Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Irene Johansen (A) [12:24:26]: (ordfører for saken): Jeg vil som saksordfører ta for meg hva saken handler om og fokusere på flertallets syn. Saken gjelder forslag om å styrke ressursbruken til etikkarbeidet i Statens pensjonsfond – Utland, også kalt SPU.

Forslagsstillerne peker i sin begrunnelse på at Regjeringen og Stortinget har høye ambisjoner for kvaliteten på den finansielle forvaltningen og oppfølgingen av de etiske retningslinjene for fondet, at fondet har økt betydelig over tid, både i størrelse og i antall markeder og selskaper som inngår i investeringsuniverset, og at det vil bli introdusert nye investeringsmuligheter. Det henvises til «et til dels kritisk søkelys på fondets etiske profil» i flere aktuelle saker den senere tid, og at det er viktig at slike saker får en grundig og seriøs vurdering med utgangspunkt i målsetting og ambisjon med fondet.

Flertallet i komiteen oppfatter at forslagsstillerne ut fra dette mener at Etikkrådet er underbemannet, og at de sår tvil om Etikkrådet har tilstrekkelige ressurser til å ivareta den oppgaven som rådet har.

Det er innledningsvis viktig å peke på og framheve den brede politiske enigheten om forvaltningen av SPU, noe også forslagsstillerne gjør. I behandlingen av St.meld. nr. 20 for 2008–2009 i fjor var det bred enighet om Regjeringens mål om at SPU skal være verdens best forvaltede fond, og at man i forvaltningen skal oppnå høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko, slik at også framtidige generasjoner kan nyte godt av vår oppsparte kapital, noe som krever at forvaltningen sikter mot beste praksis internasjonalt. Investeringene fondet gjør, er langsiktige i mange av verdens selskaper, og Regjeringen vektlegger derfor å bidra til god selskapsstyring og ivaretakelse av miljø og sosiale hensyn i disse selskapene.

I 2008 ble det gjennomført en omfattende evaluering av de etiske retningslinjene for SPU. Resultatene av evalueringen ble presentert for Stortinget i St.meld. nr. 20. Hovedkonklusjonen i behandlingen av denne meldingen var at de etiske retningslinjene bygger på et solid fundament og har vist seg å være robuste over tid, og at hovedtrekkene i eierskapsutøvelsen videreføres. Det ble foreslått enkelte endringer og justeringer, og som finansministeren påpeker i sin uttalelse til forslaget, er flere av disse allerede igangsatt eller skal settes i gang om kort tid. Det gjelder bl.a.:

• investeringsprogram for miljø

• forskningsprosjekt om klima og finansmarkeder

• Norges Banks nye forventningsdokumenter

• Finansdepartementet har blitt medlem i FNs Principles for Responsible Investment

Finansdepartementet deltar i FNs Global Compacts ekspertgruppe om selskapers adferd i krigs- og konfliktområder, noe som har som mål å munne ut i veiledende retningslinjer for god selskapspraksis og i forlengelsen en god investorpraksis i disse situasjonene.

Flertallet i komiteen vektlegger finansministerens uttalelse til forslaget, der han, i tillegg til å peke på oppfølgingen av de nye tiltakene, sier at ressursene i Finansdepartementet, i Norges Bank og i Etikkrådet er blitt styrket jevnlig siden de etiske retningslinjene ble introdusert. I takt med fondets økte investeringer er bemanningen økt i sekretariatet, og Etikkrådet har i tillegg økt bruken av eksterne konsulenter. Det pekes også på at Etikkrådet så langt har fått økte bevilgninger og flere stillingshjemler i tråd med rådets egne ønsker, og at Finansdepartementet også framover vil gi Etikkrådet de ressurser som anses nødvendig for at rådet skal kunne utføre sitt arbeid på en tilfredsstillende måte.

Jeg mener vi ut fra dette har fått en god oversikt over og innsikt i ressurssituasjonen for etikkarbeidet i SPU og den bemanningspolitikken og bruk av ressurser som Finansdepartementet har lagt seg på.

Flertallet er tilfreds med at Finansdepartementet vil følge opp bemanningssituasjonen i Etikkrådet også framover for å sørge for at rådet har tilstrekkelige ressurser til fortsatt å gjøre en tilfredsstillende jobb. Komiteen har også merket seg at Finansdepartementet har økt deltakelsen i initiativer internasjonalt for bygging av beste praksis for ansvarlige investeringer, og støtter synet på at slike samarbeidsinitiativer kan ha større potensial for å påvirke enkeltselskaper, sektorer og markeder enn en enkeltinvestor alene og opplagte stordriftsfordeler i dette arbeidet. Komiteen deler finansministerens syn på at det stadig vil være behov for å videreutvikle både strategier og virkemidler på dette området også framover, og ser fram til en grundig redegjørelse for arbeidet med å fremme ansvarlige investeringer i den årlige meldingen om forvaltningen av SPU til våren.

Flertallet i komiteen har på denne bakgrunn ikke grunnlag for å støtte forslaget og tilrår således at det vedlegges protokollen.

Jørund Rytman (FrP) [12:29:43]: Som vi i Fremskrittspartiet har påpekt i våre merknader i komitébehandlingen, mener vi at praktiseringen av de etiske retningslinjene allerede overgår intensjonen i de opprinnelige retningslinjene. De siste årene har vi sett en gradvis utvidelse av begrepet, at man til stadighet finner opp nye moralske prinsipper om hva som er galt, og hva som er uetisk å eie aksjer i. Senest nå i vinter kom man fram til at man ikke lenger kan eie aksjer i tobakksselskaper, selv om de selger fullt lovlige produkter. Vi i Norge har altså nå fått et verdens «moralpoliti», der vi liksom vet hva som er best – hva som er god moral, og hva som er dårlig moral.

Jeg må minne om at de pengene vi forvalter, altså Statens pensjonsfond – Utland, populært kalt oljefondet, faktisk stammer fra en av verdens mest forurensende industrier. Tenk om vi i Norge for mange år siden, da Norge var et fattig land, ikke hadde fått risikovillig kapital eller noen investorer fra utlandet til å utvinne olje og gass fordi de mente at det var umoralsk og uetisk, fordi det ikke var bra for miljøet. Eller skal vi gå enda lenger tilbake i tid, den gang det var helt vanlig og nødvendig med barnearbeid i Norge: Tenk om det da fantes rike stater eller rike firmaer som ikke ville investere i norske selskaper fordi det var uetisk. Og de ville først bli investorer når barna fikk sparken, med de konsekvenser det da måtte få. Norge ville aldri ha akseptert at andre land skulle definere våre bedrifters etikk ut fra sin forståelse – i hvert fall ikke hvis de andre landene hadde kommet lenger i sin velstand og utvikling.

Å være et slikt «moralpoliti» går ut over landenes økonomiske utvikling, samtidig som det reduserer oljefondets avkastning. Dersom Norge ønsker å påvirke verdens moral og etikk, bør dette foregå gjennom å anerkjenne internasjonale institusjoner – gjennom argumentasjon og bygging av konsensus.

Jeg har registrert at det for to-tre dager siden ble sendt ut en pressemelding fra Finansdepartementet om at det nå var fastsatt enda to nye retningslinjer for såkalt ansvarlig investeringspraksis for Statens pensjonsfond – Utland. Den ene var om at man nå skal bruke enda mer ressurser på å sette selskaper til observasjon før man tar endelig beslutning om uttrekk eller ikke. Den andre var en generell utestengning av tobakksprodusenter, noe som ble gjort kjent for en måneds tid siden. Med andre ord er dette enda en styrking av etikkarbeidet som Kristelig Folkeparti etterspør i sitt forslag, noe som taler for at forslaget, som jo går enda lenger enn nåværende praksis, ikke trenger å få tilslutning.

Når det gjelder beslutningen om at det er grovt uetisk å ha aksjer i tobakksselskaper, reagerer jeg på det. Det er et fullt lovlig produkt, men dette kan altså Statens pensjonsfond – Utland, altså det norske folk, ikke tjene penger på. Men å ta inn milliarder av kroner fra tobakksrøykende i form av avgifter er tydeligvis helt greit.

Så hva blir det neste? Skal Norge holde seg unna alle selskaper som f.eks. produserer våpen? Vil det da kun gjelde utenlandske våpenprodusenter, eller vil nå finansministeren og de andre partiene ta initiativ til at staten ikke lenger skal være medeier i f.eks. Kongsberg Gruppen eller Nammo? Er det mer moralsk å tjene penger på våpen enn å tjene penger på et nytelsesmiddel som tobakk? Jeg har en liste her på 43 sider over alle de selskapene i verden som vi er medeier i. Vi er bl.a. medeier i et selskap som er verdens største sprit-, vin- og ølprodusent. Jeg tror det er noen i denne sal som mener at alkohol ikke er bra, og dermed uetisk. Historisk sett hadde vel noen i denne sal helst sett at det skulle være enda mer regulering på dette, og det har jo historisk sett også vært forbudt i Norge med alkohol, så kanskje dette blir det neste fra moralpolitiet Etikkrådet. Skal det da bli umoralsk å investere i selskaper som er produsenter av usunn og sukkerholdig mat og drikke? Hva med produsenter av forurensende biler? Eller hva med børsnoterte bordeller? Det finnes også, visstnok. Er det etisk riktig? Jeg kan ikke se at Etikkrådet har foreslått noe forbud mot det. Eller hva med å investere i produsenter eller distributører av sexfilmer eller erotiske magasiner eller børsnoterte strippeklubbkjeder? Hva med kasinoer, gamblingselskaper eller underholdningsindustrien generelt? Eller hva med bedrifter som forsker på dyr? Er det moralsk riktig, mer riktig enn å tjene penger på nytelsesmidler som snus, sigaretter og sigarer?

Vi i Fremskrittspartiet synes ikke Norge bør være fordømmende overfor bedrifter i andre land, spesielt ikke overfor land som forsøker å bringe mennesker ut av fattigdom.

Jeg vil avslutningsvis ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har tatt opp det forslaget han refererte til.

Arve Kambe (H) [12:34:39]: Først og fremst vil jeg gi ros til Kristelig Folkeparti som har et ekte engasjement for å ha et etisk regelverk rundt dette, som man altså har. Jeg føler at Stortinget er rimelig enstemmig her, at når man skal investere, så skal man ha noen rammer. Høyre har nok et noe mer nyansert syn på kjøp av ulike selskaper enn Kristelig Folkeparti har, med hensyn til hva man mener med «etisk» eller «uetisk». Jeg vil ikke ha noen polemikk om det. Høyre har sagt at vi ønsker å være med på flertallsmerknaden i denne saken. For Høyre er det mer interessant å diskutere Statens pensjonsfond – Utland i lys av det som skal komme, i forhold til den aktive forvaltningen eller den passive forvaltningen. Det som representanten Rytman tar opp, er vel kanskje litt i strid med det som Fremskrittspartiet egentlig mener, for man skal ikke kjøpe aksjer i enkeltselskaper, der man heller satser på andre markeder.

Høyre er veldig glad for at vi har en rimelig stor og bred enighet om Statens pensjonsfond – Utland. Det at vi skal ta stilling til å utvide antall ansatte som jobber med etikken i Pensjonsfondet, synes vi er litt enkelt, og derfor går vi for den innstillingen som foreligger og har ingen merknader utover det.

Lars Egeland (SV) [12:36:27]: SV ble oversett og latterliggjort da vi første gang foreslo at vi skulle ha etiske retningslinjer for oljefondet. Det er tryggere med matematikk enn etikk, sa en ikke navngitt finansminister en gang på 1990-tallet. Og en avis refererte fra en spørretime – der Øystein Djupedal tok opp spørsmålet om etiske retningslinjer – på en slik måte:

«Jeg har stor sympati for representantens bekymring, sier finansministeren og skotter opp på stortingspresidenten. Men det har vært arbeidet mye, sier han, og det hele er vanskelig, sier han, komplisert.»

Selvfølgelig er det komplisert å forsøke å være etisk i en kapitalistisk ulveverden. Men det kom på plass etiske retningslinjer, og det er veldig fint å se at med unntak av Fremskrittspartiet er alle partier nå opptatt av hvordan vi kan styrke det etiske arbeidet i oljefondet. Det er ikke strid om hvorvidt vi skal ha etiske retningslinjer.

Oljefondet i dag opererer på kapitalismens premisser. Vi investerer i alle verdens markeder, og så forsøker vi å ta samfunnsansvar ved å trekke oss ut av selskaper som oppfører seg på en måte som vi synes er etisk uholdbar. Sånn sett er de etiske retningslinjene et slags regelverk for minimumsetikk. I tillegg bruker vi noen ganger eiermakta vår for å gå inn og forandre selskaper. Jeg tror at i framtida vil det også presse seg fram en debatt om hvordan hele oljefondet mer aktivt kan brukes til å fremme en god utvikling med investeringer til beste for utviklingsland og for å nå klimapolitiske mål. Derfor er det f.eks. viktig at investeringsprogrammet for miljø utvikles og utvides, for representanten Rytman har et poeng – vi kan ikke ha uttrekksmekanismer for alt vi ikke liker. Men vi kan gå motsatt vei og investere i det vi desidert liker.

Fondet heter Statens pensjonsfond – Utland, jeg foretrekker å kalle det oljefondet. Det er fordi vi ikke må tro at vi i framtida kan leve som rentenister av inntekter fra fondet. Det er i bunn og grunn bare hverandres arbeid vi kan leve av. Oljefondet er en oppsamlet grunnrente fra verdier som tilfeldigvis lå på vår sokkel, og vi må huske på å forvalte disse verdiene ikke bare på vegne av hele det norske folk, men faktisk på vegne av og til beste for hele verdens befolkning.

Jeg gleder meg over Fremskrittspartiets komitémerknad:

«Disse medlemmer viser til at praktiseringen av de etiske retningslinjene allerede langt overgår intensjonen i de opprinnelige retningslinjene. Norge burde ikke på noen måte opptre som «moralpoliti» (…).»

Hvis Fremskrittspartiet også hadde vært fornøyd med etikkarbeidet, hadde jeg kanskje opplevd det som en litt klam omfavning og lurt på om hele arbeidet var blitt tannløst. Jeg tror det er viktig hele tida å jobbe for nye kriterier for etisk forvaltning og å skjerpe kriteriene. Det er viktig å få klare politiske skillelinjer, som når Rytman er oppbrakt over at Norge sier at vi ikke vil tjene penger på barnearbeid.

Kristelig Folkeparti er bekymret for om Etikkrådet er underbemannet, siden fondet vokser så raskt. Det er viktig at Etikkrådet har de ressursene de trenger, men – som det står i saken – det dreier seg ikke bare om administrasjonen i Norge, men også om bruk av eksterne konsulenter. Etikkrådets bemanning er økt, og bruken av eksterne konsulenter plassert i ulike deler av verden har økt enda mer, og det er veldig bra. Men likevel er det viktig alltid å ha et øye til om Etikkrådet har de nødvendige ressursene, og det mener jeg at Regjeringa har. Det blir også snart lagt fram en stortingsmelding om Pensjonsfondet, hvor etikkarbeidet også er et tema. For øvrig hilser jeg velkommen den offentlige diskusjonen som kontinuerlig pågår om Etikkrådets arbeid, og om investeringer i enkeltselskaper. Det er viktig at etikkarbeidet følges med argusøyne av en kritisk presse og en kritisk opinion.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:41:12]: Jeg vil også gi ros til Kristelig Folkeparti for at de har tatt opp dette Dokument nr. 8-forslaget. Det er et uhyre viktig tema i forhold til de enormt store utfordringer som vi står overfor, om hvordan vi skal forvalte Statens pensjonsfond – Utland, eller oljefondet.

Jeg ser dette temaet om etikkarbeidet som en del av vår blandingsøkonomiske tradisjon, hvor vi gjennom myndighetsvedtak forsøker å korrigere vekk svake sider ved hvordan markedskreftene fungerer og kopler plikter til eiendomsrett, slik at vi altså får en samfunnsorganisering som etter evne skal gi bedre og tryggere forhold for folk. Det er i en sånn tradisjon dette står, og det er ikke overraskende at Fremskrittspartiet bruker veldig ladede og negative ord om det arbeidet. Det er bare slik det er, når en har så vidt forskjellig forståelse av statens rolle i det politiske arbeidet.

Når det er sagt, er det – som flere har vært inne på – veldig krevende å praktisere dette. Pensjonsfondet, eller oljefondet, har avkastningskrav som må ses i forhold til de risikoene det innebærer. Fondet må ha avkastningskrav i forhold til de etiske krav og forpliktelser som en har. Der ser vi at det ikke er noen fasit for hvilken orden en skal gjøre dette, det er veldig krevende avveininger som en må gjøre. Det er klart at både menneskerettighetsspørsmål og miljøspørsmål er sentrale. Det er vel en gradvis utvikling og et angrep på de mest ekstreme tilfellene, som i stor grad blir utført i forhold til det som er Etikkrådets og Pensjonsfondets praksis. Virkemidlene er å trekke seg ut av selskaper, selge seg ut. Etter hvert har det også blitt å bruke eiermakt, slik at en kan forsøke å endre selskapets strategi og kortsiktige drift. Dette er et møysommelig og krevende arbeid som det er viktig å ha en løpende korrigering av, slik at en går i en retning hvor formålet er å sikre tryggere forhold for folk og natur.

Spørsmålet er da konkret i Dokument nr. 8-forslaget å styrke etikkarbeidet. Senterpartiet har, som det står i innstillinga, tillit til at Finansdepartementet sørger for at rådet har de tilstrekkelige ressurser, og at rådet kan videreutvikle de strategier og virkemidler som trengs for å gå i en slik retning som jeg nå har prøvd å gi noen stolper for. Samtidig må dette skje på en kostnadseffektiv måte. Det er et område som kanskje ikke har noe lett allment innsyn i debatten, derfor er det viktig at Finansdepartementet påser at det også her er en kostnadseffektiv måte å gjennomføre dette etikkarbeidet på, slik at det blir en balanse mellom hva vi bruker på dette felt og på andre felt, og de krav som stilles, altså til kostnadseffektivitet.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:45:08]: Takk til saksordføreren og – jeg vil i grunnen si – storparten av innleggene så langt. Når det gjelder representanten Rytmans utgangspunkt, er det vel ingen stor overraskelse at jeg kanskje vil anmelde en ørliten uenighet til det. Jeg tror faktisk det er grunn til å spørre om Fremskrittspartiet i det hele tatt ønsker etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond. Jeg har lyst til å minne om at daværende medlem fra Fremskrittspartiet i finanskomiteen, som jeg tror nå er partileder og parlamentarisk leder, faktisk var blant pådriverne for å få etiske retningslinjer. Men det skjer jo en utvikling, som sagt, og det gjør det også i denne saken.

Det er også grunn til å gi ros, som et utgangspunkt vil jeg si, til det arbeidet som gjøres på etikkområdet og i forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland. Jeg var senest i OECD for et par uker siden, og det er klart at dette fondet for mange er et forbilde i internasjonal sammenheng, også når det gjelder etisk forvaltning. Det er en rivende utvikling også internasjonalt når det gjelder å vektlegge den etiske dimensjon i forvaltningen. Det er jo faktisk slik at når man eier et fond, kan man også sørge for at man investerer der man ønsker å investere, og lar være å investere der man ikke ønsker å investere. Av og til høres det ut som om man er totalt overgitt markedet og bare må investere helt passivt. Slik er det faktisk ikke. På bakgrunn av tidligere dokumentforslag fra Kristelig Folkeparti, hvor vi bl.a. forslo å utelukke tobakksprodusenter fra investeringene og å lage et eget investeringsprogram for miljøet, er det klart at vi er veldig positive til den oppfølgingen som først kom gjennom stortingsmeldingen, og som ble operasjonalisert sist uke fra Finansdepartementet. Så dette er et pågående arbeid, og vi synes det går i positiv retning.

Så skulle nok vi ønsket et ytterligere økt ambisjonsnivå – og hvorfor det? For det første er det slik at vi nå øker aksjeandelen, det er snart 60 pst. av fondet som går til å investere i aksjer. Det i seg selv krever økt årvåkenhet. For det andre øker fondet hver eneste dag. Det blir mer å følge med på av den grunn. Og for det tredje er det slik at da flertallet i Stortinget – jeg tror alle var med, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet – sluttet seg til at man skulle gå inn i selskaper og prøve å påvirke deres atferd før man eventuelt valgte å trekke seg ut, krever det en ytterligere oppfølging, når man skal utøve eierskapet ytterligere aktivt. Det tilsier etter vår mening at man må ha et enda større trykk på oppfølgingen, både gjennom Etikkrådet og i den samlede forvaltning som fondet står for.

Jeg tar med det opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:49:10]: Meldingen om Pensjonsfondets virksomhet vil bli lagt fram om tre uker. Da vil det bli mange muligheter til å komme tilbake til en mye bredere og mer helhetlig diskusjon om virksomheten i Pensjonsfondet. Det blir en viktig diskusjon i Stortinget, derfor noen betraktninger nå i dag.

Den oljeformuen vi har, er det vi som i dag forvalter på vegne av den norske befolkningen. Det er et stort oppdrag, og det er et ansvarsfullt oppdrag. Det er mange hensyn som må veies, men det er to hovedhensyn: Det ene er å sikre langsiktig avkastning, slik at både de som lever i dag, og de som kommer, skal ta del i den rikdommen som dette fondet gir til Norge. Så ser vi også tydelig at god finansiell avkastning over tid også er avhengig av en bærekraftig utvikling i økonomien, i både miljømessig, økonomisk og sosial forstand. Vi skal også sørge for at de etiske verdier som er i befolkningen, skal speiles i den måten vi forvalter denne formuen på.

Pensjonsfondet er nå inne i 8 000 selskaper over hele verden. I kraft av både tyngden og de langsiktige investeringene til fondet er det klart at vi har et ansvar for og også en egeninteresse i å bidra til god selskapsstyring og ivaretakelse, av både miljøhensyn og sosiale hensyn. Det er disse hensynene som ligger til grunn når vi skal prøve å fylle rollen som ansvarlig investor på en så god måte som mulig. Som representanten Syversen refererte til, la vi 1. mars i år fram retningslinjene for ansvarlig forvaltning framover. Det er et arbeid som vi legger veldig stor vekt på. Det som vi la fram 1. mars, bygger også på den evalueringen av etiske retningslinjer som vi har gjort på bakgrunn av dokumenter som Stortinget har behandlet.

Så vil jeg bare si at når det gjelder ressurser, har vi styrket arbeidet både i Finansdepartementet, i Norges Bank og i Etikkrådet. Jeg tror at vi tåler en sammenlikning med de aller fleste investorer på det området når det gjelder de ressurser som vi bruker på etiske spørsmål, og de ressurser som vi bruker på ansvarlig forvaltning. Men så er det slik at det skjer en utvikling, fondet blir større, verden blir mer komplisert. Det vil kreve at man har stort søkelys på det å ha gode ressurser også framover.

Jeg vil til slutt si at en av de viktigste oppgavene vi har i et mer langsiktig utsyn – som jeg sa i stad – er å bidra til beste praksis for ansvarlige investeringer som flest mulig investorer i verden kan bli enige om. Det er bakgrunnen for at både Finansdepartementet og Norges Bank deltar i internasjonale initiativer, herunder FN-initiativet for ansvarlige investeringer, det såkalte PRI, Principles for Responsible Investment.

Som jeg sa, vi er på ingen måte ferdige med dette arbeidet, vi er snarere i startgropa. Ansvarlig investeringspraksis er ikke bare noe som Statens pensjonsfond – Utland driver på med, det er et område som er i rask internasjonal utvikling, og vi må være villige til å fornye oss på den siden i årene framover.

Men som også representanten Syversen viste til, er det faktisk slik at det er mange der ute som ser på Statens pensjonsfond – Utland som et forbilde og som et fond som går i fremste rekke når det gjelder å få til både langsiktighet og ansvarlige investeringer over tid, og som bidrar til at selskap tar dette med sosialt ansvar på en god og skikkelig måte.

Så det er nok ikke slik at Norge liksom har påtatt seg de store oppgavene på vegne av verdenssamfunnet. Snarere er det slik at vi er en del av et internasjonalt samarbeid som foregår på dette området, og som kommer til å øke i årene framover.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:54:04]: Jeg klarer ikke la være å kommentere denne saken, for den har jeg holdt på med i fire år, og den er jeg veldig, veldig glad i. Den reflekterer de gigantiske inkonsekvensene i Regjeringens politikk på en så utmerket måte at den er verdt en kommentar hver eneste gang.

Jeg kan jo begynne med det som går på forsvarsindustrien og komponenter til atomvåpen, hvor vi har utelukket alle de store og aller beste teknologibedriftene i verden – Lockheed Martin, bl.a., som vel er verdens største teknologibedrift. Men samtidig er vi beskyttet under artikkel 5, «no first use» av atomvåpen og NATOs doktrine. Da er tydeligvis de samme våpnene ikke fullt så uetiske allikevel. Vi har gjenkjøpsavtaler hvor vi påtvinger Lockheed Martin å samarbeide med Kongsberg, som staten eier halvparten av, og Nammo, som staten har store eierinteresser i. Vi påtvinger dem å samarbeide med Lockheed Martin, som i utgangspunktet er en uetisk bedrift som produserer komponenter til atomvåpen.

Vi sitter jo ikke i et mørkt rom og sier at nå skal vi produsere noen komponenter til atomvåpen, det er pålagt av de amerikanske myndigheter. Det er akkurat sånn som den amerikanske ambassadøren sa den gangen man utelukket Lockheed Martin, at det er indirekte kritikk av amerikanske myndigheter og den amerikanske politikken. Det er det sikkert noen som er fornøyd med, men det er faktisk det det er.

Når det gjelder barnearbeid, var det en norsk forsker som i radioen snakket om barnearbeid i Bangladesh, hvor de økte aldersgrensen fra 12 til 15 år. De fant at ikke et eneste av de barna som jobbet, gikk ut i skole. De gikk over i gateprostitusjon. Men vi toet våre hender og sa: Vi investerer ikke i disse selskapene som har barnearbeid, for det er noen skumle greier. Og det er noen skumle greier, det er alle enige om. Men hva er alternativet for disse barna? Det må jo være det vesentlige.

Vi skal heller ikke glemme at vi ikke skal så veldig langt tilbake i norsk historie før vi også hadde barnearbeid. Vi hadde faktisk en ferie som var oppkalt etter barnearbeid – potetferien, som nå heter høstferien. Og vi hadde barnearbeid i gruvene den gangen vi trengte å utvikle vårt land og vår økonomi.

Men vi sitter altså her og praktiserer etikkimperialisme. Vi sitter på vår høye hest, og vi vet best. Vi skal fortelle resten av verden hvordan de skal drive etikk. Selv om vår etikk er i konstant evolusjon og endrer seg fra dag til dag, fra år til år, mener vi at den etikken som vi står for til enhver tid, er den etikken som alle andre også bør stå for, til tross for at vi ikke sto for den for noen år siden. Da burde man spørre seg: Hvorfor skal vi ikke ha 40 pst. kvinner i bedriftsstyrene? Skal vi investere i bedrifter som ikke har etniske minoriteter i ledelsen? Hvor går egentlig grensen for hva man skal kunne be om? Tydeligvis går grensen stadig litt lenger ut. Da har jeg ikke engang snakket om avkastningen, for den mener jeg er underordnet disse inkonsekvensene i den etiske, praktiske implementeringen av politikken knyttet til SPU. Vi burde bekymre oss om det enkelte land, ikke sitte på vår høye hest og drive med etikkimperialisme og tro at vi gjør noe klokt og godt.

Presidenten: Presidenten kan ikke se at flere har bedt om ordet til sak nr. 7.