Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:29:58]: (ordfører for saken): Det økonomiske tilbakeslaget vi er rammet av, har rammet lavinntektslandene hardt, selv om fattige land gjerne har en lite utbygd finanssektor. Men eksportinntektene til disse landene og også private overføringer fra utlandet i form av investeringer og emigranters hjemsending av midler er vesentlig redusert i mange land. Dette har bidratt til å svekke disse landenes offentlige budsjetter og deres evne til å betjene gjeld. Samtidig har også tilgangen på lån fra utlandet blitt vanskeligere. Dette rammer innbyggerne i de fattigste landene hardt og setter kampen mot fattigdom tilbake.

Det internasjonale pengefondet gir ikke ordinær bistand, men kan gi kriselån til lavinntektsland på subsidierte vilkår. Komiteen har merket seg at den varslede omleggingen av IMFs låneordninger for lavinntektsland, som ble vedtatt i organisasjonens styre 29. juli i fjor, på viktige punkter er i tråd med norske synspunkter på fleksibilitet og innretning på ordningen. Komiteen er tilfreds med det.

Komiteen er samlet om at betingelser knyttet til styresett, korrupsjonsbekjempelse og demokratisk deltakelse er legitime virkemidler som kan vurderes benyttet både ved innvilgelse av lån og i eventuelle gjeldsletteforhandlinger.

Komiteen understreker videre viktigheten av at landenes prosedyrer knyttet til låneprosessen er transparente, og at befolkningen gjennom ulike demokratiske kanaler fritt kan gi uttrykk for sine synspunkter på dette.

Komiteen er videre samlet i synet på at en bedret finansforvaltning, åpenhet rundt staters økonomiske disposisjoner, et effektivt og ukorrupt revisjonssystem og en velfungerende sentralbank er sentrale elementer når det gjelder å sikre en stabil og fattigdomsorientert politikk, og for å forhindre at nye gjeldsproblemer oppstår.

Komiteen peker også på det ansvaret som påligger stater som låner ut penger til regimer med manglende legitimitet i folket, og som kan bli medskyldige i at enkelte land havner i et gjeldsuføre.

Det oppsto en feil da innstillingen fra finanskomiteen ble lagt ut, og det så ut som om ikke hele komiteen sto bak de siste synspunktene. Det er rettet opp i den endelige innstillingen. Jeg bare nevner det fordi den første innstillingen lå ute på Stortingets nettsider en stund før feilen ble oppdaget.

For øvrig støtter komiteen samlet innstillingen til vedtak.

Presidenten: Da har også vi her i salen merket oss at det er en samlet komité som står bak denne innstillingen.

Lars Egeland (SV) [12:33:11]: I SV er skepsisen til IMF svært stor. I mange land har vi sett hvordan IMF har grepet inn og bidratt til å hindre sosial utvikling, gitt økt frihet til kapitalmakt i stedet for økt kontroll, og stilt krav som gjør at de fattige må betale for de økonomiske krisene som et alternativ til en radikal omfordeling.

Det er på en måte en ekstra urettferdighet når de fattige landene nå rammes av finanskrisen. Men de nye låneordningene for lavinntektsland som IMF nå vil sette i gang, er bl.a. kommet til med sterk støtte fra Norge og viser en ny retning for IMF. Med utgangspunkt i Soria Moria-erklæringen har regjeringa vært spesielt opptatt av å få til endringer i kravene til kondisjonalitet som hindrer at mottakerlandene blir stilt overfor krav om å privatisere eller liberalisere for å få støtte fra IMF.

Det er her snakk om lån med subsidiert rente. Styret i IMF har vedtatt å øke gaveelementet ved å redusere den faste subsidierte rentesatsen som låntakerne må betale, fra 0,5 pst. til 0. Dette er viktig for å sikre at nye lån kan bringe landene ut av gjeldskriser og ikke holde dem der, samtidig som de må ha politisk og økonomisk rom for å føre en motkonjunkturpolitikk.

Når vi i så stor grad har fått gjennomslag for vår politikk overfor IMF, må vi selvfølgelig bidra med penger, slik det foreslås i denne saken. Det er det som heter å ta ansvar når man vinner fram med synspunktene sine. Samtidig er det viktig at vi følger med på hvordan bruken av disse låneordningene blir, for å se om de virkelig oppfyller våre intensjoner, nemlig å gi økonomisk bidrag til de aller fattigste landene på en måte som kommer de aller fattigste til gode.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:35:25]: Vi skal ikke overvurdere Norges rolle internasjonalt, men flere enn vi kanskje er klar over, ser hen til Norge som et land med andre tradisjoner og en annerledes utenrikspolitikk, ikke minst som et land utenfor Den europeiske union.

Vi er på mange måter et annerledesland, og det er da viktig at det annerledeslandet ikke er seg sjøl nok. Det er viktig at en har en internasjonal solidaritet som et perspektiv for det en gjør på lengre sikt. Norge gjør en betydelig innsats i finansiering av FNs ulike institusjoner, og vi gjør også en innsats i forhold til bilateral bistand.

Saken i dag gjelder vår opptreden innenfor Det internasjonale pengefondet, IMF, som alle er kjent med er et aksjeselskap, hvor de enkelte land eier større eller mindre aksjeposter. Aksjeselskapet IMF har en ordning som går på kriselån til lavinntektsland på subsidierte vilkår. Det er avhengig av frivillige bidrag fra IMFs medlemsland. Mens vi har en generell ordning som ble undertegnet mellom IMF og Norges Bank 6. juli 2009, på hele 27 mrd. kr, er lavinntektsordningen som Norge har deltatt i, i størrelsesorden 2–4 mrd. kr. Det er positivt at vi deltar her, samtidig som vi hele tida må ha et årvåkent øye med hvordan IMF prioriterer og legger til rette sin virksomhet. Det er sjelden det er noen fri lunsj, og det gjelder også i forhold til Det internasjonale pengefondet. Derfor må en altså påse at den måten som IMF gir penger på, er i tråd med det som er de beste demokratiske tradisjoner, og som er byggende virksomhet for de enkelte land. Derfor er regjeringspartiene glad for at IMFs krav til privatisering og konkurranseutsetting er begrenset. Det er viktig at lavinntektslandene her får mulighet til – som Norge har hatt mulighet til – på nøkkelområder å bygge opp virksomheten sin basert på et eierskap og på selskapsformer hvor ikke privatisering og konkurranseutsetting er det førende prinsipp.

Derfor er det altså viktig at Norge fyller sin rolle som annerledesland, som ikke er seg sjøl nok, og bidrar her og er aktiv i forhold til å påse at de midler vi stiller til disposisjon innenfor Det internasjonale pengefondet, brukes slik at en ivaretar andre verdier enn fortjeneste.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:38:29]: Jeg er av og til litt usikker på om det å ikke være seg selv nok nødvendigvis er synonymt med å være et annerledesland. Der tror jeg jeg må ta en liten dissens på det representanten Lundteigen sa.

Bortsett fra det har jeg i denne saken lyst til å gi regjeringen honnør for det arbeidet man har gjort, og som har vært en oppfølging av flertallsmerknader også overfor IMF, ikke bare konkret knyttet til denne saken, men til hele innretningen på lånevirksomheten til IMF. Den kan vi for så vidt også diskutere i forbindelse med behandlingen av finansmeldingen. Men jeg hadde lyst til å si at her synes jeg regjeringen har gjort et godt arbeid. Det er viktig at vi får en situasjon der IMF kan bidra overfor fattige land og sikre deres tilgang på internasjonal finansiering. IMF driver ikke med bistand og skal ikke gjøre det, men det er også viktig å få tilgang på lån til en rente som ikke er totalt uakseptabel.

Finanskomiteen og flertallet har vært opptatt av dette med kondisjonalitet, altså hvilke strukturelle krav man kan stille i tillegg til det at man da får et lån. Her har vi stort sett vært på linje, at det bør være en begrensning i hvor politisk IMF opptrer overfor enkeltland. Jeg synes vi her har kommet et svært godt stykke på vei.

Samtidig er det også grunn til å si at en enstemmig komité minner om at Transparency og at befolkningen kan gi uttrykk for sine synspunkter gjennom demokratiske kanaler, også er av relevans for hvordan man skal kunne forvente at mottakerland for lån fra IMF, opptrer. Så her er det en balansegang, og jeg vil gi honnør til regjeringen for hvordan man har håndtert dette.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:40:51]: Det er en viktig sak som Stortinget nå behandler. Det er en sak der det er full samstemmighet i Stortinget om at dette er det nødvendig å gjøre, og det er jeg veldig glad for. Selv om mye av oppmerksomheten nå er rettet mot den vanskelige situasjonen som særlig mange europeiske land har kommet i, er det ingen tvil om at finanskrisen kanskje har rammet sterkest de land som har hatt minst å stå imot med. Derfor er det viktig at disse landene får god tilgang på internasjonal finansiering, og en kanal for slike bidrag er å støtte kriselån som Pengefondet nå gir lavinntektsland på gavevilkår.

Samtidig er det også viktig at fattige land så langt råd er, får handlingsrom og nasjonalt eierskap til egen økonomisk politikk, selv om landet skulle trenge et lån til betalingsbalansen. Derfor har regjeringen bidratt med en kritisk stemme i den internasjonale diskusjonen om IMFs rolle i forhold til lavinntektsland. Vi har også arbeidet for at IMF skulle redusere sine omfattende krav til strukturendringer i låneprogrammene. Sommeren 2009 vedtok IMF en fullstendig omlegging av ordningen for lavinntektsland, som innebærer at det blir opprettet to nye lånemuligheter for å kunne gi verdens fattigste land kortsiktige betalingsbalanselån til veldig lav rente. For tiden er renten null. Nettopp det at en innførte disse ordningene, gjør at IMF mye lettere kan unngå å ta på seg en utviklingsrolle, utenfor sitt tradisjonelle mandat.

Den andre viktige utviklingen er at IMF har lagt om og redusert krav i låneprogrammene i en retning som Norge har ønsket. Der organisasjonen tradisjonelt brukte et låneprogram til å forsøke å gjennomføre alle strukturtiltak som på inngåelsestidspunktet ble ansett som fornuftige, er reformkravene nå færre og mer spisse. Og det er bra. Regjeringen er svært glad for at en har fått til en omlegging av låneordningen, og at man har redusert de såkalte strukturkravene. Det er en omlegging som Norge har argumentert for i lang tid. Vi har også fått gjennomslag for øremerking av bidrag, slik at vi kan sikre at norsk støtte bare går til de IMF-ordninger som Norge støtter.

I tråd med ønsket fra stortingsflertallet har vi arbeidet for at IMF skulle etablere bedre ordninger for fattige land. Når vi nå har fått gjennomslag for bedre ordninger, bør vi også si ja til å bidra finansielt til slike ordninger. Derfor er jeg glad for at finanskomiteen enstemmig gir sin tilslutning til den foreslåtte låneavtalen. Det kommer i tillegg til den betydelige bistanden Norge allerede gir gjennom sine bistandsmidler for å dekke kostnadene ved å subsidiere renten på disse lånene ned til null.

Så det står ikke bare regjeringen til ære, men også Stortinget for dets enstemmige tilslutning til dette, som viser at Norge er et land i aller fremste rekke når det gjelder å jobbe for at de land som har lave inntekter, får gode utviklingsmuligheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.