Tove Karoline Knutsen (A) [11:02:21]: Denne interpellasjonen tar utgangspunkt i de utfordringer vi allerede nå kan se når det gjelder å få tilbud og etterspørsel av tjenester til å gå i hop innenfor framtidas helsevesen. Med andre ord: Det dreier seg om hvorvidt vi vil makte å utdanne tilstrekkelig med mennesker med riktig kompetanse til å møte befolkningas behov for helsetjenester i de kommende årene.
Dette er et spørsmål som Stortinget har debattert tidligere. Regjeringa har ved flere høve og på ulike måter tatt opp disse problemstillingene – først i St.meld. nr. 25 for 2005–2006, Mestring, muligheter og mening – om framtidas omsorgsbehov, som ble lagt fram for Stortinget høsten 2006. Her finner vi også Kompetanseløftet 2015, som beskriver mål og tiltak for å skaffe til veie tilstrekkelig fagkompetanse til den kommunale omsorgssektoren. Også St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, fokuserer på framtidas behov for helsepersonell. Jeg regner med at statsråden vil gi oss en god og grundig redegjørelse for regjeringas politikk på dette feltet så langt, med et strategisk blikk på framtida.
Grunnen til at jeg har valgt å bringe helse- og utdanningsspørsmålet i dagens interpellasjon, er at St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, og Stortingets behandling av denne tidligere i vår peker på at vi ikke bare har en utfordring når det gjelder å få mange nok til å utdanne seg innenfor helseområdet, men at reformen også foreskriver en annerledes vekting når det gjelder ressursinnsatsen sammenliknet med hva som har vært tilfellet så langt. Dette må nødvendigvis få konsekvenser for måten vi utdanner folk på innenfor sektoren ut fra hva slags kompetanse vi kommer til å trenge innenfor helsevesenet.
Samhandlingsreformen trekker fram tre hovedmomenter som må vektlegges når vi skal fordele ressursene i framtida:
den geografiske dimensjonen, som bl.a. må dreie seg om ressursfordeling i forholdet nord–sør, tettbygd–spredtbygd, by–bygd eller som noen vil si, sentrum–periferi
forholdet mellom fagområdene, f.eks. mellom høyspesialisert medisin, sykehjemsmedisin, allmennmedisin, rehabiliteringskompetanse osv.
forholdet mellom nivåene i helsesektoren blir også viktig, mellom spesialisthelsetjeneste og primærhelsetjeneste og nivåene som måtte befinne seg et sted mellom der
Heile innretninga på den helsereformen som Stortinget nå har vedtatt, dreier seg om å tenke annerledes og nytt rundt disse spørsmålene.
En samlet helsekomité konkluderte i merknadsform og under debatten i Stortinget 27. april i år med at den retninga Samhandlingsreformen foreskriver, vil utfordre utdanningssystemene våre. Komiteen peker på at dagens medisinske forskning, og også utdanningene, først og fremst fokuserer på spesialisthelsetjenestens behov. Dersom vi skal få vridd helsetjenestene i den retninga Samhandlingsreformen tar til orde for, og som det er stor enighet om, må vi prioritere langt sterkere behovene i primærhelsetjenesten, f.eks. blant kronikergrupper, og vi må bli bedre på det generelle folkehelsearbeidet.
Vi veit også at vi i de kommende årene sannsynligvis vil se en økning av antallet mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser, noe som vil kreve betydelig innsats og tverrfaglig kompetanse i forebygging, behandling og rehabilitering.
Ikke minst må vi ha et helsepersonell som er forberedt til å møte den store veksten av eldre vi kommer til å ha, særlig etter 2020. Sjøl om mange eldre i framtida etter alt å dømme, og forhåpentligvis, vil være friske og raske og kanskje stå lenger i arbeid enn hva tilfellet er i dag, er det høyst sannsynlig at når gruppa av eldre over 80 år øker, vil det innebære at vi får flere mennesker med demens og flere som i tillegg har andre og sammensatte lidelser. Vi har i dag verken god nok forskning eller tilstrekkelig spisskompetanse innenfor eldre- og sykehjemsmedisin. Noen av de største utfordringene vil komme nettopp på dette feltet i framtida.
Når regjeringa i samhandlingsmeldinga vektlegger så sterkt at vi må satse på forebygging, tidlig intervensjon og større innsats nær der folk bor, veit vi at disse målene blir utfordret av noen demografiske trekk i tida. Vi har lenge sett at byer og større tettsteder svært ofte vinner dragkampen om folk og kompetanse. Mange små kommuner har store problemer med å få tilstrekkelig med helsearbeidere, særlig når det gjelder personell med høyere utdanning. Kampen for å få rekruttert nok folk til helsevesenet kan bli tøffere i årene som kommer. Dersom vi ser på de statistiske framskrivningene for helsesektoren f.eks. i 2030, viser mange av beregningene at vi kan komme til å ha en underdekning på mellom 35 000 og 50 000 årsverk – dersom vi legger til grunn dagens utdanningstakt for helsepersonell. Dette vil først og fremst gjelde sykepleiere og særlig helsefagarbeidere. Men vi kan også få et underskudd av fysioterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører, bioingeniører, helsesøstre og jordmødre, for å nevne noen. Derfor må vi intensivere arbeidet med helseutdanningene, dersom målet om likeverdige tilbud av helsetjenester for alle skal kunne innfris. Utdanning av tilstrekkelig med folk, med riktig kompetanse, i kombinasjon med gode, treffsikre fordelingsmekanismer er nødvendig for å unngå de mest dystre scenarioer vi kan se for oss når det gjelder vår framtidige helse- og omsorgssektor. Derfor må vi identifisere og styrke de faktorene som fører oss i den retninga vi ønsker.
Et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likeverdige tilbud for alle er å få desentraliserte utdanningstilbud, både når det gjelder grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning. Vi har sett at nærhet til utdanningssted gjør at folk i større grad blir værende på, eller nær, det bostedet man har i utdanningsperioden. Derfor må vi ytterligere styrke dette elementet i helseutdanningene, i kombinasjon med ulike andre gode rekrutterings- og stabiliseringstiltak.
Det er også viktig å analysere og agere når det gjelder det frafallet vi ser i videregående skole. Dette kan komme til å bli et stort problem for arbeidslivet generelt, og helsesektoren spesielt, hvis utviklinga går i retning av at store grupper unge mennesker blir stående utenfor et yrkesaktivt liv. Dersom mange unge som skal starte sitt liv som voksen, havner på utsida av arbeidslivet, som langtidssykmeldte eller uføretrygda, vil vi ikke som samfunn kunne makte å opprettholde og utvikle en bærekraftig velferdsstat. Derfor er det flott at Kunnskapsdepartementet har tatt tak i problemene i videregående skole, i samråd med hvert enkelt fylke. Det er viktig at vi handler nå, og at vi handler langs mange linjer.
Også innretninga i de ulike helseprofesjonsutdanningene må gjennomgås og endres i tråd med den utviklinga vi ser komme. Jeg har allerede nevnt utfordringene med en stadig større eldre befolkning og at vi må ha et mye sterkere fokus på forebyggings-, behandlings- og rehabiliteringskompetanse når det gjelder kroniske sykdommer, som f.eks. muskel- og skjelettlidelser og livsstilssykdommer som kols og diabetes. Vi må ha bedre kunnskap og kompetanse på områder som rus og psykiatri. Vi må utdanne leger som ikke bare har kurativ kompetanse innenfor de mest vanlige somatiske sykdommer, men også leger som er samfunnsmedisinere og spesialister innen folkehelse og allmennmedisin. Vi må rett og slett ha helsearbeidere som i større grad kan ha det forebyggende og breie perspektivet på helse og helsearbeid. Så tror jeg at vi som politikere må bli flinkere og modigere, sånn at vi våger å se at de mange kompliserte spørsmålene knyttet til helse, helselikhet, eller ulikhet, ikke bare handler om hva vi foretar oss innen helsevesenet isolert sett, men at de må forstås og håndteres på tvers av samfunnssektorer.
Jeg ser fram til en spennende debatt om et viktig og gjennomgripende tema.
Statsråd Tora Aasland [11:11:33]: Representanten Tove Karoline Knutsen etterspør strategi for å utdanne tilstrekkelig og riktig personell for framtidens helsesektor, bl.a. fordi Samhandlingsreformen viser til at aldrende befolkning og økning av livsstilsrelaterte sykdommer medfører nye utfordringer for helsesektoren.
Jeg er glad for at dette viktige spørsmålet blir stilt. Jeg er også opptatt av å sikre tilstrekkelig antall helsepersonell med riktig og oppdatert kunnskap og teknologi som skal sikre at vi får et godt og effektivt helsevesen – også i framtiden. Jeg kan forsikre om at jeg har tatt opp utdanningsspørsmålet både med tidligere og nåværende helse- og omsorgsminister, så grunnlaget for å tenke sammen om dette skulle være godt.
Regjeringen vektlegger i Soria Moria II at alle velferdsordningene skal være bærekraftige og robuste for å møte demografiske utfordringer og voksende helse- og trygdebudsjetter.
Gjennomføring av Samhandlingsreformen skal bl.a. bidra til å dempe veksten i forbruk av sykehustjenester ved tidlig innsats, forebygging, som representanten snakket om, bedre oppfølging av pasientene og at en større del av tjenestene blir levert fra kommunene. Dette er endringer som krever personell med kunnskap til å arbeide mer lokalt og ikke minst arbeide forebyggende. Samhandlingsreformen medfører derfor også store kompetanseutfordringer.
Framskrivningene fra Statistisk sentralbyrå gir samtidig et noe mer nyansert bilde av framtidens behov enn det Knutsen viser til. Ifølge byrået utdanner vi det vi trenger av personell med universitets- og høyskoleutdanning, men vi trenger flere med helsefaglig utdanning. Det positive bildet vil langt på vei holde seg fram mot 2020. Men på sikt, altså i perioden 2020–2030, trenger vi også flere med sykepleierutdanning. Det er min oppfatning at vi må forberede oss på behovene som møter oss om 10–20 år, og bl.a. utnytte de mulighetene som økte ungdomskull de nærmeste årene gir oss. Det er jo en god ting at vi kommer til å få økte ungdomskull framover, og det gir gode muligheter til å rekruttere unge mennesker også inn i helsefagyrkene. Regjeringen har derfor allerede satt i gang viktige tiltak for å møte utfordringene.
I revidert nasjonalbudsjett for 2009 økte regjeringen antall studieplasser ved sykepleierutdanningene med over 400 plasser. I budsjettet for 2010 fulgte vi opp med ytterligere 400 studieplasser. Selv om det var noe nedgang i antall søkere gjennom Samordna opptak til sykepleierutdanningene, er det fortsatt to søkere per plass. Så plassene vil bli fylt opp.
Jeg vil også følge utviklingen på dette området nøye framover. Med større ungdomskull kan vi forvente flere søkere totalt sett til høyere utdanning, og vi vil komme tilbake til dette i de årlige budsjettforslagene til Stortinget. Med endringene som følger av Samhandlingsreformen, og også moderniseringer av utdanningene, som jeg straks vil komme tilbake til, vil vi også måtte vurdere nye og oppdaterte framskrivninger av behovene for hva utdanningene faktisk skal inneholde.
Spørsmålet til representanten Knutsen handler om mer enn å utdanne flere. Vi må også jobbe smartere og mer effektivt enn vi gjør i dag. Vi må ha mer kunnskap og mer målrettet forskning om hvordan vi kan jobbe mest mulig effektivt, og vi må ta i bruk innovasjoner og ny teknologi.
Den teknologiske utviklingen har gitt oss mange nye muligheter. Også innen helsevesenet vil det i framtiden være muligheter for å kunne utføre oppgaver på en smartere måte enn vi gjør i dag. Vi må stimulere til innovasjon og nytenkning i hele sektoren.
Det er etablert en femårig satsing mellom Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i spesialisthelsetjenesten, i samarbeid med Forskningsrådet, Innovasjon Norge og InnoMed. I regjeringens innovasjonsmelding, St.meld. nr. 7 for 2008–2009, Et nyskapende og bærekraftig Norge, er det foreslått en videreføring og en utvidelse til en tiårig satsing samt at forskningsbasert innovasjon vektlegges i tillegg til behovsdrevet innovasjon. Det ble nedsatt et offentlig utvalg med mandat til å utrede innovasjon i omsorgssektoren i 2009. Dette utvalget ledes av Kåre Hagen.
Jeg la i 2009 fram forskningsmeldingen Klima for forskning. I denne meldingen er helse et av de sentrale satsingsområdene. Forskning innenfor medisin og helse og velferdsstatens utfordringer er fagområder som har vokst raskest i Norge etter 2003, spesielt gjennom styrkingen av det som har skjedd i helseforetakene. Regjeringen ønsker fortsatt å prioritere dette området. Det blir imidlertid viktig å identifisere hvordan forskning kan bidra til å realisere Samhandlingsreformen, og ikke minst hvordan vi kan styrke forholdet mellom forskning, utdanning og yrkesutøving.
Regjeringen følger nå opp Samhandlingsreformen og Stortingets behandling av denne. Gode utdanninger rettet mot helsesektoren er helt sentralt i dette arbeidet, og Kunnskapsdepartementet deltar derfor aktivt. Jeg vil prøve å bidra til samordning og utvikling av en samlet nasjonal kunnskapspolitikk for framtidens helseutdanninger.
For å møte utfordringene i Samhandlingsreformen må vi, som interpellanten også var inne på, se nærmere på innholdet i utdanningene og legge et grunnlag for å oppdatere innhold og få en helhetlig og effektiv styring og strukturering av disse utdanningene. Sammen med utdanningssektoren og praksisfeltet må vi se på en rekke elementer.
Jeg vil peke på noen eksempler her.
Vi må identifisere grunnleggende kompetanse som vil være bærekraftig over tid, og som studenten kan bygge videre på i løpet av sitt yrkesaktive liv.
Vi må også se på hvordan vi kan oppdatere kunnskapen hos alle dem som allerede jobber i helsesektoren. Gode ordninger for etter- og videreutdanning som sikrer kontinuerlig kompetanseheving, er trolig nødvendig for at reformen skal lykkes.
Vi må finne balansepunktet mellom grunnutdanning og hva som skal være arbeidsgivers ansvar. Vi vil vurdere nærmere hvilket nivå i utdanningssystemet – videregående skoler, fagskoler, universiteter og høyskoler – som best kan kvalifisere for ulike funksjoner i yrkesfeltene. Hva slags kompetanse trengs for å utføre morgendagens helsearbeid?
Vi må fortsette arbeidet med å bedre samspillet mellom forskning, utdanning og yrkesutøving og vurdere nye virkemidler som fremmer praksisnær forskning, som VAM – velferd, arbeidsliv og migrasjon – som nettopp er et handlingsrettet program der det forventes at forskningen skal gi kunnskap som kan anvendes i utformingen av politikk og i forvaltningen av offentlige ordninger.
Så må vi tenke rekruttering. Vi må rekruttere nytt personell, spesielt til helsefagutdanningene. Vi må også se på ordninger for å kvalifisere og godkjenne personell som kommer til Norge fra andre land med relevant utdanning. Beregninger viser at vi langt på vei har tilstrekkelig med personell med utdanning fra universiteter og høyskoler, men at vi trenger flere med helsefagutdanning, som også nevnt tidligere.
Praksis i utdanninger rettet mot helsesektoren er helt nødvendig for å forberede studentene på arbeidslivet. Endringene i utdanningen betyr at vi også må se nærmere på om vi har de rette ordningene for praksis i utdanningene. Er dagens ordninger gode nok til å møte det som er morgendagens utfordring? Vi har jo god erfaring her når det gjelder omlegging av lærerutdanningen til å integrere praksisen på en helt annen og forhåpentligvis mye mer effektiv og god måte enn slik det var tidligere. Dette er også svært viktig for de utdanningene vi snakker om her.
Det kan også være nødvendig å se nærmere på styringsmodeller, organisering og roller som ulike aktører må ha for at morgendagens personell utdannes i henhold til de utfordringer som helsesektoren står overfor.
Vi har til nå ikke hatt en samhandlingsreform å forholde oss til, og det har ikke vært ønskelig fra min side å utvikle en kompetansepolitikk på dette feltet før meldingen har blitt behandlet av Stortinget, men vi har, som sagt, gjort noen forberedelser. Nå er reformen behandlet, og regjeringen er i gang med oppfølging. Jeg vil nå følge dette viktige arbeidet i dialog med helse- og omsorgsministeren og med andre for å få fram gode analyser, ikke bare når det gjelder kapasitet, men også når det gjelder innhold i utdanningen.
På bakgrunn av dette ønsker jeg å utvikle en kompetansepolitikk for helseutdanningene som nettopp skal sikre framtidens behov for kvalifisert personell. I Kunnskapsdepartementet har vi erfaring med dette i det vi nettopp har gjort for å reformere lærerutdanningene. Dette har vært et krevende arbeid, men det er også fordi vi har inkludert fagfolk og et stort felt i arbeidet. Det tror jeg også er viktig i et lignende arbeid når det gjelder helsepersonell.
Jeg ser fram til å fremme gode tiltak for Stortinget, tiltak som skal sikre at vi får utdannet tilstrekkelig og riktig personell i framtidens helsevesen. Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når vi har kommet enda lenger i arbeidet med å utvikle en moderne og framtidsrettet utdanningspolitikk for helsefagene.
Tove Karoline Knutsen (A) [11:21:22]: Jeg vil takke statsråden for svaret og vil understreke hvor viktig det er at Kunnskapsdepartementet har tatt tak i de utfordringene som Samhandlingsreformen innebærer for helseutdanningene. Jeg er glad for at statsråden her tar til orde for at hun vil komme tilbake til Stortinget med viktige tiltak som samlet kan utgjøre en målrettet helseutdanningspolitikk, i tråd med framtidas kompetansebehov.
Statsråden har rett i at de statistiske framskrivningene når det gjelder behovet for helsepersonell, ikke er entydige. Det er mange variabler som kan påvirke forholdet mellom etterspørsel av helsetjenester og det antall helsearbeidere vi til enhver tid kan tilby. Men som også statsråden sa, peker alle statistikker i retning av at vi om ca. 20 år får et betydelig større behov for arbeidskraft i sektoren enn det vi har i dag, ikke minst når det gjelder helsefagarbeidere, og den gruppa må vi kunne utdanne desentralisert. Det vil være den beste måten å oppfylle Samhandlingsreformens hovedidé på, at en større del av helsetjenestene må gis i kommunene, så nær som mulig der folk bor.
Så er jeg glad for at statsråden legger vekt på forskning og utvikling innenfor helsefeltet, og at man har etablert et tverrdepartementalt samarbeid for en flerårig satsing på forskningsbasert og behovsdrevet innovasjon. Det er også betryggende å høre at helseforskning er det fagområdet som har hatt størst vekst de seineste årene.
Jeg er ikke i tvil om at statsråden har et svært viktig poeng når hun understreker at vi må jobbe smartere og mer effektivt enn det som gjøres i dag. De fleste må vel være enige om at bruken av moderne teknologi i helsesektoren ikke er god nok. Snarere er det vel sånn at man ligger etter andre samfunnsområder på dette feltet.
Jeg tror det er mye å hente når det gjelder både bruk av teknologi til å understøtte og lette praktisk arbeid i helse- og omsorgssektoren og bruk av IKT som det vanlige kommunikasjonsredskapet. Det vil kunne revolusjonere forholdet mellom pasient og behandler og åpne for at ulike nivåer, institusjoner og virksomheter kan snakke sammen på en langt bedre måte enn man gjør i dag – dels fordi vi har et lovverk som ikke tillater det i dag, og dels fordi vi ikke har fått en tilstrekkelig brei, gjennomgripende satsing på kommunikasjonsteknologi og kompetanse.
Men regjeringa la i 2008 fram en nasjonal strategi for elektronisk samhandling i helsesektoren. Det er en plan som vil kunne gi oss gode verktøy for nettopp å jobbe smart innenfor alle nivåer i helsevesenet.
Statsråd Tora Aasland [11:24:19]: Jeg synes interpellantens tredeling, eller de tre dimensjonene som hun nevnte, er en veldig fruktbar tilnærming til den saken vi snakker om, nemlig at det er noen geografiske forhold her. Det er forhold når det gjelder fagets innhold – hvordan skal utdanningene være i framtiden – og det er et forhold mellom nivåene. Jeg vil også understreke at selv om vi er enige om at byråets prognoser forteller oss at det er først om en del år vi vil få et mer akutt behov for sykepleiere, er det viktig å holde bevisstheten der, å holde på dem vi har, og ikke risikere at det blir en nedadgående tendens når det gjelder f.eks. å søke seg til sykepleieryrket.
Vi har gode erfaringer i dag med at høyskolene er flinke på desentralisert utdanning. Det er mange gode eksempler på det i mange deler av landet, og det betyr at man får tak i studenter, kandidater, som ønsker å bo der de bor, som ikke er av de aller yngste, men som også blir veldig trofaste innenfor sitt fagområde når de er ferdig utdannet. Jeg tror det er det vi trenger å styrke. Jeg har lyst til å nevne det spesielt.
Jeg har også lyst til å nevne at med overføringen av ansvaret for fagskolen til fylkeskommunen har vi en god mulighet – også på det nivået som fylkeskommunen representerer, med både voksenopplæring og videregående opplæring – til å se det helsefaglige under ett, slik at det ikke blir preget av at noen gjør det ene og ikke vet om det de andre gjør, men at man ser sammenhengen i helse- og sosialfaglig utdanning og det som begynner i videregående – jeg er helt enig med interpellanten i at der er det viktig å forhindre frafall og få dem til å fullføre – og at fylkeskommunene kan se dette i sammenheng med det de gjør innenfor både voksenopplæring og ikke minst fagskolene.
Så har jeg lyst til å framheve den prosessen som våre universiteter og høyskoler i dag er inne i, som vi kaller for SAK, altså samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Der er det, for å heve kompetansen og kvaliteten i helsefagutdanningene, utrolig viktig at man klarer å få til både spiss og bredde – altså både spesialiseringen, som kanskje må skje på universitetene eller i alle fall på høyskolene, og bredden, som er den brede utdanningen som først og fremst foregår på høyskolene. Noe foregår også på fagskolen, men først og fremst foregår den helsefaglige utdanningen på høyskolene. Det behovet som Samhandlingsreformen peker på, er behovet for kompetanse i førstelinjen, nært kommunene. Der har vi en viktig utfordring nå når vi skal diskutere disse fagenes innhold framover.
Vi trenger spiss, vi trenger bredde, og vi trenger at dette skjer over hele landet, men det må være på en kvalitativt god måte.
Tor Bremer (A) [11:27:34]: Eg trur at interpellanten Tove Karoline Knutsen har heilt rett i at tilgangen på nok helsepersonell med rett kunnskap er ei av dei store utfordringane som denne salen må ta omsyn til, viss Noreg òg i framtida skal vera heilt i front innanfor velferdstenester.
I Arbeidarpartiet har me, som alle veit, høge forventningar på vegner av folket, også på dette området. Dette er for så vidt ikkje noko nytt fenomen, men er ei historisk erkjenning som difor er godt forankra i regjeringa.
Når eg startar slik, er det ikkje fordi me er sørgjeleg på etterskot, eller at det ser svært mørkt ut – tvert imot. I dei siste to åra er t.d. talet på studieplassar ved sjukepleiarutdanninga auka med 800. Eg er trygg på at dei auka ungdomskulla som me veit kjem i tida framover, også vil koma helsesektoren ytterlegare til gode.
I denne samanhengen vil eg, frå Stortingets talarstol, arrestera opposisjonen for over tid å ha drive ei systematisk og repeterande svartmåling av norsk helsevesen. Dagleg kan me høyra om kor langt forfallet på sjukehusa og i helsesektoren er kome. Eg vil seia det slik at det er lite kledeleg for oppegåande folkevalde som har teke mål av seg til å koma i regjeringsposisjon.
Det er dessutan riv ruskande gale, og det er ikkje minst urettferdig overfor alle dei dyktige fagfolka som kvar dag gjer ein kjempejobb for sjuke og pleietrengande menneske. Det einaste opposisjonen oppnår med dette, er å snakka ned tilliten til helsevesenet vårt.
Eg for min del vil bruka tida til å peika på alt det gode arbeidet som dagleg blir utført, og om korleis me kan gjera dette endå betre når behova faktisk forandrar seg. Når det er sagt, vil eg understreka at ja, det er utfordringar i helsevesenet, og me skal så definitivt gripa fatt i dei.
Så til interpellanten sitt hovudpoeng om kva som vil vera rett strategi for å utdanna nok personell med rett kunnskap. I den nære framtida ser det ut til at det ikkje er den aller største utfordringa, men ser me problemstillinga i eit 15–20-årsperspektiv, er utfordringa så definitivt der. Det brukte talet på 95 000–135 000 nye årsverk i helsesektoren kan i utgangspunktet gje uttrykk for at ein kan utfordra privat sektor på deira behov for ny arbeidskraft. Den skal som kjent bidra til ei verdiskaping som skal erstatta og utfylla ein sårbar oljerelatert økonomi. Dette behovet på over 100 000 årsverk er stipulert til å utgjera 44 pst. av all ledig arbeidskraft på dette tidspunktet. Dette høyrest urovekkjande mykje ut, men etter mitt syn må det sjåast i samanheng med ein forventa og naudsynt innovasjon og teknologiutvikling i både privat og offentleg sektor.
Industrien vår vil av mange grunnar måtte ta i bruk ny teknologi i staden for arbeidskraft, som då i større grad kan erstatta eller setjast inn i offentleg velferdsproduksjon.
På helseområdet har det skjett mykje, og endå meir vil skje i tida framover. Samhandlingsreforma vil intensivera dette behovet. Helsesektoren vil trenga mange og nye typar fagfolk. Difor må all helseutdaning i framtida i større grad sjåast i samanheng. På same måte som lærarutdaninga har fått sin gjennomgang, må også helseutdaninga få ein full gjennomgang og i større grad tilpassast framtida sine behov, som interpellanten, Tove Karoline Knutsen, heilt rett påpeikar. Det er difor bra at statsråd Aasland signaliserer frå talarstolen at ho vil sjå nærare på dette.
Det ser ut til at sjukepleiarutdaninga er i rute i den nære framtida, men det blir ei utfordring å få legane ut i landet, der folk bur. Det er dessverre ikkje alltid prioritet nummer ein hos dei nyutdanna legane. Det er av ein eller annan grunn meir stas å vera spesialist på eit stort sentralt sjukehus. Dette fenomenet beskreiv interpellanten på ein utmerkt måte tidlegare i sitt innlegg. Det blir difor ei politisk utfordring å lykkast med ei god geografisk spreiing av spesielt legetilbodet.
Eg er veldig komfortabel med statsråden si tilnærming til utfordringa. Det er naudsynt med ein full gjennomgang og fornying av helse- og sosialutdaningane. Det blir difor spennande å sjå kva nettopp Hagen-utvalet konkluderer med i si innstilling, som kjem om ca. eitt års tid.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:32:55]: Det er et viktig tema som interpellanten tar opp, selv om jeg fortsatt har store problemer med å se at Stortinget har vedtatt en samhandlingsreform, for det som kjennetegner en reform, er at den skjer i fredelige former, i motsetning til en revolusjon, som skjer ved hjelp av makt. Opposisjonen ble som kjent enig om 42 punkter, som vi ønsket å forhandle med regjeringspartiene om, men vi ble blankt avvist og fikk høre at makta rår.
Et annet kjennetegn ved en reform er at det gjerne er en forandring til det bedre. Nå var det veldig lite konkret som kom ut av Stortingets behandling, og et vesentlig element som finansieringen ble løftet ut av Stortinget og inn i et statssekretærutvalg. Historien har vel vist oss at det er nærmest ensbetydende med å legge en sak død. Så om vi står overfor en forandring til det bedre, vil bare framtiden vise.
Derfor har jeg også merket meg at mange av regjeringspartienes representanter ikke lenger snakker om Samhandlingsreformen, men om samhandlingsmeldingen. Det er litt trist at vi ikke har kommet lenger, fordi St.meld. nr. 47 for 2008–2009 på en utmerket måte skisserer de store utfordringene vi står overfor. Det viktige nå er å få de virkemidlene som gjør at vi kan møte dagens og morgendagens utfordringer når det gjelder å kunne gi pasienter og brukere av helsetjenester rett behandling på rett sted til rett tid.
I dag har vi 260 000 i helsekø, vi har 5 000 rusmisbrukere i kø, vi mangler 18 000 sykehjemsplasser, og vi har et etterslep på vedlikehold på 80 milliarder kr i helsesektoren. Vi vet at morgendagen vil bringe oss langt flere eldre med flere ulike sammensatte diagnoser, en økning i livsstilsrelaterte lidelser og et økende krav og en forventning i folket med tanke på kvalitet og omfang av helsetjenestene. Vi har et meget fragmentert helsevesen, fordelt over tre forvaltningsnivåer. Vi har en jungel av lover og forskrifter som selv juridiske eksperter kan slite med, og som fører til at helsepersonell har store problemer med å oppfylle sin veiledningsplikt overfor brukerne. Vi har uklare ansvarslinjer og et innfløkt finansieringssystem, med mange aktører som alle gjør sitt ytterste for å slippe å måtte dekke kostnadene for den behandlingen de faglig sett vurderer at pasienten har behov for.
I spørretimen i går gjentok kommunalministeren det som ofte blir sagt, nemlig at vi lever stadig lenger, og det skal vi være glade for. Det er riktig at levealderen øker. Det går flere år før døden kommer til oss, men den kommer til oss alle til slutt. Men det betyr samtidig at langt flere av oss vil leve i mange flere år, med mange sammensatte og ulike lidelser. Det betyr at mange flere av oss i flere år vil være avhengige av å få behandling, lindring, pleie og omsorg. Det betyr at mange flere av oss i enda flere år vil være avhengige av hjelp fra andre. Er vi da så sikre på at vi kan si at det skal vi være glade for?
Interpellanten peker på kompetansebygging som et viktig virkemiddel for å møte utfordringene i helsevesenet framover. Jeg mener at både kapasitet, kontinuitet og kompetanse er helt vesentlig. Derfor har Fremskrittspartiet skrevet side opp og side ned med forslag og merknader om behovet for utdanning, voksenopplæring, etterutdanning, videreutdanning, spesialisering, kompetanseoverføring osv., med fokus på at ansvaret for store og viktige utføreroppgaver skal flyttes fra et forvaltningsnivå til et annet sted. Vi snakker om tverrfaglighet, samarbeid og samhandling. Det er mange fine ord, men vi må ikke glemme hva som er utgangspunktet, nemlig pasienten. Hvordan skal vi innrette våre helsefagutdanninger framover? Kan vi lære noe av det vi tidligere har gjort? Kan vi lære noe av andre?
Fremskrittspartiet har flere ganger tatt til orde for å få på plass flere hospiceplasser, uten å bli hørt. Jeg synes vi skal se mer på selve hospicefilosofien. Den har en tilnærming til hele mennesket. Jeg skulle ønske at det var det som lå til grunn for framtidens helseutdanninger. Vi ser dessverre at økt spesialisering, enten den har vært drevet fram på grunnlag av faglig utvikling eller som et ledd i en lønnskamp, har ført til at tilnærmingen til pasienten har blitt fragmentert. Samtidig ser vi en reduksjon i sykepleiefag og sykdomslære når vi ser på fagutvikling fra hjelpepleier til helsefagarbeider.
Legeyrket hviler på tre pilarer: Det er å behandle, lindre og trøste. Hvis man spør noen i dag om hvem som driver med omsorgsyrker, hvor mange er det da som ville peke på legestanden?
Det er også min oppfatning at praktikanttjenesten, som tidligere var obligatorisk før en tok fatt på en helseutdanning, var et positivt element som hindret senere frafall. I dag er det flere som slutter enn som begynner, ifølge bladet Sykepleien.
Det er også viktig å legge til rette for utstrakt bruk av praksis i utdanningsløpet. Det er i møte med pasienten under kyndig veiledning at en helsearbeider kan lære å observere og utvikle et klinisk blikk. Det må gis muligheter for etter- og videreutdanning. Her burde fagskolene hatt en viktig rolle som et reelt alternativ til universitet og høyskoler. Men manglende fagskolefinansiering og det grepet som ble gjort i forbindelse med regionsreformen, var et skritt i feil retning. Derimot er jeg av den oppfatning at det når anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleieutdanningene gikk fra oppdragsfinansiering til et høyskoleansvar, var det et riktig skritt. Vi har behov for mye og kompetent personell i tiden framover. På 1970-tallet etablerte vi sykehjem uten å definere oppgaver, kvalitet og innhold. Jeg tror fortsatt vi i dag sliter med ettervirkningene med hele 30 pst. ufaglærte og utstrakt bruk av deltid. Det er ikke holdbart med den komplekse pleien som skal utøves.
Så til slutt et personlig hjertesukk i disse lønnskamptider etter 30 år i helsevesenet. Når du er født som mann og det står på lønnsslippen din at du har fått kvinnetillegg, så gjør det noe med selvbildet ditt, og en lurer faktisk på om det var riktig å velge utradisjonelt. Vi må huske at vi trenger helsearbeidere av alle kjønn og at gode fagmiljøer i seg selv er rekrutterende. Først når en vet hvor en vil, er det mulig å komme dit. Det er det som er regjeringens utfordring.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:38:17]: For Høyre er utdanning av faglært personell en investering i fremtidens velferd. Vi har derfor gått inn for å øke bevilgningene til utdanning og forskning med om lag 1 mrd. kr, slik at vi kan sikre at vi har fagfolk nok også i fremtiden. Samtidig vil dette gi et nødvendig løft for kvaliteten i tilbudet til brukerne.
De største faggruppene innen helse- og omsorgssektoren er sykepleiere og helsefagarbeidere, og det er også innen disse faggruppene at underskuddet på personell vil bli størst.
Helsedirektoratets beregninger viser at det om 20 år kan mangle 13 000 sykepleiere. Disse tallene forutsetter at det utdannes like mange som i dag. For legemarkedet viser beregningene tilnærmet balanse, forutsatt at det ikke gjøres vesentlige endringer i oppgavefordelingen. Dersom hver lege skal betjene færre pasienter, vil det være et underskudd også her.
Det er i dag om lag to primærsøkere bak hver studieplass for sykepleiere, så utdanningskapasiteten må økes med 20 pst. for å oppnå tilnærmet balanse i arbeidsmarkedet for sykepleiere. Dette tilsvarer 800 nye studieplasser.
Det er også viktig å sikre nok praksisplasser, og her kan både kommuner og helseforetak gjøre en bedre jobb. Vi må ikke bare være opptatt av kvantitet, men legge like mye vekt på kvalitet. Vi vet at ressursmangel fører til at praksisperioden ikke gir studentene tilstrekkelig veiledning og trening i tråd med utdanningskravene. Sykepleiernes eget studentforbund har tatt opp dette, og Høyre har bedt regjeringen sørge for at praksisperioden gir studentene den kompetansen de har krav på under utdanningen.
Til tross for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor stadig mer faglig utfordrende oppgaver, er andelen ufaglærte i sektoren på 30 pst. Dette er ansatte som gjør en formidabel innsats, men som pålegges for mye ansvar for å dekke opp mangel på fagfolk. Denne utfordringen forsterker seg i lys av at kommunene skal ta et større ansvar for helse- og omsorgstjenestene i fremtiden, i tråd med målene i Samhandlingsreformen.
Regjeringspartiene vil dessverre ikke stille seg bak målsettingen om at ansatte som driver pasientbehandling i pleie- og omsorgssektoren, skal være faglærte. I stedet måler de resultatene i helse- og omsorgstjenesten gjennom kvantitative mål om antall ansatte. Flere ansatte er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å sikre gode tjenester i dag og i fremtiden. Vi trenger flere fagfolk med kompetanse til å gi gode tjenester til brukere med sammensatte behov.
Hvis kommunehelsetjenesten skal bli en attraktiv arbeidsplass for helsepersonell, må det imidlertid også være større fagmiljø og bedre muligheter for faglig utvikling.
Det er mange gode tiltak i Omsorgsplan 2015, men de er for små og kraftløse. Det holder ikke å vise til at det er etablert undervisningssykehjem og undervisningshjemmetjeneste i alle fylker, eller at det bevilges 5 mill. kr til forskning på demens, som rammer om lag 70 000 mennesker.
Høyre vil investere mer i kompetanseutvikling for ansatte, slik at de er rustet til å ta et større ansvar og samtidig opplever arbeidsplassen som faglig stimulerende.
I tråd med målet om å styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør en større andel av midlene til forskning og fagutvikling gjøres tilgjengelig for ansatte i denne sektoren. Dette vil bidra til økt kunnskap og en mer faglig attraktiv arbeidsplass, og vil dermed heve kvaliteten i tilbudet.
Høyre har foreslått betydelig økte bevilgninger til kvalitets- og kompetansetiltak i våre alternative budsjetter, og vi har prioritert midler til å styrke tilbudet om undervisningssykehjem og undervisningssykepleie. I tillegg har vi påpekt behovet for en særskilt satsing på kompetanse om habilitering og rehabilitering, samt omsorg ved livets slutt.
Mange etter- og videreutdanningsprosjekter gir gode resultater for ansattes kompetanse og kvalitet i tjenestene. Om lag 1 600 personer gjennomførte etter- og videreutdanningstilbud på fagskole- eller høyskolenivå i 2008. Vi mener dette tilbudet må styrkes ytterligere, særlig med tanke på at ansatte i kommunen i fremtiden skal gi pasienter med sammensatte behov et bedre tilbud.
I evalueringen av etter- og videreutdanningsprosjektet i Hordaland påpekes det at det mangler system som sikrer at kompetansen blir tatt i bruk i kommunene. Dette må politikerne ta et større ansvar for, bl.a. ved å etterspørre kvalitet, ikke bare kvantitet og økonomisk styring i tjenestene.
Det er også viktig – som statsråden var inne på – å sikre at fagskolene kan opprettholde et desentralisert, fleksibelt og faglig variert tilbud.
Helt til slutt: Representanten Bremer beskylder opposisjonen for svartmaling. Det er faktisk pasientene, pårørende, fagfolk og Statens helsetilsyn som påpeker mangler når det gjelder kompetanse i deler av helsesektoren, men spesielt helse- og omsorgssektoren. Det tar opposisjonen inn over seg – i motsetning til representanten Bremer.
Geir-Ketil Hansen (SV) [11:43:36]: Hvordan en skal utdanne tilstrekkelig og riktig helsepersonell i framtiden, blir en av de virkelig store utfordringene de nærmeste 15–20 årene. Etter at Stortinget har behandlet Samhandlingsreformen og med det staket ut en langsiktig kurs i helsepolitikken, prioritering av tidlig innsats, prioritering av forebygging, så framstår det som helt klart at avgjørende for om vi skal klare å møte de framtidige utfordringene i helsesektoren, er at vi makter å utdanne nok helsepersonell og makter å utdanne riktig personell i framtiden.
Interpellanten understreket i sitt innlegg at vi vil få behov for mellom 95 000 og 135 000 nye årsverk innen 2030. Dagens utdanningskapasitet vil holde de nærmeste ti årene, og så vil den være sprengt.
Jeg er helt enig med statsråden i at vi må utnytte den muligheten som økte ungdomskull de nærmeste årene gir oss. Vi må øke kapasiteten på utdanningen før det har gått ti år. Vi må gjøre det i løpet av de nærmeste årene, og det er veldig positivt at bl.a. kapasiteten innenfor sykepleierutdanningen har økt. Det er en faggruppe som det vil bli stor mangel på i framtiden.
Vi må også sette fokus på at vi skal utdanne riktig, altså slik at vi får helsepersonell til det vi trenger, og der vi trenger dem. Et eksempel er utdanningen av leger. Vi kommer til å få et stort behov for leger i primærhelsetjenesten – fastleger og kommuneleger.
Den største veksten i legeårsverkene de siste ti årene har imidlertid kommet i spesialisthelsetjenesten, på sykehusene. Antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten økte med 1 140, til 11 000 i perioden 2002–2007. Samtidig økte den bare med 250, til 4 000 for samme periode i kommunehelsetjenesten. Det illustrerer utfordringen. Det betyr at legeutdanningen i sterkere grad må innrettes på kommunehelsetjenestens behov enn den gjør i dag. Der synes jeg eksemplet med medisinutdanningen ved Universitetet i Tromsø er godt, der de nå legger opp til en utdanning der studentene i større grad praktiserer i kommunehelsetjenesten – der hvor de i framtiden skal arbeide – under utdanningsløpet.
Det samme gjøres også ved den nye tannlegeutdanningen i Nord-Norge, i Tromsø. Fylkeskommunen har bygd ut tannklinikker som er spesielt innrettet på å ta imot studenter, hvor både studenter og utdanningspersonell under utdanningen praktiserer ute, nær pasientene, der de i framtiden skal jobbe.
I tillegg til at dette gir oss gode leger og tannleger, får vi også helsepersonell som er motivert til å jobbe i kommunehelsetjenesten, motivert til å jobbe i distriktene.
Jeg har nevnt legeutdanningen spesielt, men dette gjelder for alle faggrupper. Min konklusjon blir derfor at Samhandlingsreformen forutsetter også en kompetansereform innenfor helsevesenet om vi skal lykkes med målsettingene. Om det betyr en ny kompetansereform eller en tilleggsreform til den vi allerede har, skal ikke jeg gi svar på, men det er den dimensjonen over utdanningen. Helsesektoren, utdanningssektoren og i tillegg kommunesektoren må inngå et forpliktende samarbeid, både når det gjelder innretningen av de forskjellige fagutdannelsene, og når det gjelder kapasitet.
Derfor mener jeg at en naturlig konklusjon må være at Stortinget får dette som en egen sak til behandling. Det er en utfordring og dimensjon på utfordringen som egentlig handler om hvordan vi skal sikre velferdsstaten i framtiden. I første omgang trenger vi kanskje en egen stortingsmelding.
Jenny Klinge (Sp) [11:47:50]: Representanten Knutsen reiser ein viktig debatt. Det skal ho ha ros for.
Som interpellanten beskriv i innlegget sitt, står helsesektoren og velferdsstaten overfor store utfordringar framover. Vi lever lenger, og vi held oss dermed friskare lenger, men det er framleis slik at vi gjerne på eit eller anna tidspunkt blir merkte av tidas tann. Samstundes har vi utfordringar knytte til vår livsstil blant den noko yngre garde, som fører til at førebygging blir eit viktigare tema.
Samhandlingsreforma er eit av svara på korleis vi tenkjer å møte desse utfordringane framover, men Samhandlingsreforma medfører samstundes eit behov for omstilling og krav til kompetanse.
Utfordringane velferdsstaten står overfor, vil derfor få store konsekvensar for utdanningane som er retta mot helsesektoren. Det er derfor nødvendig å gå nærare inn på sentrale forhold knytte til utdanningane og, ikkje minst, samspelet mellom forsking og praksis.
Senterpartiet tok i sine innlegg i debatten om Samhandlingsreforma til orde nettopp for behovet for å utdanne fleire helsefagarbeidarar. Når ein ser på søkjartala til helsefag for det neste studieåret, ser vi ein liten nedgang, mens fjorårstala viste ein oppgang. Det betyr at det kontinuerleg er behov for å motivere fleire til desse fagretningane for å oppfylle behovet for helsearbeidarar, slik interpellanten viser til.
Eg tykkjer det er viktig at vi òg tar inn over oss at det ikkje berre er dei som søkjer utdanning rett etter vidaregåande, som det er viktig å rekruttere i så måte. Helsefag appellerer i stor grad òg til vaksne som anten ønskjer å formalisere sin kompetanse etter å ha arbeidd som ufaglært i sektoren i mange år, eller som ønskjer å skifte beite. Då er det viktig at det finst tilbod om utdanning i nærleiken av der dei bur, slik at høgare utdanning kan la seg kombinere med omsorgsoppgåver og deltidsarbeid.
Samhandlingsreforma gjev oss utfordringar, men ho gjev oss òg moglegheiter. For Senterpartiet er kompetanse ein viktig føresetnad for at Samhandlingsreforma skal kunne bli gjennomført etter intensjonane. Det blir fleire som skal ha opplæring, oppfølging og behandling nær der dei bur. Det krev kunnskap.
Teknologi gjev òg nye moglegheiter innafor helsesektoren. Det ligg derfor spennande moglegheiter i ulike utdanningsinstitusjonar som både tilbyr helsefag og tekniske fag. Korleis kan ein ved hjelp av teknologi gjere det tryggare for den enkelte brukar å t.d. bu heime lenger, samstundes som ein har direkte kontakt med helsepersonell på ein endå betre måte enn i dag.
At høgskolar, som t.d. Høgskolen i Gjøvik, ser moglegheitene dei har for framtidige utdanningar på tvers av faggreinene, er nettopp eit svar på det statsråd Aasland peika på i sitt innlegg, at vi må arbeide smartare og meir effektivt enn i dag, og vi må utvikle ny teknologi og drive innovasjon.
Ein strategi for utdanning av framtidige helsefagarbeidarar er eit godt tiltak. Senterpartiet ser fram til regjeringa si oppfølging av dette. Rekruttering både til grunnutdanninga og etter- og vidareutdanninga blir viktig. Det same blir òg rekruttering til forsking og innovasjon.
Som ein del av debatten om rekruttering og strategi for fleire helsefagarbeidarar vil eg raskt til slutt gå innom debatten om «motmakt», som leiaren i Senterpartiet har trekt fram denne vinteren. Debatten har vakt harme i enkelte lag sentralt i Oslo, men motmakt handlar ikkje berre om å vere mot Oslo – i høgaste grad ikkje om å vere mot Oslo – men om at landet vårt blir sterkare av å dele på definisjonsmakt, kompetanse og innovasjon.
Ein strategi for helsefagleg kompetanse gjev moglegheiter for nettopp kompetanseutvikling, innovasjon og forsking over heile landet til institusjonar som nødvendigvis ikkje er i Oslo, men som er på Gjøvik, i Tromsø, i Bergen eller andre plassar.
Laila Dåvøy (KrF) [11:52:16]: Jeg vil først takke interpellanten for å ha reist denne viktige debatten. Jeg er enig med interpellanten i at mer forebygging i helseutdanningen er viktig, og at vi trenger flere innenfor de ulike gruppene, både helsefagarbeidere – som også statsråden var inne på – og ikke minst innen høyere utdanning og spesialutdanning, som vil være min vektlegging i dag.
Diakonhjemmets Høgskole og Lovisenberg diakonale høgskole har fått 68 søknader til ca. 30 plasser på master i helsetjenester til eldre. Det er svært gledelige tall når vi kjenner de demografiske utfordringene som venter i fremtiden. Det viser at mange helsepersonell ønsker å jobbe med eldre. Det viser også at de ønsker å ha en enda sterkere faglig kompetanse som helsepersonell. Det må vi benytte oss av. Derfor skulle jeg ønske at skolene i sterkere grad hadde hatt kapasitet og mulighet til å ta imot enda flere kvalifiserte studenter.
Også på videreutdanning i palliasjon, eller lindrende behandling til døende, har Lovisenberg diakonale høgskole svært god søkning. Kristelig Folkeparti mener at tilbudet om livshjelp til døende mennesker må styrkes. Dette gjelder både på sykehusene og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kompetanse i lindrende behandling må styrkes på alle typer avdelinger der mennesker dør – også i hjemmetjenesten og på sykehjemmene. Kristelig Folkeparti har tidligere fremmet et forslag om en egen plan for livshjelp.
Tradisjonelt forbinder mange lindrende behandling med kreftrammede, men alle pasientgrupper må få tilbud om livshjelp i livets sluttfase. Med den demografiske utviklingen vil vi bl.a. få stadig flere eldre som vil ha behov for det.
Videreutdanningen i palliasjon er dessverre ikke et masterstudium i dag. Lovisenberg diakonale høgskole har et ønske om å kunne tilby denne utdanningen som en master, men det finnes dessverre små ressurser til å kunne utvikle et masterprogram. Jeg mener at statsråden bør se på mulighetene for å sikre ressurser til denne type utviklingsarbeid, og håper det, for det er viktig. De private høyskolene har høy kompetanse og ikke minst vilje til å satse på dette. Uavhengig av om en skole er privat eller offentlig, gir det en unik mulighet som statlige myndigheter bør benytte seg av.
Mastergrad stimulerer også til utvikling og forskning, senere doktorgradsarbeid, lederutvikling, evaluering og dokumentasjon. Det innebærer en sterk kompetanseheving som helsesektoren vil være avhengig av i fremtiden. I en tid hvor det blir knapphet på ressurser, vil krav til god ledelse og effektive arbeidsmetoder og strategier stå sentralt. Jeg vil svært gjerne høre statsrådens vurdering av en slik utvikling.
Så har jeg lyst til å kommentere innlegget til representanten Tor Bremer. Jeg tror kanskje han ikke er her lenger, men jeg gjør det likevel, for jeg ble ganske opprørt over det. Han startet sitt innlegg med å gå rett i strupen på opposisjonen og si at vi svartmaler helsesektoren. Så går han videre og snakker om helsepersonell. Jeg er helt enig med representanten Bremer i at helsepersonell gjør en fantastisk jobb. Ingen partier i opposisjonen har noen gang kritisert helsepersonell for å gjøre en dårlig jobb. De gjør en fantastisk jobb. Det synes alle brukerne også.
Vi har mye bra i helsesektoren i Norge, men vi har også store utfordringer. På noen områder går vi nesten baklengs inn i fremtiden, og jeg skal begrunne det: Jeg ser på meg selv som en ombudskvinne for ulike enkeltmennesker og brukerorganisasjoner i dette landet. I denne uken har jeg hatt møte med to brukerorganisasjoner. En av dem var Mental Helse, som har en stor bekymring i disse dager etter at opptrappingsplanen er avsluttet, øremerkingen er tatt bort, og vi ser at kommuner og spesialisthelsetjenesten bruker mindre og mindre penger på psykisk helse. Dette er en stor bekymring for brukerne våre.
Det andre området jeg vil nevne, er muskel- og skjelettlidelser. Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus la mandag denne uken, altså for få dager siden, ned sitt fysikalske institutt inkludert sitt terapibasseng. Mer enn 1 000 pasienter rammes. Det er stor fortvilelse. De sier at de kommer til å bli sykmeldt, de kommer til å bli uførepensjonert. Dette skjer fordi staten har trukket seg fra det økonomiske samarbeidet med Haugesund kommune – et samarbeid som er helt i tråd med samhandlingsmeldingen. Bjarne Håkon Hanssen sa da han var på besøk der 1. desember 2008, at dette er jo glimrende, det er jo akkurat slik vi skal ha det i den nye samhandlingsreformen. Endringen i finansieringsordningen for fysioterapeuter i en del poliklinikker har gjort at flere terapibasseng er nedlagt, eller kommer til å bli nedlagt. Jeg forstår det ikke. Dette er å gå baklengs inn i fremtiden.
Bente Thorsen (FrP) [11:57:37]: Det er et viktig tema som representanten har reist her.
Selv om representanten Bremer helst ikke vil snakke om utfordringene som Norge har og også kommer til å ha framover ikke bare i omsorgssektoren, men i hele helsesektoren, så er det faktisk det som er realiteten. I dag har vi unødvendig mange mennesker i kø for å få nødvendig helsebehandling, med den forlengelsen av lidelser som dette medfører. Mye av dette skyldes faktisk regjeringens aversjon mot å ta i bruk private leverandører av helsetjenester. Jeg vil anbefale dem som bare vil snakke om alt det positive, å snakke med og lytte til dem som er i helsekø. Jeg vil også påpeke at Fremskrittspartiet slett ikke kritiserer helsepersonellet, tvert imot vil vi skryte av dem!
Interpellanten viste til viktigheten av å få utdannet nok og godt faglig utdannede helsearbeidere til omsorgssektoren. Selv om ministeren sier at det har vært dialog med helseministeren, viser regjeringspartiene hittil liten samhandling i forhold til Samhandlingsreformens behov for å øke tallet på og finansieringen av studieplasser innen helsefag.
De fleste fylkeskommuner i landet, som er ansvarlige for helse- og sosialfagutdanningen, melder om at de har liten mulighet til å øke elevtallet i 2011 i forhold til dagens elevtall, innenfor de økonomiske rammene som er gitt. Stadig å måtte øke elevtallet i klassene uten å ha midler til flere lærere vil kunne svekke innholdet og kvaliteten i utdanningen. Dersom Samhandlingsreformen skal fungere, må det også føres en helhetlig politikk på områdene helse og utdanning.
Det er også tankevekkende at tall fra Statistisk sentralbyrå så sent som den 22. mars 2010 viser at kun 10 pst. av de nyuteksaminerte fra helse- og sosialutdanningen på høyskolene begynner å arbeide i pleie- og omsorgssektoren. Dette er virkelig tankevekkende og viser at det er helt nødvendig å prøve å gjøre sykepleierutdanningen mer attraktiv for å få folk til å bli i yrket. Lønn er selvsagt en ganske vesentlig del av dette, men ikke det eneste. Fremskrittspartiet mener at man ved å tilby flere heltidsstillinger får mer fleksible arbeidstidsbestemmelser, og at det å øke den faglige kvaliteten i omsorgstjenesten vil bidra til at utdanningen og yrket blir mer attraktivt.
Fremskrittspartiet mener også at et annet viktig grep er å slippe til private tilbydere av omsorgstjenester. De vil da konkurrere om å tiltrekke seg helsearbeidere. Det kan bidra til bedre arbeidsforhold og en markedstilpasset lønn, som i sin tur vil føre til at flere vil søke seg til omsorgssektoren.
Som et apropos må det nevnes at sykepleierne i Sverige oppmuntres til å bli selvstendig næringsdrivende av sitt eget fagforbund, Vårdförbundet – tilsvarende Norske Sykepleierforbund. De har etablert et eget selskap som rettleder og hjelper til med etablering og drift for dem som vil etablere seg for seg selv. Dette bør være et eksempel til etterfølgelse. I tillegg må det opprettes flere studieplasser innen helsefag, og det må også være økonomi til å ansette flere lærerkrefter.
Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.
Aksel Hagen (SV) [12:01:44]: Takk for interessant interpellasjon, et godt statsrådssvar og mange gode innlegg fra salen for øvrig! En blir klok av å lytte til slike debatter. Som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen er jeg særlig glad for alle debatter i denne salen som understreker at utdanning er viktig, og at kompetanse er viktig i samfunnet vårt.
Det summen av slike debatter forteller oss, er at det nær sagt innenfor alle yrker, sektorer eller næringer blir meldt fra om at det trengs mer utdanning og bedre utdanning for å sikre nok og god nok arbeidskraft. Det har kommet veldig godt fram her i denne debatten om helsesektoren.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland har helt rett i at det her virkelig trengs en bred tilnærming, og at det trengs mange ulike svar for å besvare spørsmålet: Hvordan utdanne tilstrekkelig og riktig personell?
Jeg vil reflektere litt over en delproblemstilling, og det går på rekruttering, både rekruttering inn i denne utdanningen og rekruttering inn i ulike typer helsearbeidsplasser. I den forbindelse er det for det første veldig viktig at vi hever statusen og omdømmet, og framhever betydningen av å ha en god helsesektor i samfunnet vårt. Vi har hatt en del debatter der en har nærmet seg denne sektoren på en måte som om den nærmest er en «et nødvendig onde»-aktivitet i et moderne velferdssamfunn. Det er den virkelig ikke. Den er en nødvendig forutsetning for at vi skal få til og videreutvikle et velfungerende samfunn, inkludert et velfungerende arbeids- og næringsliv.
For det andre, og det har også kommet godt fram her, er kompetanse og utdanning viktig. De som velger å gå inn i et slikt yrke, skal vite på forhånd, før de går inn i jobben, at de skal få god nok utdanning, og at de underveis, mens de står i jobb, skal få nødvendig påfyll av kompetanse. Da blir etter- og videreutdanning, desentralisert utdanning og at det skal gjøres på en fleksibel måte, som flere har nevnt her, veldig viktig.
For det tredje er selvsagt lønn, absolutt inkludert den likelønnsdebatten som vi har særlig i disse dager, veldig viktig. I den forbindelse, når vi snakker om rekruttering, er det veldig viktig at heltid skal være en rettighet og deltid bare en mulighet dersom vi skal få økt rekruttering.
Det er veldig viktig at ikke dette yrket eller denne sektoren, disse arbeidsplassene, blir utsatt for litt av det samme problemet som vi nå ser mange andre plasser i samfunnet, at midlertidig ansettelse begynner å bli en regel og faste stillinger et unntak. Det må være motsatt. Det er midlertidig ansettelse som skal være unntaket.
For å ta hele arbeidsmiljøproblematikken generelt – vi har allerede vært inne på flere ting som har med et godt arbeidsmiljø å gjøre – må det ikke være slik at helsearbeidsplasser viser seg å være helsefarlige. Det må ikke være slik at folk innenfor helsesektoren må sykmelde seg oftere og for lengre perioder enn andre i arbeidslivet for øvrig, og at folk innenfor helsesektoren som ikke klarer å stå løpet ut, enten må gå ned til deltid på slutten av arbeidslivet, eller på et vis må uføretrygde seg ufrivillig. Særlig dramatisk, og det må vi ta med oss her, blir dette hvis en får gjennomslag for det pensjonssystemet som jeg tror ikke minst partier på høyresiden i Norge nå ivrer for. Der blir en nærmest straffet hvis en ikke klarer å stå tiden ut fram til pensjonsalder.
Oppsummert: En nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å lykkes med det vi alle i denne salen nå ønsker, er å gjøre det mer attraktivt og populært å velge slike utdanninger og yrker. Da må vi gjøre noe med de faktorene som jeg har nevnt her, og her er det fortsatt veldig mye ugjort.
Tove Karoline Knutsen (A) [12:06:06]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten, ikke minst statsråden, som på en utmerket måte har redegjort for regjeringas strategi med mange gode tiltak, slik at vi skal kunne ha tilstrekkelig mange og kompetente helsearbeidere i framtida.
Så noterte jeg meg at Fremskrittspartiet fremdeles baler med å ta avstand fra samhandlingsmeldinga, som både er ei melding og en reform som Stortinget har vedtatt, og som Helse-Norge og brukere over hele landet er helt enig i. I den forbindelse tror jeg at jeg vil slutte meg til representanten Bremer, som tok til orde for at vi må slutte å baksnakke helsesektoren, samtidig som det er helt rett at både politikere og andre skal se og handle når noe er galt. Men skal det være interessant for unge mennesker å velge et yrke innenfor helsesektoren, må vi kanskje bytte ut baksnakking med det jeg vil kalle for framsnakking, dvs. at vi må tale vel om helsesektoren, fortelle at det er interessant å arbeide her.
Alle har med rette understreket at vi må utdanne flere mennesker til å arbeide i helsesektoren fra nå av og framover, og at behovet vil stige fram mot 2030. Det er mange faktorer som vil spille inn i forholdet mellom tilbud av helsetjenester og behov i befolkninga. Det er nevnt bedre forskning og nyvinninger innen medisinsk behandling som kan bidra til bedre effektivitet. Det er også viktig at de som ønsker heltidsjobb, kan få det, som representanten Hagen nevnte. Forebyggingsarbeid i breie folkegrupper vil også ha betydning for forholdet mellom tilbud og etterspørsel, og mange har pekt på at vi har et uutnyttet potensial når det gjelder å ta i bruk moderne teknologi.
Samtidig må vi kanskje tenke litt mer overordnet på hva definisjonen av «god helse» skal være. Hvilke krav skal vi kunne stille til framtidas helsevesen etter hvert som nye og viktige milepæler blir nådd i sykdomsbehandlingen? Vil vi stadig kunne forvente eller kreve at moderne medisin skal gjøre oss friske? Og hva innebærer nå egentlig det?
Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Vi bør skygge unna Verdens helseorganisasjons definisjon, for her snakker man om god helse som komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære, uten sykdom og lyte. Jeg tror at vi skal prøve å ha en annen tilnærming. Sorg, smerte og sykdom er en del av livet, av det å være menneske på jorda. Men vi må sørge for å ha et helsevesen som er der for alle når vi trenger det. Vi må hegne om den urokkelige ideen at penger og status aldri skal ha forrang, og at vi aldri må fire på kravet om lik tilgang til helsehjelp for alle, uansett geografisk, økonomisk, sosialt eller etnisk ståsted.
Statsråd Tora Aasland [12:09:11]: Også jeg takker for debatten, og tar med meg de innspill og synspunkter som er kommet, i vårt videre arbeid med en utvikling av helsesektorens yrker.
Jeg har merket meg ønsket om en helhetlig tenkning omkring dette fra regjeringens side, og jeg er absolutt ikke uenig i det; jeg synes det er veldig fint å ha fått det understreket av opptil flere talere i denne debatten.
Det som trengs, ved siden av et fortsatt arbeid for få etablert både studieplasser og forskning, dvs. utdanning på master- og doktorgradsnivå, er en gjennomgang og en fornying av helse- og sosialfagutdanningene opp mot både Samhandlingsreformen og de utfordringene vi ser framover.
Jeg har lyst til i dette siste innlegget å peke på noe som flere av talerne har vært inne på, nemlig fylkeskommunenes rolle – som er en del av den geografiske fordelingen vi har. At fylkeskommunene mangler finansiering til å ta vare på fagskolene, er direkte feil. Vi har overført nøyaktig det samme til fylkeskommunene i årets budsjett som fagskolene fikk i fjorårets budsjett, for nettopp å videreføre de viktige fagskoletilbudene.
Så er det jo en unik mulighet for fylkeskommunene å se fagskoleutdanningen også innenfor dette området – helsefag, ikke minst – i sammenheng med å få elevene gjennom videregående, også med de samme spesialiseringene, og i sammenheng med voksenopplæring, som også kan være en god måte å drive etter- og videreutdanning på.
Jeg er helt enig i det flere har vært innom, at det er viktig å være til stede over hele landet med denne type utdanning. Det ble snakket om motmakt her, og jeg vil jo si at hele vårt høyere utdanningssystem er motmakt, fordi vi har et høyere utdanningssystem som befinner seg over hele landet. Vi utdanner sykepleiere og helsefagarbeidere over hele landet, og det skal vi fortsette å gjøre. Gjennom våre høyskoler, som er overalt i landet, skal vi drive desentralisert utdanning, slik at vi kommer fram til den enkelte. Det er vel ikke noe fagområde som er mer desentralisert, men som likevel har den kvalitetssikringen som ligger i en høyskole, enn nettopp sykepleier- og helsefagutdanningen. Det måtte kanskje være lærerutdanningen man kan sammenligne med.
For å gi Dåvøy et svar: Jeg er opptatt av at vi i tillegg til profesjonsutdanningene selvfølgelig også skal ha utdanning på masternivå. Det er opp til den enkelte høyskole stein for stein å bygge opp relevante mastertilbud. For noe av det gode ved vårt høyere utdanningssystem er at vi skal ha forskningsbasert utdanning. Det betyr at mastergrad og doktorgrad også er viktig. Men profesjonsutdanningen er det aller viktigste.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.