Harald T. Nesvik (FrP) [10:04:39]: Norge er i dag en betydelig aktør i energisektoren til tross for at vi rent størrelsesmessig er et relativt lite land i verden. I all hovedsak skyldes dette selvfølgelig vår aktivitet innen olje- og gassektoren, som gjør at vi nettopp har fått denne viktige posisjonen som Norge har.

Da jeg fremmet denne interpellasjonen som vi nå har til behandling i salen – det var for øvrig i april – visste man vel kanskje ikke at den kom til å bli så tidsaktuell som den nå plutselig har blitt, knyttet til situasjonen i Statkraft.

Olje, gass og kull kommer også i framtiden til å være den dominerende energikilden, og det kommer til å være tilfellet i svært mange år. Men det framkommer nå en stor vilje, både nasjonalt og internasjonalt, til i tillegg å satse på å bygge ut betydelige mengder fornybar energi. I den forbindelse er det mange tiltak og investeringer som skal settes i verk. Dette gjelder i Norge, men ikke minst internasjonalt – det være seg relativt store vannkraftutbygginger i India, Nepal, Sør-Amerika etc. I tillegg kommer en rekke andre typer prosjekter innenfor bølgekraft, tidevannskraft, småkraftverk, onshore og offshore vindparker etc.

I forbindelse med de store investeringene, og dermed forretningsmulighetene som dette gir, er det viktig at vi som myndigheter gir norske selskaper gode rammevilkår og ikke minst utviklingsmuligheter til å kunne være med på denne utviklingen. Vi har i Norge i dag flere robuste og gode selskaper som er markedsledende innen sine segment når det gjelder fornybar energi. Dette gjelder selvfølgelig private og delvis offentlige, men også rent statlige selskaper, som Statnett og Statkraft. Statkraft har over tid utviklet seg til å bli ett av de ledende selskapene innen fornybar energi i Europa, og har en planlagt investeringsportefølje på 90 mrd. kr fram til 2015.

Dersom både Statnett og Statkraft skal klare å innfri de planene de har for framtiden, vil disse selskapene ha behov for betydelige mengder med frisk kapital i årene som kommer. Det er selvfølgelig flere måter å ordne dette på. Det kan jo være at selskapene må lånefinansiere alle sine investeringer, med de ekstrakostnader og den usikkerhet som dette gir for framtidig lønnsomhet i prosjekter. De kan bli delprivatisert, slik at andre aktører kan komme inn med frisk kapital. Staten kan velge å selge seg helt ut av selskapene, og dermed miste kontrollen med både hovedkontorplassering og ikke minst satsingsområdene, eller man kan velge en annen løsning der staten endrer sin utbyttepolitikk overfor selskapene og i tillegg tilfører selskapene frisk kapital, slik at man kan få realisert planlagte og forretningsmessige lønnsomme investeringer uten å måtte redusere egenkapitalen for mye. Hva som blir den endelige løsningen, er opp til eieren – det vil i denne sammenhengen si næringsministeren og regjeringen. De må avgjøre dette. Det er selvfølgelig fordi regjeringen har et flertall bak seg i Stortinget.

Det burde være relativt åpenbart hva som kommer til å bli og bør bli løsningen når det gjelder eierskapet til selskapene. Dette vil selvfølgelig være at både Statnett og Statkraft fortsatt vil være heleide statlige selskaper. Det som imidlertid er meget uklart, er hvordan staten som eier i framtiden kommer til å bruke sitt eierskap i disse solide og viktige norske selskaper slik at de får muligheten til å kunne fortsette å foreta lønnsomme investeringer både ute og hjemme. Ikke minst blir spørsmålet hva man tenker å gjøre med utbyttepolitikken og eventuell tilførsel av ny kapital. Jeg vil i den forbindelse bare presisere at jeg ikke stiller spørsmål ved om disse selskapene har en trygg og solid økonomi eller ikke, for det har de. Dette er meget robuste selskaper. Men det jeg viser til, er at dersom de skal kunne fortsette å utvikle seg i framtiden, må vi gjøre noe.

Spørsmålet er hvordan staten da vil opptre som eier i disse selskapene. Det kommer til uttrykk i boken regjeringen ga ut i september 2008, som en følge av behandlingen av St.meld. nr. 13 for 2006–2007, Et aktivt og langsiktig eierskap, jf. Innst. S. nr. 163 for 2006–2007, med daværende næringsminister Sylvia Brustad i spissen. I denne boken, «Regjeringens eierpolitikk», står det bl.a. følgende å lese om Statkraft – og det står på side 37, slik at man enkelt kan finne fram:

«Statkraft skal innenfor EØS-regelverket arbeide for å møte industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning.»

Det står også å lese:

«Videre sikrer statlig eierskap hovedkontorfunksjoner og utvikling av det norske kompetansemiljøet innen energiproduksjon generelt og miljøvennlig energiproduksjon spesielt, herunder også ny fornybar energiproduksjon.»

Videre er det også interessant å lese hva som står i den nye, reviderte utgaven av Soria Moria-erklæringen. Jeg siterer derfra, under kulepunktet i kapitlet om fornybar energi. Regjeringen vil

«legge til rette for at Statkraft videreutvikles som en motor innenfor fornybar energi».

Dette er vel helt i tråd med både det Statnett og Statkraft har gjort, og ikke minst hva de har planer om å gjøre i tiden framover. Men, som sagt, til dette trengs det selvfølgelig kapital. Statkrafts styre sendte 4. februar 2009 en forespørsel om en kapitaltilførsel på 8 mrd. kr, med bakgrunn i de planene som selskapet har, til nærings- og handelsministeren. Det er med respekt å melde noe underlig at et heleid statlig selskap, nå 16 måneder etter denne forespørselen ble sendt, ennå ikke har fått et svar fra departementet, særlig når samme eier i dette tidsrommet ikke har hatt problemer med å hente ut svært mange milliarder i utbytte fra det samme selskapet. I perioden 2006–2009 har man fra Statkraft tatt ut utbytte på 29 776 000 000 kr.

Jeg håper at statsråden i sitt innlegg vil fortelle Stortinget at Statkraft vil få svar på sin forespørsel om kapitaltilførsel innen statsråden tar ut ferie, og jeg håper også at statsråden vil si noe om hva man har tenkt å gjøre vedrørende statens posisjon som eier i disse selskapene, ikke minst om han har tenkt å legge seg på en litt annen linje når det gjelder utbyttepolitikken i selskapet. For det er åpenbart at man må ha en litt annen linje knyttet til utbytte fra disse selskapene dersom man virkelig mener noe med at disse – både Statnett og Statkraft – skal ha en rolle som utviklere innen fornybar energi, og sørge for at de skal stå for utbygging både ute og hjemme. For hvis de skal være med på å opprettholde kompetansen i Norge, trenger vi nettopp disse miljøene. Da må man få en klarere tilbakemelding om at disse selskapene vil kunne få sitte igjen med mer av den verdiskapingen som disse selskapene får til. For det er lønnsomme selskap, de gjør gode investeringer, og også de prosjektene som er planlagte, viser med all tydelighet at her er det et stort potensial i tiden framover.

Jeg ser derfor fram til statsrådens svar, og ikke minst er jeg veldig spent på om statsråden nå i hvert fall vil kunne love Statkraft et svar på den henvendelsen som er sendt, for det er uakseptabelt at det går mer enn 16 måneder for å få svar på en slik forespørsel.

Presidenten: Presidenten antar at det er interpellanten som har glemt igjen sine briller her – men det politiske synet er vel det samme.

Statsråd Trond Giske [10:14:51]: Det var oppklarende at interpellanten hadde lagt igjen brillene sine, det har også vært mitt inntrykk av og til – det var en spøk!

Vi har en viktig sak på dagsordenen som berører mange aspekter ved det statlige eierskapet. Etter mitt syn er det konkrete spørsmålet om Statkraft skal få et kapitalinnskudd, en sak som bør behandles på en annen måte enn gjennom en interpellasjon i Stortinget. Utbyttepolitikken behandles årlig av Stortinget gjennom statsbudsjettet, men det er en fin anledning til å diskutere det statlige eierskapet og synet på det i litt større bredde.

Som interpellanten peker på, er dette også i sterk berøring med energipolitikken. Dette er et selskap som spiller en stor rolle i Norges energiforsyning, i kraftproduksjon og forsyningssikkerhet, ny fornybar energi og opprustning av infrastruktur. Jeg vil presisere at energipolitikken generelt hører innunder olje- og energiministerens ansvarsområde, og at dette også gjelder for forvaltningen av statens eierskap i Statnett spesielt, som interpellanten også viser til.

La meg innledningsvis vise til at organiseringen av forvaltningen av statens eierskap er godt beskrevet i eierskapsmeldingen fra 2006, som Stortinget våren 2007 sluttet seg til hovedpunktene i. Denne innebærer at nærings- og handelsministeren i all hovedsak har ansvaret for forvaltningen av statens eierskap i forretningsmessige selskaper som skal drives på kommersielt grunnlag. Statkraft inngår som et av disse selskapene. Forvaltningen av statens eierskap i selskaper med klare sektorpolitiske mål, slik som for eksempel Statnett og Norsk Tipping, hører innunder de respektive departementene som også har sektoransvar på området.

Som det er redegjort for i siste eierskapsmelding, er den fundamentale målsettingen med statens eierskap å bidra til en god avkastning på lang sikt gjennom en industriell utvikling av selskapene. I tillegg er det for flere av disse selskapene redegjort for at det statlige eierskapet sikrer at viktige hovedkontorfunksjoner og kompetansemiljøer forblir lokalisert i Norge.

Når det gjelder Statkraft, som er et av de selskapene som interpellanten peker på, og hvor ansvaret for forvaltningen av statens eierskap hører innunder nærings- og handelsministerens ansvarsområde, er dette et selskap hvor regjeringen og Stortinget gjennom eierskapsmeldingen har satt spesifikt definerte mål med statens eierskap i selskapet, utover at selskapet skal gi en god økonomisk avkastning. Dette er mål som skal søkes innfridd innenfor den kommersielle rammen som gjelder for selskapet. Det forventes at man skal ligge i front når det gjelder utbygging og oppgradering av miljøvennlig kraftproduksjon, og at man skal være blant de første som tar i bruk nye miljøvennlige energikilder. I tillegg skal man innenfor EØS-regelverket arbeide for å møte industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning.

Uansett mål med eierskapet i de ulike kommersielle selskapene er regjeringen en profesjonell eier, som har et bevisst forhold til utfordringer og problemstillinger som selskapene står overfor. Det betyr bl.a. at vi kontinuerlig ser på egenkapitalsituasjonen i selskapene for å vurdere denne opp mot målene med statens eierskap, og at regjeringen og de ansvarlige departementene årlig vurderer og formidler sine utbytteforventninger til styrene i selskapene.

Gjennom sin støtte til kapitalutvidelse i SAS og DnB NOR og til Norsk Hydros oppkjøp i Brasil har regjeringen vist en slik evne og vilje til aktivt å bidra til gjennomføring av strategisk og økonomisk fornuftige grep for å legge til rette for en industriell utvikling av selskapene over tid. Også da staten gikk inn i Aker, var det en slik tankegang som lå bak. Jeg husker ingen jubel fra interpellanten eller hans parti da staten der viste handlekraft for å sikre norsk eierskap.

Som interpellanten peker på, har Statkraft og Statnett henvendt seg til regjeringen med ønske om å styrke egenkapitalen i selskapene. Styret i Statkraft presenterte sin strategi fram mot 2015 for Nærings- og handelsdepartementet i februar 2009. Strategien er en rammeplan som angir en strategisk retning for en videre utvikling av selskapet.

Regjeringen har ikke ferdigbehandlet Statkrafts strategi og tilhørende kapitalbehov. Dette knytter seg til at Statkrafts kapitalsøknad reiser omfattende spørsmål om Statkrafts rolle både i Norge og i utlandet. Saken har i tillegg betydelige økonomiske og budsjettmessige konsekvenser for staten som eier. Det betyr ikke at Statkraft ikke har fått svar i den forstand at det har gått 16 måneder siden vi snakket med Statkraft – vi snakker kontinuerlig med Statkraft, både med leder og med styret.

Når det gjelder utbyttepolitikken, er det også siden denne henvendelsen gjort vedtak i Stortinget om hvilket utbytte vi skal ta fra Statkraft, slik at dette er det også gitt svar på gjennom politiske prosesser.

Jeg mener det er fornuftig at vi bruker den tiden vi trenger for å treffe en beslutning med så vidtrekkende konsekvenser som i tilfellet Statkraft. Dette dreier seg store milliardverdier, og det er ikke slik at staten, eller fellesskapet, tar penger fra Statkraft når vi tar utbytte og bruker dette til skoler, eldreomsorg, veier, politi, jernbane, helsevesen og alle de gode tingene som overskuddet fra Statkraft, som går inn i statskassen, brukes til. Dette er jo fellesskapets penger. Dette er jo våre penger som vi skal bruke, ikke selskapets penger. Så får vi vurdere om disse pengene som vi skal spare – vi skal spare mye penger, ofte mer enn det Fremskrittspartiet ønsker at vi skal spare – er bedre plassert i Statkraft eller bedre plassert andre steder. Vi må i hvert fall være på solid, trygg grunn hvis vi skal plassere opptil 90 mrd. kr – iallfall mange titalls milliarder ytterligere – i selskapet.

La meg til slutt være tydelig på at regjeringen har et bevisst forhold til den strategiske utviklingen i de selskapene staten er eier i, og til hvordan selskapene er kapitalisert. Jeg synes egentlig interpellanten glitrende beskrev hvor viktig det er at vi har beholdt det statlige eierskapet til Statkraft – ikke bare som en strategisk posisjon i en evigvarende ressurs, men faktisk at mange milliarder kroner har gått inn til fellesskapets beste. Vi skal være lykkelige for at det ikke tidligere i dette storting har vært flertall for å privatisere Statkraft, slik noen har tatt til orde for.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:21:37]: Først og fremst vil jeg takke statsråden for svaret, men dessverre svarer ikke statsråden på de utfordringene jeg gir i min interpellasjon.

For det første: Når vil Statkraft kunne få svar på sin forespørsel? Jeg sa ikke i mitt innlegg – det kan statsråden selv gå tilbake og sjekke i referatet fra min innledning her – at man ikke snakker med Statkraft, og jeg har heller ikke sagt at Statkraft ikke har hørt fra staten. Jeg sa følgende: De har ikke fått svar på sin forespørsel. Det er noe helt annet. Den forespørselen ble sendt 4. februar 2009 til daværende nærings- og handelsminister Sylvia Brustad. Den har man ikke fått svar på.

Så vil jeg rette opp en feil i mitt innlegg; det hadde kanskje vært greit å bruke brillene da jeg sa det. Det er 28 mrd. kr man har hentet ut fra selskapet, og ikke 29 mrd. kr. Sånn sett ser det kanskje litt bedre ut for enkelte.

Jeg vil henvise til en artikkel bl.a. i Dagens Næringsliv lørdag 22. mai 2010. Der uttaler Statkrafts konsernsjef følgende når det gjelder denne saken:

«Det ligger i sakens natur at vi er nødt til å legge ting til side, og at vi går glipp av muligheter, i påvente av en avklaring.»

Dette kommer fra konsernsjefen. Vi har sett en rekke forskjellige eksempler der man nettopp sier at man snart må få en avklaring. Det er uholdbart at man ikke får vite hva man har å forholde seg til. Jeg må si at jeg setter et spørsmålstegn ved hvorfor saksgangen her er så treg i departementet. Når Hydro nå, der staten er deleier, kommer og ber om en kapitaltilførsel fordi de skal gjøre et oppkjøp i Brasil – det gjelder fra statens side 4,4 mrd. kr – kommer det veldig kjapt en proposisjon til Stortinget om den kapitaltilførselen. Da SAS var ille ute her for en stund siden – ikke at det har gått over, det har skjedd to ganger på rad, med to års mellomrom – var det ingen problem for staten som minoritetseier med 14 pst. å komme til Stortinget og be om milliardbeløp totalt til det selskapet, for å tilføre egenkapital. Men når et lønnsomt selskap som Statkraft ønsker å be om en kapitaltilførsel for å kunne fortsette å foreta lønnsomme investeringer – som vil gjøre at også næringsministeren og andre i dette landet vil kunne høste av framtidige inntekter fra utbytte fra disse selskapene – ja, da skal man altså bruke mer enn 16 måneder på å svare. Jeg håper statsråden kan være litt mer konkret i sitt svar, knyttet til når Statkraft vil få svar på forespørselen sin. Jeg skjønner godt at statsråden har jevnlig kontakt, men det hjelper ikke, hvis man ikke får svar på det spørsmålet man faktisk har stilt.

Statsråd Trond Giske [10:24:48]: Sist jeg sjekket, var det heller ingen jubel den gang vi kom til Stortinget med SAS-emisjonen. Så om vi gjør det ene eller det andre, er det altså den samme kritikken – enten er vi for handlekraftige og kommer for raskt med emisjonsforslag og kapitaltilførsel, eller så er det altså for seint. Det er ikke sånn at disse pengene som eventuelt skal settes inn i Statkraft, i dag ikke gir avkastning. Hvis staten skal sette milliarder inn i Statkraft, må det tas fra statens kapitalbeholdning, og den kan jeg forsikre om at forvaltes på best mulig måte for at den kontinuerlig skal gi avkastning. Spørsmålet er da om den gir bedre avkastning eller mer strategisk viktige posisjoner gjennom å bli plassert i Statkraft enn andre steder. Det er den vurderingen vi gjør. Det forslaget som er kommet fra styret til Statkraft om en langsiktig strategi for utvikling av selskapet, er ganske forskjellig fra f.eks. Hydros oppkjøp i Brasil, som er en konkret sammenslåing og et oppkjøp av et gruveselskap og av gruveressurser i Brasil. Det er også veldig forskjellig i forhold til SAS, som var i en akutt situasjon når det gjaldt å betjene sine lån og å ha en egenkapitalsituasjon som var holdbar for driften av selskapet.

Vi skal gi svar til Statkraft når vi har ferdigbehandlet saken, og når vi føler oss rede til å si om den strategien styret i Statkraft har valgt, er en strategi som vi som eier mener det er riktig å skyte kapital inn i.

Ingrid Heggø (A) [10:26:41]: Som handels- og næringsministeren òg påpeika, har regjeringa ei bevisst haldning til den strategiske utviklinga i dei selskapa der staten er eigar, og til korleis selskapa er kapitaliserte. Eg vil òg visa til at regjeringa har vist at ho har både vilje og evne til å bidra aktivt til å utvikla selskapa vidare når ein finn dette formålstenleg. Regjeringa vil fortsetja med å vera ein profesjonell eigar og å føra ein aktiv eigarskapspolitikk, og både selskapslovgivinga og allment aksepterte eigarstyringsprinsipp gjev rom for dette i dag.

Ein hovudgrunn til at staten framleis vil vera ein stor eigar, er den viktige rolla mange selskap med statlege eigardelar har i Noreg. Staten vil derfor ha eit langsiktig perspektiv på eigarskapen sin og som aksjonær bidra til selskapa sin langsiktige vekst og deira industrielle utvikling.

Berre dersom selskapa er konkurransedyktige over tid, kan dei vidareføra og vidareutvikla rolla i norsk økonomi og samfunn. Staten må derfor fremja ei langsiktig verdiskaping i selskapa ein er eigar i. Selskapa som skal vera konkurransedyktige over tid, må ta vare på omsyn som går lenger enn kortsiktig profittmaksimering. Men også i ein aktiv eigarskapspolitikk vil staten på vanleg måte stilla marknadsmessige krav til avkasting og utbytte, slik at ein byggjer opp under selskapa si langsiktige verdimaksimering og industrielle utvikling.

Vi har mange eksempel på at statleg eigarskap er særs vellukka, f.eks. Hydro og Telenor. Desse selskapa er i front på sine område, og har gjeve kompetansearbeidsplassar til heile Noreg. Samtidig er dei viktige internasjonale aktørar. Der staten er medeigar, vil eg påpeika at det er viktig at selskapa investerer tilstrekkeleg i så vel forsking og utvikling som i kompetanseutvikling av arbeidskrafta. Ein aktiv eigarskapspolitikk inneber at staten formulerer klåre forventningar også på desse områda, og at dette vert kommunisert ope til selskapa. Også høge etiske standardar i alle forhold er viktig for å oppretthalda selskapa sine verdiar og deira legitimitet. Dette gjev ein vesentleg tilleggsdimensjon utover dei alminnelege bedriftsøkonomiske krava til avkasting og utbytte, og det understøttar målet om ei langsiktig verdiskaping og god industriell utvikling. Eg meiner staten oppfyller desse krava som eg her har omtalt.

Statkraft forvaltar vesentlege fellesskapsressursar som det er ønskeleg skal koma heile det norske samfunnet til gode. Mellom anna forvaltar dei all heimfallen kraft. Denne krafta hadde ikkje kome Statkraft og det norske folket til gode hadde Framstegspartiet og Høgre vunne fram og fått avskaffa heimfallsordninga.

Som ministeren påpeika, er ikkje strategien og kapitalbehovet til Statkraft ferdighandsama. Eg er samd med ministeren i at det er fornuftig å bruka den tida ein treng for å ta ei avgjerd, basert på grundige vurderingar av dei aktuelle problemstillingane som ligg føre. Dette er fellesskapen sine pengar, som vi må vera sikre på vert riktig brukte.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [10:30:26]: Styreleiaren i Statkraft gav på First sitt energiseminar i førgårs deltakarane ein flott presentasjon av eit selskap som er størst i Europa innanfor fornybar energi.

Statkraft er produsent, og utviklar vasskraft, vindkraft, gasskraft, solkraft, biokraft og fjernvarme. Med andre ord leverer dette selskapet miljøenergi som er etterspurd av nærmast alle i desse dagar. Spørsmålet som naturleg dukkar opp då, er kvifor regjeringa, som har teke mål av seg til å ha dei mest ambisiøse miljø- og klimamåla i verda, ikkje støttar opp om sitt eige selskap og gjer dei i stand til å realisere store energi- og miljøprosjekt som no står på vent. Statkraft har store ambisjonar og planlegg eit investeringsprogram på om lag 90 mrd. kr fram mot 2015.

Det er derfor Statkraft søkte eigaren sin i februar 2009 om utvida eigenkapital for å kunne realisere dei planlagde prosjekta. Hittil har ikkje selskapet fått såpass som eit svar, og det blir antyda at det kan gå 18 månader frå førespurnaden til svaret blir gitt. Dette er ikkje god forvalting av eit svært verdifullt selskap for landet. Nei, i staden oppfører regjeringa seg som den råaste kapitalisten og profitøren, og tømmer selskapet for kapital gjennom ein utbyttepolitikk som knapt har sett sin like. Og Statkraft har verkeleg levert. Med ei årleg avkasting på 14 pst. frå 1992 til 2010 utkonkurrerer dette selskapet totalt både norsk børs og internasjonale børsar. Men når selskapet må gi eigaren sin – altså staten – eit utbytte av resultatet på frå 76 pst. som det lågaste, i 2004, til 133 pst. i 2008, seier det seg sjølv at sjølvfinansieringsevna er frårøva selskapet av grådige eigarar – altså 35 mrd. kr frå 2004 til og med 2009.

Dette er svært imponerande og står i sterk kontrast til ein eigar som ikkje eingong klarer å manne seg opp til å gi eit svar på om det er mogleg å styrkje eigenkapitalen. Det er direkte pinleg, spesielt på bakgrunn av at Arbeidarpartiet stemde for ein utbyttepolitikk i samband med eit Dokument nr. 8-forslag i perioden 2003–2004 som hadde som mål å behandle statlege selskap på linje med næringslivet elles når det gjeld utbyttepolitikk. Har Arbeidarpartiet òg i denne saka skifta politikk? Kanskje burde Arbeidarpartiet ta mål av seg til å få på plass ein handlingsregel for utbytte frå statleg åtte selskap i samsvar med argumentasjonen same parti har når det gjeld oljefondet.

3 400 medarbeidarar i Statkraft, med verksemder i over 20 land, fortener ein meir føreseieleg eigar enn det dei har opplevd så langt. Dette gir ikkje god industriell utvikling for selskapet, slik eigarskapsmeldinga legg til grunn.

Svein Flåtten (H) [10:34:00]: La meg først gi interpellanten ros for å ta opp en særs viktig sak, og det er da særlig Statkraft-diskusjonen som har blitt aktualisert her.

Jeg hører statsråden si at interpellasjonsdebatter kanskje ikke er det mest egnede forum for å diskutere hva som skal skje i Statkraft, hvordan man skal styre selskapet og hvordan man skal fundere egenkapitalsituasjonen. Det er jeg enig med statsråden i, men jeg håper at han da er enig med meg i at tilfeldige meglerseminarer nede i byen her heller ikke er noe særlig egnet sted for f.eks. styreleder og representanter for eierne å diskutere hva som skal skje med selskapet.

Jeg er egentlig ikke så bekymret for Statkrafts evne til å bære investeringer med stort behov for kapital, for selskapet har en betydelig egenkapital, opp mot 50 pst. – mye større enn det som er vanlig i norsk næringsliv. Mange ville vært glad – jublet – for å ha hatt den egenkapitalen. Det er ikke det som er poenget. Det som er diskusjonen akkurat nå, er mer selskapets evne, og selskapets organers evne, til å foreta beslutninger. Det er bekymringsfullt.

Jeg hører at statsråden sier at man snakker kontinuerlig med Statkraft, og det tror jeg så gjerne. Jeg forsto av innlegget hans at man selvsagt vurderer når man skal bruke 8 mrd. kr, men jeg oppfattet også at man fortsatt var i vurderinger om hvorvidt strategiplattformen er riktig – og den medfører jo mange titalls milliarder med investeringer. Jeg ser i årsberetningen for Statkraft for 2009 at man skriver om denne investeringsplattformen, og om de tre delene av plattformen, at man skal være en industriell utvikler i Norge, at man skal være en såkalt europeisk svingprodusent, og at man skal være en grønn global utvikler, som det heter. Jeg går ut fra at generalforsamlingen den 30. juni skal ta stilling til årsberetningen. Da oppfatter jeg at man faktisk også godkjenner den strategiplattformen. Riktignok står det ikke noe om investeringenes størrelse der, men allikevel vil det være et sterkt signal om at man godkjenner det.

Jeg bemerker også at i den samme beretningen, eller i hvert fall i forslag til beretning, står det noe om styrets utålmodighet med å få en avgjørelse, og at det for selskapets del haster.

Så er det ikke slik at Statkrafts eneste mulighet til å gå videre med dette er at man får 8 mrd. kr i ny egenkapital av staten. Det finnes flere muligheter. Vi har pekt på disse mulighetene flere ganger, og interpellanten var også inne på det. Selskapet kan delprivatiseres, man kan bruke f.eks. en Statoil-modell, hvor man legger noe inn som heleiet av staten, og noe annet som kanskje er mer operasjonelt markedsmessig, som kan legges ut til børsnotering og til annen type eierskap.

Så har Statkraft i sin egen balanse betydelige verdier. Hvis man går litt tilbake i regnskapene, ser man at det er nesten ingen endringer i balansen. Man selger aldri noe i Statkraft. Så kan man si: Nei, skal de selge noen ting? Ja, av og til er det kanskje fornuftig å omgruppere sine aktiva. Det er et tankekors at det ikke blir gjort. Man har betydelige verdier i børsnoterte selskaper i Tyskland. Kunne de vært brukt på en annen måte i forbindelse med den nye strategien? Hva med de betydelige krysseierskapene som ligger i norsk vannkrafteierskap? Kunne det vært noe man kunne omgruppert?

Det jeg savner, er egentlig signaler mellom eierne og styret om at styret også kunne tenkt i en annen retning enn å sitte i snart halvannet år og vente på et svar på bare den ene delen av dette i stedet for å få et «go»: Tenk friere, vær mer kreative, og kom tilbake med andre ideer.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:39:16]: Statkraft er eit viktig selskap, og det er ein viktig reiskap for den norske staten. Selskapet sikrar staten og fellesskapen kontroll over naturressursar og store naturverdiar i form av naturmiljø. Selskapet har også ein viktig funksjon i industriell samanheng. Selskapet er eit av dei selskapa som har tung industriell kompetanse. Dei gjer ting som skaper underleverandørar, og dermed er dei med på å halde oppe ein industriell kompetanse i industrisektoren som Noreg er heilt avhengig av viss vi skal vidareutvikle den industrielle tradisjonen vi har.

Det som i tillegg er viktig med Statkraft, er at den energiindustrielle kompetansen dei har, har dei i tide gått over til også å bruke på ny fornybar energi, miljøvennlege energiformer, og det er ei utvikling som er veldig viktig for Noreg. Vi treng ei industriell utvikling der store, tunge selskap kan bidra til at skogen av underleverandørar gradvis går over i ein grøn teknologi som skal erstatte den svarte teknologien som vi byggjer altfor mykje på i dag. Difor er det veldig viktig at Statkraft har gode, skikkelege rammevilkår.

Men så er det også sånn at i eigarskapsmeldinga står det at Statkraft skal bidra til å sikre at avkastinga av naturressursane i samfunnet vårt kjem fellesskapen til gode. Avkastinga av naturressursane er ikkje berre eit resultat av kompetanseselskapet. Avkasting av naturressursar er fellesskapen sin eigedom, det er grunnrente som det selskapet har fått lov til å disponere. Dei har disponert det godt, men uansett er det resultat av fellesskapen sine verdiar, som må brukast inn i fellesskapen.

Det er heilt legitimt at staten tek dei verdiane som kjem av norske naturressursar, og bruker dei til å byggje samfunnet, byggje kompetanse, byggje utdanningssystem som gjer at Statkraft også i neste generasjon kan få høgt kompetente ingeniørar, økonomar og miljøekspertar. Difor er det veldig viktig at vi har ein brei debatt om balansen mellom industriell utvikling og samfunnsutvikling når vi skal disponere verdiane som naturressursane i Noreg har lagt grunnlaget for.

For Sosialistisk Venstreparti er det viktig å styrkje den statlege eigarskapen, slik at vi har moglegheit for å diskutere balansen mellom den industrielle utviklinga og samfunnsutviklinga. Dersom Framstegspartiet hadde hatt makta, hadde vi ikkje hatt ein statleg eigarskap som vi kunne ha hatt denne typen diskusjon om her i denne salen. Difor er det interessant at den typen samfunnsutvikling som Framstegspartiet er imot, er dei mest opptekne av å kritisere når andre tek ansvaret for henne.

Elles er det litt interessant, synest eg, at Høgre har ei anna tilnærming enn Framstegspartiet, der dei stiller ein del utfordringar til selskapet, f.eks. resonnementet som går på om gass i Tyskland nødvendigvis er det optimale av alle dei disposisjonane Statkraft har gått inn i. Det er ein spennande diskusjon.

Irene Lange Nordahl (Sp) [10:43:11]: Innledningsvis vil jeg vise til at den rød-grønne regjeringen har solide ambisjoner i energipolitikken. Dette knytter seg til økt kraftproduksjon, forsyningssikkerhet, ny fornybar energi og opprusting av infrastruktur. Jeg viser også til det utfyllende svaret som statsråden ga interpellanten.

Interpellanten peker på at Statkraft og Statnett har henvendt seg til regjeringen med ønske om å styrke egenkapitalen i selskapet. I svaret viste statsråden til at regjeringen ikke har ferdigbehandlet Statkrafts strategi og tilhørende kapitalbehov. Dette knytter seg til at Statkrafts kapitalsøknad reiser omfattende spørsmål om Statkrafts rolle både i Norge og i utlandet. I tillegg har saken betydelige økonomiske konsekvenser for staten som eier. Statkraft forvalter betydelige fellesskapsressurser som det er ønskelig kommer hele det norske samfunnet til gode.

Jeg vil videre vise til at Statkraft er Europas ledende fornybarselskap og en døråpner i internasjonale markeder med høy forventet vekst i fornybar energi, noe som gir store muligheter for den norske kraftklyngen. Statkraft finansierer og bidrar til forskning om miljøvennlig energi innen vannkraft, bioenergi, havenergi og gasskraft. Statkraft er også en pådriver i Norges voksende klynge innen energi og miljø. Fornybar energi vil være et stort vekstområde i årene framover og avgjørende for å møte klimautfordringene. Fornybar energi representerer i tillegg store industrielle muligheter for norsk næringsliv.

Statsråden viste til i sitt svar at regjeringen har et bevisst forhold til den strategiske utviklingen i de selskapene staten er eier i. Regjeringen har gjennom å ta del i konkrete eierdisposisjoner vist at den har vilje og evne til å bidra aktivt til å utvikle selskapene videre, når forutsetningene for å gjøre dette er til stede. Imidlertid er det ingen motsetning mellom det å være en aktiv og konstruktiv eier og det å gjøre grundige og tidkrevende vurderinger av de aktuelle problemstillinger som foreligger, som i tilfellet Statkraft.

Terje Aasland (A) [10:45:42]: Aller først: Jeg synes det er viktig med en debatt som understreker hvor viktig staten er som eier i store deler av norsk næringsliv. Staten er eier, og har mange særdeles viktige eierposisjoner, i mange viktige selskaper. Statkraft er ett av disse selskapene.

Når debatten nå blir litt spisset, i en situasjon hvor selskapet har bedt om kapitalutvidelse, og hvor en har lagt fram en strategi som ennå ikke er behandlet, er det litt viktig å ta med seg at Statkraft har hatt en formidabel utvikling de siste årene. Statkraft har på 10–15 år gått fra å være en tradisjonell forvalter av norske naturressurser til å bli en betydelig aktør innenfor fornybar energi. Det er ikke på tross av, men på grunn av eierskapet. Den historien er helt borte for dem som ønsker å spisse seg inn i denne debatten.

Det er faktisk slik som representanten fra Høyre, Flåtten, sa: Dette er et selskap med en særdeles god egenkapital, på over 50 pst. Det gjør at selskapet selvfølgelig har et visst handlingsrom. Det handlingsrommet har de siste årene blitt brukt til å innta en formidabel posisjon innenfor energiproduksjon, innenfor fornybar-begrepet i Europa. Det er dette både eierskap og selskapsutvikling handler om, selv om en ut fra Fremskrittspartiets tilnærming til denne debatten kunne få inntrykk av noe helt annet. Det forundrer meg.

Jeg er rimelig trygg på – med god grunn, på bakgrunn av historien om Statkraft, som jeg omtalte – at den tiden regjeringen og statsråden nå bruker på å vurdere strategien og eventuelt framtidige behov for kapitaljusteringer eller -tilførsler til selskapet, brukes nettopp på bakgrunn av at selskapet fortsatt skal ha en betydelig posisjon i europeisk kraftforsyning, innenfor fornybar-begrepet.

Noe som derimot ville ha gjort meg særdeles utrygg, var hvis Fremskrittspartiets tilnærming til eierskapspolitikken skulle være gjeldende. Er det noe som er totalt uforståelig, er det hvordan det partiet tilnærmer seg statens eierrolle. Det er ikke lett «å stå opp om morran» og vite hva Fremskrittspartiet måtte mene om den norske stats eierskapsutøvelse. Når det gjelder et selskap som Statkraft, med betydelig egenkapital, med en betydelig utvikling gjennom de siste ti årene, et selskap som har inntatt en dominerende posisjon, skriker Fremskrittspartiet etter handling, mens et selskap som SAS, som var i en svært anstrengt situasjon, og som sårt trengte kapitaltilførsel for å berge de verdiene som var i selskapet, skal selges og ikke tilføres kapital. Dette viser, etter min mening, Fremskrittspartiets tydelige holdning til eierskapsutøvelse. Det er mer basert på politikk enn på eierskap.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:49:45]: Statkraft er et svært viktig selskap innenfor en bransje som jeg trodde var svært viktig for alle partier på Stortinget – i hvert fall høres det slik ut i alle energi- og miljødebatter. Regjeringspartiene gjør dette til en debatt om hvem som skal eie Statkraft, og hvordan en skal forvalte naturressursene.

Det er riktig at Fremskrittspartiet gjerne ser at det kan være private eiere i Statkraft, ikke fordi en skal selge seg ut, som enkelte hevder, men fordi en kan selge seg ned. Hvorfor vil vi dette? Jo, vi tror at ved å få inn private, eksterne, eiere – eller gjerne andre statlige, offentlige, selskaper – vil en få mer proffe eiere, slik at alle beslutninger ikke kan gjemmes hos en statsråd så lenge han selv finner det for godt, men at han faktisk må forholde seg til en forespørsel som kommer, og diskutere med andre eiere hva han egentlig vil med selskapet.

Jeg synes det er helt meningsløst å høre representanten Aasland si om dagens status quo-situasjon for egenkapital at alt er bra. Med den tilnærmingen skulle regjeringen ikke ha brydd seg om at Hydro kom og sa: Vi vil noe mer med Hydro, vi vil kjøpe et gruveselskap for å kunne utvikle oss i framtiden. Det kunne en ikke gjort med den egenkapitalen som Hydro hadde da. Selv om den var tilfredsstillende når det gjaldt eksisterende drift, ville den ikke ha vært tilfredsstillende for det selskapet en ønsket for framtiden. Og det er dét som er poenget med det Statkraft ønsker.

Statkraft er i dag et formidabelt selskap, sannsynligvis litt for dominerende i det norske markedet, men ikke stort i det europeiske markedet, selv om det innen fornybar energi er dominerende også i europeisk sammenheng. Men Statkraft ønsker noe mer. Derfor har de sagt at selv med god egenkapital trenger vi tilføring av mer egenkapital, og vi trenger en annen utbyttepolitikk, hvis vi skal kunne realisere disse prosjektene.

Regjeringen er jo selv veldig flink til å skryte av at Statkraft – ikke regjeringen, men Statkraft – har fått til kontrakter på Doggerbank, at Statkraft kjøper svenske vannkraftselskaper, at Statkraft kjøper seg opp andre steder og bl.a. er med i SN Power og over hele verden investerer i fornybar energi. Men når Statkraft kommer til regjeringen, eieren, og spør om de kan få mer egenkapital, fordi de vil enda mer, får de ikke svar. Dét er problemet i denne sammenhengen.

Det er rart at denne regjeringen, som retorisk hevder at den er verdensmester når det gjelder klima, i praksis gjør noe helt annet. Når SAS, som er et fossil-energi-selskap, kommer, når Hydro, som primært er et fossil-energi-selskap, kommer, og når Aker, som driver med fossil-energi-aktiviteter, kommer, får de altså de egenkapitaltilskuddene de trenger for å holde seg i live og for å utvikle sin næring, men når Statkraft, som primært sett er et 100 pst. fornybar-energi-selskap, får de ikke pengene. Når regjeringen hevder at det er fornybar energi som er fremtiden, henger ikke dette sammen med den eierskapspolitikken og egenkapitalpolitikken som den fører.

Vi vet i dag at Statkraft har måttet trekke seg ut av fornybar energi-prosjekter rundt i verden, nettopp fordi egenkapitalen ikke er tilstrekkelig solid til at vi kan gjøre de store løftene det handler om. Når det gjelder investeringene på Doggerbank, snakker man om hundretalls milliarder kroner. Da kan man ikke sitte og si at dagens egenkapitalsituasjon er tilfredsstillende. Den er det ut fra dagens aktivitet, men ikke ut fra framtidens aktivitet. Hvis vi ønsker noe med Statkraft, må vi ha en mye mer offensiv tilnærming. Den offensive tilnærmingen har Fremskrittspartiet. Spørsmålet er om regjeringen har det. Da nytter det heller ikke å snakke om at hvis Fremskrittspartiet hadde fått styre, hadde vi solgt oss ned – som om det er enden på norsk vannkraftsituasjon. Vannkraftressursene eksisterer uavhengig av hvem som utvinner dem.

Jeg synes det er rart at regjeringen synes det er greit at italienske statseide selskaper og amerikanske privateide selskaper skal få lov til å være med og utvinne olje og gass på norsk sokkel uten at det er et ideologisk problem, mens det plutselig er et kjempeproblem hvis et utenlandsk selskap hadde gjort det samme når det gjelder norsk vannkraft. Hvorfor det? Det er jo gjennom skatte- og avgiftspolitikken man styrer disse ressursene økonomisk, og det er gjennom konsesjonspolitikken man styrer hvordan de blir utvunnet. Slik fungerer det på norsk sokkel, og alle er veldig fornøyd. Arbeiderpartiet har faktisk gått inn for at man skal ha mer privat engasjement på denne sokkelen, men i vannkraftpolitikken går dette altså ikke an. Der handler det om politikk, og ikke om hva som er pragmatisk fornuftig.

For oss er dette altså ikke en debatt om å ville selge seg ut. Det er en debatt om å få en profesjonalisering av eierskapet. Dette handler ikke om hvordan man forvalter norske ressurser. Dette handler om hvordan Statkraft i større grad skal konkurrere internasjonalt om å bli et stort energiselskap, der selvsagt også utbyttet vil komme den norske befolkningen til gode. Men skal man kunne drive Statkraft videre, bør man lytte til dem som styrer selskapet til daglig, som definerer behovene, og som kommer med prosjektene. Hvis regjeringen ikke ønsker noe mer med Statkraft enn å ha det som en melkeku, slik det har vært så langt, er det greit, men da bør regjeringen si det, framfor å gi inntrykk av at Statkraft skal gå ut og finne prosjekter, men som de ikke får kapital til å realisere.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:55:06]: Først av alt, takk for en god debatt. Men jeg må få lov til å si at det har nærmet seg et norgesmesterskap i vikarierende argumenter. Når du hører representanten fra Sosialistisk Venstreparti forklare hvorfor dette må ta tid, og at Statkraft kanskje må se på sin portefølje, eller når representanten Heggø fra Arbeiderpartiet nærmest prøver å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet ønsker å transportere fossefall fra Norge til utlandet, begynner det å bli relativt merkelig.

Så vidt jeg vet, har Norge solgt seg ned i bl.a. Telenor – apropos det å få inn privateiere. Så vidt jeg vet, går det fortsatt an å ringe i Norge, selv om Telenor er et delvis privatisert selskap. Så vidt jeg vet, driver Statoil fortsatt sin virksomhet i henhold til det staten ønsker, til tross for at man har solgt seg ned i selskapet.

Man må ikke bare bruke vikarierende argumenter her, men prøve å se på den faktiske interpellasjonsteksten og hva jeg stiller spørsmål om. Jeg stiller spørsmål om følgende: Når kan Statkraft få et svar på sin forespørsel? Jeg har ikke sagt noe om hvor mye egenkapitaltilførsel som bør komme til selskapet, men jeg har sagt at staten som eier må i hvert fall kunne gi et svar til en av Norges største og viktigste bedrifter innenfor fornybar energi. Det er jo det profesjonelle eierskapet det dreier seg om.

Når representanten Terje Aasland henviser til SAS-saken, er ikke den saken noe kroneksempel på glitrende eierskap fra statens side. Nei, SAS er jo et selskap som har turet godt framover, der vi flere ganger har fått nye forespørsler om å tilføre ny kapital fordi man i selskapet ikke har lyktes med omstillingsprosessene.

Ellers stiller jeg meg fullt ut bak det bl.a. representanten Svein Flåtten henviste til. Ja, vi må kunne se på kapitalsituasjonen for Statkraft også på andre måter. Derfor framstilte jeg i mitt innlegg en rekke forskjellige måter man kan gjøre det på, hvis det er det man ønsker. Men problemet er at selv om statsråden sier at de snakker med Statkraft, kan det se ut som om det er forskjellige signaler som kommer – ikke minst når budskapet som statsråden sender, kanskje ikke blir mottatt på den måten statsråden ønsker. For selskapet selv sier jo at de mest sannsynlig ikke har gått inn i en del prosjekter som følge av at man mangler en avklaring. Det er jo avklaringen som nå må komme. Det er ingen vesentlig forskjell mellom situasjonen knyttet til Hydros oppkjøp av Vale S.A. og den situasjonen som Statkraft faktisk står oppe i. Begge to ønsker og trenger en avklaring, og det minste staten kan gjøre, er å bruke kortere tid og gi styret sitt svar på forespørselen.

Statsråd Trond Giske [10:58:23]: Jeg tror jeg ga svaret også i mitt forrige innlegg.

Vi kommer til å gi Statkraft svar når vi har bestemt oss. Vi har bestemt oss når vi har gjort disse analysene grundig nok, og når vi vet om disse milliardene er best plassert slik Statkraft vil, eller ei. Det er jo virkelig slik at ethvert selskap har til enhver tid prosjekter – investeringsmuligheter – som egenkapitalen eller situasjonen i selskapet tilsier at man ikke kan gjennomføre. Det er en ordinær situasjon i alle selskaper at man vurderer ulike investeringsmuligheter. Noen finner man særdeles lønnsomme, noen skaffer man seg kapital til å gjennomføre, og andre er ikke gjennomførbare selv om de kanskje er lønnsomme. Dette er en normal situasjon. Det er ikke slik at fordi Statkraft har investeringsplaner, så må de få milliarder av fellesskapet. Dette må gjennom en vurdering som vi som eier må ta. Jeg kommer ikke til å være den statsråden som kaster milliarder etter de selskapene som ber om det, og risikerer å spille med statens penger, eller med fellesskapets penger.

Jeg ble av en av Fremskrittspartiets talsmenn her karakterisert som å stå for en beinhard kapitalistpolitikk. Jeg vet ikke om det var en kompliment, eller om det var kritikk. Men jeg kommer i hvert fall til å være like beinhard på lønnsomhetsvurderinger og ansvarlighet i plasseringen av pengene som om det var våre egne private penger vi investerte. For det er våre egne penger. Dette er fellesskapets penger. Hver krone vi eventuelt tuller bort på feilinvesteringer, er en krone mindre brukt på helse, omsorg, skole, veier, politi og alle de andre tingene som Fremskrittspartiet er svært ivrig på å bruke penger til.

Det samme ville det vært om vi hadde solgt dette selskapet eller solgt oss ned. I porteføljen til Statkraft befinner det seg et selskap som heter Trondheim Energiverk. Det sørget Fremskrittspartiet og Høyre for å selge den gangen de styrte Trondheim by. Der har Trondheim bys befolkning tapt 5–6 mrd. kr bare på den verdiøkningen som har vært av det selskapet siden det salget. Den type politikk kommer ikke denne regjeringen til å stå for. Vi skal ta vare på folks penger på en mye bedre måte. Hvis det er god kapitalforvaltning, god kapitalisme eller å være en god kapitaleier – så gjerne for meg!

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.