Dagfinn Høybråten (KrF) [13:52:57]: Norge er i økonomisk sammenheng et land som flyter over av melk og honning. Oljeeventyret som vi har opplevd siden Ekofisk-feltet ble oppdaget på 1960-tallet, har gjort Norge til det som kalles «verdens rikeste land». Ekofisk-feltet er med sine olje- og gassreserver blant de hundre største felt i verden. Selv etter mer enn 30 års produksjon er det Ekofisk-feltet som har mest olje igjen å produsere på norsk sokkel. Det kan se ut som om Skriftens ord gjelder også her: De første skal bli de siste. Utvinningsgraden fra feltet, målt i fat oljeekvivalenter, er gjennom 30 år økt fra 21 til 46 pst. På mange måter står Ekofisk som selve uttrykket for hvordan teknologisk utvikling og målrettet innsats fra operatør og myndigheter har bidratt til å øke ressursutnyttelsen.
I motsetning til mange andre oljenasjoner har Norge evnet å forvalte oljeformuen på en måte som kommer samfunnet og befolkningen til gode. Oljeformuen gir oss i dag en trygghet for grunnleggende velferdstjenester, også i tider med stor turbulens i verdensøkonomien.
Men oljeeventyret varer ikke evig. Mye tyder på at oljealderen er på hell. Norge og andre oljeproduserende land har nådd toppen for oljeproduksjon og opplever at produksjonen avtar. Mange av de største oljefeltene er i ferd med å tømmes, og oljeselskapene kjemper en stadig tøffere kamp for å skaffe seg nye reserver som kan dekke opp for produksjonstapet. Presset for å åpne nye sårbare naturområder for oljeutvinning øker for hver dag som går.
I Norge står denne kampen om de sårbare havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Det knytter seg enorme forventninger til hva som befinner seg i de delene av Barentshavet som nå gjøres tilgjengelig etter delelinjeavtalen. Mye tyder på at vi kan oppleve et kappløp om ressursene også i denne delen av havområdene.
Forventningene om framtidig knapphet på olje og økende oljepriser fører også til at oljeselskapene finner det lønnsomt å starte utvinning av såkalt ukonvensjonelle petroleumsressurser. Vi snakker primært om tjæresand, men også om skifergass. Tjæresand er en ressurs som så langt har blitt liggende på grunn av høye produksjonskostnader, umoden teknologi, store miljøutfordringer, høy energibruk og store utslipp av klimagasser. Forventningene om knapphet på olje og økt oljepris har satt fart i utvinningen av tjæresand.
Paradokset i situasjonen jeg beskriver, er at oljeselskapene på noen av de største feltene på norsk sokkel forbereder seg på å stenge ned produksjonen, fjerne installasjonene og plugge igjen borehullene selv om halvparten av ressursene fortsatt ligger igjen på bunnen.
Dersom man for 30 år siden hadde tatt til takke med den daværende utnyttingsgraden på Ekofisk og andre felt, hadde vi gått glipp av enorme ressurser for det norske samfunnet. Mange etterlyser derfor nye grep i samspillet mellom myndigheter og selskaper som kan bidra til å bedre utnyttelsen av eksisterende felt. Det å ta ut mest mulig av gjenværende ressurser på felter som allerede er åpnet og i drift, vil også lette presset på nye sårbare områder og ukonvensjonelle ressurser, enten man ser det som et poeng i seg selv eller ikke. Det handler også om store økonomiske verdier for samfunnet. 1 pst. økt utvinningsgrad kan bety opp mot 150 mrd. kr i økte inntekter til staten. Det er nok til å gi f.eks. gratis barnehage til alle norske barn i tre år.
Hvorfor blir halvparten av oljen liggende igjen, og hvordan kan vi tillate at det skjer? Ifølge Oljedirektoratet arbeider selskapene fremdeles med teknologiforbedringer, men de teknologiene med størst potensial for å øke utvinnbare reserver blir i for liten grad videreført i felttester og piloter.
Reidar Kristensen er leder av samarbeidsorganet FORCE, som er Oljedirektoratets redskap for å få selskapene til å samarbeide om feltpiloter og teknologiutvikling. Han uttaler til Teknisk Ukeblad nr. 8 for i år at selskapenes måte å tenke på har endret seg vesentlig de siste årene. Han sier at det ikke har vært et eneste grensesprengende utviklingsteknologisk prosjekt på flere år. Kristensen hevder at teknologiutviklingen blir ofret på felt som er i drift, for å opprettholde høy produksjon og regularitet.
Piloter kan påføre et felt kostnader og risiko. Oljeselskapene er langt mindre villige til å ta risiko i produksjonsfasen enn i letefasen. I produksjonsfasen handler det meste om å minimere risiko. Dette bildet bekreftes av professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, Petter Osmundsen. Han har undersøkt hindringer for å satse på økt oljeutvinning for Oljedirektoratet, og uttaler at de store selskapene ikke har «kultur for å satse på dette». I driftsorganisasjonene er de mest opptatt av at produksjonen holdes stabil.
Oljedirektoratet har på sin side tidligere framholdt at gjennomføringen av prosjekter går tregere etter at Statoil fusjonerte med Hydro. Det er i så fall noe som bør påkalle både Stortingets, regjeringens og statsrådens oppmerksomhet, for det var et av de punktene Stortinget var mest opptatt av da man behandlet fusjonen mellom Statoil og Hydro. Statoil sitter alene med 80 pst. av operatørskapene på sokkelen, og selskapets satsing for å øke utvinningsgraden har derfor en avgjørende betydning for helheten.
Ifølge oljedirektør Bente Nyland haster det nå veldig med å øke utvinningen på eksisterende felt. På Tampen-området, Ekofisk-området og Heidrun må prosjektene være satt i verk innen fem til ti år. Hvis ikke vil disse ressursene være tapt, for når trykket har falt i et reservoar, er det nesten umulig å få oljen opp igjen. I tillegg er det dyrt å holde de store installasjonene i drift etter at normalproduksjonen er stengt. Derfor forsvinner muligheten til å knytte mindre felt i nærområdet til etter hvert som de store reservoarene tømmes. Nyland har bl.a. uttalt:
«Vi må velge om vi er villige til å gjøre en betydelig innsats framover og investere store summer, eller om vi bare skal skumme fløten på sokkelen – uten store anstrengelser. Hvis vi velger det første kan gevinsten for det norske samfunnet bli enorm.»
Det sier vår oljedirektør.
Statens direkte inntekter fra norsk sokkel falt i fjor til drøyt 100 mrd. kr. Dette er 37 pst. lavere enn i toppåret 2008, da inntektene nådde svimlende 155 mrd. kr. Det statlige oljeselskapet Petoro forvalter statens direkte økonomiske engasjement på sokkelen og forklarer inntektsfallet med lavere olje- og gasspriser i 2009, men også lavere oljeproduksjon.
I forbindelse med framleggelsen av årsresultatet for norsk sokkel tok Petoro-sjef Kjell Pedersen til orde for et krafttak for nødvendig omstilling på norsk sokkel. Petoro-sjefen mener dagens produksjonsnivå kan holdes fram til 2020 og 1990-nivå fram til 2030. Men som Pedersen sa 23. februar:
«Men verken reserver, produksjon eller investeringer kommer av seg selv.»
Norsk sokkel står overfor store utfordringer. Vi ser til dels sterkt fallende oljeproduksjon, lav erstatning av oljen og gassen som produseres, og stigende kostnader.
Petoro har derfor tatt til orde for en omstilling av måten vi leter etter, bygger ut og produserer olje og gass på på norsk sokkel. Selskapet har invitert industri og myndigheter til et krafttak for omstilling og økt utvinning. Omstillingen må gjøres nå, mens høy produksjon og store inntekter gir oss handlekraft til å kunne investere i flere og billigere borerigger, flere brønner, flere utbyggingsprosjekter og avansert utvinningsteknologi for å drive opp mer av oljen som befinner seg i reservoarene. Dette er jeg helt enig med Petoro-sjefen i.
Petoro har gitt klar beskjed om hva selskapet ønsker å jobbe med. De vil øke volumet inn til de store modne feltene. De vil støtte operatørene for å få effektivitet og kostnadsreduksjon. De vil presse på for nye metoder for økt utvinning. De vil industrialisere utbygging av nye, mindre felt. Og de vil sikre framdriften i utbyggingsprosjekter. Samtidig har selskapet forventninger om at regjeringen i oljemeldingen ser på aktørbildet og vurderer hvilken rolle de og andre bør ha i framtiden.
Mye kan tale for at Petoro bør få et utvidet ansvar for å sikre økt utvinningsgrad på sokkelen. Kanskje bør Petoro også utrustes til å kunne innta en mer operativ rolle for å sikre haleproduksjon på eksisterende installasjoner med store gjenværende ressurser. Kanskje kan Petoro overta fra det tidspunktet de kommersielle aktørene ikke lenger ønsker å drive.
Norske myndigheter har satt som mål at reservetilveksten på norsk sokkel i perioden 2005–2015 skal være på fem milliarder fat. Rundt tre fjerdedeler av dette var ment å skulle komme fra økt utvinning på eksisterende felt. Så langt ligger vi svært langt etter denne planen.
Myndighetene har muligheten til å pålegge selskapene å realisere potensialet for verdiskaping på sokkelen. Petroleumsloven åpner for at selskapene kan pålegges å endre utvinningsmetoder der det er lønnsomt og gir verdiskaping. Selskapene er pliktige til å utrede alle gode alternativer. I tillegg har myndighetene muligheten til å trekke tilbake lisenser i forbindelse med de jevnlige lisensforlengelsene.
Myndighetene og olje- og energiministeren har med andre ord mange verktøy i sin verktøykasse for å møte denne utfordringen, som handler om hvordan man kan sikre enorme verdier for Norge for framtiden.
Mine spørsmål til statsråden er som følger: Hvordan kan statsråden bidra til en koordinert innsats mellom selskaper og myndigheter for å øke utvinningsgraden på norsk sokkel? Vil han bruke de verktøyene han allerede har i verktøykassa, for å få det til?
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:02:49]: Representanten Høybråten har tatt opp et viktig spørsmål i sin interpellasjon i dag. Jeg må også berømme representanten for å ha holdt et særdeles godt innlegg. Jeg tror jeg var enig i alt som ble sagt, og det er jo ikke alltid jeg har vært det når jeg har hørt innlegg fra Kristelig Folkeparti om dette spørsmålet i denne salen i løpet av de siste årene. Jeg synes det som ble sagt her nå, var godt å høre. Jeg er jo selv i den situasjonen at jeg reiser mye rundt i landet i forbindelse med innspill til olje- og gassmeldingen, og en del av de referansene, de eksemplene, jeg bruker, er veldig like dem som representanten Høybråten her bruker. Slik sett er også det en inngang til debatten som jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Økt utvinning er av stor betydning og har et fantastisk stort verdipotensial.
I løpet av 40 år har petroleumsnæringen skapt verdier for godt over 7 000 mrd. kr, basert på dagens pengeverdi. Og når vi ser på dagens situasjon rundt om i Europa, er det ikke vanskelig å se hvilken betydning det har hatt med hensyn til hvor Norge står i dag. En viktig årsak til disse store inntektene har vært en effektiv utnyttelse av petroleumsressursene på norsk sokkel. Denne effektive utnyttelsen har kunnet skje ved teknologi og høy kompetanse i næringen, men også ved at aktørene på norsk sokkel har et lovverk som fokuserer på at øding av ressurser ikke tillates. På denne måten har vi fått til en kontinuerlig utvikling, slik at stadig mer komplekse prosjekter er gjennomførbare. Til tross for en høy utnyttelsesgrad vil over halvparten av oljen på norsk sokkel fortsatt bli liggende igjen med dagens planer, så potensialet på norsk sokkel for økt utvinning er derfor enormt når vi ser på det rent ressursmessig, men også når det gjelder det mer verdimessige.
Dagens vedtatte planer gir en gjennomsnittlig utvinningsgrad på 46 pst. for olje og 70 pst. for gass. Til sammenligning antas den globale utvinningsgraden for olje å være på om lag 35 pst. Vi ser altså i Norge en større utvinningsgrad enn i andre land, men det betyr ikke at vi skal være tilfreds med det.
Utvinningsgraden varierer fra felt til felt og er bl.a. avhengig av reservoaregenskaper, utvinningsstrategi og teknologiutvikling. En gjennomgang av reservoarene i feltene på norsk kontinentalsokkel viser at det er stor spredning i den beregnede utvinningsgraden, og beregningen av utvinningsgraden kan endre seg etter hvert som det innhentes ny informasjon om reservoaret. Utvikling av teknologi og endringer av strategiene for utvinningen vil også kunne forandre det estimerte utvinnbare volumet og dermed også utvinningsgraden. Reservoarkvaliteten varierer mye fra felt til felt, og det er naturlig med disse store variasjonene i utvinningsgraden.
Samtidig vil jeg påpeke at investeringsbeslutninger knyttet til økt utvinning er krevende og komplekse. De gjenværende oljeressursene i feltene er teknisk utfordrende å utvinne, og har derfor store arbeids- og kostnadsressurser knyttet til seg. I tillegg er det viktig – og det er en forutsetning – at prosjekter som iverksettes, må ha en samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det er både en energikostnad og kostnader for øvrig knyttet til det å ta opp den siste prosenten, som vi må være trygge på at vi har et nøkternt forhold til.
Utvinningsgraden på kontinentalsokkelen har utviklet seg over tid. Det skyldes bl.a. utstrakt bruk av vann- og/eller gassinjeksjon for å opprettholde reservoartrykket, det skyldes boring av langt flere brønner enn opprinnelig planlagt, det skyldes systematisk datainnsamling til bruk for bedre reservoarforståelse, og det skyldes fokusering på forskning og implementering av ny teknologi. Dette gjenspeiles også i reservevekst i forhold til opprinnelige anslag gitt i plan for utbygging og drift – PUD. Per 2010 har felt på norsk kontinentalsokkel i gjennomsnitt økt oljereservene med en faktor på om lag 1,62 i forhold til opprinnelig PUD-anslag.
Petroleumsressursene er ikke-fornybare ressurser, og en rekke felt på norsk kontinentalsokkel nærmer seg halefase og nedstenging, som representanten Høybråten var inne på. For å få realisert potensialene i feltene må tiltak for økt utvinning implementeres før feltet er i den aller siste fasen av sin levetid. For feltene som allerede er over sin periode på platå, er det derfor en begrenset tid hvor teknologiske løsninger kan bli testet ut og implementert. Når feltet stenger ned, kan det også påvirke infrastrukturen i området. Det betyr at også tidsvinduet for leting og utvikling av funn i modne områder er begrenset.
I tillegg er det viktig at vi får kontroll over kostnadene. Det høye kostnadsnivået vi har observert de siste årene, er med på å true investeringsbeslutningene knyttet til dette viktige spørsmålet.
Petroleumsmyndighetene er en aktiv pådriver for å oppnå høyest mulig utvinning av feltene. Alle nye utbygginger blir nøye vurdert med sikte på høy utvinning og innfasing av andre, ofte mindre, felt. Vi spiller også en viktig rolle med aktivt å følge opp feltene i produksjonen. Historisk har myndighetene, i samarbeid med selskapene bidratt til at det er blitt truffet beslutninger som har økt utvinningen på de konkrete feltene.
Men vi ønsker mer oppmerksomhet på disse områdene fra alle aktørene på norsk kontinentalsokkel. En fornyet innsats innen økt utvinning og fortsatt sterkt fokus på å påvise og å bygge ut nye ressurser, er viktig for å begrense fallet i oljeproduksjonen, som representanten Høybråten nevner, hvis ikke annet blir gjort framover. Og det vil naturligvis være et av temaene – faktisk et av hovedtemaene – i petroleumsmeldingen som vi nå jobber med.
Når det gjelder det konkrete spørsmålet som ligger i representantens interpellasjon, vil jeg si følgende:
Med bakgrunn i at det er så store verdier i samfunnet som vi her kan gå glipp av, og at det er et behov for å belyse de petroleumsfaglige problemstillingene innenfor økt utvinning i et sokkelperspektiv, vurderte jeg det tidligere i vinter som nødvendig å gjøre noe for å se på nettopp de mulighetene som representanten Høybråten skisserer. Jeg satte da ned en ekspertgruppe for økt utvinning. Det er en gruppe som består av ti personer med bred petroleumsfaglig kompetanse. Denne ekspertgruppen hadde sitt konstituerende møte i februar i 2010, og jeg har store forventninger til at denne ekspertgruppen vil komme opp med nettopp de gode forslagene som kan bidra til å fremme utvinningsgraden på norsk kontinentalsokkel. Utvalget skal identifisere hva som hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak når det gjelder økt utvinning, ikke blir gjennomført i dag. De skal videre foreslå tiltak som kan fjerne de hindringene som blir identifisert, og ekspertgruppens arbeid skal være et vesentlig innspill med tanke på petroleumsmeldinga som Stortinget får til behandling.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:10:35]: La meg først takke statsråden både for et grundig svar og for hans anerkjennende ord. Jeg tror det illustrerer at det er en bred interesse fra både posisjon og opposisjon i å lykkes med jakten på den siste olje, som dette jo handler om.
Aktørene har et ansvar, påpeker statsråden. Det ansvaret, sammen med myndighetenes ansvar, har gitt fantastiske resultater i norsk oljehistorie. Ekofisk er et monument over det, men det er mange andre mindre kjente eksempler.
Men norsk oljehistorie er jo også full av eksempler på at slike resultater har ikke kommet uten en aktiv stat – en aktiv myndighetsutøvelse – i tillegg til at man har klart å få med ulike selskaper – ulike aktører – på et felles arbeid. Det må skje igjen.
Det er riktig, som statsråden sier og som jeg påpekte: Potensialet er enormt. Det er teknisk utfordrende, men slike tekniske utfordringer har man overvunnet før. Varskuropene er nå mange, fra tunge aktører som Oljedirektoratet, Petoro og andre eksperter, og tidsvinduet er begrenset, som statsråden sa. Derfor har vi ikke all verdens tid til å vente på utredninger og debatter. Det er også nødvendig med handling.
Jeg synes det er bra at statsråden har tatt tak i dette. Jeg synes det er betimelig at det ble et hovedtema i petroleumsmeldingen, men i forlengelsen av statsrådens imøtekommende svar, er spørsmålet mitt: Hva slags fremdrift ser han på det arbeidet han har satt i gang? For tiden løper, og mulighetene for å sikre haleproduksjon, å sikre økt utnyttelse av modne felt som ellers går mot nedstenging, svinner jo etter som tiden går. Derfor er jeg opptatt av å få vite om hva slags framdrift statsråden har på oppfølgingen av de rådene han nå innhenter.
Jeg vil også, i forlengelsen av interpellasjonen, spørre om ikke statsråden ser at han – med de verktøyene han har i lovgivningen, i Oljedirektoratet og med den spesielle rolle som Petoro har sagt seg villig til å påta seg – allerede har en del modne grep å ta, for å sikre mer olje ut av de modne felt.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:13:36]: Jo, representanten Høybråten har helt rett, vi har verktøy som kan brukes, og det er ikke noen grunn til å vente på et meldingsarbeid for å bruke det. Når jeg, sammen med direktøren i Oljedirektoratet, Bente Nyland, presenterte Sokkelåret i Stavanger tidligere i vinter, så var et av hovedbudskapene, både fra Bente Nyland og fra meg, at vi nå skulle ha en tettere oppfølging av lisensene når det gjelder det spørsmålet som representanten Høybråten tar opp. Det norske systemet er jo tross alt utformet sånn at det er et partnerskap mellom myndigheter og selskaper, og vi er avhengige av at de selskapene som er på norsk sokkel, viser vilje til en total god ressursforvaltning av de mulighetene vi får, når vi får tildelinger. Oljedirektoratet har et klart oppdrag med tanke på å være så tett på selskapene når det gjelder lisensene og økt utvinning, at selskapene ser at hvis de ikke følger opp dette, så er myndighetene ikke fornøyd med den jobben de gjør på norsk sokkel.
Så jeg er enig med representanten. Jeg mener også at vi, i forbindelse med den konkrete oppfølgingen i 2010, har lagt et løp gjennom Oljedirektoratet som forsterker dette betydelig i forhold til tidligere.
Når det gjelder spørsmålet om framdrift for øvrig, blir oppfølgingen av det jeg nevnte rundt et ekspertutvalg, kanalisert gjennom meldinga, som vel vil bli behandlet i Stortinget på vårparten neste år, og det vil da kunne bli effektuert etter det. Men jeg skal igjen love representanten at vi ikke skal sitte stille i påvente av det. Vi skal, som jeg også nevnte, jobbe med ulike tiltak og ulike verktøy underveis.
De andre punktene som representanten tok opp i sitt siste innlegg her nå, følger jeg resonnementene på. Det er bred interesse for å få opp den siste oljen. Det er viktig, for det er store ressurser det er snakk om. At aktørene har et ansvar, er jeg også enig i. Jeg mener at Ekofisk, som representanten Høybråten nevner, er et glitrende eksempel på hva vi har fått til gjennom myndighetsinvolvering over tid. Det er verdt et helt innlegg i seg sjøl hva den norske tenkninga, representert ved ulike partiers deltakelse og ledelse, har bidratt til av verdiskaping inn til fellesskapet og når det gjelder total ressursutnyttelse. Ekofisk er et eksempel framfor noe på det.
Så jeg følger resonnementene som Høybråten tok opp i sitt innlegg, og mener også at jeg har kvittert ut det konkrete med tanke på verktøy i kassa.
Eirin Kristin Sund (A) [14:16:54]: Først av alt synes jeg det er veldig god grunn til å berømme interpellanten, Dagfinn Høybråten, for å reise en veldig viktig sak i salen i dag. Som både representanten Høybråten og statsråden har vært inne på, ligger vi i Norge, i de planene som i dag er vedtatt, an til en utvinningsgrad på 46 pst. for olje og 70 pst. for gass. Den globale utnyttelsesgraden for olje er på omtrent 35 pst. Vi har med andre ord en utvinningsgrad godt over gjennomsnittet på norsk sokkel. Det er bra, men vi kan alltid bli bedre, og enda viktigere er det at vi alltid må ville bli bedre.
Det nøysomme og karrige landet lengst nord i Europa møtte en ny næring med sin særegenhet ved starten av oljealderen på slutten av 1960- og starten av 1970-tallet.
I NRKs dokumentarserie, «Olje!», fikk vi et lite innblikk i hvordan den staute nordmannen møtte den solbrune mannen med cowboyhatt og sigar i munnviken. To ulike verdener møttes, men sammen har disse to i utgangspunktet veldig forskjellige tankesettene skapt det som har utviklet seg til et norsk petroleumseventyr, et eventyr som bl.a. har resultert i det som i dag går under navnet den norske petroleumsforvaltningen. To i utgangspunktet ulike kulturer har vist seg å jobbe svært godt sammen. Når man har et felles mål, kan man skape historie.
Vi har en god ressursutnyttelse sett i et globalt perspektiv. Vi har veldig gode standarder med tanke på miljø og trygghet for de arbeidende mennesker i industrien. Petroleumsressursene er ikke fornybare og må derfor utnyttes med det for øye. Selv om vi er gode på å hente ut petroleum i Norge, må vi legge oss på minne at omtrent halvparten blir liggende igjen på havets bunn. Det er jo ikke slik at man legger disse ressursene igjen for moro skyld, eller fordi man er slapp eller lemfeldig på annen måte. Vi henter opp og ønsker å hente opp så mye som mulig fra hvert enkelt felt som er vedtatt utbygd. Det er allikevel slik at vi snakker om et svært komplisert felt. Det er store teknologiske og økonomiske utfordringer knyttet til en marginalt økt utnyttelse. Da er det rett, som representanten Høybråten påpeker, at både Oljedirektoratet, Petoro og de ulike selskapene har kommet med veldig tydelige innspill og veldig tydelige signal. Jeg er enig med representanten Høybråten i at samspillet mellom de ulike aktørene og myndighetene blir enormt viktig. Når også statsråden her i dag er enig med interpellanten i at det er et tidsvindu og et tidsperspektiv vi har å jobbe etter, opplever jeg at man her har en enighet om hvordan fortsettelsen skal være.
Teknologisk sett har vi tatt store skritt framover på norsk sokkel i de 40 årene vi har bak oss. Dette er ikke resultat av en tilfeldig politikk. Vi har gjennom norsk lovverk stilt krav til aktørene på norsk sokkel. Vi har vært i fremste rekke når det gjelder miljøkrav og krav til sikkerhet, og vi er nå i full gang med å utarbeide forvaltningsplaner for våre havområder. Godt regelverk og godt rammeverk er en viktig forutsetning for en god petroleumsforvaltning også i framtiden.
Vi har også en historikk for en skrittvis og ansvarlig utvikling av våre petroleumsforekomster. Gjennom denne politikken har vi lagt stein på stein, erobret og utviklet nye områder etter hvert som teknologi, erfaringer og kunnskap har tillatt det. Dette er en forsvarlig og ansvarlig forvaltning av våre store verdier, en forvaltning som gjør at vi i dag henter ut mye mer av våre felt enn vi gjorde for 20–30 år siden.
Vi kan ikke diskutere dette temaet uten å være innom vårt store prosjekt, nemlig fangst og lagring av CO2, eller CCS, som er betegnelsen det ofte går under. I dag kom det fra regjeringen en redegjørelse som jeg synes var både bred og god og tydelig med tanke på det prosjektet. Selv om prosjektet på Mongstad tar lengre tid enn vi kunne ønske oss, står altså målet fast. Vi skal fange CO2, for deretter å reinjisere den på havets bunn. Dersom vi klarer det, vil denne reinjiseringen kunne være med på å øke utvinningsgraden på norsk sokkel. Vi kan med andre ord også i framtiden ta vare på CO2, samtidig som vi får en bedre ressursutnyttelse.
Regjeringen har, som kjent, også nedsatt en ekspertgruppe som nettopp skal jobbe med hvordan vi kan øke ressursutnyttelsen på norsk sokkel. Dette understreker det faktum at vi har jobbet godt med dette spørsmålet.
Til slutt vil jeg nettopp understreke hvor viktig det er med politisk styring og bred politisk enighet når det gjelder norsk petroleumsforvaltning. Det er ikke alltid slik at det som er best for samfunnet som helhet, er det som er best for den enkelte aktør på sokkelen, så vi trenger også i framtiden gode beslutningstakere og et godt og framtidsrettet lovverk.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:22:24]: Når jeg har hørt innleggene så langt i interpellasjonen, spør jeg meg egentlig hvorfor vi trenger å ta opp temaet, for alle virker å være skjønt enige. Men det er åpenbart en grunn til at vi ikke har vært tilfreds med dette fra opposisjonens side: De festtalene en har hørt, opplever en ikke har blitt levert i Stortinget.
Det er sjarmerende å høre når Arbeiderpartiet snakker om hvor flotte og flinke vi har vært i Norge, og at vi har fått til den suksessen vi har i norsk oljenæring. Dette har virkelig vært en suksesshistorie. Problemet er at den suksesshistorien politisk sluttet for fire og et halvt år siden. Regjeringen brukte 50 måneder før de i det hele tatt begynte arbeidet med en petroleumsmelding, slik at når det gjelder den brede politiske enigheten som representanten Sund viste til har vært grunnlaget for norsk suksess, har altså ikke denne regjeringen klart å levere. Jeg er veldig glad for at regjeringen har satt i gang arbeidet med en petroleumsmelding, og jeg er egentlig også veldig glad for de holdningene som både Arbeiderpartiet og Senterpartiet uttrykker. Så langt ser jeg fram til å høre hva SV har å si – om de gir inntrykk av en regjering som er enig med seg selv, eller om en her får årsaken til at handlingslammelse har vært regjeringens varemerke i petroleumspolitikken de siste 50 månedene.
Det er en god holdning å ville utnytte investeringer som er gjort, og bruke den kapitalen som er lagt og den infrastrukturen som er bygd, på en best mulig måte. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti signaliserer det gjennom denne interpellasjonen.
Norge er ledende på teknologi i oljevirksomheten og i leverandørindustrien. Norge har på mange måter fungert som et laboratorium, fordi vi har hatt rammebetingelser som har gjort det attraktivt, interessant, å teste ut ny teknologi. Vi begynte på bar bakke for over 40 år siden, men har gjennom en fornuftig tilnærming sørget for at den kunnskapen som bransjen da hadde, også kom inn i Norge, og vi har vært med og vært en pioner i å videreutvikle den. Det er bra, og slik bør det også være framover. Det håper jeg petroleumsmeldingen til regjeringen legger grunnlag for, for det stimulerer norsk teknologiutvikling generelt og offshoremiljøene spesielt. Det kommer hele nasjonen til gode, både fordi verdiskapingen fra olje- og gassnæringen er viktig i dag, og fordi de næringene som vi skal bygge videre på i framtiden, vil være avhengige av å ha gode ingeniører som kan konkurrere, og som gjør det attraktivt å etablere ny virksomhet i Norge.
Når dette er en relevant debatt – selv om alle så langt har vært enige – er det jo fordi en har brukt 50 måneder før en begynte å arbeide med en petroleumsmelding – og dermed har brutt all tradisjon de siste 30–35 årene – men det er også fordi denne regjeringen kuttet i petroleumsrelatert forskning i 2008-budsjettet og kjørte et hvileskjær i 2009. Jeg er veldig glad for den krisepakken som kom til verftene, med en økning på Demo 2000-bevilgningene på 50 mill. kr. Det er framlagt i dag. Det vitner om at regjeringen erkjenner at det kuttet de gjorde, var feil. Men det har sendt uheldige signaler. Hvis det er noe vi må satse på for å få økt olje- og gassutvinningsgrad, er det nettopp teknologi, og da må petroleumsforskning ligge i bunnen.
Det har vært andre uheldige signaler – som f.eks. når regjeringspartiet som styrer Kunnskapsdepartementet og Forskningsdepartementet, sier at de ønsker å styre ungdom bort fra petroleumsrelatert utdanning. Det er ikke med på å gi det signalet som norsk petroleumsnæring trenger for å ville investere i Norge, utvikle en teknologi i Norge, og dermed øke utvinningsgraden i Norge.
Vi bør også vurdere i petroleumsmeldingen hvordan vi skal stille krav i lisensene – enten til å stimulere, eller til eventuelt å kreve uttesting av teknologi, utviklet i Norge, når det er formålstjenlig for det vi tror vi kan få av utvinningsgrad. Selv om det gjerne betyr at det blir en liten reduksjon i avkastningen for selskapene, kan det være en stor gevinst for nasjonen. Det bør være noe vi absolutt vurderer.
Og så handler det om den langsiktige politikken som føres. Det er veldig få oljeselskaper – og veldig få industriselskaper generelt – som vil investere i et kapitalkrevende marked med svært langsiktig nedskrivningstid, hvis de har en følelse av at den politiske holdningen er at dette er noe vi egentlig ønsker å bli kvitt. Da har vi også en retur til et av regjeringspartiene, som har kjørt knallhardt i media de siste to månedene at de ønsker å fase ut olje- og gassnæringen fortest mulig – at selv de olje- og gassressursene som finnes på kloden, kan vi ikke utvinne, og da er det i hvert fall ingen grunn til at vi skal lete etter mer.
En næring som føler at regjeringen er i en solnedgangsmodus vil ikke bruke mye tid på å investere i nye prosjekter og teknologiutvikling i Norge. Da vil de sannsynligvis heller ta kapitalen sin andre steder. Jeg tror ikke de andre stedene vil være fornybar energi-prosjekter i Norge, det vil være olje- og gassprosjekter i utlandet. Da vil Norge gå glipp av viktig kompetanse, vi vil gå glipp av viktige inntekter, og vi vil heller ikke klare å realisere de målene som alle er enige om her, nemlig å øke utvinningsgraden på norsk sokkel.
Jeg ser fram til å få regjeringens petroleumsmelding til behandling. Jeg håper den er så offensiv som det er grunn til å tro ut fra enkelte sitater, og ikke at det bare har vært ytterligere et års treneringsarbeid som dekker over uenigheten i regjeringen.
Siri A. Meling (H) [14:28:24]: Takk til representanten Høybråten for å ha tatt initiativ til denne debatten om et viktig tema i vår petroleumspolitikk, nemlig hvordan vi kan øke utvinningsgraden på norsk sokkel.
Siden 2001 har oljeproduksjonen sunket for hvert år, og Høyre er opptatt av at selskapene ikke bare skummer fløten, men at de anstrenger seg for også å få økt utvinningsgrad. Det virker som om det er tverrpolitisk enighet om det.
Spørsmålet om økt utvinningsgrad har minst to viktige dimensjoner. Den ene dimensjonen er miljøaspektet. Det er god miljøpolitikk å benytte seg i størst mulig grad av eksisterende felt, eksisterende inngrep og eksisterende infrastruktur. Det andre aspektet er selvfølgelig av økonomisk art.
Ifølge Oljedirektoratets beregninger vil samfunnet kunne tjene opptil 150 mrd. kr per prosent vi klarer å øke utvinningsgraden i eksisterende felt. Vi risikerer at 54 pst. av ressursene blir liggende igjen dersom vi ikke får opp utvinningsgraden. Oljedirektoratet har ved flere anledninger understreket at spørsmålet om økt utvinningsgrad i eksisterende felt begynner å bli tidskritisk for en del av feltene. Dermed er det viktig å diskutere hvilke tiltak som det kan være mulig å iverksette for at aktørene i større grad skal fokusere på økt utnyttelsesgrad, mens det fremdeles er fysisk og økonomisk mulig å iverksette slike tiltak.
Høyre har ved gjentatte anledninger etterlyst regjeringens petroleumspolitikk gjennom en petroleumsmelding. Faktisk er det syv år siden sist – da under Bondevik II-regjeringen – at Stortinget hadde anledning til å diskutere visjoner, mål og strategier for landets viktigste næring. Spørsmålet om mål og tiltak for å sikre en økt utvinningsgrad på sokkelen ville naturlig hørt hjemme i en slik helhetlig diskusjon omkring norsk petroleumspolitikk.
Det er mye som taler for et samspill, dvs. at politiske og offentlige myndigheter sammen med oljeselskapene og leverandørindustrien må samarbeide for å finne tiltak og rammebetingelser som stimulerer til økt utvinning.
Det siste tiåret har vært mer preget av leteaktivitet enn fokus på økt utvinningsgrad. Myndighetene la også til rette nettopp for en slik politikk, spesielt gjennom å tilrettelegge for skattefradrag for leteutgifter. Endring av skattereglene har gitt ønsket effekt, og oljeselskapene får tilbakebetalt 78 pst. av leteutgiftene sine. 38 selskaper fikk i år utbetalt 6,3 mrd. kr for 2008, ifølge et intervju med representanter fra Petoro på nettutgaven av Stavanger Aftenblad i dag.
Under Bondevik II ble det gjort flere grep utenom skatteomleggingen for å styrke utvinningsgraden på norsk sokkel. Det ble bl.a. tilrettelagt for et mangfoldig aktørbilde på sokkelen, med både små, mellomstore og store selskaper, bl.a. for å sikre forlenget levetid i felt og økt utvinningsgrad. Videre ble det en kraftig økning i bevilgningene til petroleumsforskning, hvor bl.a. fokus på økt utvinningsgrad var et tema.
Spørsmålet er så viktig og inntektspotensialet så stort at det er viktig at vi synliggjør ambisjoner i forhold til utvinningsgrad, og at vi er villig til å snu alle stener for å se på tiltak som kan bidra til å sikre at vi når våre målsettinger.
Fra Høyres ståsted vil jeg påpeke tre viktige elementer som kan bidra til at vi får økt utvinningsgrad.
For det første: Høyre har foreslått en betydelig styrking av Petoro. Dette var vi alene om ved behandlingen av inneværende års budsjett, men jeg håper at et flertall kan stille seg bak denne linjen når budsjettet for 2011 skal legges. Petoro skal ivareta statens interesser og eierandeler på sokkelen, og selskapet er direkte representert i flere lisenser. Petoro er derfor et viktig instrument for å anskueliggjøre muligheter for økt utvinningsgrad. I samme artikkel som jeg refererte til tidligere i mitt innlegg, sto det også omtalt at Petoro ønsket å bore 50–100 brønner i hvert av feltene Heidrun, Gullfaks og Snorre, og mener at det er mulig å få en utvinningsgrad på over 60 pst., men påpeker samtidig at det er avgjørende å finne rimeligere boremetoder.
For det andre: Vi vil øke bevilgningene til petroleumsrettet forskning og utvikling. Dette har Høyre tatt sterkt til orde for i budsjettsammenheng, og jeg vil igjen påpeke at det ikke finnes en bedre avkastning per investert krone innenfor forskning enn nettopp innenfor denne sektoren. Et av virkemidlene bør være å bidra med statlige midler til planlegging og gjennomføring av innovative løsninger som fremmer samarbeid mellom ulike aktører på tvers av lisenser.
For det tredje: Myndighetene bør se om det kan være muligheter for økonomiske incentiver for å øke utvinningsgraden for å styrke selskapenes appetitt på å plassere sine beste hoder til å løse disse oppgavene.
Jeg registrerer at interpellanten holder økt utvinningsgrad noe opp mot åpning av nye leteområder. For Høyre er ikke dette et enten–eller, men et både–og. Det er mange år siden myndighetene åpnet for nye leteområder, og Høyre er innstilt på å føre en politikk som sikrer videreutvikling av industrien vår, økt produksjon til en verden som trenger mer energi, og en videreutvikling av vårt næringsliv.
Snorre Serigstad Valen (SV) [14:33:32]: Representanten Høybråten fremmer en viktig interpellasjon. Jeg har etterlyst de siste månedene, som representanten Solvik-Olsen nevnte, mer debatt og problematisering rundt hvordan vi forvalter våre petroleumsressurser, og det er bra at også Kristelig Folkeparti er opptatt av det.
Her er det mange hensyn som skal veies opp mot hverandre. Miljøinteresser både i klimaforstand og i form av sårbare havområder, samt vilkårene for fisken på norsk sokkel, er hensyn som spiller inn.
Mitt utgangspunkt er at det er ønskelig å begrense leteaktiviteten. I enkelte områder, som utenfor Lofoten og Vesterålen og Senja, har konfliktnivået blitt svært høyt allerede ved seismikkskyting. Leting og boring i disse områdene vil være svært uansvarlig og sette fiskernes og reiselivsnæringens arbeidsplasser i fare, og utsette en rekke arter for risiko i svært sårbare områder. Men denne problematikken gjelder i langt flere områder enn dem som diskuteres i offentligheten.
I sin høringsuttalelse til den 21. konsesjonsrunden advarer Havforskningsinstituttet mot oljeboring i hele 39 av de foreslåtte områdene. Dette er basert på de nyeste kunnskapene som foreligger, og illustrerer det problematiske i oljeindustriens press for stadig å åpne nye områder.
Det er derfor et godt utgangspunkt å prioritere høyere utvinningsgrad i allerede utbygde felt. Og det er grunn til å lytte til oljedirektør Bente Nyland, som kritiserer oljeselskapene for å bruke for mye penger på leting og for lite ressurser på økt utvinning fra eksisterende felt. Petoro har sluttet seg til denne kritikken. Å øke utvinningsgraden er derfor riktig om utgangspunktet er å forvalte en verdifull ressurs på en mest hensiktsmessig måte. Det er jo, som det er referert tidligere her, svært store ressurser det er snakk om, og en økt utvinningsgrad vil kunne spare oss for de inngrepene i sårbare områder som videre ekspansjon medfører.
Statoil driver 80 pst. av alle norske olje- og gassfelt, og de er dermed rett adressat for Petoros kritikk. I tillegg opererer Statoil med svært klimaødeleggende planer for utvinning av f.eks. oljesand i utlandet. Det vil være bedre for miljøet å avstå fra de mest ekspansive planene, og fokusere på bedre utvikling av eksisterende ressurser.
Denne saken har imidlertid noen flere sider. Klimaforskere har tidligere påvist at vi ikke kan utvinne og brenne all oljen vi har funnet allerede, om vi skal være sikre på å hindre en dramatisk global oppvarming. Dette skal vi jo ha en egen debatt om senere i dag. Norsk oljepolitikk befinner seg ikke i et vakuum, tvert imot er norsk olje en del av klimaproblemet.
Vi kan sannsynligvis ikke fortsette å utvinne olje i Norge til det er tomt, både av hensyn til klimaet, og fordi det hindrer Norges rolle i framtidens industrieventyr. Leverandørindustrien vår har en mulighet til å ligge i verdenstoppen innen oppdrag for fornybar energi. Om vi skal bli et flaggskip innenfor framtidig grønn industri, må vi også prioritere dette innen forskning, utvikling og næringsutvikling, og vi må foreta næringspolitiske prioriteringer. Det var et godt oppslag om dette i Stavanger Aftenblad, representanten Høybråtens hjemmeavis, i går.
Vi vil bli nødt til å velge mellom olje på den ene siden og en fornybar framtid på den andre siden. På ett eller annet tidspunkt er vi nødt til å gjøre disse prioriteringene, og vi må handle i god tid for å sikre framtidige arbeidsplasser. En gang om ikke så lenge har vi ikke de store oljeinntektene som vi har nå. Det må vi forberede oss på. I et slikt perspektiv kan vi ikke fortsette å basere oss på stadig mer oljeutvinning.
Det er et moment til som må nevnes, som er viktig. Merutvinning av olje i allerede utbygde felt er i et utslippsperspektiv ikke uproblematisk. I Riksrevisjonens rapport om måloppnåelse innen klimapolitikken går det fram at utslippene per produserte enhet ikke har gått ned i Norge de siste 20 årene. Dette skyldes først og fremst at sokkelen modnes. Energiforbruket per produserte enhet går opp, og det er god grunn til å anta at dette forsterkes etter hvert som man øker utvinningsgraden enda mer.
Det er altså mange ulike momenter som spiller inn i saken som representanten Høybråten reiser, og som gjør det vanskelig å trekke helt entydige konklusjoner, kanskje med unntak av for Høyre. For dem er det et spørsmål, som de sier, om både–og. Så frimodige har ikke SV tenkt å være i en så viktig sak som energi- og klimapolitikk. Én ting er imidlertid helt sikkert: Norge kan ikke være like avhengig av olje i framtiden som vi er i dag, og det er et perspektiv vi alltid må ta med oss i debatter om petroleumspolitikk.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:38:29]: Det er ikke bare i petroleumsdebatter vi må ha det perspektivet at vi ikke kan være så avhengige av petroleumsinntekter i framtiden. Det perspektivet må vi ha med oss i enhver debatt, for dette samfunnet skal gå mot lavutslippssamfunnet og da må det perspektivet prege enhver debatt.
Jeg synes at interpellanten Høybråten har tatt opp en viktig interpellasjon i dag, for til sjuende og sist handler dette om: Er vi de gode forvalterne? Når vi først har boret og funnet olje, må vi ha et større mål for øye enn at vi lar over 50 pst. av ressursene ligge igjen på havbunnen når selskapene plugger igjen brønnene. Dette er ikke å være gode forvaltere. Å være gode forvaltere er å ha et større mål om å få mer ut av disse ressursene der vi først er i arbeid – også for å kunne spare de sårbare områdene som vi har langs kysten vår.
Vi har en 40-årig historie med petroleum her i landet. Ja, det er lenger enn jeg har levd. Jeg har alltid levd med at Norge har vært en petroleumsnasjon. Men derfor er det desto viktigere at dette er en debatt som både yngre og eldre politikere er opptatt av. Det er bare i dette samspillet vi kan ta de nødvendige grepene, for det er ikke tvil om at petroleumshistorien i Norge har vært en historie som har skaffet Norge store inntekter, som har gjort at vi har blitt et av verdens beste land å bo i.
Det er enorme ressurser som ligger igjen, sier statsråden i sitt innlegg. Det er krevende, og det er komplekse saker å øke utvinningsgraden. Men spørsmålene mine, da statsråden var der i innlegget sitt, er: Hva gjør statsråden? Hva gjør regjeringen med dette? Så kom det noen punkter. Vi har mer oppmerksomhet på dette feltet. Vi har dette området som et av hovedtemaene i petroleumsmeldingen som Stortinget får seg forelagt. Jeg har satt ned en ekspertgruppe i februar 2010, og disse ekspertene vil komme med gode forslag som vil bli lagt fram i petroleumsmeldingen. Ja, dette er vel og bra, men når statsråden blir utfordret på om ikke han allerede i dag har verktøy gjennom dagens system, så svarer statsråden til interpellanten: Ja, det har vi. Det er ingen grunn til å vente, og vi følger lisensinnehaverne nøyere.
Men da blir mitt spørsmål om statsråden er villig til å følge oljedirektør Bente Nylands tankerekke videre, for statsråden sa jo at Bente Nyland og han hadde dette som et hovedfokus tidligere i år. Bente Nyland sier:
«Vi må velge om vi er villige til å gjøre en betydelig innsats framover og investere store summer, eller om vi bare skal skumme fløten på sokkelen – uten store anstrengelser.»
Det var til Industri Energi. Mitt spørsmål til statsråden er: Er regjeringen villig til å bruke de store summene for at dette også skal bli realitetene når vi nå går gjennom de forskjellige lisensene? For oljedirektør Bente Nylands budskap til oss politikere og til bransjen er tydelig.
Jeg er glad for det som representanten Snorre Valen sier i Stavanger Aftenblad om at han ser en sammenheng i det å drive bedre utvinning der vi driver for da kan vi spare sårbare områder. Men jeg blir mer overrasket over representanten Sund som trekker fram Mongstad og den redegjørelsen som hun oppfatter som en god redegjørelse i revidert i dag. Når vi leser reviderts redegjørelse på dette feltet når det gjelder seismikk og lagring, så viser den at her trenger vi mer tid, her trenger vi mer kunnskap, og vi får også en utsettelse når det gjelder å gå videre på Johansen-formasjonen, hvor det opprinnelig var tenkt at man skulle bore i 2010. Den er utsatt til 2011.
Tor-Arne Strøm (A) [14:44:02]: Jeg synes det er en viktig sak som Høybråten har satt på dagsordenen i dag, og jeg er enig med statsråden i at det var et godt innlegg og veldig mange gode poeng i det innlegget til Høybråten.
Det er sagt fra denne talerstolen i dag at vi har hatt en utvinningsgrad som ligger godt over gjennomsnittet, og det er riktig. Men man kan bli enda bedre. Hvis vi ser litt på innleggene her i dag, så beskrev Eirin Sund historien om og starten på oljeeventyret, og jeg tror at det er sånn – for å gi honnør til dem som startet dette – at mange av oss skal være takknemlige for at det var noen som grep fatt i disse tingene og de naturressursene vi hadde på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Teknologisk sett har vi tatt mange skritt når det gjelder norsk sokkel i løpet av disse 40 årene, og teknologien går framover. Vi har ført en ansvarlig politikk, og det skal vi fortsatt gjøre, og ikke minst når vi ser hva de verdiene har betydd for Norge. Jeg må i anstendighetens navn legge en liten visitt til min gode venn Snorre Valen fra et av regjeringspartiene. De verdiene vi har skapt gjennom disse årene, har også betydd mye for SV og Snorre Valen. Alle sammen har nytt godt av disse ressursene, og når vi snakker om å få budsjettene på plass, vil alle bruke av oljepengene. Da må jeg også minne om at vi i finanskrisen kunne bruke litt ekstra oljepenger, for vi har penger på bok, og vi har forvaltet ressursene våre på en god og ordentlig måte. Jeg tror det er mange som ser til Norge. Jeg skal nevne ett eksempel på hvilke ringvirkninger dette har hatt for f.eks. Kristiansund: Først på 1990-tallet var det en arbeidsledighet i Kristiansund på 14 pst. Etter at de nå har tatt del i dette eventyret, ligger arbeidsledigheten på mellom 3 pst. og 3,5 pst. Folk kommer tilbake. Ungdom flytter tilbake. Det skaper kunnskapsarbeidsplasser. Jeg sier ikke at olje og gass alene har løst disse problemene, men det er ett av mange ben å stå på, og vi skal fortsette på en forsvarlig måte.
Så har jeg lyst til å ta et lite tilbakeblikk og så se litt framover på situasjonen i Distrikts-Norge og på kysten. I Norge var det ca. 3,5 millioner mennesker i 1960. I 2009 var vi 4,8 millioner mennesker. I mitt eget fylke Nordland var det i 1960 237 000 innbyggere. I 2009 var vi nede i 235 000 innbyggere. Rogaland hadde i 1960 238 000 innbyggere og i 2009 var det 420 000. Antall innbyggere mellom 60 og 69 år i Nordland har de siste årene økt med 23 pst. Antall innbyggere mellom 20 og 40 år har de siste fem årene gått tilbake 10 pst. Så er spørsmålet: Kan vi gjøre noe for å snu denne trenden? Ja, det er jeg sikker på. Det er én ting vi i hvert fall ikke kan vedta, og det er hvor ungdommen skal bo. Men hvis man klarer å få til kunnskapsarbeidsplasser, og får til en utvikling som skaper ringvirkninger på land, vil det også skape andre arbeidsplasser, og da blir det interessant for ungdommen å flytte hjem og ta del i det som skjer i lokalsamfunnet.
Et eksempel til. Det er ingen som skal fortelle meg at ikke oljen har betydd noe. I offentlig sektor var det i 1970 278 000 ansatte. I 2007 var det 738 000 ansatte i offentlig sektor. Det har vært en økning på 460 000 mennesker, ca. 165 pst. Det finnes ikke tilsvarende ekspansjon i andre land i offentlig regi. Det er heller ingen som skal fortelle meg at ikke de oljepengene vi har hatt muligheten til å bruke, er utnyttet i offentlig sektor, og at denne har vokst i disse årene.
Når det gjelder industriarbeidsplasser, var det i 1970 384 000 ansatte, mens vi i 2007 var nede i 267 000 ansatte. Det sier litt om fordelingen i offentlig sektor i forhold til privat sektor. Men så sier jeg samtidig at olje alene løser ikke disse utfordringene. Det er viktig at vi har flere ben å stå på, og det er viktig at vi har en utvinningstakt, og det er viktig at vi også ser etter nye muligheter langs kysten vår når det gjelder denne virksomheten, slik at også landsdelene i nord kan få ta del i den aktiviteten. Men vi skal gjøre det på en forsvarlig måte.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:49:10]: Jeg vil begynne med å takke mine medrepresentanter for en veldig viktig og interessant debattrunde, som avslører betydelig grad av enighet om at det er nødvendig at norske myndigheter har et enda sterkere fokus og trykk på økt utvinningsgrad på eksisterende oljefelt. Vi kan være uenige om det er et enten–eller. Jeg vil på Kristelig Folkepartis vegne si: Det er slett ikke et enten–eller. Vi vil for framtiden være åpne for nye leteområder, selv om vi ønsker vern i Lofoten og Vesterålen, men vi kan ikke la dette være ugjort uansett hva vi måtte mene om Lofoten og Vesterålen. For som representanten Serigstad Valen ganske riktig sa, vi kan ikke være like avhengig av olje i framtiden som vi er i dag. Nei, vi kommer ikke til å være det. Vi kan ikke tillate oss det, fordi oljeproduksjonen er synkende og vil være synkende med den kunnskap vi i dag har. Men vi har et stort historisk ansvar for å sørge for at vi gjør vårt ytterste som forvaltere av denne tidsepoken når det gjelder utnyttelse av de ressursene vi har oppdaget og har vært i gang med å utvinne over tid.
Og det er her signalene fra ekspertene i Oljedirektoratet og fra Petoro er så kraftige, så tydelige, at de ikke kan overses, verken av regjering eller storting. Jeg hadde ønsket at statsråden i sine svar i dag hadde vist en enda mer proaktiv holdning til dette, men jeg konstaterer at vi er på samme spor. Vi går i samme retning. Vi er enige om at vi må ha en sterkere prioritering av dette framover, og jeg håper at statsråden kan bekrefte at han vil motta den utstrakte hånd som Petoro har gitt, til å være med og spille en rolle i dette bildet. Jeg for min del – og nå vil jeg avslutte – er bekymret for at vi etter fusjonen mellom Statoil og Hydro har fått en så dominerende aktør i forhold til den problemstillingen at det ikke blir tatt de nødvendige grep hvis ikke andre aktører spiller en annen og sterkere rolle. Utviklingen de siste årene viser at det er nødvendig. Utviklingen i hele den 30–40-årsperioden vi har bak oss, viser at det er mulig.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:52:19]: Jeg vil også til slutt bare kort kommentere at jeg syns dette har vært en interessant og viktig debatt. Jeg slutter meg til de siste vurderinger representanten Høybråten kom med i så måte.
Så vil jeg komme med et par kommentarer. Det ene er at jeg på sett og vis syns at det gjør debatten litt mindre interessant enn det den kunne ha vært, når representanten Solvik-Olsen bruker begrep som «handlingslammelse» om olje- og gasspolitikken i Norge. Hvis representanten hadde tatt seg bryderiet med å se hva som har kommet i den siste tida om tildelinger og om forutsigbarhet på sokkelen, og hvis representanten har fanget opp hva jeg har sagt om det vi nå ser for oss på en del nye områder i Barentshavet, blir det rett og slett veldig feil å bruke den type begrep. Jeg tror debatten hadde stått seg på at vi hadde sett noe mer på realitetene og hva som skjer, sjøl om en kan være uenig i deler av politikkutforminga.
Så er det representanten Line Henriette Hjemdal som etter å ha gjengitt store deler av mitt innlegg – det er hyggelig – stilte et konkret spørsmål om regjeringa og jeg er villig til å være med på at de store summene blir brukt på dette området. Svaret på det er jo ja. Når Oljedirektoratet nå har fått et klart oppdrag om å gå inn i lisensene og se på om det blir gjort nok for økt utvinning, er jo det nettopp med tanke på å få fram prosjekter for å øke utvinninga. Den type prosjekter er definitivt prosjekter som krever de store summene. Det betyr prioriteringer fra selskapene, fra lisensene, som igjen går på pengebruk, ressursbruk. Så svaret er ja på det spørsmålet. Jeg mener også det er svar på det andre spørsmålet som representanten Hjemdal tok opp, om å føre en proaktiv politikk og være i forkant. Dette er ett eksempel på det. De konkrete og mest effektive mulighetene til å få gjort noe, er ved at vi går aktivt og konkret inn i de enkelte lisensene, følger opp selskapene på det viset.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.