Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:03:23]: Den 29. mai er det den internasjonale dagen for FNs fredsbevarere. I den anledning passer det fint å diskutere nettopp det temaet.

Den første fredsbevarende operasjon FN gjennomførte, var i 1948. Siden det har det vært 63 operasjoner. I dag er FN involvert i 13 fredsbevarende operasjoner – en politisk operasjon, det er UNAMA i Afghanistan, og også en såkalt hybrid aksjon, som er med Den afrikanske union i Darfur.

Det har skjedd en stor endring i måten FN håndterer konflikter på. For det første har det skjedd en stor endring i konfliktene i seg sjøl. Før var FN i stor grad involvert i konflikter mellom stater, i dag opplever vi at konfliktene primært er internt i statene, og at det ofte er borgerkrigslignende tilstander.

Norge er i dag relativt beskjedent representert i FN-operasjoner. Vi har ca. 20 mennesker i UNMIS-operasjonen i Sudan, vi har seks stabsoffiserer og en liaisonsoffiser i UNMIC KFOR, vi har tolv i Libanon, UNSO, og vi har en ved hovedkvarteret i MONUC-operasjonen i Kongo.

Regjeringa har ved flere anledninger uttrykt et ønske om å prioritere FN-operasjoner. I den sammenheng kan man jo spørre seg om det faktisk er en viss distinksjon mellom Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Der Forsvarets strategiske konsept Evne til innsats vektlegger deltakelse innenfor rammen av FN, som er et relativt vidt begrep, legger Soria Moria-erklæringen til grunn å prioritere deltakelse i FN-ledede operasjoner. Dette er to litt forskjellige innfallsvinkler som jeg gjerne kunne tenke meg at utenriksministeren fortalte litt mer om.

I tillegg har den forrige utenrikskomiteen også diskutert dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av utenriksmeldingen. I Innst. S nr. 306 for 2008–2009 sier en enstemmig komité følgende:

«Komiteen viser til at Regjeringen videre uttaler at det er et norsk siktemål å øke deltakelsen i FN-ledede operasjoner, og vil i den forbindelse gi uttrykk for at komiteen anser en eventuell internasjonal operasjons mål, folkerettslig grunnlag, og eventuelle norske forutsetninger for å kunne bidra til operasjonen, samt interoperabilitet med andre bidragsytere, som de vesentlige forutsetningene for norsk deltakelse.»

Norge mangler i dag praktisk erfaring med nye FN-operasjoner. Vi har bidratt og deltatt mye med utviklingen av konseptene, men vi har altså – som jeg nevnte innledningsvis – relativt liten erfaring med selve operasjonene i nyere tid. Det er i dag slik at FN er det de sjøl kaller «overstretched» i forhold til operasjonene, fordi det er stadig høyere forventninger til operasjonene, og høyere forventninger til beskyttelse av sivilbefolkningen i særlig grad, noe som ikke stiller lavere, men heller større krav til de militære bidragene. Norge er på sett og vis også «overstretched», fordi det forsvaret vi har i dag, ikke er dimensjonert for å delta i veldig mange større operasjoner samtidig. Vi merket det ganske godt da Norge var involvert tre steder samtidig, i Adenbukta, i Tsjad og i Afghanistan. Nå er to av oppdragene avsluttet. Vi er fortsatt igjen i Afghanistan. Men Forsvaret leverer jo i dag og har levert også over tid egentlig over evne.

Det er komplekse operasjoner FN står overfor. Spørsmålet er om Norge best kan ivareta vårt ønske om å delta og bidra i internasjonale operasjoner gjennom å spore oss inn på de FN-ledede operasjonene, eller om vi skal delta gjennom andre, regionale aktører. Det blir for så vidt mer og mer vanlig også for FNs del at man bruker regionale aktører som utførere, men legitimerer operasjonene med mandater fra FN. I vår sammenheng er jo da selvfølgelig bidrag gjennom NATO særlig aktuelt.

I 2007 ble det holdt en serie med seminarer og møter om nye, integrerte operasjoner. De ble holdt i mange ulike land, med Norge delvis som arrangør. Noe av det som kom fram, som jeg syns er interessant å ta med i debatten om FNs fredsbevarende operasjoner og den konteksten de er i, er at det ifølge de panelene som satt og diskuterte disse sakene der, ser ut til å være et fragmentert og lite fleksibelt FN-system. Det er mye byråkrati, som gjør operasjonene vanskelig å håndtere. Det er til dels dysfunksjonelle finansieringsmekanismer og egentlig en total mangel på en overordnet finansieringsmekanisme. Det er mangel på styrkefleksibilitet, og man mangler tilstrekkelig kapasitet på planlegging og kommandokontroll, pluss at det er et lite fleksibelt styrkegenereringsverktøy. Dette gjør det selvfølgelig relevant og interessant å diskutere om Norges deltakelse primært burde være gjennom regionale aktører der vi også har sikkerhetspolitiske interesser, eller om vi burde tilstrebe å bidra mer direkte i FN-operasjonene.

Det er en stor ubalanse i FN-operasjonene i dag. Det er fem store troppebidragsytende land – Nepal, Bangladesh, India, Nigeria og Pakistan – som står for en stor andel av de 122 000 soldatene som er i FN-systemet i dag, og så er det de fem store økonomiske bidragsyterne – USA, Japan, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Ubalansen består i antallet tropper og hvilken innretning troppene har, men den består også i hvem som bestemmer mandatene. Dette er etter min oppfatning et ganske interessant poeng. Det er sånn at de fem store økonomiske bidragsyterne også i stor grad utformer mandatene. Men det er andre land som utfører operasjonene på bakken. Det som har vist seg, er at mandatene fra Sikkerhetsrådet ofte er nokså klare og tydelige, men så skjæres det litt av mandatene etter hvert som man kommer lenger ned på bakken og ned til det operasjonelle, sånn at mandatene svekkes. Nå ser det ut til å være sånn at de troppebidragsytende landene også skal delta mer i mandatutformingen, med den risiko at mandatene da i utgangspunktet blir svakere.

Det er store forventninger til FN og til FN-operasjoner. Jeg er i interpellasjonsteksten og var også innledningsvis inne på noe av det forventningspresset som møter FN. Det ene er å delta stadig flere steder, det andre er å delta stadig sterkere, det tredje er at man skal delta med en annen beskyttelse enn tidligere. Det er klart at konfliktenes kompleksitet øker, og FNs mulighet til å gjøre noe effektivt med det ser i alle fall ikke ut til å øke like mye og like raskt som kompleksiteten i konfliktene.

Det er selvfølgelig interessant fra et norsk ståsted å vurdere hvordan vi best mulig kan bidra. Alle her i salen er opptatt av at operasjoner Norge eventuelt skal være med i, skal ha en folkerettslig forankring, gjerne også en FN-forankring. Det betyr ikke nødvendigvis at vi alltid skal bidra direkte gjennom FN-operasjoner, men kanskje ofte gjennom operasjoner som har et FN-mandat, som altså ikke nødvendigvis er FN-ledet. Der er det interessant å høre nærmere hva utenriksministeren tenker rundt de utfordringene som nå kommer for Norge framover.

Det er også, som jeg nevner i interpellasjonsteksten, et poeng at man ser en fragmentering også mellom de ulike organisasjonene som driver med denne typen internasjonale operasjoner. På den ene siden ser man at FN i stadig sterkere grad knytter seg til regionale aktører og lager såkalte hybridaksjoner, der de deltar sammen med andre, eller der man f.eks. har mer et politisk preg på aksjonen enn et militært. Samtidig ser man at veldig mange av de mer komplekse og vanskelige operasjonene, spesielt i Afrika, er det få andre aktører som tar, og FN blir i stor grad stående igjen med ansvaret for disse operasjonene. Spørsmålet er hvordan man kan få en balanse her som gjør at land som ønsker å bidra, men kanskje gjennom andre kanaler enn bare gjennom FN-ledede operasjoner, også kan bidra i disse konfliktene, for på den måten å balansere ut den ubalansen som er i dag, både i FN-systemet og i det internasjonale systemet når det gjelder freds- og stabiliseringsoperasjoner.

Mitt spørsmål og min utfordring til utenriksministeren er hvordan Norge møter de endrede forutsetningene, de endrede operasjonsmønstrene, de endrede komplekse konfliktene som nå møter Norge og andre land, både i FN-regi og utenom, for å sørge for en sikrere, fredeligere og mer stabil verden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:13:36]: Interpellanten tar opp viktige og prinsipielle problemstillinger knyttet til et saksfelt som har opptatt Norge gjennom mange år. Jeg takker for det. Det handler altså om støtten til FNs fredsoperasjoner, som er en av FNs viktigste og mest krevende og komplekse oppgaver. Vi ser tydelig – og vi kan kanskje si dessverre – at FNs innsats på dette området er nødvendig. 123 000 personer tjenestegjør for øyeblikket i 15 operasjoner under FNs ledelse. Det er det høyeste personellantall noen gang. Det kan si noe om stor tillit til FN, men også noe om behovet for innsats, og sier ikke nødvendigvis noe om at FN gjør jobben slik FN skal gjøre.

For regjeringen er det viktig at FN lykkes som fredsbevarer av tre hovedgrunner: for det første av hensyn til befolkningen i de land der operasjonene finner sted, for det andre med tanke på regional og global stabilitet og sikkerhet, og for det tredje med tanke på FNs overordnede legitimitet og troverdighet.

Som interpellanten påpeker, har FNs operasjoner blitt mer komplekse. Det er en viktig erkjennelse som vi må legge til grunn. Det betyr at vi ikke i alle sammenhenger kan ha samme tilnærming som tidligere, og at metoden for deltakelse og støtte hele tiden må oppdateres.

Vi kjenner bakteppet: Få hendelser har vært så ødeleggende for FNs troverdighet som tragediene i Rwanda og Bosnia. Samtidig var de en vekker som bidro til flere av de endringene som interpellanten tar opp, og som er helt sentrale for FNs evne til å kunne håndtere dagens konflikter.

Et viktig forhold ved dagens konflikter i verden må understrekes, nemlig at flertallet av disse konfliktene er interne. De kjennetegnes av en svært vanskelig sikkerhetssituasjon, ofte med en fallert eller svak stat, mange krigførende parter og rå vold mot sivilbefolkningen.

Operasjonene har som en følge av dette fått et økende fokus på beskyttelse av sivile, som er en meget krevende og komplisert oppgave. Det krever robuste og velkvalifiserte militære styrker og politistyrker, samarbeid med nasjonale myndigheter, med organisasjoner i det sivile samfunn og FN for øvrig, samt en veldrevet fredsprosess – altså parter som deltar aktivt i en fredsprosess, er mindre tjent med å undergrave denne prosessen gjennom overgrep mot sivilbefolkningen. Det er altså mye som skal stemme for at hver part kan fungere maksimalt.

Samlet sett kan vi si at dagens konflikter stiller større krav til FN som aktiv og helhetlig tilrettelegger for varig fred enn den tradisjonelle rollen som en mer passiv overvåker av en våpenhvile eller fredsavtale mellom to land, slik vi har hatt mye erfaring i å delta i.

Gjennomgående er operasjonene i dag en del av en bredere fredsbyggende innsats. Derfor må de være flerdimensjonale med innsats på et bredt område. Dette forutsetter en helhetlig og integrert tilnærming med krav til samarbeid og koordinering mellom alle aktører i felt, som jeg nevnte.

Det flerdimensjonale innebærer at de sivile komponentene i operasjonene blir stadig viktigere. Norge har i økende grad bidratt til å støtte FNs fredsoperasjoner på sivil side, bl.a. gjennom deltakelse med politi og menneskerettighetsovervåkere, og støtte til kapasitetsbygging, særlig i afrikanske land. Jeg kan her trekke fram programmet Training for Peace, i regi av Utenriksdepartementet og Norsk Utenrikspolitisk Institutt i samarbeid med afrikanske organisasjoner, som har bidratt til å utdanne bl.a. 1 000 afrikanske politi til Darfur.

Så vet vi dette: Sivilt-militært samarbeid er utfordrende. Det forutsetter gjensidig forståelse og respekt for hverandres roller, og det stiller andre krav til opplæring av personell.

Norge har bidratt til å utvikle denne flerdimensjonale, integrerte tilnærmingen som ligger til grunn for dagens FN-operasjoner. Vi har også erfart at spørsmålet om hvilke elementer som skal inkluderes i mandatene, er politisk kontroversielt. Land i sør er skeptiske til tiltak som oppfattes å bryte med nasjonal suverenitet. Det gjelder særlig tiltak for å beskytte sivile og en mer robust tilnærming til gjennomføringen av mandatene.

To forhold er her viktige. For det første: FNs fredsoperasjoner foregår stort sett i sør. For det andre: Land i sør er hovedbidragsytere til operasjonene i antall personell i uniform, slik interpellanten korrekt påpekte. De kan derfor føle frustrasjon over Sikkerhetsrådets avgjørende rolle i utformingen av operasjonsmandatene. De kan finne det urimelig at flere av de faste rådsmedlemmene som utformer mandatene, bare i begrenset grad bidrar med militært personell.

Tett dialog mellom Sikkerhetsrådet og personellbidragsytende land er derfor viktig for å støtte opp om mandatenes legitimitet, men også for å sikre at mandatene blir mest mulig realistiske.

Frankrike og Storbritannia tok i fjor et initiativ til å styrke denne dialogen – noe som Norge støtter. Det gir land som ikke sitter i Rådet, bedre inntak i beslutningsprosessen. Også FNs sekretariat er en selvskreven part i denne prosessen.

Skal FN lykkes, må det også være god sammenheng mellom mandat og de ressurser som stilles til rådighet. Noe av det verste som kan skje, er at denne sammenhengen svikter. Videre må FN lykkes med å mobilisere relevante ressurser fra medlemslandene. Det forutsetter både et solid FN-apparat og ikke minst vilje blant medlemslandene til å bidra.

Regjeringen er opptatt av at FNs unike globale mandat gjenspeiles i sammensetningen av personellet i operasjonene. Norsk deltakelse er et viktig mål ved vår FN-satsing. De siste årene har vi stilt substansielle bidrag ved flere anledninger. Vi deltok med fire MTB-er i UNIFIL i Libanon i 2006–2007. Vi fikk satt opp et ingeniørbidrag for Darfur sammen med Sverige og Danmark, en kostbar og meget krevende operasjon. At styrken ikke ble utplassert, skyldtes motstand fra regimet i Khartoum, som vi kjenner til. Og vi har nettopp deltatt med et betydelig bidrag til operasjonen i Tsjad.

Vi søker å motivere andre vestlige land til å delta mer aktivt under FNs ledelse. Jeg vil imidlertid påpeke, som innspill til debatten, et par forhold for å nyansere inntrykket av skjevhet i deltakelse:

For det første: Mange av de landene som bidrar tungt til finansiering, men med et begrenset antall personell til FN-ledet innsats, deltar desto mer aktiv i operasjoner i regi av andre organisasjoner, slik interpellanten også var inne på. I dag gjelder det først og fremst NATO-ledet innsats i Afghanistan, der Norge deltar i betydelig grad, både i absolutte tall og særlig i forhold til vår størrelse. Dette er også operasjoner med FN-mandat og en del av arbeidsdelingen mellom FN og regionale organisasjoner.

For det andre: FNs refusjonssystem for deltakelse i operasjoner er basert på globale satser som naturlig nok er gunstigere for land med lavt kostnadsnivå. Det er dermed vesentlig dyrere for et høykostnadsland som Norge å delta i slike operasjoner. Våre nettokostnader er om lag 1,5 mill. kr pr. person pr. år. Vi må derfor stille spørsmål om hvordan vi best kan bidra. Å sende egne folk – som i komplekse situasjoner også krever rekruttering av ekspertise fra det private næringsliv – er kostbart og kan ikke være den eneste måten vi måler våre bidrag på.

Målsettingen om global deltakelse er ikke bare et spørsmål om legitimitet, men også om reelt ressursbehov. Land i sør kan ofte ikke tilby den ekspertisen FN etterspør på militær side, som ingeniører, samband og etterretning.

Betydningen av at vestlige land stiller opp med slike støttekapasiteter, ble nylig understreket av lederen for FNs avdeling for fredsoperasjoner. Dette fokuset er positivt sett med norske øyne, da det nettopp er støttekapasiteter vi håper å kunne tilby FN til ny militær innsats. Samtidig har vi erfart at det å stille med f.eks. et ingeniørelement, ikke lar seg mobilisere på kort varsel. Vi har ikke en stående styrke for slike formål. Igjen må det brukes tid på rekruttering og opplæring – en prosess som kan ta flere måneder.

Interpellanten spør om FN «tvinges» til å ta ansvar for de mest komplekse konfliktene. Det er et godt spørsmål, men jeg vet ikke om «tvang» er det rette begrepet. Men realiteten er at FN har et særlig tungt ansvar i Afrika. Sju av de femten pågående operasjonene er på det afrikanske kontinent, men personellmessig utgjør de mer enn 75 pst. av FNs samlede ressursinnsats.

Her ser vi likevel en viss bevegelse: Den afrikanske union er i ferd med å ta et større ansvar. Den europeiske union har hatt en aktiv militær rolle i flere land, senest i Tsjad. NATO hjelper AU med personelltransport i Somalia, slik de tidligere gjorde i Darfur.

Vi støtter opp om økt kontakt og koordinering mellom de ulike organisasjonene. Målet må være å utvikle en effektiv freds- og sikkerhetsarkitektur, der FN i kraft av sitt unike virkemiddelapparat og globale mandat fortsatt skal ha en hovedrolle.

Interpellanten spør så om FN lykkes med å skape varig fred og stabilitet gjennom operasjonene – og det er et viktig spørsmål, der det ofte ikke er mulig å gi endelige svar.

FN kan skape rom for politisk dialog mellom stridende parter, hindre at konflikter sprer seg og bidra til sikkerhet for sivile. FN påtar seg også å sikre tilgang for humanitær innsats.

Samtidig vet vi at FNs fredsoperasjoner aldri foregår i et vakuum. Skal FNs innsats lykkes, må den være en del av et bredere fredsbyggende engasjement. Den må foregå i tett samvirke med øvrige internasjonale aktører, og ikke minst være solid forankret hos nasjonale myndigheter.

Betydningen av slik nasjonal forankring kan ikke overdrives. De siste årene har vi sett mange eksempler på motstand mot FNs tilstedeværelse. Jeg har allerede nevnt Darfur. Tsjad har bedt FN avvikle den militære delen av operasjonen der. Og Kongos president har uttrykt ønske om at FN skal ut i 2011, til tross for at betydelige oppgaver gjenstår.

Denne motstanden gir grunn til diskusjon om fredsoperasjonskonseptet. Kanskje må vi vurdere mer aktiv bruk av andre instrumenter, inklusiv politisk dialog, for å skape bærekraftig fred.

FN er en organisasjon som eies av medlemslandene, og blir aldri bedre enn det vi som medlemsland gjør den til. For at FN skal lykkes, må medlemslandene bidra. Vi er opptatt av å ta denne forpliktelsen på alvor.

Deltakelse i operasjoner er en del av svaret. Samtidig må vi erkjenne at våre personellressurser er begrensede. Derfor legger regjeringen også stor vekt på å bidra til å utvikle FNs generelle fredsoperative evne, gjennom samarbeid med land i sør om kapasitetsbygging og med støtte til reform av fredsoperasjonsapparatet. Tilgang på kompetent personell og en velfungerende organisering er avgjørende for at FN skal kunne bidra best mulig til å skape varig fred og stabilitet gjennom operasjonene.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:23:58]: Jeg vil takke utenriksministeren for svaret. Jeg syns det er mange interessante aspekter som trekkes opp.

For å begynne med ett av de aspektene som trekkes opp, og noe av det som kjennetegner de nye integrerte operasjonene, nemlig en tydeligere samhandling og koordinering ikke bare sivilt-militært, men også med sivile: På den konferansen som jeg så vidt refererte til i mitt hovedinnlegg, var en av paneldiskusjonene FNs tilnærming til disse integrerte operasjonene og de utfordringene det var. Det ble pekt på noen nøkkelutfordringer. Jeg nevnte noen av dem i mitt hovedinnlegg. Men et annet poeng som ble nevnt, var nettopp rollen og nærværet til humanitære aktører, fordi deres nærvær ikke nødvendigvis oppfattes som nøytralt eller upartisk så lenge man skal bidra til å vektlegge såkalte vestlige verdier, som panelet fokuserte på. De brukte som eksempel at jenteskoler i Afghanistan ikke er et typisk politisk nøytralt prosjekt, sjøl om det fra vår side kan virke sånn. Det stiller jo noen utfordringer i forhold til hvordan vi håndterer det, hvordan vi rent faktisk bidrar til å bedre koordineringen, både sivilt-militært og sivilt. Og det er viktig. For skal disse integrerte operasjonene lykkes, må alle ledd være til stede. Det holder ikke med en militær innsats. Det holder ikke med en sivil innsats. Det må skje en langsiktig utvikling.

Så er også utenriksministeren inne på spørsmålet om den frustrasjonen som ofte melder seg hos de troppebidragsytende landene kontra dem som bestemmer mandatene og betaler for operasjonene. Det er, som jeg også var inne på i hovedinnlegget mitt, en stadig – virker det som – økende frustrasjon som man nå prøver å avbøte til en viss grad. Men det er klart at så lenge man opprettholder den skjevheten som ligger i økonomien her, tror jeg man kommer til å se noe av det samme mønsteret også framover. Når den satsen som brukes pr. soldat i operasjoner har stått fast på 1 028 dollar de siste åtte årene, er det klart at noen land tjener penger på å sende soldater, fordi en soldat ikke koster mer – man tjener rett og slett penger på det – mens det for andre land, som f.eks. Norge, som utenriksministeren helt riktig nevner, koster langt mer å ha en soldat i FN-tjeneste. Dermed vil den ubalansen på sett og vis bli opprettholdt.

Helt til slutt vil jeg bare gjenta spørsmålet jeg hadde. Jeg skulle gjerne hørt utenriksministeren utbrodere litt mer om den forskjellen som syns å være i det Forsvarsdepartementet legger til grunn i det strategiske konseptet Evne til innsats, nemlig at man vektlegger deltakelse innenfor rammen av FN, som er et ganske vidt begrep, og Soria Moria-erklæringens klare presisering av at man skal prioritere deltakelse i FN-ledede operasjoner. Det er mulig at det ikke er noen distinksjon, men det er i hvert fall, sånn jeg leser det, mulig å oppleve en distinksjon her. Hva er det i så fall regjeringa mener?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:27:18]: La meg ta det siste først. Det er, som jeg oppfatter det, ingen distinksjon i politikk og mål. Jeg, som har arbeidet tett med den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet i fire år, snart fem, har opplevd dem som en kraftig drivkraft for å gjennomføre norsk deltakelse i tråd med det som er Soria Moria-erklæringens mål. Det har de også lyktes med – som jeg nevnte, Libanon. Jeg var vitne til den veldig sterke mobiliseringen som var for Darfur – krevende, kostbar, veldig vanskelig politisk. Og det var ikke oss det sto på. Nå er det gjennomføring av sykehuset i Tsjad. Forsvaret uttrykker seg på den måten de gjør, men det er i overensstemmelse med det som også er Utenriksdepartementets mål. Jeg opplever at de har spilt på lag. Men det er samtidig slik, som jeg sa i mitt innlegg, og det berører et av punktene som interpellanten tar opp, at det trolig ikke er et enten–eller, at vi enten er med i FN, eller at vi støtter operasjoner i form av regionale organisasjoner. Ser vi på Norge i dag, gjør vi begge deler.

Det er klart at engasjementet i Afghanistan er så tungt og legger beslag på så mye ressurser at det får en konsekvens for ressurssituasjonen på personellsiden i forhold til hva vi kan gjøre i rent FN-ledede operasjoner. Samtidig er det jo også slik, vil jeg hevde, at det bare er NATO som kan gjennomføre den type operasjon som er i Afghanistan, som også skjer under FN-mandat, som har oppsett for det. Vi må altså finne en rolle der en kan gjøre begge deler, ikke enten–eller.

Spørsmålet om de humanitære organisasjonene har vi debattert flere ganger, og representanten vil kjenne igjen mitt synspunkt, at vi skal respektere det humanitære rom. Det betyr at organisasjonene skal få gjennomføre sine mandater uten å skjele til politiske mandater. Hvorvidt jenteskoler er et politisk mandat, må diskuteres. Jeg vil jo hevde at det er så i tråd med FN-prinsipper, universelle menneskerettighetsprinsipper, at jeg mener at humanitære organisasjoner kan gjennomføre det vel trygge på at det ikke er å tjene den ene partens sak.

Så tar representanten opp det forhold at noen tjener på å sende soldater, andre gjør det ikke. Ja, denne type realitet i verden gjør seg utslag også her, som på alle områder i det internasjonale samfunnslivet. Det reiser spørsmålet: Hvordan bidrar vi best? Under mitt besøk i India for noen måneder siden diskuterte jeg med indiske myndigheter muligheten for at Norge kan støtte trening og høyere kompetansenivå ved indiske treningssentre av FN-personell, ikke bare fra India, men også fra andre land. Det er åpenbart mer å hente på å støtte den type aktiviteter i India enn at det hentes til Norge. Det er et uttrykk for at vi må se nytt på måten vi setter FN i stand til å gjennomføre sine mandater på, heve kvaliteten på personellet, altså over 120 000 i dag, og at svaret ikke alltid er at en norsk soldat i en FN-operasjon er måten Norge bidrar på. Vi så kostnadene ved sykehuset i Tsjad. Det var et godt prosjekt, men samtidig en tankevekker i forhold til hvor vi får best igjen for de ressursene vi setter inn for å leve opp til FNs mandater.

Sverre Myrli (A) [10:30:36]: Egentlig er vi fire dager for tidlig ute, for – slik også interpellanten tok opp – det er 29. mai som er den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker. Men det er jo greit at Stortinget av og til også er for tidlig ute!

Norge har i hele etterkrigstida spilt en aktiv rolle i FNs fredsarbeid, og er en av FNs største finansielle bidragsytere. Mer enn 60 000 nordmenn har deltatt i fredsoperasjoner i FN-regi. I 1949, altså for over 60 år siden, ble fem norske offiserer sendt til Kashmir for å overvåke våpenhvilen mellom India og Pakistan. Det var Norges første fredsbevarende innsats i FN-regi. Siden ble det flere bidrag, og de største norske bidragene til FNs fredsbevarende operasjoner har vært i Midtøsten, og spesielt i UNIFIL i Libanon.

Norske soldater og offiserer som har bidratt, og bidrar, i FN-operasjoner og i andre internasjonale operasjoner, fortjener heder og anerkjennelse. Disse kvinner og menn handler på Norges og det internasjonale samfunnets vegne. Slikt står det respekt av.

FN skal ha det overordnede ansvaret for internasjonal fred og sikkerhet, og FN-pakten gir FN og FNs sikkerhetsråd ansvaret for å iverksette kollektive tiltak der det er påkrevd. Internasjonale fredsoperasjoner er ett av flere virkemidler FN rår over – til tider det viktigste og mest effektive virkemidlet.

Regjeringa og stortingsflertallet – kanskje et enstemmig storting – har som mål å øke norsk sivil og militær deltakelse i FNs fredsbevarende arbeid. La meg legge til at Norge også på andre måter støtter opp om FNs fredsoperative innsats, bl.a. ved økonomisk støtte til å ivareta kjønnsperspektivet i planlegging og gjennomføring av operasjonene, og til forebygging og håndtering av seksuelle overgrep og beskyttelse av sårbare grupper. Dette er svært viktige bidrag.

Fra den første operasjonen i 1948 har FNs fredsoperasjoner utviklet seg fra rene militære fredsbevarende operasjoner til stadig mer komplekse fredsbyggende operasjoner, noe også interpellanten og utenriksministeren var inne på. Det er ikke lenger slik at konflikter nødvendigvis er mellom stater, slik en tidligere så.

De som deltok i tidligere FN-operasjoner, hadde ofte som oppdrag å overvåke ei omstridt landegrense eller ei demilitarisert sone. I dag er bildet mer komplisert. Mange av dagens konflikter er interne konflikter. Det setter FN og det internasjonale samfunnet på nye prøver. Framtidige internasjonale operasjoner vil derfor måtte ha breiere mandater, som inkluderer en rekke oppgaver, også oppgaver utover tradisjonelle militære aktiviteter. Derfor blir operasjonene tunge og krevende, og dermed også svært kostbare.

Utenriksministeren nevnte det glimrende bidraget fra norsk side i Tsjad. Jeg er sikker på at når vi får evaluert det skikkelig – de er vel nylig kommet hjem, eller er på vei hjem – vil vi bl.a. konkludere med at bidraget var veldig bra, men det var tungt, det var krevende, og det var svært kostbart.

Norge skal i større grad bidra i FN-ledede operasjoner; la oss klart slå fast det. Men samtidig må vi til enhver tid vurdere hvordan vi best kan bidra til å støtte opp om FNs fredsarbeid, både økonomisk og personellmessig. Noen ganger vil det være å ikle norske soldater og offiserer lyseblå bereter og hjelmer, andre ganger vil det være med andre typer bidrag.

Morten Høglund (FrP) [10:35:50]: Det er et viktig tema som interpellanten tar opp. Etter vår oppfatning var utenriksministeren helt riktig inne på det når han snakker om en vilje til å se nytt på de ulike problemstillingene som reises ved FN-operasjoner, og ikke minst norsk deltakelse, og hvordan norsk deltakelse kan være relevant og kanskje mer fremtidsrettet enn man hittil har operert.

Hvilke typer operasjoner Norge skal ta del i, er, som også har vært nevnt fra vår side, ikke et enten–eller-spørsmål, det er et spørsmål som må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Mandatet er viktig. Og den historiske lærdom man vel kan ta med seg etter mange år med internasjonale operasjoner, ikke minst FN-operasjoner, er at der mandatene ikke har vært presise og gode, har heller ikke operasjonene levert. Det må være en pragmatisk tilnærming.

Historisk har det vært et fokus på å assistere land eller regioner fra en konflikt til en fremforhandlet fred, og så videre til et legitimt styresett. Nå snakker vi om oppdrag som er mer aggressive i sin form, og oppdrag som altfor ofte ikke har en parallell politisk prosess. Og uten en slik politisk prosess er også mulighetene for suksess mindre. Nå er jo ikke det noe som er spesielt med FN-operasjoner; det kan oppstå i enhver form for operasjon.

Så tror jeg det er fornuftig å gå tilbake og se på alle de FN-misjoner som er i aktivitet – ta Kypros og Vest-Sahara f.eks. Er det riktig i 2010 at FN er til stede på Kypros? Bidrar det til en løsning av konflikten, eller er det med på å hindre partene i å ta de siste skritt mot en løsning? Partene der bidrar med en del av beløpet når det gjelder kostnadene ved operasjonen, men hvis partene så til de grader ønsker et internasjonalt nærvær – som kan være fornuftig – burde de kanskje også ta kostnadene ved en slik operasjon. Løsningene uteblir, men operasjonene blir hengende igjen, og det er vel noen av problemet.

Hvis man ser på Darfur, var vel noe av problemet der at man ikke evnet å ha klare mål for suksess, og det er heller ikke noen strategi for å komme seg ut. Selv om de fleste vil være enige om at de internasjonale styrkene nok har bidratt i Darfur til å hindre overgrep, så har man heller ikke sånn sett kommet dit man ønsker. Og forholdet mellom andre deler av det internasjonale samfunnet – jeg tenker på den internasjonale strafferettsdomstolen – er jo noe som gjør at hele situasjonen blir kompleks og svært krevende. Jeg sier ikke at vi har alle svar på det, jeg tror bare man skal være klar over omfanget og hvilken kompleks situasjon som oppstår.

Så var representanten Myrli innom de vanskelige sidene ved slike operasjoner, som overgrep mot barn, som dessverre er dokumentert i altfor mange konflikter. Jeg tror det er viktig at man signaliserer fra medlemslandenes side, fra de deltakende lands side, og fra FNs side ikke minst, at man skal avdekke alle slike overgrep, enten det dreier seg om barn eller andre. Man skal straffe de involverte, og man skal ikke fortie slike situasjoner.

Det samme gjelder svindel der FNs personell er involvert. Det må også tas tak i på en måte som er troverdig, på en måte som inngir tillit, og på en måte som gjør at befolkningen ikke vender seg mot en tilstedeværelse av FN. Det blir ikke oppfattet positivt for noen når det er FN-soldater som utgjør problemet, og ikke løsningen på konflikten.

Ivar Kristiansen (H) [10:40:54]: Det er en viktig interpellasjon som tas opp i dag, men det er kanskje ikke det temaet som er mest diskutert i Stortinget. Når man trekker konklusjonene etter hver periode man har vært igjennom, så har disse temaer hatt litt for lite fokus. Vi snakker faktisk om en av de største økonomiske postene på vårt statsbudsjett. FN har faktisk vært i en situasjon der man nå i det siste har fått søkelys på seg, jf. den siste rapporten som har vært diskutert, som går på FN som bistandsorganisasjon. Norge kanaliserer 8–9 mrd. kr gjennom systemet. Det er liten tvil om at Norge på dette området har satt varige spor etter seg rundt om i verden, som fredsaktør, som bistandsaktør, og som en nasjon som har ekte hjertebank for at FN som organisasjon skal ha den status, den myndighet og den autoritet som vi alle sammen ønsker.

Men som utenriksministeren var inne på, er det sånn at FN blir ikke sterkere enn det medlemslandene er i stand til å gjøre dem. Og det er soleklart at når en institusjon har et driftsbudsjett på ca. en fjerdedel av det norske statsbudsjettet, sier det ganske mye om FNs muligheter til å kunne påta seg den rollen vi alle nok ønsker.

Det er liten tvil om at verdenssamfunnet har et ansvar – uro et sted i verden har veldig, veldig ofte en smittende effekt og kan bidra til å skape spredning av uro. Og det er jo det denne interpellasjonen tar opp. Jeg synes det høres greit ut, som utenriksministeren klargjør i forbindelse med den distinksjonen som interpellanten har vært inne på, at vi skal gjøre begge deler – vi skal delta både gjennom FN-mandat og via aktører som utfører jobb for FN gjennom og via FN-mandat.

Utfordringen fremover blir både FNs egen kapasitet og – på den andre siden – norsk kapasitet til å være sterk bidragsyter. Det er liten tvil om at i en situasjon der bidrag til FN sannsynligvis er i ferd med å avta, som følge av finanskrise osv., vil vi samtidig komme til å se at ikke bare Norge, men også andre land militært sett kanskje ikke lenger har den samme evnen som tidligere til å bidra. Det synes jeg er et helt vesentlig poeng i denne debatten. Hvordan skaffe oss selv kapasitet til å gjøre den jobben som våre ambisjoner tilsier, og hvordan gjøre FN politisk i stand til å gjøre jobben som de skal gjøre på vegne av dem som bidrar, og som skal være hovedaktører?

For det er ingen tvil om at behovet for et sterkt FN, som i hvert fall kan være politisk i stand til å få vedtatt de nødvendige mandater for aksjoner, kommer til å være der i et økende omfang. I det hele tatt er det FNs styrke og evne som i dag er oppe til diskusjon, og der synes jeg også den norske regjeringen har en forpliktelse, som en av de beste bidragsyterne, også økonomisk, til å sørge for at de reformer som må gjennomføres i FN-systemet, blir gjennomført.

Til slutt: Man er nødt til å ta den diskusjonen i hjemlandet om hvordan vi skal være i stand til å ha kapasitet til å trå til i disse aksjonene, hvis vi ønsker å delta, med mindre vi bare har som ambisjon å skulle være en finansiell bidragsyter. I dag er ikke det norske forsvaret i stand til å påta seg noen flere og større oppgaver enn vi allerede er involvert i.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:45:48]: Lat meg først ein augneblink stoppe opp ved det biletet som vi kanskje alle altfor ofte teiknar i ein diskusjon som dette om krig og konfliktar, nemleg at før var det krig mellom statar, og no er det krig innan statar. Det er iallfall ikkje meir enn delvis riktig. Det er heilt riktig at det under den kalde krigen var langt meir vanleg at det var krig mellom statar, og at det i tradisjonell forstand har vore svært få krigar mellom statar dei siste åra. Derimot er det langt meir diskutabelt om dei nye krigane, som dei av og til vert omtala som – altså borgarkrigar, interne krigar – er spesielt nye. Det er tvert imot mykje som tyder på at det er det normale over lang tid i internasjonal politikk at det går føre seg ei rekkje interne konfliktar – borgarkrigar o.l. Det som derimot kan vere nytt, er at dei på ein heilt annan måte tek internasjonal merksemd, bl.a. fordi det er færre regulære krigar mellom statar, men ikkje minst fordi rommet for internasjonal politikk og dermed for utanrikspolitikk er utvida til òg å kunne engasjere seg i konfliktar innan statar – borgarkrigar. Vi har vel heller eit spekter av det ein kan kalle vald eller organisert konflikt som går frå regulære krigar via borgarkrigar til type organisert bruk av militær makt i forbindelse med kriminalitet osv. til drap og annan bruk av vald, og der det politiske rommet i internasjonal politikk gradvis har utvida seg nedover i den kjeda. Det meiner eg er veldig positivt.

Nokre vil kanskje seie at dette har mest akademisk interesse, men det som har akademisk interesse, bør ofte ha meir interesse enn det får, òg utover akademia. Dette er eit sånt spørsmål, fordi det er den typen konfliktar vi ofte diskuterer og held oss til, òg i aukande grad i internasjonal politikk, og dermed må vi òg gjere det i norsk utanrikspolitikk.

Så trur eg for det første at diskusjonen om deltaking innan ramma av FN eller deltaking i FN-leidde operasjonar er to ulike nivå i same saka. All norsk militær deltaking i åra som kjem, skal vere innan ramma av eit FN-mandat, eller på annan måte sanksjonert, og samtidig innanfor det, er det viktig at vi i større grad deltek i FN-leidde operasjonar. Eg meiner personleg, og SV meiner, at det er svært viktig av fleire grunnar – for det første fordi vi har dyktige militære styrkar som kan gi vesentlege bidrag til fleirnasjonale einingar i nokre av dei mest komplekse konfliktane, som bl.a. interpellanten var inne på, og for det andre fordi dersom vi over tid skal gjere det i Noreg, må vi halde oppe kompetansen, evna, til å gjere det, og ikkje i lange periodar late vere, slik at kompetansen vert bygd ned i norske militære styrkar. Og for det tredje er det politisk viktig for oss å gi det signalet, og vere ein bidragsytar internasjonalt. Derfor har det vore viktig at vi dei siste åra har gjort det i større grad enn i noko år før, at vi bl.a. no har hatt eit bidrag i Tsjad, men vi må òg ha ei planmessigheit for å få det til å skje i ytterlegare grad i åra som kjem. Derfor er eg òg glad for at regjeringa varslar eit klart fokus på det i åra som kjem.

Så er det tidleg å trekkje mange lærdomar og konsekvensar av dei operasjonane vi har hatt dei siste åra, men noko som har vorte sagt i debatten, er eg òg einig i: Det må ei breidd til i perspektivet på deltakinga i operasjonen, og ei langsiktigheit er ekstremt viktig. Det er veldig mykje som tyder på at det bør vere ein politisk prosess samtidig, og sjølvsagt eit mandat som står i forhold til konflikten ein skal inn i.

Men eg vil òg vektleggje godt samarbeid, ei klar felles retning mellom dei ulike aktørane – politiske, militære, sivile – som ein del av ein konflikt. I innstillinga til stortingsmeldinga om samfunnssikkerheit, som vart behandla i Stortinget, seier komiteen:

«Komiteen mener Regjeringen bør vurdere å utarbeide faste konsultasjonsmekanismer som inkluderer sikkerhetspolitiske, militære, juridiske og utviklingspolitiske synspunkter. De norske frivillige og humanitære organisasjonene bør inkluderes i disse mekanismene.»

Eg trur at i tida framover vert det å ha ei felles retning og at ulike aktørar skal bidra i dei breie operasjonane, svært viktig for at det skal vere vellykka.

Til slutt vil eg berre takke interpellanten for å ta opp eit viktig spørsmål, og utanriksministeren for svaret.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:51:10]: Norge og den norske FN-delegasjonen er og har vært svært delaktige i utviklingen av FNs strategi for integrerte operasjoner. Norge har fremmet økt sivil beskyttelse, og Norge er en betydelig økonomisk bidragsyter til FN. Det er bra.

Det er ingen andre organisasjoner i verden som kan måle seg med FN, og det er derfor ingen andre som er like viktige. Alle nasjoner har en plass, og for en liten nasjon som Norge er den folkerettsbaserte verdensorden den eneste farbare vei. I Senterpartiet mener vi derfor det er uheldig å bygge opp parallellstrukturer, fordi det i sum svekker FNs evne til å være effektive bidragsytere til konfliktløsning.

Ressurser brukt via andre kanaler betyr som regel færre ressurser til FN. Ofte er det de samme som f.eks. i sin tid var positive til krigsdeltakelse i Irak, som påpeker svakheter hver gang FN mislykkes. Både her hjemme og ute er det slik.

Jeg er i hvert fall overbevist om at dersom Norge ikke bare la ned betydelige ressurser i Afghanistan, men også i Irak, ville vårt bidrag til FN vært ytterligere svekket, for ikke å snakke om det bidraget vi ville gitt til en svekkelse av folkeretten og Norges plass i historiebøkene. Jeg vet at dette er litt på siden av dagens tema, men FN må prioriteres av verdenssamfunnet om FNs store verktøyboks skal kunne brukes.

FN tar nå på seg skarpere og mer sammensatte og krevende oppdrag enn de tradisjonelle fredsoperasjonene vanligvis innebar. FN har samtidig et unikt virkemiddelapparat som skiller organisasjonen fra militære aktører. Mens NATO sliter med å finne formen – og hode og hale – på sitt samarbeid med sivilsamfunnet, har FN alltid hatt en humanitær/sivil og en militær grein. En spesialrepresentant leder FN-operasjonene og er sivil overordnet både for den militære og den sivile gjenoppbyggingen.

Så ser jeg – som det også ser ut til at Eriksen Søreide har gjort – at forskningsmiljøet på FFI og andre er bekymret for at Norge ikke har deltatt i særlig grad i FN-operasjoner etter at måten FN jobber på, er betydelig endret siden slutten av 1990-tallet. Jeg beklager at Norge ikke har sett seg i stand til å delta i enda større grad i FN-operasjoner og deler bekymringen for at våre offiserer og soldater ikke har tilstrekkelig oppdatert kunnskap om FN. Derfor mener jeg at Norge, når tiden for nedtrapping i Afghanistan kommer, umiddelbart må prioritere FN høyere igjen. Samtidig tror jeg at både forskere og politikere bør lytte til Forsvaret når de beskriver den betydelige erfaringen de har fått i Afghanistan. Den erfaringen er høyst relevant også i integrerte FN-operasjoner.

Høyre virker uansett mindre opptatt av forskningsmiljøenes bekymring for de utfordringene de nye integrerte operasjonene skaper for den tradisjonelle forståelsen av det sivil-militære konseptet, og at grensene mellom militære og sivile ressurser viskes ut. I rapporten NUPI ga ut i fjor om Norges forsøk på å få til en sivil-militær samordning i Afghanistan, påpekte de viktigheten av at myndighetene finner gode løsninger på hvordan den humanitære delen av oppdraget kan gjøres mest mulig upartisk og selvstendig. Det grelleste eksemplet på det motsatte er det amerikanske «hearts and minds»-prinsippet, der militæret kjøper seg støtte gjennom utbetalinger fra hånd til hånd. Men gråsonene er mange, og talspersonene likeså. I Norge har den tidligere forsvarssjefen uttalt at bistandsorganisasjoner som ikke vil innordne seg Forsvaret i Afghanistan, ikke har noe der å gjøre. Jeg er glad for at den sittende regjeringen aldri har gitt etter for disse holdningene.

Bred erfaring fra Afghanistan viser at militære som utfører – eller kommanderer – sivile oppgaver, gjør det dårligere enn sivile med kompetanse på feltet, og det fører til mer kortsiktighet. Lokalbefolkningen skal kunne være trygge på at noen opptrer upartisk i konflikten. Det er den eneste måten å sikre sivile en form for trygghet når de skal drive utviklingsarbeid. Og stabil utvikling over tid oppnås ikke om kortsiktige politiske og militære vurderinger av hva som tjener oss best i øyeblikket, skal være rettesnor, og ikke lokalbefolkningens egne ønsker og prioriteringer.

Jeg skulle derfor ønske at Høyre i større grad hadde sluttet opp om den nordiske og folkerettslige tradisjonen og ikke hengte seg på kortsiktige løsninger som kun ser bra ut i øyeblikket, men som ikke har vist seg å være solide over tid.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:55:47]: Et sterkt FN er av stor betydning for arbeidet for fred i verden og for å ivareta interessene til et lite land som Norge. Fredsoperasjoner i land preget av konflikt er særlig viktig for å trygge en ustabil fred eller stanse en farlig utvikling i retning av krig og for å beskytte sivilbefolkningen i konfliktsituasjoner. Norge var derfor en av de tidligste deltakerne i FN-operasjoner, som flere talere har vært inne på, og fra slutten av 1940-tallet til 1990-tallet var vi sterkt involvert i flere operasjoner. Av ulike årsaker er dette endret de senere årene, med større fokus på operasjoner som har hatt et FN-mandat, men som har blitt gjennomført av andre, f.eks. NATO.

Kristelig Folkeparti har tatt del i beslutningene som har preget utviklingen av norske bidrag til utenlandsoperasjoner i disse årene. Men vi har vært lite bekvemme med signalet Norge i praksis sender ved i så liten grad å være representert i FNs egne operasjoner. Ut fra et sterkt ønske om å bidra til slike operasjoner i Afrika ble det arbeidet med å kunne stille et bidrag til Darfur. På grunn av motstand fra sudanske myndigheter ble dette som kjent ikke noe av. Vi var derfor glade for at Norge kunne delta i Tsjad, i en operasjon knyttet til den samme konflikten.

Operasjonen i Tsjad har vært en suksess. Den har gitt avgjørende sikkerhet til flyktninger og internt fordrevne i landet. Dyktige norske kvinner og menn som bidro med et brønnborerteam og et feltsykehus, var viktige bidrag til at styrken kunne komme på plass og fungere slik den skulle. Operasjonen går nå en usikker tid i møte, etter at feltsykehuset ble trukket tilbake for en drøy uke siden. Land som Irland og Finland trekker sine styrker ut fordi det ikke lenger finnes et feltsykehus i Tsjad. Det er tegn som tyder på at operasjonen rakner, med potensielt alvorlige konsekvenser for flyktningene som operasjonen skulle beskytte.

Norsk deltakelse i FN-operasjonene er viktige av mange grunner. Vi har et moralsk ansvar som et av verdens rikeste land til å bidra i arbeidet for å sikre grunnleggende menneskerettigheter i konfliktsituasjoner. Jeg synes det kler Norge svært dårlig når ledende representanter gir uttrykk for at det blir for dyrt å være med i FN-operasjoner. Uten en egen deltakelse eller erfaring fra slike operasjoner mister Norge lett innflytelse i debattene innad i FN rundt operasjonene.

Det er i dag flere FN-operasjoner i gang i Afrika enn noensinne før, men operasjonene foregår nesten uten bidrag fra vestlige land. Det er bra at Afrika selv tar ansvar, men slagordet «African solutions to African problems» kan fort bli en unnskyldning og en sovepute. Mens det i 2000 var 8 000 afrikanske FN-soldater, var tallet i fjor 37 000. Mange av dem er svært dyktige og leverer hjelp til en langt lavere pris enn mange andre er i stand til, men det er fortsatt et problem at de ofte har mindre kapasitet og langt dårligere utstyr enn vestlige land.

Norge har ikke mulighet til å delta med styrker av en størrelse som vil gjøre en virkelig forskjell for å løse FNs enorme kapasitetsproblemer. Men vi kan spille en viktig rolle ved å bidra med målrettede kapasitetsbyggende tiltak. Vi kan gjøre det mulig for andre å delta og bedre deres sjanser til å lykkes.

I Kristelig Folkeparti var vi glade for at regjeringen i Soria Moria I lovet å «øke deltakelsen sivilt og militært i FN-operasjoner». Og vi var oppmuntret av at Soria Moria II sa at regjeringen vil «prioritere deltakelse i FN-ledede fredsoperasjoner». Men ved siste opptelling i april hadde Norge kun 179 personer utplassert i FN-operasjoner. Når de 120 som deltok i Tsjad nå er trukket ut, vil vi være nede på et nivå som er enda lavere enn da denne regjeringen tiltrådte. Og jeg har ikke hørt noe i debatten i dag som tyder på at regjeringen har store ambisjoner om å realisere dette målet i Soria Moria II.

Til sammenligning har vi i dag ca. 700 soldater i Afghanistan. Kristelig Folkeparti støtter fullt opp om Norges NATO-engasjement i Afghanistan, men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved regjeringens prioriteringer. Det er liten tvil om at da regjeringen svarte nei på anmodningen fra Ban Ki-moon om å forlenge oppdraget i Tsjad, var beslutningen i stor grad begrunnet i økonomiske hensyn. Det virker tydelig at når budsjetthensyn framtvinger prioriteringer – og det er nødvendig fra tid til annen – er det lett FN og Afrika som taper. Det er ikke et gunstig bilde av Norge.

Kristelig Folkeparti etterlyser viljen til en reell prioritering av FN, i tråd med regjeringens egne løfter. Med unntak av de innsatser som har vært nevnt her i debatten, er det nå 12 år siden sist gang Norge bidro med tropper til en FN-operasjon med blå hjelmer, og det er 17 år siden sist vi deltok i Afrika. Det er grunn til å spørre om når regjeringen ser for seg at Norge igjen vil kunne være klare til å bidra i en slik operasjon.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:53]: Denne debatten bekrefter den brede politiske oppslutningen det er i Norge om å støtte opp om FNs fredsbevarende operasjoner. Og jeg merket meg at Fremskrittspartiets talsmann i sitt innlegg ikke hadde noen klangbunn av det man som regel hører fra partiet, nemlig en grunnleggende skepsis til FN. Det er gledelig.

Siden de første FN-operasjonene for 60 år tilbake har rundt 60 000 nordmenn tjenestegjort i fredsbevarende operasjoner. Vi har mye og mange å være stolte av, som representanten Sverre Myrli understreket, og vi har ingenting å skamme oss over, heller ikke når det gjelder direkte deltakelse. I dag har vi norske bidrag i 8 av de 15 pågående FN-operasjonene, men omfanget vil være mer begrenset når operasjonen i Tsjad avsluttes. Når det gjelder det representanten Høybråten nevnte, så var det nok ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men det å trene opp de mannskapene som eventuelt skulle bemanne dette i en forlengelse, ville vært mer enn krevende. Vi var klare for innsats med et ingeniørbidrag i Darfur, sammen med Sverige og Danmark, hvis regimet i Khartoum ikke hadde stanset det. Vår mest omfattende deltakelse har vært i Midtøsten.

I tenkningen bak FNs fredsoperasjoner ligger erkjennelsen av et sterkt internasjonalt ansvar for å bilegge konflikter. De fleste av konfliktene FN er engasjert i, er interne konflikter. Det fordrer at FN er ønsket av myndighetene i landet, og helst av partene i en konflikt.

Men når stater svikter sin egen befolkning, åpnes det også for at det internasjonale samfunn kan gripe inn på staters territorium for å beskytte enkeltmennesker mot statlig overgrep eller mot ikke-statlige militser og grupperinger i land preget av borgerkrig og oppløsning. Det skjedde første gang i forbindelse med den humanitære operasjonen for å beskytte irakiske kurdere i ukene etter den første Golf-krigen. Den rystende Rwanda-tragedien i 1994 bidro til utviklingen av et nytt statslegitimitetsprinsipp: Skal det internasjonale samfunn respektere statens grenser, må staten ivareta alle borgernes grunnleggende behov. Det internasjonale samfunn har et ansvar for å beskytte mennesker som statenes suverenitet ikke kan oppheve.

Dette skaper grunnlag for langt mer krevende operasjoner enn de tidligere, mer tradisjonelle FN-oppdragene. Skal FN kunne fylle denne rollen, kreves det ikke bare stor kapasitet, men det kreves også flere elementer som må spille sammen. Det er det medlemslandene som må stille opp med – enten direkte eller gjennom regionale organisasjoner, som NATO eller EU. Det er jo dette behovet som ligger bak EUs opprettelse av utrykningsstyrkene, hvor også Norge bidrar, i et oppsett sammen med Sverige og Finland. FNs forrige generalsekretær, Kofi Annan, ønsket EUs utrykningsstyrker velkommen fordi det også ville gi FN større kapasitet eller avlastning i enkelte konfliktområder, hvor EU kunne overta ansvaret for operasjonen i felten.

Det framgår av debatten at viljen er stor til at Norge skal stille opp når FN ber om det. Men vi må ha noe å stille opp med. Vi kan ikke på den ene side slanke Forsvaret og på den annen side ha massevis av ressurser til disposisjon for FN.

Interpellanten reiste spørsmålet om vi skulle delta direkte eller gjennom regionale organer – for vår del NATO, men også gjennom EUs utrykningsstyrke. Jeg tror svaret bør være et både–og, ut fra hva som er mest hensiktsmessig i forhold til de bidrag vi kan stille med i den aktuelle operasjonen, og ut fra den arbeidsdeling som måtte oppstå mellom FN og aktuelle regionale organisasjoner. Nøkkelen er kapasitet til å delta og planlegge for det.

Muligens skulle vi opprette en slags styrkebrønn, hvor vi kanskje kunne gå utenom Forsvarets styrker. Kanskje en mulighet kunne være at heimevernsstyrkene kunne bidra i oppdrag som ikke er så veldig skarpe. Og vi må ha sivile komponenter – politi, rettsvesen og kanskje frivillige – som kan trenes opp og være i beredskap, fra helsevesenet, advokater og andre relevante yrkesgrupper.

Interpellanten spør om FN lykkes i å skape varig fred. Vel, jeg går ut fra at det vil variere fra konflikt til konflikt, men det som er helt grunnleggende, er at skal man lykkes med det, må det være et grunnlag for det i den konflikten som er. Partene må ville finne en løsning. Hvis ikke, er det umulig for utenforstående. Erfaringen er vel at man kan kjempe andres kriger, men man kan aldri vinne andres kriger.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:06:01]: Først må jeg få rette opp noe som må være en misforståelse, eller i alle fall en meget spesiell påstand fra Trygve Slagsvold Vedum. At Høyre ikke skulle være interessert i å følge folkeretten når det gjelder hvilke operasjoner vi støtter og ikke støtter, er en påstand som etter min oppfatning faller på sin egen urimelighet, og som jeg regner med at de fleste i salen her og utenfor forstår selvfølgelig ikke medfører riktighet.

Representanten Bård Vegar Solhjell var inne på at vi skal ha mer av også de FN-ledede operasjonene med norsk deltakelse. Spørsmålet er jo hvilke konsekvenser representanten trekker av det. Jeg syns egentlig svaret ble meget godt presentert av siste taler, representanten Svein Roald Hansen. Han sier at vi kan ikke fortsette å slanke Forsvaret samtidig som vi har forventninger om at vi skal bidra mer direkte i FN-ledede operasjoner. Det er et meget godt uttrykk, og jeg skulle gjerne se at det også ble reflektert i regjeringens politikk.

Så til representanten Morten Høglund. Jeg syns han er inne på et meget interessant poeng når han sier at mange av de mandatene vi i dag har, kan være modne for en revurdering. Skal FN fortsette å stå på de stedene man har valgt å ha operasjoner? Det er selvfølgelig også noe som har å gjøre med om man lykkes i å skape den varige freden og stabiliteten også etter at man trekker seg ut. Én ting er å klare å opprettholde den mens man er der, en annen ting er om det er skapt grunnlag for å fortsette den etter at man kommer ut.

Så en siste ting, som også går til representanten Trygve Slagsvold Vedum: Han mener at Høyre skulle være lite opptatt av utfordringene med hensyn til det humanitære rom. Vel, det er det ikke bare Høyre som er. Jeg siterte fra et panel som diskuterte dette da Forsvarsdepartementet arrangerte en konferanse. De var opptatt av det jeg da siterte – rollen og nærværet, fordi nærværet til humanitære aktører ikke nødvendigvis oppfattes som nøytralt eller upartisk når de skal implementere det panelet kaller «vestlige verdier», og de bruker selv som eksempel jenteskoler i Afghanistan. Konklusjonen fra panelet er som følger: FN må få prioriteringene sine på plass for at vi skal lykkes med disse operasjonene. Det er mulig for representanten Slagsvold Vedum å lese seg til på Utenriksdepartementets sider at FNs såkalte «integrerte multidimensjonale operasjoner» representerer en unik tilnærming, der FN samordner militær, humanitær og utviklingsrettet innsats. Det er helt riktig. Det understreket utenriksministeren i et innlegg han holdt på denne konferansen jeg refererte til, i 2007, der han sier at balansen mellom å opprettholde et humanitært rom i en konfliktsituasjon med behovet for sikkerhet er et helt nødvendig behov for koordinasjon, og det må og kan vi lykkes med.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:09:23]: Først vil jeg si at denne debatten viser noe som er gledelig, nemlig at det er en god analyse og felles forståelse blant partiene på Stortinget om betydningen av FN og vår støtte til FNs fredsbevarende operasjoner. Jeg vil også slutte meg til representanten Myrlis understreking av heder og ære til dem som tjenestegjør for FN og bærer FNs uniform under FNs mandat.

Til representanten Høybråten vil jeg si at jeg ikke vil konstruere unødige uenigheter her. Men jeg føler at vi siden 2005 har levert kraftige bidrag til FN. Så dette med at det er tolv år siden vi har hatt folk med FN-uniform – hvis jeg forstod han rett – kan altså ikke helt stemme, når vi har hatt folk både i Tsjad og UNIFIL om bord i Marinens fartøyer. Så er det heller ikke riktig – jeg vil si det fra denne talerstol – at operasjonen i Tsjad avvikles eller rakner på grunn av at Norge trekker ut dette feltsykehuset som har vært varslet etter planen, det vi tilbød da vi gikk inn. Irland og Finland trekker seg ut på grunn av usikkerhet om operasjonens fremtid, og det skyldes presidenten i Tsjad, som ikke ønsker at FN skal opprettholde en militær komponent. Det er altså enighet i FN om at dette skal fases ut i løpet av året.

Vi bidrar på flere måter, og representanten Solhjell var inne på det. Er det planmessighet i dette? Ja, det er det, men fordi operasjonene er mer komplekse, er det ikke bare planmessighet ut fra hvor mange styrker vi kan bidra med. Vi hadde en dialog med FN i april hvor vi overleverte et papir med tanker om hvordan Norge kan bidra framover. Det var en invitt til FN om å komme tilbake med kommentarer på det. La meg bare nevne hovedelementene i det vi der foreslo. Det var på den ene siden personellbidrag – ja, men med økt vekt på sivile eksperter, herunder hele den rettsverdikjeden innenfor rettspleie, politi, fengselspersonell, advokater og dommere som vi ser er etterspurt i disse komplekse operasjonene. To: kapasitetsbygging, først og fremst på sivil side, men også på militær side der vi har erfaring og kapasitet, bl.a. med fokus på justis- og sikkerhetsreform, inklusiv forsvarssektorreform. Punkt tre: styrking av FNs rekrutteringsbase, bruk av beredskapsordninger og arbeidet med policyutvikling, altså doktriner og retningslinjer for hvordan man skal operere.

Jeg tror at de tankene som har vært fremmet her om å ha på hånden en kapasitet som raskt kan rykke ut, er en god tanke – men den er krevende og ikke alltid klok ressursmessig. Vi husker fra Stoltenberg-rapporten forslaget om å ha en stående nordisk styrke. Det er av de forslagene som de nordiske utenriksministerne ikke har gått videre på fordi stående styrker er dyrt og krevende. Vi fikk bl.a. et spørsmål om å kunne stille et ingeniørkompani til Haiti nylig, og vi så at å stille det ville kreve flere måneder med aktiv rekruttering i det private markedet i Norge for å få veibyggingseksperter. Vi har ikke stående kapasiteter på det, men vi kan bidra på andre måter. FN er klar over at vi er villige til å vurdere hvordan vi kan gjør det på best mulig sett.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.