Sakene 3-4 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til halvannen time, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [10:45:01]: (ordfører for sak nr. 3): Fattigdom blant barn er alvorlig og uakseptabelt. Forslagsstillerne, komiteen og Regjeringen er enige om at det må settes inn tiltak, både for å forhindre at noen blir fattige og for å gjøre det mulig å komme ut av en slik situasjon. Det må være tiltak som gjør at det skal være mulig å leve et noenlunde godt liv i perioder med dårlig råd.

Jeg deler utålmodigheten til forslagsstillerne, men ikke minst utålmodigheten til dem som har levd i permanent finanskrise lenge. Skal vi lykkes, må vi utvikle mer rettferdige og solidariske samfunn. Fordelingspolitikken må forsterkes. De som har minst, må få mer. Fattigdommen fører ikke noe godt med seg. Nød lærer ikke naken kvinne å spinne, hun fryser i hjel.

I boka «Barnefattigdom», som Redd Barna og Fafo kom ut med rett før jul, forteller de unge sjøl hvordan de opplever å ha dårlig råd. Der sier de noe veldig viktig. Jeg skjønte ikke at jeg var fattig før de andre ungene begynte å mobbe meg for det, sier ei jente. Hun var flink på skolen og god i fotball. Men hva hjalp det når klærne var arvet, sportsutstyret manglet, og de ikke hadde penger til å delta der andre var med? Da en lanserte boka, kom disse ungdommene til orde, og de sa at mobbingen var verst. Å ha dårlig råd er ille, mobbing er verst: Sjøl om vi fikk penger til nye klær på sosialen, ble vi mobbet, for alle visste at pengene kom derfra, sier en ungdom. Ingen i sosialtjenesten snakket noensinne med noen av disse ungene som var i systemet i mange år. Det må rettes på.

Denne historien til ungdommene i boka om barnefattigdommen, annen forskning og tusenvis av henvendelser jeg har fått opp gjennom årene, forteller at det verste er at vi har fått et samfunn som ser ned på folk med dårlig råd. Det er penger som liksom skaper vår verdi som mennesker. Hva vi kan kjøpe og forbruke, viser hvem vi er. Har du ikke penger, er du et null. Ekstrem materialisme og forbruk har blitt normen. Når det kombineres med et arbeidsliv der endringshastigheten er høy, blir de sosiale betingelsene veldig utrygge for mange som ikke klarer dette presset, og mange detter av lasset.

Samfunnet passer som hånd i hanske til vellykkede, høyt utdannede mennesker, samtidig som stadig flere får en voksende opplevelse av ubrukelighet og maktesløshet. Og barna får denne meldingen først.

Regjeringen har satt ned Fordelingsutvalget. De har lagt fram sin innstilling, som viser at forskjeller gjør vondt, og at det skaper fattigdom. Vi må få på plass en sterkere og bedre barnehage, en god skole, opplæring og helsehjelp hvis man er uheldig og mister jobben og får problemer i livet. Da bidrar vi mest til at fattigdommen minker og ikke får bite seg fast.

Likhet i levekår gir bedre resultater. Det framkommer også med all tydelighet i boka «The Spirit Level», skrevet av britiske samfunnsmedisinske forskere, Richard Wilkinson og Kate Pickett. Undertittelen sier det godt: Hvorfor samfunn med mer likhet nesten alltid gjør det bedre. De sammenlikner et tjuetall rike land og ser på inntektsforskjeller og sosiale indikatorer. Resultatet er slående. På punkt etter punkt viser det seg at samfunn som har minst inntektsforskjeller, slik som våre land, gjør det bedre, mens samfunn som har store inntektsforskjeller, klarer seg dårligere økonomisk, og folk blir fattigere av det. Andre uønskede ting i samfunnet øker også, som narkotikamisbruk, levealderen blir kortere, barnedødeligheten øker osv. Det viser at oppfølgingen av Fordelingsutvalget blir viktig for at vi skal greie å skape et samfunn med mindre forskjeller. Så er det viktig, når vi nå skal jobbe med Fordelingsutvalget – oppfølgingen skal komme i 2011 – at vi bruker tida mens vi jobber med det i budsjettene til å finne tiltak som særlig virker overfor barn som har det vanskelig nå. Jeg kan nevne tre eksempler:

Barnevern: Statistikken viser at tre av fire barnevernsbarn som skrives ut av barnevernet, havner rett på sosialhjelp. Vi vet hvem disse ungene er. Vi må sette inn tiltak før. Det kommunale barnevernet må styrkes.

Å hindre frafall i videregående skole er viktig. Det er viktig å ikke gi de ungdommene som finner en jobb og greier seg bra, en beskjed om at de ikke gjør noe som er ønskelig, men det er viktig å sikre en skole som gjør at flere greier å fullføre. For vi vet at endringshastigheten, og kvalifikasjonene som kreves, i arbeidslivet i dag krever kompetanse. Så dette må styrkes.

Et enkelt tiltak som handler om det disse ungene i boka om barnefattigdom snakket om, nemlig det å kunne delta der andre er, er aktivitetsstøtte til unger som lever i vanskeligstilte familier. I Ålesund kommune har de utviklet noe de kaller Opplevelseskortet. Jeg må si at jeg liker det ordet veldig godt. Det handler om å få gode opplevelser sammen med andre. De har koblet ledsagerordningen til kortet, slik at disse ungene kan ta med seg mor og far eller en kamerat på fotballkamp, i svømmehallen eller hvor det nå er. Det er fint å kunne gå på kino, men det er ganske trist å måtte gå dit alene. Derfor er det viktig at vi veldig fort får på plass ordninger som gjør at disse ungene kan delta i det andre unger kan delta i. Jeg kommer til å jobbe for at det blir en realitet så fort som mulig.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:51:06]: (ordfører for sak nr. 4): Jeg vil først gi honnør til Kristelig Folkeparti for å ta opp en viktig sak.

Fattigdom i Norge er ikke et problem som omfatter mange. Det er like fullt et alvorlig problem som krever politisk fokus. Det er bred enighet i komiteen om at det er behov for forsterket innsats for å begrense og bekjempe fattigdom, særlig blant barn. Det er ingen som velger sine foreldre, sine oppvekstvilkår eller sitt utgangspunkt i livet. Derfor er det ekstra meningsløst og urettferdig når barn rammes av fattigdom.

De siste tiårene har forskjellene i Norge økt. Det er politisk uenighet i komiteen om i hvor stor grad vi skal legge vekt på de økende forskjellene som et problem i seg selv. Men det er bred enighet om at vi skal bekjempe fattigdom og utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. For å gjøre det kreves det både langsiktige og kortsiktige tiltak.

Vi har fått flere fattige i Norge de siste årene, og flere fattige barn, ifølge våre offisielle statistikker. Hvis vi baserer oss på både EUs og OECDs fattigdomsmål, trer et klart bilde fram, nemlig at flere mennesker faller utenfor og blir fattige. Det er en alvorlig utfordring, både politisk og moralsk. Samtidig mener komiteen at det er viktig å ha et bredere syn på hva fattigdom er – et syn som ikke bare omfatter permanent lavinntekt, men også knytte fattigdomsbegrepet til økonomiske og sosiale problemer. I Regjeringens handlingsplan mot fattigdom brukes en rekke kriterier, bl.a. inntektsulikhet, andel personer på vedvarende lavinntekt og andel uten fullført opplæring. Det er all grunn til å minne om at fattigdom i det moderne Norge ikke kun handler om å ha dårlig råd. Det handler like mye om sosial marginalisering, utestenging fra arbeidsmarkedet og manglende deltakelse i samfunnet. Det betyr at bekjempelse av fattigdom må ha et bredt fokus og omfatte langt flere områder enn de som direkte hører inn under den såkalte fattigdomspolitikken.

Det er store utfordringer innenfor helsepolitikken, og ikke minst ser vi at helse i stor grad fortsatt sammenfaller med sosioøkonomiske faktorer. Utdanningspolitikken er avgjørende både for å gi det enkelte barn et best mulig utgangspunkt i livet, og fordi avbrutt utdanning og senere fattigdom i stor grad henger sammen. Likeså er familiepolitikken og arbeidsmarkedspolitikken viktig.

I motsetning til i en del andre land finnes det få såkalte «working poor», altså arbeidende fattige, i Norge. Snarere peker Fordelingsutvalget på at svært mange av de fattige i Norge går på en eller annen form for offentlig støtteordning. Det er en viktig årsak til at en samlet komité mener at arbeidslinja er viktig for å få folk ut av fattigdom. I den forbindelse er det også verdt å minne om at et bredt flertall i Stortinget står bak kvalifiseringsprogrammet, som nettopp har som hovedmål å få flere tilbake i arbeid.

Regjeringen Bondevik II satte fattigdomspolitikken på dagsordenen, og en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, konstaterer at fattigdomssatsingen fra regjeringen Bondevik II har fortsatt under denne regjeringen, og at bevilgningene til konkrete fattigdomsbekjempende tiltak har økt. Ved utgangen av dette året vi er inne i, vil det utgjøre 3,9 milliarder kr mer sammenlignet med for fem år siden.

Flertallet understreker også viktigheten av et løft for minstepensjonister, som kom i tillegg til handlingsplanen mot fattigdom. Flertallet peker også på at det har kommet en langt bedre bostøtteordning, som har fått bred politisk støtte i Stortinget. Bl.a. får flere barnefamilier og unge enslige nå hjelp til boutgiftene. Samtidig som flertallet ser at bevilgningene har økt, understreker flertallet også behovet for å fokusere på resultatet av bevilgningene, ikke bare bevilgningenes størrelse. Det hjelper lite om vi bruker mer penger hvis ikke resultatet blir at færre kommer ut av fattigdom, eller, i det minste, at livet blir litt enklere for noen av dem som faller utenfor.

Så har jeg lyst til å kommentere noen av de konkrete forslagene til Kristelig Folkeparti. Når det gjelder forslaget om å ha normerte nasjonale minstesatser for sosialhjelp, har et flertall i komiteen bestemt seg for å se til Arbeidsdepartementet. I et brev fra statsråden står det at man «vil følge opp departementets første evaluering av de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av økonomisk stønad (sosialhjelp)» før man vurderer eventuelle endringer. En samlet komité understreker behovet for en kraftig satsing for å få mennesker med nedsatt arbeidsevne inn i arbeidslivet. Det offentlige har en utrolig viktig oppgave med å sørge for tilstrekkelig tilbud om arbeidsmarkedstiltak for denne gruppen, og komiteen mener økningen i ventetid for slike tiltak fra 2008 til 2009 er svært uheldig.

En enstemmig komité merker seg svaret fra statsråden og argumentene for ikke å knytte fritak for egenandeler til helseutgifter til husholdningsinntekt, bl.a. fordi det er et lite treffsikkert virkemiddel. Komiteen mener det er viktig å sikre gode rammevilkår for gjeldsrådgivning i regi av frivillige organisasjoner, og at ordningen med fri rettshjelp er viktig for å støtte rettssikkerheten til alle innbyggerne. Samtidig viser komiteen til at kommunen har en plikt til å tilby gjeldsrådgivning, og at veiledning til personer med økonomiske problemer er en obligatorisk tjeneste ved Nav-kontorene. Et bredt flertall i komiteen, med unntak av Kristelig Folkeparti, viser til at gjeldsrådgivning er et fag som krever kompetanse og kvalitetssikrede tjenester. Gjeldsrådgivning bør derfor skje i offentlig regi av rådgivere som mottar kontinuerlig opplæring, og som kvalitetssikres gjennom opplærings- og kursopplegg i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Anette Trettebergstuen (A) [10:57:30]: Siden 2001 har Norge ligget på toppen av FN-indeksen over inntekt, utdanning og forventet levealder – bedre kjent under tittelen verdens beste land å leve i.

Norge ligger helt på topp når det gjelder levekår – ikke bare fordi vi er rike, men fordi velstanden i Norge er jevnere fordelt enn i de aller fleste andre land. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske valg og store politiske mål som man langt på vei har nådd. Vi har gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli det rikeste fordi vi i etterkrigstida har skapt store verdier. Vi gikk fra jordbrukssamfunnet via industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet.

Det er også mange andre land som har skapt store verdier uten at de har greid å bekjempe fattigdom på samme måte som vi har gjort i Norge. Hvorfor har vi klart det? Jo, for i norsk politikk har det ikke bare handlet om å skape, det handler også om å dele. De store verdiene har dannet grunnlaget for en fordelingspolitikk der fellesskapet har tatt ansvar for brede velferdsordninger, og verdiene har dannet grunnlaget for arbeidsplasser. Det har gjort at vi langt på vei har lyktes.

Hovedmålet etter andre verdenskrig var å gjenoppbygge landet og avskaffe fattigdom. Man så at det var politikken som skulle styre markedet – ikke omvendt. Dermed fikk vi litt etter litt framveksten av velferdsstaten. Arbeidslivet ble gjort tilgjengelig for flere, og det ble drevet en aktiv omfordelingspolitikk. Tusener på tusener kom i arbeid. De sosiale og økonomiske forskjellene ble redusert. Færre måtte stå med lua i handa, og de brede gruppene ble langt på vei løftet ut av fattigdom.

Arbeiderbevegelsen hadde et mål om et klasseløst samfunn uten fattigdom der alle skulle med, og den lyktes langt på vei med prosjektet sitt. Men fattigdom i Norge bekjempes ikke en gang for alle. I vår tid er det fortsatt grupper som faller utenfor. De fortjener like stor oppmerksomhet og innsats fra oss i dag som det de store gruppene fikk den gang. Vi har langt igjen.

Fattigdom i Norge i dag handler heldigvis ikke om sult og nød, men det handler om sosial eksklusjon. Det er derfor enda mer uforståelig at vi ikke klarer å bli kvitt den. Det store flertallet i Norge har høy levestandard. Desto større blir kontrasten for dem som ikke får ta del i velstandsutviklingen.

I forrige periode satt jeg i utenrikskomiteen, og vi jobbet mye med fattigdom der, en helt annen type fattigdom. Vi så mye sult og nød. Sammenlignet med forhold i de fattigste land i verden har utvilsomt alle i Norge det svært godt, men det er ingen trøst for dem som i dag opplever å stå igjen på perrongen. Det er ingen trøst for de barna som vokser opp i familier med så lave inntekter at de ikke får delta der andre barn deltar. Altfor mange barn lever i dag i fattigdom. Vi vet at det gir ulikheter i forhold til muligheter, noe som forfølger dem resten av livet. Barna er den viktigste ressursen vi har.

Det at fattigdom reproduseres, og at det gir færre muligheter livet igjennom, er – for å sitere min gode venn Odvar Nordli, som har engasjert seg sterkt for de fattige barna – en skam. Det at barn må leve i fattigdom i Norge i dag, er ikke noe annet enn en skam.

Så selv om FNs bilde på Norge som verdens beste land å bo i er riktig, er også dette et bilde på dagens Norge. Barn har faktisk ulike muligheter. Folk føler økonomisk utrygghet, ufrihet, sosial devaluering og lavt selvbilde. Fattigdommen er sykdomsfremkallende, den frarøver barna barndommen, den virker isolerende, er passiviserende, og den reproduseres.

Det viktigste virkemiddelet for å bekjempe fattigdommen i dagens Norge er fortsatt, som det var i etterkrigstiden, å skape arbeid til alle. Vi vet at fattigdom rammer personer med ulik bakgrunn, har ulike årsaker og ulike konsekvenser, men et fellestrekk er arbeidsledighet eller utestengelse fra arbeidslivet. De som faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lettere utenfor i andre deler av samfunnet, og altfor mange er der i dag. Altfor mange står utenfor arbeidslivet, noen på kort sikt, andre er ute for godt, andre får aldri sjansen.

I verdens beste land å bo i lever en altfor stor del av befolkningen på minsteytelser fra sosialkontoret – en sikkerhetsløsning som skal være kortvarig, men som for noen blir en altfor langvarig inntekt.

Det å skaffe dem som i dag står utenfor, tilgang til arbeid, det å få folk over fra passive ytelser og inn i aktivitet er det viktigste virkemiddelet i arbeidet med å utjevne levekår, og det er også derfor Regjeringens viktigste oppgave. Det legger vi til rette for gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, en aktiv næringspolitikk, et høyt tiltaksnivå og ikke minst en styrking av kvalifiseringsprogrammet, slik at flere kommer over fra passive, lave ytelser og inn i arbeid og aktivitet, får en bedre lønn å leve av, en plass i fellesskapet og får lov til å føle at de er med og bidrar.

Kvalifiseringsprogrammet er viktig. Det gjør at folk får sjansen til å komme seg ut av fattigdom. For at arbeidslinja skal fungere, må også utdanningslinja fungere. Vi må hindre at neste generasjon havner i fattigdomsfella. Da må vi bekjempe fattigdom som skyldes frafall og manglende utdanning. Utdanning øker sjansen for å få jobb og for å få en trygg inntekt. Vi må styrke den tidlige innsatsen i skolen. Fellesskolen er et av våre viktigste verktøy for å bekjempe fattigdom og marginalisering og for å oppnå sosial utjevning. Det å sørge for at barn og unge mestrer skolen, er helt avgjørende for at de skal lykkes senere i livet.

Ved siden av å få folk gjennom utdanning og i arbeid trenger vi målrettede tiltak for å nå dem som i dag lever i fattigdom. Det gjør vi også i handlingsplanen mot fattigdom. Men vi skal gjøre mer. Vi er stolte, men vi er aldri fornøyd så lenge det lever fattige barn i Norge. Det har vi erkjent for lenge siden, og derfor sier vi også at vi kommer tilbake til Stortinget med en fornyet innsats mot fattigdom i den varslede stortingsmeldingen.

De representantforslagene vi behandler her i dag, inneholder en rekke gode forslag til nye tiltak mot fattigdom, men å vedta det over bordet i et representantforslag er ikke veien å gå. Vi ønsker å ha en bredere tilnærming og komme tilbake til dette i en melding. Det forplikter regjeringspartiene, og vi skal også levere i den meldingen.

Det betyr ikke at vi skal vente med å øke innsatsen mot fattigdom til den meldingen kommer. Nei, for Regjeringen har fortsatt en handlingsplan vi skal følge opp, og vi følger opp og har fulgt opp i hvert budsjett hittil. Vi skal fortsatt ha et bredt, forebyggende perspektiv på fattigdom og legge vekt på å gjøre noe med det som skaper og opprettholder den ved å satse på arbeid, skole og barnehage, og ved å styrke kommuneøkonomien for å gi bedre rammevilkår for lokale velferdstjenester. Vi skal gjenreise den sosiale boligpolitikken. Vi skal gjøre mer av det som arbeiderbevegelsens kvinner og menn gjorde i etterkrigstiden, og som de langt på vei lyktes med – bekjempe fattigdom ved å styrke fellesskapsløsningene.

Alle partiene i denne debatten er for å avskaffe fattigdom. Det er åpenbart, og det skulle bare mangle. Men i budsjettdebattene våre og i behandlingen av andre saker er det veldig tydelig at ulike partier velger ulike veier fram mot det målet. Ja, noen vil således rive ned mange av de viktigste verktøyene vi har nettopp for å bekjempe fattigdommen, f.eks. kvalifiseringsprogrammet. Noen partier ønsker å styrke fellesskapet, andre ønsker å svekke det. Det å svekke fellesskapet gjør ikke kampen mot fattigdom en tjeneste. Velferdssamfunnet bygges ikke videre når man bit for bit svekker fellesskapsløsningene. Hvis man lar det skje, erstatter man til slutt velferdssamfunnet med veldedighetssamfunnet. Det vil vi i Arbeiderpartiet kjempe mot med all vår kraft.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Robert Eriksson (FrP) [11:06:12]: (komiteens leder): Jeg tror nok det er riktig, slik det er sagt i denne salen, at alle politiske partier ønsker å ha minst mulig fattigdom, og jeg skulle gjerne sett at vi ikke hadde fattigdom i det hele tatt i Norge. Men så ser vi også at det går gal vei. En artikkel i Bergens Tidende 27. februar 2010 viser at Frelsesarmeen har delt ut mat til nær dobbelt så mange barnefamilier i år i forhold til i fjor. Jeg synes det er bekymringsfullt at vi ser at utviklingen går i gal retning, at det blir stadig flere unger som lever under det begrepet som vi kaller fattigdom.

Det finnes en god del unger her ute som prøver å beskytte sine foreldre etter beste evne, og det er vanskelig for oss som politikere å kunne se og registrere disse ungene på en god måte, for mange av dem er meget dyktige skuespillere. De er flinke til å kamuflere den trasigheten som er innenfor husets fire vegger, de er flinke til å finne gode unnskyldinger for ikke å skulle delta på de områdene og i de fritidsaktivitetene som mange av deres kompiser deltar i. Det synes jeg er den største utfordringen vi har for å bekjempe fattigdom.

Hvordan skal vi da klare å gjøre det? Hvor går veien for å lykkes, når vi samtidig vet, og som det er sagt i flere innlegg her i dag – i alle de innleggene som har vært holdt, tror jeg det har vært nevnt – at sosial status går i arv? Det må også bety at de virkemidlene som vi har brukt fram til dags dato for å bekjempe fattigdom, ikke har vært de riktige virkemidlene. For man kan ikke, med respekt å melde, slå seg på brystet og si at vi har lyktes, og at alt går så mye bedre, når vi ser at utviklingen går i gal retning, det blir flere fattige. Samtidig som vi bare pøser på med mer av de virkemidlene vi har brukt, ser vi at sosial status går i arv. Jeg tror vi i langt større grad må fokusere på tre ting:

Vi har en betydelig oppgave i å forhindre frafall i skolen. Det tror jeg også alle politiske partier i Stortinget er enige om, men vi har ennå ikke klart å komme fram til en enighet om hvordan man skal gjøre det. Der håper jeg i alle fall at arbeidsministeren i samarbeid med både utdanningsministeren og kommunalministeren klarer å se på gode løsninger, finne nye innfallsmetoder for å fange opp barn og ungdom før de faller ut av skolen. Hvis Per har havnet utenfor skolen og har vært borte i to–tre måneder, og man så begynner å sette inn tiltak, er det dessverre for sent. Tiltakene burde ha vært iverksatt før han faller ut av skolen. På det området tror jeg at mange av våre vekstbedrifter og attføringsbedrifter har noe å bidra med.

Jeg har selv registrert et solskinnseksempel – en jente fra min egen hjembygd som ramlet ut av skolen og havnet over i rusmiljøet. Heldigvis for henne var det folk som kjente henne som jobbet innenfor attføringsbedrifter, som klarte å ta tak og få henne i utdanningsløpet og få til et samarbeid med skolen ganske umiddelbart, noe som har resultert i at hun er utdannet elektriker i dag. Hun fikk sin mulighet med arbeidstrening, fikk sin mulighet til å starte på nytt og komme i et helt annet rom for å få den utdanningen og opplæringen hun trengte. Det er bare ett av mange eksempler på hvordan man kan tenke annerledes, tenke nytt for å forhindre frafall i skolen.

Så tror jeg det aller viktigste er å legge til rette for en arbeidsmarkedspolitikk der man gir rom for flere til å delta i arbeidslivet, gir muligheten for at flere kan komme inn i arbeidslivet, og at vi ikke har et arbeidsliv som nærmest støter enkelte grupperinger ut. Det er engang slik at den beste måten for å kunne bli selvhjulpen er å ha sin egen, faste inntekt gjennom å gå på jobb hver dag. Da må det også, etter mitt skjønn, legges opp til en politikk der det i langt større grad lønner seg å jobbe. Det må i langt større grad lønne seg å jobbe, og det kan gjøres ved å legge til rette for en helt annen skatte- og avgiftspolitikk enn vi har i dag. Men det ser jeg at er et av de virkemidlene som i alle fall den sittende regjeringen ikke ønsker å se veldig mye på.

Så er det mange som i utgangspunktet ikke er fattige ut ifra inntekt, men som har kommet i en håpløs situasjon på grunn av gjeld. Det kan være folk som har en inntekt på både 400 000–500 000 kr og kanskje 600 000 kr, men som har så mye gjeld at de ikke har en krone igjen. Da er det viktig at vi har et godt gjeldsrådgivningssystem som kan gi hjelp, veiledning og råd, gi dem muligheten til å komme på riktig vei så fort som mulig. For der tror jeg ikke det vil være veien å gå å være fornuftig og si at man skal gi dem sosialhjelp til de kommer seg over kneika. Den kneika vil de aldri komme seg over hvis man ikke gir dem muligheten til å få god oppfølging og god rådgivning for å komme seg ut av sitt eget økonomiske uføre.

Et annet virkemiddel som er trukket fram og fokusert på i Stortinget tidligere, er at Nav er et viktig redskap også for å bekjempe fattigdom. Ja, det tror jeg også vi alle sammen er enige om. Her forplikter det at Regjeringen nå sørger for at Nav fungerer på disse områdene, at Nav får den nødvendige kompetansen, slik at de evner å se det helhetlige mennesket og se de behovene mennesket har, og også klarer å se de mulighetene det enkelte mennesket har i systemet. I dag er det dessverre slik at mange, også i Nav, erkjenner at man ikke har den kompetansen, ikke vet hvilke virkemidler og muligheter man har til rådighet og kan bruke overfor brukerne. Der har vi bl.a. fått en ganske grundig rapport for et par år tilbake fra sivilombudsmannen. Jeg registrerer at det ikke er kommet noe nytt i forhold til den rapporten som ble levert på det tidspunktet, at det er foretatt noen endringer, eller at kompetansen er løftet betydelig. Jeg vet at det har foregått mye kompetanseløft i Nav, og da blir spørsmålet: Er det de rette kompetanseløftene som er foretatt? Er det de folkene som burde hatt kompetanse, som har fått det, eller er det på andre områder man har foretatt det kompetanseløftet?

Så må jeg si at jeg er litt overrasket over den holdningen representanten Trettebergstuen gir uttrykk for fra denne talerstolen. Hun viser til at mange av de forslagene som er tatt opp av opposisjonen, er fornuftige, gode forslag, men at man vil stemme imot dem, og at man ikke kan vedta ting over bordet.

Ett av forslagene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti går på en tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom blant barn. Her har alle sammen fra regjeringspartiene så langt vært oppe og sagt at dette støtter man, og at man er opptatt av å bekjempe denne problematikken. Hvorfor i all verden kan man ikke da bli med og støtte det forslaget? Det er ikke et forslag som går ut på å vedta noe som helst over bordet, det er et forslag der vi gir Regjeringen i oppdrag å komme tilbake til Stortinget. Det hadde jeg faktisk forventet og håpet at posisjonspartiene hadde kunnet støtte.

Jeg registrerer også at det mellom regjeringspartiene er et retorisk skille når det gjelder fattigdomspolitikken. Det er interessant å legge merke til representanten Andersen, som på mange måter opptrer som en opposisjonspolitiker fra talerstolen når man snakker om fattigdom, og som peker på mange av de viktige utfordringene vi har, når man, kontra, hører representanten Trettebergstuen, som viser til den nordiske velferdsmodellen og nesten gir inntrykk av at man ikke har et betydelig problem på dette området.

Jeg registrerer også at SV, som tidligere har vært veldig tydelig på at man ønsker normerte satser på sosialhjelp, stemmer imot når dette forslaget ligger her til votering i dag. Det kan jeg ikke tolke på noen annen måte enn at her har man fått beskjed om at regjeringspartiene samlet skal stemme imot det, og at her er det ikke rom for partiene til å ha egne meninger i det hele tatt om det spørsmålet. Det synes jeg er synd.

Man skal nå utrede denne problematikken videre, men den er ganske godt utredet. Vi har veldig mye kunnskap om hvordan dette er, vi vet nivået på satsene i de enkelte kommunene, vi vet at de er i stor variasjon, og vi vet hvordan det håndteres. Så hva som skal utredes mer før man kan komme tilbake til denne saken, og hva som skal evalueres mer, det blir for meg et gedigent spørsmål. Hva er det man ønsker å vite som man ikke vet i dag, før man kan komme tilbake til Stortinget med den saken som Regjeringen på et tidligere tidspunkt selv har sagt at de skal komme tilbake til?

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet enten fremmer alene eller er medforslagsstiller til i de to innstillingene vi nå behandler.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [11:18:12]: For Senterpartiet er kampen for økonomisk utjamning en av bærebjelkene i politikken. Vi er opptatt av utjamning mellom grupper av folk, geografisk utjamning og ikke minst utjamning på global basis.

Det er en spesiell øvelse å debattere fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land. Fattige i Norge har en levestandard som svært mange mennesker på kloden bare kan drømme om. Men det er likevel ikke enkelt å være fattig i Norge. Levestandard måles opp mot levestandarden i omgivelsene, og vi må erkjenne at ikke alle har fått lov å ta del i den velstandsøkningen som har vært i Norge de siste ti årene. Mange er fattige, og særlig er det mange barn som opplever fattigdom og ikke minst eksklusjon. Det skal vi bekjempe, og dette er et av de spørsmålene som gjør at Senterpartiet i særlig stor grad trives i et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Fattigdomsbekjempelse handler både om stabile, gode fellesskapsgoder og om målrettede tiltak for å løfte folk ut av fattigdom. Barnehagesatsing, gratisprinsippet i skolen og utjamning gjennom skattesystemet er noen av de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, og det er god rød-grønn politikk å satse på de brede ordningene.

Vi må satse på at flest mulig mennesker har en god og trygg plass å bo. Derfor har det løftet som har vært i bostøtten, vært særlig viktig. Å få flest mulig mennesker i jobb er den beste måten å bekjempe fattigdom på. Men vi må også ha gode sikkerhetsnett gjennom gode trygdeordninger for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, og vi må ha en sosialhjelp som skal være et siste sikkerhetsnett for folk som ikke fanges opp av andre ordninger.

Jeg opplever at opposisjonspartiene betrakter fattigdomsbekjempelse som en særlig øvelse innenfor politikken, mens regjeringspartiene har fattigdomsbekjempelse som en integrert del av all sin politikk. Skattepolitikk er fattigdomspolitikk. Kommuneøkonomi er fattigdomspolitikk. Utdanningspolitikk er fattigdomspolitikk. Boligpolitikk er fattigdomspolitikk.

For Senterpartiet er kommunene et viktig redskap for å bekjempe fattigdom. Det er kommunene som skal sørge for de gode velferdstilbudene til alle. Jeg registrerer at forslagsstillerne i dag har fått den såkalte statlige syken: Om bare staten griper inn med f.eks. statlige minstenormer for sosialhjelp, vil fattigdommen bekjempes. Senterpartiet har tro på at kommunene tar fattigdomsbekjempelse på alvor og er de som er best i stand til å råde også over sosialhjelpen. Med statlige minstenormer vil kommunene bli redusert til ekspeditører av statlig politikk. Dersom forslagsstillerne faktisk mener det som de foreslår – noe jeg går ut fra at de gjør – bør de ta steget helt ut og foreslå å gjøre sosialhjelpen om til en statlig ordning. Det ønsker ikke Senterpartiet, og det har vi heller ikke tradisjon for i Norge.

Fattigdomsbekjempelse i et av verdens rikeste land handler ikke bare om større, bredere og bedre ytelser. Det handler også om å ta et oppgjør med et samfunn der materielle verdier avgjør hele vår opplevde livskvalitet. Vi har utviklet en kultur der barn alt i barnehagen vet forskjell på dyre og billige klær, der ferie til Thailand er mer høyverdig enn telttur på Sørlandet, og der en ny Mercedes er bedre enn en gammel Volvo.

Det vil alltid være økonomiske forskjeller mellom folk i Norge. Vi må klare å vri tenkningen om at materiell velstand og livskvalitet ikke nødvendigvis går hånd i hånd. Skal vi klare det, må vi fokusere mer på oss og mindre på meg. Vi må fortsette å bygge de brede ordningene, og det har regjeringspartiene tenkt å gjøre i denne perioden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:22:34]: I debatten er det allereie blitt sagt i kvart innlegg frå regjeringspartia at det er ei skam at det er fattige barn, at det er fattigdom i Noreg.

Ordet «skam» er kanskje det som eg har tenkt mest på når det gjeld nettopp fattigdom. Som ganske ung politikar blei eg ganske opprørt då eg sat og såg på tv og såg mitt store førebilete Kjell Magne Bondevik eigentleg blei litt kjefta ut for kampen han som statsminister hadde ført mot fattigdom.

I eit ganske avgjerande folkemøte i Ålesund i 2005 sa partileiaren i SV, Kristin Halvorsen:

«Det er en skam, Bondevik, at du ikke har klart å gjøre noe med dette.»

Det handlar jo berre om politisk vilje.

Eg hugsar at Bondevik la seg ganske flat og sa at han skulle gjerne gjort meir. Det gjorde inntrykk på meg. Eg kunne brukt resten av debatten i dag på berre å kritisere at me ikkje klarte å gjere meir. I debatten i valkampen i 2009 var dette eit av temaa.

Eg hugsar veldig godt ein ny debatt, der det blei vist til eitt av sitata som Kristin Halvorsen hadde, og som ho blei presentert for, og der det blei spurt: Kvifor har de ikkje gjort meir? Kristin Halvorsen beklaga til slutt i valkampen at ein ikkje hadde gjort meir. Det syntest eg var flott. Då Dagfinn Høybråten, Kristeleg Folkepartis partileiar, fekk ordet rett etter å ha sett mange bilete frå debatten med Kristin Halvorsen, spurde – eg trur det var på TV 2 – reporteren: Kva har du no å seie, Høybråten? I staden for å gå hardt til angrep på Kristin Halvorsen sa han: Veit du kva, dette er ei så viktig sak at me må gå saman, gå saman om å lyfte, kome med forskjellige tiltak og gå inn for ein nasjonal dugnad mot fattigdom.

Nettopp det er bakgrunnen for denne saka i dag, fordi partileiarane for alle partia sa at ja, det er ei så viktig sak at i staden for å kjempe mot kvarandre må me gå saman og kjempe mot fattigdom.

Vårt forslag inneber ei rekkje konkrete tiltak for å gjere noko med fattigdomen. Det var ei meining om å få ein idédugnad, å tenkje saman og så stake ut ein kurs vidare. I staden for å skulde på kvarandre skulle me handle saman. Eg erkjenner at andre parti har mange gode forslag, som eg er sikker på kunne hjelpt i kampen mot fattigdom.

Kristeleg Folkeparti har i denne perioden og òg i tidlegare periodar fleire gonger kome med forslag, tiltak, brev til statsministeren, forslag i eigne eller årlege budsjett. Ikkje minst i dette representantforslaget har me kome med forslag. Men så langt har regjeringspartia vore avvisande.

Under behandlinga i komiteen må eg seie at eg blei veldig skuffa då eg fekk det fyrste brevet frå statsråden. Dei gjekk inn på dei forskjellige tiltaka, men det blei eigentleg berre skuva ut i tid.

Det som eg var glad for, var at i brevet sa statsråden at ho i revidert nasjonalbudsjett 2010 skulle «trekke opp langsiktige føringer for Regjeringens arbeid med fordelingsspørsmål og presentere en bred strategi for å forebygge og bekjempe fattigdom». Det skulle bli supplert med konkrete tiltak i statsbudsjettet 2011. Men fem dagar før komiteen skulle leggje fram innstillinga, kom det eit nytt brev, der statsråden beklaga at ho ikkje kom til å klare å halde den tidslinja. I staden for å kome i revidert og med tiltak i 2011 blei det varsla ei stortingsmelding våren 2011. Eg spør: Betyr det konkrete tiltak i 2012? Mi oppleving av kampen mot fattigdom er at tiltak berre blir skuva ut i tid.

I vårt forslag – eg skulle gjerne gått inn på dei konkrete forslaga, men det er det ikkje tid til – har me ei rekkje tiltak som ville gjort noko for å hjelpe dei fattige ut av fattigdomen. Arbeidslinja er ufatteleg viktig – det å få menneske som har hamna utanfor arbeidslivet, inn i arbeid igjen, få Nav til å fungere. Men me må òg hjelpe dei som ikkje har moglegheit til å kome inn i arbeidslivet, få sosialhjelpssatsane opp på eit skikkeleg nivå og få statleg normerte satsar, men halde barnetrygda og kontantstøtta utanfor ved tilmålinga av sosialhjelpssatsane.

Her må eg seie at i dagens Dagsavisen les eg at representantane Trettebergstuen og Gullvåg er einige med Kristeleg Folkeparti og ønskjer å halde barnetrygda utanfor når ein bereknar sosialhjelp. Eg tek det som ein stor siger. Eg er utruleg glad for å sjå det signalet. Vårt forslag, nr. 8, lyder jo nettopp:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å forskriftsfeste at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor utmålingen av sosialhjelp.»

Eg håpar og forventar at representantane stemmer for.

Til slutt vil eg ta opp våre forslag og forslaga som me har saman med Høgre.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Abid Q. Raja (V) [11:27:54]: Fattigdom rammer ofte uventet og tilfeldig. Det er ingen enkel forklaring på hvordan og hvorfor det skjer i verdens rikeste land, men det er et problem vi som landets nasjonalforsamling har plikt til å ta på det aller, aller største alvor.

Førsteprioriteten må etter Venstres syn settes inn for å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier, nettopp fordi barn er helt uten skyld i den situasjonen de fødes inn i og vokser opp i. Ingen velger sin egen barndom. Derfor må støtteordningene som er avgjørende for barns livs- og oppvekstvilkår, være rause.

Med dette bakteppet og det faktum at antall barn som vokser opp i fattige familier i Norge, er økende, tok Venstres leder, Lars Sponheim, på et folkemøte i TV 2 19. august i fjor initiativ til et felles politisk løft for å redusere fattigdom blant barn spesielt. Dette ble møtt positivt av statsministeren og av de øvrige partilederne. Med dette ferskt i minnet fremmet Trine Skei Grande og jeg et forslag til konkret oppfølging av et felles løft for å bekjempe og redusere fattigdom blant barn og barnefamilier den aller første dagen det nye storting var samlet til vanlig møte etter valget.

Det er mulig jeg som vara er ny og litt naiv i dette gamet, men jeg hadde faktisk forventet at det var reell vilje til å gjøre det alle var enige om tre uker før valget, også tre uker etter valget. Saken får en saksordfører som to dager etter det samme folkemøtet måtte stramme opp sin egen partileder og landets finansminister og få henne til å innrømme:

«SV selv har bygget forventinger i forhold til de fattige som vi ikke har innfridd. Det beklager jeg og det forstår jeg, at man er skuffet over.»

Da trodde jeg at vi i det minste kunne bli enige om at nå legger vi all partipolitisk prestisje til side, og ser om vi i fellesskap kan finne frem til en tiltakspakke for å bekjempe fattigdom blant barn. Så naiv går det tydeligvis an å bli.

I stedet blir vårt forslag – og oppfølging av alles valgkampløfter – først liggende i komiteen i nesten et halvt år, før vi får nok en sak og innstilling hvor regjeringspartiene unnlater å bidra til konkrete vedtak i Stortinget, men gjemmer seg bak utredninger og «samråd» som foregår i Regjeringen. Ja, ikke nok med det, som representanten Ropstad redegjorde for: Vi får til og med vite fra statsråden at konkrete løfter om oppfølging i form av «bred strategi for å forebygge og bekjempe fattigdom» i revidert nasjonalbudsjett 2010 i brev til komiteen den 29. januar i år en måned senere er endret til en redegjørelse om en prosess i revidert nasjonalbudsjett 2010 og en stortingsmelding i løpet av våren 2011. Dette bør være direkte pinlig. Det bør være pinlig for Norge at vi har 85 000 barn som lever i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen. Det bør være pinlig at 33 pst. av ikke-vestlige innvandrerbarn lever under fattigdomsgrensen i Norge.

Jeg hevder ikke at Venstre har alle svar på problemene, men vi har skissert ti ulike tiltak i vårt representantforslag som kan bidra til å redusere fattigdom blant barn og i barnefamilier. Jeg registrerer dessverre at flertallet ikke har tatt seg bryderiet med å gå inn i realiteten av noen av disse. I stedet viser regjeringspartiene til økt minstepensjon som et viktig tiltak for å bekjempe fattigdom blant barn og barnefamilier. Det blir noe spesielt. Slikt er ikke å ta ansvar for barna – slik sviktes de fattigste og svakeste. Jeg overraskes over representanten Trettebergstuens innlegg. Slikt er ikke å ta ansvar – Norges største parti svikter de svakeste.

Så til representantforslaget fra Kristelig Folkeparti om en nasjonal dugnad mot fattigdom i Norge. Dette har mange fellespunkter med vårt eget forslag, og mange av de konkrete forslagene som fremmes, er identiske med dem som skisseres i vårt forslag. Venstre vil derfor stemme for forslagene nr. 1–8. Når det gjelder de øvrige forslag, er vi for så vidt enig i intensjonen, men mener det f.eks. blir for rigid å fastslå at forsørgere med inntekt under 2 G maksimalt skal betale 40 pst. av prisen for barnehage og SFO. Jeg viser derfor til Venstres forslag nr. 12, som er omdelt i salen, hvor vi foreslår en generell forskriftsendring, slik at det blir gradert sats for familier med lav inntekt. Vi tror dette vil variere noe fra kommune til kommune, og at det derfor verken er ønskelig eller nødvendig å slå fast hvor mye den graderte sats skal være, eller på hvilket inntektsnivå denne skal slå inn.

Jeg viser videre til vårt forslag nr. 13, som også er omdelt i salen. Det store flertallet er i stand til å skaffe seg bolig selv, men en del har problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. Særlig for dem som har hatt problemer i en fase av livet, vil det være avgjørende å ha egen bolig under mest mulig stabile forhold. Uten fast adresse er det vanskelig å skaffe seg arbeid og komme seg videre i livet. Venstre foreslår derfor å innføre en ordning etter dansk modell for hjemkjøp av boliger, hvor en leid kommunal bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Det offentlige må bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel av dem blir hjemkjøpsboliger.

Jeg tar med dette opp de forslag som jeg har omtalt, og som er delt ut i salen. Jeg varsler samtidig om at Venstre selvfølgelig støtter forslaget fra mindretallet i sak nr. 3, som er identisk med vårt eget forslag i representantforslaget.

Presidenten: Representanten Abid Q. Raja har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:33:09]: De to representantforslagene som er til behandling her i dag, viser at det er et stort engasjement for å gjøre noe for dem som er vanskeligst stilt i samfunnet. Representantene Ropstad, Dåvøy, Andersen Eide og Hareide foreslår en rekke tiltak som et ledd i en nasjonal dugnad mot fattigdom. Representantene Raja og Skei Grande foreslår en tiltakspakke for å begrense og bekjempe fattigdom, spesielt blant barn.

Det har vært en tverrpolitisk enighet om og en samling rundt en rekke tiltak mot fattigdom i de årlige statsbudsjettene siden Bondevik-regjeringen høsten 2002 la fram sin tiltaksplan mot fattigdom. Regjeringen Stoltenberg la fram sin handlingsplan mot fattigdom sammen med forslag til statsbudsjettet for 2007. Handlingsplanen er fulgt opp med styrkinger i de årlige budsjettene. Det er iverksatt tiltakspakker og en særlig innsats mot fattigdom.

Forslagstillerne vil prioritere målrettede tiltak mot dem som trenger det mest, fremfor brede ordninger. Jeg er enig i at målrettede tiltak er nødvendig og hensiktsmessig for å nå personer og grupper som er særlig utsatt, og bør inngå i en samlet innsats mot fattigdom. Vi må hele tiden ha et øye for tiltak som kan være treffsikre i å hindre at personer faller ut av arbeidsliv og fellesskap, og til å bedre situasjonen for dem som er rammet.

Den aller viktigste strategien mot fattigdom er likevel å hindre at problemet oppstår. En økonomisk politikk for vekst og full sysselsetting, og en fordeling av verdiskapingen gjennom fokus på rettighetsbasert velferdsstat, er den viktigste grunnen til at Norge, sammenlignet med andre land, har et begrenset fattigdomsproblem. Den nordiske velferdsmodellen har ikke utryddet fattigdommen, men vi kjenner heller ingen andre modeller som virker bedre. I Norge er det også slik at alle, uavhengig av inntekt, har tilgang til et godt utbygd helse- og utdanningssystem.

Det er derfor problematisk også å overføre internasjonale definisjoner av såkalt problematisk lavinntekt til det norske velferdssamfunnet, der mange velferdsgoder er rettighetsbestemt og gratis, og hvor det generelle inntektsnivået er høyere enn i de fleste andre land.

I perioden vi har vært inne i nå med stigende arbeidsledighet, har det vært helt avgjørende med en styrket arbeidsmarkedspolitisk innsats og andre tiltak for å hindre at personer blir stående utenfor arbeidsmarkedet. Dette, kombinert med et godt utbygd offentlig sikkerhetsnett, gjør at Norge så langt har klart seg relativt bra under den økonomiske krisen. Ta f.eks. Spania, med en ungdomsledighet på 39,6 pst. – dette er noe som leder til utstøting over tid.

Det at barn opplever fattigdom, er spesielt alvorlig, både med henblikk på barns velferd og inkludering på kort sikt, og også for å hindre at barn og unge blir marginalisert senere i livet. Jeg er derfor enig i at det er behov for en forsterket innsats for å bekjempe fattigdom blant barn.

Hva som her er de beste virkemidlene i forhold til regelverk om sosialhjelp, kan diskuteres. Bruk av en nasjonal minstenorm for sosialhjelp kan bli oppfattet som en normalsats, og således vanskeliggjøre en nødvendig individuell tilpasning til de enkelte brukernes særlige forhold.

Vi vet at den viktigste forskjellen i Norge går mellom dem som har og dem som ikke har arbeid. Arbeid gir inntekt og økonomisk trygghet, og reduserer forskjeller og hindrer fattigdom. Regjeringens overordnede mål for velferdspolitikken er at det skal lønne seg å arbeide, og at alle skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid.

Regjeringen fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gjennomfører Nav-reformen, viderefører innsatsen for et inkluderende arbeidsliv og har iverksatt tiltak for å styrke arbeidsmarkedstilknytningen for personer som står lengst fra arbeidsmarkedet. Noen trenger tett og tilrettelagt oppfølging på veien inn i arbeid. Kvalifiseringsprogrammet er fra 1. januar 2010 landsomfattende. Kvalifiseringsprogrammet har gitt mange et tilbud om kvalifiseringsløp og bedrede muligheter for arbeid. For å sikre gode oppvekstvilkår for barna, og for å få til varig gode løsninger for den enkelte familie, er det avgjørende å styrke foreldrenes evne til selvforsørgelse gjennom arbeid. Dette er også viktig for å bryte den sosiale arven og redusere risikoen for at barna blir marginalisert i egne voksenliv.

Regjeringen har videre et langsiktig, forebyggende perspektiv på innsatsen mot fattigdom. Vi må se på hvordan samfunnet i stort er innrettet, og hvilke forhold og samfunnsstrukturer som bidrar til å opprettholde sosiale og økonomiske forskjeller. Regjeringen oppnevnte på denne bakgrunn Fordelingsutvalget for å få mer kunnskap om utviklingen i økonomiske forskjeller over tid, om faktorer som forklarer utviklingen, og om hvilke tiltak som kan bidra til en jevnere fordeling. Fordelingsutvalget la fram sin innstilling i april 2009, og løfter særlig fram at barnehager og utdanningssystemet har store innvirkninger på sosiale forskjeller senere i livet. Fordelingsutvalgets innstilling har vært på en bred høring, og høringsuttalelsene gjennomgås nå. Regjeringen vil i første omgang omtale saken i revidert nasjonalbudsjett i vår. Deretter ser vi behov for en bredere gjennomgang, og vil følge opp Fordelingsutvalgets arbeid i en egen stortingsmelding våren 2011. Jeg legger til grunn at vi da får en bred og god drøfting i Stortinget om denne meldingen.

En politikk for fattigdomsbekjempelse må gå hånd i hånd med en politikk for å redusere økonomiske og sosiale forskjeller. Det handler om å gi alle, uavhengig av sosial bakgrunn, de samme mulighetene til læring, til kunnskap, til deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv og til å leve gode og trygge liv. Regjeringen har gjennomført en stor barnehagereform og styrket skolen. Et godt utbygd pedagogisk barnehagetilbud gir barn gode og mer likeverdige oppvekst- og læringsvilkår. Grunnleggende ferdigheter bidrar til inkludering i arbeidslivet og trygg inntekt. Kunnskapsministeren tar grep for å redusere frafallet i skolen. Det er avgjørende viktig å hindre at store grupper av unge faller ut av skolen, noe som svekker deres muligheter til arbeid og selvforsørgelse. Regjeringen har også styrket kommuneøkonomien, noe som gir bedre rammebetingelser for å yte kommunale velferdstjenester til dem som trenger det mest.

De generelle velferdsordningene må likevel kombineres med målrettede tiltak og særlig innsats overfor utsatte grupper. Det dreier seg om en god rusomsorg og gode helsetjenester til personer med psykiske lidelser. Det dreier seg om å gi bostedsløse oppfølging og hjelp til å bo. Det dreier seg om å gi straffedømte en ny sjanse til å komme tilbake til samfunnet. Det dreier seg om å sikre at barn og unge ikke blir ekskludert fra sosiale fellesskap, som er viktige for deres hverdag og deres utvikling. Det dreier seg ikke minst om en bred innsats for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen, herunder å øke andelen av innvandrerkvinner i lønnet arbeid.

De konkrete forslagene til tiltak i representantforslagene er kommentert i brev av 29. januar til komiteen. Jeg er glad for en diskusjon om konkrete tiltak og forbedringer, og imøteser en debatt om virksomme tiltak, men jeg er først og fremst opptatt av å finne fram til langsiktige og strukturelle grep som vil bidra til at alle barn og nye generasjoner opplever å være inkludert og føle tilhørighet i samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:40:35]: I disse dager har Regjeringen blitt ferdig med sin første budsjettkonferanse om statsbudsjettet for 2011. En av de store lekkasjene som kom ut i forkant, var at Regjeringen vurderte å fjerne fradragsordningen for pass og stell av barn og samtidig redusere barnetrygden. Hvis man fjerner fradraget for pass og stell av barn og man har ett barn og kan trekke fra inntil 25 000 kr, vil det bety at foreldrene vil få 7 000 kr mer i kostnader for pass og stell av barn. Mitt spørsmål blir da: Kan statsråden avkrefte at dette vil bli gjennomført? Det vil i så fall slå veldig hardt ut for de familiene som har dårligst råd.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:41:26]: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan avkrefte eller bekrefte noen lekkasjer fra behandlingen av budsjettet.

Presidenten: Presidenten må få lov til å bemerke at svaret ikke var overraskende for Stortinget og kanskje heller ikke for spørreren.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:41:50]: Hver gang vi diskuterer fattigdom i Stortinget, sier Regjeringen to ting: For det første er det hele tiden prat om den nordiske modellen. Den nordiske modellen er vel og bra. Det mener helt sikkert også de borgerlige regjeringene i Sverige og Danmark. Men det andre man poengterer, er at det står verre til i andre land, og man drar bestandig fram Spania. Det er liten trygghet og trøst for dem som har falt utenfor i Norge, at det står verre til i Spania. Jeg har av og til inntrykk av at den rød-grønne regjeringen er så opptatt av å sole seg i glansen av den nordiske modellen at den glemmer skyggesidene.

Det er riktig som statsråden sier at i en periode med økt økonomisk vekst er det lettere å få til økt sysselsetting. I den perioden vi hadde fra 2005 til 2007, hadde vi økt økonomisk vekst, vi hadde økt sysselsetting, men flere som falt ut av arbeidsmarkedet, flere som gikk på uføretrygd og flere fattige. Hvordan blir det da, statsråd, i en periode hvor vi får økt ledighet? Da kommer vi til å få flere som faller ut av arbeidsmarkedet, i enda større grad enn før.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:42:57]: Hvorfor vi understreker og viser til den nordiske modellen, er nettopp fordi det faktisk viser seg at i det store og hele har man mindre forskjeller og mindre utstøting av samfunnet i de nordiske landene enn man har i mange andre land.

Jeg er helt enig med representanten i at for dem som faktisk er utstøtt av samfunnet eller opplever at de ikke kommer inn i det samfunnet som vi andre er en del av, hjelper ikke det. Derfor har jeg også understreket at Regjeringen fører en politikk hvor man prøver å være målrettet i forhold til nettopp de gruppene, i tillegg til at man må ha de store overordnede, universelle ordningene. Vi vet at særlig det å ha en god barnehage, leksehjelp og et utdanningssystem er av de tingene som nettopp hindrer en reproduksjon av fattigdom. Det bryter på en måte den reproduksjonen som ligger der. Derfor er det noe av det Regjeringen fokuserer mest på.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:43:53]: Eg tok med meg desse to breva som statsråden sende til komiteen. Det eine er skuffande, det andre er svært skuffande.

Det er nesten eit halvt år sidan me la fram forslaget om ein nasjonal dugnad mot fattigdom. Derfor må eg seie eg synest det er skuffande at statsråden omtalar forslaga våre som å vedta det over bordet eller å kikke nærmare på dei osv. når det har gått eit halvt år. På eit halvt år hadde det vore mogleg å se mykje på desse forslaga, særleg når Regjeringa har hatt fire år før til å kunne kikke. Eg veit at mange av desse tiltaka og forslaga er blitt sedde på, og er evaluerte og utgreidde før.

Men eg skal velje å sjå litt positivt på dette. Det at det skal kome ei eiga stortingsmelding, kan vere bra om ho blir følgd opp. Eg la merke til at statsråden sa at ho legg til grunn at det blir ei god behandling med gode innspel i Stortinget. Kan eg leggje til grunn ein reell vilje til å lytte til tiltak, og eventuelt kanskje eit forlik, når meldinga kjem til behandling i Stortinget?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:44:56]: For å starte med det siste først: En reell vilje til å lytte vil jeg understreke at vi har – jeg må passe på at jeg ikke understreker for mye, det er blitt påpekt at jeg understreker veldig mye – og det mener jeg også er hele grunnlaget for at vi har denne diskusjonen. Som jeg understreket i mitt første innlegg, er det veldig positivt at vi i det store og hele har et veldig sammenfallende syn på dette problemet. Så har vi noe ulikt syn når det gjelder hvordan vi skal løse det.

Til de to brevene. Jeg beklager hvis jeg har skuffet representanten. Poenget er at veldig mange av de tingene som allerede ligger i disse forslagene, jobber vi med kontinuerlig. I mitt brev til Stortinget har jeg også vist hvordan veldig mange av de tingene som ligger i forslagene, faktisk turneres og behandles, på noen ulike måter, men følges opp.

Så er vi nå opptatt av at vi på en måte må se på helheten i dette – ikke bare de ulike fragmentariske forslagene, men en helhet basert på Fordelingsutvalgets innstilling. Jeg tror, og jeg er glad for, at det blir oppfattet som at det er en styrke at vi får en melding hvor vi nettopp ser på den helheten.

Abid Q. Raja (V) [11:46:05]: Min innvandrerfar aksepterte å bli kalt Raja. Jeg som nordmann ønsker, forventer og håper på korrekt uttale, som er «Radsja».

Det er 85 000 fattige barn i Norge, 33 pst. av alle ikke-vestlige innvandrerbarn er under fattigdomsgrensen, med de følger det får for oppvekst, utdanning, sosiale utfordringer, psykiske og fysiske lidelser, kriminalitet, og alt dette går i arv til neste generasjon. Jeg er utålmodig, jeg blir svært utålmodig, og Venstre vil ha løft nå når det gjelder Norges fattigste. Hvorfor er ikke Regjeringen like utålmodig? Og har vi råd til ikke å være like utålmodige?

Hvordan mener statsråden at en forsterket innsats mot fattigdomsbekjempelse blant barn og barnefamilier vil foregå gjennom en redegjørelse av en prosess og en stortingsmelding uten konkrete løfter?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:47:05]: Først vil jeg beklage at jeg uttalte navnet til representanten feil.

Så vil jeg bare si at man ikke må fremstille dette som om Regjeringen ikke gjør noe og venter på en melding. Jeg synes det ble foretatt en veldig god gjennomgang av saksordfører Karin Andersen av alle de tingene som faktisk er gjort og blir gjort. Det er helt grunnleggende.

Så er jeg veldig glad nettopp for spørsmålet i tilknytning til innvandrere, for vi vet at veldig mye av fattigdomsproblematikken er nettopp der. Men det som også er bra å se, er jo at desto lengre botid, desto mindre problemer har vi, og at veldig mye tyder på at forskjellene både i utdanning og levekår endres i 2. generasjons innvandrermiljøer. Det er veldig bra. Det arbeidet har vi nettopp vært opptatt med å jobbe med, gjennom barnehager, gjennom utdanning, gjennom leksehjelp, og vi skal fortsette å gjøre det. Vi venter ikke med den jobben til meldingen foreligger.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:48:11]: Vi diskuterer jo ikke de store, brede velferdsordningene som det er politisk enighet om i Norge. Fra 2005 til 2007 hadde Norge en fantastisk oppgangskonjunktur. Basert på statistikkene vi bruker, fikk vi 10 000 flere fattige i den perioden.

Jeg har lyst til å stille statsråden et enkelt ja- eller nei-spørsmål. Nå er det nedgangskonjunktur i Norge, i hvert fall er det flere arbeidsledige. Kan vi forvente at vi får flere fattige neste gang statistikken legges fram?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:48:43]: Ikke overraskende får ikke representanten et ja eller nei, for det er ikke et ja- eller nei-svar på det. Jeg var nettopp inne på det i innlegget mitt også.

Hvordan vi definerer fattige, er også en utfordring vi må se litt på. Hvis vi bruker denne 60-prosenten, marginalgruppene, vil vi nok få flere fattige i Norge, ja, om noen år, for vi får flere fattige i Norge i forhold til den definisjonen ettersom vi generelt øker levestandarden i Norge. Jeg mener ikke at det ikke er en viktig norm, for nettopp den relative fattigdommen er også viktig. Men vi må på en måte være villig til å problematisere det spørsmålet også, ellers tror jeg vi kommer litt feil ut å kjøre. Det er viktig å understreke at man må gå noe gruppevis til verks her, man må ikke snakke om fattige som én gruppe, da klarer du ikke å innrette virkemidler som virker. Og som jeg nettopp var inne på, vet vi at innenfor innvandrergruppene har man et økende problem, og så har man et problem når det gjelder rus, og man har et særlig problem når det gjelder personer som f.eks. er under kriminalomsorg. Der må vi sette inn støtet – det er jeg helt enig i.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:49:57]: La meg først si at jeg faktisk synes det er ganske oppsiktsvekkende at statsråden sier at vi med dagens fattigdomsmål må forvente å få flere fattige i årene som kommer. Jeg er helt enig at dagens fattigdomsmål har alvorlige svakheter og mangler. Det er derfor også en samlet opposisjon foreslo et alternativt fattigdomsmål, i hvert fall et supplerende fattigdomsmål under budsjettbehandlingen, men ble stemt ned.

Det må jo bety, når man har et fattigdomsmål som i stor grad måler ulikhet, at statsråden mener enten a) at ulikhetene fortsatt kommer til å øke i det norske samfunnet – men det er i så fall stikk i strid med det som står i Soria Moria-erklæringen – eller b) at selv om noen får det bedre, kan man forvente på tross av Regjeringen, rød-grønt flertall i Stortinget, at de som har det dårligst i samfunnet, ikke får det like mye bedre som andre deler av befolkningen. Det betyr i så fall at det Regjeringen har sagt i Soria Moria-erklæringen, ikke er gyldig lenger, eller så betyr det at Regjeringen burde gå tilbake til bakrommet sitt og se på om man skal ha et mer realistisk, skikkelig mål på fattigdom som gjør at man også kan få en bedre politikk.

I boken som representanten Karin Andersen viste til om barnefattigdom i Norge, er det unge og barn i Norge som forteller sine historier om hvordan det er å være fattig i Norge. De historiene forteller oss veldig mye. De forteller oss også noe som man ikke ser i de store statistikkene, som man ikke ser når man ser på makrobildet, eller når man bare nøyer seg med å prise den nordiske modellen. Den forteller om fattigdom som ikke bare handler om lavinntekt. Den forteller om fattigdom som handler om ensomhet, utenforskap, følelsen av å være marginalisert, foreldre som ikke er til stede, foreldre som må jobbe mye, en skole som svikter, mobbing både fra lærere og medelever. Den forteller også at fattigdom ikke lenger rammer de store oversiktlige gruppene i Norge, men er spredt og har varierte årsaker. Den forteller også at fattigdom ikke lenger kan bekjempes utelukkende gjennom kollektive løft. Der har det skjedd en endring de siste hundre årene i Norge. Mens fattigdomsbekjempelse før handlet om å løfte mennesker kollektivt ut av fattigdom, handler det i dag om å ha målrettede løsninger som er tilpasset den enkelte person eller den enkelte families livssituasjon.

Det er viktig for Høyre å understreke at alle har et personlig ansvar. Like fullt er ikke fattigdom et valg. Det er selvfølgelig sånn at de valgene man gjør, får konsekvenser, både for en selv, for barna og for samfunnet rundt. Politikken verken kan eller bør ta ansvar for alt og alle, ei heller når det gjelder bekjempelse av fattigdom. Personlig ansvar er et krav som påligger hver enkelt samfunnsborger. Det er etter min mening toppen av arroganse å hevde at mennesker som midlertidig har falt utenfor, eller som sliter med økonomiske og sosiale problemer, er ute av stand til å ta ansvar. Det er å frata dem verdigheten som samfunnsborgere.

Like fullt er det vårt ansvar som politikere å prøve å se hvorfor vi har et system som på tross av de brede velferdsordningene våre år etter år etter år støter folk ut av arbeidslivet og fører til at flere mennesker faller utenfor. Jeg tror vi kan se konturene av en ond sirkel. Det er som i barnebøkene, hvor man skal tegne streker mellom prikkene, og til slutt trer det frem et bilde. Det samme bildet ser vi konturene av i Norge. Det starter med en skole som svikter og en av fem går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Det fortsetter på videregående skole, hvor frafallet er dramatisk høyt, særlig i yrkesfag. Det handler om et arbeidsmarked som har endret seg, samtidig som vi ikke er flinke nok til å få nye arbeidsplasser til alle. Det handler om passivisering. Andelen uføre 18–19-åringer har økt med 115 pst. fra 1992 til 2008. For kort tid tilbake meldte NRK om økt pågang fra unge hos landets sosialkontorer.

Systemene våre har sviktet. I stedet for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet eller inn i utdannelse, geleider vi altfor mange inn i et offentlig system som tilbyr passiviserende støtteordninger. Og så handler det om arv, om at risikoen for at en person blir uføretrygdet før fylte 26 år, er tre ganger så høy hvis barnet vokser opp med uføretrygdede foreldre.

I den situasjonen kan ikke jeg med hånden på hjertet si – og jeg tror ikke at de rød-grønne kan si det heller – at man har oppfylt det løftet man ga til velgerne i 2005. Da satt Kristin Halvorsen og sa at det å fjerne fattigdom er et spørsmål om politisk vilje. Vel, nå har man hatt flertall på Stortinget. Man kan gjøre hva man vil. Allikevel er det sånn, basert på de samme statistikkene som Halvorsen brukte i 2005, at vi har fått flere fattige i Norge, i hvert fall fra 2005 til 2007.

Vi ser et Nav-system, selve grunnmuren i velferdssystemet vårt, som svikter, som ikke klarer å utbetale penger til alle som har krav på det, og heller ikke følger opp brukerne. Vi ser at frafallet øker. Vi ser at mobbearbeidet har tatt pause. Vi ser arbeidsmarkedstiltakene gir lengre køer. Vi ser at det kuttes i yrkesrettet attføring, og det blir bråstopp midt i perioden. Og så er Regjeringens svar å drive opposisjonspolitikk gjennom avisene, som i dagens Dagsavisen, hvor Arbeiderpartiet, i stedet for å stemme for tiltak i Stortinget, sier at de støtter det i pressen. Det er med all respekt ikke nok.

Steinar Gullvåg (A) [11:55:49]: Jeg konstaterer at siste taler stiller en diagnose på Fattigdoms-Norge uten å foreskrive noen form for medisin. Det er opposisjonens oppgave, tydeligvis, ikke bare på dette området, men på de fleste områder.

I forordet til Fafos rapport om barnefattigdom i Norge peker Framfylkingen i Norge på at påkjenningen ved å vokse opp i fattigdom i et så velstående land som Norge kan være ekstra stor. Jeg tror på mange måter det er riktig. Det er kanskje lettere å være fattig når mange er det, og vanskeligere når fattigdommen bare rammer et lite mindretall.

Fattigdom i Norge er et relativt begrep. I Fafo-rapporten relateres dette til familier med en familieinntekt under 60 pst. av middelinntekten til norske barnefamilier, med utgangspunkt i inntektsåret 2006. Her trekkes fattigdomsgrensen for en husholdning med to voksne og to barn ved en samlet familieinntekt på i underkant av 300 000 kr.

Jeg har lyst til å reflektere over noen få momenter i rapporten:

• Om lag 85 000 norske barn lever under fattigdomsgrensen i forhold til dette målet.

• To av tre fattige barn lever i husholdninger som mottar sosialhjelp.

• Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og utdanningsnivå.

• Fattige husholdninger er gjennomgående ganske barnerike.

• Barn av enslige forsørgere er overrepresentert blant de familiene som har svært lav inntekt.

• Barn fra husholdninger med mer enn en arbeidsinntekt er nesten ikke representert på statistikken.

• Ett av tre barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn bor i det vi kan kalle en inntektsfattig husholdning.

Jeg er glad for at Regjeringen har fulgt opp handlingsplanen mot fattigdom og nå gir beskjed om at den vil legge fram en stortingsmelding om fordelingspolitikken neste år. Den vil formodentlig understreke betydningen av arbeid og inntekt som grunnlag for vår felles velferd og kampen mot fattigdom.

Som vi kan lese av fattigdomsstatistikken, er husholdningene gjennomgående avhengig av to inntekter i vårt moderne samfunn dersom de skal opprettholde det jeg vil kalle en normal levestandard. Dette rammer mange innvandrerfamilier, som nær sagt av kulturelle årsaker bare har en forsørger og ofte med relativt lav inntekt. Det bedrer naturligvis ikke situasjonen at de i tillegg føler en forpliktelse til å bidra med penger til enda fattigere slektninger i hjemlandet. Derfor blir ett av tre barn med ikke-vestlig bakgrunn kategorisert som fattig.

Denne utfordringen møter vi ikke med økt sosialhjelp, bostøtte eller andre passive overføringer – skjønt noe kan vi selvfølgelig bidra med i form av gratis barnehageplasser, SFO og økt aktivitetsstøtte til barn i skolealder. Skal vi imidlertid få innvandrerkvinnene ut i arbeid – og det er kvinner vi vesentlig taler om – trenger vi mer og målrettet norskopplæring og kvalifiseringstiltak og mindre kontaktstøtte.

Ordningen med sosialhjelp skal være et sikkerhetsnett som fanger opp mennesker som trenger hjelp til livsopphold i en kort periode. Det var aldri meningen at enkeltpersoner eller familier skulle være avhengig av eller leve på sosialhjelp i årevis.

Når det likevel er slik, har jeg en viss sympati for Kristelig Folkepartis forslag om å holde barnetrygden unna beregningen av sosialhjelp. Etter det jeg forstår, er det rundt 120 av landets kommuner som i dag benytter seg av denne ordningen, og som på det viset bruker barnetrygden til de fattigste barna til å redusere sine sosialhjelpsutgifter. Etter det jeg har fått opplyst, sparer kommunene et sted mellom 300 og 400 mill. kr på dette viset.

Sosialhjelp er en individuell ytelse og må etter min oppfatning være det. Dersom vi imidlertid fjerner kommunens adgang til å legge barnetrygden inn i beregningsgrunnlaget for sosialhjelpen uten å sikre oss at barnetrygden virkelig kommer fattige barn til gode, er vi like langt. Derfor kunne jeg tenke meg å veksle inn de 300–400 mill. kr som kommunene sparer på dette, i aktivitetsstøtte til barna, slik at barn i fattige familier får anledning til å delta på leirskole og andre skole- og kulturaktiviteter på lik linje med andre barn. Det gjør vi ikke gjennom et representantforslag i Stortinget. Derfor vil jeg be statsråden ta med seg denne problemstillingen inn i Regjeringen og komme tilbake til den når kommuneproposisjonen for 2011 skal forelegges Stortinget.

Tove Linnea Brandvik (A) [12:01:17]: I dag handler debatten om den norske velferdsmodellen og det norske velferdssamfunnet. Kampen mot fattigdom og kampen mot barnefattigdom spesielt er av de aller viktigste sakene vi debatterer i denne salen. Vi må bare fastslå at verdens beste system fremdeles ikke har løst alle utfordringene, så vi er nødt til å fortsette med å drive politikk. Det er det vi faktisk er enige om i dag.

Kampen mot fattigdom er den politiske arven som Arbeiderpartiet har bygd hele sin ideologi på. Vi har prioritert at arbeid til alle skulle være mål nr. 1, vi har prioritert at stadig nye grupper skal løftes ut av fattigdom og inn i offentlig velferd. Vi utformer en velferdsmodell som sikrer at alle innbyggerne i landet har et sikkerhetsnett i form av et godt helsevesen, at det er skolegang for alle, at man har sikkerhet ved sykdom og inntekt ved uførhet og arbeidsledighet. Det er rettigheter vi alle sammen har i samfunnet, og som vi deler på å betale for over skatteseddelen.

I denne debatten ser jeg at de rød-grønne og den borgerlige blå siden står for en grunnleggende uenighet om de store veivalgene. Vi kan finne punkter som vi er enige om i detalj, men i det store bildet har vi valgt ulike retninger. Jeg synes faktisk det er veldig betenkelig at man på blå side ikke har prioritert å bli enige om disse store valgene som handler om fattigdomsbekjempelse. Det er for store sprik.

Jeg er blant de virkelig heldige som har fått lov til å være ordfører i en norsk kommune. Det var i en periode da kommuneøkonomien ikke var prioritert, så jeg har lyst til å konsentrere meg om kommunenes rolle i fattigdomsbekjempelsen.

Perioden under Bondevik II var preget av innstramminger i kommuneøkonomien. Vi var en kommune som var på ROBEK-listen. Det betyr at vi hadde underskudd på driftsbudsjettene våre. Folketallet økte kraftig, og det ga oss veldig mange utfordringer å jobbe med samtidig. Vi skulle få økonomien i balanse, samtidig med at vi skulle gi nye skoletilbud til dem som flyttet hit. Det var mer enn én natt jeg lå våken! Tankene spant rundt hvordan vi skulle klare å få flere sykehjemsplasser, samtidig med at vi fikk flere skoleelever og mindre penger enn vi fikk året før. Møtene som vi hadde med den daværende Bondevik-regjeringens representanter, vil jeg egentlig ganske kort oppsummere slik: Det handlet om å effektivisere tjenestene og konsentrere seg om de lovpålagte oppgavene. Fokuset var fullt og helt på rettighetsbaserte tjenester, ikke på lokale tilpasninger og tidlig innsats. Det var faktisk ikke prioritert.

Kommunen er den viktigste leverandøren av velferd i Norge. Da kommunene ble tappet for ressurser, endte vi opp med at vi ikke hadde anledning til å gjøre en god innsats tidlig nok.

Jeg tror kommunen er den viktigste aktøren vi har for å motvirke fattigdom. Det handler om helsestasjonene, barnehagene og skolene. Det handler om å følge opp tidlig de som sliter med rusavhengighet, det handler om et aktivt kulturliv, og det handler om tilrettelegging av gode boliger.

Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom, er å gripe inn tidlig. Vi må hjelpe før problemene blir for store, før livet blir for komplisert. Fattigdom har, som flere har omtalt, en sterk arvelig faktor, og den har en lei tendens til å bite seg fast hvis vi ikke griper inn tidlig nok. Så vår oppgave er å gi barna en annen vei ut i voksenlivet enn å arve foreldrenes økonomiske problemer. Det eneste stedet vi klarer å fange dem alle sammen, er i kommunene. Det er der vi treffer dem – daglig, på hjemmebane.

Når Fordelingsutvalgets innstilling kommer, blir det viktig for de overordnede grepene som må gjøres ikke å jobbe stykkevis og delt, men å sørge for grep som ikke blir nedstemt på grunn av andre ordninger. Det betyr at vi er nødt til å videreføre satsingen på kommunene og på kommuneøkonomien, og dét blir en nøkkel i fattigdomsbekjempelsen.

Vi må ha tiltak for å komme i jobb og hjelp til å finne gode boliger, og vi må ha god økonomisk rådgivning som kan legge opp lange løp for å komme i mål med varige endringer for dem det gjelder.

Fattigdom handler ikke om en gruppe mennesker eller om utvalgte områder i landet. Fattigdom rammer folk tilfeldig – den rammer folk over hele landet – så vi er nødt til å sette inn tiltak på kommuneplan. Jeg tror at vi har en oppgave i å sørge for at fattigdomsinnsatsen blir en prioritert kommunal oppgave. Det er de lokale politikerne som utarbeider sine egne handlingsplaner mot fattigdomsbekjempelse i sine lokalmiljøer for å sette inn de riktige tiltakene på de riktige tidspunktene så tidlig som mulig. Fattigdomsbekjempelse skal ikke handle om verdig trengende, men om et samfunn som tidlig går inn og jobber sammen med deg for å gi deg en mulighet til å ta tilbake kontrollen over ditt eget liv.

Anna Ljunggren (A) [12:06:16]: Et av de største problemene vi har i samfunnet vårt, er at altfor mange elever ikke fullfører utdanningen sin. Dette er særlig en utfordring på yrkesfaglige studieretninger.

Barn som vokser opp med foreldre uten videregående opplæring eller høyere utdanning, har statistisk sett dårligere mulighet til å fullføre dagens 13-årige skoleløp. Mange av de ungdommene som faller fra, finner vi på statistikker over arbeidsledige og uføretrygdede senere i livet. Deres barn igjen har mindre sjanse for å fullføre skoleløpet. Dette er en vond sirkel som må brytes.

Den viktigste innsatsen mot frafall i videregående opplæring skjer i grunnskolen. Så mange som 20 pst. av dem som går ut av 10. klasse, leser og skriver så dårlig at de får problemer i møte med videre utdanning og arbeid. Hvis man ikke kan lese eller skrive skikkelig når man går ut av ungdomsskolen, er det større risiko for å falle fra på videregående.

Vi må gi barn og ungdom mulighet til å lære på sine premisser. Alle har noe de er gode til, og alle vil bli noe når de blir store.

Mange av oss har interessert fulgt med på serien om klasse 10 b i Skedsmo. Sist mandag hadde klassen eksamen. Den gutten som nesten ikke møtte opp på skolen gjennom hele høsten, fikk sammen med resten av sine klassekamerater nye lærere som fokuserte på motivasjon og læring. Denne gutten gikk fra karakteren 1 til 3 på eksamen. I løpet av våren hadde han null dager fravær. Hans svar på hvorfor denne endringen hadde skjedd, var at det ikke var noen som ga ham opp lenger.

Ingen barn drømmer om å motta sosialhjelp. De drømmer om å bli brannmann eller frisør, lege eller advokat, og vi trenger et samfunn som favner alle. Vi trenger en skole som tenker helhetlig, som ser den enkelte og som motiverer og gir kunnskap.

Det er mange grunner til det høye frafallet. Det kan være svake grunnleggende ferdigheter som gjør at man ikke henger med på fagene i videregående. Svake faglige ferdigheter gir også lave karakterer, og man kommer dermed ikke inn på førstevalget på videregående. Undersøkelser viser at elever som ikke får førstevalget sitt innfridd, raskere mister motivasjonen og lettere faller fra i utdanningen enn andre elever.

Forskning viser imidlertid at tidlig innsats i grunnskolen styrker de grunnleggende ferdighetene hos elevene, og da må en sette inn sterkere ressurser tidlig i skoleløpet. På denne måten kan en hindre at ungdom faller fra senere i utdanningsløpet. Regjeringen har derfor de fem siste årene satt inn betydelige ressurser på tidlig innsats i grunnskolen. Vi ønsker å bryte tradisjonen med å vente og se og håpe at problemene går over av seg selv. Derfor har vi igangsatt økt språkstimulering for de minste, og vi vil gi raskere hjelp til elever som sliter i skolen. Det gjelder å ha et langsiktig perspektiv på å bygge gode utdanningssystemer. Selv om vi har satt inn forsterket innsats tidlig i skoleløpet, tar det likevel noen år før vi ser effekten av denne.

Andelen unge menn mellom 20 og 24 år på uføretrygd har økt med 150 pst. de siste årene. Fra 1986 og fram til i dag har det vært en klar nedgang i jobber det er mulig å få med kun 12 års skolegang eller mindre. I framtiden vil vi få et mer krevende arbeidsliv der det etterspørres kompetanse på høyere nivå.

For de ungdommene som faller fra, starter det ofte med et så stort fravær på skolen at de mister alle faglige forutsetninger for å kunne fortsette. Oppfølgingstjenestene i fylkene fungerer i varierende grad, og i mange tilfeller følges det svært dårlig opp. Ikke alle foreldre har forutsetninger for eller ressurser til å følge opp barnas skolegang, og det kan ha kommet så langt at foreldrene har en avmaktsfølelse og nærmest gir opp.

Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å hindre frafall: Bedre yrkesveiledning, etter- og videreutdanning av lærere, prøveordning med arbeidslivsfag på ungdomstrinnet og mer fleksible løp på yrkesfag er noen av tiltakene.

St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, som Stortinget behandler førstkommende torsdag, viser til noen av svarene på disse utfordringene. Det finnes ingen revolusjonerende enkelttiltak for å forhindre frafall. Langsiktig og målrettet arbeid på mange felt samtidig er det som gir resultater.

Det finnes mange viktige fattigdomstiltak innenfor skolefeltet. Tidlig innsats i grunnskolen og å hindre frafall på videregående er de to viktigste og mest konkrete. Mange av de store sosiale forskjellene finner vi i de store byene, spesielt i Oslo. Bekjempelse av fattigdom handler om å gi folk en jobb å gå til, men det handler også om bosettingsmønsteret, en sosial boligpolitikk og å løfte de generelle levevilkårene. Dette har lokalpolitikere et ansvar for.

Oslo er blitt en delt by. Man kunne lese i Aftenposten Aften senest i går ettermiddag at i Gamle Oslo er det 8,4 pst. som mottar sosialhjelp. I Vestre Aker bydel er det bare 1,9 pst. Dette får igjen konsekvenser for skolene. De eneste som kan ta tak i dette, er lokalpolitikere, og der savner jeg handling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bente Stein Mathisen (H) [12:11:43]: Norge skårer høyt på levekårsindekser og er et av de beste land i verden å bo i. De aller fleste har det bra her i landet, men likevel vet vi at noen opplever å være fattige i dette rike landet, og det er kanskje ekstra vanskelig fordi det er så mange som har det så bra. Særlig er det vanskelig for barnefamilier. Her må politikere og den sittende regjering ta noe av skylden. Det har blitt gitt løfter og skapt noen forventninger som ikke er fulgt opp. Det bevilges mye til å bekjempe fattigdom i Norge, men det treffer ikke målet. Fattigdomsdebatten i Norge er et sammensurium av ulike tiltak som har hatt altfor liten effekt. De grupper som var fattige på 1990-tallet, er fremdeles fattige. Dette er alvorlig. Det er alvorlig for dem som strever med økonomisk vanskelige kår, fordi de loves bedring som ikke kommer, og det er problematisk fordi vi bruker mye på ting som ikke virker.

Kjennetegnet på dem som er fattige, er at mange av dem faller utenfor arbeidslivet. Derfor er første målsetting å sørge for at så mange som mulig gis mulighet til å komme i jobb for å bli selvforsørgende. Det handler altså også om å gjenvinne selvrespekten. For å få til dette er vi avhengige av å bruke flere virkemidler. Det må legges til rette slik at folk kan bli kvalifisert for de jobbene som finnes, og da nytter det ikke med et kvalifiseringsprogram som stenger enkelte grupper ute, som f.eks. rusavhengige og trygdede med restarbeidsevne. Vi må gjøre det lønnsomt å jobbe både gjennom å kombinere jobb og trygd og gjennom målrettede skattelettelser for dem med lave og vanlige inntekter. Vi må sørge for å bremse inngangen til fattigdom. Vi må nå vekk fra den situasjonen som vi ser med altfor stort frafall i den videregående skole.

Skolen er kanskje den viktigste arenaen for fattigdomsforebygging. Samtidig er det kanskje her vi har lyktes dårligst med å skape rom for sosial mobilitet. Dette til tross for årelange forsøk med venstresidens likhetseksperimenter. Vi må skape en skole hvor alle sikres muligheter i voksenlivet. Vi kan ikke akseptere at én av fem elever går ut av skolen uten å lese og skrive godt nok for de krav som arbeidslivet stiller. Skolen må gis mulighet til å se hver enkelt elev og gi den enkelte en best tenkelig mulighet til å hente ut sitt potensial.

Det er én dimensjon i fattigdomsdebatten som ofte blir borte, og det er hva den enkelte kan gjøre for seg selv. Det offentlige hjelpeapparatet kan stille opp med mye, men skal et menneske lykkes med å komme ut av en vanskelig situasjon, krever det stor egeninnsats. I helsevesenet bruker vi uttrykket hjelp til selvhjelp. I Nav-systemet og ute i kommunene er det mange gode hjelpere, veiledere og støttepersoner som kan motivere og oppmuntre dem som har behov for tilrettelegging for å komme i gang.

Jeg vil derfor advare mot en fattigdomspolitikk som følger venstresidens fattigdomsretorikk, nemlig å stille opp med enda flere støtteordninger for å gjøre livet enklere. Dette er et defensivt og feilaktig utgangspunkt. Mitt mål, og Høyres mål, er å hjelpe mennesker ut av fattigdom ved å stille krav, ved at flere gis mulighet til å komme i jobb og til å få tilbake styringen av eget liv. Målet må være at flere kan greie seg selv.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:14:45]: Dette er ein spennande og viktig debatt, men eg kjenner at eg reagerer på éin ting. Frå den raud-grøne sida skaper ein stadig vekk det inntrykket at den andre sida – sjøl om det er nokre av oss som trur på noko i midten òg – vil rasere den nordiske modellen. Det er jo ikkje snakk om det. Me er alle einige om at den nordiske modellen er god. Det eg reagerer mest på, er at dersom ein ser på retorikken, dersom ein ser på det skiftet som har skjedd på fem år, så er det ganske så stort. Kvar gong me kjem med forslag, blir det berre høvla over, og ein seier at dette ikkje kan bli behandla no. Det blir skove ut i tid, i staden for at ein kjem med eigne forslag. Det må eg seie er skuffande.

Eg tok ordet igjen fordi eg vil følgje opp det interessante innlegget til representanten Steinar Gullvåg. Han peikte på eit innlegg han har i Dagsavisen i dag, der han viser til at 120 kommunar reduserer sosialhjelpa tilsvarande barnetrygda. Det tilsvarer 300–400 mill. kr, som heller burde tilfalle dei fattige barna. Eg kan ikkje vere meir einig. Derfor har me fremma akkurat eit slikt forslag. Ut frå det innlegget Gullvåg heldt no, skjøner eg ikkje korfor han ikkje kan stemme for:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forskriftsfeste at barnetrygd og kontantstøtte holdes utenfor utmålingen av sosialhjelp.»

Det eg føler kvar einaste gong me debatterer det, kvar einaste gong debatten om fattigdomen kjem, er at det berre blir skove ut i tid. Eg sa i innlegget mitt i stad at eg er utruleg glad for at eg no såg eit signal, for eg innkasserer det som ein siger at det som opposisjonspolitikar nyttar å presse på med ulike tiltak, eg trur at det av og til blir snappa opp. Men eg må seie at eg er bekymra for om det verkeleg blir noko av når det ikkje blir stemt for det her, og når det blir vist til eit eller anna, f.eks. eit brev frå statsråden, eller ein viser til at ein håper at det kan kome noko. Det hadde vore mykje betre om ein faktisk hadde fått eit forslag gjennom i Stortinget.

Så vil eg kommentere det som går på sosialhjelp. Eg er veldig glad for at ein skal vente på fordelingsutval, utgreiing osv. – det er flott! Stortingsmeldingar er flotte å lese, men dersom ein ser på kva Regjeringa har gjort når det gjeld sosialhjelp før, sa f.eks. Bjarne Håkon Hanssen i 2007: «Vi må starte tidenes evaluering.» Pressemeldinga frå Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2007 viste til at det var altfor store forskjellar, at det var for lita oversikt, at me no måtte få vite meir, at det skulle bli sendt på høyring våren 2008, og at forhåpentlegvis skulle det kome forslag i løpet av 2008.

Me skriv no 2010, og me skal i gang med nye evalueringar. Eg skulle ønskje at dei raud-grøne kunne vere ærlege. Får sosialklientane ein statleg minstenorm, eller får dei det ikkje?

Thor Erik Forsberg (A) [12:18:04]: Jeg vet ikke hvor mange fattige mennesker som sitter og hører på denne debatten. Men om de egentlig hadde skjønt at det var dem det handlet om, er jeg heller ikke sikker på, for vi er flinke til å diskutere tekniske ting, det politiske spillet, alle de gode poengene vi skal få fram i en politisk debatt. Men det er kanskje ikke det som er med på å hjelpe folk ut av fattigdom.

Én ting som jeg stusser over – i all vår velvilje – enten det dreier seg om frafall i den videregående skolen eller annet, er at det er noen som i sin iver har gått så langt som å kalle mennesker for en kostnad og et problem. Hvordan går det an å omtale mennesker på den måten? Fattigdom handler ikke bare om penger. Det handler om verktøy for å mestre sitt eget liv, og det handler også om en følelse av å bli sosialt ekskludert. Den rørende omsorgen som Fremskrittspartiet også legger for dagen for samfunnets fattige, er litt av et signal når man vet hvordan de tidligere har skjelt ut alenemødre, sosialhjelpsmottakere og innvandrere som ikke er i jobb. Det er det stikk motsatte av å invitere mennesker inn.

Men det kan også hende at noen fra våre egne rekker av og til har ordlagt seg på en litt dårlig måte. Når man tror at det å bekjempe fattigdom og komme seg ut av en sånn situasjon, handler om å stå opp om «morran», vet man kanskje ikke all verden om den sosiale angsten som mennesker i fattigdom lever med, og som ikke vet hvordan de skal få betalt regningene sine.

Jeg sa tidligere, da vi diskuterte Nav, at for meg er det faktisk et viktig mål at det er flere som kommer til å oppsøke Nav for å få sosialhjelp. Vi vet at den opplevelsen mange har når de med bøyd rygg går inn på et sosialkontor, er et resultat av våre holdninger til mennesker som sliter. Det er mange som kunne ha fått hjelp tidligere enn det de gjør i dag. Men dette handler grunnleggende sett om hvilket menneskesyn vi alle har. Det er enkelt å være enige om at vi skal hjelpe disse barna. Men hvordan er det vi av og til omtaler foreldrene til disse barna, enten de har behov for rusomsorg, er på vei ut av fengsel og skal prøve å komme tilbake til samfunnet? Jeg tror vi i denne salen skal ta et litt større ansvar for hvordan vi omtaler medmennesker som ønsker å komme tilbake, nettopp ved å invitere inn, ikke ekskludere ved å si at de er et problem.

Avslutningsvis … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Dessverre, taletiden er over.

Ingjerd Schou (H) [12:21:23]: Jeg er litt overrasket over at denne debatten finner sted, for ifølge statsråd Halvorsen ble fattigdommen avviklet i forrige stortingsperiode. Så litt ydmykhet i forhold til et komplekst saksfelt hadde vært på sin plass, etter at jeg har hørt debatten så langt.

Bondevik II-regjeringen var den første som hadde fattigdom som eget saksfelt. Jeg var ansvarlig statsråd på området. Det ble satt på dagsordenen. Det var første gang fattigdomsbekjempelse ble tilgodesett med en egen tiltaksplan. Det var et gjennombrudd, og det var et nødvendig gjennombrudd, ettersom det i et velferdssamfunn som vårt er helt uverdig at mennesker ikke skal kunne komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Samtidig var det et startskudd. Det var en begynnelse. Vårt utgangspunkt i fattigdomsdebatten er at fattigdomsproblemer er sammensatte, de er komplekse, og det er ingen enkle løsninger. Regjeringen gjorde dette til et spørsmål om politisk vilje i 2005. Det er slik sett sikkert noen som i dag kan beklage de ordene. Det ble vel også gjort av statsråd Halvorsen da Regjeringen kom med løfter for denne regjeringsperioden. Men det var altså nok et løftebrudd.

Mye av den økningen som har vært satt på dagsordenen av Stoltenberg II-regjeringen, har dreid seg om å diskutere sosialhjelp, om den skulle økes eller ikke – som om fattigdom skulle vært bekjempet ved at man økte sosialhjelpen med x antall kroner. Alle som har drevet innenfor dette feltet, vet at dette er langt mer sammensatt enn som så. Om man hadde gitt noen hundrelapper mer i sosialhjelp, ville fortsatt antall fattige vært det samme. Problemet ligger i at det ikke gjøres nok for å få folk ut i arbeid, og det satses for lite på det som går på arbeidskvalifisering. Det satses, men ikke tilstrekkelig. Slik jeg ser det, virker det som om Regjeringen ikke er i stand til å prioritere. Det er den offentlige pengebruken som blir det kvalitative mål på om man oppnår noen løfter på dette området. På dette feltet blir det, som på så mange andre, lite handling.

Bondevik II-regjeringen hadde lagt en perfekt ball for den rød-grønne regjeringen i 2005. Fattigdom var satt på dagsordenen, arbeidsmarkedet var på full fart i positiv retning, og man hadde målrettede fattigdomstiltak. Regjeringen skuslet bort muligheten. Ballen lå altså for åpent mål, og man bommet. Det er utrolig godt gjort!

Jeg tror ikke det er siste gang vi kommer til å diskutere fattigdom i denne salen, men jeg håper at tiltakene blir mer nyanserte, og at innleggene blir litt mer ydmyke.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:24:39]: Det er klart at om ein lèt vere å gå i gebursdagen til barnebarnet sitt fordi ein ikkje har råd til å kjøpe presang, eller om ein har eit barn som har ein draum om å verte dansar, men ikkje har råd til å la barnet få danseundervisning, er det dårleg trøst i det store biletet.

Men eg vil likevel våge meg til å seie at eg på mange måtar ser litt positivt på denne debatten med tanke på kva som har skjedd i eit lite tiårsperspektiv. For det første har det faktisk skjedd ein del forbetringar. Sosialhjelpsatsane er auka, vi har gjennomført ei stor barnehagereform, ei førebyggingsreform, og kvalifiseringsprogrammet er i full innfasing. For det andre: Mange forslag som SV for mange år sidan stod heilt aleine om i den politiske debatten, er det no betydeleg oppslutning om – ikkje minst forslaget om normerte sosialhjelpsatsar, som eg trur vert veldig viktig å debattere vidare i åra som kjem, kanskje aller mest fordi eg har merka meg at alle no snakkar om kor utruleg viktig velferdsstaten og dei universelle velferdsordningane er for å kjempe mot fattigdom. Representanten Ropstad vart litt provosert over at det vart antyda noko anna.

Eg noterte meg at representanten Røe Isaksen sa i ein replikk før han heldt sitt kjensleladde innlegg:

«Vi diskuterer jo ikke de store, brede velferdsordningene som det er politisk enighet om i Norge.»

Han er representant for Høgre her. Altså: Ikkje meir debatt om sjukelønskutt, rett til vidaregåande opplæring, opplagt rett til barnehageplass og SFO – og den nedlatande omtalen av det. Slutt med dette, må det bety.

Då kan vi jo begynne på ein viktig debatt, nemleg korleis byggjer vi vidare ut mange av dei velferdsordningane som har så stor betyding for å kjempe mot fattigdom, f.eks. barnehagar. Av alle dei som ikkje går i barnehage før dei begynner på skulen, er dei med minoritetsbakgrunn sterkt overrepresentert. Den same gruppa er sterkt overrepresentert når det gjeld barnefattigdom. Vi må ta debatten om eit tilbod før skulegang, slik at alle møter opp til første skuledag med ein viss språkleg og sosial kompetanse. Vi må tore å ta den debatten. Det same må vi gjere når det gjeld SFO, for vi har kunnskap om kor viktig SFO er både for integrering og læring og for barns utvikling. Det må vere eit tilbod til alle i ein betydeleg del av skuledagen, slik at alle vert betre integrert i skuledagen.

Så meiner eg at for få her har teke opp spørsmålet om kultur og frivilligheit. Fattigdom i Noreg i dag handlar ikkje mest om å ha råd til mat, men om ikkje å kunne vere med på det andre kan vere med på. Eg har lagt merke til at kulturbyråd i Oslo, Torger Ødegaard, har sagt at Anniken Huitfeldt har eit instrumentelt kultursyn, fordi ho seier at det er nødvendig å tenkje meir på sosial inkludering enn å gjere det til ein berebjelke i kulturpolitikken. Eg er heilt ueinig, for eg meiner det er ein viktig del av denne debatten.

Til slutt: Eg trur òg at vi alle skal innrømme at møtet med systema, anten det er med Nav eller andre institusjonar, er ein dimensjon ved det å vere fattig som er kraftig undervurdert. Der må alle partia og det offentlege gå i seg sjølve i åra som kjem.

Karin Andersen (SV) [12:27:51]: Noe av det viktige denne regjeringen har gjort, er å løfte minstepensjonene. Jeg registrerer at representanten Raja tror at det bare handler om alderspensjon. Det handler altså om enslige forsørgere, og det handler om stønadene i folketrygden til alle dem som er uten arbeid. Å løfte den minsteytelsen er penger rett til familier med dårlig råd. Det samme har vi gjort med bostøtta. Vi har endret bostøtta, slik at det er 50 000 nye familier som får rett til bostøtte – penger rett til familier med dårlig råd. Dette kom i gang i sommer og er ikke godt nok kjent av alle. Det er viktige virkemidler, breie virkemidler.

Så jeg forstår ikke hvilken debatt representanten Ingjerd Schou har vært i, hvor det er sagt at noen snakker om bare ett virkemiddel. Dette dreier seg om mange breie, tunge virkemidler som må på plass, og disse ordningene er viktige.

Kvalifiseringsprogrammet er viktig. Kvalifiseringsprogrammet handler om det vi vet om fattigdommens konsekvenser, nemlig at det å ha så dårlig råd at man ikke aner hvordan man skal få endene til å møtes, ikke gjør at man kommer seg videre i livet sitt, men gjør at man blir værende i en avmaktsituasjon. Kvalifiseringsprogrammet er slik at det gir forutsigbarhet for inntekt, og det gir løfter om oppfølging, både når det gjelder det sosiale og det helsemessige, og når det gjelder arbeid. Det gjelder den samme målgruppa som får sosialhjelp. Det er akkurat de samme folkene, og det er ikke slik som noen har sagt her, at kvalifiseringsprogrammet skal utelukke noen av dem som går på sosialhjelp. Nei, Stortinget har sagt enstemmig: Det skal være for alle, og det skal bygges ut for alle. Da har vi en logikk med hensyn til hvordan vi skal ordne ytelsene for dem som har dårligst råd, og som er i den vanskeligste situasjonen, nemlig at vi er nødt til å gi en forutsigbarhet for inntekt, og vi er nødt til å gi en forutsigbarhet for oppfølging. Det er dette det handler om. Det handler ikke om moral, som noen ser ut til å tro. Det er noen som leser og skriver dårlig i dette landet – og jeg er en av dem. Men jeg har hatt flaks. Jeg har hatt folk rundt meg. Jeg har hatt lærere som har sett meg, og jeg har hatt folk rundt meg som har hjulpet meg når det har vært vanskelig. Det er ikke alle som har det slik.

Så da handler det ikke bare om et personlig ansvar, men det handler om at disse systemene vi snakker om, fra barnevern, barnehage, skole, Nav og også et arbeidsliv, er i stand til å se og oppfatte og oppmuntre, og at de ikke må krympe folk. For det er dessverre det som ofte skjer. Jeg vil gjenta det folk sier til meg når de ringer: Det er fælt å ha dårlig råd, Karin, men det verste er å bli sett ned på og å bli behandlet fryktelig dårlig. Og noe av det aller viktigste vi kan gjøre, handler ikke om bevilgninger. Det handler om hvordan vi snakker med folk, hvordan vi omtaler folk, hvordan hele forvaltningen omtaler folk, og at vi faktisk vet at det ikke er den minste forskjell på de folkene som havner på sosialhjelp, og oss som sitter i denne salen.

Abid Q. Raja (V) [12:31:11]: Representanten Gullvåg repliserer til representanten Røe Isaksen med å generalisere opposisjonen til å si at opposisjonen ikke har noen forslag til løsninger. Jeg undres på om representanten har lest Venstres og Kristelig Folkepartis forslag om fattigdomsbekjempelse. Om du er fattig, hvilke muligheter har du da? Du har ikke penger til leker, ikke til å gå ut og spise, ikke til å dra på kino eller andre aktiviteter som å delta på fotballag eller i fritidsklubb, ikke til å dra på ferie – aldri til å kunne dra på ferie. Jeg tror nesten ikke det er noen i denne salen som kan forestille seg hvordan det oppleves å være fattig barn. Og fattigdommen blir med deg gjennom hele livet.

Når det gjelder skole og innvandrergutter, er det nettopp innvandrerguttene som faller utenfor i den videregående skolen. Når det gjelder arbeid, er det blant innvandrere en høyere arbeidsledighet enn ellers. De gjør arbeid som de er overkvalifiserte til å gjøre. Asylsøkere gis ikke rett til å jobbe fra Arbeiderpartiets og SVs side, som sitter i Regjeringen med makten. Hva lærer vi da nyankomne innvandrere når de ikke har rett til å jobbe? Midlertidige ansettelser i privat næringsliv vil ikke LO ha noe av, og det vil ikke regjeringspartiene ha noe av. Dette bidrar til å holde innvandrerne utenfor arbeidslivet. Dette forplanter seg videre på overforbruk av velferdsordninger, og selvfølgelig på kriminalitet osv. Denne salen bidrar til å holde de fattige fattige, og denne salen bidrar til å skape underklasser av innvandrere.

Det ser ikke bare ut som om man ikke har evnen, men man har heller ikke viljen. Jeg blir lei meg, jeg blir irritert, jeg blir deppa, og jeg blir kamplysten når jeg ser at minoriteter kommer systematisk dårlig ut gang på gang på dette området. Jeg blir overrasket over ordskiftet. Jeg vil ha satsing og løft, og jeg vil ikke ha den gode viljen. Jeg er glad for den gode viljen fra representanten Karin Andersen, men det er ikke nok med ord og løst prat og å vise omsorg for hverandre. Jeg vil ha konkrete løfter, konkrete tiltak og konkret handling. Lykkes vi ikke med minoritetene i dette landet, vil vi som nasjon mislykkes, og det er på tide at denne salen tar det inn over seg. Jeg vil gjerne se at denne nasjonen lykkes. Denne innvandrergruppen er kommet for å bli i Norge. Gjestearbeiderne dro ikke tilbake, og vi, barn av innvandrere, betrakter oss som nordmenn. Det er på tide at vi blir tatt på alvor. Det er på høy tid at politikken innrettes slik at den treffer målrettet, at den hjelper innvandrere. Det å hjelpe innvandrere er å hjelpe Norge. Det er faktisk hjelp til selvhjelp.

Venstre er parat til å ta ansvar, og jeg håper at Regjeringen og regjeringspartiene vil se at kampen mot fattigdom haster. Denne kampen har dessverre ikke mange sterke talerør der ut, og det bør forplikte denne salen. At de fattige ikke har sterke talerør der ute til å kjempe sin sak, bør forplikte denne salen. Hva annet er vi ellers folkevalgt til å gjøre?

Kari Henriksen (A) [12:34:04]: Vi har hatt en debatt om et viktig tema, og vi er stort sett enige om mål, viktighet og kompleksitet på dette området. Både opposisjonens og posisjonens politikere har pekt på forhold som virker: Barnehager, utdanning, dropout-tiltak og ikke minst arbeid til alle – og handlingsplan vil de fleste av oss ha.

Men jeg må si at det jeg ikke forstår, er sammenhengen mellom opposisjonens kritikk og hva de selv faktisk gjør. De kritiserer Regjeringen for at det jobbes for lite og for sent med dette, og de sier at Regjeringen har hatt fire år på seg. Samtidig bruker de ord som «dugnad», stå eller gå sammen. Representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti tar det for en sannhet at vi alle i denne salen er for den nordiske modellen, og Høyres representant Røe Isaksen mener det er enighet om de brede velferdstiltakene i Norge. Da er det mer enn paradoksalt at de selv ikke har lyktes i å bli enige om denne dugnaden eller om å stå sammen om de forslagene som de selv faktisk leverer i denne saken. Nok en gang i en viktig sak står de ikke sammen, og det er interessant å merke seg at dette gjelder saker som omhandler dem som har lite. Jeg lurer på om ikke enigheten er noe større når vi kommer til næringspolitikk og skatt.

Jeg opplever derfor denne argumentasjonen og de prioriteringene som opposisjonen har, som ganske fragmenterte. Tilslutningen til det solidariske fellesansvaret for dem som faller utenfor, er det aller, aller viktigste politiske grep vi kan ta. Det er bærebjelken i velferdssamfunnet, og der spriker høyresiden i alle retninger. Fremskrittspartiet ville forandre Norge på 100 dager, og høyresiden generelt vil ha mindre til fellesskapet og mer til den enkelte. Det er det solidariske fellesansvaret som har løftet mange ut av fattigdom, og det er det som kommer til å gjøre det i framtiden også.

Jeg må tillate meg å komme med en liten historie fra Setesdal. Der var det en dame som var litt oppgitt over ungdommens forhold til penger. Hun sa: «Peninge heve dei ikkje, men kvite mopeda det ska dei have.» Og slik oppfatter jeg at argumentasjonen til høyresiden er i denne saken. De vil gjerne ha alt, men ikke det som virkelig virker.

Steinar Gullvåg (A) [12:37:17]: I går hadde avisen Vårt Land et oppslag om barnevern som fattigkasse, i den forstand at barnevernet betaler plasser i barnehage, SFO og fritidsaktiviteter for barn fra fattige familier.

En rapport som er laget av førsteamanuensis Ingunn Studsrød ved Universitetet i Stavanger viser at barnevernet har endret karakter, hvilket selvfølgelig også kan være vel og bra. Tidlig innsats overfor både barn og familier er viktig i kampen mot fattigdom.

Jeg føler imidlertid grunn til å understreke at barnevernet først og fremst må være et barnevern, ikke et foreldrevern eller familievern. Den siste tida har vi dessverre hatt noen barnevernssaker i mitt fylke der hensynet til foreldrene og mangelen på tidlig innsats har endt i overgrep og betydelig omsorgssvikt.

Når jeg finner grunn til å peke på dette i denne sammenhengen, er det fordi rus, fattigdom og omsorgssvikt overfor barn gjerne henger sammen. Et langt liv har lært meg at vi som samfunn beklageligvis er nødt til å bryte opp familier med tungt rusmisbruk av hensyn til både barna og misbrukerne selv, og at vi altfor ofte venter altfor lenge med å gripe inn. Da må vi styrke barnevernet. Ikke det at jeg vil gjeninnføre løsgjengerloven, men at den i sin tid bidro til å holde liv i en del tunge rusmisbrukere, er hevet over tvil. Derfor trenger vi nå en langt bedre rusomsorg med kapasitet nok og med gode tilbud, slik at vi kan bringe de rusavhengige tilbake til samfunnet. Det er krevende, men det er mulig, og det nytter. Arbeidsmarkedsbedriftene – og vi har besøkt noen av dem den siste tida – er fulle av eksempler på det. Det er også en del av fattigdomskampen.

Så til slutt: Jeg synes det er prisverdig at Kristelig Folkeparti inviterer til en dugnad i kampen mot fattigdom. Den dugnaden kommer, men jeg er ikke så sikker på om alle kommer til å delta i den. Når jeg f.eks. hører representanten Eriksson si at han for sin del tror at skattelettelser vil bidra til å løse fattigdomsproblemene i dette landet, så er representanten Eriksson på en helt annen arena enn det vi andre er, for all statistikk viser at de fattige i Norge ikke har skattbar inntekt. Det er det som er hovedproblemet.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:40:29]: Representanten Røe Isaksen framstiller det som om jeg mer eller mindre har kastet Soria Moria over bord. Jeg vil bare si at poenget her er at vi har hatt en enorm velstandsøkning for folk flest i Norge de senere årene. Det er også en enorm økning i forbruk.

Finanskrisen har vi kommet godt igjennom, og etter noe nedgang ventes det at vi igjen vil ha en økning i veksten i forbruket vårt. Poenget mitt var at da kan antallet fattige, målt etter EUs inntektsgrense, øke dersom vi ikke makter å trekke med oss de marginale gruppene som faller utenfor denne velferdsøkningen.

For familier med to barn er denne grensen nå 331 000 kr pr. år i netto kjøpekraft etter skatt. Jeg tror vi skal være klar over at det har vært en betydelig reallønnsvekst for personer med vedvarende lav inntekt i Norge i denne perioden. Jeg er enig i at selv om det har vært en sånn vekst, så er ikke denne veksten tilstrekkelig for dem som faller utenfor og ikke er med i denne veksten. Jeg tror det er veldig viktig å ha med dette bildet når vi skal diskutere hva som er hensiktsmessige tiltak i kampen mot fattigdom, nettopp fordi at vi ikke snakker om fattige som én gruppe, at vi ikke snakker om fattige som oss og dem – jeg hører delvis litt tendenser til det i denne debatten – for da tror jeg ikke vi klarer å innrette gode ordninger, som er målrettet mot dem det gjelder.

Vi vet hva som generelt virker for å dra folk med i velstandsøkningen. Det er barnehager, det er skoler, det er utdanning, og det er arbeid. Jeg kan understreke igjen at på disse områdene har Regjeringen en god politikk, og vi skal ikke vente med å utvikle den videre til meldingen kommer våren 2011.

Kåre Simensen (A) [12:42:45]: Fattigdomsdebatten i dagens Velferds-Norge kan være et sårt og vanskelig tema å ta opp, men fattigdomsproblemene skal ikke skjules, og de skal heller ikke diskuteres i det lukkede rom. Av den grunn er debatten i dag særdeles viktig. Fattigdomsbegrepet er mangfoldig, og det kan også være svært synlig. Ser vi ut av vinduet fra denne salen, kan vi se mennesker som tigger, og som leter etter verdier i søppelkasser. Slikt gjør inntrykk på oss, og jeg tror ingen er upåvirket av det som skjer, og av det man ser.

Men all fattigdom er ikke synlig i gatebildet. Alle som har hatt ordet tidligere her, har vært opptatt av dem som er født inn i fattigdomsstatistikken, nemlig barna. Det er ikke hyggelig å registrere at stadig flere barn blir en del av denne statistikken. Arbeidet med å få barna ut av statistikken blir vår felles utfordring. Det handler om svært mange tiltak. Arbeid for alle er det viktigste. Forebyggende innsats gjennom oppvekstmiljø og utdanning er andre tiltak.

Når undersøkelser viser at barn fra inntektsfattige husholdninger deltar i mindre grad i aktiviteter i fritiden enn andre barn og unge, så er det grunn til ekstra bekymring. Vi snakker her om hverdagen til mange barn. En av våre viktigste oppgaver er å gi disse barna muligheten til å være barn på lik linje med andre barn og, ikke minst, sammen med andre barn.

Regjeringen har i Soria Moria vært svært tydelig på at barn og unge skal gis mulighet til å delta og utvikle seg i samfunnet, uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon, og at barn ikke skal oppleve den sosiale ekskluderingen som følge av familiens økonomi. Vi er alle enige om at det må en kraftinnsats til for å fjerne fattigdommen i Norge. Den veien kan være lang, men vi er i gang.

Opposisjonen har i denne debatten framstilt det som at intet skjer, men det er også viktig å få fram at det er blitt vedtatt mange konkrete tiltak spesielt rettet mot denne gruppen barn og unge. Jeg skal nevne noen få.

I statsbudsjettet er det avsatt vel 3 mill. kr til tiltak for å styrke arbeidet med inkludering og fattigdom, som omfatter alle grupper og individer som faller utenfor fellesskapet.

Vi vet at idretten og det øvrige Frivillighets-Norge gjør et fantastisk arbeid for å få barn integrert i et fellesskap. For å styrke dette arbeidet ytterligere, og da spesielt i byområdene, er det opprettet en ordning for å inkludere spesielt unge innvandringsjenter i ulike idrettslag.

Vi kan videre nevne kulturskoletilbud som Den kulturelle skolesekken og kulturkort for ungdom. Felles for disse er at de er viktige tilbud til den mest utsatte gruppen av barn og unge.

Det er også viktig å nevne det mangfold av tilbud som ligger under ordningen Frifond.

Som representanten Gullvåg var inne på, er det også viktig å få fram at barnevernet har en viktig jobb å gjøre i forhold til fattigdomsinnsatsen i vårt land.

Tiden er ute, så det er like godt å stoppe. Takk.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [12:45:56]: Jeg er helt enig med statsråden i at det er helt avgjørende og utrolig viktig for det norske samfunnet at vi har en god økonomisk politikk, vekst i antall arbeidsplasser, og at flere kan komme seg inn i arbeidslivet og på den måten få økt inntekten sin. Poenget mitt var rett og slett at hvis det er en enorm forskjell på virkeligheten og retorikken, må man gjøre noe enten med retorikken eller virkeligheten. Det er ikke en farbar vei ikke å gjøre noe med noen av delene.

Jeg er også veldig glad for at vi ut i debatten fikk en mer ydmyk tone fra deler av de rød-grønne partiene. Jeg er også helt enig med representanten Solhjell som sier at dette er kompliserte problemstillinger. Men jeg tror nok, når han snakker om den nordiske modellen, at han forveksler de rød-grønnes retorikk med virkeligheten. Det har aldri vært noen hemmelighet i Norge at det er bred enighet om at vi skal ha et offentlig finansiert helsevesen, en skole for alle, eldreomsorg for alle, uavhengig av lommeboken. Men det er jo ikke slik at den nordiske modellen, som inkluderer borgerlige regjeringer både i Sverige og Danmark, og som inkluderer en historie hvor også Høyre og de borgerlige partiene har bidratt og sittet ved makten, er ensbetydende med Arbeiderpartiets til enhver tid vedtatte program. Det kan ikke være noe spesielt godt utgangspunkt for debatten.

Vi er altså enige om noen grunnleggende påler. Så er spørsmålet: Hvordan skal vi bevege oss videre? Vi ser jo at hullene i velferdssamfunnet fortsatt er store. Jeg tror at det å ha en konsekvent politikk for at det skal lønne seg å jobbe, er viktig. Der er det faktisk ikke slik, som representanten Gullvåg sier, at skattelettelser er ubetydelig. Det registrerte jeg med glede at representanten Andersen også mente i Dagbladet for bare noen uker siden. Veldig mange med lave inntekter, uførepensjon eller andre offentlige ordninger, taper faktisk penger på å gå fra en offentlig ordning og over til arbeidslivet, bl.a. fordi skattereglene ikke er gode nok. Vi må gjøre reglene slik at terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet blir mye lavere. Vi er nødt til å sørge for at de tiltakene vi har for yrkesrettet attføring – alle disse tingene som gjør at folk hindres fra å falle ut av arbeidslivet – styrkes og ikke får en bråstopp. Vi er også nødt til å ha målrettede tiltak. Det er ikke mange uker siden Høyre foreslo i denne sal at man nettopp skulle ha et konkret målrettet tiltak etter modell fra Ungdomskortet. Kulturkortet, som i Ålesund kommune, sikrer at alle barn i alle kommuner i Norge får en sjanse til å delta i frivillige aktiviteter og kulturtilbud. Alle disse tingene er viktige, og hvis Regjeringen er mer ydmyk og ikke tror at de sitter med alle svarene, kan vi kanskje komme et stykke på vei.

Så helt til slutt til representanten Henriksen. Det stemmer at opposisjonen ennå ikke har lagt fram et regjeringsprogram. Det kan godt hende det kommer, det får vi se på. Men nå er det jo ikke spesielt imponerende at det som en rød-grønn regjering – som sitter med flertall på Stortinget, og har gjort det i fem år – er enige om, er å utrede mer. Det kan det ikke være spesielt imponerende at man bruker enigheten og flertallet i Stortinget til.

Presidenten: Presidenten skal jo ikke blande seg inn i debatten, men vil likevel bare opplyse om at i Finland er det sosialdemokratiske partiet i opposisjon. Da er det grunn til å regne med at regjeringen vil regne seg som borgerlig i opplistingen av situasjonen i Norden.

Da går vi videre til neste taler – Thor Erik Forsberg.

Thor Erik Forsberg (A) [12:49:27]: Representanten Raja var inne på det med midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere. Nå ser jeg at representanten har forlatt salen, men han har kommet med gjentatte angrep på SV og Arbeiderpartiet for en slik type politikk. Men det kunne jo kanskje være bedre å rette pekefingeren mot seg selv når det var egen regjering, Bondevik II-regjeringen, som faktisk sørget for at asylsøkerne ikke lenger fikk midlertidig arbeidstillatelse.

Engasjementet til SV blir latterliggjort litt, og det blir veldig fort trukket fram i denne debatten at det handler om politisk vilje. Selvfølgelig handler dette om politisk vilje. Det å bekjempe fattigdom handler om å være medmennesker, men det handler også om vår vilje til å investere i de menneskene som ramler utenfor. Det er både Fremskrittspartiet og Høyre som i sin kroniske angst for å bidra gjennom skatteseddelen nettopp for å finne fram til tiltak som gjør det mulig å løfte mennesker ut av en trang livssituasjon, som gjør at man egentlig blir litt diskvalifisert. For det koster penger å ha folk ansatt enten det dreier seg om å styrke rusomsorgen, Nav, Kriminalomsorgen eller barnevernet, fordi det er altfor mange mennesker som fortsatt ikke blir sett og hørt, og som fortjener at vi stiller opp. Da må det faktisk være sånn at særlig vi i denne salen, som består av relativt velfødde folk, må være villig til å gi noe av oss selv for at andre skal kunne få det bedre. Det er det som er solidaritet. Det er det som er å stille opp for andre – ikke bare som Fremskrittspartiet så altfor ofte gjør: stjeler fra neste generasjons barn.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:51:31]: Eg må få lov til å kommentere representanten Kari Henriksen sitt innlegg. Eg ønskjer å bekrefte at Kristeleg Folkeparti kjem til å kjempe for eit trygt, offentleg helsevesen, ein trygg og god offentleg skule og òg ei trygg eldreomsorg for alle, uavhengig av økonomisk stand, nettopp fordi me, som fleire har vore inne på, byggjer på den nordiske modellen. Eg synest det er eit interessant perspektiv som er kome opp, at den nordiske modellen, som representanten Solhjell var inne på, skal vere SV sitt program, og ikkje nødvendigvis Finland, Sverige eller Danmark sitt. Eg synest det perspektivet er ganske nyttig.

Representanten Henriksen seier at fellesskapen for dagens regjering berre er staten eller det offentlege, medan for Kristeleg Folkeparti er kanskje den viktigaste fellesskapen familien, fordi familien t.d. er nærmast dei fattige barna. Å tryggje familien, å tryggje fellesskapen i familien er noko av det viktigaste – eller den friviljuge fellesskapen der barn kan samlast og kan delta aktivt saman i ein viktig fellesskap.

Robert Eriksson (FrP) [12:52:47]: Jeg synes først og fremst at representanten Solhjell kom med en nyttig innrømmelse. Han sa i sitt innlegg at vi hadde diskutert normerte satser for sosialhjelp i mange år, at det var en sak som SV har kjempet for lenge, og at den fortsatt diskuteres. Så sa han videre at det også vil bli viktig å diskutere normerte sosialhjelpssatser i årene framover. Det må jo bety at den sittende regjering iallfall ikke har tenkt å innføre normerte satser på en god stund, ettersom han mener at det fortsatt vil være viktig å diskutere denne saken i mange år framover. Det synes jeg var en nyttig erkjennelse og klarlegging fra SVs parlamentariske leder.

Så til det Karin Andersen tok opp om kvalifiseringsprogrammet. Kvalifiseringsprogrammet er viktig, forutsatt at det fungerer. Men den siste rapporten fra Riksrevisjonen tyder jo ikke på at det fungerer veldig bra når vi vet at fire av seks kontorer ikke hadde tilrettelagt bl.a. for individuelle planer for den enkelte, noe som var selve grunnlaget for å få en individuell og god oppfølging av dem som deltok i kvalifiseringsprogrammet. Jeg synes den sittende regjering og regjeringspartiene må ta ansvar og sørge for at kvalifiseringsprogrammet fungerer slik det er tiltenkt.

Så til skatter. Jeg snakket om skattelette i forbindelse med et mer fleksibelt arbeidsliv. Jeg tror den viktigste veien ut av fattigdom er deltakelse i arbeidslivet. Jeg tror at man da må ha en skatte- og avgiftspolitikk som ikke bare gjør det lønnsomt for bedriftene å ansette flere folk, men også gjør det lønnsomt for den enkelte arbeidstaker å ta jobb. Dette tror jeg er viktig. Jeg registrerer at representanten Gullvåg er uenig i det, at det ikke vil ha noen betydning. I så fall tror jeg han er ganske alene i denne salen om å mene det, men det hadde vært interessant å få vite om det også er grunnlag for Regjeringens generelle oppfatning. Så er det jo faktisk slik at skattelette vil ha betydning for alle. Hvis man øker bunnfradraget i privatskatten, vil det selvfølgelig ha betydning for alle dem som er rett over minstesatsene, bl.a. folk som er uføre, på attføring, rehabilitering osv. De vil få bedre økonomi, i stedet for å havne i fattigdom. Det er helt opplagt. Jeg tror nok at det kan være et viktig element. Representanten Forsberg sa det på et fortreffelig vis: «For det koster penger å ha folk ansatt.» Skattesystemet er en av de kostnadene som gjør at det koster å ha folk ansatt. Hadde man kunnet se på andre måter å innrette det på, kunne man faktisk fått ned kostnadsnivået og gjort det mer lønnsomt å ansette flere folk. Jo flere folk som blir ansatt og deltar i arbeidslivet, jo større sjanse er det for at de bringes ut av fattigdom.

Karin Andersen (SV) [12:55:53]: Kvalifiseringsprogrammet er viktig. Men det blir litt paradoksalt når representanten for Fremskrittspartiet trekker fram statistikk fra 2008 når han skal bedømme hvordan dette virker – det er mange flere som deltar nå – og også representerer det partiet som vil fjerne hele ordningen. De vil fjerne disse pengene. Det er de viktigste pengene for de mest vanskeligstilte, slik at de skal få økonomisk trygghet og et opplegg som gjør at de kan komme ut i arbeidslivet. Og ikke nok med det, Fremskrittspartiet vil også ha fjernet stønaden som enslige forsørgere skal ha til utdanning. Vi vet at utdanning virker. Ordningen virker. Fremskrittspartiet vil fjerne den, for ingen skal ha noe mer enn andre. Alle skal behandles likt. Jeg vet hvordan det går når en behandler alle likt. Det er som om Northug og jeg skulle gå skirenn sammen. Vi kunne ha like trenere, få like mye penger hvis vi vant, samme tidtaking og for så vidt like gode forutsetninger, men jeg vet jo hvem som ville ha vunnet. Det blir ikke troverdig når det partiet som vil fjerne disse ordningene, kritiserer resultatet av dem. Det er slik at alle etter hvert skal ha rett til denne ordningen.

Så til Høyre: Høyre er opptatt av f.eks. frafall i videregående skole. Men Høyre har vært imot at alle elever skulle ha rett til å få videregående opplæring. Det er en modell de i dag sier at de er enig i. De har vært imot leksehjelp, som vi vet virker mest for de ungene som sliter mest. Nå gir vi det gratis til alle, for lekser er viktig, slik at kunnskap og mestring skal komme til alle ungene. Man sier man savner forslag som Regjeringen sjøl er enig i. Nei, vi gjør ikke det. Vi skal styrke innsatsen mot frafall. Vi gjør en tidlig innsats i barnehager. Vi sier vi ønsker en bedre fordelingspolitikk, for vi vet at det i samfunn med mindre forskjeller, blir mindre fattigdom, og at konsekvensen av fattigdom blir mindre.

Jeg mener det er lurt hvis vi kan senke skattene litt for dem med aller lavest ytelse og inntekt. Men jeg mener også at det er riktig at vi strammer inn mer på toppen, ikke bare for å finansiere et nødvendig løft for dem som har dårlig råd, men også fordi samfunn med mindre forskjeller er bedre å leve i for alle og minst like produktive. Det viser forskning og sammenlignbare tall fra europeiske land. Den undersøkelsen omfatter også oversjøiske land som Canada og USA. Det er en viktig skillelinje i norsk politikk. Jeg opplever at vi er uenige om det. Det handler om forskjellen på borgerlig politikk og den politikken som den rød-grønne regjeringen fører. Jeg er overbevist om at hvis vi skal fjerne fattigdom, er vi nødt til å få mindre forskjeller.

Presidenten: Steinar Gullvåg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [12:59:14]: Rent bortsett fra at skattelettelser nær sagt løser alle problemer som høyrepartiene møter, må jeg konstatere at jeg, Røe Isaksen og Eriksson har en vidt forskjellig virkelighetsoppfatning.

De tror at det er skattebyrden som gjør at ungdom, innvandrerkvinner og eneforsørgere velger sosialhjelp framfor lønnet arbeid, underforstått at de ikke gidder å delta i arbeidslivet fordi de har så gode ordninger at det ikke lønner seg å arbeide. Det tror jeg er en fullstendig gal oppfatning. Det er antakeligvis derfor vi tilhører forskjellige partier.

Anette Trettebergstuen (A) [13:00:10]: Jeg registrerer at noen av oss fra regjeringspartiene her i dag blir kritisert for offentlig å mene noe om hva som kan fungere i fattigdomsbekjempelsen, samtidig som vi blir kritisert i dag for ikke å gå langt nok. Med respekt å melde, Regjeringen satte ned Fordelingsutvalget, vi har sagt vi skal følge det opp, og vi har lagt en prosess for en helhetlig vurdering, med nye og forsterkede tiltak mot fattigdomsbekjempelse i en kommende stortingsmelding. Det er et varsel om en økt satsing. Da må det også være sånn at vi må få lov til å forholde oss til den allerede lagte prosessen og komme tilbake til tingene i riktig rekkefølge, og ikke i forbindelse med et representantforslag fremmet midt oppe i den prosessen. Vi kommer tilbake til disse tingene, og vi har jo også i dag lovet en satsing, det er ingen tvil om det. Dette er Regjeringens viktigste sak.

Så er det tydelig i dag at man plutselig er enige om at den nordiske og norske modellen er et felles politisk prosjekt. Ja vel – kjempefint. Sånn har det ikke alltid vært. Og Høyre og Fremskrittspartiet snakker om at det finnes et hull i den norske modellen, så folk faller igjennom. Det er et bilde jeg ikke liker. Men ok, det er nå sånn at vi ikke har klart å fange opp alle. Det er folk som havner utenfor fellesskapet, det er det vi i dag diskuterer. Men hva er da løsningen? Er det å gjøre mer av det som fungerer, styrke de universelle velferdsordningene for å fange opp dem vi i dag snakker om, eller er løsningen å fylle de hullene med noe annet? Og hva er det Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å fylle de såkalte hullene med? Er det å svekke velferdsordningene, at folk skal ta mer ansvar for å lykkes selv, som det ble sagt? Skaper det mindre sosiale forskjeller? Er det en privatisering av helsevesen og skolevesen, der de flinkeste og de rikeste kan kjøpe seg de beste tjenestene? Er det noe som gir mindre sosiale forskjeller? Å nulle ut kvalifiseringsprogrammet, gir det mindre sosiale forskjeller? Er det å svekke arbeidstakernes rettigheter, åpne for mer individuell lønnsfastsettelse og gi skattelette til høylønnsgruppene en politikk for sosial utjevning? Er et frislepp i alkoholpolitikken, som vil føre til økt bruk av rusmidler, en god politikk for å utjevne forskjeller? Er det en god politikk for de barna som befinner seg i fattigdomsstatistikken som sliter med foreldre som lever med et rusproblem? Er det å gjøre alle til minstepensjonister, og at alle deretter skal sørge for resten selv, en god politikk for sosial utjevning? Er det å slippe markedet til på område etter område, en god politikk for å skape mindre forskjeller i det norske samfunnet? Nei, det er det ikke.

Det er lett å stå her i dag og diskutere fattigdom som om det er et eget isolert problem som ikke henger sammen med resten av politikken. Sånn fungerer det ikke, og det er partiene på venstresiden, som har en konsistent politikk der vi styrker fellesskapet og ikke svekker det, som kommer til å lykkes i kampen med fattigdomsreduksjon framover.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:03:20]: Det er fristende å starte en ny polemikk med representanten Trettebergstuen, men da kommer det sikkert bare flere replikker, og så har vi det gående. Men jeg må jo bare si at jeg tror det er en fordel at man ikke baserer virkelighetsbildet på den retorikken man får utdelt fra partikontorene. Og til det at det skal være en overraskelse at den nordiske modellen, med alt det innebærer, har bred politisk støtte, la meg ta et eksempel: Noe av det viktigste i den nordiske modellen er bl.a. at vi har hatt åpne økonomier. Vi er et av landene i verden med sterkest beskyttelse av eiendomsretten. Gjennom regjeringen Willochs reformer på 1980-tallet klarte man å skape et åpent samfunn, skape ny dynamikk og liv i den nordiske modellen. Alle disse tingene vil jeg også ha et eierskap til som Høyre-mann.

Jeg tok ordet for å komme med en helt konkret kommentar til representanten Andersen, som sier at Høyre er mot at man skal ha en rett til å gå på videregående skole. Det stemmer at Høyre var mot Reform 94 som den ble lagt fram, men det var ikke retten til å gå på videregående skole som var grunnen til den motstanden. Grunnen til den motstanden var at man forsøkte å omskape et skolesystem. Man kuttet altfor drastisk ned på bl.a. antall linjer, og det hadde store uheldige konsekvenser. I ettertid har Høyre snarere gått i bresjen for å si at flere skal få rett til å gå på videregående skole, ved å si at det også skal gjelde for voksne elever, at man skal få rett til å gå tilbake. Det er heldigvis nå en praksis vi har.

Når det gjelder leksehjelp, er jeg veldig – veldig – for leksehjelp. Det er jo et initiativ som er blitt tatt i flere Høyre-styrte kommuner, bl.a. her i Oslo, nettopp fordi Høyre har vært opptatt av at skolen skal gi like muligheter for alle, uansett hvor du kommer fra, og fordi likhetsskolen, som vi har kalt det i så mange år, er dårlig på én ting, nemlig å produsere likhet – den jevner ikke ut de sosiale forskjellene. Høyre har også hvert eneste år satt av penger i våre alternative budsjetter til at vi skal ha mer leksehjelp, ikke mindre.

Når det gjelder skattepolitikken og representanten Gullvåg, er jeg helt enig i at det selvfølgelig ikke er slik at folk velger å gå på sosialhjelp. Det er ingen som ønsker det. Men jeg synes det er litt vel mye forlangt av folk at vi skal kreve at de taper penger på å gå fra en offentlig støtteordning og over i arbeid. Jeg tror ikke at mennesker er homo economicus og utelukkende rasjonelle økonomiske agenter osv., men det er litt mye å kreve at de skal tape penger, altså få mindre å rutte med i måneden fordi man går over fra en offentlig støtteordning og over i arbeidslivet. Så jeg vil anbefale den rød-grønne fraksjonen at man tar en liten opplæring. Representanten Andersen har veldig gode poenger når det gjelder dette, som hun helt sikkert kan dele med representanten Gullvåg på neste felles fraksjonsmøte hos de rød-grønne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

(Votering, se sidene 2459 og 2460)