen til slutt: Viktigst er at alle legger avgjørende vekt på internasjonalt samarbeid og betydningen av FNs havrettskonvensjon for styringen av Arktis. De peker videre på at vi ikke trenger noe nytt rettslig rammeverk for Arktis. Russland er i sin strategi tydelig på at havretten gjelder. Andre fellestrekk er at hensynet til bærekraftig forvaltning skal ha høy prioritet, og at man ved eventuell utvinning av olje og gass skal legge til grunn føre var-prinsippet. Strategiene legger videre vekt på behovet for utbygging av et godt system for søk og redning, et felles ønske om styrket satsing på klimaforskning, at Arktisk Råd skal være grunnpilaren, og at eventuelle tvister skal bilegges på fredelig vis. Som vi ser, sammenfaller dette med de viktigste norske prioriteringer.

På den annen side skal jeg ikke legge skjul på at Norge har måttet arbeide aktivt for å korrigere misforståelser om Arktis, spesielt om folkerettslige forhold – som f.eks. at vi ikke kan tenke på samme måte om Arktis som vi tenker om Antarktis. Dette er ikke noe nytt, og siden uklarheter om disse forholdene jevnlig oppstår, vil dette arbeidet fortsatt bli prioritert. Vårt mål er å bidra til klarhet når det gjelder folkerett og ansvarsforhold i Arktis, og å bidra til full gjennomføring av havretten.

Det er, som nevnt, betydningsfullt at Arktisk Råd fremheves som det sentrale internasjonale samarbeidsorgan for drøfting av felles utfordringer i Arktis. Men medlemskapskretsen i Arktisk Råd er ganske smal, med kun åtte medlemmer og like mange faste observatører som er tildelt en ganske passiv rolle. Flere har søkt om status som fast observatør, inkludert Kina, Japan og Europakommisjonen. Dette er tunge politiske aktører.

For å sikre fortsatt relevans og tyngde og for å forebygge potensiell etablering av konkurrerende samarbeidskanaler er det derfor norsk holdning at vi må gi observatørene en større rolle i Arktisk Råd. Ja, det må være et skille mellom medlem og observatør, men det bør være i norsk interesse at Arktisk Råd forblir det relevante forum – for flere enn de åtte medlemmene.

Jeg har brukt mesteparten av mitt innlegg til å fokusere på forhold i Arktis. Representanten Kristiansen reiser mange interessante perspektiver på selve nordområdesatsingen i alle dens deler. Jeg viser da til de strategidokumentene Regjeringen har lagt fram, særlig «Nye byggesteiner i nord», som trekker opp perspektivet for hva Regjeringen akter å gjøre gjennom et lengre tidsperspektiv. Jeg er åpen for å ta en debatt om det, også som en del av denne debatten.

Ivar Kristiansen (H) [10:31:38]: Jeg takker utenriksministeren for hans innlegg.

Det er lett å slutte seg til det aller meste av det som utenriksministeren kom inn på i sitt svar. Fortsatt vil det nok være min anmodning at man i sitt arbeid fremover, både departementet og alle interessepartnere rundt denne nordområdedebatten, tar sikte på å stramme inn forståelsen av selve forretningsideen om nordområdepolitikk, og at den ikke blir så altomfattende som noen oppfatter den til å være.

Jeg forventer ikke at utenriksministeren skal være i stand til å besvare alle utfordringene på ti minutter. Jeg registrerte at verdiskapingspolitikk ble understreket, selv om han ikke nevnte ordet energi med noen særlig tyngde i det hele tatt. Men la det ligge i denne sammenheng – det bør og vil bli en helt naturlig del av lokomotivet fremover når det gjelder utviklingen av dette området. Når vi eksempelvis også ser at virkningen av finanskrisen påvirker fremdriften i stor grad, vil jeg tro at det blir en del av debatten i morgen i Moskva mellom utenriksminister Støre og hans kollega. Når jeg ser at det russiske nasjonalproduktet har falt det siste året med nær 8 pst., betyr det at dette vil ha konsekvenser for utviklingen av tempoet i denne regionen.

La meg veldig kort få minne om vår egen hjemmebane. De siste årene har vi sett at den demografiske utviklingen fortsatt er som før. De siste ti årene har vi eksempelvis hatt en befolkningsøkning i dette landet på 7,2 pst. Den nordlige landsdelen har en tilbakegang på 0,2 pst. Tallene ville vært enda verre hvis det ikke hadde vært for at man tar høyde for justeringer og for at vi har et betydelig innslag av asylanter og såkalte nye landsmenn.

La meg også få si at jeg slutter meg til de kommentarene som utenriksministeren har til andre lands strategier. Jeg har ett spørsmål som jeg anmoder utenriksministeren om å kommentere. Det gjelder EUs såkalte arktiske strategi, som diskuteres grundig, og EU har en debatt gående om man skal få på plass en såkalt arktisk traktat. Jeg stiller spørsmål til utenriksministeren om en slik traktat vil ha kryssende interesser, altså andre interesser enn det som vil være de rene, nasjonale norske interessene for den såkalt definerte nordområdepolitikken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:35:00]: Jeg merker meg at representanten Kristiansen advarer mot å snakke over hodet på folk i nord. Jeg har i grunnen aldri opplevd, når jeg har reist i nord, at denne debatten går over hodet på folk i nord. De er pådrivere for å få denne dagsordenen opp strategisk, politisk og konkret. Folk lever ikke på havet, de lever stort sett livet sitt på land. Derfor vil jeg si at de bekymringsfulle trekk i befolkningsutvikling og demografi som representanten riktig peker på, treffer hele bredden i politikken. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg da vi begynte å jobbe med nordområdene i 2005/2006, var betydningen av at vi klarte å snu kursen i kommuneøkonomien, at det var politisk vilje til å satse på en annen måte. For små kommuner i Finnmark var det avgjørende – mellom en veldig, veldig alvorlig utvikling og noe som så annerledes ut, med mer håp og perspektiver. Her er vi inne på rånerven i hele politikken, og slik skal det være.

Jeg er enig med representanten i at ikke noe politikkområde er tjent med å bli for altomfattende. Men når vi snakker om nordområdene og Arktis, er det så store geografiske områder at vi faktisk må ha noen store geografiske, strategiske perspektiver. Verdiskaping er sentralt, energi er helt sentralt. Jeg gjør det på denne måten og refererer til «Nye byggesteiner i nord», som er en grundig gjennomarbeidet rapport – om område etter område, og hvordan Regjeringen tar sikte på å arbeide. Her er verdiskaping og energi helt i sentrum.

Så til spørsmålet om EUs arktiske strategi. Den uroen vi hadde, gikk på at man tenkte å gjøre i Arktis som i Antarktis. Mange ledende, tenkende og fornuftige mennesker i EU har vært av den oppfatning at vi kunne bruke antarktisregimet i Arktis. Norge argumenterte da sterkt for at det er fundamentale forskjeller. Antarktistraktaten er helt unik – Antarktis er en stor landmasse midt i et hav, mens Arktis er et hav omkranset av kyststater. Fordi om det er is på toppen av havet, er det ikke noe mindre hav av den grunn – altså, havretten gjelder. Derfor må vi legge det til grunn. Så lenge det ligger i bunnen, er Norge opptatt av alle tiltak som kan bedre bærekraft, miljøbeskyttelse og fornuftig ressursutvikling i Arktis. Hvorvidt en traktat er et hendig virkemiddel, er jeg derimot mer i tvil om. Jeg ser ikke at det er et toneangivende tema i EU-kretser lenger. Det var det, langt på vei, i Europaparlamentet i tidligere faser, men det fikk ikke noen prominent plass i sluttbehandlingen i Europaparlamentet. I rådets egen strategi er den ideen – så vidt jeg har klart å lese meg til – blitt forlatt.

Så det jeg ser som utfordringen, er at vi har rammeverket på plass, og så må vi ha politikk og regelverksutvikling på toppen. Det må skje i IMO, det må skje i regionale organer, det må skje i vår evne til å drive søk og redning, kystovervåking, definere regler, i Det Norske Veritas, i Norsk Polarinstitutt, som driver med kompetanseoverføring, i samarbeid med Russland om helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder i Barentshavet – en lang, lang rekke slike tiltak. Men grunnlaget ligger på plass. Der har vi en traktat – det er Havrettstraktaten – og jeg tror ikke vi trenger en ny.

Helga Pedersen (A) [10:38:09]: Mulighetene og utfordringene i nord er mange, og de er svært forskjellige. Derfor må også nordområdepolitikken ha en bred tilnærming, ikke en smalere tilnærming, slik representanten Kristiansen tar til orde for.

Regjeringens nordområdesatsing har både en nasjonal og en internasjonal side, og de to tingene må nødvendigvis henge sammen. Vi lykkes bare med å ta vare på miljøet, få mer kunnskap om klimaendringene, bekjempe tjuvfiske og ta i bruk ressursene i nord dersom vi er aktive på den internasjonale arenaen for å søke samarbeid og for å teste vår rolle som en sentral forvalter i nord. Utenriksministeren fortjener anerkjennelse for at han alltid har med seg nordområdene i kofferten når han er ute og reiser i den store verden.

Samtidig har Regjeringens satsing en erkjennelse av at det hjelper lite med fornyelse av kystvaktflåten og førsteklasses kunnskap om isbjørn hvis vi ikke har en levende nordnorsk landsdel. Det å legge til rette for en positiv utvikling av kystsamfunn, byer og lokalsamfunn i nord er det sterkeste uttrykket for at vi mener alvor med vår tilstedeværelse i nord. Derfor er det både riktig og viktig at Regjeringens nordområdesatsing også inneholder mange tiltak som er rettet direkte mot landsdelen – som forskning, infrastruktur, slepebåtberedskap, marin bioprospektering og alle de andre tiltakene for næringsutvikling som er igangsatt eller varslet.

Det viktigste som har skjedd de fem siste årene, mener jeg, er at Nord-Norge har fått selvtilliten, framtidstroen og ambisjonene tilbake. Det er grunnleggende positivt at det nå fokuseres på utvikling og ikke på krisepakker. Når man reiser rundt i Nord-Norge, kan man se mange eksempler på at det nytter. Hammerfest var en fraflyttingsby for ti år siden, det er nå et lokalsamfunn som blomstrer. Kirkenes har hatt den samme positive utviklingen som et resultat av at det er en grenseby der man satser på samarbeid med Russland. Men også hvis man besøker fiskekakeprodusenten i Karlsøy kommune, ser man at man har fått optimismen tilbake, fordi man nå skal få en etterlengtet veiforbindelse. Tjuvfisket i Barentshavet, som var en alvorlig trussel mot økosystemet i Barentshavet for fem år siden, er nå så å si ikke et fenomen lenger.

Samtidig skal vi selvfølgelig ikke undervurdere de utfordringene som Arktis og den nordnorske landsdelen står foran i årene som kommer. Det er mange og svært forskjellige utfordringer som må tas tak i, og som vil kreve stayerevne over tid, enten vi snakker om klimaendringer, frafall i den videregående skole, det å få bergverksnæringen til å utvikle seg og leve side om side med tradisjonelle næringer, det å ta vare på samiske språk eller det å ta tak i befolkningsutviklingen langs kysten, for å nevne noen eksempler. Det er nok å ta tak i for politikere som vil – både på den internasjonale arenaen, her på Stortinget og i lokalpolitikken.

Så ønsker også jeg å gi representanten Kristiansen ros for at han har reist denne interpellasjonsdebatten i dag. Han er en aktiv nordområdedebattant, og i de debattene etterlyser han ofte ting fra regjeringspartiene. Men også etter den runden vi har hatt her, er det uklart for meg hva Høyre vil som er annerledes enn det Regjeringen har iverksatt. Jeg vil be representanten Kristiansen klargjøre hvorvidt Høyre har en alternativ nordområdepolitikk til den Regjeringen fører, utover det som er opposisjonens privilegium, nemlig det å bestandig ha en million ekstra i ermet til alle gode formål.

Representanten Kristiansen nevnte selv befolkningsnedgangen i nord, og jeg vil derfor be ham redegjøre for hvordan han mener at høyresidens hang til markedsmakt og private løsninger innenfor skole og helse vil slå ut for tilbudene i en landsdel der det er lite folk og lite marked, og hvordan han mener at det å kutte flere milliarder i landbruksstøtten vil slå ut for landbruksnæringen i nord.

Med den oppslutningen som Høyre og Fremskrittspartiet har på meningsmålingene for tiden, er det også naturlig å spørre om Høyre stiller seg bak Fremskrittspartiets politikk overfor Nord-Norge, som i veldig stor grad handler om å redusere den nordnorske stemmen ved å redusere antallet nordnorske stortingsrepresentanter, legge ned Sametinget, legge ned fylkeskommunene og kvele lokaldemokratiet ved å kutte Nord-Norge-tilskuddet.

De resultatene vi ser i Nord-Norge, har ikke kommet av seg selv, og i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet har jeg ingen tro på at markedet alene vil sikre verken tilstedeværelse eller det å ta i bruk de fantastiske mulighetene som finnes.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:43:45]: Det er flott med en debatt om nordområdene.

La meg starte med å gi honnør til representanten Kristiansen for at han setter det på dagsordenen. La meg også innledningsvis gi honnør til utenriksministeren fordi han har etablert begrepet «High North – low tension», noe jeg synes er positivt.

Men i en slik debatt synes i hvert fall jeg at noe av det viktigste å snakke om er de som bor i landsdelen, og deres engasjement og muligheter til å være med og utforme sin egen framtid. Man kan si mye rart om nordlendinger, men de er mye enklere å spille med enn å spille imot. Jeg tenker at når vi skal diskutere, er vi nødt til å ha med oss det faktumet.

Jeg tror at grunnen til at fraflyttingen ikke er større, er, for å bruke det begrepet, nettopp evnen til å «stå han av»: Selv når ting er på sitt vanskeligste, ser nordlendingene lyset i tunnelen – uansett hvor mørk den er, og hvor lang den er. Jeg tror det handler om evnen til å se og ta i bruk landsdelen, og det ønsker de å være med på. Og så lenge man involverer dem, vil de garantert stille opp og bidra etter aller beste evne.

Hvis man så flytter perspektivet litt og tenker på hva nordområdene er, mener i hvert fall jeg og Fremskrittspartiet at noe av det viktigste er den geopolitiske beliggenheten, fordi den er interessant, den er attraktiv, og den påvirker i stor, stor grad hvordan vi som nasjon har det – ikke minst i forhold til de ressursene som fins. Avveining mellom ressursutnyttelse og vern er også kjempeviktig i denne sammenhengen, og, som utenriksministeren og representanten Kristiansen var inne på, påvirker utviklingen av andre lands strategier til de grader også vår. Her tror jeg at utenriksministeren og Utenriksdepartementet har valgt en fornuftig løsning ved å se hva andre land gjør og i stor grad prøve å påvirke ulike nasjonale strategier, slik at de blir mest mulig sammenfallende med våre. Det er klart at desto mer felles interesser, desto enklere er det å få gjennomslag for det som vi ønsker oss.

Men i dette ligger det andre elementer som er viktige. Ett av dem er utvilsomt suverenitetshevdelse. Hvis vi skal være, skal vi kalle det, en stormakt i nord sammen med andre store naboer, er vi nødt til å vise at vi mener noe med det. Da må vi på en måte ta landsdelen, havområdene og ressursene i bruk, og vi må vise at vi er villig til å stå oppreist og faktisk vise muskler hvis det trengs når det gjelder fiskerioppsyn og andre forhold som kan true suvereniteten vår.

Vi er medlem av NATO. Det betyr at Norge er yttergrensen for NATOs område, og i så måte utfordrer det oss militærfaglig også mot vår nabo i øst. Derfor mener i hvert fall jeg at det å ha en god dialog og et godt forhold til Russland utvilsomt vil være med på å styrke våre egne interesser.

Det er bra at det fins mange ulike fora, for jeg tror at den beste premissen for å opprettholde fred og fokus er samarbeid. Samarbeid gir som regel mye bedre løsninger enn det et direktiv gjør. I så måte er det bra å ha gode partnere. Og at vi har blikket festet mot det Danmark og Grønland gjør, det Canada gjør, det Russland og det USA gjør, er viktig for oss, fordi alle de er interessenter i det samme området.

Så jeg tror at mulighetene ligger der. Jeg oppfatter heller ikke at representanten Ivar Kristiansen er ekstremt uenig i Regjeringens politikk på dette området. Jeg oppfatter det mer slik at han ønsker en tydeliggjøring av hva vi faktisk mener med det. Så det å skape en uenighet om fokuset, syns jeg ikke tjener nordområdene, og da tjener det heller ikke debatten rundt det.

På en av mine rundreiser i Finnmark lærte jeg et begrep som jeg syns er flott. Jeg traff folk som pratet om Tjukk-Norge – altså fra Trøndelag og sørover, der Norge er på sitt bredeste. Det de sa til meg, var at problemet var at folk som bor i Tjukk-Norge, ser sørover når de ser muligheter. De er som regel EU-orientert, og markedene ligger i sør – men som en konsekvens av det vender de ryggen til oss, sa de. De hadde egentlig et godt poeng her med nettopp den påpekningen. Det er mulig at det sies på en banal måte, men det sies veldig lettfattelig, og derfor tror jeg at det er veldig bra at man av og til snur blikket, fester blikket nordover og ser på de mulighetene man har der, og faktisk fokuserer på dem.

Det er jo også sånn at når man skal gjennomføre egne planer og egne visjoner, må man ha budsjetter. Jeg skal ikke ta noen lang budsjettdebatt med forrige taler her om rammevilkår og økonomiske forutsetninger, men selv dagens regjering har vel også lyst til å gjøre mer enn den har gjort så langt. Man har budsjetter som ikke til enhver tid, etter mitt skjønn i hvert fall, har store nok rammer til å gjøre alt man ønsker seg. Vi kunne ha diskutert seilingsdøgn, og vi kunne ha diskutert andre ting. Jeg ønsker ikke å gå inn på et slikt detaljnivå, men det er noe med det at når man har en visjon, må det være et samforhold mellom de visjonene man har, og evnen til å gjennomføre dem.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [10:49:01]: Representanten Ivar Kristiansen setter søkelys på en internasjonal utvikling som er av stor betydning for Norge. Den økte interessen for nordområdene er både en stor fordel og en utfordring for Norge og vår nordområdesatsing. Men det skaper fokus. Representanten Kristiansen vet sikkert om det økte engasjementet som Regjeringen og utenriksministeren har. I forrige uke var transportkomiteen i Paris. Det var også utenriksministeren, som snakket til parlamentet i Frankrike om norsk nordområdesatsing. Det er interessant.

Russlands strategi for Arktis legger, som den norske nordområdestrategien, vekt på forvaltning og utnytting av naturressursene. Et overordnet mål i russernes strategi er å gjøre Arktis til Russlands viktigste strategiske base for naturressurser innen 2020. Strategien inneholder også en målsetting om fastsetting av grensene for landets kontinentalsokkel innen 2015. Samtidig har russerne, som Norge, forsvarspolitiske ambisjoner. Den russiske strategien innebar en målsetting om å etablere økt militær kapasitet og tilstedeværelse i Arktis som kan hevde nasjonale interesser i de ulike militære og politiske situasjonene.

Hva dette betyr for Norge, er selvsagt avhengig av øvrig utvikling i området, i Russland og russisk operasjonalisering av egne målsettinger. Men det øker betydningen av at vi når våre målsettinger i langtidsplanen for Forsvaret og regjeringserklæringen om å utdype norsk tilstedeværelse – at kystvakten seiler, at marinens tilstedeværelse i nord økes som preventivt tiltak og tydeliggjør Norges interesseområde, og at vi i vår tilnærming til Russland bidrar til lavspenning og sikrer full gjennomføring av havretten. Å bidra til lavspenning er kanskje Norges viktigste misjon når vi skal opptre i spennet mellom de ulike lands målsettinger i Arktis.

Stormaktenes interesse for våre nærområder kan både øke spenningsnivået og dempe det. USAs interesse, sett i lys av et mer selvsikkert Russland, er i utgangspunktet udelt positiv for Norge og noe vi bør søke å stimulere. Dette har blitt mer tydelig med den nye administrasjonen i USA.

I arbeidet med NATOs nye strategiske konsept og gjennom nærområdeinitiativet har Regjeringen tatt viktige politiske grep på den internasjonale arenaen som ivaretar Norges syn på hva som trengs av sikkerhetspolitiske fellessatsinger i årene som kommer.

Regjeringens tilnærming til nordområdesatsingen har etter mitt syn vært helt riktig. Fokusering på nordområdene via alle relevante departement, økt satsing på verdiskaping på land, slik at det er muligheter for befolkningen i nord, og økt satsing på forskning – klimaforskning og miljøforskning – er helt riktig hvis vi skal sikre gode muligheter for framtiden også i denne fantastisk fine landsdelen som vi har.

Vi tror at økt verdiskaping og god forvaltning av ressursene skal stå i fokus, men at det er gjennom en helhetlig satsing med både militær og sivil beredskap, en befolkning som bor i landsdelen, og økt verdiskaping på land vi sikrer Norges posisjon i nord og stimulerer til positiv utvikling av en flott landsdel.

Frank Bakke Jensen (H) [10:52:54]: Utenriksministeren har tidligere bedt oss om å se nordområdesatsingen i et generasjonsperspektiv. For ordens skyld vil jeg få skyte inn at denne nordområdeinnbyggeren også har et generasjonsperspektiv på sitt engasjement for landsdelen. Jeg registrerer at enkelte i sørområdet omtaler seg selv som den nye vinen. Så pompøs skal jeg ikke være, men jeg vil gjerne gi beskjed om at i denne debatten deltar jeg.

Det er litt viktig at man klargjør at et generasjonsperspektiv ikke innebærer noe hvileskjær i satsingen, og at man nå må konkretisere satsingen. Det forteller oss at det er på tide at vi begynner å bygge landsdelen.

Det er også blitt sagt at kunnskap skal være navet i satsingen. Da ber jeg om at man ser på kunnskap i forhold til den virkeligheten vi står overfor. Både landsdelen og nasjonen Norge trenger et kompetanseløft. For hele nasjonen vil dette innebære et løft i kunnskapen om nordområdene. Her passer Regjeringens litt tåkete geografiske avgrensing inn, for nordområdene kan oftest ses på som «noe der oppe», kan gjerne ses på som, som man har sagt, noe der ute i havet – eller, som statsråden nå sa, noe stort. For landsdelen betinger dette et ekstraordinært kompetanseløft som strekker seg fra tung satsing på grunnskole og videregående skole til et løft for å skape sunne forsknings- og utdanningsmiljøer i nær relasjon til et endret næringsliv i – vil jeg få presisere – landsdelen.

Befolkningen på Nordkalotten har gjennom flere tiår levd i fredelig sameksistens. Uavhengig av – eller på grunn av – den russiske revolusjon, annen verdenskrig eller den kalde krigen har befolkningen i Norge, Sverige, Finland og Russland utviklet og gjennomført utallige grenseoverskridende prosjekter. Disse folk til folk-aktivitetene utgjør mye av fundamentet i det gode forholdet Norge i dag kan peke på når vi ser til Russland.

Jeg vil be om at vi fortsetter på denne veien. Men det forutsetter, etter min mening, at vi er villige til å foreta to grep. De overordnede internasjonale satsingene må i stor grad fortsette slik som nå. Det er det ikke så stor uenighet om. Samtidig er det, etter min mening, viktig å konkretisere at på hjemmebane er det vår oppgave å bygge landsdelen. Denne byggeprosessen innebærer, som tidligere sagt, en ekstraordinær satsing på kunnskap. I tillegg er det viktig at vi løfter utbyggingen av infrastruktur, det være seg samferdsel, kommunikasjon osv.

Det tredje grepet blir å nyttiggjøre seg denne kompetansen og infrastrukturen ved å etablere arbeidsplasser og næringsliv som skaper en helhet også der nord. Det er viktig å presisere at kommunikasjon gjennom bredbånd faktisk kan gå begge veier. Det betinger ikke bestandig en sentralisering av tjenester.

Mitt budskap er at man skiller klart mellom det overordnede internasjonale budskapet og den nasjonale byggeprosessen vi trenger i nord. Jeg er grunnleggende enig med Helga Pedersen i at vi har den selvtilliten vi trenger. Vi må bare ha verktøy for å kunne bli så endringssterke som vi trenger å være. Til dette trenger vi rammer som lar oss gjøre jobben.

I et energiperspektiv vil de endringene vi nå ser på russisk side, føre til at vi i hvert fall får en pause, og kanskje en litt lengre pause, i den russiske energibyggingen i nord. Dette gir Norge mulighet til å ta plass i førersetet. Når det gjelder Sjtokman-utbyggingen, sier mange kloke hoder at vi har kommet litt på etterskudd. Nå har vi mulighet til å bygge landsdelen, bygge industri, bygge kompetansemiljøer og bygge ut energimiljøer, noe som igjen kan sette oss i førersetet med hensyn til utbygging i Barentshavet. Det tror jeg både Barentshavet, Norge og nordområdene vil være tjent med.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:57:09]: Først: Takk til Kristiansen, som fremmer denne viktige saken. Det er viktig å holde oss oppdatert på hvordan norske mål og interesser står i forhold til andre viktige aktørers arktiske strategier. Med kunnskap om andre aktørers mål og strategier kan vi også se hvor det er grunnlag for å bygge allianser – for å styrke felles mål og interesser og for å samle støtte til vårt syn der det er interessemotsetninger.

Kristelig Folkeparti har et sterkt engasjement i nordområdepolitikken. Samtidig har vi arbeidet for enighet om hovedmålene når vi i denne salen har behandlet stortingsdokumentene og strategiene som er blitt lagt fram på dette området, først av Bondeviks andre regjering og senere av den sittende regjeringen.

Nordområdepolitikken må bygge på kunnskap. Derfor trenger vi systematisk forskning på klimaendring, på miljø og på bærekraftig bruk av de fornybare ressursene i nordområdene. Og vi må se til at annen virksomhet ikke gjør uopprettelig skade på det sårbare arktiske miljøet. Med økt grad av isfrie områder sommerstid vil skipstrafikken og annen virksomhet i disse nordlige strøkene bare vokse, og vi må se til at det gir positive og varige ringvirkninger for landbaserte økonomiske virksomheter. Samtidig må vi sikre kulturen og livsgrunnlaget til folk som hører til i disse områdene.

Vi må også ivareta norsk suverenitet. Det krever overvåking av havområder og evne til å håndtere ulykker og krisesituasjoner. Til sammen gir dette mange gode grunner til å styrke samarbeidet over grensene.

Begrepet «nordområdene» er ikke entydig. Tidligere har det vært tendenser til å fokusere på de nære områdene i nord, som f.eks. områdene omkring Svalbard og Barents-regionen, og på Norge og Russland. Men vi må ha et mer helhetlig arktisk perspektiv. Canada har enorme områder som strekker seg langt mot nord. Også USA, med delstaten Alaska, har grense mot Polhavet. Når vi tar med Danmark inklusiv Grønland, blir det i alt fem land som har kystlinje som grenser til Polhavet – Norge, Danmark inklusiv Grønland, Canada, USA og Russland. Når vi trekker en slik sirkel rundt nordområdene, får uttrykket «det sirkumpolære Arktis» mening. I den arktiske familien går det et skille mellom de fem kyststatene som grenser direkte til Polhavet, og andre stater som regner seg som interessenter. De fem medlemmene av den arktiske familien hadde et viktig møte i 2008, som statsråden nevnte i sitt innlegg, med fokus på havretten og Arktis. Kyststatene har retter og plikter i samsvar med havretten, men islendingene, som også har sterke interesser i de nordlige områdene, er ikke udelt fornøyde med at disse fem kyststatene møtes uten at de får være med. Ser vi på alle de statene som medvirker til forskningsarbeid på Svalbard, er det tydelig at mange land – både stormakter og mindre stater – har interesse av å få del i kunnskapen og å vite om mulighetene i nordområdene, og med flere interesserte aktører får Arktisk Råd en viktig rolle.

Som det er pekt på i denne debatten, har en rekke land, deriblant USA, Russland, EU, Danmark og Island, i senere år utformet egne arktiske strategier. Det gjør det viktig for oss å bygge allianser og utvikle gode relasjoner til disse landene. Norge har lange og sterke tradisjoner i nord, og vi må ta vare både på våre ambisjoner og våre forpliktelser i de viktige nordområdene.

Tore Nordtun (A) [11:02:06]: Representanten Kristiansen reiser, som flere har sagt, en viktig debatt, og det er ingen ukjent debatt.

Hovedessensen i interpellantens spørsmål er å få en klarere forståelse av hva nordområdebegrepet omfatter. Der vil jeg innledningsvis si at kystområdet vårt er meget langt, det er vidstrakt, og det er et veldig solid og stort ansvar fra politisk side å forvalte disse store og viktige områdene.

En er selvfølgelig avhengig av å ha internasjonal rettsorden for å holde dette i sjakk og vedlikeholde det. Vi er også helt avhengig av internasjonalt samarbeid, spesielt gjennom FN. Å bidra til å utvikle det internasjonale rettssamfunnet er her viktig, og det er her vi har våre kjerneinteresser. Det er lagt avgjørende vekt på det internasjonale samarbeidet og betydningen av FNs havrettskonvensjon for styringen av Arktis. Vi påpeker videre at det ikke trengs noen ny rettslig rammeorden for Arktis. Det har også Havrettskommisjonen sagt, og det har også Russland tydelig sagt med sine strategier for hva som skal skje i nord.

Vi kan gå tilbake igjen til den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten. Den legger de store omfattende miljømessige rammebetingelsene som gjør at vi får en bærekraftig utvikling i dette området. Det er mange viktige ytre endringer siden Regjeringen første gang la fram sine hovedlinjer i nordområdepolitikken.

Men det er én ting som kanskje har kommet mer overraskende på oss enn noen av oss den gangen forutså, nemlig nedsmeltingen av polisen, det som skjer på dette området. De siste forskningsresultatene indikerer en raskere nedsmelting enn man tidligere har sett. Det er derfor viktig at vi har flere tanker i hodet samtidig, at vi kan bremse denne negative utviklingen, og at klimaarbeidet får minst like høy prioritet som det har hatt til nå.

Mange fokuserer på økt mulighet til å drive økonomisk aktivitet innen petroleum, fiskeri og skipsfart og at de nye isfrie områdene kan bli tilgjengelig for utnyttelse av nye fornybare og ikke-fornybare naturressurser. Dette igjen legger nye perspektiver og nye dimensjoner innenfor den framtidige tenkningen. Det er nettopp her Norge nå må finne balansen mellom det overordnede klimamålet og ivaretakelsen av de norske interessene i nord og ha det i fokus. Kortere skipsruter kan nå åpnes til Asia og Amerika, og i løpet av noen tiår, kanskje enda tidligere, kan det bli økt press på økonomisk aktivitet i Arktis.

Jeg føler at den norske regjering, spesielt med utenriksministeren i spissen, har satt dette i fokus internasjonalt. Jeg har gleden av å være med i internasjonale fora, bl.a. innen NATO, der de viser til Norges forvaltning av disse områdene og til at Norge tar grep og er dynamisk, og det er en fornøyelse å være med på dette. Dette gjør at andre nasjoner våkner og ser at de har sine interesser. Men det er ikke konflikter her, vi skal legge opp til å ha et samarbeid.

Nordområdepolitikken krever at vi forstår hva som ligger fast, og hva som er i endring. Utfordringene, også når det gjelder sikkerhet, knyttes i økende grad til klima, miljø, energi, fiskerier og sjøtransport. Det er her det ligger, og det er her vi må være på banen, slik som jeg føler vi er i dag. Men som jeg sa innledningsvis, må vi ha flere tanker i hodet når vi snakker om nordområdepolitikken, ha en helhetlig strategi. Jeg ble litt forundret da Kristiansen i sin siste setning nevnte dette med helhetlig, og så jumpet gladelig over det at man må bygge opp en total infrastruktur i Nord-Norge, gjøre den mye bedre både på land og i sjø. Da nytter det ikke å komme med budsjettforslag om skattelettelser og reduksjon i infrastrukturtiltak – svak kommuneøkonomi, ned med forskningen, infrastrukturen osv. Dette er ingen helhetlig plan.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:07:42]: Representanten Ivar Kristiansen tar opp et svært aktuelt tema, som det også i framtiden vil være et stort fokus på. Det er vel liten tvil om at særlig USA og Russland har en strategisk geopolitikk, som Norge er en viktig del av, men som det kan synes som om vi ikke tar like alvorlig. Hvis man også ser for seg at Polhavet åpner seg, vil både Kina og Japan bidra til at Norge må endre sin nordområdestrategi.

Hvor viktig er så Norge for våre omgivelser? Norge har råderett over store havområder som uten tvil har betydning for våre stormaktsomgivelser, havområder som er rike på både fisk og petroleum, noe som russerne setter inn i en maktpolitisk sammenheng. Havområdene våre kan sies å være et transportbånd for konflikter, og derfor er det svært viktig med en havrettsavtale.

Også det faktum at man kan forvente seg en økt trafikk i seilingsleden, kanskje også en ny seilingsled, gjør at det vil være behov for tilstedeværelse. Når Sjtokman-feltet er klar for å produsere en eller annen gang i framtiden, vil det helt sikkert bli behov for økt beredskap. Havområdene våre og Arktis er sårbare miljøer, og beredskap og tilstedeværelse er nødvendig.

Vi bør fortsette den gode dialogen som utenriksministeren allerede er i gang med, og samarbeide med Russland, for vi har i stor grad sammenfallende interesser. Det kan derfor ikke være noen tvil om at vi må ha muligheten til å beskytte våre havområder i nord.

Hvis man ser globusen ovenfra, ser man hvor strategisk Norge egentlig er plassert, og hva vi har å beskytte. Derfor må vi ha kapasiteter som raskt kan komme til konfliktområder i nord, hvis det skulle bli nødvendig. Det har vært drøftet et nordisk forsvarssamarbeid i nord gjennom Stoltenberg-rapporten, men dette må komme som et supplement når vi som nasjon ikke lenger har muligheten til å beskytte våre egne områder. NATO kan nok til en viss grad hjelpe oss der oppe, men da trenger vi nok litt bedre samhandling med NATO nasjonalt sett.

Nå kan det hende at utenriksministeren synes at jeg ser fanden på høylys dag, men det er heller ikke tvil om at Norges havområder i nord også er svært interessante områder for EU. Vi har allerede sett at enkelte fiskere i EU ikke bryr seg nevneverdig om hvem som har retten til hva. Vi kan altså ikke avskrive den territoriale konfliktmuligheten. Det er derfor interessant å høre hvilke planer utenriksministeren har, både når det gjelder den strategiske satsingen i nordområdene våre, noe han for så vidt svarte på i sitt hovedinnlegg, og også om han har tenkt på en mer geopolitisk strategi på lik linje med USA, Russland og EU. Områdene er viktige, og vi bør og skal være forberedt på at vi må kjempe om eierskapet til havområdene våre i nord i framtiden.

Presidenten: Presidenten må få lov til å bemerke at det nok er mer vanlig å si f.eks. «en viss mann ved høylys dag» eller eventuelt bruke begrepet «se spøkelser ved høylys dag», som vel egentlig er det mest vanlige begrepet. Vi får holde oss innenfor parlamentarisk ordbruk.

Bendiks H. Arnesen (A) [11:11:44]: Dette har vært en spennende debatt. Jeg synes det er oppløftende at nordområdene i de siste årene har stått sterkere og sterkere i debatten – ikke bare her i Stortinget, men også i pressen, i organisasjoner, i bedrifter, i forskningsmiljøer og ikke minst blant innbyggere i vårt langstrakte land. Dette engasjerer de aller fleste.

Vi kan alle registrere stor utålmodighet etter å komme videre med å utvikle dette fantastiske området for å finne ut om hvordan de enorme ressursene her kan utnyttes på en forsvarlig måte. Jeg har heller ikke noe imot den utålmodigheten som Høyre og resten av opposisjonen fra tid til annen legger for dagen, men det hadde vært bedre dersom de hadde kommet med gode forslag og ikke bare gjentatt den gamle leksen om mye mer, mye raskere.

Jeg vil påstå at det ikke noen gang i historien har skjedd så mye for og med nordområdene som siden vi fikk på plass dagens stortingsflertall og regjeringen Stoltenberg startet sitt arbeid. Dette merker vi som bor i den nordlige landsdelen godt. Regjeringen har virkelig fått dette på dagsordenen, både nasjonalt og internasjonalt, siden den startet sitt arbeid i 2005.

Når vi ser hvilken plass debatten om nordområdene også har fått internasjonalt, forteller dette med all tydelighet om den interessen disse områdene omfattes av. Gjennom mitt arbeid i Nordisk Råd gjennom de to siste stortingsperiodene har jeg sett hvordan interessen for nordområdene har blitt stadig sterkere. Ikke minst har debatten blitt ytterligere forsterket etter at rapporten om nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk ble lagt fram av tidligere statsråd Thorvald Stoltenberg. Denne rapporten har utløst et engasjement for samarbeid over grensene som jeg er sikker på vil gi resultater for nordområdene som helhet.

Sentralt i Stoltenberg-rapporten står det nordiske samarbeidet om arktiske spørsmål. Klimaendringene og issmeltingen i Arktis gir oss utfordringer, men også muligheter. Vi vet at dette gir oss nye muligheter for nye seilingsleder mellom øst og vest, noe som igjen kan gi grunnlag for ny og omfattende næringsutvikling i tillegg til de viktige stedbundne næringene vi har allerede.

Thorvald Stoltenberg sier i sin rapport at det arktiske området er en indikator for de globale klimaendringene, og at den pågående issmeltingen får store følger for aktiviteten i området, og at dette igjen innebærer at naturressursene blir lettere tilgjengelig med de følger dette kan få for dette sårbare havmiljøet. Dette er muligheter og utfordringer som kommer raskere enn noen av oss hadde forutsett for forholdsvis kort tid siden. Dette vil sette nye og store krav til havovervåking og beredskap, noe som også må innebære at vi må ta i bruk den mest avanserte teknologi som finnes, og dette må skje i en forholdsvis nær framtid. Her trengs det samarbeid over landegrensene og strategier for å kunne ta i bruk de mulighetene disse nye isfrie områdene gir, samtidig som miljøet og naturen i dette sårbare området blir ivaretatt på den aller beste måte, slik flere andre har vært inne på i dagens debatt.

Nordområdene er så utvilsomt mulighetens område.

Jeg mener at når Regjeringen for snart fem år siden sa at nordområdene er dens viktigste strategiske satsingsområde, forteller dette oss at vi har en regjering som er forutseende, og som i ettertid har visst å følge opp med viktige grep. Her har utenriksministeren spilt en meget viktig rolle, og jeg deler de prioriteringene han trekker opp.

Peter N. Myhre (FrP) [11:16:34]: Takk til representanten Ivar Kristiansen, som har reist denne viktige saken til debatt her i Stortinget.

Jeg merket meg at utenriksministeren viste til Svalbardtraktaten, til FNs havrettskonvensjon, til folkeretten generelt og til havområdene som er under norsk jurisdiksjon. Alt dette er veldig viktig. Det dreier seg om forvaltning av store havområder. Det dreier seg om avtaler internasjonalt. Men alt dette blir lite verdt hvis Norge ikke greier å opprettholde en beredskap og en tilstedeværelse i disse havområdene som det står respekt av. Vi snakker altså om havområder i størrelsesorden 2,5 millioner kvadratkilometer. For å illustrere: Hvis man legger sammen Frankrike og Tyskland og ganger med to, er det fremdeles litt igjen før størrelsen er lik de norske havområdene i nord.

Utenriks- og forsvarskomiteen var nylig på besøk hos Forsvarets operative hovedkommando på Reitan i Bodø, og vi fikk klar beskjed om at det slett ikke er verken budsjetter eller utdannet personell til å bemanne de fem fregattene som Norge skal ha i fremtiden. Det er sant å si budsjetter og utdannet mannskap til å ha kanskje en og en halv fregatt døgnkontinuerlig operativ, altså én fregatt hele tiden og én til i deler av døgnet. Det betyr at vi ikke har fått noen strategi fra Regjeringen når det gjelder hvordan fregattene skal være operative for å kunne representere den tilstedeværelsen i disse havområdene som er nødvendig for at Norge skal kunne hevde sitt herredømme over det. Derfor savner jeg oppmerksomhet om dette fra Regjeringens side. Jeg savner interesse og entusiasme for å bygge opp til en militær tilstedeværelse fra norsk side som er tilstrekkelig til at Norge i fremtiden kan gjøre jobben sin i nordområdene.

Når det gjelder tilstedeværelse, kan vi også snakke om folketallsutviklingen, som er en svært viktig sak representanten Ivar Kristiansen har tatt opp. Det er nemlig ikke slik som enkelte tror, at vi som holder til her i det som representanten Ellingsen kaller for Tjukk-Norge, mener at det er bra at Nord-Norges folketall utvikler seg i negativ retning. Det er en stor ulempe for hele Norge at ikke folketallsutviklingen har vært mer positiv enn den har vært i Nord-Norge i den senere tid.

Representanten Helga Pedersen avlegger Fremskrittspartiet en visitt og sier at Fremskrittspartiet ikke greier å presentere noen strategi for å gjøre noe med dette annet enn å nedlegge Sametinget, redusere antall stortingsrepresentanter fra Nord-Norge og å nedlegge fylkestingene. Men det er altså ikke Sametinget og fylkestinget den nordnorske befolkningen lever av. De lever av et næringsliv som er konkurransedyktig, og som kan produsere varer og tjenester som kan selges i et åpent marked. Derfor er det viktig at Regjeringen presenterer en strategi for hvordan man kan gjøre det enklere å etablere næringsliv, modernisere det og videreutvikle det, slik at man kan utvikle Nord-Norge som en robust og økonomisk selvstendig region i fremtiden, så både næringsgrunnlaget og befolkningsutviklingen blir bedre enn i dag.

Tor-Arne Strøm (A) [11:21:18]: Det er en viktig debatt vi er vitne til i dag.

Som dere sikkert hører, kommer jeg fra et område i landet som har mange navn, Nord-Norge, Nordland eller som i denne debatten, nordområdene – kjært barn har mange navn.

Nordområdene, eller Nord-Norge om du vil, har i flere tiår slitt med å få den anerkjennelsen som jeg mener vi fortjener. Nord-Norge er mulighetens landsdel med en framtid uten like.

En stor del av landets verdiskaping foregår i nordområdene og kommer også i framtiden til å foregå der. Vi har mye flott og lønnsom industri i nord. Vi har store fiskeriressurser som vi forvalter på en fremragende måte, både oppdrettsnæring og mer tradisjonell fiskerinæring. Vi har nordlys, vi har mørketid, og vi har lyse sommernetter. Vi har fjell som stuper ned i hav, vi har Nordkapp, vi har Lofoten, og vi har Helgeland, for å nevne noen av de flotte plassene. Vi har naturgitte forutsetninger som tiltrekker seg reiselystne folk fra hele verden. I tillegg til naturen har vi den unike nordnorske gjestfriheten. Det må være lov å skryte litt av det vi har i nord. Ja, jeg våger påstanden om at noe av det mest spennende innen reiseliv vil foregå i vår nordlige landsdel i årene som ligger foran oss. Det skal vi også være med og legge til rette for.

I tillegg til dette er vi i nord bare i startfasen når det kommer til høsting og framtidig verdiskaping knyttet til petroleumsforekomstene i nord. Ved behandlingen av forvaltningsplanen for disse havområdene i 2006 ble et viktig rammeverk lagt for denne aktiviteten i årene som kommer – en plan som for øvrig skal rulleres og oppdateres nå i 2010. I tillegg skjer det spennende ting i forbindelse med arbeidet med en avklaring i forhold til russerne med tanke på de omstridte havområdene i Barentshavet. Jeg vil her benytte anledningen til å rose utenriksminister Jonas Gahr Støre når det gjelder det viktige avklaringsarbeidet i forhold til russerne. Vi kan tydelig spore en framgang i dette arbeidet, og det er utrolig viktig.

Vi kan ikke diskutere nordområdene uten å diskutere klimautfordringene. Få plasser, om noen, er klimaendringene tydeligere enn i disse områdene. Vi vet at en andel av medlemmene av det amerikanske senatet allerede har vært i disse områdene for selv å ta klimaendringene nærmere i øyesyn. Én ting er å lese rapporter og utredninger om det som skjer, noe helt annet er det å se det med egne øyne. Svalbard og andre egnede områder i våre nordområder er unike med tanke på selv å kunne se hva som skjer. Norge er i fremste rekke i verden når det gjelder bekjempelse av klimaendringene. Vi har en unik mulighet til å la verdens ledere ta ansvar for dette ved selv å se hva som skjer. Dette setter våre nordområder inn i et nytt strategisk perspektiv i det internasjonale arbeidet som verdens ledere skal jobbe med hver eneste dag i årene som ligger foran oss.

Vi har en del utfordringer sammenlignet med resten av landet. En av de største utfordringene i nordområdene ligger i den negative befolkningsutviklingen og befolkningens alderssammensetning. De siste 50 årene har befolkningen i landet som helhet økt med 1,3 millioner. Av dette har Nord-Norge eller nordområdene kun hatt en økning på 25 000. Geografisk er området halve Norge, men befolkningen utgjør bare 9,7 pst. Årsaken til dette er selvfølgelig sammensatt, men hovedårsaken er nok tilgangen på arbeidsplasser i området.

Nordområdenes næringsliv er i svært stor grad tuftet på naturressursene i området. Dette gjelder både fiskeri, energi, malm og mineraler og metallindustrien. Hovedstrategien i nordområdesatsingen må være å bidra til næringsutvikling og nye og spennende arbeidsplasser innenfor både privat og offentlig sektor – det å forstå at privat næringsliv er avhengig av en god offentlig sektor, og ikke minst at offentlig sektor er avhengig av et godt privat næringsliv som skaper verdier og gir skatteinngang til kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil her nevne Hammerfest.

Man rekker ikke over alt i et innlegg, men jeg har forsøkt å peke på enkeltpunkter i tilknytning til den unike framtid våre nordområder står overfor. Jeg er optimist, både i forhold til framtiden i nord og når det gjelder vår evne til å kunne løse klimautfordringene. Vi har en regjering som er offensiv på mange områder. Det gjør at jeg er full av framtidstro og optimisme, ikke bare når det gjelder den nordlige landsdelen, men når det gjelder hele nasjonen. Ja, vi skal nok stå han av!

Irene Lange Nordahl (Sp) [11:26:19]: Først vil jeg takke interpellanten for at han tar opp nordområdene som tema her i Stortinget. Så vil jeg også takke utenriksministeren for et godt og utfyllende svar.

Fra Senterpartiets side er vi opptatt både av å jobbe aktivt for å hevde våre strategiske interesser i nord og av å tilrettelegge for en sterkere utvikling i Nord-Norge. Vi er derfor positiv til at nordområdesatsingen nå har et sterkere fokus på å bidra til næringsutvikling på land, og at dette understrekes i Soria Moria II.

Innledningsvis vil jeg gi honnør til Regjeringen for at den har hatt positiv framgang på en rekke områder og har lagt vekt på økt kontakt med våre naboland i nord, særlig med Russland. Denne kontakten er verdifull og et viktig grunnlag for videre utvikling i området.

Nordområdene er landets viktigste strategiske område. Dette kommer klart til uttrykk i forbindelse med langtidsmeldingen for Forsvaret, der denne regjeringen har vist stor vilje til å flytte viktige institusjoner i Forsvaret nordover. Jeg vil i denne sammenheng nevne etablering av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø, flytting av generalinspektøren for Hæren til Bardufoss, Bardufoss som hovedbase for helikopter og økt satsing på kystvakt og fregatter.

Jeg har merket meg at framtredende medlemmer i Høyre ikke er enig i denne flyttingen av viktige forsvarsinstitusjoner nordover. Særlig har jeg merket meg at Høyremedlemmer i valgkampen gikk aktivt ut i media og varslet omkamp om etableringen av FOHK på Reitan. Det kunne vært veldig interessant å få representanten Kristiansens syn på dette.

Senterpartiet er også opptatt av at når vi skal hevde våre rettigheter i områder i nord, er bosetting og utvikling på land i Nord-Norge helt avgjørende. Vi har lagt denne forståelsen til grunn når Regjeringen har tredoblet tempoet i veibyggingen i Nasjonal transportplan, som er tidenes veisatsing i nord. For næringsliv og bosetting i nord er vilje til satsing på infrastruktur av vesentlig betydning. Regjeringen følger nå opp denne satsingen med en storstilt satsing på stamveiene og har gitt fylkene mulighet til en stor satsing på opprusting av fylkesveiene og mulighet til realisering av en rekke tunge nyinvesteringsprosjekter innenfor samferdsel. I Troms ser vi fram til en utbedring av E6 gjennom Nord-Troms og en utbedring av E8 fra Tromsø til Finlands grense. I tillegg ser vi fram til realisering av Hålogalandsbrua, som vil føre til en langt tettere samhandling mellom byene Harstad og Narvik og mulighet for økt verdiskaping. En rekke fylkesveisatsinger vil utgjøre en stor forskjell for næringslivet i nord. Særlig gjelder dette fiskeindustrien, som er en bærebjelke langs kysten.

Regjeringen har også styrket fylkenes økonomi og mulighet til å være regional utviklingsaktør og gjort en målrettet innsats for å styrke kunnskapsmiljøene i nord, særlig gjennom Forskningsløft i nord. I tillegg er også satsingene hos Innovasjon Norge og SIVA styrket.

Som en av de store framtidsnæringene er satsing på reiseliv i nord løftet fram av denne regjeringen. Høsten 2007 utfordret daværende kommunalminister, Åslaug Haga, reiselivet i den nordnorske landsdelen til en samordnet markedsføring av Nord-Norge som reisemål. Landsdelen tok denne utfordringen på alvor. Jeg hadde selv gleden av å delta i Landsdelsutvalgets reiselivsutvalg som laget modellen for det nye nordnorske reiselivsselskapet. Den 1. januar 2010 var selskapet på plass, og Regjeringen har stilt 50 mill. kr til disposisjon for dette selskapet til profilering av Nord-Norge i utlandet. I tillegg stiller Regjeringen opp med ytterligere 15 mill. kr via Innovasjon Norge til samme formål.

Utfordringene videre er å få flere direktefly fra utlandet til Nord-Norge for å få flere utenlandske turister inn til landsdelen. Her jobber landsdelen med å få etablert flyrutefond, som er helt nødvendig for å få slike direkteruter etablert.

Destinasjonsutvikling og kompetanseheving er andre viktige områder som det også arbeides med for å få et skikkelig løft for reiselivet i Nord-Norge.

Ifølge NHO Reiseliv er det i dag 18 300 sysselsatte i reiselivet i nord, og det finnes et langt større potensial for både sysselsetting og verdiskaping i næringen.

Regjeringens satsing på nordområdene har ført til en rekke konkrete resultater for Forsvaret, samferdsel, kunnskap og næringsutvikling, og ikke minst til optimisme og framtidstro.

I den videre satsingen vil næringsutvikling på land stå enda mer sentralt, og jeg ser fram til å følge Regjeringens arbeid på dette området.

Ivar Kristiansen (H) [11:31:21]: Først: Takk for en god respons på interpellasjonen og for en engasjert debatt. At noen av hyllingstalene har gått ganske langt, er kanskje ikke så veldig overraskende – heller ikke at Høyre er servert en og annen liten finte, det hører med i enhver kamp. Det er definitivt ikke slik at vi, som representanten Nordahl var inne på, snakker om «omkamp» når det gjelder plasseringen av operativt hovedkvarter. Det er det ingen i Høyre som snakker om lenger.

Imidlertid har mitt formål med å ta opp denne interpellasjonen vært å få en strammere definisjon av begrepet «nasjonal nordområdepolitikk». Og jeg tror jeg er på trygg grunn når jeg gjør dette. Det står faktisk, siden utenriksministeren refererer til dokumentet «Nye byggesteiner i nord», i statsministerens forord – og nå siterer jeg – at «behovet for videreutvikling av vår nordområdestrategi er større enn noen gang». Dette ble skrevet for langt under ett år siden. Og jeg tror vi har en tverrpolitisk tilnærming til denne utfordring.

Jeg vet ikke om representanten Helga Pedersen lyttet helt til mitt første innlegg. Hun etterlyste hva Høyre vil. Jeg tror det kom ganske klart frem. Begrep som «energi», satsing på energi i enhver forstand, «infrastruktur», og det at den nordlige region kan bli Europas fremtidige stabile og sikre leverandør av energi, vil føre til gigantiske investeringer, som kan lage et anleggsområde av dette geografiske området uten sidestykke fremover. Det ble vist til Hammerfest i denne forbindelse som et eksempel. Og siden representanten Nordtun var inne på at vi må ha en internasjonal forankring, er det vel på dét området vi faktisk har lyktes best – og lyktes bedre enn Nordtun selv lyktes i sin omtale av Høyres skattepolitikk. Nordtun kunne kanskje tatt med seg Rogalands suksess – Rogaland, som fikk muligheten, og som politisk fikk et «go» til å gå i gang. Befolkningen i Rogaland, Nordtuns hjemfylke, er økt med hele Troms’ og halve Finnmarks befolkning fra 1960, fordi Rogaland fikk denne muligheten. Energi var nøkkelordet der, og det er det vi fra Høyres side etterlyser når vi nå ber om at tidsvinduet må åpnes, slik at vi kan komme i gang i nord på dette området.

Jeg er svært glad for at vi i Stortinget også har fått etablert et Arktisk Råd, slik at kunnskapen om og det tverrpolitiske engasjementet for dette området kan få lov til å utvikle seg.

Jeg ser frem til den videre oppfølging av debatten på dette området.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:34:36]: Jeg skal også takke for debatten og gi ros til interpellanten. Jeg tror det er gjennom denne type debatter vi faktisk presiserer og definerer forståelsen av strategi og retning, så jeg vil takke for alle bidrag til det.

Vi har store ambisjoner for nordområdepolitikken i denne perioden. Jeg mener «byggesteinene» – jeg kommer stadig tilbake til dem, og jeg er glad for at representanten Kristiansen refererte til dem og holder oss ansvarlige for hva som står der – gir et veldig godt utgangspunkt for hvordan vi skal arbeide videre med dette. Det er bredt forankret, det er god tilhørighet her i Stortinget. Og det er viktig – det vil være mitt hovedpoeng her – at dette er en satsing i nord av hele landet.

Denne debatten – ikke underlig – har blitt dominert av representanter fra nord, fra Tynn-Norge, hvis man skal forfølge begrepene her, mens vi fra Tjukk-Norge har ligget litt på undersiden. Men det er altså slik at alle ser mot nord, og jeg tror det er fryktelig viktig i nordområdesatsingen at det er en satsing som alle i Norge eier, og at det faktisk, slik sett, geografisk er slik at også folk utenfor Norge er med på å løfte det. Skal vi lykkes kunnskapsmessig, vil det være helt paradoksalt om vi ikke skal trekke på all erfaringen fra Rogaland-miljøet på energi, fra det kommersielle miljøet i Bergen, fra det teknologiske miljøet i Tromsø, osv. osv. Det vil være pussig hvis det bare skal være i et fokus definert nord for én strek at vi skal mobilisere til satsing i nord, som er en så viktig del for Norge. Men det skal være eierskap og forankring i nord. Jeg mener at vi har gjort det i den forrige perioden. Da hadde vi et nyttig ekspertutvalg, ledet av rektor ved Universitetet i Tromsø, som ga råd og innspill til Regjeringen. Vi arbeider nå med å nedsette et verdiskapingspanel, som skal bringe verdiskapingserfaringer og behov inn til Regjeringens arbeid med dette feltet.

Representantene fra Fremskrittspartiet var opptatt av forsvarsdimensjonen, og det er viktig. Det er helt klart en utfordring å sørge for at vi har nok folk og nok kompetanse til å seile våre fartøy. Men jeg tror at om kort tid kan vi si at Norge har den mest moderne marinekapasiteten i nord, med nye fartøy og med ny kapasitet. Men det er det viktig å prioritere. Det jeg derimot vil advare mot, er det representanten Woldseth sier om at «vi må kjempe om eierskapet» til våre områder i nord. Vel, vi skal gjennom et militært forsvar og en alliansetilhørighet være klar, om nødvendig, for å kjempe for det som er vårt, men mitt utgangspunkt, med vekten på havretten og de etablerte traktatene, er at det som er vårt, er vårt. Det er ikke åpne territorielle strider i nord der det nå kjempes om å kappe land og få suverenitet. Derfor er det med oppfølgingen av Havrettstraktaten, kartlegging av kontinentalsokkelen og løsing av utestående spørsmål viktig. I forrige periode trakk vi rette streker i alle havområder i nord for Norges vedkommende, med ett unntak: den fortsatt utestående delelinje med Russland, hvor vi nå også har konstruktivt arbeid. Men jeg takker for debatten og ønsker velkommen til å fortsette samtalen.

Presidenten: Med det er debatten i sak nr. 2 avsluttet.