Eva Kristin Hansen (A) [10:29:49]: For nøyaktig ett år siden herjet det en brutal krig i Sri Lanka, som endte opp med at regjeringsstyrkene nedkjempet de tamilske tigrene. Dette var en krig som kostet tusenvis av mennesker livet, og som drev flere hundre tusen på flukt. Vi fikk høre om en humanitær katastrofe hvor folk mistet alt de hadde, og hvor mange ble utsatt for store overgrep.

På Stortinget er det mange som har vært, og som er, opptatt av situasjonen i landet. Jeg har bladd litt i arkivet og funnet at særlig i fjor på denne tiden var det mange skriftlige og muntlige spørsmål som ble stilt. Det handlet da særlig om situasjonen for tamilene under krigen som da var. Det er veldig bra at det er et stort engasjement her på Stortinget, og jeg tror derfor det er viktig at vi også nå etter at krigen er avsluttet, diskuterer hva som blir viktig for landet framover.

Sri Lanka har en lang og vanskelig historie. Siden landet fikk sin uavhengighet og fram til i dag, har det vært store uroligheter som har handlet om konflikten mellom majoriteten i landet og minoritetene, med en klar etnisk dimensjon. Særlig de 20–30 siste årene har konflikten mellom myndighetene og de tamiliske tigrene preget landet.

I alle kriger og konflikter blir sivilbefolkningen hardt rammet. I alle kriger og konflikter opplever vi også at nettopp de som blir rammet, har behov for å bli sett av det internasjonale samfunnet, og at det internasjonale samfunnet bidrar til å gi sivile beskyttelse. Vi ser det i konflikter verden over, alt fra hos palestinerne til sahrawiene i Vest-Sahara og til tamilene i Sri Lanka.

I Norge har vi et engasjert tamilsk miljø som er bekymret for utviklingen i landet, og som konstant er redd for hvordan familie og venner har det. Ikke minst så vi det mens krigen utspilte seg for ett år siden. Norge har en veldig aktiv politikk i forhold til landet, både ved å gi bistand og særlig når det gjelder fredsprosessen som startet opp på slutten av 1990-tallet, hvor Norge ble bedt om å spille en rolle, og hvor en virkelig håpet på å få til en fredelig og politisk løsning. Til tross for mange forsøk på å skape varig fred, endte landet opp i krig høsten 2008. Man valgte en militær løsning istedenfor forsoning og en forhandlingsløsning.

Noen mener kanskje generelt at krig av og til er uunngåelig. Men problemet med krig er at det ikke nødvendigvis klarer å løse den reelle konflikten, det som er årsaken til at det bryter ut krig. Den ene eller andre siden kan vinne, men det er til syvende og sist bare forsoning og politiske løsninger som kan føre til varig fred, slik jeg ser det. Vi ser også i Sri Lanka at krig ikke fjerner konflikten. Det er ikke sånn at de etniske skillelinjene er blitt mindre etter krigen. De har tvert imot blitt forsterket. Det er ikke sånn at store tap av sivile liv akkurat gjør det noe enklere å komme fram til løsninger. Det skaper dype sår. Så spørsmålet nå er selvfølgelig hvordan konflikten på Sri Lanka nå utvikler seg i tiden framover.

Den 26. januar i år var det presidentvalg. Den sittende presidenten Mahinda Rajapaksa ble gjenvalgt med klar margin, og han er valgt for seks år. Det skal bli interessant å se om han tar noen store initiativ for å nærme seg minoritetene og gjennomføre en forsoningsprosess. Det er lite som tyder på at han følger opp de signalene som han ga rett etter krigens slutt.

I dag sitter rundt hundre tusen internflyktninger fra den siste krigen fortsatt i leirer. Det skal være en positiv utvikling i situasjonen for de internt fordrevne, men det er åpenbart en lang vei å gå. Det er også en lang vei å gå når det gjelder den humanitære situasjonen, når det gjelder ytringsfriheten og menneskerettigheter generelt. I tillegg henger mistanken om krigsforbrytelser fra slutten av krigen over regjeringen, noe som de åpenbart burde tatt et selvstendig initiativ for å granske og håndtere. Hvis de ikke gjør det, mener jeg faktisk at FN bør ta den oppgaven.

Norge spiller ikke lenger en spesiell rolle i noen fredsprosess. Det at vi fikk en militær konflikt, satte på mange måter en effektiv stopper for det. Grunnlaget for den jobben vi ble bedt om å gjøre, ble endret. Spørsmålet nå er: Hva bør Norge gjøre nå? Hvordan bør det norske engasjementet rette seg, og hvilket handlingsrom har vi? For det er helt åpenbart at vi må finne en ny rolle og tilnærming. Norge har gjennom lang tid opparbeidet seg stor kunnskap om landet, og det mener jeg vi må bruke på en konstruktiv måte i tiden framover. Jeg mener også det er viktig at Norge har en tydelig politikk overfor landet. Vi bør kunne være sterke og klare hvis det skjer framskritt og positive ting, men også klart kritiske hvis vi ser at ting går i feil retning. Til det siste: Det handler gjerne om å være tydelig og kritisk når det gjelder de internt fordrevne, menneskerettighetssituasjonen og den humanitære situasjonen generelt.

Norge kan også være en klar røst i de internasjonale fora hvis vi ser at situasjonen ikke blir bedre, og vi kan være et land som er aktivt der. Men samtidig tror jeg vi også skal innse at Norge er et lite land i den store sammenhengen. Vi kan ikke flytte fjell alene. Nå er det kanskje heller ikke sånn at vestlige aktører er de med mest gjennomslagskraft for tiden, og i den sammenhengen er det for øvrig interessant å følge hvordan regjeringen på Sri Lanka orienterer seg overfor andre land. Det kan virke som de i større grad orienterer seg mot de asiatiske stormaktene når det gjelder relasjoner, både i forhold til samarbeid og bistand. Japan er f.eks. den største bilaterale bidragsgiveren. Kina er inne i mange bistands- og infrastrukturprosjekt. Det har også utviklet seg gode relasjoner til Pakistan, noe som kanskje ikke er helt uproblematisk når det gjelder det forholdet landet har hatt til India over lang tid. Det skal bli interessant å følge den utviklingen videre.

Et annet spørsmål jeg mener det er viktig at vi tar opp her i dag, er Norges framtidige rolle når det gjelder bistand. Hvordan ønsker vi å bruke bistand overfor landet, og i hvilket omfang? Dette tror jeg det er nødvendig at vi snakker om, ikke minst fordi mye av de ressursene vi har brukt på bistand, har vært knyttet opp mot at vi hadde en rolle som tilrettelegger i fredsprosessen.

Det som er viktig for innbyggerne nå, handler mye om å få til gjenoppbygging og få returnert og gjenbosatt de internt fordrevne. Norsk bistand bør ses i sammenheng med det. I tillegg vet vi at Sri Lanka har mange utfordringer, for selv om de kanskje er mindre avhengige av bistand enn mange andre land, lever en fjerdedel av innbyggerne under fattigdomsgrensen, og de sosiale skillelinjene er store og følger en klart etnisk dimensjon. Dette bør også være et viktig bakteppe når vi vurderer situasjonen på Sri Lanka og hva Norge bør gjøre.

Som nevnt innledningsvis, har vi et aktivt miljø blant tamilene i Norge. Og siden det ble kjent at jeg skulle ha denne interpellasjonen, er det mange som har tatt kontakt med meg for å komme med sine synspunkter på situasjonen. Det som har vært litt gjennomgående i tilbakemeldingene, er rett og slett en fortsatt fortvilelse over den krigen som ble ført fra høsten 2008 og fram til mai i fjor, hvor de følte at verdenssamfunnet sviktet, eller kanskje mer riktig at verdenssamfunnet ikke forsto hva som egentlig foregikk på grunn av at media og vitner ble nektet adgang til konfliktområdet, og flere av dem mener også fordi store deler av verdenssamfunnet kanskje ikke hadde lyst til å se det som foregikk. Her ser vi på mange måter den klassiske motsetningen i det internasjonale rettssamfunnet mellom en selvstendig stats plikter overfor sine innbyggere og det internasjonale samfunnets ønsker om kanskje å gripe inn. I tillegg får jeg klare tilbakemeldinger om at den humanitære situasjonen for mange fortsatt er prekær, særlig for dem som er i leirene, og at de er utålmodige med tanke på å få løst den situasjonen. Det er tilbakemeldinger som vi skal ta på alvor.

Jeg mener også at vi i dag og i tiden framover bør tenke igjennom hvordan vi i enda større grad kan involvere det tamilske miljøet i diskusjonen om landets framtid.

Jeg ser fram til svaret fra utenriksministeren på interpellasjonen min, og jeg ser fram til – forhåpentligvis – at vi får en god debatt her i dag.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:38:14]: Jeg vil få takke representanten Hansen for et godt og reflektert spørsmål om et viktig spørsmål for norsk utenrikspolitikk. Jeg vil benytte anledningen til å gjøre opp status for norsk Sri Lanka-politikk etter at tamiltigrene ble nedkjempet militært i fjor. De dramatiske månedene fram til 18. mai i fjor resulterte i store sivile tap, nesten 300 000 internt fordrevne og en prekær humanitær situasjon for store deler av den tamilske befolkningen. LTTE er i dag en ubetydelig maktfaktor i Sri Lanka.

President Rajapaksa ble gjenvalgt med klar margin 26. januar i år og vil ventelig bli sittende i nye seks år. Hans parti vil etter all sannsynlighet også få et klart flertall i det forestående parlamentsvalget 8. april. Rajapaksa-regimet har dermed fått et klart mandat til å styre Sri Lanka.

Ti måneder etter krigens slutt er ikke en politisk løsning rykket nærmere. De etniske skillelinjene er snarere blitt forsterket gjennom de store sivile tapene, behandlingen av internflytningene og en økt tilflytting av singalesere til områder tidligere dominert av minoritetene. Srilankiske myndigheters svar på det nasjonale problemet blir trolig økonomisk utvikling og gjenoppbygging i nord og øst snarere enn satsing på å få til en politisk løsning som er akseptabel for minoritetene.

La meg gjøre dette klart: Utgangspunktet for vårt engasjement som tilrettelegger i ulike fredsprosesser har hele tiden vært et ønske om å bidra dersom Norge kan gjøre en forskjell og vår innsats er ønsket av partene. På denne måten kunne Norge bidra til partenes bestrebelser på Sri Lanka for å få til en politisk og fredelig løsning, som under inngåelsen av våpenstillstandsavtalen i 2002.

Utviklingen tok så en vending utover i tiåret. Vi gjorde det klart at partene hadde ansvar for de resultater det var mulig å oppnå. De måtte således både ta ansvar for oppturene og for nedturene i fredsprosessen. Da den militære logikken tok helt over, kunne vi konstatere at fredsprosessen i realiteten var over. Foranledningen for den rollen Norge spilte fra slutten av 1990-tallet, var ikke lenger til stede i Sri Lanka.

Norge har således i dag ikke noen særskilt rolle i landet. Slutten på den militære konflikten betydde også slutten for ti års norsk engasjement som tilrettelegger for å få en fremforhandlet løsning. Vår særskilte rolle kom i stand etter henvendelser både fra den srilankiske regjering og fra LTTE.

Den nye politiske situasjonen tilsier en omlegging av Norges tilnærming, samtidig som vår målsetting om å bidra til en politisk løsning i Sri Lanka ligger fast. Da Regjeringen gratulerte president Rajapaksa med gjenvalget 26. januar, uttrykte vi derfor håp om at han vil vise vilje til å strekke ut en hånd til minoritetene. Vi forsikret ham også om at dersom han gjør det, vil han kunne regne med vår støtte.

Srilankiske myndigheter har på sin side gjort det klart at de ønsker å normalisere sitt forhold til Norge og å se på fredsprosessen som et tilbakelagt kapittel. Krigens utfall og srilankiske myndigheters syn får derfor konsekvenser for Norges tilnærming politisk, både for bistandsprofilen og i forhold til øvrig ressursbruk.

La meg så konsentrere meg om tilnærmingen til vår Sri Lanka-politikk i den nye situasjonen hvor vi ser for oss tre hovedspor.

For det første vil Sri Lanka fortsatt ha spesiell oppmerksomhet i norsk utenrikspolitikk. Krigen har ikke løst de underliggende politiske konfliktene. Det er viktig at Sri Lanka oppfordres til å bidra til gode løsninger for alle etniske grupper både fra oss og fra andre. President Rajapaksa har så langt ikke gjort nytte av den klare valgseieren han fikk, til å rekke ut en hånd til andre etniske grupper.

Utviklingen har så langt gått i motsatt retning. Myndighetenes grep om media er strammet inn. Journalister er blitt forfulgt. Omstendighetene rundt arrestasjonen av opposisjonskandidat Fonseka gir signaler om frykt og innstramming snarere enn tillit og åpning.

Mistanker om brudd på humanitærretten og krigsforbrytelser i krigens siste fase er kanskje det srilankiske myndigheter er mest urolige for. Fra norsk side har vi gjort det klart at vi ønsker at informasjon om det som skjedde, skal komme fram, og at vi vil støtte en eventuell granskning i regi av FN dersom ikke myndighetene selv tar troverdige grep og initiativ i den retning.

Norge vil være tjent med en normalisering av de politiske forbindelsene med srilankiske myndigheter. Sri Lanka har lange demokratiske tradisjoner, sterke institusjoner og en elite som i stor grad er utdannet i og har tette bånd til Vesten. Det er derfor ikke ønskelig at Sri Lanka isoleres. Både kritisk dialog med myndighetene og vår kritiske røst i det offentlige rom vil derfor videreføres fra norsk side.

Norsk UD og en rekke andre miljøer har opparbeidet dyp kunnskap om Sri Lanka. Vi vil selvsagt at denne kunnskapen og engasjementet for fred og forsoning skal komme til positiv anvendelse.

Vi vil opprettholde kontakten og støtten til tamilske miljøer og organisasjoner både i Norge og i andre land. Tamilene skal ikke oppleve at Norges engasjement for den tamilske befolkningen er over. Mange tamiler i Norge, som interpellanten var inne på, ønsker å bidra til å hjelpe sine slektninger og lokalsamfunn, og til dette skal Norge fortsatt være en medspiller. Samtidig må vi stille krav til de tamilske miljøene om at de må arbeide på en demokratisk måte og oppgi alle forsøk på å gjenoppta den væpnede kampen. Vi vil støtte arbeidet for at Sri Lanka blir en inkluderende stat med minoritetsrettigheter og økt selvstyre for tamilene, innenfor rammene av staten Sri Lanka.

For det andre – mitt andre hovedspor – er det viktig med en nøktern vurdering av hva Norge faktisk kan bidra med i Sri Lanka gitt den politiske situasjonen nå. Det er naturlig at nivået på vår samlede bistand reduseres som følge av at Norge ikke lenger har en særskilt rolle. Dette må skje gradvis. Vi vil selvsagt ikke løpe fra noe vi har tatt ansvar for gjennom år.

De største utfordringene ligger fortsatt på det humanitære området. Representanten Hansen peker på den positive utviklingen i retur av internt fordrevne. Vi har anerkjent den srilankiske regjeringen for de positive skrittene som ble tatt i november–desember i fjor i retning av gjenbosetting og større bevegelsesfrihet for flyktningene. Omkring to tredjedeler av de opprinnelig nesten 300 000 internt fordrevne som satt i lukkede leirer, er nå løslatt eller returnert.

Samtidig så vi at utviklingen bremset opp da valgkampen gikk mot slutten. I underkant av 100 000 mennesker sitter fortsatt i leirer. Regjeringens løfte om å tømme leirene innen 31. januar ble ikke holdt. En særlig bekymring er at mange LTTE-medlemmer sitter i lukkede leirer der ingen får tilgang. Det gjenstår også store utfordringer i forhold til gjenbosetting og rehabilitering.

Som følge av krigen var Norges humanitære bistand i 2009 på hele 94 mill. kr, noe som var en dobling i forhold til planlagt nivå. Dette plasserte Norge blant de fem største giverne av denne type bistand til Sri Lanka.

For inneværende år er det lagt opp til 35 mill. kr i humanitær bistand og 24,2 mill. kr i overgangsbistand. De umiddelbare behovene i tilknytning til retur og gjenbosetting av de internt fordrevne i nord og øst vil fortsatt være betydelige. Midlene er derfor øremerket gjenoppbygging, gjenbosetting, rehabilitering og minerydding i nord og øst. Norge vil bidra gjennom norske, internasjonale og lokale hjelpeorganisasjoner. Samtidig vil vi fortsette å jobbe sammen med andre land for å bedre tilgangen til disse områdene for hjelpeorganisasjonene.

Gitt Sri Lankas status som mellominntektsland vil den mer langsiktige bistanden gradvis endres og reduseres. De midlene som helt konkret har vært knyttet til Norges rolle som tilrettelegger i fredsprosessen, vil fases ut.

For det tredje vil vi foreta en reduksjon i de personellressursene vi har anvendt på vårt engasjement i Sri Lanka. De ekstra ressursene som ble avsatt ved ambassaden i Colombo og i Utenriksdepartementet for å håndtere fredsprosessen, er ikke lenger nødvendige. Bemanningen ved ambassaden reduseres med to stillinger fra høsten 2010. I departementet ble stillingen som spesialutsending for Sri Lanka faset ut våren 2009, og teamet som håndterte fredsprosessen i departementet, vil fra høsten gå over til å være en beredskapsenhet.

Til slutt vil jeg nevne at vi har tatt initiativ til en ekstern, uavhengig evaluering av fredsprosessen og Norges rolle. Dette oppdraget vil bli lagt ut på internasjonalt anbud i løpet av våren.

Formålet med evalueringen vil være å akkumulere generaliserbar kunnskap om hvordan Norge kan spille en rolle i fredsprosesser, basert på den konkrete erfaringen fra Sri Lanka. Den skal også være et bidrag til den akademiske debatten om internasjonale bidrag til konfliktløsning og gi en politisk nøytral vurdering av den norske rollen på Sri Lanka – for nåtiden og for ettertiden. Og det følger av tidligere debatter vi har hatt i denne sal om Norges fredsengasjementer, at vi også skal være grundige i evalueringsfasen for å kunne lære for fremtidig innsats.

Jeg ser fram til evalueringen og til debatten som vil følge, og håper de vil interessere et bredere publikum samt gi anledning til diskusjon og refleksjon – både om Sri Lanka-erfaringen og om norsk engasjementspolitikk generelt.

Eva Kristin Hansen (A) [10:47:48]: Først vil jeg takke utenriksministeren for et godt og veldig grundig svar, og jeg har lyst til å si at jeg deler hans betraktninger rundt at det er viktig at Norge fortsatt skal ha et spesielt blikk rettet mot Sri Lanka.

Med den historien som vi har, både med hensyn til det jeg nevnte i innlegget mitt om å samle stor kunnskap, og med hensyn til at det er et stort engasjement, er det viktig at vi fortsatt har et trykk på konflikten, selv om det kanskje er behov for å diskutere selve innretningen på engasjementet. Jeg er også glad for at utenriksministeren er så tydelig på at det vil være naturlig fra norsk side å støtte en eventuell granskning fra FNs side med tanke på det som skjedde i sluttfasen av krigen, og de mistankene som finnes når det gjelder brudd på humanitærretten og krigsforbrytelser, hvis ikke Regjeringen på Sri Lanka selv tar tak i saken og legger opp til en troverdig gjennomgang og granskning av hva som skjedde. Det er kanskje ting som tyder på at det ikke vil skje så mye fra den kanten i nærmeste framtid, og da mener jeg det er viktig at FN tar grep. Det bør kunne være et mål for Norge.

I tillegg mener jeg generelt at det er nødvendig at noen utenfra bidrar til å skrive historien om hva som skjer i krig, for det handler om troverdighet og ikke minst om å skape legitimitet blant dem som ble utsatt for overgrep. Det er viktig hvis man skal få til forsoning. Det er ingen tvil om at den tamilske minoriteten er klar på at det foregikk overgrep, og da må verdenssamfunnet ta det på alvor og bidra til å få avdekket det som faktisk skjedde.

Når det gjelder bistand, deler jeg utenriksministerens inngang, at det vil være naturlig å endre volumet på den i forhold til endringer i det norske engasjementet, men jeg vil samtidig understreke at det er viktig at vi fortsatt bidrar der vi kan oppnå resultater, og da med særlig fokusering på gjenoppbygging og gjenbosetting av de internt fordrevne. Vi bør i tillegg kanskje også se i retning av prosjekter som kan bidra til å bygge bruer mellom de ulike gruppene i landet.

Jeg liker også signalet som gis om at Norge fortsatt skal jobbe sammen med andre land for å bedre tilgangen for hjelpeorganisasjonene. De gjør en strålende jobb i mange land, og det er helt avgjørende for at de skal få gjort jobben sin, at de faktisk får tilgang til de områdene hvor hjelpen trengs, og når ut til de folkene som er avhengig av den.

Til slutt vil jeg gjerne gripe tak i det siste som utenriksministeren tok opp, nemlig at det er viktig med en debatt om norsk engasjementspolitikk generelt. Jeg tror det er klokt at vi tar en evaluering av fredsprosessen og Norges rolle i Sri Lanka. Jeg tror at det kan bidra til å gi oss innsikt i hvordan Norge faktisk kan spille en rolle i fredsprosesser i framtiden, og at vi kan bruke de konkrete erfaringene vi fikk på Sri Lanka, på en god måte for engasjementet vårt generelt.

Så nok en gang: Takk for svaret!

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:50:45]: Jeg har lyst til å begynne dette svaret med å si at det som gjør inntrykk på oss alle, tror jeg, som er engasjert i norsk politikk, er engasjementet hos tamiler i Norge som vi møter i arbeidslivet, på gaten, i politiske partier, i det sivile samfunnet. Det er en hardt arbeidende gruppe i vårt land som vi har grunn til å sette stor pris på som medborgere. Og det er klart at de dramatiske meldingene vi fikk fra familiemedlemmer som hadde beskjeder på sin mobil i form av bilder og tekst om hva som skjedde med familien tilbake på Sri Lanka, har gjort inntrykk på oss gjennom krigens faser. Det brakte krigens gru veldig nær oss. Så jeg vil understreke at fortsatt å ha kontakt med og åpne kanaler og lyttende ører til disse miljøene vil være viktig for oss i UD og, tror jeg, i hele det politiske system.

Mitt innlegg ga uttrykk for at vi står ved et veiskille i det moderne forholdet til Sri Lanka. En periode for et norsk engasjement er åpenbart over, og det illustrerer at når Norge engasjerer seg i denne type freds- og forsoningsprosesser, engasjementspolitikk, hører det med ansvaret for å engasjere seg også et ansvar for å kunne si at en prosess kommer til en slutt – ikke fordi Norge valgte ikke å velge fredsprosessens siste fase, men fordi partene valgte en annen vei.

Jeg har ment at det har vært viktig for Norge siden 1997 at det har vært tverrpolitisk enighet om dette engasjementet. Det er slik at fire utenriksministre fra tre partier har hatt ansvaret for denne prosessen, og det har vært sagt tidligere at evnen til å stå i slike engasjementer over tid er noe av det som gjør det mulig for Norge å være engasjert i slike prosesser.

Det interpellanten også tar opp i sitt innlegg nå, er at selv om vi erkjenner slutten for tilrettelegging av en fredsprosess som er over, så betyr ikke det at engasjementet for befolkningen på Sri Lanka er over. Derfor kan jeg forsikre om både et bistandsengasjement og en våken røst når det gjelder de uløste spørsmålene, fordi selv om krigen er over, er ikke de underliggende spørsmål løst. Det er et samfunn som står overfor store utfordringer som vi blir nødt til å følge grundig med på i tiden fremover.

Jeg kan også forsikre representanten Hansen om at Norge vil støtte en gransking når det gjelder spørsmål om brudd på humanitærretten. Vi så på Sri Lanka, slik vi har sett i andre konflikter i moderne krigføring, et veldig urovekkende trekk: at det internasjonale samfunns øyne og ører stenges ute i sluttfasen. Vi så det i Gaza-krigen, vi så det som sagt på Sri Lanka og i andre tilfeller. Dette kan ikke føre til at de som er ansvarlige for krigføring, fritas for det ansvaret som humanitærretten, Genèvekonvensjonene osv. gir. Vi vil ha et fortsatt engasjement for Sri Lanka, et fortsatt engasjement hvor vi skal trekke på den store kunnskapsbasen vi har, men også en vilje og evne til å erklære og erkjenne at en lang periode med en helt særegen innsats er gått mot slutten.

Tore Nordtun (A) [10:54:19]: Nå når vi ser oss tilbake, ser vi tilbake på Norges engasjement som tilrettelegger, som nå etter ti år er over, og vi har ikke fått en framforhandlet løsning. Det er svært naturlig – og jeg synes vi skal gi ros til interpellanten for å ta opp dette spørsmålet – når Norge over så lang tid har vært så sterkt og dypt engasjert i denne saken, at vi nå tar en oppsummering av veien videre. Utenriksministeren har nå på en glimrende måte besvart med disse tre punktene om hvilken retning vi skal gå, og det synes jeg også det skal være et bredt politisk flertall for. Det er også naturlig nå, etter så lang tid, å ta en oppsummering av om de personellmessige ressursene og vår bistandspolitikk skal endre seg, og det bør de gjøre.

Vår involvering har vært sterkt knyttet til fredsforhandlinger og fredsprosess. Den gangen var det to parter, mens det nå bare er én part vi har å forholde oss til. Når vi nå oppsummerer, ti måneder etter krigens slutt, må vi vel også si at en politisk løsning ikke er rykket så mye nærmere. Det er fortsatt store etniske skillelinjer, og de er snarere blitt forsterket gjennom de store sivile tapene og behandlingen av internflyktningene osv. Vi ser også at myndighetene i landet nå igjen har svart at den økonomiske utviklingen trolig vil skje i visse områder i landet hvor de har mer støtte. Dette er jo ikke akseptabelt for minoritetene.

Når vi legger merke til hva den nye presidenten har sagt – en velkjent politisk skikkelse i Sri Lanka over lengre tid – må vi vel i etterkant si at han ikke akkurat har strakt ut hånden til minoritetene. Dersom han gjør det, og det kommer en tilnærming i den retningen, må også vi stå bak og støtte det – det gjorde utenriksministeren helt klart. Men jeg må også understreke at riktig oppførsel i vid forstand, skal belønnes. Det er slik vi må gjøre fra norsk side: Hvis det nye politiske regimet oppfører seg korrekt i forhold til dette, skal det også belønnes. Det er også klart at de myndighetene der fortsatt ønsker et godt forhold til Norge.

Det er viktig at både vi og andre gjennom ulike kanaler nå oppfordrer Sri Lanka til gode løsninger for alle etniske grupper. Norge vil også være tjent med en normalisering i forhold til de srilankiske myndighetene.

Når det gjelder de tamilske miljøene i Norge, de tamilske organisasjonene i Norge og i andre land, er det viktig at vi støtter opp om dem. Jeg kommer selv fra Stavanger, og der har vi et sterkt og solid miljø. Jeg må si jeg er imponert over disse miljøene og hvordan de støtter sine brødre og søstre i hjemlandet, og deres sterke engasjement og innsatsen etter den store flodbølgekatastrofen i desember 2004, var rørende. De viste et kolossalt flott engasjement, de overførte masse midler, de var med på å bygge hus, og det står det stor respekt av. De er også i aller høyeste grad med på å bygge Norge. Så jeg mener vi har sterke moralske og etiske forpliktelser her. Norge må ikke oppleves slik at vi svikter dem.

Men som jeg sa, det er viktig at vi nå tar denne oppsummeringen. Hvis vi ser på den bistanden som vi har gitt til Sri Lanka, var den i 2009 på hele 94 mill. kr, og det var en dobling i forhold til det planlagte nivået. Vi legger også opp til store overføringer nå, ca. 60 mill. kr. Når det gjelder disse midlene, er det også viktig at vi er i god dialog og stiller krav. Midlene bør i aller høyeste grad øremerkes til gjenoppbygging, til gjenbosetting, til rehabilitering og til minerydding i både nord og sør. Det er slik vi bygger et godt samfunn med en god infrastruktur, slik at disse menneskene kan leve i fred og fordragelighet også i framtiden.

Tone Liljeroth (FrP) [10:59:43]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Norge var lenge engasjert i fredsprosessen på Sri Lanka, men har nå ingen særskilt rolle etter at konflikten fikk en militær løsning i form av seier for regjeringsstyrkene i fjor. Fremskrittspartiet merker seg imidlertid at det er aktører, både nasjonalt og internasjonalt, som mener vi bør fortsette å spille en rolle på Sri Lanka. I denne sammenheng er rekkefølgen viktig. Vi må stille oss spørsmålet om vi har noe på Sri Lanka å gjøre, for deretter å engasjere oss konstruktivt, istedenfor å engasjere oss først for deretter å spørre om hvilken rolle vi kan spille.

Ifølge FN var de sivile tapstallene i krigen over 7 000 de fire første månedene av 2009. Det er flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som hevder at dette tallet er betydelig høyere. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, understreket at både LTTE og regjeringsstyrkene begikk «grove brudd på internasjonale humanitære regler». Fremskrittspartiet var derfor skuffet over at man i FNs menneskerettighetsråd ikke klarte å bli enige om en resolusjon som satte søkelyset på begge parters overgrep, men at Sri Lanka isteden fikk støtte fra Kina, India og Pakistan i en ensidig støtte til regjeringen.

Dette synliggjør de generelle begrensningene i virksomheten til FNs menneskerettighetsråd, hvor politiske regimer som begår overgrep, ofte beskyttes av tilsvarende regimer. President Rajapakses signaler om at landet ikke ønsker et FN-ledet ekspertpanel for å granske brudd på menneskerettighetene, er heller ikke et steg i retning av forsoning.

Det internasjonale samfunnet må yte press på regjeringen i Colombo for å sikre at rettighetene for den tamilske delen av befolkningen ivaretas. Samtidig er det viktig å bidra til at tidligere militante grupper kan reintegreres i samfunnet og med det bidra konstruktivt i gjenoppbyggingen. Tamilene må forstå at veien til politisk innflytelse går gjennom stemmeurnen, og ikke gjennom voldelige handlinger og terror. Det langsiktige målet må være å få i stand en forsoningsprosess mellom befolkningsgruppene. Her kan man trekke veksler på erfaringer med overgangsrettferdighet fra en rekke land.

Hva kan vi så lære av vår egen rolle i fredsforhandlingene og av det endelige utfallet av konflikten på Sri Lanka?

Uttrykket humanitær stormakt er blitt brukt for å beskrive Norges engasjementspolitikk, hvor vi er involvert i en rekke fredsforhandlinger og i 2008 ga bistand til 110 land. Fremskrittspartiet har tatt til orde for en grunnleggende debatt om både mandatene og resultatene av at Norge gjennom mange år har forsøkt å spille rollen som humanitær stormakt, med til dels vekslende resultater.

I det framtidige utviklingspolitiske engasjement på Sri Lanka må man fra norsk side til enhver tid benytte de kanaler for bistand som gir mest for pengene, og hvor hjelpen kommer fram til dem som trenger den. Når et land bygges opp igjen etter krig, er det både giver og mottakers ansvar å forsikre seg om at bistandsmidler ikke kommer på avveier eller blir innblandet i mislighold og korrupsjon. Sri Lanka har betydelige utfordringer på dette området, noe som bl.a. synliggjøres i antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency Internationals rapport for 2009.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:03:32]: Sri Lanka har en stolt historie, og landet vil også ha en stolt framtid. Men den framtiden bygges gjennom samarbeid mellom partene. Selv om man nå fant en militær utvei i situasjonen, er det svært viktig at man klarer å bygge bro mellom srilankere og tamiler.

Sri Lanka kan ikke lenger forbli delt, men må være en økonomisk makt i regionen, som ikke bare klarer å bygge opp velstand for egne innbyggere, men også et politisk system som regionen kan skule mot.

Det valget som fant sted på Sri Lanka, førte til seier for den sittende president Rajapakse, men dette kan man sette klare spørsmålstegn ved. Blant annet er medias rolle ved valget ikke hva vi ville ha definert som en demokratisk bruk av media – ett av mange eksempler. Men det er likevel verdt å si, fra norsk side, at det var en sterk støtte til den sittende president. Det er klart at det er helt naturlig når man har vunnet en militær konflikt. Fra vår side må vi gjøre hva vi kan for å støtte opp om demokratiet på Sri Lanka, være med på å bygge opp samfunnsinstitusjoner og demokratiske institusjoner. Vi må også være veldig tydelige på – og det ønsker jeg å være her – at vi er heldige i Norge som har et stort miljø fra Sri Lanka, i hovedsak tamiler. Dette er mennesker som er godt integrerte, som gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, og som vi setter stor pris på.

Men tilbake til situasjonen på øya: Det er flere momenter jeg ønsker å trekke fram. For det første mener jeg at FN må spille en enda tydeligere rolle med tanke på dokumentasjon og observasjon av de fortsatte bruddene på menneskerettigheter som finner sted. Man må få på plass en internasjonalt anerkjent historieskrivning av hva som faktisk har funnet sted – gjennom hele konflikten, men også foranledningen for konflikten.

For det andre ser vi at det er problemer når det gjelder koordinering av u-hjelp, nødhjelp og andre utviklingsprogrammer. Jeg mener at man må få på plass dette, enten ved hjelp av FN eller av andre som klarer å koordinere den hjelpen på en bedre måte enn i dag.

For det tredje må leirene legges ned. Piggtråden må fjernes. De i underkant av 100 000 mennesker som i dag sitter i konsentrasjonsleirer, må slippes fri. I likhet med utenriksministeren synes jeg det er verdt å minne om de positive trekkene som fant sted for de om lag 300 000 mennesker som var i disse leirene, og som var internt fordrevet før valgkampen begynte. Men i valgkampens sluttfase var det en innstramning, og den innstramningen har fortsatt i etterkant. Det er helt unødvendig. Man skal selvsagt slå fast at feil og brudd på både nasjonale og internasjonale lover og bestemmelser skal straffes i etterkant. Det gjelder begge parter. Men det klare bruddet som nå skjer ved å holde så mange mennesker i konsentrasjonsleirer, er et klart brudd på internasjonal rett og også på menneskerettigheter.

Så vil jeg si at Norge er venn av Sri Lanka. Det vil vi fortsette å være. Vi har, som jeg sa, et sterkt ansvar for å være med på utviklingen av demokratiet i forhold til forsoningsarbeidet, i forhold til økonomisk utvikling, og vi må se en bekjempelse av fattigdom på hele øya. Jeg mener det er direkte gal nasjonal politikk som man nå ser av Rajapakse – at man ønsker å flytte srilankere til de tamilske områdene, og på den måten være med på å få økonomisk vekst. Man trenger faktisk også å fokusere på økt tamilsk selvstyre.

Jeg vil også si at diasporaen har et klart ansvar for å bidra til stabilitet og ro. Det kan ikke være slik at diasporaen fremdeles maner til oppstand. Konflikten har fått et endelig utfall – dessverre et militært utfall – men nå ligger veien åpen for demokratiet og for forsoningen, og det ansvaret må diasporaen ta.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:08:53]: Det er en lei tendens til at flertallet i multietniske samfunn liker å bestemme hva som er rett og riktig kultur, språk, livsmønster, religion osv. Det finnes dessverre altfor mange stygge eksempler på det. Ofte nøler de heller ikke med å bruke makt og våpen i denne kampen. Rwanda og Balkan er to stygge eksempler på dette i løpet av de siste to tiårene. Dette kan ikke fortsette.

Vi hadde håpet at verdenssamfunnet lærte noe av disse to hendelsene, og at man satte en effektiv stopper for lignende menneskeslakt senere.

Det var derfor fortvilende å erfare at verden sto lammet da regjeringshæren nedkjempet tamiltigrene i fjor på den srilankiske øya. Sivile ble slått brutalt ned sammen med væpnede opprørere. Mennesker ble nektet tilflukt i trygge områder og ble nektet vann, mat og medisiner. Mediene ble nektet innsyn i det som foregikk i operasjonsområdene. Det var noe som ikke tålte dagens lys.

Humanitære organisasjoner ble nektet adgang til mennesker som trengte hjelp. Nøden var stor. Alt dette skjedde mens verden var nærmest lammet. Hæren på Sri Lanka fikk frie hender. Dette kan ikke gjentas. Verden er nødt til å lære noe av denne siste menneskeslakten.

Vi i SV var meget bekymret for hva som skulle komme etter denne militæroperasjonen. Vi fryktet at det ikke ville være en human, raus og demokratisk integrasjonsprosess på Sri Lanka. Dessverre har vi fått rett. Tamilene nektes rett til å bevege seg fritt i sitt eget land. De er fratatt sine borgerrettigheter i eget land. Det finnes ingen planer om å gi dem språklige, kulturelle og politiske rettigheter – tvert imot. Det er urovekkende, for det er opprørerne som er nedkjempet, ikke årsakene til opprøret. Det finnes fortsatt minoriteter på Sri Lanka, og de har sine berettigede rettigheter. Disse må respekteres, erkjennes og realiseres.

Sri Lanka er ikke en planet i verdensrommet isolert fra verdenssamfunnet – Sri Lanka er en del av verdenssamfunnet. De må leve etter sivilisasjonens forpliktelser.

Vi må nå kreve at tamilene og andre minoriteter – vi vet at også muslimer på øya har det vanskelig – får sine rettigheter realisert.

Det andre vi må kreve, er at uavhengige organ etterforsker beskyldningene om krigsforbrytelser. Slik opprøret ble nedkjempet, er det meget sannsynlig at det ble begått overgrep mot sivile fra alle parter. Det er viktig at de skyldige får straff. Det vil gi ofrene en viss oppreisning. Dette vil også – forhåpentligvis – forebygge lignende overgrep andre steder senere. Norge er en viktig aktør i denne konflikten. Vi må presse på for at integrasjonsprosessen blir satt i et riktig spor snarest mulig, og at etterforskning av krigsforbrytelser skjer raskt.

Jeg er derfor veldig glad for den linjen som utenriksministeren har inntatt. Han har vår fulle støtte. Vi er faktisk mer utålmodige enn man i diplomatiske kretser kanskje har råd til å være, men sivile som blir nektet sine grunnrettigheter på Sri Lanka har ikke råd til å vente. Her må man presse på.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:13:30]: Takk til interpellanten for initiativet til denne debatten, og takk til utenriksministeren for hans realistiske, men samtidig konstruktive svarinnlegg. Fra Kristelig Folkepartis side deler vi denne grunnholdningen – realisme om Norges rolle, men vilje til å bistå.

Norge og Sri Lanka har gjennom mange år hatt en betydelig kontaktflate mellom sine folk. Disse båndene er blitt knyttet gjennom bistand, gjennom handel og turisme, men også ved at så mange tamiler fra Sri Lanka har kommet til Norge.

Kontaktflaten fra bistandssamarbeidet bidro til at Norge fikk en rolle som tilrettelegger i fredsprosessen mellom regjeringen på Sri Lanka og LTTE. Den rollen hadde vi i perioden fra 2000 og fram til den militære logikken gradvis trengte fredsbestrebelsene til side rundt 2006. Det førte til at den våpenhvileavtalen som var framforhandlet med norsk hjelp i 2002, ble opphevet i 2008. Slutten på fredsprosessen ble dermed tydelig for alle.

Ett år senere gikk borgerkrigen på Sri Lanka inn i sin blodige og tragiske avslutningsfase. Krigen kostet tusenvis av menneskeliv. Det var ikke bare noe som berørte den tamilske diasporaen på om lag 12 000 mennesker her i landet. Det rørte og berørte oss alle.

Krigen mellom de tamilske tigrene og regjeringsstyrkene har fått sin militære avslutning. Men det gjenstår å finne en politisk løsning på den mangeårige konflikten på Sri Lanka.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi konsekvent understreket at slutten på krigen må bli starten på en forsoning og en inkluderende gjenoppbygging av samfunnet på Sri Lanka.

Hva er så nøkkelen til en fredelig framtid for de etniske folkegruppene i dette prøvede landet? Jeg er overbevist om at det er å skape forsoning, gjensidig forståelse og respekt mellom de etniske folkegruppene. Men gjennom det året som har gått, har vi jevnt og trutt opplevd skuffelser med hensyn til våre forventninger og våre håp.

Den humanitære situasjonen er problemfylt. Det er positivt at de fleste tamilene nå omsider har kommet ut av flyktningleirene, men fortsatt sitter altfor mange titusener igjen. Gjenbosetting og gjenoppbygging i nord er en utfordring.

Situasjonen for menneskerettighetene er på noen områder blitt bedre etter krigens slutt, men mye gjenstår. Media er fortsatt under press, mens det i praksis er straffrihet for maktapparatets utøvere, og regjeringen viser ikke vilje til å finne sannheten om konfliktrelaterte brudd på menneskerettighetene, noe mange mener skyldes at de militære eller myndighetene ofte har vært involvert.

Presidentvalget endte med gjenvalg av Rajapakse med klart flertall, men utfallet er bestridt, og motkandidaten, general Fonseka, sitter i arrest. Så langt er mulighetene etter krigens slutt ikke brukt slik de burde. Det er skuffende.

Om få uker, den 8. april, skal Sri Lanka ha parlamentsvalg. Det vil trolig gi seier til regjeringspartiene. Når valget er over, inntrer en ny fase. Da må vi oppmuntre partene til å søke forsoning og finne en politisk løsning. Vi kan ikke gjøre jobben for dem – dette må de gjøre selv.

Freden og framtiden må bygges av Sri Lankas egne innbyggere. Men når de selv tar det ansvaret, må vi og verdenssamfunnet gi dem all den støtte vi kan. Vi kan gi bistand. Vi kan styrke handelen og investeringene. Slik kan vi bidra til økonomisk og sosial framgang, økt framtidshåp og tro på at fredens vei er løsningen.

Sri Lankas befolkning har lidd nok av krig og konflikt. Nå fortjener de noe bedre.

Abid Q. Raja (V) [11:18:20]: Jeg takker interpellanten Eva Kristin Hansen som tar opp en så viktig problemstilling. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren er frisk igjen og kan være her og gi oss åpne og reflekterte svar, og ikke minst vil jeg takke Utenriksdepartementet for den innsatsen de har vist for å få til fred på Sri Lanka.

Srilankere i Norge – med hvilken som helst etnisk bakgrunn – har naturlig nok vært svært bekymret for situasjonen i hjemlandet. Ingen kan være uberørt av den humanitære katastrofen, de enorme lidelsene krigen førte med seg, og ikke minst den massive undertrykkelsen den svakere og sårbare part opplevde og fortsetter å oppleve.

Venstre er glad for evalueringen av Norges rolle, og jeg vil gjerne høre utenriksministerens syn på hvordan utenriksministeren betrakter Norges rolle fram til nå. Det har vært reist kritikk, det har vært kritiske røster om Norges rolle, og jeg vil gjerne høre de betraktninger utenriksministeren har gjort seg om Norges rolle og hvilke strategiske feil vi eventuelt kan ha gjort.

Venstres landsstyre tok i april 2009 opp spørsmålet om etterforskning av mulige krigsforbrytelser på Sri Lanka. Vi ser det som positivt at den norske regjeringen ber FNs sikkerhetsråd om å henvise situasjonen på Sri Lanka til ICCs aktorat for etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Jeg imponeres av utenriksministerens inngående kunnskap om de etniske konfliktene og de underliggende kulturelle brytningene på Sri Lanka. I og med at de konfliktene er uløste, vil jeg gjerne høre utenriksministerens syn på hvordan Norge kan bidra til å bygge broer på tvers av etniske skillelinjer, hvordan Norge kan bidra til å sikre langvarig fred og at menneskerettigheter kan ivaretas i den situasjonen Sri Lanka nå er i – og skal gå inn i.

Venstre er bekymret for de internt fordrevne flyktningene og de hundre tusen som sitter fengslet i leir, og den diskrimineringen de etniske skillelinjene skaper. Jeg håpet at utenriksministeren ville dele sitt syn på hvordan Norge er rede til å hjelpe de internt fordrevne flyktningene og de rundt hundre tusen som er fengslet, og om Norge nå har den nødvendige tilliten i alle grupper på Sri Lanka til å fortsette det engasjementet Norge tidligere har vist.

Eva Kristin Hansen (A) [11:21:14]: Jeg skal ikke driste meg til å ta en veldig god oppsummering av debatten, for det er ikke så enkelt, men jeg har lyst til å kommentere noen av innleggene.

Jeg vil først si at jeg er veldig glad for at partiene tok ordet i denne debatten, for det er viktig for framtiden at vi fortsatt har et stort engasjement for Sri Lanka. Det er det stor enighet om i denne salen.

Representanten Nordtun, fra mitt eget parti, tok opp det at den politiske løsningen ikke er kommet nærmere, og at det er viktig at vi finner en politisk løsning. Jeg tror de fleste i denne salen har vært inne på at det er helt avgjørende at man klarer å få til en bærekraftig politisk løsning for framtiden. Men det er også viktig å understreke de srilankiske myndighetenes store ansvar for å klare å få det til, og så må det internasjonale samfunnet være viktige overvåkere i den sammenhengen.

Representanten Liljeroth fra Fremskrittspartiet tok opp at det var viktig å se at det har skjedd grove brudd på menneskerettighetene på begge sider. Jeg tror det er viktig i enhver konflikt at man har et våkent blikk på hva som faktisk skjer, og at det derfor er viktig at man alltid får gransket hva som skjer i en krig. Jeg tror det er nødvendig for å klare å komme videre, og for at et land skal klare å komme videre etter en krig. Det som samme representant også tok opp, var Norge som humanitær stormakt. Det er et svulstig begrep man ofte kan bruke om Norges rolle. Men jeg tror det er viktig at Norge som et lite, uavhengig land, bruker den rollen vi har i internasjonale fora til å tale de svakeste parters sak overfor andre land. Jeg mener det er en viktig del av den grunnleggende debatten om vår engasjementspolitikk hvilken rolle Norge skal spille, og at vi har selvinnsikt med hensyn til hvor vi faktisk kan utgjøre en forskjell. Det tror jeg skal være det bærende elementet i utviklingspolitikken og i vår utenrikspolitikk.

Så ble det tatt opp at bistandsmidler er på avveier. Jeg er opptatt av at vi skal ha kvalitet på bistanden, og at midlene skal nå fram til dem som faktisk skal være mottakere av dem. Derfor er jeg glad for at Regjeringen har så stort fokus på f.eks. kvalitet i bistand og på antikorrupsjonsarbeid. Jeg tror det er helt avgjørende også for tilliten i det norske folk at vi anvender bistand på en god måte.

Representanten Gitmark var inne på medias rolle med hensyn til valget. Jeg tror at et av de store problemene i landet i dag er at man knebler ytringsfriheten, og at media er veldig styrt. Det må vi ha et fortsatt fokus på. I tillegg tok han opp det med bistand, at det er viktig at vi koordinerer u-hjelpen – helt enig i det.

Representanten Chaudhry var opptatt av at det var fortvilende å se at verdenssamfunnet var lammet under krigen. Det er også de tilbakemeldingene jeg ofte får – at verdenssamfunnet var lammet under krigen. Jeg tror det er viktig at vi nå får på plass en etterforskning og en granskning, og at FN tar initiativet til det, og Norge er viktig i den sammenhengen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre  [11:24:21]: Først vil jeg takke interpellanten. Dette er et eksempel på at en interpellasjon virkelig kan være nyttig for å sette strek og for å gi oss et utgangspunkt for veien videre, og jeg vil takke for innleggene som kom fra de ulike partiene.

Til representanten Raja kan jeg si at selv for en utenriksminister som er hundre prosent frisk – og det er ikke tilfellet i dag – vil tre minutter ikke være nok til å svare på de meget omfattende spørsmål han stiller. Jeg var inne på mye av det i mitt svar. Det er ikke mulig for meg å stå her og gi en vurdering av eventuelle strategiske feil når vi har invitert til en evaluering. Grunnen til en evaluering er å gi tillitt til å lære av et stort engasjement gjennom mange år, og det tror jeg utgangspunktet der skal være. Men jeg vil få si at det er mange eksempler på at fredens vei hadde lysende muligheter i Sri Lanka. Våpenstillstandsavtalen inngått i 2002 har noen evaluert til å kunne ha spart 10 000 menneskeliv. At partene på Sri Lanka – dette er min personlige oppfatning – ga fra seg en mulighet til å bygge varig fred uten krig ved å løse de underliggende problemene, føler jeg er historiens dom, men det får vi se videre på.

Så stiller også representanten spørsmål om Norges videre mulighet til å bidra til forsoning på tvers av etniske skillelinjer. I mitt innlegg forsøkte jeg å si at vi er kommet til et skille når det gjelder Norges rolle, og vi skal definere en ny rolle, som et engasjert, aktivt land som bryr seg om Sri Lanka.

Begrepet «humanitær stormakt» tror jeg at jeg forsøkte å distansere meg fra etter bare noen måneder som utenriksminister. Det er fordi jeg ikke liker begrepet «stormakt» og mener at Norge ikke skal søke å bli assosiert med det. Men en aktiv humanitært handlende stat med rom og mulighet for engasjement, det skal Norge være, og det skal vi også kjennes igjen på.

Ellers synes jeg representanten Chaudhry sa det veldig klokt: Opprørerne ble nedkjempet, men ikke årsakene til opprøret. Det er vel det som uroer oss som følger Sri Lanka. Vel har våpnene talt og på mange måter løst og avsluttet en situasjon, men de underliggende problemene er der fortsatt. Det holder ikke da å si at noen hadde rett og noen tok feil. Spørsmålet er: Hva skjer fremover, og hvilke muligheter brukes nå når våpnene tross alt tier? Det er positivt.

Men med 100 000 personer i leirer, mange ikke reintegrert på ordentlig vis, og fortsatt dype spenninger mellom minoriteter, er det all grunn til å være urolig for fremtiden i Sri Lanka. Som all annen konflikt i verden, er heller ikke denne konflikten bare lokal, for alle konflikter har store internasjonale ringvirkninger. Det kan vi se når vi besøker norske lokalsamfunn der det sitter mennesker som har hatt den konflikten tett på. Jeg tror jeg kan oppsummere med at Sri Lanka fortsatt vil være et engasjert område for norsk utenrikspolitikk. Vi har mye kunnskap, vi har frivillige organisasjoner og aktivt sivilsamfunnsengasjement. Men vi erkjenner også at en rolle er tilbakelagt. Vi skal ikke ha nostalgi i forhold til det. Men vi skal bruke vår posisjon og vår kunnskap til det beste for menneskene som lever der og fred og stabilitet i regionen.

Presidenten: Idet presidenten ønsker utenriksministeren fortsatt god bedring, har vi avsluttet debatten i sak nr. 2.