Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:56:55]: Denne debatten vil unektelig kople seg litt opp mot foregående debatt, dvs. at temaene går litt på det samme, men jeg har et mer overordnet perspektiv i denne sammenhengen.
Én ting er å diskutere detaljer om hvordan en skal kunne oppnå delmålsettinger, utvinningsgrad, leverandørindustriens rolle etc., en annen ting er å gi de rette signalene om hva en vil med hele bransjen totalt sett. Der har statsråden, jo lenger han har sittet, gitt stadig mer oppløftende signal, etter mitt skjønn. Det er absolutt noe jeg er godt fornøyd med. Når jeg likevel har påpekt mange ganger at regjeringen har opptrådt handlingslammet, er det fordi de signalene som har blitt gitt i media, har vært svært tvetydige, og veldig lite har konkretisert seg i forhold til proposisjoner eller meldinger til Stortinget. Jeg minner om at det tok regjeringen 50 måneder før de i det hele tatt klarte å begynne arbeidet med en petroleumsmelding. De kuttet i petroleumsrelatert forskning, selv om de nå styrker den. TFO 2008 ble utsatt uten grunn, men TFO 2009 ble riktignok gjennomført på en relativt bra måte, til store protester fra enkelte i SV. Da er jeg fornøyd.
Det var utsettelse på 20. konsesjonsrunde, men den 21. begynner relativt optimistisk. Så det er gode trender å spore – det var et positivt ord til Senterpartiet, så får vi håpe at SV også takler det. Utsagn fra SV om at en skal styre ungdom vekk fra petroleumsrelatert næring, har vært uheldig i forhold til å gi de rette signalene til næringen.
Som sagt opplever jeg at statsråden har hatt en stadig mer positiv tone. Det jeg gjennom denne interpellasjonen håper å få bekreftet, er at det vil gjennomsyre måten en bearbeider petroleumsmeldingen på. Det er viktig å bekrefte Norge som en energileverandør. Det er viktig å satse på fornybar energi. Det har ikke regjeringen fått noen motstridende signaler om fra noe parti i Stortinget. Samtidig er det viktig å se på det totale energibildet som verden vil stå overfor, der Norge er en viktig del. Norge kan ha en tilnærming der vi sier at vi skal dekke vårt eget behov – og nok med det. Da ligger vi godt an. Vi eksporterer ti ganger mer energi enn det vi forbruker selv. Vi kan således kutte betydelig i vår produksjon av olje og gass og for så vidt i kraftproduksjonen, uten at vi får det verre rent energimessig i vår nasjon. Men som en del av en større verden, skal vi – og bør vi – ta et ansvar. Da vil jeg gjerne vise til scenarioene som Det internasjonale energibyrået la fram i fjor høst, som viser at hvis ingenting blir gjort ut fra et miljø-/klimaperspektiv, vil verdens energiforbruk øke 60 pst. Like fullt, hvis en tar klimascenarioene i betraktning, vil verdens energibehov øke med nær 20 pst. Det er altså ikke slik at om en legger inn CO2 i regnestykket, vil verden trenge mindre energi, og en kan begynne å kutte på alle fronter. Det er viktig, og i den sammenheng kommer den norske energimiksen veldig bra inn i forhold til de målene som IEA legger opp. Det passer også veldig bra i forhold til de ønskene som EU har, EU gav senest i april uttrykk for ønske om og behov for økt norsk gasseksport. For i den miksen som Det internasjonale energibyrået legger opp til i klimascenarioet, sier de at skal verden klare å komme inn på en bane der en skal nå klimamålene til FN, vil en fortsatt de neste 20 årene måtte øke forbruket av gass i verden med 17 pst., øke produksjonen av olje med 5 pst., øke satsingen på kjernekraft med 100 pst., fornybar energi med 100 pst., og ha en betydelig energisparing og en betydelig innfasing av CO2-rensing. Det er altså ingen av scenarioene til IEA som tilsier at en skal begynne å fase ut eller kutte ned på norsk olje- og gassproduksjon i et klimaperspektiv. IEA anbefaler Norge å utvinne så mye olje og gass som mulig for å kunne hjelpe til med å nå de globale målene. Og det er det som er viktig, norsk energipolitikk i et globalt perspektiv, inkludert i et klimaperspektiv.
Når jeg reiser denne debatten, er det ikke fordi dette ikke har vært nevnt før, men plutselig kunne vi lese i Dagbladet flere innlegg av Sosialistisk Venstrepartis talsmann på området, og i og med at vedkommende sitter i en regjeringskonstellasjon, er det signaler som en absolutt skal ta på alvor. Representanten Serigstad Valen, som er til stede i salen, snakker om at vi skal kaste «oljesløret». «For å unngå klimakrise, må vi bore etter mindre olje og gass», skriver han i Dagbladet 20. april. Vi skal altså også legge fram en olje- og gassmelding, henviser han til i sitt innlegg 6. april, der målet nærmest framstår som å se på hvordan vi kan fase ut olje og gass for å finne noe å leve av etterpå, framfor å stimulere til olje- og gassnæringens videre virksomhet og energiproduksjon på norsk sokkel.
Når slike signaler kommer, er det ikke fritt for at enkelte blir litt usikre på hvilke premisser det egentlig er som skal ligge til grunn i regjeringens petroleumsmelding. For hvis vi har en tilnærming som den SV her tar til orde for, og som jeg vet at det er stort gehør for blant enkelte av de yngre i Arbeiderpartiet, vil vi komme på feil spor både med hensyn til petroleumsbransjen i Norge, med hensyn til vår framtidige velstand, med hensyn til det energibildet som tegnes, og med hensyn til de utslipp som vil følge med. For i min verden er det slik at hvis vi bevisst faser ut olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel – en ting er hvis ressursene tar slutt, da er det ikke så mye vi kan gjøre – og hvis vi bevisst slutter å lete etter nye ressurser, bevisst slutter å bygge ut infrastruktur, slik at små og marginale felt ikke blir bygd ut, da gjør vi et valg som er bevisst, vårt eget. Gjør vi det, betyr det at den energiproduksjonen som vi kunne hatt, må dekkes opp av et alternativ. Det alternativet tror mange i miljøbevegelsen er investeringer i fornybar energi. Og det kan godt være et ønske, men det vil sannsynligvis ikke være en realitet, for den kapitalen som ikke går til olje- og gassproduksjon, vil lete etter alternative investeringer som gir en god avkastning. Hvis regjeringen ønsker en satsing fra olje og gass over til fornybar energi, må rammebetingelsene for fornybar energi være mer lønnsomme, eller gjøre det mer lønnsomt å investere i fornybar energi enn i olje og gass. Hvis ikke vil den politikken som enkelte tar til orde for, medføre at kapitalen går ut fra norsk økonomi og bare går til andre land som også investerer i olje og gass. Da vet en at en får større utslipp under produksjon, en har mindre sikkerhet under produksjon, og utslippene fra olje- og gassforbruket vil sannsynligvis være minst like store – ja, sannsynligvis større. For den oljen og gassen vi har på norsk sokkel, er av en kvalitet som gjør at utslippene, eller innholdet av, jeg holdt på å si, uønskede sammensetninger, ofte er mindre – en renere olje, rett og slett.
Derfor håper jeg at statsråden i denne debatten kan gi noen klare signaler på at en tar IEAs scenarioer til etterretning i måten en legger opp energipolitikken på, at en ser den store sammenhengen, at dette skal handle om både olje og gass og fornybar energi, ikke enten – eller, at en legger til rette for at olje- og gassnæringen skal ha en framtid i Norge der en har et perspektiv på mer enn bare de neste 20 årene – gjerne de neste 50 årene, selv om jeg er fullstendig innforstått med at volumene av olje og gass blir mindre som følge av at en utnytter de ressursene som allerede er. Jeg ser fram til statsrådens bekreftelse av vår forståelse av regjeringens politikk – jeg håper forståelsen er rett.
Statsråd Terje Riis-Johansen [15:05:32]: Jeg får jo først takke for omsorgen for at jeg skal kunne få utdype og definere politikken på dette området.
Men aller først vil jeg reflektere litt over ulykken i Mexicogolfen – jeg håper interpellanten tillater det – også innenfor dette temaet. Det er en ulykke som minner oss om at det er usikkerhet og risiko forbundet med petroleumsvirksomhet. Menneskeliv har gått tapt, og naturverdier blir nå skadet i et omfang som vi heldigvis sjelden ser.
Sikkerheten på norsk sokkel er min øverste prioritet, og sikkerhetsnivået på norsk sokkel mener jeg vi må kunne si er meget høyt. Både selskaper og myndigheter må ha sikkerhet som hovedfokus. Den ulykken vi nå har sett, minner oss om det, og det minner oss om at det er risiko forbundet med petroleumsvirksomhet.
Vi kjenner verken årsaken til eller de endelige konsekvensene av ulykken. Jeg vil derfor ikke spekulere i om denne hendelsen kunne skjedd i Norge med vårt regelverk, våre teknologiske løsninger og våre naturgitte forutsetninger. Jeg er derimot opptatt av at vi skal ta all mulig lærdom av disse og lignende hendelser, sjøl om de finner sted i et annet land. Resultatene fra granskingen av ulykken i Mexicogolfen skal og vil bli brukt i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre sikkerheten på norsk sokkel og vil være en del av faktagrunnlaget når vi skal ta stilling til spørsmål om petroleumsvirksomhet ulike steder på norsk sokkel.
Så til spørsmålet. Jeg er veldig klar over at representanten Solvik-Olsen har ventet lenge – og fortsatt venter – på petroleumsmeldinga. Jeg regner da også med at representanten har en viss forståelse for at vi ikke kommer til å rekke alle elementene, alle temaene, og ikke kan gå inn på hele petroleumsmeldinga i løpet av interpellasjonsdebatten i dag, men vi tar det som er det viktigste i forhold til den overordnede inngangen.
Da vil jeg starte med å si at det er riktig, som representanten Solvik-Olsen påpeker, at Det internasjonale energibyråets analyser av klimascenarioet viser vekst i verdens bruk av olje og gass også i et scenario som begrenser temperaturøkningen til 2 grader. Det er en korrekt observasjon, og også noe som jeg har vist til i mange innlegg jeg har holdt.
IEA peker videre på virkemidler som økt energieffektivisering, mer fornybar energi, noe mer kjernekraft og en satsing på karbonfangst og -lagring for å redusere utslippene av klimagasser. I 2-gradersscenarioet må veksten i fossilt energibruk begrenses sammenlignet med referansescenarioet. Og vi snakker om en kraftig reduksjon: Kullforbruket må minskes med nesten 20 pst. i 2030 hvis en skal nå disse viktige målene.
La meg først som sist forsikre representanten Solvik-Olsen om at petroleumsindustrien vil ha en sentral plass i vår energiproduksjon i 2030. Petroleumsindustrien vil være vår største og viktigste næring i mange tiår framover. Det kommer til å kreve mye av oss, dels på det teknologiske området, som vi snakket om i forrige debatt i Stortinget i dag, men også når det gjelder det miljømessige og klimamessige, f.eks. å lykkes med fangst og lagring av CO2, som gjør at vi klarer å forene energiutfordringene og klimautfordringene på en mer offensiv måte enn det vi har klart så langt.
Den medisinen som IEA foreskriver for verden, har regjeringa, med unntak av anbefalingen om atomkraft, iverksatt her hjemme. Vi viderefører for det første de lange linjene i petroleumspolitikken. Samtidig har vi gjennomført en storsatsing på energieffektivisering. Vi er ikke i mål, men vi har gjort mer på dette området enn noen gang tidligere, og vi skal fortsette. Det samme mener jeg å kunne si når det gjelder å utvikle mer fornybar energi.
I tillegg satser vi sterkt på å utvikle framtidas energiløsninger, med en ikke helt ukjent problemstilling knyttet til karbonfangst og -lagring, som har vært mye debattert de siste dagene, og – vil jeg også nevne – utvikling av offshore energiproduksjon knyttet til havvindmøller. Så det er ikke tvil om at det IEA har av referanser, av tenkning rundt dette, er tenkning som også er gjenkjennbar i norsk politikk. Realiteten er at verden trenger energi, samtidig som verden trenger at vi reduserer klimagassutslippene.
I Norge har vi til nå produsert snaue 40 pst. av de ressursene som vi forventer finnes på kontinentalsokkelen. Mer enn tre fjerdedeler av de norske gassressursene er ennå ikke produsert. Det er med andre ord mye igjen på norsk sokkel, og det er få industrier i Norge som har et så langsiktig perspektiv som petroleumsindustrien.
Vi skal fortsette å forvalte petroleumsressursene godt. Vi skal videreutvikle vår kunnskapsbaserte, langsiktige og balanserte petroleumspolitikk. Vi skal sikre staten store inntekter fra næringa. Dette skal vi gjøre gjennom å få mest mulig ut av hvert felt, jf. forrige debatt, og ved å legge til rette for at gjenværende funn kan bli påvist i de områdene hvor vi ønsker at aktivitet skal foregå.
Vi må holde kostnadene under kontroll, sånn at lønnsomheten i næringa holdes oppe – det mener jeg er en reell, konkret utfordring i forhold til dagen i dag – og vi må klare å gjøre dette i fortsatt god sameksistens med fiskeriene og andre brukere av havet, og med en skånsom behandling av natur og miljø.
Det har i den senere tid blitt tildelt mange nye utvinningstillatelser. Blant oljeselskapene er det stor interesse for norsk kontinentalsokkel. I fjor ble det høyeste antall undersøkelsesbrønner noensinne påbegynt. Investeringsnivået på sokkelen er også på et rekordhøyt nivå.
Det er med noe av dette som bakteppe jeg håper at vi legger begrepet «handlingslammelse» noe bak oss. Sjøl om dette er langsiktige prosjekter, ser vi at summen av det som nå skjer, er omfattende.
Jeg vil redegjøre nærmere for aktivitetene på norsk sokkel når jeg besvarer neste interpellasjon, fra representanten Harald Nesvik. La meg imidlertid allerede nå si at regjeringa fortsatt vil legge til rette for et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Det gjør vi gjennom nye konsesjonstildelinger, vi gjør det gjennom å legge forholdene til rette for leting, vi gjør det gjennom utbygging og drift og gjennom offentlige bidrag til forskning og utvikling.
Nettopp forskning for en optimal, sikker og bærekraftig utnytting av våre petroleumsressurser er viktig. Bevisst satsing fra statens side på området har bidratt til store teknologiske framskritt og betydelig verdiskaping på norsk sokkel. Mange store utfordringer ligger foran oss. Ikke minst er spørsmålet om økt utvinning, og forrige debatt, et eksempel på det.
Jeg vil også kort nevne de endringene vi har gjort til nå når det gjelder bevilgninger til forskning. De 50 mill. kr som representanten Solvik-Olsen viste til, oppfatter også jeg har blitt veldig godt tatt imot i bransjen, og jeg er helt sikker på at vi gjennom en forsterking av DEMO 2000 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for i år, kommer til å se resultater i forhold til forskningsaktiviteten, og i forhold til nivået på forskningen vår. Det er i sum betydelige midler som går til forskning over statsbudsjettet – totalt om lag 390 mill. kr for 2010. I tillegg bruker rettighetshaverne store summer, anslagsvis om lag 4 mrd. kr årlig på det samme. Det betyr at vi har et omfattende forsknings- og utviklingsprosjekt som heter norsk kontinentalsokkel.
For å bidra til å møte klima- og energiutfordringene har denne regjeringa styrket forskningsinnsatsen, også rettet inn mot karbonfangst og -lagring og mer miljøvennlige energisystemer. For eksempel har vi tredoblet bevilgningene til forskning og utvikling innenfor fornybar energi.
Jeg har i tillegg store forventninger til at kompetansen til denne næringa vil bidra til at vi finner de store løsningene som forener utfordringene med å levere nok energi til en verden som kommer til å trenge energi, og behovet for å håndtere klimautfordringene. Sånn sett er den norske jobbinga med fangst og lagring av CO2, og jobbinga med flytende vindmøller og det å få økt energiproduksjon til havs, to gode eksempler på at vi må nyttiggjøre oss den kompetansen som er innenfor petroleumsnæringen til også å bygge broer videre – og håndtere teknologiske utfordringer som vi ikke har håndtert.
Min konklusjon er derfor at jeg mener det ikke er noen motsetning mellom det å ha en ambisiøs politikk når det gjelder fornybarsektoren og det å ha en ambisiøs politikk for petroleumsvirksomheten framover. Vi har store utfordringer som skal håndteres, både teknologiske og klimamessige, men jeg tror det er ved å se dette i sammenheng at vi klarer å løse dem.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:15:56]: Egentlig er jeg ganske godt fornøyd, jeg. Vi kan alltid diskutere uenighet om valg av virkemiddel. Det var ikke det jeg prøvde å reise i denne debatten – det var den langsiktige retningen, som jeg føler i stor grad bekrefter at det som Fremskrittspartiet vil, også er det som regjeringen vil. Det er egentlig veldig oppløftende, for det er ikke det inntrykket som er blitt skapt – spesielt ikke de første årene av denne regjeringens liv, og før dagens statsråd inntok den rollen han har. Og det er heller ikke det inntrykket som er skapt av regjeringskollega SV i mediedebattene de foregående par månedene.
Jeg noterer at statsråden sier at olje- og gassnæringen skal være vår største og viktigste næring også flere tiår fram i tid – at det ikke er noen motsetning mellom petroleum og fornybar energi. Det er jeg helt enig i!
Statsråden sier at dette vil kreve mye av oss, og det er vi også helt enig i. Derfor vil det nok være mange politiske slag i denne sal om med hvilke virkemidler vi best når målene. Men så lenge vi er enige om at vi skal i noenlunde samme retning, så er det kamper vi kan ta med stor glede. For jeg tror at nasjonen Norge kan ha godt av at vi både utfordrer hverandre og tester logikk og holdbarhet i de resonnementene vi har.
Jeg føler at jeg har fått bekreftet mitt poeng. Og når vi ser den energidebatten som foregår i regjeringen, er jeg glad for at SV stort sett sitter på tribunen og roper, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet spiller på regjeringens interne fotballbane. Det er en kamp jeg er trygg på at Arbeiderpartiet til slutt vinner, siden de uansett har dommeren. Jeg ser ikke noe poeng i å gå mer inn i denne interpellasjonen fra min side, så lenge det poenget er bekreftet. Og jeg ser egentlig bare fram til debattene om både Lofoten og Vesterålen, og Barentshavet.
Statsråd Terje Riis-Johansen [15:18:06]: Jeg tror det ligger veldig mye i det representanten Solvik-Olsen nå sa om oppfølgingen av det mer konkrete – hva som vil kreve mye av oss framover. For en kommer ikke bort fra at for å møte energiutfordringene som verden står overfor, og samtidig møte klimautfordringene, kreves det en del djerve valg som må bidra til at ikke det ene skygger for det andre. Det kommer til å være avveininger, det kommer til å være budsjettbevilgninger, det kommer til å være konkrete prioriteringer. Så jeg ser også veldig klart for meg at det kommer til å ligge under en ambisjon, et ønske, en enighet om en langsiktighet i petroleumspolitikken. Mange store avgjørelser skal tas, og jeg ser fram til å bruke tid på å diskutere dette framover – ikke minst i denne salen.
Eirin Kristin Sund (A) [15:19:25]: Petroleum er en sentral energibærer i vår verden, og den vil være det i veldig lang tid framover. Derfor er det prisverdig at interpellanten Ketil Solvik-Olsen reiser dette temaet i sin interpellasjon.
Først av alt har jeg lyst til å si at jeg er glad for at statsrådens tilnærming til spørsmålet rundt Mexicogolfen er som den er. Der er han tydelig. Ikke bare han, men også interpellanten, minner oss om hva som faktisk har skjedd der nede. Statsråden er så tydelig på virkeligheten der nede, på det som skjer, at viktigheten av sikkerhet og beredskap kommer høyt opp på dagsordenen også når vi skal ha de prosessene vi skal ha, og at den erfaringen vi kan hente derfra når svarene ligger på bordet, vil være viktig. Det er jeg glad for at statsråden så tydelig sa ifra om.
Verden står i dag overfor to store hovedutfordringer. Det er de menneskeskapte klimaendringene, og det er fattigdomsbekjempelse. Da er det sånn at våre to største utfordringer er nøye relatert til dagens tema, nemlig energi – og dermed også petroleum.
Når millioner av mennesker, og land etter land, skal ta spranget ut av fattigdom og over til en bedre tilværelse, er varen de først og fremst etterspør, energi. Historisk har det vært en klar sammenheng mellom den globale energibruken og utslipp av klimagasser. Det store spørsmålet blir derfor i framtiden hvordan vi kan møte en stadig etterspørsel etter energi med kravet om reduksjon av klimagasser.
Selvsagt skal vi og resten av verden satse på fornybare energikilder. Det er i den sammenheng verdt å nevne, som jeg har gjort tidligere i dag, at vi har hatt en stor satsing på fornybare energikilder under den rød-grønne regjeringen. Men dette er ikke nok, verken her hos oss eller globalt, for å møte den enorme økningen i etterspørsel etter energi.
Petroleum og petroleumsrelaterte produkter vil være veldig avgjørende i tiår framover. Det er noe Det internasjonale energibyrå sier veldig tydelig, og som representanten Solvik-Olsen gjentar her i dag. Jeg mener at vi fører en politikk i tråd med det.
Historisk har Norge forvaltet sine petroleumsressurser på en ansvarsfull og god måte. Vi har beveget oss nordover i takt med økt erfaring og utviklingen av ny og bedre teknologi. Denne forvaltningsmåten er den skrittvise og kunnskapsbaserte utvikling av våre petroleumsressurser.
Jeg er stolt av denne måten å forvalte så verdifulle ressurser på som olje- og gassressursene våre. Vi har klart å forene i utgangspunktet kryssende hensyn, som miljø- og fiskerihensyn, med utnytting og høsting av våre petroleumsressurser. I tillegg har vi sørget for at en betydelig del av verdiene har tilfalt oss alle gjennom en kombinasjon av skatter og avgifter – men ikke minst med direkte statlig eierskap til ressursene.
Dette har igjen gjort oss til et av verdens rikeste land, og kanskje et av verdens beste land å bo i. Vi kan gi våre innbyggere et skole- og helsetilbud, og vi kan gi våre innbyggere en trygghet i hverdagen, som mange andre lands innbyggere bare kan drømme om. Våre naturressurser og forvaltningen av dem har gitt oss maten på bordet og har også gitt oss velferdsstaten Norge, slik som den ser ut i dag.
Da klarer jeg ikke å dy meg for å minne interpellanten Solvik-Olsen på hans eget parti når det gjelder dette saksfeltet. Da tenker jeg på Carl I. Hagens forslag om salg av Statfjord på 1970-tallet, eller Fremskrittspartiets knefall for oljelobbyen i skattespørsmålet tidlig på 2000-tallet. Det norske folk og det norske samfunn hadde vært mange hundre milliarder kroner fattigere hvis det som Fremskrittspartiet ønsket da, hadde blitt et faktum.
Vi vil fortsette den kunnskapsbaserte og skrittvise utviklingen av næringen. Det er en politikk som sikrer nye leteareal og nye områder for industrien i et jevnt og ansvarlig tempo. Det er en politikk som sikrer og trygger videreutviklingen av norske arbeidsplasser, en politikk som klarer å kombinere verdens etterspørsel etter energi med en ansvarlig og ambisiøs klimapolitikk, en politikk for fangst og lagring av CO2, en politikk som garanterer for CCS-prosjektet ved Mongstad – som jeg for øvrig synes regjeringen hadde en god redegjørelse om i dag i revidert nasjonalbudsjett – og en politikk der petroleumsressursene også i framtiden skal komme oss alle til gode.
Så petroleumsindustrien er ikke i noen solnedgangsmodus, og vi skal heller ikke fase ut oljeindustrien. Nå har vi også kjempemuligheter med delelinjen. Når vi får kartlagt både ressursgrunnlaget og får kartlagt naturverdiene, kan det også være store muligheter for framtiden i Barentshavet.
Siri A. Meling (H) [15:24:39]: Jeg registrerer at interpellanten sier seg fornøyd med statsrådens innfallsvinkel med hensyn til at olje- og gassnæringen skal være landets viktigste næring i flere tiår fremover, og at det heller ikke er noen motsetning mellom en satsing på fornybar energi og en videre satsing på petroleumsrettet aktivitet. At det er utgangspunktet, er også Høyre veldig komfortabel med og håper inderlig at det også er utgangspunktet for den petroleumsmeldingen som regjeringen samlet skal levere fra seg.
For det er riktig som det er sagt om hvordan verdens energibehov fremover må dekkes inn, at fossile kilder vil ha en betydelig andel også i de nærmeste tiårene. Når vi holder dette energibehovet opp mot vår tids største trussel, nemlig klimatrusselen, vet vi at norsk olje- og gassproduksjon kanskje er den mest miljøvennlige i verden, med utslipp som ligger 60 pst. under gjennomsnittet globalt. Det betyr at det vil aldri være en løsning at Norge reduserer sin olje- og gassaktivitet på sokkelen, for reduserer vi vår produksjon, ville den bli erstattet av andre lands produksjon, som vil være langt mer forurensende. Derfor er en satsing og en videreutvikling av norsk olje- og gassproduksjon også positivt med tanke på miljøet.
Jeg har lyst til å rette en takk til representanten Solvik-Olsen for å ta opp dette temaet og se på petroleumsnæringen fremover i et litt mer helhetlig perspektiv. Det er klart at vi snakker om landets desidert største næring. Vi snakker om en næring som – som vi fikk bekreftet senest i dag i forbindelse med revidert – antas å stå for om lag en fjerdedel av statens inntekter dette året gjennom skatter, avgifter, utbytte og statens egne eierandeler. Denne sektoren står for 50 pst. av eksportinntektene til Norge, og den står for om lag en fjerdedel av alle investeringene. Over 200 000 mennesker arbeider enten direkte eller indirekte i denne næringen, og disse menneskene er bosatt nærmest i alle landets kommuner.
Det sier litt om betydningen næringen har for nasjonen. Norge er i tillegg en viktig energileverandør til det europeiske markedet, og det betyr at vi også har et stort ansvar for hvordan vi forvalter energiressursene våre fremover, også med tanke på ansvaret for energitilførselen til våre nabostater.
Det er av avgjørende nasjonal interesse hvordan denne næringen utvikler seg videre, og at våre myndigheter faktisk har ambisjoner og en retning for denne industrien. Så langt kan vi fra Høyres ståsted bare konstatere at den rød-grønne regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, ikke har klart å legge frem en egen petroleumsmelding. Høyre er bekymret for at dette skaper stor usikkerhet om fremtiden for norsk olje- og gassnæring, med tanke på de utfordringer vi står overfor, bl.a. i klimaspørsmålet. En utsettelse av petroleumsmeldingen er også et bidrag til å gi økt uklarhet om hvilken miljøstrategi Norge skal velge fremover. Nå er en petroleumsmelding varslet, og signalene fra statsråden sier at vi har grunn til å forvente at denne vil kunne bli debattert i Stortinget om et års tid.
Men denne passiviteten, eller skal vi si administreringen av landets viktigste næring, får lov til å pågå mens vi fremdeles har store utfordringer. Den ene av disse diskuterte vi nettopp i den forutgående interpellasjonsdebatten om hvordan vi skal få økt utvinningsgrad på norsk sokkel.
Et annet faktum er at produksjonen av olje på norsk sokkel er på vei ned. Om ti år vil mengden norske gassressurser falle betydelig, samtidig som vi vet at etterspørselen etter energi på verdensbasis vil øke. Høyre mener at Norge må videreutvikle sin rolle som energinasjon. En annen viktig diskusjon er hvordan vi skal sikre at industrien får tilgang til nye og lovende leteområder.
Høyre er tydelig i sin politikk innenfor dette området. Vi har ambisjoner på vegne av petroleumsnæringen med et ønske om å tilrettelegge for at vi nasjonalt kan ta ut det potensialet våre ressurser representerer, i olje- og gassreserver, men også bygge videre på den kompetansen som både oljeselskapene og leverandørindustrien representerer. Vi ønsker en utvikling, og særlig har vi fokus på åpning av leteområder i vår nordligste landsdel, både utenfor Lofoten, Vesterålen og i de nye havområdene som åpner seg etter at grenselinjespørsmålet med Russland er løst. Høyre mener at det haster med å komme på banen, få undersøkt ressursgrunnlaget, videreutvikle samarbeidet med russiske aktører og sette høye standarder for aktiviteten i disse områdene.
Snorre Serigstad Valen (SV) [15:29:52]: Jeg føler jo et visst medansvar for representanten Solvik-Olsens interpellasjon – og han nikker bekreftende. Men at SV har tatt til orde for snarlig å avslutte vår oljeproduksjon, er nytt for meg. Det er vel snarere Fremskrittspartiet som har begynt å tro på sine egne skremmebilder.
Det jeg og mange flere har tatt til orde for, er en debatt om spørsmålet: Hva skal vi leve av etter oljen? Hvordan skal vi sikre en god overgang til fornybarsamfunnet? I denne sammenhengen har jeg sagt at det kan være på tide å legge en plan for når og hvordan dette skal skje, og hvordan virksomheten skal trappes ned. Lavere utvinningstempo er for øvrig ikke en ny debatt. Sentrumsregjeringen av 1997 hadde dette i sin regjeringserklæring. Også da hadde Senterpartiet olje- og energiministeren.
Som jeg har vært inne på i tidligere debatter i dag, er det slik at verden må la store deler av verdens fossile energikilder bli liggende om togradersmålet skal være innen rekkevidde. Det er allerede oppdaget så store reserver av kull, olje og gass at togradersmålet sprenges om alt skal hentes ut. Faktisk kan under en fjerdedel av de allerede oppdagede forekomstene brennes dersom det skal være sannsynlig å nå togradersmålet.
Ofte er det et argument i denne debatten at norsk olje og gass skal være renere enn annen fossil energi, noe representanten Meling gjentok i sitt innlegg nå i stad. Men beregninger viser at selv om alle utslipp fra kull, ukonvensjonell olje og avskoging stoppes umiddelbart, vil det fortsatt ikke være rom for å forbruke alle øvrige olje- og gassreserver som er påvist. Å hevde at nye funn av olje eller gass vil fortrenge mer forurensende energikilder, som om verdens energiforbruk er flatt og statisk, er derfor ikke et holdbart argument.
Tidligere har representanten Ketil Solvik-Olsen i sin kampanje mot FNs klimapanel angrepet bruken av såkalt gråsonelitteratur. Det er derfor smått ironisk at representanten selv til stadighet refererer til World Energy Outlook, som om det var en fasit. Representanten Solvik-Olsen bruker det såkalte klimascenarioet i World Energy Outlook som en oppskrift på energibalansen i verden i årene som kommer, dette til tross for at Verdens energibyrå selv opplyser at deres såkalte klimascenario innebærer ca. 50 pst. sannsynlighet for å overstige 2 graders temperaturøkning. Det er mulig at Fremskrittspartiets stortingsgruppe synes det er holdbart å kaste kron og mynt om verdens klimaframtid. I Fremskrittspartiets stortingsgruppe er det endog flere representanter som mener at klimaendringene ikke er noe problem. Men for oss som lever i virkeligheten, og som Solvik-Olsen helt rett påpeker er et regjeringsparti, er ikke slike odds gode nok. All fornuft tilsier at vi må kutte mer i utslipp enn det IEAs klimascenario har lagt opp til. Representanten Solvik-Olsens påtrykk for stadig mer oljeutvinning hviler derfor på et sviktende grunnlag, et sviktende grunnlag basert på gråsonelitteratur; en akademisk sjanger han selv har vært svært kritisk til i denne salen tidligere.
Men når vi først diskuterer World Energy Outlook, er det grunn til å korrigere Solvik-Olsen litt også. I det såkalte klimascenarioet reduseres gassforbruket i EU, Norges fremste gassmarked, innen 2030. Alle de rikeste delene av verden, som er Norges viktigste olje- og gassmarkeder, må redusere forbruket av kull, olje og gass for å nå klimamålene. I en verden der forbruket av olje, kull og gass må ned, er det derfor verdt å stille spørsmålet: Hvem skal kutte, og hvem skal få utvinne? I 2050, 20 år etter perspektivet til Fremskrittspartiet, skal vi slippe ut 85 pst. mindre klimagasser enn vi gjør i dag, ifølge klimaforskningen. Bare i Fremskrittspartiets verden er det slik at dette ikke får konsekvenser. Er det gitt at Norge, landet som er rikt, landet som har alle forutsetninger for å omstille seg til nye energi- og industrieventyr, skal ha retten til å utvinne mer, mens fattige land med olje skal holdes tilbake?
Hvorfor er dette en debatt Fremskrittspartiet er redd for? Vi kan ikke late som om oljen varer evig. Hvordan denne overgangen skal skje, er noe Fremskrittspartiet burde omfavne og ikke løpe vekk fra. Det brukes ofte som argument fra Fremskrittspartiet og oljelobbyens side at hver sjette krone vi bruker over statsbudsjettet, er en oljekrone, og det er blitt brukt som argument mot mine utspill i denne debatten i offentligheten tidligere. Men det bekrefter jo bare mitt poeng. Om 50, 60, 70 år har vi ikke den sjette oljekrona. Den skal vi finne igjen på andre måter, og det gjør vi ikke ved å fokusere all vår innsats på fossil energi nå.
Helt til slutt: Det er selvfølgelig slik at Fremskrittspartiet prøver å skape inntrykk av at det er splid mellom de rød-grønne partiene, at vi er tre ulike partier med tre ulike oppfatninger. Det er helt naturlig. Det er veldig komfortabelt også, så lenge vi styrer landet, noe Fremskrittspartiet har lite erfaring med. Den lille erfaringen de har med det, har ført til landsmøter (presidenten klubber) av typen for et par uker siden, der i realiteten (presidenten klubber igjen) FrP-ere trues med eksklusjon.
Marianne Marthinsen (A) [15:35:24]: Det er få som tviler på at olje og gass vil være en viktig del av vår energiproduksjon også i 2030, ikke bare i form av antall fat med olje eller kubikk med gass vi produserer, men også i form av eksport av norsk teknologi. Jeg tror ikke at denne debatten har vondt av en litt bredere innfallsvinkel.
Noe av det viktigste fra norsk petroleumshistorie handler om hvordan man på 1960- og 1970-tallet la føringer som sikret norsk teknologiutvikling. Så mener jeg også at det er et uomtvistelig faktum at de strenge miljøkravene som har blitt stilt på norsk sokkel, og innføring av CO2-avgiften, har trigget utviklingen av teknologi som blir stadig mer etterspurt etter hvert som miljø og klima kommer høyere på den internasjonale dagsordenen.
IEAs scenario, som interpellanten er opptatt av, sier noe om et stort behov for olje og gass i flere tiår framover. At det i et sånt bilde er dumt å stenge norske kraner, er selvfølgelig. Vi har alle inne disse resonnementene som f.eks. handler om at man i Vest-Afrika har fem ganger høyere utslipp per produsert enhet enn det man har på norsk sokkel. Allikevel blir det litt vanskelig å følge et resonnement om at mer produksjon på norsk sokkel gjør at man tenker seg om en gang til i Vest-Afrika og sier at nei, nå øker de i Norge, da åpner vi ikke her. Verdens energibehov er så stort, letingen etter ressurser så intens at det er riktigere å si at det som kan bli utvunnet, blir utvunnet.
Diskusjonen om jakt på olje i stadig mer sårbare områder, utvinning av ukonvensjonell olje, er ikke særnorsk. Men Norge opererer i dette bildet. Vi forvalter en ekstremt verdifull teknologisk kompetanse. Jeg deler til fulle interpellantens ønske om at dette er teknologiske miljøer som skal ha ting å drive med også i 2030, som skal generere store verdier også i 2030. Jeg mener faktisk at en av de aller tyngste oppgavene vi som politikere har i dag, handler om å sørge for at all den teknologiske kompetansen vi sitter på, blir brukt på en best mulig måte. Men det kan ikke være et mål i seg selv at mest mulig av denne teknologiske kompetansen skal brukes til petroleumsrelatert aktivitet. Veldig mye av den vil være det, og det er både en ønsket og villet politikk. Statsråden har grundig redegjort for hvordan vi jobber for det. Men jeg er en av dem som mener det er bra når f.eks. Aker Verdal bruker understellsteknologien sin til å utvikle understell til havvindmøller. Det fantastiske her er jo at petroleumsteknologien har så enorm overføringsverdi til nye energiformer. Det Fremskrittspartiet aldri snakker om, er at IEA også varsler et paradigmeskifte i verdens energiforsyning i løpet av 40–50 år. Det kommer til å skje uavhengig av hvordan Norge posisjonerer seg. Men vi har enormt gode muligheter nettopp fordi teknologiutvikling blir viktigere og viktigere for land som ønsker å posisjonere seg som energinasjon.
Markedet for fornybar energi er annerledes enn det vi har vært vant med til nå. I dag eksporterer vi faktisk energi i form av fat og kubikk. Men når en fornybar installasjon er oppe og står, er energiproduksjonen nærmest gratis. Det er de som har teknologiske løsninger å selge, som kommer til å bli vinnere. At vi har tunge miljøer på relevant teknologi, mener jeg er mye viktigere enn at vi har mye vind.
Så er det mange i dag som har snakket om at utvinningstempoet på norsk sokkel er høyt – svært høyt, også i internasjonal sammenheng. Om vi øker eller reduserer det, har i ærlighetens navn forsvinnende lite å si for verdens klimaregnskap. Det mener jeg er noe som både de som hevder at man burde stenge kranene i morgen, og de som mener vi bør pumpe opp mest mulig av hensyn til klimaet, burde ta inn over seg. Det har noe å si for vår næringsstruktur. Man har diskutert i dag om det er et enten–eller i forhold til olje eller fornybar energi. Selvfølgelig er det ikke det, men de advarslene vi nå ser, om en variant av hollandsk syke, hvor andre næringer prises ut, er noe vi bør ta på alvor.
Så vil jeg gjerne si til slutt at hadde Fremskrittspartiet styrt norsk petroleumspolitikk, ville – som representanten Sund var inne på – Ekofisk vært solgt. Jeg er ganske overbevist om at de ti oljebud ville ha sett annerledes ut, og jeg tror vi aldri ville ha sett den graden av nasjonal kontroll og nasjonal teknologiutvikling som vi ser i dag. Jeg tillater meg også å hevde at vi ville sett lite til miljøkrav og ingen CO2-avgift.
Jeg har ingen problemer med å forstå petroleumsnæringens ønske om tilgang til jomfruelige arealer. Det er helt naturlig. Men det er min overbevisning at både petroleumsindustrien og andre næringer tjener på den forsiktige tilnærmingen vi har hatt gjennom hele den norske petroleumshistorien.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:40:49]: De siste to innleggene i denne debatten har vel bekreftet hvorfor jeg så behov for å reise debatten. Men jeg konkluderer tross alt med at innleggene bare representerer en støyende minoritet og er ikke regjeringens politikk. Så skal jeg ikke gå mer inn i det.
Så til påstander som har kommet fram, om Statfjord. Har vi gitt bort alle norske ressurser ved at Eni får lov til å utvinne på Goliat? Det er jo ikke det det handler om. Norsk velstand fra olje- og gassnæringen handler om at man har skattlagt denne næringen, at vi fortsatt har kontroll på ressursene, selv om vi har fått andre til å utvinne dem. Det var jo Carl I. Hagens poeng på 1970-tallet, da han foreslo at Norge, som da manglet kapital, ikke skulle ta risikoen med å ha et selskap som investerte i utvinning selv, men at andre heller fikk overta det. Det betyr ikke at man sier nei til å skattlegge dette prosjektet på linje med alle andre. Derfor vil jeg i dag skrive et brev til statsråden og få ham til å bekrefte hvor mye av verdiskapingen fra Statfjord som egentlig handler om produksjon, og hvor mye som handler om utbytte. For det er det man må sammenligne med – utbytte i forhold til investert kapital. Så her har både representantene Marthinsen og Sund dårlige argumenter.
Når det gjelder skattespørsmål på begynnelsen av 2000-tallet, er det det samme argumentet der. Dette handler ikke å redusere skatten til pågående prosjekter, men det handler om å redusere skattesatsen for å få ulønnsomme prosjekter til å bli lønnsomme, og dermed få realisert dem. Det er noe helt annet enn å tape penger på det.
Når det gjelder representanten Serigstad Valens argument, registrerer jeg at Marit Arnstad – på Twitter – ikke har akseptert å bli brukt som et sannhetsvitne for representanten Serigstad Valens påstander. Da er det litt rart at han prøver å dra den leksa opp her.
Når det gjelder verdens energiforbruk, vil det øke uansett scenario. Så både til representanten Marthinsen og representanten Serigstad Valen: En vil da måtte se på – hvis denne økningen uansett kommer – hvordan man skal dekke inn dette? Blir det kull eller gass, eller blir det fornybar energi? Tar man vekk gass fra dette regnestykket, er det større sjanse for at det blir kull som må erstatte det. Dermed vil utslippene øke uansett hva man hevder.
Så til gråsonelitteratur. Det er et argument – som Snorre Serigstad Valen snart bør få med seg – som jeg bruker i forhold til FNs klimapanel. For klimapanelet selv hevder at det bare er fagfellevurderte rapporter de baserer seg på. Så det er ut fra deres egen påstand at jeg sier det jeg sier.
EUs gassforbruk skal reduseres, sier representanten Serigstad Valen, og argumenterer derfor med at Norge kan redusere sin gassproduksjon. Det han ikke har fått med seg – og det sier IEA veldig tydelig – er at IEA forventer at EUs egen produksjon av gass vil reduseres betydelig mer enn EUs forbruk av gass. Ergo: EUs importbehov øker. Derfor sa jeg hvorfor Norge bør selge mer gass til EU. Skulle ikke dette være tilfelle, er jeg sikker på at norsk gass kan transporteres hvor som helst i verden og selges til kunder der. Dermed ser jeg at Snorre Serigstad Valen dessverre ikke har hatt realitetene med seg i sin argumentasjonsrekke.
Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.