Laila Gustavsen (A) [11:14:55]: Vi lever i en tid i stadig endring. Globaliseringens tidsalder, der land og samfunn dag for dag blir tettere integrert, er grunnleggende positiv for Norge og for verden totalt sett. Ett eksempel er at ingen forsvarsallianse kan erstatte det euroen og EU gjør med sikkerheten internt i Europa. Vi oppnår mye sikkerhetspolitisk gjennom handel og folk til folk-samarbeid over landegrensene. Land som er integrert i hverandre, tar ikke fram våpnene. Samtidig må vi ikke være naive. Vi kan ikke ta en fredelig utvikling for gitt.

Hvordan skal vi dra opp en politikk for framtiden? Går vi ti år tilbake, var geografien stort sett den samme, men verden så allikevel ganske annerledes ut. Da den gang statsminister Bondevik sto på denne talerstolen foran toppmøtet i Washington, der alliansens nåværende strategiske konsept skulle vedtas i 1999, var verden annerledes. Det var spent i Kosovo. NATO, FN, EU og OSSE hadde tatt på seg omfattende oppgaver på Balkan. Bondevik uttalte i debatten følgende:

«Det foreligger i dag ingen direkte militær trussel mot NATO-landene. Alliansen bør likevel bevare evnen til å kunne bygge opp styrker over tid dersom en trussel igjen skulle oppstå. Regjeringen legger stor vekt på at NATOs forsvarsplanlegging fortsatt skal reflektere at alliansen må være i stand til å avskrekke, og om nødvendig forsvare, alle allierte mot enhver form for aggresjon. Basis for dette vil fortsatt være prinsippet om kollektiv solidaritet, samt et effektivt integrert militært samarbeid, der også felles aktiviteter og felles finansiering inngår.»

Mange kunne sagt akkurat det samme i dag som det Bondevik sa i 1999.

Det er allerede 20 år siden Muren falt og 9 år siden terrorangrepene i USA. I våre dager ser vi en verden med nye maktsentre vokse fram. Kina, India og Brasil utvikler seg mer og mer, mens Russland børster støv og revitaliserer sin makt. USA har gått fra å være supermakt til å bli stormakt. Samtidig er Vestens innflytelse over resten på hell. Disse endringene forandrer også våre sikkerhetsutfordringer. Og hvorfor skulle de ikke det, når de forandrer alt annet?

I dag er det svake stater med organisasjoner med grobunn for terror som skaper den største trusselen mot oss og våre NATO-allierte. Dette problemet vil utvilsomt være med oss i mange år framover. Men i en verden der supermaktenes tid er over og er erstattet av fem–seks stormakter, kan vi ikke utelukke at vi igjen vil stå foran potensielle konflikter sterke stater imellom.

Norge er et lite land med en svært åpen økonomi. Vår sikkerhetspolitikk må baseres på en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, NATO-medlemskap og et militært forsvar med stor grad av operativ evne. Norge må derfor bidra til at felles sikkerhet håndteres i en flernasjonal ramme, med FN som den overordnede ramme og hjemmel for bruk av militær makt.

FN og NATO er grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Et aktivt medlemskap i regionale og globale organisasjoner blir faktisk viktigere og viktigere i lys av de omfattende endringene i de globale maktforholdene som vil prege dette århundret.

Medlemskapet i NATO har alltid hatt bred forankring i Stortinget og i det norske folk. Det er bra. Når vi i dag skal diskutere hvilken strategi NATO bør legge til grunn for de neste årene, er det godt å ha dette med seg.

På Internasjonal Portal, som er en blogg der utenriks- og forsvarsfraksjonen til Arbeiderpartiet prøver å dra opp litt debatt, har vi spurt om innspill på hva folk synes er viktig for Norge i framtidens NATO-allianse. Det kommer selvfølgelig ulike innspill, men felles for dem er at NATO må være en forsvarsallianse der gjensidigheten er viktig. Noen viser også til våre interesser i nordområdene som noe av det som gjør det viktig for Norge hvordan NATO utvikler seg videre.

Dette er jeg enig i. Alliansens artikkel 5 er kjernen i NATO og gjør at alliansen har relevans for alle medlemslandene. Kombinert med beslutningssystemer som er der, men som kan bli bedre, utgjør dette NATOs særegenhet. For Norge, som er et lite land, er det selvfølgelig godt å tenke at en innad i alliansen kan si nei til deltakelse. Likevel vil et stadig nei fra ulike land i en beslutningsprosess være ødeleggende for alliansen. Det er derfor viktig at beslutningssystemene og arbeidet i NATO med konsensustilnærming i hele organisasjonen blir mer effektiv.

Alliansens forsvarsevne må bevares og utvikles framover. Da mener jeg at medlemslandene må ta forsvarsutfordringene på alvor. En kollektiv sikkerhet er avhengig av at flere land reformerer sine lands forsvar. Målet må være mer mobile styrker som kan operere utenfor eget lands territorium. Felles øvelser, som f.eks. Cold Response, gir viktig felles trening over landegrensene. Norge har jo utmerkede øvingsområder å tilby for NATOs øvelser, og det er viktig at dette fortsetter. Det gir også god kunnskap i NATO om norske forhold. NATOs evne til å gjøre ting sammen må ikke undervurderes.

Den militære trusselen mot Norge er liten. Likevel har Norge større nasjonale sikkerhetspolitiske utfordringer enn de fleste andre vesteuropeiske stater. I løpet av neste tiårsperiode vil situasjonen i nord endre seg dramatisk. Vi ser det allerede: Nordøstpassasjen åpner seg, og isen vil tette Nordvestpassasjen. Nye seilingsruter kommer og vil forbinde Europa med verdens raskest voksende verdensdel, Asia, på en helt annen måte enn før. Den økte skipsfarten kommer samtidig til å medføre en lang rekke nye utfordringer. Allerede nå ser vi at forurensingen i Arktis øker. Vi ser at interessen for Svalbard øker. 70 pst. av russiske olje- og gassressurser ligger i nord. I nord er det også store energi- og fiskeressurser.

NATO må være synlig i nord og kjenne våre nærområder. I alliansen må vi ha kapasiteter både til sjøs, i luften og på land som kan møte utfordringene i nordområdene. Det er positivt hvis alliansen klarer å få til et samarbeid med Russland rundt utfordringene i nordområdene.

Norge har tatt et viktig nærområdeinitiativ i forbindelse med NATOs nye strategiske konsept. Dette støtter jeg. Men samtidig er det viktig å huske at det ikke nødvendigvis er en konflikt mellom kollektivt forsvar hjemme og det å kunne operere ute, slik vi nå gjør i Afghanistan.

Så litt oppsummert: Hva er kjernepunktene, slik jeg ser det?

NATO har blitt 60 år. Det gir erfaring og modenhet. Men det er også viktig at alliansen fortsatt er vital og evner å fornye seg.

NATOs kjerneoppgaver knyttet til artikkel 5 og kollektivt forsvar må forsterkes i den nye strategien.

Det er likevel behov for, med bakgrunn i det endrede verdens- og geopolitiske bildet, at alliansen opprettholder sin evne til å operere også utenfor eget territorium i framtiden. Det er lenge siden vi har sett tradisjonell krig slik vi så det i første og annen verdenskrig, der målet var å okkupere land. Likevel kan vi ikke avvise at dette kan skje i framtiden, og NATO må være forberedt på det.

NATO må også fortsette å omstille seg og bidra til at medlemslandenes forsvar møter de nye utfordringene. Det er viktig at NATOs operative evne fokuseres i alliansen. Anvendbare styrker kjennetegnes ved at de er raskt tilgjengelige for innsats når det er behov for dem. Anvendbarhet oppnås gjennom trening, øving og samvirke, og ved at styrkene har nok logistikkstøtte og tilpasset materiell. Dette arbeidet er viktig.

NATO bør fortsatt være åpen for nye medlemsland og utvikle forholdet til partnerlandene videre sånn som Russland. Det er også helt naturlig at samarbeidet med EU er godt, og at det utvikles videre. Det nordiske samarbeidet bringer noe svært positivt inn i alliansen, samtidig som det bringer mye positivt inn i EU. Her har Norge en styrke. Vårt tette forhold til de andre nordiske landene og utviklingen av et forsvarssamarbeid i Norden er noe som vi må fortsette med, og som jeg oppfatter også er blitt svært godt mottatt fra NATO, som det fremste eksemplet på et fordypet partnerskap med land som står NATO nært, men som av ulike grunner har valgt ikke å søke medlemskap.

USA og Russland har tatt nye initiativ til å redusere antall kjernefysiske våpen og masseødeleggelsesvåpen. Foreløpig har vi ikke sett de amerikanske posisjonene når det gjelder kjernevåpen i NATO-alliansen, men fra norsk side bør vi uansett arbeide for at atomvåpnenes betydning i alliansens atomstrategi reduseres, og at NATO aktivt bidrar til det internasjonale nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet i fortsettelsen.

Jeg ser fram til den debatten vi skal ha i salen nå. Jeg ser fram til hva som er statsrådens vurdering, og jeg ser også fram til de andre partienes vurderinger rundt de spørsmålene jeg har dratt opp i interpellasjonen. Det er viktig at Stortinget er involvert i prosessene som nå foregår i diskusjonene rundt NATOs nye strategiske konsept, og det har vi en mulighet til her i dag.

Statsråd Grete Faremo [11:24:29]: Det strategiske konsept er alliansens øverste styringsdokument, nest etter selve Washington-traktaten fra 1949. Konseptet legger politiske føringer for NATOs innretning og prioriteringer. Ettersom det er elleve år siden gjeldende konsept ble vedtatt, ble det på toppmøtet i Strasbourg/Kehl i 2009 besluttet å utarbeide et nytt strategisk konsept, som skal ferdigstilles innen neste toppmøte i Lisboa i november i år.

NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, har utpekt en gruppe eksperter som skal utarbeide en rapport innen mai i år. Gruppen ledes av den tidligere amerikanske utenriksministeren Madeleine K. Albright, og består av eksperter fra elleve andre NATO-land. Regjeringen har samtidig vært opptatt av at NATOs medlemsland skal være tett inne i utarbeidelsen av konseptet.

Hovedhensikten med å utarbeide et nytt strategisk konsept er å sørge for at alliansen forblir relevant i håndteringen av aktuelle og framtidige sikkerhetspolitiske utfordringer. NATO må kunne ivareta medlemslandenes interesser stilt overfor både nye og mer tradisjonelle utfordringer. Prosessen med å utarbeide et nytt konsept vil være viktig, men vel så viktig er det også at NATO-samarbeidet reformeres, slik at ny strategi kan gjennomføres.

Vi står i dag overfor et sammensatt sikkerhetsbilde. Den sikkerhetspolitiske utviklingen inneholder en rekke nye trekk. Vestens rolle i internasjonal politikk er endret. Kina er i stadig vekst, Russland er i ferd med å gjenvinne noe av sin tapte styrke, og nye regionale stormakter, som India og Brasil, blir stadig mer synlige. Dette betyr imidlertid ikke i seg selv at sannsynligheten for konflikter har økt.

Norges geografiske plassering og strategiske ressursinteresser gjør at vi står overfor økende utfordringer i våre nærområder. Denne dimensjonen ved vår sikkerhetspolitiske situasjon skiller oss fra mange av våre allierte. Først og fremst er disse utfordringene knyttet til nordområdene og til næringsvirksomheten til havs – energi og fiske.

Som et lite land med en åpen økonomi må vår sikkerhetspolitikk baseres på en internasjonal rettsorden gjennom FN-pakten og folkeretten, et forpliktende kollektivt forsvar gjennom NATO samt et relevant og effektivt militært forsvar.

Kravet om en bærekraftig forvaltning av store naturressurser og naboskapet til Russland understreker behovet for multilateralt samarbeid. Norge må aktivt medvirke til flernasjonal ivaretakelse av felles sikkerhet.

NATO og FN er grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Dessuten søker vi å videreutvikle et tett samarbeid med EU og med våre nordiske naboland. Derfor engasjerer vi oss aktivt internasjonalt, både med sivile og militære kapasiteter for å bidra til stabilitet og utvikling i andre deler av verden. Slik ivaretar vi best vår egen sikkerhet.

Regjeringens hovedbudskap i arbeidet med et nytt strategisk konsept er at NATO i framtiden fortsatt må være en forsvarsallianse og den primære organisasjonen for håndtering av de alliertes sikkerhetsutfordringer. Kombinasjonen av politisk beslutningsevne basert på konsensus, integrerte militære strukturer og allierte kapasiteter er enestående. Dette er det viktig å videreføre for å bevare alliansens relevans og troverdighet over tid og sikre den nødvendige oppslutningen i medlemslandene.

Fra norsk side har vi derfor vektlagt en tydelig omtale av NATOs kjerneoppgaver i det nye konseptet. Alliansens evne til å ivareta kollektivt forsvar i henhold til Altanterhavspaktens artikkel 5 utgjør selve fundamentet som NATO bygger på. Denne gjensidige forpliktelsen til å komme ethvert medlemsland til unnsetning i tilfelle et væpnet angrep, eller trussel om angrep, må ligge fast og være utvetydig.

NATO representerer en unik forsvarsallianse mellom demokratiske stater på begge sider av Atlanterhavet. For Regjeringen er det en sentral prioritering å sikre NATOs betydning som forum for dialog mellom USA og Europa. USA vil fortsette å være vår viktigste allierte, og det transatlantiske samarbeidet er av avgjørende betydning.

Alliansen må fortsatt være i stand til å utføre internasjonale operasjoner utenfor medlemslandenes territorier. Det til dels ensidige fokuset på slike operasjoner siden 1990-tallet har imidlertid ført til et behov for å drøfte forholdet mellom alliansens rolle hjemme og ute. Samtidig ønsker jeg å understreke at NATOs hovedutfordring i dag og i de nærmeste årene vil være Afghanistan, noe også det militære engasjementet illustrerer. Alliansen må derfor være i stand til å gjøre begge deler. Det er intet enten–eller.

Det er imidlertid viktig at vi ikke forutsetter at det som er mest akutt, nødvendigvis også alltid er viktigst. NATOs løpende operasjoner er eksempel på akutte aktiviteter som ikke nødvendigvis er avgjørende for alliansens evne til å ivareta de kollektive forpliktelser. I tråd med disse prinsippene vil det såkalte norske nærområdeinitiativet følges opp.

Dette initiativet ble framlagt på NATOs forsvarsministermøte i London i september 2008. Formålet med initiativet er å styrke alliansens troverdighet når det gjelder dens evne til å ivareta medlemslandenes sikkerhet og å høyne NATOs synlighet og tilstedeværelse på eget territorium og i nærområdene, det være seg Baltikum, Svartehavet, Middelhavet eller nordområdene.

Fra norsk side er dette spilt inn i prosessen med det nye strategiske konseptet. Initiativet er også blitt benyttet til å minne om at alliansen har en rolle å spille også i nord, dvs. i våre nærområder.

Mer konkret har vi framhevet betydningen av å iverksette fleksibel beredskaps- og forsterkningsplanlegging i NATO, øke alliansens situasjonsforståelse i ulike regioner, forbedre etterretningssamarbeidet og av at NATO engasjerer seg i den allierte øvings- og treningsaktiviteten i alliansens nærområder.

I utarbeidelsen av et nytt strategisk konsept vil de forsvarspolitiske utfordringer som alliansen står overfor, være sentrale. NATO trenger kapasiteter som kan dekke hele krisespekteret, inkludert høyintensitetsoperasjoner. I tillegg må alliansen ha kapasitet til å møte nye sikkerhetsutfordringer, slik som eksempelvis forsvar mot angrep på datasystemer, såkalt Cyber Defence, og energisikkerhet.

Kravene fra pågående enkeltoperasjoner må ikke være styrende for den langsiktige forsvarsplanleggingen. Kapasiteter som først og fremst trengs i langdryge stabiliseringsoperasjoner, er ikke nødvendigvis de samme som de som gir sikkerhetspolitisk relevans i alliansens nærområder. I det nye strategiske konseptet er det viktig at det gis politiske føringer for både ambisjonsnivå, kapasitetsutvikling og behovet for reformer.

Det er et stort behov for omfattende endringer i alliansens arbeidsprosesser og i de integrerte strukturer – som NATOs hovedkvarter i Brussel og den militære kommandostrukturen. Generalsekretæren leder en prosess med å omforme NATOs hovedkvarter. Alliansens kommandostruktur er lite egnet til å møte dagens utfordringer, og den er for ressurskrevende. NATOs forsvarsministre vil allerede i juni, på sitt neste møte, diskutere behovet for reform.

Prosessen med å utarbeide et nytt strategisk konsept er noe som opptar både utenriksministeren og meg. Jeg har i min redegjørelse hovedsakelig lagt vekt på norske forsvarspolitiske interesser i denne prosessen, men det er selvsagt andre aspekter som også vil være viktige for Norge, det være seg betydningen av rustningskontroll, NATOs forhold til Russland, NATOs samarbeid med andre internasjonale organisasjoner og alliansens forhold til partnere.

Laila Gustavsen (A) [11:33:28]: Tusen takk til statsråd Faremo for et godt innlegg. Jeg har bare lyst til å understreke et par poenger.

Det ene går på det som forsvarsministeren også er inne på, nemlig kapasiteter innenfor alliansen. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, tror jeg det er viktig med både regelmessige øvelser, at kapasiteter er moderne, og at de utfyller hverandre internt i NATO-alliansen. Da må systemer også kunne «snakke sammen». Jeg synes det derfor er en fordel når nå flere land har signalisert at de går videre med F-35, selv om det selvfølgelig ikke kan være den eneste kampflykapasiteten som medlemslandene har. Det gir også muligheter for samarbeid, ikke minst samarbeid om vedlikehold, som igjen kan gi større operativ evne, og som da igjen gir et tettere integrert NATO. Som Gro Harlem Brundtland sa: «Alt henger sammen med alt.» Og det kan være ett konkret eksempel.

Ellers har jeg lyst til bare å utdype litt det forsvarsministeren tar opp om partnerskap, for samarbeidet med partnere har jo i løpet av de siste to tiårene utviklet seg til noe av det som er NATOs viktigste saker.

Det at NATO er åpen for utvidelse, er fortsatt viktig, men det betyr ikke at det skal være fritt fram. Nye medlemskap må være bygd på demokrati og menneskerettigheter samt at medlemmene har noe å tilby alliansen gjennom å bidra til kollektiv sikkerhet.

Som jeg var inne på i innlegget mitt, er NATOs forhold til Russland svært viktig for Norge. Da komiteen var på besøk på Reitan, fikk vi høre at det er et godt personlig forhold mellom norske forsvarsansatte og russiske forsvarsansatte. Dette har utviklet seg over tid. Russland og Norge har felles utfordringer i nordområdene. Jeg håper at vi en gang i framtiden kan se at vi øver sammen, med tanke på kriser og ulykker som kan oppstå i Arktis. Fire av de fem landene som grenser til Arktis, er NATO-land. Russland er det femte. Vi er avhengig av et tett samarbeid rundt de utfordringene vi har i nord.

EU blir også en stadig mer sentral sikkerhetspolitisk aktør og har de siste årene, i lys av det som skjedde i Kosovo, bygd opp et tettere integrert sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid både gjennom European Defence Agency og gjennom opprettelsen av innsatsstyrker i 2007. Det er nå ytterligere forsterket gjennom EUs til nå 22 militære og sivile operasjoner, der 13 pågår i dette øyeblikk. Dette blir nå forsterket også gjennom Lisboa-traktaten og utnevnelsen av en utenriksminister – et nytt skritt på veien.

Jeg tror jeg skal komme tilbake til dette med masseødeleggelsesvåpen litt senere i debatten og ser fram til at den fortsetter videre.

Statsråd Grete Faremo [11:37:07]: For kort tid tilbake fant det sted et seminar i Oslo om NATOs partnerskap, det tredje i rekken av de fire seminarene som denne såkalte vismannsgruppen som jeg omtalte, arrangerte. Det synes jeg på mange vis var et interessant seminar. Foruten at man snakket om sine ulike partnerskap, ble det behovet NATO selv har for å gjennomgå sitt verdigrunnlag i lys av at man både har fått mange flere medlemmer og at partnerlandene faktisk er flere enn NATOs medlemsland, klart poengtert. Bare gjennom å kjenne seg selv kan man ha gode partnerskap som kan utvikle seg videre. Derfor er alliansens forhold til partnerland også en svært viktig del av det videre arbeidet med det nye strategiske konseptet.

Alliansen spiller en viktig politisk rolle som sikkerhetsfellesskap, først og fremst for medlemslandene, men også for partnerne. Denne stabiliserende rollen bør NATO fortsatt inneha.

Som jeg nevnte, har NATO i dag veldig mange former for partnerskapssamarbeid. Det legges nå stor vekt på samarbeidet med dem som deltar i alliansens operasjon i Afghanistan. Utover dette eksisterer det i dag også et stort nettverk av partnerland med svært ulike former for tilknytning til alliansen. En revidering og vitalisering av dette samarbeidet vil være viktig. I tillegg vil utvidelsesspørsmålet bli aktualisert. NATOs åpen dør-politikk bør videreføres, men det må unngås at alliansens artikkel 5-forpliktelse og alliansesolidariteten utvannes.

Fra norsk side vil forholdet til Russland være viktig. Regjeringen ønsker at NATO og Russland reetablerer et konstruktivt og meningsfylt samarbeid basert på gjensidighet. Det er viktig at det nye strategiske konseptet reflekterer vårt ønske om et slikt strategisk partnerskap. Samtidig er det klart at mange allierte som ikke var med på å utforme det gjeldende konseptet, har et mer anstrengt forhold til Russland. Dette vil ventelig bidra til å gjøre arbeidet med det nye konseptet på dette området meget krevende.

Ledet an av et tettere og bedre forhold mellom USA og Russland på flere områder er forholdet mellom NATO og Russland på bedringens vei etter en vanskelig periode. NATO–Russland-seminaret om kjernevåpendoktriner avholdt i Oslo i november i fjor var også et steg i riktig retning. Det vil imidlertid være viktig at NATO-landene har en felles oppfatning av hvordan dette forholdet bør håndteres. Norge har en ambisjon om å spille en aktiv rolle i å forbedre alliansens forhold til Russland.

Svein Roald Hansen (A) [11:40:32]: Jeg vil takke interpellanten for dette initiativet. Det er viktig at også Stortinget får anledning til å gi sitt besyv med i debatten rundt NATOs nye strategiske konsept.

Da den nåværende strategien ble utformet i 1999, var det sikkerhetspolitiske bildet endret. Det var ti år siden Berlinmurens fall. Warszawapakten var borte. Landene bak jernteppet var på vei inn i EU og NATO.

I det strategiske konseptet ble dette uttrykt gjennom en konstatering av at et omfattende konvensjonelt angrep er høyst utenkelig.

De sikkerhetspolitiske truslene ble definert til å springe ut fra sosial og politisk uro, etnisk og religiøs rivalisering i naboregioner, fra faren for spredning av atomvåpen og andre sofistikerte våpen og – som det uttrykkes – fra internasjonal kriminalitet og terrorisme. To år senere var det nettopp dette som utløste den mest langvarige operasjonen i alliansens historie, operasjonen i Afghanistan med forankring i FN.

Disse perspektivene på de sikkerhetspolitiske utfordringene er enda tydeligere i dag. De landene i Øst-Europa som ikke er medlem, er vi i partnerskap med. Det er en viktig dimensjon, fordi NATO skal sikre freden for dets medlemsland ikke bare gjennom militære virkemidler, men også politiske.

Fram til de nye truslene fra den internasjonale terrorismen på 1990-tallet med utgangspunkt i Al Qaida-nettverket kom, var de militære styrkene til avskrekking og ikke til bruk. I dag må militærmakt være en del av operasjonen for å bygge et Afghanistan som ikke igjen skal bli base for internasjonal terror. Vi kan ikke utelukke at det igjen kan bli behov for militær innsats også andre steder.

Som forsvarsministeren understreket, har Regjeringen i arbeidet med det nye strategiske konseptet lagt stor vekt på alliansens utgangspunkt og kjerneoppgave, nemlig å ivareta medlemmenes sikkerhet og territorielle integritet. Det er en viktig påminnelse. Nettopp i en tid hvor de gamle og nære truslene er høyst usannsynlige, må vi ikke glemme dette sentrale fundamentet.

Det betyr ikke at NATO skal unndra seg en rolle overfor sikkerhetstrusler som kommer annensteds fra, slik også statsråden understreket. En slik rolle må vi fortsatt ha, på oppdrag fra FN, slik vi har det i Afghanistan.

Understrekingen av kjerneoppgaven handler om å beholde troverdigheten i artikkel 5. Det handler om å bevare den sterke stillingen NATO har i medlemslandene, som er begrunnet i alliansens evne til å ivareta medlemslandenes sikkerhet gjennom kollektive forpliktelser.

Ved siden av dette mener jeg at Norge skal være en sterk stemme i arbeidet med den nye strategien for å styrke alliansens arbeid for nedrustning, spesielt når det gjelder atomvåpen. Det er uttrykt i strategien fra 1999. President Obamas visjon om en verden uten atomvåpen må være et godt grunnlag for å gå lenger i den nye strategien. Ett slikt viktig skritt bør være at NATO avstår fra førstebruk av atomvåpen.

NATO er åpen for nye medlemmer, og flere land i øst er stilt medlemskap i utsikt. Det er viktig at ønsket om medlemskap i NATO blir en drivkraft hos landene for å utvikle det felles verdigrunnlaget alliansen er tuftet på, nemlig et grunnfestet demokrati, et rettssamfunn og respekten for menneskerettighetene. Dette må være en del av inngangsbilletten og en forutsetning for medlemskap.

Den videre utvidelsen reiser en utfordring til som må håndteres når det gjelder utvidelse østover. Vi vet at vårt store nabo- og partnerland i øst, Russland, fortsatt henger igjen i en interessesfæretenkning. I en slik tenkning kan andre lands sikkerhetsbehov tolkes som en potensiell trussel.

Dette kan selvsagt ikke gi et land vetorett mot naboens frie valg. Men det bør være en faktor som ikke kan ses helt bort fra i prosessen fram mot nye utvidelser hvis disse skal tjene vår felles målsetting, nemlig større trygghet for alle alliansens medlemmer.

Peter N. Myhre (FrP) [11:45:04]: La meg få begynne med å rette en takk til tre representanter for Arbeiderpartiet, representantene Laila Gustavsen, Svein Roald Hansen og statsråd Faremo – Laila Gustavsen først og fremst for det initiativet hun har tatt, alle tre fordi de på en god måte understreker Arbeiderpartiets klare mål om å videreutvikle NATO og å sørge for en konsensus, en stor grad av enighet rundt norsk allianse og sikkerhetspolitikk. Jeg er glad for at dette er en målsetting som Arbeiderpartiet legger så stor vekt på, uansett hva eventuelle regjeringspartnere måtte mene.

NATO ble etablert for over 60 år siden i Washington D.C. den 4. april 1949, og Norge var med fra første stund. Det var til sammen tolv land den gangen. Siden den gang er 16 nye kommet til. I tillegg har NATO et nært samarbeid med andre land i vårt nærområde, kanskje spesielt med Russland og Ukraina. Altså dreier NATO med de nære samarbeidspartnerne seg i dag om stater med over 1 milliard innbyggere.

NATO ble etablert for å danne et forsvarsverk mot aggresjon og ekspansjon fra det kommunistiske Øst-Europa. Og NATO fungerte etter hensikten. NATO sikret trygghet, fred og frihet i Vest-Europa i de 40 årene som gikk innen de kommunistiske regimene gikk til grunne. Dette er historie. Sosialisme og kommunisme er for alltid plassert på historiens skraphaug, og den USA-ledede alliansen gjorde jobben sin. Nå er det andre utfordringer vi står overfor. Fra å være en forsvarsallianse for Vest-Europa og Nord-Amerika er NATO i dag i stand til å forsvare frihet, menneskerettigheter og demokrati over hele verden. NATO arbeider i samarbeid med FN med fredsbevaring, demokratiutvikling og forsvar av enkeltmenneskers rettigheter verden over. Dette innebærer altså en helt ny rolle for organisasjonen. Derfor er det helt naturlig og definitivt på tide å revidere NATOs strategiske konsept.

Representanten Gustavsen nevnte selv nordområdene som en utfordring. Statsråden nevnte nye nasjoner som melder seg med styrke. Vi kan også føye til ekstreme religiøse bevegelser som utsyrer seg med private hærer, som ønsker kontroll over stater og landområder – ikke for å utvikle velstand og frihet for menneskene som bor der, men for å etablere arealer som kan benyttes som utgangspunkt og som baser for internasjonal terror.

Men enkelte universelle verdier forblir uendret for vårt samarbeid med NATO-landene. De demokratiske strømningene som begynte å prege verden på slutten av 1700-tallet, førte til at Norge i 1814 fikk sin epokegjørende grunnlov. Her slås det fast at det skal være personlig frihet, ytringsfrihet, fri presse, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett og økonomisk frihet. Denne tenkningen har gått sin seiersgang verden over i 200 år. Man har utviklet samfunn med god økonomi, levestandard og gode liv for innbyggerne. Det er nettopp for å forsvare disse rettighetene vi har NATO, og det er derfor vi også skal ha NATO i fremtiden. Den kalde krigen er over, men fremdeles er det krefter i verden som vil herske over andre. I FN er antallet medlemsland med demokrati på vei oppover, men fremdeles er flertallet av FN-landene diktaturer.

Som en konsekvens av dette må NATO ha en militær forsvarskraft. Hvor store forsvarsbudsjettene skal være, hva slags våpen og hvor mange fregatter, kampfly, helikoptre og hæravdelinger vi skal ha, skal vi nok bli enige om. Fremskrittspartiet har ved gjentatte anledninger tatt til orde for å styrke forsvaret. Jeg vil også si at man er nødt til å styrke forsvarsbudsjettet. Men det som er viktigst, er at det er enighet om og en vilje til å gjøre det norske forsvaret i stand til å fylle den rollen som naturlig tillegges oss innenfor samarbeidet i NATO. Med disse ord var dette noen betraktninger om forventningene til NATOs nye strategiske konsept.

Ivar Kristiansen (H) [11:50:18]: Først vil jeg rette en stor takk til interpellanten, Laila Gustavsen, for at hun tar opp denne interpellasjonen slik at Stortinget gis anledning til å diskutere en sak som er svært viktig.

NATOs nye strategiske konsept vil jo sluttbehandles i løpet av året. Jeg synes at det interessante spørsmålet som må stilles, og som jeg føler ikke er blitt besvart – iallfall ikke tydelig nok i dag – er jo om et eventuelt nytt konsept, når det blir vedtatt, vil få noen konsekvenser for det norske forsvar, for norsk suverenitetsutøvelse, for prioritering på hjemmebane. Vil dette gi en åpning for forandring fremover i forhold til det som har vært? Det har gjennomgående vært en situasjon med 60 års stabilitet, fred og frihet gjennom og via NATO – i det som har vært historien gjennom det forrige konseptet og den tidsperioden som vi er inne i i dag. Mitt svar på spørsmålet om et nytt strategisk konsept kommer til å få innvirkning på Norges rolle, er ja. For vi kan gjerne diskutere de utfordringene som NATO er inne i, og står foran, og ha som utgangspunkt at nordområdene må prioriteres. Statsråden var i sitt innlegg inne på NATOs nærområdeprinsipp, som jeg slutter meg helt og fullt til, nemlig å bidra til å styrke alliansens situasjonsforståelse og etterretningssamarbeid, og å øke allierte øvings- og treningsaktiviteter i NATOs nærområder. Hun pekte selv på at nordområdene er viktige i en tid hvor vi ser at vår nabo i øst etter hvert har fått større økonomiske muskler, som også gjør at det russiske forsvaret er blitt mer synlig og tydelig.

Derfor vil det fremover bli mer krevende for det norske forsvaret å tenke over hva vi selv kan bidra med i en situasjon hvor NATOs egen økonomiske situasjon er ytterst vanskelig. Man har påtatt seg oppgaver ute i verden som er krevende, veldig krevende, jf. Peter N. Myhres innlegg her tidligere om hvilke nye utfordringer NATO står foran. Dette betyr at vår plikt til å bidra selv, til å sørge for at det vi ønsker av stabilitet og utfordringer i vårt eget nærområde, kommer til å bli mer krevende i årene som vi går i møte. Det er vi selvfølgelig også nødt til økonomisk å ta høyde for.

Statsråden har i sitt svar helt rett i hva slags innvirkning nær- og nordområdeaktiviteten og -politikken må inneholde. Og verdens oppmerksomhet på det som er vårt nærområde, altså nordområdet, kommer definitivt til å bli større i årene som kommer, jf. verdens enorme, økende etterspørsel etter energi. Disse områdene – disse gigantiske hav- og landområdene – vil få større oppmerksomhet. Derfor har nærmest ethvert land rundt oss, inkludert EU, Canada og Russland, vedtatt sin egen nordområdestrategi. Vel nok har Russland i sin militærdoktrine definert NATO som en trussel når man diskuterer NATOs utvidelse østover – jeg vet ikke om jeg helt kan slutte meg til interpellantens innlegg akkurat på det området, om at dette må vi være veldig åpne for. Jeg tror vi skal diskutere dette veldig grunnleggende – i hvilken grad vi skal være åpne for utvidet medlemskap. Vi har en verden i stor forandring. Gårsdagens fiende behøver ikke være dagens fiende. Dagens fiende er knapt synlig. Terror er kommet for å bli, enten vi vil det eller ikke. De økonomiske krav for å møte terror er kanskje den største utfordringen fremover for NATO, som – jeg gjentar – i dag har påtatt seg veldig store forpliktelser, som har gjort at NATO økonomisk sett virkelig har noen utfordringer fremover.

Vi skal slå ring om NATOs artikkel 5, altså alliansens evne til å forsvare medlemslandene. Men dette gir også oss noen store utfordringer: Vi må selv gjøre mer hjemme, samtidig som terror kommer til å få økt oppmerksomhet i NATOs kommende strategi.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [11:55:44]: Representanten Gustavsen bringer et viktig tema til debatt. Det er over ti år siden det nåværende strategiske konsept for NATO ble vedtatt – år med store endringer, både når det gjelder sikkerhetsbildet, og når det gjelder alliansen. Og selv om det tør være kjent hva som er SVs primære NATO-standpunkt, mener vi selvfølgelig at det er viktig med en god prosess og debatt fram mot vedtak av NATOs langsiktige innretning – en strategi som helt riktig vil ha stor betydning for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk framover.

I dette innlegget vil jeg påpeke to områder som jeg ser som viktig å fokusere på i debatten framover: NATOs kjerneoppgaver kontra uteoperasjoner og NATOs framtidige atomvåpenpolitikk.

NATO er, og skal være, en forsvarsallianse og ikke en angrepsmakt. Og det er viktig og riktig med forsvarsministerens fokus på å arbeide for at NATOs nye strategiske konsept skal legge større vekt på trusler i nærområdene. I det tradisjonelle NATO, med forsvar av medlemslandene som det primære, ligger Atlanterhavspaktens artikkel 5 til grunn. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at det største trusselbildet i dag er ikke-statlig, så som datasikkerhet, pandemier, masseødeleggelsesvåpen og ikke minst klimaendringer. Dette er trusler som ikke kan løses med militære midler.

På den neste og siste i rekka av ekspertkonferanser i tilknytning til nytt konsept vil oppmerksomheten stå om atomvåpnenes rolle. Og her må Norge ha en offensiv og klar holdning. I Soria Moria II heter det at vi skal ta initiativ til en diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en verden uten atomvåpen gjennom forpliktelser som omfatter alle land.

Atomvåpen er i dag en sentral del av alliansens strategi. Som det heter i strategien fra 1999: Atomvåpen er den øverste garantien for de allierte sin sikkerhet. Det er dermed naturlig at Norge benytter anledningen til å reise spørsmålet om atomvåpnenes rolle i forbindelse med utarbeidelse av ny strategi. Fortsatt er førstebruk av atomvåpen gjeldende NATO-strategi. Det betyr at NATO i prinsippet kan starte en atomkrig ved å bruke kjernefysiske våpen mot en fiende som selv ikke har brukt atomvåpen mot NATO. Som et absolutt minimum må atomvåpnenes rolle nå begrenses fra førstebruk til å få én funksjon – å avskrekke andre fra å bruke sine. Men dette kan selvfølgelig også problematiseres. Sverre Lodgaard skrev i Dagsavisen i forrige uke:

«Spørsmålet er hva atomvåpnene skal avskrekke og hvilke våpen som trengs for formålet. NATO er konvensjonelt overlegent. (…) Og det er mange år siden EU og Russland begynte å omtale hverandre som strategiske partnere. Likevel truer de med å være de første til å bruke atomvåpen mot hverandre. Her er det ingen rimelig sammenheng. Det kjernefysiske kartet er i skrikende utakt med det politiske.»

Det er vanskelig å forstå at atomvåpen bidrar til vår sikkerhet. Tvert imot øker det risikoen for en farlig opprustningsspiral ved at andre stater føler at de også må ha atomvåpen for å trygge sin sikkerhet. SV mener derfor at NATO burde fjerne bruk av atomvåpen fra sin politiske verktøykasse fullstendig, slik det er gjort i konseptets punkt 57 med hensyn til kjemiske og biologiske våpen. Dette ville bidratt til å redusere atomvåpnenes betydning i internasjonal politikk.

Jeg vil også nevne at vi i mai 2010 står foran den femårige tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen, en konferanse det knytter seg stor spenning til, og hvor innsatsen for nedrustning blir et sentralt tema. Her kan tiltak fra NATOs side ha en avgjørende rolle for å bidra til at nedrustninga kommer i gang igjen. Jeg vil også minne om formuleringa fra Soria Moria II:

«Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.»

Så kan man selvfølgelig diskutere hva som er «vellykket», på tilsynskonferansen.

Norge bør altså – etter SVs syn – kreve at NATO

• går bort fra førstebruk av atomvåpen

• går med på en avtale om at atomvåpen ikke skal brukes mot land som ikke har slike våpen

• avslutter «nuclear sharing» og trekker resten av de amerikanske atomvåpnene ut av Europa

Historia viser at det nytter. SV fremmet sak om klasevåpenkonvensjon i 2001, denne ble en realitet for et drøyt år siden.

Atomvåpen er det mest ødeleggende våpenet som finnes. Det er umulig å tenke seg en situasjon som ville rettferdiggjort bruken av atomvåpen. Allikevel finnes det nok atomvåpen til å ødelegge hele sivilisasjonen på jorda flere titalls ganger. SV mener Norge må ta en ledende rolle internasjonalt og jobbe for konkrete forpliktelser for nedrustning. Her er NATOs strategiske konsept en gyllen anledning. Vi bør være offensive. Målet må være et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:00:55]: NATOs kjerneoppgave må og skal være det kollektive forsvaret av alliansens medlemsland. Artikkel 5-operasjoner er NATOs ryggrad og skal være hjemlet i FN-paktens artikkel 51 og retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar. For Senterpartiet innebærer det at NATOs hovedformål er å opprettholde befolkningens frihet og sikkerhet på NATOs eget territorium. Norges største sikkerhetspolitiske utfordringer over tid ligger ikke i Afghanistan, men i nordområdene. Ryktene om at territorialforsvaret ikke lenger har relevans, er etter mitt syn betydelig overdrevne.

Suverenitetshevdelse innebærer fortsatt tilstedeværelse, og det igjen forutsetter et volum. Et moderne forsvar består av relevant teknologi på sjø, luft og land, men også hoder. Som Generalinspektøren for Hæren uttrykte det for noen dager siden:

«Plattformene kan ikke gi folk trygghet. Når krigen, krisen eller usikkerheten kommer, så kommer behovet for Soldaten. En strid kan kjempes mellom plattformer til sjøs eller i luften, men freden vinnes nesten uten unntak mellom mennesker på landjorden.»

Opedals innlegg er selvfølgelig også et partsinnlegg i en ressurskamp om og i det norske forsvaret. Det er jeg klar over, og jeg understreker derfor at jeg selvsagt til fulle står bak langtidsplanen og Regjeringens budsjettpolitikk. Men i et strategisk og langsiktig perspektiv bør Norge og NATO lytte til Generalinspektøren. Både nasjonalt og innenfor alliansen må ambisjoner og ressurser stå i forhold til hverandre. For Norge dreier det seg realistisk sett om å finne den rette balansen mellom hva vi har, og hvor mange steder vi kan være. Sagt på en annen måte, kan ambisjonen om større nærvær i nærområdene få den konsekvens at noe må nedprioriteres innenfor alltid stramme budsjetter. I fredstid, i demokratier vil aldri forsvarsbevilgningene være særlig mye større enn Forsvarets legitimitet i befolkningen.

I analysen i vårt strategiske konsept «Evne til innsats» skrives det:

«Den geopolitiske utviklingen tilsier at mellomstatlige konflikter og klassisk realpolitikk igjen kan komme til å gjøre seg mer gjeldende. Dette tilsier en mer balansert tilnærming i den oppmerksomhet som rettes mot internasjonal terrorisme kontra intra-statlige konflikter eller mellomstatlige konflikter enn det som har vært tilfelle i den siste tiden.»

Det er fare for økte stormaktsrivaliseringer i tilknytning til regionale konflikter. Makt er i ferd med å forskyves. USA står ikke lenger så ubestridt alene på stormaktstronen. Kina er i dag engasjert over store deler av verden. Russland vet vi har fått ny selvsikkerhet. India viser også nye muskler. Under klimatoppmøtet i København så vi at EU ble satt på gangen, mens reelle stormakter forsøkte å løse flokene. I en verden der Vestens makt kan se ut til å svekkes, er det i Norges interesse at NATOs strategiske konsept og tolkningen av dette vektlegger at den eneste legitime oppdragsgiver for engasjement utenfor NATOs eget territorium er FN. På sikt må FN foretrekkes å være naturlig nødhavn i slike situasjoner, for i en ny verden av flere stormakter blir det viktigere enn noen gang å ha felles kjøreregler. Hvis NATO oppfattes å ha eksklusive kjøreregler – hvilke andre land, allianser, skal på sikt kunne tillates samme rett? Det er ikke sikkert at «in area, out of business»-metaforen i framtiden vil framstå som like treffsikker.

Fordi også Russland har interesse av et lavt spenningsnivå i nordområdene, er det i første omgang aktiviteten knyttet til potensielt nye ferdselsårer, utnytting av naturressursene og klimaendringene som fører til fornyet sikkerhetspolitisk fokus. Det er viktig at vi i Norge, i arbeidet med nytt strategisk konsept, har vært så tydelige på betydningen av alliansens nærområder. Det kan også i framtiden skape aksept og forståelse for at små nasjoner i folketall må gjøre forsvarspolitiske prioriteringer som retter seg mot nasjonale oppgaver.

Det er altså en stor fordel for Norge at flere nasjoner har kompetanse knyttet til virksomhet i nordområdene den dagen den delen av verden kanskje framstår som enda viktigere enn i dag. Norge må opptre slik at vi er relevante, kunnskapsrike og sterke partnere for allierte i nordområdene. Dette krever en betydelig innsats på land, som Regjeringen har startet og signalisert at en vil følge opp videre, og det krever at vi når våre målsetninger om å utdype norsk tilstedeværelse både militært og sivilt.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:05:56]: Jeg tror vel man trygt kan si at den regjeringskonstellasjonen vi har nå, bidrar til at det blir noe mindre temperatur rundt denne type debatter enn vi kanskje ville ha hatt hvis regjeringskonstellasjonen hadde vært litt annerledes.

La meg gi honnør til Laila Gustavsen for å ha tatt opp et viktig tema, et tema som etter min mening debatteres for lite i det offentlige rom, men som denne interpellasjonen bidrar til å løfte. Det har vært noe av kritikken også mot det arbeidet som nå gjøres i de ulike land og NATO samlet, i forhold til nytt strategisk konsept, at det blir for mye ekspertkomiteer og for lite folkelig engasjement rundt det. Som Slagsvold Vedum sa: Til syvende og sist er vi helt avhengige av at NATO har den legitimiteten som det har hatt til nå i befolkningen, hvis vi fortsatt skal lykkes i den grad NATO hittil har gjort. Nå viser målinger at støtten til norsk NATO-medlemskap er meget sterk, og jeg har ingen grunn til å tro at f.eks. SVs syn står foran noe snarlig gjennombrudd.

Det er lenge siden NATOs strategiske konsept kunne oppsummeres med at det var om å gjøre å holde USA inne, Tyskland nede og Sovjet ute, som vel NATOs første generalsekretær hadde som sin tese en gang. Det er langt mer kompliserte forhold som skal debatteres i forhold til et nytt strategisk konsept, og som medlem av NATOs parlamentariske forsamling er det også noe som debatteres parlamentarikere imellom. Jeg tror jeg har rett til å si at med det tilfanget man har hatt av nye medlemsland, er det ingen tvil om at hva et nytt strategisk konsept skal gå ut på, debatteres mye mer, og det er langt mer sprikende oppfatninger om dette nå enn da NATO var en mer vesteuropeisk klubb med USA og Canada i tillegg.

La meg fra Kristelig Folkepartis side uansett påpeke at sikkerhetsgarantien NATO har gjennom artikkel 5, er det grunnleggende, og den må vi holde fast på. Norsk politikk må være orientert mot dette også i framtiden, og jeg regner med at det er en selvsagt del av arbeidet knyttet til det nye strategiske konseptet.

Så er spørsmålet hvordan artikkel 5 forvaltes i forhold til ulike interesser medlemsstatene imellom, og da har jeg lyst til å utfordre statsråden noe. Hun hadde en tale i Oslo Militære Samfund for kort tid siden, hvor det i hvert fall kan se ut til at man har et ønske om en retur til et mer regionalt territorielt NATO. Det kan oppfattes slik at operasjoner som er så langt unna som Afghanistan, bør spille en mindre rolle framover, og at man bør fokusere mer på nærområdene. Slik sett kan man si at det er en litt konservativ tilnærming til det en må kalle globaliseringens nye trusler. Spørsmålet er imidlertid hvordan andre vil reagere hvis vi nedtoner det andre land mener er viktig. Det kan jo slå tilbake på oss selv i andre runde, at det vi mener er riktig og viktig, ikke får den samme oppmerksomhet fra våre partnere.

Nå hørte jeg også at statsråden sa at dette ikke var noen interessemotsetning, men da er det et spørsmål som for meg likevel står igjen: Hva konkret innebærer en litt ny tilnærming à la det forsvarsministeren redegjorde for i Oslo Militære Samfund? I Stortingets spontanspørretime ville ikke utenriksministeren for sin del si at vårt engasjement f.eks. i Afghanistan ville vært noe annerledes selv med en slik ny tilnærming som forsvarsministeren antydet i sitt foredrag. Det hadde det vært spennende å få høre noe om i den settingen vi nå er i.

Marit Nybakk (A) [12:11:14]: La meg først gi ros til interpellanten, for dette er et veldig viktig tema, og jeg vil slutte meg til Syversens understreking av behovet for debatt om NATOs strategiske konsept, også i det offentlige rom.

Jeg sitter også i NATOs parlamentarikerforsamling, og vi har faktisk holdt på med dette siden Bucuresti-møtet. Parlamentarikerforsamlingen tiltrer også Madeleine Albright-gruppen, slik at det er veldig nær kontakt mellom parlamentarikerne og hovedorganisasjonen om denne saken.

Det er viktig at det utarbeides et nytt strategisk konsept. Som flere har understreket, har det forrige konseptet, som ble vedtatt i Washington i 1999, også gått ut på dato fordi de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene det siste tiåret kan betegnes som utdatert. Etter 1999 har vi hatt terrorangrepet i 2001, med de konsekvenser det hadde, og NATO er blitt utvidet med de fleste tidligere østeuropeiske statene. Det mest påfallende og kanskje imponerende ved NATO etter den kalde krigens fall og Sovjetunionen og Warszawapaktens sammenbrudd er NATOs enestående evne til å tilpasse seg de nye sikkerhetspolitiske omgivelsene. I tillegg til EU har NATO spilt en hovedrolle når det gjelder stabilisering og demokratisering av de nye statene i Europa og på Balkan. Det sier mye om alliansen at både Serbia og Bosnia i dag har Partnerskap for fred-status, og at Albania er NATO-medlem. Det er bare elleve år siden NATO bombet Serbia. I dag ligger Balkans demokratiske framtid innenfor det euroatlantiske samarbeidet, ikke minst takket være NATO.

Norges ambassade i Beograd hadde et par år også status som NATO-ambassade og bidro i stor grad til stabilisering og omorganisering av de væpnede styrker i Serbia.

Siden forrige strategiske konsept er NATO bl.a. blitt involvert i stabilisering i Afghanistan, etter at alliansen i august 2003 overtok ISAF fra FN. ISAF hadde da operert side om side med den amerikanskledede Operation Enduring Freedom siden desember 2001. Men like viktig som bakteppe for et nytt strategisk konsept er den nye brede tilnærmingen til sikkerhet. Forsvarspolitikk må nå gå hånd i hånd med dialog, med konfliktforebygging, med demokratisering, med utvikling og klimatiltak – det nye sikkerhetspolitiske begrepet, eller for å si det på engelsk, «comprehensive approach» til sikkerhet.

Kanskje enda viktigere er atomvåpnenes rolle i NATO. I mai i år er det en ny tilsynskonferanse for Ikke-spredningsavtalen. For fem år siden endte tilsynskonferansen i fiasko. Det er nå helt avgjørende at man kommer videre både med atomnedrustning og ikke-spredning. La meg legge til: NATO må ikke stille seg i den situasjon at alliansens atompolitikk blir en hindring for president Obamas forsøk på forhandlinger med sin russiske motpart.

For Norge må det videre være viktig at NATO forblir et forum for den sikkerhetspolitiske dialogen mellom Europa og USA. Som et land utenfor EU er vi avhengige av at den transatlantiske debatten om de alliertes sikkerhetsutfordringer skjer innen rammen av NATO og ikke bilateralt mellom Brussel og Washington. Samtidig må, som også forsvarsministeren understreket, et nytt strategisk konsept slå fast at NATO er en forsvarspolitisk allianse. De motsetninger som i dag er ganske framtredende, mellom nye og gamle land, må tas hensyn til.

Det er ikke lett, men det er også viktig å fokusere på de forsvarspolitiske utfordringene som alliansen står overfor. Det gjelder bl.a. behovet for en grunnleggende reform av de integrerte strukturene, bl.a. NATOs kommandostruktur. Også vedtakene fra Praha-toppmøtet i 2002, altså Prague Capabilites Commitments, og byrdefordelingen mellom landene må gjennomgås. Det samme mener jeg gjelder NATO Response Force og bruken av den.

I det videre arbeidet med NATOs strategiske konsept må også NATOs forhold til og samarbeid med andre internasjonale organisasjoner reflekteres. Det inkluderer FN, men også ulike regionale organisasjoner som African Union.

Lars Myraune (H) [12:16:47]: Det er ikke hver dag vi greier å få i gang en forsvarspolitisk debatt i denne salen, ei heller blant pressen i Norge og for så vidt ikke helt spesielt for Norge heller – forsvarsdebatt har ikke vært veldig høyt på agendaen i det siste. Derfor vil jeg takke representanten Gustavsen for at hun brakte det på bane i dag, og med veldig mange gode poeng under innlegget.

Statsrådens innlegg ga også veldig positive signaler om hva Norges syn på NATOs nye strategiske konsept vil være. Jeg tror nok at vi står overfor ganske store utfordringer når vi skal prøve å få konseptet til å reflektere noe av det som vi har på agendaen, og da tenker jeg særlig på nordområdene. Jeg har hatt gleden av å være i denne etaten i mange år, og vi har forsøkt mange ganger å poengtere betydningen av nordområdene. Jeg husker godt at da jeg kom til hovedkvarteret i Ramstein i 1999, omfattet ikke kartet over NATO engang hele Norge. Det sluttet ved Trondheim. Det tok bare to uker å få det på plass, men likevel – det er en form for motvilje mot å tro at vi har spesielle konfliktområder i nord. Mange tror at søre delen av Middelhavet er vel så konfliktfylt. Når representanten Kristiansen, og likeledes statsråden, poengterer betydningen av dette, støtter jeg det, og jeg synes vi må være ganske idérike når vi skal understreke betydningen av at vi skal ha fokus på nordområdene.

NATO har etter hvert blitt 60 år, og det er ikke tvil om at alliansen er en suksesshistorie. Det skal ikke mye fantasi til å tenke seg at den perioden vi har vært igjennom, kunne ha vært helt annerledes hvis vi ikke hadde hatt den relativt sterke NATO-alliansen under den kalde krigen.

Da Muren falt, var det mange som trodde at nå må NATO opphøre, nå har ikke NATO noen plass lenger. Jeg husker jeg var på vei til et NATO-møte i Amsterdam like etter at Muren hadde falt, og da husker jeg at drosjesjåføren sa: Jeg er så glad for at min sønn skal vokse opp i en fredelig verden. Ja, tenkte jeg, det er godt å være optimistisk, men jeg har ikke noen særlig tro på det.

Vel, vi har greid å bevare fred i Europa, takket være NATO, men ikke minst også takket være EU, som representanten Gustavsen var inne på – jeg setter veldig pris på at det også ble sagt i denne sal.

Jeg hadde gleden av å være i en NATO-stilling da det nye konseptet ble laget i 1999 og vi skulle omsette det fra et strategisk konsept til et konsept for de militære styrkene. Det var en rimelig stor utfordring, for trusselen var ikke det den hadde vært før, og hva skulle man bruke styrkene til? Da ble det nettopp fokusert på det som fortsatt er tema i dag: operasjoner utenfor kjerneområdene av NATO, der du skal bidra til å løse en konflikt, der du skal skape fred.

Det var særlig poenget med å skape fred som ble hovedpoenget for oss, og som vi også la inn i de militære øvelsene som skulle gjennomføres. For med NATOs militære kapasitet var det ikke den gangen – og er det for så vidt heller ikke i dag – noen stor fare for å tape en militær konflikt.

Å skape fred er vesentlig vanskeligere. Jeg må få lov å si at det er ikke alle som har vært på verdensarenaen og prøvd å skape fred, som har tenkt igjennom problematikken fra man vinner en militær konfliktsituasjon, til man har skapt fred. For det er vesentlig vanskeligere.

Gustavsen var inne på artikkel 5 og at den må få større betydning. Jeg tror den veldig vanskelig kan få større betydning, men at den må være kjernen i NATO, er det heller ikke noen tvil om.

Så var Gustavsen også inne på at vi burde se på utvidelsene. Jeg er meget skeptisk til at vi skal gå noe særlig lenger i utvidelse av NATO i øyeblikket. Det vil fort skape konflikter. Tenke seg til om Georgia hadde vært medlem av NATO da konflikten dukket opp der. Vi skal være særs tilbakeholdne.

Fogh Rasmussen sa at alliansen kommer til å måtte bli et forum for konstellasjoner i verdensomspennende sikkerhetsspørsmål. Det la han vekt på i sitt foredrag i München nå i vinter. Mye tyder på at alliansen nok kommer til å håndtere flere konflikter utenfor landegrensene av NATO-alliansen enn innenfor.

Heikki Holmås (SV) [12:22:06]: Til forrige taler, Lars Myraune, vil jeg bare si én ting. Han etterlyser forsvarsdebatter og sier at det ikke er så mange av dem. Vel, vi diskuterer til stadighet konflikten i Afghanistan, som på mange måter kan sies å være en konflikt der NATOs engasjement ikke ville vært hvis det ikke nettopp var for endringene i NATOs strategiske konsept for elleve år siden, som åpnet nettopp for en større grad av «out of area»-operasjoner, og som også la til grunn en av de tingene som SV har vært veldig kritisk til når det gjelder NATO-samarbeidet, nemlig muligheten for å gå inn uten FN-mandat.

En av de andre tingene som vi har vært opptatt av, er NATOs førsteslagsstrategi og motstanden mot førsteslagsstrategien, som på mange måter var en av årsakene til at SV i sin tid ble stiftet. Nå har vi en regjering – og vi er flere representanter – som snakker nettopp om behovet for å endre NATOs førsteslagsstrategi. Vi diskuterer hvordan NATO kan gå tilbake til kjerneoppgavene i større grad enn tidligere. Jeg synes dette er en veldig positiv utvikling. Vi har en regjeringserklæring som slår fast at vi ikke skal gripe inn internasjonalt uten FN-operasjoner.

Til Hans Olav Syversen, som var så kritisk her med hensyn til at dette blir en mindre bråkete debatt, vil jeg si at jeg er veldig fornøyd med at vi har en utvikling som går i en slik retning.

Men det som er hovedpoenget i innlegget mitt, er at jeg satt og så på direkten Obamas – den gangen presidentkandidat – tale der han sto i Berlin foran titusener, om ikke hundretusener, av mennesker og sa at han ønsket å arbeide for en atomvåpenfri verden. Jeg tenkte: Hjelpe meg, hvis denne mannen får makten, finnes det håp for framtiden. Jeg mener at det rommet som finnes nå, det rommet som er skapt på bakgrunn av at man har en president som har en helt annen innstilling til atomvåpenspørsmålet enn det George Bush hadde – som etter min oppfatning underminerte en del av Ikke-spredningsavtalen gjennom en del av de disposisjonene de gjorde, som satte i gang en opprustning av et atomvåpenskjold som bare skapte provokasjoner og i tillegg bidro til å støtte atomvåpenindustrien i USA, med bl.a. fokus på å lage mindre atomvåpen som kunne brukes til bl.a. sprengning av bunkere – gir oss en helt annen mulighet til å klare å ta skritt i retning av en atomvåpenfri verden. Jeg mener at der har vi som storting, som backing og lagspillere for Regjeringen i disse spørsmålene, en sentral rolle å spille.

Hvorfor henger NATOs strategiske konsept sammen med målsettingen om en atomvåpenfri verden og Ikkespredningsavtalen, som det skal være tilsynskonferanse om i mai? Det er fordi den rollen som NATO kan spille for å ta skritt i riktig retning, vil være avgjørende. Den gangen Ikke-spredningsavtalen ble undertegnet, var jo det nettopp en avtale der alle landene forpliktet seg til å sørge for at de landene som ikke hadde atomvåpen, heller ikke skulle få det i framtiden. Mot-dealen fra atomvåpenmaktene var nettopp at de skulle arbeide i retning av en atomvåpenfri verden, for nedrustning og for en atomvåpenfri verden. Da er det ekstremt viktig at NATO som atomvåpenmakt, NATO som en allianse som har atomvåpen som en del av sin strategi, foretar konkrete grep, tar konkrete skritt og foretar konkrete endringer for å sørge for å gå i riktig retning. Vi har tre ting som vi mener er konkrete og viktige.

Det ene er at man er nødt til å fjerne muligheten for NATO til å bruke atomvåpen først. For meg er det, dypest sett, et moralsk spørsmål. Hvis det er slik at et land, en nasjon eller en allianse er villig til å bruke atomvåpen først, tar de i realiteten ansvaret for utryddelsen av den menneskelige sivilisasjon slik den er. Derfor mener jeg at det er galt. I tillegg vil det være viktig å fjerne den muligheten for en selv og innføre en selvpålagt restriksjon for å sørge for at andre land i verden som nå strever etter å få atomvåpen, skjønner at atomvåpen ikke er et reelt våpen som kan bli brukt i krig, men et våpen som er utelukkende politisk.

Det andre er at vi må fjerne utplassering av amerikanske våpen i Europa. Jeg vil kort bare si hvorfor det er viktig. Det er viktig fordi i USA, der debatten går, tenker de hele tiden på å si at de europeiske allierte ønsker disse våpnene. Vi må derfor, som europeiske land, si at det ønsker vi ikke.

Det tredje: Her slutter jeg bare med å si at vi må forsterke den målsettingen som vi har.

Sverre Myrli (A) [12:27:31]: Debatten går mot slutten. Det har vært mange gode innlegg.

Jeg vil innenfor min tilmålte taletid bare ha et perspektiv, når vi diskuterer NATO, som etter min oppfatning er svært viktig at vi ikke glemmer, nemlig det historiske perspektivet. Hva var bakgrunnen for opprettelsen av NATO og det nordatlantiske samarbeidet? Jeg tillater meg å sitere to setninger fra partienes såkalte fellesprogram i 1945:

«Landets forsvar bygges opp etter de erfaringer krigsårene har gitt, så det kan være et vern for landet og oppfylle våre internasjonale militære forpliktelser.

Det gjøres en positiv innsats i arbeidet for å opprette et internasjonalt sikkerhetssystem på rettsbasis.»

Det er viktig at vi av og til går litt tilbake i historien, og tenker igjennom hva som var bakgrunnen for – i dag – NATO, siden det er det som står på dagsordenen. Det ble en stor debatt i Norge etter annen verdenskrig. Målsettingen var: aldri mer 9. april 1940.

Hva var det riktig for Norge å gjøre i en slik situasjon? I lang tid – eller i hvert fall i en god periode – ble det jobbet for å få på plass et nordisk forsvarssamarbeid. Det lyktes en ikke med. En mente da at det var riktig å knytte seg til nordeuropeiske og nordamerikanske venner etter krigen. Vi fikk debatten om den såkalte Atlanterhavspakten, som Stortinget i 1949 sluttet seg til.

Jeg syns det er viktig at vi i en debatt, når vi nå snakker om det nye strategiske konseptet til NATO, også tenker på hva som var situasjonen for 60 år siden. Så har verden endret seg mye på 60 år, og det har også NATO. Det er derfor vi diskuterer det nye strategiske konseptet. Verden vil fortsette å forandre seg. Derfor må NATO også forandre seg.

Det er viktig å slå ned – skal vi si – noen pilarer for hva slags NATO vi ser for oss. Uansett, NATO er og skal være en forsvarsallianse. Det er viktig å slå fast hva som skal være NATOs kjerneoppgaver. Jeg veit ikke om det er riktig å bruke begrepet «satse mer» på kjerneoppgavene, som jeg hører noen nå bruke i debatten. Jeg veit ikke om det blir riktig å si at man skal satse mer, hvis det i så fall betyr at man skal satse mindre på noe annet. For verden er nå en gang ganske komplisert sammenskrudd, så vi må satse både på det som var de tradisjonelle kjerneoppgavene, og på andre ting, fordi verden og NATO-samarbeidet står overfor nye utfordringer.

Vi har noen utfordringer også med det norske forsvaret knyttet opp mot det nye strategiske konseptet. NATOs nye generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, var ikke lenge etter at han ble utnevnt, på møte i Stortinget, der han møtte utenriks- og forsvarskomiteen. På det møtet sa han – jeg tror han brukte det begrepet – at han var bekymret for hvordan NATO-landenes forsvar var organisert. NATO-landenes forsvar har store strukturelle og organisatoriske utfordringer. Forsvaret til NATO-landene er laget i ei tid hvor det var den kalde krigen som gjaldt og trusselbildet så helt annerledes ut. I dag ser verden annerledes ut. Derfor må NATO forandre seg, og derfor må også NATO-landenes forsvar og forsvarsstruktur endre seg. Det var Fogh Rasmussens budskap til utenriks- og forsvarskomiteen.

Til slutt et par poenger som er viktige for Norge i debatten om det nye strategiske konseptet, og som blir viktigere og viktigere slik verden ser ut. Det gjelder NATOs forhold til andre internasjonale organisasjoner. Det ene er NATOs forhold til FN, som er viktig for Norge fordi Norge er en stor bidragsyter til FN, og vi har alle, i hvert fall de fleste, et positivt og godt forhold til FN. Det andre er NATOs forhold til EU. For Norge som ikke EU-medlem er det viktig at vi har fokus på hvordan NATO skal samarbeide med EU i åra som kommer.

Helt til slutt: Russland er også et viktig poeng for Norge i det videre arbeidet med det strategiske konseptet. Jeg møter kollegaer i NATOs parlamentarikerforsamling fra de baltiske stater, fra Storbritannia og andre NATO-land, hvor skepsisen til Russland, jeg tror nesten jeg vil si hatet til Russland, er veldig stort. Vi må sørge for å balansere at vi både er NATO-medlemmer og har våre venner i NATO-alliansen, og at vi også har et godt forhold til Russland. Det er viktig for Norge at vi bringer det inn i arbeidet i månedene som vi nå står foran.

Laila Gustavsen (A) [12:33:14]: La meg aller først få lov å takke for en god debatt, som viser at det er bred oppslutning i denne salen om vårt medlemskap i NATO.

Jeg har lyst til å knytte et par kommentarer til noe av det som har vært framme. La meg da gå tilbake til det som er det nåværende strategiske konseptet, som ble besluttet i 1999. Der snakket man ikke egentlig veldig mye om «out of area». Så kom «nine-eleven»-terrorangrepet og Afghanistan, og plutselig ble operasjoner utenfor eget territorium det som nærmest tok alt fokus i alliansen. Det tror jeg er et veldig viktig apropos når vi nå diskuterer hva det er som er NATOs strategi for framtiden. Vi kan aldri være skråsikre på den globale utviklingen, og det påvirker også hele tiden det som skjer i NATO.

Jeg har lyst til å understreke at jeg ikke ser den store konflikten mellom det å være opptatt av nærområdeinitiativet, som Regjeringen har tatt, og det som er de norske interessene når det gjelder det å delta i internasjonale operasjoner. Det er – som jeg sa i mitt hovedinnlegg – to sider av samme sak og ligger i gjensidigheten, som også representanten Syversen var inne på, i NATO-alliansen og artikkel 5. Så: Ja takk, begge deler.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til det som går på økonomi, for vi er jo inne i en finanskrise. Det utfordrer også forsvarsøkonomien i mange av medlemslandene. Det gjør det også i mange av EU-landene. Jeg brukte litt tid i mitt hovedinnlegg på hva som foregår i EU, og hva som har foregått i EU de siste årene. Jeg tror at noe av det vi må være opptatt av, er samarbeidet – partnerskapet – også når det gjelder mest effektiv bruk av ressurser. Der tror jeg det er muligheter for å gjøre mer framover.

Og så er det nyanser i hvor åpne vi skal være for medlemskap. Jeg synes at det i tråd med at, som egentlig alle har snakket om her, verden forandrer seg dag for dag og blir tettere integrert, er veldig rart at man samtidig skal si nei, man liksom aldri skal være åpen for nye medlemsland. Jeg tror det er veldig viktig at man har noen klare krav, som jeg var inne på i mitt innlegg, om hva som skal til for å bli medlem i NATO-samarbeidet.

Så bare en ørliten kommentar rundt ISAF. Jeg synes det må presiseres her fra denne talerstolen at ISAF-operasjonen har et klart FN-mandat, slik at det også er sagt. Og takk til dere alle for en god debatt!

Statsråd Grete Faremo [12:36:37]: Jeg vil også få takke interpellanten for initiativet til å få debatt om dette viktige spørsmålet.

Jeg skal prøve å gi korte svar på spørsmålene som er kommet opp.

La meg først si til representanten Kristiansen fra Høyre, som spør om det får konsekvenser for det norske forsvaret når NATO nå diskuterer sitt strategiske konsept og også reform, at det er klart at kapasiteten i vårt norske forsvar vil være tjent med en effektiv allianse, og at derfor også reformarbeidet, i tillegg til revisjonen av det strategiske konseptet, er viktig. Reformarbeidet vil, i tillegg til de politiske dimensjonene som jeg har gått gjennom knyttet til konseptet, selvsagt gå på hvordan vi kan utvikle bedre felles planleggingssystemer, bedre kommandokontrollsystemer og en mer integrert øvelsesaktivitet.

Representanten Syversen fra Kristelig Folkeparti spør om jeg tar til orde for et enten–eller. Jeg gjør ikke det. Nærområdeinitiativet vårt, som ble presentert i 2008, er et uttrykk for at når vi nå går inn i prosessen om revisjon av det strategiske konseptet, må vi både klare å avstemme ambisjon og ressurs og tenke på langsiktige så vel som kortsiktige behov, som ikke minst er knyttet til vår deltakelse i internasjonale operasjoner.

Når det gjelder hjertesukket fra Myraune over at han ikke fant Trondheim på kartet, må jeg si for min del at jeg synes det har vært interessant å se interessen jeg har møtt i disse korte ukene jeg har vært forsvarsminister når jeg har tatt opp nærområdeinitiativet med mine kolleger både i USA og Canada, nordiske land og andre. Det gir en helt fornyet interesse å diskutere både klimautfordringene, energiressursforvaltning og nye transportårer. Vi vil selvsagt fortsette vårt arbeid med å bevisstgjøre alliansen rundt disse spørsmålene.

Til slutt: Spørsmålet om alliansens framtidige avskrekkingsevne, herunder kjernevåpnenes betydning, vil også stå sentralt i arbeidet med det nye strategiske konseptet. Regjeringens overordnede målsetting er kjent, og vi vil jobbe med at dette spørsmålet også får betydning inn i det videre arbeidet med konseptet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.